Gunnar Gundersen (H) [11:48:10]: Da jeg forberedte denne interpellasjonen, tok jeg et raskt søk på Google om eierskap. Det er et yndet tema, også når man kombinerer det med næringsministerens navn. Søket «Giske eierskap» ga en anselig mengde treff. Søket «Giske privat eierskap» ga atskillig færre, og det var enda færre av oppslagene som hadde fokus på betydningen av det private eierskapet. I de fleste av dem var det næringsministerens ønske om et aktivt statlig eierskap, og at staten skulle bruke sitt eierskap på samme måte som en privat eier, som var tema. Men det er ikke temaet mitt i dag.

Jeg fant dog en uttalelse i juni 2012 fra næringsministeren som var viktig:

«Små og mellomstore bedrifter er umåtelig viktige både for norsk næringsliv og for samfunnet generelt. De er selve ryggraden i norsk næringsliv.»

Det er en uttalelse det er vanskelig å si seg uenig i. For små og mellomstore bedrifter er det mangfoldige private eierskap totalt dominerende. I de aller fleste tilfeller finnes ikke noe alternativt eierskap. Hvorfor hører vi aldri at næringsministeren omtaler det?

Derfor, hva gjør og har næringsministeren gjort for å stimulere dette eierskapet? Det vi vet, er at dette eierskapet diskrimineres, og deres muligheter til å utvikle konkurransedyktige bedrifter begrenses kraftig gjennom formuesskatten. Formuesskatten seiler opp som en av de viktigste og mest konfliktfylte sakene i den kommende valgkampen. Det blir med velkjente fronter, så det blir ikke hovedtemaet i dag.

Jeg har derfor to konkrete utfordringer som jeg håper næringsministeren kan gi svar på og utdype i dagens debatt:

• Mener næringsministeren at det norske private eierskapets betydning er så lite viktig som den rød-grønne regjeringens retorikk tyder på?

• Hva vil han gjøre for å stimulere til et aktivt, mangfoldig norsk eierskap?

Privat eierskap er viktig. Det er viktig for maktspredning, innovasjon, omstilling og utvikling av arbeidsplasser, distriktspolitikk – ja, for hvordan vi ønsker å utvikle vårt samfunn framover. Det private mangfoldige eierskap burde ha en sentral strategisk rolle, men har ikke det. Utviklingen av det private eierskap er overlatt til retorikken og er blitt en kasteball for de enkle og ensidige politiske betraktninger. Det blir for meg et tankekors når statlig eierskap er eneste forsvarslinje mot utflytting og er det som det blir ropt på ved enhver anledning.

Det er også et paradoks at vi når det gjelder tilgang til norske naturressurser, er svært opptatt av å ha nasjonal kontroll og eierskap. Det løses gjennom lover som forbyr utlendinger å eie, men for bedrifter som vokser raskt og innehar en spesiell kompetanse og et betydelig potensial inn i framtidens kompetanseverden, er vi ikke opptatt av å hevde oss. Det siste eksemplet er Takeda Nycomeds avdeling i Elverum. Dette er det siste eksemplet på drenering av konkurranseutsatte arbeidsplasser som ikke er tilknyttet olje. Farmasøytisk industri er en signalindustri internasjonalt med sitt forskningsfokus, og der taper Norge i konkurransen.

Nordmenn er innovative, og vi er gode til å starte bedrifter. Det ble nylig bekreftet av en undersøkelse som viste at vi har flest gasellebedrifter i Norden, men det er ikke fullt så lystelig at vi er dårligst til å drive dem fram til store, internasjonale aktører. Kan det ha noe med svake egenkapitalmarkeder og manglende mangfoldige eiermiljøer å gjøre? Dette er ingen debatt om formuesskatten, som tidligere sagt, men en kan ikke unnlate å nevne at en årelang skattedrenering av egenkapitalmidler fra norsk næringsliv og potensielle investormidler gjør at de norske miljøene en gründer kan gå til, er svake og få.

Mye tyder på at statsråden og jeg har litt forskjellig syn på behovet for maktspredning, men for meg er dette et svært sentralt punkt. Dersom vi ikke beholder og videreutvikler mangfoldige og sterke private kapital- og investormiljøer, vil det svekke mulighetene for å utvikle arbeidsplasser – spesielt ute i distriktene, men generelt over hele Norge. Lokale små investorer liker å investere i sitt nærmiljø og i bedrifter og arbeidsplasser de kjenner og kan følge med på. Det viser forskning. Uten denne typen miljøer vil svært mange arbeidsplasser og småbedrifter i Norge mangle den kapitalen de trenger for en sunn utvikling. Mangel på fokus på hva mangfold, maktspredning og spredte beslutningsmiljøer betyr er bemerkelsesverdig i et land med så spredt bosetting og næringsliv som Norge har.

Det snakkes mye om utvikling av næringsklynger i Norge. Jeg oppfatter at det er bred enighet om at utvikling av sterke næringsklynger er en viktig del av det å utvikle konkurransekraft i et høykostland som Norge og i en verden der kunnskapsmiljøer blir helt sentrale. Derimot snakkes det lite i Norge om at kompetente og sterke kapital-, investor- og eierskapsmiljøer er en svært viktig del av komplette næringsklynger. Jeg tror rett og slett ikke at statlig kapital kan ta alle de rollene som et spredt og mangfoldig eiermiljø kan gjøre i et næringsklyngeperspektiv.

Norsk industri og konkurranseutsatt næringsliv viser en fantastisk omstillingsevne, og det skal vi være glad for. Det viser også norsk industris siste konjunkturbarometer. Alle som har en viss mulighet til å lukte seg inn mot olje, gjør det, og mange klarer å kompensere for en kostnadsutvikling og en valutakursutvikling som under de rød-grønne egentlig burde kvalifisere for katastrofeoverskrifter. Det ville de utvilsomt ha fått om næringsministeren hadde vært i opposisjon. Jeg våger påstanden om at dette har noe med norsk næringsstruktur å gjøre. Vi har svært mange små og mellomstore bedrifter med eiere som sitter tett på, og som til dels jobber svært aktivt og tett med bedriften. Jeg våger den påstand at uten dette preget av mangfold og spredt og aktivt eierskap, ville dagens kostnadsutvikling og valutasituasjon ha vært adskillig mer dramatisk enn den foreløpig framstår som.

En rekke rapporter viser at familiebedrifter og det lokale private eierskap er et godt eierskap. Det er et eierskap som skaper høyere avkastning og bedrifter med tette bånd mellom ansatte, ledelse og eierskap. Disse bedriftene har dermed også gode forutsetninger for å innovere og for å drive aktiv produktutvikling. Fokuset er igjen på mangfold, og dermed er privat eierskap helt sentralt for å videreutvikle disse bedriftene.

