Jan Bøhler (A) [09:23:25]: En diskusjon om hovedstaden kan dreie seg om svært mye. Jeg vil avgrense innlegget mitt til en drøfting av noen av hovedtemaene i hovedstadsmeldingen – der det ble lansert nye tiltak – og i denne omgang ikke ta opp f.eks. sykehusstruktur, museumskabaler eller velkjente diskusjoner som tiggedebatt, sexkjøpslov eller politidekning.
Utgangspunktet for hovedstadsmeldingen er at Norge trenger en velfungerende og sterk hovedstad og hovedstadsregion. Det innebærer at vi ikke ser det som et problem at hovedstaden vokser med tanke på folketall, mangfold, arbeidsplasser og mye annet – det gir derimot en mulighet for hele landet til å få et hovedstadsområde som kan gi hele Norge en sterkere og bedre plass i Europa og i det globale samfunnet. Vi trenger altså ikke en politikk for å redusere veksten i hovedstadsområdet, men for å legge til rette for det som i meldingen kalles bærekraftig utvikling, med bedre miljø, mindre sosiale forskjeller, bedre inkludering og bygging av kunnskapssamfunnet.
Den store veksten i hovedstaden uttrykkes ved at Oslo i fjor fikk over 14 000 flere innbyggere. Det ligger an til at veksten vil fortsette med 14 000–15 000 i året framover. Da vil Oslo ha rundt 900 000 innbyggere i 2030 og vil bli en millionby ikke så lenge etter 2035.
Særpreg ved utviklingen i Oslo er at vi har fått en yngre befolkning – det er 7 personer i alderen 16–66 år per person over 67 år, mot 4,7 i landet ellers – vi har fått et utdanningsnivå i Oslo og Oslo-regionen som er nær det høyeste i hele verden, og vi har stor skaperevne når det gjelder etablering av nye bedrifter, med 10 400 nyetableringer i 2011. Vi har også et særpreg som går ut på at innen 2040 vil, ifølge Statistisk sentralbyrå, over halvparten av innbyggerne i Oslo ha innvandrerbakgrunn, mot 30 pst. i dag.
Og for ikke å glemme veksten i Akershus, som også må ses som en del av et sammenhengende hovedstadsområde: Der økte folketallet med 11 000 innbyggere i fjor, og man vil nærme seg 800 000 rundt 2030. Det vil si at Oslo og Akershus, med dagens utvikling, vil kunne få 2 millioner innbyggere fram mot 2040. Til sammen øker vi allerede med over 25 000 innbyggere i året, noe som tilsvarer en del norske byer, og som er rundt halvparten av landets samlede vekst.
I disse tallene om vekst ligger også en del av de store utfordringene, nemlig behovet for boliger, det å finne løsninger på integreringsproblemene, bruken av kunnskapsressursene våre og trafikk og miljø.
Når det gjelder det siste, vil jeg nevne at hvis transportmiddelfordelingen fortsetter som i dag, vil det i 2030 hver dag være en halv million flere biler på veiene enn i dagens situasjon, ifølge en rapport fra Urbanet Analyse om transportbehovet. Vi ser allerede i dag at grenseverdiene når det gjelder luftforurensning, brytes flere ganger i løpet av vinteren rundt omkring i Oslo.
Den andre hovedutfordringen ligger i boligsituasjonen. Hvis vi går ut fra at det i dag er 1,94 personer per bolig i Oslo, kan man anslå at når Oslo blir en millionby en gang etter 2035, vil behovet for boliger ligger på rundt 180 000. Til sammenligning ligger antallet ferdigregulerte tomter for nye boliger i dag på rundt 20 000 i året framover. Legger man til Akershus’ behov når man får et hovedstadsområde Akershus–Oslo med nærmere 2 millioner innbyggere, vil behovet for nye boliger kunne ligge på oppimot 300 000 fram mot 2040. Akershus’ fordel er at man der bor elleve ganger mindre tett enn Oslos befolkning, når man ikke regner med Marka.
Da kommer vi til det mandatet som allerede lå til grunn da Gabrielsen-utvalget ble nedsatt i 1965, Koren-utvalget i 1972, Christiansen-utvalget i 1992 og Hovedstadsutvalget i 1997, nemlig at alle har vært enige om at Oslo–Akershus må ses som et sammenhengende område hvor oppgavene må løses på en helhetlig måte, og hvor man trenger reformer i inndelingen i fylker og kommuner for å få det til. Dette ble tatt tak i i hovedstadsmeldingen, og regjeringen la fram fire alternative styringsmodeller. Det var to typer regionmodeller, en modell med et særorgan for Oslo-regionen og en med pålagt plansamarbeid.
Men gjennom en ny stortingsmelding, St.meld. nr. 12 for 2006–2007, og en prosess inn i 2008, endte det opp med – etter 50 år med diskusjoner om reform i hovedstadsområdet, og mens det hele tiden har vært bred enighet om at man trenger nye redskaper for helhetlig planlegging – at man fortsatt ikke sitter med det columbi egg som kunne vært løsningen. Samtidig har begrunnelsene for, og behovet for, å finne felles løsninger på de store utviklingsproblemene og utfordringsmulighetene, tårnet seg opp i løpet av disse 50 årene. Jeg kan bare vise til det jeg har sagt om situasjonen når det gjelder kollektivtrafikk, miljø, boliger, næringsarealer osv.
Nå bør regjeringen og vi folkevalgte i storting, bystyre, fylkesting og kommuner sette oss ned og finne ut hvorfor alle disse forsøkene på å finne en løsning på hvordan vi skal få en ny organisering i Oslo-området, ikke har ført fram i løpet av 50 år. Hva skal til for å løse floken? Antakelig handler det om å finne ut hva det har stått på i de ulike fasene, og om å kunne spesialsy noen løsninger med særlovgivning for å løse de problemene hvor man ikke har greid å skjære gjennom. Det gjelder f.eks. at Oslo bystyre har fordeler av å kombinere en del kommunale/fylkeskommunale oppgaver, og at man ikke trenger å legge det som ikke er grenseoverskridende oppgaver, inn i en ny organisering.
Men først og fremst er det enighet om å ivareta behovet for felles planlegging når det gjelder arealer til bolig/næring, og når det gjelder transport/kollektivtrafikk osv. Det er ikke viktig for meg hva man kaller det, bare det fungerer. Men i dag fungerer det altså ikke godt nok. Det viser den prekære boligsituasjonen og behovene framover, det viser også trafikksituasjonen, og det viser forhandlingene om f.eks. Oslopakke 3, der man er flinke til å inngå kompromisser, men der det blir så mange kryssende hensyn som må ivaretas i alle retninger, at viljen til å gjennomføre en omlegging i retning kollektivtrafikk og miljø ikke blir klar nok. Det viser seg bl.a. i den – foreløpig – veldig forsiktige satsingen på det aller viktigste prosjektet i Oslo-området når det gjelder kollektivtrafikk og miljø, nemlig en ny T-banetunnel gjennom sentrum for å kunne øke kapasiteten i kollektivtrafikken. Her er det i første omgang bare lagt inn 500 mill. kr til en utredning i 2017, mens behovet for å ha en ferdig T-banetunnel gjennom sentrum innen 2025 er prekært for å unngå store problemer med avviklingen av kollektivtrafikken.
Jeg mener det aller viktigste regjeringen nå kan gjøre for å følge opp hovedstadsmeldingen, er å ta et initiativ, engasjere seg på en alvorlig, grunnleggende måte for å se på hva som har gått galt i disse prosessene fram til nå, og skape en ny organisering, nye redskaper for å løse utfordringene rundt bolig- og næringsarealer og transport i årene framover. Hvis man greier å løse boligutfordringen på en bedre måte i framtiden, vil man også legge grunnlaget for å løse integreringsproblemene. For det er i trangbodde, lite attraktive boområder med ensidig sosial sammensetning at det oppstår flest integreringsproblemer. Man har satset på å gjøre noe med dette – gjennom Groruddalen-satsingen, gjennom Oslo Sør-satsingen i Søndre Nordstrand, bl.a. ved å legge inn virkemidler for å utvikle nærmiljøene, utvikle muligheter til å satse på opprustning av omgivelsene i borettslag og i bydeler og innføre ordninger med miljøvaktmestere, som man har kommet kort på vei med, men man har startet på dette. Den satsingen ble lansert sammen med hovedstadsmeldingen. Det ble avtalt mellom Oslo kommune og staten at denne satsingen skulle gå fram til 2017, men vi ser nå at det er et stort behov for å gå videre, og at mye positivt er kommet i gang, slik som gratis kjernetid i barnehagene, der ungene – viser det seg når de begynner på skolen – er blitt langt bedre i norsk, de hevder seg bedre. Men det er klart at slike prosesser trenger mye tid – de må virke «over lang tid», som det står i hovedstadsmeldingen, og derfor vil jeg oppfordre regjeringen til å ta initiativ overfor Oslo kommune om å utvide disse områdesatsingene til å vare i ti år til.
