Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [18:40:14]: (ordfører for saken): Lediggang er roten til alt ondt, sier et godt ordtak, og som med ordtak flest, er det noe i det. Jeg vil si det er lite som bekymrer meg så mye som det at ungdom uten grunn blir gående ledig uten noe å ta seg til. Når ungdom møter opp hos Nav, er det en siste sjanse, for den største og viktigste innsatsen for å forhindre at unge mennesker havner utenfor arbeidslivet og på stønader, må gjøres før de kommer til Nav.

Enhver person, selvsagt også ungdom, har hovedansvaret for sitt liv. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha et godt velferdssamfunn som ivaretar og har rom for alle. Men vi skal ikke ha et samfunn som fratar den enkelte selvstendig plikt.

«Naving er årets nyord» sto det på en eller annen nettavis før i dag. Vi hadde en debatt om naving rundt påsketider, og det jeg sa da, vil jeg gjerne gjenta: Naving, i betydningen ungdom som kan, men bare ikke gidder å jobbe, kommer til Nav, er uakseptabelt. Får disse stønader, er det brudd på reglene, og det skal stoppes med en eneste gang. Vi trenger ingen regelendringer for det. Det er reglene i dag, og jeg forventer at de håndheves.

Til forskjell fra Fremskrittspartiet og Høyre vet vi at hovedproblemet med ungdom på sosialstønad ikke er det at unge og friske plutselig kommer til Nav og går ut igjen med en sjekk i hånden uten å ha blitt møtt med et eneste krav, slik representanten Røe Isaksen sa senest i spørretimen på onsdag. Ei heller er det slik at Nav skaper unge uføre, slik Erna Solberg så tabloid har sagt det. Dette dreier seg om ungdom med psykiske vansker, med dramatiske tap og vanskelig familiebakgrunn – det dreier seg om ungdom som ikke mestrer skolen.

Arbeiderpartiet er opptatt av å gjøre det som fungerer, og det bygger vi vår politikk på. Høyre slår inn åpne dører med sitt representantforslag i dag – slår inn åpne dører, men skaper samtidig fordommer. Intensjonen i forslaget fra representantene ivaretas i dagens lov, men på en mer fornuftig måte enn det forslagsstillerne ønsker. Det er en selvfølge, som loven sier allerede i dag, at der det er hensiktsmessig, skal det stilles krav til aktivitet ved ytelse. Vi er opptatt av å se mennesket – se dets problemer og utfordringer – og at Nav skal stille de kravene til tiltak som er riktige, og som fører til en endring hos hver enkelt. Høyre er tydeligvis mer opptatt av systemet enn menneskene og ønsker en standard for alle, uansett utfordringer. Det vil gi mindre individuell tilpassing og mer statlig styring. Det vil frata veilederne i Nav, som møter disse ungdommene, muligheten til å gjøre akkurat de individuelle vurderingene og skreddersy de gode planene, slik vi f.eks. legger opp til når vi nå legger ungdomsløftet inn i budsjettet – mer av det. Opposisjonens retning er en retning vi kjenner igjen fra 1950–tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling.

Hva er realitetene i forslaget vi nå behandler, og hva er uenighetene? Alle mener det er viktig å forhindre at unge faller ut av skolen. Alle mener vi at arbeid er viktig og at lediggang må forhindres. Alle mener vi at de som har helseutfordringer, må få behandling raskt. Alle mener vi at ungdom som henvender seg til Nav, skal få rask og god oppfølging. Alle er vi enige om at enhver ungdom som kunne ha jobbet, men som ender opp på stønad, er en tragedie. Men vi har regelverket allerede i dag, og det regelverket må håndheves på en korrekt og profesjonell måte. Unnasluntrere skal ikke få sosialhjelp. Loven sier at de skal settes i aktivitet – snus i døren. Vi undersøker nå i hvor stor grad loven brukes for å få de korrekte, oppdaterte tallene. For den skal brukes, og gjøres ikke dette i stor nok grad på hvert enkelt Nav-kontor, ja så skal praksisen endres for å bli i tråd med loven – punktum. Vi skal stille tydelige krav, krav som har en hensikt. Det skal vi gjøre sammen med et godt tilbud om hjelp. Det er våre løsninger – de fungerer – og det er dem jeg vil ha mer av.

Robert Eriksson (FrP) [18:45:20]: La meg først få lov til å si at jeg er helt enig med representanten Trettebergstuen i at unnasluntrere skal snus i døren, og at man skal gi dem aktivitet. Men så er det engang sånn at man i loven har stor fleksibilitet – i dag er det jo sånn at kommunene selv bestemmer om de vil iverksette aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere eller ikke. Det er ikke nedfelt noen lovbestemmelse som sier at det skal være sånn over hele fjøla for alle sammen, det er opp til kommunene selv å bestemme det.

Fremskrittspartiet har tidligere fremmet et forslag som ble behandlet i vår, der vi sa at vi ønsker å få aktivitetskrav nedfelt i loven. Det er fordi at i de kommunene som har forsøkt det og hatt gode forsøk med det, viser det seg å fungere veldig godt. Mye av Fremskrittspartiets poeng – som jeg også sa i et av eksemplene i budsjettdebatten tidligere i dag, om Soraya, som har gått ett år uten å ha blitt hjulpet videre mot aktivitet, mot å komme inn i arbeidslivet – er at vi ønsker en mye mer fleksibel og tettere oppfølging som forhindrer at folk som ønsker seg ut i arbeidslivet, blir gående i ett år på sosialhjelp. Da må man også ha mye sterkere tiltak i hele kjeden i form av både flere tiltaksplasser og tettere oppfølging på en rekke andre områder.

Man må kanskje også se videre på kvalifiseringsprogrammet. Jeg har registrert at da det kom i 2007, sa Bjarne Håkon Hanssen at dette var regjeringens viktigste tiltak for å bekjempe fattigdom. Man sa videre at det skulle bli slutt på at folk skulle leve av sosialhjelp – det var det tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen sa. Men vi registrerer at tallene viser at det fortsatt er like mange – tallene på sosialhjelpsmottakere har ikke gått ned etter at kvalifiseringsprogrammet kom, de er fortsatt akkurat de samme, slår Fafo-rapporten fast. Da mener Fremskrittspartiet at tettere, mer forpliktende oppfølging og bedre innretting mot arbeidsmarkedstiltakene er veien å gå, heller enn at man skal gå passiv på sosialhjelp. Det vil være til skade for den enkelte, og det vil være til skade for samfunnet, om ikke arbeidskraften blir kvalifisert fortest mulig og kommer ut i arbeidslivet.

