Svein Harberg (H) [13:30:31]: Først må jeg si at jeg lurte på om jeg skulle tegne meg på talerlisten i forrige sak da det ble snakk om kompetanse på spikerpistoler – den er kanskje større i salen enn det statsråden er klar over, både på godt og vondt.
Nå skal vi over på et annet tema, der i hvert fall undertegnedes fagkompetanse er blank, men det er en spennende debatt.
Jeg er glad for denne anledningen til å løfte en debatt om innholdet i sykepleierutdanningen. Jeg er selvfølgelig ikke like fornøyd med bakgrunnen for at jeg løfter denne debatten nå, nemlig rapporten fra NIFU og oppslag i pressen i høst som peker på store utfordringer med forskjeller i kunnskapsgrunnlaget til sykepleierstudentene både underveis i studiene og etter fullførte studier. Når slike oppslag når oss, er det viktig at vi tar det på alvor.
Jeg må starte med å presisere at jeg er svært glad for alle dem som velger å ta en utdanning innen helsefagene. Dette er arbeidskraft vi har stort behov for, og la meg slå fast at vi setter pris på de mange gode lærerne som daglig gjør en innsats for å utdanne nye, gode sykepleiere, og alle studentene som arbeider hardt for å bli dyktige medarbeidere i helsetilbudet vårt. Det er avgjørende for et godt helsetilbud at innbyggerne er trygge på og har tillit til den hjelpen de får, og det er vår oppgave som politikere å legge til rette for at slik tillit kan opparbeides.
Utfordringen er imidlertid gitt oss gjennom de tilbakemeldingene vi har fått gjennom rapporten. Først vil jeg gripe fatt i behovet for en felles plattform med tanke på de grunnleggende ferdighetene som sykepleiere skal ha. Vi snakker om grunnleggende ferdigheter i grunnskolen, og i dette yrket ser vi fort at det er de samme ferdighetene det er behov for.
Jeg kjente selv utryggheten gripe fatt i meg, på tross av gode erfaringer med helsevesenet, da vi kunne lese om alle studentene som underveis i studiet ikke greide oppgavene med å regne ut medisindosering. I et yrke som, brutalt nok, ikke har noe særlig rom for prøving og feiling, sier det seg selv at grunnleggende ferdigheter må ligge til grunn, og at ferdighetene må komme på plass på en slik måte at alle kan vite at uansett hvor du har tatt din utdanning, kan du raskt og korrekt regne ut hvordan pasientene skal medisineres.
Sykepleierforbundet mener at et karakterkrav i matte, engelsk og norsk på 3 eller bedre må på plass. Etter vår mening må vi ta dette på alvor og få på plass klare opptakskrav som sikrer grunnlag for riktige løsninger på teoretiske oppgaver i yrket.
En annen klar tilbakemelding i rapporten fra NIFU er at det er store forskjeller i praksistilpasning av undervisningen. Dette peker først og fremst på manglende system for oppfølging av de ansatte på sykepleierutdanningene. Behovet både for å vedlikeholde egen praksiserfaring og å få erfaring med nye hjelpemidler og behandlingsmetoder er avgjørende for å kunne gi studentene god hjelp og trygghet i utførelsen av oppgavene. Gode ordninger for slik oppdatering hos de faglig ansatte som underviser, synes å være en stor utfordring, og rapporten må i så henseende være en klar påminning til utdanningsinstitusjonene om å ta dette på alvor og få på plass bedre løsninger.
Sykepleierutdanningen er ikke den eneste utdanningen der det pekes på at det blir stadig flere studenter som skal ha hjelp fra det samme antall faglig ansatte. Handlingsrommet i sektoren er redusert, og dette påvirker selvsagt studiekvaliteten. Vårt ønske om å opprettholde et velferdstilbud og et helsevesen av høy kvalitet må følges opp med de nødvendige ressurser for å sikre studiekvaliteten ved helseutdanningene.
Svært forskjellig søknadsgrunnlag ved de 28 forskjellige utdanningsstedene, og dermed varierende terskel for å komme inn på sykepleierstudiet, i kombinasjon med varierende praksistilpasning og varierende tilgang på faglig ansatte under studiene skaper derfor åpenbart forskjeller i kunnskapsgrunnlaget og ferdighetene hos de kandidatene som uteksamineres.
Det siste punktet jeg vil følge opp, er hva dette kan medføre for dem som har tatt studiene. Når faglige ledere med ansettelsesansvar i helseinstitusjoner på Østlandet sier klart fra om at studenter fra enkelte læresteder ikke blir vurdert ved ansettelser, viser det at disse studentene er blitt holdt for narr. Ingen har fortalt dem at det vil bli vanskelig å få arbeid, i et yrke det er stort behov for, fordi de valgte feil lærested. Slik skal det selvsagt ikke være. Slik kan det ikke fortsette.
Flere aktører må bidra til å bedre denne situasjonen, og flere tiltak må til. Noe kan lærestedene gripe fatt i. Ansvaret for oppdatering av egne ansatte er deres ansvar, og det må de finne gode løsninger på sammen med helsetilbudene i sin region.
