Per-Kristian Foss (H) [12:02:14]: (ordfører for saken): Det forrige stortings presidentskap oppnevnte den 18. juni 2009 et utvalg som skulle foreslå en begrenset revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling. Tidligere stortingsrepresentant Inge Lønning ble leder i utvalget.

La meg understreke at selv om det er omtalt i mandatet til utvalget at dette er i anledning Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, er det i mandatet veldig tydelig at det er det å styrke menneskerettighetenes stilling i Grunnloven som er den avgjørende bakgrunnen for oppnevnelsen av utvalget. Det er det viktig å understreke fordi en del i det fagjuridiske miljøet har påpekt at det å feire 200-årsjubileum for Grunnloven i seg selv ikke er noen god begrunnelse for å endre Grunnloven. Det er jeg enig i. Det er ikke en feiring, men det er en erkjennelse av at mye mangler i Grunnloven. Men dette er ikke et ledd i feiringen. Det nye storting står i neste periodes tre første år fritt til å vedta det som foreligger av ulike varianter.

Det var et bredt sammensatt utvalg. Alle partier har foreslått representanter i utvalget, og utvalget leverte sin rapport i januar 2012. Deretter ble rapporten offentliggjort, selvfølgelig. I Dokument nr. 16 for 2011–2012 er det redegjort for forslagene, og rapporten ble av presidentskapet oversendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen for behandling. Denne gangen ikke for å avgi innstilling, naturlig nok, fordi man kan ikke avgi innstilling til grunnlovsforslag, det må det grunnlovsforslag til, undertegnet av representanter, men for å foreta en behandling av rapporten som favnet bredest mulig ved å invitere til en bred høring. Det har vært hovedformålet med arbeidet i komiteen. Det har vært gjennomført en bred høring, som det står redegjort for i innstillingen.

La meg si det slik at grunnlovsforslag aldri har hatt noen bred folkelig appell. Hvis du ser tilbake i tid på de gangene hvor Grunnloven har blitt revidert, og det gjelder ca. to tredjedeler av dagens grunnlovsbestemmelser, har det sjelden vært noe folkekrav om det, men det er faktisk en av hovedoppgavene for parlamentet, Stortinget, å foreta jevnlige revisjoner.

Noen ganger har grunnlovsbestemmelser vakt politisk debatt, ikke minst i forbindelse med våre avstemminger om medlemskap i EEC og EU, Den europeiske union, men da har det mer vært saken og ikke Grunnloven som har vakt debatt. Det var bakgrunnen for at vi inviterte til en bredest mulig høring. Og la meg si det sånn, hele det juridiske miljøet, i både Oslo og Bergen og resten av landet, engasjerte seg ganske sterkt ved skriftlige henvendelser, og det ble arrangert seminarer hvor komiteens medlemmer deltok. Det var en debatt over flere måneder.

På denne bakgrunn ble det fremmet grunnlovsforslag av medlemmer av kontroll- og konstitusjonskomiteen, og jeg understreker medlemmer, med ulike alternativer. På den måten har man søkt å tilrettelegge for at det neste storting kan stå mest mulig fritt til å behandle de forslag som foreligger. Da har jeg lyst til å legge til at det betyr nok at det er fremmet forslag her som man ikke nødvendigvis personlig ivrer for og står bak, men som er ment å gi det neste storting, som har beslutningsmyndighet når det gjelder disse forslagene, en mulighet for å se på ulike alternativer – og det foreligger ulike alternativer. Jeg tror nesten ikke det er ett av de faglig kvalifiserte innspill vi har fått, som ikke er hensyntatt i denne sammenheng ved at deres alternativer er lagt til de forslag som er fremmet fra Lønning-utvalget.

Jeg minner om at Lønning-utvalget jobbet i nesten to år basert på betydelig politisk og faglig juridisk innsikt. Sjelden har vi vel sett en forberedelse av grunnlovsforslag som har vært mer omfattende og mer grundig faglig og politisk enn denne prosessen.