Hvis jeg skal si noen stikkord til slutt om hva som er det aller viktigste at regjeringen nå tar tak i for å løse hovedstadsutfordringene framover, er det ny organisering, ti nye år for områdesatsingene og å skape et grunnlag for at hovedstaden kan utvikle seg til en velfungerende hovedstad for hele Norge.
Statsråd Liv Signe Navarsete [09:34:01]: Eg vil takke interpellanten for at han tek opp spørsmålet om resultat og oppfølging av hovudstadsmeldinga. Ein velfungerande hovudstad er viktig for dei som bur i Oslo, men òg avgjerande for heile landet. Oslo er ein viktig by for handel, tenester og hovudkontor for næringslivet, som heile landet har nytte av. I eit moderne kunnskapssamfunn er hovudstaden viktig med si tyngd av universitet, høgskular, forsking og kulturinstitusjonar. Det er bra for Noreg at me har eit samspel mellom storbymiljø i hovudstaden og dei mange sterke regionane og lokalsamfunna rundt om i landet.
Lat meg fyrst slå fast at eg vurderer at me har kome særs langt i å følgje opp tiltaka i hovudstadsmeldinga, og med gode resultat. Mange departement – dei fleste tiltaka ligg utanfor Kommunal- og regionaldepartementet sitt område – har bidrege i dette arbeidet, saman med regionale og lokale styresmakter. Oslo skal vere ein god by å bu i for alle. Gode nærmiljø er avgjerande for å byggje ein by. Dei store samfunna vert bygde av dei små, òg i ein storby som Oslo. Områdesatsing er difor eit viktig tiltak i hovudstadsmeldinga.
Oslo kommune har ansvaret for den heilskaplege utviklinga i Groruddalen. Miljøverndepartementet samordnar staten sin innsats, men fleire departement tek del. Regjeringa har bidrege med 586 mill. kr og Oslo kommune med 266 mill. kr. Samferdselsdepartementet har m.a. medverka til å doble talet på avgangar og til oppgradering av stasjonar langs Grorudbana og Furusetbana, ny gang- og sykkelbru over E6 og fleire nye gang- og sykkelvegstrekningar. Miljøverndepartementet medverkar med midlar til bydelspark i kvar bydel og til opprusting av ein Akergard i kvar bydel. Mange ferdigstilte turvegtiltak gjer det no mogleg å gå og sykle langs Alnaelva. Det gir livskvalitet.
Kommunal- og regionaldepartementet gir støtte til områdeløft for to nye område i kvar bydel i Groruddalen. Støtte er gitt m.a. til sosiale arrangement, motorsenter og skatehall på Haugenstua, opprusting av Svartjern på Romsås og til leiarprogram for ungdom. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet medverkar med midlar til gratis kjernetid i barnehagane. Kunnskapsdepartementet gir midlar til Språkløftet og Utviklingsprosjektet, dvs. ekstra ressursar til skular med meir enn 25 pst. minoritetsspråklege. Helse- og omsorgsdepartementet medverkar med midlar til to folkehelseprosjekt.
Det er i 2011 gjennomført ei midtvegsevaluering av satsinga i Groruddalen. Konklusjonen er at satsinga i hovudsak er på rett kurs.
Staten og Oslo kommune har inngått ein intensjonsavtale om eit handlingsprogram for Oslo sør for perioden 2008–2017, om forpliktande samarbeid for å betre oppvekst- og levekåra i bydelen Søndre Nordstrand. Staten gir om lag 16,4 mill. kr i ekstraordinære midlar til handlingsprogrammet i 2012.
Hovudstadsmeldinga slår fast at det er store levekårsutfordringar i hovudstaden. Oslo har ein relativt høg prosent innvandrarar. Kvalifisering og arbeid er nøkkelen til inkludering. Innvandrarar vert prioriterte ved inntak til arbeidsretta tiltak saman med ungdom, langtidsledige og personar med minska arbeidsevne. Introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er viktige tiltak retta mot nykomne innvandrarar.
Regjeringa la i samband med statsbudsjettet for 2007 fram ein handlingsplan mot fattigdom. Planen er følgt opp med tiltak og styrkingar i dei årlege statsbudsjetta. Tiltaka er retta mot grupper i arbeidsmarknaden med svake kvalifikasjonar, mot inkludering av barn og unge og tiltak for å betre levekåra for vanskelegstilte. Tilskotsordninga Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn er ei sentral ordning som er retta mot barn, unge og familiar som er råka av fattigdomsproblematikk. Tilskotsordninga er styrkt, seinast i 2012.
Regjeringa har òg teke initiativ til og del i plansamarbeidet mellom Oslo og Akershus. Målet er å få til ein meir koordinert areal- og transportpolitikk i Oslo-regionen som kan redusere utslepp av klimagassar og lokal forureining, leggje til rette for auka bruk av kollektivtransport og bevare Marka, grøne lunger og verdifulle jordbruksareal.
Som samferdsleminister hadde eg eit godt og fruktbart samarbeid med Oslo og Akershus om Oslopakke 3, som vart innført i 2008. Pakka skal finansiere raskare utvikling av transporttilbodet i Oslo og Akershus og sikre god framkomst for alle trafikantgrupper. Oslopakke 3 vert finansiert av bompengar og løyvingar frå staten, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune.
Revidert avtale om Oslopakke 3 frå 2012 byggjer på målsettinga i klimaforliket om at vekst i persontransporten i storbyområda skal skje med kollektivtransport, sykkel og gange.
Opprusting av vegstrekningar for auka trafikktryggleik, redusert støy og betre framkomstvilkår for mjuke trafikantar er spesielt viktig i Groruddalen-satsinga.
Regjeringa har lagt til rette for ei rekkje verkemiddel som vil betre den lokale luftkvaliteten, både mellombelse og meir varige tiltak – regelverksendringar og endringar i metodar og teknologi.
Jernbana er ein viktig del av kollektivtilbodet i austlandsområdet. Det er m.a. føreslått 827. mill. kr til nytt dobbeltspor Oslo–Ski, nær ein million til togtilbodet i austlandsområdet, og 2,9 mrd. kr til statleg kjøp av persontransport. Ny rutestruktur på jernbane gjer kvardagen enklare for folk i Oslo og i austlandsregionen. Det er mange pendlarar som skal ut og inn av byen, og me må innsjå at veksten i pendlarar, folk som skal til og frå arbeid, må takast på kollektiv, sykkel og gange i framtida. Viss ikkje vil Oslo verte kvelt av biltrafikk. Dette er ei utvikling me må løyse i lag – staten, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune.
Sett i forhold til folketilveksten er det ingen auke i kriminaliteten i Oslo sidan 2006. Det er positivt. Det er òg positivt at oppklaringsprosenten er betra frå 19,4 pst. i 2006 til 24,1 pst. i 2011.
Budsjettet for Oslo politidistrikt har auka frå 1,4 mrd. kr i 2007 til 2,1 mrd. kr i 2012. Det vert satsa særskilt på å auke tryggleiken i område av sentrum som har vorte oppfatta som utrygge. Dei siste somrane har det òg vore ei særskilt sentrumssatsing gjennom auka patruljering og bruk av mobile politipostar i sentrum. Det å vere trygg i kvardagen er ein viktig del av livskvaliteten for folk i Oslo.
Frå 2012 er det tidlegare gjengprosjektet lagt inn som ei linjeoppgåve ved seksjon Organisert kriminalitet i erkjenning av at denne innsatsen må ha eit langsiktig perspektiv.
Auken i løyvingane til Oslo politidistrikt er også gjort for betre å kunne handtere dei nasjonale oppgåvene som politidistriktet forvaltar. Dette gjeld m.a. livvakttenesta, beredskapstroppen, helikoptertenesta og planlegging av det nye beredskapssenteret. 22. juli har vist oss at me må satse meir, og me må satse meir planmessig på tryggleik, på sikkerheit, og Oslo er definitivt den byen som er mest utsett.
Tiltaka som er sette i gang på landsbasis for å styrkje nyskaping, er òg viktige for Oslo. Investinor vart oppretta i 2008. Selskapet har kontor i Trondheim og har ein forvaltningskapital på 3,7 mrd. kr. Selskapet har 28 verksemder i porteføljen, og 9 av desse har hovudkontor i Oslo.
Dei seks nye landsdekkjande såkornfonda som skal opprettast, vil gi ny von for nyskaping i Oslo så vel som i andre delar av landet.
Det skjer ein interessant framvokster av kulturnæringar og kunnskapsmiljø, m.a. langs Akerselva og på Grünerløkka. Kulturnæringane i Oslo står for 45 pst. av den totale verdiskapinga i dei norske kulturnæringane.
Regjeringa legg til grunn at ny statleg verksemd skal leggjast utanfor Oslo, med mindre det ligg føre særskild grunngiving. Dersom det ikkje er mogleg med lokalisering utanfor Oslo, skal lokalisering i Groruddalen vurderast. Dette er seinast følgt opp i retningsliner som vart sende over til Statsbygg i januar 2012. Likevel viser alle tal at veksten i statlege arbeidsplassar er stor i Oslo. Alle dei tunge statlege institusjonane ligg her, og det meste av veksten som kjem i statlege arbeidsplassar, kjem ikkje som følgje av einskildvedtak. Veksten kjem som følgje av organisk vekst og budsjett som har auka – ikkje minst med raud-grøn regjering, som har sett fellesskap og fellesskapstenester i høgsetet, og dermed òg auka budsjettet i dei aller fleste sektorar.