Jeg håper at statsråden kan ta med seg denne saken videre og legge den ved protokollen, og at man i regjeringen er opptatt av å ta den frem fra skuffen og se videre på den. Jeg håper i hvert fall på to ting når det gjelder sosialhjelp: Jeg skulle ønske at man fra regjeringens side hadde fulgt opp det Fremskrittspartiet fremmet i representantforslaget i vår, bl.a. oppfølging av det som også Brochmann-utvalget peker på – både sette et øvre tak på hva man kan få i sosialhjelp samlet sett, og innføre normerte, like satser over hele landet. Det er et stort problem at satsene varierer i stor grad, og at enkelte kommuner ikke engang har kostnadsregulert satsene sine på over ti år. Det synes jeg er et alvorlig problem, og det rammer de aller, aller svakeste fordi det er nettopp de som lever av disse livsoppholdsytelsene.

Jeg synes også det er viktig at man får en debatt om hvorvidt det er formålstjenlig at man har sosialhjelpen i kommunene. Bør man kanskje overføre den til den statlige delen av Nav-kontorene og la staten få lov til å overta den i sin helhet? Jeg tror det kunne ha sikret en bedre oppfølging overfor den enkelte og en bedre og smidigere behandling, der man hadde sett hele tiltakskjeden samlet, og at det hadde vært en og samme aktør som hadde vært ansvarlig for det. Jeg tror dette kunne ha vært en mye bedre måte for dem som går på sosialhjelp.

Fremskrittspartiet er veldig for å stille aktivitetskrav, fordi det handler om å hjelpe folk raskere videre i livet – inn mot utdanning, inn mot arbeid. Jeg synes det er synd at man lar det være et skjønnsspørsmål som man overlater til den enkelte kommune å avgjøre – på samme måte som en også har flyttet kvalifiseringsstønaden over i rammetilskuddet til kommunene, noe vi ser har betydd at de som trenger mest oppfølging, har blitt nedprioritert. Den sittende regjering bør ha lært nok av resultatene fra hvordan det har fungert og bør begynne å tenke nytt – bør begynne å tenke i en ny retning som sikrer disse menneskene bedre oppfølging.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [18:50:32]: Det er mange årsaker til at folk havner på Nav, det er også mange årsaker til at folk kommer dit som sosialklienter. Dette forslaget handler ikke om å bøte på alle de tingene – jeg har nevnt noen av dem tidligere i dag også, økonomi kan være et spørsmål, og ha droppet ut av skolen – men dette handler om én konkret ting. Dette handler om å unngå at de som kommer til Nav, som er friske og har arbeidsevne, blir passiviserte. Det er feil at det er et brudd på reglene at unge folk som er friske, skal få sosialhjelp. Det kommer helt an på hva slags økonomisk situasjon de har. Kvalifiserer du økonomisk sett til sosialhjelp, skal du ha det – slik er det. Det håper jeg heller ikke Arbeiderpartiet er uenige i.

Her er hovedpoenget: Vi trenger et lavterskeltilbud for å få folk i aktivitet så raskt som mulig. Dette er ikke til erstatning for at folk etter hvert skal over i f.eks. kvalifiseringsprogram, tiltak som kvalifiserer dem for arbeidslivet, eller ideelt sett tilbake til skolebenken. Dette er et lavterskeltilbud som har én eneste hensikt, og det er å hindre folk i å snu døgnet, havne utenfor og bli passivisert mens de står og venter på et tiltak fra Nav.

Man kan godt si at man vil at de tiltakene skal komme raskere, men da er problemet – som jeg har nevnt tidligere i dag – at regjeringen ikke engang vet hvor lang ventetiden er for tiltak, og de vet ikke hvor lang ventetid man har mellom tiltak. Det vi kan basere oss på da – siden vi under denne regjeringen har valgt å leve i kunnskapsløshet – er anekdotiske bevis: historier, fortellinger, vitnesbyrd fra folk rundt i Nav-systemet. De forteller – både de ansatte og unge som er der – at dette skjer hele tiden. Det kommer unge folk der som har rett til sosialhjelp, rett og slett fordi de har en økonomisk situasjon som kvalifiserer dem for det, og så blir de gående i kanskje en måned, to måneder, tre måneder – kanskje enda lenger – og vente på at man skal finne tiltak eller få dem i aktivitet. Det er feil, og det er dette forslaget er ment å adressere.

Arbeiderpartiets holdning til dette – det er kanskje jeg som er treg i oppfatningen – er komplett umulig å forstå seg på. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hva Arbeiderpartiet mener. Da dette ble relansert i vår – Høyre har ment dette lenge – fikk vi masse kjeft fra rød-grønne politikere, inkludert arbeiderpartipolitikere. Jeg synes Arbeiderpartiets holdning oppsummeres godt i det representanten Anette Trettebergstuen sa, nemlig at Høyre «slår inn åpne dører, men skaper samtidig fordommer».

Det vil si at på den ene siden så sier Arbeiderpartiet at dette har de kjempet for, her trenger de ikke gjøre noe mer. På den annen side skal de nå gå igjennom systemet for å se hvordan det blir praktisert og har invitert kommunene til dialogmøte, men mener samtidig at når Høyre fremmer et forslag om det, så bekrefter det på en eller annen måte fordommer. Dette er et parti – jeg skal ikke si at Arbeiderpartiet er på vei bort fra arbeidslinjen – som er grunnleggende forvirret rundt sin egen politikk når det gjelder det å stille krav og det å ha folk i aktivitet.

Til slutt har jeg lyst til å bemerke at det er merkelig – det er ikke alltid 1950-tallet vi skal tilbake til – at akkurat Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til stadighet refser og refererer til 1950-tallet. Så vidt jeg husker, het statsministerne da Einar Gerhardsen og Oscar Torp, det var Arbeiderpartiet som styrte, og det var kanskje storhetstiden for nettopp det som var arbeiderbevegelsens slagord en gang i tiden: «Gjør din plikt – Krev din rett». Etter min mening er dette et forslag i akkurat samme ånd, nemlig at skal man kreve noe fra samfunnet, har man også en plikt til å yte noe tilbake.

