Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:29:22]: (ordfører for saken): Stortinget skal nå behandle Dokument 3:15 for 2011–2012, Riksrevisjonens undersøkelse om det kommunale barnevernet og bruken av statlige virkemidler. Rapportens hovedbudskap er at det kommunale barnevernet må styrkes faglig for å sikre barn god hjelp. Dette syn deler komiteen.

I rapporten fremkommer det at bekymringsmeldinger henlegges feilaktig, og det tar tid før barn får hjelp. Det fremkommer også at tiltakene kan pågå lenge uten at barnevernstjenestene vurderer om de faktisk fungerer.

Det er åpenbart et behov for at barnevernstjenestene styrkes, slik at barn får hjelp til rett tid, og at hjelpen faktisk virker etter hensikten.

Det er en samlet komité som ser med uro på at rapporten viser at mange bekymringsmeldinger blir feilaktig henlagt. Det er åpenbart behov for at man undersøker bedre og henter inn mer informasjon før meldingene blir henlagt.

I 2011 tok gjennomsnittlig 17 pst. av undersøkelsene for lang tid. Det er imidlertid store forskjeller. Noen kommuner overholder barnevernlovens frister i alle saker, mens andre kommuner bryter fristen i et flertall av sakene. Man må kunne forutsette at det settes et spesielt fokus på sistnevnte kommuner.

Det fremkommer også at mange undersøkelser gjennomføres uten at barneverntjenesten har snakket med barnet eller vært på hjemmebesøk. Det kan da åpenbart være grunn til å stille spørsmål ved kvaliteten på slik saksbehandling. Fremskrittspartiet og Høyre omtaler dette i merknadene som «en graverende systemsvikt».

Riksrevisjonens rapport trekker også frem andre svakheter, bl.a. at det i mange tilfeller kan pågå tiltak i lang tid uten at barnevernet har vurdert om tiltaket faktisk fungerer etter hensikten.

For å sikre god kvalitet på barnevernstjenestenes arbeid er det – etter en samlet komités vurdering – behov for å forbedre rutiner og arbeidsprosesser. Det er dessuten nødvendig å styrke fagmiljøene og øke kompetansen på ledelse og internkontroll i kommunene.

Riksrevisjonens vurdering er at departementet ikke i tilstrekkelig grad har gjort rede for når det kan forventes at de tiltakene man setter inn, vil bidra til forbedret måloppnåelse, og at det er viktig med en mer forpliktende tidsplan for de nødvendige forbedringer.

Barnevernet – på alle nivåer – er en gjenganger i Riksrevisjonens rapporter. Komiteen mener det er all grunn til at departementet bør rette økt oppmerksomhet mot sektoren og sørge for tidfesting av når man kan forvente betydelige forbedringer på dette meget viktige feltet.

Komiteens flertall – medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – mener det må gjøres langt mer for å møte utfordringene som Riksrevisjonen peker på. Det er bred politisk enighet om at det behov for et bedre barnevern. Likevel skjer det – etter vårt syn – altfor lite for å bøte på et sviktende barnevern. Vi kan ikke akseptere at feil og mangler i barnevernet fører til at barn lider eller blir utsatt for omsorgssvikt.

I våre merknader har Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bl.a. vist til en Fafo-rapport hvor det kommer frem at det kommunale og statlige barnevernet har store samarbeidsproblemer, og at Bufetat, Barne-, ungdoms- og familieetaten, er i ferd med å utvikle seg til en byråkratisk og ressurskrevende organisasjon som ikke på langt nær bidrar godt nok til at de mest sårbare barna får den hjelpen de bør ha og har krav på.

Vi har merket oss at regjeringspartiene i sine merknader trekker frem barnehageplasser som et tiltak for å bedre barnevernet. Det er selvfølgelig viktig med full barnehagedekning, men vi oppfatter det som en tynn begrunnelse for ikke å gjøre mer for å hjelpe barn som trenger det.

Som det vil fremgå av innstillingen, har regjeringspartiene noen særmerknader. Jeg vil anta at representanter for disse partier vil redegjøre for disse.