Regjeringa har gitt kommuneøkonomien eit stort løft. Det har i perioden 2005–2012 vore ein realauke i dei samla inntektene til kommunesektoren på 61 mrd. kr. – tilsvarande over 20 pst. Oslo har fått sin del av denne veksten. Etter våre anslag vil Oslo i 2013 få ein nominell vekst i frie inntekter på om lag 5,9 pst., noko som er godt over gjennomsnittet for sektoren. I 2011 hadde kommunen eit driftsoverskot på 4,5 pst. målt i forhold til driftsinntektene, noko som òg er langt over gjennomsnittet, som var 2,5 pst.
Etterspurnaden etter nye bustader aukar og er ei stor utfordring for dei store byane, og særleg for Oslo. Men me er på rett veg. Bustadbygginga skyt no fart. Frå 2009 til 2011 var talet på igangsette bustader i Oslo nær tredobla. Prognosesenteret anslår i sin rapport frå september i år at det på landsbasis vil verte bygd om lag 30 000 bustader i 2012. I Oslo forventar dei ei igangsetjing av 3 600 bustader i år, og me har føreslege ein vekst i låneramma til Husbanken på 20 mrd. kr i 2013 for å byggje opp om den veksten, som må fortsetje.
Jan Bøhler (A) [09:44:25]: Jeg vil takke statsråden for en fin gjennomgang av ting som må gjøres.
Det er mye man kunne kommentere der. Jeg vil nevne det med innovasjon – det å få verdiskaping ut av de store kunnskapsressursene vi har i Oslo-området. Hovedstadsmeldingen var veldig ærlig og omtalte at dette skjer i altfor liten grad sett i forhold til de forskningsressursene vi har. Statsråden nevnte at man har opprettet Investinor, som gir en mulighet for disse miljøene. Landsdekkende såkornfond vil også i framtiden kunne gi en mulighet. Vi ser at disse forskningsmiljøene ved universitetene og andre steder særlig har problemer med virkemidler på et tidlig stadium – før de kommer inn og kan nærme seg markedet og benytte noen av disse ordningene, TTO-er. Ved Universitetet i Oslo er det et prosjekt som kalles Birkeland Innovasjon. Det har altfor lite ressurser til reelt å kunne hjelpe flere av disse innovatørene innen forskningsmiljøene fram mot markedet og til å realisere ideene sine. Det ville tjene Norge stort om man fikk tilgang på flere av virkemidlene som finnes i andre deler av landet, og gjøre disse miljøene mer verdiskapende.
Jeg kan også bekrefte at det skjer mye. Blant annet i togtrafikken har passasjerene opplevd – i hvert fall nå i første omgang – en langt større regularitet på rutene de siste par vintrene, etter at det er satset mye på opprusting av signalanlegg og annet som har vært feil tidligere.
Det skjer også mye i områdesatsingene i Groruddalen og Søndre Nordstrand – som statsråden var inne på. Disse tingene er avgjørende for å forbedre integreringen – for å redusere forskjeller. Jeg vil bare gjenta det jeg sa i innlegget mitt: Det er mange planer som er på gang, og stor tro på at nå kan det virkelig skje noe. Men det er foreløpig bare en start, for det skal veldig grunnleggende prosesser til for å få til en god utvikling i områder som omfatter ca. 180 000 mennesker. Når det gjelder språkopplæring og språkutvikling, er ikke dette gjort på kort tid. Prosjektene med gratis kjernetid i barnehager og innføring av ordninger med utvidet skoledag – som regjeringen i hovedstadsmeldingen ga uttrykk for at man ville – er noe man så vidt har begynt på. Det må føres videre i langt sterkere grad. Når det gjelder utvidet skoledag, er det kun det første større prosjektet, på Mortensrud skole, som ligger inne i statsbudsjettet for neste år. Det vil være avgjørende for utviklingen av tankegangen om gratis kjernetid å sette inn ekstra tiltak i disse områdene for å sikre at ungene får like muligheter til å lære norsk og komme godt i gang i det norske samfunnet. Utvidet skoledag i de samme områdene som har gratis kjernetid i barnehagene, vil være en viktig satsing framover.
Statsråd Liv Signe Navarsete [09:47:54]: Eg er samd med interpellanten i at områdesatsinga må halde fram. Det tek tid å oppnå resultat. Evalueringa me gjorde i fjor, viser at me er på rett veg, men ho viser sjølvsagt òg at det er eit stykke fram, og at me vel aldri kjem dit at me kan seie at no er alt på plass, no kan me lene oss tilbake. Eg trur me må innsjå at det vil vere utfordrande område som me må arbeide kontinuerleg med. Eg trur det me gjer på gratis kjernetid, er særs viktig. Me må starte med ungane, og me må gå vidare med skulen – slik me no gjer på Mortensrud, som ligg inne i årets budsjett. Språk, språkopplæring, språkforståing, kommunikasjon er heilt avgjerande for at me skal kunne byggje gode nærmiljø i heile byen.
Samferdsle er eit anna avgjerande punkt. Der har me gjort mykje. Der har me fått på plass eit samarbeid som ikkje var så heilt enkelt å etablere mellom Oslo og Akershus. Det samarbeidet kan ein byggje vidare på, og dei lokale og regionale må òg ta sin del av ansvaret dei har. Men regjeringa skal vere med som ein god samarbeidspartnar og pådrivar, der det trengst.
Intercity er det store, viktige prosjektet som må løysast i komande Nasjonal transportplan. Det er ikkje mogleg å tenkje seg at me ikkje skal få bygd intercity når me ser folkeveksten i dette området. Det arbeider regjeringa med, og det får me kome tilbake til når den planen skal leggjast fram utpå våren.
Eg rakk vel ikkje å seie alt eg hadde tenkt om bustadbygging – tida strakk ikkje til – men det er viktig for meg å seie at ein viktig føresetnad for høg aktivitet i bustadbygging, er å finne byggjeklare tomter. Og då er det òg viktig at kommunar i pressområde som Oslo tenkjer heilskapleg, og at me får til fortetting langs kollektivårar og knutepunkt. Så skal me bidra med å ha gode avgangar og hyppige avgangar frå dei same knutepunkta og kollektivårane.
Men, som der òg er sagt i Gode bygg for eit betre samfunn – bygningsmeldinga som nett er handsama i Stortinget – må ein i tillegg få raskare plan- og byggjesakshandsaming i kommunane. Det vil setje fart på byggjehyppigheita. På nyåret kjem me òg med ei melding om bustadpolitikken, der me skal sjå heile bustadpolitikken – frå plan til det å bu og til den sosiale bustadpolitikken – i ein samanheng. Og nett den sosiale bustadpolitikken er òg viktig for Oslo. Det er i denne byen vi finn både dei beste og dei dårlegaste levekåra. Det er her me finn dei største forskjellane. Så nett bustadpolitikken ser eg på som eit uhyre viktig område for å kunne bidra til utjamning mellom ulike grupper i Oslo.
Håkon Haugli (A) [09:51:15]: «Åpen, trygg og skapende hovedstadregion» er tittelen på St.meld. nr. 31 for 2006–2007 – hovedstadsmeldingen – som ble lagt fram i juni 2007. Fem og et halvt år senere er spørsmålet: Er hovedstaden åpen, trygg og skapende?
Åpen? Ja, mennesker fra verden kommer til Oslo for å bruke sin kompetanse og arbeidskraft.
Trygg? Ja, for de fleste er Oslo en trygg by. Men hovedstaden har også et omfang av grov kriminalitet som vi ikke ser noe annet sted i Norge. Om lag halvparten av landets væpnede overfallsran skjer i Oslo. Det skaper utrygghet.
Skapende? Ja, utdanningsinstitusjonene, forskningen og næringslivet i Oslo-regionen er viktig for hele Norge. Osloskolen er både den mest mangfoldige og den med de beste resultatene i landet, og vi har rekordmange nyetablerte bedrifter.
Da jeg kom inn på Stortinget i 2009, var det erfarne representanter som advarte meg: Ikke snakk for mye om Oslo, det provoserer folk! Og min erfaring er at Oslo er et slags tabu – noe det vitses om, men ikke snakkes særlig mye om. Men Oslo og hovedstadsregionen må vi snakke om, for noen av de største utfordringene vi har som nasjon, må løses her. Det handler om så ulike ting som bolig, transport, klima, integrering og levekår – og næringsutvikling, kompetanse og kriminalitet. På alle disse og flere områder er det som skjer i Oslo, viktig for Norge.
Representanten Jan Bøhler fortjener stor takk for å ha reist denne interpellasjonen. Og jeg synes det er oppsiktsvekkende at ingen fra Høyre – partiet som har styrt Oslo sammenhengende siden 1996 – har tegnet seg til debatten.
