Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Grete Faremo, Anne-Grete Strøm-Erichsen og Heikki Eidsvoll Holmås vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, som vil bli stilt av representanten Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP) [10:02:47]: Mitt spørsmål går til justisministeren.

Mandag fikk vi en ny trusselvurdering i Norge. Kort oppsummert var trusselvurderingen slik: Det er et multietnisk miljø som utgjør kjernen i terrortrusselen mot Norge. Det er unge menn oppvokst i Norge som har Norge som et sentralt fiendebilde. Flere av disse har reist til konfliktområder i 2012. Reisevirksomheten kan være med og øke trusselen fra miljøet når disse kommer hjem. Her pågår ideologisk skolering, kamptrening og erfaring. Mentale sperrer bygges ned.

Men i denne trusselvurderingen ble det ikke sagt noen ting om det bildet som også tegnet seg i forrige uke, at vi har en tilstrømning av asylsøkere, mange – majoriteten – uten ID. Vi fikk også opplyst at fra asylmottak forsvinner det mellom 2 000 og 3 000 asylsøkere hvert eneste år, der sannsynligheten rundt ID er meget tvilsom.

I lys av den risikovurderingen som ble framsatt fra PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet på mandag, kan det være sånn at regjeringen og statsråden nå vil ta et initiativ til å se på de utfordringene som også ligger i de bekymringsmeldingene som framkommer om asylsøkere uten ID, da Politiets utlendingsenhet har fått reduserte ressurser og muligheter til å drive kontroll og overvåking i forbindelse med de truslene som eventuelt måtte finnes innenfor disse miljøene?

Statsråd Grete Faremo [10:04:38]: Bare for å få slått fast det: Politiets utlendingsmyndighet har fått tilført økte ressurser, og målet er selvsagt også å øke antall uttransporteringer, om nødvendig med tvang, men først og fremst å sikre at den grunnleggende returforutsetningen i norsk utlendingslovgivning oppfylles gjennom frivillig retur. Der så vi en gledelig utvikling i tallene, som også har vært referert her i salen tidligere: Antall frivillige returer økte mer enn antall tvangsreturer.

Klar ID er selvsagt viktig. Det er viktig for politiet og for myndighetene for øvrig å vite hvem som bor i dette landet. Derfor er det satset betydelige midler på å avklare ID gjennom bedre teknologiske løsninger, bedre fagmiljøer og selvsagt godt arbeid hos både utlendingsmyndighetene og politiet. Vi kan likevel ikke legge skjul på at i en del saker er dette svært krevende, og at noen av disse utfordringene derfor er knyttet til at en del asylsøkere får avslag på søknad om opphold ved at det hefter bl.a. uklarhet knyttet til ID.

Per Sandberg (FrP) [10:06:40]: Disse svarene har vi jo fått og får med jevne mellomrom. Jeg blir litt urolig når statsråden nærmest viser glede over den situasjonen som vi er vitne til, der mellom 2 000 og 3 000 asylsøkere forsvinner fra norske asylmottak hvert eneste år. Det bekymrer i hvert fall undertegnede, og det bekymrer Fremskrittspartiet, og jeg tror det bekymrer det norske folk. At regjeringen og statsråden ikke viser bekymring over det overhodet, burde kanskje ha vært en bekymring.

Så viser igjen statsråden til at politiet og Politiets utlendingsenhet har fått økte ressurser. Men ser man ikke ressurstilgangen i forhold til de utfordringene som politiet også står overfor, for de er jo økende? For hvert år denne regjeringen styrer, får politiet i Norge, også utlendingsenheten, større utfordringer. Ressurstilgangen står ikke i forhold til det. I 2005–2006 ble det gjort grep som faktisk hindret Politiets utlendingsenhet i å gjøre en effektiv jobb for å etterforske og finne illegale innvandrere i Norge.

Statsråd Grete Faremo [10:07:51]: Det var ulike problemstillinger blandet inn i det spørsmålet. Utlendingsdirektoratet har ikke mulighet til eller rett til å holde igjen personer som ønsker å reise fra et mottak. Selv om Utlendingsdirektoratet ber alle om å gi mottaket og også direktoratet beskjed om hvor de drar, reiser mange fra mottakene uten å oppgi ny adresse, og det er dette som da registreres som forsvinning fra mottak. Vi har likevel en ekstra bekymring knyttet til enslige mindreårige asylsøkere, hvor vi har en helt annen rutine også selvsagt med sikte på å hindre at unge blir ofre for menneskehandel. Jeg tror dette er viktig å holde atskilt fra kampen mot terror og det å sikre at vi forebygger og avverger terror på en effektiv måte.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Hans Frode Kielland Asmyhr.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:09:10]: I dag på statsrådens egen hjemmeside på regjeringen.no, Justis- og beredskapsdepartementet, står det følgende:

«Det er et økende problem at stadig flere utlendinger kommer ulovlig til landet. Det ser ut til at menneskesmuglingen øker. Videre oppholder det seg et ukjent antall personer uten lovlig opphold i Norge.»

Dette er åpenbart noe som statsrådens departement erkjenner mer enn det som statsråden er villig til å innrømme her.

Jeg har hørt tall som viser at det kan være så mange som opp mot 30 000 ulovlige innvandrere i Norge som vi ikke vet hvor befinner seg. Mange av disse kommer fra konfliktområder, de har betydelig kamptrening, og de har en ideologisk bevissthet. I hvilken grad vil statsråden sette inn tiltak mot denne gruppen for å forhindre den potensielle trusselen som disse kan representere?

Statsråd Grete Faremo [10:10:20]: Jeg reagerer på bruken av uttrykket «denne gruppen». Når representanten først har referert til Justis- og beredskapsdepartementets hjemmesider – det er hyggelig i seg selv at representanten leser dem – og den innsatsen vi har mot menneskesmugling, så har han en liten visitt innom noen av våre aller mest krevende utfordringer knyttet til det å forebygge terror, for så å ende opp med en referanse til «denne gruppen».

Vi ønsker en forsterket innsats mot menneskesmugling. Der gjør politiet – i samarbeid med andre lands myndigheter – en god innsats, som vi også må vite å forsterke ytterligere. I løpet av kort tid vil jeg legge fram en melding for Stortinget om hvordan vi skal effektivisere vår innsats for å forebygge og bekjempe terror.

Presidenten: Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Helleland (H) [10:11:37]: For to uker siden var statsminister Jens Stoltenberg her, og da stilte jeg et spørsmål som jeg har tenkt å gjenta til justisministeren nå.

Den 5. desember 2011 vedtok et samlet storting at asylsøkere kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted når man ikke samarbeider om å klarlegge identiteten sin, eller når det er holdepunkter for å tro at utlendinger vil unndra seg iverksetting av vedtak som innebærer retur, osv.

