Presidenten: Etter ønske frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 2 timar og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik: Arbeidarpartiet 45 minutt, Framstegspartiet 30 minutt, Høgre 20 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Venstre 10 minutt og medlem av regjeringa 10 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane frå kvar partigruppe og inntil seks replikkar med svar etter innlegg frå medlem av regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare foreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Marianne Aasen (A) [16:18:05]: (komiteens leder): Norske barn leser vesentlig bedre enn før. Det er en gledelig nyhet. Mediene har fokusert mye på de politiske implikasjonene. Hvem skal ha æren? Og slår vi våre naboland? Jeg er mest opptatt av hva det faktisk betyr for tusenvis av barn over hele Norge, for det er dem og deres framtid dette handler om. At bare 5 pst. av fjerdetrinnselevene nå ligger under laveste mestringsnivå i lesing, mot 12 pst. i 2001, betyr en stor forskjell for mange barn, og det er en gledelig utvikling.

Det betyr en forskjell for den enkelte i selve mestringsopplevelsen. Det betyr en forskjell for den enkelte å oppdage på egen hånd det litterære skattkammer norsk barneboklitteratur er. Det betyr en forskjell for den enkelte å kunne fordype seg i faktabøker om underlige naturfenomener og spennende dyr eller lese om fotballspilleren Zlatan eller president Obama – og det helt på egen hånd. Verden åpner seg for den som kan lese. Ikke å kunne dekode skrifttegnene kan innebære et utenforskap, i større eller mindre grad for resten av livet.

Jeg starter denne budsjettdebatten nettopp med dette for å minne Stortinget om hvor viktig skolepolitikk egentlig er, og at det løftet vi har fått dokumentert, betyr svært mye for alle de tusenvis av barna som vil få en mer spennende, lystbetont og for dem lettere skolegang – rett og slett fordi de leser bedre. Gode leseferdigheter slår inn på læringsevnen i alle andre fag, inkludert matematikk. Det minsker sjansen for å falle fra i skolen senere, og det gir trygghet og selvtillit. Det vet vi alle at er av avgjørende betydning for hvordan man som person takler de utfordringene som venter senere i livet. Derfor er dette en så god nyhet for tusenvis av barn og unge.

For oss politikere er de gode resultatene også viktig, fordi de bekrefter at vi jobber godt og riktig i norsk skole – at vi er på rett vei. Å forme utdanningspolitikk er en komplisert oppgave i våre moderne samfunn. Det krever innsats over tid, og det krever en systematisk tilnærming. Det krever tålmodighet nok til å la tiltakene virke. Å utvikle, vedlikeholde og modernisere et utdanningssystem er en formidabel oppgave, rett og slett.

I dette budsjettet går vi opp veien videre. Vi fortsetter med det som virker: tidlig innsats og fokus på grunnleggende ferdigheter. Vi er målrettet i vår innsats og bruker penger på flere lærere. Vi gir kommunesektoren økonomisk handlingsrom, slik at den er i stand til å gjøre en god jobb som skoleeier. Vi øker investeringsrammen i rentekompensasjonsordningen med 1 mrd. kr. Med det vil vi fortsette å gi barn og unge som går på skole i ikke-tilfredsstillende bygninger, bedre arbeidsmiljøforhold. Vi fortsetter satsingen på Ny GIV, valgfag i ungdomsskolen og etter- og videreutdanning av lærere. Og vi kobler kulturskolen tettere sammen med grunnskolen i et kulturskoleløft. Vi fortsetter med stø kurs på det arbeidet vi startet i 2005.

Et av finansdebattens gjennomgangstema fra opposisjonen var påstanden om manglende politisk gjennomføringskraft – en påstand jeg forundret meg over rent generelt, men særlig da Høyres mest framtredende representanter brukte utdanningspolitikken, av alle områder, for å vise det den rød-grønne regjeringen ikke får til.

Jeg har allerede tatt for meg skoleresultatene. Riktignok visste ingen i denne sal i november hva TIMSS og PIRLS ville fortelle oss. Men også PISA-undersøkelsen fra 2009 viste samme tendens: Det går betydelig bedre.

Vi løser ikke utfordringene i skolen på én dag, selvfølgelig ikke, men hver dag bør vi forsikre oss om at vi er på riktig vei. Så vil jeg for ordens skyld ile til og understreke at det langt fra bare er denne regjeringen som skal ha æren for dette, først og fremst skyldes det godt arbeid av tusenvis av lærere og skoleledere i hele Norge. Det jobbes godt i mange kommuner med skole, men å påstå at gjennomføringskraften er dårlig når det gjelder utdanning, er feil rett og slett.

Så til høyere utdanning: Vi har etablert 23 400 nye studieplasser siden vi kom i regjering. Vi har gitt studentene 1 000 kr mer å leve av i måneden. Under den forrige regjeringen ble ikke studielån pris- og lønnsjustert, og enda viktigere: Vi har bygd over 6 000 studentboliger. Vi fortsetter med dette og satser nå på 1 000 nye hybelenheter neste år.

Det påstås fra Høyres representanter at det ikke satses på forskning, fordi vi har prioritert alt annet, heter det. Sannheten er at forskningsbudsjettene har økt med 50 pst. nominelt og 32 pst. reelt. Det er mer enn to og en halv ganger så mye som det økte handlingsrommet i hele budsjettet, og det betyr at vi er blant landene i verden som bruker mest penger på forskning per innbygger.

Er det nok? Selvfølgelig ikke, det vil aldri bli nok. Det ligger i sakens natur, for vi mennesker drives av en nysgjerrighet og hårete ambisjoner og vil utvikle verden videre. Vi vil bringe verden videre, og vi gjør det med å utvikle vitenskapen. Forskning er selve grunnmuren i denne utviklingen, for det vil alltid være sykdommer å utrydde, og det vil være forurensningsproblemer vi vil løse. Hvordan løser vi fattigdomsproblemene, grunnleggende sett? Hvordan skal flere få en verdig alderdom? Svaret ligger ofte i forskningen, selv om det noen ganger kan være brutalt.

Setter man seg inn i forskningen omkring klima, er følgende bibelsitat svært gyldig:

«Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.»

Mitt håp er også at svaret på klimautfordringene ligger i forskningen – ikke bare kunnskapen om de konsekvensene som vil komme av de menneskeskapte klimaendringene, men også svarene. Derfor øker vi også bevilgningene til klimaforskning med 47 mill. kr.

Dessuten når vi heller ikke i år målet om at forskningen skal utgjøre 3 pst. av bruttonasjonalproduktet, men hovedansvaret for dette ligger hos næringslivet. Det er deres andel på 2 pst. vi ikke når. Det forskes for lite i norsk næringsliv, og vi er ikke flinke nok til å skape synergier mellom forskning, utvikling, innovasjon, bedriftsutvikling og ny gründervirksomhet. Skal vi få til det, handler det vel så mye om andre tiltak enn om økte bevilgninger. I så måte blir den varslede forskningsmeldingen som kommer neste år, svært viktig.

Realfagsatsingen i Norge har pågått over tid, og vi ser nå heldigvis en tydelig økning i studenter som velger å studere realfag eller vil bli ingeniører. Realfag er mer populært i skolen, og flere jenter søker seg mot denne utdanningen – det er veldig bra. TIMSS viser oss at vi er på rett vei, men at vi fremdeles har en større jobb å gjøre med matematikken enn vi har med leseferdighetene. Det må vi ta på alvor ut fra de samfunnsbehov vi har, men også ut fra det å gjøre spennende fag som naturfag og matte, tilgjengelig for flere. Mange tiltak virker sammen. En av de budsjettsatsingene vi har, er 10 mill. kr mer til vitensentrene og Newton-rom. På disse sentrene rundt omkring i Norge trigges nysgjerrigheten til barn og unge på en måte som vi som nå er voksne, bare kunne drømme om. Å se busslaster av skolebarn storme inn mot INSPIRIA i Sarpsborg hver morgen når de kommer, er en sann glede for dem som har sett det. Når vi vet at de samme lokalene brukes av elever på videregående som går på forskerlinje, er jeg trygg på at dette er vel anvendte penger.

Det samme gjelder endringen vi gjør for freshman-studentene i Asia og Latin-Amerika. Nå vil Lånekassen gi lån og stipend til folk som studerer i land som Sør-Korea, Argentina, Japan m.fl., i tillegg til BRICS-landene, som vi åpnet opp for i fjor. Vi bør vurdere å gjøre det samme med studenter som velger å reise til USA i neste års budsjett. Vitenskap kjenner ingen grenser. Menneskelige nettverk er avgjørende for suksess i vår globale verden. Dette er derfor en treffsikker måte å sørge for at norske studenter lærer seg fag og kulturer i land vi ønsker enda mer kontakt med, og på den måten danner nettverk.

Når det gjelder kirkepolitikken, er jeg tilfreds med at vi har kommet godt i havn med kirkeforliket, eller – nær sagt – nesten helt i havn med kirkeforliket. Nå nettopp har Kirken utnevnt en ny biskop, Stein Reinertsen i Agder. Det er det første skrittet på veien etter kirkeforliket som viser at Kirken nå er selvstendig og styrer i eget hus. Kirken har store utfordringer, det er færre som definerer seg som kristne nå enn for få år tilbake, og det er viktig at Kirken tar den utfordringen på alvor, slik at man gjør seg relevant. Moderne mennesker trenger også å ha en rettesnor i livet, og skal Kirken ha den rollen som den har hatt før, er den nødt til å gjøre seg relevant for dagens mennesker og ikke bare for gårsdagens mennesker. Jeg er dessuten glad for at vi fortsetter å trappe opp trosopplæringsreformen, og at vi i senere budsjetter må fylle den helt opp.

10. desember hvert år forflytter Stortinget seg til Oslo rådhus et par timer for å overvære utdelingen av Nobels fredspris. Da får vi rikelig anledning til å studere de nydelige freskene på veggene inne i rådhuset. Mange dramatiske historier og viktige verdier er malt på veggene der. Et av de tablåene jeg alltid hviler blikket på, er det som viser de lysende, vakre menneskene som med kunnskap og vitenskap bekjemper en av de styggeste skapningene på hele veggen. Hans navn er uvitenhet. Dagens budsjett bidrar til å bekjempe uvitenhet ved å satse på vitenskap, kunnskap, utdanning og forskning, og det med over 55 mrd. norske kroner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [16:28:13]: Jeg registrerer og deler representanten Aasens ambisjoner og ønsker om bedre resultater i skolen, og da er det viktig å sette inn tiltak som man vet virker. Dette var også representanten inne på i sitt innlegg – representanten skrøt av at regjeringen hadde tilført skolen flere lærere. Problemet er at fordelingen er blitt gjort ut fra skolenes resultater fra kun ett år.

Under budsjetthøringen kom det fram et eksempel på at en kommune hadde fått tildelt lærere ved kommunens beste skole. Det var det ene året resultatet var dårlig, de ble tildelt disse. Andre skoler i kommunen har hatt dårligere resultater i en årrekke. Dette viser at tildelingen blir altfor tilfeldig.

Mitt spørsmål til representanten er derfor: Hvordan kan hun forsvare en slik prioritering når både skoleeier og ledelse uttrykker at dette er for lite målrettet og slår helt feil ut?

Marianne Aasen (A) [16:29:18]: Jeg er glad for at representanten fra Fremskrittspartiet, Bente Thorsen, tar opp dette med lærertetthet. Det er viktig at vi har nok lærere i skolen, derfor har vi også lagt fram det forslaget som det blir stemt over i dag, om at vi vil øke antall lærere i skolen. Det er ikke noe i veien for at alle norske kommuner tar ansvar for enda flere lærere. Vi har gitt et svært godt kommunebudsjett, og hvis den kommunen som representanten Bente Thorsen viser til, ønsker å ha flere lærere på andre skoler i kommunen, er vi helt åpne for det. Det denne ordningen er til for, er å målrette lærerne mot de kommunene som har dårligst score nasjonalt sett, og så rette det mot de skolene som man mener har mest behov for det. Så vil det alltid være slik at man på makronivåer ikke alltid treffer helt korrekt, men det tror jeg vi skal leve med når hele ordningen totalt sett er god.

Henning Warloe (H) [16:30:30]: Jeg er glad for at Marianne Aasen i sitt innlegg snakket mye om forskning, og jeg merket meg noe hun sa – hun sa vel omtrent følgende: Det forskes for lite i næringslivet. Den analysen er Høyre helt enig i. Spørsmålet er hva regjeringen gjør med det. Jeg lurer på om Marianne Aasen kan peke på ett eneste nytt tiltak i budsjettet for 2013 som skal bidra til å løse dette problemet.

Marianne Aasen (A) [16:31:05]: Når det gjelder å øke forskningen i næringslivet, finnes det ingen enkel oppskrift på det. Man kan ikke bevilge offentlige midler og håpe på at næringslivet vil følge etter. Det er næringslivet som er nødt til å bevilge de pengene selv, hvis de ønsker å forske i sine bedrifter. Det å stimulere til det på et eller annet vis mener jeg er et svært viktig spørsmål, og det er også tatt opp. Jeg stilte det spørsmålet til næringslivet selv i høringen som vi hadde i forbindelse med budsjettet, uten at jeg fikk så veldig klare svar, fordi det er ganske vanskelig.

Komiteen var på en reise denne høsten til USA, til California, hvor vi møtte bedrifter og forskere som jobber mye tettere, på en helt annen måte. Det som var påfallende, var at vi ikke fikk presentert noen tilskuddordninger eller noen måter å gjøre det på hvor de gikk målrettet inn for å få næringslivet til å forske. De skapte arenaer. Det er det vi må gjøre, og det må vi komme tilbake til i forskningsmeldingen. Da tror jeg næringslivet vil forske mer.

Dagrun Eriksen (KrF) [16:32:14]: Representanten Aasen var i sitt innlegg inne på den flotte seansen som var nede i Oslo rådhus. Der fikk vi også høre norske musikere av høy kvalitet. Det å bli en musiker av høy kvalitet krever ofte at du har fått god undervisning i det. Derfor kom det litt som lyn fra klar himmel da regjeringen i inneværende års budsjett valgte å fjerne det ekstratilskuddet som Kongshaug videregående skole har hatt, og som det har vært tverrpolitisk enighet om fra 2001. De har hatt det ekstratilskuddet fordi de har hatt en ren musikklinje, som er dyrere å ha enn en linje med musikk, dans og drama. Men for å likebehandle den med Oslo by steinerskole valgte man å fjerne det. Nå har man valgt å øke dette ut skoleåret, men mener representanten Aasen at den type skoler ikke skal kunne få drive med ren musikkundervisning?

Marianne Aasen (A) [16:31:17]: Jeg er tilfreds med at vi har klart å bevilge penger til neste halvår, sånn at det ikke får konsekvenser for inneværende skoleår.

I alle disse årene som Stortinget har bevilget penger, har det vært kun én skole. Det har ikke vært skoler; det har vært én skole vi har bevilget til.

Nå har den situasjonen oppstått at det er to skoler som vi da er nødt til å forholde oss til. Situasjonen er ny, og jeg tar meg den retten å kunne vurdere det på et senere tidspunkt.

Men det som er det vesentlige her, er jo de over 70 mill. kr vi bevilger til kulturskoler, og som jeg er forundret over at opposisjonen ikke støtter. Det er jo der alle norske barn etter hvert vil få et godt tilbud uansett hvor de bor – ikke bare noen veldig, veldig få som går på en privat kulturskole rettet inn mot ungdom som allerede er veldig, veldig flinke. Nå får vi et godt kulturskoletilbud som vil gjelde alle, og det jeg glad for.

Mette Hanekamhaug (FrP) [16:34:24]: Representanten Aasen var i sitt innlegg inne på viktigheten av internasjonal erfaring og utveksling, og at det nå er åpnet for at flere studenter får muligheten til å ta litt av utdanningen i utlandet.

Videre nevnte representanten Aasen i sitt innlegg at man skulle vurdere, og se på, å åpne for at også USA ble implementert i denne ordningen fra og med neste år.

Mitt spørsmål er – all den tid tall faktisk viser at det vil være økonomisk fordelaktig å åpne for dette – hvorfor dette ikke er gjort i år, men først skal opp til vurdering neste år.

Marianne Aasen (A) [16:35:01]: Jeg er veldig glad for at det nå er kommet opp flere land hvor man kan ta freshman-året. I utgangspunktet, da den endringen ble gjort – lenge før denne komiteen satt på Stortinget, men av et langt tidligere storting – overskuet man ikke alle konsekvensene av at vi fikk færre studenter som fikk dette førsteåret. Det fantes argumenter for, og det finnes argumenter mot. Jeg håper at vi klarer å legge inn freshman-året neste år, slik det står i innstillingen, og at vi klarer å prioritere det opp. Det er mitt svar.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tord Lien (FrP) [16:35:57]: Kunnskap er viktigere enn noensinne. De siste dagene har vi hørt mange komiteer som har diskutert sine budsjettframlegg i denne sal. Mange av dem har handlet om velferdsstaten nå og i framtiden.

En vellykket deltakelse i framtidens kunnskapsøkonomi er en forutsetning for å opprettholde velferden. Derfor er det svært gledelig i dag å kunne gratulere lærere og elever med den innsatsen som er gjort i norske klasserom, slik resultatene fra TIMSS har vist oss denne uken. Det viser at Kunnskapsløftet som det har vært bred politisk oppslutning om, er i ferd med å fungere, og det viser at det har vært rett å prioritere matematikk i etter- og videreutdanningsprogrammet for lærerne.

Men nå er det viktig å se framover. Vi er bedre, og mye av det vi gjør, fungerer, men det er ikke godt nok. Vi er under nivået til Kasakhstan. Det er ikke et land vi normalt liker å sammenlikne oss med, og det er heller ikke i denne sammenhengen et land som jeg synes vi skal være komfortable med å sammenlikne oss med.

Så har jeg hørt enkelte fra venstresiden si at mange av de landene som slår oss, er i Asia, og det er ikke så farlig. I et land med en ekstremt internasjonalt orientert økonomi – en av de mest internasjonalt orienterte økonomier i verden – vil jeg advare mot den tilnærmingen.

La oss ta verftsindustrien langs norskekysten, som bygger og utruster båter, som eksempel. Det gjør de ikke fordi de gjør det billigst, men fordi de gjør det best, fordi vi har de beste fagfolkene, de beste ingeniørene og de beste arkitektene i Norge. Skal denne og mange andre næringer overleve i framtiden, er vi nødt til å ha arbeidskraft som kan konkurrere også med Sørøst-Asia. Det som bekymrer meg kanskje aller mest, er at det er så få som får til de mest avanserte oppgavene.

Statsråden har sagt at vi løfter nedenfra. Det var helt nødvendig, og det ser ut til at det er i ferd med å få effekt. Men nå må vi også løfte de flinkeste elevene. Det er ikke tvil om at bedre faglig kompetanse hos lærerne er nøkkelen for å få til dette. Skal man se, utfordre og gi læringsstøtte til de flinkeste elevene, så er økt satsing på etter- og videreutdanning av lærere – særlig realfagslærere – nøkkelen. Det er noe Fremskrittspartiet legger opp til i sitt budsjett – en kraftig økning av etter- og videreutdanning av lærerne.

Så må vi få til en ting til, som vi ikke kan gjøre med penger i Stortinget: Vi må lage en kultur for å stimulere de flinkeste elevene, noe jeg mener at vi kanskje i for liten grad har i Norge i dag.

Så har vi en annen stor utfordring, og det er frafallet i videregående skole. Elevene som faller fra, havner fort i en situasjon med svak eller ingen tilknytning til arbeidslivet i mange av årene som står foran dem. Vi har ikke råd til at dette fortsetter. Det er først og fremst guttene som slutter, og det er først og fremst de på yrkesfag som slutter.

Det er altså sånn, som jeg har sagt tidligere i denne salen, at vi legger avgift på alkohol og tobakk fordi vi ønsker mindre alkohol og tobakk i det norske samfunnet. Da lurer jeg: Når vi legger avgift på lærlingplasser, er det fordi vi ønsker færre lærlinger? Da viser jeg til Fremskrittspartiets forslag om å fjerne arbeidsgiveravgiften på lærlingplasser. Det ville sørget for at norsk næringsliv kunne ha stilt langt flere lærlingplasser til rådighet, og vi kunne ha redusert frafallet, for vi vet at det er en veldig sterk sammenheng mellom frafall og mangel på lærlingplasser.

Da den rød-grønne regjeringen kom til makten, manglet man 5 000 teknologer i Norge. I dag mangler man 16 000 teknologer. Fortsetter denne trenden, vil vi ved utløpet av neste stortingsperiode mangle over 20 000 teknologer i Norge. Dette er en alvorlig trussel mot lønnsomheten i norsk industri og store deler av norsk næringsliv. En av grunnene til at vi utdanner altfor få teknologer, er at det er et stort frafall i høyere utdanning, ikke minst innen teknologi. Da kan man si at vi må heve studiekvaliteten – det er rimelig åpenbart en del av svaret. Men det er sånn at manglende basisfinansiering til universiteter og høgskoler har satt dem i en økonomisk svært presset situasjon som gjør at arbeidet med å utvikle studiekvalitet ikke får de nødvendige økonomiske ressursene som skal til.

Både når det gjelder næringslivets og kommunenes behov for teknologer og helsevesenets behov for sykepleiere, har man mens den rød-grønne regjeringen har styrt, i stadig økende grad basert arbeidslivet på import av utenlandsk kompetanse og arbeidskraft. Det funker så lenge vi har krisetider i resten av Europa, men det funker ikke på lang sikt.

Heltidsstudenten var en forutsetning for Kvalitetsreformen i sin tid. Kvalitetsreformen er innført og fungerer stort sett ganske greit, men heltidsstudenten er fortsatt savnet. Det er også i 2012 et like stort under, som det har vært tidligere, hvordan de tre rød-grønne partiene har klart å forhandle bort noe som alle tre var enige om i 2009. Komitélederen viser til at man har hatt en økning. Studentene har på åtte år fått 0,2 pst. økt kjøpekraft. Når lovnaden var 10 pst. økt kjøpekraft, og matematikk jo er viktig, så skal jeg ta et lite regnestykke: Hvis du har økt med 0,2 på åtte år, tar det 400 år å levere på løftet til samtlige av de tre rød-grønne partiene. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full hvis jeg sier at de aller fleste studentene i Norge nok ikke kan vente 400 år på at heltidsstudenten skal bli gjeninnført. Fremskrittspartiet foreslår en økning i kjøpekraften med 3 pst. på ett år. Det gjør vi ikke for å være snill med studentene – det gjør vi fordi det er en god investering. Det fører til mindre tid bak kassa på 7-Eleven og mer tid på lesesalen.

Så vil jeg, i likhet med min kollega Hanekamhaug, si at jeg er noe overrasket og småsjokkert over at man nå utvider studiestøtten for førsteåret på bachelor til en hel rekke land, mens man med SV i førersetet sier at i USA, det aller mest offensive og fremgangsrike høyere utdannings- og forskningslandet i verden, skal første år på bachelor fortsatt være forbeholdt barn av høyinntektsfamilier. Det synes jeg er noe overraskende.

Det er boligkrise i mange byer. Staten har ett viktig virkemiddel, og det er studentboliger. Flere studenter i studentbolig er bra for studentene, naturlig nok, men det er også bra for andre aktører i leiemarkedet fordi man demper prispresset. Fremskrittspartiet mener at Husbanken hadde vært bedre til å forvalte disse midlene. Vi foreslår å overlate ansvaret for studentboligbygging til Husbanken, og øke studentboligbyggingen fra 1 000 til 2 000 studentboliger i året. Vi mener at det største fokuset må være der boligpresset er størst, nemlig i og rundt de store byene.

Jeg har lest Forskerforum nå nettopp – og det er vel sikkert det hundrede oppslaget – om krisen for bygningsmassen i universitets- og høgskolesektoren. Det som opprører meg ganske kraftig med det jeg leste i Forskerforum denne måneden, er at det ifølge statsrådens eget utsagn skal foreligge en hemmelig liste over hvor ille situasjonen egentlig er i sektoren. Det mener jeg er svært betenkelig. Situasjonen er spesielt kritisk en plass, som vi alle vet om, og det er på Høgskolen i Sør-Trøndelag, HiST. Jeg skal selvfølgelig snakke om teknologibygget. Jeg siterer fra komiteens innstilling fra sist år:

«I den samanhengen har komiteen mellom anna merka seg at planane for ei samlokalisering av HiST er klare, og understrekar særleg behovet for igangsetting av nytt teknologibygg for høgskulen.»

Det var altså en budsjettmerknad fra en enstemmig komité sist år. At vi nå i år igjen sitter og diskuterer akkurat samme sak, viser maktesløsheten i stortingsflertallet med en rød-grønn, maktarrogant regjering. HiST er den mest effektive høgskolen i Norge. Konsekvensene av utsettelse vil koste flere titalls millioner kroner. Det er meningsløs bruk av skattepenger.

La meg sitere fra Forkynneren, kapittel 5, vers 4:

«Det er bedre at du ikke gir ham noe løfte, enn å love og ikke holde det.»

Jeg kunne sagt mye av det samme om museumsbygningen ved Universitetet i Bergen, og jeg kunne ha sagt det samme om Life Science-senteret ved Universitet i Oslo – bygg som burde vært på plass. Jeg er sjokkert over, i denne situasjonen hvor vi mangler bygg overalt, at det viktigste tiltaket til den rød-grønne regjeringen er å bruke 7 mrd. kr på å flytte Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen fra Adamstuen til Ås. Det er meningsløst.

Jeg får komme tilbake til forskning senere.

Jeg fremmer forslaget som vi har i innstillingen og de forslagene som vi er medforslagsstillere til i dag.

Presidenten: Representanten Tord Lien har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [16:46:17]: Jeg er noe overrasket over at Kasakhstan ble trukket fram av en representant som Tord Lien, som jeg vet i og for seg er en kunnskapsrik mann. Kasakhstan har jo vært en del av det tidligere Sovjetunionen, og Russland er flinke i matematikk – det har de alltid vært, og da preges det landet naturligvis av en skolekultur hvor matematikk har vært viktig, bare så det er sagt. Å harselere over den type land synes jeg ikke er så kledelig, for å si det på den måten.

Det jeg har lyst til å rette oppmerksomheten mot, er et ferskt forslag fra Fremskrittspartiet, som vi nettopp har behandlet, om mer fysisk aktivitet i skolen. Det er et godt eksempel på Fremskrittspartiets tradisjon, hvor de kommer med fine, velformulerte og gode intensjoner og bra forslag som man ofte ikke finner igjen i budsjettforslaget. Da er det særlig bekymringsfullt når man bruker sterke ord i debatten, som representanten Mette Hanekamhaug gjorde. Det ble, som sagt, fremmet forslag om mer fysisk aktivitet i skolen, men jeg finner det ikke i årets budsjettforslag. Jeg lurer på om representanten Tord Lien (presidenten klubber) er imot at det skal realiseres?

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletida i ei replikkordveksling er på inntil 1 minutt.

Tord Lien (FrP) [16:47:38]: Først til det med Asia og Kasakhstan: Jeg prøver faktisk å si at jeg er bekymret for at så mange land i Asia er så mye bedre enn oss. Det er mange grunner til det, og det er åpenbart at en sterk kultur for satsing på teknologi og realfag er en medvirkende årsak til at det er sånn. Den kulturen vil jeg gjerne ha mer av her også. Vi må satse tyngre på matematikk og realfag.

Når det gjelder kroppsøving, er det sånn at det må gå an å ha noen ambisjoner på lengre sikt. Vi forsøkte faktisk i den debatten som komitélederen selv viser til, å åpne opp for å få et bredt flertall til å si at vi har en målsetting om å få mer kroppsøving i skolen. Det har Fremskrittspartiet fortsatt. Så vet vi at Kunnskapsdepartementet i den anledning nok var bitte litt kreative – det kan hende at de tok dette med mattetreningen litt for langt, for de tallene som ble lagt på bordet i den debatten, var nok ikke helt i den størrelsesorden vi mener er rett. Men vi ønsker definitivt mer kroppsøving i skolen også i framtiden.

Snorre Serigstad Valen (SV) [16:48:51]: Både undertegnede og representanten Lien representerer Sør-Trøndelag på Stortinget. Den store debatten i vårt hjemfylke i 2004 var Kristin Clemets initiativ for å privatisere store deler av Skole-Norge. Det ville i vårt hjemfylke ført til ikke bare at en rekke distriktsskoler, videregående skoler, ville vært truet, men også at bredden i tilbudet ville gått ned, rett og slett fordi mange av studiespesialiseringsplassene ville blitt privatisert. Da ville fylkeskommunen mistet stordriftsfordeler. Elevene ville riktignok fått en valgfrihet i form av ulike logoer, men færre fagtilbud å velge mellom.

Nå heter det riktignok i Bibelen at det gir en større lykke å gi enn å få. Men jeg spør meg om aksjeselskaper er de rette å gi penger som er ment for å bruke på skole. Mitt spørsmål til representanten Lien er: Stiller Lien seg bak utspillet til Fremskrittspartiets programkomité om at man i tillegg til å åpne for flere privatskoler også vil la dem ta utbytte av driften?

Tord Lien (FrP) [16:49:58]: La meg være klinkende klar først og fremst på at den viktigste jobben til en blå regjering vil være å få ordentlig system på og gode resultater i den offentlige skolen. Det må satses på den offentlige skolen, og der kommer Fremskrittspartiet, når vi kommer i regjering, til å sette inn hovedstøtet.

Jeg synes representanten Serigstad Valen legger noen forutsetninger til grunn som jeg ikke er sikker på at det på noen måte er dekning for. Det er sånn at den rød-grønne regjeringen mener at det er greit å ta ut utbytte hvis du driver med eldreomsorg. Og hvis du driver med barnehage og bortimot alle velferdstilbud som private bidrar til, mener de rød-grønne det er greit at man tar ut utbytte. Vi hadde en stor debatt om barnehager. Jeg klarer ikke å se den enorme forskjellen det skal være å ta ut utbytte fra skoler, men dette er en del av en programdebatt i Fremskrittspartiet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [16:51:01]: Jeg fikk egentlig ikke svar på det jeg spurte om. Det jeg spurte om, var om representanten Lien var enig i at det bør åpnes for å ta ut utbytte fra videregående private skoler og private skoler i grunnskolen.