Hovedkonklusjonen i hovedstadsmeldingen står seg godt etter mer enn fem år. Hovedstadsregionen har noen spesielle problemer. Mangfoldet i Oslo er positivt, men levekårsproblemene er for store. Byen må utvikles på en bærekraftig måte. Oslo-regionen er i sterk vekst, men det byr på både muligheter og utfordringer. Det er viktig at Oslo-regionen kan hevde seg i konkurranse med andre europeiske byregioner. En sterk hovedstadsregion er til gagn for hele landet.
Mye av det som var klart i 2007, er blitt enda tydeligere nå. Den gang var Oslo en raskt voksende by. Nå er Oslo blant de aller raskest voksende byene i Europa. Vi er fortsatt en mellomstor by i europeisk sammenheng, men i 2027 kan vi passere 800 000 innbyggere. Da jeg gikk på skolen, lærte jeg at det bodde 400 000 her. De siste årene har Oslo vokst raskere enn SSBs mest offensive befolkningsprognoser, og innen 2030 tror de at Oslo og Akershus kan ha vokst med like mange mennesker som det i dag bor i Trondheim og Bergen til sammen.
Befolkningsvekst er hyggelig. Det viser at folk får barn, og at Oslo er en attraktiv by å flytte til. Men den galopperende veksten byr også på en del utfordringer. Utgiftene til å bygge ut skoler, barnehager, sykehjem og kollektivtrafikk vokser mer enn kommunens inntekter. Oslo har høyere inntekt per innbygger enn landsgjennomsnittet, men avstanden er redusert. Oslo har nå 103 pst. av landsgjennomsnittet i inntekter for å dekke kommunale oppgaver og 100 pst. – altså det samme snittet som landet – til å dekke fylkeskommunale oppgaver. Å beskrive Oslo som en rik kommune er upresist, men Oslo kommune har et godt utgangspunkt for å løse sine oppgaver.
Hovedstadsmeldingen omfatter fagområder som ligger utenfor kommunalministerens ansvarsområde. Særlig når det gjelder helhetlig planlegging av transport- og boligløsninger, er det store behov i Oslo-regionen som involverer både samferdselsministerens og miljøvernministerens departementer.
Vi ser f.eks. at det i enkelte av Oslos nabokommuner bygges bilbaserte byggefelt. Så selv om kollektivandelen i Oslo øker, øker også biltrafikken gjennom byen på grunn av beslutninger tatt i andre kommuner. Staten har pålagt Oslo-regionen et plansamarbeid, og jeg kunne tenke meg å høre hva kommunalministeren tenker om utviklingen av dette samarbeidet og behovet for planlegging på tvers av kommune- og fylkesgrenser i regionen. Ser hun for seg at det pålagte plansamarbeidet videreføres, eller ser hun for seg andre løsninger?
Til slutt vil jeg si at jeg er urolig for Oslo. Byen har store ressurser, men utfordringene er også formidable. Oslo er ikke bare hovedstad. Oslo er også hjemsted – et sted å bo – for flere mennesker enn det bor i noe annet norsk fylke. Blant Oslos innbyggere finner vi noen av landets mektigste, men vi finner også noen av landets mest avmektige. Oslo tar ansvar, men trenger å ha staten med på laget. Staten skal ikke bidra fordi det er synd på Oslo, men fordi det er viktig og bra for hele Norge at Oslo lykkes.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:56:35]: La meg også få takke interpellanten Jan Bøhler for å ha reist denne interpellasjonen.
Det er viktig at vi diskuterer Oslo, og jeg ser jo også at Arbeiderpartiets representanter fra Oslo-benken har mobilisert sterkt nå – som en slags start på valgkampen om Oslo. Gjerne for meg, men jeg er ikke så overbevist om at det er en kamp som Arbeiderpartiet har mest å tjene på.
Det er mange gode intensjoner fra representanten Jan Bøhler, og det er mye skryt av dagens situasjon. Men jeg tror at man innerst inne sitter med en litt annen følelse – en følelse som kanskje ikke kommer like godt til uttrykk.
Representanten Haugli avsluttet vel med å si at han var urolig for Oslo, og det er jeg også. Det er ingen tvil om at vi i Oslo – og andre steder i Norge for den saks skyld, men særlig i Oslo – reddes av oljepengene. Ingen merker utfordringene fordi vi kan betale oss ut av dem. Det er en stor, stor utfordring i seg selv, og det gjør at vi ikke er i stand til og ikke klarer å løse de problemene og utfordringene vi får, på den korrekte måten som man ville gjort dersom man måtte prioritere på en annen måte.
Det er fint å snakke om kollektivtrafikk. Ja, la oss bygge ut kollektivtrafikken i Oslo-området. La oss få intercitynettet på plass, la oss satse når det gjelder tog og kollektivtrafikk, og la oss bygge nye tuneller under byen for å få T-banen på plass. Veldig, veldig bra, men hva skjer egentlig? Alt bevilges over statsbudsjettet, og vi diskuterer en kilometer vei her og en kilometer vei der. Det er sånn vi prioriterer i dette landet, og sånn har vi holdt på. Sånn fortsetter vi, og sånn fortsetter også denne regjeringen. Det er ingen visjoner om å starte et togselskap som bare skal bygge, tilsvarende Avinor som bygger flyplasser. Det er aldri noe tull med flyplasser, for det gjøres separat. Vi kunne gjort akkurat det samme med tog, og vi kunne gjort akkurat det samme med vei. Men det skjer altså ikke.
Eller man kan lage positive insentiver, som vi har i vårt alternative statsbudsjett når det gjelder kollektivkort og skattefinansierte kollektivkort, slik at man får gjort noe med rushtrafikken og skaper store inntekter til Ruter – 2,3 mrd. kr bare der.
Men de største utfordringene gjelder selvfølgelig integreringen i denne byen. Man sier at mangfold er bra. Ja, mangfold er bra. Se på USA: Mangfold fungerer, mangfold er bra. Men tempoet i denne endringen bekymrer svært mange. Det bekymrer også de fleste som sitter i salen her, men de sier noe helt annet. Det fører faktisk til en segregering. Representanten Jan Bøhler som kommer fra Groruddalen, vet at etniske nordmenn flytter ut av dalen, mens ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Det er tusenvis som gjør dette. Da kan man ikke snakke om integrering lenger, men man kan snakke om segregering. Det er klart man kan si at integreringen går bra når flesteparten av innbyggerne i enkelte bydeler i dag har innvandrerbakgrunn. Og prognosene for Grorud har jeg foran meg her. I 2025 vil det være 80 pst. innvandrere i bydel Grorud, og det er faktisk ikke den bydelen hvor det vil være flest innvandrere. Da snakker man om segregering – en permanent segregering. Da er det åpenbart at noe går galt i denne byen. Og det er ikke bare at det er attraktivt å bo i Oslo. Vi må tørre å si at når det gjelder f.eks. bolig, har vi ansvaret for både tilbuds- og etterspørselssiden. Vi snakker bare om tilbudssiden, men det er også politikernes oppgave å se på etterspørselssiden. Det er et marked vi styrer. Da kan vi si at vi skal begrense innvandringen noe, slik at vi får kontroll over boligbyggingen, kontroll over kollektivtrafikken og kontroll over utviklingen i Oslo by.
Det nytter ikke bare å hylle. Jeg skjønner at det er veldig smart – i et demokratisk samfunn er det veldig smart å gjøre det, for da får man alle stemmene. Men noen må faktisk ta ansvar. De menneskene som flytter ut av Groruddalen, gjør det ikke fordi de ikke liker folk med en annen bakgrunn, men de kjenner seg rett og slett ikke igjen. De føler at deres tradisjoner og deres kultur, som de er vokst opp med, forsvinner. De føler at tradisjoner for barna deres i skolen forsvinner. Det er alvorlig. Skal vi akseptere det for landet vårt? Skal vi bare si at hovedstaden blir helt annerledes i løpet av to generasjoner – 40 år? Eller skal vi prøve å si at det er visse ting som gjelder for norsk kultur, og som vi skal bevare?
«When in Rome, do as the romans.» Men her sier vi ikke det. Vi sier at når du kommer til Norge, kan du gjøre akkurat hva du vil. Du kan ta med dine egne kulturtradisjoner, og vi skal faktisk hjelpe deg og støtte opp om det, slik at vi skaper noe som kalles flerkultur. Jeg er usikker på hva det er. Jeg synes faktisk vi skal være stolte av vår egen kultur og hevde den.
Når du kommer hit, skal vi ta deg vel imot, men du får faktisk finne deg i at i vårt land har vi vår kultur. Den får du tilpasse deg, ellers får du dra et sted hvor din opprinnelseskultur praktiseres.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:01:54]: Jeg har lyst til – uten noen valgkampmessige forbehold – å takke Jan Bøhler for interpellasjonen. Jeg tror det er lov å si at ingen kan betvile Jan Bøhlers engasjement for Oslo, selv om han kommer fra Arbeiderpartiet. Det må han krediteres for.
