Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fire replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Borghild Tenden, som har ordet på vegne av ordføreren for saken, Inge Hallgeir Solli.

Borghild Tenden (V) [12:19:18]: Vi skal nå behandle et representantforslag fra stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde, Ketil Solvik-Olsen og Bård Hoksrud om skattemessig behandling av yrkeskjøring og grensedragning mot fordelsbeskatning som følge av privat bruk. Både Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter opp om representantforslaget – med et lite unntak, som jeg vil komme tilbake til. Regjeringspartiene stemmer mot forslaget. Jeg regner med at de vil redegjøre for sin motstand selv, og jeg konsentrerer meg derfor om mindretallets syn i resten av mitt innlegg.

Forslaget om å klargjøre reglene når det gjelder skattemessig behandling av yrkeskjøring og fordelsbeskatning av privat bruk, er i realiteten en konkretisering og eksemplifisering av saken vi behandlet tidligere i dag om å styrke skattyters rettssikkerhet. Regjeringen og regjeringspartiene avviser dessverre forslaget. Argumentasjonen er den vanlige: Systemet er perfekt. Har skattyter et problem, er det fordi han ikke har innhentet tilgjengelig informasjon og satt seg godt nok inn i reglene. Det er ikke systemet det er noe feil med.

Jo, i denne konkrete saken er det systemet – eller reglene – det er noe feil med. Systemet oser av mistillit til skattyter, og at alle vil utnytte eller uthule regelverket dersom ikke strengest mulig tolkning legges til grunn. Det er f.eks. ikke tilstrekkelig grunnlag for ikke å ilegge skatt at arbeidsgiver bekrefter at arbeidstaker ikke har tillatelse til å bruke den aktuelle bilen til private gjøremål dersom ikke arbeidsgiver har full oversikt over hvor bilen til enhver tid befinner seg. Det sier seg selv at det ikke finnes en eneste arbeidsgiver som har en slik kontroll. En obligatorisk bruk av elektronisk kjørebok kunne selvfølgelig løst dette «problemet», men der deler jeg finansministeren og flertallets syn på at det har en prinsipiell personvernmessig utfordring som ikke er ønskelig. Dette er heller ikke en del av mindretallets forslag.

Videre er det underlig å lese Lignings-ABC om hva som skal vektlegges fra myndighetenes side når man vurderer sannsynlighetsgraden av om skattyter bruker yrkesbil privat. For eksempel skal man legge til grunn at norske barnefamilier har to biler. Har man bare én, skal man nærmest ta det for gitt at yrkesbil blir brukt privat. Det samme gjelder antall førerkort i husholdningen. Er det flere førerkort enn ett, skal man altså legge til grunn at det er behov for flere biler, og at yrkesbil benyttes privat, selv om skattyter påstår det motsatte, og selv om arbeidsgiver underbygger denne påstanden, men ikke 100 pst. kan bevise at det er de faktiske forhold.

Jeg vil på ingen måte påstå at dagens regelverk på dette området er spesielt egnet for å ivareta skattyters rettssikkerhet. Derfor er det behov for en opprydning og en tydeliggjøring av regelverket.

Det er for meg – og det antar jeg er en undring de øvrige opposisjonspartiene deler – uforståelig hvorfor ikke regjeringspartiene kan gå med på å tydeliggjøre hvordan reglene knyttet til den skattemessige behandlingen av yrkeskjøring og eventuelle private fordeler skal forstås. Det er et forslag som ikke koster noe, det vil innebære forenkling både for skattemyndighetene, arbeidsgiver og arbeidstaker, og det vil være enklere for den enkelte borger å opptre lovlydig. Det er mulig jeg har tungt for det, men jeg fatter det bare ikke. I stedet tviholder regjeringspartiene på et regelverk det nesten er komplett umulig å etterleve med dagens tolkning og forståelse. I så måte ser jeg fram til at enten representanter fra regjeringspartiene eller finansministeren selv fra denne talerstol kan klargjøre hvordan begrepet «lite egnet» til privat bruk skal forstås.

Til slutt en liten detalj. Mindretallet går ikke videre med forslaget som ble framsatt i det opprinnelige representantforslaget om å gjøre regelverket mer allment kjent. Det er ikke der skoen trykker. Regelverket er tilgjengelig nok, det er bare ekstremt vanskelig å forstå. Derfor er det behov for tydeliggjøring, opprydning og presisering. Det er det vi foreslår, og det er det flertallet stemmer imot.

På vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar jeg opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gunvor Eldegard (A) [12:23:58]: Det å handtera yrkesbil skattemessig er faktisk ganske komplisert. Du må sørgja for at skattegrunnlaget vert mest mogleg korrekt, og samstundes sikra at folk ikkje vert skatta urimeleg viss det faktisk er sånn at du ikkje brukar yrkesbilen til private formål utover reint sporadisk.

