Sakene nr 1-5 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at hver av de to debattene blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og medlemmer av Regjeringen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det i begge debattene blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil seks replikker med svar fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at den som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunn Karin Gjul (A) [10:03:33]: (komiteens leder): Den rød-grønne regjeringen legger nå fram sitt åttende kulturbudsjett på rad med historisk økning i budsjettet. Den eventyrlige veksten har løftet kulturen inn i politikkens elitedivisjon og gitt den økt status og anerkjennelse.

De rød-grønnes kulturløft er en ambisjon om at Norge skal bli en ledende kulturnasjon. Vi har mange europeiske nasjoner å strekke oss etter, men den store inspirasjonskilden har vært Frankrike som under den sosialistiske kulturministeren Jack Lang på 1980-tallet revitaliserte fransk kulturpolitikk. Dette skjedde gjennom en betraktelig økning av midlene til kunstnernes og kulturinstitusjonenes produksjon og distribusjon, bygging av nye kulturbygg og gjennom å støtte deler av kulturbransjen som staten tidligere ikke hadde villet beskjeftige seg med; film, plateproduksjon og forlag. I løpet av få år doblet de satsingen i kulturbudsjettet.

Vårt løft har klare paralleller til det franske løftet på 1980-tallet. Vi har i likhet med dem hatt en kraftig økning i bevilgningene. I løpet av åtte år har også vi doblet vårt kulturbudsjett. Vi har bygd store kulturinstitusjoner i Stavanger, Kristiansand, Namsos og nå på Notodden. Om noen år vil hovedstaden få enda en flott og moderne kulturinstitusjon med det nye nasjonalmuseet.

Norsk film har fått kraftige påplussinger. Aldri før har det blitt lansert flere norske filmer enn i de siste årene, og aldri har det norske filmpublikummet sett mer norsk film enn nå.

Likeverd mellom musikksjangre har vært et viktig mål for den rød-grønne kulturpolitikken. Jazz, rock og folkemusikk har aldri opplevd en tilsvarende satsing før. Dette er et økonomisk løft, men aller mest er det et statusløft – et signal om at ingen skal stå med lua i hånden.

Det samme kan sies om dansekunsten, som endelig har fått den oppmerksomheten den fortjener. En egen scene for dans er realisert, og en egen tilskuddsordning for frie dansegrupper er på plass. Det siste har vi valgt å øke ytterligere i budsjettet for 2013.

Vi har nå også fått på plass Skuespiller- og danseralliansen, som er et prøveprosjekt som vil bidra til å bedre levekårene for disse kunstnerne.

I likhet med Jack Lang og de franske sosialistene som var opptatt av kulturelt mangfold og demokratisering av kulturen, ønsker også vi å sikre det. Derfor tok tidligere kulturminister Trond Giske initiativ til et kulturelt mangfoldsår, og derfor la tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt fram stortingsmeldingen Kultur, inkludering og deltaking – i begge tilfeller til stor motstand fra opposisjonen, som åpenbart mener at politikere ikke skal ha synspunkter på hvordan kulturen distribueres til det norske folk, og som dekker seg bak et prinsipp om armlengdes avstand.

Faktum er at den skapende kunsten aldri har hatt friere og bedre vilkår enn under den rød-grønne regjeringen. Samtidig som at det produseres flere teaterstykker, mer film og musikk enn noen gang, må vi kunne stille krav om at dette når ut til flere mennesker og ulike sosiale lag enn tidligere. Framover vil det bli enda viktigere med geografisk spredning av kulturkronene. Vi har nå gode og profesjonelle nasjonale kulturinstitusjoner på de fleste områder. Det gir oss muligheter og handlingsrom til å vri satsingen ut i landet, til små institusjoner og frie grupper. Det gjelder både for film, opera, teater og musikk.

Vi mener at når staten bruker så mye penger på kultur, er det viktig at en så stor del av befolkningen som mulig skal ha mulighet til å oppleve kunst og kultur. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at nærhet til kulturinstitusjoner er avgjørende for bruken av dem. Storkonsumentene av kultur bor i de små og store byene. Vi mener faktisk at kultur ikke skal være forbeholdt rike mennesker med riktig postadresse.

Tidligere har intellektuelle kulturforskere og nå også – i løpet av de siste dagene – en høyreliberalistisk tenketank kritisert den rød-grønne regjeringen for å være en pengemaskin blottet for ideologisk vilje. Er det å være blottet for ideologisk vilje når regjeringen sikrer bredden og mangfoldet i litteraturpolitikken og ikke vil la markedskreftene styre utgivelsen av bøker, slik bl.a. Fremskrittspartiet vil?

Er det å være blottet for ideologisk vilje når vi foretar en massiv satsing på kultur for å gi folk flere og bedre kulturopplevelser som en motvekt til alle de materielle verdiene de eksponeres for? Er det å være blottet for ideologisk vilje når vi oppmuntrer en liten samisk bygd til å utvikle festivalen sin gjennom å gi den knutepunktstatus? Svaret på disse spørsmålene er åpenbart nei.

Det kunne vært interessant å få vite om det er ideologisk feil å gi rock og den rytmiske musikken økt status, at flere dansekunstnere nå kan leve av kunsten sin eller at Nord-Norge har fått sitt eget symfoniorkester.

Kulturpolitikken er åpenbart et av de områdene det kan bli størst endring på om vi får en mørkeblå regjering. En ting er at Fremskrittspartiet ønsker milliardkutt i bevilgningene, men vel så alvorlig er at de ønsker å fjerne de statlige reguleringene som sikrer bl.a. norsk språk og litteratur og ikke minst de skapende kunstneres stipender.

Hvordan kan Høyre i det hele tatt tenke tanken på å samarbeide med et parti som vil ramme Kultur-Norge på en så dramatisk måte som Fremskrittspartiets kulturpolitikk gjør?

Hvordan kan Høyre samarbeide med et parti som vil avvikle og privatisere den kanskje aller viktigste kulturinstitusjonen i Norge, nemlig NRK? Eller er det kanskje slik at Høyre sjøl ønsker en sakte død for NRK, siden de ikke vil si noe om lisensfinansieringen av NRK.

Høyre har den siste uka i denne salen nesten til krampa har tatt dem, ønsket å framstå som det store idrettspartiet, og ære være dem for det. Men hvordan kan Høyre samarbeide med et parti som vil svekke den viktigste inntektskilden til norsk idrett, nemlig spillmonopolet til Norsk Tipping?

Arbeiderpartiet er veldig glad for at vi har fått så bred støtte for vårt landsmøtevedtak om å endre tippenøkkelen og sikre at idretten får en stabil og forutsigbar finansiering framover. At Høyre i sitt budsjettforslag er enda mer ivrig enn regjeringen med å realisere endringen, synes vi faktisk er ganske flott. Men bak hviler mørke skyer så lenge vi ikke får avklart framtida for Norsk Tipping og hva som er en Høyre/Fremskrittsparti-regjerings politikk på dette området – og ikke minst i kulturpolitikken generelt.

For kulturlivet og for kulturpolitikken framover er det viktig at vi i den siste budsjettdebatten i denne stortingsperioden faktisk får en avklaring på hva som vil bli en borgerlig regjerings kulturpolitikk, for det svever helt i det blå. Vi vet ikke om vi vil få et fortsatt kulturløft. Vi vet ikke hva som blir framtida til NRK. Vi vet ikke hva som blir framtida til Norsk Tipping, som er den viktigste finansieringskilden til norsk idrett, for der spriker de i alle retninger. Og på noen områder må vi jo faktisk tro at Fremskrittspartiet, hvis de skal være en viktig samarbeidspartner for de andre, må få gjennomslag. Derfor hadde det vært veldig interessant både for oss som sitter her, og ikke minst for norsk kulturliv, at vi nå får avklart hva som er borgerlig kulturpolitikk. Det jeg kan forsikre dem som sitter her i salen – og også norsk kulturliv – om, er at hvis vi får en fortsatt rød-grønn regjering, vil vi fortsette Kulturløftet og fortsette å løfte norsk kulturliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:12:29]: Jeg hører at representanten sier mye om Fremskrittspartiets politikk, men det jeg kan fortelle representanten, er at med Fremskrittspartiets politikk vil alle i Norge få oppleve film og tv, også synshemmede. For oss er det veldig viktig at alle skal kunne få oppleve dette flotte mediet. Vi har sett hvor langt danskene har kommet med synstolkning. Vi har spilt dette inn i budsjettet til regjeringspartiene, men vi forstår at det sitter langt inne.

Hva vil regjeringspartiene gjøre for at alle i Norge skal kunne oppleve tv og film, også de synshemmede? – Da tenker jeg på synstolkning.

Gunn Karin Gjul (A) [10:13:11]: Det har faktisk vært viktig for den rød-grønne regjeringen å nå ut til alle, og da også til de funksjonshemmede, både synshemmede og hørselshemmede. Men det er én viktig forutsetning for å pålegge NRK slike ting, og det er at NRK er en statsinstitusjon, som man faktisk kan pålegge å gjøre slike oppgaver. Og så lenge Fremskrittspartiet ønsker å avvikle NRK-monopolet, ønsker å privatisere NRK, ikke ønsker at vi faktisk skal ha en slik viktig kulturinstitusjon som NRK, blir det lite troverdig at dere har en fantastisk omfavnelse av synshemmede og hørselshemmede, for dere har ingen virkemidler å bruke. Vi har faktisk virkemidler å bruke, og vi jobber for at disse gruppene skal få mulighet og tilgang både til film og til andre ting. Men det tar litt tid.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:14:23]: Jeg takker representanten Gjul for et engasjert innlegg. Hun brukte siste halvdelen av innlegget på å spørre hva som blir kulturpolitikken i en eventuell ny regjering på ikke-sosialistisk side, og avsluttet den delen med å bruke 20 sekunder på å snakke om den rød-grønne kulturpolitikken etter valget. Det var, kort fortalt, at man skal fortsette Kulturløftet. Så da er i grunnen mitt spørsmål til representanten Gjul ganske enkelt: Er det det som er den rød-grønne kulturpolitikken etter 2013, eller er det noe mer? Er det bare pengene, og det er det, eller har du noe mer å fortelle?

Gunn Karin Gjul (A) [10:15:12]: Jeg takker Håbrekke for at han faktisk gir meg en anledning til å snakke om rød-grønn kulturpolitikk. Jeg opplever at jeg brukte to tredjedeler av innlegget mitt først på å dra de ideologiske linjene, bl.a. til den inspirasjonen vi har hentet fra det franske sosialistpartiet med hensyn til hva som er vår kulturpolitikk. I Kulturløftet ligger det jo mye mer enn bare penger. Det dreier seg bl.a. om at vi skal få flere skapende kunstnere, det dreier seg om at vi skal nå ut til flere deler av landet, til flere folk og til flere sosiale lag, det dreier seg om at vi skal satse på nye sjangrer. Vi har bygd opp en stor, ny kulturinstitusjon i Oslo gjennom Den Norske Opera, og nå sørger vi for at vi også får små institusjoner rundt om i Norge som bidrar til operakunsten. Og slik kan jeg fortsette. Det er denne kulturpolitikken som vi har startet på, bygger skritt for skritt, og som vi ønsker å fortsette med. I den ligger det mye mer enn penger, det ligger bl.a. betydelige omdisponeringer for å bidra til at hele det norske folk skal få glede av det løftet vi tar.

Olemic Thommessen (H) [10:16:22]: Jeg merket meg at representanten Gjul var opptatt av det ideologiske, og i den sammenheng pekte hun på mye som handlet om formidling til alle grupper og om deltakelse for alle grupper. Men opposisjonens kritikk av statens styring dreier seg jo ikke om det, til tross for at det er det Arbeiderpartiet stort sett svarer med. Det opposisjonens kritikk dreier seg om, er jo de føringene som dreier seg om programmering – jeg gjentar programmering. Jeg tror jeg må gjenta det mange ganger, for det er det som er hovedinnholdet. Arbeiderpartiets svar er ofte at man ikke skal blande seg opp i det enkelte arrangement eller den enkelte produksjon. Men er det da slik at man mener at det er ideologisk riktig å legge overordnede føringer som også skal gjennomsyre innholdet, slik det etter hvert fremgår av flere proposisjoner?

Gunn Karin Gjul (A) [10:17:26]: Denne debatten hadde vi også på mandag, og jeg må bare innrømme det, Thommessen, at du prøver å framstille deg som en kulturpolitisk ideolog på dette området, men jeg har fremdeles litt problemer med å se hva som er de store skillelinjene utover at dere framfører en kritikk mot den rød-grønne regjeringen på dette området. For når dere har sittet i regjering, har også dere lagt føringer for kulturinstitusjonene rundt om i landet knyttet til om de skal nå ut til barn og unge eller om de skal nå ut til det brede lag av befolkningen. Og det er det vi også gjør. Så får en diskusjoner, bl.a. om det er naturlig at Den Norske Opera skal markere 2014-jubileet. Vi syns faktisk det er naturlig at kulturinstitusjoner som Nationaltheatret og Den Norske Opera, som på en måte var en del av nasjonsoppbyggingen vår, også skal være med og bidra til jubileet. At det kan være en form for programmering, har vi vanskelig for å se, og jeg har også problemer med å tro at Høyre mener det samme.

Presidenten: Presidenten må minne om at all tale i Stortinget skal rettes til presidenten.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Ib Thomsen (FrP) [10:18:54]: Selvskrytet fra regjeringen var helt tydelig, og selvskryt kommer jo ofte fra hjertet.

Kulturen må være fri og uavhengig av politisk styring, som vi har vært innom mange ganger. For mange virker det som det er motsatt i regjeringens politikk.

Frivilligheten og engasjementet må være de bærende drivkrefter for all kulturell utfoldelse, også i kommunene.

Det vil alltid være rom for både profesjonelle og amatører innen feltet, slik at kulturen når flest mulig mennesker i hele landet, og ikke bare i Oslo.

En fri og uavhengig presse er videre en forutsetning for demokratiet, ytringsfriheten og rettsstaten. For å sikre konkurranse og mangfold i media er det svært viktig at man har en etableringsfrihet i medienæringen.

Fremskrittspartiet vil – som forrige taler var inne på – redusere NRK-lisensen og på sikt fjerne den helt. Nå har NRK ansatt en ny sjef – en ny direktør – som kommer fra områder innenfor medienæringen som har vært utsatt for store omstillingsarbeider. Så vi har store forventninger til den nye sjefen, og vi ønsker å se en utvikling som gjør at NRK blir mer dynamisk i framtiden.

Desentralisering og finansiering er viktig for å unngå unødig maktkonsentrasjon innen kulturen. For en kultursektor vil dette innebære i større grad å spre finansieringen vekk fra tung offentlig finansiering. I Fremskrittspartiets alternative budsjett legges det opp til økt finansiering av kultursektoren gjennom både generelle skattelettelser og gjennom å stimulere til økte gavebidrag til kulturen. Tall viser at effekten av skattelettelse alene vil sørge for at kultursektoren i sum tilføres mer penger med Fremskrittspartiets alternative løsninger. Dette illustrerer hvordan en moderne og framtidsorientert politikk med redusert offentlig forbruk kan være et sterkt bidrag.

Frivilligheten, barn og unge kommer først i Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Kulturpolitikken har vært og skal fortsatt være basert på frivillighet, barn og unge, og vi må få den ut i Kommune-Norge. Den skal ikke styres fra Oslo, den skal ikke styres fra Kulturrådet, Kulturdepartementet eller Stortinget. Den skal utvikles i kommunene.

Frivilligheten er viktig på flere plan. Man kan aktivisere innen både helse, demokratiopplæring og med tanke på konkrete bidrag inn i Kommune-Norge, og særlig rettet mot barn og unge.

Fremskrittspartiet er motstander av et unødig byråkrati. Tungt byråkrati er ikke å ivareta den store, frivillige sektoren som vi nå snakker om. Jeg registrerer at sektoren dessverre har utfordringer knyttet til dette i dag. Momskompensasjonsordningen pålegger organisasjoner ekstra papirarbeid. Fremskrittspartiet vil erstatte denne med et rent momsfritak, et mindre byråkrati og forenkle hverdagen for dem som driver arbeidet ute i kommunene, så de slipper å bruke regnskapsførere og advokater for å tilfredsstille statens krav.

Profesjonelle aktører har også store utfordringer. Da tenker jeg på aviser og bøker, som har et eksisterende momsfritak når det gjelder papirutgaver. Hvorfor har man det? Jo, det er for å styrke det norske språk og den norske litteraturen.

Denne regjeringen behandler derimot e-aviser og e-bøker som noe helt annet enn de samme avisene og bøkene som kommer i papirformat. Jeg tror e-bøker og e-aviser er kommet for å bli. Så dette er for meg meget, meget underlig. Det har ført til det snodige utfallet at e-avisene må betale moms på 25 pst., mens papirversjonene ikke må det.

Mange vil nok mene at dette er å gå baklengs inn i framtiden. Hva med en full likebehandling av papir- og e-versjoner? Jeg tror fortsatt det er til det beste for det norske språk.

Og hva med å legge til rette for et levende mangfold i frivillig sektor, gjennom nettopp å bedre rammevilkårene, redusere papirmøllen, gi momsfritak og fjerne skatt på frivillighet?

Mange mennesker legger ned et stort arbeid i frivilligheten rundt omkring i lag og organisasjoner over hele landet. Det er galt at dette arbeidet skal avgiftsbelegges, og det er vanskelig å forklare utad. Fremskrittspartiet har et forslag om å øke fradragsgrensen til 25 000 kr for gaver til frivillige organisasjoner. Det er klart at dette kunne ha vært til stor hjelp.

Regjeringen skryter, som vi har hørt tidligere, av årets budsjett – at det er den største satsingen for frivillig sektor noensinne. Regjeringen regner inn momskompensasjonen til store aktører som Røde Kors og Redningsselskapet som del av Kulturløftet i dette kulturbudsjettet. Men momskompensasjon hører ikke hjemme i dette regnestykket. Et sånt regnestykke er det kun Finansdepartementet som kan lage, men kulturen der ute forstår det ikke.

Dette gir da ikke et korrekt bilde av satsingen på frivilligheten innenfor kulturen. Men jeg er positiv til at det igangsettes arbeid med forenkling av tilskudd til frivillig sektor og mener at dette må ha en høy prioritet. Samtidig er det også positivt at man ser nærmere på innsamlingsregisteret og Frifond.

Kunsten og kulturen har en egenverdi. Jeg tar avstand fra regjeringspartienes politiske tilnærming, der kunst og kultur i stor grad anses som et virkemiddel for å oppnå politiske mål på en rekke samfunnsfelt. Dette er beklagelig. Og nå har man begynt å bruke nye ord som å «programmere» kulturen.

Fremskrittspartiet ønsker et kulturliv som gir nye impulser og stimulerer til kreativitet og nyskaping utenfor Oslo. Fremskrittspartiet vil ha en kulturpolitikk som styrker våre kulturelle røtter og forvalter kulturarven, samtidig som vi vil stimulere til kreativitet. Kulturpolitikken må bidra til å styrke både det profesjonelle og det frivillige kulturlivet. Kulturen må da få være fri og uavhengig av denne programmeringen fra regjeringen.

I Norge har vi en omfattende frivillig sektor som vi er stolte av, noe som betyr et stort engasjement hos mange mennesker. Det vil alltid være rom for både profesjonelle og amatører innenfor dette feltet, men det er ikke en fordel å opprettholde en holdning om at profesjonell utøvelse innen kulturfeltet skal foregå på et helt annet plan enn all annen utøvelse av kultur.

Jeg vil fremme forslagene fra Fremskrittspartiet og de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [10:27:43]: Kulturen skal vere fri og uavhengig og utan politisk styring, seier representanten Ib Thomsen, og han tek òg opp i sitt innlegg at dei vil fjerne lisensen i NRK. Me veit at dei vil privatisere NRK og leggje styringa av NRK inn i denne salen.

Det er oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet vil instruere innhaldet i adventsbarne-tv og krevje meir fokusering på Jesus. Ein skal altså ikkje kunne seie at kulturinstitusjonar skal ta omsyn til likestilling, eller at funksjonshemma skal integrerast i kulturlivet, som i samfunnet elles – men Jesus skal styrast inn i barne-tv.

Kan representanten forklare korleis eit slikt forslag om direkte detaljstyring av innhaldet i barne-tv kan vere foreinleg med Framstegspartiets politikk? Bryt ikkje dette totalt med armlengdes-avstand-prinsippet?

Ib Thomsen (FrP) [10:38:33]: Som representanten sikkert kjenner til, har NRK en helt spesiell rolle. Som representanten sikkert også kjenner til, har stortingsrepresentantene en spesiell rolle i form av at vi er ombudsmenn. Skal ikke vi peke på det når vår kulturarv begynner å sprike og gå i feil retning, og når vi mener at NRK har en spesiell rolle i å formidle nettopp en del av kulturarven vår?

Vi har aldri sagt at vi ønsker å gå inn og detaljstyre det redaksjonelle i NRK – da hadde vi jo kanskje grepet inn på helt andre områder – men vi mener at NRK bør ta hensyn til hva seerne og innbyggerne i Norge ønsker å se på. Vi mener at NRK bør ta hensyn til en del av kulturarven vår – nettopp det siste forslaget vi har kommet med. Det er ikke noe fysisk forslag. Vi har tatt det opp fordi vi mener at NRK også bør se på de religiøse sendingene i julen, som vi mener er helt naturlig at NRK er en del av som en allmennkringkaster.

Laila Dåvøy (KrF) [10:29:56]: Det var mye bra og som jeg satte pris på i innlegget, bl.a. dette med frivilligheten og hvor viktig den er – og ikke minst det at kunst og kultur har en egen verdi. Det betyr i hvert fall for meg at da kan man ikke kommersialisere for mye av den – hvis man har en grunnleggende holdning til dette.

Mitt spørsmål gjelder Den Norske Opera i Oslo. Vi har bygget dette praktbygget, og det brukes mye. Det er blitt en magnet både for det norske folk og ikke minst for utlendinger som kommer til byen. Operaen bør være mer enn et konferansesenter, og hvis kunst og kultur har en egen verdi, bør man virkelig kunne lage store forestillinger uten å måtte få problemer med økonomien.

Hva er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet kutter i Operaens budsjett for 2013?

Ib Thomsen (FrP) [10:30:56]: Det er ingen tvil om at Operaen har blitt et flott bygg. Innholdet i Operaen er fantastisk – da tenker jeg på oppsetninger – og den har blitt en av Oslos største turistattraksjoner. Folk kommer fra hele Europa sågar for å se forestillinger.

I sommer hospiterte jeg en dag i Operaen og fikk et innblikk som var veldig, veldig positivt.

Grunnen til at Fremskrittspartiet vil kutte i Operaen, er at vi mener at potensialet for egeninntekter i Operaen er langt større enn egeninntektene er i dag. Vi så at da Operaen flyttet fra Youngstorget til dit den er i dag, økte egeninntektene med 50 pst., og vi mener at potensialet er større. Når vi vet at Figaros bryllup ble satt opp ti ganger og gikk for fulle hus alle ti gangene, mener vi det er rom for å sette opp flere forestillinger av Figaros bryllup.

Det jeg sier, er at flere populære stykker vil gjøre at egeninntektene øker. Derfor vil vi minske overføringene.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:32:06]: Jeg skulle gjerne ha fulgt opp sporet som representanten Vågslid var inne på om NRK og Fremskrittspartiets forsøk på å styre.

Mitt spørsmål skal dreie seg om noe annet. For SV er det en viktig sak at vi har et mangfold av aviser i det ganske land. Vi ser at veldig mange av disse er helt avhengige av den pressestøtten de får i dag. Fremskrittspartiet foreslo å kutte i pressestøtten.

Mitt spørsmål til representanten Thomsen er da: Tror han at det mangfoldet av aviser vi i dag har, vil kunne overleve med en reduksjon i pressestøtten?

Ib Thomsen (FrP) [10:32:42]: Når det gjelder dette med NRK, som representanten var inne på innledningsvis, synes vi det er spennende at vi nå får en ny direktør som er vant til omstilling innenfor mediebransjen.

Når det gjelder dette med aviser, tror vi ikke vi vil kunne opprettholde den bredden man har i dag. Vi mener at vi samtidig som å legge til rette for lik behandling når det gjelder moms, også må se på utfordringene som avisene sliter med, noe regjeringen ikke tar hensyn til i det hele tatt. De vil ikke likebehandle den elektroniske utgaven med papirutgaven og lever i den tro at en papiravis vil vare evig. Det mener vi er et snevert syn. Vi mener at regjeringen burde vært mye mer på offensiven når det gjelder å likebehandle e-aviser og papiraviser. Vi mener at regjeringen burde vært mer opptatt av det norske språk – å bevare det – enn av å følge Finansdepartementet i ett og alt og ikke vil likebehandle papiraviser og e-aviser. Det synes vi er beklagelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olemic Thommessen (H) [10:34:07]: Vi går mot slutten av en åtteårig periode med rød-grønn regjering. Signalene er klare, det har dreid seg om en stø kurs som handler om mer penger, sentralisering og sterkere styring. Det gjelder også i år.

Pengene har Høyre og de tidligere regjeringspartiene fra Bondevik II-regjeringen stort sett vært med på. Økte bevilgninger til kulturområdet var også en premiss for kulturmeldingen vår regjering la frem.

Det andre kjennetegnet ved kulturpolitikken gjennom disse årene er at staten har blitt mer dominerende og en tydeligere maktfaktor i kulturlivet. Høyre har ved hver budsjettdebatt påpekt dette. En stat som er stadig mer til stede gjennom økte bevilgninger, vil automatisk få en mer dominerende stilling. Økte bevilgninger burde derfor vært fulgt av en politikk som sprer makt, minimerer faren for økte bevilgninger og at økte bevilgninger også skal gi økt maktkonsentrasjon, politisk riktighet og herskende smaksretninger. Overfor dette har regjeringen ikke vært særlig lydhør. Tvert imot har regjeringen ført en politikk som aktivt går i motsatt retning, nemlig større maktkonsentrasjon og tydeligere statlig styring. Kjennetegnet er at stadig færre personer har fått en stadig større del av kaka å rutte med. Kulturrådets organisering, Nasjonalbibliotekets mer omfattende rolle og sammenslåingen i Filmens Hus er gode eksempler på dette.

I tillegg utgjør den økonomiske sfæren regjeringen styrer gjennom tildelingsbrevene, selvsagt en stadig større andel av kulturlivets virksomhet. I takt med økningene i statsbudsjettets bevilgninger og iveren for styrket styringsdialog handler dette om makt overfor kulturlivet.

Hovedskillelinjen i norsk kulturpolitikk handler om håndteringen av statens makt og dominerende stilling.

Høyre ser på kulturlivet som en del av samfunnet, der det er særlig viktig at man skal ha uavhengighet av offentlige myndigheters maktsfære. Kulturlivet skal etter vår oppfatning heller være en motkraft, en kritisk faktor, eller i det minste ha den integritet og frie stilling vi ønsker for det sivile samfunn.

Statlig styring i kombinasjon med en omfattende finansiering medfører avhengighet som over tid undergraver frivilligheten og den brede kulturpolitikkens integritet, dvs. at det undergraver det sivile samfunns selvstendighet. I kunstpolitikken legger det veien åpen for politisk riktighet og undergraver rommet for kritikk, mangfold og alternative retninger.

Sitter man som programskaper for en liten institusjon, kanskje med fem til ti egne produksjoner i løpet av et år, og man reelt sett skal imøtekomme fire til seks offentlig fastsatte forventninger, vil rommet for andre retninger på programprofilen reelt sett være borte.

Høyre og resten av opposisjonen ønsker en annen hovedkurs.

For Høyres del handler dette ikke om mengden penger, men om måter å fordele pengene på, om statlig organisering, om målrettet arbeid for å styrke kulturinstitusjonenes selvstendige stilling og reelt sett om å ta hele landet i bruk.

Økte statlige bevilgninger må etter Høyres mening følges av en tydelig politikk også for økte alternative inntekter – altså private midler fra enkeltpersoner, selskaper, stiftelser eller fond. Høyre foreslår i år, som tidligere, et større skattefradrag for gaver, og vi ønsker gjennomgående en mer positiv og aktiv politikk som viser at de private bidragsyterne er velkomne som viktige medspillere for å sikre mangfold og uavhengighet.

Hver gang vi diskuterer private bidrag, sier regjeringspartiene at de er glade for pengene som et supplement til det offentlige bidraget. Men noen ordninger i virkemiddelapparatet som styrker dette, vil man ikke ha. Det kan jo virke styrende på statens bevilgninger og dermed føre noen penger inn i systemet der staten ikke har kontroll – altså at statens innflytelse blir mindre. Fraværet av politikk for å styrke det private engasjementet er påfallende og etter hvert mer følbart.

Et eksempel blant flere av virkemidler som Høyre ønsker å ta i bruk, er gaveforsterkningsordningen. I debatten om visuell kunst mandag la Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet frem et forslag om en gaveforsterkningsordning rettet mot kunstmuseenes innkjøpsvirksomhet – et godt og nøye valgt eksempel. Selv her, hvor gaveforsterkningsordningen enkelt ville bli håndtert etter institusjonenes egne retningslinjer, avviste kulturstatsråden monotont ordningen. Statens bidrag ville jo da følge institusjonenes egne prioriteringer og falle utenfor regjeringens innflytelsessfære. Ja nettopp, det var akkurat det som var meningen.

Statsråden forsvarer her statens maktsfære nærmest på refleks. Statens penger er i hennes verden bedre penger enn de private, ganske enkelt fordi statens penger kan følges av hennes verdier som vilkår. Likestilling, barn og unge, skolesekk, nasjonale jubileer og integrering staker ut kulturlivets hovedkurs etter hennes pipe. Alt sammen er utmerkede tilnærminger, men samlet sett, og som føringer på en statlig hovedfinansiering, er det meget tvilsomt både i forhold til ytringsfrihetsperspektivet og spørsmålet om hva som bidrar til gode kunstneriske prosesser – særlig i en tid som vår med så store omveltninger.

I mandagens debatt viste kulturministeren til en artikkel i Samtiden av Tom Remlov om kunstnerisk programskaping og institusjonenes samfunnsoppgaver. Eksemplet var ment å forsvare statens styringsdialog gjennom tildelingsbrevene. For meg understreker denne henvisningen at Arbeiderpartiet – og det bekreftet i og for seg også representanten Gjul i dag – ikke helt forstår hvilke problemstillinger vi snakker om. Ledere av kulturinstitusjoner vil selvsagt ikke drive sin programskaping uavhengig av det samfunnet de virker i. Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet er at Høyre mener at programskaperen selv skal bestemme hvilke temaer som skal vektlegges, helt uavhengig av noen statlig meny eller anvisning, mens Arbeiderpartiet vil legge en hovedkurs også for innholdet, tuftet på egen, og dermed statens, oppfatning av hva som er de viktige verdimessige prioriteringer i tiden. Kulturlivet som selvstendig stemme skal altså dempes eller tilrettelegges i henhold til verdimessige målsettinger.

Kulturministeren burde i denne sammenheng merke seg at den samme Tom Remlov og Operaens egen interesseorganisasjon, NTO, tross risiko for manglende bevilgninger fra regjeringen, nå har fått nok, og at de gjennom årene har gitt tydelige varsko om at den statlige styringen gjennom tildelingsbrevene nå er følbar og kunstnerisk kontraproduktiv.

I dette budsjettet følger Høyre opp satsingen på det frie feltet. Her ligger et stort potensial for kunstnerisk utvikling og spennende entreprenørskap som peker inn i fremtidens samfunn. Høyre ønsker å ta disse kreftene i bruk for å styrke kunstnerisk slagkraft, kunstnerisk mangfold og utvikling, gjerne på tvers av genrer og plattformer.

Denne satsingen er også fra vår side satt inn i et maktperspektiv. Der institusjonene er eiet, har sine styrer oppnevnt fra, og er bortimot fullfinansiert av offentlige midler, ligger det frie feltet lenger unna statens etter hvert nokså lange armer og har derigjennom en sterkere integritet det er grunn til å verne om. Høyre ønsker å videreutvikle ordningene knyttet til årstilskuddene og basisfinansieringen. Det bør være mulig å bygge et karriereløp og en kunstnerisk virksomhet uavhengig av statlig eierskap. Virksomheter som Visjoner Teater eller Trondheims fantastiske Cirka Teater burde ha et helt annet rom for utvikling enn det regjeringen har gitt dem, tross store økninger i bevilgningene. Men så kontrolleres de da heller ikke, slik tilfellet eksempelvis er for knutepunktsinstitusjonene der staten sørger for å ha styremajoriteten på plass.

Høyre vil ta hele landet i bruk. Det har vært en sterk sentralisering av de store institusjonene i Oslo, som selvfølgelig også har betydd en sentralisering av makt. Det beste eksemplet er kanskje å finne i filmpolitikken. Regjeringen kjørte gjennom sammenslåingen av virksomheten i Filmens Hus. Jeg angrer litt på at Høyre ble med på det den gangen. Vi trodde at Giske ønsket å bygge opp filmmiljøene også i andre deler av landet – det var altså ikke tilfellet. Den regionale filmsatsingen har i svært liten grad vært fulgt opp. Resultatet ser vi gjennom statistikkens tydelige språk – de fleste pengene går til Oslo-området. Høyre gjør her tydeligere endringer i sine prioriteringer. Det er også trist at regjeringen ikke har sørget for å ivareta etterutdanningen som Filminstituttet hadde. Det vitner om dårlige ambisjoner for filmen at regjeringen verken har fått på plass akseptable økonomiske rammevilkår for filmutdanningen eller en mastergrad som har vært sterkt etterspurt.

I senere innlegg fra Høyres representanter vil vi også ta for oss idrettspolitikken, det immaterielle kulturvernet og kulturskolene. Jeg vil selv komme tilbake til mediepolitikken. For øvrig støtter Høyre Venstres forslag nr. 34, og jeg tar opp de forslagene som vi selv er med på.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olov Grøtting (Sp) [10:44:36]: Opposisjonspartienes forslag til kulturbudsjett er veldig forskjellige. Det ligger an til store uenigheter om kulturpolitikken i årene som kommer dersom de mørkeblå skulle vinne valget neste høst. For mens Høyre vil øke bevilgningene til kultur, ønsker Fremskrittspartiet å kutte 16 pst. av budsjettet, noe som tilsvarer drøye 1,5 mrd. kr. Høyres planer for kulturen har større likhetstrekk med de rød-grønnes kulturpolitikk enn med den potensielle koalisjonspartneren Fremskrittspartiets kulturpolitikk. I Fremskrittspartiets alternative budsjett skal kulturpotten altså kuttes med 1 524 mill. kr, og disse skal hovedsakelig hentes fra Kulturrådet og institusjonene. Fremskrittspartiet vil gjøre store kutt i institusjonsstøtten. Er dette en kulturpolitikk vi kan vente oss av Høyre i en eventuelt mørkeblå regjering, eller vil uenigheten medføre blått kaos?

Olemic Thommessen (H) [10:45:38]: En blå regjering skal også gjennom en forhandling der man finner ut av hvilke prioriteringer man skal legge opp til. Jeg føler meg trygg på at man fra Høyres side vil legge stor vekt på kultursatsingen. For Høyre er kultur svært viktig. Det er svært viktig for oss å ivareta kulturarvperspektivet – det synspunktet deler vi med Fremskrittspartiet. Det er viktig for oss å ivareta det maktperspektivet som jeg forsøkte å beskrive – det synspunktet deler vi også med Fremskrittspartiet. Men det er også viktig for oss å opprettholde et høyt bidragsnivå til kulturlivet generelt, og der er vi på linje med regjeringen når det gjelder bevilgningene. Det mener vi er viktig av mange årsaker, men særlig fordi det dreier seg om at vi også i et lite land skal ha en god kulturpolitikk som alle kan vokse på. Høyre vil legge stor vekt på det. Et stort Høyre vil sikre et godt kulturbudsjett.

Kåre Simensen (A) [10:46:53]: Etter debatten på mandag om visuell kunst, som representanten Thommessen fulgte opp i sin replikk til representanten Gjul og i sitt innlegg her, har jeg lyst til å stille representanten et spørsmål om regjeringens overstyring av kulturlivet. Jeg har lyst til å utfordre Thommessen: Mener representanten Thommessen at det er urimelig å stille krav til kulturlivet og institusjonene om at de også må nå ut til et bredere lag av folket og publikum, når man vet at man bruker milliarder av kroner av fellesskapets penger på kultur? Er det overstyring når man har forventninger til at det ikke bare er høyt utdannete mennesker i de store byene som får benytte seg av kulturtilbud, men sørger for at kulturen også når ut til en større del av befolkningen? Er det mer politisk korrekt styring når representanten fra Fremskrittspartiet i sitt innlegg her i stad sa at man ønsker at Den Norske Opera heller skal spille Figaro enn andre oppsetninger som de hadde planlagt?

Olemic Thommessen (H) [10:47:55]: Representanten Simensen demonstrerer nok en gang at Arbeiderpartiet ikke skjønner hva vi snakker om, fordi de tillegger oss meninger som vi ikke har. Vi mener det er helt selvfølgelig at man skal ha en politikk som dreier seg om formidling til brede lag og kanskje grupper som ikke får det. Vi mener det er helt selvfølgelig at man skal ha en politikk som åpner for deltakelse så bredt som overhodet mulig, men vi mener at det er uheldig, direkte feil og i strid også med prinsipper knyttet til ytringsfrihet og ønsket om kulturen som en drivende kraft i et samfunn, at vi skal legge føringer for rammene for hvordan program skal skapes. For å ta det med teskje: Når en kunstnerisk leder for en institusjon skal legge sitt program, skal vedkommende selv få tenke gjennom hva som er det viktige i samfunnet i dag, og selv finne ut av hva det er? Eller skal man, som Arbeiderpartiet vil, legge føringer for hva disse overordnede verdiene skal være? Det er å legge rammer for kulturlivet som man aldri hadde drømt om å gjøre f.eks. overfor mediene.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:49:11]: I replikkordskiftet med Fremskrittspartiet i stad framkom det at Fremskrittspartiet ønsker en lik sats på mediemoms når det gjelder papirutgaver og elektroniske utgaver av aviser. Jeg har forstått det slik at også Høyre ønsker en lik momssats her. Men jeg har hatt problemer med å se hvilken sats partiene legger seg på, og jeg må bare beklage hvis jeg kunne ha lest det, men jeg har altså ikke klart å finne det. Jeg lurer på om det er 0 pst., som på papiravisene i dag, 8 pst., som har vært et kompromissforslag som har ligget ute i feltet, eller 25 pst., som gjelder de elektroniske avisene per i dag?

