Jan Tore Sanner (H) [10:10:18]: Et ordtak sier at det skal sterk rygg til å bære gode dager. Det er ingen tvil om at vi i Norge er i en usedvanlig gunstig situasjon sammenlignet med våre europeiske naboer. Norsk økonomi er bunnsolid. Vi har store naturressurser, høy kompetanse og et omstillingsdyktig næringsliv. Arbeidsledigheten er lav, og vi har vekst i økonomien. Store olje- og gassfunn og en høy oljepris gir store investeringer i petroleumssektoren. Det skaper ringvirkninger for leverandørindustrien og teknologimiljøer over hele landet.

Men glansbildet sprekker på andre områder. De siste månedene er det lagt frem flere rapporter som viser en stadig tydeligere todeling av norsk økonomi. Næringslivets økonomibarometer som ble lagt frem 29. november 2012, bekrefter at olje- og gassektoren går svært bra, men at øvrige eksportbedrifter faller enda mer. For fjerde kvartal faller de til et nivå tilsvarende det verste kvartalet under finanskrisen. I tillegg er investeringene i Fastlands-Norge de laveste på 40 år. SSBs konjunkturbarometer lagt frem 28. januar i år bekrefter det samme bildet. Aftenposten skriver:

«Todelingen i norsk industri tiltar. Den delen som går bra, melder om (…) mangel på arbeidskraft (…). Den andre delen sliter med lav etterspørsel og høye lønnskostnader.»

Spørsmålet er: Hvordan kan vi trygge arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor utenom olje- og gassektoren?

Norsk økonomi og norske arbeidsplasser blir stadig mer avhengig av petroleumssektoren og den høye oljeprisen. Det gjør oss sårbare. I flere år har vi kunnet glede oss over høy oljepris – fortsatt er den godt over 100 dollar fatet – men vi skal ikke mer enn 15 år tilbake for å finne en pris på mellom 10 og 20 dollar.

Det er vanskelig å spå hvordan prisen vil utvikle seg fremover, men vi må ta høyde for store variasjoner. På samme måte som høy oljepris har gitt høy sysselsetting, lønnsvekst og stigende boligpriser, kan fallende oljepris gi tilsvarende negative ringvirkninger. Derfor må vi ha en strategi for å øke vår konkurransekraft og sikre et robust næringsliv hvor arbeidsplassene har flere ben å stå på.

Det er tre problemstillinger jeg ønsker å reise i denne interpellasjonen. Den første er utfordringen knyttet til sterk kostnadsvekst og lav produktivitetsvekst. Den andre er utfordringen knyttet til at Norge scorer lavt på forskning og innovasjon. Og den tredje er utfordringen knyttet til kapitaltilgangen til næringslivet.

Det er arbeidskraften som finansierer velferden vår, og det er økt arbeidsinnsats som gir grunnlag for økt velferd.

Norge er et land med høye lønninger. Høye lønninger er et gode vi skal ta vare på; utfordringen er å finansiere dem. Norske arbeidstakere har hatt en reallønnsvekst på 43 pst. siden 2000, mens våre handelspartnere i EU har hatt en reallønnsvekst på bare 8 pst. Skal lønnsveksten og lønnsnivået være bærekraftig over tid, må produktivitetsveksten være på høyde med lønnsveksten. Det er den ikke. Mens veksten i produktiviteten var høy, og høyere enn hos våre handelspartnere, fra 2000 til 2005, har den siden vært lav, og lavere enn hos våre handelspartnere. Denne utviklingen bidrar til at våre bedrifter priser seg ut av et stagnerende europeisk marked, og vi bevilger oss velferd som over tid ikke er bærekraftig.

Hvordan man kan jobbe smartere og få opp produktiviteten, står høyt på dagsordenen i flere land. Danmark, New Zealand og Australia har alle satt ned kommisjoner som har som mandat å gi råd til hvordan landene kan øke sin produktivitet.

Den danske produktivitetskommisjonen har lagt frem sin første rapport, «Det handler om velstand og velfærd». Den illustrerer konsekvensene godt. Dersom Danmark hadde hatt den samme produktivitetsutvikling som Sverige i perioden 1996–2011, ville det offentlige hatt råd til enten å «innføre gratis kollektivtransport, ansette dobbelt så mange lærere på 1. til 5. skoletrinn, bygge ni nye sykehus hvert år, eller tredoble bistanden». Det gir grunn til ettertanke.

Høyre har lagt frem et forslag om å etablere en tilsvarende kommisjon i Norge. Forslaget ligger til behandling i Stortinget.

Handlingsregelen for bruk av oljepenger er viktig, både for å sikre fremtidige generasjoner og for å unngå for rask nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Økes oljepengebruken for raskt, vil kostnadspresset føre til tap av arbeidsplasser. Men nivået på oljepengebruken er bare én side av debatten. Like viktig er hvordan pengene brukes. Dersom bruken av oljepengene bidrar til å utsette nødvendig omstilling i næringslivet og offentlig sektor, kan velferdstapet på grunn av redusert produktivitetsvekst langt på vei spise opp velferdsgevinsten som ligger i oljepengene. Brukes imidlertid oljepengene til å investere i kunnskap, forskning, infrastruktur og gode rammebetingelser for små og store bedrifter, vil oljepengene bidra til økt og bærekraftig vekst i økonomien.

Dette var også Arbeiderpartiet enig i da handlingsregelen ble etablert. Da uttalte regjeringen:

«Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljepenger gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen i norsk økonomi.»

Dernest ble det pekt nettopp på lavere skatter, kunnskap og infrastruktur. Under den rød-grønne regjeringen har Arbeiderpartiet forlatt denne forståelsen.

Skal vi være et av verdens dyreste land å produsere i, må vi være et av verdens smarteste land å drive bedrift fra. Selv om oljen gir store inntekter som kommer oss alle til gode, er det kunnskapen blant menneskene som jobber i næringen, som gjør det mulig å hente verdier opp fra havbunnen. Slik er det også på andre områder.

Før vi kan dele, må vi skape. Fremtidens velferd hviler tungt på at fremtidens arbeidsplasser bygger på kunnskap og kompetanse. Da kan vi ikke være fornøyd med at vi scorer lavt på forskning og innovasjon. Vi har et omstillingsdyktig næringsliv, men i en globalisert verden må vi hele tiden sørge for å bli bedre.

For et par uker siden stilte regjeringen med tre statsråder, anført av statsministeren, for å presentere regjeringens politikk på forskning. På dette området har regjeringen mye å bevise. I sitt første statsbudsjett kuttet regjeringen kraftig i Forskningsfondet. Senere kom hvileskjæret i høyere utdanning, og det ble fulgt opp med å avvikle både Forskningsfondet og gaveforsterkningsordningen. I fire av de siste fem årene har realveksten i forskningsbevilgningene vært lavere enn veksten i statsbudsjettet. Forskningen har vært nedprioritert.

Den nye offensiven fra regjeringen var i realiteten resirkulerte forslag og få nye forpliktelser eller ambisjoner. Snarere tvert imot slo næringsminister Trond Giske fast i Adresseavisen at det i grunnen ikke er så farlig om forskningstakten og innovasjonen i Norge er mindre enn i de landene vi konkurrerer med. Det er jeg grunnleggende uenig i.

Derfor vil Høyre øke forskningsinnsatsen både i det offentlige og i bedriftene. Vi vil ha flere næringsrettede doktorgradsstudier, vi vil utvide SkatteFUNN-ordningen, vi vil styrke satsingen på næringsklynger, og vi vil ha en strategi for å bygge verdensledende universitetsmiljøer.