Handlingsrommet til lærestedene må bedres. Det gjøres i de årlige tildelinger i budsjettet, i tildelingsbrev og ved fordeling av studieplasser. Det må regjeringen ta på alvor både i revidert budsjett og i neste budsjettbehandling.
De grunnleggende kunnskapene til de kandidater som starter studiene, må bygges opp gjennom en rekke tiltak gjennomgående i hele studieløpet i norsk utdanning, og karakterkrav må være ett av disse tiltakene.
I interpellasjonen levert til kunnskapsministeren har jeg spesielt grepet fatt i et tiltak som kan hjelpe til å bygge opp tilliten til sykepleierutdanningen, og ikke minst gi alle som fullfører studiene, samme mulighet til stillinger i sektoren. Det må på plass en dokumentasjon på at kompetansen er på plass, på samme nivå, hos kandidatene fra de forskjellige lærestedene. Sykepleierforbundet har tatt til orde for en nasjonal prøve ved slutten av studiet for å kunne dokumentere dette. Det synes vi i Høyre er en god idé. En slik prøve kan brukes til å stadfeste nødvendig kunnskap og kan gjerne brukes sammen med en prøve på områder som det enkelte lærested vil dokumentere utover dette minimum. Når en slik prøve kan dokumentere at de grunnleggende kunnskapene er på plass, og kandidatene er trygge på de oppgaver de skal utføre i hverdagen, bør dette kunne gi grunnlag for at alle er relevante søkere til stillinger i helsesektoren. Jeg oppfordrer derfor i dag statsråden til å ta initiativ til en slik prøve og eksamensløsning, og håper hun vil følge opp det.
Jeg har behov for å avslutte med noe av det samme jeg begynte med: Vi har mange gode medarbeidere i helsevesenet i dag. De gjør en formidabel innsats i en hektisk hverdag. Det tror jeg er en opplevelse de fleste av oss har. Mitt engasjement på bakgrunn av NIFUs rapport og oppslag i media er at vi fortsatt skal føle det slik, og at det skal være attraktivt og godt å ha sitt arbeid i helsevesenet. På den måten kan vi sikre den nødvendige rekruttering til yrket. Det har vi felles interesse av.
Statsråd Kristin Halvorsen [13:37:49]: Det er en viktig og interessant problemstilling som Svein Harberg reiser i denne interpellasjonen. Med utgangspunkt i sykepleierutdanningene kan vi kanskje også reise noen litt mer prinsipielle debatter rundt hvordan man skal styre høyere utdanning. Jeg håper jeg rekker å komme så langt i innlegget – hvis ikke, har vi sjansen senere.
Jeg er selvsagt kjent med den rapporten fra NIFU som det bl.a. vises til her, som belyser ulike forhold som påvirker kvaliteten i sykepleierutdanningen.
Undersøkelsen tar for seg bl.a. opptakskrav, vurderingsformer og kvalitet i sykepleierutdanningen og konkluderer med at det kan skjule seg mulige kvalitetsforskjeller og forskjeller i de krav som stilles til studentene. Det gis imidlertid ikke noen veldig klare svar på om det er tilfellet eller ikke.
Det er universiteter og høyskoler som er ansvarlig for kvaliteten i utdanningene, og at kandidatene oppnår det forventede læringsutbyttet. Universiteter og høyskoler har kvalitetssikringssystemer som skal avdekke avvik og problemer med kvaliteten, og som skal sikre at de blir utbedret. Kvalitetssikringssystemene er som kjent akkreditert av tilsynsorganet NOKUT. NOKUT arbeider nå med å utvikle tilsynet av høyere utdanning for at det skal bli mer effektivt og målrettet.
Ansvaret for utdanningskvaliteten innebærer også at universiteter og høyskoler har faglige fullmakter til å velge hvordan de vil organisere utdanningen og et ansvar for å vurdere læringsformer og antall undervisere per student. Det betyr at det vil være forskjeller mellom institusjoner. Variasjoner gir ikke nødvendigvis grunnlag for bekymring.
Undersøkelsen fra NIFU peker også på en tendens med lavere karaktersnitt ved opptak til sykepleierutdanningen. Dette er en del av en generell trend for mange profesjonsutdanninger. Årsaken til dette oppgis i undersøkelsen å være at opptakstallene har økt mer enn antall førstevalgssøkere de senere årene. Fra regjeringens side har det vært en bevisst strategi å øke antallet studieplasser for å møte samfunnets og ikke minst helsetjenestens behov for kompetanse. Men det betyr ikke at kvaliteten skal reduseres i sykepleierutdanningen.