Jeg vil også nevne at Venstre har noen særmerknader, og i en kort merknad står de også sammen med Høyre.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Marit Nybakk (A) [12:34:08]: Riksrevisjonen har, som saksordføreren understreket, foretatt en undersøkelse for å finne ut om barn som trenger det, får den nødvendige hjelp og omsorg fra barnevernet innen rimelig tid. I Riksrevisjonens hovedfunn er det mange barn som burde hatt hjelp fra barnevernet, men som ikke blir fanget opp tidlig nok.

Riksrevisjonen mener også at det er nødvendig med mer bistand til kommunene for å styrke lederkompetansen i barnevernstjenesten.

Jeg tror ikke det er noen barnevernssaker som har gjort slikt inntrykk som den såkalte Christoffer-saken. Jeg husker at den slo mot meg slik at det gjorde fysisk vondt. Tenk så alene den gutten var. Ingen skjønte noe, eller snarere; alle lukket øyne og ører. Det inkluderte både skolen og andre myndighetspersoner.

Det er et politisk ansvar å sørge for at ingen barn i Norge går igjennom slike lidelser. Her er det ikke bare det kommunale barnevernet og statlige virkemidler som er viktige. Politi, helsevesen, skoler, barnehager osv. har et ansvar, og la meg si til saksordføreren: Ja, barnehager er faktisk svært viktige. Barnehagene kan tidlig oppdage det som skolene eventuelt senere vil oppdage, og da er det kanskje for sent.

Barnehagene, skolene og helsevesenet har også en opplysnings- og avvergingsplikt. Men det har også vi andre. Vi kan aldri akseptere overgrep og vold mot barn, og vi skal aldri – verken som naboer, slektninger eller venner – lukke øynene og tie.

Jeg har hørt mange – også i barnevernstjenesten – si at hovedproblemet faktisk er at barn ikke får raskt nok hjelp. Riksrevisjonens undersøkelse viser i tillegg også at mange bekymringsmeldinger er feilaktig henlagt. Meldingene burde vært fulgt opp med en undersøkelse. I alle fall burde barnevernstjenesten ha innhentet mer informasjon fra melder før saken ble henlagt. Det synes jeg vi kan være enige om.

En enstemmig komité mener at Barne- og likestillingsdepartementet – på bakgrunn av rapporten – bør vurdere hvordan arbeidet i de kommunale barnevernstjenestene kan styrkes, slik at barn får hjelp i rett tid, og at hjelpen faktisk virker etter hensikten.

Undersøkelsen i Riksrevisjonens rapport omfatter perioden 2007–2011. Jeg vil vise til at statsråden i sitt brev til Riksrevisjonen viser til at hun har merket en forbedring, og at hun forventer en ytterligere forbedring i 2012, bl.a. som følge av regjeringens opptrapping.

Regjeringen er også midt inne i en opptrapping av det kommunale barnevernet, med øremerket tilskuddsordning. I 2013 er det satt av ytterligere 205 mill. kr til kommunalt barnevern.

Jeg er også kjent med at regjeringen i vår vil legge fram en proposisjon der flere av tingene som tas opp i Riksrevisjonens rapport, blir tatt opp. Det er viktig, og det er det behov for.

Jeg viser også til at Riksrevisjonen tar til orde for at departementet bør vurdere å stille tydelige krav til barnevernstjenestens arbeid med å utforme tiltaksplaner og evaluere hjelpetiltak. Dette er komiteen enig i.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen anbefaler en styrking av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som fagdirektorat. Det er interessant at statsråden vil vurdere fordeler, men også ulemper ved å gi direktoratet en utvidet rolle, og at hun eventuelt vil komme tilbake til dette i budsjettsammenheng. Bufetat er for øvrig i en omstillingsprosess.

Jeg synes også det viktig at departementet vil vurdere om det er behov for endringer i oppgave- og finansieringsansvar mellom stat og kommune. Dette er noe som bør kunne vurderes som en del av den bebudede proposisjonen nå i vår.

Det kan nesten ikke understrekes godt nok hvor viktig kompetanse er i barnevernet. Det gjelder også dokumentasjonskravene i barnevernsloven, og at saksbehandlingssystemer og revidering av saksbehandlingsrundskrivet i barnevernstjenesten klargjør dette.

La meg igjen understreke det ansvaret som påligger flere instanser enn barnevernet ved overgrep og vold mot barn. Skoler og barnehager har, som jeg understreket, en opplysnings- og avvergingsplikt, og politiet vil i enkelte sammenhenger ha en avgjørende rolle.