Karin Andersen (SV) [18:54:38]: Noen av oss er så gamle at vi levde på 1950-tallet, og kan komme med det vitnesbyrd at folk som hadde det vanskelig, sleit da også både med fordommer og med penger. Verden har gått mye framover siden da. Det er jeg glad for.

Problemet med denne saken er at det er altfor få som får den hjelpen de skal ha, som de har krav på å få etter sosialtjenesteloven, og det som heter «Lov om sosiale tjenester i Nav», når de i dag kommer til Nav i kommunene. Loven om sosiale tjenester i Nav sier at folk skal få den hjelpen de trenger, med oppfølging både for å kunne komme i aktivitet og få et godt liv, og de har rett til å få hjelp med økonomi hvis de ikke har penger. Det er derfor det er – med tanke på loven – å slå inn åpne dører.

Det er mange Nav-kontorer som setter vilkår, og noen gjør det bra, og det går veldig fint. Da kommer mange flere ut i aktivitet og får arbeid. Men det handler ikke om å stille ett krav til alle eller gjøre det på dag én – som Høyre sier – det handler om å finne ut hva dette mennesket eller denne familien trenger. Det er veldig vanskelig for mange å få til endring i livet sitt hvis man er i en situasjon der man må gå på sosialkontoret eller til Nav. Å leve i fattigdom i seg sjøl kan føre til passivitet, marginalisering og isolasjon istedenfor økt aktivitet, og det er ganske alvorlig. Særlig alvorlig er den endringen i synet på seg sjøl som både voksne og barn ofte får, at de føler seg mindreverdige fordi samfunnet rundt dem behandler dem respektløst og som mindreverdige når de har kommet i en vanskelig situasjon. Det tror jeg er det aller verste.

Noe av det som er ille, er at vi har sjekket hvordan Nav følger opp disse forpliktelsene sine, altså Nav i kommunene. Den første undersøkelsen var ille – den het betegnende nok «Kommuner bryter loven med henvendelse om økonomisk stønad» – og nå har det kommet oppfølging i flere andre kommuner. Det er like ille.

Jeg har for moro skyld gått inn i en høyrestyrt kommune for å se hvordan det er der. Jeg sjekket opp Kristiansand, som har hatt tilsyn, og der er det faktisk grove brudd på oppfølgingen av folk som har krav på sosialhjelp. Barnefamilier får ikke oppfølging, man følger ikke opp ungene – man vet noen ganger ikke at det er unger, og det blir ikke tilbudt skikkelig oppfølging – f.eks. ville noen av dem hatt veldig stor nytte av arbeidstrening. Det kan gjøres på mange måter, men problemet her er at kommunene – på tross av at de selv ville tjene godt på å få folk over i arbeid – ikke gjør denne jobben. Jeg lurer veldig på hvorfor det ikke skjer, fordi det er også ris til egen bak, og det er veldig mange vanskelige liv som kunne vært unngått hvis man da hadde stilt opp med kvalitet i tiltakene. Jeg er veldig enig i noe av det som representanten Lundteigen svarte i et replikkordskifte her før i dag, nemlig at da handler det om å tilby noe ordentlig, ikke noe tull eller pekefinger eller «gjør dette fordi jeg sier det»-opplegg. Man må ta utgangspunkt i hva er det disse unge menneskene – hvis det er det vi snakker om – ønsker seg i livet sitt? Hvilken drøm har de?

Jeg har jobbet mye med det som heter Pøbelprosjektet, og dette er utgangspunktet i det prosjektet. Jeg besøkte dem da de startet opp et kurs her i Oslo for ikke lenge siden. I den første pausen var alle ungdommene i gang med å tenke over hva de hadde lyst til å bli, og jammen hadde de funnet ut det også. Så sa de at de aldri hadde tenkt på dette før, for det var ingen som hadde brydd seg om det. Det var ingen som hadde brydd seg om å spørre dem hva de vil med livene sine, ingen som har brydd seg om å støtte de ønskene, drømmene og håpene de har. Man har prøvd å presse folk inn i et system for liksom å disiplinere dem eller true dem tilbake på en skolebenk som de ikke er klare for, for de skjønner ikke hva de skal der. Det er veldig mye vi kan gjøre for å følge opp folk som tilfeldigvis havner på sosialhjelp, av veldig ulike grunner – både yngre, eldre og barnefamilier – men mer tvang er det ikke behov for. Det er mer behov for at de som har dette ansvaret – og det er Nav-kontorene – følger opp den plikten de har. Da vil mange flere klare seg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:59:53]: Jeg er glad for at temaet er tatt opp, for det er viktig, og diskusjonen kan skape fokus og debatt omkring det, men det er et utrolig krevende tema.

I Bergens Tidende i dag kom det et innlegg kl. 14.27 om at «Erna skal ta naverne». «I dag sa Stortinget nei til å kreve aktivitet fra unge sosialklienter», var overskriften i Bergens Tidende. Det er litt sterkt. Alle vil jo få vekk naverne.

I Senterpartiet er det en helt klar holdning at de som her defineres som «navere», må tas i nakken på en fast og klok måte. Det var det Karin Andersen sa - på en klok måte. Det kan hende at den «kloke måten» er at de ungdommene treffer noen som bryr seg om dem, og som forstår den situasjonen de er i. Du skal ikke ha så veldig mye livskunnskap eller arbeidslivskunnskap før du forstår at det kanskje er dét som til de grader er mangelen for disse ungdommene. Når du har jobbet litt med sånne ungdommer, så erfarer du ganske snart at du kan ta fram så mye positivt hos disse menneskene, som du i første omgang ikke trodde var til stede i det hele tatt. Det er noe av det mest oppbyggelige og gledelige du kan drive med – å gi sånne ungdommer en mulighet.

