Michael Tetzschner (H) [12:04:27]: Det kommunale selvstyret er under press. Grunnen til det er statlig detaljstyring der kommunenes utgifter bindes opp av statlige føringer fremfor lokale prioriteringer. Tidligere har det vært en del oppmerksomhet rundt de såkalte øremerkede bevilgningene, der staten bevilger penger til formål de betaler for helt eller delvis. Det er med rette blitt fremstilt som en styrkelse av lokalt selvstyre når antallet øremerkede tilskudd er redusert. Og det kunne det i og for seg også ha vært, hvis man ikke hadde funnet mer subtile måter å styre kommunene på.

Den største utfordringen for det lokale selvstyret er summen av statlig sektorpolitikk, ofte pålagt kommunene som lovbestemte standarder eller individuelle rettigheter. Et vanlig eksempel er nye statlige reformer som innføres under forutsetning av full finansiering, men som i praksis ikke blir det. Samhandlingsreformen er siste eksempel i rekken.

Når staten ikke samordner sine sektorinteresser før de pålegges kommunene, vil det skape et press for å øke skatter og avgifter. Det som er igjen til lokale prioriteringer etter at statlige pålegg og individuelle rettigheter er oppfylt, kan bli veldig lite. Fristelsen til å øke skattene blir desto større, og hvis alternativet er å komme på den berømmelige ROBEK-listen, vil det ikke lenger være et reelt valg, heller ikke for borgerligsinnede kommunestyrer.

Sentrale sektorpolitikere synes denne arbeidsdelingen er utmerket. De kan nemlig iverksette nye satsinger og få bildet sitt i avisen, mens lokalpolitikerne får belastningen med å øke skattene. Effekten av dette systemet lar ikke vente på seg. 25 av de 111 kommunene som ikke har hatt eiendomsskatt til nå, innfører nå denne, og provenyet for eiendomsskatten vil i år passere 8 mrd. kr.

Før kommunalministerens parti, Senterpartiet, innrullerte sine velgere i det rød-grønne prosjektet, viste deres lokalpolitikere en viss tilbakeholdenhet med eiendomsskatt. I dag har ni av ti Senterparti-kommuner eiendomsskatt. 337 kommuner har innført eller vedtatt å innføre skatten.

Eiendomsskatt er en av de få skatter som ilegges uten hensyn til skattyters betalingsevne og lønnsomhet. Som boligskatt er den ikke sosialt treffsikker. Men den er heller ikke særlig bra for næringslivet. Kapitalintensive virksomheter får en spesielt stor belastning, uten at det er samsvar med verken lønnsomhet eller soliditet. For virksomheter med lav lønnsomhet, oppstartvirksomheter med usikker finansiering eller virksomheter i en omstillingsfase, som selv krever ressurser, vil eiendomsskatten kunne tappe virksomheten for sårt tiltrengt kapital, og i noen tilfeller slå den overende. I næringssvake kommuner, der annenhåndsmarkedet for bygg og anlegg er lav, vil risikoen ved å investere bli ekstra stor og i tillegg svekke investeringsevne og -vilje ytterligere.

Dette er noen av grunnene til at Høyre er imot eiendomsskatt og arbeider for at den ikke innføres i kommunene. I kommuner som har eiendomsskatt, arbeider Høyre for at den trappes ned og helst avvikles. Samtidig respekterer vi den lokale handlefriheten til å innføre eiendomsskatt, men friheten til å la være må være like reell.

I byskatteloven fra 1911 var hovedbegrunnelsen for eiendomsskatt i byene at eiendomsskatten var en fordeling av utgifter kommunen hadde til vei, vann, kloakk og elektrisitet. Senere gikk man over til eiendomsskatt som en alternativ og enklere måte å innkreve utgiftene for kommunaltekniske investeringer på, men etter hvert utviklet det seg et tosporet system hvor kommunene både tok direkte betalt for kommunaltekniske anlegg og samtidig beholdt eiendomsskatten. Disse kommunene drev i virkeligheten med dobbeltbeskatning. I dag er vi kommet dit hen at eiendomsskatten er blitt kraftig utvidet, og at eiendomsskattegrunnlaget er i ferd med å gå fra å omfatte boliger, skatt på kraftverk og infrastruktur til å bli en generell og allmenn skatt på alle eiendommer over hele landet.