I 2005 vart systemet veldig forenkla. Det var faktisk Bondevik II-regjeringa sitt initiativ. Det var for å letta administrasjonen ikkje berre for skattemyndigheitene, men òg for skattytar. Det gamle regimet var for mange nesten litt marerittaktig med køyrebøker og kilometerberekning. Derfor har me i dag eit regelverk basert på ein sjablong som i størst mogleg grad skal reflektera den private fordelen ved å nytta arbeidsgjevar sin bil privat, utan at det vert heilt umogleg å halda seg til administrativt.

Eg kjem til å referera litt frå merknadene våre. Det gjeld val, det gjeld plikt, og det gjeld personvern. For det første har me gjennom dagens regelverk ei moglegheit til å velja mellom administrative og praktisk enkle reglar for firmabilar og dei meir administrativt krevjande, men samstundes meir lempelege reglane for yrkesbilar. Da vil du få ein balanse mellom ressursbruk og det å sikra ei mest mogleg korrekt berekning av skattegrunnlaget.

Så til det med plikt: No sa saksordføraren – eller ho som talte på vegner av saksordføraren – at dei hadde teke vekk den delen av forslaget, men dei skriv uansett at det er eit lite kjent regelverk. Da må eg seia at ein både som arbeidsgjevar og arbeidstakar har ei plikt til å verta kjent med det regelverket som faktisk eksisterer. Skattemyndigheitene har òg ei rettleiingsplikt. Det er kjempeviktig at ho vert følgt opp.

Det vert òg snakka om elektronisk køyrebok. Me er veldig uroleg for det med omsyn til personvernet, og er derfor veldig forsiktig med å skriva at me ønskjer å innføra noko sånt. Fleirtalet vel å avvisa forslaget.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:26:55]: Etter å ha lest svaret fra finansministeren til komiteen, ser jeg at dette blir vanskelig, for vi har jo det perfekte systemet. Lyset i tunnelen er i tilfellet at statsråden ikke utelukker at det kanskje om lang, lang tid er mulig at man kan se på regelverket.

Mange bedrifter har biler til disposisjon i forbindelse med arbeid som utføres, men regler for når fordelsbeskatningen av bruken inntrer er uklare, forvirrende og dessuten lite kjent. Selv om jeg hører representanten fra Arbeiderpartiet si at det er en plikt å sette seg inn i dette, tror jeg det er et fåtall av skattyterne som har lest den tjukke, røde boka de fleste av oss har på kontoret. Forslagene som fremmes, tar sikte på å etablere et nytt og bedre regelverk rundt yrkeskjøring og grensedragning for privat bruk, slik at reglene blir lettere å etterleve. Såkalt yrkeskjøring er kjøring i forbindelse med arbeidet, men ikke til og fra jobb eller privat bruk for øvrig. Yrkeskjøring er i utgangspunktet ikke skattepliktig, i motsetning til vanlige firmabiler som arbeidstakeren fritt disponerer – også privat – og fordelsbeskattes av.

Dersom arbeidstakeren bruker arbeidsplassens bil i privat ærend mer enn sporadisk, utløses skatteplikt av fordelen. Fordelen beregnes da som om det er firmabil arbeidstaker disponerer. Mange er ikke klar over dette og blir presentert for en stor, uforutsett skatteregning. Standardreglene for fordelsbeskatning betinges av at man faktisk har brukt bilen. At det er adgangen skattemyndighetene vurderer, kan føre til at man skattlegges selv om man ikke har brukt bilen, men altså har tilgang til den.

Et av problemene er bruk av kjørebok. Dette er ikke påbudt, men dersom man ikke har kjørebok og får bokettersyn, stiller man svakt. Tidligere har en praktisk barriere vært føring av kjørebok, noe som er ressurskrevende. Den senere tid har det imidlertid kommet elektroniske kjørebøker på markedet som gjør oppgaven enklere.

En mulig løsning på problemet kunne være at bruk av yrkesbil til arbeidsreise ikke skal kunne beskattes mer enn faktisk bevist bruk gjennom kjørebok etter en kilometersats. Dette kan evt. kombineres med at man i regelverket setter krav til kjørebok, slik at man unngår situasjoner der skattyter kommer i en umulig bevissituasjon overfor skattemyndighetene. En slik bruk av tvang er imidlertid forslagsstillerne i utgangspunktet skeptiske til, men det bør vurderes nærmere.