Oppslag i mediene, som det i forrige uke om høy strykprosent i sykdomslære ved Høgskolen i Oslo og Akershus, skal tas på alvor og føre til at utdanningsinstitusjonen gjennomfører en grundig analyse av undervisningsopplegget for å avdekke hva som kan være årsaken og hvilke tiltak som må settes i verk for å forebygge at det samme skjer igjen. Dette er en viktig del av arbeidet med kvalitetssikring ved utdanningsinstitusjonene. Det er i tillegg fra flere hold uttrykt bekymring for strykprosenten i medikamentregning ved flere anledninger. Høyre og Fremskrittspartiet har som svar på dette foreslått å skjerpe kravene for å komme inn på sykepleierutdanningen. Det vil i tilfelle få dramatiske konsekvenser for opptaket til sykepleierutdanningen ved enkelte utdanningsinstitusjoner i distriktene, og særlig bety at vi kommer til å ha problemer med å rekruttere sykepleiere i mange distriktskommuner. Imidlertid er det slik at det stilles veldig høye krav til studentene når de har kommet inn. På medikamentregning må de ha 100 pst. rett for å bestå. Manglende matematikkunnskaper er en betydelig nasjonal utfordring, som det ikke er så enkelt å løse med noen enkle karakterkrav i matematikk. Derfor har jeg satt i verk tiltak for å styrke kompetansen i matematikk i grunnskolen og i videregående opplæring. Heldigvis har vi nå veldig positive resultater fra internasjonale sammenlikninger i løpet av de senere år som betyr at det nå jobbes veldig bra rundt omkring i Skole-Norge med å øke kompetansen i matematikk.
Rapporten fra NIFU tar også opp frafallet i sykepleierutdanningen. Jeg mener at vi har liten grunn til bekymring her. Frafallet er betydelig lavere enn i de fleste andre studier, og lavere enn i de øvrige profesjonsutdanningene. Og vi må ta høyde for at det er noen som velger seg ulike profesjonsutdanninger som egentlig ikke hører hjemme der, så et visst frafall er det sunt å ha.
I rapporten stilles det spørsmål ved om forskjellene mellom læresteder kan skjule kvalitetsforskjeller, og om det kan stilles spørsmål ved om den nasjonale standarden beskrevet i rammeplanen for sykepleierutdanningen ikke i tilstrekkelig grad blir oppfylt.
Oppfølgingen av Meld. St. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd, som Stortinget behandlet i vår, mener jeg blir veldig viktig i lys av dette spørsmålet. Perspektivet i meldingen er hvordan utdanningene skal svare på velferdstjenestenes behov i framtiden. Meldingen gir tydelige signaler om regjeringens ønskede retning for den videre utviklingen av helse- og sosialfaglig utdanning og forskning, inkludert sykepleierutdanning. Mitt utgangspunkt er at utdanningene skal holde høy kvalitet og bygge på forskning og erfaringsbasert kunnskap.
Jeg vil spesielt legge vekt på noen viktige tiltak i meldingen som berører sykepleierutdanningen. Departementet skal i samarbeid med relevante sektordepartementer gjennomgå rammebetingelser for praksisstudier og gjennomføre et prosjekt for å utvikle kvaliteten i praksisstudier. Ettersom halvparten av sykepleierutdanningen er praksisstudier, vil dette være et veldig viktig tiltak. Det skal også startes et arbeid for å utvikle en felles innholdsdel for alle grunnutdanninger innenfor helse- og sosialfagutdanningene, som skal bidra til å styrke samarbeidet mellom de ulike profesjonene. Flere tiltak er iverksatt for å styrke profesjonsforskningen.
I meldingen ble det også lansert et system for kompetansekrav. Dette innebærer at det er helse- og velferdstjenestene som må vurdere kompetansebehovene i egen sektor og formidle dem til utdanningsinstitusjonene. Poenget er at helse- og velferdstjenestene må forstå egne kompetansebehov og ta opp disse direkte med universiteter og høyskoler uten å gå veien via Kunnskapsdepartementet. Et system for fastsettelse av kompetansekrav vil bidra til å styrke kvaliteten og relevansen i sykepleierutdanningen. Råd for samarbeid med arbeidslivet, som alle høyere utdanningsinstitusjoner skal ha etablert, er også en egnet arena for å diskutere slike spørsmål.
Representanten Harberg spør om jeg vil ta initiativ til å innrette en slutteksamen for sykepleierutdanningen. Jeg har lyst til å si at utdanningsinstitusjonene har muligheter innenfor rammeplanen til å utvikle en profil på sykepleierutdanningen bl.a. i dialog med arbeidslivet. Dette skaper et mangfold som vi har behov for. Derfor vil vi ha en utfordring med en helhetlig slutteksamen, som ikke nødvendigvis vil garantere de felles grunnleggende kompetansekravene til kandidatene, og heller ikke vil kunne ta opp i seg den variasjonen som det er ønskelig å ha. Kvalifikasjonsrammeverket beskriver det læringsutbyttet alle kandidater som har fullført sykepleierutdanningen, skal ha etter utdanningen. Utdanningsinstitusjonenes arbeid med læringsutbytte vil fokusere mer på om kandidaten er godt forberedt til å arbeide som sykepleier. Læringsutbyttet for sykepleierutdanningen er sammensatt, og vil kreve kontinuerlig oppfølging og vurdering av studentene gjennom hele løpet for å sikre at kravet til sluttkompetanse nås. En enkelt eksamen kan ikke omfatte hele det læringsutbyttet en sykepleier skal ha.