Å føre en politikk som gjør landet vårt bedre og smartere, er med på å sikre konkurransekraften. Men vi må også redusere ekstra kostnader knyttet til byråkrati og skjemavelde. Regjeringen har vært høyt på banen. Enkelte forslag har bidratt til reduserte kostnader, men realiteten er at nye krav har økt sterkere, slik at bedriftenes kostnader har blitt større.

Det er viktig med gode ideer, men skal disse realiseres, trengs også kapital. Norge trenger et sterkt og mangfoldig eierskap. Fremfor å legge til rette for maktspredning og lokalt eierskap har regjeringens økning av formuesskatten på arbeidende kapital bidratt til å gi utenlandske eiere en klar konkurransefordel på bekostning av norske eiere.

Nye og strengere krav til bankene er nødvendig i kjølvannet av finanskrisen. Høyre støtter dette. Men det er viktig å være klar over at strengere krav til kapital og likviditetsreserver har sin pris. Lån blir dyrere, og det blir vanskeligere for bankene å holde oppe sin utlånskapasitet. Dette vil i betydelig grad påvirke bedrifters investeringsevne og arbeidsplasser.

I NHOs «Økonomisk overblikk 4/2012» står det:

«Bankene kan være i ferd med å utspille sin rolle som kilder til mer langsiktig lånekapital til næringslivet. (…) Over noe tid er det liten tvil om at det reduserer vekst og nyskaping i norsk økonomi. Denne kostnaden ved de nye bankreguleringene er viktig å ta hensyn til.»

Det kommer ulike signaler fra regjeringspartiene, men flere har tatt til orde for at Norge skal gå lenger enn resten av Europa, og raskere frem enn våre naboland. I Arbeiderpartiet og SV tas det til orde for nye skatter på banker og finansnæring. Disse vil gjøre bankene mindre, og ikke mer, robuste, og de vil gjøre lån til bedriftene enda dyrere. Situasjonen for bedrifter som ikke er store nok for obligasjonsmarkedet, vil kunne bli forverret.

Jeg utfordrer ikke behovet for nye reguleringer og krav. Men spørsmålet er om finansministeren ser at kostnadene i form av redusert kredittflyt til bedriftssektoren er undervurdert når man ser på summen av det vi må gjøre, og det rød-grønne politikere ønsker å gjøre.

Jeg håper finansministeren i sitt svar vil klargjøre regjeringens strategi for å sikre kunnskap og konkurransekraft for norske arbeidsplasser.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:20:39]: For det første er det slik at det går bra i norsk økonomi. Men det er en del utfordringer som det er nødvendig å ta tak i, og jeg vil komme til det.

Ser vi på veksten i fastlandsøkonomien i fjor, er den trolig over det historiske gjennomsnittet. Sysselsettingen er betydelig høyere enn før finanskrisen. Arbeidsledigheten er lav, og derfor stemmer det ikke helt, slik interpellanten sier, at regjeringen er tom for ideer og tom for handlekraft. Resultatene viser noe helt annet. Samtidig er det noen tendenser: Vi ser en todeling i økonomien, der aktiviteten i næringer som er tilknyttet oljevirksomheten, er høy, mens tradisjonelle eksportindustrier sliter med lav etterspørsel, sterk krone og høyt kostnadsnivå.

Oljevirksomheten vil være med oss i mange år framover, men vi vet at aktiviteten i sektoren etter hvert vil bli mindre. Det vil kreve omstillinger i økonomien. Et høyt kostnadsnivå i Norge gjør omstillingen mer krevende. Hvis vi f.eks. får et fall i oljeprisen, vil det raskt kunne tvinge fram omstillingsbehov i næringslivet.

Dette er en utfordring både for myndighetene, for partene i arbeidslivet og for næringslivet. Derfor vil regjeringen føre – og fører – en politikk for vekst, omstillingsevne og rettferdig fordeling.

Vi har bygd et rammeverk rundt den økonomiske politikken som legger til rette for stabil utvikling i norsk økonomi. Derfor er handlingsregelen og det rammeverket som er knyttet til forvaltningen av oljeressursene, viktig og avgjørende for utviklingen i norsk økonomi, og også avgjørende for at vi kan fase oljeinntektene gradvis inn i norsk økonomi på et nivå som kan opprettholdes over tid. Når vi sparer det vi ikke bruker i utlandet, skjermer vi kronekursen fra store og varierende valutastrømmer fra salget av olje og gass. Samtidig skal bruken innenlands tilpasses den økonomiske situasjonen. Når det er høy aktivitet i økonomien, har regjeringen i tråd med handlingsregelen holdt bruken av oljeinntekter lavere enn den forventede realavkastningen i fondet. Det bidrar til å dempe presset på kronekursen og dermed også presset på konkurranseutsatt sektor.

Handlingsregelen og Statens pensjonsfond utland er derfor konkurranseutsatt sektors beste venn. Det er viktig for meg å understreke at det å skape usikkerhet rundt dette rammeverket vil være et dårlig bidrag til konkurranseutsatt sektor i Norge. Derfor håper jeg at interpellanten i den videre debatten er tydelig på at dette rammeverket, som har tjent oss vel, også er en politikk som Høyre står for, og at Høyre vil være ufravikelig i sine mulige forhandlinger med Fremskrittspartiet etter valget – dersom det skulle bli flertall for en slik regjering. Det er med andre ord ikke rom for de «eksperimenter» og de forslag som Fremskrittspartiet tar til orde for når det gjelder handlingsregelen. Bedriftene våre trenger klarhet i dette nå.

Finanspolitikken må virke sammen med pengepolitikken for å stabilisere økonomien. Det er viktig. Det inntektspolitiske samarbeidet er også viktig. De tre beina som økonomien står på – finanspolitikken, pengepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet – må spille i lag. Hensikten med dette er å etablere en felles forståelse for de økonomiske utfordringer vi står framfor, slik at vi over tid kan holde ledigheten lav og sysselsettingen høy. Derfor må vi ha et konkurranseutsatt næringsliv som er dyktig, og som kan fendre konkurransen. Lønnsveksten må holdes innenfor rammer som næringslivet kan leve med. Derfor har regjeringen nå satt ned et offentlig utvalg som skal se på lønnsdannelsen i Norge og de makroøkonomiske utviklingstrekk som kan skape utfordringer framover.

Oljenæringens voksende betydning og utviklingen i produktiviteten de senere årene er blant de utviklingstrekk som utvalget skal se på, så her har vi et mulig svar på det som interpellanten etterlyser i forslaget som ligger til behandling i Stortinget om en produktivitetskommisjon. Det utvalget som allerede er satt ned, skal bl.a. se på utviklingen i produktiviteten.

Finansiell stabilitet og et velfungerende finansmarked har stor betydning for vekstevnen i økonomien. I regelverksutviklingen som nå foregår, og som Stortinget vil få seg forelagt etter hvert, vil vi bygge videre på de sterke sidene ved regulering og tilsyn. Det er bra å høre at vi er enige om målet: Det skal alltid være trygge og solide banker. Det er klart at de hensyn interpellanten etterlyser om konkurranseevnen også i finansnæringen, er av de vurderinger som blir gjort i forbindelse med utformingen av dette regelverket.

De ulike rammeverk for den økonomiske politikken skal legge til rette for at oljevirksomheten skal kunne leve godt sammen med andre konkurranseutsatte virksomheter på fastlandet – og omvendt, for å si det slik.

Et velfungerende skattesystem er også viktig for vekstevne og rettferdig fordeling. Derfor jobber regjeringen nå med å sette ned et ekspertutvalg som skal se på forbedringer, som skal se på det norske skattesystemet i forbindelse med det som skjer internasjonalt, og som skal vurdere om det norske skattesystemet er godt nok tilpasset den internasjonale utviklingen. Det er også et viktig grep for å jobbe med både konkurransekraft og den økonomiske utviklingen framover.