Jeg synes Jan Bøhler ga en meget god beskrivelse av utfordringer, både plusser og minuser, ved Oslo anno 2012 over et bredt spekter. Jeg merket meg i grunnen veldig godt de utfordringene han ga til statsråden. Spørsmålet er imidlertid: Fikk han noe svar? Nei. For det første tok representanten Bøhler opp: Hva gjør vi med fylkesgrensene Oslo–Akershus? Det var en direkte utfordring til egen regjering om hvorvidt det er noe i forholdet mellom våre fylker som hindrer en god utvikling for hovedstadsregionen samlet sett. Der fikk representanten Bøhler intet svar – men det er jo også et svar.
Så kom representanten Bøhler med en annen utfordring til regjeringen: Vil man fortsatt ha en områdesatsing i ti år til, når dagens områdesatsing avsluttes? Jeg oppfattet ikke at det fra regjeringens side ble gjort noe forsøk på å svare heller på den utfordringen. Det kan det være mange gode grunner til. Man kan henvise til budsjetter, og at man ikke kan bestemme noe før lenger fram enn neste budsjettår osv., og at det er andres ansvarsområde. Men like fullt: Jeg hadde kanskje trodd at når denne interpellasjonen reises, er det også for å få regjeringens syn på de sentrale utfordringer en av regjeringspartienes fremste talspersoner fremmer. Men det kom faktisk ikke.
La meg nevne noen områder som, sett fra Kristelig Folkepartis side, er en utfordring, og som ikke har vært nevnt. Her gjelder det egentlig ikke å promotere Oslo kontra resten av landet eller å tro at man kan endre det med et knips, men det er en sannhet at inntektssystemet ikke favoriserer Oslo, for å si det forsiktig. Det er et grunnleggende spørsmål som fortjener å debatteres. Det ble ikke tatt opp, men jeg velger å ta det opp, for én ting er å gi tilskudd, en annen ting er jo å la hovedstaden selv få beholde mer av de skattemidler man faktisk har. For å gi en utfordring: Hvordan ser statsråden på et hovedstadstilskudd som kan kompensere mer enn det som ble gjort i sin tid, da Oslo igjen tapte da selskapsskatten ble gjort statlig?
Så er det boligpolitikken. En sentral tidligere Arbeiderparti-tillitsvalgt skrev et stort innlegg i en av hovedstadsavisene for en uke siden og anklaget sitt eget parti for å ha abdisert. Jeg er spent på den boligmeldingen som kommer. Det som har skjedd til nå, er at dette økte egenkapitalkravet som regjeringen har velsignet, har medført en stopp blant mange nyetablerere, ikke minst i Oslo. Man kan snakke om at man har behov for tomter – det har vi – men sannheten er at vi har flere tusen byggeklare tomter, men utbyggerne vil ikke sette i gang fordi det p.t. ikke er økonomi til det. Flere av dem oppgir direkte økt egenkapitalkrav som en av årsakene.
Justis skal jeg ikke nevne, annet enn at det faktisk var Oslo-politiet som måtte nedbemanne helikopteret. Vi vet hva det har fått av konsekvenser.
Så er det samferdsel. Det er i hvert fall et eksempel på at vi har lyktes i både Oslo og Akershus. Ikke minst har bilistene bidratt til at det lykkes. Men jeg tror, og det er min utfordring også til en tidligere samferdselsminister, at hvis ikke staten kommer på banen på en helt annen måte fremover når det gjelder både bygging og investeringer i samferdsel og drift også for kollektivdelen, blir det en tung bør for Oslo kommune alene å skulle sørge for den infrastrukturen. Det vil i så fall hele landet tape på.
Marit Nybakk (A) [10:07:12]: La meg først også takke Jan Bøhler for å ha lagt inn en viktig interpellasjon. Det er nødvendig at vi innimellom også diskuterer utviklingen i denne regionen som vi er i nå.
Oslo er Norges hovedstad. Det gir byen oppgaver. Det gir byen ansvar for og forpliktelser overfor det ganske land: ansvar for nasjonale kulturverdier, ansvar for ambassadetomter og vertskap for sentrale myndigheter. Men Oslo er i tillegg et regionalt senter for mellom 1 og 2 millioner innbyggere, og dermed en viktig premissleverandør for utviklingen i hele østlandsområdet. Så er naturligvis Oslo et lokalmiljø der 613 000 mennesker, ifølge SSB, i dag skal bo, leve og jobbe. Det er en viktig politisk oppgave å sørge for oppvekst- og levekår, et variert arbeidsmarked og service- og rekreasjonsmuligheter for Oslos egne innbyggere – både et statlig og et kommunalt ansvar.
Det er ingen motsetning mellom de tre funksjonene, fordi de griper inn i hverandre. En byutvikling som gagner Oslos egne innbyggere, kan også bety innovasjon for regionen og for landet som helhet. For eksempel skaper et sterkt industri- og forskningsmiljø i Oslo ikke bare differensierte arbeidsplasser i regionen, men det fungerer som motor i landets totale næringsutvikling.
Oslo-regionen er den regionen som skaper flest verdier, og som er mest innovativ. Det er viktig at vi anerkjenner dette, uansett hvor i landet vi måtte være fra, og sikrer gode rammebetingelser både for gründere og for veletablerte virksomheter. La meg legge til følgende, for vi må ikke skape et motsetningsforhold til distriktskommuner eller andre regioner: Oslo og Oslo-regionen konkurrerer med andre vekstregioner i Europa, først og fremst – med Gøteborg-regionen, Hamburg og omland osv. Det er det vi må ta utgangspunkt i i den næringsutviklingspolitikken som vi må ha i denne regionen. Vi må ta vare på den industrien vi har i Oslo-området. Den er nært knyttet opp til forskningsmiljøene, som Jan Bøhler snakket en del om, både ved Universitetet i Oslo og på Kjeller, Kongsberg og Ås.
I dag er det noen av oss som jobber for å bevare det gamle Nycomed. Det er en gammel og ærverdig bedrift som nå er kjøpt opp av General Motors og heter GE Healthcare. Vi fra Oslo er i en dialog med Næringsdepartementet om at vi skal sikre oss mot at hele bedriften forsvinner til India, for forskningsavdelingen er på vei til India. Bioteknologi og legemiddelindustri er et av satsingsområde i denne regionen, og det må vi ta vare på. Vi må også se på hvordan vi skal bidra til at den forblir i denne regionen. Vi vet at regionen har et særskilt fortrinn innenfor kunnskapsbaserte næringer. Oslo er særdeles viktig for finansiering av maritime virksomheter og av oljeindustrien og i fremste rekke også internasjonalt når det gjelder finansnæringen. Det må være både en nasjonal og en kommunal oppgave å tilrettelegge for disse næringene, og den ballen bør også spilles til Oslo kommune, som tilrettelegger for virksomheter i byen her.
Til tross for manglende statlige virkemidler – og jeg vil igjen vise til hva interpellanten sa – har Oslo et høyt antall gründere og entreprenører og ikke minst kvinnelige gründere. De etablerer virksomheter i alt fra design, blomster, IT, kantinebedrifter til skjønnhetssalonger. Det skal vi vite å verdsette. Dessuten klarer de seg, de fleste av dem.
Noen av oss besøkte våren 2012 Løvetann Kantinedrift, en kvinnelig gründer som driver 20 kantiner i ulike bedrifter, som konkurrerer med flernasjonale selskaper og greier det. Dette er virksomheter og etableringer vi må støtte opp om.
Det er et felles ansvar for Oslo kommune og staten å sikre de nødvendige rammebetingelser for en aktiv og bærekraftig næringsutvikling i Oslo og Oslo-regionen. Det sier for øvrig også hovedstadsmeldingen.
Til slutt: Å bo i storbyen er en livsform som gir et vell av muligheter og variasjoner. Her kan vi leve ensomme og isolerte, eller vi kan fungere i et fellesskap og samliv med andre mennesker. Med målrettet politisk styring er bysamfunnet mangfoldig og gir oss muligheter til å velge vår egen livssituasjon. Men det er både en statlig og en kommunal oppgave å bidra til det.
Sverre Myrli (A) [10:12:36]: Jeg synes dette ser ut til å bli en god og konstruktiv debatt med mange gode innlegg om utfordringene i hovedstadsregionen, kanskje med unntak av Christian Tybring-Gjedde, som vel ikke så noe behov for denne debatten og i bunn og grunn ikke var særlig interessert i disse problemstillingene, og han trudde at det var valgkamp. Sjøl har jeg fra ulike posisjoner jobbet med disse spørsmålene i 20 år, og det interesserer meg like mye hver gang.
Jeg er helt enig i det Jan Bøhler sa innledningsvis om at spørsmålene vi må diskutere, gjelder hele hovedstadsregionen. Da vil mitt poeng i denne debatten være forholdet mellom dagens Oslo og Akershus fylke, som så å si omkranser hele hovedstaden.
Akershus fylkeskommune har adresse Schweigaards gate 4 i Oslo. Folk fra andre deler av landet stiller spørsmålet: Hvorfor er det sånn? Det er veldig rart. Nei, det er ikke rart i det hele tatt, for Oslo er sentrum i Akershus fylke. Akershus fylke er delt i tre. To av regionene henger riktignok fysisk sammen, kanskje ikke helt mentalt sammen, mens den tredje regionen i Akershus faktisk ikke henger fysisk sammen med resten av fylket i det hele tatt.
