Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [10:02:32]: (komiteens leder): Årets budsjettinnstilling er preget av et klarere skille mellom regjeringspartiene på den ene siden og en samlet opposisjon på den andre.

Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om hva Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er enige om. Jeg mener det sier mye om hvilke endringer som vil komme i helsepolitikken ved et regjeringsskifte neste høst.

Enigheten handler ikke bare om spredte enkeltpunkter, men omhandler alle deler av helsetjenesten, prioriteringer og systemendringer.

Jeg mener at enigheten kan grupperes under tre hovedoverskrifter: Et moderne helsevesen, bedre og mer demokratisk styring, og det aller viktigste: en klarere prioritering av de pasientene som sitter nederst ved bordet.

Jeg mener at foretaksreformen har gitt positive resultater når en sammenlikner med hvordan det var da 19 fylkeskommuner hadde ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Men det er mulig å gjøre det bedre, og på noen områder har en blitt hengende etter.

Dagens investeringsregime hindrer nødvendige investeringer i moderne sykehusbygg. I Oslo er dette kritisk. Det skyldes både manglende vedlikehold, mange gamle bygninger, sterk befolkningsvekst og fusjonen av sykehusene. Andre steder, som i Stavanger, vil det bli kritisk hvis dagens regime skal sette rammene for planleggingen av nye sykehus.

Når det gjelder IKT og medisinsk-teknisk utstyr, er situasjonen ulik i ulike deler av landet. Noen steder er helseforetakene godt rustet, andre steder ikke. Noen steder er kommunene koblet på, men de fleste stedene er de det ikke. Dessuten vil det være behov for å få dette til å henge sammen nasjonalt, ikke bare innenfor den enkelte region.

Organiseringen henger også igjen i gamle systemer. Pasientflyten i sykehusene er derfor ofte dårlig, og det skjer alvorlige feil som følge av at pasientene sendes fram og tilbake, spesielt innenfor kreftdiagnostisering.

På disse områdene har opposisjonen nye ideer og bedre løsninger i budsjettinnstillingen. Vi foreslår å endre investeringsregimet for de store sykehusinvesteringene, vi har foreslått en egen finansieringsordning for IKT- infrastruktur i sykehusene og i kommunene, og vi foreslår egne diagnosesentre, som vil sikre at de fleste pasientene får avklart sin diagnose raskere og kan komme i gang med behandlingen. Et mer moderne helsevesen vil gi velferd som virker.

Oppdelingen i fire helseregioner med stor makt har ført til at det fortsatt er ulikhet i hvordan den nasjonale helsepolitikken tolkes og utføres i landsdelene. Det har skjedd store endringer i sykehusstruktur og innhold i helsetjenesten. Men helse er politikk. Befolkningen reagerer derfor med rette på at viktige endringer blir gjort uten at en kan stille folkevalgte til ansvar. De lokale sykehusstyrene – HF-ene – opplever at de styres i detalj av det regionale nivået. Lederne sitter langt vekk fra dem som arbeider med pasientene.

Opposisjonen foreslår å etablere en operativ nasjonal helse- og sykehusplan. Den skal inneholde bl.a. minimumskrav til hvilke nøkkelfunksjoner som må være til stede i de ulike sykehustypene og i landsdelene. Når det gjelder kvalitetskrav, må det sikres en nasjonal samordning av viktige funksjoner, f.eks. IKT-infrastruktur, oversikt over og prioritering av større investeringer og behov for nye sykehus.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er også enige om å legge ned de regionale helseforetakene og flytte mer makt til sykehusene lokalt. Det er i overkant av 20 sykehus – HF-er – i Norge, og vi ønsker å gjøre dem mer selvstendige og desentralisere ressurser og makt fra de regionale helseforetakene til disse styrene og til lederne lokalt.

Mer enn 13 ganger har vi tatt opp i Stortinget manglende planlegging og situasjonen vi har i forbindelse med hovedstadsprosessen. Hver gang har vi fått som svar fra regjeringen at alt har vært under kontroll – de har fulgt prosessen nøye, og alle risikomomenter har blitt håndtert fortløpende. Nå har vi fått vite at dette ikke var riktig, og pipen har fått en annen lyd. Regjeringen sviktet i eieroppfølgingen, risikomomenter ble ikke håndtert tilstrekkelig. En hadde ikke kontroll. Vi er kjent med at pasienter er blitt skadet og har mistet livet på sykehusene i denne perioden, og ansatte, pasientombud og pårørende setter dette i sammenheng med disse endringene.

En samlet opposisjon krever en uavhengig gransking av hovedstadsprosessen. Pasienter, pårørende og ansatte har krav på å få vite om manglende planlegging og rammene for fusjonen har gått ut over pasientsikkerheten. Samfunnet har behov for å lære av de feilene som er gjort.

Helse- og omsorgsministeren krever åpenhet om sykehusenes feil. Det er positivt. Men tør regjeringen å få åpenhet om feil som regjeringen kan ha ansvaret for, og som kan ha gått ut over pasientene?

Det viktigste som samler opposisjonen, er imidlertid en klar prioritering av de pasientene som sitter nederst ved det helsepolitiske bordet i dag – rusavhengige, psykisk syke og mennesker med kroniske sykdommer som har behov for rehabilitering, eldre som venter på sykehjemsplass, og de som har behov for en verdig avslutning på livet.

Mens den rød-grønne regjeringen har ansvaret for at tykkelsen på lommeboken betyr mer for hvilken helsehjelp en får, prioriterer opposisjonen å løfte de svakeste pasientene.

I år har regjeringen gitt de rusavhengige en trippelsmell. I 2012 fjernet de regelen som skal sikre større vekst i behandlingstilbudet til rusavhengige i spesialisthelsetjenesten, i 2013 fjerner de 330 mill. kr som går øremerket til tilbudet til rusavhengige i kommunene, og så legger de fram en rusmelding uten ambisjoner for framtiden. Nå ser vi at gode rusinstitusjoner som gjennom år har hatt gode resultater, legges ned, selv om nærmere 3 000 står i kø, og mange ønsker seg akkurat til disse institusjonene.

Opposisjonen foreslår at rusavhengige skal prioriteres av sykehusene. Vi bevilger penger for å opprettholde gode behandlingsinstitusjoner, og vi øremerker penger, slik at kommunene kan gi et tilbud før og etter behandling. Så kommer vi til å løfte ambisjonene ytterligere når vi skal behandle stortingsmeldingen om rus.

Kronisk syke og mennesker som har vært igjennom store operasjoner, får ofte god hjelp med selve sykdommen, men de får ikke god nok hjelp til å leve med sykdommen eller til å komme tilbake til livet. I år måtte pasientorganisasjonene bruke krefter på å slåss mot regjeringens kutt i behandlingsreiser, og de vant fram. Men de burde jo ha vunnet fram med det som en samlet opposisjon foreslår, nemlig en egen opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering.

I helgen leste vi i VG om Inger-Johanne Martens og hennes siste dager før døden – en fortelling som grep mange. Vi må tørre å snakke om døden. Men vi må også erkjenne at Norge henger etter når det gjelder å gi folk muligheten for en verdig død. Vi er alle forskjellige, også helt inn i døden.

Det betyr at det er behov for et mangfold av tilbud. Hospice er en del av dette mangfoldet. Det finnes i våre naboland, men det er nesten ikke-eksisterende her i Norge. Vi mangler kompetanse og tilbud til barn og palliasjon.

Skal vi nå målet om full sykehjemsdekning, er det behov for at det blir like enkelt for private å delta i denne dugnaden som det var da en skulle ha full barnehagedekning.

I Norge har vi et godt helsevesen der mange får hjelp. Trygghet for hjelp når en har behov for behandling og omsorg, er en bærebjelke i den norske velferdsmodellen. Samtidig er det sånn at mange av dem som har størst behov for hjelp, ikke får det de har krav på. Dette er alvorlig.

Rusavhengige og psykisk syke får ikke god nok hjelp. Helsevesenet redder mange liv, men svikter ofte når det er behov for rehabilitering og habilitering for å få livet tilbake. Kreftpasienter opplever at det tar for lang tid å få diagnose, og de mangler tilgang på nyere behandlingsmetoder. Mange venter lenge på enkle inngrep, selv om det er ledig kapasitet hos private. Altfor mange blir skadet og dør som følge av feil og mangler i helsevesenet.

Høyre ønsker å ta vare på verdien av at alle har rett til det samme helsetilbudet, uavhengig av økonomi. Det er en viktig del av den nordiske modellen. Skal vi lykkes med å hjelpe de pasientene som er svakest, som i dag sitter nederst ved det helsepolitiske bordet, skal vi gi alle muligheten til lik helsehjelp, uavhengig av tykkelsen på lommeboken, skal vi få et mer moderne helsevesen, er det behov for nye ideer og bedre løsninger. Jeg mener at det i innstillingen i dag kommer klart fram at opposisjonen samlet peker ut en annen retning som nettopp ville ha løst disse utfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:12:04]: Høyre vil ha en nasjonal sykehusplan som skal vedtas av Stortinget. Det betyr et konkret kart over landets sykehus, et definert innhold i sykehusene og en klar minstestandard.

Men Høyre forteller bare halve sannheten, for ved siden av en politisk styrt offentlig sykehussektor vil Høyre ha et frislipp av privat, kommersiell sykehusdrift der f.eks. store, internasjonale konsern med adresse i skatteparadis kan slå seg ned der de sjøl vil, behandle de pasientene de finner mest lønnsomme – og så, dersom de er godkjente, sende regninga til det offentlige.

Spørsmålet er: Hva er vitsen med en nasjonal sykehusplan når det bare er de offentlige sykehusene som skal inngå i denne planen, mens de private, kommersielle skal få gjøre akkurat som de sjøl vil – slå seg ned der de vil, behandle dem de vil, på fellesskapets regning?

Bent Høie (H) [10:12:57]: I motsetning til den nåværende regjering har ikke Høyre planer om å fjerne godkjenningsordningen for private sykehus. Det betyr at private sykehus med Høyre i regjering fortsatt må gå gjennom en offentlig godkjenning som sikrer at de har en kvalitet og et tilbud som er til det beste for pasientene.

Så er det sånn at 80 pst. av pasientene som behandles i Norge, behandles akutt, og det skjer på de offentlige sykehusene. Det betyr at i all hovedsak vil alle pasienter i Norge få løst hoveddelen av sine helseutfordringer i det offentlige helsevesenet. Som representanten hørte i mitt innlegg, gjelder våre ambisjoner først og fremst hvordan vi skal utvikle det offentlige helsevesenet. Men så mener vi at private, hvis pasienten får muligheten til å velge, kan være en viktig bidragsyter til å gi folk raskere helsehjelp og ikke minst ta de områdene der det oppstår køer. Det var en suksess sist Høyre satt i regjering, og det kommer til å bli en suksess igjen.

Audun Lysbakken (SV) [10:14:14]: Vi merker oss jo at i den enigheten som er lagt fram fra opposisjonspartiene, inngår ikke enighet om det som er det mest radikale og dramatiske forslaget til Høyre, nemlig det såkalte frie behandlingsvalget, som vil være en åpning for en massiv privatisering i det norske helsevesenet. Vi vet at private, kommersielle tilbud i helsevesenet i stor grad retter seg inn mot å ta den typen behandlinger, inngrep og diagnoser som er mest lønnsomme.

Kan representanten Høie forklare oss hvordan Høyre skal oppnå en styrking av situasjonen for de mest marginaliserte pasientene, med de mest kompliserte og ulønnsomme lidelsene, når man samtidig vil lage en ordning som automatisk fører til at mer av budsjettene vil bli brukt til å behandle de pasientene som lønner seg, først?

Bent Høie (H) [10:15:10]: Dette innlegget kunne vært holdt av SV da Høyre fikk gjennomslag for fritt sykehusvalg – det kunne vært holdt av SV da Høyre fikk gjennomslag for individuelle, medisinskfastsatte tidsfrister. Den type innvending har SV alltid kommet med når Høyre har foreslått å støtte pasientens rettigheter – og SV har alltid tatt feil.

Det som også er tilfellet, er at de pasientene som har mest behov for fritt behandlingsvalg, nettopp er de pasientene som jeg snakket mest om i mitt innlegg – de rusavhengige, som med Høyres opplegg fortsatt kunne valgt å få behandling på Phoenix Haga. Det betyr at det reelt sett hadde reddet denne institusjonen, i motsetning til de rød-grønne helsepolitikerne som stiller opp med blomster, men som i realiteten ikke gjør noe. Det har vært størst behov for tilbud til jenter med spiseforstyrrelser, som da kunne ha reist fra hele landet til de beste institusjonene vi har på det området. De blir i dag nektet på grunn av regiongrensene. Ikke minst hadde det hatt stor betydning for alle de psykisk syke som står i kø, der det offentlige tilbudet er altfor lite effektivt.

Kjersti Toppe (Sp) [10:16:23]: Bruken av private helseforsikringar i Norden har historisk sett hatt eit oppsving når høgresida har hatt makta. I dag ligg Noreg faktisk betydelig bak våre nordiske naboland på dette området, og berre ein liten brøkdel av slike helseforsikringar blir teikna av privatpersonar her i landet.

Dette står i kontrast til Høgres påstand om at vi er på full veg inn i eit klassedelt samfunn der folk truleg ser seg nøydde til å ha forsikringar for å få helsehjelp. Sanninga er at dei aller fleste private helseforsikringar vi har i Noreg, er inngåtte av bedrifter som bruker slike ordningar først og fremst for å trekkja til seg attraktivt kompetansepersonell.

I 2003 innførte den borgarlege regjeringa, med Høgres finansminister i spissen, skattefritak for bedriftskjøpte helseforsikringar. Då er spørsmålet: Kvifor seier Høgre i dag at ein er imot private helseforsikringar, mens ein i 2003 innførte skattefritak for nettopp å stimulera til kjøp av dei same forsikringane?

Bent Høie (H) [10:17:26]: Det må være en misforståelse. Høyre er ikke imot private helseforsikringer, men vi er imot et helsevesen som fører til at folk får behov for private helseforsikringer. Der ser vi at den rød-grønne helsepolitikken har økt behovet for private helseforsikringer, enten de tegnes direkte privat eller de tegnes gjennom bedrift. Dette tegnes i bedrift, og bedriftene svarer som et resultat av at det er noe de ansatte ønsker. Det er ikke et luksusgode, som representanten Toppe prøver å framstille det som: Den største aktøren på dette området sier at siden 2011 har 27 pst. av deres kunder, uavhengig av om de er bedriftskunder eller enkeltindividkunder, brukt helseforsikringen for å få nødvendig helsehjelp.

Istedenfor å angripe Høyre, burde en representant som Toppe være dypt bekymret for at regjeringen selv, på spørsmål fra Høyre, svarer at i løpet av neste år vil om lag 50 000 flere tegne private helseforsikringer. Det er et tegn på at folk føler et behov fordi de ikke får nødvendig helsehjelp i det offentlige helsevesenet. Den gruppen som imidlertid bruker mest private, er den som betaler av egen lomme.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Thomas Breen (A) [10:18:46]: Gode helse- og omsorgstjenester er et viktig fundament i en trygg velferdsstat. I en tid hvor mange land er nødt til å stramme inn på velferdsgodene har vi fremmet et budsjettforslag for å fornye, forsterke og videreutvikle de offentlige velferdsordningene. Det kan vi gjøre fordi vi over år har ført en ansvarlig økonomisk politikk med vekt på langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, samtidig som vi stadig setter nye rekorder i antall sysselsatte i landet.

Dette er også den direkte årsaken til at vi neste år får den sterkeste budsjetterte veksten i pasientbehandling noensinne. Med det vil vi styrke behandlingskapasiteten, slik at ventetiden fortsatt reduseres – vi vil sette pasienten i sentrum, øke kvalitet og pasientsikkerhet, slik vi utdyper det i en stortingsmelding som kommer førstkommende fredag. Vi vil lage gode systemer for rask innføring av nye behandlingsformer og medisinsk-teknisk utstyr, samtidig som vi sikrer god samhandling og bruk av IKT, slik vi omtaler i stortingsmeldingen som kom sist fredag.

Videre styrker vi budsjettet for eldreomsorgen med samlet 188 mill. kr for å følge opp Omsorgsplan 2015, og vi følger også opp med drift til kommunene gjennom kommuneproposisjonen.

Samhandlingsreformen styrkes også ytterligere med 140 mill. kr for å forebygge mer og behandle tidligere. Dette betyr at vi med dette budsjettet, vil skape mer helhetlige og sammenhengende tjenester for pasientene. Vi vil styrke helse- og omsorgstjenestene der folk bor, og vi styrker våre gode fagmiljøer samtidig som kapasiteten økes med en historisk vekst i pasientbehandlinger ved sykehusene.

Slik bruker vi de store pengene på de store oppgavene.

Vi har de siste årene hatt en fantastisk reise i resultater ved behandling av alvorlig sykdom. Norge har gått fra å være middels på overlevelse av alvorlig sykdom til å bli blant de beste – bare på de siste ti årene. Vi har mye å være stolt av. Men det er fortsatt ting å ta tak i. Det er nettopp det denne regjeringen til stadighet gjør: tar tak for at vi skal gå tryggere inn i framtiden.

Vi beveger oss nå inn i et landskap hvor befolkningen blir stadig eldre. Dette utfordrer samfunnets evne til å opprettholde velferden. Den utfordringen må møtes først og fremst med mer forebygging, tidligere behandling, nye behandlingsmetoder og bedre samhandling. Kort sagt: La Samhandlingsreformen få virke. Vi må klare å ruste opp tjenestene for å komme tidligere inn i sykdomsforløp, samtidig som hver enkelt av oss må kunne ta større ansvar for egen helse.

Vi må sørge for at de varme hendene blir brukt slik at de kan gi mest mulig god omsorg, men også slik at den enkelte pasient kan styrke sin egenomsorg.

I det samme landskapet ser vi at vår idé om en rettferdig fordeling av helse og helsetjenester i befolkningen utfordres. Mitt svar på det er at helsetjenesten må være tuftet på gode helsefaglige prioriteringer på riktig nivå utført av fagfolk, en hensiktsmessig organisering som understøtter både helhet, samarbeid og en geografisk likeverdig fordeling av helsetjenestene, og en tydelig overordnet ramme styrt av politikere.

Folks forventninger vil antakelig alltid være større enn hva helsetjenesten klarer å bidra med. Derfor kommer vi til å måtte gjøre tydeligere helseprioriteringer enn det vi har gjort til nå. Vi vet at helsepersonell står i vanskelige prioriteringer hele tiden. Å prioritere er krevende, og kanskje er det noe som politikere ikke har vært modige nok til å gjøre. Å si nei til noen er sjelden populært. Men å prioritere er å sette pasienter på vent i en etisk riktig rekkefølge. Den pasienten som trenger det mest, får behandling først. Samtidig vil vi ikke at pasienter skal bli overbehandlet – eller unødvendig behandlet. Prioriteringsdebatten vil utfordre oss, og vi bør ta debatten på største alvor. Jeg vil gjøre Inge Lønnings ord til mine. Da han var leder av det siste prioriteringsutvalget, sa han:

«(…) må helsesektoren konkurrere med andre sektorer om arbeidskraft og andre ressurser. Selv i et rikt land som Norge vil det ikke være mulig å etterkomme alle ønsker om diagnostikk og behandling».

– Kloke ord til ettertanke.

Til slutt vil jeg bare nevne en svært grunnleggende ideologisk debatt som viser at vi står overfor et tydelig retningsvalg i 2013: privatisering av helsetjenesten. Den langsiktige konsekvensen av Høyres og Fremskrittspartiets helsepolitikk er en privatisert helsetjeneste med økte forskjeller. Det vil vi ikke ha. Den debatten er altså knyttet til prioritering, men siden jeg ikke rekker å komme inn på det i dette innlegget, får jeg komme tilbake til den problemstillingen i mitt neste innlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [10:23:33]: Jeg har også lyst til å forfølge dette med ideologi. For Fremskrittspartiet er et av de viktigste ideologiske elementene faktisk å starte der det er viktigst, nemlig med dem som sitter nederst ved bordet, de som sliter mest. I den anledning har jeg lyst til å spørre litt om rusomsorgen. Vi ser i disse tider – det er også adressert i budsjettet – at gode, velfungerende rusinstitusjoner taper anbudsprosesser og må kanskje legges ned. Det er rusinstitusjoner som har veldig gode resultater, og grunnen til at de taper er rett og slett at resultatene ikke vektlegges når anbudene legges ut. For eksempel har Phoenix Haga og Nybøle resultater hvor man viser rusfrihet etter tre år – 70 pst. er rusfri etter tre år. Det må, slik Fremskrittspartiet ser det, være et viktig kriterium.

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor er ikke resultatoppnåelse, nemlig rusfrihet, et viktig kriterium når denne regjeringen skal velge hvem man vil benytte.

Thomas Breen (A) [10:24:35]: Det er alltid hyggelig å bli utfordret på ideologiske perspektiver fra Fremskrittspartiet. Det tror jeg Fremskrittspartiet liker, og det tror jeg også at arbeiderpartirepresentanter liker veldig godt.

Når det kommer til ideologi i helsedebatten, må man starte med hvordan man skal bruke de største pengene i framtiden. Vi i Arbeiderpartiet, som et ansvarlig parti, kan ikke late som om ressursene er utømmelige. Derfor må man ta noen standpunkter når det gjelder hvordan man skal bruke de felles ressursene man har i samfunnet, på best mulig måte. Det betyr også at vi, i motsetning til Fremskrittspartiet, velger å ikke satse på skattelettelser til dem som har mest fra før. Det er hovedprioritet i våre budsjetter. Til neste år legger vi opp til å bruke penger på en måte som gjør at velferden kan styrkes. Vi har et historisk løft i antall pasientbehandlinger på vårt budsjett for neste år. Det klarer vi kun fordi vi evner å prioritere ideologisk, nemlig at vi ønsker å prioritere å bygge ut velferden på et offentlig fundament og ikke gi skatteletter til dem som har mest fra før.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:25:43]: Det var ikke mye svar på spørsmålet, men jeg skal ikke blande meg inn i det.

Stortinget vedtok den 17. juni 2011 å be regjeringen utrede rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent og raskt komme tilbake til Stortinget med et lovforslag. Representanten Hagebakken, Breens forgjenger i komiteen, uttalte på spørsmål om hva «raskt» innebar at han mente raskest mulig, og i alle fall i løpet av våren 2012.

Nå har det snart gått enda et år. Når kan vi forvente å få en sak om rettighetsfesting av BPA, slik Stortinget har bedt om?

Thomas Breen (A) [10:26:23]: Jeg anser representanten Hagebakken som en særdeles klok mann. Hvis han hadde fått bestemme dette helt alene, er jeg sikker på at han hadde klart å komme tilbake til Stortinget innen den tidsfristen han selv nevnte.

Så har debatten vist seg å ha mange fasetter. Vi hadde en stor debatt med KS og også interne prioriteringer om hvordan man skal legge opp BPA-ordningen. Det handler om hvor rettigheten skal treffe inn i forhold til antall timer, og det handler om hvordan kommunene skal klare å møte dette. Det handler også om hvordan man skal imøtekomme det som var Stortingets vedtak i utgangspunktet, at dette skal være en provenynøytral ordning. Der må jeg si at vi har hatt mange runder, bl.a. med KS, for å finne ut hvor innslagspunktet for en provenynøytral ordning er, og hvor det bikker over til å bli en ekstra utgift for kommunene.

Vi har stor respekt for at kommunene ikke ønsker å få nye oppgaver som vil føre til nye utgifter som ikke dekkes inn.

Når det er sagt, er jeg ganske sikker på at vi lander den saken nå i nær framtid. Så får vi se i hvor nær framtid det blir. Jeg tipper at saken i løpet av noen få måneder er ute til høring.

Presidenten: Tiden var godt og vel ute – da er der snakk om taletiden.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:27:44]: Jeg kjenner representanten Breen som en representant med et brennende hjerte for rusbehandling. Det er ikke så rart siden arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen møtes her – og bør møtes oftere i disse sakene.

Representanten Breen sier i sitt innlegg at det budsjettet vi behandler nå, er en forsterkning og en videreutvikling av helsetjenesten.

Mitt spørsmål til Breen er: Hvordan skal regjeringen forsterke behandlingen av rusmisbrukere og mennesker med psykiske problemer når disse ikke skal prioriteres foran i køen i forhold til mennesker med somatiske problemer – siden regjeringen ikke ønsker den prioriteringen lenger?

Thomas Breen (A) [10:28:37]: Det er sånn at vi nå har et tiår bak oss hvor man har prioritert rus og psykiatri foran somatikken. Det er klart at når man gjennom ti år forfordeler et spesielt helsefelt, får man etter hvert en mulig skjevhet.

Det vi nå sier i vårt budsjett, er at vi har en historisk satsing på pasientbehandling uten å prioritere pasientgrupper foran andre. Grunnen til det er flerdelt. Det ene er at det er grunn til å stille spørsmål ved den kvaliteten vi har bygd opp gjennom rusløftet. Får man nok igjen for den satsingen man faktisk har lagt inn i forhold til antall plasser – økning i rusfeltet? Er kvaliteten god nok, eller bør vi nå ta en pause og se på resultater av det vi har gjort, før vi går inn i en ytterligere ny satsing? Mye tyder på at ting kunne vært kvalitetsmessig bedre i rusbehandlingen.

Samtidig har regjeringen ambisjoner på andre felt enn rus og psykiatri. Vi ønsker f.eks. at kreftstrategien skal kunne gjennomføres uten å få kritikk fra opposisjonen for at vi har ambisiøse mål om 20 dager fra man oppdager sykdom til man starter behandlingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per Arne Olsen (FrP) [10:30:10]: Fremskrittspartiets utgangspunkt er, som alltid, å gjøre et godt norsk helsevesen enda bedre: ta vare på dem som faller utenfor, dem som sitter nederst ved bordet, dem som står i kø, og ikke minst å arbeide for en ansvarlig helhet. Å forebygge og rehabilitere er nemlig så viktig at det ikke holder med bare ord, men det krever handlekraft, satsing og ressurser. Vi ser fortsatt med bekymring på utviklingen knyttet til sykehusenes omstillingsutfordringer, økonomi, ventelister, pasientsikkerhet og ikke minst utstyrssituasjonen.

Derfor er vårt utgangspunkt for budsjettet ønsket om et helhetlig helsevesen, og det er viktig at de forskjellige institusjonene og helsenivåene samarbeider godt for å sikre at pasientene får den hjelp de trenger, der de trenger det, når de trenger det. Derfor satser vi helhetlig både innenfor ordinære spesialisthelsetjenester, og også innenfor rehabilitering, psykiatri og ikke minst innenfor rusomsorgen. Det er uholdbart at om lag 250 000 mennesker fortsatt står i helsekø. Dette henger sammen med de økonomiske rammene, men selvfølgelig også med hvordan vi organiserer det norske helsevesenet.

Dette er bakgrunnen for vårt ønske om å gjennomføre omfattende tiltak for å styrke og bedre helsesektoren i vårt alternative budsjett for 2013. Fremskrittspartiet foreslår å øke spesialisthelsetjenestens budsjett med opp mot 3 mrd. kr, som skal gå til pasientbehandling og nødvendige investeringer, og vi legger opp til en betydelig satsing for å redusere helsekøer gjennom kjøp av tjenester hos private og ideelle tilbydere – både i Norge og i utlandet, og det med hele 750 mill. kr. I tillegg foreslår Fremskrittspartiet å likestille private og offentlige tjenestetilbydere, noe som vil medføre at den totale kapasiteten i helsevesenet blir bedre utnyttet. Dette vil føre til kortere ventelister og ikke minst kortere ventetider.

For å sikre økt pasientbehandling og effektivitet foreslår Fremskrittspartiet også å øke ISF-andelen til 50 pst., noe som vi vet virker når det gjelder å få ned køene. Under Bondevik II-regjeringen gikk køene ned, takket være at Fremskrittspartiet fikk flertall for å øke ISF-andelen.

Vi ønsker også å legge ned de regionale helseforetakene og erstatte dem med en sterkere statlig styring i kombinasjon med mer makt til det enkelte sykehus. Rammene for dette ble debattert i forrige uke. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det akkurat nå, men understreke at dette vil føre til store effektiviseringsgevinster, til tross for at statsråden ikke tror på det. Ikke minst vil de geografiske forskjellene som er knyttet til grad og kvalitet av behandlingen den enkelte mottar, bli fjernet eller redusert.

Det er et faktum at det finnes regionale ulikheter i sykehustilbudet. Dette er på sikt med på å bryte ned det grunnleggende prinsippet om at alle har rett til en likeverdig behandling uansett hvor i landet de bor. Samdatarapporten for 2009 viser til dels store regionale forskjeller i helsetilbudet, bl.a. innen psykisk helsevern for barn og unge. Forskjellene fremkommer både i rettighetstildelingen og ikke minst i ventetiden.