Norge er blant de land i verden som har høyest inntekt per innbygger. Det høye inntektsnivået er et resultat av mange tiår med god økonomisk vekst. Det skyldes først og fremst høy produktivitet. Hvis vi ser på de siste 20 årene, har produktiviteten i norsk fastlandsøkonomi vært på linje med veksten i Sverige, Amerika, Japan, og klart bedre enn i Danmark. Det er riktig at produktiviteten gikk noe ned etter 2006, men det er ikke riktig, som interpellanten påstår, at det er en særnorsk utfordring. Vi så en tilsvarende oppbremsing i Sverige, i England og hos mange av handelspartnerne våre, så det skyldes nok konjunkturelle forhold. Det er viktig å være klar over at når det blir tilbakeslag i økonomien, som under finanskrisen, faller ofte produksjonen mer enn sysselsettingen, for bedrifter holder på ansatte og kompetanse i påvente av bedre tider. Dermed kan det oppstå et fall i produktiviteten.

Men for at det ikke skal være noen tvil: Det er et sentralt mål for regjeringen å styrke produktiviteten i norsk økonomi.

Derfor jobber vi kontinuerlig med å utvikle arbeidskraften, slik at vi også i framtiden har en omstillingsdyktig, velkvalifisert og produktiv arbeidsstyrke.

Derfor fører vi en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

Derfor jobber vi for et godt pensjonssystem, gode regler for uføretrygd og gode inntektssikringsordninger som stimulerer til arbeid og gir den enkelte tilstrekkelig trygghet.

Derfor prioriterer vi investering i den framtidige arbeidskraften, fra barnehage via grunnskole og videregående skole til høyskoler og universitet. De siste internasjonale undersøkelser om elevenes kunnskaper viser at vi får resultater av satsingen i grunnskolen.

Forskning og utvikling er et annet felt for å fremme innovasjon og produktivitet. Om vi ser på offentlig finansiert forskning per innbygger, rangerer Norge helt i toppen blant OECD-landene og klart høyest av de nordiske. Siden 2005 har det vært en realvekst på 32 pst. i forskningsbevilgningene. Denne regjeringen satser på forskning.

Med betydelige bevilgninger til vei og jernbane over flere år har regjeringen overoppfylt Nasjonal transportplan, som nå utløper i løpet av dette året. Den sterke satsingen på samferdsel kommer til å holde fram.

Ser vi framover, er utsiktene for norsk økonomi gode, og veksten er ventet å holde seg oppe. Etter hvert som veksten hos våre handelspartnere tar seg opp, vil markedsforholdene for norsk eksport bli bedre. I Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer, som ble lagt fram i forrige uke, vurderer bedriftsledere innen eksportrettede industrinæringer de generelle utsiktene på kort sikt som bedret. De forventer økt produksjonsvolum og stigende ordretilgang.

Vi vil aldri klare å skjerme økonomien fullt ut for forstyrrelser og sjokk. Det vil alltid være svingninger. Bedrifter og arbeidsmarkedet i Norge viser god evne til omstilling etter skiftende omstendigheter. Rammeverket for den økonomiske politikken legger til rette for det.

Det er arbeidskraften og ikke oljen vi lever av. Slik er det i dag, og slik vil det være i framtiden. Dette er den grunnleggende idéen som vår økonomi og vår velferd bygger på, og som det må bygges på. Dette er også den grunnleggende ideen som regjeringens politikk bygger på. Den bærer også inn i en ny tid. Vi lever av hverandres og ikke andres arbeid.

Jan Tore Sanner (H) [10:30:01]: Det er i hvert fall en god start at vi er enige om to ting, nemlig at mye går bra i Norge, men at vi har betydelige utfordringer knyttet til todelingen av norsk næringsliv.

Jeg må imidlertid konstatere at min påstand i interpellasjonen om at regjeringen er «tom for ideer», ble bekreftet av finansministerens innlegg. Med unntak av at man vil holde igjen på oljepengebruken – som i og for seg ikke er noe nytt – var det lite å finne for dem som er opptatt av konkurranseutsatt sektor utenom olje og gass. Høyre er helt enig i at vi skal holde igjen på oljepengebruken, men vi er opptatt av hvordan oljepengene brukes. Det er ikke likegyldig hvordan vi bruker oljepengene inn i norsk økonomi – om oljepengene brukes på en slik måte at vi i realiteten utsetter nødvendig omstilling i næringslivet og offentlig sektor, eller om oljepengene brukes til å bygge opp under økonomiens langsiktige vekstevne.

La meg utfordre finansministeren på tre konkrete spørsmål. Det første knytter seg til forskning og innovasjon. Der er realiteten at realveksten i forskning har vært lavere enn veksten i budsjettet i fire av de siste fem årene. Jeg ser at næringsministeren i Adresseavisen sier at det ikke er alvorlig at vi scorer lavt på forskning og innovasjon.

Spørsmål 1: Er finansministeren enig med næringsministeren i at det ikke er alvorlig at vi scorer lavt på forskning og innovasjon?

Spørsmål 2: Jeg trakk i min interpellasjon opp problemstillingen knyttet til kapitaltilgang til næringslivet. Jeg registrerer at finansministeren er enig i at dette må man se på. Men det blir så rundt og vagt at jeg vil be finansministeren svare på om han ser at særnorske krav som går utover de kravene man er enig om internasjonalt, og et særnorsk ønske om å gå raskere frem enn våre naboland, vil føre til dyrere lån for næringslivet og dårligere kapitaltilgang til nye prosjekter. Det kommer allerede varsler fra store deler av vårt næringsliv om at det er vanskeligere og dyrere å få tak i kapital. Dette forsterkes av regjeringens dobling av formuesskatten på arbeidende kapital.

Det siste spørsmålet, som også store deler av konkurranseutsatt sektor er opptatt av, gjelder vikarbyrådirektivet. Jeg vet at norsk industri og også miljøer innenfor fagbevegelsen er opptatt av at man skal utnytte unntaksmulighetene i vikarbyrådirektivet. Vil regjeringen gjøre det, slik at de bedriftene som har behov for utenlandsk arbeidskraft, kan få det på gunstigere vilkår?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:34:12]: Først slår jeg fast at representanten Sanner ikke svarte på mitt viktigste spørsmål, om forholdet til handlingsregelen og forholdet til alle de forslagene som Fremskrittspartiet har hatt. Senest i går var det – jeg tror det var på Dagsrevyen, eller i hvert fall på nyhetene – en diskusjon mellom Høyres Bent Høie og representanten Bård Hoksrud fra Fremskrittspartiet om bruk av oljepenger. Det var – for å si det mildt – en ganske betydelig avstand mellom de to, og Fremskrittspartiets holdning er at her er det bare å «måke på» med bruk av tilgjengelige midler. Det er grunnleggende nødvendig og viktig at Høyre nå klarlegger dette synet.

En tidligere statsminister, Jan Peder Syse, sa en gang at det som er i orden, skal ikke repareres. Når jeg understreker så sterkt som jeg gjorde i innlegget mitt at den grunnleggende ideen som regjeringens politikk bygger på, er at vi lever av hverandres arbeid, er det en idé som står seg gjennom tid og rom. Så kan det godt hende at den ideen ikke er ny, men poenget er at det er ryggmargen i den økonomiske politikken. Så ser jo vi – og det er derfor vi jobber med å foredle og utvikle arbeidskraften – at det er nødvendig å finslipe den ideen. Men den grunnleggende ideen ligger fast, og den er like god i dag som den var da Arbeiderpartiet i sin tid fremmet slagordet «Hele folket i arbeid».