Olemic Thommessen (H) [10:49:51]: Det er 8 pst., som Mediebedriftenes Landsforening har foreslått, og som vil gi en provenyløsning som det hadde vært fullt mulig å håndtere. Det er nærmest ubegripelig at regjeringen med så stor selvfølge bare avskriver den problemstillingen. Det forteller oss at Kulturdepartementet nok en gang taper slaget mot Finansdepartementet. Det forteller oss også om et kulturdepartement som dessverre er nokså svakt, og som undergraver hele regjeringens troverdighet på kulturområdet. Når Finansdepartementet ikke støtter momsen, når Utdanningsdepartementet ikke får på plass en filmutdanning eller ivaretar utdanningen i nordisk, og når Miljøverndepartementet ikke ivaretar kulturminnevernet på en måte som et kulturløft f.eks. ville bidra til, ja da fremstår Kulturdepartementet som et rent bevilgningsdepartement, mens den samlede profil på regjeringens kulturpolitikk fremstår i et nokså lunkent lys.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:51:11]: Folk flest er storbrukere av kunst og kultur. Vi hører på musikk, ser film, leser bøker eller opplever kunst i alt fra reklame til det offentlige rom. Vi bruker kultur til å koble ut og slappe av med, men også til selvutvikling og refleksjon. En film, en bok, en sang eller et bilde kan nytes, men samtidig utfordre oss til å tenke på nye måter. Kunsten har en viktig egenverdi både for dem som skaper, dem som formidler, og dem som opplever kunst.

Kulturløftet har vært svært ambisiøst. Jeg må si vi er heldige i Norge som har mulighet – og ikke minst politisk vilje – til å satse så mye på kultur. Enkelte framholder at det er et luksusgode, men jeg tør påstå at det er av stor verdi – som bidrar til et bedre samfunn å leve i. En kan vel si at det med en god del av kulturen er sånn at en ikke blir klar over hvor viktig den er, før den ikke er tilstedeværende. Skal vi være sikre på en fortsatt storstilt satsing på kultur, er det viktig med en fortsatt rød-grønn regjering også etter at Kulturløftet II er innfridd. Kun da kan vi være trygge på at ambisjonene opprettholdes, at vi får en kulturpolitikk som vektlegger rettferdighet, og at kulturen skal nå alle, uavhengig av bakgrunn, økonomi og geografi.

Kulturlivet har store ringvirkninger. Kulturlivet er et møtested på tvers av kultur, religion, alder og bakgrunn. Kunst og kultur bidrar bl.a. til god helse, sosialt fellesskap og læring. Forskningsresultater har vist at kunst og kultur i skolen kan bidra til bedre resultater også på andre kompetanseområder.

Et godt kulturtilbud er også viktig for stedsutvikling. Levende samfunn fordrer levende kulturliv. Folkebibliotek, kulturskoler, museer og andre lokale kulturarenaer er sentrale for utviklingen av gode lokalsamfunn.

Jeg må innrømme at jeg er stolt av at vi følger opp Kulturløftet. Helt fra vi inngikk et samarbeid i den rød-grønne regjeringa, har vi holdt en stø kurs mot at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. Vi har holdt løftene hele veien, men vi har selvfølgelig også videre ambisjoner.

For SV er det viktig å gi kultur for barn et skikkelig løft. Vi mener at støtten til kulturproduksjon for barn må prioriteres når et nytt kulturløft skal på plass. Barn og unge skal ha muligheter til å oppleve og utøve kultur. Barnekulturen har ikke hatt den statusen den fortjener. Det er et politisk ansvar å gi de vilkårene som trengs for å heve både kvalitet, utbredelse og status. Kulturskolene er her viktige. Jeg må innrømme at vi gjerne skulle gjort mer på akkurat det feltet enn vi har fått gjort. Men det at det nå legges inn en kulturskole-time i uka, mener vi er en god sak. På den måten kan alle barn få muligheten til å bli kjent med kulturskolen. Det er en kjent sak at kulturell deltakelse er et klassespørsmål. Deltakelsen avgjøres for ofte av sosial tilhørighet og økonomi, så også deltakelse i kulturskolene. Å gi alle et kulturskoletilbud kan føre til en utjevning. En annen fordel er at ansatte i kulturskolen på denne måten i større grad kan tilbys hele stillinger og bedre betingelser.

SV mener at praktiske og estetiske fag må få en mer sentral plass i skolen. Den kulturelle skolesekken er i så måte et vellykket tilbud som bringer profesjonell kunst av høy kvalitet til barn og unge over hele landet. Det er viktig fortsatt å satse på dette tilbudet. Jeg mener det må legges særlig vekt på at skolesekken skal gi mer varig engasjement og arbeid med kunst og kultur.

Til slutt vil jeg også i denne debatten påpeke at det er viktig å sørge for at kunstnere må gis mulighet for å leve av kunsten sin. Det har vært spesielt viktig for SV at det fortsatt gis mulighet for langsiktige og forutsigbare inntektsmuligheter for etablerte kunstnere når dagens garantiinntekt fases ut. Vi er derfor glade for at det opprettes to langvarige stipendordninger, med minimum ti års forutsigbarhet. Det skal gjelde de etablerte kunstnerne, men også seniorkunstnere. For oss har det vært vesentlig at det er minimum ti år, at man også kan søke om å få ytterligere fem år, og ikke minst at det gis en forutsigbarhet ved at man skal få ti–tolv måneders varsel om man får dette stipendiet eller ikke.

Det er ingen tvil om at det ville medført store konsekvenser for Kultur-Norge særlig hvis Fremskrittspartiets alternative budsjett hadde fått flertall. Jeg er særdeles glad for at vi med flertallets forslag får nok et historisk løft for kultursektoren i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:55:47]: Representanten påpekte flere ganger at det var viktig å løfte fram barn og unge og ungdomsarbeid når det gjelder kulturen. På Andøya er det arrangert en festival siden 1983. Denne festivalen ligger helt ute i havgapet, styres av ungdom og er for ungdom. Det er en festival som er rusfri, og det er en av de svært få som er tilgjengelig for ungdom under 18 år. Det er skrevet en positiv merknad i budsjettet, og det er tatt opp også fra flere muntlig. Hva skal til for at den sosialistiske regjeringen vil være med på å støtte disse ungdommene i det arbeidet de gjør på Andøya for en rusfri festival? Hva kan representanten gjøre med det for å løfte denne enda mer fram?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:56:48]: Det er mange gode merknader i forbindelse med budsjettet, både fra opposisjonen og fra posisjonen, og en god del av merknadene kunne vi kanskje ha vært med på hvis vi hadde hatt noe mer tid til å se på konsekvensene av det osv., sånn som f.eks. denne om Andøya. Så skal vi være litt forsiktige med å peke på altfor mange små, konkrete prosjekter i et stort kulturbudsjett, for det kan gi falske forhåpninger, særlig hvis det ikke medfører en reell økonomisk støtte til disse prosjektene. Men selvfølgelig er SV innstilt på å sørge for at flest mulig lokale positive tiltak blir støttet, og spesielt viktig er ungdomsprosjekter og de som også er av rusfri art, for det er veldig mye ungdom under 18 år som ikke føler at de har et tilstrekkelig godt tilbud.

Olemic Thommessen (H) [10:57:48]: SV er befriende klare når det gjelder nettopp det å kunne legge føringer overfor kulturlivet. SV synes at det er greit med kvotering f.eks. med tanke på likestilling, og har også vært klare på at det er greit å legge føringer når det gjelder mangfold eller integrering. Det synes jeg er fair, og det opplever jeg er et klart signal. Men det er én ting som det forbauser meg at miljøpartiet SV ikke mener at man skal ta med, og det er miljøperspektivet. Private bedrifter i Norge pålegges i sine årsberetninger å redegjøre for bedriftenes miljøprofil. Skulle det ikke da være naturlig at også kulturlivets virksomheter, blant de hensynene man skal legge inn som førende for kulturlivet, burde ha med miljøperspektivet?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:58:51]: Det er et interessant spørsmål som Thommessen her tar opp. Vi synes det har vært veldig viktig å gi en del føringer innenfor kultursektoren, som innenfor mange andre sektorer som får statlige overføringer – det være seg inkludering, likestilling eller ikke minst universell utforming, som har blitt stadig viktigere, men det gjelder også helt åpenbart spørsmålet om miljø og miljøperspektivet. Det er noe vi kan ta med oss og vurdere i tida framover.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:59:37]: Representanten var inne på kulturskolene i sitt innlegg og ga en liten innrømmelse av at regjeringen ikke har gjort så mye som man kanskje hadde forventning om for fire år siden. Men det man nå har gjort, er å legge inn 72 mill. kr til en time i SFO, som da skal bli et tilbud til alle. Det er jo ikke det kulturskolene i utgangspunktet driver med, det er ikke det kulturskolene har spurt etter, og det er ikke det de 30 000 på venteliste har spurt etter. Spørsmålet mitt er: Når man først plutselig kan hoste opp penger til kulturskolene, hva er det som gjør at man gir kulturskolene noe helt annet enn det de har spurt om, som ikke gir barna på venteliste plass, og som heller kanskje mer ligner på et virkemiddel for å oppfylle SVs drøm om en heldagsskole?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [11:00:32]: Det er mange utfordringer når det gjelder kulturskole, ikke minst å få redusert ventelistene. Skulle vi ha fått redusert ventelistene til null per i dag, hadde det kostet veldig mye midler. Det at vi nå kan få én kulturskoletime til alle, innebærer sannsynligvis at noen som står på venteliste per i dag, får et tilbud som er tilstrekkelig for dem. Men det aller viktigste er at vi nå gir alle en mulighet til å bli kjent med kulturskolene. Det kan medføre at enda flere ønsker et kulturskoletilbud, sånn at ventelistene noen steder dessverre blir lengre enn de er per i dag.

Det er noen kommuner som allerede har gjennomført dette, og som er kjempefornøyd. Jeg har fått tilbakemelding fra mange kommuner om at de imøteser dette med stor glede. Selv om kanskje ikke alle får det de har etterspurt, imøtekommer det i hvert fall noe av det Kulturskole-Norge har etterspurt også.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Olov Grøtting (Sp) [11:01:58]: Kultur er viktig for samfunnet vårt.

Kultur er så mangt. Bor du i en by, kan du ha muligheten til å konsumere kulturopplevelser. Men ute i distriktene må du i mye større grad være med på å produsere kulturopplevelsene selv, dersom du ønsker slike tilbud.

Høykvalitets profesjonelle forestillinger, utstillinger og andre kulturuttrykk er viktig. Det gir oss gode opplevelser og skikkelig krydder i hverdagen, og det gir også barn, unge og andre amatører noe å strekke seg etter. Men det er den folkelige kulturen – frivilligheten, også kalt tredje sektor – som er aller viktigst, og som er selve limet i samfunnet.

Norge er som kjent et av verdens beste land å bo i. Her har vi det trygt og godt. Vi har bygget opp et velferdssamfunn som ivaretar barna våre, våre eldre og oss selv når vi er syke og trenger det.

Samfunnet vårt har gjennomgått enorme forandringer de siste par generasjonene. Storfamilien med flere generasjoner og svære ungeflokker er for lengst borte. Voksne barn bor langt fra sine foreldre, og søsken spres for alle vinder når de blir voksne. På mange måter har venner erstattet noe av det familien var for hverandre før.

Jeg mener på ingen måte at vi skal tilbake til 1950- og 1960-tallet. Men når jeg nå beskriver dagens samfunn, uten storfamilie og slekta som bor milevis unna hverandre, kanskje i andre land eller på et annet kontinent, høres samfunnet trist ut.

Men slik er det jo ikke. Norge er likevel et av verdens beste land å bo i. Og selv om noen er ensomme og det finnes fattige her i landet, er da de aller fleste slett ikke det. De fleste av oss har det godt og trygt økonomisk. Vi har velferdsgoder fra det offentlige i form av barnehager, helsetjenester og eldreomsorg – og ikke minst har vi frivilligheten.

Frivillig sektor er det aller viktigste vi har i et moderne samfunn. Den er det som, i tillegg til de andre private og offentlige godene vi har, gjør Norge til et så godt land å bo i. For det offentlige kan aldri gi oss alt vi trenger. Så god råd har vi ikke, heller ikke i Norge, der vi har «pæeng på bok». Det private kan heller aldri gi oss det vi trenger. Penger er ikke alt i livet. Vi kan ikke kjøpe oss lykke om vi blir aldri så rike.

Men frivillig sektor – samværet med andre, omsorgen for hverandre som fins i denne sektoren – gir oss det vi trenger i tillegg til privat rikdom og offentlige velferdstjenester. For noen er det givende å jobbe i frivillig sektor – være trener, eller kanskje besøksvenn for eldre eller ensomme. Det gir oss noe selv at vi kan bidra med noe for andre.

Andre er med i idrettslag fordi de har lyst til å gå på ski eller kanskje kaste håndball. Noen blir til og med innmari gode i disse idrettene. Hadde vi hatt noen Therese Johaug i langrennstoppen uten den lokale langrennsklubben i bittelille Dalsbygda i Os kommune i Østerdalen? Hadde vi hatt håndballjenter som hadde vunnet mesterskap etter mesterskap uten frivilligheten, uten de lokale håndballklubbene? Eller hadde vi fått fram talenter innen musikk, sang, opera eller teater uten frivillige lag og foreninger av ymse slag? Nei, det tror jeg ikke.

Målet er heller ikke at vi bare skal få fram talenter. Frivilligheten er minst like viktig for dem som aldri blir verdensmestere i noe som helst, men som bare ønsker å være med i et fellesskap og ha det bra.

Frivillighetens viktigste oppgave er å gi folk et godt og meningsfylt liv, enten de er med på å lage kultur, eller de vil oppleve kultur.

Frivilligheten er så viktig for samfunnet vårt at vi i Senterpartiet puttet fryktelig mange egg – faktisk nesten alle vi hadde – i en kurv i årets kulturbudsjett. Den kurven het momskompensasjon til frivilligheten. Og det lyktes vi med. Momskompensasjonen til frivillige lag og foreninger har fått et løft på 320 mill. kr i statsbudsjettet for 2013, og ordningen er nå på nesten 1 mrd. kr. Dette er tidenes løft for frivilligheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [11:06:32]: Jeg forstår at representanten og Senterpartiet er veldig opptatt av Bygde-Norge og det som skjer rundt omkring i hele landet. Men partiet er veldig lite synlig når det gjelder standpunktet rundt å avgiftsbelegge e-boken. Man vet at det er lite framtidsrettet og gammeldags å tro at vi for all evighet skal beholde papirboken alene, og at e-boken ikke er kommet for å bli.

Jeg forstår også at representanten er opptatt av det norske språk, norsk litteratur, norske forfattere, norske forleggere og norske bokhandlere rundt omkring i hele landet og den ekspertisen en sitter på. Men hva har Senterpartiet gjort, og hva har representanten gjort overfor de andre sosialistene i regjeringen? Og hva har man gjort overfor Finansdepartementet for å fjerne momsen, eller i hvert fall likebehandle papirbøker, e-bøker og lydbøker?

Olov Grøtting (Sp) [11:07:39]: Takk for spørsmålet.

Det er jo ikke sånn at vi i Senterpartiet er interessert bare i Bygde-Norge eller bare i papirbøker eller norske forfattere, men vi synes selvsagt at det er viktig å opprettholde et kulturtilbud over hele landet og stimulere til at vi får flest mulig norske forfattere.

Når det gjelder spørsmålet, er vi veldig opptatt av å finne ut hvordan vi kan behandle e-bøker i framtiden, for det er vel egentlig ikke så mange som har funnet svaret på hvordan vi kan få likebehandlet e-bøker og vanlige bøker. Vi hadde en gjennomgang av dette da vi var innom biblioteket i Drammen forleden, da vi også diskuterte dette spørsmålet i forhold til bibliotekene og e-bøker der. Dette er et spørsmål vi har på agendaen framover.

Olemic Thommessen (H) [11:08:47]: Jeg opplevde representanten Grøttings innlegg som veldig interessant i forhold til ønsket om vekst nedenfra. Nå er det jo slik at denne regjeringen har sørget for at de som styrer med pengene, blir stadig færre, og de holder til i Oslo. Det er dessverre en veldig tydelig statistikk på hvordan utviklingen er når det gjelder hvem som får midler.

Jeg tror den beste veien til å sørge for at miljøer over hele landet får midler, er at disse miljøene blir gode, at de klarer å skrive fine søknader, bygge gode prosjekter som når frem i søknadsbehandlingen, men også at man har kriterier som verdsetter de kvalitetene som må til lokalt. Kan representanten Grøtting si seg enig i det? Og i så fall, er hun fornøyd med den linjen regjeringen har ført? Og er hun fornøyd med hva Senterpartiet har oppnådd i spørsmålet om sentralisering?

Olov Grøtting (Sp) [11:09:57]: Det er et viktig spørsmål som stilles her. Vi er ganske riktig opptatt av at det skal være kulturopplevelser og kulturtilbud over hele landet. Det var det mitt innlegg handlet om, for frivillighet er noe av det viktigste vi har når det gjelder kultur. Der blomstrer det, der gror det. I tillegg må vi også ha de større kulturinstitusjonene og den profesjonelle kunsten. Det er naturlig nok ikke slik at vi ute i Bygde-Norge får en opera eller andre store institusjoner, men vi får operamiljøer; i Nord-Østerdal har vi bl.a. Opera Di Setra. Så det blomstrer i Bygde-Norge, og jeg tror faktisk at slike institusjoner som operaen i Oslo har vært med på også å skape engasjement for eksempelvis opera ute i Bygde-Norge.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:11:07]: Det siste kan jeg si meg helt enig i. Det var for øvrig også mye i representanten Grøttings innlegg som jeg kan si meg enig i.

Representanten var inne på momskompensasjonsordningen, en ordning som Senterpartiet har flagget veldig høyt og vært veldig fornøyd med. Men tilbakemeldinger fra frivilligheten går på at ordningen skaper mye unødig byråkrati. Var det noe som var poenget med den ordningen, var det nettopp å frigjøre energi og ressurser i frivilligheten – ikke å kaste det bort på byråkrati.

Spørsmålet mitt til representanten Grøtting er: Er Senterpartiet fornøyd med ordningen som den framstår i dag, eller vil man ta på alvor de tilbakemeldingene som kommer fra frivilligheten?

Olov Grøtting (Sp) [11:11:56]: Takk for spørsmålet. Det er jo ikke bare negative tilbakemeldinger om denne ordningen. Jeg tror først vi kan slå fast at momskompensasjonsordningen er viktig, og den er bra for frivillige lag og organisasjoner. Det er det ingen tvil om, og det har organisasjonene selv bekreftet i høringene vi har hatt. Men en evaluering av ordningen som ble lagt fram i går, viser faktisk at hele 67 pst. av organisasjonene opplever ordningen som ubyråkratisk. Derfor tror jeg nok bildet er mer nyansert enn det representanten Øyvind Håbrekke tegnet her. Vi har hele tiden hatt fokus på å forenkle frivillig sektor, og vi gjør det vi kan for å gjøre det enda enklere i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:13:08]: Er kulturpolitikk mer enn penger? Ja, det er det.

Kulturpolitikk handler om forståelsen av mennesket, om forståelsen av samfunnet, om ytringsfrihet, om makt og om åndsliv. Derfor vil jeg begynne med å si at Kristelig Folkeparti tar utgangspunkt i at kultur er en fundamental del av et menneskes liv, av nærmiljø og lokalsamfunn, av et nasjonalt fellesskap – og del av internasjonal kontakt og fellesskap. Dette er et fundamentalt utgangspunkt, og det er fundamentalt i forståelsen av det menneskelige liv og menneskelig fellesskap – uavhengig av kulturpolitikk og statlige virkemidler som sådan.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å ta utgangspunkt i at vi ikke kan sette likhetstegn mellom kulturliv og kulturpolitikk. Man hører stadig en retorikk, særlig fra rød-grønn side, der man får inntrykk av at kulturpolitikkens oppgave er å drive kulturlivet. Jeg vil bruke et bilde fra jordbruket: Det er ikke sånn at kulturpolitikerne, politikken og myndighetene setter såkornene i jorda. Kulturpolitikkens oppgave er å gjødsle og vanne når såkornene er sådd. Derfor er det heller ikke detaljer, flisespikkeri eller skinnuenighet når vi diskuterer styring av kulturlivet. Kultur handler om ytringsfrihet og makt.

Ett av stikkordene i denne diskusjonen er ordet «programmering». Det er ikke sånn at ordet programmering uheldigvis har blitt nevnt i en eller annen setning fra de rød-grønne. Nei, det er nå et ord som går igjen i alle kapitler og stortingsmeldinger der man omtaler hvordan man ønsker å drive kulturpolitikk i de ulike sektorene. Det er en helt sentral del av styringsdialogen med alle som mottar statlig støtte. For å bli i jordbruksbildet: Man kan få inntrykk av at de rød-grønne ikke bare ønsker å være bonden som setter såkornet i jorda. Man ønsker i tillegg å ha med seg et ugressmiddel som kan ta bort eventuelle vekster i enga som man ikke ønsker å ha der.

I diskusjoner vi har hatt om dette tidligere, svarer de rød-grønne til stadighet at det bare handler om hvilke målgrupper man skal nå. Hvis det handler om det, kan man si «målgrupper» – og at man vil diskutere målgrupper med institusjonene. Men man har valgt å bruke ordet programmering. Man bruker det konsekvent – igjen og igjen og igjen. Da må man ta ansvar for å svare på hva det innebærer.

Kulturbudsjettet nærmer seg 10 mrd. kr. Tar vi et steg tilbake og spør oss hva vi ville brukt 10 mrd. kr til hvis vi skulle bruke det på kulturliv, tror jeg veldig mange ville sagt: La oss gi barn og unge en mulighet til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur. Likevel er det etter denne opptrappingen et paradoks at dette er et av områdene som virkelig er nedprioritert. Kulturskoler, korbevegelsen, korpsbevegelsen, de institusjoner og bevegelser som virkelig gir barn og unge muligheter, har regjeringen valgt konsekvent å nedprioritere. Norge har – internasjonalt – en unik tradisjon for kor. Likevel snakker man i et kulturbudsjett på 10 mrd. kr – der bare økningen er på 800 mill. kr – om økninger på korfeltet med 1 mill. kr her og 200 000 kr der. Det er en systematisk nedprioritering av korfeltet.

Når det gjelder kulturskoler – der man endelig har lagt inn penger – legger man inn midler til noe kulturskolene ikke har etterspurt, og som ikke gir de tusenvis av ungene som står venteliste, plass og mulighet til å lære seg det de ønsker.

Når det gjelder frivillighet, har man innført en momskompensasjonsordning. Det er for så vidt bra, men nå omtaler man den som en støtteordning på linje med andre støtteordninger, men det var den aldri ment å være. Her må vi rydde opp i byråkrati, her må vi slippe frivilligheten løs, her må vi slippe kulturlivet løs. Så har Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett vist at det er mulig å omprioritere, sånn at vi gir de områdene som er nedprioritert, mulighet til å vokse og utvikle seg.

Jeg tar med dette opp de forslagene som Kristelig Folkeparti står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:18:43]: Øyvind Håbrekke tegner i sitt innlegg et bilde av virkeligheten når det gjelder frivilligheten, som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Frivilligheten blomstrer som aldri før. Over hele landet ser vi et voldsomt engasjement, og denne regjeringen har vitterlig støttet opp om frivilligheten gjennom en momskompensasjonsordning og gjennom de ulike støtteordningene vi har – tilsvarende over 0,5 mrd. kr. Man har støttet opp om korpsbevegelsen ved stadig å styrke innkjøpsordningen for musikkinstrumenter, og over hele landet feires det og jubles som aldri før over frivilligheten. Så jeg vil på det sterkeste tilbakevise Håbrekkes påstand. Kristelig Folkepartis problem er at man har valgt side – et borgerlig regjeringsalternativ. Når man skal i forhandlinger med Fremskrittspartiet – som kutter over 1 mrd. kr i kulturbudsjettet – er spørsmålet hvordan man med den typen politikk skal nå de målene som Kristelig Folkeparti er opptatt av å nå.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:19:52]: Først vil jeg korrigere representanten litt på det at frivilligheten blomstrer som aldri før. Frivilligheten i Norge har alltid blomstret, og forskningen på frivillighet viser nok et mer nyansert bilde av hvordan det utvikler seg.

At det er flere midler på statsbudsjettet fordi vi har fått momskompensasjonsordningen, er riktig. Men det viser igjen bare det jeg sier, at i den rød-grønne retorikken setter man likhetstegn mellom de to begrepene «statlige bevilgninger» og «kulturliv». Det er en usunn tilnærming, mener jeg.

Ja, Fremskrittspartiet har en helt annen kulturpolitikk enn Kristelig Folkeparti. De kutter 1,5 mrd. kr i kulturbudsjettet. De gjør en del – vil jeg si – merkelige prioriteringer, som jeg overhodet ikke kan stille meg bak. De kutter f.eks. i bevilgningene til nasjonale institusjoner og ber dem ta det inn igjen i billettinntekter, som i realiteten fører til en kommersialisering av disse institusjonene. Det er en kulturpolitikk som ligger hinsides det Kristelig Folkeparti kan støtte og gå god for. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg tar like sterkt avstand til Fremskrittspartiets kulturpolitikk som jeg gjør til den rød-grønne overstyringen av kulturlivet. Så langt vil jeg gå.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:21:06]: Jeg er glad for klargjøringen av hvordan Kristelig Folkeparti ser på Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Det skal bli spennende å følge videre hvordan man skal klare å komme til enighet på det området. Det synes å være milevis avstand.

Så tar representanten opp dette med statlig overstyring, som det hevdes at denne regjeringen driver med, og som jeg på det sterkeste vil tilbakevise. Vi ser at kulturfeltet gjennom Kulturløftet, gjennom det at frivilligheten og institusjonene i kulturlivet for øvrig er styrket, opplever en frihet de sjelden har opplevd – fordi de har handlefrihet til å gjøre det de ønsker. De har mulighet til å realisere de planene som de tidligere kanskje bare kunne drømme om, nettopp fordi vi har evnet å øke bevilgningene.

En annen del av det frie og uavhengige meningssamfunnet er mediepolitikken. Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti står sammen med de rød-grønne i synet på produksjonsstøtte osv. Også her ser vi at de står milevis fra Fremskrittspartiets politikk, som handler om å legge ned lokalaviser. Vil Kristelig Folkeparti kunne akseptere at flere lokalaviser blir lagt ned, som Ib Thomsen har bekreftet vil bli resultatet av deres politikk?

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:22:15]: Kristelig Folkeparti ønsker en sterk mediestøtte. Det stiller vi oss bak. Så får velgerne stemme ut fra hva de mener om de ulike alternativene. Men dette er Kristelig Folkepartis politikk, det er viktig for Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder det representanten sier om styring av kulturlivet, er det noe som er ganske illustrerende: Man har fått større frihet enn før fordi man har fått mer penger. Jeg går ut fra at representanten vedstår seg det man skriver i tildelingsbrevene, at man legger føringer for hvordan pengene skal brukes. Det er en ganske god illustrasjon på at på samme måte som private penger kan medføre føringer for kulturlivet, vil rød-grønne bevilgninger medføre føringer for kulturlivet. Hvis man ønsker et fritt kulturliv, må man ta et oppgjør med de føringene som staten ønsker å sende med midlene. Det var det jeg gjorde i mitt innlegg.

Olov Grøtting (Sp) [11:23:30]: Representanten Håbrekke tegner et dystert bilde av dagens kulturpolitikk som heller ikke jeg kjenner igjen meg i.

Jeg vil følge opp det første spørsmålet fra representanten Stokkan-Grande. Vi har altså trappet opp kulturfeltet ganske mye. Vi opplever at Kristelig Folkeparti deler mange av de rød-grønnes verdier og prioriteringer i mange store kulturspørsmål. Fremskrittspartiet er helt i den andre enden av skalaen. Føler Kristelig Folkeparti seg trygg på at de i et slikt mørkeblått regjeringssamarbeid vil kunne føre en kulturpolitikk i tråd med Kristelig Folkepartis verdier?

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:24:19]: Jeg vil besvare spørsmålet med igjen å si at den rød-grønne regjeringen ikke har trappet opp kulturfeltet, de har trappet opp kulturbevilgningene. Det er to forskjellige ting. Det viser bare at det er en betydelig forskjell når det gjelder virkelighetsforståelsen av hva kulturpolitikk er, av hva kulturliv er, mellom oss og de rød-grønne.

Jeg tror representanten Grøtting er kjent med at Kristelig Folkeparti ikke går til valg på et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Vi har sagt at vi ønsker å bidra til et regjeringsskifte, og at det i den sammenheng er naturlig å snakke med alle på ikke-sosialistisk side. Vi går til valg på et regjeringssamarbeid mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Der står vi for vår kulturpolitikk.

Fremskrittspartiet har en ganske annen kulturpolitikk. Som jeg sier: Jeg tar like sterkt avstand til den som til de rød-grønnes forsøk på statlig overstyring av kulturlivet. Begge deler er alvorlig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:25:47]: Jeg er veldig enig i den innledninga som Kristelig Folkepartis representant hadde.

For Venstre, et liberalt parti, er det kanskje «ytringsfrihet» som er et av de hovedordene som danner grunnlaget for en kulturpolitikk. Det er derfor kulturpolitikk er annerledes enn helsepolitikk, næringspolitikk eller andre politikkområder der man skal prøve å få en størst mulig effektivitet og måloppnåelse. Kultur er ytringer. Det er ikke bare politiske ytringer uttrykt i politiske taler eller leserbrev som kampen for ytringsfrihet skal kunne innbefatte. Ytringer er også kunst, kultur og alle de andre måtene vi som mennesker i et samfunn ytrer oss på. Dette danner grunnlaget for Venstres kulturpolitikk.

Jeg tror at det som er skillet mellom det som kan kalles en borgerlig kulturpolitikk, og det som er den sosialistiske, som er grunnlaget for regjeringa, er at det er en helt annen målretting når det gjelder hvordan man bruker de kulturelle virkemidlene.

Jeg har lyst til å illustrere det med én forskjell i regjeringas forslag til budsjett som bare er på 6 mill. kr i forhold til Venstres alternative budsjett. Venstre er opptatt av de flerkulturelle kulturuttrykkene. Venstre er opptatt av at de flerkulturelle kulturuttrykkene bør gjenspeiles i den norske kulturpolitikken. Regjeringa gjør det ved å uttrykke det i tildelingsbrev til institusjoner, mens Venstre gjør det ved å tildele flere midler til de flerkulturelle institusjonene vi har. Det er en god illustrasjon på forskjellen – om man skal instruere statlige institusjoner, eller om man skal stimulere miljøer som jobber for det man tror er viktig å ha som en del av kulturuttrykket. Derfor har Venstre i hvert eneste budsjett de siste åtte årene prioritert de flerkulturelle kulturinstitusjonene – Nordic Black Theatre og alle dem som virkelig har bidratt til å få fram kunstnere med en annen kulturell bakgrunn. Det viser at vi tenker forskjellig når det gjelder akkurat dette.

Andre satsinger som Venstre har i sitt budsjett, er f.eks. at vi ønsker å fokusere mer på å utvikle bibliotekkonseptet i en ny digital tidsalder, at det er viktig å utvikle noen nye modeller for bibliotekene og deres viktige posisjon. Derfor ønsker vi et tilskuddssystem for dem som ønsker å utvikle nye bibliotekmodeller. Vi har også en gaveforsterkningsordning for museer som vi kommer til å kjempe for til solnedgang. Det handler om at vi ønsker en mye større satsing på både samlingsforvaltning og infrastruktur ved norske museer. Vi tror at en gaveforsterkningsordning kunne vært med på å bidra. Vi har et verbalforslag i dag om en opptrappingsplan knyttet til samlingsforvaltning og infrastruktur på museumssida. Vi har også lagt inn flere arbeidsstipender for kunstnere, ikke for de gamle, som SV snakket om i dag, men for å få flere unge kunstnere inn i kunstnerstipendordningene.

I sum plusser Venstre på 160 mill. kr til kultur i sitt alternative statsbudsjett. Det har vi i og for seg gjort hvert eneste år. Det er ikke bare regjeringa som har plusset på, vi har plusset på mer hvert bidige år de siste åtte årene. Når man påstår at det bare er pengesummen som er den store forskjellen, tror jeg nok at man må lete lenger ned i virkelighetsforståelsen sin for å klare å formidle et inntrykk av at de andre ikke bruker penger på kultur. Venstre har brukt mer på kultur i hvert eneste budsjett de siste åtte årene.

Til slutt: Det er litt forvirrende med så mange saker i to forskjellige debatter, men jeg skal i hvert fall ta opp de forslagene som er relevante i denne saken.

Presidenten: Vi kan vel kanskje bli enige om at representanten tar opp alle forslag som hører til under denne debatten, så er vi ferdig med det.

Da har representanten Trine Skei Grande tatt opp de forslagene hun refererte til, og som vi skal prøve å holde oversikt over.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [11:30:39]: Jeg vil dele at jeg er enig med representanten Trine Skei Grande i at ytringsfrihet faktisk er en veldig viktig del av norsk kulturpolitikk. Jeg mener at ytringsfriheten innenfor kulturlivet har blitt mye større under den rød-grønne regjeringa, nettopp fordi den rød-grønne regjeringa har sluppet til mange flere kulturuttrykk, gitt mange flere kunstnere muligheten til å få uttrykt det de har på hjertet. Det kan man bl.a. se av den økninga som har vært i Kulturfondet, innenfor både scenekunst, dans og musikk, der det overhodet ikke dreier seg om at regjeringa går inn og styrer, men faktisk tildeler flere midler, slik at flere får mulighet til å delta.

Det som jeg synes er litt underlig, er at Venstre, når man snakker om ytringsfrihet, ikke ser at også pressepolitikken er en del av ytringsfriheten – når man kutter i pressestøtten, kutter man også i ytringsfriheten.

Trine Skei Grande (V) [11:31:58]: Det er en liten omregulering i pressestøtten i vårt alternative forslag. Det handler om dagens systemer, bl.a. at man ikke klarer å få til en momsordning når det gjelder digitale medier. Det er i ferd med å bli et kjempestort problem også for pressepolitikken og mediepolitikken vår.

Vi tror ikke at det å forsteine dagens system er det beste. Det å tro at all ytringsfrihet går gjennom papiravisene, er heller ikke det beste. Vi ønsker en stor omlegging på dette feltet, både når det gjelder moms og støtte til digitale medier. Vi mener at dagens eierskapsstrukturtankegang, som handler om geografi, er helt foreldet i en digital hverdag.

Vi har også åpnet for at man kanskje kan lage rene journaliststipend, for i dagens digitale verden vil det også være mulig for enkeltjournalister som ikke er tilknyttet en redaksjon, å bidra med god journalistikk i norske medier.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Gunn Karin Gjul (A) [11:32:59]: I likhet med partiet Venstre ønsker regjeringspartiene å gjøre noe med pressestøtten, men vi ønsker ikke å kutte i pressestøtten, for det får faktisk dramatiske konsekvenser for både små og mellomstore aviser – også hvis man skal foreta den omlegginga som partiet Venstre ønsker.

En annen side som også er interessant å høre Skei Grande snakke om, er: Hva er det egentlig som er borgerlig kulturpolitikk? Jeg forstår det sånn at Venstres kulturpolitikk er å ha litt mer penger enn regjeringspartiene. Men når vi hører hva som er Fremskrittspartiets kulturpolitikk, skjønner vi at det er ganske stor avstand mellom det disse borgerlige partiene står for. Ser vi til Oslo, der de nå sliter med å bli enige om bl.a. Munch-museet, må vi nesten lure på om borgerlig kulturpolitikk dreier seg om total handlingslammelse.

Trine Skei Grande (V) [11:33:52]: Hvis det er sånn at Arbeiderpartiet har lyst til å bli enig med byrådet om å bygge Lambda, er det veldig fint for meg. Det Arbeiderpartiet har stått for i Oslo, er å utsette saken i det uendelige og å ville ha en ny arkitektkonkurranse for et nytt sted. Jeg tror det er viktig å få bygd det museet. Det hadde jeg håpet at Arbeiderpartiet kunne være med på, men hvis vi ikke klarer det, skal vi nok klare å finne en løsning på annet vis.

Jeg tror at man ser den borgerlige kulturpolitikken hvis man leser Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres forslag under ett. Jeg skjønner at dette er litt vanskelig for regjeringa å skjønne, men det handler ikke bare om hvor mye penger man har, men det handler om hvor mye man styrer pengene. Det handler ikke om at man blåser opp noen ordninger, men om at man kanskje må lage noen alternative ordninger og støtteordninger. Det handler ikke om at man gjør alle mulige størst mulig, for da plasserer man for mye makt ett sted. Jeg skjønner at regjeringa er redd for at den makta da må være offentlig. Jeg mener at den kanskje også må være privat noen steder. Man må gjerne også lage offentlig motmakt, men det er viktig å spre makt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Hadia Tajik [11:35:05]: Målet vårt er at Noreg skal vere ein leiande kulturnasjon, at kunsten og kulturen skal vere fri, at kunsten og kulturen sin eigenverdi vert verdsett. Tilgang til kunst og kultur og høvet til å uttrykkje seg kreativt er viktig i eit demokratisk samfunn. Det legg grunnlaget for meiningsbryting og breidde i det offentlege ordskiftet. Eit sterkt og dynamisk kulturliv viser igjen i eit mangfald av kulturuttrykk og stemmer, frå det smale til det kommersielle, frå det provoserande og aggressive til det sarte og varme – og alt imellom.