Vi må også organisere helsevesenet slik at det medisinske personell i større grad benyttes til pasientrelatert arbeid. Derfor bør målet for oss alle være å frigjøre årsverk i toppadministrasjonen i helseforetakene for å benytte disse ressursene til å få flere merkantilt ansatte som kan utføre en god del av det administrative arbeidet som i dag må utføres av helsepersonell. Det er også avgjørende at det blir stilt midler og ansvarlig tidsramme til disposisjon for omstillingene i helseforetakene. Derfor styrker Fremskrittspartiet sykehusenes budsjett.

Vi er nok alle i denne sal bekymret for vedlikeholdsetterslepet i norsk helsevesen, samt tilstanden til våre IKT-systemer. Det er behov for et helhetlig IKT-system for hele helsesektoren der enkeltelementene snakker sammen på én plattform. Det forutsettes at et felles IKT-system også kommuniserer med primærhelsetjenesten.

Sist uke ble Meld. St. 9 for 2012–2013, Én innbygger – én journal, fremlagt. Det er en sen, men god start. Meldinger er én ting, men dette krever nasjonal ledelse, dette krever styring og ressurser, ja, det krever rett og slett handlekraft, ikke bare dialog. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å slette sykehusenes gjeld med 1 mrd. kr. Det vil gi rom for nye investeringer i bl.a. IKT, medisinsk-teknisk utstyr og bygg.

Vi opplever at Stortinget nærmest ikke er med på å styre norsk helsevesen lenger. Vi mener at dagens styringsmodell for helsesektoren ikke er hensiktsmessig, og vi ønsker at det utarbeides et alternativ. Det er på denne bakgrunn vi ønsker å legge ned de regionale helseforetakene og gi mer frihet og ansvar til de lokale helseforetakene, som jeg vil minne om det er langt færre av i dag enn det var tidligere. Det skal skje innenfor rammene av en nasjonal helsepolitikk som vi behandler i denne sal. Vi ønsker at Stortinget skal vedta en nasjonal helseplan som fastsetter den overordnede strukturen, og legger fram klare prioriteringer for helsevesenet. Jeg er glad for at statsråden har vist et åpent sinn til dette, at han i det minste ikke avviste ideen i en debatt sist uke.

Et område som etter Fremskrittspartiets oppfatning får for lite oppmerksomhet, er de prehospitale tjenestene. Det har i den senere tid vært fokusert mye på responstider og de forskjellene man der kan registrere. I tillegg vet vi også at vi har enkelte såkalte sorte hull, altså områder der det ikke finnes, eller er ekstremt dårlig, dekning av ambulansepersonell.

Vi registrerer at mange lokalsykehus legges ned, samtidig som det er en stor reorganisering og regionalisering av kommunenes legevakter. Begge deler bidrar til at det for veldig mange mennesker blir lenger til sykehus eller behandling enn det det var tidligere. Da blir det i tillegg et større behov for pasienttransport. Når de prehospitale tjenestene ikke dimensjoneres tilsvarende opp, er resultatet for befolkningen at tilbudet blir dårligere.

Derfor har Fremskrittspartiet foreslått endringer i dette for å sikre befolkningen, ikke minst i distriktene, et bedre helsetilbud og et bedre ambulansetilbud. Vi er opptatt av dette generelt, men har i tillegg adressert noen konkrete problemstillinger utover det generelle. Vi mener at tilbudet om psykiatriambulanse har vist seg å være målrettet og treffsikkert, og at det gir et veldig godt tilbud til pasientene. Mange reportasjer i media, ikke minst vitnesbyrd fra dem som har stått i disse vanskelige situasjonene, bekrefter at dette har vært veldig vellykket. Vi mener derfor at det er på høy tid at ordningen med psykiatriambulanse også innføres i de øvrige helseforetak.

Vi reagerer på at innbyggerne i Telemark, i Sogn og Fjordane, i Hålogaland og i Helse Fonna – for å nevne noen – ikke er sikret den samme luftambulanseberedskap som flertallet av befolkningen. I den anledning har jeg også lyst til å påpeke at det i første halvår i 2011 har vært ti samtidighetskonflikter bare ved Stavanger-basen, som har måttet løses på annet vis, samt et oppdrag som ble avvist fordi mannskapene hadde overskredet lovlig tjenestetid. Dette understreker ytterligere behovet for ekstra luftambulanse i Helse Vest. Den bør kanskje også stasjoneres i Haugesund-området.

Helt til slutt – i den grad tiden tillater det – har jeg lyst til å komme inn på legemiddelpolitikk, og der er det veldig mye som kunne vært sagt. Men jeg har lyst til å be helsestatsråden bruke litt mer tid sammen med næringsstatsråden, som faktisk er mer opptatt av å ivareta de innovative legemiddelmiljøene som vi har i Norge – kanskje spesielt innen gen- og bioteknologi – enn det jeg oppfatter at helsestatsråden er. Det er slik at det siden 2005 har vært en vesentlig økning i utviklingen av mer individualisert behandling, og mer vil det bli. Det ble f.eks. ikke drøftet i legemiddelmeldingen sist den var oppe til behandling. Fremskrittspartiet er opptatt av at de næringspolitiske målsettingene for legemiddelsektoren må ses i sammenheng med de legemiddelpolitiske reguleringene. Det er behov for en ny stortingsmelding på dette området.

Tiden tillater ikke at jeg går dypere inn i dette, men jeg vil få lov til å ta opp både de forslagene der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller, og dem vi står alene om.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til. Dermed er samtlige mindretallsforslag i innstillingen opptatt.

Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt (A) [10:40:30]: Fremskrittspartiet i Oslo har vært pådriver for en konkurranseutsetting av eldreomsorgen som vi ikke ser i noen andre norske byer. De har ført en eldreomsorg i hovedstaden med færre sykehjemsplasser, økte utgifter og høyere terskel for å få hjemmetjenester enn hva som er gjennomsnittet på landsbasis. I Sverige er en slik politikk for helse- og omsorgstjenestene gått mye lenger. Her er over 20 pst. av eldreomsorgen drevet av en håndfull internasjonale konsern med kontor i skatteparadis som Jersey og Cayman Islands. Nå har imidlertid den svenske finansministeren uttrykt bekymring, for de store omsorgskonsernene bringer utbytte i millionklassen ut av landet hvert år, mens avansert skatteplanlegging sørger for at det betales 0 kr i skatt til det svenske fellesskapet.

Hvorfor vil Fremskrittspartiet at en slik politikk skal innføres i helse- og omsorgssektoren også her hos oss?

Per Arne Olsen (FrP) [10:41:19]: Jeg takker for muligheten til å snakke om en god og verdig eldreomsorg. Jeg har selv lang og god erfaring fra kommunesektoren, hvor vi har benyttet oss av konkurranseutsetting, med det gode resultat at faktisk også den kommunale eldreomsorgen ble mye bedre da vi hadde konkurranseelementet. Det hyggelige resultatet jeg som ordfører den gangen opplevde, var faktisk at vi ble enda mer effektive, vi ble enda bedre i kommunal sektor i vår tjenesteyting, også når det gjaldt eldreomsorgstilbudet.

Jeg skal ikke gå i dybden av Oslo-tallene. Jeg kunne her referert til Trondheim, som har usedvanlig dårlige resultater etter å ha gjort det motsatte, og bare satset på kommunal eldreomsorg. De har i dag en av de høyeste andelene når det gjelder mennesker som må dele rom – de kaller det riktignok ikke dobbeltrom, for å unngå statistikken. Men jeg er opptatt av at eldreomsorgen skal være verdig, og at vi gir en god og verdig eldreomsorg til det enkelte individ, og da er jeg mindre opptatt av hvem som betaler lønnen til den sykepleieren som jobber i eldreomsorgen.

Kjersti Toppe (Sp) [10:42:35]: I 2009 blei det registrert 387 dødsfall i Noreg som direkte følgje av eit langvarig og høgt alkoholinntak. Ved Bergen legevakt viste undersøkingar gjennom eit heilt år at 70 pst. av dei valdsskadde som kom inn, var alkoholpåverka. Folkehelseinstituttet anslår at mellom 50 000 og 150 000 barn lever saman med foreldre som har eit risikofylt alkoholkonsum. Vidare viser forsking at for kvar person som er alkoholavhengig, er det i gjennomsnitt tre personar som slit med reaksjonar og symptom som er knytte direkte til åtferda og problema til den avhengige.

No er det snart jul og ei gledeleg høgtid for veldig mange. SIRUS har gjort eit anslag som dessverre viser at 200 000 barn no gruer seg til jul, nettopp på grunn av foreldres alkoholmisbruk. Framstegspartiet har i fleire år avvist restriktive tiltak når det kjem til alkohol, og har tvert imot ønskt ei liberalisering og lettare tilgjenge til alkohol. Så spørsmålet mitt er: Kor mange personar meiner Framstegspartiet må hamna i uføret og mista fridomen sin som følgje av alkohol før dei er villige til å setja i verk restriktive tiltak?

Per Arne Olsen (FrP) [10:43:43]: Fremskrittspartiets utgangspunkt i alkoholpolitikken, som i det meste annet, er at det er et lovlig rusmiddel. Derfor må vi kunne satse på informasjonskampanjer, og vi må satse på god rehabilitering. Der har Fremskrittspartiet fremmet mange forslag i denne salen som Senterpartiet ikke har funnet det for godt å støtte. Jeg er litt forundret over at en representant som kommer fra et parti som har en statsråd som tar til orde for at norsk landbruk bør få lov til å selge flere alkoholprodukter fra sine egne gårder, samtidig kan stå her med en viss tyngde og si at tilgjengeligheten er det som må begrenses. Her må Senterpartiet faktisk rydde opp i egen politikk. Jeg vet ikke om det er landbruksministeren vi skal høre på, som ønsker at flere bønder skal selge øl fra sine gårder, eller om vi skal høre på Kjersti Toppe, som ønsker at vi skal begrense forbruket av alkohol så mye at selv den ene desiliteren som forbrukes i denne sal – nei, ikke i denne sal, men i dette huset av de 800 menneskene som går her hver dag, er et viktig moment å få avsluttet.

Audun Lysbakken (SV) [10:44:58]: Det var fristende å følge opp det siste temaet, men jeg skal ta opp noe annet.

Representanten Olsen sa i sitt svar på den første replikken at han ikke var så opptatt av hvem som betaler lønningene til de ansatte i eldreomsorgen. Men er han opptatt av hva de får? For det vi så i høst, var en streik i de konkurranseutsatte, kommersialiserte delene av eldreomsorgen i hovedstaden og andre byer, der de ansatte streiket fordi man systematisk ser at det særlig er pensjonsbetingelsene til våre helse- og omsorgsarbeidere som dumpes ved konkurranseutsetting og kommersialisering.

Synes representanten Per Arne Olsen det er greit at ansatte i kommersielle sykehjem får dårligere pensjonsbetingelser enn i det offentlige?

Per Arne Olsen (FrP) [10:45:57]: Også på dette feltet har jeg faktisk ganske god erfaring selv. Vi konkurranseutsatte mye i min kommune. En av de første tingene vi gjorde, var faktisk å sette oss ned bl.a. med fagbevegelsen og bli enige om hvilke anbudsbetingelser vi skulle ha. Fagbevegelsen var fortsatt uenig i at vi skulle legge ut på anbud, men der ble vi faktisk enige om at pensjonsbetingelser var en del av det vi skulle kreve når vi la ut på anbud. Jeg var også en av de første ordførerne som i sin tid støttet ILO-konvensjonen om at vi skulle ha like vilkår når vi konkurranseutsatte, så jeg har faktisk veldig god samvittighet på dette området. Jeg har veldig tro også på de private løsningene, fordi fremtidens eldreomsorg også handler om kompetente mennesker, og for å få de beste og de flinkeste sykepleierne også i privat sektor, må de private på sikt kunne konkurrere på lønnsbetingelser og pensjonsbetingelser. For å få de beste må de faktisk være konkurransedyktige også på dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [10:47:06]: Vi står overfor tre hovedutfordringer i helse- og omsorgspolitikken. Den første er sosial ulikhet. Vi har et helsevesen i verdensklasse, vi har et helsevesen som kan vise til bedre resultater i årene med rød-grønt styre. Vi lykkes bedre i kampen mot en rekke alvorlige sykdommer, vi behandler flere, og ventetidene går ned.

Likevel ser vi at det er et systematisk skille i helse i vår befolkning. Vi ser det mellom ulike deler av landet, vi ser det mellom ulike deler av denne byen, og vi ser det mellom ulike yrkesgrupper. Det er stor forskjell i forventet levealder mellom ulike grupper i vårt samfunn, ulike sosiale lag, klasser, yrkesgrupper. Det er store forskjeller i helsetilstanden blant barn alt etter hvilken bakgrunn de har.

I tillegg til dette systematiske skillet i helsetilstand ser vi også et skille i helsetilgang, tilgangen til helsetjenester, som viser oss at vi har en stor utfordring når det gjelder å spre kunnskap om rettigheter, tilgang til våre gode helsetjenester til hele befolkningen. Det er et paradoks at de gruppene av befolkningen som i utgangspunktet er friskest, også er dem som bruker helsetjenestene mest.

En annen hovedutfordring er at til tross for at flere får hjelp og ventetidene går ned, er det ikke alle som får den hjelpen de har behov for når de trenger den, og det må være en felles målsetting for helse- og omsorgspolitikken at vi hele tiden streber mot det mål at det skal være sånn at folk får den hjelpen de trenger, når de har behov for det. Ventetidene generelt går altså ned, men det hjelper ikke den enkelte som opplever at vedkommende står for lenge i kø.

Den tredje hovedutfordringen er å sikre nok kompetente ansatte og å sørge for at de ansatte har nok tid til pasientene og til de eldre. Vi kommer i årene som kommer til å stå overfor en stor rekrutteringsutfordring i helse- og omsorgsyrkene, og det betyr at både de betingelser og den organisering vi gir de menneskene som går inn i denne sektoren, vil være helt avgjørende for hva slags kvalitet både pasienter og eldre mennesker får i tjenestene.

Det budsjettet vi behandler, er et budsjett som svarer på mange av disse utfordringene ved å legge til rette for en aktivitetsvekst som vil gjøre at vi kan hjelpe flere, at vi kan utvikle et enda bedre helsevesen, og at vi kan oppnå fortsatt framgang. Samtidig jobber regjeringen og det rød-grønne flertallet med en rekke tiltak som skal møte nettopp disse utfordringene, ikke minst når det gjelder å styrke pasientrettigheter og pasientsikkerhet, som er en viktig del av arbeidet også mot sosial ulikhet.

Stikkordene for SVs helsepolitikk er forebygging, faglighet og frihet. Vi er opptatt av at vi i årene som kommer, skal løfte forebygging enda høyere på den helsepolitiske dagsordenen. Det handler om tidlig innsats, det handler om å styrke skolehelsetjenesten og helsestasjonene rundt om i landet vårt, gi et løft til dem som er i stand til å se tegn på problemer tidlig, og komme i gang med en tidlig innsats som gjør at vi kan spare både den enkelte og samfunnet for store menneskelige og økonomiske kostnader knyttet til reparasjon.

Jeg tror en hovedutfordring blir å få helsetjenestene til å jobbe godt sammen med andre tjenester som er rettet inn mot barn og unge. Det handler om skolen, og det handler om barnevernet. Vi ser at i ulike deler av disse tjenestene lykkes vi nå bedre med tidlig innsats. Barnevernsløftet har betydd at langt flere små barn kommer i kontakt med barnevernet. Det samme må vi oppnå innenfor skolehelsetjenesten og innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.

Det andre stikkordet er faglighet. Vi må fortsette den debatten som for alvor har begynt den siste tiden i Norge knyttet til både for mange markedsmekanismer og for mye unødvendig byråkrati i vårt helsevesen. Vi må tilstrebe at det er godt faglig skjønn som skal være avgjørende for hvordan ressursene fordeles i så stor grad som mulig. Jeg er derfor glad for de signalene som har kommet fra helseministeren når det gjelder å være åpen både for å se på strukturer i helsevesenet og ikke minst for å invitere partene til et samarbeid for å redusere omfanget av unødvendig byråkrati.

Det henger sammen med det tredje stikkordet i SVs helsepolitikk, som er frihet. Det er avgjørende å slippe de ansatte i helse- og omsorgstjenestene mer fri. Vi har inspirerende eksempler på at når ansatte på tvers av faggrupper møtes, gis frihet og muligheter for påvirkning til å endre sin egen arbeidshverdag, får det svært gode resultater for pasienter og brukere.

Ved Nordfjord distriktspsykiatriske senter bestemte de seg for å fjerne ventelistene. Det klarte de gjennom en dugnad blant de ansatte. Ved Namsos sykehus, som jeg besøkte tidligere i år, satte de seg ned på tvers av faggrupper og diskuterte hvordan de kunne klare å gi flere behandling ved flere av avdelingene på sykehuset. De har oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater når det gjelder å redusere ventetiden.

Innenfor eldreomsorgen er regjeringen godt i rute når det gjelder den videre utbyggingen av heldøgns omsorgsplasser. Vi trenger også på dette feltet å ha en veldig tydelig oppmerksomhet rettet mot hovedutfordringen for framtiden: nok kompetente ansatte. Det handler om et løft for heltid. Vi vet at vårt samfunn i dag sløser med store ressurser gjennom det store omfanget av deltidsarbeid innenfor omsorgstjenestene. Og det handler om å se at for mange kommuner vil økt grunnbemanning være et langt bedre svar enn konkurranseutsetting på hvordan vi kan gi en bedre eldreomsorg.

Jeg besøkte selv Kristiansund tidligere i år. Ved et av byens sykehjem, Bergan, har de hatt fantastiske erfaringer med å øke grunnbemanningen. Dette sykehjemmet var opprinnelig konkurranseutsatt, uten at kvaliteten ble bedre. De ansatte løp for mye, hadde for lite tid til pasientene, de pårørende var bekymret. Kommunen valgte til slutt, selv om den sto på ROBEK-listen, å gå bort fra konkurranseutsetting og i stedet investere penger i økt grunnbemanning ved sykehjemmet. Det har også vist seg i ettertid at de økte utgiftene fikk kommunen igjen i form av lavere sykefravær og mindre vikarbruk.

Det burde være hovedsvaret på utfordringene når det gjelder å øke kvaliteten, istedenfor debatten om konkurranseutsetting, som kommer opp igjen og igjen. Til tross for at representanten Per Arne Olsen åpenbart har hatt forbilledlige ordninger når det gjelder pensjon, ser vi dessverre mange steder at konkurranseutsetting nettopp har medført dårligere betingelser for de ansatte.

Når det gjelder rus, har vi de siste årene gjennomført en viktig opptrapping, men det er også sånn at mye gjenstår. Det er viktig at vi har en fortsatt sterk politisk oppmerksomhet rettet mot det feltet. Det går på den samlede kapasiteten, men det går også på innretningen, diskusjonen om balansen mellom korttids- og langtidsplasser f.eks.

Jeg er opptatt av at vi skal forsvare de ideelle institusjonenes plass i rusomsorgen. Det bør f.eks. innebære en diskusjon om bruken av anbud kontra bruken av løpende avtaler. Men jeg legger merke til at opposisjonen her skyter på regjeringspartiene fra helt forskjellig hold. Man skyver de ideelle foran seg, men vil egentlig ha en bred åpning for kommersielle aktører. Det er i realiteten et helt annet budskap som kommer fra Kristelig Folkeparti og Venstre, enn det som kommer fra Høyre og Fremskrittspartiet. For hvis du ikke skal ha noen tiltak som sørger for å begrense elementet av fri konkurranse i disse systemene, vil det ikke være de ideelle som vinner, men de kommersielle aktørene. Derfor er det nødvendig for å unngå kommersialisering å sette inn tiltak som verner om både offentlig og ideell tjenesteproduksjon. Hvis man skal ha fri konkurranse innenfor ulike velferdstjenester, vil de ideelle tape fordi de kommersielle vinner fram.

Jeg legger også merke til at den mye omtalte borgerlige samlingen på det helsepolitiske feltet ikke innebærer noen enighet om hvordan man skal behandle de ideelle aktørene, og heller ikke innebærer noen enighet om det som er det aller største spørsmålet i debatten mellom de rød-grønne partiene og opposisjonen, nemlig Høyres forslag til såkalt fritt behandlingsvalg. Massiv privatisering av helsetjenestene skal gå igjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:57:27]: I budsjettinnstillingen har SV en merknad som sier at de «er opptatt av å styrke kommuneøkonomien og kommunenes frie ramme, slik at rusarbeidet kan ytterligere styrkes». Dette er stikk i strid med det som alle de som var på høringen, og som jobber innenfor rusfeltet, kunne fortelle oss. De kunne fortelle at det kommer varsler om kutt i rusomsorgen fra kommuner over hele landet etter at de øremerkede midlene blir borte. Jeg lurer derfor på om Lysbakken ikke var til stede på høringen, om Lysbakken ikke trodde på disse tilbakemeldingene, eller om Lysbakken rett og slett har problemer med å innrømme at SVs løsninger ikke virker på dette området.

Audun Lysbakken (SV) [10:58:07]: Det har vært nødvendig med øremerkede midler for å få til en styrking av helsetjenestene. Så er det sånn at ved de aller fleste øremerkede løft innlemmes pengene på et tidspunkt i rammen, med en klar forventning om at kommunene med det økonomiske grunnlaget som er lagt gjennom oppbyggingen, skal fortsette å gi et sterkt tilbud. Den forventningen har vi til kommunene. Det gjenstår å se hva resultatet framover vil bli. Vi skal selvfølgelig følge nøye med på det. Men den forventningen som vi har beskrevet i vår merknad, er selvfølgelig knyttet til at det her har vært gjennomført en opptrapping med virkelige penger som er tilført kommunene, og som vi forventer at kommunene også skal bruke til å opprettholde et godt tilbud på dette området.

Bent Høie (H) [10:59:05]: I Klassekampen i dag hyller Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, de regionale helseforetakene. Hun kaller det for «en dundrende suksess». SV har jo det samme standpunktet som Høyre, at disse regionale foretakene bør legges ned, og at de fungerer som et glavalag i forhold til ledelse og ikke minst i forhold til det som også representanten Lysbakken tok opp i sitt innlegg, nemlig betydningen av mindre byråkrati og frihet for de ansatte.

Helga Pedersen, derimot, sier i Klassekampen i dag at de «ansatte trenger ro til å gjøre jobben vi har satt dem til: behandle pasienter», og hun mener at det å legge ned de regionale foretakene vil innebære en dramatisk omorganisering av helseforetakene, som vil berøre de ansatte. Er representanten Lysbakken enig i representanten Helga Pedersens beskrivelse av SVs politikk?

Audun Lysbakken (SV) [11:00:12]: Det er vel kjent at SV i sin tid stemte imot dagens foretaksorganisering. De andre partiene, som etter hvert har kritisert den, var i utgangspunktet for den. Vi har en lang historie med skepsis mot den måten å organisere sykehusene på. Det er en diskusjon som har gått ærlig, også mellom regjeringspartiene, i flere år.

Jeg registrerer at det er tydelige og gode signaler fra regjeringen når det gjelder åpenhet for å diskutere dette. Samtidig er det sterk enighet mellom SV og Arbeiderpartiet om at løsningene Høyre her går inn for, er dårlige løsninger, som vil føre til mer kommersialisering. Jeg opplever også at Høyres forslag om avvikling av de regionale helseforetakene, er en ganske annen modell enn den SV går inn for, og som vil føre til både en sentralisering – som jeg ikke er glad for – og en for svak politisk styring av sykehusene. Derfor er kritikken av Høyres modell, noe SV og Arbeiderpartiet står sammen om.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:01:19]: Jeg kan opplyse representanten Lysbakken om at Kristelig Folkeparti stemte imot sykehusreformen, sammen med SV. Da er man oppdatert på det.

En av fire kvinner utsettes for voldtekt eller trues med voldtekt. Dette er grusomme tall som vi må ta tak i. Hvis jeg får bruke Lysbakkens ord selv: Ja, vi skal forebygge. Vi skal gi disse kvinnene den beste faglighet, men først og fremst skal vi gi kvinnene friheten tilbake.

Vi vet at et av de viktigste tiltakene, sammen med voldtektsmottak, er å få kunnskap når en voldtekt har skjedd. Derfor er en nettportal et av de viktigste tiltakene, hvis vi ser til Sverige, som har bedre erfaring på dette. Nå begynner Sanitetsforeningen selv med en nettportal, for de orker ikke vente på det offentlige.

Er det en slik helsepolitikk Lysbakken vil ha, hvor private ideelle går foran, mens det offentlige henger etter?

Audun Lysbakken (SV) [11:02:25]: Rett skal være rett: Det er helt riktig at det var Kristelig Folkeparti og SV som stemte imot reformen i sin tid, og det skulle selvfølgelig vært nevnt.

Når det gjelder kampen mot vold mot kvinner, mener jeg at den rød-grønne regjeringen gjennom flere år har stått for en intensivering, som savner sidestykke i norsk politikk, hvis man ser bakover i tid. Vi har hatt en rekke handlingsplaner som har vært spekket av tiltak, noe som har ført til at denne problemstillingen står langt høyere på dagsordenen. Det har vært gjort innenfor justispolitikken, likestillingspolitikken og helse- og omsorgspolitikken. Det betyr selvfølgelig ikke at vi er i mål. Jeg kjenner ikke i detalj Sanitetskvinnenes nettportalforslag, men det er et forslag jeg gjerne ser på. Hvis de nå setter det i gang, blir det veldig spennende å se effekten av det.

I blant er det slik, og det er derfor jeg er for ideelle organisasjoners rolle innenfor helse, omsorg og velferd, at de drar i gang gode ideer som det offentlige kan lære av og eventuelt ta opp etter hvert.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kjersti Toppe (Sp) [11:03:47]: Vi er privilegerte som bur i Noreg. Til forskjell frå mange andre land, har vi eit godt utbygd helsevesen. Vi har ein nasjonal politikk som legg til grunn at det er eit offentleg ansvar å fremja helse, førebygga sjukdom og sikra nødvendige helse- og omsorgstenester til heile befolkninga.

Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjett er foreslått med om lag 146 mrd. kr. Det er ein vekst på 7,5 mrd. kr samanlikna med saldert budsjett for 2012. Ein legg opp til ein vekst i pasientbehandlinga i 2013. Det er eit godt helsebudsjett for Noreg, med ein sosial profil og eit budsjett som har blitt enda betre gjennom Stortinget si behandling.

Helse er viktig for alle menneske, men føresetnadane for å oppnå god helse er høgst ulike – òg i Noreg. Sosiale forhold knytte til oppvekst, utdanning, jobb, kva vi et og moglegheitene for trening og fysisk aktivitet er avgjerande for helsa. Eg meiner at den aller største utfordringa vi har i dag i helsepolitikken, er sosiale forskjellar i helse.

I mitt innlegg vil eg fokusera på det som er det viktigaste i helsepolitikken, nemleg folkehelsearbeidet. Folkehelsearbeid er ei samfunnsoppgåve og eit politisk ansvar. Helse blir ikkje skapt på legekontor eller sjukehus, men på alle dei arenaene der menneske lever og verkar.

Nasjonal politikk påverkar helsetilstanden og fordelinga av helse i befolkninga. Samhandlingsreforma og folkehelselova la eit viktig grunnlag. Vi ser no at kommunane er ivrige og utolmodige med omsyn til å bygga opp det førebyggande arbeidet i kommunane. Eg meiner det er på tide å løfta fram det kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet i Noreg.

Helse- og omsorgssektoren i Noreg er stor. Ein stor del av ungdomskulla går i dag inn i helse- og omsorgssektoren, og prognosane tilseier at om vi skal oppretthalda dagens standard på tenestene, må ein enda større del av ungdommane velja yrke innafor helse- og omsorgsfeltet. Det blir dyrt for samfunnet, og det vil ikkje vera berekraftig. Det vil ha konsekvensar for heile verdiskapinga, for skatte- og avgiftsnivået, og det vil kunna pressa fram private løysingar, som i praksis vil seia at det er dei mest ressurssterke som greier å snakka fram si sak, som vil vinna fram. For å unngå dette må vi, mens vi enno har økonomisk handlefridom, samla oss om djerve grep for å styrka folkehelsa og for å førebygga sjukdomsutvikling. Det vil innebera at vi må bruka både pisk og gulrot. Det er viktig med både haldningskampanjar og bevisst tilrettelegging av sunn livsstil, f.eks. i barnehage og skule.

Eg vil peika på nokre hovudområde, der vi bør kunna forbetra oss raskt. Eit område er fysisk aktivitet. 8 pst. av 8-åringane er i dag overvektige eller har fedme. 15-åringane våre er like lite fysisk aktive som dei eldste gamle. Vår neste store folkehelsesatsing må vera blant barn og unge. Det må vera å innføra éin time fysisk aktivitet i skulen kvar dag.