Læringsutbyttet, som nå alle utdanninger har definert, er veldig viktig å følge gjennom hele opplæringen. Men jeg mener at innenfor enkelte områder, som f.eks. innenfor medikamentregning, skal det være en felles standard. Jeg stiller meg derfor åpen for å vurdere en nasjonal eksamen i medikamentregning hvis det skulle vise seg å være behov for det.
Jeg har tatt initiativ til en nordisk komparativ studie som skal analysere læringsutbyttet på utvalgte velferdsutdanninger for å beskrive likheter og ulikheter på tvers av de nordiske landene. Denne studien vil være et viktig bidrag i vårt arbeid med å utvikle kvaliteten i sykepleierutdanningen.
Avslutningsvis må jeg si at vi nå har startet den langsiktige omstillingen av helse- og sosialfagutdanningene i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 13, Utdanning for velferd. Men for meg er dette også en viktig debatt i den litt større sammenhengen om hvordan vi skal heve kvaliteten innenfor alle høyere utdanningsinstitusjoner. Derfor var dette et viktig tema på det siste kontaktutvalgsmøtet med sektoren – jeg tror jeg så representanten Harberg der også – og noe som jeg selv var opptatt av og som jeg opplevde hadde bred tilslutning i hele sektoren. Det er nå ti år siden Kvalitetsreformen ble innført. Vi må oppsummere hvor langt vi har kommet, og hva vi regner som definisjonen av hva som er god kvalitet i utdanningene. Vi skal lage system for regelmessige evalueringer av utdanningsprogrammer og definere kvalitetsindikatorer. NOKUT har fått i oppdrag å gjennomføre en årlig studentundersøkelse. Den kommer første gang vinteren 2013/2014. Så vi er i gang med en bredere gjennomgang enn det denne interpellasjonen tar utgangspunkt i.
Svein Harberg (H) [13:48:11]: Takk til statsråden for svaret. Det er åpenbart at vi har noen felles bekymringer. Det er jo slik, som statsråden sa, at det er ikke alt rapporten gir klare svar på – det er riktig. Men det er grunn til bekymring når Sykepleierforbundet helt klart sier at det er en utfordring. Det er flere parametre som viser at det er for store forskjeller mellom utdanningsstedene, sier nemlig Sykepleierforbundets leder Eli Gunhild By. Det er en konkret tilbakemelding fra dem som jobber med det, og det skal vi ta på alvor.
Som jeg nevnte, det skumleste av alt er kanskje når sykepleierlederen på Glittreklinikken sier helt klart at det er studenter fra enkelte institusjoner som ikke vurderes når de skal ansette folk. Da har vi bommet på et eller annet vis.
Så synes jeg det er veldig fint at statsråden tar opp dette med dialog mellom brukerne av kompetansen, i dette tilfellet helsevesenet og utdanningsinstitusjonene, for utvikling av tilbudet, og at det må gjelde både videreutvikling av lærerne som skal undervise i dette, og det tilbudet som gis til studentene.
For Høyre er det viktig at denne debatten dreier seg om å sikre et minimum. Jeg ble litt usikker på om vi hadde samme tanke om det, fordi en slik felles prøve må brukes kun til å stadfeste et minimum. Det må ikke begrense den enkelte institusjons mulighet til mangfold og dens frihet til gladelig å øke kompetansen utover dette minimum. Men tryggheten både i forhold til ansettelser og for brukerne av helsetilbudet må kunne dokumenteres på en god måte.
Så er jeg helt enig i – vi har for så vidt også så vidt vært innom det i tidligere diskusjoner i dag – at dette godt kan være en prinsipiell debatt som gjelder flere utdanningstilbud. Denne balansegangen mellom å sørge for at en kompetanse er på plass samtidig som en skaper mangfold, og at en tilpasser seg næringslivets behov samtidig som en utdanner for fremtiden, er en balanse som vil være en utfordring hele tiden. Men, som sagt, minimumskompetansen må vi på en eller annen måte sikre, og jeg oppfatter at statsråden var villig til å se videre på det.
Statsråd Kristin Halvorsen [13:51:09]: Jeg synes representanten Harberg på en veldig god måte egentlig beskriver den balansegangen som skal være i høyere utdanningsinstitusjoner. Det må hele tiden være en «drive» for å sørge for så høy kompetanse og kvalitet som mulig i utdanningen – man må hele tiden ha den oppdriften og ønsket om å forbedre seg. Samtidig skal man i nær dialog med – i dette tilfellet – sykehus og ikke minst kommunene sørge for at man har relevans i utdanningene og hele veien kan diskutere hva som er relevans. Samtidig skal man også klare å få en god praksis, som jo er en veldig stor del av disse utdanningene, og sikre seg at man også har oppfatninger om kvalitet ved utdanningene på ulike institusjoner, og at de alle holder faglige mål. Hvis man da ser for seg en felles eksamen som skal dekke alle områder innenfor sykepleierutdanningen, er dilemmaet at vi ikke oppnår den balansen. Hvis vi ser for oss at vi har en spesiell bekymring rundt medikamentregning, og at det er en prøve der vi forventer at sykepleiere har 100 pst. riktig – og det gjør man på alle utdanningsinstitusjoner – så er kanskje det et utgangspunkt for å få litt bedre oversikt over hvordan kvaliteten i utdanningene fra den ene institusjonen til den andre matcher hverandre. Jeg tror også at mye av det arbeidet som en del institusjoner nå gjør ved å ha kontakt med utdanningsinstitusjoner i andre land, også bidrar til diskusjonen om kvalitet ved hvert enkelt utdanningssted, og at det er interessant.