Da kan jeg følge opp med et spørsmål til: Hva slags motivasjon tror representanten Lien at aksjeselskaper fra utlandet måtte ha for å etablere skoler i Norge? Kan Tord Lien tenke seg at det bare dreier seg om et brennende engasjement for bedre måloppnåelse innenfor de planer for opplæring vi har i Norge, eller kan det tenkes at hovedformålet er å tjene penger på det som tidligere var den offentlige fellesskolen? Synes representanten Lien, som følge av det han svarer på dette, at det er en god idé å åpne for storstilt privatisering og kommersialisering av den norske skolen?

Tord Lien (FrP) [16:51:58]: Det er hyggelig at representanten Serigstad Valen er opptatt av hva jeg personlig mener. Jeg står på denne talerstolen som talsmann for et parti som er i en programprosess.

La meg si én ting som må være klinkende klart: Mangfold er bra. Den offentlige skolen er viktigst, også for Fremskrittspartiet, og sikkert også for resten av høyresiden. Mangfold er bra, og mangfold er et mål i seg selv.

Statsråd Halvorsen har selv vært veldig tydelig på at barnehageløftet ikke hadde vært mulig å få til uten hjelp av private. Jeg deler nok ikke representanten Serigstad Valens holdning om at absolutt alle folk som driver næringsvirksomhet, er kalde og kyniske kapitalister. Jeg tror det er et brennende engasjement i mange selskaper for å levere best mulig på det de gjør, uansett om de leverer eldreomsorg, barnehager eller skoler. Og så lenge kvaliteten som leveres er bra, ser jeg ikke den prinsipielle forskjellen på å ta ut utbytte fra barnehage, eldreomsorg og skole.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:53:10]: Jeg vet at representanten Lien er spesielt opptatt av forskning og høyere utdanning, og da særlig knyttet til teknologifagene.

Det er sånn at det finnes flere slagkraftige innovasjonsmiljøer og forskningsmiljøer også utenfor de store byene. Jeg kan nevne Raufoss, Buskerud eller Sunnmøre. Og hvor gode disse miljøene blir, avhenger av samspillet mellom det lokale næringslivet, kunnskapsinstitusjonene og forskningsmiljøene.

De regionale forskningsfondene har vist seg å spille en viktig rolle. De skal følge opp den regionalt forankrede innovasjons- og utviklingspolitikken, og stimulere til samarbeid på tvers av fylkesgrensene og mellom næringsliv, utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer.

Jeg lurer på om representanten Lien er enig med meg når jeg mener at Fremskrittspartiet er både litt sneversynt og litt gammeldags når de foreslår å fjerne de regionale forskningsfondene.

Tord Lien (FrP) [16:54:11]: Jeg kan avkrefte at Fremskrittspartiet er sneversynt eller korttenkt, så da har vi avklart det!

Jeg har lyst til å være veldig tydelig på at vi har etablert Norges forskningsråd for å sørge for at man har nasjonale konkurransearenaer nettopp for, som representanten Tingelstad Wøien sier, å gi støtte til slagkraftige miljøer. Å fragmentere dette ned til en hel haug med små programmer tror ikke Fremskrittspartiet er bærekraftig. Det fører i hvert fall ikke til å bygge sterke, slagkraftige forsknings- og innovasjonsmiljøer. Og når det gjelder næringslivet der ute, vil jeg minne representanten Tingelstad Wøien om at Fremskrittspartiets budsjettframlegg har en betydelig styrking av postene Brukerstyrt innovasjonsarena og Forny 2020, som kommer nettopp denne typen næringsliv til gode, og ikke minst også Skattefunn-ordningen, som er en av de ordningene som er enklest å forholde seg til.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Elisabeth Aspaker (H) [16:55:27]: Det må ha vært spesielt for kunnskapsministeren i dag å våkne opp til meldingen om at Sosialistisk Ungdom vil avskilte SV som skoleparti og finne andre hovedsaker som kan virke i valgkampen. Enda mer rammende må det være når SU-lederen begrunner bortvalg av skole med at SV har mistet oppslutning i hvert valg siden 2005 samtidig med at partiet har sittet med kunnskapsministeren.

En av Norges største utfordringer er å skape et klima hvor det er lov til å lykkes i skolen, og hvor det er en selvfølge at også flinke elever får mulighet til å klatre videre i kunnskapens tre uten at dette blir gjort til et problem i skolen.

Norge er mer realfagsavhengig enn noensinne. Norsk velferd bæres av næringer som er svært ingeniørintensive. Norsk konkurransekraft avhenger av at vi er smartere og mer innovative. Flere og bedre kvalifiserte rekrutter til ingeniørstudiene må derfor kunne betraktes som en viktig forsikringspremie for økt verdiskaping i Norge.

Å snakke om det er én ting, men å gjøre det noe annet. Gjennomføringskraft handler om å ta de riktige initiativene til riktig tid. I utdanningspolitikken etterlyser Høyre nye ideer og bedre løsninger. Etter syv år med rød-grønt styre kan det ikke komme som noen overraskelse for regjeringspartiene at de blir stilt til ansvar for sine prioriteringer.

Høyre satser i sitt alternative budsjett i overkant av 2 mrd. kr utover regjeringens budsjett på kunnskap og forskning. Det gjør vi fordi vi har tatt tungt inn over oss at det koster å bygge en skole og kunnskapsmiljøer i verdensklasse. Da er det jammen modig gjort av Arbeiderpartiet å angripe Høyre for å svekke satsingen på forskning.

Når en samlet opposisjon vil gjeninnføre et forskningsfond som skal sikre forutsigbarheten og en gaveforsterkningsordning som skal stimulere private bidrag, så er det verken gammeldags eller feilslått. Det er derimot regjeringens forskningspolitikk med innlagte hvileskjær, manglende rekrutteringsstillinger og manglende stimulanser til å få opp den private forskningsandelen.

For noen uker siden gjestet den berømte John Hattie Norge for å presentere hovedfunnene i sin omfattende internasjonale studie av skoleforskning. Høyre mener Hatties understreking av den faglig sterke læreren som den aller viktigste innsatsfaktoren, må ha konsekvenser for hvordan ansvarlige politikere på alle nivåer prioriterer.

Denne uken har vi fått presentert resultatene fra PIRLS- og TIMSS-undersøkelsene. Norsk skole er klokket inn til en bra mellomtid, og vi har tatt viktige steg oppover kunnskapsstigen fra et nokså ubehagelig lavt nivå. Vi skal glede oss over fremgangen og over at forskerne nå mener at den negative trenden i norske elevers prestasjoner er snudd. Det er også en god nyhet at skolen evner å løfte de svakeste. Men vi må beholde bakkekontakten, og vi må erkjenne at skolen ikke greier å gi alle elever et større læringsutbytte.

Vi må strekke oss etter de beste landene. Og for å låne et vers fra Bibelen: Løft dine øyne og se deg omkring! Norge må lære av andre land. Vi kan se til Finland om lærerutdanning, og til Russland, Japan og Singapore når det gjelder realfag, der alle tre utmerker seg med toppresultater. Norske elever må arbeide mer med matematikk, og Høyre foreslår derfor en ny time i faget i barneskolen. Og vi foreslår at leksehjelpen flyttes til ungdomstrinnet, der behovet er langt større og mange foreldre må melde pass som leksehjelpere. Det er en prioritering også Foreldreutvalget for grunnopplæringen sterkt har understreket.

Høyre mener forskning er et viktig verktøy for politikkutvikling og for å løfte kvaliteten nye hakk i norsk utdanning. Vi må stimulere til mer forskning og bedre evne til å ta forskning til seg for å kunne omsette ny kunnskap til ny, forbedret praksis i skolen og på andre samfunnsområder.

Norge har Petter Northug, men som kunnskapsnasjon trenger vi også mange Petter Smart-er! Vi kommer ikke i mål med ambisjonene for Kunnskapsløftet uten en storsatsing på landets lærere, slik Høyre foreslår. Høyre savner et initiativ fra regjeringen for å innføre og forberede masterutdanning for alle lærerne. Piloten ved Universitetet i Tromsø opplever god søkning, også til barneskoleutdanningen, og vi må lære av de erfaringene man nå gjør seg i Tromsø.

Faren for lærerkrise er ifølge Statistisk sentralbyrå overhengende. Derfor må alle tiltak som kan gjøre lærerutdanningen bedre og læreryrket mer attraktivt, gis høy prioritet.

Det er bakgrunnen for at Høyre i sitt alternative budsjettforslag for 2013 foreslår en radikal opptrapping av etter- og videreutdanning for lærere med høyere statlig finansieringsandel og med mer desentraliserte og skolebaserte gjennomføringsmodeller. Vi mener dette er en forutsetning for å kunne lykkes med å gjøre rett og plikt til etter- og videreutdanning til en realitet.

I 2012 søkte 3 671 lærere om etter- og videreutdanning innenfor den statlige strategien, men bare halvparten ble prioritert av sine skoleeiere. Med Høyres opplegg mener vi at 4 000 lærere skal kunne få et tilbud.

Nytt i Høyres budsjettforslag for 2013 er at vi foreslår å bevilge 50 mill. kr til et kompetanseløft for lærerutdannerne. Mange lærerutdannere har et altfor fjernt forhold til den skolen de skal utdanne nye lærere til, og det er et problem at lærerutdanningene ikke godt nok svarer til det behovet nyutdannede lærere har. Samtidig er det viktig å sikre at lærerutdanningene holder høy kvalitet i sine mange etter- og videreutdanningstilbud til dagens lærere.

Høyre setter også av 10 mill. kr til arbeidet for nye karriereveier i skolen. Dette er et viktig tiltak for at stolte faglærere kan bli belønnet for faglig perfeksjonering, og vi kan unngå at så mange hopper av skolen. Dette er særlig viktig innenfor realfagene, men f.eks. norskfaget er også under press når det gjelder tilgang på kvalifiserte lærere.

Høyre setter både bedre lærere og kvalifiserte lærere foran et løsrevet prosjekt med 600 lærerstillinger fordelt på 170 av landets 3 000 skoler. Prosjektet gjennomføres over hodet på skoleeierne, og regjeringen binder 1,5 mrd. kr – eller fire ganger det som årlig brukes på kompetanseheving for resten av lærerne, og som kunne gitt 8 000–10 000 lærere etter- og videreutdanning, noe som igjen kunne ha kommet store deler av landets elevflokk til gode.

Dagens knapphet på lærere vil sannsynligvis bety 600 flere ufaglærte, og regjeringen er etter mitt skjønn på kollisjonskurs med Hatties konklusjon om at lærerens kvalifikasjoner er det avgjørende, ikke gruppestørrelsen.

Antall elever som trenger spesialundervisning, øker fortsatt i Norge. Samtidig viser forskning at kvaliteten og læringsutbyttet for disse elevene ikke er som det burde være. Det er bekymringsfullt.

Høyre mener vi trenger å se på nye løsninger for å lykkes bedre med tidlig innsats og for å motvirke ytterligere byråkratiserende saksbehandling om spesialundervisning. Her lykkes Finland med sine «special teachers», og Høyre har konkret foreslått at vi må få til ordninger der PP-tjenesten omorganiseres og blir mer skolenær. Ekspertisen må være der elevene og læreren er, for å kunne gi god veiledning og iverksette tiltak på et tidligst mulig stadium.

Høyre mener evalueringen av Ny GIV har gitt oss rett i at tiltak må settes inn tidligere på ungdomsskolen; man må ikke vente til etter jul i 10. klasse. I en ny SSB-rapport pekes det på sammenhengen mellom svake resultater på nasjonale prøver i 8. klasse og svake standpunktkarakterer i 10. klasse, noe som absolutt er tilfellet. Tydeligst var sammenhengen for faget matematikk. Med slik kunnskap mener Høyre det ikke lenger er mulig å forbeholde Ny GIV-tiltak til det siste halvåret på ungdomsskolen. Hjelpen må settes inn første året på ungdomsskolen, slik at elevene kan oppleve økt mestring gjennom hele ungdomsskolen, og oppnå faglige resultater som gjør det mulig å lykkes med å gjennomføre videregående opplæring.

Det bringer meg videre til videregående opplæring og behovet for ytterligere tiltak for å redusere frafallet. Flere læreplasser er helt avgjørende for at yrkesfagene skal kunne løse samfunnets behov for faglært arbeidskraft.

Høyre mener regjeringens måltall for 2015 er for defensive, og vi er svært utålmodige når det gjelder å få opp statens andel av læreplassene. 20 pst. økning for staten fra et svært lavt utgangspunkt monner ikke mye når vi vet at én av tre søkere ikke fikk læreplass per 1. november i år. Videre er det store regionale forskjeller, som også er et problem. Høyre mener vi må ha mer ambisiøse måltall for staten, og vi må trappe opp lærlingtilskuddet. Det er positivt at regjeringen vil opprette et opplæringskontor for statlig sektor, men dette kontoret bør ha hele landet som formidlingsområde.

Kunnskap skal være navet i nordområdesatsingen. Derfor foreslår Høyre nå 1 mill. kr til Murmanskskolen, slik at det kan bli like mange norske og russiske elever. Den videregående skolen i Murmansk, som er et samarbeid mellom Troms fylkeskommune og Murmansk Oblast, er en suksess, og det er fremtidsrettet nordområdepolitikk.

Så helt til slutt: En annen viktig nordområdesatsing er opptrappingen av ingeniørstudieplasser ved Høgskolen i Narvik for å kunne forsyne særlig olje-, gass- og mineralnæringen med nok ingeniører, og her vet vi at potensialet for nye arbeidsplasser er stort. Min avsluttende appell til statsråden blir derfor at salget av studentboliger i Narvik for all del må forhindres. Flere studieplasser og færre studentboliger henger ikke sammen. Å selge 40 pst. av studentboligene vil undergrave regjeringens egen satsing på ingeniørutdanning i nord.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Truls Wickholm (A) [17:05:37]: Høyre har lenge hevdet at dette er en regjering som tar landet i gal retning. Representanten Aspaker hevder stadig at det går dårlig med norsk skole. Sannheten er at pilene nå peker oppover i matte, naturfag og lesing.

Representanten Aspaker hadde et solid mageplask på tirsdag. Om morgenen sa hun at hun regnet med at de internasjonale resultatene i matte og naturfag ville vise at vi ikke beveget oss i riktig retning. Sannheten er at representanten Aspaker tok feil. På kvelden rykket hun ut og prøvde å forklare hvorfor det var hun og Høyre som skulle takkes for disse resultatene – merkelig, når hun noen timer tidligere var villig til å gi oss skylden for alt. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.

Vi får resultater fordi vi prioriterer flere dyktige lærere og undervisningstimer. Det koster penger. Med Høyres kommuneopplegg kutter man i økonomien til 373 kommuner, kutter i bevilgninger til fylkeskommunen. Dette er skolekutt, og jeg spør Høyre: Hva er viktigst – kunnskap og læring eller skattegaver til de rikeste?

Elisabeth Aspaker (H) [17:06:32]: La det være helt klart: Det jeg fryktet, den frykten jeg hadde, ble gjort til skamme. Jeg er veldig glad for at de resultatene som kom, heldigvis viser at Norge er på rett vei.

Men jeg synes man nå skal være varsom med å friskmelde norsk skole, for alle forskerne som var involvert – enten det var i PIRLS eller i TIMSS – understreket at her er det åpenbart fortsatt en jobb å gjøre. Det er ingen tvil om at Høyre vil gi den jobben første og høyeste prioritet. Derfor har vi satt av historisk høye bevilgninger til etter- og videreutdanning, derfor er vi villige til å gå løs på en masterutdanning, derfor vil vi gå løs på nye karriereveier for lærerne – de tiltakene som skal bidra til å styrke norsk skole, og gjøre at de kan løfte alle elever videre.

Truls Wickholm (A) [17:07:24]: Dette høres veldig bra ut, og jeg er veldig glad for at representanten Aspaker nå er villig til å komme med noen innrømmelser om at regjeringens skolepolitikk faktisk funker – og funker godt – og tar Skole-Norge i riktig retning. Så håper jeg hun også ønsker at vi skal fortsette etter valget.

Men jeg er bekymret. Jeg husker sist Høyre var i regjering. Da var det kutt til kommunene. Det legger de opp til nå også. Vi har f.eks. sett hvordan det går i Bergen, der hvor skoleelevene er i lavvo, Høyre-lavvoen, som jeg liker å kalle den. Høyre greier ikke å prioritere skole når de er i regjering, de tar skolen i feil retning, og det er rett og slett fordi de prioriterer skattekutt til de rikeste framfor kunnskap til ungene våre. Kan representanten Aspaker garantere at hun ikke vil prioritere skattekutt til de rikeste hvis hun skulle komme i regjering?

Elisabeth Aspaker (H) [17:08:26]: En gal påstand om Høyres prioriteringer blir ikke mer sann av at den blir gjentatt flere ganger av representanten Truls Wickholm.

Hvis man skal begynne å se utover kongeriket på hvordan forskjellige kommuner evner å prioritere skolen, tror jeg Truls Wickholm bør gå ganske stille i dørene. Jeg har fulgt med i mitt eget hjemfylke, Troms. Der sitter altså kommunene nå og kutter i sine budsjetter, de kutter til skole, de kutter til pleie og omsorg – og det er under dagens regjering, som skulle fremstå som så mye mer fantastisk enn tidligere regjeringer har vært.

Nei, jeg synes man skal feie for egen dør, og så skal man innse at skole faktisk er et så viktig tema at det fortjener at staten legger mer penger på bordet til etter- og videreutdanning, at man tar et større nasjonalt ansvar for å få på plass en ny lærerutdanning, og at man faktisk gjør noen prioriteringer som på overordnet nivå skal bidra til og sikre at vi greier å løfte skolen i Norge.

Snorre Serigstad Valen (SV) [17:09:25]: Det er ikke bare ved skattekutt at Høyre prioriterer vekk både omsorg, offentlig velferd og skole. De har en omprioritering av skatteopplegget for kommunene som vil føre til at veldig mange fylker kommer skjevt ut. Mitt eget fylke, Sør-Trøndelag, vil miste 135 mill. kr i inntekter. De ulike kommunene kan jo spørre seg hva slags satsing på den offentlige fellesskolen man får av det.

I Bibelen heter det: Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid. Representanten Aspaker var jo ikke så heldig med å leve opp til de ordene da hun i løpet av få timer gikk fra å berede grunnen for å gi de rød-grønne og Kristin Halvorsen skylden for nedgangen i våre internasjonale resultater til ydmykt og uselvisk påta seg æren for framgangen etterpå, etter at den rød-grønne regjeringen altså har sittet i mer enn sju år.

Så mitt spørsmål til representanten Aspaker er: Hvis resultatene i går hadde vist at pilen gikk rett ned, ville da Aspaker uselvisk kastet seg fram og på vegne av Høyre tatt på seg ansvaret for nedgangen i resultatene?

Elisabeth Aspaker (H) [17:10:36]: Ja, det hadde Aspaker kommet til å gjøre! Vi kan ikke ha skolereformer i dette landet som ikke virker, og jeg tror vi står oss på at vi erkjenner at Kunnskapsløftet som kom i 2004, vedtatt i denne salen med ganske bred tilslutning faktisk, nesten enstemmig, la noen nye brikker på plass når det gjelder grunnleggende ferdigheter, fokus på basisfag og viktigheten av at det er noen byggesteiner i elevenes skolehverdag som må plass for at man skal kunne bygge den videre kunnskapen på det.

Så har jeg lyst til å si til det som Snorre Serigstad Valen sa om kommuneøkonomien: Det at Senterpartiet har misbrukt sitt fagdepartement til å konstruere en kommuneøkonomimodell som ingen i Høyre kjenner seg igjen i, og som på en måte er basert på tilfeldige parametere osv., får Senterpartiet selv svare for, men det er i hvert fall ikke en politikk som Høyre kommer til å føre overfor kommunene.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:11:40]: Etter å ha hørt innlegget til representanten Aspaker er det nesten så jeg også må sitere Bibelen:

«Hvorfor ser du flisen i din brors øyne, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»

Man kan gjerne presentere store, gode forslag om det man ønsker å satse på, men når alt kommer til alt, skal det altså betales. Vi har nå fått greie på at med Høyres kommuneopplegg vil 373 kommuner over hele landet tape. 55 kommuner kommer til å tjene på det. I tillegg fjerner også Høyre 600 lærerstillinger i ungdomsskolen, som strever med å forbedre resultatene, kutter i støtte til studieforbund, kutter i frukt- og grøntordningen og kutter i støtte til leksehjelp for de minste.

Hvordan mener Høyre at vi skal få en bedre skole ved å kutte i kommuneøkonomien for dem som har lite fra før, og gi til dem som har mest fra før?

Presidenten: Med alle dei fine sitata frå ei viktig og stor bok, skjønar eg no at komiteens namn startar med ordet «kirke».

Elisabeth Aspaker (H) [17:12:48]: Nå begår også representanten Tingelstad Wøien den urett mot Høyre at hun viser til en kommuneøkonomimodell som Senterpartiet har fått regnet ut i Kommunal- og regionaldepartementet, og som ikke er den kommuneøkonomimodellen vi kommer til å legge til grunn.

Jeg registrerer at rundt om i Norges land i dag, sitter ordførere og kommunestyrepolitikere fra alle partier og river seg i håret og spør hvor de kan kutte. Høyre har i sitt alternative budsjett på skoleområdet lagt på nærmere 2 mrd. kr. Det er mye penger, som skal komme flest mulig elever i den norske skolen til gode. Vi prioriterer etter- og videreutdanning til tusenvis av lærere i stedet for 600 stillinger som skal fordeles på 170 skoler, én skole i Finnmark, fem, seks i tre kommuner i Troms – dette henger ikke på greip hvis man virkelig mener at man vil styrke kvaliteten i skolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Aksel Hagen (SV) [17:14:03]: Først beklager jeg at jeg ikke har sløyfe. Det har noe med dårlig internkommunikasjon i den rød-grønne fraksjonen å gjøre. Jeg kommer også til å sløyfe bibelsitat, men det har til gjengjeld Snorre Serigstad Valen hatt så mange av, så jeg regner med at SV har gjort jobben sin der, i hvert fall – men altså, jeg er uten sløyfe.

Så litt til debatten om kommuneøkonomisituasjonen. Jeg har sjølsagt vært med på budsjettdebatten i kommunalkomiteen. Der var Høyres budskap offensivt, ja, det er veldig viktig med en omfordeling i Kommune-Norge. Det må gis mer til store, sentrale vekstkommuner – Oslo 1,3 mrd. kr, Lillehammer minus 10 og Gjøvik minus 23. Og det var med stolthet Høyres representanter framførte det i den debatten, men det ble sagt at de kommunene som fikk røde tall med det opplegget, skulle gjennom en garantiordning ta det ned over flere år. Det var hovedbudskapet. Det var helt klart at det var en omfordeling, og den var Høyre stolt over i kommunalkomiteen.

Den norske skolen er god, og den er på veg til å bli enda bedre. Det burde glede oss alle. Disse internasjonale undersøkelsene – PISA, TIMSS og PIRLS – måler jo ikke alt og gir ikke et fullstendig bilde av hvordan det står til i norsk skole, men de kommer fram med noen viktige indikatorer på hvordan det står til i sentrale fag.

Så etter sju år med rød-grønn skolepolitikk er tendensen klinkende klar: Norsk skole er på rett veg, det faglige nivået er på veg opp, elevene lærer mer enn før – i lesing, matematikk og naturfag – og, det syns jeg er særlig gledelig, forskjellene mellom elevene reduseres. Stadig færre havner under den kritiske grensen for læringsnivået i viktige fag. Den sterkeste framgangen er nettopp på de laveste trinnene, noe som betyr at vi da er i ferd med å legge et godt grunnlag for at det nettopp skal gå bra videre i skoleløpet.

I tillegg er det også grunn til å tro – og det gjør dette bildet ekstra bra – at de områdene som slike undersøkelser ikke måler, og som heller ikke kan måles eller undersøkes med slike metodeverktøy som blir brukt her, står det antakeligvis enda bedre til. På viktige områder som modenhet, kreativitet, demokratiforståelse, sosial og kulturell kompetanse, trivsel og læringslyst osv., blir våre elever vurdert til å ligge over gjennomsnittet jamt over når vi sammenlikner med andre land. Det burde også glede oss alle sammen.

Når Elisabeth Aspaker i innlegget sitt sier at det er for tidlig å «friskmelde» norsk skole, er det sterk retorikk. Mener virkelig Høyre at norsk skole er sjuk? Er det virkelig meldinga fra Høyre i debatten her i dag til lærere, til elever, til foreldre, at norsk skole fortsatt er sjuk? Ja vel, det går framover, men fortsatt kan vi ikke si at den er «frisk». Det er en sterk melding. Jeg håper at Høyre her var litt uheldig med formuleringa si.

Jeg overhørte for noen år siden en samtale mellom to av døtrene mine. Den ene hadde hatt muntlig eksamen tidligere på dagen og hadde nok ikke akkurat lyktes så voldsomt – jeg er fortsatt litt usikker på hva karakteren ble. Den andre spurte om hvordan det hadde gått, og da svarte hun som hadde hatt eksamen, at sensor hadde en dårlig dag på jobben.

Det er ikke tvil om at lærere og skoleledere ikke har hatt dårlige dager på jobben de siste åra i norsk skole når de kan vise til slik framgang – ikke elever heller, for den saks skyld – og kanskje vi også skal rose noen foreldre her, som har blitt mer fokusert og aktive de siste åra. Det er veldig bra.

Men det er jo først og fremst lærere og skoleledere som skal ha æren. Vi kappes jo litt alle sammen om å si at lærerne er viktige, og jeg syns vel at vi jamt over kan si at det er vi stort sett enige om. Forskjellen er ikke så stor. Så skal vi ikke gå helt til den andre ytterlighet og si at når forskning viser at læreren er viktigst, trenger vi ikke bruke noen penger eller oppmerksomhet på andre ting. Det er ingen forskere som mener det med budskapet sitt, men de sier at i denne prioriteringskampen, der de må ha mange tanker i hodet samtidig, er det viktig å løfte læreren og skoleledelsen opp, og det har virkelig den rød-grønne regjeringa gjort de siste åra.

Så den rød-grønne kunnskapspolitikken virker, den, sakte men sikkert. Og da vi tok over i si tid – det begynner å bli mange år siden, heldigvis – avlyste vi høyresidas privatiseringseksperiment, og det mener vi var veldig viktig. For nettopp dette fellesskolegrepet er en av årsakene til at vi lykkes så godt som vi gjør. Jeg syns jo vi politiske partier må være litt ryddige: Vi kan ikke både hylle den norske samfunnsmodellen, altså et samfunn og en modell som bidrar til små forskjeller, der vi er veldig opptatt av å utvikle evnen til å leve sammen på en tillitsfull og respektfull måte – og samtidig vri skolesystemet i motsatt retning, til et skolesystem der vi splitter elever og foreldre i offentlige og private, og der vi tidlig splitter elevene i såkalte flinke og mindre flinke elever. For skolen skal både utdanne og danne, og vi må lære og øve for å bli gode i matte, men jammen må vi også lære og øve for å leve sammen på tvers av klasser, etnisitet og kjønn osv. En lærer som en lever. Da må vi ha en fellesskole der vi må samles for nettopp å lære om og ikke minst lære sjøl, gjennom praksis, gjennom å lære sammen, gjennom å gå på foreldremøte sammen, gjennom å drive fritidsaktiviteter sammen. Da lager vi et veldig godt grunnlag for at vi skal kunne ta vare på og foredle den norske samfunnsmodellen videre.

Det er mange positive ting som vi skal legge merke til – og for sikkerhets skyld, vi sier heller ikke at nå er alt såre vel. Det sier vi absolutt ikke. Det går veldig klart fram av det som har blitt skrevet i innstillinga her. Men det som er særlig interessant og viktig, er nettopp at det ser ut som om læreryrket er i ferd med å bli mer populært igjen. Det har fått økt status, økt interesse, og flere går inn igjen i lærerutdanningene våre. Dermed kan vi også få flere lærere inn i skolen vår, noe vi mener er veldig viktig. Vi mener ikke at det er riktig å si at forskning viser entydig at flere lærere er feil. Det er ikke det forskning viser. Da er vi inne på dette med å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må se på hva som ligger bak denne forskninga, men sjølsagt er det en sammenheng mellom lærertetthet og det den enkelte elev og den enkelte forelder opplever av kvalitet i den skolen de går i, og som de har ungene sine i.

Det jeg liker veldig godt ved den rød-grønne skolesatsinga nå, er at vi nettopp legger til grunn dette med tidlig innsats. Det er jo derfor vi f.eks. har begynt med leksehjelpen tidlig. Det er ikke fordi vi er imot leksehjelp på ungdomsskolen. Sjølsagt har vi det som ambisjon å få det på plass i ungdomsskolen. Men det er viktig at vi nettopp tar tak i det veldig tidlig, at den gode opplevelsen begynner i barnehagen og i barneskolen. Dermed har vi lagt et godt grunnlag for den enkelte elev, og så skal vi nettopp videreutvikle vårt eget opplæringssystem, slik at det blir bra gjennom hele løpet. Og vi er i gang. Ungdomsskolesatsinga er jo veldig bra – trist da at det ikke er full oppslutning i denne salen om at det trengs 600 flere lærere for nettopp å leve ut den ungdomsskolesatsinga.

Så her er det lagt et godt grunnlag for videre arbeid, og jeg tror nesten alle partier, i hvert fall vi rød-grønne, gleder seg til å gå inn i valgkampen med dette temaet. Vi vet at her er det noe som siger i riktig retning. Her er det medvind, og da må vi ta det videre og dyrke videre det som fungerer. Og vi begynner etter hvert gjennom god forskning å vite ganske mye om hva slags sammenhenger som fungerer.

Jeg har så vidt vært inne på dette med privatisering, og tar det en gang til. Det er veldig rart, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være ideologiske begrunnelser for at Høyre og Fremskrittspartiet så klart ønsker å ta tilbake igjen den gamle lovgivninga som var i ferd med virkelig å privatisere Skole-Norge. Det går ikke an å si på en troverdig måte at jo, vi skal satse på fellesskolen osv. Med en gang du gjeninnfører det lovverket, har du gjeninnført en rettighet for aktører til å søke om å starte skole, og dermed er det åpnet for den rettigheten. Da hjelper det ikke at du fortsatt politisk sier at du skal satse på fellesskolen. Når den rettigheten oppstår, er en nødt til å si ja til dem som kommer inn på den måten. Da har vi noe veldig uheldig på gang, som jeg undrer meg over at Høyre og Fremskrittspartiet tar sjansen på. Enn om vi kunne ha samlet oss om det prosjektet som nå er på gang, og som er så mangfoldig og så spennende, og som det egentlig på andre måter ser ut som høyrepartiene bare vil ha mer av.