Akershus fylke har en noe merkverdig inndeling. Hvorfor har det blitt sånn? Hovedsakelig på grunn av sammenslåingen av Aker og Oslo i 1948, hvor Aker, store deler av dagens Oslo, var en Akershus-kommune, som ble slått sammen med Oslo, noe som var helt riktig. Men da står vi igjen med Akershus fylke som omkranser hovedstaden. Og spørsmålet er: Er det hensiktsmessig? Svaret mitt er klart nei. Det er en uhensiktsmessig inndeling. Fylkesgrensen mellom Oslo og Akershus er kunstig.
Hvorfor er det da så vanskelig å endre denne administrative inndelingen? Det har vært en rekke utvalg helt fra 1960-tallet og fram til i dag. Jeg vil legge til at det skjer en del positivt. Etableringen av Ruter var et svært viktig skritt. I mange år holdt vi på med Oslo Sporveier i Oslo og Stor-Oslo Lokaltrafikk, SL i Akershus, med til dels forskjellige billettsystemer, svært uhensiktsmessig. Heldigvis klarte politikerne i Oslo og Akershus å få etablert Ruter. Oslo og Akershus klarte å samarbeide om den såkalte Oslopakke 3. Det finnes mange eksempler på godt samarbeid, men det holder ikke.
Spørsmålet er: Hva er da løsningen? Til representanten Syversen: Jeg vil i alle fall si at min løsning er å slå Oslo og Akershus sammen – hele Oslo og Akershus til et Stor-Akershus, Stor-Oslo eller hva du måtte kalle det. Løsningen er ikke å begynne å dele opp Akershus, slik flertallet i Hovedstadsutvalget eller Wilhelmsen-utvalget foreslo på 1990-tallet. Jeg ser representanten Tetzschner står på talerlisten. Han var blant det flertallet som foreslo en slik løsning. Det er dødfødt. Å se for seg at Oslo skal spise noen omegnskommuner, og, som Wilhelmsen-utvalgets flertall foreslo, at de andre kommunene i Akershus skal gis bort til Østfold eller Hedmark, er sjølsagt politisk helt utenkelig – det får vi ikke til. Men det burde være null problem eller i hvert fall få problemer med å slå sammen dagens Oslo og Akershus.
I lengre tid har det vært diskusjoner om kommune- og fylkesinndelingen i Agder. Jeg skal ikke dra opp den diskusjonen her, men det er et tegn på at dagens fylkesinndeling i Agder er uhensiktsmessig, på samme måte som jeg mener at inndelingen i Oslo og Akershus er uhensiktsmessig.
Hvorfor bør vi gjøre det? Jo, for å få en mer slagkraftig hovedstadsregion og for å få bedre tjenester for innbyggerne. Alt Oslo holder på med, er av interesse for Akershus, og alt Akershus holder på med, er av interesse for Oslo. Det spiller ingen rolle for innbyggerne om administrasjonen har adresse Schweigaards gate 4 eller Rådhusplassen 1, eller hva som måtte være adressen til Oslo rådhus.
Trine Skei Grande (V) [10:18:06]: Først vil også jeg takke representanten Bøhler for å ta opp en viktig interpellasjon. Jeg syns han gikk igjennom mange av de utfordringene Oslo og hovedstadsregionen står overfor. Jeg syns kanskje ikke svaret fra statsråden var like innholdsrikt. Det er i hvert fall ikke en forståelse for de enorme utfordringer man står overfor.
Jeg syns det er et godt bilde på Oslo og Oslos vekst akkurat nå at det skal bygges et nytt klasserom i uken hvis vi skal klare å holde tritt med de utfordringene vi står overfor. Når vi vet at mange kommuner sliter i mange tiår for å få pusset opp sine skoler, tror jeg det er mange kommunestyrer som hadde blitt engstelig for en beskjed om å bygge et nytt klasserom i uka. Det er veksttakten i Oslo akkurat nå.
Oslo er også et sted der mange av nasjonens utfordringer også hoper seg opp. Vi har f.eks. en utfordring på områdene rus og helse, der vi ser at veldig mange av dem med rusproblemer rundt omkring i hele landet, ender i Oslo og i hjelpeapparatet som Oslo skal bygge opp. Veldig mange av dem har ikke bostedsadresse Oslo. Veldig mange av dem opplever sjøl – det har jeg hørt mange historier om – at egne Nav-kontorer og egne kommuneadministrasjoner er veldig opptatt av å dytte dem fortest mulig over på Oslos budsjetter, noe som oppleves sårt for dem som opplever det, men det sier også noe om hvilke utfordringer Oslo samler opp på dette feltet.
Det er også slik at de aller fleste som bor i Oslo, føler seg trygge, som Håkon Haugli bemerket. Oslo har vel opp gjennom historien aldri vært så trygg som den er akkurat nå. Likevel er det mange som føler utrygghet, og mange som ikke kjenner byen, føler en stor grad av utrygghet fordi man ikke vet hvordan man leser gatebildet når det gjelder trygghet/ikke trygghet. Mye av det som unge kvinner har følt knyttet til noen av bølgene med overfallsvoldtekter, er i hvert fall en utfordring som vi som politikere må ta på alvor.
En annen ting som vi har vært opptatt av i Venstre, er at veldig mye av innovasjonen faktisk skjer i denne regionen, uten at veldig mye av virkemiddelapparatet for å få denne innovasjonen til å bli et levende næringsliv er til disposisjon. Jeg hadde ønsket meg et Innovasjon Norge som ikke hadde vært så opptatt av adresse, men av innovasjonskraft, og slik sett kunne ha tatt tak i de gode ideene, ikke de gode adressene.
Fordi jeg har en erfaring både som lokalpolitiker i en liten kommune i Trøndelag, som fylkestingsrepresentant i Trøndelag og som byråd og lenge som bystyremedlem i Oslo, kan jeg si at det er to helt forskjellige verdener – virkelig, to helt forskjellige verdener når det gjelder å forholde seg til staten. Som lokalpolitiker og fylkespolitiker i Nord-Trøndelag følte jeg veldig at staten var på lag. Jeg følte at når vi skulle gjøre et eller annet stort, var det bare å invitere til å bli med på en spleis, bli med på et løft – nå skal vi virkelig få til noe stort, og da må vi også ha storebror med på laget. Så kom jeg inn i Oslo-politikken, og aldri har jeg hatt en større avmaktsfølelse overfor staten som man har som lokalpolitiker i Oslo. Når noen snakker om Oslo-makta, er det i hvert fall ikke Oslo-borgernes makt, for Oslo-borgerne føler seg utrolig avmektige overfor staten. Det skjer nesten aldri at man får til en spleis. Når man står overfor enorme utfordringer når det gjelder å bygge infrastruktur for en kollektivtransport, opplever man at belønningsmidlene ikke går til Oslo, fordi man har en politisk agenda som handler om at vi bare skal gi penger til de kommunene som har valgt riktig. Vi opplevde dette da vi hadde Munch-debatten denne uka. Et av innleggene fra en som tilhører opposisjonen i byen, var en eneste lang tirade mot styringsstrukturen i Oslo – en fem minutter lang tirade. Jeg tror at hvis vi hadde diskutert jubileet til Olav H. Hauge, ville man ikke hatt en fem minutters tirade mot ordføreren i Ulvik. Det er ikke den måten man snakker til lokaldemokratiet på.
Så jeg har en utfordring til statsråden om at staten mer skal føle at den er på parti med Oslo, og ikke alltid føle at man driver valgkamp imot den.
Ingalill Olsen (A) [10:23:32]: Hovedstadens utfordringer er ikke bare et anliggende for Oslo og Oslo-regionen. Oslo er Norges hovedstad og et anliggende for hele landet.
Når man kommer utenfra, er det lett å se at byen har utfordringer, men også muligheter og stor utvikling. Som finnmarking kan jeg oppsummere distriktenes link til Oslo slik: Oslo tar imot både våre mest ressurssterke ungdommer og de av våre ungdommer som sliter mest. Det viser at Oslo ikke bare er hovedstad, men også et hjem for innbyggere fra hele landet.
Byen har utfordringer med nok boliger til innbyggerne og med integrering av innvandrere, tydeliggjort ved skoler som har 97–98 pst. elever som ikke er etnisk norske. Det blir ikke integrering av slikt – det blir segregering.
Trafikkavvikling er et annet felt som åpenbart er utfordrende. Denne byen må satse på kollektivløsninger.
Arbeiderpartiet har et gammelt og stolt slagord: By og land, hand i hand. Arbeiderpartiet har fulgt opp dette. Vi har en helhetlig politikk – både en bypolitikk, en regional politikk og en distriktspolitikk. Vi har utrolige naturressurser i landet vårt, lokalisert over hele landet, og vi er gjensidig avhengig av hverandre i dette landet. Derfor er hovedstadens utfordringer også resten av landets utfordringer.