Men de som får sånn sosialhjelp, er jo i svært ulike livssituasjoner. Fra Senterpartiets side ønsker vi ikke å gi Høyres forslag «kjeft», men vi vil kritisk vurdere hva som egentlig er innholdet i forslaget. Det stilles krav om at «personer som søker om sosialhjelp, skal ha rett og plikt til å delta på aktivitet så snart det lar seg gjennomføre dersom det ikke er helt spesielle forhold som tilsier at dette ikke er mulig». Altså: så snart det lar seg gjennomføre, og dersom det ikke er helt spesielle forhold. Jeg har sjøl vært offentlig saksbehandler. Hvordan skal jeg styre etter en slik regel – så snart det er mulig og ikke helt spesielle forhold? Her snakker vi jo om en gruppe som har til de grader spesielle forhold, i hvert eneste tilfelle!

Og så innføres det et nytt begrep: Det heter at det skal være en «absolutt hovedregel» – hva er det for slags regel – «om at økonomisk stønad faller bort eller reduseres til gjeldende nødhjelpssatser dersom mottaker ikke møter på avtalt aktivitet». Jeg er enig i at en skal møte til avtalt aktivitet, men hva er «absolutt hovedregel»? Er det en absolutt regel, eller er det en hovedregel, eller hva er det for noe?

Så står det at det skal gjøres unntak for sykdom, og at det skal gjøres unntak «dersom mottakers barn står i fare for å bli skadelidende». Ja, da er ganske mange berørt av det. Og hvis en skal ta vekk sosialstøtten, skal en altså gå inn på nødhjelp, men hva er nødhjelp? I utgangspunktet er økonomisk sosialhjelp samfunnets siste skanse, og nødhjelp over lengre tid, hva fører det til? Jo, det fører til kriminell livnæring. Så jeg ber om at en tenker igjennom helheten og hvor vanskelig dette er.

Det har kommet et nytt rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, som Arbeids- og velferdsdirektoratet publiserte i sommer, og der er lovens intensjon om å stille vilkår ved tildeling av stønad understreket. Jeg er glad for det. Sosialhjelp er et kommunalt ansvar, og kommunene har nærhet og de beste forutsetninger.

Åmli er tatt fram. Åmli: ingen dispensasjon fra dagens regler. Men jeg vil igjen understreke: På dette området, som på andre områder, så er det den kommunale evne og vilje til å gripe fatt i problemene som er avgjørende. Mange av kommunenes utfordringer i dag er knyttet til dette feltet, samtidig som kommunestyrerepresentanter og administrasjonen i altfor liten grad har fokus på det. Jeg kan ikke reise til et eneste årsmøte i Senterpartiet i dag uten å si at nå må dere snu fokus, nå må dere få fokus på disse menneskenes situasjon, for det går på verdighet, og det går på kommuneøkonomi.

Det er behov for ulike løsninger. Rus og psykiatri er mange sosialhjelpsmottakeres skjebne, og når du har arbeidet med det, så vet du hvor komplekst det er, og at en kanskje trenger nyordninger som går ut på at menneskene som dette gjelder (presidenten klubber), får noen tillitspersoner å forholde seg til, som kan hjelpe dem, og som (presidenten klubber) tar ansvar for deres situasjon.

Presidenten: Det som i hvert fall er helt klart, er at når det gjelder taletiden, så er ikke den en hovedregel – den er absolutt!

Laila Dåvøy (KrF) [19:05:16]: Det er stor enighet i komiteen om at passivt stønadsmottak er en dårlig løsning både for den enkelte og for samfunnet, slik flere før meg i dag har påpekt. Alle som er i stand til å arbeide eller være i aktivitet, må få muligheten til det, og det å komme tidlig i aktivitet eller arbeid er også helt avgjørende.

Kristelig Folkeparti støtter at forslaget vedlegges protokollen.

Regelverket vi har i dag, er ikke til hinder for aktivitetsplikt. Det har flere forsøk vist – ikke minst dette fra Åmli kommune, som også forslagsstillerne viser til. Åmli mer enn halverte tallet på sosialhjelpsmottakere ved å innføre aktivitetsplikt, og dette gjorde de innenfor dagens regelverk. Derfor er Kristelig Folkeparti også positive til aktivitetsplikt, men mener at dagens regelverk i utgangspunktet ikke er til hinder for dette. Alle kommuner kan, om de vil, innføre dette etter modell fra Åmli, og det er jo også viktig at kommunene slik tar lærdom av hverandre. Men jeg ser ikke bort fra at det senere kan bli aktuelt å endre regelverket – det er Kristelig Folkeparti villig til å se på. Imidlertid mener jeg, i likhet med regjeringspartiene, at det akkurat nå er best å avvente resultater fra den igangsatte gjennomgangen fra regjeringen, som skal være ferdig tidlig i 2013. Denne gjennomgangen er basert på et stortingsvedtak fra 1. mars i år. Opposisjonspartiene er utålmodige etter å få resultatene fra denne gjennomgangen.

Til sist har jeg lyst til å påpeke at det er viktig å ta hensyn til hva som ligger bak årsakene til langvarig sosialhjelp, slik også forslagsstillerne påpeker i sitt representantforslag. Ofte ligger det helseproblemer og andre ting bak, og jeg mener at en del mennesker som er syke, i dag ofte feilaktig havner i Nav-systemet. Det er en del kronikere, og mennesker med annen sykdom, som venter på helsehjelp, eller som ikke får den nødvendige rehabiliteringen eller jevnlige helsehjelpen de har behov for for å klare å stå i jobben. Derfor bør vi få et langt tettere samarbeid mellom helse-, arbeids- og sosialmyndighetene.

Til sist: Når det gjelder psykisk syke, er det i disse dager mange fagmiljøer som kanskje mer enn tidligere sier at aktivitet og arbeid i seg selv er helsebringende, og det skal vi også ta med oss videre i denne saken.

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:08:12]: Representantforslaget inneholder en rekke forslag som skal bidra til at personer som mottar økonomisk stønad, ikke passiviseres. Arbeid og aktivitet er et gode, men jeg mener at de endringene som Høyre her tar til orde for, ikke kan dokumenteres å gi mer aktivitet. Partiet skriver jo i sitt alternative budsjett at de skal ha en «kunnskapsbasert velferdspolitikk». Jeg vil at de endringene som vi gjennomfører, også skal være kunnskapsbaserte.

Denne regjeringen vil ikke ha et regelverk som innebærer at alle skal inn på aktivitetstiltak fra første dag. Det er veldig stor forskjell på en alenemor som går på sosialkontoret for å få hjelp til å kjøpe julegaver, en rusavhengig, som kanskje først og fremst trenger behandling, og han som egentlig trenger krav, for det ligger mye god omsorg i å stille krav.