Det mest positive som faktisk har skjedd de siste årene, er opprettelsen av barnehus eller Barnas hus, om man vil. Her kan nemlig barnet komme til ett sted. Det trenger ikke å gå fra politiet til barnevernet til helsetjeneste og vandre fra sted til sted. Her kan barna være ett sted, mens hjelpetjenesten fra flere etater – helsesøster, lege, politi, barnevern osv. – kommer til barnet. Her har Justisdepartementet og regjeringen gjort en forbilledlig jobb som jeg vil takke dem for. Dette ble også gjort i nært samarbeid med representanter fra Stortinget.

Jeg vil også vise til, som regjeringsfraksjonen understreker i innstillingen, at det er vedtatt og iverksatt en rekke lover for å styrke barneperspektivet og bedre tilsyn under samvær. Likevel – dette er et område der vi må følge nøye med hele tiden. Det er et politisk ansvar å håndtere vanskjøtsel og misbruk av barn, hindre vold og overgrep, hindre understimulering og oppfordre alle til å si fra ved den minste mistanke. Barn er flinke til å skjule sine sår. Sårene er forbundet med skam, og foreldrelojaliteten er sterk.

Til slutt: Barnevernet er en gjenganger i Riksrevisjonens rapporter. Også derfor må vi ha økt oppmerksomhet mot denne sektoren. For vi skal ikke ha flere Christoffer-saker.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:41:33]: Riksrevisjonens rapport viser at det er et stort forbedringspotensial i det kommunale barnevernet. Bekymringsmeldinger henlegges feilaktig. Det tar tid før barna får hjelp. I 2011 tok gjennomsnittlig 17 pst. av undersøkelsene for lang tid, og mange undersøkelser gjennomføres uten at barnevernstjenesten har snakket med barnet eller vært på hjemmebesøk. I mange tilfeller kan tiltak pågå i lang tid uten at barnevernstjenesten har vurdert om tiltakene fungerer etter hensikten. Det er alvorlig når det påvises at barn ikke får hjelp til rett tid, og at vi ikke vet om hjelpen faktisk virker etter hensikten.

Riksrevisjonens vurdering er at departementet i sitt svar til Riksrevisjonen ikke i tilstrekkelig grad har gjort rede for når det kan forventes at disse tiltakene vil bidra til forbedret måloppnåelse. Riksrevisjonen mener det er viktig med en mer forpliktende tidsplan for de nødvendige forbedringene.

Vi etterlyser også i innstillingen en tidfesting av når vi kan forvente betydelige forbedringer på dette feltet. Jeg vil i denne sammenhengen minne om at Kristelig Folkeparti har fremmet forslag i Stortinget om en opptrappingsplan for full barnevernsdekning innen 2017, dvs. en plan for å sikre nok kapasitet i alle ledd – en forpliktende økonomisk opptrappingsplan med klare operasjonaliserbare mål og en tydelig tidsfrist. Forslaget fikk ikke støtte fra stortingsflertallet og ble dermed nedstemt, men Kristelig Folkeparti gir ikke opp kampen for dette, selv om vi har gått på et nederlag én gang.

Regjeringspartiene viser til økninger i barnevernet. De totale brutto driftsutgifter til det kommunale barnevernet økte med over 1 mrd. kr fra 2010 til 2011. Regjeringen har overført mer midler til det kommunale barnevernet gjennom den øremerkede tilskuddsordningen. Det er veldig bra, og det vil jeg understreke. Men jeg har også lyst til å si at det er viktig å spørre seg hvorfor vi stadig snakker om mer midler til barnevernet. Vi må spørre oss hvorfor behovet vokser så mye. Jeg tror dette viser at vi trenger en bredere diskusjon om samfunnsutviklingen. Vi er nødt til å spørre oss om vi er på rett vei når stadig flere barn og familier trenger hjelp. Bør det ikke da ringe noen varselklokker? Bør vi ikke egentlig fokusere på hvorfor disse barna og familiene trenger hjelp, og hvordan vi kan unngå at de havner i en situasjon der tiltak fra barnevernet er nødvendig? Bør vi ikke snakke om forebygging, om familievernets avgjørende rolle, om kampen mot rusmisbruk og opprustning av psykiatrien? Bør vi ikke snakke om forebygging? Ja, vi må sikre at barnevernet ser og møter alle de barna og familiene som sliter, men enda viktigere er det at vi gjør det vi kan for å hindre at barn og familier havner i en vanskelig situasjon. Vi må legge til rette for gode og trygge familier. Vi må legge til rette for trygge og gode oppvekstvilkår. Dette høres kanskje ut som noe som begynner å nærme seg en festtale, og det skal jeg prøve å unngå, men jeg tror allikevel at vi her er ved selve kjernen i utfordringene.