Representanten Syversen tok opp den økonomiske fordelingen mellom landets kommuner knyttet til inntektssystemet. Inntektssystemet skal bidra til et tilnærmet likt tjenestetilbud over hele landet. Det har vi greid. Det er neppe perfekt, men vi klarer å levere gode velferdstjenester over hele landet. Det er nettopp justert etter 15 år og skal justeres ca. hvert fjerde år. Da skal både Oslos og resten av landets kommunale inntekter vurderes.
Jeg vil også takke Jan Bøhler for denne interpellasjonen, som gir oss mulighet til å debattere denne viktige problemstillingen for Oslo, og som også gir meg som finnmarksrepresentant mulighet til å slå fast fra denne talerstolen at Oslo er vår felles by, og at vi som ikke bor i Oslo, også har omsorg og ansvar for at byen og dens innbyggere skal utvikle seg slik at man kan leve et godt og trygt liv her.
Michael Tetzschner (H) [10:26:40]: Også jeg vil starte mitt innlegg med å si at det er meget fortjenstfullt av representanten Bøhler å sette denne interpellasjonen på dagsordenen. Nå er det jo slik at vi stadig diskuterer viktige spørsmål i denne sal som har med Oslo å gjøre – vi har diskutert voldtektsutviklingen, trafikkspørsmål, sykehusspørsmål – men det som gjør denne interpellasjonen interessant, er at det vises til en stortingsmelding, St.meld. nr. 31 for sesjonen 2006–2007, med den innbydende tittel: Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion. Når man ser på felt etter felt de vakre ord som regjeringen sier at den skal realisere, gir en debatt som den i dag en mulighet til å se om ting egentlig er blitt bedre. Jeg vil henvise til side 12 i denne meldingen, hvor det under overskriften «Trygg hovedstad» heter følgende:
«Regjeringen arbeider for at hovedstaden skal bli enda tryggere og støtter Oslo-politiet i arbeidet for deres visjon (…).»
Videre:
«Regjeringens mål er at politiet skal forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Derfor vil regjeringen at politiet skal:
Hvis vi sammenholder disse fagre ord med det som er den faktiske utvikling, kan jeg vise til kriminalitetsstatistikken for Oslo, utarbeidet av Oslo politidistrikt for første halvår. Der heter det:
«Oslo politidistrikt har en stadig økende andel av all registrert kriminalitet i hele landet. I første halvår 2012 ble det registrert 45 690 anmeldelser i Oslo politidistrikt. Dette var en økning på 8,2 % (…).»
Videre:
«Det ble registrert en økning i antallet anmeldelser for kriminalitetstypene økonomi med 21,1 %, narkotikalovbrudd med 14,9 %, vold med 10,4 % og sedelighet med 7,8 %.»
Når det gjelder det siste, er det slik at voldtekt har økt fra 96 til 111 anmeldelser bare for et halvår, 15,6 pst. økning, mens forsøk på voldtekt har økt fra 16 til 20 anmeldelser, altså med 25 pst. Det er altså som om kriminalitetsutviklingen, som er det vi snakker om, ikke er på rett spor, og veksten er ikke under kontroll. Og det jeg refererte til nå, er ikke hele utviklingen siden hovedstadsmeldingen ble fremlagt i juni 2007. Det jeg nå viste til, var økningen bare det siste halvåret i 2012.
Uten å gå inn på den spesielle hendelsen som anslaget mot regjeringskvartalet representerer, er det klart at Gjørv-rapporten også har tatt for seg at det er et stort sprik mellom det antallet politifolk som er på lønningslistene og det innsatspersonell som er operativt ute i gatene. Så vi har også hatt en justisminister som har sittet og sett på at selve håndhevelseskraften og tilstedeværelsen i byen har gått ned, med de effektene som vi har sett. Det er et stort arbeid å gjøre innenfor kriminalitetsfeltet.
Når det gjelder den delen som skulle omhandle det innovative – det nyskapende – er det også slik at statens virkemidler rettes alle andre steder enn mot Oslo. Det er akkurat kommet en evaluering av Innovasjon Norge som sier at Innovasjon Norge ikke kan realisere det som er deres formål, nemlig å sikre den nasjonale verdiskapingen, hvis man ikke også retter virkemidlene inn der hvor innovasjonspotensialet er størst. Det har man altså valgt ikke å gjøre gjennom den politikken som er ført. Det er nesten unntaket at prosjekter fra Oslo og Akershus får støtte fra Innovasjon Norge, bare 3,8 pst, mens 47 pst. av forskningsvirksomheten finner sted i byen.
Oslo forfordeles når det gjelder hverdagen. Når det gjelder festtalene, klarer de seg utmerket. Jeg vil igjen takke representanten Bøhler for vår mulighet til nå å sjekke ut slagordene mot realitetene, og vi må konstatere så langt at det er en lang vei å gå for å få større samsvar mellom de to.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Aksel Hagen (SV) [10:32:03]: Jeg er etnisk hedmarking, men fra 1980 er jeg opplending. Jeg vet lite om Oslo, og derfor vil jeg også takke Jan Bøhler for at jeg får litt opplæring her i dag.
Det er typisk for oss som bor utenfor Oslo, at vi sier veldig klart at Oslo-folk vet ingenting om oss, om Distrikts-Norges sorger og gleder, men det gjelder virkelig den andre veien også.
Et poeng i denne sammenhengen er at Oslo er ikke Oslo. Når vi prater om Oslo, prater vi om Makt-Oslo, altså vi prater om de statlige institusjoner – regjering, storting, departement, direktorat og media ikke minst. Vi prater ikke om lokalsamfunnet og det regionale samfunnet Oslo. Det har flere talere allerede vært inne på. Jeg er overbevist om at vi på utsida bør bry oss langt mer om både lokalsamfunnet Oslo og om det regionale samfunnet Oslo, Oslo-regionen.
Situasjonen i dag er ikke slik som Ingalill Olsen sier, at det er en by og land hand i hand-tilnærming her. Det er mer sånn mann mot mann når vi i Oppland omtaler Oslo-folk. Det er flere begrunnelser for det. Den ene begrunnelsen er rett og slett at akkurat som folk flest er kinesere, er snart nordmenn flest osloregionbeboere. Når tre av fem unger har bosted i Oslo, er det på tide å begynne å bli litt nysgjerrig på hva Oslo-samfunnet er.
Oslo-samfunnet har en voldsom tiltrekningskraft. Jeg tror at noen av de store utfordringene i Oslo-samfunnet er knyttet til bl.a. inkludering, at det er en delt by, at det er en by preget av stort mangfold, og nettopp dette gjør at den også har så stor tiltrekningskraft. Det er et moderne og spennende samfunn som er i ferd med å utvikle seg her i Oslo-regionen, og flere og flere av oss nordmenn blir veldig fascinert av nettopp dette samfunnet.
Hadelandskommunene skjønte dette for noen år siden. Da var jeg opplandspolitiker. De sa at de ønsket å bli en del av Oslo-regionen, og da var det en del fylkespolitikere som tok dette som litt truende: Nå må dere bestemme dere. Enten får dere være opplendinger, eller så får dere si at dere er en del av Oslo-regionen, men det liker vi ikke. Det var jeg veldig imot. For det første har jeg veldig sans for alle som utfordrer og krysser slike administrative grenser, for det tror jeg er så viktig. Skal en få til en god samfunnsutvikling, gjelder det å tone ned betydningen av det. For det andre hadde de nettopp oppdaget noe. Det skjer noe i Oslo-regionen som det er veldig viktig at vi litt på utsida oppdager – Sverre Myrli var inne på det, sjøl om Myrli ikke er så mye på utsida som det jeg er og Oppland er. Og det var veldig spennende og nyttig og viktig for deres eget samfunnsutviklingsarbeid å bli en del av Oslo-regionen.
Nå har Oppland kommet etter i denne regionkrympingsdiskusjonen, og intercity-diskusjonen, to spor til Lillehammer osv. viser jo nettopp det. Vi ønsker også å bli en del av en større Oslo-region. Jeg håper ikke det blir oppfattet som truende for dere som bor sentralt i Oslo, at nettopp vi også ønsker å bli en del av en større region og bli med på den spennende samfunnsutviklinga som her foregår.
I den sammenheng syns jeg Sverre Myrli har et veldig viktig innspill rundt dette med strukturendring. Jeg syns nettopp Oslo-regionen er et godt eksempel på hvor veldig viktig det er at vi har et demokratisk nivå mellom stat og enkeltkommunen. Jeg vet ikke hvor store ambisjoner egentlig Høyre og Fremskrittspartiet har når det gjelder å endre kommunestrukturen, men jeg kan aldri tenke meg at en vil kunne få én kommune som heter Oslo-regionen, som inkluderer Hedmark og Oppland. Jeg tipper at en vil havne opp med langt flere enheter enn bare én, og da må vi nettopp ha ett nivå. Det bør være politisk direkte styrt oppe på det store regionnivået, nettopp for å få en hensiktsmessig enhet som utgangspunkt for god samfunnsutvikling.
Takk for denne debatten. Dette var et forsøk på en hyllest og en kjærlighetserklæring fra en opplending, som samtidig beklager at vi til nå har vært litt for passive. Vi skal aktivisere oss mer framover.