Jeg synes vi skal sende en takk til det foregående presidentskap, gjerne ved den tidligere stortingspresident Jagland, for initiativet til denne grundige behandling. For skal vi være ærlige, og det skal man fra denne talerstol, er det ikke alltid at grunnlovsforslag er de forslagene som forberedes lengst og mest, selv om de er viktige nok. Denne prosessen har vært annerledes. Den har skilt seg ut ved at den har søkt å komme frem til bredest mulig forslag. Det foreligger faktisk en innstilling fra Lønning-utvalget med usedvanlig få dissenser.

Etter min oppfatning er Grunnloven et verdidokument, som både skal avspeile grunnleggende verdier i et samfunn og rettigheter i et samfunn. Leser man dagens grunnlov, er, som jeg sa tidligere, ca. to tredjedeler av bestemmelsene forandret, så Grunnloven har vært gjenstand for en gradvis forandring opp igjennom mange år. En stortingsperiode uten endringer i Grunnloven hører til unntakene – altså uten behandling av grunnlovsforslag som blir vedtatt.

Dagens samfunn er et annet enn det var i 1814, og det er et annet enn det var i 1948. Hvorfor velger jeg 1948? Jo, det var året da FNs verdenserklæring om menneskelige rettigheter ble vedtatt. Det har skjedd også ganske store endringer etter den tiden.

Jeg har lyst til å sitere fra komiteens innstilling, side 7 – og det er ingen uenighet om dette:

«De viktigste samfunnsendringene er den økonomiske og teknologiske utvikling, fremveksten av velferdssamfunnet, utdanningseksplosjonen, enighet om at det skal være like muligheter for kvinner og menn, økt forståelse for barns rettigheter, og en økning i antall nordmenn med annen etnisk, språklig, religiøs og kulturell bakgrunn. Denne flerkulturelle og moderne velferdsstaten bør derfor gjenspeiles i Grunnlovens rettighetsbestemmelser, uten at en slik tilpasning til dagens samfunnsutvikling overskygger de grunnleggende sivile og politiske rettigheter som Grunnloven har vært bærer av siden 1814.»

Dette synes jeg på mange måter også svarer på spørsmålet: Er rene velferdsrettigheter riktig å plassere i Grunnloven? Til det vil jeg si at dette ikke er noe nytt. Dagens grunnlov inneholder også slike prinsipielle bestemmelser om retten til arbeid, retten til utkomme av arbeid, retten til et sunt og godt miljø osv.

Jeg minner om at rettighetene jo også må være utformet prinsipielt. Det er altså ingen ting i rettigheter om f.eks. rett til utdanning, rett til helse, rett til tilfredsstillende levestandard og sosial trygghet som sier noe om de politiske beslutningene om hvilke rettigheter, hvor omfattende de skal være, hvilke satser som skal legges til grunn osv. Men det gir en ramme, og det gir en tolkningsmulighet. I dette ligger det også en fare enkelte har sett, i den såkalte rettsliggjøring. Skal vi ha grunnlovsbestemmelser – eller, mer generelt, skal vi ha et samfunn som sørger for at den enkeltes rettigheter styrer politikken, eller skal politikken styre rettighetene? Det er et interessant og grunnleggende spørsmål. Jeg tror ikke at Grunnloven er det som egentlig skaper skillet når det gjelder rettsliggjøringen i et samfunn. Jeg ser faren for at en for sterk rettsliggjøring kan gjøre politikken mindre viktig. Der er trekk f.eks. i det amerikanske samfunn som jeg synes kan minne om dette – ulikt vårt eget samfunn. Men rettsliggjøring i denne forbindelse tror jeg er en avsporing av debatten. Derfor har jeg til slutt lyst til å sitere fra en kronikk som tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland skrev i Aftenposten den 7. mars i år, og jeg slutter meg til disse synspunkter om rettsliggjøring. Han siterer faktisk en uttalelse fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, og det er en stor ære, vil jeg si, å bli sitert med sikte på svekke folkestyret. Jagland skrev følgende:

«Det er velkjent at regjering og statsapparat ser på dette som en fare. Men det forbauser meg at man på Stortinget ikke oppfatter sin rolle annerledes. Et demokrati må ha motmakt som kan kontrollere og balansere et ofte byråkratisk statsapparat. Stortingets rolle er å etablere en slik motmakt. Vi har sett det så ofte: Domstolene er ikke en trussel mot borgernes rettigheter, men det kan et ansiktsløst byråkrati være.»

Jeg deler i grunnen disse synspunktene og mener at disse tankene også bør følge saken videre.

Jeg vil ikke her gå inn på enkeltbestemmelser som har vært omstridt, fordi de endelige vedtak skal fattes senere, men jeg har anført et par prinsipielle synspunkter på hvordan en grunnlov bør være. Og jeg tror at de forslag som foreligger, også representerer det mangfold av synspunkter som er i saken, og som gir det neste storting – i dets tre første år – en god mulighet til å foreta en skikkelig og på tide revisjon av Grunnloven slik at allmenne menneskerettigheter nedfelt i Verdenserklæringen – økonomiske og sosiale rettigheter – og Den europeiske menneskerettskonvensjonen også gjenspeiles i den norske grunnlov.

Martin Kolberg (A) [12:13:37]: Jeg begynner med å si noe som jo er selvfølgelig, nemlig at Grunnloven eies av Stortinget, og at det er de folkevalgte representantene som er forslagstillere til grunnlovsendringer. Det er derfor ikke partiene som sådan som stiller seg bak forslagene som vi debatterer her i dag. Men like fullt forholder det seg slik som saksordfører Foss nettopp har sagt, at menneskerettighetenes plass i Grunnloven har fått en helt spesiell behandling som går langt utover det som er vanlig før grunnlovsforslag fremmes av enkeltrepresentanter.

Som også representanten Foss sa, var det jo daværende stortingspresident Jagland som i 2009 tok initiativet til å styrke menneskerettighetene i Grunnloven, og som førte til at Stortingets presidentskap den 18. juni 2009 besluttet å nedsette et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang.

Utvalgets arbeid var ment å inngå som en del av Stortingets forberedelser i anledning av Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014. Utvalget som ble ledet av Inge Lønning, som jeg ser også er til stede her i dag, avga sin rapport til Stortingets presidentskap den 19. desember 2011. Presidentskapet oversendte så rapporten til kontroll- og konstitusjonskomiteen for videre behandling.

Vi har i Arbeiderpartiet gjennomført en grundig behandling, og Arbeiderpartiets representanter i kontroll- og konstitusjonskomiteen står som forslagstillere bak den helhetlige vurdering som Menneskerettighetsutvalget har lagt til grunn – med unntak som vi vil komme nærmere tilbake til i debatten fra Arbeiderpartiets side.

Jeg vil først og fremst komme med noen betraktninger om hvordan Arbeiderpartiet – selv om jeg igjen vil understreke at det er enkeltrepresentanter som er forslagsstillere – og hvordan vi som representanter i kontroll- og konstitusjonskomiteen har vurdert Menneskerettighetsutvalgets rapport.

Men jeg vil aller først igjen berømme presidentskapet for å ha tatt initiativet til denne debatten om grunnlovsforslagene som er fremmet denne perioden, og som skal realitetsbehandles av neste storting. Det er i Grunnlovens ånd og vil forhåpentligvis gi velgerne innsikt og mulighet til å ta i betraktning de grunnlovsforslagene som er fremmet, før de går til valg i september.

Før jeg går inn på vurderingen av menneskerettighetene i Grunnloven, synes jeg det er på sin plass kortfattet å gjenta noen av premissene som Menneskerettighetsutvalget har lagt til grunn for sitt arbeid.