Enkelte bedrifter har gjort ansattes medeierskap til en viktig del av sin strategi. Veidekke er kanskje den fremste eksponenten for dette i Norge. Medeierskap skaper sterke bånd mellom bedriften og de ansatte, og det gir de ansatte medbestemmelsesrett og en sterk tilhørighet til den strategi som bedriften velger. Det er en åpenbar styrke i en verden som krever stadig mer omstillingsevne og vilje til å søke nye forretningsområder.

I beste fall kan næringsministerens og regjeringens holdning til ansattes medeierskap karakteriseres som likegyldig. Det man i hvert fall kan slå fast, er at alle forslag for å styrke medeierskapet har blitt nedstemt.

Avslutningsvis vil jeg peke på at et mangfoldig og spredt eierskap også må ses som sentralt med hensyn til den generelle forståelsen for næringsutvikling, arbeidsplasser og konkurransekraft i det norske samfunnet.

Norsk sparing er i stor grad og nokså ensidig rettet mot bolig og hytter. Det er intet galt i å investere i bolig, men det er betenkelig at vi som nasjon ikke er mer opptatt av et bredere sparegrunnlag og av å utvikle en allmenn forståelse for næringspolitikk og konkurransekraft. Eierskapsoversikter fra Oslo Børs viser at private norske eiermiljøer er svært små og nesten ikke til stede som eiere av norske børsnoterte selskaper. Mangel på fokus for hva dette betyr for den langsiktige forståelsen for behovet for konkurransedyktige vilkår for næringsutvikling svekker Norges muligheter i framtiden.

Dette er bare et utdrag blant svært mange grunner til å fokusere på behovet for et mangfoldig og privat eierskap. Norge har utviklet et kostnadsnivå og en velferd som er imponerende, men som også er svært krevende å forsvare. Et spredt og mangfoldig eierskap og sterke miljøer for næringsutvikling er helt sentralt for å klare den utfordringen. Jeg er forundret over at de rød-grønne tør å la debatten drukne i retorikk.

Jeg ser fram til debatten.

Statsråd Trond Giske [11:57:59]: La meg først besvare interpellantens spørsmål om hvorvidt regjeringen bryr seg om å legge til rette for privat eierskap. Svaret er et utvetydig og rungende ja. Vi legger til rette for et godt næringsliv, og med i et godt næringsliv hører absolutt et godt privat eierskap. Vår verdiskaping avhenger av at det etableres, videreutvikles og drives lønnsomme bedrifter, at det investeres, at man har eiere som er utålmodige og ambisiøse med bedriftens virksomhet, og som sørger for god ledelse og virksomhet og sunne, konkurransedyktige bedrifter.

Dyktige ledere og eiere samarbeider også gjerne godt med de ansatte og bidrar med kompetanse, nettverk og kapital. De realiserer samordningsgevinster, og de forbereder seg på forandringer ved å styrke evnen til omstilling og innovasjon. Slik bidrar gode eiere til at virksomheten er tilpasset en verden i stadig endring, og Norge klarer seg jo – som kjent – bedre enn de aller fleste.

Av og til, når vi har disse debattene, lurer jeg på om vi lever helt i det samme landet. Vi har en økonomi som er helt enestående i Europa. Vi har den laveste arbeidsløsheten. Vi har en av de sterkeste vekstratene. I et Europa med 26 millioner arbeidsløse og nullvekst eller tilbakegang i mange land har vi full sysselsetting og sterk vekst i mange bransjer. Vi har siden 2005 etablert over 300 000 flere arbeidsplasser i Norge, og to tredjedeler av dem er i privat sektor. Dette er bedrifter som har lyktes i å skape lønnsom virksomhet, og det hadde aldri kunnet skje uten at de private eierne også hadde tjent penger, kunnet etablere seg, funnet kapital, kompetanse og markeder og lyktes i produktiv virksomhet. Hvis man ser på utviklingen i utbytte og verdi i disse selskapene, ser man at med unntak av kriseårene rundt finanskrisen, har det også vært en sterk utvikling i dette.

Ved inngangen til 2012 var det drøyt 487 000 bedrifter i Norge. Av disse var 38 pst. aksjeselskap og 47 pst. enkeltpersonforetak. Det store antallet bedrifter viser et mangfoldig eierskap. Og etter at regjeringen la til rette for enda enklere bedriftsetablering, først og fremst gjennom en kraftig reduksjon i aksjekapitalkravet og også gjennom fjerning av revisjonsplikten – to store forenklingstiltak som har skjedd under den rød-grønne regjeringen – ser vi også en rekord i etableringen av nye aksjeselskap. Som interpellanten selv refererte til, ble det nylig offentliggjort en nordisk undersøkelse som viser at Norge er det sterkeste nordiske landet når det gjelder gasellebedrifter, dvs. bedrifter med en helt spesiell vekst.

Hva gjør vi så for å legge til rette for et fortsatt aktivt og mangfoldig privat eierskap? La meg nevne noe. Vi legger til rette for nye ideer ved å satse på forskning og innovasjon. Vi legger til rette for kapitaltilgang gjennom såkornfond, gjennom Investinor, og gjennom gode ordninger under Innovasjon Norge og SIVA. Vi legger til rette for entreprenører. Vi satser på entreprenørskap i utdanningen. Vi satser på at flere kvinner skal ha muligheten til å bli entreprenører. Vi gir arbeidsledige som ønsker å starte virksomhet selv, anledning til det gjennom Nav. Vi bidrar til omstilling, innovasjon og vekst, og dermed til mangfold. Vi legger til rette for eierskifter. Gode eierskifter bidrar til at virksomheter eies og drives av folk som er motivert og godt skikket, og bidrar til at mangfold, kunnskap og kompetanse i en bedrift videreføres. Vi er opptatt av god rekruttering til styrerommene, og vi er selvsagt opptatt av gode makroøkonomiske rammer, som f.eks. handlingsregelen bidrar til, slik at ikke rentenivå, inflasjon og kronekurs skal bli helt ødeleggende for virksomheten i bedriftene.

Jeg registrerer at interpellanten ikke vil diskutere formuesskatt. Det er for så vidt ryddig fordi det er en annen statsråd som har det konstitusjonelle ansvaret for det. Men det hadde jo vært interessant å høre hva denne ukes standpunkt i opposisjonen var til formuesbeskatningen. Det skulle foregå etter gamle fronter, forsto jeg, så da antar jeg at det fortsatt er fjerning som gjelder, med de utrolige skjevfordelingene i fordelingspolitikken som det ville gi, og også med en rekke nullskatteytere. Det at vi har en økt inngang av formuesskatt, reflekterer jo også en økt formue, som igjen er en refleksjon av at det går godt i svært mange bedrifter.