Jeg tror vi nå må prøve å heise debatten om kvalitet innenfor høyere utdanning på mange ulike områder. Jeg er helt sikker på at representanten Harberg også ser dilemmaet ved å innføre karakterkrav ved opptak, nemlig at vi – i hvert fall i første omgang – vil miste mange søkere som vi i dag trenger. Og når man er igjennom et flerårig utdanningsløp, må man også se på hva man kan oppnå gjennom utdanningsløpet for at utbyttet av utdanningen forsterker seg, selv om det kanskje kan være noen som har med seg noen kunnskapshull inn når det gjelder matematikk og realfag som er en viktig utfordring.
Så jeg er absolutt opptatt av at vi fortsetter å ha dialog med Stortinget og ellers om hvordan vi skal få hevet kvaliteten – ikke bare i sykepleierutdanningen, men i alle utdanninger.
Bente Thorsen (FrP) [13:54:23]: Først må jeg få lov til å rette opp noe som statsråden sa. Hun sa at det er Fremskrittspartiet og Høyre som går inn for å øke kravet for å komme inn på studiet. Det er helt feil. Det er nemlig Høyre og Venstre.
Statsråd Kristin Halvorsen [13:54:35]: (fra salen): Beklager!
Bente Thorsen (FrP) [13:54:36]: Fremskrittspartiet deler faktisk bekymringen og skrev vel òg det i sin merknad når det gjaldt saken det dreier seg om, for vi er redd det svekker grunnlaget for rekruttering til utdanningen. Fremskrittspartiet er derimot veldig for å innføre forkurs i fag der det er svake studiesøkere.
Jeg vil takke representanten for å ha reist denne viktige debatten om forskjellene innen sykepleierutdanningen. Jeg vil òg presisere at dette innlegget ikke er noe angrep på eller kritikk av studenter og lærere i utdanningen.
Rapporten fra NIFU avdekker store forskjeller mellom læresteder, og mye tyder på at det er store kvalitetsforskjeller. Blant funnene er at to læresteder tok inn alle som søkte, mens andre hadde opptaksgrenser som varierte.
Autorisasjon som sykepleier skal borge for at innehaver er godt kvalifisert til å utøve faget. Når så søkere fra enkelte skoler ikke engang blir vurdert når de søker jobb, tyder det på at noe er alvorlig galt, selv om NIFU-rapporten ikke vil trekke klare konklusjoner om dette.
Sykepleierne har bokstavelig talt et livsviktig arbeid, og pasientene må kunne stole på at pleierne kan sitt fag. Fremskrittspartiet mener at de store ulikhetene i utdanningen gir grunn til bekymring. Store kvalitetsforskjeller har dramatiske konsekvenser for pasientsikkerheten.
Vi må altså sikre at de som består sykepleierstudiet, har lært det de skal, og at alle har felles, grunnleggende kompetanse.
Norsk Sykepleierforbund er bekymret og viser til at det bak forskjellene kan skjule seg mulige kvalitetsforskjeller og ulikheter i de krav som stilles til studentene. Følgen av dette blir at studentene fra de ulike lærestedene kommer ut med ulikt grunnlag for yrkesutøvelsen.
Det er ikke så lett å definere hva som gjør en sykepleier til en sykepleier. Handler det om helt bestemte ferdigheter, noe som ingen andre kan? Handler det om en tydelig identitet, noe som gjør at man føler seg helt forskjellig fra andre? Eller er det selve utdanningen som er basis for en felles forståelse av hva det er å være sykepleier?
Disse spørsmålene stiller Norsk Sykepleierforbund, NSF, seg. I dag kan vi risikere at en student som går på ett studiested, kan noe annet enn en som går på et annet studiested, selv om begge er sykepleiere etter bestått eksamen.
Med bakgrunn i de store forskjellene som rapporten avdekker innen opptaksgrunnlag, antall studenter per tilsatt, karakterer, frafall og vurderingsformer på de forskjellige høyskolene, må det være legitimt å spørre hva en ferdig utdannet sykepleier egentlig kan.
NSF påpeker at en av grunnene til ulikheten er at lærestedene har hatt stor grad av handlefrihet til å lage egne læreplaner. Nå ønsker altså NSF en ny debatt om innholdet i dagens bachelorutdanning. De ønsker inderlig et mer fasttømret opplegg med et definert minimum av kunnskap og ferdigheter i utdanningen.
Helsesektoren har et stort behov for godt kvalifiserte sykepleiere. Vi har rett og slett ikke råd til å ha en utdanning der det reises tvil om kompetansen til dem som er ferdig utdannet.