Hvor mange asylsøkere er omfattet av denne ordningen med enten meldeplikt eller bestemt oppholdssted? Fungerer ordningen etter hensikten som Stortinget vedtok i desember 2011?

Statsråd Grete Faremo [10:12:15]: Dette er en utfordring som vi jobber med langs flere akser, og jeg tror jeg skal være rask til å innrømme at vi ikke har en ordning på plass, som representanten Helleland refererer til, som fullt ut møter de ønsker og behov vi har knyttet til best mulig avklaring av ID. Dette er noe av bakgrunnen for at vi jobber langs aksen for å forbedre teknologien for å avklare ID og for å forsterke kompetansen, for å sikre at vi har den på plass – ikke bare i sentrale organer, men også ute i politidistriktene.

Som jeg refererte til, har vi ikke en ordning som plikter asylsøkere – enten de som har søkt og avventer svar, eller de som har fått avslag på søknad – å bo i mottakene.

Presidenten: Dagrun Eriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:13:33]: Statsråden var i sitt første svar inne på en gruppe av våre barn som bekymrer Kristelig Folkeparti, nemlig de 453 barna som har forsvunnet fra norske mottak. Dette er enslige barn som er alene i Norge, og som har en i utgangspunktet utrygg situasjon. Nå er de på flukt og frykter kanskje norske myndigheter. Det er den hverdagen de lever i.

Vi har lenge etterlyst tiltak mot menneskehandel. Nå har det kommet en handlingsplan mot menneskehandel. Den er god på beskrivelse, men den har litt få tiltak rettet mot denne gruppen. Vi ønsker oss et senter for ofre for menneskehandel, at barnevernet får omsorgsansvar, og at vi får en spesialopplæring av politiet.

Vil statsråden nå komme med en kraftig handlingsplan og reagere? Dette er våre barn. Vi vet ikke hvor de er, de er på flukt fra norske myndigheter, og de trenger at noen nå ser, tar tak og får dem inn i en trygg havn igjen.

Statsråd Grete Faremo [10:14:39]: Jeg kan forsikre om at denne gruppen får mye oppmerksomhet fra oss i utlendingsforvaltningen og Justis- og beredskapsdepartementet. Ett barn som forsvinner fra et mottak, er ett barn for mye. Det er rutiner for hvordan mottak og Utlendingsdirektoratet skal følge opp dette, og derfor for hvordan barnevern, verge, advokat og politi skal varsles. Det er også forsterket bemanning i disse mottakene.

Som vi alle sammen også er kjent med, har vi vedtatt lovendringer i barnevernloven for at barn som er utsatt for menneskehandel, skal få bedre beskyttelse. Disse endringene trådte i kraft 1. juni i fjor.

Det er viktig å sikre at vi har godt samarbeid om løsninger med barnevernsmyndighetene for denne gruppen i våre mottak.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

André Oktay Dahl (H) [10:15:59]: Statsråden gjettet at jeg skulle stille spørsmål, ja.

Trusselvurderingen som ble fremlagt på mandag, viser at sjansene for terrorangrep har økt, og at sikkerhetstilstanden ikke er tilfredsstillende. Spørsmålet er om vi nå står på stedet hvil, med de samme utfordringene og svakhetene som før, under og også etter 22. juli.

Evalueringen av Øvelse Oslo i 2006 påpekte utfordringer på de fleste nivå. Viktig og nødvendig informasjon nådde ikke frem, og beslutninger ble ikke videreformidlet. Manglende informasjon og samhandling resulterte i manglende handlekraft i 2006.

22. juli var preget av manglende informasjon og samhandling mellom politi og Forsvaret samt ellers i statsapparatet. Det resulterte i manglende handlekraft i 2011.

Øvelse Tyr i november 2012 viste at f.eks. fravær av gradert samband gir store konsekvenser for evnen til å fatte beslutninger. Det manglet klare linjer under øvelsen, man ledet på feil nivå, og det ble tatt avgjørelser på feil nivå. Manglende informasjon og samhandling resulterte i manglende handlekraft i 2012.

I et nylig svar til undertegnede uttaler justisministeren at selve planleggingen av Øvelse Tyr har medført bedre samvirke mellom aktørene. For å si det sånn: Også Egon Olsen pleide å si: «Jeg har en plan.» Men de fleste vet hvordan det gikk med de planene. Planer fantes det nok av i 2006, 2011 og 2012, men handlekraften til å gjennomføre planene manglet.

Evaluering fra flere øvelser viser altså at læringspunkter ikke fører til læring, kunnskap videreformidles ikke og de samme feilene begås igjen og igjen.

Spørsmålet er da: Hva er grunnen til at det tar så lang tid for regjeringen å gjøre noe med det som har blitt påpekt gjennom så mange år?

Statsråd Grete Faremo [10:17:51]: Beredskapen er bedret siden 22. juli 2011. En rekke tiltak er gjennomført, og flere skal gjennomføres.

22. juli-kommisjonens rapport innebærer en god veiledning – for oss i departementet – i hvordan vi skal systematisere dette arbeidet. Jeg vil også trekke fram den særskilte komiteen i Stortinget, som kom med 14 konkrete anbefalinger om hva vi bør sikre i oppfølgingen.

Ledelse, holdninger, kultur og samhandling har blitt påpekt som noen av de viktigste tingene å ta tak i for oss – på alle nivåer i forvaltningen. Dette gjøres i utstrakt grad – ikke bare i vår sektor – og det gjøres systematisk.

Å endre ledelsesmåter og måter å samhandle på, er noe som tar tid. Jeg vil i løpet av kort tid legge fram en melding for Stortinget om hvordan vi nå bygger et nytt Beredskaps-Norge – stein for stein. Det blir nye organisatoriske strukturer, samvirkeløsninger vi ikke har hatt tidligere og lovgivning som skal sikre både bedre samhandling og tryggere agering om noe skjer. Vi har økt øvelsesnivået, og vi fører et annerledes og tettere tilsyn. Det er fra øvelser vi lærer å agere godt når noe skjer. Det å lære fra øvelser, handlinger og kriser som finner sted, er også avgjørende for å være gode når noe skjer.

André Oktay Dahl (H) [10:19:52]: Det er jo nettopp det som var hovedpoenget i mitt spørsmål, at man ikke har lært noen ting siden 2006. Det er akkurat de samme utfordringene som påpekes i 2006, i 2011 og i 2012. Jeg synes vel egentlig svaret understreker hovedpoenget i Dagsrevyens reportasje i helgen om ansatte i departementene eller PST som fortsatt ikke har bombefilter på vinduene. Ting tar tid, for å si det mildt.