Gode og forutsigbare rammevilkår er helt vesentlig. Derfor er den overordnede økonomiske politikken noe som kommer alle virksomheter og alle ansatte og eiere til gode. Spesielt kommer det dem som er mest utsatt for risiko, til gode, som f.eks. entreprenører og innovative prosjekter.

Et godt fungerende kapitalmarked er vesentlig. Det at vi har gode banker, det at vi har et obligasjonsmarked, et aksjemarked, som fungerer, og forutsigbare utviklingstrekk i de rammebetingelsene som påvirker dette, er også avgjørende for at bedriftene skal få tilgang til den kapitalen som er nødvendig.

Forenklingsarbeidet er som sagt i full gang. Vi skal forenkle situasjonen for norske bedrifter med 10 mrd. kr i året innen 2016. Tiltak for omtrent 3 mrd. kr er under gjennomføring eller allerede gjennomført. Og vi har en rekke tiltak på trappene som skal bidra til at vi når målet om 10 mrd.

Det er også viktig at vi sørger for at forskning og utvikling har god tilgang på finansiering. Den offentlige finansieringen av forskning og utvikling har økt kraftig, med en realvekst på 6,7 mrd. siden 2005. Kunnskapsdepartementet anslår at den samlede innsatsen til FoU i statsbudsjettet for 2013, inkludert SkatteFUNN, nå er på 27,4 mrd. kr. Så ligger vi fortsatt noe etter i den private forskningen. Det skyldes delvis vår næringsstruktur. Men fortsatt har vi et løft å gjøre før vi er helt på nivå med andre sammenlignbare land når det gjelder forskning og utvikling i næringslivet. Det er et viktig satsingsområde.

Vi støtter også opp om nyetablering gjennom virkemiddelapparatet. Forskningsrådet, Innovasjon Norge og SIVA har jeg allerede nevnt, men bare for å ta ett eksempel har rammene for landsdekkende innovasjonslån økt fra 100 mill. kr i 2005 til 500 mill. kr i 2013.

Eksportkreditt Norge, en ny institusjon for å sørge for at vi har verdens beste finansiering av eksportkontrakter, som også sørger for god aktivitet i Norge, er etablert, og nye utbetalinger i 2013 er anslått til 28,5 mrd. kr. Rammene til GIEK er også økt. Da vi overtok i 2005, var GIEKs rammer på 40 mrd. kr. Nå er den rammen altså på 135 mrd. kr. Det er mer enn en tredobling, og det forteller ikke om en konkurranseudyktig privat sektor, men tvert imot om en privat sektor som er svært konkurransedyktig og i sterk vekst.

Regjeringen har utvidet den rentefrie avdragsordningen for generasjonsskifte i familiebedrifter fra sju til tolv år, slik at det hjelper generasjonsskiftene i de familieeide bedriftene, som også interpellanten var opptatt av. Vi har også lagt til rette for at virksomheter kan avvikles uten for store kostnader dersom det ikke finnes alternativer. Det frigjør kapital til å satse på andre områder og legger også til rette for det.

Så er jeg opptatt av at vi skal være glade for at olje- og gassnæringen i Norge går godt. Det er positivt for norsk økonomi. Det bidrar til teknologiutvikling, til investering og til aktivitet over hele landet. Vi eksporterer nå varer og tjenester innenfor olje- og gassnæringen, så om det ikke tar over for, så supplerer det og utfyller råvareeksporten vår mer og mer. Det skal vi være stolte av. Men vi skal heller ikke snakke den øvrige industri ned. I de tallene som NHO presenterte i går, er det et klart skille mellom olje- og gassnæringen, som har en svært sterk vekst, og øvrig industri. Men også øvrig industri har vekst. Så det er viktig ikke å sende et signal til unge mennesker som tenker på å ta utdanning og bestemmer seg for karriere, at øvrig industri nærmest har stillstand eller nedgang eller er en solnedgangsaktivitet i Norge. Tvert imot er norsk industri omstillingsdyktig, konkurransedyktig og innovativ. Ikke minst skyldes det gode eiere og gode vilkår for at eierne både kan investere og tjene gode penger på sine investeringer i Norge.

Gunnar Gundersen (H) [12:07:53]: Det ville ha overrasket meg hvis ikke næringsministeren hadde sagt at han legger til rette for privateide bedrifter. Noe annet ville ha vært overraskende.

Jeg synes også det er litt betegnende at man begynner å snakke om å snakke ned øvrig industri. Det er ikke det det er snakk om. Det er snakk om å være realister i forhold til de utfordringer man har, og det var norsk industri også ganske krystallklare på i går, på presentasjonen av sitt konjunkturbarometer, at for den industrien som ikke evner å dreie seg inn mot olje og gass, er det uhyre krevende der ute. Det tror jeg vi skal anerkjenne, selv om vi selvfølgelig også skal være uhyre glade for olje og gass. Det er det som har holdt norsk økonomi gående, det er det som skaper en særegen optimisme i Norge. Selvfølgelig skal vi være fornøyd med det.

Som vi gjentatte ganger har sagt fra talerstolen: Vi erkjenner at vi har en økonomi som går godt. Arbeidsledigheten er lav, og i det korte bildet tyder alt på at vi gjør mye fornuftig i Norge. Derfor er jeg også enig i mange av de tiltakene næringsministeren nevnte. Men jeg merker meg at med en gang det begynner å bli snakk om egenkapital og bedriftene, er det fordelingspolitikk som gjelder.

Jeg var på seminar med NyAnalyse. De sier at det trengs en halv million i egenkapital bak hver sunne arbeidsplass. Da har vi med en gang en utfordring med hensyn til formuesskatten. Vi vet at vi vektlegger det på en helt annen måte enn de rød-grønne. For de rød-grønne er det fordelingspolitikk. For oss er det spørsmål om et sunt næringsliv. Og her ligger det noen utfordringer.

Jeg merket meg at næringsministeren ikke nevnte egenkapitalutfordringene. Han holder seg til handlingsregelen. Som jeg sa i det første innlegget: Valutakursutviklingen og kostnadsnivået i Norge er nå av en slik karakter at hadde næringsministeren vært i opposisjon, tror jeg vi hadde hatt atskillig flere oppslag om at dette nærmest er på katastrofenivå. Kostnadsnivået ligger høyere enn vi noen gang har sett, og når det gjelder valutakurs, er kronen rekordsterk.