Departementet er i gang med et omfattende arbeid på området. Reformen fra 2004 er evaluert, og rapporten som oppsummerer de fire evalueringsrapportene, sier at det er behov for en bred diskusjon om hvordan hele barnevernstjenesten fungerer. Kristelig Folkeparti ser fram til at Stortinget får en – forhåpentligvis – dyptgående og omfattende sak om hele barnevernsfeltet til behandling nå i vår. Vi har selvsagt også forventninger til at regjeringen tar Riksrevisjonens rapport på fullt alvor.

Trine Skei Grande (V) [12:46:30]: Denne riksrevisjonsrapporten tar for seg et av de virkelig viktige feltene vi kan diskutere i denne salen. Norge var vel det første landet i verden som hadde et offentlig barnevern. Det er likevel et barnevern der vi har hatt forferdelige avsløringer siden de begynte. Det er også et barnevern som står overfor et stort press når det gjelder økning i saker og et manglende kontrollregime. Det går både på at man ikke rekker å kontrollere de sakene som kommer inn, og også at man ikke får meldinger om overgrep.

Når vi er opprørt over manglende rapportering, brudd på innkjøpsordninga eller andre ting som tas opp i kontrollkomiteen, er konsekvensene for enkeltmenneskene ofte ganske små sammenlignet med konsekvensene av brudd på regelverk og manglende oppfølging i barnevernet.

Jeg har lyst til å løfte noen av de særmerknadene som Venstre har i denne saken. En av dem går på utdanninga. Mange innenfor barnevernsfeltet føler at de ikke har nok ballast når de begynner i barnevernet. Vi er også uenig i at barnevernspedagogutdannelsen ligger innenfor en finansieringsramme som gjør at man har en veldig lav intensitet i oppfølginga av hver enkelt student. Det er også store svakheter, f.eks. når det gjelder den flerkulturelle kompetansen.

Dette er et felt der det er viktig at folk føler at de har god ballast og er trygge på jobben sin fra dag én. Vi ser at barnevernet flere steder sliter med stor turnover, mange nyansettelser og stor slitasje på sine ansatte. Dette er kanskje det yrket der relasjonskompetanse er det viktigste. Det er nok noen yrker der det er litt mer krevende å kunne bygge relasjoner enn andre, bl.a. læreryrket og politiyrket. Man må kunne forholde seg til mennesker i ulike situasjoner. Men er det noen som virkelig må ha relasjonskompetanse, er det barnevernspedagoger. Det å tro at den bare kan bygges opp ved fjerne forelesninger og bøker, er feil – det kan den ikke. Derfor må disse studentene utfordres med mye tettere oppfølging enn det vi har i dag, og derfor er Venstre uenig i at barnevernspedagogutdannelsen ligger i den finansieringsrammen den faktisk gjør. Jeg tror at vi må se på hvordan vi skal styrke den framover for å styrke kvaliteten på barnevernet.

Det andre punktet som vi i Venstre har vært opptatt av, og som vi får en del støtte for i merknadene, er at man må snu pyramiden i barnevernet. Man må flytte ressursene til dem som ser barn i øynene. Og de som ser barn i øynene, er førstelinjetjenesten.

I dag har vi laget en pyramide i barnevernsorganiseringa som gjør at ressursene tappes fra førstelinjetjenesten og opp i et stort byråkrati, der all makt og kompetanse flyttes, der all erfaring flyttes, og det flyttes bort fra ungene. Det er på dette feltet vi virkelig burde ha snudd pyramidene og sørget for at førstelinjetjenesten var der man har kompetansen, der man har mest ressurser og der man tar de fleste avgjørelsene. Da kreves det et litt større grep.