Samtidig ser vi klare tendenser til at den rød-grønne regjeringen forsøker å presse kommunene direkte eller indirekte til å innføre eiendomsskatt eller øke den der den er innført. Kommuner som søker om skjønnsmidler, som er i en vanskelig situasjon økonomisk, er blitt pålagt å innføre eiendomsskatt som en forutsetning for å få sin andel av skjønnsmidlene. Det fremkommer klart i brevet sendt ut fra Kommunaldepartementet til kommunene, der det heter at fylkesmennene skal være varsomme med å tildele skjønnsmidler til kommuner som ikke har utnyttet sitt eget inntektsgrunnlag. Oversatt til vanlig hverdagsspråk betyr det at man først må beskatte sine medborgere maksimalt før man kan vente seg hjelp fra staten.

Samtidig kan det være fristende for en rød-grønn regjering å legge inn en slik forutsetning, som ofte vil favorisere partivenner i kommunene, som ofte vil ha den samme grunnleggende holdning til skatt, nemlig at skatteøkninger er mer bekvemt enn å effektivisere driften eller å prioritere mellom oppgaver. Men det kan også noen steder ramme Arbeiderparti-ordførere som går imot hovedstrømningene i eget parti, og som tross alt ikke vil innføre eiendomsskatt. Det var bl.a. erfaringen i Råde, hvor ordføreren fra Arbeiderpartiet ble presset av Fylkesmannen til å bryte sitt eget løfte til velgerne om ikke å innføre eiendomsskatt. Dette er altså, uansett hvilke partier som styrer lokalt, et brudd med prinsippet om at kommunene skal avgjøre om de ønsker å innføre eiendomsskatt. Skjønnsmidlene blir da et redskap for tvangsinnføring av eiendomsskatt fra statens side for de kommunene som er etternølere.

Frem til 2006 het det i Kommunaldepartementets retningslinjer at Fylkesmannen ikke skal stille krav om innføring av eiendomsskatt som forutsetning for å få skjønnstilskudd. Denne formuleringen er blitt fjernet av Stoltenberg II-regjeringen og oppleves i praksis som et statlig pålegg om å innføre en kommunal tilleggsskatt.

Det skal stilles krav til kommunene om å skape balanse i budsjettene, men det må være opp til kommunene om de skaper en forsvarlig budsjettpolitikk gjennom tilpasninger på utgiftssiden eller tilpasninger på inntektssiden. Kommuner som ikke innfører eiendomsskatt, skal ikke straffes økonomisk, og formuleringen som ble fjernet i 2006, bør gjeninnføres.

Det er dette som er gjenstand for mitt anliggende i denne interpellasjonen, og jeg imøteser en avklaring fra statsråden om hva departementet har ment med å fjerne den klare instruksen som man tidligere hadde om at man ikke skulle straffe kommuner som ikke innførte eiendomsskatt.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:12:18]: Eg vil takke interpellanten for at han tek opp dette spørsmålet og dermed gir meg moglegheit til å avklare mistydinga som ligg i hans spørsmål.

Eg vil aller fyrst slå fast at eigedomsskatten er ein frivillig kommunal skatt. Det er verken Fylkesmannen eller departementet som skal bestemme om kommunane skal innføre eigedomsskatt eller ikkje. Det er opp til lokalpolitikarane sjølve. I retningslinene for skjønstildelinga som Kommunal- og regionaldepartementet gir Fylkesmannen kvart år, står det heller ikkje noko om at Fylkesmannen kan krevje at kommunar i ein vanskeleg økonomisk situasjon skal innføre eigedomsskatt. Lokale styresmakter har ansvaret for eigen økonomi, og dette går fram av departementets retningsliner, slik dei er i dag.

Så litt til historikken. I retningslinene for skjønstildelinga stod det i Erna Solbergs tid som kommunalminister at Fylkesmannen ikkje kan stille krav om innføring av eigedomsskatt som føresetnad for å få skjønsmidlar frå Fylkesmannen. Då var føresetnaden berre knytt til utgiftssida og ein forpliktande plan for omstilling. Etter 2006 er desse retningslinene noko omformulerte, men regelverket har ikkje vorte endra. Innhaldet i retningslinene er akkurat det same som tidlegare, men har ikkje eit så einsidig fokus som i Solberg si tid.

Essensen er at staten kan – no som då – hjelpe kommunar som er i ein vanskeleg økonomisk situasjon, med skjønsmidlar. Men kommunane må sjølve bidra. Det er opp til kommunane om dei vil bidra ved å redusere utgiftene sine eller ved å auke inntektene gjennom t.d. eigedomsskatt.