Så kjære Høyre og Fremskrittspartiet: Glem privatiseringsambisjonene deres!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [17:24:18]: Representanten Hagen er jo inne på det selv: rett til å søke, selv i det norske samfunnet, betyr ikke rett til å få noe. Jeg vil minne om det. Representanten sier også at det går rett vei. Det går rett vei på mange områder, definitivt.

Jeg blir litt bekymret hver gang SV begynner å snakke om demokratiforståelse og dannelse og prøver å si at det er greit, og da går det liksom bra med den norske skolen. Jeg tror jo ikke at det går an verken å oppnå dannelse eller demokratiforståelse uten å kunne lese. Det er fortsatt altfor mange som ikke kan lese, og dermed er ekskludert fra de arenaene.

Det snakkes så mye om flere lærere. Er det egentlig det vi vedtar i dag? Vi vet at kompetente lærere er viktig for skolen, og så snakker man om flere lærere. Nei, det er 9 000 for få lærere allerede i dag, og så skal det etableres 600 nye arbeidsplasser for lærere. Da får du 9 600 for få lærere. Eller tror representanten Hagen at med vedtaket i stortingssalen i dag står det plutselig 600 lærere rett utenfor her?

Aksel Hagen (SV) [17:25:24]: For det første vet Tord Lien at jeg ikke sa at hvis norske elever hadde god demokratiforståelse, så er alt såre vel. Jeg sa det stikk motsatte, jeg sa at det var så bra og viktig at vi nå kan se at de grunnleggende ferdighetene går framover. I tillegg er det viktig at f.eks. demokratiforståelse osv. er på plass. Er det noe vi virkelig trenger i samfunnet framover – både nasjonalt og ikke minst internasjonalt – er det nettopp å bli flinkere i demokratiforståelse, bli flinkere til i det hele tatt å leve og håndtere et mangekulturelt samfunn, som i hvert fall vi i SV ser at vi har, og fortsatt ønsker at vi skal ha.

Så var det dette med lærere enda en gang: Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi øker etterspørselen etter lærere, samtidig som vi øker utdanningskapasiteten og prøver å motivere flere til å bli lærere. Vi skal ikke minst satse på etter- og videreutdanning for dem som fortsatt ikke har den formelle utdannelsen mens de samtidig er lærere i skolen.

Svein Harberg (H) [17:26:37]: Jeg kan forsikre representanten Aksel Hagen om at vi har en felles ambisjon om å få en god offentlig skole. Og Ny GIV er et av de gode tiltakene som er på gang for å sørge for at flere skal fullføre videregående utdanning. Dette starter allerede siste halvår i 10. klasse.

Nå har det de siste ukene kommet fram klare resultater av dette arbeidet. For det første kommer det fram at dette hjelper litt for noen, men det hjelper lite for de svakeste. Det er altså for sent og for lite. Det andre som har kommet fram, er at det er en klar sammenheng mellom de elevene som i 8. klasse har dårligere resultater, og de som i 10. klasse er på samme nivå.

Høyre er for Ny GIV, men vi har vært veldig tydelige på at vi vil sette det inn allerede på 8. trinn. Dette har konsekvent blitt avvist av SV, med statsråden i spissen. Nå var representanten tydelig på å gripe fatt i ting tidlig. Er SV nå klar for å sette inn Ny GIV i 8. klasse på bakgrunn av det vi nå vet?

Aksel Hagen (SV) [17:27:42]: Både regjeringa og SV er klar for det. Her var tankegangen at det gjaldt å gå inn og redde/hjelpe dem som var i ferd med å avslutte ungdomsskolen og skulle over i et videregående løp. Det ble satt inn tiltak, og det fungerte på mange måter bra. Så går vi til 9. klasse, og så går vi til 8. klasse, for å bygge ut dette. Vi begynner med å hjelpe dem som trenger det mest der og da, og så bygger vi det ut, slik at det blir et mer helhetlig tilbud.

Dette er noe omdiskutert – for å si det mildt – og det var et stort oppslag i Aftenposten, som Aftenposten selv beklaget dagen etter, etter at forskerne sto fram og sa at de hadde blitt oppfattet på feil måte. Alt det departementet sa om dette, var helt rett og riktig, men det var muligens en pressemelding som kunne misforstås noe.

Evalueringen viste at både elever og lærere var veldig fornøyd med det, og de svakeste elevene, i motsetning til det Svein Harberg sier, ble hjulpet. Blant dem som lå på karakter 1-nivå, kunne vi se positive resultater.

Dagrun Eriksen (KrF) [17:28:58]: Representanten var opptatt av å være på rett vei. Og som Forkynneren sier: «Den vises hjerte fører på rett vei, men dårens tanke fører galt av sted.»

La meg ta opp et lite punkt hvor jeg føler at man her kanskje har vært på ville veier. Det har vært tverrpolitisk enighet om at vi skal ha et ekstra tilskudd til Kongshaug Musikkgymnas, fordi de har drevet en ren musikklinje, som er dyrere enn en dans/drama-linje. Men da det oppsto en situasjon hvor også Oslo by steinerskole ønsket å drive en ren musikklinje og mente at de trengte likebehandling her, bestemte regjeringen seg for at likebehandlingen er å frata Kongshaug det tilskuddet som de har hatt for å drive denne ekstra musikklinjen. Mener SV at det er den riktigste likebehandlingen, at vi fratar dem som allerede har? Det er vel også et kjent begrep fra Bibelen, som heter Matteuseffekten.

Aksel Hagen (SV) [17:30:01]: Det er dårlig gjort å stille spørsmål på den måten til en humanetiker. Jeg inngår jo heldigvis i et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, så jeg vil anbefale Dagrun Eriksen å lete fram det svaret som Marianne Aasen ga på et tilsvarende spørsmål tidligere i denne debatten.

Det jeg har oppfattet av denne debatten – jeg har ikke fulgt så nøye med på den – er at det som er normalsituasjonen, er at en har en sammensatt linje som en finansierer på en bestemt måte. Så oppstår det ekstra utfordringer når en plukker ut den aktiviteten, nettopp musikk, som koster mest, men så vidt jeg har oversikt over, er det dansen som koster minst.

Det kan godt hende det er riktig å dele opp de tre ulike aktivitetene og gi spesialtilbud. Da må en se igjennom finansieringsmodellen eller kostnadsnøkkelen på nytt, og det er jeg overbevist om at den gode regjeringa vår kommer til å gjøre.

Trine Skei Grande (V) [17:31:20]: Jeg hadde egentlig tenkt å spørre om forskning, for SVs hovedinnlegg inneholdt ikke noe om det. Men jeg syns kanskje at svaret på Kristelig Folkepartis spørsmål var så underlig at jeg har lyst til å utdype det.

Hvis Aksel Hagen hadde tatt seg tid til å besøke en slik skole, som ifølge SV er forferdelig og privat, ville han sett at han antakeligvis hadde veldig mange velgere der. Det er nok veldig mange skuffede SV-ere som går på disse linjene. Da skolen ble opprettet, stemte Oslo SV imot i bystyret. Da hadde jeg to gamle SV-ere som satt på kontoret mitt og gråt, for de kunne ikke forstå hvorfor det partiet med det de sto for, kunne være så imot at de skulle få lov til å utvikle disse skoleideene.

Har representanten ingen forståelse for at dette faktisk er fantastiske skoletilbud som mange mennesker syns at de får godt utbytte av å gå på? Dette er gode skoler.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [17:32:22]: For det første: Det kommer minst to forskningsinnlegg fra SV senere i debatten, som er inkludert.

For det andre: Nei, den konkrete skolen har jeg ikke besøkt. Jeg har besøkt mange andre skoler.

For det tredje: Jeg prøvde i hvert fall i innlegget mitt å si at jeg var åpen. Her var det en utfordring. Jeg kjenner ikke detaljene i saken, og det beklager jeg. Så konkret jobber jeg ikke med skoletemaer akkurat nå, men jeg sa nettopp at dette måtte vi se på. Jeg sa til og med at jeg regner med at regjeringa vil finne løsninger, for det er ikke riktig at verken regjeringa eller SV i utgangspunktet har noe angstbiterske forhold til slike skoler – tvert imot.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:33:25]: På tross av hva en kan ha fått inntrykk av de seinere åra, vil jeg vel si, gjøres det altså en god jobb i norsk skole nå. Seinest tirsdag fikk vi et bevis på det. Norske elever har blitt bedre både i lesing, matematikk og naturfag. De lavest presterende leserne har forbedret seg med ett år i utvikling.

Jeg skal ta litt til: Vi har tilrettelagt for en mer helhetlig skoledag, som ikke betyr heldagsskole. En helhetlig skoledag betyr en bedre sammenheng i skoledagen. Der får barna mer undervisning og bedre og mer variert undervisning. De har fått mer fysisk aktivitet, de får frukt og grønt og leksehjelp. Basisfagene norsk, matte og engelsk er styrket, og det er innført en lovfestet plikt til tidlig innsats. Vi har tilrettelagt ungdomsskolen slik at den skal bli mer praktisk, variert og relevant for elevene. Vi har innført valgfag, vi har innført praktisk arbeidslivsfag, og vi har innført faget utdanningsvalg. Vurderingsforskriftene er endret, og det vurderes nå godt for læring. Ny GIV har faktisk virket positivt for den målgruppa som er de svakest presterende elevene, og vi har innført både mattestrategi og lesestrategi for å bedre resultatene i norsk og realfag.

Det er flere som ikke dropper ut av Vg1 og Vg2, og det er flere som gjennomfører videregående opplæring. Det er også flere som får læreplasser ettersom denne regjeringa har, som den første, fått til en samarbeidsavtale med partene i arbeidslivet. Det er en fordobling av antall søkere til lærerskolene, og vi har rekruttert flere til ingeniør- og teknologifag enn tidligere.

Flere lærere får etter- og videreutdanning nå, og kompensasjonsordningen er også bedret. Det er flere studenter enn noen gang tidligere, og det er bevilget penger til bygging av dobbelt så mange studentboliger som før.

Til tross for opposisjonens febrilske forsøk på svartmaling har også forskningsbudsjettet hatt en økning på 6,7 mrd. kr kroner fra 2005 til 2013. Det vil si en realvekst på 32 pst.

Det går rett og slett ikke så verst i Utdannings-Norge med rød-grønn skolepolitikk. Ved framleggelsen av TIMSS og PIRLS tirsdag ble det vektlagt fra forskeren at positiv innstilling til læring, positiv innstilling til lesing, positiv innstilling til læreren, til elevene og til skolen generelt ga bedre resultater. Positivt fokus bidrar altså til at elevene gjør det bedre. Jeg antar at det gjelder for oss voksne også.

Derfor er jeg nødt til å si til opposisjonen og returnere til representanten Aspaker, som Esekiel sa:

«Løft eders øyne mot det høye og se.»

Jeg skal legge til noe fra Salomos ordspråk:

«Glede i hjertet gir god helse. Mismot tærer på marg og bein.»

Så skal vi ikke slå oss til ro med et godt regnskap så langt? Tvert imot, Senterpartiet er glad for at vi er på rett vei. Vi har fått gjennomslag for mye god senterpartiskolepolitikk med våre samarbeidspartnere. Det motiverer til videre arbeid og flere år i regjering.

Det er fortsatt mye som skal gjøres for at både grunnopplæring og høyere utdanning blir enda bedre både for utdanning og dannelse av hele mennesket. Jeg regner med at både regjeringas stortingsmelding om Kunnskapsløftet og den nye forskingsmeldinga vil legge gode føringer for det videre arbeidet med dette framover. Som Paulus sa i sitt brev til Galaterne:

«Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid.»

Vår største utfordring er å sørge for at de ungene som begynner i den offentlige fellesskolen, når de læringsmål som er satt, og kommer ut motiverte og fulle av kunnskap etter ti år. Det er derfor en stor utfordring når tallene viser at motivasjonen går ned mot slutten av 10. klasse – og ikke opp. Derfor er det viktig at elevenes skoledager er motiverende og lærende. Det er ikke bare antall timer som teller, men faglig innhold i timene og ikke minst trivsel og mestring. Det er viktig at vi forstår at trivsel er en grunnleggende forutsetning for å lykkes.

Muligheten for å lære gjennom hele livet gir oss motivasjon og glede. Vi må ikke glemme at det fortsatt er mennesker i vårt land som mangler helt grunnleggende ferdigheter, som det å lese, skrive og regne.

For Senterpartiet er det viktig at vi legger til rette for læring gjennom hele livet og gir denne gruppa et tilpasset tilbud, gjerne i kombinasjon med arbeid, slik BKA-ordninga legger til rette for. Studiene må også kunne tas desentralisert, også gjennom nettbaserte studier rundt om i landet.

Senterpartiet er opptatt av et utdanningssystem som tar vare på og bærer videre vår kultur og dermed vår identitet. I den sammenheng spiller spesielt studieforbundene en sentral rolle. Overføring av gammel kunnskap og ikke-formell læring er svært viktig for å styrke vår kulturelle identitet. Skal læringsresultatene bli bedre og skal flere få økt kompetanse, mener Senterpartiet at utdanningssystemet må være fleksibelt, mer praktisk fra grunnskole til høyere utdanning og bedre tilpasset elevenes, arbeidslivets og den enkeltes behov.

Forskning engasjerer alltid og er alltid aktuelt. Økninga i verdens befolkning utfordrer samfunnet på stadig nye områder. Vi skal ha mer mat og trygg mat. Vi trenger ny teknologi, vi trenger mer energi, og vi trenger nye velferdsløsninger. Vi utfordrer klimaet vårt, og vi utfordrer økonomien. I dette bildet vet vi at norsk forskning kan bidra på flere områder, både alene og i samarbeid internasjonalt. Da må norske institusjoner i samarbeid med myndighetene være i stand til å møte de utfordringene. Vi vet det er mange institusjoner som er gode, men vi kan bli bedre. Vi må ha som mål å komme oss høyere opp på den internasjonale rankinga. Nytenking blir viktig på alle hold.

Distriktshøyskolene var i sin tid et viktig bidrag til å få mulighet for å ta høyere utdanning i distriktene. I dag er vi mer mobile, men høyskolene spiller fortsatt en stor rolle i sitt distrikt. En høyskoleinstitusjon i nærheten trekker til seg studenter, men den kan også bidra til innovasjon, forskning og utvikling i sitt distrikt. Et samarbeid mellom høyskole og næringsliv, lokalt eller regionalpolitisk, har stor betydning for utviklinga av landet vårt. Jeg kan ta et eksempel fra mitt eget hjemfylke: Høgskolen i Gjøvik, enten i samarbeid med forskermiljøet til Forsvaret på Jørstadmoen eller i samarbeid med forskermiljøet på Raufoss, er en veldig viktig drivkraft for Oppland-samfunnet. Men det er en forutsetning at kvaliteten på høyskolene holdes høy. Vi skal ha høye krav og ambisjoner for dem, som vi skal ha til våre universiteter, om de er aldri så gamle.

Høyskolene har altså en unik og veldig viktig posisjon i samfunnet vårt. Ved at det delegeres mer til den enkelte institusjon, gis det også et enda større ansvar for å styre sin virksomhet i tråd med de strategier institusjonen prioriterer.

Når det er sagt, vet vi at vi i framtida vil få stort behov for flere med utdannelse innenfor helsefagene. Å bli ingeniør ved å gå Y-veien har vist seg veldig vellykket, og jeg ser fram til at vi også får gode resultater med de institusjonene som kommer til å legge til rette for Y-vei innenfor helsefag. Det blir spennende å se hvordan de studentene som velger en slik vei, gjør det.

Skolene, universitetene og høyskolene er ikke til for seg sjøl, men for å gi elever og studenter kunnskap og dannelse. Det er derfor viktig at det er en balanse i forventningene mellom institusjonene, elevene, studentene og arbeids- og næringslivet. Utdanningsinstitusjonene må møte enkeltmennesket, og som politikere må vi sørge for at systemet ivaretar at vi har ulike interesser og lærer på forskjellig måte, og at det alltid finnes dører som er åpne for de mål en strekker seg etter.

Jeg mener dette budsjettet og tiltakene Senterpartiet og denne regjeringa har gjennomført disse åra, viser at vi er på rett vei mot å sørge for at alle skal få mest mulig ut av sin skolegang.

For ungdomstida, livets vår, svinner som et pust, står det i Forkynneren. Da er det svært viktig at vi bidrar til at ungdomstida fylles med godt og meningsfullt innhold.

Presidenten: Presidenten har lært en god del om Bibelen i dag.

Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [17:42:36]: Fremskrittspartiet har lenge vært den tydeligste stemmen når det kommer til viktigheten av realfagsatsing, men hver eneste gang vi har fremmet forslag som går ut på å styrke realfagsatsingen, eller forsøkt å fremme debatt om dette, har regjeringa effektivt satt en stopper for enhver debatt ved å vise til at dette tilbys som valgfag. Men de nyeste tallene som har blitt publisert de siste ukene, viser at svært få skoler faktisk har valgt å tilby realfag som valgfag, men heller har valgt å prioritere andre fag, som musikk, dans, teater e.l.

Mitt spørsmål er derfor om representanten Tingelstad Wøien likevel mener at regjeringens satsing på realfag er god nok, eller om man ser viktigheten av å innføre flere av tiltakene Fremskrittspartiet har fremmet for å styrke disse fagenes status i skolen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:43:25]: Jeg velger å tolke representanten Hanekamhaug dithen at hun snakker om valgfagene i ungdomsskolen. Realfagsatsinga til regjeringa er mye breiere enn som så. Det er ikke bare det ene valgfaget du kan velge i ungdomsskolen som skal være vår realfagsatsing. Det har gjennom flere år blitt drevet en matematikkstrategi, som er et av tiltakene som har blitt satt i gang, i tillegg til mange andre tiltak.

Valgfagene i ungdomsskolen skal være en mulighet til f.eks. å ta matematikk på et høyere nivå. Jeg tror det kommer til å bli flere og flere skoler som kommer til å tilby f.eks. realfag også innenfor valgfagene slik de er i dag. Vi får nye valgfag allerede neste år, noe som gir økte muligheter for det.

Elisabeth Aspaker (H) [17:44:27]: «Den som ører har, hører.»

To kommuner i Aust-Agder, tre kommuner i Oppland, som representanten Tingelstad Wøien kommer fra, tre kommuner i Troms og én kommune i Finnmark – disse fire fylkene sliter med stort frafall i videregående opplæring og trenger sårt et løft på lærerkompetansen, for de har også svært svake elevresultater ut av grunnskolen.

Regjeringen vil altså bruke 1,5 mrd. kr på 600 lærere i 170 skoler i Norge. De samme pengene kunne ha gitt etter- og videreutdanning til 8 000–10 000 lærere, som kunne kommet alle landets 3 000 skoler til gode.

Hvordan kan representanten fra Senterpartiet forsvare en slik prioritering, når det er åpenbart at behovet der ute er et helt annet enn det som dekkes ved at man plukker ut 170 tilfeldige skoler, som liksom har vunnet i et eller annet regjeringslotteri?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:45:31]: Først vil jeg si at jeg ikke er enig med representanten Aspaker når hun sier at alle disse fylkene sliter med stort frafall i videregående opplæring. I Oppland er det faktisk en veldig bra gjennomføringsprosent i videregående opplæring. – Så er det sagt.

Når det gjelder de 600 stillingene, er ikke det som å vinne i et lotteri. De har egentlig hatt et tap i de innledende rundene, i og med at de har lave grunnskolepoeng. Jeg tror det kommer til å bli en bra ordning, som vi nå skal teste ut over fire år, og så får vi se om det har en effekt at man har en høyere lærertetthet på de skolene der man har hatt lave grunnskolepoeng.

Trine Skei Grande (V) [17:46:29]: Jeg har lyst å spørre fra en litt annen vinkel, for jeg kjenner Senterpartiet som et lokaldemokratiparti – sammen med Venstre. Vi har kjempet hardt, med de to hakkene lengre resonnementer det kreves for å ha troa på lokaldemokratiet.

Jeg kjenner politikere som har drevet valgkamp for å få opp lærertettheten, og som har ønsket å bli valgt bare på grunn av det. De har fått støtte fra de lokale velgerne for at det er den viktigste saken, disse politikerne stemmer de på. De klarer å presse noen ekstra lærere inn i budsjettene, noe som gjør at de akkurat har for mange lærere til å få støtte fra denne ordninga.

Politikerne i nabokommunen derimot, som ikke har prioritert lærere, og som ikke syns det er så viktig med lærertetthet, og som faktisk har sørget for at man har sakket akterut på dette – de får premie fra regjeringa ved at de får noen ekstra lærere.

Ser ikke Tingelstad Wøien at dette bryter fundamentalt med vårt syn på lokaldemokratiet og det som Venstre og Senterpartiet har stått sammen om, nemlig at det å velge lokalpolitikere skal få noen følger, og at man skal høre på dem?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:47:36]: Jo, jeg ser at det kan få slike konsekvenser. Du sier at du egentlig skulle ønske at alle kommunepolitikere var Venstre- og Senterparti-representanter, slik at man kunne prioritere skolen. Det hadde vært veldig bra.

Jeg tror at den viktigste forutsetninga som må ligge til grunn hvis vi skal greie å få til høyere lærertetthet i en kommune, er en god kommuneøkonomi. Vi har de seneste dagene, også i debatten i kommunalkomiteen, fått eksempler på at en eventuell blå-grønn regjering vil få store konsekvenser for kommuneøkonomien. Det betyr at det blir enda vanskeligere å prioritere lærere framover.

Elisabeth Aspaker (H) [17:48:40]: Representanten Tingelstad Wøien var innom Ny GIV i sitt hovedinnlegg. Vi har nå fått en evaluering av Ny GIV, som viser at dette tiltaket har hatt effekt for 10 pst. av de 10 pst. svakeste. Det er 1-er-kandidatene man greier å løfte i norsk, mens effekten i matematikk ikke engang er til stede for disse elevene.

Jeg er lærer selv, og hvis jeg skal være helt ærlig, er det å la elever gå 2,5 år i ungdomsskolen uten å greie noe særlig, for så å sette dem på et intensivkurs etter jul i 10.-klasse og forvente mirakler på det tidspunktet, lite realistisk.

Er representanten Tingelstad Wøien nå villig til å revurdere tidspunktet for når man skal sette inn Ny GIV-tiltak i ungdomsskolen?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [17:49:34]: Etter mine begreper er Ny GIV et overgangsprosjekt som egentlig skal klare å overflødiggjøre seg sjøl når vi i den rød-grønne regjeringa får lov til å sitte noen flere år i lokalene.

Hele tenkninga med den rød-grønne skolepolitikken har vært å løfte fra bunnen, og det betyr fra 1. klasse og oppover. Alle tiltakene som opposisjonen nå kutter, skal være en forskyvning oppover til ungdomsskolen og ut av 10. klasse. De tiltakene som nå er satt inn i ungdomsskolen, med valgfag og med arbeidslivsfag – alt dette skal være en oppbygging mot at vi skal slippe å ha Ny GIV på slutten.

Så må jeg bare si at den effekten som Ny GIV nå har hatt, har ført til at det har blitt utdannet flere lærere som har blitt kurset i Ny GIV, og det vil jo også spre seg til resten av ungdomsskoletrinnet, sånn at hele trinnet vil kunne ta del i en annen måte å undervise på som skal komme alle elever til gode.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [17:50:59]: Som flere av mine medrepresentanter har vært inne på, fikk vi tirsdag denne uken nyheter om oppgang i resultatene fra TIMSS og PIRLS. Det er positivt, og jeg tenker at representanten Wickholm ikke skal være så lei seg for at representanten Aspaker snudde, for som Jakob sier:

«Den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen hans fra døden og skjuler en mengde synder.»

Og som også Johannes skriver i sitt tredje brev:

«Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten.»

Men det er jo først og fremst lærerne som i dag fortjener honnør for å ha snudd dette i skolen. Jeg er glad for det kunnskapsløftet som ble satt i gang av Bondevik II, og at det nå ser ut til å gi gode resultater. Kunnskapsløftet er basert på en bred erkjennelse av at vi aldri har lov til å ta hvileskjær og slå oss til ro med at elevene har svake basiskunnskaper og ferdigheter i lesing, skriving og regning. Samtidig mener jeg at resultatene i PISA og andre tester i altfor stor grad får lov til å legge hovedpremissene for de utdanningspolitiske prioriteringene vi gjør. Problemet er at læreplanens brede samfunnsmandat ikke legges til grunn for testene, men at det blir OECDs snevre økonomiske tilnærming til hva som er viktig, som blir gjeldende.

Jeg mener at skolen trenger et bredere kunnskapssyn. Vi i Kristelig Folkeparti har løftet fram UNESCOs «Pillars of Education» for å demme opp mot et smalt og ensidig økonomisk basert kunnskapssyn. All utdanning må hvile på fire bæresøyler:

• «learning to know» – kunnskap og viten

• «learning to do» – ferdigheter og praktisk handling

• «learning to live together» – fellesskap og sosial kompetanse

• «learning to be» – personlighets- og karakterutvikling

Hvis vi slurver med en av de søylene, svekker vi likevekten og gjør at den norske skolen blir til forveksling lik det skeive tårn i Pisa.

Kristelig Folkeparti støtter ikke et ensidig skolepolitisk fokus på målstyring og kunnskap, krav og kontroll. Vi vil påpeke at skolen er et veksthus, ikke kun en kunnskapsproduserende bedrift. Vi vil ha en skole som tar sitt brede danningsmandat på alvor og gir barn og unge både utdanning og personlig danning.

Derfor mener jeg at Kunnskapsløftet trenger å støttes opp av et verdiløft. På samme måte som de grunnleggende ferdighetene, må kjerneverdier, nedfelt i skolens formålsparagraf, inngå i den lokale skoles store og forpliktende fellesprosjekt: respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet.

Skolens kvalitetsoppdrag er å gi alle barn og unge gylne øyeblikk hver eneste dag. Fordi hvert barn er unikt og kommer til skolen med hele sin livsfortelling, er mangfoldet skolens største utfordring. Derfor er den så viktig som arena for dialog og brobygging, der vi som enkeltmennesker og grupper er, og vil være, forskjellige. Derfor må kampen mot mobbing hver dag vinnes på nytt, gjennom systematisk arbeid. Derfor trenger vi større variasjon mellom teori og praktiske læringsformer. Derfor trenger skolen ikke bare flere og enda bedre lærere, men også miljøterapeuter og helsesøstre. Skolens fremste oppgave er til syvende og sist å gjøre alle barn og unge til vinnere i sitt liv.

Dette er det siste statsbudsjettet vi behandler i denne perioden. Kristelig Folkeparti har vært gjenkjennelig hele veien med hensyn til hvordan vi har forholdt oss til regjeringens forslag. Vår argumentasjon og våre standpunkt er de samme. Vi mener regjeringens grunnleggende problem i skolepolitikken er at de har prioritert feil gjennom å bruke milliarder på flere timer. Vi ønsker oss en ny kurs i skolepolitikken, hvor vi i stedet for flere timer satser på flere og enda bedre lærere, en bedre ungdomsskole og kampen mot frafallet i videregående. Som det står i Jobs bok:

«Så la oss velge det som er rett, og sammen finne ut hva som er godt.»

En god skole er helt avhengig av gode og mange nok lærere. Læreren er skolens viktigste ressurs, og vi ønsker derfor å bruke de store pengene på lærerne. Relasjonen mellom lærer og elev er mye mer avgjørende for en god skole enn det dagens regjering legger opp til. I Kristelig Folkepartis alternative budsjett foreslår vi å øke lærertettheten gjennom å bevilge 250 mill. kr til flere lærere. Vi ønsker også en mer ambisiøs satsing på etter- og videreutdanning for lærere og foreslår 260 mill. kr til dette. I tillegg har vi i vårt alternative budsjett bevilgninger til vår obligatoriske mentorordning, som er knallgod, og som flere burde ha gått inn for.

Manglende mestring og motivasjon får ekstra store utslag på ungdomsskoletrinnet. Derfor foreslår vi å bevilge 20 mill. kr mer gjennom prosjektet Ny GIV til kvalitetsutvikling i ungdomsskolen. Det skal brukes til en mer praktisk rettet undervisning samt å få flere yrkesgrupper inn i ungdomsskolen.

Mobbing i skolen er et omfattende problem. Mobbing er komplisert og følelsesladet, det er veldig krevende for alle involverte parter, og det er vanskelig å løse situasjonen. Når foreldre og elever opplever at de ikke blir tatt på alvor, er det viktig å ha et sted å henvende seg til for å få hjelp. Derfor mener vi i Kristelig Folkeparti at det bør innføres et mobbeombud i hvert fylke, slik Kristelig Folkeparti har fått gjennomført i Buskerud. Det vil være et sted hvor det på et tidlig tidspunkt er lett for foreldre å henvende seg for å få hjelp til hvordan det skal bli slutt på mobbingen.

Det er store ulikheter i det kommunale kulturskoletilbudet. Mange står i kø, og det er langt fram til målet om et godt kulturskoletilbud for alle som ønsker det.

Regjeringens løsning på dette, og første gang de fikk fart på kulturskolesakene i denne regjeringsperioden, var da de kunne innlemme det i heldagsskoletenkningen, med å la det bli et kulturskoletilbud i skole- og SFO-tiden på barnetrinnet, 1.–4. trinn. Jeg mener at én time gratis kulturskole i skoletiden ikke løser problemet. I stedet bør det være en opptrapping gjennom øremerkede statlige midler til kulturskolene på kulturskolenes egne premisser.

Jeg har vært innom Kongshaug i to av replikkene mine og går ikke veldig mye mer inn på situasjonen der, men det er en uløst situasjon for neste skoleår, og man kommer i en veldig vanskelig situasjon. Jeg vil avslutte den saken med å sitere fra Paulus’ første brev til korinterne, hvor han sier:

«På samme måte er det med livløse instrumenter som fløyte eller harpe. Hvis det ikke er forskjell på tonene deres, hvordan kan en da oppfatte hva som blir spilt?»

Vi må satse på kunnskap, utdanning og forskning. Det er bekymringsfullt at dagens regjering i løpet av sine budsjetter systematisk har nedprioritert universitets- og høyskolesektoren eller ikke klart å satse på forskning på en god nok måte. Vi mener at hvis vi skal få forskningen i næringslivet opp på et akseptabelt nivå, må vi legge til rette for stimuleringsordninger som SkatteFUNN, andre ordninger og BIA-midler, som gjør at vi får den finansieringen opp.

En skulle tro ti minutter er mye, men det blir alltid litt for liten tid! La meg bruke de siste minuttene på kirkebudsjettet.