Fremskrittspartiet ønsker seg primært en lempeligere beskatning av firmabiler og bilbruk, men innser at dette er vanskelig å få til med dagens politiske situasjon. Forslagsstillerne ønsker derfor å se på om det er mulig å få til en forbedring i dagens regelverk uten store provenytap, som kan gjøre det enklere for næringslivet å trå riktig.

Jeg mener at reglene – slik de er i dag – er vanskelige å forholde seg til, særlig med hensyn til situasjoner hvor det er uklarheter om hvor grensene går. Mye tyder også på at man burde gjøre deler av regelverket tydeligere, men med klare grenser, f.eks. for hvor mye man kan gjøre før man blir gjenstand for fordelsbeskatning.

Det bør vurderes om ligningsmyndighetene burde ha et opplysningsansvar for å sørge for at bedrifter og skattytere blir klar over disse reglene, som etter alt å dømme er lite kjent, og om skattemyndighetene bør være tilbakeholdne med straffeskatt og tilleggsavgift inntil regelverket er bedre kjent.

Det er problematisk at «sporadisk bruk» ikke er bedre definert og eventuelt kvantifisert, men basert på skjønn. Den bilen man disponerer fast, har man mer enn sporadisk adgang til, dermed vil bruk av denne bilen medføre full fordelsbeskatning selv om omfanget av bruken er helt minimalt. Det er kun et fåtall av skattyterne som er klar over at godkjennelse av sporadisk bruk betinger at man benytter en annen bil enn den man disponerer fast i yrket. De færreste forstår logikken i dette, og reglene praktiseres angivelig også ulikt fra skattemyndighetenes side.

I praksis er det så godt som krav om kjørebok, selv om dette ikke er formelt. Med et krav om kjørebok ville reglene bli enklere å forholde seg til for bilbrukerne og enklere å kontrollere fra skattemyndighetenes side. Man ville da også få fjernet mange uklarheter og skjønnsmessige vurderinger. Om man ikke ønsker å innføre pålegg, kan regelverket innrettes slik at kjøreboka gir klare fordeler ved at dersom kjørebok benyttes, kan skattyteren ikke beskattes for mer enn faktisk kjørelengde multiplisert med kilometersatsen.

Det er videre krav om at bilen skal være lite egnet til privat bruk for å kunne skatte av faktisk kjøring mellom hjem og fast arbeidssted. Definisjonen av begrepet «lite egnet» er uklar, og praktiseres forskjellig avhengig av hvilken kontrollør man treffer på.

Dette viser at det er et betydelig behov for å rette opp i disse skjevhetene.

Jeg tar dermed opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:31:43]: Gjeldende bestemmelser bygger i utgangspunktet på at skattytere som rent faktisk benytter arbeidsgivers bil privat, skal fordelsbeskattes for det. Grunnen til at vi har slike generelle regler, er at dersom en skulle behandle det enkelte tilfellet, ville det være usedvanlig ressurskrevende å gjennomføre en slik beskatning. Det er derfor det er gitt nærmere regler og retningslinjer for skattlegging av bruk av arbeidsgivers bil for det vi kan kalle to dominerende typetilfeller. Vi har reglene om firmabilbeskatning, som er forholdsvis enkle, og vi har regler som dreier seg om såkalt yrkesbil. Det kan jo være tjenstlige grunner til at ansatte bør disponere arbeidsgivers bil på en måte som normalt ville utløse firmabilbeskatning, men at det kan være f.eks. beredskapstilfeller som gjør at en betrakter dette som bruk av yrkesbil.

Jeg er enig med forslagsstilleren i at her er det grensedragninger, men en har valgt å la «finmekanikken» vike til fordel for mer sjablongmessige regler. Jeg ser at det kan være behov for å se på dette, og jeg kan for så vidt stille meg villig til det, men jeg tror det er vanskelig å finne fram til regler som vil kunne oppfattes som 100 pst. millimeterrettferdig. For å unngå en uthuling av de generelle reglene om sjablongbeskatning og samtidig unngå å måtte foreta en administrativ krevende individuell verdsettelse er det viktig at særreglene som gjelder for yrkesbiler, har en tilstrekkelig klar avgrensning av det området de skal virke på. Men, som sagt, det er ikke hensiktsmessig å regulere vilkår i detalj. Det ville føre til et mye større, mer omfattende og mer uoversiktlig regelverk. Derfor må en godta at det er en viss grad av skjønn inne i dette bildet.