For kommunar i økonomisk ubalanse kan eigedomsskatten vere eit verkemiddel for å auke inntektene og på dette viset gjenopprette balansen i kommuneøkonomien. Fylkesmannen har også ei rettleiingsrolle overfor kommunar i ein vanskeleg økonomisk situasjon. I utøvinga av denne rolla meiner eg det er rett at Fylkesmannen peiker på kva for moglegheiter kommunane har til å auke inntektene eller redusere utgiftene. Men dei kan ikkje gi råd om kva for inntekter som bør aukast, eller kva for utgifter det bør kuttast i. Det er opp til kommunen.

Skjønsmidlane er ekstra pengar som skal gå til kommunar i ein vanskeleg økonomisk situasjon eller til kommunar som har utgifter som ikkje vert godt nok fanga opp i den faste delen av inntektssystemet. Eg er oppteken av at skjønsmidlane skal bidra til ei rettferdig fordeling som set kommunane i stand til å yte likeverdige tenester. Det ville vere urettferdig om éin kommune får ekstra statlege midlar utan å bidra sjølv, medan ein annan kommune med økonomiske problem både kuttar i budsjetta og aukar inntektene, t.d. gjennom eigedomsskatt, før dei får pengar frå staten.

Sjølv om regelverket ikkje er endra, har eg tidlegare fått det same spørsmålet som interpellanten no stiller. Difor la departementet i 2009 til ei presisering i retningslinene om at det er opp til det enkelte kommunestyret å prioritere auka inntekter eller reduserte utgifter og å bestemme kva for inntektskjelder som skal aukast, eller kva for utgifter det skal kuttast i. Departementet sende òg ut eit brev til fylkesmennene i 2011 der det vart presisert at det ikkje kan stillast krav til å auke bestemte inntekter eller redusere bestemte utgifter.

I dagens retningsliner er ikkje eigedomsskatten eksplisitt nemnd. Det står framleis at Fylkesmannen skal leggje til grunn at det er opp til det enkelte kommunestyret å fastsetje kva for tiltak som skal setjast i verk for å oppnå økonomisk balanse. Vidare står det at kommunar som ikkje set i verk tiltak for å gjenopprette økonomisk balanse, heller ikkje kan tildelast skjønsmidlar med grunngiving i kommunen sin økonomiske situasjon. Dette er viktig for å sikre ein fornuftig og rettferdig bruk av skjønsmidlane.

Eg meiner at regelverket slik det er formulert i dag, er rett og fornuftig, og at det ikkje bør herske tvil om at staten ikkje kan tvinge kommunar til å innføre eigedomsskatt. Samstundes er det rett at staten ikkje einsidig tvingar kommunar til å kutte i sine tenester til innbyggjarane. Det må òg vere eit lokalpolitisk spørsmål, som det enkelte kommunestyret må avgjere.

Michael Tetzschner (H) [12:16:53]: Det var elementer i svaret fra statsråden som kunne inneholde forventninger om litt bedre tider for det kommunale selvstyret. Dessverre må vi si at det rundskrivet vi diskuterer, befinner seg i en historisk kontekst hvor det tidligere ble gitt som en ramme for skjønnsutøvelsen at man skulle se bort fra om det lokale selvstyret hadde innført eiendomsskatt eller ikke. Man hadde i utgangspunktet et pålegg om den nøytraliteten fra statens side som statsråden nå sier er det opphøyde prinsippet for styringen av sektoren. Derfor har det å fjerne denne setningen som kommunalministeren fra Høyre Erna Solberg hadde, blitt tatt som et signal ute. Man kan også se den faktiske utviklingen i Kommune-Norge.

Jeg refererte innledningsvis til at det er skatteøkninger kommunene griper til når staten har så mange ideelle sektorkrav at man ikke selv makter å prioritere mellom sektorinteressene og dytter ideelle standardkrav og individuelle rettigheter over på kommunene, slik at de kan få gleden av å betale for dette. Om man ikke bruker lokkemidler, skjønnsmidler, vil man i hvert fall ha stilt kommunene overfor realøkonomiske rammebetingelser som gjør at de ser seg nødt til å innføre skatteskjerpelser for sine egne innbyggere, selv om det ikke samsvarer med de lokale prioriteringer.