Gjennom Kulturløftet I og II har satsinga på kultur sidan 2005 vore historisk, med ein vekst på nærmare 5 mrd. kr. Det er ei dobling av kulturbudsjettet. No har kulturlivet fått økonomiske musklar. No har kulturen vorte løfta opp i politikkens elitedivisjon. No har me ein sterkare kulturell infrastruktur over heile landet. Frå 2013 utgjer Kulturløftet 0,96 pst. av statsbudsjettet, og me held stø kurs mot å innfri Kulturløftet.

Men éin ting er 1 pst.-målet og krafta som dette gjev. Like viktig er det kva me bruker pengane på. Me vil byggje grunnlaget for demokrati og deltaking for dei mange, ikkje for dei få.

Så opplever eg at representanten Olemic Thommessen i innlegget sitt inviterte meg til å kommentere betraktningane hans, og då vil eg gjerne gjere det.

Eg registrerer at han i innlegget sitt snakka veldig lenge om sin versjon av raud-grøn politikk, ikkje om Høgre sin politikk. Eg har ingen problem med den interessa han viser oss, men det er jo litt synd at det vert polemisert så veldig.

Representanten Thommessen meiner at auken i offentlege midlar betyr konsentrasjon av makt. Då må nesten kulturlivet leggje til grunn at Høgre ønskjer å kutte i dei offentlege midlane over tid. Ut frå dei betraktningane han delte om dei private initiativa han ønskjer å leggje til rette for, og dei skattefrådraga han ønskjer å gje, ser det ut som han ikkje har tillit til at private gjevarar vil fortsetje å gje, med mindre dei får skattefrådrag for å gjere det.

Så forstår eg det òg sånn at han meiner at ei regjering utan ein aktiv kulturpolitikk er ei god regjering. I det heile kom representanten med ganske sterke utfall mot omgrep som styringsdialog og uttrykte visjonar i tildelingsbrev. Derfor er eg ganske nysgjerrig på korleis han vil karakterisere dei følgjande to eksempla. Det første eksemplet er frå eit spørsmål frå Olemic Thommessen 29. mars 2006 retta til dåverande statsråd Trond Giske. Eg siterer:

«Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst har ført til omlegging av driften ved det tidligere Nasjonalgalleriet som rokker ved nasjonale funksjoner institusjonen så langt har ment å skulle ivareta.»

Og her er det interessante:

«Mener statsråden Norge trenger et museum som til enhver tid viser et historisk representativt bilde av norsk kunst, hvilke styringsverktøy mener statsråden departementet har for å ivareta dette?»

Representanten Thommessen manglar altså tillit til den faglege integriteten til dei som driv dette museet – med mindre ein bruker styringsverktøy, vil det ikkje verte gjeve eit historisk representativt bilde av norsk kunst. Det trur eg kulturlivet gjer klokt i å merke seg. I tillegg motseier han seg sjølv når han den eine dagen etterlyser styringsverktøy og den andre dagen seier at han vil ha mindre bruk av det. Representanten Thommessen viser seg i det heile å ha ganske korte armar i saker som engasjerer han personleg.

Så til det andre eksemplet, og det er frå eit tildelingsbrev frå 2003, altså under ei Høgre-dominert regjering med ein Kristeleg Folkeparti-statsråd. Dette er frå eit tilskotsbrev til Sogn og Fjordane teater. Eg siterer:

«Departementet føreset at institusjonane medverkar aktivt til å presentere ny norsk koreografi der forholda ligg til rette for danseframsyningar, og ber om at Sogn og Fjordane teater rapporterer om sitt arbeid på dette området i rapporten for 2004.»

Sogn og Fjordane skal altså medverke aktivt til å presentere ny norsk koreografi. Det skal programmerast inn, og det skal styre prioriteringane til Sogn og Fjordane teater. Og det har representanten Olemic Thommessen ingen problem med? Det er i alle fall sendt frå ei Høgre-dominert regjering.

Av det kan vi utleie at dei karakteristikkane representanten Olemic Thommessen brukte om vår kulturpolitikk, eller vår regjering, òg er karakteristikkar som han vil bruke om sin eigen.

Hovudforskjellen på ei Høgre- og Framstegsparti-regjering og vår regjering er at me kan vente oss vesentlege kutt med ei Høgre- og Framstegsparti-regjering, og auka kommersialisering av kulturlivet.

Det smale, det provoserande, det støytande, det som treng tid for å utvikle sin kunstnarskap, vil ikkje få det som det treng for å blomstre. Me vil leggje til rette for breidde, at heile breidda i ytringsrommet vert brukt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [11:40:30]: Jeg er litt nysgjerrig på dette med slottsmuseet. Kongeparet har vært raust og gjort sine gjenstander tilgjengelig for allmennheten med en vandreutstilling som har vært en suksess – med kjøretøy, kunst, klær, gaver, møbler, fotografier, dokumenter og svært mange private gjenstander helt fra kong Karl Johans tid.

Det er viktig at en nå ser fram mot 2014, og der har vi en historie som dekker helt fra 1814, 1905 og fram til i dag. Hvordan ser statsråden på en permanent utstilling for disse gjenstandene? Hvordan og hvor ser statsråden at en slik eventuelt kan etableres, og ser statsråden at dette kan være en flott utstilling i jubileumsåret?

Statsråd Hadia Tajik [11:41:32]: Dette er viktige gjenstandar, som eg trur det er mange som vil ha glede av å sjå. Det er eg glad for at det er mange som får. Når det gjeld spørsmålet om det kan verte ei permanent utstilling, er det noko eg ikkje har teke stilling til no. Så får ein heller vurdere det ved seinare korsvegar. Men det er ingen tvil om at det er viktige gjenstandar det her er snakk om.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:42:06]: Jeg har hørt mange budsjettdebatter i denne salen, men jeg må si at det er første gangen jeg hører en statsråd bruker hele sitt innlegg på å omtale andre partier, men ikke bruker tid på egen politikk. Det synes jeg er ganske spesielt, men det er jo for så vidt også på mange måter forståelig med den politikken som føres.

Frivilligheten er en viktig sektor, og mange gode ideer startes som et frivillig engasjement og dugnad, og utvikler seg til å bli større aktiviteter som krever andre måter å bli finansiert på. Arctic Race of Norway er et sånt eksempel, som har fått mye rød-grønn støtte i media, men ikke når det kommer til politiske beslutninger i denne salen. Samtidig ga statsminister Stoltenberg 25 mill. kr i statsgaranti til et rally-VM for en tid siden. Hvorfor vil ikke statsråden likebehandle sykkel og rally?

Statsråd Hadia Tajik [11:43:15]: For å ta det fyrste fyrst: Representanten Korsberg er kritisk til at eg i mitt innlegg faktisk responderte på det representanten Olemic Thommessen inviterte meg til å respondere på. Men eg vil tru at meininga med ein debatt er at ein responderer på dei utfordringane ein får undervegs i debatten.

Så til spørsmålet knytt til Arctic Race. Det er tradisjonelt ikkje slik at ein frå statleg side gjev midlar til akkurat denne typen konkurransar. Det betyr ikkje at konkurransane er dårlege eller uviktige, men det handlar om at ein vanlegvis pleier å gje midlar til f.eks. arrangering av OL eller ungdoms-OL. Det er det resonnementet som eg òg legg til grunn når det gjeld Arctic Race.

Olemic Thommessen (H) [11:44:13]: Jeg skal ved en senere anledning forsøke å finne taletid til å svare på utfordringene som er gitt.

Det jeg vil ta opp nå, er det som også jeg synes er litt påfallende, og det er at statsråden i sitt innlegg ikke brukte ett eneste ord om mediepolitikk.

Mediepolitikken er et område hvor hennes forgjengere heller ikke har overanstrengt seg. Det har skjedd svært lite på disse åtte årene, til tross for at medieområdet er under kolossal sterk endring. Det er presserende å få klare rammebetingelser og klare retninger for hvor vi vil politisk. Momsspørsmålet er et sentralt spørsmål. Betaling ved pålagt distribusjon er et annet, grensesetting for NRK er et tredje. Vi hadde to rapporter, Slettholm-rapporten og Sønneland-rapporten, som begge ble lagt frem like før Trond Giske gikk av. Disse rapportene er nærmest ved et pennestrøk blitt borte. Jeg spør statsråden: Er det noen eksempler fra disse rapportene som hun vil bruke til noen forslag?

Statsråd Hadia Tajik [11:45:21]: Igjen: Eg innleia med å snakke om dei overordna trekka i vår politikk. Eg legg til grunn at representanten Olemic Thommessen synest det er hensiktsmessig òg å få svar på dei utfordringane som han gjev meg undervegs.

Representanten Thommessen seier at vår regjering, altså eg, forgjengaren min og kanskje også hennar forgjengar viser mediepolitikken for lita merksemd. Til forsvar for forgjengaren min vart det nedsett nokre utval som kunne sjå nærmare på mediepolitikken, og som har sett fram forslag til tiltak som me følgjer opp no. Sjølv har eg journalistisk bakgrunn og stor interesse av utviklinga innanfor dette området. Avisene – media – står overfor store utfordringar i åra som kjem, ikkje minst på grunn av den digitale omlegginga, og at ein kan trenge nye finansieringsformer for journalistikken. Det er prosessar som eg vil følgje veldig tett. Det er òg grunnen til at me har auka produksjonstilskotet til media med 20 mill. kr.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:46:29]: I likhet med representanten Thommessen vil jeg komme tilbake til de utfordringene statsråden sendte.

Statsråden sa i sitt innlegg at Kulturløftet hadde løftet kulturlivet opp i elitedivisjon. Ja, til en viss grad er nok det riktig, men spør en korlivet utover det ganske land, ville en få et ganske unisont svar. Ja, kulturfeltet er i elitedivisjon, men den norske korbevegelsen er i 2. divisjon ut fra den politikken som føres. En kan bare se i budsjettet. På andre områder er måleenheten titalls millioner kroner. Korpolitikken måles i tusenlapper. Nå er det slik at alle kulturministre gjerne vil reise bautasteiner etter seg. Bautasteinen for korlivet er faktisk ledig. Vil kulturministeren løfte den bautasteinen og gjøre det til sin sak? Da skal jeg gi et løfte: Hvis så skjer, skal jeg holde et hyllingsinnlegg i neste kulturbudsjettdebatt om ett år når vi møtes igjen her.

Statsråd Hadia Tajik [11:47:35]: Den utfordringa skal eg merke meg, så får eg gjere så godt eg kan.

Det eg kan seie om korfeltet, er at i 2013 vidarefører me satsinga med ei samla styrking på 3,7 mill. kr. Det me har lagt vekt på, er ei brei styrking av feltet med god geografisk fordeling av midlane, og at midlane derfor er fordelte til kor på forskjellige stader i landet – både ensemblestøtte og aktivitetsmidlar for kor. Me tenkjer òg at det er meir hensiktsmessig og realistisk å styrkje dei eksisterande støtteordningane og institusjonane som me har, heller enn å byggje opp nye institusjonar og ordningar. Det er grunnen til at me f.eks. ikkje ser det som aktuelt å etablere eit nytt nasjonalt profesjonelt kor, som har vore noko enkelte aktørar har etterlyst. Dirigentutvikling er òg eit spørsmål som eg opplever at representanten har vore oppteken av i andre samanhengar. I årets budsjett er det i fyrste omgang sett av 0,2 mill. kr til eit prøveprosjekt på det området.

Trine Skei Grande (V) [11:48:54]: Jeg og statsråden har en felles fortid i KUF-komiteen. Nye statsråder kan gi åpning for nye muligheter. Venstre har i dette budsjettet som tidligere foreslått en stipendordning til talenter innenfor kultursektoren. For to dager siden fikk vi presentert TIMSS-undersøkelsen. Et av funnene der er at vi er altfor dårlige i Norge til å ta vare på talenter. Det tror jeg også gjelder innenfor kultursektoren. Så mitt håp og mitt spørsmål til statsråden er at hun kanskje er litt mer positiv enn en tidligere har vært, til å lage en stipendordning som også kan ta vare på de talentene vi har innenfor kultursektoren, slik at vi kan få noen ordentlige drivkrefter som kan være forbilder for mange andre ungdommer også i kulturlivet.

Statsråd Hadia Tajik [11:49:55]: Takk for den utfordringa. Eg har ikkje teke stilling til ei slik stipendordning, men eg merkar meg engasjementet til representanten omkring det. Eg får gå tilbake og tenkje meg om.

Eg vil seie at mi bekymring når det gjeld nye stemmer i kulturlivet, fyrst og fremst gjeld dei stemmene som er litt annleis, dei som er litt på sida, dei som kanskje er litt aggressive, litt provoserande, som har ei anna form, eller som skil seg ut på ein måte som gjer at dei kanskje ikkje opplever å verte like mykje sett av f.eks. private aktørar eller andre som dei prøver å vende seg til. Eg meiner det er ei viktig offentleg oppgåve å leggje til rette for at den breidda er reell, og at dei som uttrykkjer seg på nyskapande måtar, måtar som skil seg ut, eller til og med måtar som er støytande, òg kan vere med på å utvide det ytringsrommet som kulturlivet utgjer.

Olemic Thommessen (H) [11:51:03]: Et av de sterkeste eksemplene på sentralisering under denne regjeringen har skjedd i forbindelse med film. Vi ser at det har vært en god økning av Filmfondet, men sammenslåingen av Filmens Hus samlet makten på færre hender. Oppgraderingen av de regionale filmfondene har uteblitt, noe som i debatten den gangen dette ble vedtatt, var en premiss. En annen ting som også har uteblitt – eller nærmest falt ut – var etterutdanningsmidlene som lå i Filminstituttet. Det var 14 mill. kr den gangen, siden har ingen sett dem. Etterutdanning ble forutsatt lagt til filmutdanningen i Norge, men regjeringen har – gjennom Kunnskapsdepartementet – lagt så stramme føringer på filmutdanningen at den ikke klarer å fullføre dette. Der har det vært gitt mye trangere rammer enn til kunstutdanningen ellers i Norge.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden bidra til at etterutdanningen kommer på plass, og synes hun det er en god idé å få på plass en mastergrad også på filmområdet?

Statsråd Hadia Tajik [11:52:08]: Ein mastergrad på filmområdet er ikkje umiddelbart noko denne statsråden rår over, men eg meiner jo at dei endringane som vart gjorde med tanke på Filmens Hus og Norsk Filminstitutt, var riktige og nødvendige endringar. Dei vart varsla i Veiviseren og vart gjennomførte, så vidt eg hugsar, i 2008.

Eg oppfatta at representanten Thommessen òg i sitt innlegg tidlegare gav uttrykk for at det kunne bidra til at den regionale satsinga vart for svak. Til det vil eg understreke at Filminstituttet – sjølv om det held til i Oslo – likevel har eit nasjonalt ansvar, på same måte som at sjølv om Stortinget held til i Oslo, har jo me som er ein del av det, eit nasjonalt ansvar. Løyvingane på dette området har auka dei siste åra, og dei vil fortsetje å auke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [11:53:20]: Det er dessverre – etter mitt syn – altfor sjeldent vi fra denne talerstolen gir idretten den plass den fortjener når vi diskuterer statsbudsjettet. Idretts-Norge fortjener en stor takk fra oss alle for både viljen og evnen de har til å gi et innhold i visjonen «Idrett og fysisk aktivitet for alle». Tusener av frivillige og utøvere bidrar hver eneste dag for å gjøre dette mulig – en stor takk til dem.

Frivilligheten er en livsnerve i samfunnet, og uten deres formidable innsats stopper Idretts- og Frivillighets-Norge. Av den grunn er det viktig at den statlige idrettspolitikken spiller på lag med dem som i sin hverdag bruker tid og masse krefter for både bredden og toppen i norsk idrett. Det er nok av oppgaver å ta tak i. Et av områdene er å ha nok og gode anlegg for å skape aktivitet. Vi skal erkjenne at etterslepet på anleggssiden innenfor norsk idrett er stort, og vi snakker om store penger. Sånn skal det ikke være. Vi må løfte i flokk for å gjøre noe med det. Det er en oppgave vi tar på alvor.

«Gjennomføringsevne» var et stikkord i forbindelse med trontaledebatten, et ord opposisjonen bevisst valgte for å kritisere regjeringen for manglende gjennomføringsevne. Vi tok det ikke til oss da, og vi gjør det heller ikke i dag eller de kommende dager. Vi er faktisk stolt av det vi har gjort – på alle områder – men vi er ikke fornøyd. Vi vil videre. Det gjelder også innenfor frivilligheten, hvor idretten har sin plass. Opposisjonens kritikk av oss er vel det vi på skytterspråket kaller skivebom. De treffer så langt til høyre som det er mulig på blinken. Med andre ord: De er kvalifisert for en strafferunde.

Mandagens stortingsvedtak om å øke tippenøkkelen til 64 pst. innen 2015 er et godt eksempel på gjennomføringsevne og vilje til å ta tak sammen med idretten. Vedtaket vil bety et løft for barne- og ungdomsidretten, fortgang i bygging av idrettsanlegg samt satsing på kultur og frivillighet. Vi skal huske at endringen av tippenøkkelen kommer i forlengelsen av en rekke andre tiltak den rød-grønne regjeringen har innført. Bare for å nevne noen: Vi har innført grasrotandelen, som bl.a. har tilført lokale idrettslag og andre lag over en kvart mrd. kr, vi har kompensert idretten og frivilligheten med 1 mrd. kr da automatinntektene falt bort, vi har innført momskompensasjonsordningen – som nå er trappet opp til 1 mrd. kr – og nå endrer vi også tippenøkkelen, som i løpet av tre år vil tilføre idretten ytterligere 600 friske mill. kr, forutsatt at overskuddet i Norsk Tipping er som i dag. I samme slengen er det vel greit å nevne at 156 mill. kr av spillemidlene også er fordelt til aktiviserende formål gjennom ordningen med tilskudd til lokale lag og foreninger.

Bare for å ha sagt det en gang til fra denne talerstolen: Regjeringen spiller på lag med idretten og resten av det frivillige Norge – om noen skulle være i tvil. Vi gjennomfører det vi lover. Derfor er det litt synd at de mørkeblå samarbeidspartnerne karakteriserer regjeringens idrettssatsing som «puslete». Spesielt ille blir det når de forsøker å gjøre et nummer av å være idrettspartiene fremfor andre. For å ha nevnt det: Høyres budsjettøkning på 200 mill. kr er positiv, det skal de ha all ære for, men – for å sette den litt i perspektiv – det er langt mindre enn en kvart milliard kroner som grasrotandelen alene utgjorde, en ordning høyrepartiene kjempet innbitt imot.

Samtidig registrerer vi at Fremskrittspartiet ønsker å oppheve spillmonopolet til Norsk Tipping, til fordel for utenlandske spillselskap som er etablert i skatteparadis i land vi knapt kan nevne navnene på. Hvor er samfunnsansvaret til disse selskapene? Jeg tror ikke de strekker seg lenger enn til egen bunnlinje. Det er selskap som gjør alt de kan for å unngå å betale skatt til fellesskapet, og jeg har ingen tro på at de vil dele overskuddet med det norske folk. Motivet deres er ærlig nok: De ønsker kun å skumme fløten fra et allerede etablert spillmarked i Norge, i disfavør av idretten, frivilligheten og kulturen. Vi ønsker en seriøs aktør som tar samfunnsansvar på alvor, og som sikrer at alt overskudd kommer idretten, frivilligheten og kulturen til gode. Av den grunn sier vi nei takk til oppheving av spillmonopolet og ja takk til Norsk Tipping.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:58:06]: Det har vært en del bekymring fra de rød-grønne partiene for hvordan de borgerlige partiene skal samarbeide etter valget. La meg bare minne om at Fremskrittspartiet jo hadde et samarbeid med de borgerlige regjeringene tidligere, der vi støttet deres budsjettfremlegg sekundært. Jeg tror det skal være fullt mulig å komme i mål der.

Mange har vært opptatt av idrett og spillpolitikk. Denne debatten går inn i de kjente mønstrene, med at Fremskrittspartiet blir beskyldt for å slippe utenlandske spillselskap til for å utkonkurrere Norsk Tipping. Vi tror at Norsk Tipping tåler konkurranse, og vi ønsker at utenlandske spillselskap skal få lov å etablere seg i Norge, gjennom en lisensordning og der en del av omsetningen – viktig å skille mellom overskudd og omsetning – skal gå tilbake til og tilfalle norsk idrett. På den måten baker vi den idrettspolitiske kaken større. Det blir flere midler å fordele, og man møter de utfordringene som idretten står overfor. Det er et faktum at etterslepet av tippemidler har økt betydelig under denne regjeringen. Man har – fra regjeringens side – ikke klart å føre en god nok politikk som har sørget for at idretten har fått de midlene som er nødvendige. Det er klart det skaper stor frustrasjon både i kommunene og hos idrettslag. Det viktigste for oss er å sørge for at den kaken blir større.

Fordi om man endrer tippenøkkelen – som vi har vært tilhengere av og fremmet mange forslag om, og som de rød-grønne har stemt imot – er ikke det en garanti for at idretten får mer midler. Skal idretten få mer midler, må det være flere som spiller på Norsk Tipping, og prognosene går i en helt annen retning. Vi ønsker kontroll. Vi ønsker at utenlandske spillselskap skal få lov til å etablere seg i Norge på samme måte som de gjør i en rekke andre land – ha en lisensordning – og at deler av omsetningen skal tilfalle norsk idrett. Så får jeg bare leve med at de rød-grønne partiene prøver å ha en annen oppfatning av det, og har en viss erindringsforskyvelse i så måte.

Jeg var litt inne på Arctic Race of Norway i min replikkordveksling med statsråden. Jeg registrerer at statsråden ikke svarte på spørsmålet. Spørsmålet var ikke om OL og Ungdoms-OL. Spørsmålet var hvorfor en regjering kan støtte et rally-VM med 25 mill. kr, men ikke støtte et sykkelritt. Det siste er i alle fall mye mer miljøvennlig, og det burde jo ligge i denne regjeringens gate. Jeg vil gjerne at statsråden i løpet av debatten redegjør for hvorfor man kan støtte et kommersielt rally-VM, men ikke et sykkelritt som det er stor støtte for i sykkelmiljøet og i hele Nord-Norge, der man bruker offentlige midler både fra Troms fylkeskommune og fra Tromsø kommune. Som jeg sa, de rød-grønne støtter prosjekter veldig bra, særlig når det er media til stede, men når man kommer inn i denne salen og i andre fora der beslutninger tas, er den støtten borte. Det synes jeg er uheldig.

«Mer mat til gjøkungen» – ja, nå snakker jeg om NRK. Det jeg siterte, var en overskrift som sto i Dagbladet 11. november. Årsaken til at det var en så krass overskrift på lederplass i Dagbladet, var den frustrasjonen mange i media uttrykte da man skulle opprette en trafikkportal i NRK. I direkte konkurranse med andre aktører fant NRK seg et nytt område å gå inn på. Nå skal, og må, det norske folk betale NRK for å vite når buss, tog og båter går i Norge, enten de bruker tjenesten eller ikke – i skarp konkurranse med andre. Vi synes det er svært uheldig at en statlig bedrift, der kulturministeren er i generalforsamlingen, går så til de grader inn i kommersiell sektor som man her gjør. Vi har fremmet forslag om at vi ønsker å fjerne tjenesten. Vi har for så vidt håp til den nye NRK-sjefen, men vi frykter at han bare blir regjeringens forlengede arm.

Til slutt: Jeg er litt skuffet over at det ikke var flere partier som kunne støtte vårt forslag om nordområdemuseum i Tromsø. Det tror jeg ville ha vært et viktig og riktig løft for hele landsdelen når det gjelder kulturarven i nord. Men jeg registrerer at det ikke ble sånn denne gangen.

Lene Vågslid (A) [12:03:24]: Eg er stolt over det kulturbudsjettet me skal vedta i dag. Det er interessant å merke seg dei store forskjellane mellom den raud-grøne regjeringa og dei borgarlege partia. Spesielt er det, som vanleg, Framstegspartiet som peikar seg ut i denne debatten. Me har den siste tida høyrt ein del litt indignerte representantar frå Framstegspartiet som nok er litt lei av at dei ikkje blir sett på som opptekne av kunst og kultur. Men dei må kanskje sjølve gjere noko med politikken sin og budsjetta sine, skal dei ha truverde på dette feltet. Når ein føreslår eit kutt på 1,5 mrd. kr i kulturbudsjettet, skal det litt til at ein får omdømme for å vere oppteken av å styrke kulturlivet i Noreg.

Eg må òg seie at debatten i dag er utruleg interessant når me får Kristeleg Folkeparti til å ta tydeleg avstand frå Framstegspartiets kulturpolitikk, me får Høgre som litt slik innimellom seier at dei støttar nokre delar av det, og me får Venstre som på si side representerer eit parti som kanskje kunne ha styrt aleine. Me kan vel seie det slik at det er høgst uvisst kva slags kulturpolitikk me kan få med dei borgarlege – me kan vel seie at han svevar godt i det blå.

Satsinga på kunstnarformål held fram med den raud-grøne regjeringa. Det er viktig for Arbeidarpartiet å leggje forholda til rette for at enkeltkunstnarar skal kunne bidra til eit mangfaldig og nyskapande kunstliv. Me har òg for få dagar sidan behandla den første stortingsmeldinga nokon gong om visuell kunst. Me styrkar òg posten for kunstnarstipend, opprettar 20 nye arbeidsstipend og aukar arbeidsstipendet til 202 000 kr. Dette er viktig for å sikre norsk kulturarv, og for å leggje til rette for at kunstnarar innan ulike sjangrar skal ha gode vilkår for å skape sin kunst også i framtida – igjen ei ordning Framstegspartiet vil fjerne. Ein kan spørje seg kva for kår kunsten og kulturen går i møte dersom me skulle få ei mørkeblå regjering. Eg meiner det ville ha blitt ei rasering av norsk kunst- og kulturliv, der berre dei sterkaste og mest kommersielle ville greie seg. Det ville ha vore eit enormt tap for Noreg som kulturnasjon, og for framtida.

Det er spesielt, som eg sa i replikkordskiftet, at Framstegspartiet er veldig imot ei kvar form for styring – det skal vere fritt og fint og flott – men dei vil detaljstyre innhaldet i barne-TV. Dei argumenterer for dette og grunngjev det med at Jesus er viktig for norsk kulturarv. Men når ein ser på den generelle politikken Framstegspartiet har for norsk kulturarv, er det ikkje så viktig med folkemusikken, gamle handverkstradisjonar, samisk musikk eller samiske aviser – og lista held fram. Me veit at dei smale sjangrane – sentrale deler av norsk kulturarv – er avhengige av offentleg støtte for å greie seg. Me er opptekne av å ta vare på og vidareutvikle det – det er ein enorm kontrast. Det er interessant å sjå kva for grep Framstegspartiet er villig til å ta når det gjeld å skulle styre – då handlar det om barne-TV.

Det blir bygt kulturbygg over heile landet, og dei blir fylte med innhald til glede for både barn, unge og eldre. For mitt heimfylke, Telemark, er årets budsjett ei sann glede. Der har det blitt gitt tilsegn på 25 mill. kr til bygging av Bok- og blueshuset på Notodden. Fleirtalet i komiteen er veldig tilfreds med det, unntatt Framstegspartiet. Det blir eit fantastisk bygg, til glede for Telemark og heile landet. Notodden er ein internasjonal, nasjonal, regional og lokal arena for blues, og Notodden Blues Festival har knutepunktstatus. Ein samla komité meiner at Bok- og blueshuset vil vere eit svært viktig verkemiddel når det gjeld reiselivet på Notodden og i Telemark. Komiteen meiner òg at dette huset vil vere eit viktig senter for heile landet, som forsterkar Notodden by som Europas blueshovudstad.

Eg må seie ein ting til slutt: Eg merkar meg stadig i budsjettmerknadene små frekkheiter frå opposisjonspartia, dei står inne for merknader der dei er glade for at regjeringa endeleg får til det eine og det andre – men så har dei ikkje ei krone til det sjølve. Når det gjeld Bok- og blueshuset i Telemark, kjem de no til å sjå tverrpolitisk glede for at me har fått til dette, men det er éi regjering som har fått desse pengane på plass – det er den raud-grøne regjeringa.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:07:57]: Kulturlivet i Norge blomstrer som aldri før. Norge er i ferd med å bli en kulturnasjon. Over hele landet møter vi det samme: en stolthet, en sterk identitet og en sterk framtidstro på at Norge blir stadig bedre. Vi lever godt i lokalsamfunnene, vi har det godt sammen som samfunn, og vi har et sterkt fellesskap. Kulturlivet er et av de fineste uttrykkene vi har for menneskets iboende trang til å skape noe, til å gi noe til andre. Kulturlivet og frivilligheten er juvelen i det norske samfunnet.

Vi lever i en sosialdemokratisk gullalder, samtidig lever vi i en gullalder for kulturlivet – og dette henger selvfølgelig nøye sammen. Gjennom stadig å øke bevilgningene til kulturlivet ser vi at de nasjonale institusjonene gjør det stadig bedre, får en høyere kvalitet og blir mer interessante, også internasjonalt. Vi har fått stadig nye bygg som er markante innen internasjonal arkitektur, som skaper stor nysgjerrighet og interesse for det som skjer i Norge, og som gir oss som nordmenn økt stolthet. Også regionalt ser vi det samme bildet, med stadig bedre kvalitet på det som produseres, og et kulturliv som når bredere ut enn før. Vi ser det innen frivillig sektor, hvor man har et voldsomt engasjement i idrettslagene og i det lokale kulturlivet. Dette skaper stadig sterke bånd mellom oss som mennesker. Dette er vi stolt av. Denne jobben er det hverdagsmenneskene i Norge som gjør – dette engasjementet skapes nedenfra – men det er jo godt med drahjelp fra storsamfunnet også. Og derfor er det jo ingen tilfeldighet at gullalderen for norsk kulturliv kommer samtidig med de voldsomme økningene i kulturbudsjettet, som vi har sett i Kulturløftet I og II, og som vi også skal se i Kulturløftet III.

Så er det som sedvanlig negativitet og humørløshet og visjonsløshet når opposisjonens representanter er oppe på denne talerstolen, også i denne debatten. Vi har sett at Fremskrittspartiet i sine merknader og i sine alternative forslag ønsker på sikt å kutte produksjonsstøtten til norske aviser. Samtidig står den kulturpolitiske talspersonen for Fremskrittspartiet på denne talerstolen og sier at aviser er viktig for den norske kulturen. Dette får jeg ikke til å henge sammen. Et eksempel på hvor viktige avisene er, er den samiske kulturen, og der nuller jo Fremskrittspartiet ut absolutt alt, så denne retorikken henger ikke sammen. Det er også slik at Ib Thomsen fra denne talerstolen har bekreftet at med Fremskrittspartiets politikk så ville ikke bare samiske aviser måtte legge ned, men en rekke lokalaviser over hele landet ville måtte pakke sammen. Det ble bekreftet i replikkordskiftet. Der kom katta ut av sekken. Når Fremskrittspartiet snakker om en fri og uavhengig presse, så mener de egentlig færre aviser.

Når jeg hører opposisjonens representanter som står her, så minner det meg om at vi har Thorbjørn Egner-jubileum i år, og da er det lett å tenke på historier skrevet av Thorbjørn Egner. Der vi snakker om visjoner, humør, glede og engasjement rundt i landet, så gjør opposisjonen som Karius – de skal alltid snakke om noe trist. Hvor er visjonene? Hvor er engasjementet? Hvor er tankene om hva Norge skal være i framtiden? Ja, riktignok har opposisjonen noen små loffesmuler som de ønsker å presentere i budsjettforslaget sitt, men det eneste de i realiteten har igjen, er å banke på steder hvor de håper det gjør vondt. Men i stedet for «au! au!», så roper vi «mer! mer!». Fortsett sånn! Det blir artigere for oss, og opposisjonen forsvinner ut sluket. Og det er én som blir glad hvis det skjer – det er Jens!

Ingrid Heggø (A) [12:13:19]: Eg har registrert ein litt spreidd debatt, der ein har teikna eit bilete av at norsk kultur står under press, og at årsaken skal vera at vi har fått så mange nye landsmenn, nye nordmenn, som bringer med seg sin kultur til Noreg. Det er viktig for meg å understreka at vi sjølve har ansvaret for å halda kulturen vår levande, og at dei andre – med sin kultur, sine tradisjonar og sin religion – ikkje er ein trussel for vår kultur i det heile. Eg synest at det er ei vinning. Kulturen er levande, og vil vera i endring absolutt heile tida. Men vi kan gje ungane våre ein felles arena – at dei ser barne-tv i tillegg til Disney Channel, det å introdusera dei for norsk musikk i tillegg til Justin Bieber, det å laga kjøtkaker, men samtidig kunna eta kebab, at dei ser Reisen til Julestjernen, men samtidig kan dei sjå Istid. Dette er vårt ansvar. Viss ikkje vi er bevisste på vår eigen kultur, så kan vi ikkje skulda på andre.

I Soria Moria-erklæringa slår vi fast at Noreg skal vera ein av dei leiande, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiar i heile verda, innanfor dei område der vi har eit fortrinn. Kulturnæringane og kulturbasert næringsutvikling er gode eksempel på område i økonomien som kan bidra til meir kreativitet og innovasjon i heile samfunnet. Det er viktig med dei gode rammevilkåra for kulturnæringane, slik at dei store moglegheitene som ligg i skjeringspunktet mellom kultur og næring, kan realiserast og styrkje innovasjons- og nyskapingsevna vår og konkurransekrafta til bedriftene våre.

Eit betre samspel mellom kultur og næring vil styrkja verdiskapinga i kulturbedriftene, bidra til eit meir omstillingsdyktig næringsliv og bidra til ein positiv lokal og regional utvikling.

Det er alltid triveleg når det raud-grøne statsbudsjettet vert lagt fram. Då kikkar vi fort etter: Er nokre av mine hjartebarn med her? Og for Sogn og Fjordane sin del må eg berre seia at det var eit enormt taktskifte som kom i 2005, på tiltak som er sette i gong. Og no sist fekk vi på plass industrihistorie – ja, eg vil seia det så sterkt. Kvernsteinsparken i Hyllestad: Eg veit at 1 212 000 blanke kroner gjorde vei i vellinga, for vi kan vise industrihistorie i Hyllestad frå rundt 800–900-talet og fram til industrien i Høyanger i dag. Dette er god kulturpolitikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:16:30]: Det er stort å stemma for eit kulturbudsjett som gjev så mykje glede, inspirasjon og engasjement i by og bygd. Det er no åtte år sidan Trond Giske, Magnar Bergo og Eli Sollied Øveraas på vegner av eit raud-grønt alternativ lanserte Kulturløftet – éin prosent av statsbudsjettet til kultur i 2014. Vi er i rute, vi har gjennomføringskraft: År for år har regjeringa levert, og i 2014 er vi framme.

Så lovde dei raud-grøne representantane i tillegg ein styrkt kommuneøkonomi. Dette finn vi igjen, både direkte i kommuneøkonomien, og også i styrking av kulturskular og i mange andre lokale aktivitetar.

Kulturløftet har gjort det mogleg både å styrkja eksisterande institusjonar og organisasjonar, å stimulera til spleiselag, til ny aktivitet, nye tiltak, styrkte arbeidsvilkår for kunstnarar og kulturarbeidarar og til mykje anna – men fyrst og fremst til ein større moglegheit til kulturell glede, bevisstheit, ytringsfridom og demokrati.

Eg er glad for at vi har ei regjering som har eit breitt kulturløft å halda seg til, både gjennom Kulturløftet I og Kulturløftet II, og at ein aktiv språkpolitikk inngår i dette – det å ta på alvor å visa både i budsjettet og på annan måte at vi har to skriftspråk i dette landet.

Det er sagt mykje godt om frivilligheita frå ulike parti. Der har òg regjeringa levert: Tenk at ein har fått på plass ei momskompensasjonsordning som 14 000 foreiningar og lag fekk del i i 2011, og som altså vil innebera totalt ein milliard kroner i 2014 – nærmare 950 mill. kr i 2013. Det gjev mykje glede og aktivitet. Så er det nokre truande skyer, for Høgre har no teke til orde for at elitekulturen skal dyrkast. Nei, vi må halda på fellesskapstanken.

Svein Harberg (H) [12:19:46]: I Norge kan vi med rette være stolte av vår immaterielle kulturarv, den delen av kulturarven vi ikke kan ta og føle på, slik som folkemusikktradisjoner, folkedans og ikke minst gjenfortellingen av Norges rike historie. Dessverre må vi konstatere at vi ikke kan være like stolte av hvordan vi de siste årene har tatt vare på denne delen av kulturarven vår.

Norge må ta ansvaret for å ivareta den norske kulturarven. På samme måte som andre land har vi i Norge et særlig ansvar for å ta vare på våre egne kulturtradisjoner. Dette har vi forpliktet oss til gjennom UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv, men minst like viktig er det moralske og naturlige ansvaret vi har for å ta vare på historien vår.

Vi kan ikke se at regjeringen tar oppgaven på alvor. FolkOrg gjør et utrolig viktig arbeid for folkemusikk og folkedans, og Høyre har foreslått å styrke dette med 1 mill. kroner i 2013. Ole Bull Akademiets arbeid for å holde instrumentalutdanningen i hevd i hele landet mener vi er så viktig at dette også må styrkes. Den levende og pulserende tradisjonen for norske friluftsspill gir et unikt bidrag til historiefortellingene om Norges fortid. Kunnskap om fortiden er avgjørende for fremtiden, og Høyre vil derfor styrke tilskuddsordningen for friluftsspill med 1 mill. kr i 2013.

Kultur må vokse nedenfra, den må spire opp fra alle de initiativene de som lever i kulturen, kommer med – kultur trenger eierskap og entusiasme. Vi kan ikke planlegge kulturelt mangfold. Vi kan ikke styre kulturen ovenfra – den må vokse og spire nedenfra.