Vi har foreslått at det må bety at en legger ned det regionale leddet og flytter makten nedover. Så er det noen kommuner som er for små til det. Da mener vi at vi burde hatt større kommuner som kunne ta på seg nettopp en av kjerneoppgavene i velferdsstaten vår, nemlig hvordan vi tar vare på barn. Men da bør kommunene organiseres sånn at de har store nok enheter som er faglig gode nok til å ta vare på de ungene. Dette tror jeg kommer. Jeg syns det er leit at vi ikke har fått presset det fram før.

Jeg merket meg at den forrige barneministeren hadde veldig gode politiske uttalelser fra sitt fylkeslag i SV på dette feltet. Jeg hadde håpt at SV kunne ha løftet de uttalelsene inn i statsrådsstolen, for jeg tror at her trengs noen større grep som handler om å flytte ressursene nærmere barnet. For enhver liten feil her er ikke en feil i en rapportert kolonne, det kan bety helt ødelagte liv.

Olov Grøtting (Sp) [12:51:44]: Først vil jeg si at Riksrevisjonens undersøkelse utgjør et verdifullt bidrag til regjeringens innsats for å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid.

Den rød-grønne regjeringen har de siste sju årene arbeidet målbevisst for at de kommunale barnevernstjenestene sikrer at unger som trenger det, får nødvendig hjelp og omsorg.

Vi i Senterpartiet er derfor opptatt av å kartlegge årsakene til de svakhetene som er påpekt i det kommunale barnevernet. Senterpartiet ønsker et barnevern der ungene er i fokus. Barnets beste skal vektlegges ved valg av tiltak, og vi mener det skal jobbes mer med forebygging og mindre med reparasjon.

Regjeringens satsing på barnevernet i kommunene er helt nødvendig. I kommunen er de nærmere dem som trenger hjelpen. Det er der de har mulighet til å avdekke forhold der unger ikke har det bra. Dette er førstelinjetjenesten, og den er den viktigste for de ungene som trenger hjelp.

Det framgår av rapporten at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder hvor lang tid det tar å gjennomføre undersøkelser etter mottatt bekymringsmelding. At 17 pst. av undersøkelsene tar for lang tid, gir grunn til å ha spesielt fokus på de kommunene som bryter tidsfristen i et flertall av sine saker. Disse kommunene bør ha mye å hente på erfaringer fra de kommunene som overholder frister.

At vi fortsatt har utfordringer i det kommunale barnevernet, er vi klar over. De minste fagmiljøene må styrkes, og det må ikke gjøres slik Venstre vil, ved å slå sammen kommuner. Det kan gjøres ved interkommunalt samarbeid. Det gjøres, og det har gitt gode resultater mange steder.

Det er også mer som det må tas tak i. Riksrevisjonen anbefaler flere områder en må ha fokus på framover. Ett av disse områdene er å øke kompetansen i barnevernet – også kompetansen i utdanningen for å jobbe i barnevernet.

Det er positive trekk i utviklingen som vi også må ha med oss i denne debatten. At barnevernet startet 7 pst. flere undersøkelser i 2011 enn i 2010, er én forbedring, at barnevernet når stadig flere unger, er en annen. Antallet ansatte i det kommunale barnevernet øker også. Økningen på 470 stillinger i det kommunale barnevernet fra 2011 skyldes øremerkede midler fra staten. Den opptrappingen denne regjeringen har gjort på dette feltet, vil gi positive resultater i årene framover. Det kan derfor forventes en klar, positiv utvikling på en rekke relevante områder som Riksrevisjonen har satt fokus på.

Midlene til det kommunale barnevernet ser ut til å ha snudd en negativ utvikling, og vi i Senterpartiet både forventer og vil bidra til en ytterligere forbedring framover.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [12:55:24]: Utviklinga i barnevernet de siste ti årene har vært bekymringsfull. Vi har over tid sett en sterk økning i antall saker, samtidig som antallet ansatte ikke har økt tilsvarende. En antatt konsekvens av dette er at det har gått ut over kvaliteten på det arbeidet de ansatte utfører. Riksrevisjonen bekrefter langt på vei dette.

Innledningsvis har jeg lyst til å understreke at Barne- og likestillingsdepartementet har hatt en god dialog med Riksrevisjonen om barnevernet.

Regjeringas bekymring for utviklinga i barnevernet var bakgrunnen for at regjeringa i 2010 satte i gang det største løftet i det kommunale barnevernet på 20 år. Barnevernsløftet, som vi kaller det, består av tre deler – for det første et ressursløft, for det andre en ny organisering og for det tredje nye prioriteringer. Jeg skal gå inn på disse elementene.