Jeg ville synes det var et bidrag til oppklaring hvis statsråden hadde latt utvalgte deler av sitt innlegg – særlig den første delen – trykke og bli inkorporert i senere veiledninger til kommunene gjennom fylkesmennene, nettopp for å si at staten ikke har noen spesiell forventning om at man skal øke skattene, i hvert fall ikke som en betingelse for å få skjønnsmidler.

Så er det andre ting å gripe tak i når det gjelder statens de facto disponering av de lokale ressursene ved å påtvinge kommunene sine egne prioriteringer gjennom sektorpolitikken.

Jeg kan si at deler av statsrådens svar kunne inneholde en forsikring om forsvar for det lokale selvstyret, mens regjeringens dag-etter-dag-politikk i virkeligheten består i å gjøre det kommunale selvstyret stadig mer illusorisk og til en utvendig affære som ikke har reelt innhold.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:20:22]: Det er hyggeleg at i alle fall delar av statsråden sitt svar fall i god jord.

Eg meiner bestemt at det regjeringa har gjort, er å gi utvida lokalt sjølvstyre. Det er ikkje å innskrenke det lokale sjølvstyret å gi kommunane moglegheit for ikkje einsidig å kutte i tilbodet til innbyggjarane, som Erna Solberg og Høgre gjorde når ein var i ein vanskeleg økonomisk situasjon, men ein kan òg velje å auke inntektene for å sleppe å seie opp lærarar, sjukepleiarar og andre viktige innsatsmenneske i den enkelte kommune.

I denne regjeringa si tid har me òg hatt ein sterk vekst i kommunane sine inntekter. Me har dekt demografikostnadene, me har dekt pensjonskostnadene, og me har auka dei frie inntektene. I tillegg har me hatt ei historisk overføring av øyremerkte midlar til kommunane, slik at dei på eit breiare felt kan disponere midlane og bruke dei til dei områda der ein treng det mest i den enkelte kommune. Det har utvida det lokale sjølvstyret.

Når eit kommunestyre innfører eigedomsskatt, er det opp til innbyggjarane å seie om dei meiner at det fleirtalet som innfører eigedomsskatt, har tillit. Det kan kommunestyret gjere ved neste val. Det er òg slik at det som regel føregår store debattar i forkant, og innføring av eigedomsskatt skjer ikkje i eit vakuum i eit lukka rom. Det skjer sjølvsagt i ein dialog, der eit fleirtal vert einige med seg sjølve om kva dei vil gjere, og, som sagt, vil det verte prøvd demokratisk ved neste val.

Det eg håpar me kan få svar på i løpet av denne debatten, er om Høgre vil avvikle eigedomsskatten dersom Høgre kjem tilbake i maktposisjon, og ikkje minst – og det trur eg vil interessere både innbyggjarar og lokale folkevalde – om Høgre vil kompensere dei nær 8 mrd. kr som kommunane i dag har frå eigedomsskatt, eller gå tilbake til den linja som ein kjenner godt frå perioden 2001–2005, nemleg at det var store kutt i tenestene til innbyggjarane som skulle finansiere dette. Eg kan ikkje sjå at det er å utvide det lokale sjølvstyret.

Eirik Sivertsen (A) [12:23:28]: En av de overordnede målsettingene med inntektssystemet for kommunene er å utjevne kommunenes og fylkeskommunenes økonomiske forutsetninger, slik at forutsetningene legges til rette for et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Det betyr ikke at alle kommunene og fylkeskommunene skal ha like inntekter, men at alle kommuner og fylkeskommuner skal gis like forutsetninger til å gi innbyggerne et likeverdig tjenestetilbud. Inntektssystemet er derfor utformet med sikte på å utjevne variasjoner i utgiftsbehov og variasjoner i skatteinntekter mellom kommunene og mellom fylkeskommunene.

Det er likevel slik at vi har ikke full utjevning. På kostnadssiden utjevnes forskjellene fullt ut, mens det er bare 60 pst. av skatteinntektene som utjevnes mellom kommunene. Det betyr at det er relativt store forskjeller på inntektsnivået mellom kommunene. De største forskjellene på tilbud mellom kommunene skyldes forskjeller i inntekter.

Skjønnstilskuddet er derfor et kjærkomment tilskudd for mange kommuner for å løse særskilte utfordringer de står overfor, enten det gjelder akutte situasjoner eller det er forhold av mer strukturell art som inntektssystemet ikke fanger opp.