For å kunne være stolte av tradisjonene våre må vi også kunne ta vare på dem. Mange små og tradisjonelle håndverksfag er i ferd med å dø ut fordi vi i Norge mangler utdanningstilbud i mange av disse fagene. De tradisjonelle håndverksfagene er en viktig del av norsk håndverkstradisjon og må holdes i hevd for å overleve. Disse fagene er kunnskap vi må ha for å kunne ta vare på og restaurere eldre kulturminner. Når et unikt tregulv eller et bevaringsverdig kirkeorgel skal restaureres, må ofte kompetansen hentes fra utlandet fordi vi ikke har den kompetansen vi trenger for å gjøre det selv.

Høyre har flere ganger foreslått å gjøre stipendordningen for små og verneverdige håndverksfag permanent, men flertallet har ikke støttet opp om dette. Vi venter fremdeles på regjeringens forslag på dette feltet og mener vi må ivareta den nære og direkte undervisningen vi trenger for slik håndbåren kunnskapsoverføring.

Høyre er kritiske til hvordan regjeringen har latt folkekulturfeltet henge etter. Høyre har hvert år foreslått å ivareta dette ansvaret. Også i dette budsjettet prioriterer Høyre folkekulturområdet.

Olov Grøtting (Sp) [12:23:00]: De senere årene er det utrolig mange arrangement som har sett dagens lys rundt omkring. I dag er det ikke den by, verken liten eller stor, eller for den saks skyld bygd eller grend, som ikke har sitt eget kulturarrangement.

Den voldsomme økningen i slike arrangement kan synes tilfeldig, og jeg vet at det er mange kompetente personer innenfor kulturlivet som bidrar til denne veksten. Men jeg vil minne om Kulturløftet og at den rød-grønne regjeringen har økt kulturbudsjettene med nesten 5 mrd. kr. Jeg tør antyde at dette løftet kan være en medvirkende årsak til at antallet historiske spel, festivaler, opera-, dans- eller teaterforestillinger, idrettsarrangement eller lokale kultur-/temadager av ymse slag blomstrer opp landet over.

Når en kobler sammen kultur og næring, har det et enormt potensial for arbeidsplassutvikling, spesielt med den store nasjonale, men også internasjonale, oppmerksomheten som både besøks- og kulturnæringene har fått. Kulturnæringene spenner over et bredt spekter – design, arkitektur, medier, kunstnerisk virksomhet og mye annet. Veksten i kulturnæringene varierer mellom de ulike delene av landet. Den er selvsagt størst i byene, men de har faktisk størst prosentvis vekst ute i distriktene.

I dag jobber det 75 000 innenfor kulturnæringene, noe som utgjør 4 pst. av den totale sysselsettingen i landet. Verdiskapingen ble beregnet til 42 mrd. kr i 2010. Dette er en så viktig næring for Norge, og har et slikt potensial, at vi i Senterpartiet er veldig glad for at det våren 2013 skal legges fram en ny handlingsplan for kultur og næring. Jeg ser med spenning fram til innholdet i denne planen, og har store forventninger til hvilke arbeidsplasser den kan utløse både i by og bygd.

Ellers har jeg lyst til å si litt om den av våre nasjonale minoriteter som enda ikke har fått sitt eget museum, nemlig skogfinnene. Det er slik at Stortinget i 1998 anerkjente fem forskjellige minoriteter, og vi ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Denne konvensjonen forplikter det norske samfunn til å sikre kulturarven deres for ettertiden, og det har et stort flertall i Stortinget bekreftet ved flere anledninger.

Skogfinnene har hatt bosettinger i sju fylker i hele 40 kommuner fra svenskegrensen til Buskerud. De har i dag en stor samling, men ikke noe formidlingsbygg. Det er planlagt et slikt bygg på Finnskogen i Hedmark. Senterpartiet mener at det av respekt for denne minoriteten er viktig at vi får dette på plass i løpet av få år, slik at de og deres etterkommere får en bedre mulighet til å ta vare på sin identitet og kulturarv.

Elisabeth Aspaker (H) [12:26:15]: Norge har mange kreative mennesker, og ildsjelene bak Arctic Race of Norway er et godt eksempel på det. En hel landsdel har stilt seg bak initiativet om et femdagers årlig internasjonalt sykkelritt i Nord-Norge, med Tour de France-arrangøren på laget.

Sykkelsporten er i voldsom fremgang her i landet. Dette har nå inspirert til å tenke nytt om sykkelritt i Norge med verdenseliten på startstreken. Ideen var nokså vill i utgangspunktet, men norsk, praktfull natur kombinert med et spennende konsept med flytende hoteller som flyttes rundt i Nord-Norge mellom etappene, var så spennende at idémakerne fikk selveste Tour de France-arrangøren, A.S.O., på kroken. Med A.S.O. følger tv-rettigheter til mellom 150 og 180 land. Arctic Race of Norway har derfor et enormt potensial som vindu til verden og for markedsføring av Norge. Sett i et nordområdeperspektiv, der reiselivsnæringen er pekt på som en vekstnæring, er det vanskelig å se for seg et bedre prosjekt enn Arctic Race of Norway.

Realiseringen av sykkelrittet sist i juli, uken etter Tour de France, er nå nærmere enn noensinne. Det som gjenstår, er å få på plass de nødvendige garantier for arrangementet. Initiativtakerne har en samlet landsdel med på laget, og i samarbeid med næringslivet har de fått på plass halvparten av de 60 garantimillionene som kreves.

I denne situasjonen er det uforståelig at regjeringen som sier den vil satse i nord, ikke vil spille på lag med nord. Argumentene fra regjeringen om at man bare støtter anlegg og derfor må si nei, holder ikke. Dagens rød-grønne regjering, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, gikk i 2005 inn med rundt 20 mill. kr til rally-VM, som i likhet med Arctic Race of Norway tar i bruk norske veier under sitt arrangement.

Høyre og Fremskrittspartiet fremmer i dag et forslag der vi ber regjeringen komme til Stortinget med en sak om hvordan Arctic Race of Norway kan realiseres. All rosende omtale av Arctic Race of Norway fra utallige rød-grønne politikere og statsråd Trond Giske får en veldig hul klang om man i dag ikke vil bidra til ny behandling i regjeringen.

Jeg håper i det lengste at regjeringen vil innse at den åpenbare forskjellsbehandlingen mellom rally-VM og Arctic Race of Norway ikke kan forsvares, og at regjeringspartiene i dag vil støtte forslaget som kan realisere Arctic Race of Norway – som et ledd i satsing på sykkelsporten og nordområdene.

Det meldes nå om betydelig interesse fra profflagene innen sykkel for å delta. Nå gjelder det at også regjeringspartiene og regjeringen melder seg på.

Knut Tønnes Steenersen (FrP) [12:29:08]: Jeg har gjort meg noen betraktninger rundt avisene, som det har vært en del snakk om i dag med hensyn til mediestøtten, som det nå heter, og som det står på side 121 i innstillingen har vært en stor suksess – i hvert fall ifølge Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene.

Men det er to ting som har overrasket meg med hensyn til hvordan avisene selv har stilt seg de siste årene. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet begynte de første avisene å skrive sin egen dødsattest ved å fortelle at papiravisen kom til å dø. Jeg tror kampen om lesere ville vært en annen hvis bransjen selv hadde belaget seg på å vinne, ikke på å tape. Det var mange av oss som jobbet i mediebransjen i andre medier, som sto måpende og lurte på hvorfor avisene tok denne stillingen til seg selv.

Det andre som overrasker meg, og som jeg også tror har vært uheldig for avisene, er at da man så at Internett kom, valgte man å gi bort innholdet sitt – som man tok betalt for i papiravisen – på Internett helt gratis. Nå står avisene foran en vanskelig jobb, de skal finne nye forretningsmodeller for å tjene penger på nye plattformer. Og så er det faktisk slik at noen aviser fortsatt klarer å være offensive på avisdelen, på det som kommer på papir, f.eks. Aftenposten. Mine barn leser hver uke Aftenposten Junior med stor glede, og jeg ser at Aftenposten har prøvd seg med enda flere nye produkter på papir som fungerer veldig godt. Så det er mulig.

Slik jeg leser de fire partiene på s. 121, står det at mediestøtten er veldig viktig, og at denne skal økes.

For det første er det veldig underlig for meg at man må trykke nyheter på døde trær for å få ta del i denne støtten, for støtten blir jo ikke tildelt andre medier. Internett er i vekst, og radio og tv holder seg bra i konkurransen om lesere, seere og lyttere. Spørsmålet som vi i Fremskrittspartiet noen ganger stiller oss, er om det er fornuftig at staten skal holde en bransje som selv sier at den skal dø, kunstig i live. Det er vel kanskje slik i en moderne og fremadrettet politikk, at man prioriterer dem som har framtiden foran seg, og ikke dem som har framtiden bak seg.

Elisabeth Aspaker (H) [12:31:28]: Kunstnerisk aktivitet av mennesker som faller utenfor det vanlige samfunnet, såkalte «outsidere», har en lang tradisjon. Kunstneren er ufaglært og har ofte en særstilling i samfunnet.

Kvæfjord kommune var vertskommune for en av landets største institusjoner for psykisk utviklingshemmede, Trastad gård. Under dyktig ledelse av Sigvor Riksheim utmerket denne institusjonen seg også som en pioner for å gi talentfulle psykisk utviklingshemmede muligheter til å utvikle sine kunstneriske evner.

Etter nedleggelsen av Trastad gård ble Trastad Galleri ferdigstilt og åpnet i 2000 av prinsesse Märtha Louise. Kunstsamlingen består av to elementer: Trastad-kunsten, en samling av kunst laget av utviklingshemmede ved Trastad gård, samt en mindre nasjonal og internasjonal samling av Outsider Art.

Det har lenge blitt arbeidet for at Trastad Samlinger i Kvæfjord skal bli et nasjonalt kompetansesenter for Outsider Art. Målene er å bedre offentlighetens tilgang til psykisk utviklingshemmede kunstnere og deres kunst på nasjonalt plan, skape utdanningsmuligheter på høyere nivå for kreative utviklingshemmede og arbeide for utviklingshemmede kunstnere generelt og for deres muligheter til deltakelse i utstillinger, herunder i juryerte utstillinger nasjonalt og internasjonalt. Dette initiativet har full støtte i de tre nordnorske fylkeskommunene.

Jeg er derfor svært glad for at en samlet komité så klart har understreket betydningen av at Outsider Art-kunstnere – utøvere som i en eller annen form er mentalt syke, har intellektuelle vansker eller lærevansker, og som lever eller har levd på kanten av samfunnet – også må få mulighet til å uttrykke seg gjennom kunstnerisk skapende og utøvende virksomhet. Det er også svært positivt at komiteen i den forbindelse spesielt har pekt på Sør-Troms Museum, Trastad Samlinger, og deres utmerkede arbeid for Outsider Art.

På bakgrunn av dette vil jeg faktisk utfordre den nye kulturministeren, om hun ikke allerede har vært der, til å besøke Trastad Samlinger som har en betydelig samling – som sagt – av spennende kunst laget av psykisk utviklingshemmede, og for å lære og høre om de spennende planene man har der om et nasjonalt kompetansesenter for Outsider Art. Det er ingen tvil om at vi har store kunstnere i Norge som er psykisk utviklingshemmede, og som kunne fått utvikle seg enda mer og fått mye større anerkjennelse hvis vi hadde greid å løfte dem fram på en bedre måte enn det vi gjør i dag.

Bendiks H. Arnesen (A) [12:34:15]: Jeg har bedt om ordet i denne debatten for å få si noen ord om de omfattende planene for et stort sykkelløp i nord – Arctic Race of Norway.

Dette store prosjektet startet med et lite sykkelløp på Andørja i Ibestad i Troms – Tour de Andørja. Dette løpet viste seg snart å bli så populært at denne lille bygda nå får besøk av masse folk fra inn- og utland når løpet årlig finner sted. Også statsråder har deltatt i dette løpet.

Med utgangspunkt i denne suksessen har aktive og dyktige folk, med Knut Eirik Dybdal i spissen, sett at dette må kunne utvikles til noe mer og på en måte som involverer hele den nordlige landsdelen. Dette vil garantert bli en kjempesuksess, og dette vises best ved den internasjonale interessen planene har fått.

Fra internasjonal media er interessen enorm, og dette skyldes nok at et slikt løp kan skje i en landsdel hvor det er lyst hele døgnet, og hvor det også er mulig å se midnattssola. Samtidig skal løpet gå gjennom en rekke kommuner, byer, tettsteder, bygder, kystsamfunn osv. Dette er virkelig et ekte nordområdeprosjekt. Aktiviteten på kysten vil også stå sentralt, og det planlegges å benytte Hurtigruten som base for utøverne når de forflytter seg langs denne ruten.

Dette er et helt unikt prosjekt som vil markedsføre landsdelen på en fantastisk måte. Alle forstår at dette er noe jeg personlig virkelig brenner for, og sammen med de to andre benkelederne fra Nordland og Finnmark har vi engasjert oss sterkt for å få dette viktige prosjektet til. Vi er mange som har tro på dette prosjektet, og vi kan nå se at fylkeskommunene, kommunene, næringslivet og andre aktører går inn i et spleiselag for å få dette til. Dette blir et fantastisk nasjonalt arrangement.

Kåre Simensen (A) [12:36:34]: Jeg er veldig glad for at regjeringen skal legge fram en ny handlingsplan for kultur og næring – en handlingsplan som omfatter kulturen. Men jeg skulle ønske at handlingsplanen også hadde et utvidet kulturbegrep, der idretten fikk sin plass. Motivasjonen for å få en slik handlingsplan er at man skal få flere aktører innenfor kulturnæringen som skal kunne leve av sin egen virksomhet, økt verdiskaping og sysselsetting i kulturnæringsområdene, og ikke minst flere attraktive lokalsamfunn i hele landet.

Jeg ønsker idretten inn fordi det nettopp handler om de store arrangementene. Og et stort arrangement er ikke bare et idrettsarrangement, det skapes også voldsomt stor næringsaktivitet rundt det. Det er bare å se på det som var rundt VM her i Oslo. Vi står foran sjakk-OL i 2014 i Tromsø, og ikke minst har vi etter hvert ungdoms-OL på Lillehammer.

Flere har vært på talerstolen og nevnt et landsdelsarrangement som etter mitt syn også har det samme perspektivet – Arctic Race of Norway. Jeg er sikker på at det – gjennom det fokuset det vil ha i media – vil være med på å gi landsdelen et løft.

Jeg kommer fra Finnmark, og vi har et eksempel på nettopp et slikt idrettsarrangement, som fra et å være lite arrangement for 20–30 deltakere, etter hvert har blitt til en stor internasjonal begivenhet – Finnmarksløpet. Det fokuset det har hatt på tv, har skapt næringsvirksomhet langt utover idrettsaktiviteten. Og det er nettopp i det perspektivet jeg ønsker at idretten og arrangementene skal og bør ha sin plass i en kommende handlingsplan for kultur og næring.

Vi gikk til valg for noen år siden på at vi skulle skape 500 nye kulturarbeidsplasser i Finnmark innen 2012, eller var det 2014 – jeg husker ikke – men åkkesom er dagens nyhet fra Finnmark at vi nesten er i mål. Det er 27 pst. økning de siste årene, og vi begynner å nærme oss målet på 500 nye kulturarbeidsplasser. Det synes jeg er ganske fantastisk. Det viser at det å satse på kultur og næring i et samordnet perspektiv, skaper aktivitet, det skaper nye arbeidsplasser, og det skaper ikke minst attraktive lokalsamfunn i hele landet.

Jeg har lyst til å avslutte med en liten kommentar tilbake til representanten Korsberg, som var så bekymret for at etterslepet til norsk idrett har økt i den rød-grønne perioden. Jeg oppfatter det slik at han mener at ved å oppheve spillmonopolet vil etterslepet bli mye mindre. Den argumentasjonen kjøper jeg ikke, og jeg tror heller ikke Idretts-Norge kjøper den.

Ib Thomsen (FrP) [12:39:58]: Arbeiderpartirepresentanten Arild Stokkan-Grande mener at kulturen er best når Finansdepartementet og Jens er fornøyd. Det synes jeg er en merkelig innfallsvinkel. Arbeiderpartiet var også bekymret for omdømmet til Fremskrittspartiets kulturbudsjett og bekymret for budsjettet. Da kan jeg si til Arbeiderpartiet og representantene at hvis de hadde lest budsjettet, hadde de sett at budsjettet til Fremskrittspartiet er høyere og med mer penger enn hva Giske hadde og Anniken Huitfeldt hadde da hun gikk på. Og det ble de hyllet for den gangen. Sånn er Fremskrittspartiets kulturbudsjett: udramatisk.

Forskjellen er at Fremskrittspartiet ikke vil styre kulturen – eller programmere den, som man har begynt å kalle det nå. Fremskrittspartiet vil ikke styre kulturen fra Kulturrådet eller departementet. Vi vil ha den ut i kommunene der den kommer best til rette, ut i hele landet.

Så vil Fremskrittspartiet hylle Rock Mot Rus, som regjeringspartiene ikke kunne. Rock Mot Rus på Andøya er nettopp en sånn festival som Fremskrittspartiet ønsker. Det er en rusfri festival for 18-åringer. Den har vært arrangert siden 1980-tallet, og den er frivillig. Tenk hvis regjeringspartiene kunne ha sett i retning av noe sånt, og i hvert fall anerkjent at de gjør noe riktig rundt det.

Vi ønsker å likebehandle litteraturen; vi ønsker å styrke det norske språk. Derfor mener vi at momsen, som regjeringspartiene ikke kan endre eller vil gjøre noe med, bør likebehandles på både papir-, lyd- og e-bøker. Som jeg har sagt her i et tidligere innlegg om media: Det å holde liv i papirutgaver av aviser når man ser at utviklingen går i en helt annen retning – når media selv ber om å få likebehandling i avgiftssystemet for papir og nett fordi de ser at det er framtiden, og man ikke gjør noe med det – synes jeg er beklagelig.

Jeg vil be innstendig om at regjeringen nå ser på hva den kan gjøre for Arctic Race of Norway – sykkelløpet som alle snakker varmt om – at man i hvert fall kan bevege seg i retning av å støtte det.

Helt avslutningsvis synes jeg at de som produserer norsk tv og norsk film med offentlig støtte, også bør gjøre noe for synshemmede. Det er det minste.

Linda C. Hofstad Helleland (H) ] 12:43:09]: God tilrettelegging for fysisk aktivitet er en av de beste investeringene vi kan gjøre i folks helse. Idretten er kanskje den viktigste arenaen for å bedre folkehelsen og redusere livsstilssykdommer. Hvem vi er og hvor vi kommer fra, er uinteressant i fellesskapet som idretten representerer. Det er også derfor idretten gir mulighet til verdifulle fellesskap som staten som fellesskap aldri kan erstatte.

Norsk idrett viser tydelig hvordan den kanskje aller beste integreringen skjer utenfor politisk styrte tiltak. Idretten bidrar til å bygge ned språkbarrierer, forebygge uro i skolen og flytte fokus bort fra kriminalitet. Idretten er en god arena for inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Men alt dette kan man ikke ta for gitt. Idretten er en grasrotbevegelse som bygges best nedenfra og opp. Som politikere er vår rolle å bidra til gode rammebetingelser for idretten så idrettsbevegelsen selv kan finne de gode løsningene. Suksess forutsetter at idrett og frivillighet er uavhengig, og at norsk idrettspolitikk er forankret i idrettens lokale miljøer. For sterke statlige bindinger er ikke et gode for idretten. Det engasjementet som driver alle frivillige, må ikke kveles av statlige bindinger og et snikende byråkrati som følge av direkte offentlig støtte. Derfor har Høyre konsekvent foreslått å gi idrett og frivillighet bedre muligheter til egenfinansiering.

Høyre mener det er avgjørende å satse på idrett som en breddebevegelse. Over to millioner nordmenn opplever glede, spenning og utfordringer gjennom den organiserte idretten. Det styrker samholdet og fellesskapet i samfunnet vårt. Det er breddeidretten som i stor grad motiverer og mobiliserer den norske frivilligheten og dugnadsånden. Alle barn og unge må få mulighet til å leke, lære og oppleve utfordringer og mestring gjennom idrett. Derfor er tilgangen til bane- og hallkapasitet viktig å sikre. Den er nå mange steder sprengt. Vi trenger flere håndballhaller, svømmebassenger og hoppbakker. Høyre vil gi barn og unge muligheter. Derfor foreslår vi å øke midlene til idrett med 200 mill. kr i 2013. Etterslepet på finansiering av idrettsanlegg er på over 2 mrd. kr, og det er bekymringsverdig at ikke regjeringen tar det på alvor. Det er også bekymringsverdig at særlig Arbeiderpartiet gir store forventninger til idretten og i festtaler og valgkamp uttrykker at de klart vil øke midlene til idretten, men dessverre ikke gjør det når det kommer til det å legge penger på bordet, og når budsjettene skal vedtas i Stortinget.

Olemic Thommessen (H) [12:46:32]: Jeg fikk noen spørsmål fra kulturstatsråden som jeg gjerne vil knytte et par kommentarer til, og så har jeg for øvrig noen andre bemerkninger.

Det gleder meg først at regjeringspartiene er så interessert i hva jeg har sagt og gjort. Det er annen gang på kort tid at man tydelig har gransket med lys og lykte forskjellige saker jeg har vært borte i.

Når det gjelder saken om Nasjonalgalleriet, var det en debatt vi hadde i en meget turbulent tid for Nasjonalgalleriet, da direktør Sune Nordgren demonterte hele den historiske samlingen. Det reiste et grunnleggende spørsmål om hva man har et nasjonalmuseum til – om hva som er forskjellen på en kunsthall og et nasjonalmuseum. Den debatten dreide seg nok mer om debatten rundt formålsbestemmelsene – altså rundt formålsparagrafen – og hva som egentlig er statens bestilling til de store kunstinstitusjonene. Det er en viktig debatt, men det er en debatt som ikke må forveksles med løpende instruks om hva man programmessig skal arbeide med. Man kunne jo tenke seg at Nasjonalgalleriet bestemte seg for bare å drive med moderne kunst f.eks. og overta Samtidsmuseets virksomhet. Det var noe i den retning Sune Nordgren ble beskyldt for å gjøre. Da er det rimelig at man reiser spørsmål ved hvorfor man overhodet har et nasjonalmuseum, og det var det den debatten dreide seg om.

Når det gjelder Sogn og Fjordane Teater og moderne dans, er det sikkert ett av flere eksempler man kan finne på at man også i tidligere tider har hatt den type kriterier i tildelingsbrevene. Det er imidlertid noen store forskjeller. For det første er det klart at tyngden i budsjettene har blitt en helt annen. Økonomien er tre ganger så stor som da dette brevet antakelig ble sendt. Og staten er på en helt annen måte en dominerende aktør. Innstrammingen på dette kom med Trond Giskes mangfoldsår. Daværende statsråd Giske ga klar beskjed om at man ville følge med ved budsjettildelingene i hvilken grad man fulgte opp føringene som lå i tildelingsbrevet. Det var straks en annen låt enn det som var blitt sagt før. I tillegg til det er det kommet flere hensyn, og i en rekke proposisjoner, som bl.a. Kristelig Folkeparti har henvist til, nevnes programarbeid eksplisitt når det gjelder en sterkere styringsdialog. Det er altså et helt annet klima vi i dag diskuterer disse spørsmålene under, enn det som nok har vært tilfelle for de eksemplene man måtte finne fra en fjern fortid.

For øvrig hadde jeg egentlig tenkt å bruke denne taletiden til mediepolitiske spørsmål. Det tror jeg ikke denne debatten gir oss tid til å gå grundig inn i. Men jeg kan forberede kulturstatsråden på at dette er temaer vi må komme tilbake til, så hun har noe å beskjeftige seg med i julen.

Presidenten: Ja, det vil nok bli høyt verdsatt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:49:58]: Mot slutten av debatten vil jeg si at jeg er glad for at det fra ulike partier uttrykkes en sterk støtte til aktiv frivillighet. Det blir sagt mye bra som viser at det er en bred enighet om verdien av det.

Så gjelder det å omsette de ordene videre i politisk handling for å utvikle frivillighetspolitikken videre og legge bedre til rette. Det handler for det første om at vi må fortgang i prosessen som regjeringen har med avbyråkratisering av politikken, og ikke minst støtteordningen overfor barne- og ungdomsorganisasjonene. Det er en prosess som det er viktig og bra at regjeringen har satt i gang, men som har pågått i altfor lang tid uten for mange synlige resultater. For det andre må vi få en dreining fra mindre styrte prosjektmidler til driftsstøtte. For det tredje er det viktig at momskompensasjon er kompensasjon for moms og ikke en av mange støtteordninger med dertil hørende styringsmuligheter. For det fjerde er det viktig å erkjenne frivillighetens selvstendighet, egenart og uavhengighet av staten.

Jeg skulle gjerne brukt enda mer tid på debatten om kor, som jeg og statsråden hadde litt replikkveksling om. Jeg er glad for at statsråden besvarte min utfordring forsiktig positivt og lovet å se på den i det nye året. Jeg vil bare vise til at Kristelig Folkeparti har gjort en del enkle omprioriteringer på budsjettet og ryddet plass til bortimot 50 mill. kr til kor. Det er en halv prosent av kulturbudsjettet, og der får vi til et betydelig løft for korbevegelsen – bare som et lite tips til statsråden. Her ligger det fantastiske muligheter.

Jeg vil til slutt si til representanten Stokkan-Grande at vi ikke har fått noen særlig god forklaring på dette med programmering og hvorfor det er så viktig å gjenta det i alle sammenhenger til dem som får statlig støtte fra Kulturdepartementet og regjeringen. Siden det er Torbjørn Egner-år, vil jeg besvare representanten Stokkan-Grandes innlegg med at jeg synes kanskje det minner mer om Morten Skogmus, som, etter at Klatremus Lillemann har sunget sin nydiktede vise, sier at han ikke ser at det var noe spesielt nyttig med den visen der. Da vil jeg svare som Klatremus Lillemann: «Nytte meg her og nytte meg der.»

Øyvind Korsberg (FrP) [12:53:13]: Jeg skal ikke dra meg til de store høyder, som forrige taler gjorde avslutningsvis.

Jeg registrerer at når det gjelder Arctic Race of Norway, er det betydelig støtte verbalt i denne salen i dag. Det er jo ikke uvanlig. Men i mitt forrige innlegg ga jeg statsråden en utfordring som hun ikke har svart på. Jeg vil gjerne at statsråden skal svare på dette: Hvorfor kunne man gå inn og gi en statsgaranti på 25 mill. kr til et rally-VM, mens man ikke kan ha en dialog med eller imøtekomme dem som arrangerer Arctic Race of Norway? Det er en forskjellsbehandling. Kan forskjellsbehandlingen ligge litt i at rally-VM var et arrangement som var godt forankret i NRK og ble sendt på tv, mens Arctic Race of Norway har en forankring i TV 2? Man begynner jo å stille noen sånne spørsmål når statsråden ikke svarer, og det åpenbart er en forskjellsbehandling mellom de to.

Så er det noen som ønsker at vi skal oversende dette forslaget til regjeringen. Nei, det kommer vi ikke til å gjøre. Forslaget er en del av innstillingen og en del den brede debatten som har vært i komiteen. Jeg tror alle partiene har hatt et godt grunnlag for enten å støtte forslaget eller ikke å støtte det, og eventuelt komme med andre forslag. Så har ikke kommet, så jeg ser ingen grunn til å oversende et forslag for at det skal havne nederst i en eller annen bunke på statsrådens kontor.

Spillemidler har vært nevnt. Jeg vet ikke hvor mange ganger, men det har nok en gang vært nevnt. Jeg klarer ikke helt å skjønne dette. Hvis man innfører et system slik at de i Norge som ønsker å spille, ikke gjør det i utenlandske spillselskaper, slik at midlene blir i Norge og en andel av den omsetningen skal tilfalle idretten, skjønner jeg ikke at det kan bli mindre penger til idretten. Representanten Kåre Simensen dro det resonnementet. Da er jeg bare sjeleglad for en ting, og det er at Kåre Simensen ikke sitter i finanskomiteen.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [12:56:02]: I Norge er vi stolte av idrettsheltene, både historisk og i samtiden. Kniksen, Hjallis, Bjørgen og Northug er bare noen få tilfeldige utvalgte eksempler på vår lange og stolte idrettstradisjon. På kultur- og musikkfeltet har vi like stolte tradisjoner. Fremragende kunstnere i samtiden arver en tradisjon av kunstnere som Ibsen, Munch, Grieg, Flagstad og Vigeland, og den videreføres både hjemme og ute av Fosse, Nerdrum, Andsnes, a-ha og Strømgren, bare for å nevne noen få.

Den gleden og energien disse enerne sprer gjennom sine prestasjoner, har enorm betydning for alle i idretts- og kulturlivet. På begge felt går topp og bredde hånd i hånd og trenger hverandre. Men der idretten har bygd et godt apparat for å utvikle og løfte frem talentene, har ikke kulturfeltet de samme virkemidlene for å stimulere og hjelpe den neste generasjonen enere frem. Høyre vil derfor løfte talentutviklingen på kulturfeltet. Det å løfte frem enerne innenfor kunst og kultur, er ressurskrevende. Det handler om å få på plass et helhetlig løp. Hvis vi skal bevare den gode bredden i norsk kulturliv, må vi derfor sikre at økonomiske og sosiale kår ikke hindrer skolering og stimulering av unge talenter.

Optimal talentutvikling krever både utvikling av kulturskolens kompetanse, tilgjengelige lærerkrefter og talentutviklingsprogrammer ved norske høyere læresteder. Høyre foreslår derfor å bevilge midler til et pilotprosjekt som løfter utviklingen av unge særlige kulturtalenter uavhengig av deres bakgrunn og uavhengig av deres økonomiske og sosiale kår. Alle barn og unge skal ha de samme mulighetene.

Høyre mener det er avgjørende å trygge den faglige kvaliteten på kulturopplæringen. Regjeringens intensjon om et bedre kulturtilbud for barn og unge er god, men løsningen er dessverre ikke så god. Når det regjeringen selger ut som gratis kulturskole, ikke bare underfinansieres, men gjør at de helt nødvendige stimulerings- og utviklingsmidlene kulturskolen trenger, blir fjernet, da heller regjeringen faktisk babyen ut med badevannet.

Høyre vil styrke posten hvor man trygger kulturskolens stimuleringsmidler, sånn at de vel 70 mill. kr regjeringen ville bruke på et ufullstendig kulturtilbud i skolefritidsordningen, heller sikrer en best mulig utvikling av Norges kulturskoler, starter pilotprosjekter for talentutvikling og brukes for å redde kulturskolekøene.

Statsråd Hadia Tajik [12:59:12]: Eg vil nytte anledninga til å takke for ein god diskusjon om kulturbudsjettet. Det er mykje som kunne vorte sagt i eit slikt siste innlegg, men eg har fått nokre konkrete utfordringar som eg skal prøve å svare oppsummerande på.

Representanten Korsberg spurde om støtta som Rally Norway fekk. Det vart gitt tilskot på 23,5 mill. kr over statsbudsjettet til eit kandidatløp i forkant av søknaden i 2005 om å verte godkjend som arrangør av VM i rally. Grunngjevinga for dette var at det kunne innebere betydelege næringsmessige ringverknader, særleg i innlandsregionen, der arrangementet vart planlagt avvikla. Det er derfor viktig for meg å understreke at det ikkje låg idrettspolitiske vurderingar til grunn i regjeringas avgjerd om å støtte arrangementet, og det vart ikkje gitt spelemidlar til dette arrangementet.

Representanten Korsberg hadde òg eit anna spørsmål i eit tidlegare innlegg knytt til trafikkportalen som NRK fekk klarsignal til å jobbe vidare med. Eg forstod representanten Korsberg slik at han opplever dette som eit nytt område for NRK. Det er derfor greitt for meg å peike på at NRK sidan 1960-talet har gitt trafikkinformasjon på radio. Og då den fantastiske teknologiske nyvinninga Tekst-TV kom på 1980-talet, begynte dei å formidle trafikkinformasjon via Tekst-TV, og frå 2002 begynte dei òg å formidle trafikkinformasjon via mobil og nett. Så spørsmålet knytt til trafikkportalen er ikkje om NRK skal gi seg inn på eit nytt område – det gjer dei ikkje, men spørsmålet er om dei skulle vere med på den teknologiske utviklinga som gir alle aktørar nye moglegheiter, og om NRK skal halde fram med å vere ein relevant aktør i det nye medielandskapet.

Så kan eg som avslutning seie at eg er glad for at me med dette får på plass eit kulturbudsjett, som òg har stor betydning for idretten og for frivilligheita. Dette er område som har svært mykje å seie for svært mange enkeltmenneskes liv. Frivilligheita er noko av krafta som finst i samfunnet. Det er noko av livsnerven i samfunnet, og det er viktig for regjeringa vår å stø opp om både det og om idretten. Det gjer me bl.a. gjennom momskompensasjonsordninga og gjennom omlegginga og innfasinga av endringane i tippenøkkelen.

Så er eg òg glad for at me i dette budsjettet får auka støtta til media og deira produksjonstilskot. Det at me har ein brei medieflora i Noreg har svært mykje å seie både for ytringsfridomen, ytringsmoglegheitene, for demokratiet og for meiningsbrytinga. Det meiner eg er kjerneverdiar for oss.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:02:35]: Jeg takker statsråden for svarene i hennes siste innlegg. Det var en grei avklaring når det gjaldt rally-VM. Man støttet det av næringsmessige hensyn, og det gikk ikke ut over spillemidlene – med andre ord har man mulighet hvis man ønsker å støtte Arctic Race of Norway. Men så langt registrerer jeg at det har møtt politisk uvilje. Det er trist, for jeg tror at det hadde hatt enorm næringsmessig betydning i hele den nordlige landsdelen, ikke minst for reiselivsnæringen, dersom man hadde ønsket å satse. Det er bare å se på sykkelrittene som arrangeres rundt omkring i Europa og den mediedekningen de får.

Når det gjelder nettportalen, er det nye områder som NRK beveger seg inn på, med klare advarsler både fra Medietilsynet og Konkurransetilsynet. Så å si at dette er en videreføring av det NRK holdt på med på 1960-tallet, medfører ikke riktighet.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:04:04]: Fortellingen om Norge fra 1850-årene og fram til i dag er fortellingen om et historisk frihetsprosjekt. Fra å være et fattig samfunn preget av store forskjeller, store motsetninger og hvor folk sto uten noen av de mest grunnleggende rettighetene har Norge beveget seg til å bli et samfunn hvor nordmenn i dag er mer opplyst, rikere og friere enn noensinne. Kanskje er Norge det mest vellykkede samfunn verden noensinne har sett.

Så også familiepolitikken. Dette er ikke lenger tilbake enn til min tippoldefar, som vokste opp på en forholdsvis stor gård i Nord-Trøndelag: Han forelsket seg i tjenestejenta. Vi har sett mange eksempler på det i Trøndelag, både i eldre og nyere historie. Det ble ikke akseptert verken av familie eller av lokalsamfunn, og valget ble mellom fortsatt å være i familien og på gården eller å flytte. Da han valgte kjærligheten, ble resultatet å flytte fra gården, flytte fra kommunen og bosette seg et helt annet sted. Det er ikke lenger siden at forventningene i familien, i omgangskretsen og i samfunnet var av en sånn art at folk egentlig ikke kunne ta frie valg.

Neste år skal vi feire en annen milepæl i Norges historie og i vårt frigjøringsprosjekt, nemlig kvinnelig stemmerett, som også var et steg i prosjektet å sette menneskene fri og la folk få mulighet til å påvirke egen hverdag og leve de livene de ønsket. Stein på stein har man bygd velferdsstaten for å sikre grunnleggende rettigheter, trygghet i arbeidslivet og trygghet i samfunnet – til vi står der vi står i dag, med et samfunn preget av stor frihet.

Vi i det rød-grønne flertallet har plassert oss inn i den historien, og ønsker å bidra til at den stolte historien skal vokse videre. For det er fortsatt mange uløste oppgaver. Vi har bidratt så godt vi kan gjennom stadig å styrke foreldrepermisjonen og å forlenge den totale foreldrepermisjonen. Vi har gjennom det grepet vi gjør i dette budsjettet, likestilt den mellom foreldrene, og vi har gjort den stadig mer fleksibel. Dette har sikret foreldre mulighet til å ha tid sammen med barna, men også tid eller mulighet til å være ute i jobb. Vi har forbedret kontantstøtten. Vi har styrket den for dem som venter på barnehageplass, og vi har fjernet den for toåringer, fordi vi så at den var et hinder for mange, særlig for innvandrerbefolkningen, til å leve det livet man ønsker med frihet og muligheten for å jobbe. Vi har styrket barnehagetilbudet gjennom å sørge for full barnehagedekning, lavere pris og bedre kvalitet. Det gir familiene bedre økonomi, trygghet og stabilitet.

Utenfor og i sammenheng med familiepolitikken har vi jobbet for lav arbeidsledighet, som gir familiene trygghet for framtiden, mulighet til å planlegge sin egen framtid, mulighet for å investere i bolig f.eks. og mulighet for å drive med meningsfull aktivitet. Vi har sikret folk rettigheter i arbeidslivet. Vi har reversert angrepet på arbeidsmiljøloven, som Bondevik-regjeringen hadde. Vi gir gjennom det familiene sikkerhet. Vi hjelper dem med å slippe uforutsigbarhet og begrenser bruken av overtid. Det gir familiene mulighet til å kombinere omsorg og arbeid. Vi har også bidratt til økt kjøpekraft for familiene, noe som i ytterligere grad sikrer økt frihet for familiene.

Til hele vår stolte historie forsøker nå høyresiden å si at dette har det vært konsensus om. Nei, dette har det ikke vært konsensus om. Dette er resultatet av politikk. Dette er resultat av sentrum-venstrepolitikk over generasjoner. I mange sammenhenger har venstresiden i norsk politikk måttet dra de borgerlige partiene etter håret for å oppnå de resultatene som jeg nå har pekt på, og som vi er stolte av.