Så jeg gjentar spørsmålet: Hvorfor tar det så lang tid for denne regjeringen å ta tak i det som er påpekt i årevis, og som fortsatt er grunnproblemet? Her nevnes det en lang rekke enkelttiltak, men grunnproblemene med samhandling og informasjon var akkurat de samme i november 2012 som de var i 2006. Hvorfor tar ting så lang tid for denne regjeringen?

Statsråd Grete Faremo [10:20:42]: Jeg vil ta sterkt avstand fra at vi ikke har tatt tak i noe. Én ting er at jeg som statsråd godt tåler en slik påstand fra en opposisjonspolitiker, men det er til daglig mange tusen medarbeidere i statlige etater som jobber med å sikre en bedre beredskap, og som har gjennomført en rekke tiltak, og det gjelder alle forvaltningsnivåer.

Å påstå at vi ikke har lært noe, vil jeg også ta avstand fra; det er heller ikke riktig. At vi får oppslag, ikke minst i media, om ting som ikke fungerer godt nok, aksepterer jeg likevel.

Så kan jeg til slutt minne representanten Oktay Dahl om at det er Fornyingsdepartementet som har ansvar for sikkerhetstiltakene i departementsfellesskapet. Når det gjelder dette filteret som vi ønsker på vinduene, så har det faktisk – dessverre – blitt så etterspurt i Norge. Jeg har forhørt meg om hvordan det har påvirket leveransemulighetene, og det er forsinkelser.

Presidenten: Det blir gitt anledning til oppfølgingsspørsmål – først representanten Anders B. Werp.

Anders B. Werp (H) [10:22:03]: Statsråden sier at mye er gjort på beredskapsområdet, og at mye vil bli gjort. Så hadde vi framleggelsen av den nasjonale trusselvurderingen tidligere i uken, hvor PST-sjefen sier at sikkerhetstilstanden her i landet ikke er tilfredsstillende.

Det er 19 måneder siden 22. juli 2011. For noen få måneder siden hadde vi Øvelse Tyr, hvor evalueringsrapporten er knusende. Det påvises ikke bare forbedringspunkter, men store mangler i gjennomføringen av den forberedte og planlagte øvelsen.

Her får vi etter Høyres mening to motstridende situasjonsbeskrivelser knyttet til sikkerhets- og beredskapstilstanden i landet, ved de dokumenter jeg viser til, og med den beskrivelsen statsråden gir.

Vi er landets øverste folkevalgte forsamling, og mitt spørsmål blir da: Hvordan kan Stortinget tolke statsrådens svar?

Statsråd Grete Faremo [10:23:12]: Jeg har ikke noe å legge til når det gjelder den trusselvurderingen som er kommet fra PST. Vi skal gjøre en rekke tiltak for å forsterke både PST og det ordinære politiet, og en rekke ting er allerede gjort.

Når det gjelder Øvelse Tyr, var det klart veldig tidlig at beslutningstiden som ble brukt innen justissektoren, var for lang, og at dette må forbedres. Rutiner er allerede endret for å sikre det.

Det Tyr også var et eksempel på, var en åpen evaluering etter øvelsen, som er gjort offentlig tilgjengelig, og som selvsagt skal følges opp av ansvarlige etater. Jeg mener at økt oppmerksomhet også rundt det som gikk galt, bidrar til økt beredskap, selvsagt med den forpliktelsen som ligger på etaten til å følge opp dette.

Presidenten: Representanten Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP) [10:24:22]: Først vil jeg anbefale statsråden ikke å fordele kritikken fra denne talerstol på dem som jobber innenfor departement og direktorat. Den kritikken som kommer herfra, går til politisk ledelse, altså til statsråden. Det er ingen som kritiserer dem som jobber i embetsverket. Vi tror alle sammen at de jobber livet av seg for å sørge for god nok beredskap og sikkerhet. Situasjonen er jo den at den politiske ledelsen i regjeringen ikke tar standpunkt og gir «go»-ordrer med hensyn til det å styrke beredskap og sikkerhet.

Mitt spørsmål går på trusselvurderingen som kom på mandag. Endelig har vi fått en felles trusselvurdering, noe Fremskrittspartiet har etterlyst i flere år. Og endelig får vi også et kontraterrorsenter. Mitt spørsmål gjelder innholdet og hvem som skal jobbe i dette senteret. Jeg registrerer at regjeringen ønsker at det skal være de samme personene som i dag jobber på ulike nivå innen politi og forsvar. Er det ikke en idé å spisse kunnskap og mannskap i dette senteret istedenfor å bruke samme mannskap som vi har i dag?

Statsråd Grete Faremo [10:25:30]: Jeg er glad for at Per Sandberg anerkjenner det arbeidet regjeringen nå gjør med å få utarbeidet en felles trusselvurdering, og også etableringen av kontraterrorsenteret. Jeg tror dette er svært viktige tiltak for å sikre at vi har gode vurderinger og derfor felles grunnlag for agering. Det er analysemiljøene i PST og Etterretningstjenesten som skal jobbe i dette senteret. Det vil være personell som deltar der etter en rotasjonsordning, for å sikre at man hele tiden har friskt påfyll fra egen etat om hva som rører seg.

Vi starter i det små for å komme i gang, men dette er et senter som regjeringen ser kan ha et potensial, og som det er viktig å sikre gode rammer rundt, og vi får en rapport om hvordan en skal gå videre med dette i april.

Presidenten: Hans Olav Syversen – til siste oppfølgingsspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:26:47]: Jeg vil også stille et spørsmål knyttet til trusselvurderingen som kom, hvor det ble tegnet et bredt bilde av hvilke trusler det er snakk om, og fra hvilke miljøer disse truslene kommer i Norge. Statsråden var selv inne på at hun ikke var så glad for karakteristikker av verken tjenester eller personer som er under hennes ansvar, og det er «fair enough». Men i går kunne vi høre SVs Hallgeir Langeland komme med klare karakteristikker. Han sa rett ut at PST er for opptatt av de venstreorienterte miljøene og har en politisk slagside. Det kommer fra et regjeringsparti. Mitt spørsmål til justisministeren er: Er statsråden enig i at PST har en slik politisk slagside?

Statsråd Grete Faremo [10:27:43]: Jeg mener at det, så langt jeg er kjent med, ikke er grunnlag for å si det. Det som tjenesten har fokus på, og det som fremgår av trusselvurderingen, er voldelig ekstremisme, uansett hvor den befinner seg på en politisk skala fra høyre til venstre. Mange av disse miljøene ville jeg også være forsiktig med å plassere på en slik skala.