La meg til slutt bare knytte noen kommentarer til det som er tatt opp vedrørende kjørebok. Mindretallet ønsker at en skal innføre incentiver for bruk av kjørebok. I dag er det slik at det regelverket som allerede er der, gir incentiver til det ved at en fullstendig kjørebok gjør det lettere å sannsynliggjøre hvordan bilen faktisk er blitt brukt. Men det er ikke nok at det føres kjørebok for all kjøring, denne boken må også kunne avstemmes mot en oversikt over de oppdrag som bedriften har hatt til enhver tid. Det er også viktig for å avklare hvilken del av kjøringen som faktisk er tjenstlig, og da er vi inne i det mer kompliserte rent skattemessig igjen.

Spørsmålet om den ansattes personvern dersom bruk av bilen skal registreres kontinuerlig og lagres elektronisk, reiser en del problemstillinger. Jeg mener likevel at ytterligere incentiver kan vurderes dersom partene i arbeidsforholdet kan enes om en hensiktsmessig ordning med såkalt elektronisk kjørebok. De beste tilgjengelige virkemidlene for bedre forutsigbarhet er etter min mening fortsatt å satse på veiledning, og at arbeidsgivere og skattytere benytter muligheten til å avklare en eventuell usikkerhet med skattemyndighetene på dette området. Som på så mange andre områder er det viktig at skattemyndighetene er åpne når det gjelder å gi en god veiledning både til skattytere og arbeidstakere for å unngå flest mulige tvilstilfeller.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:36:17]: Det positive man kan si om innlegget til statsråden, var at han gikk lenger enn finanskomiteens egne medlemmer gjorde i komiteen, og det de gjør i Stortinget, hvor alt blir avvist og nedstemt.

Det er veldig greit å ha den øverste lederen for skatteetaten til stede her. Når man leser svarbrevet fra Finansdepartementet til komiteen, er det ikke mye lystelig lesning. Her står det bl.a.:

«Reglene og nivået på sjablongene bygger imidlertid på en forutsetning om en privat bruk av et visst omfang.»

Jeg tror det er interessant både for oss som stortingsrepresentanter og ikke minst for skattyterne som er i denne posisjonen, at vi her i denne sal fra høyeste hold nå får definert: Hva er «et visst omfang»?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:37:22]: Jeg tror ikke det er mulig verken for finansministeren eller andre å svare 100 pst. nøyaktig på hva som er «et visst omfang». Det lå for så vidt i mitt innlegg at dersom det er et ønske om det, skal jeg være villig til å se på dette på nytt. Men jeg vil nok ikke forespeile noen store, revolusjonerende nye oppdagelser, for dette dreier seg hele tiden om en vurdering av hvor langt man skal gå i retning av en detaljregulering – noe representanten Svendsen nok er mindre begeistret for – og komme fram med tilfeller som i mange sammenhenger vil bli sett på som noe «merksnodige». Det er snakk om å finne den gode balansen – å ha klare og gode regler som samtidig er tydelige for dem som skal praktisere regelverket. Det er vanskelig, særlig på dette området.

Gunnar Gundersen (H) [12:38:26]: Jeg oppfatter, i likhet med forrige replikant, at finansministeren var rimelig avbalansert i sin kommentar.

Det ble gjort en dugelig jobb, for å si det sånn, av Bondevik II-regjeringen for å rydde opp i regelverket her. Men det er også såpass komplisert, og det involverer så mange mennesker, at det vil alltid være omfattet av stor interesse hvordan regelverket er, og hvordan det praktiseres. De fleste bør kanskje også være oppmerksom på at man går inn i et lite minefelt når man får disponere arbeidsgivers bil.

Det er klart at det ligger veldig mye skjønn når man bruker begrep som «sporadisk bruk» og «lite egnet til privat bruk». Spørsmålet er om finansministeren vil følge opp sine signaler ved rett og slett å ha en gjennomgang av om det går an å definere dette litt klarere. Det har man bl.a. gjort i Sverige.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:39:35]: Som representanten Gundersen sier, er det ulike finansministre av ulik farge som har prøvd å klarlegge dette regelverket. Når jeg tenker meg om, hadde jeg faktisk noen saker av denne typen på bordet også på 1990-tallet. Det viser at det er vanskelig å utforme dette ned til siste detalj, så jeg håper det er forståelse for at det nesten er umulig. Hvis en har som siktemål å prøve på det, vil det oppstå en lang rekke merkverdigheter, og det vil oppstå en lang rekke tvilstilfeller. Det bør derfor være en stor grad av sjablonger, ettersom individuell behandling og en klar definisjon er vanskelig.

Jeg har for så vidt ingenting imot å gå tilbake i krønikene og se om det er noe som er vurdert av ulike regjeringer underveis – om det er mulig å finstyre det noe mer. Men jeg kan ikke love noe, for jeg tror at også mine tidligere kolleger vil innrømme at det er særdeles vanskelig å trekke så klare linjer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.