Vi har nå fått den første kirkeutnevnte biskopen i Den norske kirke. Men finansieringsansvaret har dette Stortinget gjennom stat–kirke-forliket sagt at det fortsatt står for.

Vi har fastsatt en trosopplæringsreform som skulle være et 5-årig prosjekt, som skulle løpe fra 1. januar 2004, og at reformen så skulle trappes opp de neste fem årene til 250 mill. kr i 2003-kroner. Veldig mange menigheter har ennå ikke fått ta del i den reformen fordi regjeringen ikke har fulgt den opptrappingsplanen som vi var enige om. Vi ønsker hurtig å komme i havn med det som Stortinget lovte den gangen. Det ville være å ta hele stat–kirke-forliket på alvor.

Det er viktig også at Kirken har tilgang til nye verktøy og virkemidler for å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Kirkerådet og KA har i mer enn to år forberedt en felles plattform for Kirkens digitale kommunikasjon. Anskaffelsen har vært ute på anbud, og valg av leverandør er nå inne i sluttfasen. Men planene for en enhetlig nettsatsing for Den norske kirke står nå i fare for å stoppe helt opp i og med at det ikke ble foreslått bevilgninger i neste års budsjett. Dermed er det en stor fare for at viktig kompetanse og investeringer som allerede er gjort, kan gå tapt. Dette ønsker Kristelig Folkeparti å endre, og det gjorde vi i vårt alternative budsjett – som for øvrig hadde vært et mye bedre budsjett enn det som ligger til grunn for dagens budsjettdebatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Gjelseth (A) [18:01:13]: Representanten Eriksen nemnde sjølv resultata frå dei internasjonale undersøkingane i lesing, matematikk og naturfag, som vart presenterte sist tysdag. Dei viser ein gledeleg framgang for norske elevar.

Denne framgangen skuldast systematisk og godt arbeid frå lærarar over heile landet samt at dei tiltaka vi set inn i norsk skule, gir resultat. Vi har bl.a. styrkt barnetrinnet med fem timar i norsk, matematikk og engelsk. Vi veit at denne styrkte innsatsen på barnetrinnet har gjort norske elevar endå flinkare.

Då er det med undring eg registrerer at Kristeleg Folkeparti ønskjer å kutte desse timane. Så spørsmålet mitt til representanten Dagrun Eriksen vert: Korleis kan representanten forsvare desse kutta?

Dagrun Eriksen (KrF) [18:02:10]: Jeg tror ikke det vil finnes noe belegg for å si at det faktisk er det økte timetallet som har gitt dette resultatet. Det er – som representanten sa i sitt spørsmål – innsatsen fra lærerne som har gjort, men det er også den grunnleggende endringen som ble gjort da Kunnskapsløftet ble innført i den norske skolen, hvor det faktisk ble satt mye større krav til basiskompetanse, og hvor man fikk verktøyet som gjorde det.

Så har jeg også lyst til å gi honnør til de rød-grønne for at man har fulgt opp Kunnskapsløftet på en god nok måte. Men det finnes ingen belegg for at det er de økte timene som har gitt denne store framgangen. Det er lærerne som er den viktige faktoren.

Vi mener fortsatt at det har vært en feil prioritering – og der vet vi at forskerne støtter oss – å bruke så mange milliarder. Tenk hvilke resultater vi kunne ha fått hvis vi hadde brukt det på etter- og videreutdanning, eller på å få enda flere lærere i den norske skolen.

Aksel Hagen (SV) [18:03:24]: Én ros og ett spørsmål: Rosen går på presentasjonen av kunnskapssynet til Kristelig Folkeparti. Det var veldig vakkert å høre på. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Kristelig Folkeparti er enig, uten sjøl å være klar over det, i vår skolevisjon når det gjelder den helhetlige skolen.

Spørsmålet går på dette med å åpne opp igjen retten til å etablere offentlig finansierte, kommersielle privatskoler med muligheter for utbytte osv. – et ledende spørsmål. Det kler ikke Kristelig Folkeparti å bli med på noe slikt, hvis Kristelig Folkeparti er med på noe slikt?

Når vi går på andre tjenesteområder, er Kristelig Folkeparti nettopp opptatt av at det er viktig å skille mellom kommersielle aktører og tredje sektor-aktører – for å si det på den måten – der de kommersielle nærmest blir en trussel der hvor den frivillige sektoren, den tredje sektoren, står bak. Noe av kjernen i privatskoleforliket vårt var jo nettopp at det skulle være en mulighet for f.eks. kristne å etablere og drive skoler. Ser ikke Kristelig Folkeparti her at dette kan bli en trussel mot nettopp den type skoler som Kristelig Folkeparti er så glad i, hvis vi slipper til kommersielle aktører?

Dagrun Eriksen (KrF) [18:04:38]: Jeg takker for rosen, og jeg tror det er utrolig viktig at vi som politikere klarer å bredde ut kunnskapssynet vårt for den norske skole. Jeg tror ikke det er her SV og Kristelig Folkeparti er mest uenige.

Representanten sa i sitt spørsmål at det «kler ikke» oss – altså Kristelig Folkeparti – å være i et fellesskap med noen som ønsker bare en ren rettighetsbasert lov med utbyttemuligheter.

Det var mange som også sa at det ikke kledde oss å gå inn i et samarbeid med de rød-grønne, hvor spesielt SV var til stede, for å lage en friskolelov og en privatskolelov. Men der klarte Kristelig Folkeparti med sitt primære syn å være med på å bygge bro over et krigsområde som har vært i norsk skole i mange, mange år, mellom en veldig høyredreining og en veldig SV-dreining på privatskoleområdet. Nå har vi fått til en god lov. Det vil være viktig for Kristelig Folkeparti å fortsette å ha en lov som sikrer en legitimitet til annerledes skoler. Det kommer vi også til å gjøre hvis vi kommer i andre samarbeidskonstellasjoner etter valget.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:05:55]: Jeg tror Eriksen og Kristelig Folkeparti vil komme til å få bruk for sine brobyggeregenskaper i tida framover også.

Representanten Gjelseth spurte om hvordan en kunne forsvare et timetallskutt. Men det er ikke bare det som forbauser meg litt med Kristelig Folkeparti i denne budsjettinnstillinga. Kristelig Folkeparti fjerner også forslaget om en time gratis kulturskole for alle og fjerner gratis SFO. Men ikke nok med det, Kristelig Folkeparti fjerner også ordninga med gratis frukt og grønt i skolen, ei ordning som kanskje treffer akkurat dem som ikke har noen til å kjøpe frukt og grønt til seg. Det synes jeg harmonerer veldig dårlig med Kristelig Folkepartis prat nå om de små, om sosial utvelging, tidlig innsats og et bredt kunnskapssyn.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:06:44]: Vi har valgt i vårt alternative budsjett å bruke penger på det som vi tror er viktigst for den norske skole. Det vi mener har vært viktigst, og som vi mener at forskningen også støtter veldig opp om, er ikke økte timer i den norske skolen, men det er bedre lærere, det er bedre etter- og videreutdanning for lærere. Også de andre sakene som representanten tar opp her, går inn under den samme kategorien. Istedenfor å ha frukt og grønt til alle – som ikke ble til alle – mener vi at det kan være bedre å ha en abonnementsordning på det.

Så til kulturskolene. Nå har vi gjennom min tid her på Stortinget og så lenge de rød-grønne har sittet, prøvd å fremme forslag etter forslag for å styrke kulturskoletilbudet. Det har vært null respons fra denne regjeringen. Men når de endelig kunne legge det inn under en heldagsskoleparaply, var det plutselig både riktig og viktig. Man setter mange store uløste utfordringer ut til skolene fordi man ikke løser utfordringene med skyss og andre ting, sånn som man gjorde med leksehjelp. Så Kristelig Folkeparti står godt innenfor at vi støtter kulturskolene.

Marianne Aasen (A) [18:08:06]: Jeg mistenker representanten Dagrun Eriksen for at hun er inspirert av Paulus, som har sagt at alt er tillatt, men ikke alt gavner, når hun er imot disse timetallene som vi har – og som i og for seg resten av stortingssalen her er enig om, med unntak av Kristelig Folkeparti. I så fall er både de andre partiene og undertegnede uenig med både Paulus og representanten Dagrun Eriksen.

Vet representanten hvor få timer norske barn egentlig hadde sammenlignet med alle andre OECD-land? Det var færrest av nesten alle i norsk og matematikk. Og har representanten Dagrun Eriksen tenkt over hvor viktig det faktisk er både når det gjelder lesing og regning, at man har jevn trening og nok påfyll gjennom hele skoleuken for at man skal få resultater?

Dagrun Eriksen (KrF) [18:08:59]: Jeg vet i hvert fall at finnene hadde færre timer enn det som denne regjeringen nå foreslår, og allikevel klarte å levere gode resultater.

Det som forundrer meg i denne diskusjonen, er at det kommer så entydige signaler fra forskere på topp nivå, med f.eks. Utdanning 2020, på at dette er en feil prioritering hvis man virkelig ønsker resultater i norsk skole. Så jeg er litt stolt, jeg, av Kristelig Folkeparti, som tør å ta en sentrumsposisjon sammen med Venstre, og si at det er ikke økt antall timer som er svaret. Det er svaret hvis man ønsker en heldagsskole, men hvis man ønsker en god skole, er det bedre lærere, kompetente lærere, som er viktig, det å få andre yrkesgrupper inn i skolen og få et mye større dannelsesperspektiv i skolen. Det ville vært med å gi en god skole.

Her tør vi å tale hele Stortinget, og Roma, midt imot – jeg tror Paulus var innom der. Vi kommer til å fortsette å jobbe for at vi ikke går for den ensidige timefokuseringen i norsk skole.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [18:10:38]: På vei opp hørte jeg statsråden nevne den barmhjertige samaritan. Den barmhjertige samaritan hadde ikke bare barmhjertighet, han hadde penger også. Han betalte faktisk for de tjenestene han fikk. Det ligner litt på Venstre i dette budsjettet.

En av de store satsingene i vårt budsjett, der vi omdisponerer hele 3,2 mrd. kr, er på kunnskapsfeltet. Vi har en satsing på både forskning og skole. Jeg har valgt meg et ordspråk: Med visdom ble huset bygd, men med kunnskap ble det reist.

Kunnskap, vitenskap og respekten for kunnskap er en av de grunnleggende drivkreftene i et samfunn. Jeg mener at man kan skille mellom gode og dårlige samfunn – samfunn det har gått godt med, og samfunn det har gått dårlig med i historien. De som har respekt for kunnskap, de som strekker seg etter ny kunnskap og prøver å finne nye løsninger, er alltid de samfunnene og kulturene som har kommet lengst. De som tuller seg inn med at de kan alt, og som driver gjøn med dem som faktisk finner på noe nytt, er de kulturene det har gått dårlig med.

Det står også i et av ordspråkene: Med kunnskap ble rommet fylt av kostbare, vakre skatter. Det er de skattene vi har å bygge videre på. Det er derfor kunnskap og skole er de viktigste satsingene i Venstres alternative statsbudsjett.

Vi ser nå at Europas økonomi sliter. Vi ser at de europeiske landene sliter. Men når vi snakker med europeiske statsledere, og i hvert fall mine søsterpartier, er det forskning, kunnskap og ny miljøteknologi de alle sammen snakker om. Da er det viktig at vi i Norge bruker de mulighetene vi har, bruker det enorme handlingsrommet vi har i dag, til å satse på de tingene vi skal leve av i framtida.

Venstre vil gjeninnføre Forskningsfondet, vi ønsker å gjeninnføre Gaveforsterkningsfondet, og vi vil styrke SkatteFUNN-ordninga. Vi vil innføre skattefritak for alle forskningsinstitusjoner som mottar statlige bevilgninger. Vi vil satse mer på den næringsrettede forskninga, og ressursforskning – vi har satt inn 220 mill. kr til det – og til miljø- og klimaforskning.

I tillegg er det viktig å satse på de feltene som vi tror og vet at vi skal bli gode på, sånn som miljø- og klimaforskning. Det er viktig at vi også styrker Forskningsrådets pott med frie midler med 50 mill. kr. Vi bevilger mer til forskningsutstyr og 50 nye PhD-er.

Vi vil styrke basisfinansieringa i UH-sektoren, som har med studiekvalitet å gjøre, men det har også med forskning å gjøre. Vi har lagt inn 500 nye stipendiatstillinger, 100 ny post doc.-er, og oppstarts- og prosjektbevilginger til noen universitetsbygg.

Det er viktig når man skal bygge et samfunn på kunnskap, at man også har respekt for dem som prøver å tilegne seg den kunnskapen. Derfor innfører vi elleve måneders studiestøtte. Vi indeksregulerer studiestøtten, fra 2005. Vi utvider Lånekassens sykelønnsordning til tolv måneder og legger inn 1 000 nye studentboliger årlig. I tillegg har vi lagt inn 2 000 nye studieplasser – ikke bare fordi mange står i kø i dag, men fordi vi må gjøre utdanningsinstitusjonene våre klare til å ta imot den bølgen av kunnskapshungrige unge som vi vet kommer framover. Det er ikke sånn at universitetene våre kan skrus av eller skrus på, de må bygges opp over tid for å kunne gi den kompetente undervisninga som man faktisk trenger.

Så har mange snakket om TIMSS, og de nye kunnskapsundersøkelsene. Jeg syns bare at vi skal glede oss over at vi går i riktig retning. Så skal vi skryte av de lærerne som gjør at vi går i riktig retning. Så skal vi finne ut hvordan vi skal gjøre det bedre, sånn at vi kan bevege oss videre i samme retning. Det er sånn at vi fortsatt ligger litt for langt nedpå, og vi har et stort potensial til å bli mye dyktigere. Vi har mange dyktige lærere og elever i norsk skole – og som vi må klare å få ut potensialet til. Da må vi som politikere finne ut hva vi kan legge i potten for faktisk å få ut potensialet blant dem som jobber i norsk skole, og blant de elevene vi har. Derfor vil Venstre satse på flere kloke, gode lærere i norsk skole. Det mener jeg er en av de viktigste tingene vi kan gjøre.

Vi har satt av over 400 mill. kr til ulike tiltak innenfor etter- og videreutdanning. Vi har lagt inn 75 mill. kr til rekrutteringstiltak for å få flere til å fortsette i læreryrket og å rekruttere nye grupper inn i skolen. Jeg tror at vi må øke statusen til læreryrket, og det må vi gjøre gjennom mange tiltak knyttet til kompetanse. I gamle dager, da det var stor respekt for læreryrket, var respekten knyttet til at lærerne satt med en bestemt kompetanse. Det er den kompetansen og respekten vi må være med å bygge opp videre, hvis vi skal klare å gjøre noe med læreryrket.

Så syns jeg det er viktig at lærerne får tid til å være lærere, at de ikke skal ha alle de andre rollene i en ungdoms liv. Hvis man er en kjempegod mattelærer, betyr det ikke nødvendigvis at du er den beste i verden for den som er 16 år og sliter med sjølskading, eller man er 16 år og mammaen og pappaen din vil at du skal gifte deg med en som du ikke vil gifte deg med. Det gjelder alle de problemene og utfordringene som er i en tenårings liv, og det gjelder alle de utfordringene der man som lærer føler at man kanskje ikke har fått nok oppbakking for å bli god. Derfor mener vi at vi bør ha en satsing på minst 250 nye helsesøstre, kuratorer eller psykologer i norsk skole, som kan avlaste lærerne, sånn at lærerne får tid til å være lærere. Så har vi gode fagfolk som tar seg av alle de utrolig mange utfordringene som er knyttet til det å være tenåring i dag. Jeg tror at det er mye tøffere å være tenåring i dag enn da jeg var tenåring. Det er mange flere utfordringer de står overfor nå enn det var da vi var unge en eller annen gang på 1980-tallet.

Samtidig mener vi det er viktig å styrke rådgivningstjenesten. Det har vi gjort i vårt alternative budsjett. Vi tror at gode råd er med på å hindre frafall, og det sørger for at ungdom kommer inn på de sporene og de fagene som de virkelig har lyst til, når de har tenkt seg ordentlig om.

Så vil vi ha leksehjelpa bort fra en obligatorisk ordning fra 1.– 4. trinn til en mer fleksibel ordning. Vi tror at kloke, gode lærere rundt omkring i de enkelte kommunene vet hvor leksehjelp bør settes inn, og hvilken type ressurs som bør settes inn. Jeg tror at man da klarer å finne ordninger som når akkurat dem vi skal hjelpe. Jeg tror ikke at 1.– 4. trinn er den beste gruppa, i hvert fall ikke overalt. Med en sånn fleksibilitet ville man ha fått utnyttet det lokale potensialet.

Vi utvider også rammen for rentekompensasjon når det gjelder vedlikehold av skolebygg, og legger inn mer penger til universell utforming, sånn at vi kan nå målet om at vi innen ti år skal ha universelt utformede skoler.

Vi legger også inn pilotprosjekt til dem med skrivevansker, og vi legger inn egne samarbeidstiltak mellom skole og barnevern. Jeg tror det er viktig at vi framover har en skole som samarbeider godt med de kommunale og statlige institusjonene, sånn at vi har gode nettverk rundt ungene – og at læreren ikke skal ha alle de rollene som man kan tenke seg.

Jeg prøvde, da jeg var skolebyråd i Oslo, å få til at alle skoler skulle ha en barnevernsansatt som sin kontaktperson, og én politimann som sin kontaktperson. Jeg tror jeg har fortalt det før, men det tok bare noen få uker å få én politimann dedikert til hver skole. Det tok meg ett år med beinhardt arbeid å få barnevernet til å gjøre det samme. Det er så store skott. Jeg satt på kommunal side, det var en kommunal etat, og jeg skulle få et telefonnummer til hver skole, og det var helt umulig. Mens en statlig etat, som politiet er, hadde stor forståelse for å ha en politimann som hørte til på hver skole, som kunne svinge innom et langfriminutt og snakke litt med elevene, og gå gjennom lærerrommet og være til stede for lærerne. Det er faktisk ganske lure grep – og veldig billig. Det kan det være veldig avlastende og veldig nyttig den dagen det virkelig trengs. I en hvilken som helst skolegård kunne det vært morsomt å snakke med en politimann og spørre litt – gjerne en politimann som kjenner ungdomsmiljøene godt.

Mitt siste ordspråk er:

«En mann som er vis, har styrke, den som har kunnskap, er full av kraft.»

Jeg mener at vårt alternative statsbudsjett viser at vi satser på de tingene som er både visdom og kraft.

Stine Renate Håheim (A) [18:20:44]: Representanten Skei Grande viser til at Venstre har omdisponert 2,3 mrd. kr i sitt alternative statsbudsjett, og representanten er kjent for å være glad i forskning. Det er vi i Arbeiderpartiet også, men vi velger også å lytte til forskningen. Forskningen forteller oss blant annet at frukt og grønt gjør at elevene lærer mer. Allikevel går Venstre inn for å fjerne den ordningen og erstatte den med en, teoretisk sett kanskje, litt-billigere-frukt-på-butikken-ordning. Venstre vil reversere timetallsutvidelser, avskaffe leksehjelpordningen og er imot innføring av gratis kulturskoletime.

Vi er enig med Venstre i at læreren er viktig, men i rapporten som omtaler resultatene fra TIMSS 2011, understreker forskerne nettopp det faktum at det er både læreren og den generelle trivselen hos elever og lærere som bidrar til læring.

Arbeiderpartiet er tilhenger av et helhetlig syn på læring, fordi det også har hold i forskning, så jeg lurer på om representanten Skei Grande kan forklare meg sammenhengen mellom den skolepolitiske forskningen vi har, og kuttene i Venstres budsjett.

Trine Skei Grande (V) [18:21:51]: Jeg er veldig for at regjeringen bruker penger på forskning, også på skoleforskning. Jeg tror vi har et stort potensial der. Men hvis regjeringa virkelig har foretatt forskning som viser at barn lærer mer hvis de spiser, synes jeg kanskje det er litt bortkastet. Selvfølgelig lærer man mer hvis man har en hjerne som har energi å gå på – selvfølgelig gjør man det. Spørsmålet er om det kanskje er et ansvar vi bør legge på foreldrene. Jeg mener vi legger mye ansvar på foreldrene knyttet til lekser og sånt. Kanskje burde vi lettet på det trykket, men heller si at matpakke bør man faktisk kunne sørge for.

Det vi gjør med moms i vårt alternative statsbudsjett, er ikke teoretisk. Vi gjør det mye billigere å kjøpe de sunne varene som gjør det mulig også for foreldre med dårlig råd å lage en sunn matpakke til ungene sine – slik at det ikke alltid er de usunne varene som er de billigste.

Jeg synes at det var en forskning man kunne ha spart seg, for det er ganske åpenbart.

Aksel Hagen (SV) [18:23:06]: Jeg ser ikke bort fra at SV og regjeringa ville ha vært enige med Venstre i hva en kunne bruke ekstra penger til. Venstre har jo ekstra penger å bruke her, som Trine Skei Grande sjøl viser i innlegget sitt.

Problemet vårt er at vi ønsker ikke å svekke sykelønnsordningen, øke egenandelstaket, redusere tiltaksplasser, heve fagforeningskontingent osv. Det er det som gjør at vi har mindre penger til rådighet.

Spørsmålet handler om Forskningsfondet, og nå skal jeg prøve å stille med et åpent sinn. Jeg regner med at begrunnelsen for å ta det over i fond igjen, er at en skal løfte forskningen ut og vekk fra det årlige budsjettspillet. Slik jeg har forstått det, skal man ta en viss pengesum, 100 mrd. kr, og løfte det ut. Det gir en fast avkastning på 4 mrd. kr. Men den avkastningen på 4 mrd. kr er for det første ikke pris- og lønnsjustert – så vidt jeg har skjønt. For det andre: Tenk om regjering og storting ønsker å satse mer på forskning et år, enn de gjorde året før? Viser ikke det at en må diskutere dette temaet i hver budsjettdebatt?

Trine Skei Grande (V) [18:24:16]: Jeg tror aldri Venstre kommer til å sette seg imot at man skal gi mer enn et sånt fond kan kaste av seg.

Poenget er at forskning trenger langsiktighet. Vi har skjønt at vi trenger langsiktighet når det gjelder transport – vi lager en nasjonal transportplan som er langsiktig. Forskninga trenger også den langsiktigheten. Forskning er ikke noe man kan skru av og på. Kompetansemiljø er ikke noe man kan skru av og på. Det å ha langsiktighet innenfor forskning er ganske viktig. Det var derfor fondsordninga ble laget. Det var derfor man laget seg mål når det gjaldt prosenter osv.

Men nå skal jeg være såpass at jeg skal invitere med meg utdanningsministeren – hvis hun har lyst til å være med – til å besøke vår utdanningsminister i Sverige, som har laget en langsiktig plan også innenfor meldingsstrukturen. Jeg skal dit i februar og få se hvordan de har laget en langsiktighet innenfor meldingsstrukturen. Hun må gjerne stjele den svenske modellen også.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:25:22]: Jeg synes vi så langt i denne runden har fått i alle fall én avklaring fra opposisjonen, og mitt inntrykk er at opposisjonen ønsker å ta fra de små – de minste og de fattige – og gi til de store og de vise, som representanten Skei Grande var inne på.

Venstre har også tydelig prioritert de voksne framfor de små, de som kanskje trenger det aller mest.

Hvis det var så åpenbart som representanten svarte representanten Håheim i stad, er det ekstra trist at man velger å fjerne frukt- og grøntordninga. I tillegg kuttes antall timer til de små og gratis kulturskole. Det har gått meg hus forbi at det er forskere som har sagt at det er rett å kutte disse timene og kutte ut frukt og grønt. Jeg kunne godt tenke meg å høre hvem de forskerne er.

Så er det slik at Høyre vil ha flere timer og færre lærere, mens Kristelig Folkeparti og Venstre vil ha akkurat motsatt. Det er veldig uklart for meg hvordan skolepolitikken vil bli med en blå-grønn regjering. Det er veldig klart med en rød-grønn.

Trine Skei Grande (V) [18:26:31]: Nå var det veldig mange uparlamentariske uttrykk som gikk gjennom mitt hode, men dette er da virkelig bare usannheter. Venstre har en enorm satsing når det gjelder fattige barn. Det å påstå at vi ikke satser på fattige barn i dette budsjettet, det er feil. Da burde man ha fulgt med i den debatten som handlet om barnefattigdom som gikk tidligere her. Det er de to store satsingene som er i Venstres alternative budsjett: Det er til fattige barn og det er til kunnskap. Man kan ikke vri det på noen annen måte.

Jeg sa heller ikke at det var forskning som tilsa at man skulle kutte i frukt og grønt. Jeg sa at det er åpenbart at man trenger mat. Det er derfor vi sørger for at fattige familier får bedre råd, det er derfor vi sørger for at moms på frukt og grønt faktisk blir lavere slik at familier kan kjøpe det – ikke bare få det utdelt fra staten.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Presidenten lover å gå tilbake til referatet for å høre om det virkelig var noe som gikk igjennom uten at det burde gått.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:27:31]: Jeg satt og tenkte at her holdes det mange gode innlegg. Det er faktisk sånn at jeg synes at alle partier har gode poenger og gode taler. Det er veldig bra, for vi trenger ikke å lage mer konflikt om kunnskap, utdanning og forskning enn det er grunnlag for. At det er bred enighet i komiteen om en del viktige spørsmål innen kunnskap og høyere utdanning, er veldig viktig og riktig.

Det eneste jeg beklager, er at til tross for mine mange år på søndagsskolen, har jeg nå gått tom for bibelsitater (munterhet i salen), men jeg må vel antakelig gjøre den leksa mi litt bedre neste gang.

Vi har prioritert satsing på forskning høyt i vår regjering, og en realvekst på 32 pst. fra 2005 er en klar satsing. Det er også en veldig klar satsing når vi har sørget for nye studieplasser som vil, når den fulle effekten er på plass, gi ca. 23 000 nye studieplasser i 2017. Det har vært veldig viktig at vi har bygd 1 000 nye studentboliger og doblet i forhold til den forrige regjeringens ambisjoner, fordi vi vet at boligsitusasjonen for studenter, både når det gjelder tilgang og pris, er en utfordring og viktig for lik rett til utdanning.

Vi har store behov innenfor infrastruktur og bygningsmasse når det gjelder høyere utdanning. Jeg er veldig glad for at vi nå er i gang med Urbygningen på Ås. Hvis representanten Tord Lien visste hvor prekær situasjonen er når det gjelder Veterinærhøgskolen med hensyn til smitte og dyrevelferd, ville han umiddelbart trukket forslaget sitt om å utsette byggingen av det nye universitetet på Ås.

Det er helt avgjørende at vi har et internasjonalt perspektiv når vi driver med forskning og høyere utdanning. Det er en veldig viktig bit for å sikre kvalitet, og vi må hele tiden ha «drive» for å dra oss framover. Derfor mener jeg at det er en stor utfordring for oss å få opp andelen norske forskere som henter ut finansiering gjennom EU-programmet. Det er det nemlig bare 8 pst. av norske forskere som gjør, og vi har et mye større potensial for det. Jeg mener også at vi skal ta diskusjonen om hvordan vi kan spisse innsatsen vår mer innenfor forskning, sånn at vi får bedre kvalitetsmiljøer på flere eller utvalgte områder.

Jeg ser det går en liten diskusjon om hvorvidt norske studenter velger høyere utdanning i hytt og pine og bare etter lystprinsippet. Men norske studenter er faktisk meget fornuftige studenter, og de søker seg i stor grad til de områdene der vi vet vi kommer til å trenge kompetanse framover. Derfor har vi 55 pst. økning på ingeniør- og sivilingeniørutdanningene fra 2005, 50 pst. flere søkere til lærerutdanningene fra 2008, og 18 pst. økning på førskolelærerutdanningen bare i fjor. Det betyr at norske studenter, norsk ungdom, er veldig klar over hva samfunnet har behov for, og styrer sine ønsker i stor grad inn mot det. Slutt derfor og snakk om at norske studenter bare flyter rundt og ikke tenker på hva samfunnet har bruk for. Dessuten skal vi være veldig forsiktige med å være sikre på at vi vet nøyaktig hva samfunnet har bruk for om 20, 30, 40 eller 50 år, så jeg tror vi har en god orden på det.

Vi er blant de landene som bruker mest på forskning per innbygger når det gjelder den statlig finansierte forskningen, men vi har en betydelig utfordring med hensyn til næringslivsforskning, noe som først og fremst må bety at næringslivet selv må ta ansvar for å tenke framover og investere.

Skole-Norge har fått en veldig stor oppmuntring gjennom de resultatene som nå er presentert i TIMSS og PIRLS. Norske 4.-klassinger er verdensmestre i framgang i matematikk. Våre 4.-klassinger er ett år yngre enn 4.-klassingene i resten av Norden, derfor er hovedundersøkelsen en sammenligning mellom norske niåringer og finske, danske, svenske og mange andre lands tiåringer. Derfor har man også med et utvalg av 5.-klassinger, dvs. norske tiåringer, som bedre kan si noe om hvordan vi gjør det i forhold til andre land. De viser at norske tiåringer har bedre matematikkunnskaper enn de andre landene i Norden, også Finland. Det viser også at mens Finlands tendens på matematikk går nedover, går vår klart oppover, og at Sverige har store utfordringer når det gjelder sin skolepolitikk, for deres resultater fortsetter videre nedover – det viste også PISA. Dette viser at vi har løftet særlig de svakeste leserne veldig mye.

Jeg synes det er herlig når opposisjonen må ta noen skikkelige snurrepiperier og starte dagen med en slags yndlingsreprise på hvordan man virkelig kan anklage SV for å være imot kunnskapsskolen, for så å se at resultatene er veldig bra, veldig oppmuntrende. Dermed må man raskt starte konkurransen om hvem som har mest ære for det – en herlig start på dagen. Det som gleder meg mest, er at de som gjør jobben der ute, ser at vi nå er på riktig vei, for vi har fremdeles noen utfordringer. Jeg tror vi har noen utfordringer når det gjelder mellomtrinnet, fordi forbedringene våre er bedre når vi ser på 4. og 5. trinn enn på 8. trinn. Vi har også noen utfordringer når det gjelder de høyt presterende elevene, for vi har absolutt et større potensial blant en del av de høyt presterende elevene enn det vi får utnyttet.