Så til de tre spørsmålene. Som jeg viste til i innlegget mitt, er det slik at den offentlig finansierte andelen av forskning er på topp når det gjelder Norge – med 32 pst. økning reelt sett i forskningsbevilgningene fra 2005. Her som på andre områder er sammensetningen av forskningen også viktig. Så det er både nivå og innhold i forskningen som er viktig, på samme måten som representanten Sanner er opptatt av at det ikke bare er bruken av oljepengene som er viktig, men også innholdet i bruken av oljepengene.

Så om bankene: Det som er viktig her, er at vi trenger solide og gode banker. Det er et konkurransefortrinn for norsk økonomi. Uten at jeg har gått nøye inn i det, er jeg ganske trygg på at lønnsomme bedriftsinvesteringer får finansiering. Det er ganske viktig å ha det utgangspunktet. Men så er vi selvsagt både lydhøre for og tar inn over oss at norske banker lever i en konkurransesituasjon. Derfor har vi på nordisk plan sagt at banker i Norge skal møte de samme konkurransevilkårene, om det er en norsk bank eller en utenlandsbasert bank.

Vikarbyrådirektivet er det en annen statsråd som steller med, så vi får avvente det svaret som Arbeidsdepartementet kommer fram til.

Marianne Marthinsen (A) [10:37:41]: Jeg vil gjerne starte med å takke interpellanten for å ta opp et tilbakevendende, men allikevel viktig tema. Helt siden vi startet innfasingen av oljepenger i norsk økonomi har det vært viktig å ha en bevissthet rundt hva det faktisk gjør med norsk næringsstruktur. Men allikevel synes jeg det er vanskelig å dele interpellantens inngang og situasjonsbeskrivelse.

For noen dager siden fikk vi SSBs konjunkturbarometer, som viser en forsiktig oppgang for industrien. Forskjellen mellom bransjene er blitt litt mindre. For å sitere Harald Magnus Andreassen i First Securities: «Det er mindre strekk i laget alt i alt».

Så vil ikke jeg bagatellisere de utfordringene som norsk industri står overfor, men jeg synes allikevel det er grunn til å gjenta finansministerens poeng om at noe redusert produktivitet i arbeidsstyrken ikke er noe særnorsk fenomen. Det er noe som veldig mange av våre handelspartnere har opplevd gjennom finanskrisen. Produktivitetsveksten i norsk fastlandsøkonomi har vært klart bedre enn i de store EU-landene.

Så vil jeg også si at det beste målet på suksess er jo det som skjer i virkeligheten. Jeg har funnet mange eksempler, men for å gi ett: Nye tall viser at Norge er best i Norden på etablering av gasellebedrifter. Samtidig kommer vi dårligst ut i undersøkelsen om rammevilkår for de samme gasellebedriftene. Hvorfor det? Jo, fordi sterke fagforeninger, formuesskatt osv. er teoretiske mål på dårlige rammevilkår. Men det viktigste er hva som faktisk skjer. Etter min mening er det bedre å ha gode resultater i virkeligheten og dårlige resultater i teorien enn omvendt. Våre gode resultater viser at vi har livskraftige gasellebedrifter som aldri før.

Sanner ønsker seg en strategi. Den utvetydelige tilbakemeldingen som vi får når vi er ute og besøker bedrifter, er at vi er nødt til å holde orden i økonomien. De er helt avhengig av at rentedifferansen vil våre handelspartnere ikke blir for stor. De er helt avhengig av at kronekursen ikke blir for sterk. Det er helt klart utfordrende når deler av norsk næringsliv går så det suser. Det stiller store krav til budsjettpolitikken som vi fører på dette huset.

Mitt hovedpoeng i denne debatten er at uten handlingsregelen ville den diskusjonen vi har nå, antakelig vært fullstendig irrelevant. Den ikke-oljerelaterte delen av økonomien ville vært marginal.

Selv om internasjonal lavkonjunktur nå forsterker de konkurranseutfordringene som norsk landbasert industri står overfor, er det store bildet, historisk sett, at vi har klart å opprettholde en næringsstruktur som er forbløffende variert gitt det tempo som vi har utviklet norsk sokkel i. Jeg tror ikke det finnes noen tilsvarende internasjonale eksempler. Det er flere faktorer som har vært viktige, men jeg spesielt vil trekke fram et godt organisert arbeidsliv. Det har vært en forutsetning for frontfagmodellen, som er helt avgjørende for å ha kontroll med den kostnadsveksten som representanten Sanner er så bekymret for, og ikke minst vil jeg trekke fram en oljepengebruk som er underlagt handlingsregelen og allikevel tilpasset konjunkturene i økonomien.

Begge disse grunnpilarene utfordres nå av høyrepartiene. Når opposisjonen ikke avklarer fundamentet for den økonomiske politikken, utfordrer de selve livsgrunnlaget for eksportrettet, landbasert industri. For meg er det rart å høre om de bekymringene som interpellanten gir uttrykk for, uten at han viser noen vilje til å følge finansministerens oppfordring om å være tydelig på rammeverket for den økonomiske politikken.

Representanten Sanner erkjenner at oljepengebruken er viktig, men han benytter anledningen til å utfordre oss på innholdet i oljepengebruken. Jeg synes finansministeren svarte godt på hvilke vekstfremmende tiltak som vi nå har løftet gjennom stor satsing på infrastruktur, gjennom over 30 pst. økning på forskning og gjennom satsing på utdanning. Det gir resultater. Men Sanner gir altså ingen avklaring på om handlingsregelen vil ligge fast i et eventuelt regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Det er bekymringsfullt i et bilde hvor vi ser en opposisjon som går til valg på enorme skattelettelser i størrelsesorden 25 mrd. kr–100 mrd. kr – lovnader som vil føre til massiv økt offentlig pengebruk – samtidig som de har en uavklart holdning til om handlingsregelen ligger fast.

Det siste norsk konkurranseutsatt industri trenger, er usikkerhet rundt oljepengebruken og usikkerhet rundt fundamentet for vår økonomiske politikk. Vi hørte ikke representanten gi noen avklaringer i sitt oppfølgingsinnlegg. Han har en mulighet til i sitt sluttinnlegg, og jeg håper han benytter den anledningen til å komme med de avklaringene som vi her etterspør.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:42:53]: Til alle som bekymrer seg: La meg bekrefte at Fremskrittspartiet vil føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er det ingen tvil om. Det er litt rart at når man diskuterer et så viktig tema som dette, nemlig hvordan man skal få norsk økonomi til å gå bra framover, og hvordan man skal få næringslivet til å ha en konkurransedyktig tilnærming, svarer man at hvis man bare følger handlingsregelen, så går dette godt. Da må man begynne å diskutere hva innholdet i handlingsregelen faktisk er, og hva alle de andre rammebetingelsene betyr for norsk næringsliv. Der hopper regjeringen dessverre glatt bukk over problemene.

Norge går veldig godt, men skal vi forstå hvordan vi skal sørge for at dette fortsetter, må vi forstå hvorfor det går veldig godt. Da er ikke handlingsregelen svaret. Veldig mye av svaret er oljepris. Høyere oljepris har gjort at investeringsnivået på norsk sokkel har gått kraftig opp. Bare de siste fire årene har oljeinvesteringene økt fra 120 mrd. kr til 207 mrd. kr. Det er en økning på fire finanskrisepakker – bare for å sammenligne i år med for fire år siden. Fire finanskrisepakker ekstra bidrar oljenæringen med inn i norsk økonomi – og så tror man at dette handler om handlingsregelen.