Det som må være viktig, er at PST agerer overfor miljøer som kan utfordre rikets sikkerhet, og at de gjør det gjennom mer effektiv forebygging – og selvsagt for å kunne avverge handlinger, om så skjer.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:28:59]: Sidan statssekretær Pål Lønseth av heilt naturlege grunnar ikkje kan stille i denne salen, går mitt spørsmål til justisministeren. Det gjeld altså asylbarna.

Me fekk jo ei stortingsmelding, «Barn på flukt», som skulle klargjere i kva grad barns beste skulle bli vektlagt mot innvandringsregulerande omsyn. I den meldinga var det altså ikkje varsla lov- eller forskriftsendringar. Sidan den gongen har vi hatt ein dom i Høgsterett. Det var eit betydeleg mindretal i Høgsterett, og det viser heilt klart at det juridiske grunnlaget ikkje er tydeleg her.

Høgsterettsdommar Bårdsen sa det endåtil slik:

«Begrunnelsen i vedtaket skaper i hvert fall betydelig tvil knyttet til om hensynet til Fs beste har blitt behandlet som så grunnleggende som barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 krever».

Statsråd Faremo sa i Dagsrevyen 30. mai 2012:

«Vi skal tydeliggjøre praksis.»

Det blei også sagt at omsynet til barnet er grunnleggjande viktig og skal bli vareteke.

Det vil altså seie at regjeringa seier dei ønsker ei praksisendring. Men så veit me at UNE har sagt at det ikkje kjem til å bli praksisendringar dersom det ikkje blir endring av forskrift eller lover.

Så mi oppsummering er følgjande: Regjeringa og Kristeleg Folkeparti ønsker ei praksisendring. UNE seier det blir inga endring om me ikkje endrar lover og forskrifter, og Høgsterett slår fast at grunnlaget er uklart.

Vil da regjeringa foreslå lov- eller forskriftsendring?

Statsråd Grete Faremo [10:31:04]: Meldingen Barn på flukt var viktig. Vi fikk da en gjennomgang av hvordan barn har det i denne vanskelige situasjonen, noe vi ikke før har invitert Stortinget til å diskutere. Jeg er veldig glad for at det ble gjort på en grundig og god måte. Regjeringen bebudet i meldingen at vi ville be UNE foreta en gjennomgang – som representanten Hareide viser til – for å tydeliggjøre praksis. I den foreløpige rapporteringen som fant sted i desember, tyder det på at denne gjennomgangen har gitt opphold til en del familier som tidligere ikke hadde fått det, men som hadde framsatt begjæring om omgjøring.

Det må ikke råde tvil om at barn som trenger beskyttelse i Norge, får det. Det vi snakker om, er spørsmålet om familier som ikke har et beskyttelsesbehov, og hvor det heller ikke tidligere har vært ansett å foreligge andre grunner for opphold i Norge. Spørsmålet er om de likevel skal få det. I vurderingen av disse sakene, både før og nå, er hensynet til barns beste grunnleggende når Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda vurderer om barn skal gis opphold i Norge. Det er slik at barns tilknytning da skal tillegges særlig vekt. I disse sakene er det maktpåliggende å sikre en rask avgjørelse. Det er også noe av bakgrunnen for at den saksbehandlingstiden som gjør seg gjeldende, i både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, bør gå ytterligere ned. Per i dag er den på mellom ett og et halvt og to år totalt.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:33:11]: Eg takkar for svaret. Eg er glad for at statsråden i sitt svar seier at det skal bli lagt særleg vekt på barnas tilknyting. Men det me opplever, er jo at dette er barn som har budd fem, seks, sju eller åtte år i Noreg. Deira tilhøyrsle er jo Noreg, ja, nokre av dei har ikkje budd i andre land enn Noreg. Da er det viktig at me reelt får ei endring av praksis. Det eg har utfordringar med å sjå, er korleis me skal få den endringa når UNE, som behandlar denne typen saker, ikkje leiter etter signal i stortingsmeldingar, men held seg til lover og forskrifter på dette området.

Så eg vil gjenta spørsmålet mitt: Viss det er slik at regjeringa er einig i at me treng ein forbetra praksis for å vareta barns beste, vil ein da for å få til ei endring endre forskrifter eller lover, sånn som UNE seier er nødvendig?

Statsråd Grete Faremo [10:34:17]: Slik representanten Hareide stiller spørsmålet, blir det et spørsmål om hensynet til barns beste skal gis avgjørende betydning for om familien får opphold i Norge i konkrete saker – uansett. Da er det slik at det har verken denne eller tidligere regjeringer sagt ja til. Heller ikke den regjeringen Hareide selv var medlem av, valgte å si at det avgjørende ordet i noen saker må ligge hos barn eller barnefamilier. Dette er svært vanskelige saker, og det å være forutsigbar og tydelig tror jeg ikke minst er viktig av hensyn til familiene. Dette handler ikke om at problemet er løst om man flytter gjerdestolpen et lite steg i den ene eller andre retningen.

Presidenten: Da blir det fire oppfølgingsspørsmål – først representanten Dagrun Eriksen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:35:33]: Jeg blir utrolig stolt når jeg ser det store engasjementet i det norske folk rundt disse barna. Dette berører, for dette er barn som er født her, det er barn som er oppvokst her, og det er barn som har skolekamerater her og hører til i landet vårt. Så sitter disse skolekameratene, familiene og barna det gjelder, og hører representanter fra regjeringen si i den offentlige debatten at vi ikke kan løse opp i dette: Vi må være forsiktige. Vi kan ikke la det bli en ordning som fører til at barn blir brukt av familier – blir skjøvet foran – i håp om å få opphold.

Ser statsråden at denne type uttalelser fører til at barn må ta ansvaret for foreldres valg? Eller ser statsråden at denne type uttalelser ikke bør komme, og at barns beste og hensynet til barn – også asylsøkerbarn – er slik at de ikke skal måtte ta ansvar for foreldre, men at det er deres situasjon som skal ligge til grunn?

Statsråd Grete Faremo [10:36:43]: Jeg har ansvaret for å følge opp den utlendingspolitikken som er vedtatt i denne sal, og jeg opplever at det er helt avgjørende viktig at ikke statsråden abdiserer når vi står overfor vanskelige enkeltsaker. Vi har også valgt å legge avgjørelsesmyndigheten i enkeltsakene til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. At det er enkeltsaker som berører oss sterkt, legger jeg likevel ikke skjul på. Nettopp når det stormer som verst, er det viktig at vi ikke legger ut forventninger som vi ikke kan oppfylle. Da er det også viktig å ta inn over seg at verdens mangfoldighet er slik at vi ikke kan utelukke at noen av de virkemidlene vi står i risiko for å ta i bruk, øker risikoen nettopp for at vi legger nye fristelser til foreldre som sterkt ønsker opphold her.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP) [10:37:58]: La meg først få si at jeg synes det er interessant at de partiene som faktisk innehar ansvaret for at det sitter så mange barn i asylmottak, er de som også er mest kritisk til systemet de har lagt opp. Da tenker jeg på Kristelig Folkeparti og Venstre. Selvfølgelig er det slik at forvaltningen vår skal følge lov og forskrift.