For å ta ressursløftet først. Regjeringa styrket i 2010 kommunerammen bl.a. med henvisning til utfordringene i det kommunale barnevernet. Dette bidro til en samlet vekst i det kommunale barnevernet på 110 stillinger i 2010. Det var likevel langt under det vi hadde forutsatt. Siden 2011 har regjeringa øremerket midler til barnevernet. Det har ikke vært ukontroversielt – det har vært mange meninger om det. Men en direkte følge av øremerkinga har bl.a. vært 470 nye stillinger. Ressursløftet forlenges i år – i 2013 – og de 470 stillingene videreføres. I tillegg er nye 205 mill. kr. satt av til en ytterligere styrking. Midlene skal benyttes i kommunene til 270 nye stillinger, til kompetanse- og samhandlingstiltak for ansatte der, og til styrket tilsyn, for tilsyn er også viktig.

Som en direkte følge av regjeringas barnevernsløft, har vi – når vi tar med årets budsjett – nå styrket det kommunale barnevernet med ca. 850 stillinger. Dette har som sagt gitt den desidert største økninga i antall stillinger de siste 20 årene. Men det har også ført til at vi har fått en mer levende debatt om barnevernet. Flere er opptatt av barnevernet, både her i Stortinget – som barneminister gleder det meg – og det har ført til en mer levende og engasjerende debatt lokalt i kommunene, bl.a. fordi vi har stilt krav om at søknader om nye stillinger skal være gjenstand for politisk behandling. Det har gjort at en rekke kommuner har gått igjennom sitt eget barnevern og fått noen aha-opplevelser. Når jeg reiser rundt, gleder det meg å treffe ordførere og rådmenn som har begynt å engasjere seg for barnevernet sitt, og tar tilbake innflytelsen over eget barnevern. Til sammen øremerkes nå nær 0,5 mrd. kr til kommunalt barnevern i 2013. Satsinga har hatt effekt.

Til tross for en økning i antall saker rapporterte kommunene i 2012 for første gang på mange år en nedgang i fristoversittelser, en økning i andel med tiltaks- og omsorgsplaner og en økning i andel med tilsynsfører – for å nevne noe. Den negative utviklinga som har vart over år, har snudd, og den positive utviklinga fortsetter. Flere barn får riktig og god hjelp.

Til punkt 2 om ny organisering: Departementet har den senere tid vurdert arbeidsfordelinga mellom stat og kommune, dvs. reformen fra 2004, da staten overtok fylkeskommunenes oppgaver og finansieringsansvar i barnevernet. Høsten 2012 hadde vi ulike forslag til endringer i fordeling av oppgave- og finansieringsansvar mellom stat og kommune på bred høring. Målet er å gi barn i barnevernet et bedre barnevernstilbud og bl.a. få ryddet unna en del av samarbeidsproblemene som vi har avdekket i fem evalueringsrapporter som har kommet etter den Fafo-rapporten som ble nevnt fra talerstolen, og som for øvrig har vært gjenstand for noe kritikk på grunn av metodiske problemstillinger.

Våren 2013 fremmer jeg en lovproposisjon om endringer i barnevernsloven, der bl.a. framtidas organisering av barnevernet behandles. Jeg gleder meg til de diskusjonene vi skal ha framover om hva slags barnevern vi ser for oss i årene som kommer. I tillegg til denne proposisjonen skal vi også ha en stortingsmelding som skal se mange år lengre fram og si noe om hva slags utviklingstrekk vi ønsker oss.

Til punkt 3, nye prioriteringer: Jeg vil i lovproposisjonen styrke barnas medvirkning. Lovproposisjonen vil også behandle noen av forslagene til Raundalen-utvalgets innstilling, Bedre beskyttelse av barns utvikling – NOU 2012: 5 – som nå har vært på høring.

Jeg vil også si noe om kompetanseutfordringene. Det er helt riktig som det er blitt påpekt av flere her, at vi har utfordringer når det gjelder kompetanse. Regjeringa vil styrke kompetansen i barnevernet og bidra til større og mer robuste fagmiljøer i kommunene. I tillegg videreutvikles barnevernutdanningene.