Samfunnsøkonomisk analyse av å bygga samanhengande gang- og sykkelveg i norske byar tydar på at nytta av dette tiltaket er minst fire til fem gonger større enn kostnadane knytte til utbygging og vedlikehald.

Eit anna område er kosthald. Dette område må òg bli ein del av den neste, store folkehelsesatsinga. Vi må starta arbeidet med trinnvis innføring av skulemåltid i grunnskulen. Gratis frukt og grønt har vore ein viktig start, men vi bør gå lenger. Vi må ikkje sjå på dette som ei skulesak, men som ei helsesak; ein politikk for å redusera sosiale helseforskjellar. I dag er kosthald eit klassespørsmål. Det er i barnehage og skule det førebyggande arbeidet får størst effekt, og vi må begynna der.

Vi må òg ta steget vidare for å tora å ta i bruk avgiftspolitikken på kosthaldsfeltet. Òg her må vi ha fokus på barn og unge. For barn og ungdom bidrar brus, saft og godteri til nesten halvparten av det samla sukkerinntaket. I dette budsjettet er det innført auka avgift på sukker, sjokolade, snacks og alkoholfrie drikkevarer tilsett sukker og kunstige søtingsstoff. Det er det helsefaglege grunnar for, men det er eit paradoks og ingen opplagt grunn for at vi framleis skal ha redusert moms på brus og andre kunstig produserte sukkervarer. Eg er glad for at regjeringa i budsjettdokumentet varslar at ein vil fortsetta arbeidet med å vurdera økonomiske verkemiddel for å fremja eit sunnare kosthald.

Eit anna viktig folkehelseområde handlar om rusmiddel. Denne regjeringa har varsla at ho skal ha ein tydeleg og restriktiv politikk når det gjeld alkohol og røyk. Eg skal ikkje koma nærmare inn på det akkurat no.

Vi har høyrt at opposisjonen no er samla om ein felles helsepolitikk. Eg meiner det er ei skjør politisk samling. Eit forhold gjeld privatisering: Eg kan ikkje tru at Kristeleg Folkeparti eigentleg er med på den linja som Høgre og Framstegspartiet fører her.

Det andre store skillet går på folkehelsepolitikken. Eg merka meg at Kristeleg Folkeparti går saman med oss i merknader om å bruka aktive politiske verkemiddel for å førebygga. I motsetnad til Høgre og Framstegspartiet er dei for ein politikk for å redusera sosiale helseforskjellar i Noreg.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:09:09]: Senterpartiet gir stadig inntrykk av at de er veldig opptatt av at mangel på tilgjengelighet, sammen med høy pris på alkohol, er avgjørende for å lykkes i alkoholpolitikken. Samtidig sier Senterpartiet at de ønsker at enhver bonde som produserer egen vin og eget øl, fritt skal kunne selge dette – altså økt tilgjengelighet.

I tillegg øker Senterpartiet avgiftene på alkoholfrie varer, og gjør det altså dyrere å velge bort alkoholen.

Hva er egentlig Senterpartiets alkoholpolitikk?

Kjersti Toppe (Sp) [11:09:41]: Viss ein verkeleg vil noko med alkoholpolitikken i Noreg, synest eg det er ganske tafatt gong på gong å koma med dette med at bøndene skal få selja alkohol frå eige utsal, for i den store samanhengen betyr det veldig lite. Det eg ser at Framstegspartiet ikkje ville gå inn for, er dei restriktive tiltaka for det store salet. Ein foreslår i staden å redusera avgiftene. Det er jo ein tydeleg politisk forskjell mellom å ta i bruk restriktive tiltak på alkoholfeltet og ikkje.

Senterpartiet er heilt klar på at vi ønskjer å ta i bruk restriktive tiltak og bruka avgiftspolitikken slik at vi kan redusera konsumet. Det er mange gode grunnar for det. Eg merkar meg at alkohol framleis er eit område det er vanskeleg å snakka om for mange.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:10:56]: Stortinget behandlet våren 2009 en stortingsmelding om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, og det ble gjort viktige vedtak som skulle bidra til å sikre bedre kvalitet og pasientsikkerhet i fødselsomsorgen. Nå, snart fire år senere, er det ingen bedring i jordmorberedskapen og følgetjenesten, det er stor mangel på jordmødre i kommunene, jordmorbemanningen ved de store fødeklinikkene er ikke økt til tross for en økning i fødselstallet, og i barselomsorgen er det avdekket et betydelig gap fra tidspunktet mor og barn utskrives fra fødeavdelingen til helsestasjonen er satt i beredskap for å følge opp familien. Helsetilsynet sier veldig klart at et brudd i tjenestetilbudet så kort tid etter fødselen truer pasientsikkerheten.

Er representanten Toppe tilfreds med regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak på disse områdene for snart fire år siden for å sikre bedre og tryggere forhold spesielt for kvinner i distriktene?

Kjersti Toppe (Sp) [11:11:58]: Først har eg lyst til å seia at eg deler den bekymringa som representanten Sonja Irene Sjøli har uttrykt både her og i fleire andre samanhengar, og synest det er veldig bra at ho er ein pådrivar for å få ei betre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge.

Det er ein del ting som blir påpeika her når det gjeld både følgeteneste, bemanning på klinikkar og barseltilbodet, som vi ikkje er i mål med. Her må det framleis store forbetringar til.

Eg er glad for at ein òg nemner tilbodet på dei store fødeklinikkane. Vi er mest opptatt av dei små, men det er òg store utfordringar på dei store.

No har ein frå regjeringa si side varsla at ein skal koma med ei sak i forhold til finansieringa av jordmødrer i kommunane. Eg trur det er eit grep som kan føra til at det blir lettare å rekruttera jordmødrer i det kommunale helse- og omsorgstenestetilbodet.

Inge Hallgeir Solli (V) [11:13:14]: I innlegget til representanten Toppe var hovedtemaet folkehelse. Venstre mener at en god helsesøstertjeneste også er god folkehelse og godt folkehelsearbeid. Derfor har vi i vårt budsjettforslag lagt inn betydelige ekstramidler til å styrke helsesøstertjenesten.

Mange steder er helsesøstertjenesten for dårlig. Den har bl.a. for dårlig kapasitet. Spørsmålet til representanten Toppe er om hun er enig i at helsesøstertjenesten er en god forebyggende tjeneste – og hvorfor vil ikke Senterpartiet og regjeringen prioritere dette høyere?

Kjersti Toppe (Sp) [11:13:56]: Eg er heilt einig i at ei god helsesøsterteneste er viktig. Det same er ei god skulehelseteneste, som òg omfattar andre ting enn berre helsesøster. Men dette er viktig både på helsestasjonen og i skulen. Det er òg ein viktig førebyggjande arena som vi kan bruka endå meir i tida framover når vi skal realisera Samhandlingsreforma.

Så er eg ueinig i at vi ikkje vil prioritera dette. Det aller viktigaste for å styrka helsesøstertenesta er jo å ha ein god kommuneøkonomi. Dersom Venstre løyver 10 eller 15 mill. kr ekstra, gir ikkje det mange ekstra stillingar utover i heile landet. Så ein god kommuneøkonomi er viktig for å få dette til, og for at kommunane vil prioritera det, og eg er heilt sikker på at kommunane vil gjera det dersom dei har ein kommuneøkonomi som tillèt det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:15:19]: Aller først vil jeg si at vi generelt sett har en god helsetjeneste i Norge.

• Mange pasienter får den hjelpen de trenger i dag.

• Mange eldre er fornøyd med besøket av hjemmesykepleien i dag.

• De ansatte strekker seg langt og vil gjennom denne dagen ta krevende avgjørelser.

• På mange kontorer tas det i dag ledelsesavgjørelser som får konsekvenser for mange syke, eldre og ansatte.

Hvert enkelt av disse møtene er avgjørende for pasientens sikkerhet. Men først og fremst er disse møtene viktige for å gi en følelse av å bli sett, møtt og tatt på alvor.

Jeg er glad for at helseminister Gahr Støre vil satse på folkehelsearbeid. Dette er i tråd med Bondevik II-regjeringens stortingsmelding Resept for et sunnere Norge.

Representanten Kjersti Toppes innlegg om folkehelsepolitikk var som musikk i mine ører. Vi vet mye om hvor utfordringene er størst: Det gjelder områdene fysisk aktivitet og kosthold. Den kunnskapen har vi. Men den største politiske utfordringen er kanskje å få gjennomført en helhetlig folkehelsepolitikk som omhandler alle de viktige områdene, som samferdsel, skole, kultur, finans, boligpolitikk og kommunalpolitikk, for å nevne noen. Helsesektoren skal bare støtte opp om folkehelsearbeidet.

Slik Kristelig Folkeparti ser det, har hver og en av oss et ansvar for egen helse. Men som samfunnsaktører har vi politikere ansvar for å legge til rette for de gode løsningene, som flere gang- og sykkelveier, som en time fysisk aktivitet hver dag i skolen, som turstier i nærmiljøet, og som avgifter som gjør at vi velger sunne matvarer når vi plukker dem i matbutikken. Som sagt: Det blir ikke noe løft hvis ikke de viktige sektorene går sammen om en folkehelsesatsing.

I forbindelse med Samhandlingsreformen fikk kommunene et tydeligere ansvar for folkehelsearbeidet. Kristelig Folkeparti var den gang, som nå, kritisk til at det ikke ble satt av egne midler til kommunene til folkehelsearbeid.

Jeg håper snart at denne sal kommer til den erkjennelse at det er lenge til Samhandlingsreformens ideer om mer forebygging, mer behandling i kommunene samt kun utskriving til spesialisthelsetjenesten i visse tilfeller, som tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa det, blir de operative ideene kommuneadministrasjonen og kommunehelsetjenesten kan arbeide etter hver eneste dag.

La det ikke herske noen tvil om at Samhandlingsreformens ideer er gode ideer, men skal kommunene klare å tenke og å jobbe ut fra et helhetlig folkehelseperspektiv, trengs det egne midler til dette.

Kristelig Folkeparti er opptatt av forebyggende fysisk aktivitet, og jeg viser til vårt alternative budsjett der vi satser på både skolehelsetjeneste og mer fysisk aktivitet gjennom lag og foreninger.

Ideene til Samhandlingsreformen er gode. Men så langt har de ulike erfaringene i de forskjellige kommunene én fellesnevner, og det har vært fokus på de utskrivingsklare pasientene, det å kunne ta tilbake sine innbyggere på rett tidspunkt. Dette er det mange kommuner som har lyktes godt med. Men det er ikke slik at den sengen som nå brukes til utskrivingsklare pasienter, tidligere sto tom. Kommunepolitikere og helsepersonell i pleie- og omsorgssektoren peker på en forskyvning i tjenesterekkefølgen. Særlig har dette gått ut over tilbudet til korttidsopphold og rehabiliteringsplasser. Jeg har lyst til å utfordre helseministeren til å lytte nøye nettopp til dette når han er ute og besøker kommunene, slik at ikke ett tilbud svekker et annet til andre pasientgrupper.

Ved innføring av Samhandlingsreformen lå det en klar forutsetning om at reformen skulle fullfinansieres. Dette var et viktig prinsipp.

Når det nå råder en viss usikkerhet ute i kommunene om de reelle utgiftene i forbindelse med Samhandlingsreformen, mener Kristelig Folkeparti at det ikke burde være noe problem for regjeringen å foreta en etterberegning av Samhandlingsreformen. Jeg skjønner ikke helt hva som er utfordringen for regjeringen ved å gjøre noe slikt.

I Samhandlingsreformen har man så langt hatt sin hovedfokusering på det somatiske. Øyeblikkelig hjelp er på trappene, rus og psykiatri er på vent.

Kristelig Folkeparti tar i dagens innstilling til orde for å sette i gang pilotprosjekter for rus og psykiatri når det gjelder både organisering og økonomiske beregninger. Jeg synes vi skal lytte nøye til kommunenes interesseorganisasjon, som talte klokt om dette på høringen nå i høst. De sa at det ikke går an å bruke samme tankerekke eller de samme økonomiske incitamenter overfor mennesker med rus- og psykiske lidelser som overfor dem som har somatiske plager. Derfor utfordrer Kristelig Folkeparti – sammen med Høyre – i dag regjeringen til å bruke tiden fram til endelig avgjørelse om hvordan rus og psykiatri skal inn i Samhandlingsreformen, til å skaffe seg kunnskap om ulike organiseringer og ulike økonomiske incitamenter gjennom pilotprosjekter.

Før jeg slipper rus- og psykiatrifeltet helt: Jeg synes det er litt underlig når situasjonen er slik for våre rusmisbrukere, med 2 500 i kø for behandling – de har stilt seg i behandlingskø fordi de ønsker å komme ut av rusmisbruket sitt – og vi samtidig har en samhandlingsreform med fullt trykk på somatikken, at øremerkede midler til rusbehandling i kommunene fjernes. Fjerningen var varslet, men Samhandlingsreformen var ikke varslet på dette tidspunktet. Jeg håper at de 2 500 som står i kø i dag, ikke var de som sto i kø da det ble varslet om fjerningen. Det er en grunn til at midlene til rusbehandling ble øremerket. Slik Kristelig Folkeparti ser det, burde disse midlene være øremerket inntil rus og psykiatri har funnet sin rettmessige plass i Samhandlingsreformen.

Vi må forebygge mer, vi må få rus og psykiatri inn i Samhandlingsreformen på en god måte, men det vil fortsatt være et stort behov for sykehjemsplasser for de sykeste av våre eldre.

12 000 sykehjemsplasser innen 2015 var statsminister Jens Stoltenbergs valgløfte i 2009. Det var valgløftet, det var det som ble kommunisert, enkelt og greit. Det var ikke fokusering på tilsagn om tilskudd, på oppussede rom eller på rehabiliterte rom, nei, fokuseringen var på 12 000 nye sykehjemsplasser.

Nå ser vi at under 1 000 nye sykehjemsplasser er bygget. 2015 er bare litt over tre år unna. For å klare å innfri statsministerens valgløfte må det bygges mange sykehjemsplasser hvert eneste år de neste årene. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å bygge 3 750 nye sykehjemsplasser hvert år de neste tre årene – med et statlig stimuleringstilskudd på 50 pst. Vi gir også penger til drift av disse.

I helsetjenesten og i samfunnet generelt finnes det noen adelsmerker. Et av dem er hvordan vi behandler mennesker i deres siste uker, døgn og timer. Denne ukes oppslag i Vårt Land fortalte oss nok en gang at vi fortsatt har et langt stykke å gå for å kunne gi våre døende en verdig og god omsorg. Når kreftsykepleier Marie Aakre, en pioner innen dette feltet, sier at tilbudet til døende står i fare for å bli dårligere fordi kommunale tjenester ikke har de nødvendige ressurser og den nødvendige kompetanse, og at døende mennesker i liten grad er velkomne på sykehus, er det innspill som må tas på høyeste alvor.

Kristelig Folkeparti mener vi trenger flere hospicer. Vi trenger lindrende enheter i kommunene og på sykehusene. Vi må bygge opp kompetansen rundt den døende, enten det er hjemme i stua, på korttidsoppholdet, på sykehjemmet, på lindrende enheter eller på hospicet at døden kommer livet i møte – for det er det som skjer. Kristelig Folkeparti viser sin politiske vilje til dette både ved at vi i vårt alternative budsjett bevilger mer penger til omsorg ved livets slutt, og ved at vi er sammen med de andre opposisjonspartiene om diverse verbalforslag og merknader i dagens innstilling.

Jeg tror at Kristelig Folkepartis forslag er tatt opp av andre representanter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Are Helseth (A) [11:25:28]: Kristelig Folkeparti har et godt hjerte for ideell sektor. Det er jeg glad for. Så hører vi også at Kristelig Folkeparti vil være fødselsmedhjelper for en eventuell Høyre–Fremskrittsparti-dominert regjering.

La meg få bemerke: Hjertets veier er uransakelige, men vi vet en del om blå-blått og ideelle, i hvert fall vet Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon i Oslo en del om det. De taper anbud til de veldig private og kommersielle og må legge ned egen virksomhet.

Spørsmålet er: Hvordan tenker Kristelig Folkeparti seg at Kristelig Folkeparti kan bidra til å sikre at ideelle vinner og private kommersielle taper i de konkurransene om helse og omsorg som kan komme i årene som kommer?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:26:23]: Jeg er glad for den omtalen som representanten Helseth har av Kristelig Folkeparti.

Ja, vi har et varmt hjerte. Vi har et varmt hjerte for ideell sektor og for en offentlig helsetjeneste – ikke et vesen, men en tjeneste. Det er det den skal være, en tjeneste for alle oss i Norge.

Jeg kan avkrefte at Kristelig Folkeparti kommer til å være noen fødselshjelper for en blå-blå regjering. Men vi i Kristelig Folkeparti skal – hvis velgerne gir oss tillit – være med og gi Norge en ny regjering som vil føre en helsepolitikk som gir de ideelle en god plass. Det er jo under denne regjeringen – med en rød-grønn politikk – mange ideelle har tapt anbud, som har gjort at ideell sektor har fått vanskeligere kår.

Kjersti Toppe (Sp) [11:27:30]: Representanten Hjemdal frå Kristeleg Folkeparti sa om samarbeidet med Høgre og Framstegspartiet følgjande i Klassekampen 29. november:

«Men i helsepolitikk er kanskje dét området hvor det er lettest for oss å finne sammen.»

Kristeleg Folkeparti og Hjemdal flaggar altså i denne artikkelen at dei vil vera med på å støtta ein blå helsepolitikk – saman med Framstegspartiet og Høgre. Sanninga er at Høgre og Framstegspartiet ivrar etter å kommersialisera og privatisera omsorgsfeltet. Det har vore med på å pressa ut dei frivillige og ideelle aktørane, sistnemnde med Oslo som eksempel.

I tillegg er Høgre og Framstegspartiet tydelege på at dei ønskjer ei liberalisering av alkoholpolitikken, og at dei i mindre grad ønskjer å ta i bruk avgiftspolitikken for å regulera kosthaldsfeltet.

Mitt spørsmål er om det er denne politikken der representanten Hjemdal meiner det var så veldig lett å finna saman.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:28:29]: Nei, Kristelig Folkeparti kommer ikke til å støtte en blå-blå helsepolitikk. Kristelig Folkeparti kommer til å være med og lage en ny, god helsepolitikk for landets innbyggere, der vi sammen med bl.a. Fremskrittspartiet vil – som vi sier i dagens innstilling – bruke «økonomiske virkemidler for å fremme et sunnere kosthold», der vi sammen med bl.a. Høyre vil at hovedlinjene i alkoholpolitikken fortsatt skal «ligge fast». Dette er to merknader som representanten Kjersti Toppe og representanten Hjemdal – og henholdsvis Fremskrittspartiet og Høyre – er enige om. Så representanten trenger ikke å tegne et bilde som ikke i det hele tatt er realitet.

Vi skal være med og fremme en god helsepolitikk, der vi setter enkeltmennesket i sentrum, og der det offentlige og ideell sektor har gode vilkår.

Thomas Breen (A) [11:29:36]: Jeg hørte med undring på resonnementet representanten hadde om at man nå har lagt de øremerkede kommunale ruspengene inn i rammen. Hun hadde først et resonnement om 2 500 rusmisbrukere som sto i kø, for så å mene at det var et argument for ikke å legge pengene inn i rammen til kommunene.

Men – bare til en oppklaring: Det er vel sånn at Kristelig Folkeparti i framtiden ser for seg at de 2 500 som nå står i kø, fortsatt skal behandles i spesialisthelsetjenesten og ikke i Kommune-Norge – at jeg har gjort en feiltolkning ut fra ditt resonnement i ditt innlegg. Så bare til en oppklaring, hvis du kan svare på det.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:30:20]: Hvis representanten klarte å trekke de slutningene, skal jeg gjerne oppklare det.

De 2 500 som står i behandlingskø – på grunn av den rød-grønne politikken – skal få behandling i spesialisthelsetjenesten.

Men det er mange rusmisbrukere som kommunen har et ansvar for, og de midlene har den rød-grønne regjeringen nå fjernet. Det har gjort at bl.a. heroinprosjektet i Sarpsborg må ha penger fra Fylkesmannen for å bli gjennomført. Det var et prosjekt som fikk midler fra de øremerkede midlene. Det har hjulpet jenter og gutter ut av heroinmisbruk. Det er noe kommunen har gjort tidligere, men i dag må man be om penger fra Fylkesmannen for å få fullført dette toårige pilotprosjektet. Det er rød-grønn politikk. Det er godt vi har en fornuftig fylkesmann i Østfold.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Inge Hallgeir Solli (V) [11:31:24]: Venstre er ikke representert i helse- og omsorgskomiteen. Jeg håper det er midlertidig. Vi har derfor ikke hatt muligheten til å fremme Venstres posisjon i innstillingen vi nå behandler.

På samme måte som da Stortinget tidligere behandlet andre komiteers budsjett, har Venstre valgt ikke å fremme bevilgningsendringer under enkeltposter i henhold til våre prioriteringer i salen i dag. Vi stemmer derfor for regjeringens budsjettforslag, som en konsekvens av at vårt forslag til alternativt budsjett under rammeområde 15 falt i forbindelse med Stortingets behandling av finansinnstillingen.

Det er avgjørende i et velferdssamfunn at vi har et godt og likeverdig helsetilbud til alle som trenger det, når de trenger det. Informasjon, medbestemmelse og kvalitetssikring er nødvendig for at vi som pasienter skal føle trygghet. Venstre mener at et sterkt offentlig helsevesen er den beste garantien for dette. For oss er det viktig at de tilgjengelige helseressurser blir brukt til å skape et likeverdig tilbud med prioritering på medisinskfaglig grunnlag. I tillegg til et offentlig helsevesen må det imidlertid være rom for private aktører.

Jeg vil bruke taletiden til å trekke fram tre av Venstres prioriteringer på helse- og omsorgsbudsjettet: Helsesøstertjeneste, psykiatrisk helsetilbud og rusomsorg. Det første handler om treffsikker forebygging. Det andre handler om å sette inn tiltak tidlig, og rusomsorg handler om å prioritere en av de svakeste gruppene i Norge.

Venstre har i sitt alternative budsjett satset på å styrke primærhelsetjenesten på en rekke områder, bl.a. gjennom økt kapasitet og bedre tilbud av helsesøstre og helsestasjoner.

Helsesøstre er viktig for mange barn og unge. En god helsesøster fanger lett opp vansker som ungdommer kan ha, og kan bygge opp et tillitsforhold som vanskelig kan erstattes av andre i helsesektoren. Helsesøstrene kjenner også systemet godt og kan lett henvise en ungdom til rette fagmiljø.

Jeg vil vise til Akershus, der fylkeskommunen – etter å ha gjennomført en prøveordning – tilfører midler for å styrke helsesøstertjenesten ved de videregående skolene i fylket, selv om det er et kommunalt ansvar. Dette er et eksempel på at det gode, forebyggende arbeidet helsesøstrene utfører, virkelig blir lagt merke til. Det utgjør en forskjell. Dette vil vi ha mer av.

Mange steder har imidlertid helsesøstertjenesten for dårlig kapasitet. Det er synd. For ikke bare er helsesøstertjenesten en god, forebyggende tjeneste, det er også en samfunnsøkonomisk billig måte å gi helseråd og helsetjenester til ungdom.

Helsesøster og helsestasjonstjenesten har vide muligheter for å drive oppsøkende virksomhet helt fra spedbarnsstadiet og dermed god mulighet for å gi råd og sette inn hjelpetiltak på et tidlig tidspunkt før alvorlige problemer utvikler seg.

Tilgjengeligheten av tjenester for personer med både lettere og tyngre psykiske lidelser er for dårlig. Ventelistene er for lange, og det er for tilfeldig hvem som får hjelp når. Jeg tror vi trenger nytenkning innen psykisk helse. Målet må være lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få rask hjelp uten henvisning.

Nesten 13 000 personer står i kø for psykisk hjelp i Norge. Samtidig er det registrert 1 400 brudd på behandlingsgarantier. Ifølge Psykologforeningen blir det jukset med ventelister over hele landet. Antall kliniske psykologer med driftsavtaler har de siste årene gått ned. Dette er ikke en god utvikling. Hadde vi hatt psykologer i samme tjeneste som vi i dag har leger, ville vi fått mye mer stabilitet for dem som opplever psykiske problemer. Dagens system gjør at små psykiske problemer blir store, alvorlige og livstruende. Slik kan vi ikke ha det. Venstre har derfor i sitt alternative budsjett prioritert psykiatrisk lavterskeltilbud i kommunene.

En del såkalte svakerestilte, f.eks. innen psykiatri og rusomsorg, sliter med å skaffe seg egnet bolig. Noen av dem faller mellom flere stoler når de f.eks. søker om å få tildelt en kommunal bolig eller startlån for å skaffe seg bolig i privatmarkedet. I slike tilfeller er det viktig å se det enkelte mennesket, ikke bare paragrafer. Vi må skape rom for en helhetlig vurdering av dem som trenger bistand. Noen har kombinerte utfordringer, og vi må se på mulighetene for å utøve skjønn, slik at de får den bistanden de trenger.

Jeg nevnte innledningsvis at Venstre innenfor helsepolitikken er opptatt av å prioritere mer til dem som trenger det mest. Som en del av denne omprioriteringen mener Venstre at det må satses mer på helsehjelp for rusavhengige; forebygging, avrusning, behandling og ettervern/rehabilitering. Også loka1 rusforebygging må styrkes. Her kan frivillig sektor gi uvurderlige bidrag, men da må staten støtte opp om frivilligheten. Det er flaut at rusavhengige står i kø for akuttavrusning. Rundt 2 700 står i kø, samtidig har ideelle rusinstitusjoner ledig kapasitet. Det er også flaut at rusavhengige ikke får plass innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling når avrusningen er ferdig. Og det er flaut at over 2 000 mennesker har dødd av overdose de siste ti årene.

For en del mennesker henger rus og psykiatri sammen. Vold i nære relasjoner er et vesentlig samfunnsproblem, og det går ofte ut over barna. Det viser seg at psykiatri og/eller rus ofte er medvirkende til at det utøves vold. Venstres satsing på helsesøstertjenesten, psykiatrisk helsetilbud og rusomsorg skal bidra til å bekjempe vold i nære relasjoner. I mange tilfeller handler det om å se og om å si ifra.

Jeg varsler til slutt at Venstre stemmer for mindretallsforslagene nr. 1–17.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:39:23]: I disse diskusjonene om budsjetter og poster er det viktig å understreke betydningen av at vi er i Samhandlingsreformen. Den har en retning. Den har idé om å vektlegge forebygging, om å vektlegge tidlig innsats, om å vektlegge folkehelse, om å satse på hva som skaper helse i en befolkning, fremfor ensidig fokus på å reparere. Det handler om å sette det lokale nivå – tett der folk bor – i sentrum. Jeg vil minne om at vi er ett år inne i denne reformen. Den må fortsette. Der trenger vi et samspill mellom stat og kommune.

Vi trenger å tenke helhet, slik det gjøres i helse- og omsorgsplanen, og vi trenger å tenke en helhet mellom stat og kommune når det gjelder økonomi. Det er ikke nok å plusse på noen tyve millioner-poster på sykehusbudsjettet når vi tenker helse. Det er også spørsmål om hva som faktisk bevilges til kommunene innenfor den rammen hvor kommunene skal prioritere.

Representanten Solli var inne på en del interessante poenger om at Norge henger igjen på en del områder hvor vi tenker i veldig sentraliserte termer – med langtidsbehandling og institusjoner – mens vi på områder som rus og psykiatri har klare internasjonale råd om å gå i retning av det lokale nivå, med rask intervensjon og lav terskel.

Jeg er glad for at det er mye enighet i denne debatten, og det er mye ambisjoner – det skal vi anerkjenne. La meg kommentere noe av det som er kommet fram i innleggene til nå. Fra Høyres representant blir det sagt at dagens regime for sykehusene hindrer investeringer. Nei, det er jeg uenig i. Det investeres som aldri før i norske sykehus. Det som hindrer investeringer, er økonomi ute av kontroll og store underskudd – det har vi erfaring med, det legger vi nå bak oss.

Høyre, med støtte fra andre partier i opposisjonen – med litt vekslende entusiasme – vil legge ned den regionale styringen. De vil fjerne et ledd med regionale og lokale politikere og fjerne et ledd hvor de ansatte også har representasjon når det gjelder sykehusplanlegging. Det forslaget som er fremmet, og som vi får mye grunn til å debattere i månedene som kommer, vil etter min vurdering føre til sentralisering og byråkratisering. Alt vil sverme rundt Oslo, denne sal og departementet litt oppi gaten som jeg har æren av å bestyre – langt fra vest, midt og nord, lengre fra den realiteten folk er oppi. Jeg tror at med denne typen reform som Høyre foreslår, vil nasjonal helsepolitikk i enda sterkere grad bli sykehuspolitikk, der smått og stort skal inn i denne sal, der helseministeren skal drive detaljstyring av smått og stort, og der alle saker vil drive oppover mot et departement i Oslo. Det mener jeg er gal utvikling. Jeg merket meg at i representanten Høies innlegg var ordet folkehelse, som altså er premisset for å hindre at folk kommer på sykehus, knapt nevnt.