Mitt spørsmål til statsråden går på at dette er en problemstilling som dukker opp med jevne mellomrom, og hvis det går an å si det kort: Hva er det som har gått galt? Hva er det som har gått galt med norsk asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk når vi registrerer noe så inhumant som at barn sitter i norske asylmottak i sju, åtte, ni år? Hva er der som har gått galt gjennom de vedtak som er gjort fra 2001 – med støtte fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet, som har sørget for at vi er i denne situasjonen?

Statsråd Grete Faremo [10:39:05]: Representanten refererte til enkeltsaker. La meg understreke: Jeg synes ikke det er galt, tvert imot synes jeg det er meget bra at det er et sterkt engasjement på asylområdet. Ikke minst engasjementet i enkeltsaker tror jeg er uttrykk for solidaritet og et ønske om å hjelpe. Det ligger en forutsetning i norsk innvandringspolitikk om at asylsøkere som får avslag, skal returnere til sine hjemland frivillig. Det er en del som har motsatt seg det, og det har vi diskutert i denne spørretimen tidligere. Det kan selvsagt resultere i uttransportering med tvang eller gjennom oppmuntring i frivillig retur. Så er det også store utfordringer knyttet til bosetting. Vi mangler rett og slett plasser for bosetting i kommunene.

Presidenten: Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Helleland (H) [10:40:22]: Det er jo ikke lenge siden Stortinget behandlet denne barn på flukt-meldingen, og det var et bredt flertall på Stortinget som var enige om så å si alle forslag regjeringen kom med. Det var et mindretall som hadde et eget forslag om å gjøre noe med forskriftsendring, men ellers var det en bred enighet om at en nå skulle legge større vekt på barns beste, ta utgangspunkt i barnet som individ og gi det en individuell behandling. Det står også i meldingen – og det har jeg lyst til å utfordre statsråden på – at når det har gått et år siden meldingen ble lagt fram, skal UDI og UNE «redegjøre for sin praksis i saker med lengeværende barn».

Vil statsråden da komme tilbake til Stortinget med en ny sak? Vil statsråden da vurdere forskriftsendring, eller vil statsråden vurdere å gi muligheten for å instruere Utlendingsnemnda, noe Høyre har foreslått flere ganger, og som regjeringen har motsatt seg?

Statsråd Grete Faremo [10:41:22]: Det er riktig som representanten Helleland peker på, at denne tydeliggjøringen av praksis vil bli evaluert innen juni 2013, og at vi selvsagt vil gå igjennom den evalueringen og finne en hensiktsmessig måte å følge dette opp på, også – om nødvendig – overfor Stortinget.

Som jeg viste til, har vi fått en foreløpig rapport i desember, og det vitner om at Utlendingsnemnda har tatt denne meldingen på alvor. De har gått igjennom en rekke saker siden juni i fjor, og jeg anser det som svært viktig å få den fulle gjennomgangen som evalueringen vil gi oss.

Presidenten: Trine Skei Grande – til siste oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:42:34]: Vi har tidligere snakket om opposisjonen på plenen. I går opplevde vi også opposisjonen i rettssalen.

Jeg skal ikke spørre om hvorvidt justisministeren har noen mening om at kommunalkomiteens leder protesterer mot de lovene vedkommende selv har vært med på å vedta i denne salen, men jeg har lyst til å spørre om begrepsbruken når det gjelder det man gjør med disse barna. Man bruker ordet «retur» når det er snakk om barn som har levd snart ti år i Norge – og når de ti årene er de ti årene de faktisk har levd. Kan man bruke det juridiske begrepet «retur» om folk som skal sendes til et land de aldri har vært i? Ville ikke det riktige ordet her være «deportering», som betyr å sende folk til land de aldri har vært i og aldri hatt tilknytning til?

Statsråd Grete Faremo [10:43:27]: Jeg føler at denne diskusjonen har vært tatt grundig også her i salen ved at utlendingsloven nylig er behandlet og endret fra 2010. Når en asylsøker har fått avslag på sin søknad om opphold, er forutsetningen for opphold i Norge ikke til stede, og retur må tvert imot skje.

Hensynet til barnet er grunnleggende når UDI og UNE vurderer om barn skal gis opphold i Norge. Det er slik at barns tilknytning skal tillegges særlig vekt, men – som vi tidligere har vært inne på – det er ikke slik at hensynet kan gis avgjørende vekt i alle disse sakene, og de må behandles individuelt.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:44:49]: Til forsvarsministeren: På måndag blei Afghanistan-undersøkinga lagt fram, og ho viser at 13 pst. av soldatane, tilsvarande 940 soldatar, trur at dei har tatt eitt eller fleire liv i Afghanistan. Kor mange liv det blir, er vanskeleg å rekne ut nøyaktig, men eg trur ikkje Bergens Tidende bommar når dei har overskrifta at norske soldatar, på vegner av storting og regjering, «Har tatt tusenvis av afghanske liv».

Det det sjølvsagt viser, det det bekreftar, er at det er ein blodig krig vi har sendt våre ungdomar til. Undersøkinga viser tilsynelatande at dei ungdomane som er sende ned der, taklar dette bra. 7 pst. slit etter fire år. Ei tilsvarande dansk undersøking viste at 17 pst. av danske Afghanistan-veteranar sleit.

Så er spørsmålet om norske soldatar er to og ein halv gong så robuste som danske soldatar, eller om det er noko i denne undersøkinga som ikkje er heilt korrekt.

No har eg dessverre fått fleire tilbakemeldingar på at mange har vegra seg mot denne undersøkinga på grunn av at ein er redd for å bli identifisert. Det er innleiingsvis ei omfattande spørsmålsstilling om alder, grad, kor lenge ein var i Afghanistan, kva for andre operasjonar ein har vore med på osv., som gjer at det er mange som har vore redde for å bli identifiserte. 50 pst. av dei som svarar, er framleis tilsette i Forsvaret, og det er ikkje nødvendigvis sikkert at dersom det er nokon som slit med alkoholproblem og dei blir spurde av sin arbeidsgjevar om kor mykje dei drikk, vil alle svare korrekt.