Riksrevisjonen peker på behovet for å styrke lederkompetansen i barnevernet. Det er vi helt enig i. I 2013 starter vi et arbeid med å etablere en barnevernlederutdanning på mastergradsnivå med sikte på studiestart i 2014.

Vi har også øremerket midler til å styrke kompetansen i kommunalt barnevern. I 2011 fikk kommunene tildelt om lag 52 mill. kr til kompetansehevende tiltak. Mange av kommunene har valgt å bruke midlene til å få bedre kompetanse på håndtering av meldinger og undersøkelser. Oppfølging av barn i tiltak og kompetanse på hvordan man skal håndtere saker der barn har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, er også prioritert.

I 2013 vil over 47 mill. kr gå til samhandlings- og kompetansetiltak i kommunene. Midlene skal bl.a. stimulere til samarbeid mellom barneverntjenester. Målet er å få til større og mer robuste fagmiljøer og dekke kompetansebehov som kommunene selv mener er viktig.

Befring-utvalget – NOU 2009: 8, Kompetanseutvikling i barnevernet. Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning – kom med flere anbefalinger om hvordan utdanningene som kvalifiserer til arbeid i barnevernet, bedre kan møte kompetansebehovet i tjenestene. Vi vil etablere de nødvendige dialoger for at utdanningene som kvalifiserer til arbeid i barnevernet, i større grad skal møte praksisfeltets krav til kompetanse – som bl.a. representanten Skei Grande var innom.

Regjeringa legger nå til rette for at nyutdannede og nytilsatte i barnevernet får god oppfølging og profesjonell veiledning gjennom sitt første år i tjenesten, et såkalt veiledet førsteår. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet etablerer i 2013 en videreutdanning i veiledning for erfarne medarbeidere i barneverntjenesten.

Veiledning av nytilsatte og tilbud om etter- og videreutdanning er blant de viktigste virkemidlene for å rekruttere og beholde ansatte. Gjennom satsinga på flere stillinger og kompetansemidler i barnevernet, etablering av et veiledet førsteår i tjenesten og videreutdanningstilbud har vi styrket kommunenes mulighet til å rekruttere og beholde kompetente medarbeidere. Dette er viktige deler av et kompetanseløft som vil gi bedre tilbud og tjenester til utsatte barn og unge og familiene deres.

Barn og unge i barnevernet skal ha anledning til å si hva de mener og ønsker før det tas avgjørelser på deres vegne. Jeg er ikke fornøyd med at det gjennomføres undersøkelser i barnevernet uten at barnevernstjenesten har snakket med barna. Dette er uakseptabelt. Barnevernet er til for barnas skyld, og de har rett til – også etter Barnekonvensjonen – å uttale seg og si sin mening om saker som angår dem. De har rett til å involveres i egen sak, og de skal lyttes til. Det betyr ikke at de alltid skal kunne bestemme utfallet, men de skal få informasjon, de skal bli hørt og respektert, og de skal kunne si noe om sin situasjon. Det er en forutsetning for kvalitet i tjenesten, det er en forutsetning også for mange for at de skal kunne gå videre i livet og få selvrespekt, og det er forutsetning for trygghet. Det handler altså om rettigheter som er så alvorlige at de er behandlet i FNs barnekonvensjon.

Jeg har derfor foreslått en ny lovbestemmelse som styrker barns rett til å bli hørt i barnevernet. Jeg vil her presisere at i forslaget ligger det at barna skal få si sin mening under hele forløpet i barnevernet, ikke bare i de tilfeller der det skal treffes en beslutning, slik loven kan tolkes i dag.

I tillegg jobber vi med både utdanning og opplæring av dem som allerede er tilsatt i barnevernet. Vi jobber opp mot fylkesnemndene, vi jobber opp mot domstolene, opp mot de sakkyndige, og vi har lovforslag ute på høring nå som også innebærer at vi skal styrke barns rett til å bli hørt og til å få informasjon på andre områder, bl.a. innenfor barnelovens område.

Riksrevisjonen anbefaler at BLD vurderer hvordan Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan styrkes som fagdirektorat, slik at direktoratet kan gi mer faglig støtte til de kommunale barneverntjenestene.