I Europa ellers ser vi også resultater av politikk. Vi ser konsekvensene av fritt spillerom for markedet, og vi ser konsekvensene av at folk ikke får beskyttelse av politikken. Og det angriper familienes frihet. Mange i Europa har nå mistet jobb og bolig og kan se fram til et liv i fattigdom. Fortvilelsen råder.

En av grunnene til at Norge har lyktes så godt, er at en stor andel av befolkningen er i arbeid. Vi har sikret at våre kvinner kan få være i jobb, mens kvinner i mange andre europeiske land er hjemmeværende. Det er resultatet av politikk. Likestillingskampen i Norge har jo først og fremst vært et frihetsprosjekt, og det har handlet om rettferdighet. Men vi ser også at det har en enorm betydning for samfunnet. Vi ser at det er likhetstrekk mellom de samfunnene som har høy yrkesdeltakelse blant kvinner; de har også en høy fertilitetsrate. Og det er mange av disse samfunnene som lykkes bedre enn samfunn med lav yrkesdeltakelse blant kvinner.

En forutsetning for frihet for familiene er med andre ord et sterkt fellesskap, trygghet for økonomien og rettigheter i arbeidslivet. Og en politikk med større forskjeller, både mellom folk og mellom by og landsbygd, en politikk med uansvarlig økonomisk styring og en politikk med angrep på arbeidsmiljøloven, med flere midlertidige stillinger og med mer pålegg om overtid, vil være et direkte angrep på familien og på familiens frihet.

Så er det slik at mange familier og barn trenger hjelp. Da skal samfunnet, fellesskapet, stille opp. Vi gjør det gjennom familievern, og vi ser nå at flere par selv oppsøker tilbud for å få hjelp. Vi gjør det gjennom barnehager – ved å ha personell som ser barna, og ved språkstimulering og sosial trening. Vi gjør det gjennom barnevernet – ved at man gir støtte til familiene og til barnet – og noen ganger er det også snakk om omsorgsovertakelse. Vi må også gjøre det i fellesskapet – hver enkelt av oss. Som enkeltpersoner, som familiemedlemmer, som naboer, som frivillige osv. må vi stille opp når barn roper om hjelp.

På alle disse områdene har det de siste årene blitt bedre. Flere barn fanges opp, og flere barn får hjelp. Det handler i sum om at vi ønsker oss et samfunn der vi ikke mister hverandre av syne, et samfunn med små forskjeller og et samfunn med sterke fellesskap. Vi er på riktig vei. Mange uløste oppgaver står der fortsatt, men det som har skjedd de siste årene med den rød-grønne regjeringen, føyer seg inn i den stolte norske historien som handler om mer frihet og bedre hjelp til de svake i samfunnet, og dem skal vi jobbe videre for når vi også får flertall etter høstens valg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [13:14:21]: Ca. 15 000 barn blir født denne høsten, fra september til desember, 15 000 barn som ikke er garantert barnehageplass neste høst.

I september var representanten Arild Stokkan-Grande høy og mørk ute i media og sa at de rød-grønne er garantisten for gode barnehager, og at de rød-grønne skal få på plass et ekstra opptak for å sikre alle ettåringer barnehageplass. Det var nok veldig mange av foreldrene som gledet seg til dette, og så fram til det da budsjettet kom i høst. Men der lå det ikke penger til noe ekstra opptak.

Fremskrittspartiet har lagt inn penger så vi sikrer disse barna som er født i høst, barnehageplass neste høst.

Men mitt spørsmål til representanten blir: Når regner representanten Arild Stokkan-Grande med at det er barnehageplass til alle ettåringer, uansett når de er født?

Arild Stokkan-Grande (A) [13:15:28]: Først vil jeg minne om at lovverket er en minimumsregel, og det er fullt mulig for kommunene å ha løpende opptak. Mange kommuner klarer det, bl.a. Meråker kommune, som tilfeldigvis er styrt av Arbeiderpartiet. De prioriterer å bruke penger på det og har løpende opptak. Det står kommunene fritt til å gjøre. Det er ikke slik at man har lagt begrensninger på det, men kommunene har mulighet til å ha løpende opptak hele veien, og regjeringen stimulerer til at det skal skje.

Så er det slik at vi ønsker flere opptak. Hittil har man måttet konsentrere de store pengene om full barnehagedekning og om makspris, og nå skal vi også satse massivt på å bedre kvaliteten i barnehagen. Så har vi som ambisjon å innføre to opptak i året. Jeg kan ikke nå garantere når det blir, men en politikk som prioriterer skattekutt til de rikeste i samfunnet, vil ikke være et steg i riktig retning med tanke på at samfunnet skal ha råd til å ha nok ansatte i barnehagene og ha løpende opptak.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:16:37]: Jeg skal starte med å gi ros til representanten Stokkan-Grande. Han er en av de få fra de rød-grønne som faktisk går på talerstolen og snakker om egen politikk, fremfor å bruke hele innlegget sitt på å angripe Høyre. Det er gledelig at det finnes noen som også er opptatt av å snakke om hva Arbeiderpartiet vil. Det er bra.

Etter sju år med rød-grønt styre er det fremdeles over 4 000 som jobber som pedagoger for barn, uten å ha utdannelse til det. Etter sju år med Arbeiderpartiet ved roret beskriver Utdanningsforbundet regjeringens barnehagesatsing som et hvileskjær. Jan Davidsen og Fagforbundet kritiserer regjeringen for at barn og ansatte i private barnehager forskjellsbehandles. Rasmus T. Gjestland i Utdanningsforbundet skriver om det statsbudsjettet som ble lagt fram, at det «ikke er lagt inn rekrutteringstiltak som vil kunne ha noen effekt som sikrer barnehagekvaliteten på landsbasis». Representanten Stokkan-Grande hevder at regjeringen øker kvaliteten i barnehagene med dette budsjettet. Hva slags kvalitet og hvilke forslag er det i statsbudsjettet som vil heve kvaliteten i barnehagene?

Arild Stokkan-Grande (A) [13:17:45]: Vi ser at undersøkelser viser at foreldre er særdeles godt fornøyd med barnehagetilbudet. Når vi tenker på den historiske utviklingen som har vært når det gjelder å sikre full barnehagedekning, viser det hvilken fantastisk innsats de ansatte i barnehagene har gjort, når det ikke har gått ut over kvaliteten. Vi styrker kvaliteten – det jobber man med hele tiden – og nå jobber regjeringen med en egen stortingsmelding om nettopp det, som kommer ganske så snart.

Så er det slik at det er et problem at vi mangler pedagoger i barnehagene, og det er en for stor bruk av dispensasjoner. Det siste mener jeg personlig at vi må stramme inn på, for vi kan ikke akseptere at dette er noe man sluntrer unna med. Men det er jo også slik at det eneste stedet man streiker mot politiske myndigheter i dag, er i Oslo, som er styrt av Høyre. Linda C. Hofstad Helleland får svare for hvorfor det er slik.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:19:04]: Først vil jeg bemerke at det er første gang i løpet av de siste sju årene jeg har hørt en arbeiderpartipolitiker snakke om familievern på eget initiativ, uten å bli spurt på forhånd, så det må jeg gi anerkjennelse for. Dog er det ingen spor i budsjettet av at man har noe engasjement for det.

Representanten bruker her store ord, får jeg si – for å være litt diplomatisk – om Arbeiderpartiets politikk overfor familiene over lang tid.

Mitt spørsmål er i grunnen: Hva kommer det av at når Arbeiderpartiet skal beskrive sin politikk overfor familiene – jeg kaller det ikke familiepolitikk – så bruker man 95 pst. av tiden på å snakke om rettigheter for voksne, i arbeidsliv og på andre vis? Hvor er egentlig ungenes plass i Arbeiderpartiets familiepolitikk?

Arild Stokkan-Grande (A) [13:20:08]: For det første er jeg opptatt av at vi skal ha en politikk i samfunnet som sikrer trygge, økonomiske rammer, stabilitet og trygghet for familien i arbeidslivet. Det er viktig, ikke minst for barna, for hvis foreldrene mangler rettigheter i arbeidslivet, mangler jobb og har en utrygg framtid, går det direkte ut over barna.

Når det er sagt, er det nettopp barna man må fokusere på gjennom å sikre de ordningene som når alle barna. Det er der vi eventuelt må ta utfordringen. Det beste vi kan gjøre, er å sikre full barnehagedekning og lav pris på barnehagetilbudet, sånn at alle barn har en reell mulighet til barnehageplass.

Så må vi utvikle skolen videre, slik at vi både kan hjelpe dem som er faglig sterke, og særlig fange opp dem som trenger hjelp – og da ha et effektivt system for å hjelpe dem som tar utfordringer.

Hele vår politiske innretning handler jo om hva som er det beste for barnet, og der føler jeg at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet på mange områder er helt på enige.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Solveig Horne (FrP) [13:21:30]: Valgfrihet, fleksibilitet og likeverd for alle er ord som kjennetegner Fremskrittspartiets familiepolitikk. Vi politikere skal påse at familien har den tryggheten, den valgfriheten og den fleksibiliteten som de til enhver tid trenger.

De store hovedskillelinjene i norsk familiepolitikk i dag går på hvor mye staten skal styre og regulere familiens hverdag. Er det dagens regjering som er best til å ta avgjørelser på vegne av familien, eller er det familien selv? Fremskrittspartiet har tro på det siste. Fremskrittspartiet tror på familien, Fremskrittspartiet ønsker å gjøre hverdagen enklere for familien, og vi ønsker å gi familien en fleksibilitet og ikke legge hindringer i veien for ulikheter og ulike løsninger. Dette er kjernen i familiepolitikken til Fremskrittspartiet.

Når representanten Arild Stokkan-Grande snakker om konsekvenser av politikk, er det konsekvenser av den politikken som denne regjeringen fører, som Fremskrittspartiet ikke er enig i.

Familiepolitikk er ofte på dagsordenen, og jeg tenkte jeg skulle holde dette innlegget litt kronologisk. Mange familiers første møte med politikernes styring av familien, starter med fødselspermisjonen. Denne regjeringen har ivret etter å overstyre familien ved å innføre en tredeling av foreldrekvoten og ha egen fedrekvote. 14 ukers fedrekvote skal komme i 2014. Det er en vanskelig ordning å styre, og Fremskrittspartiet hadde sett at det også ble brukt penger på å få fortgang i en internettbasert løsning, slik at vi kunne lette dette arbeidet for foreldrene.

Det er heller ingen fleksibilitet i den ordningen. Det er ingen valgfrihet for familien. Det er en ordning som går ut over familien, og ikke minst går den ut over barna. Dette er noe som Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra, og kommer Fremskrittspartiet i regjering, skal vi jobbe for å fjerne denne fedrekvoten og la familiene selv få styringsrett over foreldrepermisjonen.

Det er barna det til syvende og sist går ut over. De får ikke være hjemme med en av foreldrene sine, men må i barnehage eller til dagmamma.

Fremskrittspartiet ønsker som sagt at familien selv skal fordele disse ukene.

Det er sikkert noen av dere som så at NRK for ikke så lenge siden sendte et program om fattige familier i Norge. Det gjorde sterkt inntrykk. I går viste TV 2 en reportasje fra Frelsesarmeen som kunne melde om betydelig økning i fattige barnefamilier som oppsøkte Frelsesarmeen. Det er urovekkende at fattigdom blant barn har økt under denne regjeringen, på tross av SVs valgkampløfter om at fattigdom skulle avskaffes.

Fremskrittspartiet tar mange grep i sitt budsjett for å hjelpe de barnefamiliene som sliter. Det å øke barnetrygden er et av de grepene som Fremskrittspartiet tar; det er skammelig at det ikke er gjort noe med den de siste 17 årene. Spesielt når vi vet at veldig mange faginstanser sier at ved å øke barnetrygden vil det helt klart hjelpe veldig mange fattige familier.

Tilbake til den kronologiske rekkefølgen. Etter at barna er født, har familien valget mellom å velge dagmamma, kontantstøtte eller barnehage for barna når foreldrene er rede til å gå ut i jobb igjen. I dag har ikke familiene så mye valg fordi regjeringen fjernet kontantstøtten for toåringen i fjor.

Fremskrittspartiet ønsker å gjeninnføre kontantstøtte for også for toåringene. Vi ønsker å gi familiene valgfrihet til selv å velge barnepass for sine barn de første årene.

Resultatet av regjeringens omlegging har jo ført til flere lokale kontantstøtteordninger, og det var kanskje ikke akkurat det som var intensjonen, men en konsekvens av at kommunene nå gir familiene en valgfrihet for de familiene som ønsker å benytte seg av kontantstøtte.

Ordet «valgfrihet» kan ikke sies for ofte, og for Fremskrittspartiet er det viktig. Se bare hvordan ting har utviklet seg de siste årene. Sykehusene melder om rekordmange fødsler i juli og i august – enkelte ber faktisk om keisersnitt for å få fortgang i fødselen slik at de kan føde før fristen før barnehageplass går ut 31. august. Og fristen for å lage disse barna gikk ut i forrige uke!

Slik datoregulering kan vi ikke lenger ha, som å måtte føde før 31. august for å få barnehageplass og å føde før 1. juli for å ha rett til fedrekvote. Da var det gledelig at vi i høst ikke bare kunne høre at Høyre mente at vi nå skulle få på plass flere opptak i året, men at også representantene fra regjeringspartiene var ute i media og sa at dette måtte det bli slutt på, og at vi nå måtte få på plass flere opptak. Fremskrittspartiet har gjort det i sitt budsjett. Vi har lagt inn midler for å sikre de ca. 15 000 barna som ble født denne høsten, rett til barnehageplass neste år. Fremskrittspartiet ønsker like rettigheter for barnehageplass uansett når på året barnet er født. Det koster penger, det er vi fullt klar over, men vi har politisk vilje til å prioritere det, og ikke bare snakke om det, ikke bare skyve problemet over til kommunene, og som representanten Stokkan-Grande sa det, at dette får kommunene ordne selv.

Jeg observerer at regjeringspartiene i mange debatter har tatt æren for full barnehagedekning. Jeg har lyst til å minne om at den æren er det de private barnehagene som skal ha. Vi hadde ikke vært der vi er i dag, hvis det ikke hadde vært for de private initiativene. Derfor er det skuffende at regjeringen heller ikke i år har klart å få på plass full likebehandling av private og kommunale barnehager, spesielt etter den utviklingen vi har sett, nemlig at barnehagefinansieringen ble overført til kommunene. Aldri har det vært så store forskjeller på og usikkerhet hos de private barnehagene som nå. Det nytter lite å snakke om kvalitet og bemanningsnormer før vi har fått på plass full likebehandling og finansieringen over til staten igjen. Det ønsker Fremskrittspartiet, og for å få full likebehandling legger vi det inn i vårt budsjett.

Ikke alle barn har det godt i Norge. Altfor mange barn trenger hjelp av barnevernet. Når staten da skal gå inn og hjelpe disse barna, er det så viktig at vi gir dem den hjelpen og den tryggheten de ikke har fått i den familien de var i før. Da er det en politisk oppgave å påse at den hjelpen som blir bestemt, blir fulgt opp.

Barnevernet har vi flere ganger hatt oppe på dagsordenen her. Jeg skal også gi litt honnør til regjeringen som følger opp med øremerkede midler til det kommunale barnevernet. Det er veldig flott, selv om Fremskrittspartiet mener at det ikke er nok penger – det skulle vært mer – for vi ser at flere og flere kommuner får flere barn som de må ta hånd om, og at det ikke følger nok penger med. Men det er store utfordringer, og det er kommet kritikk både fra Riksrevisjonen og fra fylkesmennene. Det er noe som regjeringen må ta på alvor. Fremskrittspartiet mener at den utviklingen vi har sett nå i forhold til nedbygging av institusjonsplasser til fordel for fosterhjem, har gått for langt. Det er sterkt bekymringsfullt å se at det er altfor mange akutte omplasseringer, flytting fra fosterhjem, og vi må ikke glemme at hvert barn er forskjellig med forskjellige behov. De trenger individuelle opplegg, og da må vi ha både fosterhjem og institusjoner. Der er det Fremskrittspartiet legger inn en god del mer penger enn regjeringen gjør til kjøp av private plasser, for vi ser at vi trenger det mangfoldet innen barnevernet.

Jeg har lyst til å trekke fram Larvik kommune med «Prosjekt Helhetlig Barnevern i Vestfold» – som sikkert statsråden også kjenner godt til, siden det kommer fra hennes fylke. Det prosjektet i Larvik kommune har med helhetlig omsorg å gjøre, og har egne team som går inn tidlig. Dette er noe jeg håper statsråden tar med seg i det videre arbeidet med barnevern, og som det er viktig å få ut til flere kommuner. Det er altså team som går tidlig inn og hjelper hjemmet, og det er et samarbeid på tvers av forskjellige etater, der alle har som mål å hjelpe denne familien og få den på rett plass, i stedet for at man kanskje er nødt til å ta barn ut av hjemmet. Det å ha et helhetlig barnevern, som i Vestfold, der du har brukermedvirkning, der kommunene og fylket og fylkesmannen jobber sammen, er kjempeviktig.

Fremskrittspartiet ser fram til den debatten som vi skal ha over jul – og i løpet av våren – om barnevernet, for det kommer til å bli en viktig sak. Vi må ta inn over oss den kritikken som har kommet – og la regjeringen få ta det inn over seg – og se på hva vi kan gjøre umiddelbart for å hjelpe disse barna.

Avslutningsvis: Fremskrittspartiets budsjett innebærer mer til barnefamiliene i skatte- og avgiftslettelser. Vi satser på barnehager, og vi satser på barnetrygd. Vi gjeninnfører kontantstøtte for toåringene, og vi styrker det kommunale barnevernet, samtidig som vi gir rom for å kjøpe flere private plasser. Fremskrittspartiet er partiet for familien. Vi ønsker å gi familien større valgfrihet og fleksibilitet i forhold til det vi har i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [13:31:51]: For Arbeidarpartiet og regjeringa er det eit viktig prinsipp at barna i barnevernet skal få det tiltaket som er tilpassa deira behov. Det er viktig for oss å få utnytta vårt eige tiltaksapparat og bruke private tenester der dei er betre eller eit tilbod me ikkje har i det offentlege. Framstegspartiet kuttar 550 mill. kr i det statlege barnevernet, og vil då bruke 300 mill. kr tilbake til statleg barnevern til kjøp av private tenester. Det mangfaldet representanten etterlyser, har me i dag. 51 pst. av tiltaka i dag er benytta av private aktørar. Ein vel tenester i dag, og dei tiltaka som er det beste for barna.

Då lurar eg på: Kan Framstegspartiet forklare kva som er tanken bak deira budsjettforslag, som er ei rasering av heile det statlege barnevernet? Går Framstegspartiet vekk frå prinsippet om at me skal velje det rette tiltaket for barnet, der det viktigaste blir heller at tiltaket er privat og kommersielt? Er det ein privatiseringsideologi her som går føre omsynet til barnets beste?

Solveig Horne (FrP) [13:32:54]: Da komiteen var i Stavanger for halvannen måned siden, sa tidligere statsråd Tora Aasland, som nå er fylkesmann, at hun er bekymret for kvaliteten i det statlige barnevernet.

Fremskrittspartiet ønsker et mangfold innen barnevernet, og Fremskrittspartiet ønsker å ta i bruk de private institusjonene mer, for det er mange velfungerende, gode private institusjoner som ikke blir tatt i bruk.

Det som vi også ser i nysalderingen, som vi skal behandle senere, er at regjeringen selv innrømmer at vi har for lite penger til kjøp av private plasser, spesielt i Region vest. Regjeringen har selv lagt inn ekstra penger i år for å benytte seg av kjøp av private tjenester. Vi trenger et mangfold, og vi trenger at kommunene som ser disse barna, får tilgang på de plassene som til enhver tid er det barnet trenger – det være seg fosterhjem, en privat eller en statlig institusjon.

Olov Grøtting (Sp) [13:34:07]: Representanten Horne sa i sitt innlegg at 14 uker foreldrepermisjon for far er til skade for barna. Og jeg lurte et øyeblikk på om representanten mente at det er skadelig for små unger å være sammen med far. Men heldigvis var det ikke så ille. Representanten sa det var fordi barna gikk glipp av tid med en av sine foreldre. Da lurer jeg virkelig på om det er arbeidsgiver eller kulturelt påtrykk fra omgivelsene som hindrer far i å være sammen med barnet? Ja, det er nesten uansett grunn – da mener jeg at vi må ta tak i grunnen og ikke fjerne fedrekvoten.

Spørsmålet til representanten er: Hva er grunnen til at far ikke kan ta i bruk fedrekvoten sin for å få verdifull alenetid sammen med sitt lille nyfødte barn, som jeg trodde det ville være veldig trivelig for de aller fleste fedre å bli kjent med.

Solveig Horne (FrP) [13:35:05]: Vararepresentant Christina Nilsson Ramsøy fra Senterpartiet mente at regjeringen hadde gått for langt i å styre familiene når det gjelder å utvide fedrekvoten. La nå det være med det.

Fremskrittspartiet har tro på at familien selv kan få lov til å fordele disse ukene. Om det er far eller det er mor som velger å være hjemme lenger, mener Fremskrittspartiet må være opp til den enkelte familie selv å bestemme, og at de selv kan fordele disse ukene.

Vi har også tro på at den moderne mannen i dag selvfølgelig ønsker å være hjemme mest mulig med barna sine. Men vi ser at veldig mange private næringsdrivende, enkeltmannsforetak og ikke minst bønder ikke har muligheter til å ta ut 14 uker med pappaperm, og at det i de familiene blir mor som må gå ut i arbeid tidligere enn hun hadde tenkt, fordi de ikke har muligheten til å kunne fordele disse ukene, og fordi mor ikke kan overta de ukene som far ikke kan bruke.

Dette er essensen i Fremskrittspartiets politikk på akkurat dette feltet. Vi ønsker at familien selv skal få fordele disse ukene.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [13:36:18]: Den 13. august i år kunne vi lese på Fremskrittspartiets hjemmesider: Rullerende barneopptak nå! Og representanten Horne har jo i sitt innlegg også sagt at Fremskrittspartiet nå sørger for at det blir rullerende opptak med deres forslag i budsjettet. For å lykkes med et helt fleksibelt eller rullerende opptak er det anslått en kostnad på mellom 3 og 5 mrd. kr.

Helårseffekten av to opptak i året er anslått til 1,44 mrd. kr. Videre anslås det at det vil kreve ca. 1 000 nye førskolelærere med to opptak i året.

Mitt spørsmål til representanten Horne blir da: Når det er lagt inn penger til økt kommuneramme fra Fremskrittspartiets side, er dette øremerkede midler til et rullerende opptak, eller vil disse midlene konkurrere med alle andre gode formål også i kommunesektoren? Tas det høyde for å skaffe nok personale til alle de nye barnehageplassene som kreves når man skal ha et rullerende opptak?

Solveig Horne (FrP) [13:37:24]: Først av alt synes jeg det er flott at SV – jeg har lyst til å gi honnør for det – nå går inn for at det skal komme på plass flere opptak. Det Fremskrittspartiet ønsker, er at det ikke skal være en spesiell dato, det skal kunne være muligheter til å søke på barnehageplasser for alle ettåringer. Det som Fremskrittspartiet har gjort, er at vi i neste års budsjett i alle fall har sikret de ca. 15 000 barn som blir født denne høsten, en rett til barnehageplass til neste høst, og har da lagt inn penger i kommunerammen, slik at det skal komme på plass flere barnehageplasser til de barna.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:38:27]: Familien er det aller viktigste av samfunnets små og store fellesskap. Høyre er opptatt av at familien gis ansvar for valgfrihet i oppdragelse, i omsorg og i utdanning. Samtidig er det en av samfunnets aller mest grunnleggende oppgaver å bidra til at alle barn får en trygg og god oppvekst. Høyre vil derfor satse på økt kvalitet i barnehagen og barnevernet for å sikre at barnets beste står i sentrum for samfunnets innsats for barn.

Ni av ti barn går nå i barnehage. Barnehagene er en vesentlig arena for å fremme barns utvikling. De ansatte er barnehagens viktigste ressurs og den viktigste nøkkelen for å gi barn en trygg og stimulerende barnehagehverdag.

Det gjøres veldig mye godt kvalitetsarbeid i barnehagen i dag. Men barnehageutbyggingen har gått fort, og det har ikke vært noe fokus på kvalitetsheving. Andelen faglærte er lav. Bare tre av ti som jobber i barnehagen, har førskolelærerutdanning. Sektoren har om lag 40 000 ufaglærte assistenter. Høyre vil særlig satse på etter- og videreutdanning av dem som arbeider i barnehagen for å sikre at alle barn får et godt barnehagetilbud.Vi må ta grep for å løfte kvaliteten i barnehagen, og derfor foreslår Høyre en vesentlig styrking av kvalitetsarbeidet utover det som regjeringen har lagt inn i sitt budsjettforslag.

Private barnehager har bidratt til det store mangfoldet i barnehagetilbudet, videreutvikling av barnehagesektoren, større foreldreinnflytelse og økte krav til effektiv ressursutnyttelse i sektoren. De siste brukerundersøkelsene viser at foreldre er mer fornøyde med private barnehager enn kommunale.

Det offentlige stiller like krav overfor private og offentlige barnehager. Da er det også viktig at de får like vilkår. Høyre er i likhet med Utdanningsforbundet og Fagforbundet bekymret for at barn i private barnehager ikke skal få de samme mulighetene som barn i kommunale barnehager. Vi vil derfor styrke likebehandlingen, slik at den økes til 96 pst. i 2013, slik at den forventede opptrappingsplanen som det ble lagt opp til, følges opp.

For Høyre er det viktig at ikke økonomien hindrer foreldre som ønsker å velge barnehage for sine barn, får muligheten til det. Derfor foreslår Høyre å heve maksprisen med 200 kr i måneden, nettopp for at vi skal kunne tilby flere familier med lav inntekt lavere barnehagepris enn i dag. For å sikre at barnehagens tilbud når alle som kan ha nytte av å gå i barnehage, vil Høyre også fortsette med å tilby gratis barnehageplass til alle deltakere på introduksjonsprogrammet for innvandrere. Høyre foreslår å øke bevilgningene til kommunene slik at de kan tilby gratis barnehageplass til alle barn av flyktninger og asylsøkere som deltar på introduksjonsprogrammet.

Et godt barnevern er et barnevern med stort mangfold av aktører, tiltak og tilbud. Alle barn som underlegges barnevernets omsorg, har krav på et godt tilpasset tilbud. Når staten overtar foreldreansvaret for barn, påtar de seg et særlig stort ansvar for å sikre dem en god og trygg barndom. Høyre er bekymret for de mange tilfellene der barn sviktes av det offentlige. Derfor vil vi prioritere mer penger på det barnevernsarbeidet som foregår i direkte møte med barna ute i kommunene, fremfor barnevernsbyråkrati i det statlige barnevernet. Vi vil styrke mulighetene til å velge det tiltaket som hjelper det enkelte barn best, uavhengig av hvem som gir hjelpen. Det er private og ideelle barnevernstjenester som gir det mangfoldet av tilbud som trengs for å kunne tilby skreddersøm i valg av tiltak for det enkelte barn.

Riksrevisjonens, Helsetilsynets og regjeringens egen evaluering har avdekket graverende svikt, systemfeil og behov for endringer i både statlig og kommunalt barnevern. Kommunene har for liten kapasitet og for små fagmiljøer. Sammen med manglende kvalitetssikring og internkontroll har dette ført til altfor mange fristbrudd, feilaktige henleggelser og bekymringsmeldinger, vedtak som fattes uten at barnet blir hørt, og manglende evaluering av tiltak. Tjenester til barn og unge og familier i sårbare situasjoner samsvarer ikke med fastsatte mål og regler. Departementet har ikke sikret seg nødvendig styringsinformasjon, fylkesnemnda har uakseptabel lang saksbehandlingstid, og det eksisterer ikke tilstrekkelig forskning. Dette er svært alvorlig for mange barn. Det er altfor mange barn der ute som ikke får den hjelpen de har behov for, men som de har krav på.

Høyre vil øremerke midler til drift og utvikling av det kommunale barnevernet utover det regjeringen foreslår, nettopp for å gi kommunene bedre mulighet til å gi rask og god hjelp til barn som trenger det. Det er barnevernet ute i kommunene som først møter de barna som trenger hjelp, og det er derfor avgjørende at det kommunale barnevernet så tidlig som mulig fanger opp barn som er utsatt for omsorgssvikt, eller av andre grunner trenger hjelp.

Høyre mener at det viktigste er å sikre at hvert enkelt barn får et best mulig tilpasset tiltak så raskt som mulig. Vi vil øke muligheten til å velge private barnevernstjenester, fordi de private bidrar til det mangfoldet av tilbud som bidrar til skreddersøm.

Høyre er opptatt av at samfunnet gir muligheter for alle, og vi vil målrette innsatsen for å hjelpe de mest utsatte barna. Det er vesentlig å tette hullene i sikkerhetsnettet, slik at flere av barna som faller utenfor, fanges opp. Derfor ønsker vi å styrke prosjekter som gir barn i familier med lav inntekt en mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, og satse på arbeidstreningsordninger for å få flere ut av varig fattigdom og inn i jobb.

Høyre mener kontantstøtten er viktig for å sikre at familier som ønsker det, kan velge ulike omsorgsløsninger for barna det første året etter hva som er best for hvert enkelt barn. Derfor vil vi ha løsninger som styrker familiens valgfrihet fremfor å begrense den. Vi vil gjøre det mulig for flere å ha mer samvær med sine barn i det første leveåret. Derfor foreslår Høyre å videreføre kontantstøtten for ettåringer, og gjeninnføre retten til kontantstøtte for barn mellom to og tre år.

Fortsatt er det viktig for Høyre at foreldrene får ta del i den svært verdifulle første tiden sammen med sine barn. Vi anerkjenner mor og far som likeverdige omsorgspersoner, og vi vil gi foreldrene mulighet til å dele hele permisjonstiden fritt mellom seg. For å sikre mor og far like rettigheter og fleksibilitet ved uttak av foreldrepermisjon har Høyre foreslått full gjennomgang av foreldrepermisjonsordningen for å forenkle dagens ordning, samt gjøre den mer fleksibel for å likestille mor og far som likeverdige omsorgspersoner.

Riksrevisjonen har nylig påvist et uakseptabelt høyt nivå av feil ved Navs saksbehandling av foreldrepenger. Riksrevisjonen ser meget alvorlig på forholdet og påpeker at mange av feilene har sammenheng med et komplekst og detaljorientert regelverk som ikke er entydig. Høyre har derfor foreslått en gjennomgang av hele foreldrepermisjonsordningen for å forenkle ordningen og samarbeidet, og i større grad likestille mors og fars rettigheter på det området.

For Høyre er valgfrihet fortsatt viktig i familiepolitikken. For Høyre er det fortsatt en av de viktigste oppgavene samfunnet står overfor, å sikre de mest utsatte barna og tette sikkerhetsnettet slik at sårbare barn som trenger hjelp, blir fanget opp tidlig nok og får det beste tilbudet som er best egnet for det enkelte barn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A) [13:48:42]: I avisoppslag etter avisoppslag det siste halvåret kan vi lese at Høyre ønsker løpende barnehageopptak. Vi kunne lese det i Adresseavisen 30. juni 2012, vi kunne lese det i Aftenposten 2. september 2012, der man bl.a. sier at Høyre og Fremskrittspartiet vil vrake regjeringens datohysteri. Vi kan lese det i en NTB-melding 2. september, og i avisen Glåmdalen så sent som 9. oktober i år, etter at regjeringen har lagt fram budsjettet sitt.

Man skulle forvente at et parti som er så høyt på banen når det gjelder løpende barnehageopptak, som går ut når foreldrene er som mest fortvilet over at det kanskje kan bli litt vanskelig for dem, på en måte realiserer det gjennom sine budsjetter.

Jeg må si at jeg synes det er rimelig frimodig av partiet Høyre å være så høyt på banen, men når man kommer til at man konkret kan gjøre noe med det i årets budsjetter, har man ikke lagt inn én krone til det. Er ikke dette å lure barnehageforeldrene?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:50:01]: Jeg er veldig glad for det spørsmålet, og jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet også begynner å engasjere seg for et mer fleksibelt opptak i barnehagen. De rød-grønne hevder at vi har full barnehagedekning i Norge, men det har vi jo ikke. Barn som er født etter 31. august og er ett år gamle, har overhodet ikke rett til barnehageplass. Det gjør det fryktelig vanskelig for veldig mange foreldre som planlegger å gå ut i jobb etter endt fødselspermisjon. Derfor ønsker Høyre et mer fleksibelt opptak, med mer fleksibilitet i barnehagesystemet, slik det var før regjeringen tvang gjennom overføringer til rammer, og man mistet fleksibiliteten. Derfor foreslår vi fri etableringsrett, kommunal stykkpris og full likebehandling i Høyres program. Jeg håper det går gjennom på Høyres landsmøte, slik at Høyre kan sikre full fleksibilitet i barnehageopptaket.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [13:51:19]: Det har vært mye diskusjon om sammenhengen mellom bemanning og kvalitet i barnehagen i det siste. Byråd Torger Ødegaard fra Høyre har uttalt at det ikke er noen sammenheng mellom antallet ansatte og kvalitet i barnehagen. For meg handler kvalitet i barnehagen bl.a. om at barna blir sett og får den omsorgen de trenger. Da er det vesentlig hvordan voksentettheten er.

Støtter Hofstad Helleland uttalelsen fra Ødegaard om at det ikke er noen sammenheng mellom antallet ansatte og kvalitet i barnehagen? Hvis så er tilfellet: Hva er da kvalitet i barnehagen?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:51:57]: Dette var også et veldig godt spørsmål, og jeg vil svare veldig klart og tydelig: Nei, jeg støtter ikke den uttalelsen, for jeg er overbevist om at kvalitet i barnehagen henger nøye sammen med et pedagogisk, trygt og stabilt personale. Da er det klart.

Det har bekymret meg litt at særlig SV nå har gått så høyt ut på banen mot Oslo, all den tid SV- og arbeiderpartistyrte Trondheim har mange flere barn per ansatt. Av de fem største byene i Norge ligger rød-grønne Trondheim på bunnen når det gjelder voksentetthet i barnehagene. Da er det plutselige kjøret som SV nå har mot høyrestyrte Oslo, veldig spesielt, når de ikke greier å ordne opp i sitt eget styre i Trondheim. Der har de fokusert på antallet plasser – ikke på kvalitet, og det gjør at Trondheim kommer dårligst ut blant storbyene, og det er veldig synd.

Olov Grøtting (Sp) [13:53:05]: Målet til den rød-grønne regjeringen på barnehagefeltet er høy kvalitet og lav pris. Høyre ønsker å innføre statlige regler for inntektsgradering av foreldrebetalingen. Det er ikke uproblematisk å innføre inntektsgradering av foreldrebetalingen for å utjevne forskjellene mellom fattige og rike. Grunnen til dette er at inntektsgradering vil svekke incentivene for å gå ut i jobb eller øke stillingsandelen for foreldre med lavest inntekt, fordi satsene vil øke med økt inntekt, og de vil nå høyeste sats hvis de kommer opp på et visst inntektsnivå.

Høyre foreslår også å øke den månedlige barnehagesatsen med 200 kr. Det å øke barnehagesatsene er et usosialt tiltak, som vil gjøre barnehageplassene mindre tilgjengelige for lavinntektsfamilier.

Spørsmålet til representanten Hofstad Helleland er: Hva tenker Høyre om å innføre ordninger som kan bidra til at flere familier blir fanget i den såkalte fattigdomsfellen?

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:54:07]: For middelklassen og dem som tjener godt, er maksprisen en veldig bra ordning. Blant dem som tjener dårlig og har lav inntekt, er det flere som må betale mer for en barnehageplass enn før maksprisen ble innført. Det er enkelte familier som opplever det, og det er veldig synd.

Når man har gratis kjernetid, som man har i enkelte kommuner, er det foreldre som har meget høy inntekt – faktisk millionlønninger – som nesten ikke betaler noen ting for barnehageplassen sin. Det synes vi er urettferdig. Vi ønsker at alle som ønsker å sende barna sine i barnehagen, skal ha muligheten til det. Derfor setter vi av 150 mill. kr til innvandrere og flyktninger som går på introduksjonsprogrammet, slik at barna deres får gratis barnehage. Vi setter av 150 mill. kr til dem med lavest inntekt, slik at dårlig økonomi ikke skal være et argument for ikke å sende barnet sitt i barnehagen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [13:55:25]: I to trontaledebatter har jeg benyttet muligheten til å snakke om likestilling. En av hovedgrunnene til at jeg engasjerte meg politisk, var at jeg var opptatt av rettferdighet – på bakgrunn av sosial status, etnisitet, religion eller kjønn. Det var en selvfølge for meg at gutter og jenter skulle ha de samme mulighetene her i verden. Men erfaring har lært meg at det dessverre ikke har vært eller er slik, og i høst fikk vi levert del to av utredningen fra Skjeie-utvalget, NOU 2012: 15, Politikk for likestilling, som dokumenterer dette.

Vi er slett ikke så likestilte som vi har yndet å tro, og vi har fortsatt en lang vei å gå før vi har likestilling i Norge. Det er middelaldrende menn som har størst innflytelse i politikken. Det er kvinner som tradisjonelt tar vare på hjem og barn. Forventningene i samfunnet er tragisk kjønnsstereotype.

Et eksempel her er lovforslaget vi behandlet i denne salen på mandag, hvor det ble sett på som nødvendig å få inn en ny lovbestemmelse i likestillingsloven, som fastslår at arbeidstakere som er eller har vært i foreldrepermisjon, bl.a. har rett til samme eller tilsvarende stilling og til ikke å bli forbigått lønnsmessig. Det burde være en selvfølge, men realiteten viser dessverre at lang foreldrepermisjon kan gi svakere karriereutvikling og større lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Heldigvis har vi en likestillingsminister som tar dette på alvor og en rød-grønn regjering som sørger for god politikk på området. Jeg ser fram til at vi til våren får framlagt den første stortingsmelding om likestilling mellom kjønnene på 20 år.