Diskusjonen om hvem som har ære og ikke ære, kan vi helt sikkert ta opp og ned i mente, og jeg er helt sikker på at valgkampen kommer til å dreie seg om det også. Jeg er opptatt av følgende: Vi har tatt noen veldig viktige og vesentlige grep i Kunnskapsløftet, og det mest vesentlige er at vi i Skole-Norge nå fokuserer annerledes: fra å være opptatt av aktiviteter og hva man skulle gjøre, til å fokusere på læringsutbytte og læring. Det andre er at konsentrasjonen på grunnleggende ferdigheter har hatt gjennomslag – avgjørende viktig. Det tredje er lærernes kompetanse til å gjøre den jobben, og hvor viktig det har vært med omfattende satsing på etter- og videreutdanning. Det fjerde er at vi har vært opptatt av å gi Skole-Norge verktøy og hele veien justere Kunnskapsløftet med hensyn til hvordan vi backer opp f.eks. kartleggingsprøver i lesing på 1. og 2. trinn, innført i 2009, på 3. trinn i 2010, og i tallforståelse på 2. trinn i 2009. Dette er også virkemidler og verktøy som har vært viktige å bruke.

Det er mange skolereformer som Skole-Norge aldri har sett snurten av. De har levd sitt eget liv i Kunnskapsdepartementet og i stortingssalen, og så har man tenkt at nå sender vi disse gode ønskene ut til Skole-Norge, og så blir det sånn. Men det gjør det ikke. Og mange lærere har nok tenkt at de godt kan sitte der inne i Oslo og holde på med det de holder på med, men lærerne har snudd bunken og fortsatt å gjøre det de har pleid å gjøre. Derfor er ikke den største kunsten Stortinget kan gjøre, å vedta en stortingsmelding og en reform. Det viktigste er at man gjennomfører og har trøkk på gjennomføring, sånn at den reformen merkes hos den siste elev på det ytterste nes og av en oppglødd lærer med nytt faglig påfyll. Derfor er syv og et halvt års gjennomføring av Kunnskapsløftet, med de rød-grønne og SV-statsråder i spissen, helt avgjørende for om vi skal kunne lykkes med dette.

Gjennomføring er min overskrift på alt det andre vi også holder på med når det gjelder kunnskap. Ny GIV er et helt konkret samarbeidsprosjekt for at flere elever skal gjennomføre videregående opplæring. Jeg kommer gjerne tilbake til noe av den forskningen som vi nå har underveis når det gjelder deler av dette prosjektet. Det er nemlig viktig at vi får kunnskap underveis slik at vi kan justere noe av det vi holder på med. Det er akkurat det samme vi holder på med når vi yrkesretter yrkesopplæringen. Vi samarbeider fram en samfunnskontrakt mellom partene sånn at vi får flere lærlingplasser, og vi sørger for at vi har god kontakt med de ulike yrkesområdene når vi skal lage en ny stortingsmelding med oppsummering av Kunnskapsløftet, ikke minst der vi ser nærmere på yrkesopplæring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [18:38:08]: Riksrevisjonen la nettopp fram en rapport som beskriver en til dels dyster situasjon for bygningsmassen i universitets- og høgskolesektoren. En av disse bygningene er Veterinærhøgskolen, som ligger på Adamstuen i Oslo. Jeg har aldri sagt at ikke den må opprustes, men jeg har sagt at den kan opprustes på Adamstuen til en helt annen pris enn det en flytting 30 km unna faktisk kommer til å medføre av kostnader.

Jeg kunne nevnt museumsbygningen i Bergen, som ikke kommer til å bli åpnet til 200-årsjubileet for Grunnloven, men jeg skal snakke om teknologibygget til Høgskolen i Sør-Trøndelag, den mest effektive høgskolen i Norge. Den kommer nå til å bli utsatt for kortsiktige husleiekontrakter, som koster veldig mye penger, og et forholdsvis mye dyrere prosjekt. Er statsråden fornøyd med situasjonen, og synes hun at det er god bruk av skattepenger å bruke titalls millioner kroner på husleie?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:39:12]: Teknologibygget på Høgskolen i Sør-Trøndelag er høyt prioritert, og jeg skal stå på til det bygget er i ferd med å nå himmelen. De fortjener et teknologibygg, og det er et viktig prosjekt. Men som representanten Lien sier, er det mange utfordringer når det gjelder bygningsmassen innenfor universitet- og høgskolesektoren. Her er det bare én ting å gjøre, og det er å holde trykket oppe og overbevise alle man kan ha bruk for, slik at man får de bevilgningene som skal til for å realisere et så viktig bygg.

Tord Lien (FrP) [18:39:59]: Jeg noterer meg at statsråden har lært av sin forgjenger. Jeg trodde at det var denne statsråden som hadde ansvaret for det budsjettet vi diskuterer i dag. Å skylde på Sigbjørn Johnsen tenkte jeg var vår rolle, men det er nå greit.

En annen ting som har kommet fram i løpet av både budsjettprosessen og dagen i dag, er at man nå har innført støtte til første år på bachelorstudiet i veldig mange land, men ikke med hensyn til USA. Det mistenker jeg er ideologisk betinget, må jeg si. Men så sier man at det skal man vurdere og utrede til neste år. Hva er det man skal vurdere og utrede det neste året som man ikke vet i dag når det gjelder muligheten for å innføre støtte til det første året på bachelorstudiet i USA?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:40:56]: For det første er det 60 institusjoner i USA man får støtte til, og det er dem med høyest kvalitet, som det er vanskeligst å komme inn på. Så er diskusjonen dels selvfølgelig en budsjettprioritering og dels en diskusjon om det som er kjernen i dette, nemlig at vi mener at det første året på et fireårig bachelorstudium ved mange institusjoner i USA tilsvarer et videregående nivå i Norge. Det kan det være gode argumenter for, men det løser jo ikke den problemstillingen som mange norske studenter har når de ikke får det studielånet. Så vi må, hva skal en si, finne en pragmatisk løsning på det.

Elisabeth Aspaker (H) [18:41:59]: TIMSS-undersøkelsen viser at vi har en vei å gå, og at vi bl.a. på ungdomstrinnet har betydelige utfordringer fortsatt. Ny GIV er nettopp evaluert, og jeg lurer på om ikke statsråden tok litt mye Möller’s Tran da hun skulle kommentere den, og nærmest bombastisk fastslo hvor stor suksess Ny GIV hadde vært. Hvis man går bak tallene, ser man at 10 pst. av de 10 pst. svakeste, altså 1-elevene, har greid å forbedre seg i norsk – en kan ikke se særlig klare resultater i matematikk, og så har de altså gått i lag med en god del flere elever som praktisk talt ikke har noen endring i sine prestasjoner. Jeg tror man er enige om at både enere og toere er et veldig svakt grunnlag for å komme seg videre og greie videregående opplæring. Så spørsmålet mitt til statsråden nå er: Er man villig til å revurdere tidspunktet for å sette inn Ny GIV, for å gi disse elevene en reell sjanse til å kunne bygge bedre kunnskap og komme seg videre.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:43:01]: Representanten Aspaker har misforstått hva denne forskningen viser. Vi har fire ulike forskningsmiljøer som følger Ny GIV og gir oss underveisrapportering, nettopp fordi vi skal ha muligheten til å justere opplegget. Det NIFUs rapport viser, er at ca. 40 pst. av dem som tilbys Ny GIV i dag, har karakterer fra 3 og oppover, mens målgruppa for Ny GIV er de 10 pst. lavest presterende. Det betyr at opplegget og det faglige innholdet er innrettet for å løfte dem som virkelig har faglige utfordringer. Derfor er det viktigste vi nå kan trekke ut av denne veldig interessante rapporten, at vi oppfordrer kommunene til ikke å velge ut elever som har et, hva skal en si, middels faglig grunnlag, for de kan få for små utfordringer gjennom Ny GIV. Det er nettopp det som er dilemmaet vårt når vi driver med nivådifferensiering, som vi for så vidt gjør i Ny GIV. Erfaringene fra Ny GIV tar vi med oss nå som vi skal endre arbeidsmåtene i hele ungdomsskolen.

Elisabeth Aspaker (H) [18:44:09]: Jeg skal stille spørsmålet på en annen måte. SSB har denne høsten lagt fram en rapport hvor de påviser at det er en klar sammenheng mellom resultatet elevene oppnår på nasjonale prøver i 8. klasse og svært svake og lave standpunktkarakterer i 10. klasse. Ergo vet vi i 8. klasse hva slags elever som trenger hjelp. Da spør jeg på nytt: Er det ikke sånn at vi nå bør lære av forskningen og evalueringen og sette inn hjelpen på riktig tidspunkt? Hvis vi mener alvor med tidlig innsats, må vi sette inn hjelpen når vi avdekker hva slags elever som trenger hjelp, og ikke overlate dem til seg selv gjennom store deler av ungdomsskolen, for så å sette inn en liten brannøvelse etter jul i 10. klasse og håpe at vi skal berge dem med karakterer slik at de kommer seg gjennom videregående.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:45:00]: Det er mange ting vi må sørge for å gjøre raskt. Det vi først og fremst må gjøre raskt, er å ikke tilby Ny GIV til elever som egentlig har potensial til å prestere mye høyere. De får for lite faglige utfordringer. Punkt 2: Jeg driver nå med et omfattende opplegg for å endre arbeidsmåtene på hele ungdomstrinnet, og det er nettopp fordi vi ønsker å dra erfaringene med Ny GI,V sånn at elever kan møte første dag, 8. klasse. Det gjør vi nå i utprøving med 22 kommuner dette året, og så skal vi starte med en klar opplæring av alle lærere – på skolenivå, i klasseledelse, lesing, skriving og regning – fordi vi vet at det etterutdanningsopplegget vi har tilbudt gjennom Ny GIV, får veldig positive tilbakemeldinger. Ja, det er noe av det som virkelig får positive tilbakemeldinger, også fra lærere og elever. Poenget med Ny GIV sånn som den er nå, er ikke et intensivt kurs bare for å heve karakterene, det er å få opp motivasjonen for lavt presterende elever, sånn at de kan gjennomføre videregående opplæring.

Trine Skei Grande (V) [18:46:25]: Det er mye det hadde vært spennende å spørre statsråden om, men fordi jeg har så få skriftlige spørsmål før jul, har jeg lyst til å spørre om et oppslag i Aftenposten i dag, om godkjenning av utdanninger. Jeg snakket i mitt innlegg om å ha respekt for kunnskap, men det er ikke alltid norske myndigheter har respekt for den kunnskapen folk tar med seg fra andre land og til Norge. Det er utrolig bortkastet, det ligger mange muligheter i mange som kommer hit med utdannelse fra andre land, utdannelse som de bruker år etter år – og mange penger – på å få godkjent. Det er å kaste bort mye ressurser. Så jeg lurer på om statsråden har sett det oppslaget, og om hun har sett alle de gangene vi har vedtatt i denne sal – apropos det statsråden sa tidligere – at dette skal vi gjøre noe med. Men vi klarer ikke å gjøre noe med det. Er statsråden bekymret for all den kompetansen som forsvinner i byråkratiet og i mangelen på godkjenning av utdannelsen til folk som kommer fra andre land, med andre CV-er?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:47:26]: Jeg så umiddelbart, da jeg leste den saken, at dette er noe jeg skal følge opp. NOKUT er et av de organene som får økte bevilgninger gjennom dette budsjettet, men det er en stor utfordring å holde kapasiteten oppe, og det dreier seg bl.a. om å ha kapasitet til å godkjenne utenlandske utdanninger. Dette må vi få en orden på, for dels dreier det seg om at det sitter enkeltpersoner der som ikke får beskjed om hva de trenger for å få en godkjent utdanning i Norge, men vi må jo også regne med at vi lever i et stadig mer internasjonalisert samfunn, og det er mange nå som kan kaste sine øyne på Norge fordi det er dårlige utsikter på deres egne arbeidsmarkeder. Hvis ikke vi klarer å innrette oss på en sånn måte at deres kompetanse er velkommen hos oss, og vi kan gjøre oss nytte av den, har vi stilt oss dårlig, rett og slett. Så jeg skal følge opp.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:48:35]: Statsråden skal ikke være så engstelig for det med hvem som får ære, for Mesteren sier selv i evangeliet etter Johannes: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt.» I Ordspråkene kan vi lese: «En elskelig kvinne vinner ære, de flittige vinner rikdom.» Så her har statsråden mye hun kan hente når det gjelder rikdom i tiden framover.

Vi har ikke vært uenig i regjeringens øremerking av midler når det gjelder lærere. Vi tror det er måten å gå fram på, og også å styrke skoler med svake resultater. Vi har likevel valgt å viderebringe en kritikk av noe av innretningen på dette. Det ene er at man tar utgangspunkt bare i resultatene for ett år, sånn at hvis en skole tidligere år, altså i fjor, hadde gode resultater, ville de likevel i år plutselig få en lærer. Den andre kritikken er at skoleeiere, altså kommunen, er blitt overkjørt. Ser statsråden at en ved å gå i dialog med skoleeier om hvor de virkelige behovene er, kanskje kunne truffet enda bedre med øremerkingen?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:49:46]: Dette er først og fremst en prøveordning for å høste erfaringer med hva økt lærertetthet vil bety. Der har vi hatt forslag til en ressursnorm på høring. Det mest offensive i det forslaget, nemlig 20 elever på ungdomstrinnet per lærer i snitt, men på skolenivå, ville ha medført i underkant av 700 nye lærere, men veldig mange og veldig små stillingsbrøker. Det tror vi ikke noen hadde kjent igjen. Derfor har vi nå prøvd å se hvordan vi gjennom en fireårsperiode kan høste erfaringer. Da har vi valgt ut dem som i utgangspunktet lå under snittet i grunnskolepoeng. Det betyr: Fra før av er det 70 pst. av ungdomsskolene som har færre enn 20 elever i snitt per lærer. Nå tar vi 15 pst. av de 30 gjenstående – altså halvparten av dem – og så skal vi vinne erfaring med det som lærere etterlyser mest, nemlig mer tid til å følge opp elevene.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Truls Wickholm (A) [18:51:20]: I Esekiel står det:

«Jeg vil ta stor hevn over dem og tukte dem i min vrede, og de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg fullbyrder min hevn på dem.»

Jeg vet ikke om de resultatene som kom på skoleundersøkelser på tirsdag, oppleves som tukting i vrede, men det er i hvert fall en liten hevn over alle de partiene som har hevdet at denne regjeringen fører en dårlig og lite offensiv skolepolitikk. Og om ikke Kristin Halvorsen er opptatt av å gi seg selv ære, skal i hvert fall jeg gi Kristin Halvorsen noe av æren for at det går godt i Skole-Norge. Men det er selvfølgelig lærerne, skolene og elevene som gjør den tyngste jobben.

Det er gledelig at ting går i riktig retning. Vi så det på PISA-resultatene, og nå ser vi også i PIRLS at fjerdeklassingene leser bedre, i likhet med 15-åringene. TIMSS viser at vi gjør det bedre i matte og naturfag. Det er gledelig for framtiden. Og norske femteklassinger er nå også bedre i matte enn jevnaldrende i Finland, altså har vi, i motsetning til det Aspaker sa, kanskje også lært noe av dem og gjør noe som de ikke klarer.

Det er gledelig at man løfter i bånn. Det er gledelig at gapet blir mindre. Men jeg synes at det kunne vært noe mer glede fra høyresiden over dette. Da vil jeg si: «Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere» – eller slik vil jeg kanskje trøste Høyre. For det må gå an nå å ta inn over seg at denne regjeringen leverer på en måte Høyre ikke klarer.

Jeg tror det handler noe om hvordan vi jobber med skolen. Vi har satset på barnehager. Der får man språk og sosial kompetanse. Vi har «Tidlig innsats» i skolen, vi har flere timer i norsk, matte og engelsk, 600 nye lærere til ungdomsskolen og en ungdomsskolemelding som sikrer en mer praktisk måte å jobbe på. Gjennom å snakke skolen og læreryrket opp har vi også fått en økt søkning til lærerskolen, som gir oss flere og også bedre lærerstudenter.

I tillegg har vi hatt fokus på å prøve å samarbeide med aktørene i skolen. Vi har brukt tiden på å skape ro, vi har vist skolen tillit, og vi har vist lærerne tillit. Høyre brukte sist de satt i dette departementet, veldig mye tid på å krangle med lærere og med elever og brukte det meste av tiden på å prøve å privatisere.

Jeg er enig med Hagen: Vi kan ha to tanker i hodet på en gang. Vi kan også ha flere. Jeg tror noe av det som er viktig med regjeringens kunnskapspolitikk, er at vi jobber langs hele linjen. Noe er langsiktige tiltak, annet er kortsiktige tiltak, som på en måte skal rette opp feil og mangler nå. Vi setter altså flere elever i stand til å tilegne seg mer kunnskap. Det er vanvittig viktig for å kunne sikre at færre av morgendagens elever faller ut av videregående skole.

Jeg nevnte innledningsvis i replikkene her at jeg er bekymret for hva som vil skje hvis Høyre tar over med det kommuneopplegget de har. Elisabeth Aspaker synes at det er dårlig stilt i mange kommuner. Svaret fra Høyre er å gjøre det enda verre i 80 pst. av dem. Det synes jeg er et dårlig svar.

Jeg er bekymret for en storstilt privatisering, som vi vet kan komme med Høyre og Fremskrittspartiet. Hvis vi ser til Sverige, har det ført til økt segregering i skolen. Det har ført til at de har fått en karakterinflasjon. Når svenske skoler gjør det dårlig på internasjonale tester, får de samtidig gode karakterer hjemme i Sverige, fordi hovedsalgsvaren for svenske skoler og måten å tiltrekke seg elever på, er nettopp gode karakter.

Når da Tord Lien i tillegg ønsker å kommersialisere disse privatskolene, blir bildet komplett. Jeg synes det tegner seg et bilde av et Utdannings-Norge hvor igjen struktur, ideologi og privatisering skal bli viktigere enn innhold, resultater og læring for barna.

Bente Thorsen (FrP) [18:56:28]: Dette er det siste budsjettet i denne stortingsperioden, og dermed er det siste mulighet for regjeringen til å innfri løftene fra Soria Moria II. Der lovte de bl.a. å øke tallet på preste- og diakonstillinger i Den norske kirke.

Komiteen skriver i en fellesmerknad at

«Den norske kirke som en landsomfattende åpen folkekirke er avhengig av en prestetjeneste som er nærværende i alle lokalsamfunn».

Men det blir ikke flere prester og diakoner av fagre ord. Det må penger til for å innfri løftene om flere stillinger i Kirken. Realiteten er at det kuttes 14 prestestillinger i løpet av dette året og neste år. Det er heller ikke opprettet en eneste diakonstilling. Men regjeringspartiene har en mulighet til å rette opp dette i forbindelse med revidert budsjett.

Kirken er avhengig av oppdaterte IKT-løsninger for å få effektiv drift. Det er omsider innført elektronisk kirkebokføring, og de aller fleste av oss trodde at dette ville bety en effektivisering. Men systemet Kirken må bruke, er gammelt og har vært til mer frustrasjon enn glede, meldes det om.

Fremskrittspartiet vil gi Kirken trygghet, frihet og handlekraft til fortsatt å være en åpen og aktiv folkekirke. Vi vil derfor styrke prestetjenesten med 30 mill. kr. Vi har også bevilget 20 mill. kr til å dekke Kirkens IKT-behov og til elektronisk kirkebokføring.

Sjømannskirken er en stor ressurs for nordmenn i utlandet. Blant annet gjør sjømannskirken i Spania, gjennom Familieveiviseren, en formidabel jobb for barn i akutt krise. Vi vil at det viktige tilbudet skal fortsette og bevilger 1,5 mill. kr til dette.

I et stadig mer flerkulturelt samfunn med mange ulike trossamfunn er det viktig at den enkelte har god kjennskap til egen tro og identitet. Opplæring i vår kristne tro og kristne verdier er viktig for å opprettholde en engasjert folkekirke. I evangeliet etter Matteus 19,14, står det:

«Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke i å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.»

For at flere barn og unge skal få delta nettopp i trosopplæring, øker Fremskrittspartiet posten med 16 mill. kr utover regjeringens forslag.

Kirkebyggene er av de viktigste og eldste kulturbygg vi har. Stadig kan vi lese om hvilken dårlig forfatning kirkene er i. For eksempel står Kvikne kirke og forfaller. Et utett tak gjør at fuktighet tærer på den unike kirken fra 1600-tallet. I Riksrevisjonens og KAs rapporter kommer det tydelig fram at vår kirkelige kulturhistorie er i ferd med å råtne på rot.

Dette vil ikke Fremskrittspartiet sitte og se på. I evangeliet etter Johannes 14,2, sies det:

«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?»

For at det fremdeles skal være mange rom i Guds hus, bevilger Fremskrittspartiet 100 mill. kr til opprustning og brannsikring av kirker. I tillegg gjenoppretter vi rentefrie lån til kirkebygg.

Formidling av historie er viktig, ikke minst i tider som disse, da antisemittisme og annen rasisme blir mer og mer utbredt. Oppslutningen om ekstreme politiske og religiøse bevegelser er økende, og da er det livsviktig for demokratiet at kunnskapen om annen verdenskrig holdes levende. Fremskrittspartiet bevilger derfor mer penger til både Narviksenteret og Stiftelsen Arkivet. Dette er fagmiljøer som gjør en viktig jobb på hver sine områder innen krigshistorien.

Fremskrittspartiet satser i budsjettet på utdanning og forskning. Livslang læring blir stadig viktigere, siden mange kommer til å skifte arbeid langt oftere enn det som har vært vanlig til nå. Det innebærer at vi må ha en godt utbygd voksenutdanning, med oversiktlige og fleksible tilbud tilpasset arbeidsmarkedet. I dag er voksenutdanningen fragmentert og lite oversiktlig. Fremskrittspartiet foreslår å bevilge 10 mill. kr til en felles nasjonal strategi, som vil gi fleksibilitet og en helhetlig politikk for voksnes læring innen alle utdanninger.

Jeg må få lov til å komme med en oppklaring. Komiteen var svært opptatt av at det i merknadene om nettskolene, side 65, andre spalte helt nederst, skal stå «styrke nettskolene» osv. Ved en inkurie er ikke dette rettet opp, slik at det fremdeles står «studieforbundene» der det altså skal stå «nettskolene». Det er det ganske viktig for komiteen å understreke.

Nettskoler har lang erfaring i å nå ut til voksne over hele landet, og i mange tilfeller oppnår nettstudenter like gode, og ofte bedre, resultater enn ordinære studenter. Nettbasert utdanning har et stort ubenyttet potensial, som må brukes langt mer innen alle utdanningsnivåer.

Flere kommuner har opprettet nettbasert etter- og videreutdanning til sine lærere. Resultatene herfra er gode, og lærerne, som slipper å reise bort i flere uker, er veldig fornøyd. Et ekstra pluss er det at kommunen har råd til å la langt flere ta del i utdanningen.

Regjeringen satser på etter- og videreutdanning for lærerne og bør lytte til det som står i Job 34,16:

«Har du forstand, så hør dette! Lytt til det jeg sier!»

Jeg satser på at dette når fram til rette vedkommende, slik at nettbasert etter- og videreutdanning av lærerne blir tatt i bruk i regjeringens satsing.

Undersøkelsene TIMSS og PIRLS viser at de svakeste elevene gjør det bedre i både lesing, matematikk og naturfag, og det er vi selvsagt glad for. Disse resultatene viser samme tendens som i regjeringens satsing Ny GIV. Men det viser seg også at det bare er de svakeste elevene som oppnår bedre karakterer. De som har karakteren 3 og høyere, får dårligere uttelling enn dem som er i den ordinære skolen.

Fremskrittspartiet er skeptisk til skippertaksmetoden som Ny GIV representerer. Den må settes inn mye tidligere i utdanningsløpet, i tillegg til at kontinuerlig tilbakemelding og repetisjon er det som gir best resultater for elevene. Derfor mener vi at dette må innarbeides og gjøres til rutine. Gode rutiner og vekt på basisfag, ikke minst realfag, må på plass. Vi må huske på at hele Norges velstand er bygget på realfagskunnskap. Olje, prosessindustri, oppdrett – alt dette er umulig uten dyktige realister. Det må derfor satses sterkere på realfag på alle nivåer i skolen.

Vi skal glede oss sammen med lærere og elever over framgang, men det er mye å gjøre før vi når det nivået vi skal være på i realfagene. Fremskrittspartiet mener at de flinkeste elevene må få oppgaver som ivaretar deres faglige nivå, slik at de utfordres til å bli enda bedre.

Norge trenger langt flere kompetente fagfolk, særlig sykepleiere og ingeniører. Fremskrittspartiet har både finansiert og økt antallet studieplasser for ingeniører og sykepleiere i sitt budsjett.

Fremskrittspartiet har lenge sett ingeniørpotensialet som mange fagarbeidere besitter, og har derfor gjentatte ganger bedt om at Y-veien blir gjort søkbar og mer forutsigbar, på lik linje med andre studier. Dette har vi nå fått gehør for hos statsråden, og det er vi sammen med arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene veldig glad for. Vi har store forventninger til at det allerede fra våren av blir gjort gjeldende.

Fremskrittspartiet er enig i Salomos ordspråk 8,11, der det står:

«For Visdommen er bedre enn perler, av alle skatter er ingen som hun.»

Da må det legges til rette for at flest mulig får ta del i visdommen.

Fremskrittspartiets budsjett gir trygghet, frihet og handlekraft både for utdanningssektoren og for Kirken.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Harberg (H) [19:05:31]: Vi behandler i denne debatten en av de viktigste delene av budsjettet for neste år. Akkurat det er det sikkert flere komiteer og fraksjoner som vil påstå, men jeg har tenkt å stå på mitt.

Budsjettet for utdanning og forskning er ekstra viktig, fordi dette er selve grunnsteinen i et samfunn i stadig utvikling, et samfunn som har og fortsatt vil ha en internasjonalt sentral posisjon gjennom å kunne utdanne de beste hodene. Kunnskap og kompetanse er selve grunnlaget for nytenkning og innovasjon. Det passer godt sammen med Høyres nye ideer og bedre løsninger.

I 2010 leverte regjeringens handlingsromutvalg for høyere utdanning sin rapport, der de påpekte et redusert handlingsrom i sektoren. Dette lovet daværende statsråd Tora Aasland å ta på alvor, og hun lovet tett dialog med sektoren. Ingen av tilbakemeldingene fra utdanningsinstitusjonene tilsier at dette er fulgt opp. Det ikke å rette opp det reduserte handlingsrommet og øke den grunnleggende finansieringen til universiteter og høyskoler er en utilgivelig unnfallenhet fra den sittende regjeringen. I syv år har de styrt departementet, holdt mange festtaler og lovet mangt og mye, men lite har skjedd. Et felles ønske fra Stortinget om å styrke kvaliteten i utdanningen er ikke fulgt opp. Handlingsrommet må rettes opp, og utdanningsinstitusjonene må ha en finansiering som både sikrer de grunnleggende investeringene og gir dem belønning for utført arbeid.

Publikasjonspoengene er en del av den resultatbaserte finansieringen for universitetene. Flere universiteter enn før er nå med i ordningen, og forskerne publiserer mer, men alle belønnes fra en lukket sekk. Flere av dem opplevde i fjor at økt aktivitet ga mindre betaling. Det er ikke særlig inspirerende! Resultatbaserte finansieringsordninger må være en reell gulrot. Høyre vil styrke grunnfinansieringen, vi setter inn ekstra midler til å løfte videre de beste kompetansemiljøene, og vi vil ha en skikkelig gjennomgang av den resultatbaserte finansieringen, slik at den virker som den skal: Den skal inspirere til høyere kvalitet, og den skal belønne godt utført arbeid.

Regjeringen skryter av å ha opprettet en rekke nye studieplasser. Det er riktig at de viderefører de studieplassene de har startet opp, og det må de gjerne skryte av. Det blir derimot ikke riktig når dette skrytet benyttes som svar på utfordringen med de store ungdomskullene som de nærmeste årene skal starte sin utdanning. Da er det antall plasser til førsteårsstudenter som gjelder. Det er utfordringen, og den må løses.

Det er mange unge som vil ta høyere utdanning, og vi har stort behov for utdannede arbeidere til mange yrker. Vi har for få lærere, ingeniører og helsearbeidere med relevant og god utdanning. Det er en alvorlig utfordring. Høyre etterlyser derfor regjeringens plan for å rette opp i dette. Vi etterlyser et budsjett med konkrete og tydelige grep for å sikre den viktigste kompetansen – et budsjett som gir tydelige signaler og forutsigbarhet, et budsjett som satser på kompetansebygging, økt konkurransekraft og verdiskaping.

Det har slått meg at kampene om rett og galt i dag og de samme kampene helt tilbake til Jesu tid er ganske like. «Og når en blind leder en blind, faller begge i grøfta», var hans svar på kritikk fra de skriftlærde. Jeg skal ikke her antyde hvem som leder hvem, eller komme med påstander om blinde politiske motstandere – det ville være å gå altfor langt – men for oss virker det som om statsråden nå i sin mangel på plan og tydelige bestillinger er farlig nær grøftekanten. Høyre vil være tydelig i bestillingen til sektoren, og vi vil være tydelige på at Norge skal ha universitetsmiljøer i verdensklasse. Det styrer vår innsats på dette feltet.

To grupper kommer ekstra dårlig ut i den politikken regjeringen viderefører i budsjettet. De nye universitetene får heller ikke i dette budsjettet den tiltenkte drahjelp gjennom tilføring av rekrutteringsstillinger. Mangelen på rekrutteringsstillinger vil gi store utfordringer, ikke bare for de nye universitetene, men for hele sektoren. Dette har Universitets- og høgskolerådet vært tydelige på og advart om, og Høyre har derfor lagt inn 50 mill. kr til dette i sitt alternative budsjett.

Den andre gruppen som kommer dårlig ut, er studenter ved private høyskoler, som kommer økonomisk dårligere ut etter fullførte studier, både gjennom at disse høyskolene ikke får tilskudd i samsvar den infrastruktur de må ha på plass, og at studiefinansieringen ikke bidrar til å utjevne den forskjellen i kostnader dette medfører for disse studentene.

Mette Hanekamhaug (FrP) [19:10:25]: Denne uken kom TIMSS-undersøkelsen, som viste framgang siden sist. Det er positivt. Vi har observert Høyre og regjeringa krige om hvem som har æren for disse resultatene, men dessverre har Norge fremdeles altfor få elever i den høyest presterende gruppen. En gjennomsnittlig skole som ikke evner å dyrke fram potensialet i flere faglig sterke elever, er lite å juble over. Jeg gleder meg mer til dagen da Fremskrittspartiet presenterer sine resultater, med en skole i verdensklasse.