Grunnen til at jeg vil ta opp dette med eierskap, er at jeg noterer meg, som i forbindelse med Nycomed i Elverum, som jo var en suksessrik norsk bedrift, og som nå er splittet opp i mange – farmasøytisk industri taper konkurransekraft, det er det ingen tvil om – at lokalt blir det med en gang en debatt rundt dette at storkapitalen rår, og at internasjonal kapital har råd. Det vet vi. Med en gang internasjonal kapital kommer inn, blir rammebetingelser, konkurransekraft og evnen til å skape lønnsomhet de eneste kriteriene man bedømmer etter. Men i dette bildet blir også privat norsk eierskap uhyre viktig. Derfor kommer jeg til å holde dette temaet varmt.

Statsråd Trond Giske [12:11:17]: Jeg synes det er utrolig befriende at opposisjonen sier klart fra at fordelingsaspektet ikke er det vesentlige i diskusjonen om formuesskatten – så har vi ryddet det unna. Hver gang man blir konfrontert med fordelingsvirkninger av fjerning av formuesskatt, sier man at man skal lage en eller annen modell, som foreløpig – etter sju og et halvt år – ikke helt er klar, men den er kanskje klar til 9. september. Da har man jo hatt åtte år på seg. Det må være tilstrekkelig.

Jeg er enig i at vi må sørge for god egenkapital i selskapene – jeg nevnte det også i mitt innlegg – gjennom et godt fungerende aksjemarked og obligasjonsmarked og gjennom godt fungerende finansieringsinstitusjoner og banker. Ikke minst det regjeringen gjorde under finanskrisen for å sørge for at banksystemet fungerte, bidro til at en likviditetstørke ikke førte til at krisen ble større enn den ble. Den ble mindre i Norge enn i de aller fleste andre land.

Vi har utenlandsk eierskap i Norge. Det skal vi ønske velkommen. Et land som eier for 4 000 mrd. kr i utlandet, som har aksjer i 8 000 selskaper verden over gjennom oljefondet, og som også har en rekke private eiere i utlandet – store norske selskaper investerer i mange deler av verden – skal være åpent for utenlandsk eierskap.

Jeg er enig – det er viktig med hovedkontor i Norge, det er viktig med beslutningsmyndighet i Norge, og det er viktig med investering og arbeidsplasser i Norge. De aller største virksomhetene våre, som Statoil, Statkraft, Telenor og andre, er derfor delvis statlig eid eller er helt på statlige hender. Det ville garantert vært et utsalg dersom dette ble privatisert, for disse selskapene er så store at det finnes ikke private miljøer i Norge med løftekraft til å ta en slik eierandel. Også her er det en fundamental skillelinje mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og regjeringen på den andre. Det ville til og med kunne utarme noe av kapitaltilgangen til de private dersom man så for seg at dette skulle tas som et løft i norske privates tilgjengelige eierskapskapital.

Konkret til det som skjer med Nycomed: Da vi kom inn i regjeringskontorene, innførte vi en omstillingslov som krever at bedriften er i nær kontakt med bl.a. fylkeskommunen, for å gjøre alt man kan for å sikre videre virksomhet – diskutere med virkemiddelapparatet, se hva man kan gjøre for de ansatte. Vi kommer til å være i en verden med omstilling, men vi skal gjøre alt vi kan for å sørge for at arbeidstakerne har arbeid, og at man har konkurransedyktig virksomhet. Den lovgivningen som vi innførte, bidrar til at vi har en god dialog med selskapet om dette.

Ingrid Heggø (A) [12:14:22]: Temaet som interpellanten tek opp, er relevant for næringspolitikken generelt, slik eg ser det. Det omfattar det breie spekteret næringspolitikk og rammevilkår, mangfaldig eigarskap der staten er stor eigar eller deleigar, og tilgang på finansiering. Det har alt i seg.

Eigarskapspolitikken viser verkeleg skilnadane i norsk politikk – mellom oss raud-grøne og høgrepartia. Den raud-grøne regjeringa vil ha ein aktiv eigarskapspolitikk. Vi har verktøy i verktøykassen. Vi brukar verktøya, og vi vil halda fram med å vera store eigarar.

Dobbeltkommunikasjon med omsyn til statleg eigarskap synest eg ofte har vore forvirrande når eg les i avisene. Når det er snakk om konkrete saker, f.eks. når det gjeld Statskog, skal ein detaljstyra. Representanten Trældal gjekk veldig langt her på talarstolen – han skulle omtrent bestemma ned til kvart einaste tre som skulle seljast. Men elles er dei einige om at ein skal selja seg ut, eller ein skal sitja heilt stille i båten – ein skal som eigar ikkje foreta seg nokon ting.

Utgangspunktet må vera at staten som stor eigar må kunna stilla klare krav og forventingar til kva vi vil med selskapet, og setja ned foten når vi er ueinige om kursen. Det gjeld samfunnsansvar, det gjeld løn, det gjeld bonusar, det gjeld pensjon – for å nemna noko. Regjeringa vil fortsetja å føra ein aktiv eigarskapspolitikk. Både selskapslovgivinga og allment aksepterte eigarstyringsprinsipp gjev god grunn og rom for dette.

Eg vil fokusera særleg på den statlege eigarskapen. Ein hovudgrunn til at staten vil halda fram med å vera ein stor eigar, er den store betydinga mange selskap med statleg eigardel har i Noreg. Staten vil derfor ha eit langsiktig perspektiv på eigarskapen sin og som aksjonær bidra til selskapas langsiktige vekst og industrielle utvikling.

Berre dersom selskapa er konkurransedyktige over tid, kan dei vidareføra og vidareutvikla rolla i norsk økonomi og samfunn. Staten må derfor fremja ei langsiktig verdiskaping i selskapa han er eigar i. Selskapa som skal vera konkurransedyktige over tid, må vareta omsyn som går lenger enn til kortsiktig profittmaksimering. Men også i aktiv eigarskapspolitikk vil staten på vanleg måte sjølvsagt stilla marknadsmessige krav til avkasting og utbyte, slik at det byggjer opp under selskapas langsiktige verdimaksimering og industrielle utvikling.

Ikkje minst må selskapa investera tilstrekkeleg i så vel forsking og utvikling som i kompetanseutvikling av arbeidskrafta si. Ein aktiv eigarskapspolitikk inneber at staten formulerer klare forventingar også på desse områda, og at dette vert kommunisert ope til og mellom selskapa. Også høge etiske standardar i alle forhold er viktig for å halda ved lag selskapas verdiar og legitimitet. Dette gjev vesentlege tilleggsdimensjonar utover dei alminnelege bedriftsøkonomiske krava til avkasting og utbyte, og det støttar målet om ei langsiktig verdiskaping og ei god industriell utvikling.