Interpellanten spør om statsråden vil ta initiativ til å innrette eksamen på slutten av sykepleierutdanningen slik at det kan dokumenteres at studentene som består, har lært det de skal og har en felles, grunnleggende kompetanse som skaper trygghet for ansettelser og behandling i helsevesenet.
Fremskrittspartiet mener helt klart at en slik endring av eksamen vil styrke sykepleierutdanningen. Og jeg finner det noe merkelig at statsråden antyder at dersom så ble gjort, ville det svekke friheten til de ulike institusjonene. Men et nasjonalt ansvar for grunnleggende kompetanse trenger ikke å gå på bekostning av institusjonene dersom de involveres i utarbeidelse av læremateriell og eksamensoppgaver for felles, grunnleggende kompetanse i faget.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:59:22]: Det er en svært viktig problemstilling interpellanten tar opp. Vi har mange dyktige og gode sykepleiere i helse- og omsorgssektoren, men de må bli flere, og utdanningen må bli bedre.
Det er alvorlig, som interpellanten var inne på, at enkelte utdanningsinstitusjoner anses som så dårlige at nyutdannede sykepleiere ikke vurderes ved jobbsøking. Det er selvsagt alvorlig for den enkelte sykepleier, og ikke minst for alle som har behov for gode sykepleietjenester. I en SSB-rapport er det anslått at Norge vil ha behov for 85 000 helsearbeidere fram mot 2035, hvorav 28 000 må være godt kvalifiserte sykepleiere. De tallene er selvsagt ikke eksakte – nye ideer og nye løsninger vil kanskje redusere behovet på noen områder, mens det på andre områder vil være behov for å trappe opp.
Høyre har utarbeidet en plan for å få flere og bedre helse- og omsorgsarbeidere. Der skisserte vi fire hovedmålsettinger: å rekruttere flere dyktige ansatte, å øke andelen faglærte samt andelen høyskoleutdannede, å beholde dyktige ansatte ved å gi mulighet for karriere og faglig utvikling, og å gjøre ting på nye måter og tenke nytt for å utnytte personell på en best mulig måte.
Kompetanse er nøkkelen til kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. En rapport fra Telemarksforskning for KS konkluderte med at det lønner seg: Desto bedre utdannet de som er i kommunehelsetjenesten, er, desto færre trenger de. Det kan være en problemstilling som kan møte oss ganske raskt. Så mye av nøkkelen ligger i å sørge for at sykepleieryrket er attraktivt, og da må vi verdsette dem som er der, investere i deres kompetanse og sikre gode karriereveier.
Høyre har også foreslått statlige tilskudd til spesialutdanning for sykepleiere, som vil gi flere mulighet til å bli spesialsykepleiere, som det er et stort behov for.
Det offentlige må også være en god arbeidsgiver, slik at helse- og omsorgstjenesten tiltrekker seg personell, beholder dem og reduserer fravær. Vi har også foreslått en kompetansepott som skal tilgodese utdanningsgruppene i offentlig sektor. Det å kunne gi et lønnsløft for grupper som sykepleiere.
Vi mener også det er viktig å sikre kvalitet på utdanningene med åpenhet som virkemiddel, som flere har vært inne på. Selv er jeg utdannet både sykepleier og jordmor, og jeg vet hvor viktig det er å ha god sammenheng mellom teori og praksis, mellom skole og yrkesutøvelse i sykepleierutdanningen. Det må være tettere kobling mellom lærested og praksisfelt, og det er antakelig et av de viktigste tiltakene for å redusere avstanden mellom det sykepleierne har behov for å kunne, og det de faktisk lærer i utdanningen.
Vi står overfor nye store utfordringer i helsetjenesten. Jeg nevner Samhandlingsreformen, Nasjonal helse- og omsorgsplan og de nye helse- og omsorgslovene. Dette innebærer store utfordringer for sykepleierprofesjonen, men det åpner også for mange nye muligheter. Utdanningen har de siste årene vært under sterkt press, ikke minst på grunn av de store endringene som har skjedd innenfor helsetjenestene, og behov for flere dyktige sykepleiere i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Det berører også det faglige innholdet i utdanningen. Det er etter mitt syn alvorlig når studentene opplever at utdanningen ikke forbereder dem godt nok til det yrket de skal møte, når vi tenker på de kravene som stilles når de kommer ut i praksis og ut i det virkelige livet. De opplever at det ikke er tilstrekkelig samsvar mellom det de har behov for å lære, og det de har lært ved studiestedet.
Frafallet fra sykepleierutdanningen er også for høyt, slik flere har vært inne på. Det er for mange som ikke fullfører. Det var i 2010 to av tre sykepleierstudenter som strøk til den obligatoriske regneprøven for medisinhåndtering ved Høgskolen i Oslo. Det spiller en rolle, det er faktisk viktig at vi kan legemiddelhåndtering for å sikre god kvalitet og unngå feil i helse- og omsorgstjenesten. Derfor er vi enig med Sykepleierforbundet og deres studentforening i at det må stilles større krav om basiskunnskaper ved opptak. Motivasjon er ikke nok, vi må se på innholdet i utdanningen. Vi må sikre ikke bare nok studieplasser, men også nok praksisplasser. Slik kan de utvikle sine praktiske ferdigheter. Her kan både kommuner og foretak gjøre en bedre jobb. Men praksisplassene må selvsagt være kvalitativt gode. Sykepleierne skal ikke bare ha gode basiskunnskaper og teoretiske kunnskaper, de skal også være gode praktikere.