Nå virker det kanskje som at jeg svartmaler situasjonen litt, og jeg vil vise til Stokkan-Grande, som hadde et litt motsatt utgangspunkt. Vi har selvfølgelig kommet ganske langt på likestillingsområdet i Norge i forhold til veldig mange andre land. En av hovedgrunnene til dette er at kvinnene er en naturlig del av arbeidslivet. Arbeid og en selvstendig økonomi er nøkkelen til kvinnefrigjøring.

Foreldrepermisjon er ett viktig tiltak her, og jeg er stolt av den innsatsen det rød-grønne flertallet har gjort for utvidelsen av permisjonen og ikke minst fedrekvoten. På denne måten får far en selvskreven plass i barnets liv fra tidlig alder og en viktig brekkstang overfor arbeidsgiver til å kreve sin rett til å være hjemme sammen med barna.

Barnehagene har også vært vesentlige for et mer likestilt samfunn. De har gitt begge foreldrene mulighet til å delta i arbeidslivet, og barna har fått en fin mulighet til sosial kontakt med andre barn samt en trygg og utviklende hverdagsramme. Barnehagen er det første steget i utdanningsløpet for de fleste barn i dag og en viktig arena for barns sosiale utvikling, språkutvikling og læring.

SV er svært fornøyd med det store barnehageløftet vi har hatt. Det er vel det nærmeste vi har kommet en revolusjon på lang tid. Det vesentlige framover blir å styrke barnehagen gjennom høyere faglig kvalitet på tilbudet. Nøkkelen til dette er økt kompetanse blant de ansatte. Nettopp derfor prioriteres tiltak som øker rekrutteringen til førskolelæreryrket og styrker de ansattes kompetanse. Økt kompetanse og god bemanning vil styrke barnehagenes pedagogiske tilbud og bedre oppfølgingen av barn med særskilte behov og de som er rammet av omsorgssvikt.

Hvordan vi behandler barna i dag, avgjør hva slags framtid vi får. Hensynet til barn og til barnas perspektiver og meninger skal løftes fram i politikken. SV jobber for tidlig innsats for barns beste i alle ledd; gjennom graviditeten, på helsestasjonen, i barnehagen og skolen, i barnevernet og i helsetjenestene. Både barneministeren og kunnskapsministeren gjentar heldigvis dette til stadighet.

Valgfriheten er ikke reell i vårt samfunn så lenge kvinner og menn ikke har den samme muligheten til å forsørge seg selv eller påvirke samfunnet politisk og økonomisk. Likestilling og valgfrihet er først og fremst en rettighet, men samfunnet som helhet tjener også på økt likestilling. SV mener at likestillingspolitikken er et felles ansvar, og at offentlige myndigheter har et spesielt ansvar for å arbeide for likestilling på alle samfunnsarenaer. Dette står i motsetning til høyresida, som vi allerede i debatten har fått synliggjort at mener at dette i stor grad er et privat anliggende og som stoler på at den enkelte familie selv sørger for likestilling, og at det dermed blir likestilling i samfunnet. Dette har vært prøvd i en årrekke, uten at vi har lyktes i å få en kjønnslikestilling i Norge så langt.

SV setter rettferdighet og omfordeling i sentrum. Da er det viktig å ha en politikk som treffer alle der de er, og med et spesielt ansvar for de aller svakeste. Det er viktig med tiltak som gjør at familiene blir mer likestilte, til beste for mor, far og barn.

Vi må også sørge for at de barna som virkelig trenger å bli sett, blir det – gjennom kvalitet i barnehagen og et sterkt barnevern.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:00:27]: Representanten Kvifte Andresen snakket veldig varmt om likestilling, og at likestilling var en av de sakene som gjorde at hun engasjerte seg i politikken. Men av og til lurer jeg på om likestilling for SV bare gjelder kvinner, og ikke menn. I dag er det slik at menn etter samlivsbrudd og i forbindelse med samvær og omsorg ofte blir diskriminert i forhold til kvinner.

Når det gjelder foreldrepermisjonen og fedrekvoten, som har vært viktig for SV å få inn, ser vi at far ikke har selvstendig opptjeningsrett. Da vi fikk budsjettet i år, der regjeringen legger opp til å øke fedrekvoten til 14 uker, var Fremskrittspartiet litt skuffet over at man ikke heller hadde funnet plass til å gi far selvstendig opptjeningsrett. For det er for få fedre som i dag har selvstendig opptjeningsrett. Så mitt spørsmål blir: Er representanten enig at far burde fått selvstendig opptjeningsrett?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:01:35]: Først vil jeg påpeke at det for SV selvfølgelig handler om tiltak som gjelder både menn og kvinner, for å få likestilling. Fedrekvoten er jo et glimrende eksempel på det. Den har sørget for at også menn har en større rett til å kunne være hjemme med barna fra de er nyfødte. Ikke minst har det vært viktig overfor arbeidsgivere, for det er en del arbeidsgivere som fortsatt mener at far ikke bør være hjemme med sine nyfødte barn. Så det er et kjempeviktig tiltak, også til beste for mannen – og for kvinnen.

Når det gjelder fedres selvstendige opptjeningsrett, er det et relativt kostbart tiltak. Hvis man tar ut 12 uker, er kostnadene rundt 1 mrd. kr. Hvis man tar ut 14 uker, som det blir fra neste år, er kostnadene langt større. Så langt har ikke regjeringa prioritert det. Men jeg kan si at vi i SVs arbeidsprogram for neste periode vurderer å ta inn det som et punkt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:02:47]: Representanten ga meg stikkordet da hun snakket varmt for likestilling, og der er SV og Kristelig Folkeparti enige på mange områder. Hun snakket om valgfrihet og frihet. Det kunne være interessant å få representanten fra SV til å utdype litt mer hva som er frihet for moderne kvinner anno 2012. Er det frihet hvis man velger sånn som SV ønsker, eller er det frihet hvis man velger sånn som man selv ønsker? Er det sånn at hvis man ønsker å ha ungene litt lenger hjemme etter foreldrepermisjonen, og ønsker å benytte seg av kontantstøtten til ungene er tre år, da er det ikke frihet, da må man overstyres, mens hvis man ønsker å gjøre andre valg, som er mer i tråd med representanten Andresens eget syn på saken, så er det frihet? Det hadde vært fint å få en forklaring på hva man legger i dette begrepet.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:03:54]: Frihetsbegrepet er vanskelig, og man har utrolig mange ulike definisjoner på det. Og ett av de områdene der Kristelig Folkeparti og SV ikke er enige om hva som er den beste formen for frihet, gjelder nettopp kontantstøtten. Man kan kanskje si at kontantstøtte for noen familier gir enten mor eller far – veldig sjelden far – en reell valgfrihet til å være hjemme og motta noe penger. Men for en god del familier ville kontantstøtten innebære at man måtte være hjemme fordi det ikke hadde lønt seg økonomisk for mor å gå ut i arbeidslivet. Flere utredninger, også gjennom de siste år, har vist at kontantstøtten er til hinder for arbeidslinja for veldig mange, særlig gjelder det innvandrerkvinner. Vi mener at den friheten til faktisk å kunne velge å være ute i arbeid, å få det incitamentet, er en vel så viktig frihet som den friheten for et fåtall som Kristelig Folkeparti mener at kontantstøtten vil gi.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:05:02]: På TV 2 15. august 2005 uttalte Kristin Halvorsen følgende:

«Vi skal ha full barnehagedekning innen utgangen av 2007, og innen utgangen av 2008 så må vi ha en garanti i Norge som er sånn at man får barnehageplass tre måneder etter at man har søkt.»

Retten til barnehageplass er begrenset til barn som er født før 1. september. Men i Norge blir det også født barn etter 1. september. Hele tre av ti barn fødes etter 1. september. Den rød-grønne retten til barnehageplass utelukker altså tre av ti barn. Det påstås likevel i statsbudsjettet at det er full barnehagedekning i Norge. Mener representanten Kvifte Andresen at det er riktig å hevde at vi i dag har full barnehagedekning, og at alle ettåringer som har rett til en plass – og som man ønsker en plass til – får det?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:06:07]: Vi har full barnehagedekning i Norge ut fra den garantien som ble gitt, nemlig at barn født før 1. september er garantert opphold. Så heldigvis har man oppfylt det kravet.

Jeg er helt enig med representanten Hofstad Helleland i at det trist at ikke alle får barnehageplass det øyeblikket de fyller ett år. Selv har jeg et barnebarn født i februar som sannsynligvis ikke får barnehageplass før hun er ett og et halvt år, og jeg skulle virkelig ønske at hun hadde fått det.

Men nå har det vist seg at vi både har hatt mangel på barnehageplasser og mangel på kompetente ansatte til barnehagene, og vi har prioritert å bruke pengene til kompetanseheving framfor flere plasser raskt. Men vi har også skrevet i budsjettet at vi jobber for å få til to opptak i løpet av relativt kort tid, og så er målsettingen at det blir et løpende opptak. Og igjen minner vi om at ett opptak i året er et minimumskrav. Mange kommuner kan heldigvis tilby flere barn barnehageplass.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olov Grøtting (Sp) [14:07:24]: I det ideelle samfunnet skulle vi ønske at alle unger kunne vokse opp i en kjernefamilie der alle er glade i hverandre, og alle er snille mot hverandre. Uansett hvordan denne kjernefamilien er innrettet, om den består av mor og far og unger, enslige foreldre og unger, eller to fedre eller to mødre og unger, skulle alle leve i fred, fordragelighet og kjærlighet. Men slik er det ikke. Noen unger lever under forhold som vi ikke kan forestille oss. Fantasien vår tillater rett og slett ikke at vi tar inn over oss hvordan noen av ungene i et av verdens rikeste land har det.

Jeg har vært ordfører i en liten kommune. Der kom det for et par år siden opp en veldig alvorlig og veldig stor overgrepssak – en sak så ufattelig at en ikke kan forestille seg at noen kan gjøre slikt mot unger, og spesielt ikke mot sine egne, en sak der ingen fattet mistanke om hva som foregikk, ikke før en av overgriperne selv røpet det, en sak som likevel var så full av bevis at det ikke var mulig å komme seg unna for overgriperne.

Denne saken lærte meg at det utenkelige er mulig. Det finnes saker som er så grusomme at en rett og slett ikke forstår det. Virkeligheten er av og til mye verre enn fiksjon. Det lærte meg også hvor viktige oppgaver barnevernet har, og hvor viktig barnevernet er. Det lærte meg hvor viktig det er at førstelinjetjenesten i hver eneste kommune har et kvalitativt og kvantitativt godt barnevern. Det lærte meg også at barnevernet og alle andre tjenester må samhandle godt.

Denne saken var helt forferdelig for de ungene som var utsatt. Det finnes ikke ord for det, rett og slett. Men det kom noe viktig ut av dette, og det var at hele storsamfunnet ble klar over hvor viktig barnevernet er, og det ga storsamfunnet forståelsen av at barnevernet skal gripe inn i enkelte familier.

Tidligere har det hovedsakelig vært det omvendte fokuset i media, som oftest oppslag av typen «barnevernet tok fra meg ungen min». Barnevernet har oftest vært framstilt som den store, stygge ulven, og foreldrene har fått sympati nesten uansett.

Denne saken gjorde noe med opinionen. Det ble forståelse for at barnevernet har en av samfunnets viktigste oppgaver, at de faktisk skal gripe inn i familien i de tilfeller der ungene ikke har det bra.

Med denne erfaringen – som jeg selvsagt helst skulle ha sluppet – er jeg glad for at Senterpartiet og den rød-grønne regjeringen er opptatt av at det satses på barnevernet, og at denne satsingen skjer i kommunene der en er nær dem som trenger denne hjelpen. Det er i kommunene det kan være mulig for barnevernet og for alle de andre enhetene som er i kontakt med barn og unge, å avdekke forhold der unger ikke har det bra.

Derfor er jeg veldig fornøyd med at vi har fått en styrking av kommunale barnevernstjenester, der vi i perioden 2011 til 2013 har øremerket 500 mill. kr til stillinger, kompetanseheving og tilsyn. Bare i budsjettet for 2013 blir det kommunale barnevernet styrket med nesten 175 mill. kr.

Senterpartiet ønsker et barnevern der ungene er i fokus. Barnets beste skal vektlegges ved valg av tiltak, og vi mener at det skal jobbes mer med forebygging og mindre med reparasjon. Da kommer både helsestasjoner og ikke minst familievernet inn som viktige aktører. Helsestasjonene er en viktig aktør i forebyggende arbeid for barn og unge. Disse ligger ikke innunder familiekomiteens felt, men gjør en viktig jobb.

Familieverntjenesten er den andre viktige aktøren som jobber forebyggende. Dette er et lovfestet lavterskeltilbud som er offentlig finansiert. Tjenesten er tverrfaglig og er bemannet på spesialistnivå. Tilbudet er gratis, og man trenger ikke henvisning fra lege eller annet helsepersonell for å komme dit. Denne tjenesten består i dag av det offentlige og de kirkelige kontorenes virksomhet.

Familievernkontorene gir et godt tilbud som samfunnet i dag har stor bruk for. Det er ikke lett å være foreldre i dagens samfunn. Det har kanskje aldri vært det, men det er muligens vanskeligere i dag enn det noen gang har vært.

Det er heller ikke lett å være barn eller ungdom. Familievernet kan hjelpe hele familien, både unge og voksne som er i en vanskelig situasjon, før det utarter og blir verre.

Senterpartiet er svært glad for den jobben som gjøres i familievernet, og vi er opptatt av å utvikle det tosporede familievernet, slik at familiekontorene rundt om i landet kan fortsette denne svært viktige jobben for samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:12:40]: Det var et sterkt innlegg fra representanten og kanskje en vekker for oss alle – at vi er nødt til å stå tverrpolitisk sammen for å sikre at kommunene settes i stand til å se sånne saker som dette.

Det var ikke det jeg hadde tenkt å stille spørsmål om, men det går på representantens replikk til Linda C. Hofstad Helleland om fattigdom. Fattigdom blant barnefamilier har økt under denne regjeringen, selv om det var en viktig kampsak for ett av partiene i regjeringen.

Fremskrittspartiet har lagt inn økning av barnetrygden. Det har vi gjort i hvert budsjett, fordi vi vet at akkurat det å øke barnetrygden – som er en universell ordning for familiene – er med på å hjelpe mot barnefattigdom.

Mitt spørsmål til representanten er: Er Senterpartiet enig i at barnetrygden burde økes? Den har altså ikke vært økt på snart 17 år.

Olov Grøtting (Sp) [14:13:40]: Vi er enig i at barnetrygden er et godt virkemiddel, men vi har nå prioritert – og vi har prioritert veldig sterkt – en økning når det gjelder barnehagene. Vi har brukt veldig mye penger, og vi har prioritert andre formål som også styrker barnefamilienes hverdag på en veldig god måte, bl.a. en omlegging av kontantstøtten til å gjelde de små ungene, og dette med utvidelse av foreldrekvoter.

Vi er enig i at vi bør se på barnetrygden, men vi har ikke kunnet gjøre alt på én gang. Vi har ikke prioritert det i denne omgang, men det kommer vi kanskje til å gjøre framover.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:14:45]: Jeg vil også stille meg bak representanten Horne og gi uttrykk for at det var et veldig sterkt og veldig fint innlegg som representanten Grøtting holdt.

Mitt spørsmål dreier seg om forbrukerpolitikk. I det siste har særlig representanter fra Senterpartiet vært veldig opptatt av å forby alt som er usunt; de har lagt seg på en veldig forbudslinje. Da tenker jeg på f.eks. kindereggforskriften, jeg tenker på pappvin, på solarium.

Jeg oppfatter jo Senterpartiet som et parti som har tillit til folk flest, og som ønsker at folk skal ta ansvar for eget liv. De vil gi folk tillit og valgfrihet. Støtter representanten Grøtting den forbudslinjen som Senterpartiet nå har lagt seg på i politikken?

Olov Grøtting (Sp) [14:15:54]: Det beror nok på en misforståelse at vi har lagt oss på en forbudslinje, for det har vi slett ikke. Jeg kan ikke huske at det ble noe forbud mot pappvin fordi om det ble løftet fram fra et større hele som en stor sak.

Men jeg vil jo minne om at det var veldig mange som syntes det var helt forferdelig med dette røykeforbudet. Til og med røykere i dagens samfunn applauderer jo røykeforbudet. Jeg vil påstå at det har spilt en stor rolle for folkehelsen i Norge.

Jeg stiller meg ikke bak noen sånn forbudslinje, men av og til tror jeg det er klokt å kunne ty til det – men vi skal slett ikke gjøre det veldig ofte.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:17:19]: Vi debatterer statsbudsjettet, rammeområde 2. Det forteller oss noe om at det vi egentlig driver med i denne debatten, er fordeling av statens midler. Det driver vi med hver eneste dag i Stortinget i disse dager. Vi fordeler en kake på 1 065 mrd. kr. Ser man litt oversiktlig på hva den kaken brukes til, ser vi at store deler av det går til reparasjon.

I forrige uke vedtok Stortinget å bruke 112 mrd. kr på spesialisthelsetjenesten til neste år. Vi har vedtatt å bruke 13 mrd. kr til politiet. Vi skal vedta å bruke om lag 6 mrd. kr til barnevernet. Vi vedtar å bruke om lag 350 mrd. kr på trygdeutgifter. En betydelig andel av det er reparasjonsutgifter.

Da har jeg omtalt om lag halvparten av budsjettet.

Hva slags rolle har familiepolitikken? Hvor langt inne kan det sitte å erkjenne at barn ikke klarer seg med offentlige instanser alene – enten det er Nav, barnevern, helsestasjoner, PP-tjeneste eller andre ting – men at det rett og slett starter i familien, at det er foreldrene og familien som legger grunnlaget for trygghet, omsorg og livskvalitet? Det er et paradoks at i fordelingen av denne store kaken, der det meste handler om reparasjon, forsvinner familiens betydning og begrepet «familiepolitikk» totalt.

Det er et paradoks i dette bildet at det rød-grønne budskapet om familiepolitikk stort sett handler om tre ting. Det ene er at man omtaler familiepolitikken som bare et virkemiddel for å oppnå målsettingen på andre områder – spesielt i forhold til arbeidslinjen, samfunnsøkonomi og makroøkonomi – og, for det andre, at man sår tvil om foreldrenes evne til å ta seg av barna sine, og hva som kan skje hvis barna bruker for mye tid med foreldrene. For det tredje snakker man mye om tidlig innsats, tidlig intervensjon. Det er mye brukt, vi har hørt det her i dag også. Det er bra, og det er Kristelig Folkeparti opptatt av. Men det blir litt hult når man snakker om tidlig innsats, tidlig intervensjon, og glemmer å sette inn innsatsen der det hele starter.

Kristelig Folkeparti vil ikke svekke familien, Kristelig Folkeparti vil styrke familien. Det handler om to ting: for det første om tillit og for det andre om støtte.

Når det gjelder tillit, betyr det å gi foreldrene mulighet til å skape en hverdag som gjør at man kan leve et godt liv – valgfrihet. Gjeninnføring av kontantstøtten er et stikkord. Større frihet til å fordele foreldrestøtten er et annet stikkord. Nei til heldagsskole, og ja til to barnehageopptak, som gir fleksibilitet og valgfrihet i hverdagen. Nei til stadige utfall fra statsråder i den rød-grønne regjeringen om hvor trasig det er for ungene hvis foreldrene får for mye tid sammen med dem, og hvis de begynner for sent i barnehage – noe som forteller norske foreldre at de egentlig ikke er bra nok til å ta seg av ungene sine. Det skaper usikkerhet hos foreldrene. Nei til en politikk som legger opp til at man er bekymret over at en del foreldre ønsker å bruke mer tid sammen med ungene og mindre tid på jobb.

For det andre må en politikk for å styrke familien handle om å støtte familien. Jeg har lest en del i statsbudsjettet, og det er sagt noe fint om familievern her i dag. Men det man kan lese ut av det som står i statsbudsjettet om familievern, kan man tolke på en enkel måte: Når det står sånn, betyr det at dette området er statsråden ikke interessert i. De avsnittene forteller et veldig tydelig budskap. På andre områder har man andre begreper.

Kristelig Folkeparti har en kraftig påplussing på familievernet, som bør være en del av en langsiktig opptrappingsplan. Vi innfører et barnefradrag – 5 000 kr i året per barn – som styrker familiens økonomi, og det vil være et kraftig virkemiddel mot barnefattigdom. Jeg skal komme tilbake til barnevernet i et senere innlegg, men jeg hadde lyst til å nevne, mens jeg har ordet, at det er skuffende at vi heller ikke i år får flertall for en merknad til Foreningen Adopterte. Det er en skam at man ikke vil gi dem en håndsrekning etter de historiene vi har hørt, og det norsk familiepolitikk har påført disse menneskene.

Trine Skei Grande (V) [14:23:06]: Dette er et av de områdene hvor vi i Venstre har mest endringer i vårt alternative statsbudsjett. Det er en av våre store satsinger, og det handler om fattige barn: de 102 000 barna som ifølge statistikken i 2010 vokste opp i lavinntektsfamilier. Grunnen til at vi løfter det, er at sjøl i regjeringas skrytealbum av en oversikt over alle pressemeldingene der regjeringa får lov til å framstille statsbudsjettet på regjeringas måte, er ikke ordet «fattigdom» nevnt en eneste gang.

Det vi har gjort i statsbudsjettet, er å komme med en rekke forslag, på over 2,3 mrd. kr; vi snakker om å få til en reell fordeling mellom lavinntekts- og høyinntektsfamilier.

Venstre mener at det er vår jobb å fordele inntekter mellom rike og fattige. Vi mener at statsbudsjettet skal utligne forskjeller. Det rare er at man i denne salen på den ene sida tror at alle inntektsforskjeller kan utlignes via skatteseddelen, og på den andre sida bare på tilskuddssida. Vi mener at man trenger både å bruke skatteseddelen og bruke måten man fordeler goder i samfunnet på, for å klare å nå fram til akkurat dem man ønsker. Det er en stor omfordeling i Venstres alternative budsjett.

Som jeg forsto det av opplegget for dagen – det var ikke sjekket med Venstre om vi var bekvem med det – så er vårt Dokumet 8-forslag om differensiering av barnetrygden også lagt inn i denne debatten. Hele Venstres argumentasjon på denne sida henger sammen. Vi ønsker både et løft på skattesida til dem med aller lavest inntekt, og vi ønsker å gjøre noe med SIFO-satsene når det gjelder dem som mottar sosialhjelp. Vi ønsker å gjøre det som forskerne sier vi bør gjøre, nemlig tilstrebe å komme på SIFO-nivå når det gjelder tilskudd til sosialhjelp.

I tillegg differensierer vi SFO-, barnehage- og barnetrygdsatser i forhold til inntekt. Jeg må bare si – når komiteen er her, og jeg tror faktisk noen hører etter – at jeg er ganske skuffet over behandlinga av vårt Dokument 8-forslag om barnetrygd. Ut fra det jeg leser i innstillinga, er det bare ett reelt argument som brukes, og det er det som statsråden bruker, nemlig at dette er litt mer byråkrati. Det mener jeg er reelt, det er litt mer byråkratisk å lage en inntektsdifferensiert barnetrygd. Det er det argumentet som statsråden framfører i sitt dokument. Ellers må jeg bare si at jeg ser ingen argumenter mot å gjøre det, annet enn at det er litt mer byråkrati. Da får man vurdere hvorvidt det å ha litt mer byråkrati, veies opp mot at man får til en mye mer målrettet ordning.

Når Fremskrittspartiet i sine merknader viser til at de har økt barnetrygden med hele 20 kr i halvårseffekt, altså en tier i måneden, tror jeg kanskje ikke at det helt kan måles – den effekten i all beskjedenhet, som vi her snakker om.

Vi har fått simulert hva dette ville ha betydd for familier – det å få til den type differensiering som vi her snakker om. Hvis vi tar et eksempel med en dame jeg møtte i Gamlebyen i Oslo, med to barn – ett i barnehage og ett i skole – og 300 00 kr i inntekt, hadde dette betydd over 22 000 i året. Hvis vi hadde fått gjort alle de grepene som det her er snakk om på skatt og differensiering, hadde det betydd noe. 22 000 kr hadde i all beskjedenhet i hvert fall betydd ganske mye mer enn en tier i måneden.

Hvis vi skal nå de aller fattigste barna, er det viktig å få gjort sånne store grep som gjør at det blir forskjell i hverdagen for dem som sliter aller mest.

Jeg vil bruke de siste 20 sekundene til å si at representanten Grøtting holdt et veldig bra innlegg. Jeg tror at hun peker på noen av de aller viktigste utfordringene vi har innenfor barnevernet; det at vi må flytte mer ressurser til dem som faktisk ser ungene i øynene. Vi må ha mer kompetanse i førstelinjetjenesten, for det er der ungene faktisk finnes.

Så vil jeg påpeke at vi har fremmet en rekke forslag. Vi gir oss ikke når det gjelder ensliges situasjon, og mener at vi burde hatt en stortingsmelding for å gå gjennom akkurat det.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:28:32]: Vi går gjennom et paradigmeskifte, eller vi kan kalle det en kulturrevolusjon, når det gjelder synet på barn. Vi har gått fra å se på barna som familiens eiendom, eller et vedheng til familien, til å se på barna som selvstendige individer med selvstendige menneskerettigheter. Det gjør meg optimistisk med tanke på framtida.

Jeg ser at flere og flere melder til barnevernet, og at debatten har snudd, sånn som representanten Grøtting på en nydelig og rørende måte framførte fra talerstolen i stad. Debatten har endret seg fra primært å være en kritikk av at barnevernet griper for mye inn til at vi nå stikker fingeren i jorda og ser at det er det motsatte som i hovedsak har vært et problem, nemlig at barnevernet, og ikke minst alle andre rundt barnevernet, og som barnevernet er avhengig av for å gjøre en god jobb, ikke bryr seg nok.

Det gjør meg altså til optimist med tanke på framtida når jeg ser det sterke engasjementet fra flere og flere hold om hvordan barnevernet skal utvikle seg, og det gjør meg til optimist når vi har en situasjon hvor nesten alle barn går i barnehagen. Det gir en unik mulighet både til å styrke barn og til å fange opp barn tidlig. Ikke minst er barnehagene en omfordelingsarena som sikrer ulike barn tilnærmet de samme mulighetene.

Nesten 85 pst. av alle barn på tiltak i barnevernet mottar hjelpetiltak, men det er et lite mindretall som må vokse opp et annet sted enn i sin egen familie, som vi mener er det beste stedet for de fleste barn å vokse opp i. Det er enten fordi familiene ikke klarer å gi barna det de trenger, eller fordi noen skader også barna sine, som representanten Grøtting var inne på. Derfor er det avgjørende viktig at vi har et godt barnevern. Det er avgjørende viktig at vi har nok ansatte med god kompetanse, med god etisk forståelse av hva de gjør, som kan snakke med barn, og som kan samarbeide med de andre som de er avhengige av, for å ha et godt barnevern.

Vi har styrket barnevernet veldig mye de siste åra med øremerka stillinger – den største satsinga på 20 år. Det har vært helt nødvendig fordi det dessverre har vært altfor lite satsing på barnevernet gjennom altfor mange år. Sammenhengen mellom en god barndom, et godt voksenliv og god helse er nå veldokumentert. Sammenhengen mellom krenkelser i barndommen og senere sykdom og uhelse, både fysisk og psykisk, er også veldokumentert.

Vi jobber med å skaffe flere fosterhjem. Vi jobber med å omstille institusjonsbarnevernet fordi vi er opptatt av mangfold, og fordi vi er opptatt av at de barna som har ulike behov, også skal møte ulike typer tiltak. Der har vi en utfordring, det ser vi, men jeg vil understreke at mangfold ikke er avhengig av private innslag. Mangfold er avhengig av at vi sørger for mange ulike måter å drive institusjoner på. Jeg vil understreke barns rett til å bli hørt. Jeg vil understreke viktigheten av samarbeid på tvers av etater og fag, og jeg vil understreke viktigheten av å fjerne tabuer som gjør at overgrep, omsorgssvikt og vold kan fortsette i ly av taushet.

Regjeringa ønsker et likestilt samfunn. En viktig forutsetning for å oppnå det er bl.a. at fedre kommer tidlig inn i omsorgen for barna. Det ønsker fedrene, og det er jeg glad for. Vi ser at vi er helt avhengige av ordninger som sikrer fedre denne muligheten, fordi den såkalte valgfriheten ikke alltid gjelder i praksis. Det er sånn at økonomi styrer, forventninger fra arbeidsgiver styrer, forventninger som knytter seg til ulike kjønnsroller, styrer. Hvis vi ikke er villige til å ta i bruk virkemidler for å sikre likestilling og for å sikre barns rett til å være sammen med fedrene sine, vet vi at da setter vi utviklinga tilbake i tid. Det ønsker ikke vi. Vi har hatt en historisk utvidelse av foreldrepermisjonen. Det er jeg stolt av, og vi skal også forenkle foreldrepermisjonen.

Det er ikke riktig, som representanten Håbrekke sa, at familiepolitikken er borte. Nei, den er fylt med et annet innhold enn det Kristelig Folkeparti og representanten Håbrekke liker. Arbeidslinja er viktig for oss. Den kan styrke valgfriheten, den kan styrke likestillinga, og den kan styrke familien, fordi familiene får bedre økonomi, og man kan bli mindre sårbar – særlig gjelder det kvinner. Arbeidslinja kan også bidra til å øke valgfriheten for kvinner, noen ganger til å gå ut av en familie, men det kan også være riktig i enkelte tilfeller.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:33:53]: Regjeringens intensjon om å bruke mer fosterhjem i stedet for institusjon er for så vidt veldig god, fordi man tenker at det er tilnærmet likt et hjem. Men vi ser altfor ofte at det blir uforutsette flyttinger, og mange småbarn har ofte flyttet opptil fem, seks ganger. Man ser også tilfeller der barn har flere diagnoser, at det for enkelte familier ikke er så lett å ta imot disse barna, og at barna dermed må flytte videre. Da komiteen var i Rogaland, sa fylkesmannen der helt klart fra at hun var bekymret for en utvikling med nedbygging av institusjoner til fordel for fosterhjem. Mitt spørsmål til statsråden er: Deler statsråden bekymringen til fylkesmannen i Rogaland?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:34:39]: Jeg vil gjerne understreke det som vi er tydelige på, når vi er i dialog med Bufdir. Det er at vi ønsker å bruke fosterhjem mer, men vi ønsker ikke samtidig å gå bort fra bruk av institusjon. Det er sånn at en del barn trenger institusjon. For noen barn kan det å velge fosterhjem innebære at de – som representanten Horne sier – er nødt til å flytte unødig, enten fordi man ikke klarer å håndtere de barna, eller fordi det for barnas del ikke er ålreit å være i fosterhjem. De ønsker seg institusjon fordi de har et dårlig forhold til hjem f.eks. Derfor må vi sørge for å høre på hva barna har å si, og spørre dem hva de ønsker seg, og samtidig sikre at vi har et mangfold av tilbud med hensyn til både institusjoner og fosterhjem. Vi må rekruttere flere fosterhjem, og for å gjøre det må vi bruke de nettverkene som barna allerede har.

Solveig Horne (FrP) [14:35:42]: Nå blir det mye Rogaland her, men barnevernslederen i Stavanger kommune var også bekymret over kvaliteten på en del av fosterhjemmene. Grunnen var at det gikk for raskt når man rekrutterte fosterhjem, og ofte måtte han si nei takk fordi fosterhjemmet ikke var godt nok for de barna som trengte det.

Det er vel sånn at Bufetat i dag har ansvar for å veilede og hjelpe dem som har opplæring av fosterhjemmene, og vi har sett at det er en oppgave som Bufetat nå ikke ønsker, og som blir lagt ned. Stavanger kommune må overta den veiledningen som Bufetat har hatt av fosterhjem, men det følger ikke penger med. Er det en løsning som statsråden kan se for seg, at de kommunene som har ressurser og anledning til dette, kan få oppgaven med å ha veiledning og oppfølging av fosterhjemmene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:36:34]: Kommunene har jo en rolle i dag opp mot fosterhjemmene, men opplæringa gjennom PRIDE-programmene er det stort sett det statlige barnevernet som står for. Jeg ønsker meg aktive kommuner med aktive barneverntjenester, som tar ansvar for at fosterhjemmene skal fungere bra. Jeg er også opptatt av god kvalitet når det gjelder fosterhjem, og vi må rekruttere fra et mangfold av miljøer. Jeg er bl.a. opptatt av at vi må rekruttere flere med flerkulturell bakgrunn, og at vi må bruke nettverkene og familiene til aktuelle barn der hvor det er riktig, i større grad enn det vi gjør i dag.

Når det gjelder unødig flytting, vil jeg sende utfordringen tilbake til Fremskrittspartiet, fordi man jo legger opp til å kutte i det statlige barnevernet, massivt legge ned statlige institusjoner, privatisere og i stedet gå over til kjøp av private plasser. Det vil jo innebære unødige flyttinger neste år i langt større grad enn det vi står overfor nå.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:37:49]: Jeg tror ikke jeg trenger å utdype og eksemplifisere så veldig mye det jeg sa om rød-grønn familieretorikk, etter å ha hørt statsrådens innlegg. Statsråden er prisverdig opptatt av det å fange opp, som hun sier, unger tidlig, men man får jo behov for å spørre: fange opp fra hva? Er det et poeng i seg selv å fange opp ungene, eller er det et poeng at de har det bra? Hvordan kan vi styrke familiene som ungene blir født inn i, i utgangspunktet? Det hører jeg statsråden snakke lite om. Vi skulle gjerne tatt en diskusjon om familievern og statsrådens interesse for familievern, men saken er jo at Stortinget hadde planlagt en egen diskusjon om familievern – den eneste gangen i denne perioden – denne uken. Grunnen til at det ikke ble noe av, var at statsråden – på snart to uker – ikke har klart å svare på ett spørsmål fra komiteen. Mitt spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Hvor høyt prioriterer statsråden å svare på spørsmål fra Stortinget?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:38:56]: Det prioriterer jeg selvfølgelig svært høyt, og det er beklagelig at det svaret ikke har kommet. Det er i grunnen bare en ting å gjøre, og det er å legge seg flat.

Når det gjelder spørsmålet om familievernet, er jeg veldig opptatt av det, og jeg er opptatt av samarbeidet mellom familievernet og barnevernet. Jeg er helt enig med representanten Håbrekke i at vi har behov for å styrke familiene mer. Jeg er sikker på at hvis vi hadde gjort mer for å støtte opp om familiene, bl.a. gjennom helsestasjoner og familievern, kunne vi også ha unngått noen av de situasjonene vi kommer opp i i barnevernet. Men det er avgjørende å samarbeide godt. Det vi gjør neste år, er å styrke familievernet med 9 mill. kr. Da vil vi særlig fokusere på innvandrerfamilier og på dem som lever i høykonfliktfamilier, hvor vi ser at det i stor grad går ut over barna. Jeg er opptatt av å se på familievernets rolle framover, særlig inn mot barnevernet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:40:03]: Da vil jeg bruke min neste replikk på det som er tatt opp før her omkring barnevernet. Man sier ja, man er opptatt av mangfold, man er opptatt av tilbud, men det var sagt tidligere i debatten her fra representanten Vågslid at man må velge det tiltaket som er best for barna. Det uttrykkes stor bekymring, som representanten Horne sa, bl.a. fra fylkesmannen i Rogaland om nedlegging av institusjoner. Men det man må legge til da, er at komiteen fikk akkurat det samme budskapet da vi besøkte Troms og møtte fylkesmannen der. De har ansvaret for tilsyn med barnevernet i kommunene, og de melder tilbake at nedbyggingen av institusjoner går for langt. Så peker statsråden på en dialog med Bufetat, men i statsbudsjettet står det, i samme avsnitt som det står om økonomisk omstilling i Bufetat, at man forutsetter at den overgangen fortsetter. Da er mitt spørsmål: Er dette økonomisk motivert, eller er det helt tilfeldig at man omtaler det i samme sammenheng som økonomi når man sier at man ønsker barna mer over i fosterhjem?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:41:14]: Det er faglige grunner til at vi gjør den omstillinga. Men det er også sånn at vi er nødt til å gjøre en omstilling innenfor institusjonene. Vi har dessverre institusjoner i dag i offentlig regi som ikke svarer til det behovet som en del unger har, og da er det heller ikke riktig å bruke dem. Derfor er vi nødt til å omstille sånn at vi får en større grad av variasjon, som passer til de ungene og det behovet de har. Jeg sa det veldig tydelig i stad, og vi gjentar det i tildelingsbrevet også – altså ikke bare i dialogen med Bufdir, men i tildelingsbrevet – at det er ikke alle barn som skal ha fosterhjem. Vi skal ha et godt institusjonstilbud også. Det er riktignok billigere å bruke fosterhjem, men det er ikke billigere hvis det betyr at de barna ikke får det bedre. Da er det både ille for de ungene og økonomisk uklokt. Sånn sett er det sammenfall mellom faglige hensyn og økonomiske hensyn i det vi gjør, men det er ikke derfor vi gjør det.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:42:33]: SV er stolt av det rød-grønne styret i Trondheim – i hvert fall gir de ofte inntrykk av det. Jeg lurer på om statsråden er like stolt over det SV gjør i årets budsjett. De kutter nemlig i barnevernet. Det er veldig, veldig trist. Mens køen av barn som venter på fosterfamilier, øker – det står 40 barn i Trondheim og venter på nye fosterhjem, de bor i dag i beredskapshjem – salderer SV budsjettet med mer enn det de selv hadde satt av til å skaffe og rekruttere nye fosterfamilier.

Mener statsråden at det er et skritt i riktig retning, at det er en prioritering som vil foregå nå i flere kommuner fra SVs side, at man kutter i barnevernet og salderer budsjettene med de mest utsatte barna?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:43:27]: Jeg må ærlig medgi at jeg ikke har oversikt over budsjettprosessen i Trondheim, så det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg kan heller komme tilbake til det spørsmålet. Men min erfaring med SV-ere som styrer rundt i kommunene, er at man pleier å skjerme de mest utsatte barna. Så jeg har ikke lyst til å kommentere dette uten å vite både bakgrunn og hva som ligger i en sånn budsjettprioritering i så fall.