Den raud-grøne regjeringa har vore særs oppteken av tilgangen på kapital – og det i heile livsløpet til bedriftene. Tiltakspakkane som regjeringa har kome med, underbyggjer dette på ein god måte. Verdiskapinga og inntekt via skattesetelen er det fundamentet som velferda i Noreg byggjer på. Gode, føreseielege rammevilkår er viktig og står svært sentralt i den politikken den raud-grøne regjeringa fører.

Den norske modellen med sitt tryggleiksnett er òg viktig i alt dette, for vi veit at trygge menneske skapar meir. Vi veit at like moglegheiter for alle gjer at fleire kjem i posisjon til nettopp å kunna starta si eiga bedrift.

Mangfald i styreromma er òg ein viktig premiss i denne samanhengen. Eg er svært fornøgd med at vi har kvoteringstiltak i ASA-selskapa. Eg meiner at det bør innførast òg i AS-selskapa. Det er ein styrke å få inn fleire kvinner i desse selskapa. Det ser ut til at Høgre kanskje er litt i tvil om dei er einige med seg sjølve i at det var ein styrke å innføra 40 pst.-regelen i ASA, men det kjem interpellanten kanskje tilbake til seinare.

Vi raud-grøne står trygt planta på at vi skal ha ein aktiv eigarskap. Vi legg føringar på og gjev til kjenne kva vi vil og skal med dei selskapa som vi eig.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:19:55]: Først av alt vil jeg gi honnør til interpellanten, som løfter dette temaet opp – og jeg vil si: igjen. Dette er debatter som vi har med jevne mellomrom i Stortinget, og det er svært viktige debatter.

Jeg er helt enig med representanten Heggø i at her er det betydelige skillelinjer mellom den rød-grønne siden og de borgerlige partiene i Stortinget. Når representanten Heggø snakker om hvor viktig det er å ha dette eierskapet, det private eierskapet, bruker hun fire minutter til å snakke om hvor viktig det er med det statlige eierskapet, og så kommer hun inn på det private på slutten. Og hun avsluttet med hvor viktig det var med kvotering.

Jeg mener at når det gjelder styrerommene, er kompetanse det aller viktigste. Man skal velge ut fra kompetanse. Med kvotering setter man inn helt andre krav. Undertegnede er i hvert fall sterkt imot kvotering. Jeg mener at kvinner og menn er akkurat like kompetente, og det er ingen som trenger å kvoteres inn i dette.

En liten kommentar også til statsråden: Han snakket om formuesskatten og prøver som vanlig å komme med en liten kommentar om hvor de borgerlige står i spørsmålet om formuesskatten denne uka. Det aller viktigste vi har knyttet til norsk eksport, er EØS-avtalen, og da er jeg fristet til å spørre: Hvor står den rød-grønne regjeringen når det gjelder EØS-avtalen denne uka? Er man nå enig? Og det samme når det gjelder Lofoten og Vesterålen: Er må nå enig, eller er man uenig med seg selv? Så jeg tror at vi skal prøve å legge disse tingene litt til side.

Selv kommer jeg fra Sunnmøre. Det som kjennetegner næringslivet på Sunnmøre, er nettopp det private eierskapet. Det er i all hovedsak små og mellomstore bedrifter. Det er familieeide bedrifter som gjerne er startet i kjelleren hos noen, og som har utviklet seg videre. Den største møbelindustrien i hele landet ligger i dette området – ikke på grunn av at de ligger så veldig godt til, men på grunn av gründerne som har kjørt dette opp i generasjoner, med det familieeide og tilhørigheten til familien.

Hvis man ser på offshorevirksomheten, har vi bl.a. rederiet Farstad Shipping. Det er et familieeid – i hovedsak – rederi som ligger midt i Ålesund sentrum. Det er et av de aller største innenfor supply- og nyttefartøy knyttet til offshorevirksomheten. Det er stor sannsynlighet for, hvis familien hadde trukket seg ut, at disse hovedkontorene – og den biten der – ville bli flyttet.

Det er svært viktig å legge til rette for disse familieeide bedriftene. Jeg vil bare slå fast med én gang: Det er utrolig mye bra som skjer i norsk næringsliv. Det går veldig godt i norsk næringsliv – det viser Sunnmørsposten i dag. Man viser til at særlig den olje- og gassdrevne delen av industrien går veldig godt. Men vi vet også – det er en skyggeside – at vi har fått en veldig todelt norsk økonomi. Det er mange bedrifter innenfor konkurranseutsatt sektor som ikke er relatert til olje og gass, som virkelig har problemer. Det er all mulig grunn til å tro – og det viser også historien vår – at når man har familieeide bedrifter knyttet til et miljø, tenker man seg om flere ganger før man bl.a. legger ned bedriften. Man prøver i det lengste å få det til, for samfunnsansvaret ligger i ryggraden til disse personene – et samfunnsansvar man også har i et lite lokalsamfunn.

Statsråden hadde også en oppramsing av virkemiddelapparatet: Ja, det aller meste har faktisk vært enstemmig i denne sal. Fjerning av revisorplikten for de mindre selskapene er noe opposisjonen har fremmet forslag om i flere år før regjeringen valgte å gjøre det. Når det gjelder nedsetting av kravet til aksjekapital, har undertegnede fremmet forslag om det flere ganger før denne regjeringen kom med det. Så det er ikke uenighet knyttet til dette. Men når det gjelder såkornfondene, er de ikke skikkelig på plass. Det har blitt varslet at de kommer, men de er jo ikke etablert.

En annen ting som jeg i hvert fall har etterlyst, og som mange i næringslivet etterlyser, er innovasjonskraften. Hvorfor kan ikke bedriftene selv få styre mer av forskning og utvikling i egne bedrifter direkte gjennom skattefradragsordningen, ikke bare gjennom SkatteFUNN?

Og videre: Der vi virkelig har behov for virkemidler i framtiden, er jo i den tidlige såkornfasen, det som mange omtaler som pollenfasen. Da må man bruke skatteincentiver nettopp for å framskaffe den kapitalen som gjør at vi kan få nye bedrifter på plass. Det trenger vi i framtiden.

Jan Tore Sanner (H) [12:25:14]: Det er ingen som er flinkere enn næringsminister Trond Giske til å lese opp lange skrytelister. Slik er det vel kanskje når en regjeringsperiode nærmer seg slutten, at man er mer opptatt av å tegne bildet av sin tid i regjering enn å tegne et bilde av det som skal komme.