Oljepengebruken gjennom oljesektoren øker langt mer enn det oljepengebruken gjør i statsbudsjettet. Bare økningene i oljeinvesteringene fra i fjor til i år er på 27 mrd. kr. Det er 50 pst. mer enn de totale vei- og jernbaneinvesteringene i Norge. En gir inntrykk av at hvis en hadde investert bare 2 mrd. kr eller 5 mrd. kr mer på vei gjennom statsbudsjettet, ville det vært en krise – mens oljenæringen øker sine investeringer med 50 pst. mer enn totalinvesteringene på disse to områdene. Da bør man begynne å se på hva handlingsregelen egentlig er. Svaret er ikke det man gir inntrykk av.

Man har diskutert rammebetingelsene for norsk industri mange ganger. Forrige gang jeg tok det opp, var 24. februar 2011. Da sto næringsministeren demonstrativt og kikket på VGs tavle utenfor vinduet, med ryggen til salen under hele debatten, fordi han heller ville se på ski-VM.

Økonomisk politikk: Fremskrittspartiet skal ikke «måke» ut penger. Finansministeren er fullstendig usaklig når han har en slik tilnærming. Det Fremskrittspartiet har sagt, er at dagens handlingsregel ikke gir oss den begrensning i pengebruken som vi bør ha. Statsråden har selv sagt at det er ingen føringer for hvordan oljepengene skal brukes i statsbudsjettet. Det er regjeringen som har endret handlingsregelen fra å være dedikert infrastruktur, forskning og rammebetingelser til å kunne brukes til hva som helst. Da sier Fremskrittspartiet at vi må føre en økonomisk politikk der vi tvinger oss selv tilbake til det som var poenget med handlingsregelen, nemlig å sørge for at oljeformuen brukes til å investere i framtidens vekstnæringer, og ikke til alt mulig annet. Derfor har vi ønsket å endre innholdet i handlingsregelen slik at man skiller mellom forbruk og investeringer og øker muligheten til å bruke litt mer oljepenger på investeringer og litt mindre på forbruk. Det er ansvarlig, det er ikke uansvarlig.

Når det gjelder dagens handlingsregel, er det faktisk sånn at hvis man gir penger til Statkraft, kan man gi dem utenfor handlingsregelen, og de kan investere i vindmøller i Norge. Per definisjon gir det ikke inflasjon i norsk økonomi. Men hvis man bruker akkurat de samme oljepengene og gir dem til UD, sånn at de bygger vindmøller for folk i Afrika, gir det kjempeinflasjonspress i norsk økonomi. Det er ingen logikk i dette. Jeg skulle gjerne likt å høre finansministeren forklare dette. Hvis han klarer det, har han innført en ny økonomisk teori. Det viser hvor feil det blir bare å se på handlingsregelen – når man later som man skal føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det man burde se på, er rammene som industrien har å konkurrere mot. Lønnspresset er der, det er ingen tvil om det, men det er ingen av de partiene som nå uttrykker bekymring, som har stemt imot et eneste oljeprosjekt. Da Statoil nylig la fram en investeringspakke på 55 mrd. kr til Aasta-prosjektet, var alle partiene som nå er bekymret, enige om at dette måtte man gjennomføre – 55 mrd. kr. Da var ikke handlingsregelen eller presset i norsk økonomi en problemstilling.

Vi trenger rammebetingelser for industrien. Denne regjeringen og flertallet i Stortinget har innført CO₂-betingelser som gjør at det er dyrere å drive i Norge enn i andre land. Man har tatt bort industriens muligheter til å disponere egen vannkraft. Det gjør det dyrere å drive i dette landet enn i andre land. Maritime næringer får ikke lovfestet nettolønnsordningen – ei heller av Høyre. Dette er et problem for den næringen.

Vi har en sysselsettingsvekst som er positiv, men når man bryter det ned, ser man at vi øker sysselsettingen av utlendinger i dette landet – og reduserer antallet nordmenn. Det er en bekymring. Vi har en formuesskatt som gjør at norsk eierskap diskrimineres i forhold til utenlandsk eierskap. Vi vil ha skattelettelser i bunnen, vi vil ha mer satsing på forskning og utvikling, og vi vil ha en handlingsregel som gjør det mulig å investere i infrastruktur, ikke bare å investere i olje.

Gunnar Gundersen (H) [10:48:09]: Dette er en debatt vi har hatt flere ganger. Vi skal grave hodet ganske langt ned i sanden for ikke å se at det er en utfordring her, selv om det også må erkjennes at veldig mye går bra i norsk økonomi. Det skal vi være veldig glad for, men det er klart at mye er drevet av oljen. Regjeringen har selv flere ganger påpekt utfordringen gjennom å synliggjøre produktivitetsutviklingen i norsk økonomi. Den var god, og raskere enn hos våre handelspartnere, fram til 2006, men den har til dels stoppet opp og går nå saktere enn hos våre handelspartnere. Kombinert med at vi etter 2006 har fått en eksplosjon i kostnadsnivå, er det klart at dette er en kjempeutfordring. Når finansministeren nevner at veksten i fastlandsindustrien har vært raskere enn trenden andre steder, og at utviklingen er god, vil jeg utfordre ham litt på å se på hvor mye det som skyldes at mye av fastlandsindustrien retter seg inn mot olje. Jeg reiser rundt i Bedrifts-Norge, og det er ingen tvil om at de fleste leter etter muligheter til å rette seg inn mot olje og oljeservice. Det gjør at vi egentlig står på ett ben i enda større grad enn det vi normalt har gjort. Den delen av industrien og næringslivet som ikke har mulighet til å komme seg inn i olje, sliter.

Jeg tror at med det kostnadsnivået og den produktiviteten vi nå har i Norge, har vi egentlig to typer industriarbeidsplasser og arbeidsplasser i næringslivet. Den ene er de som har lært, og som har skaffet seg kompetanse til å innstille robotene. Den andre er de som venter på at robotene skal erstatte arbeidsplassen. Kjernen i utfordringen for norsk næringsliv kommer til å være det å utvikle kompetanse i alle ledd. Skattelettelser, samferdsel og infrastruktur er virkemidler for å få dette til. Man prøver å så tvil om at Høyre står på handlingsregelen, men det er det overhodet ingen grunn til. Det vi ønsker, er at man skal tilbake til den delen av handlingsregelen som dreier seg om hvordan pengene skal brukes. Det gjelder vekstfremmende skattelettelser, forskning og kompetanse, og infrastruktur for næringslivet. Der har NHO påpekt at regjeringen ikke har evnet å prioritere. Åtte og en halv av ti kroner har gått til andre ting enn det som var den opprinnelige meningen med handlingsregelen. Jeg tror enhver regjering vil oppleve at økt oljepengebruk, når arbeidsledigheten er lav og kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi er god, vil føre til kostnadsøkninger. Vi står igjen med at vi må prioritere de tiltakene som er viktige.

Finansministeren var også inne på forskning. De siste fire–fem år har ikke forskningsbudsjettene fulgt veksten i de offentlige budsjetter. Det er en utfordring. Jeg tror den aller største utfordringen er at man ikke har evnet å mobilisere forskningsinnsats i det private næringsliv. Det sier litt om hvor vår kunnskapsutvikling går. Man har ikke evnet å heve nivået på forskningsinnsatsen i det private næringsliv sånn at vi kan utvikle det næringslivet som faktisk skal skape arbeidsplassene framover. Der har man fra regjeringens side egentlig bare strammet inn, både når det gjelder SkatteFUNN og en rekke av de tiltak som skal rette seg inn mot næringslivet og næringslivets forskningsinnsats. Der ligger Norge på bunn i forhold til de land vi liker å sammenligne oss med.