Jeg er glad for at Høyre og mange andre i denne sal snakker om betydningen av å fokusere på dem som er mest utsatt – områdene rus, psykiatri, rehabilitering, eldre, kronisk sykdom og den siste fasen av livet. Det er vi enige om, og la meg veldig klart ta avstand fra påstanden – som kom særlig fra representanten Høie – om at dette er områder som regjeringen ikke prioriterer. Tvert imot – her har det kommet politikk, penger, endringsvilje og ikke minst kvalifisert personell og en vektlegging av å dreie vårt fokus i retning av tidlig innsats og lav terskel nær der folk bor. Dette er samhandling i praksis. Det er for øvrig en reform som Høyre er skeptisk til. Men den løsning vi får høre, har etter mitt skjønn et gammelt preg og en hang til gamle strukturer.

Så er det spørsmålet om det frie behandlingsvalg. Det er interessant å høre det veldig klare budskapet Høyre og Fremskrittspartiet har i sine programforslag og også i denne sal, men det er litt uklart hva som egentlig menes av de fire partiene. Det er en ganske interessant setning i innstillingen der det står at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti «mener det på sikt vil være hensiktsmessig å strebe etter et system med fritt behandlingsvalg». Det oser ikke av gjennomføringsvilje i den setningen. Det kunne vært interessant å høre hva som menes med «på sikt vil være hensiktsmessig å strebe etter et system».

Jeg mener at svaret på de uløste oppgavene vi her får høre, er effektivisering i det offentlige helsevesen – det er flere forslag om det i innstillingen. Det er å spille på lag med de private og sikre at private får betalt av det offentlige for å starte opp med tilbud. I dette budsjettet kuttes det i offentlige sykehus og brukes penger til å kjøpe privat – uten inndekning i mange tilfeller, uten prioritering. Ikke minst, som representanten Breen var inne på, er spørsmålet om prioritering et urovekkende tegn i denne sammenheng.

Avslutningsvis vil jeg si: Jeg har merket meg at representanten Høie til stadighet kommer tilbake til året 2005 som et merkeår for norsk helsevesen, bl.a. viser han til at færre ventet på behandling da enn nå. Isolert sett er det en grei observasjon, men den er mangelfull om den skal gi et bilde på hva sykehusene våre leverer. For han opplyser aldri – jeg gjentar: aldri – at det i år vil bli gjennomført 1,7 millioner flere utredninger og behandlinger ved sykehusene enn i 2005. Ser vi på forholdet mellom dem som venter på behandling, og dem som behandles, er andelen langt lavere, og den har falt betydelig siden 2008. La meg gjenta – siden vi blir referert i disse debattene – at alle som har akutte behov, blir behandlet med én gang. 70–80 pst. av pasientene på norske sykehus har slike behov.

Der slutter for øvrig Høyres historiefortelling fra 2005, bortsett fra at Erna Solberg fra tid til annen viser til at behandlingen av pasienter økte sterkt under Høyres år i regjering. Ja, den økte, men samtidig lot regjeringen økonomien skure og gå. Det Høyre og Kristelig Folkepartis representanter ikke snakker så høyt om, er at det var en økning uten at sykehusene samtidig ble tilført nødvendige midler. Sykehusene sto i en dramatisk økonomisk situasjon. Underskuddene var på nesten 2 mrd. kr ved inngangen til 2005. Fra 2002 til 2005 ble det akkumulert et underskudd på over 6 mrd. kr, som vår regjering har måttet ta møye med å rydde opp i – med forbedringer år for år. Etter mye hard innsats fra de ansatte og økte bevilgninger fra det nye stortingsflertallet kom sykehusene samlet sett i økonomisk balanse i 2009. Nå kan man se fremover. Nå investeres det som aldri før. Det investeres faktisk mer enn det normale kapitalslitet skulle tilsi.

Mye annet av betydning for helse kan for øvrig sies om 2005. Kommunenes økonomiske handlingsrom f.eks. har stor betydning for nesten halvparten av helseinnsatsen i landet vårt. Gjennom betydelige overføringer til kommunene har vi snudd pessimisme til optimisme. Siden 2005 er kommuneøkonomien styrket med over 60 mrd. kr. Med de kuttene Høyre og Fremskrittspartiet foreslår i formuesskatten, vil kommunene kunne tape milliarder av kroner. Dette får betydning for kommunenes evne til å prioritere, også helse. Det rammer selvfølgelig kommunenes evne til å levere både helsetjenester og omsorgstjenester. Det vil bety mindre omsorg og velferd der folk bor. For det er i kommunene – tilrettelagt av dem, finansiert av dem, fulgt opp av dem – at avgjørende helseinnsats finner sted, ikke minst for folkehelse, for forebygging og for rehabilitering. Da kan Høyre og Fremskrittspartiet gjerne plusse på noen millioner på poster i det isolerte helsebudsjettet, slik vi ser i denne innstillingen, men det forteller ikke alt om helsetilbudene i Norge. Kommunene – om de skal bygge på erfaring, og det gjør de nok – aner et annet bilde, og det bildet forsterkes av et enda mer overordnet bilde, nemlig det som handler om de ressursene fellesskapet har til rådighet.

Mye av den ekstra satsingen Høyre ønsker til helse, skal komme fra effektivisering etter oppskriften om at det skal bli mer av mindre – nærmere bestemt i det offentlige. Det bør de tusener av ansatte i denne sektoren merke seg. De skal altså løpe enda fortere etter enda strammere tidsskjemaer. Det blir ikke bedre helse, omsorg og kvalitet av det.

Heller ikke i denne debatten kan vi overse konsekvensene av Fremskrittspartiet og Høyres massive skattekutt på et sted mellom 30 mrd. kr og 100 mrd. kr. De pengene skal tas fra et sted. Kuttene vil ha føringer i retning av velferdskutt. Kommunene kan tenke sitt.

I tillegg kommer forslaget om å fjerne formuesskatten, slik at de aller rikeste skal bli enda rikere i dette landet. Det vil i sin tur øke deres kapasitet og ønske om å kjøpe egne helsetjenester. Sett sammen med Høyres forslag om å subsidiere oppstart av et stort privat marked med offentlige midler – et system som ikke noe annet land har forsøkt, opplyste representanten Høie oss om i forrige uke – tegnes det virkelig et mønster av todeling i helsevesenet. Det står i Høyres merknader i innstillingen at de vil spille på lag med de private. Det er dekning for den målsettingen. Vi vil spille på lag med pasientene. Det gjør vi ved å legge hovedvekten på å prioritere det offentlige helsevesenet og prioritere at vi i det offentlige har personell, har kvalifiserte mennesker, som kan være med og behandle de sammensatte og kompliserte lidelsene – ikke ved å få et system hvor dette blir splittet opp, og evnen til å ta vare på nettopp de svakeste på denne måten blir svekket.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [11:49:35]: Om den merknaden statsråden henviser til, kan det i hvert fall spøkefullt svares at den er skrevet i en språkdrakt som statsråden skal kunne forstå.

Jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på de regionale helseforetakene, hvor jeg ikke deler statsrådens syn på at det ikke er noe å spare, at det ikke er noe byråkrati. At dette er et Glava-lag mot både det kliniske personalet og pasientene, er jeg helt overbevist om. Vi ser jo i tall fra både Samdata og andre steder at det er store regionale forskjeller både i ventetid og i det tilbudet pasientene får. Derfor bekymrer det meg litt når statsråden ikke vil ta innover seg at vi kan se opptil 20 pst. forskjell i ventetid når det gjelder diverse sykdommer. Er ikke det noe som bør bekymre statsråden med tanke på å skulle gi et likt tilbud over hele landet? Er statsråden villig til å se på tiltak for å endre disse forskjellene?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:50:28]: Det bekymrer meg, men det er også forskjeller mellom sykehus internt i regionene, så det er ikke det at de er i ulike regioner, som gjør at det kan være ulik ventetid. Så her må vi arbeide med å ha klare nasjonale mål. Vi må ha klare føringer i oppdragsbrevene til de regionale helseforetakene for å sette mål på de enkelte medisinske områdene. Jeg ønsker mer samordning mellom regionene på områder som IKT, anskaffelser, kompetanseutvikling, forskning osv. Det er helt klart, og det er vi også i ferd med å gjennomføre.

Men jeg tror ikke de forskjellene som representanten peker på her, blir borte ved at dette styres fra etasjer i Helsedepartementet – som jeg har alt mulig godt å si om – som da ville bli et rent sykehusdepartement, eller ved at vi her i denne sal skal vedta ambisjoner for ulike klinikker på ulike sykehus og tro at det dermed blir likebehandling. Nei, det er hardt arbeid der ute på sykehusene av motiverte, dyktige medarbeidere som får forutsetningene til å gjøre arbeidet.

Per Arne Olsen (FrP) [11:51:25]: Jeg må innrømme at jeg har noe mer begrenset tro på oppdragsdokumenter etter at man faktisk har sendt oppdragsdokumenter i syv år og disse forskjellene likevel bare har blitt større. Om man vil forsøke et oppdragsdokument til, så gjerne for meg, men jeg tror ikke det er der løsningen er. Vi må gå til kjernen av problemet, nemlig de regionale helseforetakene.

Jeg har lyst til å stille statsråden et spørsmål til når det gjelder det budsjettet vi nå behandler. I innstillingen står det at man «registrerer at Norges engasjement når det gjelder etisk rekruttering av helsepersonell, har gitt resultater». Jeg lurer på hvilke rapporter statsråden kan vise til hvor disse etiske retningslinjene har gitt resultater. Det eneste jeg har registrert av resultater, er at vårt største sykehus er anmeldt for menneskehandel, og det er ikke spesielt god etisk behandling av ansatte.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:52:24]: Her synes jeg det ble brukt store ord. For det første vil jeg si innledningsvis at jeg synes det å gjøre RHF-ene til kjernen av problemene i norsk helsevesen er en fantastisk problembeskrivelse. Representanten tror altså at ved å fjerne dem skal man ikke ha et oppdragsdokument i sykehusene. Men fortsatt må jo denne sal og departementet sende et oppdragsdokument. Folk må lese, folk må ta signaler.

Når det gjelder menneskehandel ved vårt største sykehus, har jeg ikke noen forutsetning for å svare. Det synes jeg virker som et stort og spisset spørsmål, for å si det forsiktig, og det vil jeg sette meg bedre inn i før jeg svarer. Jeg legger til grunn at vi har etisk rekruttering av helsepersonell i Norge som en ledesnor, og at de flotte menneskene som jobber ved våre sykehus, sykehjem og institusjoner, er etiske i sin innstilling og etisk rekruttert. Om det kan finnes et eller annet lurespørsmål her som jeg ikke er klar over, skal jeg ta forbehold om det, og så skal jeg sette meg inn i det og eventuelt svare representanten i etterkant.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:53:31]: I innstillingen er det en merknad som kom fra regjeringspartiene, og det er lov å si det, siden regjeringspartiene selv har gått ut med det. I den merknaden, som dreier seg om rus, står det at det er «behov for en gjennomgang av den samlede kapasiteten».

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vil regjeringen legge opp denne gjennomgangen? Vil det være en gjennomgang som skjer i forbindelse med rusmeldingen, Meld. St. 30, Se meg, som vi har til behandling? Vil det være en gjennomgang som skal skje i departementet, som vi kan få inn i stortingsmeldingen? Eller vil det være en faglig gjennomgang som må komme i ettertid av behandlingen av Meld. St. 30?

Dette trenger man et klart svar på, for i innleggene så langt har Breen sagt at vi trenger en pause før vi går videre når det gjelder rusbehandling, mens representanten Lysbakken sier at mye gjenstår, og at vi må ha et politisk fokus på dette området når det gjelder rus. Mitt spørsmål er: Når vil denne faglige gjennomgangen komme i forbindelse med Meld. St. 30?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:54:44]: Jeg tror nok representanten her mistolker representantene Breen og Lysbakken lite grann, for de har vært veldig utålmodige – som jeg – etter å få en sånn gjennomgang. Så her har man blandet sammen uttalelsene lite grann. Vi arbeider med det i departementet, og jeg er fullt ut åpen for å se på hvordan vi kan ha en dialog med Stortinget i forbindelse med behandlingen av rusmeldingen, f.eks. – hvordan den skal legges an. Her er jeg ute etter to ting. Det ene er å få en bedre oversikt over og mer pålitelige data for kvalitet i rusbehandlingen. Det er viktig, det er vi opptatt av i alle deler av helsesektoren vår. I stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet, som legges fram om to dager, er dette en hovedsak. På rusfeltet trenger vi mer.

Det andre temaet er kapasiteten i langtidsbehandling – hvordan den bør være. Vi har behov for å se nærmere på det – vi har fått enkelte konkrete innspill til det – og på hvordan man generelt sett kan treffe riktig når det gjelder poliklinisk behandling og langsiktig behandling. Det ønsker vi å gjøre ganske raskt, og vi har selvfølgelig en nær og god dialog med Stortinget på det området.

Bent Høie (H) [11:55:51]: Jeg registrerer ut fra helseministerens innlegg at statsråden forbereder seg på fire år i opposisjon, mot en helsepolitikk som han allerede har begynt å skrive sine innlegg mot. Det overrasker meg at helseministeren ved første anledning til å snakke om et helsebudsjett velger å snakke om Høyres helsebudsjett og ikke Arbeiderpartiets alternativ. Men det stemmer overens med det helseministeren sa da han overtok nøkkelen fra den forrige helseministeren. Han sa: Nå, Anne-Grete, skal jeg jobbe med helse i ett år. Så helseministeren forbereder seg på tiden i opposisjon.

Spørsmålet mitt er knyttet til pasientbehandling. For helseministeren elsker å bruke tallet 1,7 millioner. Mitt enkle spørsmål til helseministeren, siden han har gått tilbake i tiden, er: Når økte pasientbehandlingen i norske sykehus mest – i perioden 2001–2005 eller i perioden 2005–2009?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:56:46]: Jeg har snakket ganske mye om regjeringens helsepolitikk i et stort budsjett som er lagt fram, grundig argumentert med en klar retning. I respekt for opposisjonen har jeg også kommentert de ulike innleggene jeg har hørt her. Dette er jo på mange måter opposisjonens debatt, så jeg har ikke behov for å argumentere en gang til for et aldeles glimrende budsjett, som skal gjelde et helt år. Jeg har til hensikt å sitte hele det året, året som kommer etter, og året etter det igjen. Så representanten Høie kan glede seg til fortsatt fire år i opposisjon.

Når det så gjelder veksten i pasientbehandlingen, mener jeg, som jeg har sagt flere ganger i debatter med representanten, at vi må se antall behandlede opp mot dem som venter. Jeg har anerkjent i dag at det var en vekst – en ganske kraftig vekst, jeg tror det var opp mot 7 pst. – midt i perioden 2001–2005. Men problemet med den type vekst er at den er uten kontroll, at den ikke er finansiert, og at den etterlater sykehusene med store underskudd, noe som igjen gir problemer på lang sikt fremover, og som man så gjennom veldig mye innsats må hente inn igjen for å få balanse og kunne begynne å investere. Den type vekst i pasientbehandlingen mener jeg er dårlig, uansvarlig, lite bærekraftig og ikke å anbefale.

Inge Hallgeir Solli (V) [11:58:12]: De som er avhengige av rusmidler, trenger behandling, helsehjelp og rehabilitering. Målet må ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Jeg regner med at statsråden er enig i det. Kan vi forvente at helseministeren kommer til å gå inn for andre tiltak som Venstre har foreslått i Stortinget, og som Arbeiderpartiet tidligere har stemt imot, som f.eks. 24 timers behandlingsgaranti for rusavhengige som er inne til akutt avrusning?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:58:49]: Jeg er veldig tilhenger av gode akuttiltak for rus. Jeg har besøkt noen av dem, og jeg er imponert over måten de er innrettet på. Så tror jeg, som jeg har sagt, at vi trenger en grundig diskusjon om den beste kvaliteten ved rusbehandling – både den akutte og den langsiktige. Jeg mener at den stortingsmeldingen som er lagt fram om rus, i stort, som dekker alkohol, rus, doping, pårørendes rolle osv., gir et godt grunnlag for en debatt om det.

Når det gjelder garantier, vil jeg ikke gå rett inn på det, men jeg tror de som har vært ansvarlige for å stemme ned det forslaget, har hatt en grunn til å gjøre det, ut fra det at det å bare vedta en garanti for å si at man har gjort noe, bør man være tilbakeholdne med. Man bør være sikker på at det er kapasitet og kvalitet hos dem som behandler dem som kommer inn på akuttmottak, slik at de blir hjulpet i den veldig sårbare situasjonen de er i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:59:56]: Av og til – en og annen gang – leser jeg innlegg på mine Facebook-venners vegg som får meg til å stoppe opp og tenke. Det skjedde her om dagen. En av mine venner forteller at hun er sjuk og for tida innlagt på sykehus. Hun skriver:

«Jeg er en av de tusener som står midt i en behandling, og som priser det norske helsevesenet. Det er når man blir syk og trenger langvarig behandling og kostbar oppfølging at man skjønner det overveldende ved norsk helsevesen, hvilket spleiselag vi er med på. Det gir trygghet – ubeskrivelig trygghet. Jeg kjenner takknemlighet!»

Jeg tenkte at det er dette som gjelder: Vi skal ha et helsevesen som er der når vi trenger det, uansett hva som feiler oss eller hvor i landet vi bor, og som aldri spør etter status og rang. Derfor skal vi ha gode sykehus i heile landet, og derfor er Samhandlingsreformen så viktig, der målet er forebygging og gode tjenester nær der folk bor.

Vi har sett gjennom ti år at regional styring av sykehusene, i kombinasjon med statlig eierskap, har vist seg å være god. Vi har fått sterk aktivitetsutvikling i perioden etter at reformen ble innført. Norske sykehus behandler 1,7 millioner flere pasienter i dag enn i 2005. Vi har gått fra å være middels til å være blant de beste i verden på kreftoverlevelse og overlevelse etter hjerneslag og hjerteinfarkt. Antall fristbrudd går ned, det samme gjør ventetidene.

Regional organisering av sykehusene har også bidratt til fornuftig bruk av den samla fagkompetansen og god funksjonsfordeling mellom sykehusene i den enkelte region. Og vi skal bli bedre: på IKT, på innovasjon, på generell bruk av velferdsteknologi, og – ikke minst – på bedre kvalitet og sikkerhet i pasientbehandlinga, ved bl.a. å sørge for å utdanne tilstrekkelig, mangfoldig og god fagkompetanse i helsesektoren.

Det spesielle med dagens helsedebatt er at den viser oss tydeligere enn noen gang at det er sterk ideologisk forskjell mellom dagens regjeringspartier og den borgerlige blokka. Høyres slagord er nytt og forlokkende: «fritt behandlingsvalg». For å nå det målet tar høyrepartiene til orde for å «likebehandle» private sykehus med offentlige, dvs. man skal ha fritt etableringsvalg. Det betyr at f.eks. private, kommersielle konsern med adresse i skatteparadis kan – så fremt de er faglig godkjent – slå seg ned der de selv vil, behandle de pasientene og diagnosene som er lønnsomme, og så sende regninga til staten – uten at det på forhånd er inngått avtaler om samarbeid, slik praksis er i dag. Dermed har vi for første gang i helsevesenet i nyere tid en situasjon der politiske partier med vitende og vilje kutter forbindelsen mellom ressursbruk og de politisk vedtatte prioriteringene og fordelingene mellom pasienter og regioner. Det er en helt ny situasjon.

De borgerlige partiene foreskriver en politikk for sykehusene som ikke henger på greip. På den ene sida tar man til orde for en streng statlig styring av spesialisthelsetjenesten, hvor man altså skal legge en nasjonal sykehusplan med definert minstestandard og innhold i sykehusene – en plan som så skal vedtas av Stortinget. På den andre sida vil man tillate fullstendig fri etablering av private, kommersielle aktører, der det ikke skal være nødvendig med avtale om hvor man skal tilby hvilke tjenester – med andre ord en helsepolitikk som bare forteller halve historia om den såkalte nasjonale sykehusplanen.

Høyresida hevder at de offentlige sykehusene skal ha en slags portvokterfunksjon, og at man derigjennom skal kunne sluse de riktige pasientene ut på helsemarkedet, og resultatet vil være reduserte ventetider og avvikling av køene – gjennom såkalt fritt behandlingsvalg.

All erfaring viser at dette ikke stemmer. Fri etableringsrett av sykehustjenester på fellesskapets regning har i de land som har prøvd dette, ført til økte kostnader og økt press på de faglige ressursene, noe som ikke minst har gått ut over de offentlige sykehusene. Det er riktig at køer har gått ned på kort sikt, men det har skjedd ved at de friskeste har kommet lettere til behandling, mens de med kroniske og sammensatte lidelser – f.eks. ruspasienter – har blitt stående i stadig lengre køer, stikk i strid med det høyresida påstår. Fri etableringsrett vil bety at kommersielle aktører vil etablere tilbud til «lønnsomme» pasienter, og naturlig nok helst i de mest folkerike områdene – her hos oss sannsynligvis først og fremst i hovedstadsområdet. Det fører til sosiale og geografiske skiller i ressursbruk mellom pasienter, regioner og landsdeler, noe vi ikke ønsker i vårt land.

Det er ikke ofte vi kan ha reinskårne ideologiske debatter her i Stortinget. I dag kan vi ha det.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:05:17]: Gode og trygge helsetjenester er noe som opptar de aller fleste. Flere medieoppslag viser svikt, mangler og utfordringer. Disse negative oppslagene er viktige bidrag for å forbedre og fornye helsetjenesten. Samtidig tror jeg folk flest vet og har erfart at det gjøres veldig mye bra arbeid innen vårt helsevesen – også det er viktig å si. Men jeg mener at jeg ikke hadde gjort jobben min om jeg hadde lukket øynene for alt som ikke er bra, og jeg tror mange finner det provoserende når regjeringspartiene prøver å glatte over enhver dårlig sak som dukker opp. Særlig sårende blir det for dem som har opplevd manglene på kroppen. Åpenhet er avgjørende om vi ønsker å bli bedre.

Selv har jeg alltid vært opptatt av dem som sliter, dem som faller utenfor, og dem som trenger det lille ekstra for å skape seg sitt gode liv. Politikk handler om å rette opp skjevheter og gi alle mulighet til å lykkes. Da er vi nødt til å innrømme at feil og mangler eksisterer.

Syv år med rød-grønt styre har gitt utfordringer, spesielt innen rus, psykiatri og rehabilitering. Det hjelper lite at regjeringens svar er at det aldri har vært brukt mer penger. De der ute som står i dette hver eneste dag, forteller oss noe annet. Jeg etterlyser en regjering som er opptatt av resultater.

Samtidig som den lenge etterlyste rusmeldingen kom, fjerner regjeringen sitt viktigste virkemiddel overfor rus; man fjerner 333 mill. øremerkede kroner fra kommunene.

I spørretimen for en uke siden fortalte jeg helseministeren om Michelle, som nå i disse dager skrives ut fra et lengre behandlingstilbud, og som er redd for hva fremtiden vil bringe. Siden helseministeren ikke lenger vil ha øremerkede midler til rusomsorg, spurte jeg derfor hva han konkret ville gjøre med ettervernet i kommunene. Helseministeren svarte at Michelle neppe forsto hva øremerking var for noe. Jeg har snakket med Michelle, og jeg har en viktig beskjed til helseministeren: Michelle visste utmerket godt hva øremerking var og hva mangel på dette kan bety for henne og andre i hennes situasjon.

Fremskrittspartiet vil ha trygghet, frihet og handlekraft også i rusomsorgen, og øremerker igjen de 333 mill. kr som regjeringen har fjernet. I tillegg tilfører Fremskrittspartiet en rekke andre poster i budsjettet: friske midler til forebygging, lavterskeltilbud, behandling, ettervern, arbeidsmarkedstiltak, organisasjoner og boliger.

Alt henger sammen med alt. Skal vi lykkes innen rusomsorgen, må hele kjeden på plass, uten opphold. Dette tror jeg alle har fått med seg – alle unntatt regjeringen.

Også psykiatrien opplever kutt. Dette skaper utrygghet for mange syke og deres pårørende. Det er alvorlig, særlig med tanke på den kunnskapen vi sitter på om at psykiske plager står for store deler av sykefraværet, at psykiske plager ofte fører til rusing samt at mangel på hjelp eskalerer sykdom og medfører store hjelpetiltak. Igjen handler det om en kjede av tiltak som må henge sammen, uten opphold. Igjen viser Fremskrittspartiet vei og bevilger nye, friske penger øremerket for forebygging, lavterskeltilbud, behandling, ettervern, arbeidsmarkedstiltak, organisasjoner og boliger.

Den siste gruppen som har merket kutt de siste årene, er de som trenger rehabilitering – for noen én gang i livet, for andre med jevne mellomrom resten av livet. Rehabilitering gir mulighet til å stå i jobb og kunne leve et mest mulig selvhjulpent liv. Fremskrittspartiet øremerker derfor ekstra penger til rehabilitering.

Behandlingsreiser til varmere strøk er et viktig verktøy for mange. Dette handler ikke om en gratis ferie, men om hardt arbeid med stor effekt. Selv dette ville regjeringen kutte i, til tross for at man ikke hadde oppnådd den målsetningen som ble satt i fjor, og til tross for at dokumentasjon av effekt etter Fremskrittspartiet syn er godt nok.

Alle kjenner vi vel en eller annen som har fått en slik reise. Å se resultatet med egne øyne holder for meg. Fremskrittspartiet styrker derfor dette med 40 mill. kr utover regjeringens opprinnelige budsjettforslag.

Fremskrittspartiet prioriterer som vanlig helse og omsorg høyt, fordi vi mener det er grunnleggende for å gi folk trygghet og muligheter. Samtidig er det en kjensgjerning at det gir innsparinger i sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd – penger som finansierer deler av satsingen. Vi prioriterer dette fordi vi vil kjempe mot den utviklingen vi har sett de siste årene, med et todelt helsevesen: ett for dem med penger og ett for dem som står i kø.

Fremskrittspartiets alternative budsjett gir behandling til mange tusen flere mennesker innen rus, psykiatri, sykehus, eldreomsorg og rehabilitering. Handlekraft, kaller vi det.

Regjeringen har tro på at det offentlige kan løse alt. Fremskrittspartiet tror at det offentlige i samarbeid med private og frivillige kan løse alt. Dette er viktig for kapasitetens skyld, for mangfoldets skyld og for kvalitetens skyld

Eldreomsorg er en gjenganger og har vært debattert utallige ganger i denne sal gjennom mange år. Det som kanskje er mest trist, er at debatten har vært mye av det samme – om igjen og om igjen – og det er grunn til å spørre seg om vi noen gang kan si at vi i denne sal har greid å gjøre en forskjell. Fremskrittspartiet er veldig bekymret for utviklingen innen eldreomsorgen. Det er fortsatt altfor mange som venter på nødvendig sykehjemsplass, noe som bekymrer pårørende og som gjør de eldre engstelige.

Det er stort behov både for utbygging av sykehjemsplasser og for drift av disse samt å få innført en lovfestet rett til plass ved medisinsk behov. Regjeringen har gjentatte ganger fremholdt løftet om full sykehjemsdekning, men regjeringens egne tall viser at det er en netto tilvekst på 1 146 sykehjemsplasser fra 2005 til 2010. Dette står i kontrast til regjeringens uttalte målsetting om 12 000 nye sykehjemsplasser i perioden.

Når ting ikke blir som forventet eller ønsket, er det vanlig å endre strategi. Siden regjeringen fortsetter å predike det som ikke virker, ser det ut til at vi er nødt til å få et regjeringsskifte for å lykkes med å nå noen mål.

Fremskrittspartiet vil endre finansieringsmodellen. Det skal være det medisinske behovet som bestemmer om den enkelte skal få sykehjemsplass, og ikke om kommunen finner økonomi til å gi en plass. I Fremskrittspartiets alternative budsjett bevilger vi 1,2 mrd. kr mer, som er øremerket eldreomsorg. Det vil sikre både flere plasser og flere ansatte.

Dessverre viser tilbakemeldinger fra kommunene at de stramme økonomiske rammene medfører at de ikke får gitt de tjenestene som innbyggerne både forventer og bør ha krav på.

Fremskrittspartiet ønsker at pengene i større grad skal følge den enkelte bruker der brukeren selv velger å motta tjenestetilbudet. Dette vil gi et større mangfold og en mer individuelt tilpasset omsorgstjeneste. I påvente av denne endringen vil vi sikre at kommunene får økte rammer, slik at de kan oppfylle rettighetene den enkelte bruker burde hatt.