Det ordinære skjønnstilskuddet skal brukes til å kompensere kommuner og fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke fanges opp i den faste delen av inntektssystemet. Videre brukes skjønnstilskuddet til å ivareta regional- og distriktspolitiske hensyn.

Når representanten Michael Tetzschner forsøker å tegne et bilde av at det kommunale selvstyre er under press, og at flertallsregjeringen forsøker å presse kommuner til å innføre eiendomsskatt, er det et fortegnet bilde. Det har ikke hold i virkeligheten. Det er et bilde som baserer seg på et fåtall utsagn.

Så er det riktig at det går en debatt om mange sider av hvordan staten styrer kommunene. Vi har ved gjentatte anledninger diskutert innsigelser i denne salen, både i løpet av det siste året og i årene før, men vi har andre debatter om hvordan staten skal styre kommunene – og det er sunne debatter.

Denne regjeringen har gitt kommunene mer enn 60 mrd. kr årlig i økt handlefrihet, fordi det var mange slunkne kommunekasser etter den forrige regjeringen. Vi har sørget for at den delen av kommunenes inntekter som er fri, altså som ikke går til øremerkede formål, er historisk stor, slik at ca. 94 pst. av kommunenes inntekter kan disponeres slik kommunene vil i dag. Det har vi gjort fordi vi tror at lokale politikere har de beste forutsetningene for å bestemme hva som trenger ekstra innsats i deres kommune. Vi har oppdatert det gamle og urettferdige systemet som fordeler penger mellom kommunene. Det var et system som baserte seg på beregninger fra begynnelsen av 1990-tallet, og det har skjedd mye i de fleste kommuner siden da.

Mange kommuner har likevel innført eiendomsskatt. Begrunnelsen de aller fleste kommuner gir, er at de vil opprettholde og bygge ut velferdstjenestene i sin kommune. De har høye ambisjoner på vegne av sin kommune og sine innbyggere. Likevel er det ikke slik at den andelen av inntektene i kommunesektoren som er eiendomsskatt, øker. I 2007 utgjorde den ca. 2,3 pst. av brutto driftsinntekter. I 2010 var den økt med én promille, til 2,4 pst.

Vi ser at det gjøres lokale prioriteringer når det gjelder eiendomsskatt og velferd, og at det er politiske forskjeller – heldigvis. I Høyre-styrte Bergen feiret man fjerning av eiendomsskatten samtidig som mange av byens skoler er i en dårlig tilstand. For Høyre i Bergen var det viktigere med lavere skatt enn å pusse opp skolebygg. Det var en klar prioritering, og en prioritering som Høyre i Bergen får stå for.

I Arbeiderparti-styrte Trondheim har man valgt annerledes. Der tar kommunen inn eiendomsskatt og bruker pengene på velferd. I Trondheim er alle skolene helseverngodkjent. Det er en klar politisk prioritering som Arbeiderpartiet skal ta ansvaret for. Skolebygg og barns læringsmiljø er viktigere enn skattekutt for oss.

Trondheim og Bergen kan illustrere at det tas ulike politiske valg i kommuner styrt av ulike politiske partier.

En annen side av eiendomsskatten er at mange kommuner med lave skatteinntekter har innført skatten. Da kan det være interessant å se på hva som vil skje med disse kommunenes inntektsnivå dersom f.eks. Høyre, som er interpellantens parti, skulle få gjennomslag for sitt skatteutjevningssystem.

Vi har endret på utjevningen av skatteinntektene mellom kommunene, slik at vi får en mer rettferdig fordeling og større utjevning mellom kommunene. Det har vi gjort fordi vi vet at den viktigste forklaringen på forskjeller i tjenestetilbudet er kommunenes inntekter.

Høyre vil ha noe annet. Mindre utjevning av skatt og innføring av selskapsskatt vil bety at de kommunene som har de høyeste skatteinntektene i dag, vil få enda mer penger, og at de kommunene med lavest skatteinntekter vil få mindre penger. For mitt valgdistrikt, Nordland, betyr det at 42 av 44 kommuner vil tape på det, etter en grov beregning.

Høyres begrunnelse for dette er at det vil være et incitament til en aktiv næringspolitikk. Mitt svar til det er at jeg har enda ikke møtt en kommunepolitiker som ikke har vært opptatt av verdiskaping i sin egen kommune – ikke fordi det gir skatteinntekter, men fordi det gir trygge arbeidsplasser til folk.