Til slutt til Marthinsen som nevner gasellebedrifter. Jeg har sett den samme oversikten, men jeg så også at forklaringen i stor grad var at norsk økonomi hadde vokst. Norsk økonomi vokser på grunn av oljen. Vi har en særegen økonomi som har gjort at vi selvfølgelig skaper gasellebedrifter, fordi en økonomi i vekst vil ha helt andre muligheter til å skape vekst. Vi står igjen med denne utfordringen: Hvis vi ikke får til en betydelig produktivitetsøkning i norsk økonomi, vil vårt kostnadsnivå føre til at vi får store utfordringer. Jeg ser ikke at finansministeren erkjenner at den utfordringen er ganske stor.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:53:31]: Det går godt med norsk økonomi. Vi har en vekst i fastlandsøkonomien som er historisk høy. Arbeidsledigheten er rekordlav. NRK opplyser at det ifølge Nav i dag blir skapt 100 000 nye arbeidsplasser i 2013 og 2014. Arbeidsledigheten vil gå ytterligere ned. Vi har den laveste ledigheten i Europa. Derfor er det ikke noen grunn til, som interpellanten Sanner gjør, å tegne et bilde av hvor dårlig det går, og at regjeringen er tom for ideer – tvert imot. Jeg skal trekke fram noen områder som SV mener må prioriteres i årene framover, for å gjøre jobbene tryggere og konkurranseevnen bedre, slik Sanner har tatt opp i sin interpellasjon.

Forskning, innovasjon og omstilling må prioriteres høyt i årene som kommer, ikke minst med tanke på miljøet og omstilling fra olje og gass til fornybar energi, men også på alle andre viktige samfunnsområder, som f.eks. helse. Når man ser på offentlig finansiert forskning per innbygger, rangeres Norge helt i toppen blant OECD-landene og klart høyest av de nordiske landene. Siden 2005 har det vært en realvekst i forskning på 32 pst. Regjeringen har prioritert forskning og omstilling. Det må prioriteres enda høyere i årene som kommer.

Det er den humane kapitalen som er landets viktigste nasjonalformue, og som vi skal bygge framtiden på. Regjeringen har prioritert investeringer i den framtidige arbeidskraften. Etterkrigstidens største barnehageutbygging er et eksempel på det. Flere lærere i grunnskole og videregående skole er eksempler på det. Rekordhøy ressursøkning i landets høyskoler og universiteter er også et eksempel. De siste internasjonale undersøkelsene viser også at elevenes kunnskap går opp, og vi rangeres på topp blant barneskoleelever i bl.a. matematikk. Ressursøkningen har gitt resultater, og dette må vi satse enda mer på i framtiden.

Det må også satses på utbygging av infrastrukturen. Vi har brukt mer penger på vei og jernbane de siste åtte årene enn noen gang tidligere – over hundre milliarder kroner mer enn den siste Bondevik-regjeringen, som laget Nasjonal transportplan sammen med Fremskrittspartiet. Denne satsingen må fortsette også i årene som kommer, men i neste transportplanperiode må satsingen på jernbanen økes betydelig. Det må bli jernbanens tur, ikke minst på grunn av miljøet, men også for å forbedre og effektivisere transportsystemet, både for person- og godstransporten. Det vil være framtidsrettet.

Til slutt vil jeg nevne arbeidsinnvandringen som en viktig faktor. Vi har en rekordstor arbeidsinnvandring til Norge, og den vil fortsette i årene som kommer. Det vil være en viktig ressurs for vekst og utvikling. Måten vi tilrettelegger for arbeidsinnvandringen på, vil ha stor betydning for framtiden. Her har kommunesektoren et viktig ansvar og en stor mulighet. De som er best på tilrettelegging, vil også bli vinnerne i framtiden. Som jeg sa innledningsvis, går det godt for norsk økonomi. Vi har rekordlav ledighet. Prioriterer vi rett i årene som kommer – slik den rød-grønne regjeringen har lagt grunnlaget for – vil det fortsatt gå godt for Norge.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:57:39]: Senterpartiet deler interpellantens bekymring for ei todeling av norsk økonomi, der delar av fastlandsindustrien slit mens oljebasert verksemd har ein kraftig vekst. Men eg er redd interpellantens behov for å gje regjeringa skulda for alle problem hindrar han i å bidra til ein løysingsorientert debatt. Dette er ikkje eit tema vi bør diskutera frå skyttargravene, men eit tema vi må gå inn i med ambisjonar om å finna tiltak som kan gje konkurransekrafta tilbake til vår landbaserte industri.

Sanner hentar informasjon frå Næringslivets økonomibarometer, som NHO har lagt fram, for å drøfta dei økonomiske utsiktene for 2013. «Annerledeslandet med olje og kjøpesterke konsumenter» er ei av overskriftene i NHO-dokumentet. Dei viser til at vi går inn i eit år der vi framleis vil ha økonomisk vekst – vekst i sysselsetjinga, auka lønningar og auka kjøpekraft. Det er framleis investeringsvilje i norsk næringsliv. Det er likevel ei skeiv fordeling mellom petroleumsrelaterte bedrifter, som er meir investeringsvillige enn tidlegare, og den tradisjonelle eksportindustrien, som har låge investeringsplanar. Ifølgje NHOs prognosar finst det positive unntak i landbasert verksemd. Innføring av grøne sertifikat har gjeve ein merkbar investeringsvekst. Det gjeld både i fornybar kraftproduksjon og i utbygginga av kraftnettet. Dette er investeringar og auka verdiskaping som er regjeringsinitierte. Sanners karakteristikk av regjeringa som «tom for ideer og handlekraft» er lite dekkjande.

Treforedlingspakka som regjeringa la fram i revidert nasjonalbudsjett våren 2012, er eit anna eksempel på at regjeringa bidreg til innovasjon og nyskaping i fastlandsindustrien. Marknaden for papir fell dramatisk internasjonalt. Særnorsk kostnadsnivå er berre ein del av utfordringa for denne tradisjonsrike næringa i Noreg. Borregaard er blant eksempla på at omstilling nyttar òg i treforedlingsindustrien. Senterpartiet meiner næringa må stimulerast til omstilling òg gjennom statleg engasjement og bidrag.

Det særnorske kostnadsnivået er drive fram av høg lønnsvekst og høg kronekurs. Det er ei stor utfordring for eksportindustrien. Den store lønnsauken som har kome nordmenn flest til del, er på sikt ein trussel mot mange arbeidsplassar i konkurranseutsett industri. Partane i arbeidslivet har eit stort ansvar for å balansera inntektsoppgjeret slik at ikkje lønnsevna i oljebasert verksemd blir førande for heile det norske arbeidslivet. Det kan nok krevjast moderasjon frå lønnstakarorganisasjonane, men det krevst òg måtehald frå verksemdene si side. Konkurransen om høgt kvalifisert arbeidskraft har skrudd kostnadsnivået på fagfolk faretruande høgt opp.

Sanner er oppteken av det han kallar særnorske skattar. NHO si eiga oversikt viser at selskapsskatten i Noreg har vore lågare enn i OECD-området. Dei siste åra har gjennomsnittsskattesatsane i OECD-landa vorte redusert, slik at dei no er 25,5 pst., mot den norske satsen på 28 pst. Så seiest det at i kombinasjon med satsreduksjon har dei fleste landa utvida sine skattegrunnlag. Auka skattlegging av eigedom kompenserer for lågare selskapsskatt. Når regjeringa no set ned eit utval for å vurdera selskapsskatten, vil vi få ei drøfting av kva som kan vera aktuelle norske tiltak.

Det vi allereie veit, er at når næringslivet i ei årrekkje har vorte spurt om kva myndigheitene kan bidra med, er svaret ofte betre infrastruktur. Der har regjeringa levert. Der har det vore ein sterk vekst under raud-grønt styre, både når det gjeld veg og bane og høgfarts breiband. Mykje er gjort, men mykje må òg gjerast i tida framover. Der vil jo Nasjonal transportplan og diskusjonen rundt den bidra.