Det er verdt å merke seg at spørsmål til Finansdepartementet om dekningsgrad innen pleie- og omsorgssektoren viser at utviklingen i antall årsverk har holdt tritt med antallet brukere, og at det dermed ikke har ført til en standardheving.

Vi står altså igjen med en sektor som står under enda sterkere press enn noen gang. Kommunene bruker sykehjemsplasser til å ta imot utskrivningsklare pasienter for å unngå bøter, og dette har medført at det i en del kommuner har blitt vanskeligere enn noen gang å få en sykehjemsplass. Vi er vanvittig på etterskudd når det gjelder antall nye plasser, og antall ansatte pr. pleietrengende har altså ikke økt. Men regjeringen er veldig fornøyd med egen politikk.

Til slutt noen ord om de alvorlig syke og døende som ikke får den nødvendige omsorg og hjelp i livets siste fase: Fremskrittspartiet har jobbet mye og lenge for å få styrket dette tilbudet, og er av den oppfatning at etablering av hospiceplasser ville kunnet bedre kvaliteten på tilbudet i form av å gi helhetlig omsorg i et miljø preget av ro, verdighet og tid til både pasienter og pårørende. Spesielt har barns behov for omsorg i en slik fase blitt løftet opp de siste årene, men foreløpig bare med prat. Jeg oppfatter at alle parter egentlig er opptatt av dette og synes det er leit at vinter kommer og vinter går uten at vi er i stand til å komme nærmere en løsning. Igjen ser det ut til at et regjeringsskifte er det eneste som nytter.

Det er nødvendig å bygge opp et bedre og mer variert tilbud rundt livshjelp ved livets slutt, og Fremskrittspartiet mener det bør utarbeides en egen plan for dette. Hospice må være ett av alternativene, og Fremskrittspartiet vil etablere en egen statlig tilskuddsordning til etablering og drift av disse.

Jeg vil avslutte slik jeg startet. Vi har gode helsetjenester, og svært mange opplever bare positive ting rundt sin skade eller sykdom. Dette prøver jeg å si ofte. Men jeg, og Fremskrittspartiet, er opptatt av at alle skal få denne opplevelsen, og veien dit er lang. Men om vi skulle løfte fram bare én eneste ting, så mener jeg at køene er det mest prekære, den største utfordringen – det er sykehuskø, undersøkelseskø, rusbehandlingskø, kø til sykehjem og kø til psykiatrien. Helsevesenet er rett og slett underdimensjonert, og dette medfører at flere hundre tusen mennesker står i en eller annen helsekø. Dette er rett og slett ikke bra nok!

Sonja Irene Sjøli (H) [12:15:01]: Statsbudsjettet for 2013 var regjeringens siste sjanse til å innfri forventningene de har skapt på helseområdet. Men de rød-grønne har holdt fast på den samme politikken, en politikk som har gitt økte helsekøer, usikkerhet om sykehusenes styring og pasientsikkerhet og en manglende opptrapping av tilbudet til de mest sårbare gruppene innen rusbehandling, psykisk helsevern og rehabilitering.

På alle disse områdene har Høyre foreslått en konkret politikk for å bedre kvaliteten i sykehusene, sikre bedre styring av helsesektoren, forbedre pasientrettighetene, redusere køene og forbedre rehabiliteringstilbudet – og blitt nedstemt av de rød-grønne.

Høyre har alltid kjempet for pasientenes rettigheter i helsevesenet – behandlingsfrist, rett til individuell medisinsk fastsatt frist for behandling, og fritt sykehusvalg. Nå er tiden inne for å gå videre og innføre pasientenes rett til fritt behandlingsvalg for pasienter som har prioritet og som har fått en rett til behandling. Det er ikke slik som representanten Knutsen, helseministeren og andre fra Arbeiderpartiet sier, at det er fritt fram.

Habilitering og rehabilitering er avgjørende for mange menneskers livskvalitet. Opptreningstilbud gir dem muligheten til å mestre hverdagen og klare seg av egen kraft. For samfunnet er det en god investering at flere kan delta og bidra både i arbeidsliv og samfunnsliv.

Den norske helsetjenesten er god på å redde liv, men pasientene får ikke god nok hjelp til å leve videre. Det er svikt i opptreningstilbudet både i kommuner og i helseforetak og ikke minst i samhandlingen mellom disse. Mange opplever en imponerende helsetjeneste i en akutt sykdomsfase med hjerteinfarkt og slag og ved trafikkulykke, men når blålysene er skrudd av og hverdagen kommer, opplever altfor mange at hjelpen svikter og ofte uteblir. Det finnes mange eksempler på dette: Bare 60 pst. av slagrammede får tilbud om behandling i slagenheter, som har dokumentert gode resultater når det gjelder redusert dødelighet, alvorlig funksjonshemming og behov for sykehusopphold. Bare én av fem hjertepasienter får rehabilitering, selv om vi vet at dette gir betydelig raskere bedring. Og Helsetilsynet har slått alarm om at tilbudet til funksjonshemmede barn svikter over hele landet, og at mange barn dermed mister muligheten for å utvikle sitt potensial.

Fritt behandlingsvalg vil være aller viktigst for de svakeste pasientgruppene – de kronisk syke, rusavhengige og de psykisk syke. Det er ikke fritt valg innen rehabilitering i dag. Kronikerne må ta til takke med det tilbudet deres helseforetak tilbyr. Dermed avskjæres pasientene fra å velge rehabiliteringsinstitusjoner som er spesialisert på akkurat deres lidelse, slik som MS-pasientene i Helse Nord, som ikke får bruke MS-Senteret i Hakadal i Akershus.

Rusavhengige som er motivert for behandling, har ofte sterke oppfatninger om hvilken behandling de tror på og som de kan lykkes med. Med fritt behandlingsvalg kunne de fått behandling med en gang, og det offentlige hadde betalt for behandlingen. Jeg er overbevist om at Phoenix Haga kunne drevet godt videre, selv uten en avtale med Helse Sør-Øst – for behovet er jo udiskutabelt! Det står over 2 500 rusavhengige i kø og venter på behandling.

Høyre mener det viktigste er et godt og velfungerende offentlig helsevesen. Vi vil selvfølgelig ikke privatisere sykehusene, slik de rød-grønne påstår gang på gang, men i motsetning til de rød-grønne vil vi styrke pasientenes rettigheter og bruke ledig kapasitet hos de private for å løse fellesskapets oppgaver.

Som vanlig snakker regjeringspartiene mye om sine gode intensjoner om satsing på rehabilitering, men en regjering som har hatt flertallsmakt i over sju år, er forbi det stadiet der man kan imponere med prat. Vi forventer faktisk at regjeringen leverer resultater. Realiteten er at regjeringspartiene ikke bare har brutt sine løfter om en satsing på rehabilitering, de fører også en politikk som svekker opptreningstilbudet: Tilbud legges ned over hele landet og pasientene rammes hardt. De mister viktige tilbud som kan sette dem i stand til å mestre hverdag og jobb.

Det er et politisk ansvar å sikre at helseforetakene ikke foretar beslutninger i strid med helsepolitiske føringer, men vi konstaterer at regjeringspartiene legger mer vekt på å beskytte de regionale helseforetakene enn på å ivareta pasientenes behov.

Are Helseth (A) [12:20:04]: Aldri i historien har vi mennesker og helsetjenesten hatt flere muligheter enn i dag. Lidelse som for en og to generasjoner siden var mystikk og skjebnestyrt, møter i dag faglighet og behandling. Stikkordene er kunnskap, fordeling og prioritering.

Aldri i historien har så mange mennesker arbeidet med helse og omsorg i Norge. Aldri har budsjettområdet vi behandler i dag, vært større, og aldri har vi økt mer enn nå. Helse og omsorg står også sterkt i politiske prioriteringer opp mot andre samfunnssektorer.

Kunnskapsutviklingen er rask. Historisk er den mer eksponentiell enn lineær, og det er ingen tegn til at det stopper opp nå. Det betyr enda raskere fremskritt og mer håp, men også nye dilemmaer. I 1990 ville forskningen kartlegge menneskets arvestoff. Da oppsto spørsmålet om verden hadde store nok datamaskiner til å støtte arbeidet. Med raske fremskritt i kunnskap var arbeidet gjort i 2003. I vår nære fortid brukte man 14 år på å kartlegge arvestoffet i hivviruset. Da sars kom noe senere, var dette mulig på 31 dager.

Kunnskapen øker, antall ansatte øker, og budsjettene øker. Samtidig øker behovet for å prioritere. Fravær av prioritering i helse er den tydeligste, farligste og mest urettferdige prioritering av alle. Vi kan plages av vanskelighetsgraden. Det var litt lettere å prioritere i fjor. Det blir enda vanskeligere neste år. Det er uansett feigt å løpe fra ansvaret.

Hvorfor blir det vanskeligere? Jo, fordi Maxwell forklarte elektromagnetisme mot slutten av 1800-tallet, slik at Schrödinger kunne formulere kvantemekaniske prinsipper og Dirac postulere positronet, og etter ytterligere fremskritt i fysikk får vi i vår tid billedfremstilling av sykdom med PET-skann og PET-CT – store fremskritt, nye muligheter, men også mer krevende prioritering.

Hva kan vi vente oss fremover? Hva er store trender i kunnskapsutviklingen? Én trend er at forskjellige teknologier smelter sammen, bl.a. fra molekylærbiologi, IKT og nanoteknologi. Dette er alle områder som hver for seg skaper krevende prioriteringer. Kikkhullskirurgi og robotkirurgi er allerede standard behandling i Norge. Første robotinngrep ble foretatt i 2001, da en kvinne i Strasbourg ble kikkhullsoperert av kirurger i New York på en bredbåndslinje som i dag er helt utdatert. Grenseløs kunnskapsutvikling i en grenseløs elektronisk verden vil øke utfordringene innen lovgivning, rettferdig fordeling og prioritering. Innholdet i rettferdighet vil også bli utfordret. Den amerikanske legemiddelkontrollen, FDA, godkjente for noen år siden et nytt hjertemedikament, men bare for afroamerikanske pasienter fordi det var ulik effekt hos ulike folkegrupper.

Mer kunnskap krever mer samhandling og samarbeid mellom fagmiljøene. Med gårsdagens organisering får vi flaskehalser og ventetid. Kunnskap om design av prosesser kommer til helsetjenesten – heldigvis. Mye av dette er egentlig intuitivt, bare uvant. Nelson Mandela sa i sitt nobelforedrag at det vanskeligste er ikke å forandre verden, men seg selv. I Nordfjord har fagfolkene i psykiatri forandret seg selv og organisert bort det meste av ventelistene. Ved Oslo universitetssykehus har fagmiljøet innen brystkreft fått støtte til et innovasjonsprosjekt for utredning og behandling med utgangspunkt i pasientens ståsted. Kanskje kan resultatet bli en «drop in-modell» for pasientene, uttaler prosjektlederen – intet mindre. Dette er like viktig for pasientene våre som å beskrive elektromagnetisme.

Vi har et sterkt helsebudsjett her i dag, med nesten 2 mrd. kr mer til sykehusene, nysatsing på brystrekonstruksjon, tannhelsekontroll for eldre og senter for partikkelterapi, oppfølging av Samhandlingsreformen og nytt sykehus i Kirkenes, for å nevne noe.

Sonja Mandt (A) [12:25:13]: En av de store utfordringene vi møter i framtidens eldreomsorg, er det økende antall demente. I 2035 anslås det at over 120 000 er rammet, og at også stadig yngre får sykdommen. Derfor er jeg glad for at denne regjeringen tar denne utfordringen på alvor, og bevilger enda mer penger i budsjettet i 2012. Det bevilges nå 100 mill. kr til dagtilbud til demente, og jeg håper at kommunene setter i gang enda flere tilbud så enda flere kan få en bedre hverdag.

Målet er å innføre et lovfestet dagtilbud til personer med demens når det er bygd nok ut. Der er vi ikke ennå. I 2012 ble det øremerket 150 mill. kr, og nå altså 100 mill. kr til. Tilskuddet kan brukes til drifts- og etableringskostnader, mens årsverkene tas fra de frie inntektene, som også har økt under den rød-grønne regjeringen.

Dagtilbud til demente gir økt verdighet for dem som er rammet, men også for pårørende og nære omgivelser er slike tilbud en mulighet for å kunne leve et liv ved siden av og ikke slite seg ut. For ensomme, hjemmeboende demente kan en se god virkning i livskvaliteten. Det gir økt trivsel, bedre ernæring og økt selvmestring. Et slikt dagtilbud skal være meningsfullt for den som er syk, og det skal avlaste pårørende. Der en har gode dagtilbud, kan en utsette eller forhindre innleggelser i institusjon i kortere eller lengre tid, og det gir verdighet.

I den nye helse- og omsorgstjenesteloven blir verdighet tatt fram som en del av forsvarlighetskravet. Helse- og omsorgstjenesten skal sikre at alle får et verdig tjenestetilbud, og i den fastsatte forskriften står det tydelig at vi skal ha en verdig eldreomsorg. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre er dette jobbet fram. En slik forskrift sikrer retten til prioritering av innsatsen i omsorgstjenestene, og den gir styrkede rettigheter gjennom klage- og tilsynsbehandlingen – hele tiden med mål om et bedre tjenestetilbud.

For å få til en best mulig omsorg er det viktig at vi har rett kompetanse. Det er viktig å tenke tverrfaglig og bruke flere yrkesgrupper. Det gir best mulig omsorg og pleie når disse utfyller hverandre i et helhetlig tilbud. Med alle de sammensatte sykdomsbildene vi har, er god kompetanse nødvendig. Derfor har den rød-grønne regjeringen brukt mange penger på kompetanseheving og satset mye på å ansette flere innenfor omsorgstjenestene. Et økt driftsnivå i kommunene gjør dette mulig, og tall fra SSB viser en vekst i årsverk på 7 700 fra 2008 til 2011. Det er gledelig at om lag 84 pst. av de nye årsverkene er personell med helse- og sosialutdanning.

Kommunene gjør jobben. Over 57 pst. av kommunene har nå demensteam eller demenskoordinatorer. 246 kommuner har etablert pårørendeskoler, et tilbud som er viktig og nyttig. Det å lære å takle sykdommen til nær familie, eller lære hva som er vanlig utvikling, gjør hverdagen bedre.

De kommunalt ansatte viser også stor entusiasme for å lære mer. Over 12 500 ansatte i om lag 85 pst. av landets kommuner har gjennomført eller startet demensopplæring gjennom Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC. Noen kommuner har også egne opplegg for kompetanseheving. Alt dette gir et løft for omsorgen og gir bedre kvalitet til dem med demens og de pårørende.

Vi vil at alle mennesker skal ha muligheter for en god og aktiv alderdom, og få den hjelpen de trenger, når de trenger den. Målet er en eldreomsorg som sikrer eldre et verdig liv, valgmuligheter, respekt og privatliv. Med det budsjettet som legges fram, fortsetter den rød-grønne regjeringen den omfattende satsingen vi har på eldreomsorg, en satsing som også går på å bygge flere heldøgns omsorgsplasser. At det nå foreslås 87,5 mill. kr til 1 750 heldøgns plasser i 2013, er nødvendig. Noe av det eksisterende kan bygges om og gi gode tilbud. Noen steder trengs nye bygg. Alt er mulig med den ordningen, og vil totalt bedre tilbudet.

Det skjer mye bra innenfor omsorgen, men det er enda mange ting å ta fatt i. Enda flere varme hender og kloke hoder trengs, enda flere omsorgsplasser, bedre muligheter for å kunne bo hjemme, mer bruk av velferdsteknologi og mer forskning på hva som virker best.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:30:10]: Dei norske kommunane står for nesten halvparten av helsetenestene i Noreg. Dei er viktige aktørar som kvar dag bidreg til både førebygging, behandling og ikkje minst rehabilitering av mange pasientar, og dei gir omsorg til mange, mange tusen av våre eldre.

Me ynskjer alle å verte eldre, og me ynskjer å verte gamle med verdigheit. Kommunane gjer ein stor innsats ved å gi hjelp til gamle, natt og dag, året rundt. Likevel ser me at dette ikkje alltid er nok, at livet kan verte opplevd som utrygt, og at hjelpa ikkje strekk til.

Dei fleste vil leve aktive liv i eigen heim i staden for å flytte til eit passivt tilvære på sjukeheim. Difor må vi snu haldninga til eldre som ei svak og sjukeleg gruppe og heller å sjå på ressursane til den eldre generasjonen. Me vert ikkje automatisk «likare» berre fordi me vert eldre. Me er like forskjellige og har ulike behov og ynsker.

Nokon har ein frisk og lett alderdom, andre vert alvorleg sjuke. For dei som er i starten av ei sjukdomsutvikling, må me gi hjelp til sjølvhjelp og satse på rehabilitering og opptrening, slik at dei kan halde fram med å vere sjølvstendige og aktive menneske.

For dei som er for sjuke til å kunne ha nytte av opptrening, må me sikre at dei har eit verdig heildøgns omsorgstilbod – for mange vil dette vere ein sjukeheimsplass, for andre vil ein omsorgsbustad vere best.

Differensierte omsorgstilbod tilpassa den enkelte sine behov og ynsker, er stikkord her. Omsynet til enkeltmennesket vil vere det viktigaste når me diskuterer omsorgstenestene framover. Me må ikkje sjå oss blinde på sjukeheimar som det einaste saliggjerande. Her må me tore å utfordre gamle myter, og me må vere kreative for å finne nye løysingar og nye svar.

I Danmark har mange kommunar lagt om omsorgstenesta slik at dei set inn svært mykje ressursar tidleg i sjukdomsutviklinga, noko som gjer dei eldre meir sjølvhjelpne og i stand til å nå eigendefinerte mål. Dette er ei god omsorg som gir dei eldre sjølvrespekt og oppleving av meistring attende. Dette er innovasjon og nytenking, og er godt både for dei eldre sjølve, for dei pårørande og for kommunen og samfunnet som heilskap.

Me skal framleis byggje ut sjukeheimsplassar. Me treng fleire sjukeheimsplassar, og regjeringa er halvvegs til målet om at det innan utgangen av 2012 skal vere gitt tilsegn om 12 000 sjukeheimsplassar. Men ein sjukeheimsplass må vere øvste trappetrinn på ei lang «omsorgstrapp». Kommunane må kunne tilby mykje òg på veg opp trappa.

Sjølv om fokuset i større grad må dreiast mot opptrening, eigenmeistring og rehabilitering, må me sikre at dei sjukaste, dei som nærmar seg avslutninga av livet, får eit verdig og godt tenestetilbod. Det gjer regjeringa. Desse tinga står ikkje i motsetnad til kvarandre. Det handlar om å sjå den enkelte, den enkelte sine behov, og innrette tenestene etter dette.

Norske kommunar har lang tradisjon for å yte gode tenester til folk, og undersøkingar viser at folk er fornøgde med dei tenestene dei får. Denne regjeringa har gjort ein stor innsats i å gjenopprette balanse i kommunane sin økonomi. Den balansen er heilt avgjerande for at kommunane har kunna tilsetje sjukepleiarar, omsorgsarbeidarar osv., som gjer ein formidabel jobb kvar einaste dag.

Gjennom Omsorgsplan 2015 har me i perioden frå 2005 til 2011 fått 22 000 nye årsverk. 17 000 personar gjennomførte grunn-, vidare- og etterutdanning eller anna opplæring. For å styrkje innsatsen overfor personar med demens, er det gitt opplæring til over 13 000 tilsette. I tillegg er det innført ei ny øyremerka tilskottsordning for å opprette dagtilbodet spesielt for personar med demens – som er ei veksande gruppe blant eldre.

Dette handlar om enkeltmennesket. Dette handlar om menneske som er ulike, som me er ulike i andre delar av livet. Så eg vil gjerne få gi honnør til alle dei tusenvis av pårørande og frivillige som legg ned ein uvurderleg innsats knytt til omsorg. Berekningar har vist at dei frivillige utfører enorme 100 000 årsverk. Det er gode bidrag, og det er godt samarbeid mellom kompetente kommunar og dyktige enkeltmenneske, både tilsette og frivillige, som sikrar at våre eldre kan sjå alderdomen lysare i møte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [12:35:16]: Først har jeg lyst til å takke statsråden for at hun engasjerer seg i helsedebatten, ikke minst når det gjelder eldreomsorgen. Hun sier mye fornuftig om Fredericia-modellen. Jeg håper bare hun også får større gjennomslag i eget parti og i egen regjering for dette, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for lenge.

Men jeg har lyst til å spørre statsråden litt om alkoholpolitikk. I salen i dag opplever vi at en representant har et mantra, og det er å begrense tilgangen. Samtidig har vi en landbruksminister som reiser rundt og sier at bøndene bør få lov til å ta vare på norsk tradisjon og selge hjemmebrygget øl fra egne gårder, hvilket jeg synes er et godt tiltak. Vi ser også i Europa at alkoholkonsumet faktisk går ned, og det eneste som går opp, er alkoholfritt øl. Denne regjeringen foreslår å øke avgiften på alkoholfritt øl. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hva er den alkoholpolitiske begrunnelsen for å ha store avgiftsøkninger på det alkoholfrie ølet?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:36:15]: Ein kan sjølvsagt diskutere om me snakkar om store avgiftsaukar i det store og heile på det produktet som no får ein avgiftsauke. Bakgrunnen for avgiftene på drikkevarer er eit altfor høgt konsum av sukker. Det er ikkje knytt til alkoholfritt øl spesielt, men det er knytt til drikkevarer som brus og mange andre, og sjølvsagt også til alkoholfritt øl. Slik sett er det òg sukker i det.

Helsepolitisk må me avgrense bruken av både sukker og salt. Det er ein del av ein brei folkehelsepolitikk som denne regjeringa fremjer og kjem til å auke innsatsen på i tida framover. Då er det som har skjedd når det gjeld alkoholfritt øl, ein del av det.

Per Arne Olsen (FrP) [12:37:08]: Jeg oppfatter vel ikke akkurat det som svar på det jeg spurte om.

Men jeg skal likevel forsøke å gå over på et annet tema, nemlig prehospitale tjenester, som også Fremskrittspartiet er veldig opptatt av. Vi ser jo at mange lokalsykehus nedlegges, eller, etter regjeringens syn i hvert fall, får et endret innhold. Ikke minst i statsrådens eget hjemfylke, hvor vi har sykehus både i Eid og i statsrådens hjemkommune, får sykehusene et annet innhold enn de hadde tidligere.

Samtidig ser vi at kommuner over hele landet regionaliserer legevaktene sine for å få bedre kvalitet og kanskje også mer effektivitet. Det gjør at menneskene får lengre vei til sykehuset når de trenger det. Da mener Fremskrittspartiet at det er behov for å styrke ambulansetjenesten, ikke minst luftambulansen.

Mitt spørsmål til statsråden blir da om hun ser det samme behovet. Hvis hun gjør det: Hvorfor vil hun ikke være med på forslag som styrker f.eks. ambulansetjenesten i Sogn og Fjordane?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:38:09]: No beveger ein seg kanskje inn på område som ikkje er direkte under kommunal- og regionalministeren sitt område, men på generelt grunnlag meiner eg det er viktig at me ser dei ulike delane av helsetenesta i ein samanheng – frå kommunehelsetenesta, som eg meiner er særdeles viktig, og som står for nær halvparten av helsetenestene, og til dei ulike delane av det som helseføretaka har ansvaret for, bl.a. ambulansetenesta.

Eg finn det vanskelig å gå inn og kommentere enkeltforhold i mitt eige fylke eller under ein annan statsråd sitt område, men heilskapen handlar sjølvsagt om at alle, same kvar dei bur, skal ha tilgang til helsetenester innanfor avstandar som er akseptable. Det trur er representanten veit at eg har kjempa for, både i eige fylke og elles, så det kjem eg til å fortsetje med.

Bent Høie (H) [12:39:15]: På Senterpartiets hjemmesider sier nåværende samferdselsminister Marit Arnstad den 10. september:

«Sykehus og helse handler om trygghet og tillit. Dagens regionale helseforetak mangler demokratisk legitimitet. De bør derfor avvikles. Eierskap og drift av sykehus må både forankres bedre i Stortinget og desentraliseres.»

Er statsråden enig i partifelle Marit Arnstads uttalelse på Senterpartiets hjemmeside?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:39:43]: Marit Arnstad uttalar seg på våre heimesider som leiar av eit sjukehusutval som partiet har sett ned. Dei har lagt fram ein rapport som inngår i partiet sitt arbeid fram mot nytt program og fram til landsmøtet. Det er ikkje nokon hemmelegheit at Senterpartiet, og dermed òg leiaren av Senterpartiet, har vore sterkt kritisk til dagens organisering av helseføretak. Det har me vore frå dag éin. Me meiner at ho bør endrast, og det som utvalet har lagt fram, er eit forslag til ei eventuell slik endring. Det vil partiet behandle fram mot landsmøtet, som skal vere i april.

Bent Høie (H) [12:40:34]: Jeg forstår det da dit hen at Senterpartiet fortsatt er kritisk og har et annet syn på dette enn regjeringspartneren Arbeiderpartiet. Men for å følge opp det som statsråden sa i sitt innlegg – hvor jeg så å si kan skrive under på alt – er det veldig kloke ord om utviklingen og betydningen av utviklingen innenfor kommunenes omsorgstjeneste, og vektleggingen av betydningen av rehabilitering. På rehabiliteringsfeltet får vi veldig klare oppfordringer om at det er behov for en opptrappingsplan for rehabilitering som omfatter kommunedelen, men også spesialistdelen, og ikke minst en avklaring om hvor ansvaret skal være – en utvikling av behovet. De erfaringene som statsråden viste til i Danmark, som er veldig positive, viser også at det er behov for mer kompetanse knyttet til rehabilitering.

Hvorfor stemmer da Senterpartiet i dag mot et forslag om en opptrappingsplan for rehabilitering/habilitering som nettopp hadde svart til de behovene som statsråden beskriver i sitt innlegg?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:41:35]: Me i Senterpartiet er opptekne av at me skal fokusere sterkare på rehabilitering for at både unge og eldre spesielt, som eg meiner kanskje har vore litt forsømte på det feltet, skal ha moglegheit til å kome tilbake til eit normalt liv etter eit lårhalsbrot eller eit slag, eller kva det måtte vere. Det me ser no, er at fleire kommunar har teke tak i ein ny måte å jobbe på knytt til Samhandlingsreformen, som me har innført frå regjeringa si side, og òg knytt til erfaringar frå m.a. Danmark, der mange kommunar har vore og lært, og er begeistra for det. Regjeringa jobbar kontinuerleg med innfasing av Samhandlingsreformen, som er ei retningsreform. Spørsmålet om ei eventuell opptrapping innafor rehabilitering kjem regjeringa til å behandle i samarbeid med dei instansar som me samarbeider med for å utvikle – ikkje minst – KS, og for å sjå om behovet er større. Eg har ikkje grunnlag for å seie at det behovet er der i dag, men det vil me i så fall kome tilbake til.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:42:45]: Statsråden sa at de norske kommunene står for nær 50 pst. av de norske helsetjenestene, og at de er viktige aktører. Statsråden la til grunn at det er den enkeltes behov som skal ligge til grunn, og at man også må tørre å gå imot myter. Det er kloke ord. Om de sykeste av våre eldre sa statsråden at man må ha en verdig heldøgns omsorg. Kommunene får 5 mrd. kr i økte midler til neste år. I budsjetthøringen sa Kommunenes Sentralforbund at et sykehjem med 50 pasienter ikke ville kunne forvente flere ansatte i 2013 med dette budsjettforslaget.

Mitt spørsmål er: Var det slik kommunalministeren tenkte at de økte midlene skulle brukes i 2013?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:43:45]: Det er overraskande om KS seier det, for det som ligg til grunn for utrekning av dei 5 mrd. kr, er nettopp at det vert fleire eldre, og det skal tilsetjast fleire folk for å gi dei ei verdig omsorg. Dei utgjer ein stor del – saman med barnehagebarn og skuleungar er det dei som utgjer den store biten av dei 5 mrd. kr. Det er veksten i folketal og endring i demografi. Eg skal ikkje gå god for kva KS har sagt og ikkje sagt, men det er klart at ein stor del av dei midlane, dei 5 mrd. kr, nettopp skal gå til å tilsetje folk for å ta vare på ungane våre og våre eldre. Det er den store biten, og det er det som ligg inne i TBU sine berekningar, og som eg trur norske kommunar kjem til å følgje opp

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jorodd Asphjell (A) [12:44:59]: Norge blir år etter år kåret til verdens beste land å bo i, og vi har gode offentlige velferdstjenester som har bred oppslutning i hele folket. Ni av ti mener at det er det offentliges oppgave og ansvar å sikre folk trygge og gode velferdstjenester.