Spørsmålet mitt til forsvarsministeren er: Kva tenkjer statsråden om at det er mange som har vegra seg mot å svare? Korleis trur statsråden dette har påverka resultata i undersøkinga?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:46:55]: Den Afghanistan-undersøkelsen er jo gjort for å se på hvordan helsetilstanden, særlig den psykiske helsen, er hos veteraner som har vært i Afghanistan. Det er en anonymisert undersøkelse, og det har vært lagt stor vekt på å ivareta den enkeltes anonymitet.

Når det gjelder svarprosenten, er jo den veldig høy. I forhold til mange andre undersøkelser som man gjør, er det langt over 50 pst. som har svart. Det er veldig bra. Det som også er positivt her, er at Forsvarets sanitet også har gjort en undersøkelse med tanke på dem som ikke har besvart – for man kunne jo frykte at de som ikke har besvart denne undersøkelsen, kanskje ikke ville svare fordi de hadde problemer de slet med, og som de ikke ville vedkjenne seg. Men her har de altså kommet til at denne grundige undersøkelsen er en representativ undersøkelse.

Det er jo da viktig at vi tar resultatene av denne undersøkelsen både alvorlig og til etterretning, og at vi gjør noe med det vi kan gjøre noe med, videre. Og da er spesielt det som Hagesæter tar opp, om f.eks. alkoholbruk, noe som man kan følge opp.

Så har jeg lyst til å understreke at det er noe som man blir spurt om også i andre stillinger i Forsvaret, nemlig forholdet til alkohol. Det er jo først og fremst fordi det er viktig at den enkelte blir bevisst sitt eget forbruk, og også vet når man er i faresonen og gjør noe med det, enten selv eller ved hjelp av andre.

Presidenten: Gjermund Hagesæter – til oppfølgingsspørsmål.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:48:51]: Eg sit igjen med det same inntrykket som då eg las Afghanistan-undersøkinga, når eg høyrer svaret frå forsvarsministeren om at regjeringa er meir opptatt av å halde ein flott fasade ut enn å gå i djupna på dei utfordringane, dei problema, vi står overfor. Det viktige er at vi gir dei som slit, eit tilfredsstillande tilbod når dei kjem tilbake, men då er det sjølvsagt viktig at vi går i djupna på dei problemstillingane som ein står overfor.

Det er også ting her som er utelatne. Blant anna har ein ikkje gått inn på talet på sjølvmord. Det er fleire som har døydd etter at dei har kome tilbake frå Afghanistan enn dei som døydde i Afghanistan. Det føler eg vi må gå i djupna på. Så mitt tilleggsspørsmål til statsråden er: Er statsråden einig i at vi må få ei riktig verkelegheitsforståing av desse problema for at vi skal gi det rette tilbodet til den gruppa som slit?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:50:00]: Vi hadde ikke satt i gang denne store undersøkelsen hvis ikke vi var interessert i resultatene. Det er jo nettopp derfor vi har gjort det. Det er stilt så mange spørsmål om helsetilstand og om de bakenforliggende årsaker – som også representanten Hagesæter selv har vært inne på – nettopp for å forstå hvordan og hvorfor noen blir syke. Vi må også gjøre videre undersøkelser relatert til dette.

Jeg kan forsikre om at dette dreier seg ikke om en flott fasade, dette dreier seg om at vi som samfunn skal være i stand til å gi våre veteraner det tilbudet de har rett og krav på, og det som er viktig for at de også skal fungere godt i samfunnet videre. Heldigvis viser også undersøkelsen at mange har et godt liv – de aller, aller fleste. Noen sliter, det må vi gjøre noe med. Når det gjelder selvmord, har vi sagt at vi kommer tilbake til det. Det blir offentliggjort like over påske.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Jan Arild Ellingsen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:51:15]: Jeg ønsker å følge opp det Hagesæter var inne på til slutt, nemlig selvmord. Jeg registrerer at statsråden sier hun skal komme tilbake til det, men jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at man ikke tar det med i en såpass brei tilnærming som man har i denne undersøkelsen. Når man ser på andre land, som f.eks. USA, ser man noen tall som er nesten umulig å forstå i norsk kontekst – det at så mange velger å ta livet sitt etter denne type tjeneste. Jeg hadde egentlig forventet at en åpen og ærlig oppmerksomhet på det skulle være en del av denne rapporten. Det som jeg likevel ønsker å utfordre statsråden på, er at hun sier det er mange som har svart, og at hun i utgangspunktet er fornøyd. Hun sier også at de tallene som ligger der, er representative.

Betyr det da at statsråden ikke er bekymret for den store andelen som faktisk ikke har svart på undersøkelsen – fordi hun mener at de tallene som allerede finnes, er representative.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:52:05]: Når det gjelder dette med antall selvmord: Dette er en spørreundersøkelse av veteraner som har vært i Afghanistan. Vi vet at 27 av disse veteranene er døde. Vi vet at ti av dem er drept i Afghanistan, og vi vet at 17 senere er døde av andre årsaker.

Det skal gjøres en undersøkelse for å sammenligne Forsvarets helseregister med Dødsårsaksregisteret. Da vil vi få svar. Samtidig er det ikke like lett for Forsvaret i denne sammenheng å offentliggjøre disse dataene, fordi det dreier seg om så få, og man kan komme til ikke å ivareta den anonymitet de har krav på. Det vil vi se på, men dette vil bli offentliggjort etter påske. Da vil vi ha gjort de videre undersøkelsene.

Presidenten: Ivar Kristiansen – til oppfølgingsspørsmål.

Ivar Kristiansen (H) [10:53:19]: Det finnes en overveldende dokumentasjon på hva slags type senskader man snakker om i dette tilfellet. Undersøkelsen viser vel at vi opererer med et tall på rundt 500 enkeltindivider som sammen med sine familier har fått akutte skader. De har senskader, primært fra Afghanistan, men også fra Libanon og fra Kosovo. Hovedproblemet i denne sammenhengen er at de som er satt til å ivareta oppfølgingen – altså det offentlige hjelpeapparatet med de offentlige institusjonene Nav, Statens Pensjonskasse, spesialisthelsetjenesten, osv. – fortsatt oppleves som en mur av problemer for disse 500 enkeltindividene og for disse 500 familiene.

Hva gjør statsråden konkret for å gripe fatt i disse offentlige vesenene som er satt til å gjennomføre oppfølgingstjenestene?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:54:25]: Vi har så mange tiltak at det ville ikke være mulig å svare på ett minutt, men jeg skal begynne, for representanten tar opp spørsmål som jeg har vært veldig opptatt av, og som jeg også jobbet mye med i min forrige periode som statsråd.