Mari Lund Arnem (SV) [14:04:48]: Interpellanten tar her opp viktige spørsmål rundt kvaliteten i sykepleierutdanningen. Gode helsearbeidere, slik som sykepleiere, er selve grunnsteinen i helsevesenet vårt. Hver eneste dag møter de syke mennesker og gjør dagen deres litt bedre. De er profesjonelle omsorgspersoner og dyktige fagarbeidere. Problemet er vel heller at vi har litt for få av dem for framtiden.
Når interpellanten peker på at det er forskjeller mellom lærestedene og dermed ønsker en innretning med en slutteksamen for å vise at studentene har et felles utgangspunkt når de skal ut i arbeidslivet, virker det for meg litt som om han ikke bare tviler på kvaliteten, men også på selvstendigheten hos utdanningsinstitusjonene. Som kunnskapsministeren viser til, er det ikke nødvendigvis grunn til det.
Det er heller ingen grunn til å tro at en felles slutteksamen er den beste og eneste løsningen. Utdanningsinstitusjonene i dag har allerede fokus på hva som venter etter endt utdanning, og de kravene som stilles til sykepleiere i arbeidslivet. Det er nettopp å utdanne trygge sykepleiere som kan stå i yrket sitt, som er vesentlig i denne utdanningen, ikke at alle har en felles slutteksamen. Så kan man heller, slik kunnskapsministeren også poengterer, vurdere en felles eksamen i noen spesifikke fag, f.eks. medikamentregning.
Interpellanten viser til variasjoner i utdanningene. Variasjon i seg selv er jo ikke et problem. Det kan være svært positivt at det f.eks. er ulike opptakskrav rundt om i landet. Det at man hadde en litt dårlig dag på norskeksamen, eller at man ikke er en kløpper i tysk, skal ikke hindre unge mennesker i å nå målene sine. Det er jo ikke hva studentene kan når de begynner, men hva de ferdige sykepleierne kan når de avslutter utdanningen sin, som er det sentrale. Likevel må det nevnes at Kunnskapsdepartementet har jobbet systematisk for å bedre basiskunnskapene hos dagens elever i grunnskolen, slik at de kan nok og har gode nok kunnskaper innen bl.a. matte, norsk, engelsk og digitale ferdigheter når de skal begynne på sine videre studier.
Når noen utdanningsinstitusjoner spesialiserer seg på tett oppfølging og høy lærertetthet, kan det også være en viktig variasjon som kan være svært heldig. Noen studenter ønsker å jobbe selvstendig, andre trenger mer oppfølging. Da er det positivt at ulike høyskoler har ulike fortrinn, slik at studentene kan ta et bevisst studievalg. I tillegg er det en fordel med sykepleierutdanning utover hele landet, slik at mindre høyskoler nettopp kan ha en tettere oppfølging og nær kontakt med det lokale helsevesenet.
Som kunnskapsministeren også viser til, har hun allerede fokus på kvalitet i utdanningene, særlig velferdsutdanningene, for i framtiden kommer vi til å trenge langt flere sykepleiere, hjelpepleiere og andre fagarbeidere i helsesektoren. Men det vi i SV også er opptatt av, er at disse folkene ikke bare skal få en best mulig utdanning, men at de også skal få et godt arbeidsliv. Derfor er det viktig å ta opp kampen mot ufrivillig deltid. Heltid må bli en rettighet, og deltid en mulighet. Og vi må sørge for et menneskelig arbeidsliv der sykepleiere ikke løper livet av seg for å nå rundt til alt det de skal gjøre, men der de også har tid til å være omsorgspersoner og utføre jobben sin på en forsvarlig og god måte.
Målet må jo være at dagens sykepleierstudenter blir morgendagens trygge, kvalifiserte og kompetente sykepleiere, for det er få ting vi trenger så mye i framtiden som nettopp det. Derfor er det vår oppgave å skape et trygt og forutsigbart arbeidsliv som de kan leve med, samtidig som vi har en sykepleierutdanning som setter de nyutdannede i stand til å gjøre den jobben de brenner for. Derfor er jeg glad for at interpellanten fra Høyre nettopp har satt fokus på kvalitet i utdanningen, og jeg er ikke minst glad for at kunnskapsministeren har et så godt og tydelig svar på de utfordringene han kommer med.
Svein Harberg (H) [14:08:47]: Takk for debatten og til dem som deltok. Jeg må nok innrømme at jeg skulle ønske det hadde vært en lengre debatt – ikke fordi den skulle være lang, men fordi jeg hadde forventet et større engasjement. Jeg synes det er merkelig at det største partiet på Stortinget er fraværende i en slik debatt, men slik er det nå.