Forslaget fra Høyre innebærer å stramme inn på kommunenes muligheter til å bruke skjønn og sikre individuell vurdering. Målet for bruken av økonomisk sosialhjelp og sosiale tjenester er å gjøre hver enkelt i stand til å forsørge seg selv. Vi vet at den individuelle behandlingen er helt grunnleggende i våre sosiale tjenester og helt avgjørende for å lykkes med sosialt arbeid. Det er likevel mulig at vi skal endre regelverket, få flere statlige normer på dette feltet, men i så fall bør disse endringene begrunnes i fakta og i kunnskap. Derfor har vi både igangsatt forskning og kontaktet en del kommuner for å be om deres innspill til om vi trenger flere statlige regler på dette området.

Kommunene stiller større krav om aktivitet enn før. Nav har gjennomført en undersøkelse hvor det viser seg at flertallet bruker krav om aktivitet. Vi har også sett at antallet sosialhjelpsmottakere går ned – både andelen og antallet sosialhjelpsmottakere har gått ned siden 2005.

Men mange av dem som mottar økonomisk sosialhjelp, har omfattende problemer, og for dem er veien lang og ugrei. For regjeringen er det viktig at de tiltakene arbeids- og velferdsforvaltningen tilbyr eller pålegger folk å delta i, er gode og målrettede – at det ikke er et «liksomtiltak» etter to–tre dager for at politikere skal kunne slå seg på brystet og si at de stiller krav om aktivitet. Hensikten med gode krav er at de skal bidra til arbeid.

Regjeringen er særlig opptatt av de unge. Innsatsen for å hindre at unge henvises til økonomisk sosialhjelp, er styrket gjennom en bred innsats for å styrke videregående opplæring, hindre frafall og utvide ungdomsgarantien. Med den nye ungdomssatsingen tas det nettopp høyde for at ungdom er ulike. Noen trenger utdanning, andre behandling for rusproblemer. Det er viktig å gi den hjelpen som er nødvendig for å komme i arbeid. I et nytt rundskriv til lov om sosiale tjenester er også oppfølgingen overfor unge særlig lagt vekt på.

Jeg er tilhenger av krav om aktivitet, men jeg er opptatt av at vi har gjort dette på en god måte, gjennom å stramme inn gjennom rundskriv, gjøre undersøkelser gjennom Nav, be om bedre grunnlag for eventuelt å gjøre regelendringer og invitere kommunene med på råd om hvordan vi skal utforme de statlige retningslinjene.

Det er blitt spurt om vi skal ha flere statlige normer for sosialhjelp. Jeg er ikke tilhenger av det, men jeg er tilhenger av at vi skal ha bedre samarbeid mellom stat og kommune innenfor Nav. Jeg merker meg at Trondheim, som har en enhetlig ledelse i Nav, har hatt størst nedgang i antall sosialhjelpsmottakere. I Trondheim er det nesten redusert med 20 pst. de siste fem årene. Der sier ordføreren: Vårt arbeid er systematisk. Vi gir folk et alternativ til sosialhjelp.

Og det er det det handler om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [19:13:06]: Jeg så de strenge blikkene fra mine medrepresentanter, som har hatt en lang møtedag. Sånn er det å være møteplager.

Jeg er enig i en del av det statsråden sier. Jeg er ikke uenig når man kaller noe «liksomtiltak». Og jeg synes det er veldig pussig at statsråden i en sak hos ANB i dag fremhevet nettopp Åmli som et eksempel hun synes er interessant. Der har de jo det statsråden akkurat refererte til som «liksomtiltak». De setter folk til å hjelpe til med flytting, vedhogst og den typen ting, for de har skjønt at for lavterskeltiltakene – altså ikke for alle, men for lavterskeltiltakene – er hovedpoenget å motvirke passivitet.

Så jeg lurer på: Hva er det statsråden mener er «liksomtiltak»?

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:14:02]: Vi har sett en rekke eksempler på dette fra Sverige, hvor de har tiltak for å pynte på statistikken: Helt ulike mennesker settes til å male de samme stolene. Det er for noen et godt tilbud, for noen trenger det ekstra puffet, men andre trenger annen type aktivitet. Så det å sette en kreftpasient, en litt sløv ungdom og en rusmisbruker til å gjøre det samme mener jeg ikke er et godt nok tilbud.

Saken med Åmli-modellen er at den fungerer veldig godt i Åmli, men jeg vil gjerne høre med ordføreren i Stavanger og byrådslederen i Bergen om dette er en god modell i deres kommuner. Jeg er ikke nødvendigvis så sikker på det. Og derfor vil jeg gjerne, når jeg innfører nye tiltak for å styrke aktivitetsplikten, vite om vi da skal gjennomføre den samme regelen i alle kommuner.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [19:15:07]: Jeg må si at da er statsråden mer begeistret for det som skjer i Sverige enn jeg er, for jeg synes at det å male om de samme stolene er meningsløst uansett, selv om det er en aktivitet. Man må faktisk hjelpe folk med noe, man kan ikke bare grave et hull og fylle det opp igjen.

Men jeg er glad for at statsråden signaliserer noe helt annet enn Arbeiderpartiets representant her på Stortinget, som sa at dagens regelverk var helt optimalt som det var. Statsråden sier jo nå her at man har en vilje til å se på regelverket på nytt. Jeg konstaterer at det tilfeldigvis skjer etter at Høyre igjen reiste denne saken på vårparten. Det er jo greit nok, det viser at opposisjonen også kan ha litt innflytelse. Mitt spørsmål er da: Hvis det er viktig å se på regelverket en gang til, hvorfor har man ventet syv år med det? Regjeringen har nå hatt makten i syv år. Dette er ikke noen ny problemstilling, ca. en fjerdedel av sosialklientene har vært under 25 år i nesten alle de syv årene. Hvorfor har man ventet så lenge?

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:16:04]: Vi har innført målrettede tiltak for å få ned antall sosialhjelpsmottakere som har virket. Vi har fått ned antallet og andelen sosialhjelpsmottakere, så vi har ikke ventet, og vi har gjennom undersøkelser sett at flere og flere kommuner stiller krav om aktivitet.