Ved å styrke gode offentlige spesialisthelsetjenester sikrer vi også et likeverdig og godt tilbud over hele landet. Når vi neste år styrker budsjettet med 2 pst., er vi også med på å styrke helsebudsjettet for å gi enda flere behandling på de ulike sykehusene – en vekst som er historisk stor, og som vil bidra til at det innenfor både somatikk, psykisk helsevern, rus og rehabilitering vil være nye og gode tilbud for dem som trenger det.

Vi ser i dag at stadig flere får behandling i spesialisthelsetjenesten, og vi hører at de regionale helseforetakene rapporterer om nedgang i ventetid, nedgang i fristbrudd, bedre kvalitet i behandlingstilbudet, og ikke minst god økonomisk styring og gode resultater.

Økonomisk kontroll bidrar til at en kan rette arbeidsinnsatsen enda mer mot kvalitet i helsetjenesten, og at enda flere kan få et behandlingstilbud. Ikke minst bidrar god økonomisk kontroll til at en kan bruke ressurser på store oppgaver som nye bygg og investeringer i nytt medisinsk-teknisk utstyr.

Det er et paradoks at det er flere pasienter som ikke kommer til avtalt tid for behandling, enn dem som faktisk venter på behandling ved norske sykehus. Der har vi en utfordring.

Fra 1. januar i år ble Samhandlingsreformen innført. Alle ønsket denne reformen velkommen, og alle var vi skjønt enige om at vi måtte dreie ressursbruken mer over fra reparasjon til forebygging. Vi ser en stadig økning i livsstilsrelaterte sykdommer som kommer av inaktivitet, røyking, alkohol, sukker osv. Dette kan forebygges i langt større grad, men det krever både politisk mot og besluttsomhet. Tilgjengelighet til alkohol og pris på alkohol har selvsagt en konsekvens med hensyn til forbruk. Denne regjeringen ønsker ikke lave priser på tobakk og alkohol, vi ønsker ikke mer tilgjengelighet, at alkohol skal være i dagligvarebutikken. Vi ønsker en restriktiv og streng alkoholpolitikk som bidrar til at alkoholbruken går nedover og dermed er med på å styrke folkehelsen.

Fremskrittspartiet ønsker det stikk motsatte, de ønsker lavere avgifter på tobakk, lavere avgifter på brennevin, øl og vin. Og de ønsker at dette er noe som skal selges i dagligvarebutikken. De ønsker å bruke penger på reparasjon framfor å dreie ressursene over på forebygging.

Folkehelsearbeid er samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel. Vi må fortsette å utvikle et samfunn som legger til rette for positive helsevalg og sunn livsstil. Sosiale helseforskjeller er et folkehelseproblem, men det er også et rettferdighetsproblem som berører oss alle, hvor vi enn bor i landet.

Jeg er glad for at statsråden allerede har sagt noe om at hun ønsker å fremme en ny folkehelsemelding i løpet av 2013, en folkehelsemelding som må berøre flere departement og flere områder – hvordan de i samarbeid kan finne viktige valg for å fremme folkehelsearbeidet enda bedre. Det gjelder fra barnehager, skole, SFO, samferdsel, frivillig sektor og ikke minst arbeidsliv.

Samhandlingsreformen, rett behandling på rett sted til rett tid, er veldig viktig. Den har bare vart ett år, og det rapporteres om mange gode tiltak ute i Kommune-Norge på disse områdene – tidlig innsats framfor sen innsats, forebygge framfor å reparere, flytte tjenestene nærmere der folk bor, og at vi har god lokal kompetanse innenfor disse områdene.

Ny folkehelselov, som har vart fra 1. januar, handler om å ha et forebyggende arbeid og et større ansvar hos kommunene – det er de som kjenner på utfordringene i de enkelte områdene.

For neste år styrker vi budsjettet i Samhandlingsreformen med ytterligere 140 mill. kr, og i 2013 går det opp til i alt 900 mill. kr. Dette kommer i tillegg til en god kommuneøkonomi som gjør at kommunene kan bruke penger på store og viktige velferdsoppgaver og legge til rette for et godt folkehelsearbeid på alle samfunnsområder.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:50:15]: Det finnes trolig ikke noe finere og tydeligere uttrykk for hvor vellykket det norske samfunnet er, enn det faktum at vi blir flere eldre, og at de eldre lever lenger. Vi ser at veldig mange eldre er friske og opplever kanskje den beste tiden i sitt liv, hvor man har god tid, hvor man har trygghet, hvor man har frihet og hvor man kan være sammen med barn, barnebarn og oldebarn. Vi skal fra fellesskapets side legge til rette for at man kan bo hjemme lengst mulig, at man kan leve et aktivt liv, og at man kan få ta del i mye av det fantastiske kulturtilbudet vi har i landet.

Andre opplever kanskje den verste tiden i sitt liv – de opplever at de trenger hjelp. Da skal fellesskapet stille opp og gi det man trenger. Over hele landet ser vi nå at det investeres i flere plasser, at det ansettes flere, og at man stadig diskuterer hvordan man kan gi et bedre tilbud til de eldre som trenger hjelp.

Jeg kan nevne et eksempel fra Ytterøy, min hjemplass, hvor man bruker kultur – sang – mot de demente. De forteller at der man tidligere måtte være tre for å legge én av de demente pasientene om kvelden, kan man med sang klare seg med én person. Det sier noe om hvilke muligheter som finnes når det gjelder å få mer verdighet for den hjelpetrengende, en mer interessant arbeidshverdag for den som jobber der, og hvordan man kan frigjøre ressurser med enkle grep og ved å bruke det beste som finnes i menneskene. Dette kan vi gjøre fordi fellesskapet stiller opp. Dette kan vi også miste med massive skattekutt, og med høyresidens løsninger.

Vi ser også innenfor sykehusfeltet at det investeres for milliarder. Dette kan man gjøre fordi man har fått kontroll på økonomien. Nok et eksempel fra min hjemkommune: Sykehuset i Levanger har nå kanskje landets fineste og beste intensivavdeling, nettopp fordi man har fått kontroll med økonomien og derfor har opparbeidet seg en buffer som gjør at man kan investere i ny teknologi, i et bedre tilbud. Dette kan man gjøre fordi man har fått kontroll, fordi fellesskapet står sterkt i Norge og fordi vi har et godt helsevesen for alle.

Med høyresidens løsninger ser vi at det blir mer privatisering, det blir større forskjeller, det blir mer løping for dem som jobber der og det blir mer utrygghet. Det er dette valget den 9. september i realiteten handler om.

Erna Solberg (H) [12:53:38]: I motsetning til sistnevnte taler, vil jeg si at Høyres helsepolitikk faktisk medfører mindre forskjeller enn det dagens regjerings politikk gjør.

Vi mener at flere skal få muligheten til å velge å få behandling der hvor det er kapasitet, fremfor at de som har dårlig råd må stå i kø, mens de som har arbeidsgivere som vil betale for seg, eller som selv har god råd, kan kjøpe seg frem i køen. For å si det enkelt: Vi vil at den valgfriheten Jonas Gahr Støre som helseminister har gitt seg selv, også skal imøtekomme andre som kanskje ikke har samme nivået som vi i denne salen har.

Det er sånn at helsekøene øker, og de er for øyeblikket om lag på samme nivå som før sykehusreformen ble vedtatt. Etter å ha hatt et skarpt fall, er vi nå tilbake igjen på omtrent samme nivå. Ventetiden for behandling er lavere, men fortsatt lang, og i virkeligheten betydelig lengre enn det regjeringen oppgir. Riksrevisjonen har påpekt at ventetiden for behandling faktisk er nærmere 100 dager.

Lange helsekøer og ventetider viser for meg rett og slett at det er behov for å ha andre ideer – nye ideer – og at det er viktig å ha bedre løsninger for å nå målet om at alle skal få helsehjelp når de trenger det. Vår nye løsning er at pasienter skal få bedre mulighet til å velge mellom godkjente behandlingssteder – offentlige eller private – når de er godkjent og prioritert for en behandling. Det siste er viktig, for det er ikke sånn at det er en slusedør åpen. Du skal være godkjent og prioritert før du får en behandlingsrett i vårt opplegg. Forskjellen er at pasienter slipper lange køer for behandling, men kan benytte seg av et større mangfold, uten å være avhengig av at det mangfoldet må finansieres av egen lommebok, sånn som det i dag gjøres med rød-grønn politikk.

Hvis det er sånn at tiden du står på venteliste er et uttrykk for prioriteten til sykdommene – som det av og til høres ut som fra rød-grønne politikere, at de som venter lengst er dem som er minst prioritert – er det faktisk sånn at det er unge med psykiske problemer som skal være lavest prioritert. Det tror ikke jeg er riktig.

Så har jeg lyst til å si at jeg har full forståelse for at en statsråd som har jobbet mye med utenrikspolitikk, ikke helt har oversikten over det kommunale finansieringssystemet, eller hvordan vedtakene fattes på Stortinget. Men det er altså sånn at rammene for kommuneøkonomien ble vedtatt i forbindelse med finansinnstillingen. Det var ikke slik at det var mindre penger til kommuneøkonomi med Høyres opplegg enn med regjeringens opplegg. Krone for krone er formuesskatten kompensert for ved å kutte på andre områder av statens utgifter – ikke innenfor kommuneøkonomien. Summen er faktisk at med Høyres opplegg er det litt mer til helse i kommunene fordi vi har lagt opp til kvalitetstiltak som etter- og videreutdanning for å sikre at Samhandlingsreformen blir gjennomført.

Jeg håper at statsråden derfor kan bekrefte at han nå skjønner at formuesskatten ikke går på bekostning av kommunehelsetjenesten.

Knut Storberget (A) [12:56:59]: Det er et veldig sterkt budsjett som regjeringa har lagt fram, med henblikk på det å kunne både reparere mer og reparere bedre. Grunnen til at jeg tar ordet i denne debatten er at desto mer er det viktig at vi har et tydelig fokus på hvordan vi kan forhindre at folk i dette landet blir pasienter.

I så måte syns jeg replikken i sted fra representanten Toppe til Fremskrittspartiet var veldig bra. Desto tristere var svaret fra Fremskrittspartiet. Vi opplever at Fremskrittspartiet i stor grad og med all mulig tydelighet manifesterer krav om rettigheter, krav om bevilgninger og krav om gransking og handlingsplaner på helsefeltet. Det gjør det paradoksalt å høre svaret representanten Toppe fikk når det gjelder spørsmålet om forebygging, og særlig når det gjelder rusforebygging. Vi ser et parti som nærmest klapper helt sammen når det gjelder spørsmålet om forebygging. Det er trist, for det er et av de viktigste spørsmålene vi står overfor. Vi skal reparere mer, og vi skal reparere raskere og bedre, ja – men det er et betydelig potensiale med tanke på å forhindre at vi får flere pasienter. Vi vet at for en tredjedel av pasientene som har fått konstatert kreft, kan kreftdiagnosen relateres til en eller annen form for levemåte. Vi ser hvordan rusbruk dominerer på området som gjelder vold mot kvinner og barn – legevaktens situasjon, og sykehusinnleggelser ble nevnt. Det er paradoksalt å høre Fremskrittspartiet så ivrige på å reparere når det gjelder rusmisbrukere, uten å ha tanke om hva det er som kunne bidra til å forebygge.

Det er på disse områdene vi har lyktes så langt i historien. Når det gjelder spørsmålet om rus – både illegale rusformer og lovlige rusformer – har vi hatt en politikk som nettopp har bidratt til å holde forbruket nede, enten det er snakk om vinmonopol, avgiftsmekanismer, reklameforbud osv. Dette er viktige instrumenter for å kunne forebygge videre inn i framtida. Vi må forsterke det, og ikke føyse av en slik debatt med bønders eventuelle rett til å lage hjemmebrygget øl. Det handler om så mye mer. Særlig Fremskrittspartiet har vært eksponent for å rive ned det som har bidratt til å forhindre at vi får veldig mange pasienter. Vi har ikke minst en politikk som har bidratt til mye velferd og lykke for både små og store i dette landet.

Jeg ser veldig fram til at regjeringa kommer med den bebudede folkehelsemeldinga med også disse perspektivene, og jeg er også glad for at vi har en helseminister som stadig snakker om forebygging.

Ingjerd Schou (H) [13:00:13]: I dag har vi nær 3 000 rusmisbrukere som står i kø og venter på behandling. Og det er slik at politikken er oppe til eksamen i møte med den enkelte. På dette feltet synes jeg at strykkarakteren er nær for regjeringen. Det er slik at rusmisbrukerne skiller seg fra veldig mange andre pasienter som henvender seg til helsetjenesten, i den forstand at de må gis tilbud med en gang de er motivert – ikke når de skjønner at de trenger det, men med en gang de er motivert.

Det som er resultatet i dag, er at regjeringen faktisk nedlegger langtidsplasser for rusmisbrukere til erstatning for noen færre korttidsplasser, uten at det er godtgjort hvorfor – på hvilket vitenskapelig grunnlag – dette skjer.

Nedbygging på rusfeltet medfører i mitt område at to rusinstitusjoner – Nybøle i Spydeberg og Phoenix House Haga i Eidsberg – nedlegges og erstattes med noen mindre korttidsplasser, til tross for at vi har nesten 3 000 i kø.

Nedbyggingen innenfor rusområdet skjer på det verst tenkelige tidspunkt. Regjeringen lanserte en stortingsmelding tidligere i år som ga bud om – i hvert fall en stor forventning om – at man faktisk ville prioritere rusområdet, mens resultatet er at kommunene mister 330 mill kr. Høyre legger dem tilbake. Helsestatsråden får besøk av ordførere fra eget parti fra mine kommuner Fredrikstad og Sarpsborg og en rekke andre kommuner og fra institusjoner som Nybøle i Spydeberg og Phoenix House Haga i Eidsberg, med budskap om at disse pengene er nødvendige.

I tillegg skjer dette også på det verst tenkelige tidspunkt, i og med at Samhandlingsreformen ikke har på plass økonomiske virkemidler innenfor rus og psykiatri. Som om ikke dette er nok, fører det også til at man innenfor det regionale helseforetaket, Helse Sør-Øst, faktisk reduserer tilbudet til rus og psykiatri, mens Høyre legger ekstramidler tilbake, slik at vi kan redusere ventetiden ytterligere.

Det blir storm på rusfeltet med denne type nedbygging innen kommune og innen spesialisthelsetjeneste med manglende insentiver på dette området i Samhandlingsreformen. Høyre legger dette tilbake. Tilbudet er altså nødvendig for å gi de private, ideelle og offentlige institusjonene anledning til å imøtekomme nettopp det som er viktig: at rusmisbrukere har en dør åpen når motivasjonen er der. Og med nær 3 000 i kø burde dette ikke bare påkalle økonomi, men også et varmt hjerte innenfor området til å si at feltet må rustes opp ytterligere.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvi Graham (H) [13:03:32]: Et viktig verktøy for å motvirke diskriminering er brukerstyrt personlig assistanse. Når vi blir avhengige av offentlige tjenester for å klare oss i hverdagen, er vi i en sårbar situasjon. Man må innrette livet sitt etter kommunale turnusplaner. Man vet ikke hvem som dukker opp for å hjelpe med å dusje, man kan ikke takke ja til en spontan invitasjon til å bli med på kino, man kan ikke være med barna på fotballtrening fordi man ikke får nødvendig assistanse. For Høyre er ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, BPA, et viktig frigjøringsprosjekt.

I LO Aktuelt nr. 19, 2012 kan vi lese om Aage Gjesdahl som i løpet av en helt vanlig uke hadde 26 forskjellige personer fra en eller annen kommunal tjeneste innom hjemme hos seg. Han fikk livet sitt tilbake da han fikk personlig assistanse.

Når du selv kan styre den hjelpen du får, har du større frihet i hverdagen og kan selv bestemme over ditt eget liv. Det er en viktig verdi for Høyre.

I Høyres regjeringstid utvidet vi ordningen med BPA til også å omfatte barn og mennesker med utviklingshemming. Men vi så for store variasjoner i bruken av BPA i kommunene, og mange kommuner ga ikke tilbud om BPA i det hele tatt. Derfor foreslo daværende statsråd Erna Solberg allerede våren 2005 at det skulle innføres rett til BPA for mennesker med store bistandsbehov. Så kom valget i 2005. Helseminister Sylvia Brustad uttalte etter det, på vegne av regjeringen Stoltenberg, at de i hovedsak støttet forslaget fra Solberg og lovet å følge opp dette med det første. Så lå BPA i regjeringens skuff helt til helse- og omsorgsminister Strøm-Erichsen satte foten ned for rettighetsfesting i sitt forslag til ny lov om kommunale helsetjenester.

Men Stortingets flertall sier ja til BPA og gjorde et anmodningsvedtak den 17. juni 2011. Der står det bl.a. at Stortinget ber regjeringen komme raskt

«tilbake til Stortinget med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse for brukere med stort behov».

Jeg lurer på hva som er «raskt» i denne regjeringens terminologi. Og ikke minst lurer jeg på hva slags gjennomføringskraft denne regjeringen har, når flere av deres representanter i stortingsdebatten den dagen i juni 2011 bekreftet at raskt betød i hvert fall i løpet av vårhalvåret 2012.

Høyre vil fortsatt være en pådriver for å gjennomføre den rettighetsfestingen av BPA for dem med store bistandsbehov. Først da er vi et viktig skritt videre mot målet om like muligheter for alle. Høyre er utålmodig, sammen med folk med nedsatt funksjonsevne, og jeg synes det er skuffende at ikke regjeringen har gjort noe med denne saken ennå – så lang tid som det har gått.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [13:06:41]: Pasientene er stort sett fornøyd med helsevesenet når de beskriver sitt møte med dem som jobber der. Problemene oppleves mer i sjølve organiseringen av helsevesenet. Dette viser at regjeringens systemtankegang vinner fram også her – på bekostning av brukerne av helsetjenestene. Under dagens regjering har antallet som venter på behandling, økt med 70 000 pasienter, og det var over 60 000 fristbrudd i 2011.

At helseminister Gahr Støre i en debatt på Dagsnytt 18 sa at det var naturlig med kø, forteller ganske mye om holdninger i den rød-grønne regjeringen – om hvorfor systemene svikter.

Høyre har alltid kjempet for pasientenes rettigheter i helsevesenet – fra Syse-regjeringens innføring av den første behandlingstidsfristen i 1990 til Bondevik II-regjeringens innføring av rett til individuell medisinsk fastsatt tidsfrist og rett til behandling for rusmisbrukere.

Høyre vil ikke at pasientkøer skal aksepteres som naturlig. Sist vi satt i regjering, reduserte vi helsekøene med 70 000 pasienter og gjennomsnittlig ventetid med 151 dager. Vi opplever nå lange ventelister som resultat av en rød-grønn helsepolitikk.

Vi ser også at etter sju år med denne politikken, har aldri – og jeg sier aldri – tykkelsen på lommeboken betydd mer i norsk helsevesen. Dagens helsekøer er så lange at private bedrifter tvinges til å tegne helseforsikringer for sine ansatte. De tør faktisk ikke å la være. Det kan bli for kostbart.

For å dempe denne negative todelingen av helsetilbudet, foreslår Høyre å gi 20 000 flere pasienter tilbud ved private sykehus. Vi øker bevilgningene til de offentlige sykehusene for å kunne innføre fritt behandlingsvalg.

Høyre vil ta vare på verdien av at alle har rett til samme helsetilbud, uavhengig av økonomi og lommebok. Vi mener det er en viktig del av den nordiske modellen.

Når pasientene med Høyres modell igjen gis mulighet til å velge mellom offentlig og privat helsetilbud, vil køene igjen gå ned.

Når vi igjen tar i bruk bedre løsninger med Høyre – løsninger som tjener pasienten fremfor systemet – først da vil vi igjen se resultat av velferd som virker. Det så vi sist Høyre satt i regjering, og det vil norske pasienter få oppleve når Høyre igjen kommer i regjering neste høst.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:10:00]: Vi vet at dersom vi skal nå målene som vi har satt oss for en bedre helse- og omsorgssektor, trenger vi kompetanse. Ikke minst trenger vi flere faglærte helsefagarbeidere.

Behovet framover vil holde seg høyt. Årsakene til det er mange og sammensatte. At folk lever lenger er jo en positiv årsak i seg sjøl.

I videregående skole har yrkesfagene generelt sett hatt en lavere status ved valg av utdanningsprogram enn studieforberedende program. Det er synd. Særlig yrkesfag har hatt stort frafall. I det siste har vi sett at strykprosenten har gått opp på Vg3 studiespesialiserende. Dette ser ut til å kunne knytte seg til at for mange hopper av yrkesfagene etter to år og velger påbygging.

Det er svært viktig at vi sørger for å tilrettelegge et utdanningssystem som fører folk fram til fagbrev og studiekompetanse. Det gjør vi ikke godt nok i dag. Jeg skal peke på tre viktige forhold Senterpartiet mener vi må endre:

For det første: Ungdom vil ha muligheter. Mange ser for seg at de vil ha litt praksis, men også litt teori som gjør at de ikke stoppes fra å ta høyere utdanning senere. Men siden vi krever at elevene skal ta ut sin rett til tre års videregående utdanning sammenhengende innenfor fem år, er det for mange som velger først å gå to år på yrkesfag før de hopper av fagarbeidersporet og går over på studieforberedende Vg3. Dette er kanskje det tøffeste av alle studieårene. Resultatet er at over halvparten av dem som begynner på påbygg, stryker. Det betyr at de verken har fagbrev eller studiekompetanse, og i tillegg har de brukt opp ungdomsretten.

Oppland fylke har fra i høst valgt å fjerne kravet om tre års sammenhengende uttak av ungdomsretten. Det har ført til at 51 elever nå er i skole eller i lære igjen i stedet for på Nav eller i jobb for å vente på voksenretten, som begynner når man er 25 år.

For det andre: En del fylker tilbyr påbygging Vg3 etter at elevene har avlagt fagbrev. Det betyr at elevene trygt kan ta fagbrev i forvissning om at de kan ta påbygging seinere dersom de ønsker det. De som da velger påbygging, vil antakelig være mer modne og ha bedre forutsetninger for å gjennomføre og bestå enn nå.

For det tredje: Vi bør også legge til rette for en vekslingsmodell der elevene på en bedre måte enn i dag får kombinert teori og praksis underveis i det fireårige utdanningsløpet.

Jeg ser fram til stortingsmeldinga kunnskapsministeren skal legge fram til våren. Den vil spesielt ta for seg videregående skole, og jeg håper den også kan bidra til at vi får flere helsefagarbeidere i framtida.

Thomas Breen (A) [13:12:40]: I mitt første innlegg snakket jeg kun om posisjonens politikk. Nå skal jeg kun snakke om Høyres politikk.

Jeg vil starte med den lille visitten representanten Solberg hadde innom salen når det gjaldt kommunebudsjettet. Det er sånn at hvis du velger å bruke mange milliarder på skattelette, blir det mindre penger igjen til fellesskapet. Når det kommer til kommunepolitikk, kjenner vi alle den lite ærefulle historien til representanten Solberg, og hvordan det var i Kommune-Norge da hun styrte.

Så er det sånn at jeg varslet en kommentar rundt det linjeskiftet som Høyre nå har lagt opp til i sin politikk. Én ting er fritt behandlingsvalg, som er kommentert av flere, en annen ting er det politiske linjeskiftet Høyre nå legger opp til i økonomisk politikk.

Det er sånn at Fremskrittspartiet nå framstår som den som er ansvarlig på opposisjonssiden når det kommer til økonomisk politikk. De har tross alt lagt inn penger til fritt behandlingsvalg. De skjønner at det koster penger. Høyre skal bare kutte i de offentlige sykehusene for å finansiere dette.

Det andre gjelder fjorårets debatt om IKT-satsingen til Høyre, da representantene Bent Høie og Jan Tore Sanner nærmest latterliggjorde mine spørsmål om hvordan de hadde tenkt å finansiere IKT-satsingen sin. Vi husker alle da de fire opposisjonslederne gikk ut og lanserte 10 mrd. kr til IKT over fem år. Men så er de ikke sikrere på seg selv enn at de har sendt et spørsmål til Finansdepartementet om årets budsjett, og fått et svar fra fagdepartementet på hvordan dette skal budsjetteres. Der kommer det tydelig fram i svaret som Høyre har fått, at man skal budsjettere med 2 mrd. kr i lån over streken. Man skal budsjettere med økte avskrivningskostnader, og man skal budsjettere med en rentekompensasjon. I sum koster den satsingen 2 220 mill. kr for neste år. Høyre har lagt inn 20 mill. kr. Hva er det? Er det et varsel om at man har avblåst IKT-satsingen? Ja, da synes jeg både velgerne og vi fortjener å få vite om det. Eller er dette et skifte i den økonomiske tenkningen, hvor man ikke lenger tenker ansvarlig økonomisk budsjettering – altså at man prøver å unndra den faktiske kostnaden? Nå i år forlanger jeg et ordentlig svar på hvordan man har tenkt rundt dette. Har man bare neglisjert svaret på spørsmål nr. 137 til Finansdepartementet, eller har man nå tenkt at dette skulle passere under radaren? Dette er en helsepolitisk debatt for budsjettet hvor disse alternativene skal diskuteres, og da mener jeg at dette er et helt sentralt spørsmål vi kan kreve svar på fra Høyre.

I tillegg er det også sånn at Høyre i gjentatte debatter har kritisert omstillingstakten ved f.eks. Oslo universitetssykehus, OUS. Hvordan vil det være med omstillingstakten i offentlige sykehus når man skal dekke all satsing på rus med kutt i rammen, man skal dekke inn andre satsinger med kutt i rammen og i tillegg finansiere opp et privat tilbud ute gjennom fritt behandlingsvalg? Hva vil det bety for omstillingstakten ved OUS og andre offentlige sykehus?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:16:00]: Et av Gjørv-kommisjonens viktigste poeng er styrking av den lokale beredskapen, enten det gjelder politi, brann og redning, ambulanse eller lokalsykehus. All erfaring er at det er den lokale beredskapen som gir rask og god hjelp. Dette er en sak som behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen nå, hvor jeg er medlem, og dette er alvor.

Det er veldig mange i Buskerud som har erfaring fra den forferdelige tragedien på Utøya. I Helse- og omsorgsdepartementets budsjett står det angående Vestre Viken at

«Ringerike sykehus og Kongsberg sykehus skal videreutvikles som lokalsykehus innenfor de funksjonene som er vedtatt i strategiplanen for Vestre Viken.»

Det er en strategiplan som ble utviklet før erfaringene vi nå har gjort i forbindelse med den forferdelige tragedien.

For Ringerike, som bestod prøven den 22. juli, er det i dag en god utvikling. Det er en god utvikling med et fullverdig lokalsykehus, med en stedlig ledelse under Per Bleiklias årvåkne blikk, og det er et sykehus som nå får besøk av en rekke lokalsykehus for å se på erfaringene med hvordan de utviklet traumeteamet sitt i den kritiske situasjonen. En ser på hvordan en kan implementere det nasjonale traumesystemet, slik det bl.a. ble beskrevet i en rapport i 2007 fra Olav Røise og Tina Gaarder ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.

Det er viktig at Ringerike sykehus kan videreutvikle seg innenfor stedlig ledelse i betydning å ha både personalansvar og budsjettansvar, og at det også skal omfatte de andre funksjonene som ikke er inne i den i dag.

Det som imidlertid er problemet, er Kongsberg sykehus. Situasjonen der er langt vanskeligere, og det påkaller statsrådens oppmerksomhet. Kongsberg sykehus påkaller statsrådens oppmerksomhet fordi det sykehuset i dag ikke har radiologer på vakt og ikke akuttberedskap på kirurgi – to funksjoner. Dersom en allokerte 10 mill. kr mer til Kongsberg sykehus, kunne det vært et fullverdig sykehus. Kongsberg er krigsmateriellhovedstaden i Norge. Det er et potensielt terrormål. Det er et sterkt folkelig engasjement. Sykehus er et politisk valg. Det må en prioritering til, og samspillet mellom Drammen og Kongsberg kan fungere godt, men Kongsberg må utvikles til et fullverdig sykehus. Jeg ber om at statsråden utdyper det i sitt innlegg. Framtida for Kongsberg sykehus: et fullverdig lokalsykehus.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:19:31]: Jeg har undret meg over et ord som er blitt mye brukt i debatten i høst, nemlig påstanden om rasjonering av private tjenester. Jeg har forstått det slik at det betyr at såfremt noen har etablert et tilbud, f.eks. i kommersiell hensikt … Unnskyld, president! Jeg har tatt feil innlegg! Kan jeg få begynne på nytt?

Presidenten: Ja, vær så god – det kan forekomme!

Tove Karoline Knutsen (A) [13:20:30]: Høyre har i hele høst vært ute i media og påstått at vi har fått et klassedelt helsevesen. Det har partiet begrunnet med at flere tegner private helseforsikringer. Det burde ikke være nødvendig med slike forsikringer i vårt land, har Høyres nestleder, representanten Bent Høie, gjentatt flere ganger i høst, et utsagn han i et replikkordskifte fra denne talerstolen i dag gikk tilbake på. Nå er det ikke så farlig likevel med private helseforsikringer. Og sånn går no dagan!