Så skal regjeringa leggja fram ei distrikts- og regionalmelding. Fastlandsindustrien i Noreg er avgjerande for arbeidsplassar og busetjing i distrikta. Den meldinga vil difor måtta omhandla rammevilkår og konkurransevilkår for industrien. Eg kjenner meg trygg på at både når det gjeld samferdsel og distrikts- og regionalpolitikk, vil den raud-grøne regjeringa levera, slik som ho har gjort til no, og vil slik sett bidra til mykje større tryggleik enn det eit blå-blått styre kan koma med.

Knut Storberget (A) [11:03:03]: Det er med interesse jeg følger interpellasjonsdebatten og for så vidt også ser at Høyre reiser en slik interpellasjon i disse tider. Det er påfallende at man dagen etter at det sendes på Dagsrevyen at en av Høyres samarbeidspartnere nærmest ønsker å svi av nærmere 130 mrd. kr på et samferdselsprosjekt – så å si tatt på sparket, får man inntrykk av – står i Stortinget og prediker moderasjon og politiske tiltak som skal sørge for at vi er konkurransekraftige i framtida i forhold til våre partnere, som vel bør være det viktigste tiltaket vårt for å bidra til at vi kan fortsette den situasjonen vi har i Norge.

Finanskomiteen har akkurat vært på utenlandsreise til Houston og sett store økonomier – store, vellykkede økonomier på noen områder – og også lært at det å ha en ressursbase som olje og gass innebærer, fordrer at man holder orden i økonomien i aller høyeste grad. Da er det oppløftende og ganske imponerende at man i Norge i fjor hadde en vekst i fastlandsøkonomien som vel var over det historiske gjennomsnittet, sett på bakgrunn av den situasjonen som både europeisk og internasjonal økonomi for øvrig er i. Det er også imponerende at vi da står i en situasjon hvor vi har en så høy sysselsetting og en så lav arbeidsledighet, og at det er skapt så mange nye arbeidsplasser både i fastlandsøkonomien og den oljebaserte økonomien i løpet av de siste årene som det faktisk er gjort.

Da er det grunn til å spørre seg: Skal vi gi opp en slik utvikling? Skal vi gi opp en slik økonomisk politikk? Mitt svar er åpenbart: Det er helt klart nei. Det er snarere motsatt: Det er ikke rom for å eksperimentere. Jeg må si, etter å ha hørt interpellasjonen, at jeg håper at det interpelleres også litt mellom de borgerlige partiene når man nå går inn i en valgkamp med sikte på å danne flertall. Jeg tror ikke det kommer til å skje. Men man bør rette den interpellasjonen til sine samarbeidspartnere og spørre: Er det slik at vi skal sprenge alle grenser?

Det er tre forhold for å fastholde og styrke produksjonsevnen i Fastlands-Norge som jeg har lyst til å nevne, for det første handlingsregelen. Representanten Ketil Solvik-Olsen får seg til å framstille det som at om man bare bruker 2 mrd. kr til, kan jo ikke det spille noen som helst rolle siden vi bruker så mye ute i Nordsjøen. Jeg minner om oppslaget i Dagsrevyen i går og en rekke andre oppslag fra representanten Ketil Solvik-Olsens parti, som innebærer nettopp at man nærmest ikke setter noen grenser og får en aktivitet i økonomien som vil bidra til å skape svær, svær usikkerhet om kanskje de viktigste virkemidlene vi står overfor når vi snakker om produksjonsevnen, nemlig pengepolitikken og kostnadsutviklingen. Vil man ha en grense? Vil man ha en regel? Hvordan skal dette avklares? Det er den store usikkerhetsfaktoren i norsk politikk inn mot hvor sterke vi skal kunne bli i innenlands produksjon for framtida.

Jeg vil også trekke fram den trusselen som ligger i det å nå begynne å rokke ved det inntektspolitiske samarbeidet, og hvor avhengig vi er av det inntektspolitiske samarbeidet i en tid hvor vi ser at det er utfordringer særlig overfor den eksportrettede industrien, og hvor viktig det er at man rett og slett har god dialog med arbeidslivets parter. Det lover ikke godt en del av det vi hører, særlig fra Fremskrittspartiet, inn mot det inntektspolitiske samarbeidet.

Det tredje jeg har lyst til å trekke fram, er det å kunne ha gode tiltak for å øke produksjonsevnen i Fastlands-Norge – det er nevnt mange av dem allerede. Vi har hatt en realvekst i forskning på 32 pst. siden 2005. Det er ikke noe kutt, det er en betydelig vekst. Den satsing som man gjør på samferdsel, er en betydelig satsing. Det å rive ned mye av fundamentet for den type satsing ved å gå inn i skattepolitikken med det formål å redusere skattene betydelig, vil i seg sjøl være et virkemiddel som vil kunne true mye av det som skaper innenlandske arbeidsplasser.

Etter min mening er tida inne til å skaffe avklaring fra dem som interpellerer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:08:17]: Tiden er ikke inne, tiden er ute – en kommentar til Storberget.

130 mrd. kr var Storbergets første kommentar. Ja, det er mye penger. Det er en tredjedel av overskuddet på statsbudsjettet – veldig mye penger. Men hva er alternativet, hva gjør vi med de 400 milliardene som vi går med overskudd? Vi plasserer dem i aksjer og obligasjoner og i Oxford Street og Trafalgar Square og andre steder i utlandet – altså infrastruktur i utlandet, bygninger i utlandet, aksjer og obligasjoner i utlandet. Det er da av representanten Storberget og andre her betraktet som en sikker og trygg investering i fremtiden. Jeg minner om erfaringene fra aksjemarkedet, og det ber jeg også representantene her i salen merke seg: Det er veldig, veldig usikkert. Hvis du går tilbake i tid, har aksjemarkedet falt både 20, 30, 40, 50, 60 og 70 pst. på ganske kort tid. Infrastrukturinvesteringer faller sjelden så raskt i verdi.

Interpellanten reiste spørsmålet: Hvordan få konkurransekraften tilbake? Når Fremskrittspartiet sier skattelettelser, er det også for at lønnsveksten da kan bli noe lavere. Hvis bedrifter i Norge sliter med kostnadsnivået, hva ville ikke være bedre enn at staten med en stappfull kasse og med solid økonomi kunne bidra til at bedriftene får noe mindre utgifter når det gjelder lønnsveksten? Istedenfor å be om 3 pst. lønnsvekst kunne man be om 1 pst. lønnsvekst, og så kunne staten og de 2 pst. bidra slik at bedriftene ble mer konkurransedyktige. Det er fornuftig økonomisk politikk. Det er interessant å høre statsråden, som er skråsikker på at han gjør alt rett – og så sier han: Men så har jeg satt ned et utvalg, for jeg er litt usikker allikevel. Kunne man ikke heller si at jeg vet ikke, jeg er usikker på om vi gjør alt rett, og vi har derfor satt ned et utvalg?

Noe annet som er interessant, er at man i dag skattlegger verdiskaperne. Man finner ut at i stedet for at staten skal bidra til erstatning for lønnsveksten, så skattlegger man verdiskaperne – det er viktig, for det kalles rettferdig fordeling. Det er ikke rettferdig fordeling å skattlegge verdiskaperne! Det som er rettferdig fordeling, er hvis staten kan bidra til å gjøre bedriftene konkurransedyktige. Det er bra for alle.

Dette med «hele folket i arbeid», som statsråden var inne på: Er det den siste rapporten som staten fikk fra Nav-kontorene rundt omkring? Er hele folket i arbeid? Er det erfaringen fra regjeringens politikk at hele folket i dag er i arbeid? Ja, da synes jeg faktisk at statsråden bør lytte lite grann mer til noen andre ministre, som har et litt annet budskap enn akkurat det.