For å få til dette må vi se på tiltak for å styrke grunnutdanningen. Vi vil aldri klare å henge med eller hevde oss i den internasjonale konkurransen dersom vi har så store mangler i basisferdigheter som det vi ser i dag. Det er svært mange enkelttiltak en kan og bør gjøre for å styrke grunnopplæringen. Den hellige treenighet for Fremskrittspartiet er trygghet, frihet og handlekraft. Får vi disse på plass, vil vi også få en langt bedre skole.

Formålet med undervisningen i skolen kan vi finne i Salomos ordspråk første samling kapittel 1 vers 4, nemlig «å gi uvitende vett og den unge kunnskap og omtanke». Dette grunnprinsippet er det viktig at foreldrene er trygge på blir oppfylt. Foreldre og foresatte fortjener å være trygge på at deres barn blir gitt mulighet til og hjulpet med å tilegne seg den kunnskapen som faktisk kreves for å fungere i samfunnet framover.

Den viktigste faktoren for en god undervisning er lærerne. Som det står skrevet i Johannes 13,15:

«For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere også skal gjøre slik som jeg har gjort for dere.»

Dette aspektet er viktig å få fram, aspektet om hvor viktig lærerne er som rollemodeller for våre barn, for våre elever og for motivasjon og læringsvilje i skolen. De er forbilder og skal stimulere til lærelyst. Dessverre har vi en regjering som ikke prioriterer å øke kunnskaps- og kompetansenivået hos dagens lærere. Satsingen på videre- og etterutdanning er altfor dårlig og møter på langt nær det behovet vi ser foreligger.

Det gir jo ikke foreldre trygghet når «krafttiltaket» regjeringa gjør i forbindelse med å øke antall ungdomsskolelærere, gjøres med en fordeling som samtlige innenfor skolesektoren sier slår tilfeldig – og i flere tilfeller feil – ut.

Også elevene fortjener trygghet – trygghet i skolehverdagen, trygghet til å gå på en skole der de ikke blir utsatt for vold og trakassering. Det er fra regjeringas side forbausende lite satsing på forebygging av vold i skolen.

Frihet er en annen grunnverdi for oss, frihet for foresatte og for elever til selv å velge hvilken skole de ønsker å gå på, gjennom fritt skolevalg. Det er forunderlig hvordan regjeringa ikke engang ønsker å ta stilling til eller være med i diskusjonen om innføring av fritt skolevalg. Vi lever i et samfunn hvor valgfrihet er en selvfølge på mange områder – alt fra strømleverandør, tele, bank og sykehus til andre ting. Men skole, våre barns arbeidsplass, der grunnlaget for hele deres framtid blir lagt, er det ikke lov å velge.

Også elevene fortjener større frihet, frihet til selv å bestemme over større deler av egen skolehverdag. Ta f.eks. sidemålsundervisningen: Vi er i en situasjon hvor manglende lese- og skriveferdigheter er utbredt, og hvor nesten en femtedel av guttene har store kunnskapshull. I Paulus’ andre brev til korinterne sier han det godt:

«For det ligger ikke noe annet i det vi skriver, enn det dere selv kan lese og forstå. Jeg håper dere kan forstå fullt ut ...»

Han presiserer dermed viktigheten av gode lese- og skriveferdigheter, både for å kunne uttrykke seg og for å ha forståelse for det skrevne ord. Tidlig innsats på dette området er avgjørende, samtidig som vi må sørge for at elevene får mulighet til å konsentrere seg om å lære ett skriftspråk bra og ikke to middelmådig.

En annen frihet er å velge flere av fagene selv. Regjeringa har innført valgfag i ungdomsskolen, noe vi i Fremskrittspartiet mener er bra. Men dette gjelder bare 8. og 9. trinn, ikke 10., der vi ser at de største motivasjonsutfordringene ligger.

Fremskrittspartiet er et parti med handlekraft, handlekraft til både å fatte vedtak og å iverksette dem, tiltak vi vet vil fungere for bedre læring.

For det første har vi en utfordring med rådgivningen i ungdomsskolen. Tradisjonen tro blir fremdeles «teoristerke» elever rådet til å velge studiespesialisering, mens de med mindre gode resultater i typiske teorifag blir anbefalt å velge yrkesfag. Dette er alt annet enn å anerkjenne viktigheten av yrkesfagene. Det skaper et inntrykk av at yrkesfaglig studieretning er mindre teoretisk krevende, men det er jo ikke det det er snakk om! Det er snakk om at abstraksjonsnivået i teorien det undervises i, er lavere, men det fordrer jo ikke mindre kognitiv kapasitet. Elevene blir dermed forespeilet en skolehverdag og en skoleretning som ikke samsvarer med virkeligheten. Flere opplever at hinderet er for stort, og faller dermed fra.

Samtidig er det for få læreplasser. Fremskrittspartiet har handlekraft. Vi er derfor opptatt av å gjennomføre tiltak som gjør at vi får flere lærlingplasser i samfunnet. For det første fjerner vi arbeidsgiveravgiften for lærlinger, slik at bedriftene får økonomiske incentiver til å ta dem inn. For det andre må vi sørge for at lærlingtilskuddet blir økt, slik at de faktiske kostnadene knyttet til lærlinger blir møtt. Deretter må vi se på muligheten for f.eks. starttilskudd til bedrifter som ønsker å gjøres om til lærebedrifter.

En observasjon som kanskje er like fascinerende som det synet av en brennende busk vil være, er regjeringas imponerende evne til å forhandle bort seg imellom tiltak samtlige uttaler å være for. Jeg tenker ikke bare på den elleve måneders studiestøtten, men også på tiltaket for økt fysisk aktivitet i skolen. Det er ikke lenge siden vi behandlet Fremskrittspartiets forslag om fysisk aktivitet. I debatten skrøt samtlige regjeringspartier av hvor bra forslaget var, og av hvor viktig det var å få det implementert, men de stemte selvfølgelig imot.

Begrunnelsen vi fikk, var at tiltaket ville koste 5,3 mrd. kr. Fredag fikk vi i Fremskrittspartiet svar på vårt skriftlige spørsmål om bakgrunnen for dette regnestykket. Resultatet vi fikk, var ikke overraskende. Det viste at tallgrunnlaget og forutsetningene for det regnestykket vi ble presentert for, var urealistisk og så fjernt fra virkeligheten som det er mulig å komme. Hele grunnlaget for utregningen de hadde gjort, var feil. Dermed ble også tallene for kostnaden ved dette forslaget feil. Jeg håper folk ser at forsøket på bukkespranget over vårt forslag endte med et totalt pladask, og at fornektelse av sannheten lik den vi ser i Matteus 26,34, ikke blir bedre selv om den presenteres tre ganger.

Fremskrittspartiets treenighet er trygghet, frihet og handlekraft, tre momenter som vi må sørge for å få implementert i skolehverdagen for å få en bedre skole. Vi er opptatt av å skape en god skole for alle – en god skole for de teorisvake elevene, en god skole for de gjennomsnittlig presterende elevene og en god skole for å heve de sterkeste elevene. Dessverre er vi skuffet over at disse målsettingene ikke vil bli nådd med det framlagte budsjettet. En kan vel bare be til høyere makter om at også regjeringspartiene ser disse manglene og ønsker å omprioritere. Og det er jo nettopp i disse juletider mirakler kan skje.

Henning Warloe (H) [19:18:52]: Her blir det ingen bibelsitater, for forskningspolitikk er spennende nok som den er (munterhet i salen), først og fremst fordi forskning handler om ny kunnskap, nye ideer og ny innsikt. Forskning handler om å finne veien inn i ukjent terreng og å skape noe nytt. Forskning har faktisk mye til felles med kunst på denne måten. Men forskning er, til forskjell fra kunsten, også et møysommelig og metodisk arbeid, der mange små skritt tas av en mengde ulike individer og grupper, som gjennom å dele resultatene bygger stein på stein for å løse gåter og finne svar. Ofte vet ikke forskerne hvor svarene finnes, eller hvordan det kommer til å skje. Veien blir til mens man går, eller – mer presist – mens man forsker. Og det tar tid, ofte svært lang tid.

Forskningspolitikk blir derfor en krevende øvelse. Ulik mye annen politikk handler det ikke mest om å styre. Det handler mer om å tilrettelegge, stimulere og gi frihet. Mye av Høyres kritikk mot regjeringens rød-grønne forskningspolitikk ligger nettopp her. Regjeringen har for mange mål som skal nås, det blir for mye detaljstyring og øremerking. Og resultatene skal helst kunne rapporteres og målene nås før neste valg. Vi får det vi kan kalle en instrumentell forskningspolitikk. På samme måte som den instrumentelle kulturpolitikken til regjeringen blir sektorpolitikken og sektoren selv ofte redusert til verktøy for å nå andre og større politiske mål, enten det gjelder distriktspolitikk, utjevning av sosiale forskjeller eller mer likestilling. Eller som kunnskapsministeren etterlyste på Forskerforbundets konferanse i november: «mer grensesprengende forskning». Jeg må si at kunnskapsministeren må være svært klarsynt hvis hun tror det går an å vite på forhånd hvilken forskning eller hvilke prosjekter som kommer til å bli grensesprengende. Jeg håper ikke regjeringen satser på å lage noe så selvmotsigende som en plan for mer grensesprengende forskning.

Men en ny forskningsmelding kommer snart, og den ser vi i Høyre frem til. Da kan vi ta den mer overordnede debatten om forsknings- og kunnskapspolitikk som jeg så vidt berørte i starten av mitt innlegg. Jeg skal derfor nå ta for meg de konkrete tiltakene Høyre er opptatt av i budsjettet for 2013, og de utfordringene vi er opptatt av å løse i dette mer kortsiktige perspektivet.

Vi står i en situasjon hvor Norge har solid økonomi, høy sysselsetting og store inntekter basert i stor grad på olje- og gassektoren. I motsetning til hva mange tror, handler ikke det norske oljeeventyret bare om en råvare, men også svært mye om kunnskap og teknologi. Utfordringen for Norge er at mange andre deler av næringslivet ikke er så kunnskapsintensivt og innovativt som det som trengs for å kunne konkurrere internasjonalt fra høykostlandet Norge. Etter hvert som olje- og gasseventyret kommer til å nærme seg slutten, må vi derfor i mellomtiden ha investert i forskning, utvikling og innovasjon i et bredt spekter av næringer for å finne «det vi skal leve av etter oljen», som det heter. Og vi må sikre at spissteknologi fra olje- og gassutvinning kan nyttiggjøres også på andre områder.

Vi vet at Norge investerer mindre enn f.eks. våre naboland i forskning og utvikling. Og vi vet at det først og fremst er i næringslivet denne store forskjellen finnes. Svenske bedrifter bruker f.eks. nesten det firedobbelte på forskning regnet i prosent av BNP sammenlignet med norske bedrifter. Derfor satser Høyre tungt i sitt alternative budsjett på støtte til kommersialisering av forskningsresultater, på forbedring av SkatteFUNN og styrking av Brukerstyrt innovasjonsarena for å stimulere til mer forskning i næringslivet. Jeg vet etter flere debatter her i Stortinget at regjeringen er enig i at Norges utfordring på forskningsfeltet er at det forskes for lite i næringslivet. Marianne Aasen sa det samme i sitt innlegg tidligere i dag. Da er det merkelig at regjeringen ikke tar sterkere grep for å bedre situasjonen.

Men Høyre vil mer. Vi må ruste opp Norge som kunnskapsnasjon. Vi må bli mer opptatt av kvalitet enn av kvantitet. Vi må være så kompromissløse når det gjelder kvalitet, at vi ikke lar andre mål som dem jeg tidligere nevnte, og andre, komme i veien for dette. Og vi må bli mer internasjonale. Distriktsmesterskap og norgesmesterskap er ikke interessant i forskningens verden. I forskningens verden er det best i verden som teller. Norge har muligheter til en kraftigere satsing på sine beste folk, miljøer og institusjoner. Derfor har Høyre i budsjettet for 2013 satset på midler til både verdensledende forskningsmiljøer, generelle stimuleringsmidler for internasjonalt forskningssamarbeid og satsing på et såkalt Global Center of Expertise.

Helt til slutt: Det satses på forskning i Norge, og da særlig i form av offentlige midler over statsbudsjettet. Men siden vi vet at rekrutteringen av nye talenter til forskningen er så viktig, blir det ikke bare merkelig, men nesten mystisk at ikke regjeringen gjør noe på dette området i 2013, og heller ikke gjorde noe i 2012, i 2011 eller i 2010. Fire år uten noen nye stipendiater eller postdoktor-stillinger til universitets- og høyskolesektoren finansiert over statsbudsjettet er utrolig lite ambisiøst. Høyre har hatt dette inne hvert av de siste årene som jeg nevnte, med til sammen 200 mill. kr over fire år.

Statsråd Rigmor Aasrud [19:24:12]: Det er vel en historisk dag i dag, for sjelden har Bibelen vært brukt så ofte i denne salen for å illustrere egen politikk, og det gleder jo en kirkeminister.

Men også sist fredag var en historisk dag. Da ble Stein Reinertsen tilsatt som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Det var første gangen siden reformasjonen at en ny biskop i Den norske kirke ikke ble utnevnt av enten Kongen selv eller Kongen i statsråd.

At ansvaret for tilsetting av biskoper og proster nå er overført fra kirkelig statsråd til kirkelige rådsorganer, er en direkte konsekvens av det brede kirkeforliket som alle de politiske partiene på Stortinget sto samlet om i 2008. Forliket var grunnlaget for de omfattende endringene i Grunnloven som ble vedtatt her i stortingssalen i mai i år. Grunnlovsendringene var resultat av en lang historisk prosess, der stadig flere oppgaver og mer ansvar er overført fra stat og kommune til Kirkens egne organer. Gjennom endringene i Grunnloven som nå er gjennomført, er det lagt et nytt grunnlag for videre selvstendiggjøring av Den norske kirke.

Selv om noe er forandret, er fortsatt mye det samme. Det innebærer bl.a. at dagens finansieringsordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal videreføres. Staten vil fremdeles ha ansvar for at Kirken har rettslige, organisatoriske og økonomiske rammer som kan underbygge og videreutvikle Den norske kirke som folkekirke.

Kirkens framtid hviler i stor grad på hvordan den er i stand til å ivareta kontakten med barn og unge. Gjennom trosopplæringsreformen er det nå lagt til rette for at nye generasjoner kan få kjennskap til egen tro og oppleve tilhørighet til Kirken. Komitéinnstillingen viser at denne reformen fortsatt har bred oppslutning i Stortinget. Med årets budsjettøkning på 31 mill. kr er bevilgningene til trosopplæringsreformen kommet opp i 234 mill. kr. Det betyr at en rekke nye menigheter nå blir med i reformen, og at vi stadig nærmer oss målet om at dette viktige tilbudet kan være på plass i alle landets menigheter.

Kirken betyr mye for lokalsamfunnene våre og for svært mange mennesker. Den samler oss i glede og i sorg, ved markering av høytider og familiære begivenheter, og den er til hjelp og støtte for mennesker i krise. Derfor er det også en viktig samfunnsoppgave å sørge for at menighetene i Den norske kirke har gode rammebetingelser. Under vår regjering har det vært en betydelig økning i innsatsen for å ta vare på og vedlikeholde kirkebyggene. Mens de samlede utgiftene til vedlikehold og rehabilitering av kirkebygg i 2005 utgjorde 285 mill. kr på landsbasis, har kommunene og de kirkelige fellesrådene fra 2008 og fram til i dag i gjennomsnitt benyttet ca. 700 mill. kr årlig til samme formål. Det vil si at den årlige innsatsen på dette området er langt mer enn fordoblet under denne regjeringen, og at et stort antall kirker er satt i stand.

Foruten økningen i bevilgningene til trosopplæringsreformen og styrkingen av den lokale kirkeøkonomien, er det under vår regjering gjennomført flere tiltak som vil ha stor betydning for Kirkens videre utvikling. Vi har – i tråd med kirkeforlikets forutsetninger – gjennomført demokratireformen i Den norske kirke. Vi vil også i fortsettelsen holde fast ved målet for reformen, som er å engasjere og inkludere bredden av kirkemedlemmene i den videre utviklingen av Kirken.

Bevilgningene til prestetjenesten har økt det siste tiåret som følge av at prestene har fått nye tjenesteordninger. De nye tjenesteordningene har lagt til rette for mer samarbeid og bedre tjenestefordeling mellom prestene, samtidig som prestene har fått en bedre regulert arbeidstid og fritid. Dette har vært et nødvendig arbeid for å fornye og tilpasse prestetjenesten til de krav dagens samfunn stiller.

Jeg har merket meg at det i komitéinnstillingen er pekt på flere områder som krever økt innsats innenfor kirkeforvaltningen. Komiteen viser bl.a. til betydningen av at Kirken tar i bruk moderne teknologi og styrker sin tilstedeværelse på Internett. Jeg deler dette engasjementet med komiteen og vil sammen med Kirken arbeide videre for å finne løsninger for å realisere flere av de felles IT-strategiene som menighetene og Den norske kirke har. Da må vi være tydelige på forpliktelsene som også fellesrådene har for å bidra i en slik fellesløsning.

Helt til slutt må jeg skuffe representanten Thorsen, som sa at dette var det siste budsjettet som denne regjeringen la fram. Vi har tenkt å legge fram et statsbudsjett til neste år og i mange år framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [19:29:26]: Jeg tror vi lar det siste ligge.

I Soria Moria-erklæringen II står det at regjeringen vil øke tallet på prester- og diakonstillinger.

Senest i dag leste jeg i avisen at Møre bispedømme må kutte fire prestestillinger for å holde budsjettet sitt. Med unntak av en bevilgning på 5 mill. kr til prester i denne fireårsperioden har prestebudsjettet de siste årene knapt dekket lønnsstigningen. Med andre ord har regjeringen underbudsjettert lønnsbudsjettet til prestene. Det blir det kun færre prester av dersom budsjettet skal overholdes, og det skal det jo. Spørsmålet blir da: Mener statsråden at løftet om å øke tallet på preste- og diakonstillinger er innfridd?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:30:21]: Vi har hatt en betydelig økning i bevilgningen til Den norske kirke. Fra 2005 og fram til i dag har bevilgningene økt med 47 pst. Når vi går inn i Statens sentrale tjenestemannsregister, er antall årsverk økt fra 1 345 til 1 385 når det gjelder prestestillinger. Det har vært en økning, men det er – som på mange områder – også behov for å ha fokus på den arbeidsbelastningen som er i Den norske kirke. Det er viktig at vi har gode arbeidsvilkår for dem som jobber, men når vi skal se på den belastningen, er det også viktig å se hvilke tjenester prestene utøver. I samme periode har det blitt nesten 1 600 færre vigsler og over 3 000 færre barnedåper. Det betyr at en må se bemanningen i Den norske kirke i sammenheng med de oppgaver som skal utøves.

Bente Thorsen (FrP) [19:31:20]: Jeg vil bare understreke at ca. 80 av de stillingene som statsråden viser til, blir finansiert av andre enn staten. Jeg skjønner at vi ikke kommer videre med denne problemstillingen her.

Rapporter viser at flere av landets kirker mangler nødvendig brannsikring og er i ferd med å råtne på rot. Kirkene våre er noen av de viktigste kulturminnene vi har, og et tap av disse er et tap av en viktig del av vår felles historie. I Soria Moria II sier regjeringen at viktige kulturminner skal sikres varig vern:

«Nasjonalt viktige kulturminner skal settes i stand og sikres et varig vern.»

I budsjettframlegget er rentefrie lån til kirkebruk nullet ut. Dersom regjeringen faktisk ønsker vern av kirkebygg, hvorfor i all verden velger de da å fjerne en ordning som de selv skryter av og sier har vært så velfungerende og effektiv?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:32:26]: Svaret på det er at det per 10. desember ikke var noen søknader fra norske kommuner om å sette i stand flere kirker, men det var igjen penger på posten.

Svein Harberg (H) [19:32:51]: Jeg er sikker på at Presteforeningens representant på galleriet har fått mange nye tolkninger og mye inspirasjon av debatten her i dag. Jeg er ikke sikker på om budsjettet er like inspirerende.

Det er riktig som statsråden sier, at kirken er inne i en periode som er preget av kirkeforliket – som vi har vært sammen om her på Stortinget – og det har vært mange utfordringer for Kirken. Dem har de tatt. De har også fått beskjed om omstillinger, og på bestilling fra departementet har de jobbet med effektivisering og plan for ny IKT-strategi. Nå var dette klart til realisering. Jeg regner med at når statsråden har vært med og bevilget penger til dette gjennom flere år og forberedt dette, var det meningen at også investeringene skulle skje. Nå lurer jeg på hva som fikk statsråden til å ombestemme seg når det gjaldt disse investeringene?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:33:46]: Det er riktig at vi har vært med på å bevilge midler til et forprosjekt for å se hvordan man kunne organisere og drifte IKT i Den norske kirke. Som representanten Svein Harberg er godt kjent med, er det mange forskjellige aktører. Det er Kirkerådet, lokale menighetsråd, lokale fellesråd, Kirkelig arbeidsgiverforening – det er mange aktører inne i Den norske kirke. Derfor har det vært viktig for oss å bidra til en utredning om hvordan vi kan organisere et felles IKT-system for Den norske kirke. Det har vi fått presentert noen løsninger på, og jeg tror vi har funnet en god en, men det er viktig for meg – før vi går videre med det – at vi har en forsikring om at også de lokale leddene blir med og tar sin del av finansieringen, hvis ikke lager vi bare et nytt IKT-selskap som vil dekke bare deler av Den norske kirke. Det trenger vi noen forsikringer om før vi går videre og ser på hvordan vi kan få til nye IKT-løsninger.

Svein Harberg (H) [19:34:50]: Det er jo nettopp det dette forprosjektet har vært med og legge til rette for, og jeg kan ikke se hva som skulle være usikkerheten. Det er ingen tvil om at her må det gjøres noe. Det vil vel tvert imot være uforsvarlig ikke å bruke det som en nå har kommet fram til. Signalene er klare på at hvis ikke dette gjøres nå, må det gjøres en fornyet jobb når dette skal realiseres, for her skjer det ting hos leverandørene hele tiden. Dette kan tas i bruk nå – hvis en venter for lenge, må en gjøre jobben på nytt.

Jeg hører statsråden antyder at hun forventer at andre bidrar. Kirken driver nøkternt og nøysomt, de driver aktivt og godt. Hvis de nå skal gjøre dette på egen hånd, uten statsrådens hjelp, hva tenker statsråden at de da skal kutte i – er det prestestillinger, trosopplæringen eller arbeidet til de kirkelige organer, som nå skal ta alle avgjørelser i Kirken?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:35:55]: Man er avhengig av at også de lokale fellesrådene er med på å finansiere. Mange av fellesrådene har sine IKT-løsninger – bl.a. liggende i kommunene – uten at det er synlig i de enkelte fellesrådenes budsjett. Vi må ha en forsikring om at de er med.

Det nye selskapet som skal drive IKT for Den norske kirke, blir rigget som et aksjeselskap. I dag er også finansiering fra Opplysningsvesenets fond inne i det aksjeselskapet. Jeg tror det nå er viktig at vi ser på hele finansieringsordningen for hvordan man kan komme fram til en god IKT-løsning. Det er bl.a. allerede planlagt at en del av investeringene skal skje via lånefinansiering. Det er viktig at vi får på plass en helhetlig løsning som vi er sikre på er bærekraftig også i tiden framover, sånn at vi ikke rigger et selskap som ikke får hektet alle kirkens deler inn i det. Det er vi nødt til å forsikre oss om.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:37:03]: Til det siste: Jeg er redd for at statsråden nå lar Den norske kirke gå ut på en ørkenvandring. Det har jo lyktes å nå fram før, men det tar veldig lang tid, og jeg lurer på om beskjeden til Den norske kirke nå egentlig blir den samme som Herren ga Moses:

«Hugg to steintavler, lik de første, og kom opp på fjellet til meg.»

Dette haster. Vi trenger å få denne IKT-løsningen på plass, og jeg håper statsråden ikke sitter og venter på forsikringer for lenge.

La meg ta det jeg også har vært litt opptatt av både i budsjettinnstillingen og i flere debatter her: trosopplæringsreformen i Den norske kirke. Vi ligger langt etter det som var forventningen skapt gjennom trosopplæringsreformen. Ser statsråden at det er stor skuffelse og mismot i alle de menighetene som ikke har fått lov til å komme inn, og at vi kanskje ikke oppfyller «la de små barn komme til meg» på en god nok måte gjennom den bevilgningen vi her har på bordet?

Statsråd Rigmor Aasrud [19:38:08]: Jeg skjønner at det er forventninger til å få på plass trosopplæringsreformen i de menighetene som fortsatt ikke har fått ta del i den. Derfor mener jeg den bevilgningen vi har nå, er bra. Den er på 31 mill. kr, og er den største bevilgningen som har vært i ett enkelt år siden reformen ble innført. Det er helt riktig at vi hadde et år – i fjor – da vi ikke hadde bevilgninger, og at vi derfor må bruke noe lengre tid før vi får fullfinansiert reformen. Vi står fast ved at vi skal fullfinansiere reformen og sørge for at alle får ta del i det gode tilbudet som jeg tror trosopplæringsreformen er. Det er viktig at vi holder fast ved den kompetansen som nå finnes ute i bispedømmerådene, og som kan bidra til å motivere til fortsatt innsats. Jeg tror også det er viktig at man på et tidspunkt ser på hele organiseringen, hvor mye penger som skal ligge sentralt, og hvor mye penger som skal legges ut lokalt, når det gjelder trosopplæringsreformen. Det er viktig for meg at pengene kommer ungene til gode.

Svein Harberg (H) [19:39:18]: Jeg har ikke helt lyst å slippe saken vi diskuterte i sted. Jeg skjønner at statsråden har behov for å klarere alle ting omkring det å lage et eget selskap som skal ta seg av IKT-satsingene. Det å få de avklaringene kan jo godt gjøres selv om en legger inn en bevilgning i budsjettet. Det er ingenting som hindrer det. Det er jo det som bekymrer, at det ikke er lagt inn penger i budsjettet nå, slik at hvis en finner ut at dette er en grei måte å gjøre det på, og alle deltar slik de skal, så er pengene klare. Nå har en altså satt det på vent, og det er jo heller ikke særlig drivende med tanke på prosessen med å få alle de andre med. Det som forundrer meg, er at statsråden – mens hun skal avklare dette – egentlig setter dette på vent et helt år. Hun har selvfølgelig en sjanse til våren – vi får håpe den blir brukt.

Statsråd Rigmor Aasrud [19:40:10]: Det er viktig når man lager IKT-systemer – jeg har jo noen andre IKT-systemer som jeg også jobber med, i andre deler av sektoren – at det er godt gjennomtenkte prosjekter. Jeg er enig i at man ikke skal la det gå for lang tid fra man har etablert et forprosjekt, til man er over i en fase der man kan ta løsningene i bruk, men allikevel tror jeg det er viktig at man får gått ordentlig inn i problemstillingene.

Det er ikke sånn at man ikke bruker penger på IKT-løsninger i Den norske kirke per i dag. Men så lenge man rigger et aksjeselskap som dels skal være lånefinansiert, er det et spørsmål hvor mye av dagens driftsmidler som skal legges inn og eventuelt finansiere driften, hvor mye man bruker av lånemidler, og hvor mye man kan bidra med fra Opplysningsvesenets fond. Det er vi nødt til å jobbe litt mer med, men jeg er innstilt på at vi skal bidra til å finne løsninger som gjør at vi kommer videre med den IKT-satsingen som er planlagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:41:36]: Regjeringens visjon er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Det er en visjon som er godt forankret i våre naturlige forutsetninger. Men jeg er litt i tvil om hvorvidt vi har så gode forutsetninger som vi kan lese om i Matteusevangeliet, kapittel 14, der Jesus metter 5 000 mann med fem brød og bare to fisker.

Men det er lovende framtidsutsikter som kommer fram, ikke i Bibelen, men i rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050», utgitt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Rapporten anslår at omsetningen fra fiskeri- og havbruksnæringen vil kunne nå mer enn 500 mrd. kr årlig i 2050. Det innebærer en seksdobling av omsetningen i sjømatnæringen.

Skal vi realisere dette potensialet, må vi fortsette å investere tungt i marin forskning. En stor del – i overkant av en tredjedel – av Fiskeri- og kystdepartementets budsjett går derfor til forskning og innovasjon. Mitt mål er at vi skal være fremst i verden også på hav- og sjømatforskning for å kunne drive bærekraftig høsting av de fornybare marine ressursene, for å utnytte potensialet for økt matproduksjon fra havbruk og for å videreutvikle næringsvirksomhet basert på marine ressurser og ny marin vekst.

Forvaltet riktig er ressursene i havet en evig fornybar kilde til mat og verdiskaping. Men det forutsetter at forvaltningen baseres på gode og vitenskapelige råd.

Vi har en havforskning og en havforvaltning vi kan være stolte av. Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning og Veterinærinstituttet er sentrale rådgivere for vår forvaltning av sjømatressursene. Havforskningsinstituttet og NIFES er nylig evaluert, og de har fått gode skussmål.

Komiteens påpekning av det viktige arbeidet Havforskningsinstituttet gjør vedrørende olje/fisk-problematikken, er et eksempel på nytten av solide, troverdige fagmiljøer på områder som er viktige både for forvaltningen og for det norske samfunnet.

Forskning og kunnskapsutvikling er en forutsetning for videre vekst i havbruksnæringen, så oppfølging av bærekraftstrategien og kunnskapsoppbygging prioriteres høyt for å sikre at en bærekraftig og miljøtilpasset utvikling vil finne sted. Forskning på lakselus, på genetiske påvirkninger mellom rømt oppdrettslaks og ville bestander, på miljøvennlig havbruksteknologi og på sykdom og helse er viktig framover.

Og forskning nytter: I kampen mot lakselusen er det nå kommet lovende resultater i et prosjekt ledet av Akvaplan-niva, der enkeltindivider av rognkjeks har vist en enorm appetitt på lakselus, selv ved lave temperaturer. Dette lover godt for avlusing i nord.

Arktis og Antarktis spiller en nøkkelrolle for det globale klimaet. At vi nå får et nytt isgående fartøy, er viktig for ressurs- og klimaforskningen i nord. Et isgående forskningsfartøy vil styrke Norges evne til å bidra med viktig kunnskap i det internasjonale klimaarbeidet.

For å nå målene for sjømatnæringen er det viktig at vi bruker forskningsmidlene våre optimalt. Høsten 2011 etablerte derfor Fiskeri- og kystdepartementet, i lag med sju andre departementer, strategigruppen Hav21.