Heidi Greni (Sp) [12:28:45]: Jeg vil i likhet med andre her i dag takke interpellanten for muligheten til å oppklare det som helt tydelig har vært en misforståelse.

Eiendomsskatt er en frivillig kommunal skatt, og Fylkesmannen kan ikke kreve at kommuner innfører eiendomsskatt for å kunne motta skjønnsmidler. Senterpartiet har vært og er tydelig på at kommunal eiendomsskatt skal være en frivillig ordning.

Innledningsvis kan det være greit å minne om at skjønnsmidler er ekstra penger som skal gå til kommuner i en vanskelig økonomisk situasjon. Det som er tilfellet – og som jeg mener er både fornuftig og rettferdig – er at kommuner som mottar skjønnsmidler, også må bidra selv til å løse de økonomiske utfordringene. For å få bedre økonomi har man to muligheter: Enten må man øke inntektene, eller så må man redusere utgiftene. Det er opp til det enkelte kommunestyret selv å bidra enten med å redusere utgifter eller ved å øke inntektene, f.eks. gjennom eiendomsskatt.

I Høyres tid var det tilsynelatende kun reduserte utgifter som var i fokus.

Interpellanten er ikke den første som har stilt spørsmål ved skjønnsmidler og eiendomsskatt. Av den grunn har departementet både i 2009 og 2011 presisert retningslinjer overfor fylkesmennene. I presiseringen går det helt tydelig fram at det er det enkelte kommunestyrets oppgave å prioritere økte inntekter eller redusere utgifter, og at fylkesmennene ikke kan sette fram krav om å øke bestemte inntekter eller redusere bestemte former for utgifter.

For Senterpartiet er det lokale folkestyret helt sentralt. Politiske avgjørelser skal tas av folkevalgte på lavest mulig nivå for å sikre medvirkning og bruk av lokal kunnskap. Kommunene er den viktigste arenaen for medvirkning og påvirkning. Skal vi få gode lokalsamfunn over hele landet, må vi føre politikk som tillater innbyggerne og representantene deres å løse oppgavene ut fra lokale forutsetninger. Folkevalgte i kommunene må derfor ha anledning til å ta styring over egne avgjørelser og valg i samsvar med innbyggernes ønsker.

I min hjemkommune Holtålen, som er en liten kommune med befolkningsnedgang, har vi mottatt skjønnsmidler i flere år uten at vi har hatt eiendomsskatt på boliger. Det var aldri noen trussel om at skjønnsmidlene ville falle bort hvis vi ikke innførte eiendomsskatt. At vi for et par år siden innførte eiendomsskatt på boliger og fritidsboliger, var et valg vi i kommunestyret tok ut fra at vi ville gi våre innbyggere enda flere og enda bedre tilbud.

Det var aldri noe tema at kommunal eiendomsskatt på boliger var en forutsetning for å kunne få skjønnsmidler. Nivået på skjønnsmidlene har heller ikke endret seg etter at vi fikk innført eiendomsskatt. Da ser jeg selvsagt bort fra skjønnsmidler vi fikk i den helt spesielle situasjonen Holtålen var oppe i 2011 i forbindelse med flommen.

Mange kommuner vi møter når kommunalkomiteen er rundt omkring i landet, påpeker at de har store utgifter med helsetjenester til de innbyggerne som bor i fritidsboliger i kommunen. Det er helsetjenester de må finansiere uten at de får midler og rammer til det. Den eneste muligheten disse kommunene har til å få inntekter til å dekke disse utgiftene, er gjennom innføring av eiendomsskatt på fritidsboliger.

Michael Tetzschner (H) [12:32:38]: Jeg synes det har vært klargjørende innlegg fordi de så godt har demonstrert forskjellen mellom formaliteter og realiteter – omtrent på linje med da Henry Ford ble spurt om det ikke var mulig å velge farge på de første bilene han produserte. Da sa han: Jo, det er fullt mulig, bare du velger svart. Det er litt av den samme melodien fra de rød-grønne her, at Senterpartiet ved statsråden betoner det formelt frivillige ved eiendomsskatten, mens vi alle vet at kommunene pålegges så mye at det reelt sett ikke blir mye valgfrihet når det gjelder ressurser til å utøve det lokale selvstyret. Det var det representanten Sivertsen så utmerket oppklarte i sitt innlegg, som var en hyllest til eiendomsskatten. For øvrig kan jeg bare la det være nevnt i forbifarten at Sivertsens argumenter kanskje ikke hadde stor indre logikk ved at eiendomsskatten på ene siden var en ubetydelig og heldigvis stabil liten andel av kommunenes utgifter, mens den i noen av våre byer var med på å redde selve velferdsstaten. Begge deler kan vel ikke være helt riktig.