Så er spørsmålet: Skal vi innskrenke den kommunale friheten ytterligere, ha flere statlige standarder? Det er mulig vi skal ha det. Men hvis vi nå skal få et nytt regelverk, vil jeg at det skal være kunnskapsbaserte endringer, i samarbeid med kommunene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Gullvåg (A) [19:17:19]: Jeg har merket meg at representanten Røe Isaksen selv sier at han er forvirret. Nå har jeg neppe kompetanse til å klare opp i representanten Røe Isaksens tankeverden, men jeg er i stand til å begripe at dette spørsmålet dreier seg om hvorvidt et statlig pålegg om aktivitetsplikt er egnet til å løse det underliggende problemet, nemlig at altfor mange unge mennesker av ulike grunner dropper ut av utdanning og arbeid og ender med å søke om hjelp til bolig og livsopphold.

Kommunene har etter min oppfatning det lovverk de trenger for å sette unge, friske mennesker i aktivitet, og de gjør det – om enn i varierende grad – ut fra sine lokale forutsetninger. De trenger altså ikke statlig pålegg om det. Og når jeg henter et eksempel fra Høyre-kommunen Sandefjord, er det fordi jeg er ganske sikker på at ordføreren der heller ikke føler noe behov for å få ytterligere statlige pålegg på noe felt. Et nært samarbeid mellom skole, kommune, Nav og næringsliv, herunder også partene i arbeidslivet, er ofte svaret på den utfordringen vi møter på dette feltet.

Én frukt av dette samarbeidet er den såkalte Sandefjord-modellen, der unge under 35 år som søker sosialhjelp, snus i døra og sendes til arbeidsavklaring nær sagt på timen. Og er de arbeidsføre, har de arbeidspraksis i Sandefjord kommune dagen etter kl. 07.00. Her blir de fulgt opp av kyndige arbeidsledere, som en overgang til ordinært arbeidsliv eller videre utdanning og opplæring. Dersom vedkommende arbeidssøker ikke møter på jobb, eller dropper ut av jobben, stopper også sosialhjelpen.

Som et ledd i prosjektet har Nav i Sandefjord innledet et samarbeid med rekrutteringsselskapene og med to av kommunens største industribedrifter, og flere bedrifter og bransjer følger etter for å sikre et variert tilbud og sørge for at flest mulig finner sin plass i det ordinære arbeidslivet. Nav i Sandefjord er ikke enestående. Lignende tilbud finnes flere steder i landet, ikke som en følge av statlige pålegg, men fordi Nav, kommuner, fylkeskommuner og næringslivet tar sitt samfunnsansvar alvorlig og gjør hva de kan for å åpne døra til arbeidslivet for unge mennesker som har hatt en vanskelig start.

Sylvi Graham (H) [19:20:18]: Et kinesisk ordtak sier: «Gi noen en fisk, og han blir mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han blir mett hele livet.»

Høyre mener at hjelp til selvhjelp skal være det bærende prinsipp innenfor sosialtjenesten. Derfor mener vi også at det må settes krav til aktivitet for å motta økonomisk sosialstønad, og en forsterket oppfølging av dette.

Hovedpoenget er at passivitet er skadelig, særlig for unge som oppsøker stønadssystemet for første gang. Det å ikke stille krav er ikke snilt, men vil i mange tilfeller innebære å gi opp folk. Det er ikke å vise folk respekt.

Selvsagt skal det ikke være aktivitetsplikt for folk som er for syke til å jobbe. De skal få behandling og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet – og om det ikke er mulig, få varig uføretrygd. Nei, dette handler om unge sosialklienter som oppsøker Nav for første gang. Som representanten Trettebergstuen sa i sak nr. 2 i dag, når ungdommene møter opp på Nav-kontoret, er det egentlig siste sjanse.

Ja, arbeid og aktivitet er nøkkelen til varig velferd, ikke passiviserende støtteordninger og ventetider på tiltak som løper opptil ett år. Derfor trenger vi lavterskeltilbud for denne gruppen – uten ventetid. Jeg tror de fleste dypest sett ønsker å arbeide og bidra. Men det er nok noen som sliter med motivasjonssvikt eller dårlige vaner. I de tilfellene kan man kanskje ikke alltid ta beslutninger i – som det heter – samarbeid med brukeren. Iblant må man stille klare krav, og det må være klare konsekvenser dersom kravene ikke følges opp. Derfor må det også være forutsigbart at sosialstøtten reduseres ved manglende oppfølging.

Høyre slår inn åpne dører, sier Trettebergstuen. Det høres ikke ut som om hun har snakket med sin egen statsråd, for hun har jo bestilt en utredning. Regjeringspartiene peker på det eksisterende regelverket, som gir en adgang til aktivitetskrav. Vel, regelverket i seg selv hindrer ikke passivitet, det må også håndheves. Derfor er det utrolig fint å se i Akershus Amtstidende i dag at statsråden nå i februar vil finne ut – ved å lære av kommuner hun har innkalt – hvordan dette best kan gjøres, og om reglene trenger endring.

Fint er det også at statsråden gir uttrykk for at hun er tilhenger av aktivitetsplikt og mener at det er mye god omsorg i å stille krav. Det er å ta folk på alvor, og det er jeg også helt enig i.

Så må jeg si at jeg har fått en liten følelse av at det er om å gjøre å snakke dette forslaget ned bare fordi det er Høyre som har fremmet det, samtidig som man går i den retningen som vi foreslår, samtidig som man sier her fra talerstolen at det er forskjellig praksis i kommunene, og samtidig som statsråden snakker om en mulig skjerping av regelverket.

Forresten – det var deilig å høre representanten Gullvåg fortelle fra Høyre-kommunen Sandefjord, for det er mange kommuner som gjør det bra.

Kjersti Toppe (Sp) [19:23:33]: I dag kan vi lesa i Bergens Tidende at Erna Solberg og Høgre vil ta navarane, og at Stortinget i dag sa nei til å innføra aktivitetsplikt for unge sosialklientar. Solberg uttala til Bergens Tidende at dei ber regjeringa koma med forslag til krav om at personar som søkjer sosialhjelp, skal ha rett og plikt til å delta på aktivitet så snart det lèt seg gjennomføra, såframt dette ikkje viser seg umogleg, og at ein absolutt hovudregel skal vera at økonomisk stønad fell bort eller blir redusert til gjeldande naudsatsar dersom mottakaren ikkje møter på aktivitet. Eg vil visa til representanten Lundteigen, som på ein god måte illustrerte svakheitene i dette forslaget.