Trine Skei Grande (V) [14:44:11]: Det må gå litt ut over statsråden at Stortinget har lagt opp til en behandling der vårt Dokument 8 er dyttet inn uten at vi er varslet om det, og uten at jeg syns vi får debattert det riktig. Forslaget går på å differensiere barnetrygd. Vi ser at en rekke regjeringer, borgerlige og sosialistiske, ikke har prioritert å øke barnetrygden, for den oppleves vel egentlig for mange politikere som lite målrettet, da det for noen betyr at de har en stor BSU når de skal ut i boligmarkedet, mens det for andre er veldig viktige penger å få. Så spørsmålet mitt til statsråden: Hun har ett godt argument i sitt svar, det innrømmer jeg, at dette er mer byråkrati. Men fins det egentlig noen reelle andre gode argumenter for at man ikke skal inntektsdifferensiere en slik type støtte?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:45:05]: Svaret på det er ja. Byråkrati er bare et av flere argumenter. Fordelingsutvalget så på dette, og de konkluderte med at behovsprøving etter inntekt ikke er et virkemiddel som er velegnet for å bekjempe barnefattigdom, og de gikk veldig inn i barnetrygden. Det er også sånn at en differensiering, inntektsgradering, av barnetrygden, særlig hvis du legger den sammen med andre graderinger etter inntekt – f.eks. hvis du også tar kontantstøtten og barnehagene sammen med dette – vil klart motvirke arbeidslinja. Det vil kunne føre til at en del da lar være å jobbe, som igjen påvirker fattigdommen i dette landet, og det kan bidra til at det man egentlig ønsket å bruke som et virkemiddel til å bekjempe fattigdom med, blir til en fattigdomsfelle på sikt. Så da kan det beste bli det godes fiende, og det er ikke alltid lurt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lene Vågslid (A) [14:46:23]: Ein god oppvekst varar heile livet. For Arbeidarpartiet er det heilt avgjerande med ei sterk satsing på dei aller minste. Derfor er eg veldig glad for at regjeringa held fram med barnevernsløftet i årets budsjett. Me har no sidan 2010 fått 850 nye stillingar i det kommunale barnevernet, som ei direkte følgje av regjeringas satsing. Fleire barnevernstenester har fått midlar til kompetanseheving, og det er ein betydeleg auka ressurstilgang.

I årets budsjett styrkjer regjeringa det kommunale barnevernet med 205 millionar øyremerkte kroner. Me har sidan 2011 styrkt det kommunale barnevernet med nesten 500 mill. kr. Dette viser at me tek dei mest utsette ungane på alvor. Det kommunale barnevernet har vore underprioritert sidan midten av 1990-talet, og det er den raud-grøne regjeringa gjennom si satsing som har endra denne prioriteringa.

Aldri før har fleire ungar teke imot hjelp frå barnevernet. Det er sjølvsagt alvorleg at så mange ungar har behov for tenester frå barnevernet, men meir alvorleg hadde det vore dersom ein ikkje såg det behovet som var der, og at dei ungane som trong hjelp, ikkje fekk den hjelpa dei hadde behov for. Derfor vel eg òg å sjå positivt på at talet på meldingar aukar, for terskelen for å melde frå til barnevernet er blitt lågare. Det betyr òg at barnevernet har fått ein enorm oppgåvevekst, og derfor er det avgjerande at det ressursløftet me har begynt på, fortset.

Regjeringspartia er kjende med tala frå Helsetilsynet. Opposisjonen vil nærmast ha det til at me prøver å dekkje over desse funna. Det gjer me på ingen måte. Me er klar over at me har hatt og framleis har utfordringar når det gjeld fristbrot, tiltaksplanar og kvalitet i tilsyn. Det peikar me på i merknadene våre, men me seier òg at me ser at me har snudd ei negativ utvikling. Samtidig er me klare over at me må arbeide med å løyse desse utfordringane. Det er derfor òg varsla ein viktig barnevernsproposisjon med meldingsdel, som blir utruleg viktig for å sjå på organiseringa av barnevernet, for å sjå på barns medverknad, som statsråden var inne på, og rettssikkerheita.

Me er einige i komiteen om at det er behov for å auke kapasiteten i barnevernstenesta og jamne ut forskjellar mellom kommunane. Det er spesielt viktig å styrkje samarbeidet mellom barnevernet og barnehagesektoren, då det framleis er altfor få meldingar til barnevernet som kjem frå barnehagane.

Framstegspartiet føreslår òg i dette budsjettet å leggje ned fylkesnemndene. Det ser framleis ut til at ein trur at det berre er å overlate desse oppgåvene direkte til domstolane. Me føreslår å styrkje fylkesnemndene med 20 mill. kr, nettopp fordi me veit at det er viktig å styrkje saksbehandlingskapasiteten, og for å sørgje for at barnevernet over heile landet skal gje rett hjelp til barn og unge tidleg. Me meiner det framleis er for lang ventetid i nemndene, og regjeringa tek med dette eit kraftig grep for å betre den situasjonen. Eg har ikkje noka tru på at ein berre kan overføre desse oppgåvene direkte til domstolane slik utan vidare. Me veit allereie i dag at kompetansen og ikkje minst kapasiteten i domstolane i barnesaker heller ikkje er god nok. Forslaget frå Framstegspartiet vil tvert imot kunne føre til lengre ventetid for ungane. Det er me imot.

For regjeringa er det viktig med eit godt og differensiert institusjonstilbod til dei ungane som har behov for det. Behovet for institusjonsplassar har halde seg stabilt i over 20 år. Talet på barn i institusjon har òg derfor halde seg nokså stabilt.

Grunnen er at den delen med barn som har behov for plass i fosterheim, gjennom mange år har auka meir enn dei som har behov for plass i institusjon. Derfor blir det òg feil når opposisjonen hevdar at me bevisst byggjer ned institusjonsplassar for heller å bruke fosterheimar. Ein kan ikkje setje likskapsteikn mellom dei to behova.

Barn som har behov for institusjonsplass, får tilbod om det. Den store endringa i tiltaksbehovet dei siste åra knyter seg til auka behov for kunnskapsbaserte, heimebaserte tiltak, fosterheimsplassar og ettervernstilbod. Det aller viktigaste for dei barna som treng ein fosterheim, er at dei får ein fosterheim som er tilpassa deira behov. Tilbakemeldinga frå barnevernet sjølv – her er det òg litt unyansert frå opposisjonen si side – er ikkje at det ikkje er ledig kapasitet i institusjonstilbodet i seg sjølv, men at det er mangel på fosterheimar. Det siste er sjølvsagt veldig alvorleg, og her har eg stor tillit til at regjeringa, slik statsråden òg sa, vil ha ein rekrutteringsstrategi som vil gje gode resultat. Dersom eit barn har behov for ein fosterheim, er det ikkje tilfredsstillande å gje ein institusjonsplass.

Den viktigaste veksten som finst, er oppveksten. Å bidra til at barn og unge får trygge, stabile og gode oppvekstvilkår, er ein heilt sentral politikk for Arbeidarpartiet og vil prege politikkutviklinga vår òg i åra framover.

Ib Thomsen (FrP) [14:51:43]: Det er helt utrolig at representanten Vågslid kan påstå at opposisjonspartiene tar feil. Det som er helt sikkert, er at det er mange utfordringer i barnevernet. Det burde man heller gått inn og sett på enn kategorisk å si at opposisjonen tar feil.

I Norge er det totalt 232 kommuner med færre enn 5 000 innbyggere. Jeg skal ikke nå snakke om kommunesammenslåing, jeg skal snakke om barnevern.

11 pst. av alle barn og unge i Norge bor i en kommune med mindre enn 5 000 innbyggere. I 2011 var det om lag 52 000 barn registrert med tiltak fra barnevernet. Av disse 52 000 var 7 000 bosatt i en kommune med mindre enn 5 000 innbyggere. Det kan være noe av utfordringen.

70 småkommuner deltar i et interkommunalt samarbeid på barnevernsområdet. Mange som ikke deltar i dag i et interkommunalt samarbeid, sier at deres kommune om fem–seks år sannsynligvis vil delta i et samarbeid. De ser behovet. Jeg håper også at de har fokus på rettssikkerheten til og omsorgen for barna. Det er sikkert derfor de vil inn i et samarbeid.

De fire viktigste årsakene til at kommunene deltar eller planlegger å delta i et interkommunalt samarbeid på barnevernsområdet, er:

• fagmiljø

• fagkompetanse

• bredere kompetanse

• rekruttering

Kommunene etterspør faglig bistand på flere områder, som vi hører. De områdene som nevnes hyppigst, er utredningskompetanse, psykologfaglig kompetanse og juridisk kompetanse. For å kunne gi et godt barnevernstilbud i framtiden trenger kommunene disse fagkompetansene. Fagutvikling overfor egne medarbeidere og bedre kompetanse innen kartlegging og utredning er viktig.

Ja, det er utfordringer. Opposisjonen tar ikke feil. Dette er det Kommune-Norge sier, og det er en utfordring for kommunene.

Vi må ha ambisjoner – store ambisjoner – for et tydelig og omfattende kompetanseløft for barnevernet. Arbeid i barnevernet må ta utgangspunkt i utsatte barns behov. Et kompetanseløft er nødvendig for å nå målet om bedre hjelp til utsatte barn og unge.

Vi kan bidra til en styrking av barnevernet som eget fagfelt ved å se på andre yrkesgrupper. Spesialisert kunnskap og kompetanse er viktig i de nye gruppene som man bør vurdere. Jeg har tidligere snakket om gestaltterapeuter og andre yrkesgrupper som nettopp ser utsatte barn og unges behov, som etter mitt syn imøtekommer praksisfeltets krav til kompetanse. Det vil medføre at barn og unge og deres familier gis kvalifisert hjelp. Det kan ikke være slik at det er kun barnevernspedagoger og sosionomer som kan eller skal jobbe i barnevernet, når det faktisk er andre yrkesgrupper som er kvalifisert til denne jobben.

Vi har hørt regjeringspartiene si at det er flere stillingshjemler – det er bevilget mer penger til stillinger i barnevernet. Men da er det også viktig at vi finner kompetansen som kan sikre kvalitet i tjenesten. Det må være hovedmålet vårt. Og så må man ikke gå i skyttergravene og si at opposisjonen tar feil når man stiller spørsmål og har felles mål om å sikre et bedre barnevern.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:56:06]: Vi formes mest når vi er minst. Det høres ut som en selvfølgelighet, men det har faktisk ikke gjenspeilet seg i hvor mye oppmerksomhet eller hvor store ambisjoner man har hatt i forhold til de yngste barna. Men det gjør det nå. Jeg er veldig stolt over at vårt rød-grønne prosjekt har prioritert barnehager så høyt at nå kan alle barn på ett år vite at de har rett til en barnehageplass når de er født før 1. september året før. Da er det også riktig at vi setter oss nye mål i diskusjonen om kvaliteten i barnehagene, innholdet i barnehagene og hvordan vi skal sikre et godt nok barnehagetilbud og et barnehagetilbud i utvikling.

Det som er veldig interessant når vi ser på barnehagetilbudet nå, er at det er en veldig sterk vekst blant barn med minoritetsbakgrunn som nå benytter seg av barnehagetilbudet. Det er nesten like mange barn blant 5-åringene som har minoritetsbakgrunn, som det er generelt sett blant 5-åringer. Det betyr at mange av dem kommer mye bedre forberedt til skolen, og det betyr at mange flere har en mulig arena å lære språk bedre på.

Siden 2005 har reduksjonen i prisen på en barnehageplass vært på 13 500 kr. Hvis vi regner det om til skattelette, er det ingen som kan slå den rød-grønne regjeringen og SV i skattelette til småbarnsfamilier. Dette kommer jo på toppen av det som ble gjennomført etter at barnehageforliket ble inngått, så vi er over 20 000 kr per barnehageplass.

Det som nå er en utfordring framover, er å sørge for at vi hele veien har høye ambisjoner når det gjelder kvalitet i barnehagen. Kvalitet i barnehagen avgjøres av én faktor, og det er de som jobber der, og hva slags kompetanse de har. Halvparten av dem som i dag jobber i barnehagene, har ikke utdanning innenfor området barn, verken som pedagoger eller med fagbrev. Det mener jeg er den største utfordringen vi har framover.

Da skal vi være veldig glad for at vi har truffet så godt når det gjelder å rekruttere flere til å søke barnehagelærerutdanningen. Vi legger nå også om barnehagelærerutdanningen. Vi har 18 pst. økning til førskolelærerutdanningen i år. En veldig populær kampanje som heter «Verdens fineste stilling ledig», har bidratt til det. Men jeg tror også oppmerksomheten rundt hvor viktig de første leveårene er, har bidratt.

Vi satser stort på kompetansetiltak i dette budsjettet – 154 mill. kr ligger det her. Det er en firedobling siden 2005 når det gjelder satsing på kompetansetiltak. Vi styrker innsatsen overfor assistenter, fordi vi vet at det er mange som har et veldig stort behov for å få mer kunnskap.

Vi har beholdt en tredjedel av de ansatte med pedagogisk bakgrunn i barnehagene mens vi har hatt den voldsomme utbyggingen. Det er veldig bra. Det betyr at vi har klart å holde det kvalitetsnivået vi hadde da vi startet den store reformen, gjennom hele utbyggingen. Men vi har 4 000 dispensasjoner fra førskolelærerutdanning blant avdelingsledere og styrere i barnehagene. Det er en stor utfordring å klare å få til en så god rekruttering av førskolelærere at vi kan få ned antallet dispensasjoner. Da gjelder det selvfølgelig å utdanne flere og få til den nye barnehagelærerutdanningen bra. Men det gjelder også å se at halvparten av dem som er utdannet som førskolelærere, ikke jobber i barnehagene i dag. Men de kan rekrutteres tilbake til en spennende og utfordrende arbeidsplass. Det er kommunene som er arbeidsgiver for dem som jobber i barnehagene. Det jeg nå synes er interessant, er å se at noen kommuner ser at de har det ansvaret, og går inn med ekstra rekrutteringstiltak. Stavanger kommune – som er et pressområde – gjør f.eks. nettopp det. Alle vet at det er krevende å leve på en førskolelærerlønn i et pressområde. Så all honnør til Stavanger for dette!

Når det gjelder barnehagene, trenger vi også å forske mer. Derfor har vi tredoblet forskningsinnsatsen mot barnehagene fra 2007 til 2009, og vi fortsetter det løpet. Så har vi noen utfordringer som jeg ikke har kommet inn på. Jeg følger veldig nøye med på hvordan kommunene nå behandler barnehagene i sine budsjetter. Jeg er bekymret hvis det er sånn at det land og strand rundt nå kuttes i barnehagene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [15:01:31]: I likhet med statsråden er Fremskrittspartiet bekymret over det som skjer med barnehagene og finansieringen av barnehagene. Fremskrittspartiet advarte mot at disse ble overført til kommunerammen. Det er den samme diskusjonen vi nå ser at de har rundt omkring når det gjelder kommunenes kutt i budsjettene sine. Liten forutsigbarhet og fleksibilitet med hensyn til hva de private barnehagene skal ha, advarte vi også mot i forbindelse med budsjettet i fjor. Det er godt å høre at statsråden skal følge dette veldig nøye opp, og at hun også er bekymret.

Mitt spørsmål går på finansieringen: Er statsråden villig til å innse at det ikke er noen skam å snu? Kan vi snu og gå tilbake til statlig stykkprisfinansiering hvis det viser seg at kommunene ikke følger opp barnehagene?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:02:27]: Det er flere måter å sikre seg sterkere statlig styring av barnehagesektoren på. Dette dreier f.eks. mange av de forslagene som det såkalte Øyeutvalget har lagt fram, seg om – f.eks. bemanningsnorm, pedagogtetthet osv. Hvis det er et bredt politisk ønske om å styre barnehagesektoren mer, kan man tenke seg flere mulige innganger her. Vi kommer med en utkvittering av disse forslagene når vi legger fram stortingsmeldingen til våren.

Når vi ser på makro, kan vi ikke dokumentere at det er omfattende kutt i barnehagesektoren. Tilskudd per storbarnplass i private barnehager har f.eks. økt fra 75 389 kr til 79 251 kr fra 2010 til 2011. Men jeg er ikke sikker på om det forteller hele historien, for jeg får for mange eksempler fra kommunene om bekymrede foreldre og ansatte i barnehagene, dels om direkte kutt, og særlig om at det tar lang tid å få tak i vikarer.

Solveig Horne (FrP) [15:03:36]: Jeg takker for svaret.

Kvalitet, innhold og bemanningsnormer har jeg sett at statsråden har vært ute og snakket varmt om at vi må få på plass. Fremskrittspartiet er også enig i at vi må satse på kvalitet og innhold når vi vet hvor mange barn som går i barnehage i dag. Men i barnehageforliket ble det helt klart sagt at det skulle være 100 pst. likebehandling av private og kommunale barnehager. Dette har regjeringen sagt skal komme i 2014, så får vi se om det blir en realitet, eller om det er en annen regjering som skal få det på plass.

Fremskrittspartiet ønsker å likebehandle disse barnehagene. Men jeg tror denne forskjellen mellom de kommunale og de private barnehagene som vi har nå, kommer til å fortsette neste år fordi de private barnehagene ikke har god nok finansiering – på grunn av at det ikke er likebehandling. Det nytter veldig lite å snakke om kvalitet og innhold hvis en ikke har en finansieringsordning som likestiller offentlige og private barnehager, på plass.

Kan statsråden garantere at det kommer på plass en likebehandling av private og kommunale barnehager?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:04:41]: Vi har sagt at vi skal opp til 100 pst. likebehandling i 2014. I dette budsjettet øker vi fra 92 til 94 pst., så for å innfri det vi har lovet barnehagesektoren og de private barnehagene, må resten komme i 2014-budsjettet.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:05:10]: Av våre fem største byer ligger Trondheim, ifølge de offisielle KOSTRA-tallene, nå på bunnen når det gjelder voksentetthet i barnehagene. Statsråden har engasjert seg voldsomt i demonstrasjonen – og i situasjonen – i Oslo, og hun har gått ut i alle medier og vært særdeles kritisk til Høyre-byrådet.

Når vil statsråden gå ut i alle medier og være kritisk til Trondheims varaordfører, fra SV, og ordfører fra Arbeiderpartiet, når det er sånn at av de fem største byene i Norge, ligger Trondheim på bunnen med hensyn til voksentetthet i barnehagene?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:05:49]: Jeg har slåss for de minste, uansett i hvilken kommune jeg er, og uansett hvem det måtte være som ikke prioriterer dem høyt nok.

Det som har bekymret barnehageforeldre og meg og ansatte i barnehagene i Oslo, er to ting. Det ene er at selve normen er sagt opp. Det har ikke kommet noen ny, man har bare tatt proppen i badekaret ut og venter og ser hva som vil skje. Så sender man det til bydelene med et kutt i rammene til bydelene, og da er det ikke så veldig mange andre steder man kan kutte enn i barnehagene. Det er veldig bekymringsfullt. I Trondheim kommune har man en norm. Den er ikke like høy som den som var i Oslo, men det er et fast punkt.

Så er det et punkt til, som jeg tror har bekymret veldig mange, og det er at byråd for kultur og utdanning i Oslo har sagt at det ikke er noen sammenheng mellom kvalitet og antallet ansatte i barnehagene. Det er klart at man blir bekymret når man sender ett- og toåringer i barnehager der den som er ansvarlig i kommunen, tror det er greit med få voksne på jobb.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:07:02]: Jeg regner med at statsråden da vil kontakte sine rød-grønne venner i Trondheim og komme med like sterke advarsler som hun gjør til Oslo. Redaktøren i Utdanning skrev forleden om kvaliteten i barnehagen:

«Men statsråden bør egentlig sitte musestille når alle protestene kommer, for regjeringen har gjort svært lite for å styrke bemanningen i barnehagene. Og når Halvorsen påstår at dette er et helt nytt problem, blir det nesten latterlig. Norge har vært blant landene innenfor OECD-området som har hatt den svakeste pedagogtettheten i mange år.»

Hva gjør statsråden konkret i neste budsjett for å heve kvaliteten i barnehagene, og hva har statsråden gjort de siste årene for å få flere pedagoger og flere voksne inn i barnehagene?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:08:12]: Jeg beklager å måtte si det, men jeg tror lederskribenten i Utdanning er dårlig informert. Ingen barnehager i Norden har i utgangspunktet høyere voksentetthet enn de norske barnehagene. Vi ligger foran både Sverige, Danmark og Finland i voksentetthet, og vi har en pedagognorm som vi er stolt av. Det er ikke vanskelig å få opp prosentdelen pedagoger i barnehagene hvis du kvitter deg med noen av assistentene eller dem med fagbrev. Da går prosenten opp. Det er ikke vårt mål. Vårt mål er å ha god voksentetthet, sammen med kompetanse, og i dette budsjettet ligger det 150 mill. kr til kompetansetiltak i barnehagene. I tillegg lager vi nå en ny barnehagelærerutdanning som skal være bedre enn dagens barnehagelærerutdanning, og som skal forberede barnehagelærerne på en praksis i barnehagene.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at begrepet «latterlig» ligger utenfor rammen av parlamentarisk språkbruk. Det var riktignok et sitat – ikke et ord som representanten som sådan stilte seg bak – men presidenten vil bare ha uttrykt det, siden det har vært påtalt herfra tidligere.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:09:34]: Statsråden sa i sitt innlegg at man har beholdt kvaliteten gjennom barnehageutbyggingen fordi andelen pedagoger var den samme. Nå er jo «kvalitet» et bredere begrep enn andelen pedagoger. Statsråden var litt mer nyansert i svarreplikken i sted, da hun viste til at man fikk en del eksempler på variasjon av finansieringen og støtte per barn, og at det ikke bare dreide seg om makrotall.

Så til mitt spørsmål. Jeg får også veldig mange av de samme sterke tilbakemeldingene på at i en del kommuner er situasjonen ganske alvorlig når det gjelder finansieringen av de private barnehagene. KS og Private Barnehagers Landsforbund har hatt en dialog og har kommet til enighet om hvordan de mener at dette skal gjøres. De har bedt om et møte med statsråden, jeg vet ikke om det møtet er avholdt. Hva slags dialog har statsråden med disse organisasjonene, og vil hun ta grep for å endre regelverket, slik at de private får mer stabil finansiering i kommunene?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:10:40]: Jeg har hatt mange møter med PBL og KS – det er omfattende kontakt mellom departementet, PBL og KS om nettopp dette.

Vi venter på en rapport fra Senter for økonomisk forskning om kommunenes praktisering av forskriften om likeverdig behandling. Det er veldig viktig for oss at kommunene tar det ansvaret de har for å finansiere de private barnehagene, og at det er forutsigbarhet når det gjelder hva slags rammer de har. Jeg regner med at den rapporten som kommer ganske snart, kan gi oss mer kunnskap om hvordan dette ser ut.

Det er veldig viktig at PBL og KS er enige om hvordan regelverket er å forstå.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:11:26]: Min andre replikk går på et litt annet tema.

Statsråden har en betydelig autoritet til å sende signaler til norske foreldre om hvordan de skal oppfatte sin rolle og sine evner som foreldre. Som jeg sa i mitt innlegg, har jeg hørt mange rød-grønne statsråder – kunnskapsministeren inkludert – ved flere anledninger gi uttrykk for at det er et problem dersom ungene er hjemme hos foreldrene sine, f.eks. i toårsalderen og fram til de er tre år, og at det kan medføre økt risiko for både det ene og det andre. Vi skal ikke gjenta debatten om kontantstøtten, den har vi diskutert før. Jeg har i grunnen bare et enkelt spørsmål til statsråden: Er det et problem for unger i Norge dersom de er hjemme med foreldrene sine istedenfor å være i barnehage før de er tre år, eller er det ikke?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:12:29]: Vi har ikke foreslått obligatorisk barnehage, verken for femåringer, treåringer eller toåringer. Det betyr at jeg respekterer de valgene som foreldrene selv gjør, ut fra hva de ønsker av tilbud for sine barn.

Det jeg er veldig klar over, er at det som var situasjonen før vi fikk full barnehagedekning, var at mange av disse foreldrene måtte bruke dagmammatilbud. Noen ganger var det et veldig godt tilbud. Mange ganger var det et veldig usikkert tilbud. Damer på min alder har mange historier om – skal vi si – sjokkerende opplevelser med dagmammaer. Alternativet for de fleste av de to-treåringene som nå går i barnehage, er jo ikke at de skulle være hjemme med mor eller far, det var at de skulle vært hjemme med en dagmamma som det var usikkerhet rundt når det gjaldt kvaliteten. Barnehagetilbudet har vært et tilbud som de med små barn har grepet begjærlig, fordi de har ønsket seg en god kvalitetsbarnehage når de selv ikke er hjemme med barna sine.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kåre Simensen (A) [15:13:52]: Også i år har vi hørt fra denne talerstolen representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet hamre løs på syntesen om at den rød-grønne familiepolitikken holder en klam hånd over småbarnsfamilienes valgfrihet. De forsøker å skape et bilde av sin versjon av valgfrihet og fleksibilitet som at det er det småbarnsfamiliene etterspør. Historien og våre egne erfaringer viser at deres versjon av valgfrihet bare blir en tvangstrøye for familiene, der kvinnene igjen må finne sin plass ved kjøkkenbenken. Se hva som skjer i Europa, de sier: «Look to Norway!» også på familiepolitikkområdet. EU ser altså at dette viktige politikkområdet bidrar til en positiv samfunnsutvikling, slik det har gjort i Norge. Det er oppsiktsvekkende at representantene for de mørkeblå ikke evner å se det samme.

Jeg vil forlate de mørkeblås fromme ønsker om å føre mor tilbake til kjøkkenbenken for å fokusere på et tema som burde ha vært diskutert rundt kjøkkenbenken, nemlig gjeldsproblematikken som vi ser fortsatt øker, særlig blant unge voksne. Inkassokrav og gjeld er en fryktelig dårlig start på voksenlivet. Av den grunn er det viktig at vi setter denne problemstillingen på den politiske dagsordenen så ofte vi kan.

Tall fra mai i år viser at det er vel 28 000 personer mellom 18 og 26 år som har betalingsanmerkninger. Det er over 4 300 flere enn i fjor. Tall fra Justitia viser det. Til sammen har de unge 1,1 mrd. kr i inkassogjeld. Samtidig viser undersøkelsen at halvparten av norsk ungdom ikke vet hva en betalingsanmerkning er. Lærdommen får de først gjennom sine møter med inkassoselskapene, og man kan vel si at det kan være en bratt læringskurve. Når de unge først har fått brev fra inkassoselskapet, skjønner de heller ikke hva som står der. Det kom også fram i en undersøkelse fra Forbrukerrådet.

Hvorfor har vi denne utviklingen, til tross for at unge og gjeld er på dagsordenen på mange hold? Jeg synes forsker Christian Poppe ved SIFO peker på en forklaring når han sier:

«Samfunnet er basert på lån og kredittkort. For unge med lite erfaring og lite inntekt er det da lett å komme i trøbbel. I tillegg flytter mange hjemmefra og får flere utgifter. Det har også med holdninger i samfunnet å gjøre. Normen er å låne penger hvis du ikke har penger her og nå.»

Det er mye som bidrar til at de unge voksne føres inn i en vanskelig gjeldssituasjon. Ett stikkord kan være «forbrukslån» og den enkle tilgangen vi har til slike lån. Mens jeg holdt på med dette innlegget og søkte informasjon på nettet, var det ikke måte på hvor mange tilbud jeg fikk om et kjapt og billig lån på minst et sekssifret beløp, og som jeg gikk glipp av. Huff og huff, sier jeg bare. Slike tilbud er etter hvert blitt en del av hverdagen vår – dessverre, vil jeg si. Slik reklame må vi gjøre noe med. Hva og hvordan har jeg ikke noe svar på, men jeg er overbevist om at våre forbrukermyndigheter kan komme med gode forslag. Det ønsket er nok en gang framsatt fra denne talerstolen.

Vi kjenner også til at mange banker tilbyr kredittkort i kundepakkene sine. Forbrukerrådet mener at det er lite klokt av bankene. Nytt av året er at min egen bank tilbyr bankkort til barn. Hvor klokt det er, gjenstår å se, men det må være lov å si at jeg er skeptisk.

Når vi fortsatt registrerer negativ gjeldsutvikling, må man også kunne stille spørsmål om finansinstitusjonene gjør en god nok jobb ved kredittvurderingen av usikret gjeld. Selv om kredittinstitusjonene har en frarådingsplikt og et krav om kredittvurdering, ser vi at det er forbruksgjeld som skaper de største problemene for de unge voksne. En medisin som i denne sammenheng kan fungere, er at utlånerne plikter å ta et større ansvar når det er åpenbart at forbrukslån ikke burde vært innvilget. I den sammenheng ville opprettelsen av et nasjonalt gjeldsregister være et godt verktøy for både långivere og låntakere. Jeg har et fromt ønske om at det skal være på plass i neste halvår. Jeg og mange med meg begynner å bli svært utålmodige med det å vente.

Helt til slutt: Jeg vil igjen understreke at det er den enkelte som har et selvstendig ansvar for å oppta gjeld. Men det er ikke til å underslå at man får god hjelp fra finansinstitusjoner og andre gjennom deres til dels aggressive markedsføring av lett tilgjengelige penger. Det gjør ikke livet lettere for dem som er i en vanskelig livssituasjon økonomisk.

Gunn Karin Gjul (A) [15:18:54]: I tillegg til at Stortinget i kveld kommer til å vedta et veldig godt budsjett for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, kommer vi også til å vedta noe annet viktig. Det er stemmerettsjubileet i 2013, et veldig viktig jubileum, ikke minst når det gjelder kvinners rettigheter.

Pionerene den gangen, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog, var ikke bare opptatt av kvinners politiske rettigheter, de var også opptatt av kvinners juridiske og sosiale rettigheter. Derfor er det mulig å trekke en rød tråd fra det engasjementet de kvinnelige pionerene hadde i tida før 1913, og fram til i dag. Det som har skjedd siden 1913, er at man har startet et stort frihetsprosjekt for kvinner.

Og går man til 1970-tallet og engasjementet til norske kvinner både for sjølbestemt abort og ikke minst retten til å være økonomisk uavhengig, går det også der en rød tråd fram til budsjettdebatten i dag. For det å være økonomisk uavhengig dreier seg bl.a. om å ha barnehageplass og om foreldrepermisjonsordninger. Er det noe jeg er virkelig stolt av at den rød-grønne regjeringa har klart å få på plass i løpet av de åtte årene den nå snart har sittet, er det full barnehagedekning og verdens beste foreldrepermisjonsordning. Det er virkelig et frihetsprosjekt for kvinner, for sammenligner vi norske kvinner med andre europeiske kvinner, er vi friere og har større rettigheter enn noen andre. Vi trenger ikke, som italienske og tyske damer, å velge mellom det å være yrkesaktiv og det å ha små barn. Vi kan velge begge deler, og det er nettopp fordi vi har så pass gode rettigheter som vi har.

I tillegg har vi lyktes med å ha en høy fødselsrate. Sjøl om norske kvinner har den høyeste yrkesdeltakelsen i hele Europa – ja i verden – har vi også Europas høyeste fødselsrate.

Vi var veldig fornøyde den dagen vi fikk på plass lovfestet rett til barnehageplass – i 2009. Opposisjonen stemte imot den gangen, med argumenter om at det gikk for fort, og at man fikk for dårlig kvalitet. Derfor synes jeg det setter dem i et litt rart lys at de nå kritiserer oss for at det ikke er full barnehagedekning, og at vi heller burde hatt løpende opptak. Man må på en måte bestemme seg. For hva er det som er argumentene deres? Er det at man vil ha god kvalitet i barnehagene, eller er det at man ønsker å ha en best mulig dekning av barnehageplasser til småbarnsforeldrene? Vi synes faktisk at begge deler er viktig.

Hvis Fremskrittspartiet og Høyre ønsker at man skal ha løpende opptak, som de bl.a. har foreslått, må man bygge barnehageplasser enda fortere enn man gjør i dag, og man må ha enda flere førskolelærere enn man har i dag. Vi vet at det er et tålmodighetsarbeid, og at begge deler vil ta tid, ikke minst å få på plass nok førskolelærere.

Det siste som vi synes er veldig viktig, er at fedre har fått rettigheter som ingen andre europeiske fedre har. Norske fedre tar mer ansvar for sine barn enn noen andre fedre gjør, og det skyldes ikke minst den fedrekvoten som ble innført i 1993. Vi vet at før 1993 var det nesten ingen fedre som tok ut foreldrepermisjon. Vi vet også at i tråd med at man har utvidet fedrekvoten, har fedres uttak vært omtrent parallelt med fedrekvoten. Det forteller én viktig ting – at fedre er avhengige av lovfestede rettigheter for at de skal få mulighet til å være hjemme med sine barn.

Når fedrekvoten nå har vært på tolv uker, så har fedre tatt ut tolv uker. Da den var på fem uker, tok de ut fem uker. Det er ikke fordi fedre ikke ville ha mer, men fordi bl.a. mødre og arbeidsgivere har stått i veien for det. Det som er det sørgelige og triste med det, er at høyresiden nå ønsker å fjerne dette. Hvis de mot alle odds skulle få flertall ved stortingsvalget neste høst, blir fedres rettigheter fjernet. Vi vet at det er mange fedre som vil miste en rettighet, og som ikke vil få muligheten til å være hjemme med sine barn dersom høyresiden får flertall for dette.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunvor Eldegard (A) [15:24:25]: Me skal no vedta eit budsjett for arbeid og velferd. Berre frå 2005 har det kome over 330 000 nye arbeidsplassar her i landet, og aldri før har så mange vore i arbeid. 73,3 pst. av kvinnene er i arbeid. I Hellas er talet 48,1 pst., i Italia 46,1 pst.

Me er veldig stolte av den høge prosentdelen kvinner me har i arbeid her heime, men det har faktisk ikkje kome av seg sjølv. I mange år har Arbeidarpartiet fokusert på og gjennomført ein god familiepolitikk, med foreldrepermisjon, pappapermisjon og full barnehagedekning, noko som har gjort at me har eit samfunn der det er mogleg å ha både karriere og barn for både mor og far. Likevel er det framleis utfordringar. Mange kvinner jobbar ufrivillig deltid, og det er framleis ein svært kjønnsdelt arbeidsmarknad her i landet.

Når det gjeld deltid, har regjeringa no heldigvis begynt å ta viktige grep. Dei har sendt ut eit forslag på høyring som heiter «Krafttak mot ufrivillig deltid», der dei foreslår at ein skal få rett til ein stillingsprosent som står i stil med kor mykje ein faktisk jobbar. I tillegg foreslår arbeidsministeren at dei tillitsvalde og leiinga jamleg skal diskutera bruken av deltid, og at me kanskje til og med skal få ein lovbestemt rett til ein utvida stillingsprosent som matchar arbeidstida. Dette er eit viktig steg på vegen mot ufrivillig deltid.

Så må eg seia litt om den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Eg har jo sagt det nokre gonger før her, men no kunne me òg lesa i VG 7. desember at ny forsking viser at 20 år med kampanjar ikkje har endra yrkesvala våre. Framleis dominerer kvinner innanfor helse- og sosialsektoren, undervisning og tenestesektoren. Og menn er framleis einerådande innanfor bygg og anlegg, olje, jordbruk, industri og bergverk og som kringkastingssjefar.

Eg er viss på at ein mindre kjønnsdelt arbeidsmarknad vil gje mindre lønsforskjellar og betre arbeidsmiljø. Ikkje minst vil alle få utnytta talenta sine. For det er jo det det handlar om – at me gjer ungdomen vår høve til å bruka talenta sine. Teoretisk er det fullt mogleg å velja den utdanninga ein ønskjer, men det fungerer faktisk ikkje alltid slik i praksis, for når kjønnsbalansen vert veldig, veldig skeiv, opplever ein faktisk at valmoglegheita ikkje er reell. Da er det viktig med målretta tiltak, og dette må vera eit viktig tema i stortingsmeldinga om likestilling som regjeringa skal leggja fram i 2013.

Olov Grøtting (Sp) [15:27:09]: I mitt tidligere innlegg snakket jeg mye om barnevern og familievern. Jeg har lyst til å kommentere en ting som representanten Thomsen var inne på i et senere innlegg, og det er størrelsen på kommuner i forhold til kvalitet på barnevernet. KS-rapporten «Barnevernet i små kommuner – status og utfordringer» kom i oktober. Den peker på at barnevernet ikke er dårligere i små enn i store kommuner. Det er sikkert sånn at det kan bli bedre for både små og store kommuner, men det er et annet spørsmål.

Vi kan ikke snakke familiepolitikk uten å nevne barnehager. For det har rett og slett skjedd en barnehagerevolusjon i dette landet. Senterpartiet er særdeles fornøyd med den enorme barnehagesatsingen de siste årene og med maksprisen, som gjør at alle småbarnsforeldre i arbeid har råd til å benytte seg av det tilbudet. Vi ser at framover nå så er det kvalitet framfor kvantitet som skal prioriteres, og det skal vi fokusere på framover.

I Senterpartiet har vi vært opptatt av å endre kontantstøtteordningen for å gjøre den mer treffsikker. Vi ønsker å gi familiene med de aller minste barna et høyere beløp og fase ut ordningen for dem over to år. Reglene ble endret fra 1. august i år. Det er vi svært fornøyd med, og det virker som småbarnsforeldrene er det også.

I dag vil vi vedta å utvide foreldrepermisjonen på nytt. Nå skal begge foreldrene få 14 uker hver, og det er en felles del som er valgfri. Med dette har vi økt den totale permisjonstiden fra 43 til 49 uker siden 2005.