Det er ingen som er uenig i at veldig mye er bra både i norsk økonomi og i norsk arbeidsliv. Norsk økonomi er bunnsolid. Arbeidsledigheten er lav, og det skapes heldigvis mange nye bedrifter. Det er det ingen som er uenig i.

Samtidig er det også oppsiktsvekkende at næringsministeren ikke er mer opptatt av de rapportene som er lagt frem den siste måneden. De viser en stadig tydeligere todeling i norsk økonomi. Det at det går bra i olje- og gasssektoren, skal vi glede oss over. Det skaper store og gode ringvirkninger både for leverandørindustri og for teknologibedrifter over hele landet. Samtidig er vi også som land avhengig av å ha annet konkurranseutsatt næringsliv for å unngå å bli for sårbare for svingninger i oljeprisen. Jeg er overrasket over at de rapportene som er lagt frem den siste måneden, fra NHO, fra SSB og fra norsk industri, ikke bekymrer næringsministeren mer enn det de åpenbart gjør. Vi ser bl.a. at fastlandsindustrien nå har de laveste investeringene på over 40 år. Det er bl.a. en konsekvens av at mange av bedriftene sliter.

Så vil jeg slutte meg til det interpellanten har sagt om viktigheten av eierskap. Høyre er opptatt av at vi skal ha et mangfoldig, sterkt, norsk eierskap. Det betyr noe hvem som eier bedriften. Det betyr noe om man møter eieren på butikken, eller om eieren sitter i London, i København eller i Stockholm. Selvsagt skal vi ønske utenlandsk eierskap velkommen, men det er viktig at vi har mangfoldet, og at vi har sterke, lokale eiere.

Jeg husker første gang jeg var på Sunnmøre og møtte en fra familiebedriftene der oppe. Eieren sa at her har vi vært i tiår etter tiår, her skal vi også være om 50 år – hva vi da driver med, vet jeg ikke, men vi skal være her. Det er en lokal eier, en familiebedrift, som tar ansvar.

En annen lokal eier som jeg møtte i Telemark, og som var i tvil om barna hadde råd til å overta bedriften på grunn av arveavgift og formuesskatt, sa: Det er ikke noe problem å få solgt den bedriften jeg eier, men jeg får ikke solgt den til noen i Telemark – kanskje til noen i København eller Stockholm. Jeg tror det betyr noe at eierskapet er lokalt.

Vi er opptatt av å styrke det private eierskapet, men vi er også opptatt av å styrke ansattes eierskap – sørge for at flere ansatte kan bli medeier i egen bedrift, bygge ned det gamle fiendebildet mellom kapital og arbeid ved at flere medarbeidere også blir medeiere.

Norge er jo et av verdens dyreste land å produsere i. Det betyr at vi også bør være et av verdens smarteste land å drive bedrift fra. I den konteksten er det ganske oppsiktsvekkende at næringsministeren ikke er mer bekymret for at Norge skårer helt middels når det gjelder både forskning og innovasjon. Vi har behov for å trappe opp forskningen både gjennom offentlig finansiering og i bedriftene, men da er det behov for tydeligere prioritering og også nye virkemidler.

Helt til slutt: En annen problemstilling som flere har vært inne på i løpet av denne debatten, er kapitaltilgang. Selv om dette ikke er næringsministerens bord, bør han allikevel engasjere seg i saken. Nå pålegges bankene og finansieringsselskapene nye krav i kjølvannet av finanskrisen. De er også Høyre tilhenger av. Det som bekymrer oss, er imidlertid at rød-grønne politikere ønsker å gå raskere frem enn våre naboer og lenger enn mange andre europeiske land. Det vil bety dyrere lån til bedrifter og dårligere kapitaltilgang til bedriftene, i hvert fall for de som er så små – og det er de fleste bedriftene i Norge – at de ikke kan benytte seg av obligasjonsmarkedet. En næringsminister som er engasjert i små og mellomstore bedrifter, bør også være opptatt av rammevilkårene for norske banker og finansieringsselskaper.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:30:32]: Det er eit interessant spørsmål representanten Gundersen tar opp, men når det gjeld spørsmålet om eigarskap i næringslivet, er det eit poeng å sjå det i eit litt breiare perspektiv. Det viktigaste vi kan gjere for eigarane av bedrifter, for eigarane i næringslivet, er å legge til rette for at det skal vere godt å drive næringsverksemd i Noreg. Vi har fått statistikkar frå Verdsbanken, og den siste statistikken frå 2012 viser at Noreg er det femte beste landet å drive næringsverksemd i, ut frå dei parametrane som Verdsbanken brukar. Vi er faktisk nr. 2 i Europa. Det er berre Danmark som kjem framfor oss i Europa når det gjeld land det er lett og greitt å drive næringsverksemd i. Dette viser at svartmålinga om kor vanskeleg det er å drive næringsverksemd i Noreg, og om at vi på mange måtar legg kjelkar i vegen for dei som ønsker å drive næringsverksemd, ikkje held viss vi ser det i ein litt større internasjonal samanheng.

Så kan ein spørje: Kvifor meiner mange at det er greitt å drive næringsverksemd i Noreg? Eg hadde besøk i går av ein direktør frå ei stor bedrift i Noreg, og han sa at vi har innført ein måte å organisere arbeidet på fordi vi har dyktige arbeidarar. Vi har ein flat organisasjon, vi har mange færre mellomleiarar og vi har ein veldig effektiv organisasjon. Vi har prøvd å gjere akkurat det same i fabrikkar i andre delar av konsernet i andre land, men vi får det ikkje til. Vi har ein kompetanse i norsk arbeidskraft på grunn av at vi har eit skolesystem som ikkje berre lærer folk eit fag, men vi lærer også elevane å bruke faget sjølvstendig og i samarbeid med andre. Vi har eit unikt skolesystem, eit einskapsskolesystem som gjer at vi får fram arbeidarar som tør å ta ansvar, og som då kan givast ansvar. Det er eitt av eksempla på kvifor det er godt å drive næringsverksemd i Noreg.

Eit anna eksempel fekk vi frå ein av leiarane i det kanskje etter kvart velkjente nettverket NODE, som organiserer offshoreindustrien. Dei sa at ein av grunnane til at vi ligg langt framme teknologisk i Noreg, var at ein var tidleg ute med miljøkrav. Noreg har vore offensivt ute med miljøkrav. Ein har kombinert det med eit tett samarbeid med offentlege myndigheiter og med verkemiddelapparatet. Det gjer at vi har eit næringsliv som ligg i front teknologisk. Det som mange på høgresida for ein del år sidan hevda ville knekke norsk næringsliv, er det som næringslivet no sjølv innser har bringa næringslivet i front.