Høgres leiar uttala vidare til Bergens Tidende at når Høgre kjem i regjering, så skal dei få dette til.

Det er slik, nesten dessverre, at Høgre styrer ei rekkje store kommunar, og i innstillinga kjem det fram at alle partia, unnateke Framstegspartiet, framleis er for at sosialhjelp skal vera eit kommunalt ansvar. I samsvar med dagens lovverk kan altså kommunar, òg dei Høgre-styrte, stilla krav til den enkelte ved tildeling av økonomisk støtte. Det skjer òg i større eller mindre grad i mange kommunar i dag. Høgre-kommunar kan altså innføra aktivitetsplikt i dag dersom dei ønskjer det. Bergen kommune blir styrt av eit Høgre- og Framstegsparti-byråd. Akkurat no ligg det faktisk ein interpellasjon til behandling i Bergen bystyre, der bystyret ber Høgre- og Framstegsparti-byrådet om å fremja ei sak for bystyret for å sjå på moglegheitene for å gjennomføra auka krav om aktivisering av sosialhjelpsmottakarar.

Då tenkjer eg at kanskje Høgres leiar og Høgres stortingsrepresentantar i staden for å stå fram i media med krav om å ta navarane, burde snakka med sine eigne folk ute i kommunane, iallfall der dei styrer, dersom dei faktisk meiner det er så avgjerande å innføra krav om aktivisering for å få sosialhjelp.

Presidenten: Bare så det ikke oppstår noen misforståelser på grunnlag av oppslaget i Bergens Tidende: Presidenten gjør oppmerksom på at votering i sak nr. 6 skjer etter at den er ferdig behandlet.

Vigdis Giltun (FrP) [19:26:07]: Alle kan ikke få drømmejobben, og jobb er ikke bare lystbetont og spennende og noe alle ønsker seg. For mange har hverdagen blitt snudd på hodet. Det kan være tv-spill, det kan være annet som gjør at man like gjerne velger å være hjemme og heller oppsøker sosialkontoret for å be om penger.

Det at vi har mange unge uten arbeid i dag som oppsøker sosialkontoret, burde ikke være nødvendig. Det finnes ikke arbeidsledighet i Norge, og det importeres svensk ungdom til å ta arbeidsoppgaver som de aller fleste norske ungdommer uten høyere utdanning kunne ta. Det er kun 2,5 pst. av de svenske ungdommene som jobber i Norge, som har videregående utdanning eller mer. Så det handler ikke bare om at ungdom må være høyt utdannet for å kunne jobbe. Det tror jeg vi må slutte å fortelle ungdom hver dag. De kan gjøre et godt stykke arbeid selv om de ikke har fullført videregående.

Jeg gikk en tur opp Hegdehaugsveien og Bogstadveien for litt siden, og da var det på tre av butikkene, bare på et par kvartaler, en lapp på døren om at de ønsket ekspeditører. Det sto ikke noe om krav om høyere utdanning, men jeg regner med at det settes krav til hvordan ungdommene oppfører seg, og om de virkelig er motivert til å ta arbeidsoppgaver. Det må stilles krav – ikke bare krav til kommuner og krav til det offentlige om at de skal bidra og hjelpe og støtte, selv om det er nødvendige tillegg. Det må stilles klare krav til at ethvert menneske har hovedansvaret for å forsørge seg selv.

Det var noen tiltak her i Oslo i Bjarne Håkon Hanssens tid som viste at når det ble satt krav til aktivitet, var det veldig mange som falt bort når det gjaldt søknad om sosialstønad. En del av dem hadde svart arbeid ved siden av, og en del av dem begynte å anstrenge seg mer for å få ordinært arbeid i stedet for å gå på arbeidstrening. De hadde egentlig ikke et reelt behov for sosialstønad. Men det var ganske bekvemt.

Så er det mange som har problemer med rusmisbruk og psykiske lidelser. Det vet vi, men hvorfor går ikke regjeringen inn for at de skal få behandling øyeblikkelig? Hvorfor skal det være ventetid på den type behandling? Disse ungdommene blir ikke friskere av å heve sosialstønad, snarere tvert imot. Mange havner i trygdefella, og stadig flere går nå over fra sosialstønad til arbeidsavklaringspenger, og videre over på uføretrygd.

Så må jeg si at jeg er ganske forundret over at både Høyre og Arbeiderpartiet og de andre partiene skylder på at arbeiderpartikommuner er dårligst, at høyrekommuner er dårligst, osv. Da mener jeg at Fremskrittspartiets løsning er best. La staten ta ansvaret, la oss få like gode forhold i alle kommunene, og bruk gjerne Sandefjords eksempel som mal.

Thor Erik Forsberg (A) [19:29:25]: Det som i hvert fall er sikkert, er at mennesket er ikke standardisert. Jeg tror vi skal vokte oss litt for å idyllisere det å gå på sosialhjelp.

Det er et like stort problem, tror jeg, at det også finnes en del mennesker som absolutt burde gått til Nav for å be om sosialhjelp, men som ikke gjør det, fordi man opplever det som stigmatiserende.

Det er mange forskjellige mennesker som opp igjennom har hatt behov for sosialhjelp. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at uansett hvem man er, har man, for å lykkes i sitt eget liv, behov for et fast sted å bo – et sted som er ens eget.

Så er det slik at alle har behov for en økonomisk bunnplanke som gjør at det går an å få til positive forandringer i eget liv. Men det er altfor mange barnevernsbarn som etter hvert havner på sosialhjelp. Årsakene er mange og sammensatte – det er mennesker som kanskje har en til dels traumatisert bakgrunn, tapsopplevelser, brutte relasjoner. Den opplevelsen det er ikke å lykkes, enten det gjelder skole, eller det gjelder å komme i arbeid, gjør noe med selvtilliten til folk. Så når man snakker om å møte mennesker med krav, tror jeg faktisk det er vel så viktig å møte mennesker med positive forventninger. For hvem er det egentlig som ikke ønsker å lykkes i sitt eget liv?