Et annet bevis på det klassedelte samfunn er, ifølge Høie, at flere angivelig betaler av egen lomme for helsetjenester. Hva er sannheten? Dersom vi ser på kjøp av private helseforsikringer i Norden, har slike kjøp først og fremst skutt fart når høyresida har hatt makt. I Danmark økte andelen slike forsikringer dramatisk under den borgerlige regjeringsperioden. Norge ligger faktisk langt etter andre nordiske land på dette området, og bare en liten brøkdel av slike forsikringer er hos oss individuelt tegnet. De fleste er inngått av bedrifter, og ofte omfatter de unge, friske menn.

Høyre påstår at vi ser en betydelig vekst når det gjelder kjøp av helsetjenester betalt av egen lomme. Det er en påstand som mangler grunnlag i forskning. SINTEF har gjort en undersøkelse som tyder på at tendensen vi kan se til økte kjøp av private helsetjenester, ofte dreier seg om en type tjenester som ikke er en del av tilbudet i det offentlige helsevesenet. Det kan f.eks. være kosmetiske tjenester, ulike alternative behandlingsmetoder og andre typer tilbud som vi etter hvert har fått i Norge. Mange forskere peker på at økt privat kjøp av tjenester innenfor helse og beslektede områder ikke minst har å gjøre med at de fleste av oss etter hvert har fått god råd. Vi bruker stadig mer av vår private inntekt på eget velbefinnende, på velvære og på helsa vår – i brei betydning av ordet. Og det kommer mange ganske sikkert til å gjøre også i åra framover – uten at det skulle gi grunn til forargelse. Vi bør vel som politikere strengt tatt holde fokuset der det skal være: på hvordan vi bruker fellesskapets penger til beste for et helsevesen som skal være for alle.

Dersom vi ser på den politiske håndteringa av private helseforsikringer, finner vi fort ut hva som er forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre. Den borgerlige regjeringa innførte i 2003 skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsforsikringer, til tross for at Høyre stadig har sagt at slike forsikringer ikke er nødvendige – eller muligens mener man det ikke likevel.

Stoltenberg-regjeringa vedtok i 2006 å fjerne skattefritaket og har isteden innført øremerkede tilskudd til ordninga Raskere tilbake, som blir forvaltet i de regionale helseforetakene. Til neste år er denne på 530 mill. kr, og det skal gå til rehabilitering og tverrfaglige behandlingstilbud. Og det er sant som det er sagt: Folketrygden er den beste helseforsikringa vi kan ha.

Laila Dåvøy (KrF) [13:23:53]: I dag er jeg dypt skuffet. Kl. 11 i dag fikk vi vite at Forskningsrådet har sagt nei til all forskning på ME. Prosjektene har god kvalitet, men det er økonomien som setter begrensninger.

ME er en alvorlig sykdom. Det er fortsatt stor uenighet i Norge om diagnosen. Pasienter blir ikke trodd på at de er syke, pasienter får ikke behandling, det finnes veldig lite hjelp. Mange er overlatt til familien. Det gjelder barn, det gjelder ungdom, det gjelder voksne. Jeg har selv vært og besøkt flere familier. Jeg har måttet liste meg inn i mørke rom, og jeg har grått mine modige tårer etterpå.

Forskerne melder at Fluge ved Haukeland sykehus har vakt stor internasjonal oppsikt med sin forskning på ME. Deres resultater viser at mye tyder på at ME ikke er en psykisk sykdom, men en kroppslig sykdom, en såkalt autoimmun sykdom. Prosjektet deres har gitt nytt håp til ME-pasienter både nasjonalt og internasjonalt – dette fordi de også er gitt et legemiddel som faktisk virker godt. Noen er blitt helt friske, noen er i bedring. Da meldingen om Fluges oppløftende forskning ble kjent, gikk daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ut i media og lanserte at regjeringen ville gi 2 mill. kr til videre forskning – dette var i fjor – og det ble gjort. I årets budsjett er det fra regjeringens side satt av ytterligere 2 mill. kr. Men dette er langt fra nok. Det gjenstår – etter de siste tallene jeg har fått – ca. 9 mill. kr for å få fullfinansiert dette prosjektet. Når vi har en så stor pasientgruppe som Norge ikke evner å gi tilstrekkelig behandling, må vi ta politisk ansvar – ikke minst regjeringen, som har flertall – og sørge for at alt som kan gjøres for å løse ME-gåten, blir gjort. Da er forskning det som er helt avgjørende.

Gjennom presidenten vil jeg innstendig be helseministeren, på vegne av syke ME-pasienter, i dag be de regionale helseforetakene, f.eks., stille opp med midler – dette er ikke et forskningsprosjekt i ett regionalt helseforetak; det er landsomfattende - eller finne midler gjennom den ymse-posten som jeg vet at regjeringen har, og hele Stortinget, alle partiene, kommer til å stille seg bak det, jeg er ikke i tvil – eller vær så snill å la regjeringspartiene og vi andre få lov til å omkalfatre 9 mill. kr på dagens budsjett. Det er ikke for sent, vi skal ikke stemme før i kveld – vær så snill.

Bård Hoksrud (FrP) [13:27:08]: Jeg hørte representanten Tove Karoline Knutsen komme med et vitnesbyrd om pasienter som er fornøyd med behandlingen de får på norske sykehus, og jeg er hjertens enig i at det er mange. Jeg er overbevist om at de aller, aller fleste som får behandling, er svært fornøyd med den behandlingen de får på sykehus i Norge – eller med andre tilbud de trenger, innenfor helsevesenet. Utfordringen er at det er ca. 250 000 mennesker som ikke får behandling eller det helsetilbudet de trenger, og står i helsekø i Norge i 2012. Det hjelper svært lite for de 250 000 menneskene å vite at alle de som får det, er fornøyd med det tilbudet de får. Det er kjempebra for dem, men de ønsker også å få behandling. Da synes jeg den debatten som vi har sett tegn til, blir ganske spesiell – frykten for det private og dette at man der ikke har like varme hender som de som jobber i det offentlige, har. Jeg tror at hvis man jobber i helsevesenet, har man varme hender enten man jobber i et privat sykehus og i en privat helsetjeneste, eller man jobber i den offentlige helsetjenesten.

Hvis det er slik at de som jobber i det offentlige, har varmere hender enn de som jobber i det private, er det litt rart at flere statsråder og flere representanter fra de rød-grønne partiene kjøper helseforsikring eller kjøper helsetjenester via de private, som tydeligvis ikke har like varme hender. Eller er det kanskje slik at hendene er akkurat like varme hos dem som jobber i privat tjeneste som hos dem som jobber i offentlig tjeneste, og leverer helsetjenester til folk?

Jeg tror ikke de 300 000 menneskene som har kjøpt privat helseforsikring, gjør det fordi de ønsker å få mindre varme hender til å behandle seg. Jeg tror de gjør det fordi de ønsker å få behandling, og fordi de mener at de får den beste behandlingen. Og det er faktisk slik at det er dette som er med på å skape et klasseskille. Det denne regjeringen gjør, er det som er med på å skape klasseforskjeller. Det denne regjeringen gjør, er å sørge for at de som har penger, kjøper seg fram i køen fordi de har penger til å gjøre det. Og som flere sier til meg: Hvis jeg blar opp 2 000 kr, får jeg sjekket det jeg skal ha sjekket, i løpet av en dag eller to, men hvis jeg skal vente i det offentlige, må jeg kanskje vente i tre måneder, i åtte måneder eller enda lenger. Jeg synes kanskje man bør bli litt mer forsiktig i denne debatten.

Det jeg egentlig hadde tenkt å prate om, var luftambulansen og luftambulansetjenesten i Telemark. Vi har fått et svar fra statsråden som sier at Telemark har en av de beste tjenestene i hele landet. Det stemmer ikke. Næringslivet, politikere og de som jobber i helsevesenet, er alle enige i at det ikke stemmer. Det hadde derfor vært å håpe at flere partier hadde vært med på Fremskrittspartiets merknad om å sikre en luftambulanse i Telemark på lik linje med det de har i resten av landet, sånn at man har en likeverdig ambulansetjeneste, enten man bor i Telemark, i Finnmark, i Nordland – eller hvor i landet man bor.

Leif Willy Eriksen (FrP) [13:30:41]: Fremskrittspartiet er bekymret for utviklingen innen eldreomsorgen. Til tross for at vi for noen måneder siden hadde nok en valgkamp der eldreomsorg var hovedtema, svikter regjeringen igjen når det kommer til praktisk politikk.

Fremskrittspartiet mener det er stort behov for både en massiv utbygging av sykehjemsplasser og en lovfestet rett til plass ved medisinsk behov.

Regjeringen har gjentatte ganger fremholdt løftet om full sykehjemsdekning. Regjeringens egne tall viser at det er en netto tilvekst på 1 146 sykehjemsplasser fra 2005 til 2010. Dette står i sterk kontrast til regjeringens uttalte målsetting.

Fremskrittspartiet mener dette understreker alvoret i situasjonen og viser behovet for et systemskifte. Fremskrittspartiet foreslår derfor å endre finansieringsmodellen, slik at det er det medisinske behovet som bestemmer om den enkelte skal få sykehjemsplass eller ikke.

Fremskrittspartiet mener det er et offentlig ansvar å sikre at det finnes gode pleie- og omsorgstilbud for eldre mennesker. Dette tilbudet skal ikke begrenses fordi man lever i en fattig kommune. Alle har rett til et verdig og godt pleie- og omsorgstilbud når de i sin alderdom har behov for det. Nettopp derfor ønsker Fremskrittspartiet at pleie- og omsorgsfinansieringen skal være et statlig ansvar, og at pengene følger brukeren til det behandlingstilbudet den enkelte selv velger.

Siden ansvaret for eldreomsorgen ligger til kommunene, ønsker Fremskrittspartiet å bevilge mer penger til kommunene. Fremskrittspartiet har i de siste fire årene foreslått en styrking av kommunenes økonomi med over 10 mrd. kr mer enn regjeringen. Fremskrittspartiet tar eldreomsorgen på alvor. Det er synd at eldreomsorg ikke blir høyere prioritert av dagens regjering.

Tove Karoline Knutsen (A) [13:33:09]: Nå skal det handle om begrepet «rasjonering». Høyresida bruker det for å beskrive at det ikke er fri tilgang til alt som er av tilbud i helsevesenet. Jeg tror høyresida meiner at såfremt noen har etablert et tilbud, f.eks. i kommersiell hensikt, er det bare for pasientene å ta det i bruk – det offentlige betaler, ingen prioritering er nødvendig. Jeg kan ikke se at man har tatt høyde for dette i budsjettet, i alle fall ikke Høyre.

Vi veit én ting: Massiv fri etablering av tilbud innenfor et pasientsegment med rett til å sende regninga til det offentlige, gjør at etterspørselen følger etter. All forskning viser det. Det finnes ingen dørvokterfunksjon som kan motvirke eller stå imot en slik dynamikk. Det resultatet vi får, er press på både de menneskelige og de økonomiske ressursene. Det betyr en massiv sentralisering.

Denne politikken er veldig dårlig nytt for den landsdelen jeg kommer fra.

Terje Halleland (FrP) [13:34:20]: Fremskrittspartiet foreslår i budsjettene en betydelig satsing på norske sykehus. Vi gjør flere grep. Vi foreslår både å effektivisere driften gjennom kutt i byråkrati ved nedleggelse av de regionale helseforetakene, og vi foreslår kutt i konsulentbruk og sentral administrasjon i foretakene.

Sykehusene må settes i stand til å behandle pasienter raskere og med høyere kvalitet. Derfor foreslår vi å slette sykehusenes gjeld med 1 mrd. kr, og vi forutsetter at dette reinvesteres i et moderne IKT-system og medisinsk-teknisk utstyr.

Videre foreslår Fremskrittspartiet en betydelig styrking av pasientbehandlingen. Det gjøres ved at helseforetakene blir tilført 750 mill. kr til økt pasientbehandling, og at den innsatsstyrte finansieringen økes til 50 pst. I tillegg foreslår Fremskrittspartiet å bevilge ytterligere 750 mill. kr til kjøp av behandlingskapasitet i privat og ideell sektor, samt til behandling i utlandet.

Samlet gir dette budsjettet mulighet for en nedgang på 50 000 pasienter når det gjelder antallet som venter på behandling – fra dagens nivå på 277 000. I tillegg til dette kommer økt pasientbehandling som følge av nye investeringer og effektiviseringer i driften i helseforetakene. Det vil også bidra til å frigjøre omstillingsmidler i helseforetak som er i omstillingsprosesser.

Fremskrittspartiet prioriterer i sitt budsjett pasienter som skal tilbake til arbeidslivet. Det bidrar til at mange kommer raskere tilbake i arbeid og kan bidra med økte skatteinntekter og reduksjon i utbetaling av sykepenger.

I min region, Helse Vest, vil Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett øke med 473 mill. kr. I tillegg vil effektiviseringsgevinster i eget foretak og virkningen av innføring av nøytral moms gi en ytterligere effekt. Som om ikke det var nok, vil Fremskrittspartiet også styrke Helse Vest med en ny luftambulanse, lokalisert i Haugesund. Dette viser at Fremskrittspartiet prioriterer gode helsetjenester til innbyggerne ved å sette pasienten i fokus.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:37:10]: Eg registrerer at helseministeren gong på gong kjem tilbake til at ein reduksjon i skatteinntekter, som formuesskatt, vil gi reduksjon i velferdstilbod. Ikkje ein einaste gong får vi antydningar i retning av at reduserte statlege inntekter skal få den konsekvensen at det blir ein reduksjon av byråkrati og byråkratar. Sympatien hos dagens regjering ligg altså hos byråkratane, ikkje hos pleietrengjande og sjuke dersom inntektene går ned.

Vi ser at vi i dag har eit overbyråkratisert samfunn. Regionale helseføretak er gode eksempel på dette. Underteikna har sjølv erfaring frå styrearbeid på regionalt nivå i Midt-Norge RHF, der ein til overmål fann å ville utvide styret opp til eit passande tal for å behalde raud-grøn kontroll. Storleiken og kostnader knytt til dette var altså underordna styrekontroll. Av prosjekt i oppdragsdokumentet blei vi pålagde bl.a. kostnadskutt i drifta for å finansiere nytt sjukehus i Molde. Når det gjeld planleggingskostnader på opp mot 100 mill. kr, blei pengane brukte før ein la vekk heile prosjektet. Her blei altså nær 100 mill. kr kasta vekk på grunn av manglande styring.

Dette er eitt av fleire prosjekt som viser at regionale helseføretak er ute av kontroll, ikkje minst på IT-sida, der ein har like mange IT-system som ein har sjukehus. Éin ting har dei felles: Dei kommuniserer ikkje med kvarandre, og dei skapar ein masse meirarbeid. Gong etter gong etterlyste eg overordna koordinering av IT-investeringar, men det skjedde aldri. Med eit slikt press som ein der hadde på økonomien, og med mange fristbrot nettopp på grunn av svak økonomi, fann ein likevel å vilje gå inn i ein ideologisk debatt om offentleg eller privatdriven ambulanseteneste. Svaret var i grunnen gitt på førehand på grunn av styresamansetnaden. Raud-grøn offentleg løysing blei valt, til ein meirkostnad på over 100 mill. kr. Då betydde heller ikkje der kostnadene noko lenger, trass i at tenesta var god på kvalitet. Dette var vel kjent på førehand. Andre regionar hadde gått frå privat til eigen produksjon, med store meirkostnader, utan at ein har kunna måle kvalitetsforskjell.

Dette var to konkrete eksempel som fortel at dersom ein ikkje klarar å få kontroll og god struktur på sjukehustilbodet for det som representerer innbyggjartalet i ein forstad i mellomstore europeiske byar, bør ein kaste inn handkleet.

Framstegspartiet ønskjer helsetenester der tilsette føler at dei kan gi god helseteneste med fornuftig ressursbruk, fordi behovet er så stort. Då må ein etablere ei styringsform som har nasjonal oversikt, og derfrå på ein fornuftig og etter måten god måte styre, framfor å beskytte regionale helseføretak, som gong på gong har vist at tida for omlegging har kome.

For kvar er fornufta i at halve Noregs befolkning ligg i éin RHF medan resten er delte i tre?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:40:18]: Nå har vi sittet i denne sal og diskutert helsebudsjettet for 2013 i tre og en halv time, og jeg tror ikke – med unntak av at jeg har vært ute under ett innlegg – at ordet «tenner» har vært nevnt av noen ennå. Det er jo litt rart, for tannhelse er viktig.

Det kan jo hende at dette ikke har vært nevnt fordi regjeringen ikke har fulgt opp sitt valgløfte osv., osv. Men hvis jeg lar den ballen ligge, er det iallfall viktig at vi også i denne debatten har fokus på tannhelse, for det er mange som sliter med tannsykdommer, og det er høye kostnader.

Kristelig Folkeparti har i sitt alternative budsjett en inndekning i forhold til mennesker som har store utgifter når det gjelder tenner, ved at vi endrer egenandelsopplegget for denne gruppen.

Endelig har ansatte i tannhelsetjenesten som har fått amalgamskader, vunnet fram med å få egne erstatningsordninger. Jeg må si jeg skjønner at amalgamskadde pasienter synes det er rart at ikke også de får en slik erstatningsordning.

Jeg er glad for at det i denne komitéinnstillingen er en samlet komité som konstaterer at vi i Norge kaster for mye mat. Hver fjerde bærepose som vi skal handle i løpet av denne uken, kommer vi dessverre til å kaste. Vi kan gjerne trekke på skuldrene og si at det er ikke oss, men statistikken forteller oss noe annet – slik er det. Da er det bra at det er en samlet komité som retter fokus mot hvordan vi kan kaste mindre. Da er mat- og helsefaget viktig. Vi vet at mange av oss kaster mat fordi vi ikke skjønner datostemplingen. Vi vet ikke forskjell på «best før» og «siste forbruksdato». Det går rett og slett på kompetanseheving, og da må vi iallfall begynne blant våre yngste. Vi ser av statistikken at der er denne kompetansen mindre tilgjengelig. Jeg er da glad for at det er en samlet komité som støtter opp om ForMat-prosjektet og de ulike prosjektene som de har så langt.

Så har jeg bare lyst til på slutten av mitt innlegg også å si at jeg er glad for at det er en samlet komité som støtter opp om det arbeidet som Kirkens SOS gjør. Det er et viktig tilbud med tanke på forebygging av selvmord, som en god samtalepartner. Jeg regner med at statsråden og departementet kan rydde opp med hensyn til hvilket kapittel og hvilken post de skal være på i neste års budsjett, slik at – én – de blir omtalt, og – to – at de ligger under riktig kapittel og post.

Audun Lysbakken (SV) [13:43:24]: Representanten Erna Solberg argumenterte for Høyres privatiseringssystem tidligere i denne debatten, og sa at målet var at pasientene skulle kunne velge «der hvor det er kapasitet». Det er et greit mål, men den store debatten er jo hvordan Høyres forslag påvirker kapasiteten.

Der mener jeg det fortsatt gjenstår å få klare svar, for vi vet at det er sånn at noen typer inngrep, noen typer behandling, noen typer diagnoser lønner det seg å utføre, mens andre ikke gjør det, og at det i stor grad styrer hvor private kommersielle tilbud etableres – i stor kontrast til de private ideelle tilbudene, som jo nettopp er drevet ut fra en annen type motivasjon. Men hvis man skal kunne gi en mulighet til å utløse offentlig pengebruk på ethvert privat tilbud som har kapasitet til det, vet vi at det vil påvirke strukturene i Helse-Norge, påvirke hva slags type kapasitet som bygges ut, og dermed også hvem som får hjelp. Det vil ikke være de svakeste, marginaliserte, som representanten Erna Solberg snakket om – det vil tvert imot være dem som har de diagnosene som det lønner seg for det kommersielle å behandle.

Det vil skape store utfordringer og forskjeller i helsevesenet. Det vil gjøre det vanskeligere å finansiere et godt offentlig tilbud til dem som trenger det mest. I tillegg vil det bety et større press på det viktigste knapphetsgodet vi har i helsevesenet, nemlig folk. Det er jo ikke sånn at det blir en eneste ekstralege eller en eneste ekstra sykepleier eller hjelpepleier fordi om man oppretter flere private tilbud. Men det er sånn at det kan bli en skarpere konkurranse om kompetansen. Der også vil man, hvis vi får stadig flere svært lønnsomme kommersielle tilbud, kunne oppleve at det offentlige blir taperen, og at det vil gå ut over dem som trenger det mest.

Høyre har fortsatt et stort forklaringsproblem med hensyn til hvordan man på den ene siden kan ha en retorikk som handler om de svakeste i helsesystemet, og på den andre siden foreslår et system som åpenbart vil forsterke den typen problemer.

Den samme selvmotsigelsen kommer i Høyres stadige kanonader mot private helseforsikringer. Jeg understreker at det er helt marginale tall på hvor mange privatpersoner i Norge som tegner private helseforsikringer. Det er arbeidsgivere som gjør det. Det viser at folk flest ikke mener at det er noe behov for det. Men Høyre hadde altså, da de satt med makten forrige gang, et mål om å stimulere til dette gjennom skattelette, og da virker retorikken som man nå kommer med, spesiell og rar.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:46:45]: Dette har vært en interessant debatt. Alle utspillene fra Arbeiderpartiet og de rød-grønne kan tyde på at den viktigste prioriteringen for flertallsregjeringen i 2012 er å finne ut hvem som skal avløse den i 2013.

Det samfunnet Arbeiderpartiet sier vi vil rive ned, er det samfunnet Høyre har vært med på å bygge opp gjennom flere år. Høyre har bidratt til å bygge opp en velferdsstat med bl.a. et sosialt sikkerhetsnett og skattefinansierte helsetjenester for befolkningen. Høyre har vært i førersetet for en ansvarlig økonomisk politikk – bl.a. gjennom en fornuftig bruk av oljepenger – for å trygge jobbene og morgendagens pensjoner.

Angrepene fra Arbeiderpartiet og de rød-grønne kan tyde på en frustrasjon over regjeringens manglende evne til å få ned helsekøene, få opp kvaliteten i skolen og bygge nye veier, og desperasjon over at tiden nå renner ut for de rød-grønne.

Arbeiderpartiets spesielle strategi ser ut til å være en direkte import av det verste fra amerikansk valgkamp. Karikaturer, parodier og skremmebilder skal skape polarisering – de konstruerer skremmebilder som de så argumenterer imot. Det synes jeg er uverdig, og jeg synes det er uredelig.

Relativt små forskjeller er en kvalitet ved det norske samfunnet. Det er ikke først og fremst en sosialdemokratisk eller en konservativ verdi, men en norsk og en nordisk verdi som Høyre vil bevare. Det som først og fremst skaper store forskjeller i det norske samfunnet, er at barn går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, at ungdom faller ut fra videregående skole, at altfor mange faller ut av arbeidsmarkedet på grunn av manglende basisferdigheter, og at det er lange behandlingskøer og manglende tilbud innenfor psykisk helse, rusbehandling og rehabilitering.

Høyre er opptatt av å skape muligheter for alle. Vi er opptatt av å få ned helsekøene, få opp kvaliteten i skolen og investere mer i forskning. Vi vil ha et sterkt og godt offentlig finansiert helsevesen der folk får hjelp av høy kvalitet når de trenger det. Det målet kan vi nå dersom vi også samarbeider med ideelle og private sykehus om helsetjenester. Vi må bli partnere for det offentlige og ikke ses på som konkurrenter. Skal vi sikre et samfunn med velferd som virker, må vi tenke nytt. Vi må ha bedre løsninger, ha endringsvilje, og vi må slippe alle gode krefter til og gi pasienter og brukere trygghet, mangfold, kvalitet og valgfrihet. Det gir bedre og raskere hjelp. Det vil skape trygghet og sikre velferden.

Kjersti Toppe (Sp) [13:50:02]: Etter å ha høyrt på debatten er det påfallande at opposisjonen, då meiner eg Høgre og Framstegspartiet, ikkje snakkar om førebygging og folkehelsepolitikk i sine innlegg. Det blir berre snakka om behov for behandling, og det nye fokuset er fritt behandlingsval.

Eg vil derfor ta opp igjen nokre punkt om førebygging og folkehelsepolitikk og understreka avstanden mellom raud-grøne parti og Høgre og Framstegspartiet på dette området.

I replikkordskiftet kunne ein òg får inntrykk av at dette er eit politikkområde der alle opposisjonspartia lett vil kunna finna saman. Det meiner eg er å glatta over nokre politiske realitetar.

På kosthaldsfeltet seier regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti i komiteens merknader om kosthald at dei

«mener staten må ta i bruk prisvirkemidler og avgiftspolitikken aktivt for å bidra til endret atferd».

Når det gjeld fysisk aktivitet, seier regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti følgjande i komiteens innstilling:

«(…) det er grunnlag for å vurdere økt omfang av både kroppsøving og øvrig fysisk aktivitet i skolen sammenliknet med dagens nivå.»

På alkoholfeltet er det endå større avstandar. Framstegspartiet vil avskaffa vinmonopolordninga og selja sprit i daglegvarebutikk. Høgre og Framstegspartiet går saman om å liberalisera alkohollova, slik at kommunar skal kunna få gitt løyve til å skjenka alkohol døgnet rundt, og at Vinmonopolet skal ha ope både julaftan, pinseaftan og valdagen.

Kristeleg Folkeparti står for ei heilt anna linje, meir i tråd med den førebyggjande raud-grøne helsepolitikken, og vil redusera alkohollovas maksimale skjenketid med ein time.

I sommar latterleggjorde fleire Høgre- og Framstegsparti-representantar regjeringas vedtak om å innføra 18-års aldersgrense på solarium, endå vi veit at dette folkehelsetiltaket, som mange andre land allereie har innført, er for å førebyggja føflekkreft – ei svært dødeleg kreftform som rammar mange unge vaksne, og der Noreg i dag ligg i verdstoppen når det gjeld førekomst. Eitt av tre krefttilfelle kan førebyggjast. Vi debatterer berre behandling. Men ved at Høgre, som er imot gratis frukt og grønt i skulen, imot arbeidet for auka fysisk aktivitet i barne- og ungdomsskulen og for å la barn og unge under 18 år fritt få bruka kreftframkallande solarium, viser Høgre sitt sanne ansikt med ein manglande folkehelsepolitikk.

I debatten er det bra belyst at blå helsepolitikk vil bety privatisering, verre vilkår for frivillige og ideelle organisasjonar og ei svekking av det offentlege helsetilbodet. Det er ille, men det er reversibelt. Det er verre med folkehelsepolitikken. Manglande, blå folkehelsepolitikk vil føra til meir sjukdom i befolkninga i framtida. Dette er irreversibelt for dei det gjeld, og generelt vil dette vera ein trussel for heile velferdsstaten i framtida.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:53:20]: Først og fremst ei stor takk til representanten Dåvøy som tok opp ammeproblematikken og manglande midlar til ein så viktig ting i vårt samfunn. Eg vil senda stafettpinnen vidare til helseministeren. Eg reknar med at han svarar, og eg vil be han vera handlekraftig og finna dei 9 mill. kr ein treng til dette.

Framstegspartiet meiner at alle skal ha like moglegheiter til å ha god helse og ikkje minst til å få den behandlinga ein treng så tidleg som mogleg. Tryggleiken for enkeltindivid i ein vanskeleg situasjon må vera i fokus, noko som Framstegspartiet sitt budsjettforslag viser.

Det har vore stort oppslag om ei heller utrygg helse på enkelte område, og det er spesielt å høyra på dei styrande at alt er roseraudt, og at ein ikkje er audmjuk nok overfor dei enkeltskjebnar som blir utsette for feilbehandlingar, ventetider eller mangel på behandling.

Eit oppslag i dagens VG omhandlar Kari, som fekk kreftdiagnosen eitt år forseinka. Hadde ho fått dignosen då ho skulle, hadde ho sloppe strålebehandling og stomi. Det er frustrerande og sårt å lesa om slike skjebnar. Det at ho fekk medhald av Norsk pasientskadeerstatning, hjelper lite mot den påkjenninga ho har gjennomgått, og ikkje minst har måtta leva med, med tanke på at noko kunne vore unngått om ho hadde fått det ho faktisk hadde krav på.

Det er ein liten tankekross når ein ser at ein løyver nesten 100 mill. kr meir på budsjettet for 2013 enn i revidert for 2012 nettopp til Norsk pasientskadeerstatning. Ein kan nesten tenkja sånn at ein ventar fleire ventelistebrot og ein ventar fleire feilbehandlingar. Det hjelper lite med behandlingsfristar når slike saker dukkar opp jamleg, trass i lovnader frå regjeringa. Ein gløymer ofte at dette kostar mykje både for den det gjeld og for samfunnet elles. Derfor treng vi nye tankar, nye idear og nye val og moglegheiter for den enkelte pasient.