Det jeg har lyst til å understreke, er at økonomer med kommunaløkonomi som spesialområde nettopp har betonet sammenhengen mellom beskatningsfrihet og det lokale selvstyret. Det er nemlig sånn at beskatningsfrihet gir økt økonomisk handlefrihet ved at kommuner kan velge mellom privat og offentlig forbruk i sin kommune. På denne måten utvides innholdet i det lokale selvstyret ved at omfanget av kommunalt engasjement og oppgaveløsning besluttes nettopp lokalt.

Videre kan beskatningsfrihet bidra til mer effektiv ressursbruk ved at standarden på tjenestetilbudet kan baseres på en lokal avveining mellom nytte og kostnad. Skattebetalerne vil da godta høyere skattesatser så lenge betalingsvilligheten for et bedre tjenestetilbud overstiger den økte skattebyrden. Tilsvarende vil skattebetalerne ønske lavere skattesatser dersom fordelen ved lavere skattenivå er større enn ulempen ved en noe lavere standard på tjenestetilbudet. På denne måten kan lokal skattefinansiering bidra til prioriteringseffektivitet ved at tjenestesammensetning og skattesatser kan tilpasses lokale kostnads- og etterspørselsforhold. Ved at skattesatsene kan variere mellom kommuner og mellom fylkeskommuner oppnås en desentraliseringsgevinst sammenlignet med nasjonalt regulerte skattesatser. For å realisere potensielle effektiviseringsgevinster må en altså akseptere regionale forskjeller i skattesatser. Det er dette prinsippet vi slåss for. Det er derfor man ikke bare skal sitte passivt å se på at vi glir i retning av en ensartet statlig eiendomsskatt i kommunene.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:35:58]: Eg registrerer at interpellanten i innlegget sitt ikkje gjorde greie for om ein vil avvikle eigedomsskatten eller korleis ein eventuelt vil erstatte dei inntektene den frivillige eigedomsskatten tilfører kommunesektoren i dag.

Eg synest innlegget der Holtålen var tema, gav eit godt døme på korleis dette fungerer. Ein fekk skjønnsmidlar før ein innførte eigedomsskatt. Det vart aldri stilt vilkår om innføring av eigedomsskatt, og ein innførte eigedomsskatt fordi ein ynskte å gi innbyggjarane betre tenester. Det kunne hende det handla om å byggje ein ny skule, det kunne hende det handla om å tilsetje fleire sjukepleiarar eller omsorgsarbeidarar – det kjenner eg ikkje til, men det er eit eksellent godt døme på korleis dette fungerer i praksis.

Det viktige for at det skal vere reell valfridom i kommunane, er at ein har økonomiske rammer som set kommunane i stand til å kunne gi innbyggjarane gode tenester gjennom dei vala ein vel å gjere lokalt. Derfor er det viktig at me har hatt ei raud-grøn regjering dei siste to periodane, som nettopp har vore oppteken av det. Størst mogleg fridom til å prioritere lokalt, men òg rammer som gjer det mogleg utan ei einsidig fokusering på kutt, nedlegging eller strukturendringar for å spare pengar. Eg er heilt sikker på at det òg i dag er mange kommunar som synest at det er stramt, men det er i alle fall stramt på eit høgare nivå enn det var i 2005 då me overtok.

Det har vore ein stor aktivitetsvekst i kommunane, men lokale folkevalde har store ambisjonar på vegner av lokalsamfunna sine. Det er interessant å høyre at Høgre vil ha større forskjellar mellom kommunar. Me veit at dei vil omfordele fleire milliardar kroner frå dei som har låg skatteinngang, til dei som har høgare skatteinngang – i klartekst dei elleve heldigaste og rikaste kommunane. Då er eg usikker på om dei kommunane som taper desse over 2 mrd. kr vil ha fridom til å prioritere, om dei ikkje heller kjem i den situasjonen dei var i sist Høgre sat i regjering, at kvardagen vert prega av einsidig fokusering på kutt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.