Det er slik at ingen av oss er fornøyd før alle opplever at de får den hjelpen de trenger. Dette er en undersøkelse av veteraner som har vært i Afghanistan – det som var hovedspørsmålet. Vi vet at mange sliter i forbindelse med at de har vært f.eks. i Libanon. Det som er interessant med denne undersøkelsen, er også å se hvordan resultatet av den nye praksis – det man gjør på forhånd av forberedelser til tjeneste, oppfølging underveis og oppfølging etterpå – har påvirket. Det kan tyde på at det har påvirket i positiv retning.

Vi vet at mange likevel sliter, og dem må vi som samfunn være beredt til å bistå. Det gjør vi, det har vi gjort, (presidenten klubber) og så skal vi bli enda bedre for å få enda mer … (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Trine Skei Grande – til siste oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:55:53]: Alt tilsier at dette blir utfordringer vi kommer til å møte framover også. Alt tilsier at det norske forsvaret kommer til å ha opplevelser fra utenlandsoppdrag også i tida framover. De aller fleste møter helsevesenet i førstelinjetjenesten, altså hos sin primærlege – fastlegen. Noen kan få problemer 10–15–20 år etter at man har opplevd det man har opplevd.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan skal førstelinjetjenesten – fastleger og alle de som møter disse personene når de kommer til legen med de første problemene sine – kunne identifisere hva problemene er og kunne rettlede dem i systemet? Hvordan kan man sørge for at fastlegen har denne kompetansen, når det er slik at de aller fleste kommuner – når Venstre har sjekket – ikke en gang vet hvor mange tidligere soldater de har i egen befolkning?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:56:55]: Det er totalt sett ganske mange som har vært i utenlandstjeneste i løpet av flere tiår, så dette dreier seg om en stor del av befolkningen.

Når det gjelder hvor lenge etterpå en sykdom kan dukke opp, vet vi, som Trine Skei Grande sier, at det kan skje lenge etterpå. Det som også psykiaterne sier, jeg må også forholde meg til dem, er at jo bedre man er til å ta dette med en gang – altså både før, under og etter – jo mindre sannsynlig er det at sykdom vil dukke opp senere. Likevel må vi være forberedt på det.

Det vi rent konkret har gjort, er at helsevesenet har fått til en opplæring som går fra de regionale sentrene for vold og traumatisk stress ut til primærhelsetjenesten. Vi ser at det tar tid å få ut den kompetansen, og alle nivå kan ikke ha all kompetanse. I tillegg er Forsvarets sanitet veldig opptatt av å ha den dialogen med fastlegene og bistå dersom noen har behov for det.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:58:20]: Under Øvelse Gemini i slutten av mai 2012 ble det gjort erfaringer med utkastet til ny instruks for Forsvarets bistand til politiet. Helgeland politidistrikt erfarte at det var vanskelig å leve opp til forventede detaljeringskrav. Det var lang saksbehandlingstid, kompleksitet i forhold til kommunikasjonsmidler og uoversiktlighet med hensyn til oppfølging.

22. juni i fjor ble ny bistandsinstruks vedtatt av regjeringa. Under Stortingets åpning 2. oktober i fjor ble politiets anmodning av helikopterbistand fra Forsvaret stoppet av en statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet. Politiet ba om bistand fra Forsvaret på grunn av en terrortrussel mot Stortinget.

Den 31. oktober 2012 var det igjen klart for øvelse. Mantraet til Øvelse Tyr ble spisset. Bevisstgjøring på å vise «evne og vilje til handling på tvers av beredskapsetater til samfunnets beste» ble understreket på alle nivåer.

Politiets beredskapstropp ba nok en gang om Forsvarets helikoptre. Evalueringen viser at de denne gangen fikk ja, men at det tok mellom 3 og 18 timer fra anmodningen ble mottatt i Politidirektoratet til beskjed gikk tilbake til anmodende politimester. Jeg leser fra evalueringen av Øvelse Tyr:

«Revidert Bistandsinstruks skulle tilrettelegge for å kunne øke tempoet i prosessene – uten at bedret effekt kan påvises. Erfaringene etter øvelse TYR 2012 synes å være at evnen til å levere i rett tid – og med rett innhold – ikke er nevneverdig bedre.»

Videre:

«Dagens krav fra politisk ledelse (JD og FD) om en høy grad av konkretisering på hvor og hvordan Forsvarets ressurser skal brukes under bistand til politiet er uhensiktsmessig. (…) Dette vil kunne skape uklarheter og forsinkelser i bistanden.»

Er forsvarsministeren fornøyd med måten Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet håndterer bistandsanmodningen i disse kritiske situasjonene?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:00:28]: Det er klart jeg ikke er fornøyd hvis det går for lang tid til behandling av denne type assistanse. Jeg kan egentlig bare fortelle hvordan vi behandler denne type anmodning i Forsvaret.

Det er slik at hvis politiet ser at det er behov for helikopterstøtte, går det – parallelt med at anmodningen kommer inn til departementet, til politisk ledelse – en uformell henvendelse, f.eks. til helikoptermiljøet på Rygge, som dette kanskje gjelder, og så setter man i gang og vet at man kan bli brukt. Det skjedde i forbindelse med Stortingets åpning. I Forsvarsdepartementet bruker vi ikke lang tid på å behandle denne type søknad, men noen ganger må man også gjøre en juridisk vurdering av den bistanden det blir spurt om. Det tror jeg samfunnet totalt sett er avhengig av, uten at det skal gå mange timer i den forbindelse. Så blir det klarert politisk, og det er ikke noe byråkrati. Det kan jeg forsikre om. Det er en meget rask avklaring i løpet av et par minutter.

Når det gjelder Justisdepartementet og deres behandling av en slik anmodning, mener jeg det er riktig at justisministeren svarer på det. Men hele hensikten med at vi skal kunne gi bistand til politiet, er jo at man skal kunne bruke samfunnets samlede ressurser. Det vil ikke være mulig i et land som Norge å ha alt på ett sted. Men så må vi bli bedre på å gi den bistanden på en måte som virkelig kommer samfunnet til gode når det er behov for det.

Presidenten: Ine M. Eriksen Søreide – til oppfølgingsspørsmål.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:02:24]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til justis- og beredskapsministeren.

Grete Faremo sa i svaret til André Oktay Dahl at vi må lære av øvelser, handlinger og kriser som finner sted, og at det er avgjørende. Erfaringen med evalueringen av øvelsen i Oslo i 2006 var altså at det var mangelfulle ordrer med tanke på bistandsanmodninger, og de kom også svært sent. Det tok fire timer fra bistandsanmodningen ble sendt av Oslo politidistrikt til Forsvarsdepartementet fikk bistandsanmodningen.

Nå skriver vi altså 2013, og det er nettopp blitt gjennomført en stor øvelse hvor det altså tok mellom 3 og 18 timer før bistandsanmodningene kom fram. Vi hører forsvarsministeren si at det ikke er noe byråkrati, men at dette går på et par minutter. Spørsmålet mitt er da: Hvorfor tar det så lang tid? Hvor er proppen i systemet?