Helsetilsynet har nyleg gjennomgått ventelistepraksisen ved norske sjukehus og finn framleis teikn på rot med ventelister – og då spesielt nettopp hos denne gruppa som Kari tilhøyrer. Ventetida fører til uverdig utryggleik for pasienten, men ein må vera klar over at ho også kan føra til tilleggsdiagnosar som gir både psykiske og fysiske ekstradiagnosar. Om ein har eitt sjukdomsbilete, kan ein fort få opptil fleire på grunn av ventelister og rot.

Framstegspartiet ønskjer å sjå mindre av slike oppslag – helst ingen. Det gjer det ikkje noko betre med omsyn til ventelister og rot, at ein har forelda datasystem og system som ikkje snakkar i lag. Samtidig må ein tenkja meir heilskapleg. Ein må ha stort fokus på det samfunnsøkonomiske og tenkja behandling, sjukefråvær og rehabilitering, sånn at totaliteten for ein pasient endar opp med ein kortare sjukdomsveg og dertil ein lang friskleiksveg.

Framstegspartiet ønskjer at fleire skal driva med det dei er best på. Derfor ønskjer vi at administrative oppgåver kan utførast av andre, at ein er meir bevisst og ikkje minst meir handlekraftig enn sånn som det er i dag.

Robert Eriksson (FrP) [13:56:26]: Takk for det. Det er godt at statsråden kommer etter meg, for jeg har en del spørsmål til helseministeren.

La meg rette blikket tilbake til gårsdagens utgave av VG og situasjonen ved Oslo universitetssykehus, der det blir fremholdt at man har 122 intensivsenger, men bruker under 100 av dem av budsjettmessige årsaker.

Man rapporterer til Helse Sør-Østs ledelse at man ligger i rute og vil gjennomføre alle de operasjonene som er planlagt frem til jul. Allikevel ser vi at operasjonene fra 15. november og ut, 26 av operasjonene, er forskjøvet. Man bruker ikke kapasiteten, men melder fra om at man er i rute, og at alle operasjonene vil bli gjennomført. Sånn har den helsepolitiske debatten vært det siste året.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Hva er riktig, og hva er galt? Er den oppfatningen som ansatte ved Oslo universitetssykehus har, feil? Er det ledelsen jeg skal høre på, eller er det de ansatte? Jeg er veldig i tvil, og jeg skjønner også godt at alle pasienter som venter på behandling, blir i tvil når man har et sånt system, en sånn situasjon og får en sånn beskrivelse av det norske helsevesen – som tyder på at man har kommet fullstendig ut av kontroll.

Det samme ser vi på ventelistene. I debatten i dag har vi hørt at ventelistene går ned. Samtidig registrerer vi også at i debattene i det åpne rom, i offentligheten og i NRK på Debatten i forrige uke, står leger frem og sier at det jukses med ventelistene – det jukses med dem. De er lengre enn det det blir meldt om.

Hva er riktig, og hva er feil? Jeg skjønner godt at norske pasienter er fortvilet, bekymret og lurer på hva som egentlig foregår. Jeg vil gjerne høre fra helseministeren: Hvem skal jeg lytte til? Hva er riktig, og hva er feil?

Jeg registrerer også at flere rapporter slår fast, bl.a. når det gjelder Ahus, at pasientsikkerheten har vært dårlig ivaretatt. Enkelte pasienter har kanskje – slås det fast – dødd på grunn av feilbehandling og manglende bemanning.

Hvorfor sørger man ikke for god nok bemanning på norske sykehus? Hvorfor innfører man ikke bemanningsnormer? Jeg registrerer at svaret til SVs partileder og parlamentariske leder, Audun Lysbakken, på hvordan man skal løse helsekrisen i Norge, er å bedre grunnbemanningen. Han har lett frem gamle fremskrittspartiforslag, som Fremskrittspartiet har fremmet mange ganger, om økt bemanning gjennom bemanningsnormer. Det er godt å se at noen kommer etter. Jeg håper også at resten av regjeringen kommer etter og er imøtekommende overfor Fremskrittspartiet på dette området.

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:59:36]: Jeg har lyst til å begynne med å si at det har vært en god debatt, og jeg vil gjenta det jeg har sagt i en tidligere helsedebatt her: Jeg mistenker ingen av dem jeg er uenig med for å ha dårlige motiver for de forslagene de har, om de vil løse tingene på andre måter. Derfor er jeg litt overrasket over representanten Sjøli, som altså kalte Arbeiderpartiet for uverdig og anklaget Arbeiderpartiet for å innføre amerikanske tilstander uten å gi et eksempel. Jeg går ut fra at vi kan enes om at vi kan være uenige, men at vi faktisk også kan være enige om målet, å lage bedre helsetjenester.

Til representanten Kjønaas Kjos og Michelle: Jeg sa ikke at hun ikke hadde forstått det med øremerking, men at jeg ikke tror det med øremerking er det viktigste for henne. Og det mener jeg. Jeg mener det viktigste for henne og andre som trenger disse tjenestene, er et godt faglig nivå, at tjenestene svarer til behovene, at de finnes nær der de bor, og at de som behandles, kan bli fulgt opp ut fra sine behov. Det legger vi opp til: Vi har bevilget mer penger, vi har en stortingsmelding til behandling, og vi ønsker å fokusere mer på kvalitet i behandlingen av rusavhengighet.

Jeg vil også takke representanten Solberg for å forklare at jeg ikke forstår kommunesituasjonen fordi jeg kommer fra utenriks. Men hun burde jo forstå dette, hun som har vært kommunalminister. Mitt poeng er at kommunenes samlede økonomi har noe å si for kommunenes samlede innsats for helse. Derfor er det min vurdering at kommuneøkonomien generelt er viktig for hvordan man kan yte folkehelse, omsorgstjenester og en lang rekke type tjenester. Jeg peker bare på at det blant Høyres egne ordførere i 2005 var et bredt opprør, kommuneøkonomien var dårlig, og ordføreren på Hitra sa at det ikke var mulig å gjennomføre velferdspolitikken de hadde ansvar for, med den typen budsjett – det var mitt poeng. Derfor tror jeg at et kraftig kutt i de samlede inntekter staten har, som også skal fordeles til kommunene – jeg vet det kommer i kommuneproposisjonen – over tid vil ha noe å si for de tjenestene som kan tilbys.

Så er jeg er enig med representanten Dåvøy når det gjelder ME. Jeg er overrasket over Forskningsrådets beslutning – la meg si det slik. Vi har lagt inn i budsjettet fortsatt støtte til Helse Vests forskning, som skal skje i samarbeid med de andre regionene. Jeg vil forvente at det i 2013 blir gjort en innretning i Forskningsrådet som gjør det mulig å ta tak i klinisk forskning også på dette området. Jeg er ikke tilhenger av at vi nå skal kaste rundt på dette budsjettet og nedprioritere noe i siste øyeblikk, men jeg kan forsikre representanten Dåvøy om – og vi holder kontakten med Stortinget om det – at jeg vil ha kontakt med Forskningsrådet om dette temaet og presisere forventningene når vi kommer inn i 2013. Dette er omstridte områder hvor det er faglig sterke syn som trekker i ulike retninger. Så jeg skal ikke konkludere på det, men det er åpenbart behov for forskning, og det er også åpenbart behov for ressurser til å gå inn i kunnskapsinnhenting og forskning på dette feltet.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Erna Solberg (H) [14:02:39]: (fra salen): President, til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Presidenten er i tvil om det er tillatt, men, vær så god. Presidenten håper at misforståelsen er åpenbar.

Erna Solberg (H) [14:02:59]: I sitt første innlegg sa helseministeren at kuttene i formuesskatten vil gå på bekostning av kommunene. Det jeg sa i mitt innlegg, var at de kuttene ikke tas ut ved å redusere kommunerammen. Det må derfor ha vært en misforståelse hvis statsråden har oppfattet at det gjaldt generelt. Det dreier seg altså om at formuesskatten er nøytralisert i opplegget for kommunene, og kuttene vil ikke ha noen effekt på kommuneøkonomien.

Presidenten: Ønsker statsråden ordet til den misforståelsen?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:03:45]: Jeg tror at hvis representanten Solberg hørte hele innlegget mitt, ville hun vite at det fokuserte både på hva formuesskatten har å si når det gjelder fordeling i det norske samfunnet, og på løftet om skattekutt på mellom 30 mrd. og 100 mrd. kr over en fireårsperiode. Mitt poeng var at det på en eller annen måte kommer til å ha betydning for kommunenes kapasitet og økonomi. At representanten Solbergs parti i dette budsjett har gjort innretninger og innordninger hvor man mener at kuttene i formuesskatten – som er en liten del av det samlede de foreslår for de neste fire år – ikke skal ha betydning for kommunene, vel, så var det en nyttig avklaring. Men jeg mener altså at det ikke er noen misforståelser når det gjelder det samlede bildet, og jeg opplever ikke at det jeg nå fikk høre, oppklarte det på en spesielt overbevisende måte.

Presidenten: Men så vidt presidenten forstår, er det dette budsjettet vi nå diskuterer.

Kåre Simensen (A) [14:04:51]: Mye av helsedebatten vi har hatt den siste tiden, har omhandlet mye av det som har skjedd noen hundre meter bortenfor her når det gjelder Helse Øst og de utfordringene som er der, og det er forståelig fordi det angår svært mange mennesker. Men Helse-Norge er så mye mer enn det som skjer her i sentrale strøk, og la meg som representant for distriktene gi uttrykk for min bekymring når jeg hører at representanter for de mørkeblå så varmt omtaler de private tilbudene. Vi kan være enige om at de private tilbudene er et godt supplement til det offentlige, men at de private skal bli likeverdige med det offentlige, slik høyresiden vil, gjør meg bekymret. Og hvorfor det? Jo, av den enkle grunn at de private vil etablere seg der markedet er, og markedet er sentrale strøk og ikke Kautokeino eller Mehamn. Og er det noen grunn til å bekymre seg over det? Ja, fordi det er begrenset tilgang på helsepersonell i dette landet, og vi vet alle at utfordringene i framtiden vil bli enda større. I kampen om disse ressursene er min klare frykt at det vil være distriktene som blir tappet for kompetent personell, og taperne er vi som bor i distriktene. Denne frykten er reell, men dessverre helt fraværende i retorikken til de mørkeblå.

Desentraliseringen av spesialisthelsetilbudet, som vi er så godt i gang med, er av de tilbudene jeg frykter vil bli taperen. Jeg kan gjerne framheve det positive som skjer i min egen hjemkommune, der vi etter hvert – uten å ha sykehus – har fått meget gode spesialisthelsetilbud. Jeg frykter at det tilbudet på sikt kan bli rammet hvis vi får et regjeringsskifte. Men som helseministeren sa i sitt første innlegg, ønsker han å være helseminister også når vi passerer 2013 og 2014, og det støtter jeg ham i. Jeg vil overfor våre velgere, fra denne talerstolen og ved andre anledninger, være med og gjøre oppmerksom på konsekvensene av de alternativene vi står overfor, spesielt når høyresiden sier den vil forandre Norge. Innen helse ønsker høyresiden å prioritere de private etablererne, men Arbeiderpartiet vil prioritere pasientene, også de pasientene som bor over 300 km unna spesialisthelsetjenesten. Det er mange i Norge som bor med slik avstand, og derfor er det viktig å ha gode tilbud ute i distriktene.

Per Arne Olsen (FrP) [14:07:45]: Jeg har altså bedt om ordet til et treminuttersinnlegg for å ta opp noe av det jeg ikke rakk å si i mitt opprinnelige innlegg, og for å kommentere noe av det som har kommet fram i salen.

Først til statsrådens andre innlegg: Jeg er veldig glad for at han nok en gang understreker at han respekterer og tror på at vi har et genuint ønske om å gjøre helsevesenet bedre. Det er jo hele poenget. Vi foreslår andre løsninger når vi ser at Arbeiderpartiets løsninger ikke virker. Det er med Arbeiderpartiets løsninger vi har fått de store helsekøene, det er der vi har fått de lange ventetidene, det er der vi ser at systemet er viktigere enn pasienten, og nettopp derfor har Fremskrittspartiet andre løsninger, som vi har gleden av å fremme i dette budsjettet.

Jeg er også veldig glad for at statsråden korrigerte det bildet vi satt igjen med; han sa at han ikke hadde sagt det vi trodde vi hørte, om Michelle. Michelle er en flott jente som hver dag kjemper for fortsatt å være rusfri. Det har vært en lang og tøff kamp, som foregår hver eneste dag, og jeg har veldig respekt for både henne og alle i hennes situasjon. Da hun ble konfrontert med hva Gahr Støre hadde sagt i denne sal, sa hun klart og tydelig at hun forsto godt hva øremerking var, og hun sa også klart fra om – hun var ganske overbevist om – at det at øremerking forsvant fra kommunene, ville gjøre tilbudet for henne og andre i hennes situasjon dårligere. Det synes jeg også vi skal respektere.

Jeg har også lyst til å henlede oppmerksomheten til den såkalte nysalderingen som nå har kommet, hvor regjeringen – prisverdig nok – foreslår å øke sykehusbudsjettene med 250 mill. kr fordi aktivitetsveksten har vært høyere enn man antok. Det er veldig bra. Men i proposisjonen står det også helt klart at med de 250 mill. kr er det om lag 90 mill. kr mer enn det som er lagt til grunn i Prop. 1 S for 2012–2013 – altså den vi behandler i dag. Det betyr i realiteten at hvis vi vedtar regjeringens budsjett i dag, får vi et budsjett som ligger under det aktivitetsnivået som det legges opp til i nysalderingen. Da hadde det vært interessant å høre hvilke pasientgrupper det er vi skal nedprioritere når budsjettet for neste år er 90 mill. kr mindre enn i år.

Helt til slutt har jeg lyst til bare å svare representanten Toppe at hun kan ikke ha fulgt særlig godt med i mitt innlegg. Jeg snakket både om forebygging og om rehabilitering. Jeg er stolt av alle de forslagene vi har på begge feltene, og jeg vil også minne om at det er bare et par uker siden Senterpartiet selv stemte imot vårt forslag om mer fysisk aktivitet i skolen. Så det er et stykke mellom liv og lære i det partiet fortsatt.

Sonja Mandt (A) [14:11:03]: Jeg har noen korte kommentarer. For Høyre og Fremskrittspartiet er anbud og konkurranse ganske viktig. Det må jo også gjelde der anbudet tapes, men da får pipa plutselig en annen låt. Da skal det enten etterbevilges, gjøres om, eller det skal i hvert fall være andre kriterier som skal legges til grunn – som om vi her i salen er satt til å bedømme hvem som har faglig grunnlag, og hvem som skal få tilslag på et anbud. Jeg har ikke noen grunn til å si at den ene eller den andre skal ha noe, men jeg synes dette gjentar seg i debatt etter debatt. I fjor tror jeg det var rehabiliteringsinstitusjoner som hadde tapt anbud, og det var de som måtte få tilbudene.

Høyre har blitt «øremerkemidlenes» forsvarer. De vil tilbakeføre de pengene som nå er gitt i rammen til kommunene knyttet til rus. Ja, det er bra det, men vi tror også at kommunene kan gjøre jobben. Det er ikke noen nye penger Høyre snakker om til rus, men de vil altså ta det tilbake.

Så til privatisering og bruk av private løsninger innenfor helse: Her er vi uenige i både mengde og omfang. Det er ikke noen ukjent problematikk. Men det vi bør ta med, som også representanten Lysbakken var innom, er tilgangen på personell. Vi har ikke overtall av helsearbeidere. Vi er avhengig av å rekruttere utenfra. Derfor er også etisk rekruttering viktig, noe representanten Per Arne Olsen tydeligvis ikke har forstått – han henger det heller på en hendelse på ett sted i nær fortid. Private og offentlige konkurrerer på samme bane, og det er veldig ofte lønnen som avgjør. Det offentlige taper i den konkurransen, dvs. at vi får en forflytning av personell. Det er en side som vi sjelden diskuterer, og jeg er glad for at representanten Kåre Simensen også er inne på det, at dette gjelder ikke bare rekruttering fra land som vi er forsiktige med å rekruttere fra, men det gjelder også fra distriktene våre.

Så en liten kommentar til Kjønaas Kjos’ innlegg om hospice. Der har vi fått et veldig godt råd fra Legeforeningen slik vi ser det, at palliativ behandling er et spesialfelt. Derfor er det viktig at vi bygger opp gode palliative løsninger og gode steder der folk kan få lov til å dø, men disse stedene trenger kanskje større tverrfaglig kompetanse og et stort apparat og avansert utstyr, så vi kan ikke bygge ut hospice over alt.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:14:05]: Jeg skjønner at helseministeren ble indignert over deler av mitt innlegg, men jeg vil be ham gå igjennom referatene både fra debatten i dag, fra en debatt vi hadde her i forrige uke, og også fra finansdebatten, så vil han se at Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene mistror og mistolker Høyres forslag helt bevisst. De oppkonstruerer en virkelighet, og så argumenterer de ut fra det. Det gjelder spesielt fritt behandlingsvalg, som vi har foreslått. Vi oppklarer og tydeliggjør gang på gang – uten hell.

Men det jeg egentlig ba om ordet for, var det representanten Dåvøy tok opp, nemlig forskningen på ME. Høyre har bevilget 10 mill. kr på sitt alternative budsjett til denne forskningen, og jeg er glad for at helseministeren også ser viktigheten av denne forskningen og støtten til disse miljøene, og at det vil bli fulgt opp på en forsvarlig måte.

Presidenten: Thomas Breen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Thomas Breen (A) [14:15:23]: Jeg registrerer at etter at jeg stilte et konkret spørsmål – og det er det eneste jeg har stilt spørsmål om i dag – om IKT-satsingen og budsjettteknikken til Høyre, har Høyre vært oppe på talerstolen tre ganger uten å svare på det ene spørsmålet de har fått som er konkret. Det er litt pussig, men jeg antar at det henger sammen med at mens man i fjor prøvde å neglisjere det ved å si at jeg ikke hadde forstått budsjetteknikken, velger man nå ikke å kommentere det, fordi Finansdepartementet har gitt dem et brev som sier akkurat det samme som jeg sa i fjor. Så da får vi undres, om det er slik at Høyre ikke lenger står for en politikk hvor man har budsjetter som henger sammen, eller om man har avblåst IKT-satsingen. Det får velgerne og andre finne ut av når man ikke vil opplyse om det i debatten.

Laila Dåvøy (KrF) [14:16:20]: Jeg føler meg ikke veldig mye bedre, for å si det sånn, og sikkert ikke pasientene heller. Jeg er tom og trist fremdeles. Jeg vil likevel takke statsråden for gode ord og forventninger, men forventninger for disse pasientene er faktisk ikke nok, for det har de hatt i årevis.

Jeg må bare igjen henvise til at Anne-Grete Strøm-Erichsen som helseminister skapte store forventninger da hun i Dagsrevyen gledet seg over forskningsprosjektet til Mella og Fluge. Vi trodde alle at nå kommer pengene, nå får de midler til dette forskningsprosjektet – klart de får det. Så kom det ikke, og på mitt skriftlige spørsmål til statsråden var svaret: Regjeringen kan ikke gi direkte penger til forskning, det må gå gjennom Forskningsrådet. Men regjeringen ga 2 mill. kr i fjor og har gitt 2 mill. kr i år til akkurat denne forskningen, og nå er det til og med godkjent i Forskningsrådet kvalitetsmessig. Jeg tenker som så at forskning kan jo også være et virkemiddel når vi har en pasientgruppe der ingen andre tilbud er tilgjengelig. Jeg sier ikke at det gjelder alle som har fått ME-diagnosen i dag, men det gjelder en stor del, og det gjelder mange av dem som ligger hjemme, med sondemating, med bleier, kanskje problemer med å snu seg selv osv. – igjen, jeg har vært og besøkt dem.

Så må jeg si at i 2007 var det også skapt forventninger fra Sylvia Brustad. Nå skulle hun etablere ti senger for ME-pasienter, skjermede, stille, rolig, her skulle vi virkelig få et godt tilbud i spesialisthelsetjenesten, utredning for ME-pasienter. Ja vel. Jeg stilte spørsmål, for de sengene kom aldri. Så stilte jeg spørsmålet til Bjarne Håkon Hanssen. Da var det blitt inntil ti senger. Så stilte jeg spørsmål da Anne-Grete Strøm-Erichsen kom. Da ble det to senger. I dag har jeg fått en mail fra en mor som spør: Er du klar over at det er bare blitt én seng? På søndag fikk jeg en henvendelse fra en mor med tre barn i familien med ME. Hun sier det slik:

«Vi lever i håpet om at de tre skal få et leveverdig liv i fremtiden. Nå bare eksisterer de, og med store plager og smerter hver dag.»

De lider hver dag. Nå må de vente til en eller annen gang ut i 2013. Helseministeren forventer, men det er ingen løfter for disse pasientene, med så mange forventninger som det har vært i mange, mange år.

Helt til slutt: Jeg har aldri i mitt liv hatt ønske om å bli helseminister. Men sannelig, i dag har jeg lyst. Hadde jeg bare vært det i dag!

Bent Høie (H) [14:19:21]: Jeg vil si til representanten Dåvøy, som kongen sier, at det er aldri for sent. En ønsker jo aktive seniorer, så stå på!

Jeg vil svare på noen av de spørsmålene som er kommet til Høyre. Først til rentekompensasjonsordningen, som representanten Breen er veldig opptatt av: Når Finansdepartementet svarer på andre spørsmål enn dem en stiller, får en også svar på noe annet enn det en har spurt om, og det var det som skjedde i den saken. Det som opposisjonen der foreslår, er nøyaktig det samme som ordningen er innenfor kommunal sektor, på skole, idrettsbygg og kirke. Det fungerer utmerket der. Skulle man gjort det samme innenfor sykehusene, hadde det krevd noen vedtektsendringer. Men for Høyre og opposisjonen er det enklere å gjøre noen vedtektsendringer og få en IKT-satsing enn bare å snakke om det, som regjeringen gjør. Det er en modell som fungerer utmerket, og som også kan innføres innenfor foretakene.

Så til diskusjonen om helseforetakene. Debatten i dag har vist at SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet er for å legge ned de regionale helseforetakene. Der stiller vi også sammen med Buskerud Arbeiderparti, som sier at «Buskerud Ap mener de regionale helseforetakene framstår som et byråkratiserende mellomledd i helsepolitikken». Det sier Bjørn Tore Ødegården, som er leder i Buskerud Arbeiderparti. At Arbeiderpartiet velger å bruke mye tid på å forsvare en modell som de er det eneste partiet som står for, får de da gjøre, men Høyres innvendinger mot modellen deler vi stort sett med et bredt politisk Norge.

Så til angrepene på Kristelig Folkeparti fordi de ønsker et samarbeid med Høyre når det gjelder forebyggende helse. Vel, forebyggende helse foregår stort sett alle andre steder enn på helsebudsjettet. Det tror jeg det er bred enighet om. Derfor foreslår bl.a. Høyre i vårt alternative budsjett høyere tobakksavgifter enn det regjeringen gjør. Alle opposisjonspartiene foreslår 200 mill. kr mer til frivillighet, spesielt idrett, i vårt felles forslag i finansinnstillingen. Vi er for mer fysisk aktivitet i skolen. Så vi har en satsing på forebyggende arbeid, men det har vi på de områdene der vi faktisk kan lykkes i å få resultater. Det er ikke alltid en lykkes best med forebyggende arbeid på helsebudsjettet.

Så til statsrådens henvisning til helseforetakenes underskudd i de årene Høyre satt i regjering. Det er ganske utrolig at Arbeiderpartiet på en måte skylder på Høyre. Jeg vil minne om at i budsjettforhandlingene i 2004, da regjeringen forhandlet med Arbeiderpartiet, krevde Arbeiderpartiet at balansekravet til sykehusene måtte utsettes, og krevde at sykehusene skulle få lov til å gå med underskudd. Og så kommer de nå i debatten og skylder på Høyre for at sykehusene gikk med underskudd, når det er et krav fra Arbeiderpartiet som er innfridd. Det er det som er sannheten. I tillegg er det sånn at Høyre foreslår mer penger til helseforetakene enn det Arbeiderpartiet gjør, 150 mill. kr. Vi legger ikke opp til at de må gå med underskudd, som regjeringen gjør, for å holde samme aktivitet neste år som de har i år.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kjersti Toppe (Sp) [14:22:44]: Først til representanten Per Arne Olsen: Det er flott å sjå at Framstegspartiet er opptatt av fysisk aktivitet. Det forslaget han refererte til, var eit forslag som var lagt inn utan budsjettdekning. Det blei heller ikkje stemt mot det, men det blei vedlagt protokollen.

Til representanten Bent Høie: Det er eit ganske forunderleg svar, synest eg, som blir gitt til Thomas Breen på manglande finansiering av IKT-satsing. Det er lite truverdig, og det framstår som at den fellessatsinga frå opposisjonen på IKT var eit overbod.

Så til slutt om at Høgre skal vera for auka fysisk aktivitet i skulen. Då vil eg be representanten Bent Høie gå inn og sjå i protokollen i samband med representantforslaget frå Framstegspartiet kva skulepolitisk talskvinne sa om det: Dette er ikkje eit prioritert forslag og ei satsing frå Høgre si side.

Presidenten: Neste taler er Arild Stokkan-Grande. Stokkan-Grande er blant de siste som har en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:24:01]: Det er beklagelig at det kommer feil informasjon på denne talerstol fra Bent Høie. Faktum er at i svaret fra Finansdepartementet påpekes det at skal man ha en momskompensasjon for denne sektoren, må lånet føres over streken. Det har ikke Høyre gjort, og derfor mangler det – og det påpekes helt tydelig fra Finansdepartementet – 2,2 mrd. kr i det regnestykket. Det bør rettes opp, sånn at ikke den informasjonen får henge ved.

Det er tydelig at når Høyre utfordres og får konkrete spørsmål på deres politikk og deres politiske løsninger, vrir de seg i stolen. Nå har man prøvd i det lengste å unngå å svare på utfordringene. Nå fikk vi et svar, men det var også feil. Derfor er det viktig å utfordre Høyre på at dette skal både velgerne, pasientene og de som driver foretakene, ha et tydelig svar på, for man må kunne forvente at man ikke omgår sannheten, og at man opptrer med faktiske tall når man budsjetterer. Her mangler det noe vesentlig i regnestykket til Høyre, og det fortjener en forklaring.

Deres svar når de blir utfordret på dette, er at nå skal Arbeiderpartiet drive en amerikansk valgkamp, og at man gjør seg høy og mørk i forhold til denne og andre debatter. Dette er en velkjent taktikk som vi ser høyresiden operere med i hele Europa, også i amerikansk politikk. Det er et forsøk på å lamme retorikken til de andre partiene som er uredelig. Det må gå an å ha en åpen og fri debatt og stille spørsmål ved de løsningene som andre partier går for, særlig når man diskuterer budsjett, uten at man derigjennom skal bli anklaget for å drive med uredelig spill og en amerikansk valgkamp.

Presidenten: Presidenten skal ikke banke for uttrykket «høy og mørk». Det er slutt på den tiden!

Representanten Bent Høie har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [14:26:18]: Jeg er verken høy eller mørk, så det går helt fint!

Jeg vil igjen få lov å prøve å forklare dette spørsmålet som Arbeiderpartiet har fått gjentatte svar på, i den forrige budsjettdebatten for ett år siden, og som de også får svar på nå igjen. Den modellen som opposisjonen foreslår, er den modellen som Trond Giske innførte for kommunal sektor når det gjaldt finansiering av investeringer i skolebygg, idrettsbygg og kirkebygg. Den er det fullt mulig å innføre også for helseforetakene hvis en er villig til å gjøre noen vedtektsendringer. For opposisjonen er det viktigere å få til en IKT-satsing enn å forsvare vedtektene, som om det er noe som er bestemt av en høyere makt enn den som er her. Nei, det er bestemt av dette storting. Det betyr at Stortinget kan gjøre endring. Det er fullt mulig å investere i foretakene basert på en rentekompensasjonsordning som staten står for, på samme måte som det er mulig i kommunal sektor.

At Finansdepartementet velger å svare på et annet spørsmål enn det de får, undergraver i realiteten Finansdepartementets oppgave med å være utreder også for opposisjonen.

Presidenten: Representanten Arild Stokkan-Grande har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:27:23]: Jeg skal være uhyre kort, president.

Jeg skal takke Bent Høie for den oppklaringen. Han bekrefter herved at det er ikke åpning for å gjøre det innenfor dagens regelverk. Det betyr at det er underdekning i det forslaget på 2,2 mrd. kr. Det er veldig greit å få det oppklart i denne debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.