Vi må ha tilpasset aktivitet som er meningsfylt, og som ikke oppleves som et straffetiltak eller kontrolltiltak. Men det er utrolig viktig med godt sosialt arbeid i Nav, slik at de også kan møte de menneskene som kanskje har mistet troen på seg selv, og være med og kartlegge positive ressurser. Utrolig mange mennesker ser ikke de positive kvalitetene, egenskapene og ressursene de selv sitter på. Da trenger man en sosialarbeider som faktisk er med på å løfte fram de kvalitetene i mennesket som gjør at det går an å se en annen vei ut.

Noen av innleggene bærer litt preg av at man kanskje ikke har hatt noe særlig kontakt med mennesker på sosialhjelp. Det burde man virkelig unne seg. Når vi går gjennom byen her, ser vi en del mennesker som står nakne til spott og spe – de som av og til blir betegnet som rusmisbrukere. Her må vi tenke utradisjonelle metoder for at mennesker skal kunne lykkes i sitt eget liv.

Tove Linnea Brandvik (A) [19:32:47]: «Navere» er et nyord – de som skal tas. Vi har laget en samlesekk for dem: Det er unge gutter som ikke gidder å jobbe eller ikke gidder å gå på skole, de vil bare ha penger.

Har vi i det hele tatt filosofert over om vi har rett – har jeg som nabo rett til å vite hva problemstillingen til nabogutten som ikke har inntekt, er, og som har ramlet ut av skolen og ikke har fått seg jobb? Har jeg noen rett til det?

Med jevne mellomrom i disse diskusjonene kommer det opp at vi alle «kjenner noen som». Hva i alle dager vet vi om vi «kjenner noen som»? Det er nettopp den oppgaven vi har gitt til dem som sitter på sosialkontorene rundt i dette landet, å vurdere det på individuell basis. Det er de som skal ta den vurderingen på vegne av samfunnet. Det er ikke vi som naboer, eller som synsere rundt omkring på kafeer, på gaten og i stortingssalen, som skal vurdere om folk «naver».

Tror en det er veldig ok for den gutten som virkelig har møtt veggen psykisk eller fysisk, har ramlet ut av skolen og er nødt til å gå på sosialkontoret og be om hjelp til penger, å fortelle kompisene at livet hans gikk aldeles i knas? Det kan hende at det den dagen han føler seg ovenpå og er ute med kompisene, føles bedre å si: Jeg har tatt meg et friår, jeg går på Nav. Det har noe med selvbildet å gjøre.

Vi skal iallfall ikke svelge den retorikken som sier at folk «naver» seg rundt i samfunnet. Vi har gitt fagfolk ansvaret å følge opp folk, da må vi virkelig stole på de fagfolkene. Om vi går etter og sjekker, tar de aller fleste kommunene den vurderingen, legger til rette med dagens lovverk og har gjort det over tid.

Da jeg var ordfører, før Nav, ansatte vi flere folk på sosialkontoret for å følge opp dem som var sosialklienter. Vi så at det var en økning, vi tenkte at her er det et eller annet som skjer. Hva opplevde vi? Jo, vi opplevde at noen hadde behov for hjelp til å rydde i økonomien så de kom seg på rett kjøl igjen. Noen hadde behov for hjelp til å komme seg i jobb, men hadde ikke klart å fikse den løsningen selv. Og så var det noen som rett og slett var så syke at de ikke hadde klart å søke om uføretrygd. Dem måtte vi også hjelpe gjennom systemet. Det er «naverne». Det eneste fellestrekket hos disse «naverne» er at de har for lite penger til å få hverdagen til å gå rundt.

Karin Andersen (SV) [19:35:37]: Jeg vil først benytte anledningen til å takke representanter fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet for veldig gode innlegg i denne saken, som viser at det er mange her som har innsikt i hvordan det er å ende opp i en vanskelig situasjon.

Jeg har truffet mange av disse guttene vi snakker om her, og noen av dem har fått vrangsiden ut, det er helt riktig. De fleste av dem opplever seg sjøl som uønsket og ubrukelig. Jeg greier ikke en gang å forestille meg hvordan det kan være når man er ung. Mange av dem har aldri fått støtte fra noen, mange har ikke noen støtte hjemme og har ikke fått helt elementære kunnskaper om hvordan man skal håndtere sitt eget hverdagsliv engang. Det eneste de da har som strategi, er sjølsagt å forsvare den posisjonen de står i. Jeg blir veldig lei meg når jeg skjønner at voksne presumptivt kloke mennesker som sitter på Stortinget, tror at dette er en strategi man faktisk velger, og ikke greier å se at dette er det eneste man kan si for å bevare en liten gnist av sjølrespekt i livet sitt når man ser at alle dører er lukket.

Det er ikke mange ukene siden jeg var på et kurs hos Nav i Moelv med mange ungdommer som var i en slik situasjon. Det de forteller, er at de har vært totalt ensomme – de har vokst opp i vanskeligstilte familier med lite penger, og de har blitt uglesett og utstøtt, ikke bare i barneflokken og ungdomsflokken, men av foreldrene sine også – fordi vanlige mennesker finner seg for gode til å være i lag med folk som har dårlig råd, ser ned på dem, tror alt mulig rart om dem, slik som representanten Brandvik nå sa. De har opplevd seg som virkelig utenfor i samfunnet, og så kommer de dit og har et kurs som heter hverdagsliv, der de lærer enkle ting som andre folk lærer hjemme. Alle sammen hadde funnet ut hva de ville bli, og noe de hadde lyst til å drive med, de var på veg dit, og de satt nå og ringte rundt til arbeidsgivere. Nav visste ikke nok om disse arbeidsgiverne som kanskje kunne gi dem en mulighet, så det er et problem som statsråden også bør merke seg.

Så skrev jeg litt om dette på Facebook, det gjør man jo nå for tida. Og hva fikk jeg som reaksjon? Jo, skulle man drive og lære oppegående norsk ungdom om hverdagsliv? Det var da virkelig noe en skulle lære et annet sted!

Det er så fullt av fordommer mot dette, og det er så mange ungdommer som trenger akkurat det som representanten Lundteigen også nevnte, å bli møtt av et voksent menneske som bryr seg, som kanskje til og med tar litt mer enn profesjonelt ansvar, en som er der. Hvis man viser at man er en voksen til å stole på, kan man stille krav.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.