Statsråd Grete Faremo [11:03:19]: Noen av de hensynene som representanten Eriksen Søreide har regnet opp, er bakgrunnen for at vi både har effektivisert bistandsinstruksen og øvd på den. Vi har vært tydelige på at beslutningssystemene på justissiden ikke er tilfredsstillende. Dette jobber vi mye med å få til bedre. Nye rutiner er på plass. Det kan ikke være slik at systemet ikke fungerer når vi trenger det. Det er regnet opp en rekke oppgaver som er politiets ansvar å løse, og sikkerheten har – f.eks. 2. oktober i fjor – vært godt ivaretatt, men når det er vårt ansvar å vurdere når det er rett å anmode om håndhevelsesbistand, må vi sikre at rutinene fungerer som de skal.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Peter Skovholt Gitmark.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:04:34]: Spørsmålet går til statsråden som ved min side står.

Det har ikke manglet på øvelser den siste tiden. Det det har manglet på, er læring fra øvelsene, og Øvelse Tyr viser at bildet som tegnes, spesielt av justis- og beredskapsministeren, er vesentlig forskjellig fra virkeligheten og det statsråden sier. Tilbake til evalueringen av Øvelse Tyr:

«Revidert Bistandsinstruks skulle tilrettelegge for å kunne øke tempoet i prosessene – uten at bedret effekt kan påvises.»

Forsvarsministeren er tydelig på at Forsvarsdepartementet bruker noen minutter på å håndtere en bistandsanmodning. Spørsmålet går derfor entydig til justis- og beredskapsministeren: Lever hun godt med de evalueringer vi nå har sett av de ulike øvelsene? Hvorfor klarer Justis- og beredskapsdepartementet å bruke 3 til 18 timer når andre kan bruke minutter?

Statsråd Grete Faremo [11:05:39]: Jeg er veldig glad for den grundige evalueringen som er gjort av Øvelse Tyr. Det ble satt opp et eget evalueringsteam på Politihøgskolen, og evalueringsrapporten er gjort offentlig tilgjengelig. Jeg skjønner at den er grundig lest også her i Stortinget, og det er bra, for nettopp det å lære bedre av øvelser, ta evalueringene på alvor og endre adferd har vært mitt sentrale budskap. Beslutningssystemene for anmodning om håndhevelsesbistand har ikke vært gode nok. Vi må få dette bedre til, og vi jobber hardt både med rutiner og gjennom øvelser for å få det til. Jeg har også vært åpen på at vi må være villige til å vurdere om vi kan hente inspirasjon fra f.eks. den svenske løsningen, selv om de konstitusjonelt har en annen ordning enn det vi har her i Norge.

Presidenten: Jan Arild Ellingsen – til oppfølgingsspørsmål. Det er kanskje til forsvarsministeren?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [11:06:48]: Det er helt riktig. Spørsmålet går til forsvarsministeren, så vi har stolleken i gang her.

Som andre har referert til, så hadde vi altså en situasjon under Stortingets åpning der en statssekretær avviste behovet som ble påpekt av politiet. Samtidig hadde vi en situasjon for ikke lenge siden der Forsvaret bisto for å forhindre et mulig ransanslag i Stavanger. I etterkant av det har jeg sett at folk med vesentlig større juridisk kompetanse enn jeg selv har, har stilt spørsmål ved om vi nå er i ferd med å bryte Grunnloven, om hvor langt Forsvaret kan gå i å operere inn mot den sivile delen av den norske befolkningen.

Mitt spørsmål til forsvarsministeren er ganske enkelt: Er forsvarsministeren hundre prosent sikker på at vi er på den rette siden av Grunnloven når det gjelder å bruke Forsvaret mot den sivile delen av den norske befolkningen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:07:42]: Jeg er veldig glad for at jeg fikk det spørsmålet, for det gjør at jeg kan få oppklart en ting, også overfor justisministeren.

Jeg sa at når anmodningen om bistand kommer til Forsvarsdepartementet, gjøres det en juridisk vurdering. Den tar ikke nødvendigvis minutter, det er prosessen opp til politisk ledelse som tar minutter. Men det gjøres selvfølgelig en juridisk vurdering, og nettopp derfor sa jeg i sted at det er viktig å gjøre det. Når det gjelder bistandsinstruksen, har den blitt revidert, som justisministeren nevnte. Vi er også i gang med et lovarbeid med hensyn til å lovfeste den. Vi mener helt klart, og vi har hatt mange gjennomganger av det, at den er helt i tråd med Grunnloven. Man skal vite når man gir bistand, man skal vite hvordan man gir bistand, og man skal vite at den bistanden er med politiet i førersetet. Vi mener at den er innenfor loven, men vi gjør likevel et lovarbeid i den forbindelse.

Presidenten: Knut Arild Hareide – til siste oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:08:52]: Mitt spørsmål går til justis- og beredskapsministeren, men det er i tråd med det som representanten Ellingsen stilte spørsmål om.

Det har jo no kome fram at ein er usikker på bistandsinstruksens lovmessige grunnlag i Grunnlova. Den særskilde komiteen var veldig opptatt av at vi må få eit tettare og betre samarbeid mellom politi og forsvar. Samtidig hugsar vi òg godt dåverande forsvarsminister Barth Eides grundige utgreiing i høyringa til komiteen, der nettopp det juridiske grunnlaget blei omtalt. Dette må vere heilt klart, for det jo handlar om bruk av militær makt mot sivile borgarar.

Spørsmålet mitt er veldig enkelt: Kan justisministeren slå fast at òg den nye bistandsinstruksen – og då tenkjer eg på heile instruksen – er fullt og heilt i tråd med vår eiga grunnlov?

Statsråd Grete Faremo [11:09:56]: Ja, dette er utredet på grundig vis også i Justis- og beredskapsdepartementet, så jeg har ikke noe å legge til det som forsvarsministeren redegjorde for. Når det likevel er tatt initiativ til et lovarbeid, støtter jeg det, for vi trenger trygge rammer rundt bistand fra Forsvaret når politiet anmoder om det. Det var også et av mine hovedanliggender allerede i redegjørelsen til Stortinget 10. november 2011, da som forsvarsminister. Vi har ulike bistandsløsninger fra Forsvaret som er lovhjemlet allerede i dag. Kystvakten er et godt eksempel, og vi har daglig glede av at Forsvaret opererer våre redningshelikoptre. Det er likevel de alvorlige situasjonene, hadde jeg nær sagt, som vi finner det riktig å gi nytt lovgrunnlag for.

Presidenten: Sak nr. 1 er da ferdigbehandlet.