Det er stritt å være småbarnsforeldre, det vet alle som har prøvd det, men vi har gjort fryktelig mye for å legge til rette slik at familier med små unger skal ha det bra, og dermed at ungene får det bra. En ting som er spesielt gledelig i denne sammenhengen, er at vi har fått fjernet regelen om at mor måtte jobbe minst 50 pst. for at far skulle få rett til fedrekvote. Nå er det fedrekvote i alle tilfeller der begge foreldrene har opptjent rett til foreldrepenger. Dessuten har far også rett til å ta ut foreldrepenger dersom mor er ufør eller deltar på introduksjonsprogram eller kvalifiseringsprogram.

Den rød-grønne regjeringen gjør virkelig mye for småbarnsfamilier. Jeg kan faktisk ikke skjønne at dette landets småbarnsforeldre kan vurdere å stemme på noen andre enn våre tre partier ved neste valg.

Karin Andersen (SV) [15:30:07]: I løpet av mitt voksne liv har jeg vært med på – og SV har stått i spissen for – en likestillingsrevolusjon og en barnehagerevolusjon. Nå står vi midt oppe i en pappa- og barnrevolusjon. Jeg er veldig glad for å være med på dette. Fra mitt ståsted er pappaperm først og fremst til for ungene og for far. Flere har vært oppe og sagt at i barnefordelingssaker er det fremdeles kanskje litt skeivt. Ja, pappapermisjon er til nettopp for at far og barn skal få en like sterk og trygg relasjon som mor og barn, og for at far skal være en like selvfølgelig omsorgsperson for barna som mor er. Det er en fordel for alle parter. Vi vet at det må til noen styringsmidler i starten for å forandre på slike kulturer. Det er helt nødvendig. Så dette er jeg glad for. Vi har vært med på en kvinnerevolusjon. Det handler om at kvinnfolk skal ha jobb, egen inntekt, egen pensjon og mulighet til å klare seg sjøl. Det er et gode for alle. Derfor er jeg så utrolig glad for den styrkingen vi nå har av Jobbsjansen overfor innvandrerkvinner som kanskje ikke sjøl har tenkt at de skal i jobb. Kanskje de er i et sosialt miljø der det fremdeles ikke er akseptert at kvinnfolk er i jobb. Det var det heller ikke da jeg var ung og voksen og skulle søke min første jobb. Da spurte min arbeidsgiver om jeg hadde fått tillatelse av min mann. Det er faktisk ikke lenger siden enn da jeg var ung tidlig på 1970-tallet, at det var slik. Men det går framover, og vi har tiltak for det.

Det som virkelig får meg til å ta ordet, er Fremskrittspartiets kjør mot regjeringen når det gjelder fattige barn. Jeg har lest hele Fremskrittspartiets budsjett, og på det verste er de også sammen med Høyre. Det hjelper ikke stort å heve barnetrygden med 38 kr i måneden for de fattigste barnefamiliene når en går helt målrettet på de familiene som har to og en halv gang så stor risiko som andre familier for å bli fattige, nemlig de enslige forsørgerne. De tar fra disse familiene over 1 mrd. kr, ja, Fremskrittspartiet tar endog utdanningsstønaden fra disse familiene. Dette tilbudet gir i dag støtte til enslige forsørgere i maksimalt tre år så de kan utdanne seg og kvalifisere seg for å få arbeid, slik at familiene kan bli sjølforsørget og komme ut av fattigdom. Det fjerner Fremskrittspartiet, og det fjerner Høyre. Det er altså over en mrd. kr på årsbasis, målrettet tatt fra de aller fattigste barnefamiliene. Det er de familiene der det er én forsørger, og jeg tror presidenten er enig med meg i at vi vet hvor vanskelig og tungt det kan være. Disse familiene trenger det tilbudet denne regjeringen gir dem. Det er det som hindrer barnefattigdom.

Presidenten: Presidenten skal nøye seg med å lede møtet i denne sammenhengen. Vi kan komme tilbake til debatten ved en annen anledning.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:33:34]: Siste taler var inne på en veldig viktig dimensjon i familiepolitikken, nemlig den revolusjonen som ligger i at fedrene har kommet stadig mer på banen. Mens foreldreskap før var mye snakk om hvem det er du bor sammen med – hvis mannen flyttet ut, forsvant ofte far ut av bildet – er det i dag mye større vekt på det biologiske foreldreskapet gjennom at ansvaret følger deg. Selv om mor og far flytter fra hverandre, tar vi fortsatt ansvar. All ære til norske menn og kvinner for at man gjør det, selv om samlivet av og til kan være vanskelig.

Debatten har bekreftet med all tydelighet at familiepolitikk er ikke-eksisterende i den rød-grønne verden. Barneministeren har gjort det ganske klart at arbeidslinjen er en hovedoverskrift for den rød-grønne såkalte familiepolitikken. Logikken er da at vi trenger at de voksne bruker mindre tid på ungene sine og mer tid på arbeidslivet. Jeg kjenner og snakker med mange ansatte i norske barnehager. Det er mange av dem som faktisk sier at ungene får for lite tid sammen med foreldrene sine, og det er et av problemene som barnehagene har å stri med.

Det er en gjenganger i retorikken fra de rød-grønne at en er opptatt av at de ulike institusjonene, instansene og virkemidlene en har i familiepolitikken, skal fange opp ungene. Ja, barnevernet skal fange opp ungene når det er omsorgssvikt o.l. Men barnehagens oppgave er ikke å fange opp unger. Barnehagens oppgave er å gi ungene en god oppvekst, enten de trenger å fanges opp eller ikke. Det er faktisk dyrt å føre en familiepolitikk der en ikke er opptatt av å styrke familien, men bare opptatt av å fange opp dem som i ettertid får problemer.

Så til barnevernet: Representanten Vågslid ga inntrykk av at regjeringens politikk er at ungene skal få det beste tilbudet uavhengig av om det er privat eller statlig. Nei, det har stått i budsjettet i mange år. Politikken er at kapasiteten i de statlige institusjonene skal benyttes først. Det er den rød-grønne politikken. De ideelle aktørene som startet barnevernet i Norge, er under stadig større press og melder klart fra om sine problemer under dette regimet. Barnas beste må komme først.

Vi trenger en regjering som sier at når ungene i dag får en barnehageplass, er det på tide at alle sammen får et hjem. Det skulle blott bare mangle. Enda en gang står vi i en budsjettdebatt og har en fosterhjemskø som knapt endrer seg fra år til år. Vi trenger en stabilitetsreform som gjør at de som har kommet under barnevernets omsorg, slipper å flytte fra hjem til hjem til institusjon osv.

Freddy de Ruiter (A) [15:36:48]: På en rekke politiske områder handler faktisk politikk om veivalg, og det gjør det på dette området også. Ingenting kommer av seg selv. Det er sagt flere ganger i debatten, og det er helt riktig.

Det norske samfunnet, og særlig likestillingen, er et resultat av politikk – av politiske veivalg – av veivalg som kanskje ikke var like populære da de ble tatt, men som har ført til gode resultater. Jeg tror ikke det er noen som helst tvil om at en av grunnene til at Norge er et av verdens beste land å bo i, er likestillingen. Det være seg svangerskapspermisjon, det være seg pappapermisjon, det være seg barnehage osv.

Grunnen til at jeg egentlig tok ordet, er at jeg synes Høyre slipper litt billig unna, særlig i en debatt hvor en hevder at det ville vært like greit med Høyre. Det går på pris og barnehage. Det er ingen som helst tvil om at prisen på barnehage ville vært langt høyere med Høyre. For åtte år siden, da de rød-grønne og Fremskrittspartiet innførte maksprisen, var barnehage dyrere enn i dag. Hvordan en da kan regne seg fram til at en ikke ville fått adskillig dyrere barnehageplasser med Høyres politikk – Høyre som er imot makspris – og med prisstigning i disse årene, er for meg fullstendig uforståelig. Hvis vi er veldig forsiktige, kan vi kanskje plusse på en tusenlapp – en prisstigning på kanskje 20–25 pst. på åtte år høres rimelig fornuftig ut. Før 2004 var det faktisk foreldre som betalte oppimot 5 000 kr for en barnehageplass, og snittprisen var rundt 3 000 kr. Så påstanden om at en barnehageplass med Høyre, uten makspris fra 2004 og med prisstigningen fram til i dag, i hvert fall ville ha kostet 4 000 kr, det tror jeg det er rimelig lett å argumentere for. Jeg vil gjerne utfordre Høyre til å dokumentere at en barnehageplass med deres politikk, som er mot makspris, og det vi har lagt inn av økninger de siste årene pluss prisstigning, ville vært like rimelig som med den rød-grønne regjeringen. Jeg får i hvert fall ikke det til å stemme.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [15:39:41]: Jeg håper at likestillingspolitikk skal bli et tema i valgkampen neste år. Det vil være naturlig i og med at vi går inn i et jubileumsår, som representanten Gjul var inne på.

I går hadde jeg flere journalister fra Frankrike på mitt kontor, som lurte på hvordan det står til med likestillinga her til lands, som lurte på forskjellene mellom de rød-grønne – vi som styrer nå – og høyresida i norsk politikk, og hva som vil bli annerledes. Da begynte jeg å tenke gjennom hva det er som vil bli annerledes. Jo, det er faktisk ganske mye. Det handler selvfølgelig om foreldrepermisjon, om fedres mulighet til å være hjemme med sine barn og barns mulighet til å bli kjent med fedrene, som også påvirker kvinners stilling innen arbeidslivet. Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne det som virker for å forandre kulturer.

Det dreier seg om å gjenreise kontantstøtta som et virkemiddel i norsk politikk, som er et målretta virkemiddel for å holde kvinner – og særlig innvandrerkvinner – borte fra arbeidslivet og barn borte fra barnehagene. Det er meg komplett uforståelig, særlig at et parti som Høyre, som snakker om arbeidslinja og er opptatt av integrering, går inn for noe sånt. Da vil jeg heller anbefale dem å se til Drammen, hvor man har sagt at det er faglig uforsvarlig å benytte seg av kontantstøtta. Men Høyre ønsker å tvinge kommunene til å bruke kontantstøtta og øke den opp til tre år.

Det dreier seg om å fjerne maksprisen i barnehagene og også å svekke kvaliteten, ved å stue flere barn inn i de barnehagene vi har i dag, uten å forsikre seg om at vi får flere utdanna pedagoger. Det dreier seg om overgangsstønaden – som representanten Andersen var innom – som man vil kutte med 1 mrd. kr, selv om den virker til å få kvinner ut i arbeid igjen. Særlig dette med utdanningsstøtta er meg komplett uforståelig. Man skal sukre den pillen gjennom det Fremskrittspartiet ønsker – å gi 38 kr i måneden i økt barnetrygd. Det er en mager trøst.

Man skal øke privatiseringa, noe som går direkte ut over pensjonene til de kvinnene som i dag jobber i velferdsstaten, og som ikke akkurat tjener fett – nødvendigvis – fra før, og man skal gå mot forsterking av rettigheter som skal hindre diskriminering av kvinner i arbeidslivet.

Det er stor usikkerhet knyttet til likestillingslova og til det apparatet som skal håndtere likestillingslova, nemlig LDO, som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne. Det dreier seg om integreringstiltak som virker og som kan få innvandrerkvinner i jobb, som Jobbsjansen – som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne – og gratis kjernetid i barnehagene, som påvirker både likestilling, integrering, barns muligheter og barnefattigdommen. Der ønsker også Fremskrittspartiet å gå til med øksa.

Det er veldig usikkert, men det som i hvert fall er sikkert, er at det kommer til å bli en helt annen utvikling i dette landet. Mye vil skje raskt, men en god del vil skje gradvis og vil sette likestillinga i Norge tilbake.

Karin Andersen (SV) [15:42:53]: Jeg har behov for å forsikre representanten Håbrekke fra Kristelig Folkeparti om at likestilling ikke er farlig for familiene. Tvert imot er det en veldig god ting at vi har likestilte foreldreskap, at vi nå har ordninger som gjør at far blir en naturlig omsorgsperson, at vi har gode barnehager som er en støtte for familien, og at det er naturlig at begge foreldrene har økonomisk inntekt og trygghet knyttet til det. Dette er en veldig god pakke for de aller fleste familier – for de aller, aller fleste familier er dette svært godt.

Noen familier trenger mye mer ut over det, og da særlig barna. Jeg er utrolig glad for den styrkingen av barnevernet vi har i dette budsjettet. Vi vet gjennom forskning at barnevern går som en svart, vond tråd gjennom generasjoner av vanskelige liv. Hvis vi ikke greier å bryte de vonde sirklene, enten ved å hjelpe familien til sammen å håndtere problemene sine og de bakenforliggende årsakene til dette eller ved å sikre barnet en annen familie eller en plass i en institusjon, kan de ikke sjøl få formet et liv det er mulig å gå videre i uten å dra med seg alle disse problemene videre. Det er helt, helt nødvendig.

I den siste årsrapporten om de sosiale tjenestene i Nav, fra 2011, er dette et av hovedpunktene de sier er det aller viktigste vi kan gjøre for å bekjempe barnefattigdom, fordi det er så massivt til stede i disse familiene. Det andre viktige funnet i rapporten er at enslige familier har to og en halv gang så stor risiko som andre familier til å forbli fattige. Derfor må vi sikre disse familiene en inntekt mens de kvalifiserer seg. Da kommer de i jobb og ut av fattigdommen. Det tredje viktige funnet i denne rapporten er at det er en økning i barnefattigdommen i innvandrerfamiliene. I innvandrerfamiliene er mor i mye mindre grad i jobb enn i de norske familiene. Derfor har vi helt målrettede tiltak for å sikre at man kommer på talefot med disse kvinnene og kan motivere og bistå dem slik at de kan kvalifisere seg for arbeid og begynne å tenke at det faktisk var sånn norske kvinner oppnådde både sjølstendighet og ikke minst kom ut av fattigdommen.

De tiltakene regjeringen har lagt inn i dette budsjettet, er meget viktige for å redusere fattigdom. Det er en god del tiltak vi kunne pekt på som trengs i tillegg – de håper jeg vi får mulighet til å komme tilbake til i neste budsjett.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [15:46:11]: Jeg ønsker å takke familie- og kulturkomiteen for en veldig god debatt. Det har vært en konstruktiv debatt, som har fått frem forskjellene både i kulturpolitikken og ikke minst i familiepolitikken, for der er det store forskjeller mellom opposisjonen og posisjonen. Det er fint å avslutte arbeidet i komiteen på denne måten, med en verdig og god debatt.

Debatten var verdig helt til representanten de Ruiter fra Arbeiderpartiet gikk på talerstolen. Debatten i dag har ikke vært preget av påstander som ikke har rot i virkeligheten, men den ble det da representanten de Ruiter gikk på talerstolen og kom med påstander om Høyres politikk og Høyres barnehagepris som ikke stemmer. Jeg vet ikke om det er fordi representanten ikke jobber med barnehagepolitikken til daglig. Jeg kan kanskje ta høyde for at det er det det skyldes, at man ikke har helt klart for seg hva Høyre har foreslått. Men jeg synes det er synd å senke debatten til et så lavt nivå at man kommer med løgnaktige påstander om Høyres barnehagepolitikk og usannheter som ikke har rot i virkeligheten overhodet.

Hvis representanten de Ruiter fortsetter å komme med feilaktige påstander om Høyres barnehagepolitikk, anbefaler jeg ham å gå til lederen av finanskomiteen, som har sendt en uforbeholden beklagelse på vegne av Arbeiderpartiet til Høyre, der Arbeiderpartiet beklager at de ved flere anledninger har kommet med usannheter om hva en barnehageplass ville ha kostet med Høyres politikk. Før representanten de Ruiter snakker videre om hva en barnehageplass vil koste med Høyre, anbefaler jeg ham på det sterkeste å gå og snakke med familiefraksjonen til Arbeiderpartiet og med representanten Torgeir Micaelsen, som sendte en beklagelse til Høyres stortingsgruppe, der man innrømmer at man har laget et regnestykke på helt feil premisser, og at det ikke har noen rot i virkeligheten. Jeg håper at vi i fremtiden ikke vil få høre påstander fra Arbeiderpartiet som man har klekket ut på partikontoret, og som viser seg ikke å ha noen rot i virkeligheten, men at man faktisk forholder seg til hva Høyre har foreslått, og hva en barnehageplass ville ha kostet med Høyres politikk.

Presidenten: Presidenten må bemerke at «løgnaktighet» ikke er et ord som brukes fra Stortingets talerstol. Det finnes andre uttrykk.

Representanten Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [15:49:43]: Det er en kort merknad som oppfølging til representanten Karin Andersens innlegg.

Likestilling er bra for familiene. Der er vi enige. I stor grad er vi enige om det politiske innholdet også, tror jeg, i mye av det Karin Andersen nevnte. Men spørsmålet er: Er det hele greia når vi snakker om familiepolitikk – barns oppvekstvilkår? Det er det jeg har etterlyst i debatten i dag. Er det noe mer i den familiepolitikken enn at vi har en del virkemidler som skal gjøre en del gode ting for voksne, inkludert likestilling i arbeidslivet, arbeidslinjen, velferdsstaten og statens inntekter? Det er min etterlysning, og det har jeg ikke fått gode svar på fra de rød-grønne. Derfor står jeg ved min påstand om at den rød-grønne familiepolitikken er ikke-eksisterende.

Freddy de Ruiter (A) [15:50:58]: Det var en voldsom salve fra representanten Hofstad Helleland. Men det er vel ofte sånn at når en har lite å fare med, går en til angrep – og det får en ta til etterretning.

Det jeg sa i mitt forrige innlegg, og som jeg gjerne gjentar, var at da maksprisen ble innført i 2004, var snittprisen på en barnehageplass ca. 3 000 kr. Men barnehageprisene varierte voldsomt, og det var faktisk foreldre som betalte oppimot 5 000 kr for en barnehageplass. Høyre var imot innføring av makspris.

Jeg kom ikke med noe konkret regnestykke, for jeg erkjenner at det er vanskelig, og at vi ikke kan klare å komme med et konkret regnestykke som holder vann vitenskapelig sett, men jeg har antydet og spurt Høyre: Hva ville prisen vært i 2012 og 2013 hvis dere hadde fått bestemme, og vi ikke hadde innført maksprisen i 2004? Hva hadde da prisen vært? Den hadde sannsynligvis ikke vært lavere enn den var i 2004. Sannsynligheten for at den ville ha vært en del høyere, kan vi vel være enige om? Jeg antydet kanskje 20–30 pst. dyrere enn for 8 år siden, altså en normal prisutvikling også for barnehagene, noe som ville innebåret at snittet kanskje hadde vært på 4 000 kr. Men jeg har vært veldig tydelig på at jeg antyder, og så får det være en del av den politiske debatten.

Men det som er et faktum, er at Høyre var, og er, imot makspris, noe som ville ført til økte priser. Hvis det er sånn at Høyre ikke er imot makspris, må de gjerne komme opp her og si det. Hvis det er sånn at Høyre i år ikke har foreslått å legge på barnehageprisen med 200 kr i måneden, må de gjerne komme og fortelle det. Jeg føler at Høyre her har et problem med dokumentasjonen, og så velger en istedenfor å angripe meg og andre som med rette antyder at barnehageprisen med Høyre sannsynligvis ville ha vært langt høyere, hvis ikke vi hadde tatt det grepet sammen med Fremskrittspartiet i 2004.

Arild Stokkan-Grande (A) [15:53:46]: Først til runden om barnehagepris: Hvis vi tar utgangspunkt i vår politikk, vet vi at siden den rød-grønne regjeringen fikk makten i 2005, har maksimalprisen i barnehagen blitt redusert med over 13 500 kr per barnehageplass per år. Når vi er i havn med våre målsettinger, vil en familie med to barn spare 23 000 kr i året med dette tiltaket.

Høyre har aldri vært med på det løpet. En kan gjerne ha lange diskusjoner om hva en barnehageplass ville kostet med Høyre. Det er vanskelig å si, men at det hadde vært dyrere, er det ingen tvil om. Når vi vet hva dette har betydd i kroner og øre for barnefamiliene i dag – en historisk bra skattelette – tenker jeg det er viktig at Høyre klargjør hvilken politikk de har på dette området. Det blir dyrere, og som vi ser i Oslo, blir det også dårligere.

Det har vært en god debatt, fordi den har fått opp noen ideologiske skillelinjer. Når det gjelder Høyre, ser vi at der partiet har alternativer til regjeringens politikk, vil det stort sett dreie seg om å forverre situasjonen: Barnehageprisen øker en i dette budsjettet med 200 kr i måneden, en fjerner pappatid, slik at barn mister muligheten til å være hjemme sammen med far, og en får privatisering, hvor man skal kutte i det statlige barnevernet og bruke penger på å kjøpe private tjenester. Ja, det er riktig, vi ønsker at barnevern først og fremst skal være en offentlig oppgave, men vi ser at vi har behov for både ideelle og private aktører for å fylle på. Men det er ikke urimelig at når vi har et offentlig tilbud, sørger vi for å fylle opp det og utnytte den kapasiteten først, så henvender vi oss til ideelle og så til private. Det står vi for, fordi vi mener dette først og fremst er en offentlig oppgave.

Håbrekke klarte å si i debatten at familiepolitikk er helt fraværende i rød-grønn politikk. Da kan han ikke ha vært til stede i denne debatten, eller i tidligere debatter om familiepolitikk. Jeg brukte hele mitt innlegg til å brette ut hvordan hele samfunnsbyggingen handler om å forsvare familien og sørge for trygge rammer rundt familien. Man har kanskje glemt at det kraftigste angrepet på familien de siste årene kom fra Bondevik-regjeringen, med dens angrep på arbeidsmiljøloven, som sikrer flere midlertidige stillinger og – som vi står i fare for å få til neste høst – mer pålagt arbeidstid og overtid. Det vil virkelig skape utrygghet og en ustabil situasjon for barnefamiliene, mens vi vil sikre tryggheten og stabiliteten for dem.

Vigdis Giltun (FrP) [15:57:06]: Fremskrittspartiet mener det er viktig å ha en god og fremtidsrettet familiepolitikk, en familiepolitikk som legger ansvaret på foreldrene i første omgang, men som også har hjelpeordninger som ivaretar dem som ikke klarer oppgavene uten hjelp fra det offentlige.

Overgangsstønaden ble innført på begynnelsen av 1970-tallet – den gangen småbarnsmødre vanligvis ikke var ute i arbeid, og den gangen det ikke var barnehagedekning. Det var en ordning som etter hvert viste seg ikke å være så god da stønadstiden kunne vare i ti år. Da stønadstiden ble nedsatt til tre år, så man store endringer ved at flere av mødrene kom ut i arbeid tidlig, og ved at de klarte seg bedre økonomisk. Nå er tiden inne for å endre dette. Allerede for to år siden foreslo Fremskrittspartiet å redusere den passive stønadstiden til ett år. Det dreier seg ikke bare om barn fra fødsel og opp til tre års alder, det er en rett mødrene, eller eventuelt fedrene, har helt opp til barnet er åtte år.

Når det gjelder fattigdom, er årsaken til at disse familiene er fattige nettopp at de lever av trygd, at de lever av en passiv trygdeordning.

Når det gjelder utdanning, kan ikke Fremskrittspartiet se at det er noen grunn til – med de mulighetene vi har til utdanning og lån og stipend – at man skal ha helt spesielle ordninger bare fordi foreldrene bor hver for seg. Selv om foreldrene bor hver for seg, har begge foreldre et ansvar for å følge opp barna. Man kan ikke si at man har enslige foreldre som er helt alene om barnet. Vi må legge ansvaret tilbake der det hører hjemme – hos begge foreldrene. Og i de aller fleste tilfeller tar begge foreldrene ansvar.

Det er like viktig for enslige forsørgere å komme raskt ut i arbeidslivet som det er for dem som er syke, eller for dem som av andre årsaker står utenfor arbeidslivet. Fremskrittspartiet ønsker å legge litt vekt på det. Vi har gjort unntak i vårt budsjett, hvor vi sier at de som er under 18 år når de blir foreldre, de som har barn med spesielle sykdommer, med behov for at de skal være hjemme lenger, eller de som er under studier, kan beholde stønaden lenger.

Det vi er ute etter, er egentlig det samme. Det lages en kjempedebatt om noe jeg tror vi er nesten enige om i denne salen: at det er viktig at også de som bor alene med små barn, skal komme ut i arbeidslivet – som alle andre.

Så vil jeg si litt om barnehager. Det virker som om noen synes det er livsviktig at barn kommer i barnehage så raskt som mulig. På Island har de ikke lov til å ha barn i barnehage før de er to år gamle. Det er en grunn til at politikere på Island har kommet til den konklusjonen, og jeg synes man bør se litt nærmere på det. Det vi holder på med, kan være et ganske kostbart forsøksprosjekt, så jeg synes ikke vi skal være så skråsikre på at det å få barna ut tidlig er det eneste riktige.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:00:29]: En liten kommentar til Arild Stokkan-Grandes innlegg, ikke minst knyttet til spørsmålet om hva en aktiv familiepolitikk egentlig er: Det vi har savnet fra regjeringens side, er en posisjon hvor man ser på familien som noe mer enn en slags produksjonsenhet i det norske samfunnet, som vi ofte føler at regjeringen gjør. Familien har en verdi i seg selv; den skal ikke først og fremst tilpasses arbeidsliv, produksjon eller sysselsetting. Det er jo interessant at i den rød-grønne verdenen fungerer det slik at det er kjempeviktig at barna er hjemme hos sine foreldre sånn cirka til de er ett år. Etter det er det uhyre viktig at de skal gå i barnehage. Det er riktig for mange foreldre å velge dette, men det er også helt riktig for mange foreldre å velge å bruke mer tid med barna uten at det skal få et slags mindreverdighetsstempel fra de rød-grønnes side, noe som svært ofte er tilfellet når vi debatterer disse spørsmålene.

Så til spørsmålet om hvem som prioriterer barnehager eller ikke: Jeg husker veldig godt da Arbeiderpartiet måtte beklage overfor Høyre de regnestykkene de presenterte for offentligheten, som de måtte vite var feil. Det var egentlig ikke noe bedre da Kristelig Folkeparti presenterte sitt alternative budsjett. Så kom det en ny pressemelding fra Arbeiderpartiet. Der sto det at vi tok penger fra barnehagene for å gi til et barnefradrag i skatten. Det var helt feil, og det visste Arbeiderpartiet utmerket godt. Vi la inn en økning i kontantstøtten slik at valgfriheten skulle bli reell. De vet – jeg håper de vet det, ellers har de jo mistet et vesentlig poeng i hvordan politikken fungerer – at når man øker kontantstøtten, så er det færre som bruker barnehage. I realiteten brukte vi mer på barnehage, og vi satset også – i motsetning til denne regjeringen – på å gi barnehagen et kvalitetsløft.

Så det er en stor forskjell mellom Kristelig Folkepartis og Arbeiderpartiets familiepolitikk, og jeg er ikke ett sekund i tvil om hvilken politikk som er best.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [16:03:13]: Overgangsstønaden er en passiv stønad i ett år. Den ønsker Fremskrittspartiet å beholde. Så kutter Fremskrittspartiet de to årene der stønaden ikke er passiv, men der det er aktivitetskrav – at du enten må stå som arbeidssøker eller være i utdanning eller kvalifisering. Det er dette som gjør at disse familiene faktisk greier å forsørge seg på lengre sikt. Så man fjerner et aktivt tiltak, og det er anslagsvis 17 200 barn i disse familiene som med et pennestrøk blir gjort fattige, fordi foreldre som har rett til overgangsstønad, ikke bare skal være enslige, men de skal jo være uten inntekt eller ha veldig lav inntekt.

Så at det blir en kjempedebatt – som Vigdis Giltun okker seg over – når man tar over en milliard fra disse fattigste barnefamiliene, som de skal leve på mens de kvalifiserer seg til å kunne få arbeid, det forundrer ikke meg det minste.

Presidenten: Representanten Arild Stokkan-Grande har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Arild Stokkan-Grande (A) [16:04:35]: Det framstilles fra Syversen og Kristelig Folkeparti som om vi «presser» barn inn i barnehage, at det er det som er vår ambisjon. Nei, det at vi trenger barnehageplass har vært et ønske fra småbarnsforeldre i mange, mange år, for vi vil jobbe, vi vil klare oss selv, vi vil stå på egne ben som familie, og vi ønsker at barna våre skal gå i barnehage. Det er grunnen til at vi prioriterer dette så høyt, for dette er et av de velferdsgodene i det norske samfunnet som er mest etterspurt av småbarnsforeldre.

Så er jeg enig i at familien har en verdi i seg selv, slik det her sies fra Kristelig Folkeparti, og nettopp derfor trenger familien beskyttelse. Man trenger barnehageplass, en god skole, en god foreldrepermisjonsordning og den type ting, men man trenger også beskyttelse fra samfunnet i forhold til det voldsomme presset som mange utsettes for i arbeidslivet, og da må jo høyresiden – og Kristelig Folkeparti, som har tanker om å gå i den retningen – forklare hvordan det vil bedre familiens situasjon at det blir et ytterligere press på familien med tanke på når du skal jobbe, pålagt overtid, flere midlertidige stillinger. Dét svarer de ikke på. Det ville være et alvorlig anslag mot familiens frihet.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har hatt ordet to gonger tidlegare, og får ordet – nei, unnskyld: Representanten Giltun får ordet i inntil 3 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [16:06:06]: Det er godt å ha litt god tid når andre har brukt opp mye taletid.

Jeg vil si litt mer om overgangsstønaden. Jeg har selv hatt overgangsstønad, så jeg vet at det kan være veldig nyttig, men jeg vet også at det kan være veldig pasifiserende. Jeg vet også at veldig mange ikke kommer ut i jobb etter å ha hatt overgangsstønad for lenge. Nå har vi jo også veldig mange andre stønadsordninger i dette landet, og jeg regner med at alle som sitter her, vet at enhver blir forsørget hvis man ikke har noe å leve av. Vi har sosialstønad for dem som ikke klarer å komme i arbeid, og som ikke har rett på noe annet, men vi har også kvalifiseringsstønad. Hvis enslige forsørgere er i den gruppen at de må ha en helt spesiell kvalifisering, er det ikke noe i veien for at de kan gå over på en kvalifiseringsstønad og et opplæringstiltak. De må ikke nødvendigvis ha et annet tiltak enn alle andre som er i samme situasjon – for også mange uten barn er i den situasjonen at de må kvalifisere seg for å komme i arbeid. Men det er ikke alt arbeid man må være så høyt kvalifisert for å ta; det finnes faktisk mange arbeidsoppgaver i samfunnet vårt hvor vi importerer ny arbeidskraft, hvor mange av dem som er ledige – også av dem som er enslige forsørgere – kan gå rett ut i jobb, eller gå ut i jobb etter en kort opplæringsperiode. Og den kvalifiseringstiden får de lov til å ha mens de har overgangsstønad.

Fremskrittspartiet mener jo ikke at enslige forsørgere ikke skal ha noe å leve av; vi mener at vi har andre ordninger som fanger dem opp. Grunnen til at vi har trukket det beløpet i vårt budsjett, er det provenyet vi har fått når vi har sendt inn spørsmål om proveny.

Som jeg sa i stad, så er det slik at barnet har to foreldre – barn har opprinnelig to foreldre – og jeg mener det er helt galt å stakkarsliggjøre og stigmatisere enslige mødre på den måten som SV gjør. Man er ikke en ressurssvak person fordi man som foreldre bor på hver sin adresse. Snarere tvert imot: Mange av disse foreldrene er meget ressurssterke og klarer å finne gode løsninger. Det skal ikke være slik at det offentlige nærmest skal sette et stempel på enslige forsørgere – «stakkarslig, rett til ekstra stønad, rett til ekstra muligheter til å utdanne seg». De aller fleste klarer dette utmerket godt innenfor de ordningene vi har, og de andre vil få hjelp på lik linje med dem som ikke har barn, og som trenger ekstra oppfølging.

Hans Olav Syversen (KrF) [16:08:55]: Nå skjønner jeg at Arild Stokkan-Grande ikke har mer taletid, så nå kan jeg virkelig slå til – men det skal jeg ikke gjøre.

Jeg syntes det var litt interessant det han nevnte i sitt innlegg, at de rød-grønnes politikk var å sørge for at familien kunne stå på egne ben, og at man derfor har kjørt den politikken man har kjørt. Men det er jo akkurat det som er saken; de rød-grønne ønsker egentlig at familien bare skal stå på det ene benet, at valgmuligheten bare bør være det ene benet – altså at man skal ha nok barnehageplasser, og at alle barn helst bør gå i barnehage. Vi synes det er greit med to ben også i familiepolitikken – at det er en reell valgfrihet. Da må man også sørge for at den faktisk er reell og gi en kontantstøtte som gir familier muligheter til å stå på egne ben, selv om de da kanskje ikke velger akkurat det som de rød-grønne foreskriver.

Jeg synes kanskje også det var litt betegnende at Stokkan-Grande snakket om at de rød-grønne måtte beskytte familien. Det er jo også det ideologiske utgangspunktet, at familien i grunnen ikke greier å fatte egne valg som er gode for dem. De trenger veiledning, de trenger en oppskrift, og her stiller de rød-grønne beredvillig sin kunnskap til rådighet for alle norske familier.

Vi er nok ikke helt der. Vi tror faktisk at norske familier kan og vil velge selv, og at det i all hovedsak er gode valg for dem og deres barn.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:10:51]: Familier kan og vil velge sjøl, men det er ikke slik at man tar valg i et vakuum. Når man innfører såkalte kjønnsnøytrale ordninger på et så kjønnsspesifikt område som familien, får man også et kjønnsspesifikt resultat ut i den andre enden. Vi velger alle under de betingelsene vi blir stilt overfor, og det legger føringer på hva slags valgfrihet vi har.

Men det jeg har lyst til å kommentere, er representanten Giltuns påstander knyttet til overgangsstønaden. Jeg mener at det er en viktig debatt. Det er en viktig fattigdomsdebatt, og det er en viktig kvinne- og likestillingsdebatt. Over 90 pst. av dem som tar imot overgangsstønad, er kvinner. Enslige forsørgere har to og en halv gang større sjanse for å bli fattige enn andre har. Det de trenger, er bl.a. en stønad som retter seg inn mot muligheten for å komme i arbeid eller utdanning, og det er nettopp det overgangsstønaden er.

Hvis Fremskrittspartiet ikke har fått med seg det, er de nødt til å slå opp i regelverket. Det betyr at enten forstår ikke Fremskrittspartiet reglene rundt det, eller så velger man å kutte 1 mrd. kr som egentlig bare er lekepenger, og overfører det til andre gode formål fordi man legger til grunn at det skal være arbeidsrettede stønader – men det er det. Det store flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Det vet vi. Men det er noen som ikke klarer å nyttiggjøre seg overgangsstønaden like godt, og det er særlig dem som har dårlige norskkunnskaper, og dem som har lave kvalifikasjoner fra før. Hva trenger de? Jo, de trenger tett oppfølging. De trenger bl.a. det vi foreslår i budsjettet for neste år, som kalles Jobbsjansen. Det heter Ny sjanse nå, men det skal kalles Jobbsjansen og bli permanent fra neste år. Det er oppsøkende virksomhet, særlig rettet mot de kvinnene som har vært hjemme lenge på passiviserende kontantstøtte.

Hva gjør Fremskrittspartiet? Jo, de kutter Jobbsjansen bort og mener at dette er unødig bruk av penger – altså et målrettet kutt for å hindre at innvandrerkvinnene kommer seg i arbeid. Hva gjør de i stedet? Jo, de forsterker kontantstøtten – som altså er passiviserende per definisjon – som et målrettet grep som vil føre til at de kvinnene som virkelig hadde trengt å komme i arbeid, både av hensyn til seg sjøl, av hensyn til familiens økonomi og ikke minst av hensyn til ungene, blir værende hjemme lenger. Det er meg komplett uforståelig. Jeg forstår det ikke, og jeg er ikke sikker på om Fremskrittspartiet skjønner det heller.

Snorre Serigstad Valen (SV) [16:13:41]: Bare en kort merknad til representanten Hans Olav Syversen. Når jeg hører Kristelig Folkeparti snakke, får jeg ofte inntrykk av at Norge har en semiautoritær tilnærming til hva en familie er. Da spør jeg meg selv om Kristelig Folkeparti virkelig mener det. I min verden har familier aldri hatt større frihet enn de har i dag. Er virkelig Kristelig Folkeparti uenig i det? Med full barnehagedekning, med den muligheten begge foreldrene i en familie har til å jobbe og likevel få barn, kan jeg ikke skjønne at norske familier er ufri.

I den grad noen norske familier har vært ufri de siste årene, er det fordi staten ikke har gitt dem lov til å kalle seg eller være en familie. Er det noen som opererer med en oppskrift på hva en kjernefamilie er her i landet, er det mer enn noen andre Kristelig Folkeparti, som – om de hadde fått gjennomført sin politikk – ikke hadde latt alle familier i Norge være en familie.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [16:15:04]: Hvis det er noe som er veldig uforståelig, er det nettopp SVs iver etter å fortelle at nå skal man ha ett år med overgangsstønad og videre utdanningsrett. Det er akkurat det samme som Fremskrittspartiet sa for to år siden, og da ble vi også nærmest nedskjelt fra denne talerstolen.

I Fremskrittspartiets budsjettforslag er det rett til å søke utvidet stønad hvis man er under utdanning, eller hvis barna er syke. Budsjettallet har vi fått oppgitt når vi har sendt inn spørsmål om hva som blir provenyet ut fra det forslaget vi har fremmet. Så det er det andre som får gå god for, hvis det er uenighet det dreier seg om. Nå er det faktisk ordninger for alle som trenger kvalifisering for å komme seg i jobb, både de som bor alene med barn, og andre. Alle trenger å komme i jobb. Man trenger ikke nødvendigvis ha en helt spesiell ordning for dem som har valgt å bo hver for seg. I mange av disse tilfellene fortsetter også foreldrene å bo sammen eller ha veldig tett kontakt, så vi mener de eksisterende ordningene som vi har for alle andre, også kan gjelde for dem som bor alene med barn.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sakane nr. 1–5.