Knut Tønnes Steenersen (FrP) [10:37:19]: Dette er en interessant og viktig interpellasjon. Jeg hører at representanten Bøhler tar til orde for ny organisering, til og med særlovgivning for å få til samhandling i Oslo-området. Nå synes jeg statsråden var litt mer uklar når det gjelder hva hun pratet om, var det Oslo, var det Oslo-området eller var det hele østlandsområdet, som jeg tror er tre forskjellige områder. Der var representanten Myrli noe klarere, for han ville bare slå sammen alt, og var ganske sikker på at det var den rette løsningen.
Jeg bor i en kommune som heter Ski. Det er veldig sjelden at det lokale temaet i Ski er det samme som det er i Asker eller i Lillestrøm. Vi holder ikke engang med samme fotballag. Det er en litt rar sammensetning.
Det blir litt spesielt bare å prate om Oslo, for hvis boligsituasjonen i Oslo er så prekær som Bøhler sier, tror jeg kanskje løsningen på dette er å se lenger ut enn bare til Oslo bys grenser.
Jeg var litt overrasket over at statsråden sa at det er positivt at kriminaliteten ikke har økt. Det er jeg i og for seg glad for, men representanten Tetzschner legger fram tall her som viser at den faktisk har økt. Det er kanskje forskjellige undersøkelser, men jeg håper at alle partiene på Stortinget er enige om ett mål, og det er at en skal ha en kraftig reduksjon i kriminaliteten i Oslo – og i Oslo-området.
Så er det Oslopakke 3, som jeg kjenner til som fylkespolitiker i Akershus. Det er riktig, som Bøhler sa, at her har de blitt rammet av veldig mange kompromisser. En del veiprosjekter i Akershus ble veldig skadelidende da Sinsenkrysset ble mye dyrere enn beregnet. Nå sprekker denne pakken kraftig, og da er spørsmålet: Vil staten endelig bidra? Skal vi få mer bompenger? Det er ikke vi særlig glad for. Eller er man nødt til å senke ambisjonsnivået, noe som heller ikke er noen god løsning.
Men gladsaken jeg som representant fra Follo har hatt de siste årene – som alle partiene har vært positive til – er Follobanen. Vi gleder oss enormt til denne kommer til vårt område, både for lettere å komme til hovedstaden og for at folk lettere kan komme ut til oss. Men så kan man stille seg spørsmål om hvordan regjeringen kan sette seg i en situasjon hvor hvert eneste togsett som går til og fra hovedstaden, både morgen og ettermiddag, er så fulle at det nesten ikke er plass til dem som skal være med. Det kan hende at valget mellom bil og tog hadde blitt enklere hvis det var plass på togene. Kundene står i kø for å kjøre tog, men leverandøren av denne tjenesten leverer ikke varen.
Kanskje fordi jeg er fremskrittspartipolitiker mener jeg at det er kun én konklusjon på dette, og det er at leverandøren av togtjenestene er i statlig eie.
Jan Bøhler (A) [10:40:27]: Jeg vil takke for mange gode innlegg som det var veldig fint å sitte og høre på. Jeg vil kommentere et par problemstillinger.
Det første er det som representanten Tybring-Gjedde var inne på, om at etniske nordmenn flytter ut av Groruddalen osv. – integreringsutfordringen. Der vil jeg understreke at jeg tar integreringsutfordringen på fullt alvor. Jeg ser at det er et faktum at en del etniske nordmenn gjør det, og særlig barnefamilier, på grunn av utrygghet når det gjelder norskkunnskaper, og når det gjelder om barna får likeverdig læringsmiljø som ellers i byen og landet. Men det knyttes, slik jeg ser det, og jeg ser det på nært hold, mindre og mindre til hudfarge. Man er sammen på tross av hudfarge, man er like norsk og har lov til å være like norsk uavhengig av eventuell innvandrerbakgrunn. Man må få lov til å bli norsk etter hvert, og da er det viktigste for meg ikke å skille på hudfarge.
Men vi må bygge opp tiltak som virker, og 20 timer gratis kjernetid i barnehagene har ført til at 95 pst. – hvis man ser på bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand – nå går i barnehage, mens det tidligere var nede i 60–70 pst. De som manglet, var dem som var utsatt når det gjaldt å starte på skolen og ikke kunne norsk. Vi ser nå en annen utvikling, derfor bør det prosjektet satses på videre, gå ned til tre år, og det må også innføres i Gamle Oslo, på Grünerløkka og på Sagene, hvor det mangler – og det kan skapes problemer.
Jeg snakket også om utvidet skoledag i disse områdene, hvor ned mot 20 pst. deltar i SFO, bl.a. på grunn av prisen. Med en utvidet skoledag vil denne språkutviklingen kunne bli mye sterkere – og det å vokse opp sammen i Norge. Det er den tryggheten norske foreldre trenger, da vil de bli boende, det er ikke fordommer mot hudfarge.
Når det gjelder kommentarene om Oslo og Akershus, synes jeg det var veldig positivt det representantene Syversen, Aksel Hagen, Sverre Myrli og flere var inne på. Når det gjelder Sverre Myrlis løsning, vil jeg si at jeg synes vi skal være åpne for det forslaget, men at man da må se på særlovgivning, noen særlige utforminger av en slik ny løsning som ivaretar Oslos behov for å løse en del oppgaver som er kommunale og fylkeskommunale, i godt samspill lokalt. Man må også rette det nye samarbeidet spesielt inn mot areal, transport osv.
Jeg er enig i det Skei Grande sa når det gjelder rusproblemene. Der handler det om å få rus inn i Samhandlingsreformen. Det bør skje innen 2014. Jeg er også enig i det som er sagt om innovasjonsvirkemidler i Oslo-regionen, som jeg også var inne på tidligere.
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:43:55]: Det har vore interessant å lytte til gode og konstruktive innlegg.
Til Steenersen vil eg seie at eg snakka i mitt innlegg om både Oslo-området og Oslo-regionen. Eg trur det er viktig å sjå heile Oslo-regionen i samanheng, sjølv om det er nokre utfordringar – som òg interpellanten seier – som Oslo kommune må løyse i Oslo, og som er spesifikke i byen.
Representanten Syversen lytta nok dårleg då eg hadde mitt innlegg, for eg sa at områdesatsinga må halde fram. Det synest eg var ganske tydeleg sagt frå ein statsråd. Det er ikkje alltid me er så tydelege. Eg vart òg utfordra på om eg ville gjere noko med fylkesgrensa. Ja, om Oslo og Akershus ynskjer det, stiller eg opp når som helst, som eg òg har gjort med ein del andre kommunar som har teke tak i det. Det er interessant å høyre at det finst dei som ser løysingar her, men slik eg oppfattar det så langt, har det ikkje vore vilje i Oslo til å tenkje på ei slik samanslåing så langt. Det har vore sterk motstand mot det, og det synest eg òg er viktig vert sagt når me diskuterer det temaet.
Når det gjeld økonomien i Oslo, som representanten Skei Grande tok opp, fekk Oslo styrkt sin økonomi ved omlegging av inntektssystemet fordi me la større vekt på sosiale kriterium, dei vart vekta opp. Det kom Oslo til gode, for Oslo har spesielle utfordringar på det området, som òg har vore adressert frå talarstolen i dag. Oslo sin økonomiske situasjon må karakteriserast som god – netto driftsresultat på 4,5 pst. i fjor, disposisjonsfond på 6,4 pst. og netto lånegjeld på 42 pst., som er knapt under det snittet som andre kommunar har, som er 74 pst. Det betyr ikkje at alt er fryd og gaman i Oslo. Oslo har store utfordringar, men me har frå regjeringa si side teke tak i det, ikkje minst det som handlar om at Oslo har store sosiale utfordringar, som me no utfører fordi mange flyttar hit frå landet elles.
Når det gjeld dei nasjonale verkemidla til næringsutvikling, vil eg åtvare mot at ein tek tak i den debatten gjennom å utfordre dei distriktsretta verkemidla. Me bør heller stå i lag om å auke dei nasjonale verkemidla. Innovasjon Noreg er tufta på Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, som i si tid var Distriktenes Utbyggingfond. Viss det er slik at namnet no gjer at ein vil endre verkemiddelområdet, må me vurdere om namnet bør skiftast. For Innovasjon Noreg er fyrst og fremst tufta på andre målsettingar. Men me har oppretta nasjonale verkemiddel og dei må òg styrkast, slik at Oslo og andre storbyområde får løyst ut det potensialet som ligg for vekst.
På same vis som landet treng ein hovudstad som er progressiv og velfungerande, treng Oslo ein regional balanse som varetek ein distribuert vekst i heile landet. Me har alt å tene på å samarbeide om det, og eg har aldri sagt at Oslo-innbyggjarar ikkje føler avmakt. Eg har nettopp sagt at dei føler nøyaktig den same avmakta som ein av og til gjer i Gudbrandsdalen eller i Finnmark. Me har mest til felles, og me har mest å hente på å jobbe ilag.
Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.