Hav21 vil også være viktig for arbeidet med den kommende sjømatmeldingen. Meldingen vil rette oppmerksomheten mot hvordan Norge kan utvikle sin posisjon som sjømatnasjon, og et marint kunnskapsløft i hele den marine sektor vil være et sentralt element.

Vi må tenke langsiktig i forvaltningen av havet, og vi må tenke klokt – like klokt som et kinesisk ordtak sier: «Gi en mann en fisk, og han har mat en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat hele livet.» Derfor er kunnskap og forskning viktig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [19:46:21]: La meg begynne med å gi uttrykk for at jeg synes det er veldig hyggelig og konstruktivt at statsråden tar seg tid også i år til å delta i denne debatten. Det er et veldig viktig felt statsråden forvalter – også for oss.

Men vi har sett i år at bevilgningene til næringsrettet forskning i statsbudsjettet er noe redusert. Vi vet at Norge ikke satser like mye på forskning som mange av de landene vi konkurrerer med. I Fiskeri- og kystdepartementets budsjettframlegg står det at 1 kr til Brukerstyrt innovasjonsarena gir 2,2 kr i næringsfinansiert forskning. Når vi vet at mange av de store, viktige sjømatselskapene i Norge er internasjonalt orientert, og sannsynligvis allokerer forskningsmidlene dit de får best utbytte av dem, burde man ikke ha satset enda mer på Brukerstyrt innovasjonsarena, SkatteFUNN osv.?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:47:22]: Forskningsfinansieringen og forskningsinnretningen er fordelt på flere budsjettområder, og deler av det som blir lansert, ligger under andre statsråder. Men jeg er veldig opptatt av å få næringslivet til å bidra til forskning. SkatteFUNN er en ordning som sjømatnæringen har benyttet seg godt av, og jeg er helt sikker på at den vil fortsette å gjøre det.

Representanten Lien nevner de store internasjonale selskapene. I går sendte jeg ut en pressemelding om at regjeringen åpner for at de faktisk skal få lov til å bli større – dvs.: Vil en bli større og ha en andel større enn 15 pst. av total biomasse i Norge, må en bidra til forskning på en skala som går oppover, og som jeg registrerer at i hvert fall ett av de store selskapene også synes er en fornuftig innretning.

Tord Lien (FrP) [19:48:27]: La meg si at det ikke bare er Marine Harvest som synes det er en fornuftig innretning, det gjør også Tord Lien i første omgang.

Jeg er klar over at det ikke er på statsrådens felt alt jeg spurte om i sted. Det er fjerde gangen fiskeri- og kystministeren er til stede, mens nærings- og handelsministeren aldri har vært til stede i disse debattene, og da er det også vanskelig å sette ham til veggs på det.

Mindretallet har en merknad på statsrådens rammeområde som går på å gi Havforskningsinstituttet en større rolle enn i dag når det gjelder nasjonal koordinering av de forskjellige statlige forskningsfartøyene. Det er grunn til å peke på at Havforskningsinstituttet nesten klarer å lage underverker. De har 250–300 seilingsdøgn og store avanserte fartøyer – det er en enorm prestasjon. Det er de som har mest kompetanse på dette, og for å sikre størst mulig utbytte av skattepengene synes jeg det hadde vært naturlig å gi Havforskningsinstituttet en enda større og tryggere rolle enn i dag.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:49:33]: Når det gjelder dette med å prioritere å delta i en forskningsdebatt, er jeg veldig enig i at dette er et ekstremt viktig område. Det er derfor jeg bruker av tiden min på å prøve å få i gang en diskusjon også med denne komiteen, og så får andre vurdere hvorvidt jeg lykkes i å få en stor og engasjert debatt i dag. Jeg har om ikke annet lært masse bibelord i dag, og det er jo alltid nyttig!

Til Liens replikk knyttet til det jeg oppfattet handlet om samordning av forskningsfartøydrift: Allerede i dag foregår det en stor grad av samordning. Havforskningsinstituttet har en viktig rolle i å samordne og benytte det totale fartøytilfanget. Jeg ser etter alle muligheter for å gjøre det enda bedre, for det koster å ha stål liggende til kai, og dette er ekstremt kostbare båter, som vi må utnytte så godt som mulig. Så vi vil selvfølgelig se på hvordan vi kan utvikle dette samarbeidet enda bedre framover.

Henning Warloe (H) [19:50:53]: Jeg tror vi alle sammen skal være glade for at det miraklet det fortelles om i Bibelen – disse to fiskene osv. som mettet så mange mennesker – ikke lar seg gjenskape i dag. Det ville jo ha redusert etterspørselen og markedspotensialet betydelig for den sektoren og den næringen som fiskeriministeren bestyrer.

Jeg vil, som Tord Lien, si at det er kanskje oppsiktsvekkende at næringsministeren aldri har vært til stede her under våre debatter om dette temaet, men det er desto hyggeligere at fiskeriministeren er her.

Så vil jeg være ubeskjeden nok til å spørre om noe på vegne av Bergen. Bergen har tunge forskningsmiljøer knyttet til hav-, klima- og marin sektor. Det er noen utfordringer, bl.a. å få profilert disse miljøene sterkere og få samordnet dem bedre. Ser fiskeriministeren for seg at hun kan bidra på noen måte til å styrke Bergens posisjon som europeisk marin hovedstad?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:52:00]: La meg først si at jeg er helt enig med representanten Warloe – jeg er glad for at de to fiskene ikke finnes i dag. Det ville vært krevende. Jeg har i stille stunder spekulert på om Genesaretsjøen kunne vært fantastisk egnet til oppdrettsaktivitet, eller kanskje dette er en art som er utdødd, og som vi så langt ikke har hørt om!

Jeg reiser ofte til Bergen, for der har vi tunge forskningsmiljøer, både Havforskningsinstituttet, NIFES og andre. Universitetet i Bergen bidrar stort innenfor marin forskning. Det er klart at det å utvikle disse miljøene og få utviklet det fellesskapet i fortsettelsen, er helt opplagt viktig. Når jeg har besøk av kolleger fra utlandet, er det fint å kunne ta dem med til Bergen for å vise nettopp hva Bergen bidrar med, både innen marin ressursforvaltning, ernæringsforskning og annet. Det er helt opplagt at der er det et potensial for enda mer.

Henning Warloe (H) [19:52:59]: Det var godt å høre disse ordene fra statsråden, og jeg skal fortsette litt langs samme linje for å gi statsråden anledning til å si enda mer pent om Bergen! Så vidt jeg husker, er ca. halvparten av Bergens 4 000 forskere – altså ca. 2 000 forskere – involvert i arbeid innenfor disse sektorene vi her nevnte, og som er ganske tett sammenvevd, altså klima-, hav- og marin sektor. I havet ligger, som det sies, svaret på verdens store utfordringer, både når det gjelder helse, når det gjelder mat, og kanskje også når det gjelder klima – iallfall når det gjelder å vite mer om klimaet.

Det er en debatt på gang angående å få samlokalisert flere aktører, bl.a. Havforskningsinstituttet, på det som heter Marineholmen. Spørsmålet mitt er om statsråden ser positivt på den type samlokalisering, og om det vil være mulig å bidra til det?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [19:54:01]: Det som gledet meg mest med den replikken, er at representanten Warloe har registrert at her er det 2 000 forskere som har nær tilknytning til marin sektor. Mange av disse er finansiert gjennom offentlige budsjetter, så jeg tolker det dit hen at representanten Warloe har fått med seg den sterke satsingen den rød-grønne regjeringen har hatt på forskning generelt og på marin forskning spesielt.

Når det gjelder diskusjonen om samlokalisering på Marineholmen, er det ikke til å legge skjul på at dette er en debatt som jeg tror kan ha noe for seg, men som det er ekstremt viktig at de miljøene vi her snakker om, får ha en førende rolle i. Mye fint kan sies om Bergen, men Bergen er jo ikke en forskrekkelig stor by, så jeg tror ikke at antall meter mellom byggene og hvor de forskjellige byggene er lokalisert, er det viktigste. Det viktigste er at vi greier å få ut det beste i alle miljøene, og ikke minst at miljøene i Bergen samarbeider godt. Det gjør de allerede i dag, men jeg tror også det er et potensial for å få enda større synergier ut av det som skjer i Bergen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tor Bremer (A) [19:55:26]: Eg vil ha ei humanistisk og slik sett verdinøytral tilnærming til debatten. Dei siste tiåra har det vore ein formidabel fokus og vekst innanfor den globale og nasjonale forskinga og høgare utdanninga, men satsinga har vore ujamt fordelt frå land til land. Medan dei minst utvikla u-landa berre har 4,5 forskarar per million innbyggjarar, er det i dei utvikla landa i snitt 33 000 forskarar per million innbyggjarar. No høyrer me at representanten Warloe seier at Bergen åleine har 4 000 forskarar. Det kan nok stemma, for i Noreg har me formidable 14 000 forskarar per million innbyggjarar. Det er ein auke frå 11 000 i 2001.

Det er slik at tilgangen til høgare utdanning og forsking styrer mykje av utviklinga globalt. Me behøver ikkje å gå lenger enn til vår eiga norske historie for å sjå det same. I fjor feira Universitetet i Oslo 200-årsjubileum, og historia til Universitetet i Oslo er altså historia om utviklinga av Noreg i den same tida.

Den naturvitskaplege forskinga gav i si tid startskotet til eit formidabelt norsk industrieventyr. Kristian Birkeland la mykje av grunnlaget for Noreg si sterke rolle i dagens nordlysforsking. Birkeland dreiv òg som kjent med forsking sikta inn mot industriell produksjon, og saman med Sam Eyde utvikla han metoden for framstilling av nitrogenoksid, som igjen la grunnlaget for Norsk Hydro. Historieforskinga vår har medverka til å skapa ein sterk norsk identitet for positiv utvikling. Sterke og stolte universitet over heile verda har gong på gong vist seg å gå i bresjen for tankar om menneskerettar, likeverd og demokrati. Skinndemokrati og korrupte regime, derimot, er velta – ikkje nødvendigvis av militærkupp, men av frie meiningsytringar. Også likestillinga er blitt styrkt gjennom press frå universiteta.

Noreg si sterke utvikling og høge velferdsnivå kjem også av ei tydeleg ideologisk satsing – spesielt frå Arbeiderpartiet, men òg frå sentrumspartia – på at alle samfunnslag skal ha ein lik rett til høgare utdanning. Det skal ikkje vera noko eksklusivt for dei privilegerte i samfunnet. Difor ligg Noreg i dag, saman med Finland, heilt i toppen internasjonalt når det gjeld kor mange prosent av befolkninga som tek høgare utdanning. 37 pst. av befolkninga vår tek i dag høgare utdanning – vi er heilt på topp globalt. Og dette vil auka sterkt i tida framover etter kvart som nye kull med ungdommar strøymer inn i universiteta våre, og det er bra.

Statsbudsjettet for 2013 vidarefører og løftar den historisk viktige rolla som forsking og universiteta våre har hatt. Universitets- og høgskulesektoren får auka overføringane sine med om lag 1,5 mrd. kr, som m.a. skal finansiera og styrkja den nye grunnskulelærarutdanninga og opptak av nye studentkull.

Eit av regjeringa sine viktigaste og nyaste verkemiddel for å stimulera til auka kvalitet i høgare utdanning og forsking er ordninga med «sentre for fremragende utdanning». Denne ordninga skal bidra til større likestilling mellom utdanning og forsking ved universiteta og høgskulane våre og til å redusera fråfallet blant studentane våre. Regjeringa foreslår vidare at dersom kvaliteten er tilfredsstillande, så bør eitt av dei tre nye sentra bli retta inn mot oppfølging av St. meld. nr. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd.

Eg må gje ros til heile komiteen, unnateke Høgre. Heile komiteen – igjen unnateke Høgre – peikar på kor viktig det er å heva kvaliteten på undervisninga og forskinga ved å gå i retning av meir samarbeid, meir arbeidsdeling og meir konsentrasjon i universitets- og høgskulesektoren. Det vil gje meir robuste og profilerte fagmiljø, som igjen hevar kvaliteten.

Heile komiteen – igjen unnateke Høgre – peikar på at dette alt no gjev resultat, og at arbeidet bør fortsetja i eit høgare tempo. Det er i tråd med kva sektoren sjølv meiner.

Arbeidarpartiet er på si side klar til å ta ei sterkare styring for å få ei god utvikling og heva kvaliteten på utdanninga vår.

Karin Yrvin (A) [20:00:52]: Forskning er viktig fordi det kan gi ny viten. Det handler om jakten på nye ideer, nye løsninger, på hvordan verden skal gå framover. Forestillingen om at mennesket kan påvirke sin egen hverdag og styre samfunnsutviklingen, er grunnlaget for vårt moderne samfunn. Det er opplysningstidens idé og modernitetens grunntanke.

For Arbeiderpartiet har troen på ny viten og vitenskapsbaserte beslutninger basert på folkemakten vært helt grunnleggende. Derfor satser vi på forskning. Veksten i statsbudsjettet til forskning har siden den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, vært 2,5 ganger større enn for budsjettet som helhet. Realveksten i statsbudsjettet er på 12,5 pst., mens forskningsinnsatsen har økt med hele 32 pst. siden vi tok over. Dessuten har det offentliges forskningsinnsats økt fra 0,8 pst. i 2005 til 0,92 pst. i dag. Vi er dermed på god vei til å nå målet om at det offentlige skal bruke 1 pst. av BNP på forskning. Vi tar Norge videre, med reell satsing. Slik satsing har gitt og vil gi ny viten og samfunnsmessige gevinster.

Høyre sier de har nye ideer og nye løsninger, men man må forundre seg over noe. Deres svar virker tvert imot å være gårsdagens løsninger på morgendagens utfordringer. Når de sier de skal satse på forskning, har de to hovedtiltak. Det ene handler om å gjeninnføre gaveforsterkningsordningen. Det andre handler om å gjeninnføre Forskningsfondet. Så hva er det som er nytt i dette? Det de foreslår, styrker ikke forskningen. Det er ordninger som av gode grunner er avviklet.

Den største ulempen med deres forskningsfond er at den eneste måten avkastningen kan øke på, er ved at man stadig øker andelen av avkastningen av Statens pensjonsfond utland som er øremerket forskning. Med Høyres forslag vil det dermed måtte være en diskusjon i regjering og storting hvert år om hvor mye større andel av Statens pensjonsfond som skal øremerkes forskning bare for å holde seg på en reell videreføring. Det er lite forutsigbart.

Regjeringen har isteden valgt å videreføre avkastningen fra Forskningsfondet som ordinære bevilgninger som automatisk blir pris- og lønnsjustert hvert år. På den måten er man sikret at midlene ikke mister verdi som følge av lønns- og prisstigning.

Gaveforsterkningsordningen framstilles ofte som et sentralt virkemiddel for å øke næringslivets forskningsinnsats, men det er helt galt. Gaveforsterkningsordningen forsterker gaver fra private med offentlige midler. Regjeringen ønsker at private skal gi gaver til forskning, og det gjør de også, men regjeringen mener det er mer fornuftig at bruken av offentlige midler til forskning skal være basert på faglige prioriteringer – ikke ut fra hvilke institusjoner som får gaver fra privatpersoner – og det er det vi har gått inn for. Vi satser bedre, bl.a. ved å ha økt budsjettene for fri prosjektstøtte.

Satsingen på forskning gir resultater. Flerfaseteknologien har spart oljebransjen for flere hundre milliarder kroner og er tatt i bruk av oljeselskaper over hele verden. Den gjør at man istedenfor å bygge en ny plattform for hvert felt kan føre olje og gass i samme rør i havbunnen og fram til nærmeste plattform. Norge er ledende i verdenssammenheng på forskning innen seneffekter etter kreftbehandling, og Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap har som mål å ta en ledende rolle i utforskningen av hvilken betydning mekanismer for DNA-reparasjon og genomvedlikehold har for å forhindre nevrologisk sykdom og aldring i hjernen. Det er bare smakebiter på hva som skjer i forskningsverdenen.

Arbeiderpartiet har som mål at Norge skal være blant verdens sterkeste når det gjelder kunnskap, med bedrifter og forskning i verdensledende posisjoner på de områdene vi har folk og fortrinn. Vi vil gjøre som det står i Salmenes bok:

«Jeg vil vende mitt øre til visdomsord, tyde min gåte til klangen fra lyren.»

Det har vi gode forutsetninger for å få til gjennom en robust økonomi, gjennom konkurransedyktig, innovativ arbeidskraft og gjennom den satsingen på forskning vi ser i budsjettet. Kunnskap tar Norge videre.

Svein Gjelseth (A) [20:05:17]: Grunnlovsendringane i mai 2012 medførte endringar for Den norske kyrkja. Dette manifesterte seg sist fredag ved at Kyrkja for første gong sidan reformasjonen i 1537 sjølv valde ny biskop i Agder og Telemark bispedøme. Det er historisk.

Endra relasjonar mellom stat og kyrkje var og er eit ønske Kyrkja sjølv arbeider for, og er samstundes ein naturleg konsekvens av eit større, mangfaldig Noreg. Sjølv om relasjonane er endra, er det framleis eit offentleg ansvar å syte for at Kyrkja også i framtida kan vere ei landsdekkjande folkekyrkje som er til stades i alle lokalsamfunn.

Kyrkja er ein viktig institusjon i samfunnet vårt. Medlemstalet held seg stabilt, og brukarundersøkingar viser at Kyrkja leverer tenester med god kompetanse og høg kvalitet. Særleg kjem dette til uttrykk når kriser og død råkar einskildmenneske og samfunn.

Føresetnaden for dette er på mange måtar ei god og stabil presteteneste. Budsjettet gjev grunnlag for å vidareføre prestetenesta på om lag same nivå som i dag. Prestetenesta er i stadig omstilling for å møte endringar i busetnadsmønsteret.

Eg trur at ein i framtida må ha ei høgare bemanning for å kunne oppretthalde ei god teneste i distrikta og samstundes yte gode tenester i vekstregionane. Presteskapet har høg gjennomsnittsalder; det tek lang tid å utdanne gode prestar. For å kunne oppretthalde prestetenesta må vi difor fokusere særskilt på rekruttering til yrket og til studiet i tida framover.

Vi må også syte for at arbeidsvilkåra gjer yrket attraktivt, og at ei god etter- og vidareutdanning sikrar motiverte prestar som vil stå i ei livslang teneste til gagn for kyrkje og samfunn. Ei vidareutvikling av relasjonen mellom stat og kyrkje må heile tida ha for auga at kontinuiteten vert sikra gjennom ei stabil og god presteteneste.

I budsjettinnstillinga for 2013 tek regjeringa initiativ til ei evaluering av kyrkjelova. Dette arbeidet er i gang, og når den evalueringa ligg føre, vil det kunne gje eit godt grunnlag for vidareutvikling av relasjonen mellom stat og kyrkje og eventuelle endringar i kyrkjelova.

Det er viktig at Kyrkja har tilgang til gode administrative verktøy. Slike verktøy kan setje Kyrkja betre i stand til å nytte meir av ressursane til samfunnsbyggjande verksemd og redusere kostnadane med administrasjon og byråkrati. Det har over tid vore arbeidd med ein eigen IKT-strategi i Kyrkja. Denne satsinga er i tråd med regjeringa sin kommunikasjons- og IKT-politikk.

Vårt fleirkulturelle samfunn fordrar dialog og sameksistens mellom menneske med ulik tru og religiøs overtyding. Føresetnaden for dette er kunnskap om eiga tru og identitet. Trusopplæringsreforma er eit viktig bidrag til dette. Ei god trusopplæring er også ein føresetnad for å halde oppe ei brei, engasjert og landsdekkjande folkekyrkje. 406 kyrkjelydar er enno ikkje omfatta av reforma, og St.meld. nr. 7 for 2002–2003 sette eit budsjettmål for dette på 250 mill. kr i 2003-kroner. Vi er glade for at budsjettet for 2013 vidarefører opptrappinga av trusopplæringsreforma.

Trusopplæring, evaluering av kyrkjelova og ikkje minst ei solid presteteneste er viktige tiltak for å styrkje Kyrkja. Dette er gode, men også heilt nødvendige føresetnader for vidare utvikling i relasjonen mellom stat og kyrkje. Det er umåteleg viktig at vi ikkje svekkjer Kyrkja sine føresetnader for også i framtida å kunne fylle ei viktig oppgåve i samfunnet vårt.

Heilt til slutt vil eg også sitere eit bibelord:

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.»

Stine Renate Håheim (A) [20:10:18]: Arbeiderpartiet har store ambisjoner for alle elever, og derfor har også de rød-grønne drevet en storstilt kunnskapsopprustning av fellesskolen de siste sju årene. Det er innført nye timer i kjernefagene og leksehjelp for de minste. Vi har jobbet systematisk med tidlig innsats og tilpasset opplæring. Ungdomsskolen er blitt mer praktisk og variert med nytt valgfag og mer fysisk aktivitet. Vi har innført nye lærerutdanninger, satt i gang en storstilt satsing på etter- og videreutdanning og lagt til rette for at 1 300 skolebygg er blitt pusset opp. Ny GIV er innført for å bekjempe frafall, og samfunnskontrakten for flere lærlingplasser er på plass.

Nå ser vi resultatene. De internasjonale undersøkelsene bekrefter gang på gang en positiv utvikling. Norske elever presterer bedre i matte, lesing og naturfag. Trenden i norsk skole har snudd, vi er på rett vei.

Tirsdag var en gladdag for norsk skole, og det er god grunn til å gratulere landets elever, lærere og foreldre med en formidabel innsats. Det var bra at representanten Aspakers dommedagsprofetier ble gjort til skamme. Vi andre lyttet heller til Sletteprekenen, som sa:

«Gled dere på den dagen og hopp av fryd.»

Alt er ikke perfekt i norsk skole, men det er noen grunnleggende ting som heldigvis er på plass. For da Bondevik II-regjeringen fikk lærerne mot seg og elever til å streike, har den rød-grønne regjeringen bidratt til ro i skolen. Og der høyresiden fremdeles er opptatt av ideologiske eksperimenter som privatisering og karakterer fra 5. klasse, jobber vi systematisk med tiltak som vi vet virker.

Landets velgere vet hva de får med vår skolepolitikk, fordi det er en rød-grønn tråd gjennom vårt budsjett. I opposisjonen finnes ikke engang en eneste blå tråd, budsjettinnstillingen spriker over nesten hele linjen. Det står i Salomos ordspråk:

«Den som starter en krangel, åpner for en flom. Hold opp før tretten bryter løs!»

For det er store uenigheter. Høyre vil ha flere timer, Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha færre. Noen er for timer til leksehjelp, andre mener det kan løses av frivillige. Det snakkes om viktigheten av tidlig innsats, mens høyrekameratene nede i gaten i Oslo rådhus kutter i barnehager. Det er bra å lese Bibelen, men noen har kanskje tolket den litt vel bokstavelig da de leste at Adam og Eva fikk beskjed om at de kom til å dø hvis de spiste epler. Det er visse partier her som har laget et korstog mot frukt og grønt. Jeg kan avsløre at det har gått noe tid siden den gang, forskning viser at frukt og grønt gjør at elevene lærer mer, derfor er vi villige til å bruke penger på det.

Det snakkes om gjennomføringskraft på høyresiden, men i denne budsjettinnstillingen kan det virke som om en av de få tingene som de kanskje evner å gjennomføre, er å åpne for et frislipp av private skoler.

Jeg er stolt av at vi i 2005 stoppet den borgerlige regjeringens massive privatiseringsplaner. Arbeiderpartiet vil heller styrke og forbedre fellesskolen, fordi den danner grunnlaget for at alle barn og unge skal få de samme mulighetene, for sosial utjevning og små forskjeller. I Sverige har de prøvd ut høyresidens drøm med skoleprivatisering. Der går skoleresultatene nedover og forskjellene øker.

I Norge har vi styrket fellesskolen. Vi er på rett vei, men vi skal videre. Det er for mange som ikke mestrer grunnleggende ferdigheter, det er for mange elever som faller fra, og det er ingen tvil om at vi er nødt til å jobbe mer systematisk for å løfte mattekunnskapene. Men vi vet at kvalitet koster. Derfor kommer vi heller ikke med løfter om skattekutt i milliardklassen til dem som har mest fra før.

Vi velger å styrke kommuneøkonomien med 5 mrd. kr i frie inntekter neste år. Vi prioriterer å ansette 600 nye lærere. Vi styrker Newton-rom og vitensentre, slik at flere skal få oppleve realfagsglede. Vi innfører en gratis kulturskoletime. Vi fortsetter med innføring av valgfag for 9. trinn. Og vi bevilger 30 mill. kr til etterutdanning av lærere i klasseledelse og grunnleggende ferdigheter.

Det spiller en rolle om vi har et flertall som vil bruke de store pengene på de store oppgavene og kunnskap til alle, eller om vi har et flertall som vil bruke de store pengene på skattekutt for de få. Når høyrepolitikere i Bergen feirer skattekutt med champagne, samtidig som elevene i Bergen-skolen får undervisning i lavvoer, ja, da er det jammen meg grunn til å frykte hva høyresiden vil prioritere hvis de noen gang skulle få flertall også i denne sal.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Ingrid Heggø (A) [20:15:17]: For å skapa grunnlag for framtidig verdiskaping og velferd er det avgjerande viktig at bedriftene våre tek i bruk ny kunnskap og satsar på næringsretta forsking. Dette er vi nok einige om alle saman her i denne salen i dag. Vi burde òg vera einige i at realveksten i løyvingane til forsking er på 32 pst. sidan vi overtok. Dette er ein formidabel auke.

I næringsdebatten diskuterte vi SkatteFUNN, ei ordning det er stor semje om er både ubyråkratisk og ei veldig god ordning. Regjeringa har betra SkatteFUNN-ordninga, m.a. heva taka for årlege prosjektkostnader for eigenutført FoU frå 4 mill. kr til 5,5 mill. kr, og frå 8 mill. kr til 11 mill. kr for innkjøpt FoU. Regelverket er òg oppdatert, og SkatteFUNN-ordninga er no relevant for føretak som utviklar teknologiar der det krevst investeringar i demo- og pilotanlegg. SkatteFUNN aukar nominelt med 1,4 mrd. kr frå 2012 – dette er mykje pengar.

Så må vi ha med oss at SkatteFUNN er ei ordning basert på rettar, og vi raud-grøne er opptekne av å bruka skattepengane til å utløysa prosjekt som elles ikkje hadde sett dagens lys, ikkje utløysa prosjekt som uansett hadde kome.

Denne regjeringa satsar verkeleg på forsking. Det er sett i verk ei rekkje ordningar for å styrkja samarbeidet mellom universitet og næringsliv, forsking i og for næringslivet og kommersialisering av forskingsresultat. Sentre for forskningsdrevet innovasjon og Forskningssentre for miljøvennlig energi, Norwegian Centre of Expertise, Nærings-ph.d.-ordninga, verkemiddel for regional FoU og innovasjon, VRI, FORNY 2020 og miljøteknologiordninga – dette er gode ting for næringslivet.

Ordninga med regionale forskingsfond har eg òg lyst til å nemna. Brukarstyrt forsking, der bedrifter er prosjektleiarar for forskingsprosjekta, er styrkt. Her er den forventa utløysande effekten på bedrifta sin eigen FoU-aktivitet eit kriterium for tildelinga. Det er bra. Det triggar meir forsking.

Systemet for løyvingane til kommersialisering av forskingsresultat frå universitet, høgskular, institutt og helseføretak har òg vorte styrkt i dei seinare åra. Men eg vil alltid stilla spørsmålet: Brukar vi dei ressursane vi har, rett? Kva slags kunnskap treng vi faktisk i åra framover? Og finst det område der vi treng å styrkja innsatsen vår? Bør vi kanskje spissa meir?

Alt dette og meir til vert nok grundig omtala i forskingsmeldinga som kjem, og den ser vi fram til.

Sylvi Graham (H) [20:18:21]: En god del av de debattene vi har i denne salen, og de ansvarsområdene som er fordelt i Stortingets fagkomiteer, er debatter og områder som griper inn i neste debatt og neste fagområde. Et tydelig eksempel er nettopp sektoren som er på blokka akkurat nå. En god utdanning har betydning for hele det kommende livet til hvert enkelt lite menneske som vandrer gjennom våre utdanningsinstitusjoner.

Utfordringen er at ikke alle vandrer igjennom. Noen halter igjennom, noen snubler igjennom, noen sleper seg igjennom, og noen kommer ikke igjennom.

De av våre unge som har størst utfordringer i så måte, er nok de som har en eller annen funksjonsnedsettelse. Jeg fikk for ikke så lenge siden en mail fra en far. Den begynte slik:

«Jeg er far til en funksjonshemmet datter (CP), og har kjempet hele hennes liv for at hun skal få det best mulig. (…) Opp gjennom årene har vi kjempet for transporttilbud og skolegang med tilrettelegging. For videre utdannelse og nå jobb.»

Det er forbudt å diskriminere noen på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne, og nå er Norge på randen av å ratifisere FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I det lys skulle den kampen som denne faren beskrev, ikke være nødvendig i vårt samfunn. Sist uke var jeg på årskonferansen til organisasjonen Unge funksjonshemmede. Det skulle heller ikke være nødvendig for dem å fortelle oss i salen det som var resultatet av deres nylige undersøkelser, nemlig at

• det er vanskeligere for funksjonshemmede enn for andre å gjennomføre videregående utdanning

• skolen er gjennomgående for dårlig til å håndtere informasjon om tilrettelegging

• når det er høy konkurransene om lærlingplassene, risikerer elevene med funksjonshemming å ende opp bakerst i køen

• det er stor forskjell på hvordan norske universiteter og høyskoler tilrettelegger for elever med nedsatt funksjonsevne

• en stor del av studentene med nedsatt funksjonsevne har vurdert å avslutte studiene grunnet dårlig tilrettelegging.

Når vi da vet hvor viktig det er – uansett funksjonsevne – å fullføre et utdanningsløp for å få en god overgang til arbeidslivet og deretter rett og slett et meningsfylt liv, blir det viktig å poengtere fra denne talerstolen at hver enkelt av våre utdanningsinstitusjoner har et stort ansvar for å tilrettelegge for unge funksjonshemmede uavhengig av type funksjonshemming.

Jeg er ikke sikker på hvor mye statsråden fokuserer på dette.

Behovet for kvalifisert arbeidskraft tilsier at det vil være en gevinst, både for den enkelte og for samfunnet, om flere funksjonshemmede kan ta høyere utdanning. Dette må statsråden også fokusere mer på.