Så ble jeg litt forundret over siste innlegg, fra Mari Lund Arnem, som mente at jeg tvilte på kvaliteten hos dem som tar studier, eller dem som er ute i arbeid. Hele mitt innlegg gikk på det motsatte, og jeg viser til at det er en rapport, et sykepleierforbund og de som ansetter ved institusjonene, som tar opp dette problemet. Derfor bringer jeg det inn i stortingssalen. Jeg har ingen personlig grunn til å betvile kvalitetene, og jeg har ingen dårlige opplevelser. Men de signalene må vi ta på alvor, det er vår jobb som stortingspolitikere å følge det opp. Da er det i hvert fall totalt misforstått når det sies at det er jeg som tviler.
Ellers synes jeg det var hyggelig å få så stor støtte fra SV til det mangfoldet som vi ønsker. Det var jo nettopp det som jeg oppfattet at både statsråden og jeg var inne på – at vi ikke må lage ordninger som hindrer spissing, sterkere kompetansebygging og litt forskjellige retninger på de forskjellige utdannelsesinstitusjonene.
Jeg er representant for Agder. Der har vi et universitet som har satset veldig på eHelse. Det er klart at de fortsatt skal være god på eHelse, og alle som tar en eller annen helseutdanning der, bør være god på eHelse. Det skal fortsatt være sånn. Men det er altså minimumskunnskapen for å utføre viktige, sentrale oppgaver vi snakker om.
Så en liten kommentar til karakterkrav. Ja, mange deler bekymringen over hva en gjør hvis en plutselig innfører karakterkrav til et studium, for en kan tenke seg at det da blir et opphold, eller et gap i rekrutteringen. Høyre mener at kvalitet uansett må gå først. Det andre vi tror, er at ved å øke karakterkravet, hever en statusen til yrket, og en rekrutterer fra nye grupper. Jeg skal være med på at det kan være et eksperiment i en overgang, og det kan være spennende å se hvordan en løser det. Men vi må gjøre noe for å heve kvaliteten i sykepleierutdanningen. Ufaglærte er i hvert fall et ufattelig dårlig alternativ.
Engasjementet i denne saken var å sikre vår trygghet og tryggheten til de som skal ansette nyutdannede. Det føler jeg vi har fått fokus på. Det andre som var viktig, var studentenes – jeg hadde nær sagt – rett til å bli betraktet som gode kandidater når de skal søke arbeid etter utdannelse. Det er et viktig element.
Takk for debatten.
Statsråd Kristin Halvorsen [14:12:08]: Jeg har lyst til å takke for en interessant interpellasjon og en nyansert og viktig diskusjon. For det er ingen av disse problemstillingene som er tatt opp her, som det går an å vedta en gang for alle, og så kan Stortinget bare reise hjem.
Det handler om nettopp den balansen som flere av oss har vært inne på nå. Vi er tjent med å ha autonome institusjoner som stiller krav til seg selv, og som legger sin ære i å utvikle seg til å være av veldig god kvalitet. Vi er også tjent med at de spesialiserer seg og spisser seg på ulike områder. Samtidig ønsker vi en forsikring om at det er god kvalitet på alle de som utdanner seg – på sykepleien, men også på lærerutdanningene, ingeniørutdanningene og de andre profesjonsutdanningene, og på ulike studier innenfor universitetssektoren. I dette farvannet må vi klare å gå klokt fram.
Jeg vil særlig si at hvis det går rykter om enkelte institusjoner og kandidater fra enkelte institusjoner, som de institusjonene egentlig ikke har noen mulighet til å forsvare seg mot, er man i et system som er for lite oversiktlig, og der det er for lite uttrykt hva slags kvalitet man har på ulike områder. Jeg tror det bare er én ting å gjøre med det: å ta med seg de ulike hensynene og de dilemmaene vi har her. Vi må se på om det kan være behov for sentrale prøver på noen områder, eller sørge for at vi har noen definisjoner av kvalitet og noen undersøkelser av kvalitet der vi sammenligner institusjoner. Det kan gi oss en pekepinn. Jeg er opptatt av at ledelsen ved de ulike institusjonene for høyere utdanning som har ambisjoner om å være framifrå utdanningsinstitusjoner, i dag egentlig har for lite verktøy til å vurdere kvaliteten på det tilbudet de selv gir til studentene opp mot andre nasjonale og internasjonale utdanninger. Så dette er en veldig spennende debatt.
Så vil jeg gjerne gi en uforbeholden unnskyldning til Fremskrittspartiet for at jeg sa feil. Det var ikke meningen – beklager så mye. For jeg deler Fremskrittspartiets utgangspunkt, og jeg skjønner at Fremskrittspartiet deler vårt, nemlig at vi må ha den største oppmerksomheten rundt hva som er læringsutbyttet til de studentene som er ferdig uteksaminert, og som har bestått. Her kommer det unge mennesker inn – de er 20, 21, 22 år – og mange kan ha komplekser innenfor noen fag, som det faktisk går an å fikse i løpet av den perioden man er student, eller ved hjelp av forkurs. Det er det som er så fantastisk med læring – det går faktisk an å lære hele livet.
Presidenten: Dermed er sak nr. 6 ferdigbehandlet.