Og igjen: Fremskrittspartiet måker ikke på med oljepenger; vi har sagt at vi skal gjøre investeringer som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og det finnes faktisk organisasjoner og institusjoner, iallfall SSB, som kan vurdere hvorvidt en investering er samfunnsøkonomisk lønnsom. Hvis en investering er samfunnsøkonomisk lønnsom, hvis det er bedre for bedriftene å frakte varer fra A til B på en bedre vei, ja, da blir konkurransekraften bedre for norsk industri. Fjerner man bompenger, slik at varene kan flyte bedre til kontinentet, ja, da gjør man konkurransekraften bedre for norsk industri og konkurransekraften øker. Det er jo det som er poenget. Hvis du gjør samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer, så er Fremskrittspartiet helt enig – det burde man ikke gjøre. Derfor er det ikke skråsikkert at det er 200 milliarder eller 300 milliarder som er fornuftig å investere – det må være samfunnsøkonomisk lønnsomt, slik at det er bedre for samfunnet og for bedriftene med den type investeringer enn å investere i aksjer og obligasjoner i utlandet. Man kan ikke lage en regel som man selv ikke følger, og så forvente at alle andre skal følge en regel som man selv ikke vil ha. For statsråden følger jo ikke regelen, handlingsregelen, som han selv sier er så bra – han bruker mer eller mindre, så sier man at det er usikre tider, og så sprøyter man inn gjennom kapital til bedriftene og tar ut utbytte eller ikke utbytte. Man kan ikke lage en regel og så ikke følge den, og så bli veldig fornærmet og såret for at ikke andre vil følge den samme regelen. Når oljeinvesteringene i Nordsjøen er på flere hundre milliarder kroner over år, og Fremskrittspartiet ønsker å bruke 5–10 mrd. kr mer per år, da er det altså en skandale og helt uansvarlig, og da ber man Høyre avklare hvorvidt de vil samarbeide med Fremskrittspartiet. Er det egentlig troverdighet i det? Hvis man ikke ønsker å gå over handlingsregelen, burde man jo begrense investeringene i Nordsjøen og si: Nei, dette vil gå ut over norsk økonomi og sette norsk økonomi over styr, det vil skape inflasjon og vil skade konkurransevilkårene i Norge. Men det gjør man ikke. Man lager en kunstig diskusjon om de siste fem milliardene i stedet for å skape en ordentlig diskusjon om de to hundre første.

Jan Tore Sanner (H) [11:13:30]: La meg avslutningsvis konstatere at vi har et usedvanlig godt utgangspunkt i Norge med en solid økonomi og en lav arbeidsledighet. Det som har vært mitt anliggende i denne interpellasjonen, er den utfordringen som kan møte oss om tre år, fem år eller ti år på grunn av den sterke todelingen som vi ser i norsk økonomi og i norske arbeidsplasser. Vi blir stadig mer sårbare for prisen på olje. Oljeprisen og de store funnene har gitt store positive ringvirkninger når det gjelder å skape arbeidsplasser, når det gjelder lønnsnivå og vekst i boligprisene. Hvis oljeprisen faller, er vi sårbare, og vi kan få ringvirkninger av negativ art som kan ramme oss hardt. Derfor er denne debatten viktig å ta nå for å sørge for at Norge får flere ben å stå på.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet er mer bekymret for hvilken politikk en kommende regjering vil føre, enn for den todelingen som jeg har vært inne på, og som er dokumentert i flere rapporter, som er vist. Den bekymringen deles åpenbart ikke av velgerne eller av norsk næringsliv. I de undersøkelsene som ble offentliggjort både i VG og i Dagsrevyen rundt nyttår, viste at Høyre er det partiet som har størst troverdighet både i den økonomiske politikken og i næringspolitikken, og det er fordi velgerne vet at Høyre er en garantist for en ansvarlig økonomisk politikk. Jeg tror Arbeiderpartiet får en veldig tung valgkamp hvis man i de neste syv månedene vil forsøke å overbevise velgerne om det motsatte. Alle vet at Høyre står fast på handlingsregelen, men vi er opptatt av ikke bare hvor mye oljepenger som brukes, men også hvordan de brukes. Det er nettopp derfor jeg i min interpellasjon fokuserte på forskning, på innovasjon og på kunnskap, for det er på kunnskap og kompetanse vi må bygge fremtidens arbeidsplasser, og vi vil bygge fremtidens velferd.

Derfor vil jeg gjenta det spørsmålet jeg stilte til finansministeren, nemlig om han er enig med næringsminister Trond Giske som sier til Adresseavisen at det ikke er alvorlig at vi skårer lavt på forskning og innovasjon.

Så vises det til at joda, det blir bevilget mer penger. Men forskningens andel av budsjettet utgjør nøyaktig det samme i dag som det den gjorde i 2006, og i fire av de fem siste årene har realveksten i forskningen vært lavere enn veksten i budsjettet. Da hjelper det ikke å skryte av at det er bevilget mer penger. Budsjettet har vokst med over 300 mrd. kr i løpet av de siste syv årene, så selvsagt er det brukt mer penger. Spørsmålet er om man prioriterer forskning, og det har man ikke gjort. Skal vi bygge fremtidens velferd og fremtidens arbeidsplasser, må vi satse på kunnskap og kompetanse.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:16:47]: Når jeg reiser rundt og besøker bedrifter i Norge, er det mange spørsmål som kommer opp. Et av de spørsmålene som kommer oftest opp, er at vi må holde orden i økonomien, og at vi må ha en forutsigbar økonomisk politikk. Det kommer før formuesskatten og før mange andre spørsmål som vi tar opp.

Jeg hører det Høyre sier, at de skal føre en ansvarlig økonomisk politikk, men poenget er at Høyre – selv om de har høy oppslutning på gallupen nå – kommer ikke til å få rent flertall. Det betyr at Høyre kommer ikke til å regjere alene, de vil være avhengige av andre partier, og ett av de partiene Høyre er avhengig av, er Fremskrittspartiet. Derfor synes jeg det er en åpen og ærlig sak at industrien og næringslivet der ute bør få svar på det spørsmålet: Vil dere nå, én gang for alle, ta bort den usikkerheten som ligger der med hensyn til det forholdet som Fremskrittspartiet har til handlingsregelen? Jeg synes ikke det er for mye forlangt for norsk næringsliv å få svar på det viktige spørsmålet.

Så sier representanten Sanner at vi er sårbare for oljeprisen. Det er helt riktig, og det er jo her handlingsregelen har sin viktigste funksjon – det å skille svingende oljeinntekter fra bruken av oljeinntektene inn i statsbudsjettet. Det er jo nettopp en regel for på en måte å bufre norsk økonomi mot svingende oljeinntekter. Den usikkerheten som ligger i at en ikke holder fast ved det grepet, er ganske viktig å få avklart.

Så er jeg enig i at vi har et godt utgangspunkt, men samtidig er det utfordringer i norsk økonomi. Jeg vil si til representanten Tybring-Gjedde: Jeg er ikke skråsikker, men jeg ser virkeligheten slik den er der ute, at det går bra i Norge, men at det er en del utfordringer som vi må ta tak i. Og da må ikke det første svaret på den utfordringen være at vi skal rive ned handlingsregelen – det som er grunnmuren i den økonomiske politikken, og som gir forutsigbarhet for bedriftene våre framover.

Så dette er vel en slags aperitiff – jeg vet ikke om en kan bruke det ordet – eller i hvert fall et forspill til en debatt som vi kommer til å ha mange ganger i denne salen, og jeg kan love en ting, og det er at jeg gir meg ikke før vi får dette tydelige svaret fra Høyre. Det fortjener velgerne, og det fortjener norsk industri og norsk næringsliv.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.