Alf Egil Holmelid (SV) [20:21:41]: I næringslivsdebatten i går snakka eg om kor viktig skulen er for norsk næringsliv. Det har eg tenkt å gjere i dag òg.

Når eg er ute og snakkar med folk i arbeidslivet, tek dei nesten alltid opp spørsmål som gjeld skule, og utfordringar med å få kompetent arbeidskraft til eit krevjande arbeidsliv.

Eit av konkurransefortrinna i norsk næringsliv er kompetente og sjølvstendige arbeidarar på alle nivå i organisasjonen. Norske arbeidstakarar er òg flinke til å jobbe sjølvstendig og til å ta initiativ på tvers av fagområde. Eg var nyleg på eit seminar med oljeteknologibedriftene. Dei peika på at i tillegg til spisskompetanse har norske arbeidarar den eigenskapen at dei er sjølvstendige og har eit breitt grunnlag, noko som er veldig viktig for å klare seg i hard konkurranse.

Den offentlege fellesskulen er basis for denne verdfulle kompetansen. Det er derfor gledeleg at resultata i skulen har vorte betre under denne regjeringa. Ein god skule legg grunnlaget for å utvikle eit kompetansebasert næringsliv som kan skape arbeidsplassar med perspektiv utover oljealderen.

Samspelet mellom kunnskapsmiljø og næringslivet er ein viktig føresetnad for eit dynamisk og innovativt næringsliv. Klyngjesamarbeid mellom store og små bedrifter og forskingsmiljø har vist seg å vere svært verdfullt og effektivt. Det er ei form for samarbeid som tener både næringslivet og utdanningsinstitusjonane. Bedriftene får kontakt med forskingsfronten, og studentane kan få relevante og spennande oppgåver og kontakt med det arbeidslivet som dei skal ut i etter at dei er ferdige med utdanningane og forskingsprosjekta sine.

Regjeringa har også sett i gang eit forsøk med eit breiare samarbeid mellom akademia, arbeidsliv og næringsliv. Universitetet i Tromsø er pilot for eit slikt samarbeid, ein samfunnskontrakt. Det blir spennande å sjå korleis dette samarbeidet utviklar seg, og korleis dei klarar å fange opp dei nye straumdraga i vårt moderne samfunn. For i dag er det ikkje lenger sånn at vi finn opp kunnskap på universiteta og så flytter han ut i næringslivet etterpå. Det er faktisk sånn i dag at ein stor del av kunnskapsgenereringa går føre seg ute i næringslivet, som er svært spissa og svært høgkompetent på sine spesialområde. Så er dei i tett kontakt med næringslivet, som kan få den vitskapelege basisen for det arbeidet og lage eit godt cluster rundt det.

Eg er ikkje spesielt flink i bibelsitat, men eg tenkte eg kunne sitere Einstein sidan eg er realist. Det vert følgjande: Ikkje alt som kan teljast, tel, og ikkje alt som tel, kan teljast. Det synest eg kan vere eit godt motto for eit utvida kunnskapsomgrep.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [20:24:55]: Det slo meg i stad. NRK har fått mye kritikk nå i førjulstida for at det har vært for lite kristent innhold i programmene deres. Jeg tror denne debatten har tatt godt igjen for det.

Så er det sånn at jeg kan ikke gå fra denne salen uten å ha nevnt noe om Kirken.

Den 21. mai i år gjorde Stortinget vedtak i kirkeloven og i Grunnloven med stor historisk betydning. Etter 500 år ble båndene mellom kirke og stat løsnet. Bøndene var historisk sett de som sørget for kirkebygg, og Kongen var den som kom med biskoper og prester. Den 21. mai i 2012 møttes tilfeldigvis, men også litt symbolsk, bønder og prester på Løvebakken. De var ikke akkurat for det vedtaket som da ble gjort i Stortinget, men likevel.

Fra denne dagen fikk Kirken sjøl ansvar for å tilsette biskoper og proster, og Kirken har nå tilsatt sin første biskop i Agder og Telemark. I tillegg har Kirken ansvaret for sine egne kirkebygg. Jeg synes det er viktig å nevne disse endringene før vi lukker boka for 2012.

Så skal folkekirken fortsatt bestå. Forutsetningen for det er et godt kirkedemokrati. Det har vært bred enighet om at oppslutningen om det kirkelige demokratiet har vært for dårlig. Lav oppslutning ved valg til menighetsråd og bispedømmeråd har vært en utfordring, sjøl ved ny organisering.

De store utfordringene når det gjelder å få valget til bispedømmeråd og Kirkemøtet til å fungere, blir derfor en svært viktig oppgave å finne løsning på i året som kommer. Det er helt nødvendig at Kirkemøtet, og senere Stortinget, finner fram til en ordning som sikrer en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene enn det som var tilfellet ved de to foregående kirkevalgene.

Så til sjølve budsjettforslaget for 2013. Tall fra Den norske kirke viser at i underkant av 80 pst. av fødte her til lands blir døpt og tatt opp som medlemmer i Den norske kirke. Siden trosopplæringen ikke lenger hører hjemme i skolen, er det viktig at Kirken gir sine medlemmer dette tilbudet. Jeg er derfor glad for at regjeringa i år har økt budsjettet til trosopplæringsreformen med 31,2 mill. kr, noe som er den største opptrappingen siden reformen ble igangsatt. Jeg satser på at Kirkerådet foretar en god fordeling av midlene, og at vi kan komme tilbake til fullfinansieringen etter hvert.

Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV fant rom for å øke bevilgningen til Sjømannskirkens virksomhet i Spania for å kunne fange opp de ungene som bor der, og som er i en sårbar og vanskelig livssituasjon. Sjøl om det strengt tatt ikke burde være Kirkens oppgave, har de sett et stort og voksende behov for å hjelpe barn som lider under omsorgssvikt i norske familier som oppholder seg i utlandet.

Så var det mye mer jeg skulle sagt, men jeg vil avslutte med å takke alle som gjør en stor innsats på vegne av Kirken i alle livets faser, og ønske god jul til dem som går inn i det som kanskje er den travleste arbeidstida i året.

Aksel Hagen (SV) [20:28:16]: Forskning trenger langsiktighet, sa Venstres Trine Skei Grande i et tidligere innlegg i dag. Det er vi alle enige om, og det er også derfor regjeringa nå arbeider med en forskningsmelding.

Det er skrevet mye klokt i dagens tekster, både proposisjon og innstilling, som er verdt å ta med seg inn i denne meldinga. Jeg syns mange av opposisjonens merknader er gode i så måte, blant annet dette med økt basisfinansiering og dette med å åpne publiseringspotten igjen. Det er sikkert flere andre gode refleksjoner der også.

Men også her syns vi i SV at Høyre og Fremskrittspartiet har et for trangt forskingsbegrep, akkurat som de har det når det gjelder det smale, litt instrumentelle kunnskapssynet som vi har diskutert her litt tidligere i dag. Med dette kunnskapssynet blir trivsel, ernæring og demokratiforståelse nærmest forstyrrende elementer i skolen og ikke forutsetninger for effektiv læring, slik vi mener de er.

Høyres Henning Warloe sier nemlig i innlegget sitt at forsking ikke trenger distriktsmesterskap, men er en aktivitet som liksom fullt og helt skal delta i den globale konkurransen. Forsking som ikke når opp i den konkurransen, har da ikke livets rett. Det er jeg veldig uenig i. Vi trenger forskning og forskere som skal delta oppe på det globale nivå og delta i og lykkes i den globale konkurransen. Men vi trenger absolutt også forskning – Alf Holmelid var inne på det i innlegget sitt – som foregår i og møter det behovet som er i lokale og regionale samfunn. Forskere skal delta i den globale kunnskapsutviklinga, men forskere skal også delta i den lokale og den regionale samfunnsutviklinga. Den skal være nyttig for hele samfunnet på alle nivåer. Forskning må også foregå blant oss som bor i samfunn der det vekker oppsikt at noen leser bøker frivillig, jf. Kjell Aukrust, eller der det virkelig gjør oss litt mismodige når vi oppdager at vi har et søskenbarn som klarer å lese før det er fem, jf. Alf Prøysen.

Det er viktig at det foregår forskning ute i slike samfunn. Når vi ser på den forskningsaktiviteten, er den nettopp mye preget av at den inngår i nasjonale og internasjonale nettverk. I det som etter hvert forhåpentligvis vil bli innlandsuniversitetet, er den campusen med størst forskningsaktivitet den minste campusen, nemlig Evenstad nord for Elverum og Rena. Det er viktig at forskning hele tida er påkoblet samfunnet og er kontekstuell, og da trenger vi forskning som både er globalt, nasjonalt, regionalt og lokalt kontekstuell.

Så gode Høyre: Utvid forskningsbegrepet deres, så blir vi veldig enig når forskningsmeldingsdiskusjonen kommer.

Frank Bakke-Jensen (H) [20:31:38]: Finnmark fylke markedsfører seg med rette som mulighetenes fylke. Sett fra et næringsperspektiv, er det ikke vanskelig å se at fylket står foran en positiv utvikling: olje, gass, mineral, fiskeri, reiseliv osv. De unge i Finnmark kan med rette se på framtiden med optimisme. Og det gjør de. De er optimistiske fordi det utvilsomt vil være mange flere jobber tilgjengelig enn på mange, mange tiår. Flere og mer spennende jobber, stillinger som krever kunnskap – mange av disse er stillinger som krever ny kompetanse. Finnmark med sine mange muligheter er som skapt for nye ideer og bedre løsninger. Derfor er den debatten som går i salen i dag, viktig å ta på vegne av de unge i Finnmark.

Finnmark er nok dessverre det fylket hvor avstanden mellom den kompetansen vi innehar, og den kompetansen vi vil trenge, er størst, både fordi utdanningsnivået er lavt, og fordi mange må endre sin kompetanse i framtiden. Statistikken forteller oss dessverre at vi presterer dårligere faglig, og får for få gjennom utdanningsløpet. Denne statistikken forteller oss kort og godt at mange av finnmarksungdommene står i fare for å miste de mulighetene de så optimistisk ser fram mot.

Regjeringen har heldigvis over år gjort to viktige erkjennelser: Kunnskap kan måles, og måleresultatet forteller noe viktig om menneskenes muligheter videre i livet. Regjeringen har også innsett at kompetente lærere er en særdeles viktig del av løsningen for å få bedre resultater i skolen, noe jeg synes er meget bra. Derfor er det med beklagelse jeg registrerer at man i videreutdanningsprogrammet for lærere er såpass sentralstyrt at det av og til blir vanskelig for mange, og gjerne små kommuner, å delta. Her synes jeg heller man bør la de gode ideene yngle, slik at man får fram de beste løsningene sett fra kommunenes, skolenes og lærernes ståsted. Sentralmakt blir dessverre altfor ofte overmakt, som igjen dreper gode lokale initiativer.

Min kommune, Båtsfjord, kunne med litt fleksibilitet fått seks lærere gjennom videreutdanningsprogrammet for de samme pengene vi brukte på å få to stykker gjennom i regjeringens opplegg. Vi måtte bruke høgskolene i Trondheim og Tromsø i stedet for vår egen i Alta. Vi kunne ha benyttet desentraliserte løsninger, som vi er veldig gode på, men måtte dessverre reise til fast oppsatte samlinger.

Jeg betviler ikke de gode intensjonene, men registrerer dessverre at regjeringen ikke evner å avle fram gode ideer eller nye løsninger, ikke evner å se mangfold som en verdi, men gjennom gammel tenkning skal presse alle inn i det samme programmet. Da passer det bare nesten for alle, og ikke veldig godt for noen.

Regjeringens siste skolepolitiske symbolhandling, som tar mål av seg å øke lærertettheten, der man skal bruke 1,5 mrd. kr over fire år og etter fattig evne skal prikke inn hvor i havet disse dråpene skal treffe, kan ikke møtes med annet enn hoderisting. Som ordfører var jeg med på å innføre et makstall på 15 elever i basisfagene på en ungdomsskole i Båtsfjord. Dette ble veldig godt mottatt, og en av de viktigste erfaringene vi trakk, var denne: Klassene er så forskjellige at der den ene klassen trengte tiltaket, kunne det være helt unødvendig i parallellklassen. Dette fant lærerne ut helt uten å spørre departementet. Tenk hva kommunene kunne ha gjort innenfor videreutdanning for 1,5 mrd. kr over fire år.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [20:35:00]: I politikken er det mange som snakker om forebygging, og det er veldig vanlig å understreke i alle politiske sammenhenger hvor viktig det er å bruke penger på forebygging istedenfor å bruke penger på å reparere.

Det er vel veldig vanskelig å se for seg noen bedre forebygging enn skolesystemet. Vi vet at en av de tingene som ligger bak nyfattigdomsproblemene i Norge, er svikt i skolesystemet. Hvis du går ut av skolen uten å ha fått med deg helt grunnleggende basisferdigheter, er sjansen stor for at det går dårlig med deg resten av livet. Den er i hvert fall større enn hvis du har lært det du skal på skolen. Vi vet at det også gir grunnlag for høye drop-out-tall på videregående skole – høyest på mange yrkesfagslinjer. En del steder er det opp mot halvparten som dropper ut og avslutter videregående utdanning uten å ha fått videregående utdanning.

Så er spørsmålet: Hva er det som skjer da? Litt av problemet er at vi har mange systemer i Norge hvor hvert system enkeltvis kanskje fungerer greit, men de klarer ikke å snakke sammen. Mange av dem som utdanningskomiteen ser forsvinne ut av skoleløpet, dukker opp i en annen komité – arbeids- og sosialkomiteen. De dukker opp på Nav-kontorene i stedet. Noen av dem er skoleleie, noen av dem er teoritrøtte, og noen er i ferd med å utvikle eller har fått lettere psykiske lidelser, som hvis man går år etter år uten å gjøre noe med det, kommer til å bli alvorlige psykiske lidelser. Så får de tilbud fra forskjellige deler av systemet enkeltvis. Man får kanskje etter en stund i kø en psykologtime én gang i uken, og etter en stund kommer kanskje tiltaksapparatet inn for å gi dem en mulighet til å gå tilbake til skolen, eller forsøke å få dem tilbake til skolen. Hvis de går ordentlig lenge og virkelig kommer til Nav og må begynne å spørre om penger for å klare seg, trår også Nav-systemet inn.

Problemet er at altfor mange steder er disse forskjellige delene for lite koordinert. Det er et generelt problem i den store velferdsstaten i Norge at man ikke klarer å få de forskjellige delene til å henge sammen. Man klarer ikke å sette inn tiltakene der det trengs. Noe av det aller viktigste for å få til det, er at man har et Nav-system som fungerer. Da må det være et Nav-system som stiller krav til folk, som ikke lar folk gå passive, og som ikke godtar at unge og friske ungdommer blir gående i ukesvis, månedsvis, kanskje til og med opp mot et halvt år eller ett år, uten å få tilbud eller uten å bli pålagt aktivitet. Man er også nødt til å sette inn tiltakene tidlig. Det har vært en av Høyres viktigste kritikker mot Ny GIV-programmet, som i og for seg har mye for seg, at man setter i verk tiltakene for sent. Det holder ikke å komme inn i tiende trinn. Man burde få muligheten til å gjøre det også tidligere.

Så mener jeg at man nasjonalt kan lære av det man har gjort bl.a. i Rogaland fylkeskommune, under kyndig blå-blått styre, hvor man har klart å få ned drop-out-tallene nettopp ved å se på hvordan de forskjellige delene av offentlig sektor kan samarbeide.

Tord Lien (FrP) [20:38:25]: Jeg har ikke sagt noe om krigsminneerindring i dagens debatt, men jeg har en pins med general Fleischer på meg, så jeg tror jeg lar det være med det. De som har fulgt disse debattene, vet hvor jeg står i den saken.

Det har vært snakk om forskning. Det er mye lek med tall også der, og det har vi jo stor glede av, alle sammen. Men det er nå engang sånn at hvis vi ser på den offentlig finansierte og drevne forskningen, kommer vi helt middels ut. Det er i hvert fall ikke grunn til å ringe veldig hardt med varselbjellene. Men hvis vi tar med næringslivsfinansiert forskning, kommer Norge veldig dårlig ut. Man kan selvfølgelig ta utgangspunkt i at det har ikke nasjonale myndigheter, altså Stortinget, noe ansvar for å gjøre noe med. Det kan godt hende at det for så vidt er et moralsk riktig standpunkt å ta, men det hjelper ikke. Dette er det næringslivet vi skal leve av i framtiden som vi skal utvikle. Det er her vi skal modernisere offentlig sektor og skape nye verdier i samfunnet. Når da næringslivet ikke forsker, må vi ta grep. Da synes jeg det nærmest er litt surrealistisk at vi for fjerde gang i denne stortingsperioden har en debatt om kirke-, utdannings- og forskningskomiteens budsjettområde uten at nærings- og handelsministeren er til stede. Det er også det året Nærings- og handelsdepartementet legger fram et budsjett som er i nominell nullvekst og en til dels kraftig realnedgang – i et år hvor vi har et historisk handlingsrom. Aldri har noen regjering i Norge hatt så mye penger, og aldri har det vært så mange arbeidsledige akademikere ute i resten av Europa. Det handlingsrommet velger vi å ikke benytte oss av. Det er trist.

Fremskrittspartiet går i sitt budsjettforslag inn for å styrke mange av ordningene: SkatteFUNN betydelig utover regjeringens forslag, Brukerstyrt innovasjonsarena og Forny 2020. Dette er alle programmer som direkte vil stimulere til mer forskning i næringslivet. Dette er måten å løse det på, ikke ved å si at nei, vi har ikke noe ansvar for dette. Mange av de store og toneangivende bedriftene i Norge er deler av internasjonale konserner, og de forsker der de får mest for pengene. Da må også Norge være med på å dra det lasset.

Der gikk taletiden ut, men jeg har lyst til å takke for debatten, og jeg vil sitere Salomos ordspråk, som vi skal ta med oss videre alle sammen. I andre kapittel står det:

«Visdom skal komme inn i ditt hjerte, kunnskap skal gi deg glede.»

Så håper vi at vi får mer av det etter dagens debatt.

Elisabeth Aspaker (H) [20:41:50]: Jeg vil også takke for det jeg oppfatter har vært en bra debatt, selv om vi er uenige på en del punkter om hva slags prioriteringer som vil være de rette å foreta framover.

Nå nærmer det seg den tiden hvor engler skal dale ned i skjul, og vi skal synge halleluja antakelig opptil flere ganger. Jeg kan ikke fri meg for å si at jeg synes kanskje det har vært vel mye halleluja her i kveld og litt lite edruelighet, for vi har en vei å gå før vi kan si at vi er helt i mål.

Jeg tror det er en ganske viktig beskjed til norske elever at når juleferien er over, forventer vi at man går tilbake på skolen og yter full innsats. Det er helt nødvendig for når neste meldepost er når det gjelder disse internasjonale undersøkelsene, at for å fortsette den fremgangen vi nå kan spore, er vi nødt til å heve oss nye hakk.

Medisinen mot manglende matematikkforståelse er mer matematikk, ikke mindre matematikk. Jeg tror det er utrolig viktig med mer og bedre etter- og videreutdanning for landets matematikklærere, og jeg tror det er viktig at den etter- og videreutdanningen ikke konsentrerer seg om ungdomsskolen, men at det er minst like viktig å satse på etter- og videreutdanning av matematikklærere på barneskolen.

Denne høsten har det vært en viktig diskusjon blant fremtredende matematikere om hvordan lærerutdanningen bør endres, og om hvordan opplæringen av elevene må gi rom for mer trening i de fire regneartene. Det er også tatt veldig tydelig til orde for at algebra, hvor Norge skårer veldig dårlig, må introduseres på barneskolen og ikke i åttende klasse som i dag. Det så jeg selv et veldig vellykket eksempel på da jeg besøkte Smeaheia barneskole i Sandnes for et par år siden. De hadde adoptert et russisk matematikkopplegg og satt allerede i første klasse med ligninger med to ukjente, storkoste seg med x og y og forsket på hvordan disse sammenhengene faktisk var. Så matematikkfaget trenger et bredere fundament hos elevene, og det er utrolig viktig for de øvrige realfagene at matematikkforståelsen blir god tidlig for at man skal få mest mulig ut av det faget oppover i skolen.

Min utfordring til statsråden er om den matematikkdiskusjonen som har vært i høst, blir tatt tak i på noen måte, og om vi kan forvente at vi får den fornyelse av matematikkfaget som kan gjøre at vi lykkes bedre med det. Tittelen på denne TIMSS forskningsrapporten var Framgang, men langt fram. Det tror jeg vi skal merke oss.

Så vil jeg også gjerne at statsråden til slutt skal svare på den utfordringen jeg hadde i mitt første innlegg, om hun fortsatt akter å gjennomføre det salget av studentboliger i Narvik, eller om hun faktisk har tenkt at de studentene på ingeniørstudieplassene som er opprettet der, også skal ha boliger.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:44:56]: Siden det er min siste ordinære budsjettdebatt, vil jeg sitere fra Johannes 7:

«Ennå en liten stund er jeg hos dere.»

Og når det har gått en stund etter valget, vil jeg si videre med Johannes 7:

«Dere skal lete etter meg, men ikke finne meg.»

(Munterhet i salen)

La meg få gi noen avsluttende kommentarer i denne budsjettdebatten:

Husk at teoristerke og praktisk sterke elever har evner som er viktige for oss som nasjon og som vi trenger. Husk at foreldres betydning og deres interesse for utdanning er avgjørende for at barn skal lykkes med sin skolegang. Husk at skolen skal, i samarbeid og forståelse med heimen, utruste barna våre for livet. Husk at barn trenger forankring, at den trosopplæringen som drives av alle tros- og livssynssamfunn, er av avgjørende betydning for å gi barn seilekraft. Husk at studenter lever ikke av bøker alene, men også trenger klingende mynt og brød. Husk at studentforeldre trenger ordninger som sikrer dem en god start sammen med familien. Og husk at dette huset er til for å tjene dem som er utenfor huset, og ikke først og fremst oss selv. Husk å gi lærerne mulighet til å gi barna gylne øyeblikk. Følger dere disse rådene skal det blir fred, og da skal dere få leve lenge i landet!

Presidenten: Takk, det høres bra ut! (Munterhet i salen)

Marianne Aasen (A) [20:47:02]: I løpet av denne debatten er det naturlig nok veldig mange som i og for seg har gjentatt hverandre, fordi vi har hele tiden vist til PIRLS og TIMSS-undersøkelsene, som har preget denne ukens nyheter. Jeg kan i og for seg være enig i det mange av oss har sagt, og som Elisabeth Aspaker tok opp nå nettopp, om at det fortsatt må jobbes hardt i norsk skole. Det tror jeg heller ikke det er så mange som er i tvil om egentlig, men samtidig vil jeg si at jeg synes elever og lærere skal ta seg en velfortjent juleferie, i likhet med Stortinget. Det kan de gjøre med god samvittighet. Jeg er helt sikker på at de kommer til å gå tilbake igjen til skolen og glede seg til å ta fatt på nye dager, hvor de skal lære og trives sammen. Det er klart det skal jobbes, men som i Stortinget i kveld, hjelper det med latter og trivsel. Da har man det bedre både på jobb og på skolen. Derfor må vi ikke glemme den biten, heller.

Når det gjelder TIMSS og PIRLS-undersøkelsene, var det egentlig fire hovedfunn. Det ene var at for fjerdeklassingene står det bra til i norsk og matematikk. Særlig i norsk gjør vi det veldig bra, og i matematikk har vi stor framgang. Når det gjelder åttende trinn, står det også bra til med leseferdighetene, men det gjør det ikke i matematikk.

Når vi vet hvordan tilstanden er når det gjelder matematikk hos lærerstudentene – det kom fram i en annen rapport som kom i mars – er det ingen tvil om at dette må bli et tema når Stortinget skal gå inn og evaluere Kunnskapsløftet, at vi kanskje i større grad må ha et blikk på lærerplanene enn det vi normalt har. Jeg må si jeg forundrer meg litt over de faglige miljøene på universitetene og høyskolene og dem som lager lærerplaner, at det er helt tyst fra disse miljøene. Man kan ikke forvente at vi som er politikere, skal gå inn og være mattefaglige eller norskfaglige rådgivere, eller faglige rådgivere i ulike fag. Noen ganger blir vi utfordret på ting i skolen som er av mer faglig karakter. Noen ganger skulle jeg også ønske at den debatten som foregår mellom ulike fagfolk, kom mer fram i lyset. Der vil jeg være enig i det som er sagt, og vi håper at Kunnskapsdepartementet også er med oss på å dra den diskusjonen mer fram og gjøre den tydelig.

Til slutt vil jeg rose representanten Dagrun Eriksen både for henne siste innlegg, men også for hovedinnlegget hennes, hvor hun minnet oss alle på hvor viktig det er å ha et bredt kunnskapssyn. Alle disse små barna og ungdommene strever med livene sine, de også. De har mange forskjellige ting inni seg. Så hvis en tenker for stereotypt, og tror at alle disse testene er det eneste saliggjørende, mister vi en veldig viktig dimensjon.

Tor Bremer (A) [20:50:20]: Det er hyggelege tider for Noreg. Dei fleste i Noreg og langt utover dei norske landegrensene gleder seg over at det går godt her.

Det er slik at sysselsettinga og verdiskapinga er på topp, er rekordhøg. Økonomiske måleparameterar, som vekst i BNP og handelsbalansen, viser ei eintydig positiv utvikling. Det er all grunn til å glede seg, og det gjer dei fleste – dei fleste utanfor denne salen og dei fleste parti i denne salen, med unntak av Høgre.

Først var det forskinga som svikta, trass i ein realvekst, som me har høyrt, på 32 pst. – 2,5 gonger handlingsrommet i budsjettet. Knapt nokon annan sektor har hatt ein så formidabel vekst.

På tysdag var det skuleresultata Høgre klaga på, trass i at alle gode indikatorar igjen peika på ei god utvikling. Innimellom alt saman er det innovasjonskrafta i norsk næringsliv som sviktar. Det har slått meg at Høgre slår om seg med stor skråsikkerheit om manglande innovasjonskraft i norsk næringsliv. Det beste ein kan seia om det, er at skråsikkerheita er omvendt proporsjonal med innsikta – òg i denne saka.

Høgre refererer stadig vekk til Innovation Union Scoreboard, der Noreg rett nok plasserer seg på ein beskjeden 17. plass av i alt 34 land. Men Høgre hoppa galant over f.eks. World Competitiveness Scoreboard, der Noreg har ein pen 8. plass av i alt 59 land, og med vekting frå langt fleire og meir relevante indikatorar.

Så vil eg kort nemna ein annan indikator, den tyske innovasjonsindikatoren, der Noreg har gått opp frå ein 14. plass i 1995 til ein 7. plass i 2010 – mykje nettopp på grunn av direkte og indirekte støtte til FoU i næringslivet, til produktivitet og til rammevilkår for innovasjon.

Eg vil òg nytta anledninga til å referera til kva Forskingsrådet seier i sin siste indikatorrapport. Der står det:

«Det hevdes ofte at Norge kommer dårlig ut i internasjonale rangeringer av innovasjonsevne. Det er en sannhet med store modifikasjoner.»

Analysen av norsk innovasjonsevne bør så avgjort byggja på eit meir nyansert grunnlag enn vår plassering i ulike scoreboards.

Det er òg slik at i den siste presentasjonen av Forskingsbarometeret, vart omgrepet «høgtrykk» brukt om den offentleg finansierte forskinga, der Noreg ligg heilt i toppen, medan uttrykket «lågtrykk» blei brukt om tilsvarande situasjon i næringslivet. Det skuldast mest strukturen vår, det skuldast mest eit råvareproduserande næringsliv, og at småbedrifter med mindre enn ti tilsette, utgjer heile 36 pst.

Statsråd Kristin Halvorsen [20:53:41]: Først vil jeg svare helt konkret på spørsmålet fra representanten Aspaker når det gjelder Narvik og studentboliger: Jeg har gitt beskjed til den nye samskipnaden at de i forbindelse med fusjonen får 2 mill. kr ekstra i tilskudd, 20 mill. kr ekstra i tilskudd til Narvik til rehabilitering av studentboliger i Narvik – det er på toppen av 17,9 mill. kr de tidligere har fått til rehabilitering av studentboliger i Narvik – og det skal gis tilsagn om bygging av 150 nye studentboliger i Bodø, fordi der er det et stort behov. Så har jeg gitt styret i studentsamskipnaden i oppdrag å gå igjennom den økonomiske situasjonen for samskipnadene og legge fram en plan, en strategiplan, innenfor de rammene de nå har, innen 1. oktober. Hvis styret i samskipnaden i Nordland kommer fram til at de har et bærekraftig opplegg for hvordan de kan videreføre det antallet studentboliger de nå har, vedlikeholde dem og holde velferdstilbudet til studentene i stand, er det et veldig godt utgangspunkt for at boliger ikke skal selges. Så nå er det opp til styret, med nye rammebetingelser, å gjøre den jobben. Jeg er rimelig sikker på at hele Stortinget vil mene at man må ha studentsamskipnader som drives godt og fornuftig økonomisk, og nå har vi lagt til rette for at det skal være mulig å gjøre den jobben.

Så noen kommentarer på slutten av debatten. Det som er veldig bra med disse resultatene vi nå får fra TIMSS og PIRLS, og som kommer på toppen av de PISA-resultatene vi fikk fra 2009, er at forskerne sier at det er helt klart en endring i trend, og at norsk skole er i framgang. Men det betyr ikke at vi nå skal si at nå er jobben gjort, for vi har betydelige utfordringer på mellomtrinnet. Det er mye mindre framgang på 8. trinn enn det er på 4. trinn. Det gir oss en utfordring.

Vi har en betydelig utfordring når det gjelder de høyest presterende elevene. Der bør vi ha høyere ambisjoner. I det hele tatt har norske elever – antakelig alle sammen – en mye større mulighet til å løfte seg. Men det som er veldig bra, er at vi nå ser at lærerne kan rette ryggen og ha selvtillit. Det må være slutt på å rakke ned på norsk skole. Norsk skole er i meget god framgang, i så god framgang at det vi har gjort, vekker internasjonal interesse. Og husk på dette: Finland er på vei ned – dårlig trend for matematikk – og Sveriges resultater er absolutt veldig urovekkende for Sverige.

Så la oss ta med oss den tryggheten videre og samtidig også den vissheten at trivsel og prestasjoner henger nøye sammen (presidenten klubber). Vi må slutte å snakke om koseskole og kunnskapsskole (presidenten klubber igjen) – det er faktisk to sider av samme sak.

Presidenten: Da må statsråden slutte å snakke, for taletiden er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.