Eg har lyst til å seie litt om formuesskatten. Det blei sagt av interpellanten at vi ikkje skulle snakke om det i dag, men han snakka likevel om det. Kva dei eventuelt meiner denne veka, skal eg heller ikkje spørje om, men det viser seg at kvar gong Høgre kjem med eksempel på bedrifter som har blitt knekte av formuesskatten, kjem det ei eller anna avis eit par dagar etterpå og peikar på at det ikkje stemmer. Sist var det hotella som skulle vere knekte av formuesskatten, og i dagens avis kan vi lese at Høgre ikkje klarar å komme opp med eit einaste eksempel på at det har blitt selt hotell på grunn av formuesskatten. Det blir ein retorikk som gjer at eg oppfattar det som at Høgre er i ferd med å bli ein fare for norsk næringsliv, fordi dei overfokuserer på formuesskatten i forhold til dei tinga som faktisk er viktige for at vi skal ha eit livskraftig næringsliv i Noreg.

Eg har lyst til å seie eit par ting om kapitaltilgang. Eg er einig med dei som meiner at det er ei utfordring i Noreg i dag. Det er så mykje større avkastning på investeringar i oljerelatert verksemd enn i anna verksemd at det er ei utfordring for norsk næringsliv på sikt. Problemet er at det er ingen som peiker på kva vi skal gjere med det. Det einaste som verkeleg vil verke, er å redusere oljetempoet.

Heilt til sist har eg lyst til å seie at eg er for eit mangfaldig eigarskap. Ei form for eigarskap som ikkje har blitt nemnt her i dag, men som SV er opptatt av, er dei bedriftene, dei aksjeselskapa, som er heileigde av dei tilsette, som f. eks. Kantega. Vi har absolutt eit behov for å vidareutvikle regelverket, slik at den typen selskap klarar å bygge seg ein eigenkapital.

Borghild Tenden (V) [12:35:45]: Interpellanten tar opp et tema som Venstre er svært opptatt av. Hvordan kan vi som politikere legge til rette for et mangfoldig, spredt, privat eierskap i norsk næringsliv? Det er dessverre et område som regjeringen har neglisjert de siste årene. Den har vært langt mer opptatt av å styrke det statlige eierskapet på en rekke områder, på bekostning av det private og lokale eierskapet. Det har skjedd gjennom skatteendringer, gjennom endringer i det offentlige virkemiddelapparatet og gjennom store – men ikke spesielt lønnsomme – investeringer i milliardklassen, som f.eks. det famøse inntoget i Aker.

Venstre vil ha en annen politikk og er helt enig med interpellanten i at det mangfoldige, private eierskap er viktig for maktfordelingen, og for å sikre at utviklingen skjer spredt over hele landet. Heldigvis er det et syn som deles av alle opposisjonspartiene, og et område hvor vi vil ha små problemer med å bli enige om å føre en ny og mer fremtidsrettet politikk når det blir et nytt flertall etter valget til høsten. Det private eierskapet i norske bedrifter er selve bærebjelken for verdiskapning i Norge. Over 80 pst. av alle bedrifter i Norge har en norsk person som største eier, og nærmere 200 000 personer er i dag hovedeiere i en bedrift.

Næringsministeren etterlyste formuesskatten. Formuesskatten spiller en stor rolle for det private, mangfoldige eierskapet i norsk næringsliv – i negativ retning. De endringene regjeringen har foretatt i formuesskatten, har dessverre medført at det er av mindre interesse for norske eiere og investorer å investere i norsk næringsliv kontra utenlandsk næringsliv eller andre investeringsobjekter.

21 000 bedriftseiere betaler en formuesskatt som er høyere enn samlet årsresultat i bedriftene. 1,5 pst. av de personlige eierne må tappe selskapene sine for å betale formuesskatten. Formuesskatten er en privat skatt og blir betalt av eierne, uavhengig av den økonomiske tilstanden til selskapet.

I den siste landrapporten om Norge uttrykker også OECD tydelig kritikk av innretningen på den norske formuesskatten. En peker på at denne skatten innebærer svært høye effektive skattesatser på sparing, og at dette kan virke hemmende på økonomisk vekst.

Formuesskatten – eller rettere sagt reduksjon i, eller bortfall av, formuesskatten – er viktig for det private, mangfoldige og lokale eierskapet i norsk næringsliv. Det er imidlertid en rekke andre tiltak som Venstre vil peke på, og gjennomføre fra høsten av, som vil være med på å styrke det private eierskapet:

• Venstre vil ha bedre forhold for selvstendig næringsdrivende. Svært mange bedriftseiere starter opp som selvstendig næringsdrivende med en idé som sakte, men sikkert vokser til en bedrift med flere ansatte. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette for at flere kan teste en idé og følge drømmen sin.

• Venstre vil gjøre oppstartsfasen enklere for nye bedrifter. Mange bedrifter og bedriftseiere kvier seg for å ansette medarbeidere i en oppstartsfase. Derfor vil Venstre fjerne arbeidsgiveravgiften de første tre årene for nystartede bedrifter med mindre enn fem ansatte.

• Venstre vil ha økt kapitaltilgang. Tilgangen på risikovillig kapital er helt avgjørende for at mange bedrifter blir etablert og lykkes med å komme over den kritiske fasen fra idé til butikk. Venstre ønsker å styrke kapitalinngangen, spesielt til de minste bedriftene i den mest kritiske fasen. Derfor vil Venstre innføre en såkalt KapitalFUNN-ordning som innebærer skattestimuli for private eiere som forplikter seg til langsiktige investeringer i nystartede bedrifter.

• Venstre vil ha et moderne og målrettet virkemiddelapparat. Det offentlige virkemiddelapparatet må rettes mer inn mot å være en støttespiller for private eiere, heller enn å gå inn i rollen som eier i stedet for det private. Et eksempel på feilslått offentlig virkemiddelapparat er når Investinor går sammen med noen av Norges rike investorer for å raide alpinanlegg på Østlandet. Da får vi et halvoffentlig og sentralisert eierskap i stedet for det lokale, private eierskapet.

• Venstre vil ha et skattesystem som stimulerer privat eierskap i norske arbeidsplasser. I tillegg til endringer i formuesskatt og etablering av en KapitalFUNN-ordning vil Venstre bruke skattesystemet til å stimulere til privat eierskap gjennom å avvikle arveavgiften og øke skattefradraget for kjøp og salg av aksjer i egen bedrift. I tillegg er generelle virkemidler som forenkling og en forsiktig og fornuftig nedtrapping av det offentlige eierskapet gode tiltak for å styrke nettopp det interpellanten tar opp.