I høringsnotatet som vi sendte ut høsten 2012, foreslo departementet å dreie statens faglige rolle overfor kommunene mot økt ansvar for generell opplæring og faglig veiledning. Forslaget innebærer i praksis at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – altså Bufdir – utvider sitt mandat som fagdirektorat også for det kommunale barnevernet, dvs. at de bl.a. gis ansvar for å utarbeide faglige anbefalinger om hva som er god barnevernfaglig praksis. Høringen viser at det er en relativt stor oppslutning om å etablere et felles nasjonalt organ med ansvar for faglig utvikling av barnevernet, men høringsinstansene er delt i synet på hvordan dette bør organiseres. Departementet følger opp forslaget i proposisjonen, som legges fram for Stortinget våren 2013.

Vi har også satt i gang et arbeid for å utvikle materiell for å hjelpe kommunene i deres arbeid med evaluering av hjelpetiltak. Jeg merker meg at både Riksrevisjonen og komiteen fokuserer på tiltakenes kvalitet, som jo selvfølgelig er et veldig viktig punkt. Det er bra med dette fokuset. Fra i år stiller vi krav om halvårlig rapportering fra kommunene på om de har evaluert hjelpetiltakene, og vi utvikler et bedre verktøy til hjelp for kommunene.

KS har sammen med Oslo kommune satt i gang prosjektet Evaluering av hjelpetiltak for å forbedre kvaliteten og sikre at tiltaksplanene blir utarbeidet på brukernes premisser. Involverte kommuner er Bergen, Trondheim og Asker og fire bydeler i Oslo. Til nå har 130 barnevernkonsulenter benyttet metodikken, og 50 kommuner har meldt interesse. Det er viktig at alle landets kommuner får tilgang til evalueringsverktøy til bruk når hjelpetiltakene skal evalueres, og bistand til å ta i bruk verktøyene om kommunene ønsker det. Dette kommer jeg tilbake til i den bebudede meldinga.

Jeg er glad for å kunne si at vi har et barnevern i utvikling. Jeg har tro på at de grepene som nå gjøres, vil føre til et bedre barnevern for barna det gjelder. Vi styrker kapasiteten, og vi legger til rette for mer robuste barneverntjenester. Vi tilbyr nye kompetansetiltak både til nyansatte og til dem som har vært i tjenesten en stund.

Høstens høringsrunde har gitt oss mange gode innspill til den videre utviklinga av barnevernet. Blant annet har jeg registrert ønsket om og behovet for retningslinjer og faglige anbefalinger om hva som er god barnevernfaglig praksis. Jeg tar med meg alle innspillene og ser fram til å oversende barnevernproposisjonen til Stortinget til våren.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at barnevernet altså trenger engasjerte politikere på alle nivåer. Før i tida var det sånn at barnevernet stort sett fikk kritikk for å være for interessert i å gripe inn overfor barn. Jeg opplever at det har skjedd nærmest en revolusjon i synet på barn i vårt samfunn, som kommer barna til gode. Det dreier seg kanskje om å etablere det som barnepsykolog Magne Raundalen, som altså ledet dette utvalget jeg var innom, i Dagbladet nylig kalte for en mental avvergeparagraf, nemlig at vi alle forstår at vi er en del av det utvidede barnevernet. Det er ikke bare det profesjonelle barnevernet som kan gjøre jobben, alle er nødt til å bidra – og selvfølgelig offentlige tjenester. De er jo i første rekke – både Nav og, ikke minst, barnehagene er viktige. Det gir oss en unik mulighet til å komme inn tidlig. Helsestasjonene, skolen, politi og fritidsetat – you name it – alle er vesentlige. Men da må man forstå at barn ikke er familiens eiendom, men at familien er avgjørende for å sikre en god utvikling for barn. Nå vet vi mye om skadevirkningene av å vokse opp i hjem som både er utrygge og direkte farlige for barna. Det skader dem så voldsomt at mange av dem ikke overlever barndommen og ungdommen sin.

Jeg vil at vi skal ha et barnevern, ikke et ungdomsvern. Da må vi gjøre ganske mye framover, for vi har i stor grad i dag et ungdomsvern. Her skal vi se på en rekke ting som kommer til å være utfordrende – til og med kontroversielle – framover. Jeg håper at denne komiteen også vil være med på å engasjere seg, sånn at vi klarer å gi barn den barndommen de har krav på, som det er deres menneskerett å ha, og som vi vet preger deres liv og deres helse i generasjoner framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.