Gjør vi disse grepene, stimulerer vi – slik Venstre ser det – til et mangfoldig, privat, spredt og lokalt eierskap i norske bedrifter og arbeidsplasser.

Gunnar Gundersen (H) [12:40:48]: Det siste taler sa, synes jeg gir et veldig greit inntrykk av debatten. Det er at på dette området blir det veldig enkelt å kunne føre en ny og mye mer framtidsrettet politikk.

Debatten har først og fremst avklart at det er klare skiller på dette området. Jeg synes både Heggøs og Holmelids innlegg bar preg av at man egentlig ikke ønsker å diskutere hva det dreier seg om, i det hele tatt. Derfor vil jeg ikke bruke mye tid på å svare på det, bortsett fra at debatten om Statskog jo er en debatt i seg selv. Hvis man har fulgt med i lokale medier der Statskog-kjøpet foregikk, er ikke de så veldig overstrømmende når det gjelder at man har fått en stor statlig eier av skogressursene i Hedmark. Det betyr ganske mye for forvaltningen i forhold til å ha et mangfoldig, privat eierskap som forvalter den. Men det er en helt annen diskusjon.

Jeg synes både Nesvik, Sanner og Tenden tok for seg mye av det generelle i statsrådens innlegg. Jeg skal ikke gjenta det, men kapitalinngangen, som Sanner var inne på, tror jeg er ganske kritisk, for det skjer nå mye på reguleringssiden som kommer til å gjøre at egenkapital blir mye viktigere i bedriftene. Jeg tror vi kan frykte en del overskrifter når det gjelder særlig det tradisjonelle næringslivet, som jo var utgangspunktet, og som ikke har den enorme innsprøytningen fra olje.

Vi er alle enige om at det går bra i Norge. Vi har masse å være fornøyd med, og det er mange tiltak vi har vært enige om. Men poenget var å se litt framover, og da er vi tilbake ved formuesskatten. Jeg noterer meg at det er en forskjell. Det er en fordelingsskatt for de rød-grønne, selv om den ikke er veldig treffsikker – vi vet at den ikke er treffsikker. Jeg tør påstå at hvis man bare fokuserer på formuesskatt, rammer man uhyre mange andre. For det kan ikke debatteres, slik Holmelid gjør, at formuesskatten er en særnorsk skatt på norske arbeidsplasser som er eid av nordmenn og bosatt i Norge. Det er først og fremst det lokale eierskapet, der man ikke har alternativt eierskap, som blir rammet av den. Og det er i Distrikts-Norge. Man får ikke mange av dem til å stå fram, for de vil ikke at vi skal synes synd på dem. De ønsker først og fremst å ha samme muligheter til å utvikle en bedrift som en utenlandsk eier har. Det er massevis av eksempler på bedrifter som ønsker de samme mulighetene som utenlandske eiere. Det er en skatt på arbeidsplasser som ikke har tilgang til det eierskapet.

Jeg tror, som Sanner sa, at det også betyr noe hvor eierskapet sitter. Vi er ikke redde for utenlandske eiere, men det som er et faktum, er at da blir man mye mer utsatt for de generelle rammevilkårene og de generelle betraktningene når det gjelder konkurransedyktighet. Vi skal ha et mangfold i norsk næringsliv. I dag er det det private, mangfoldige eierskapet som er det svakeste leddet i det. Det viser all statistikk.

Statsråd Trond Giske [12:44:05]: Interpellanten har lagt grunnlaget for en times debatt i stortingssalen om et viktig tema. Det er viktig at vi har gode eiere, det er viktig at vi har norske eiere, og det er viktig at vi har langsiktige eiere, som kan bidra til å bygge opp under eiere som har en langsiktig industrielt byggende agenda og ikke den kortsiktige spekulasjonsøkonomien. Det bør vi diskutere og utveksle ideer om.

Men jeg merker jo at når det til sjuende og sist kommer til tiltak, er det ett tiltak Høyre og Fremskrittspartiet er opptatt av, og det er formuesskatten. Det er den man har lyst til å diskutere, det er den man har lyst til å fjerne. Så man skulle kanskje invitert finansministeren likevel, for på det området som Næringsdepartementet har ansvaret for, tror jeg listen er veldig lang over tiltak som legger til rette for godt privat eierskap.

Jeg tror det var Sanner som sa om meg at ingen er flinkere til å liste opp lange skrytelister. Jeg tror heller det er slik at ingen har lengre skrytelister å liste opp fra, for tallene i norsk økonomi og norsk næringsliv er så formidabelt gode. Det er lettere å stå her og snakke om over 300 000 nye arbeidsplasser i Norge under vår regjering enn det var for daværende næringsminister Børge Brende våren 2005 å snakke om 11 000 nye arbeidsplasser i løpet av fire år. Jeg kunne snakket om både Rogaland, Hordaland, Akershus, Oslo og nær på også, tror jeg, Møre og Romsdal, som har en like sterk – eller sterkere – sysselsettingsvekst enn hele Norge hadde under de fire årene med borgerlig regjering. Det må i hvert fall tyde på at situasjonen for eiere, investorer, bedriftsledere, arbeidstakere, gründere og entreprenører i Norge er til å leve med og gir grunnlag for en sterk vekst i norsk næringsliv midt oppe i en europeisk krise.

Men det skal ikke hindre oss fra hele tiden å diskutere hvordan ting kan legges enda bedre til rette, hvordan vi kan legge om både skattesystem og andre ting for å legge til rette for verdiskaping. Det gjør vi kontinuerlig – med pensjonsreform og mange andre tiltak som bidrar til å sørge for at norsk økonomi er mest mulig effektiv. Jeg er også blant dem som mener at man burde hatt en jevnere beskatning av ulike formuesobjekter, men det som Høyre og Fremskrittspartiet alltid har stått for, nemlig en fjerning av formuesskatten, vil gi helt uholdbare fordelingsvirkninger. Men hvis ukens standpunkt er å fjerne den, har vi i alle fall avklart det igjen.

Så får vi snakke om Innovasjon Norge, vi får snakke om Forskningsrådet, vi får snakke om alle de tiltakene vi gjør for å bedre innovasjon og produktivitet, for til sjuende og sist er det vår evne til å lage produkter og tjenester på en effektiv og lønnsom måte som også avgjør om kapital tiltrekkes til bedriftene, og om eierne kan fortsette å investere i norsk virksomhet.

Presidenten: Sak nr. 7 er dermed ferdigbehandlet.