For det første: Grunnloven gir ikke et helhetlig bilde av det menneskerettighetsvern som faktisk eksisterer i norsk lovgivning, da det bare er noen av de sentrale menneskerettighetene som er kommet til uttrykk i Grunnloven. Dagens fragmentering vil kunne lede til at det oppstår rettslig uklarhet om de verdiene som er kommet til uttrykk er viktigere eller mer overordnet enn menneskerettigheter i annen lovgivning. Større offentlige utredninger om diskrimineringsvern og personvern har konkludert med at rettighetsvernet i Grunnloven må styrkes.

For det andre: Grunnlovens rettighetsvern bør minst dekke de sentrale menneskerettighetene som ligger til grunn for de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som Norge har sluttet seg til.

For det tredje: Grunnlovfesting av de sentrale menneskerettighetene vil ikke lede til det som ofte omtales som rettsliggjøring av samfunnet.

For det fjerde: Utvalget har tatt hensyn til hvordan menneskerettighetene kommer til uttrykk i moderne konstitusjoner i Vest-Europa, særlig i våre naboland. Det er lagt vekt på norske tradisjoner og norske verdier i betydningen synliggjøring av verdiene det norske samfunn er tuftet på, og med tanke på at Grunnloven skal være bedre egnet i møte med Norges framtidige utfordringer.

Til sist: Menneskerettighetene i Grunnloven samles i en ny del E som bare omhandler menneskerettigheter.

I Arbeiderpartiets behandling har vi selvfølgelig vært oppmerksom på at også disse forutsetningene har vært og er gjenstand for debatt og ulike oppfatninger både innenfor og utenfor det juridiske miljøet, og likeledes at det har vært ulike syn på både resultatet av Menneskerettighetsutvalgets arbeid og prosessen både før og etter nedsettelsen av utvalget.

Vårt utgangspunkt er at det er viktig å ha et relativt konservativt utgangspunkt når det gjelder endringer i Grunnloven. Grunnloven bør fortsatt være overordnet og ikke detaljert – dette for at den fortsatt skal stå seg slik den har gjort, siden den ble skrevet for snart 200 år siden.

På den annen side må vi ikke bli så grunnlovskonservative at vi ikke sørger for en grunnlov som kan fange opp og speile den nye virkeligheten i samfunnet, og som ikke ser framover i tilstrekkelig grad. Endringer som foreslås nå, kan virke selvfølgelige og unødvendige i dag, men de er kanskje ikke det om 50 år.

Hensikten med grunnlovsendringer må være å sikre våre barnebarn og barnebarns barn de samme grunnleggende rettigheter som vi nyter godt av i det norske samfunnet i dag. Dette er det overordnede perspektivet for de endringene som Arbeiderpartiet har gått inn for.

Vi har derfor tatt utgangspunkt i de foreliggende endringsforslag fra Menneskerettighetsutvalget som de la fram i sin rapport. Mange av dem er etter vårt syn uproblematiske og kan nærmest betraktes som en grunnlovfesting av den samfunnsmodellen vi har i dag, og som Arbeiderpartiet mener å ha mye av æren for og er stolt av. Etter vårt syn er det i et slikt perspektiv viktig faktisk å grunnlovfeste denne modellen.

Jeg synes forslaget som foreligger, balanserer godt de ulike hensyn som må tas. Sitat fra utvalget:

«En grunntanke må være at Grunnloven skal ivareta sentrale verdier i dagens norske samfunn, men samtidig gjenspeile de verdiene som har overlevd over tid. Å grunnlovsfeste disse verdiene vil være et bidrag til å sikre at også fremtidige generasjoner vil kunne nyte godt av disse rettighetene.»

Jeg er videre enig med Menneskerettighetsutvalget i at det er behov for å ajourføre Grunnloven i forhold til det samfunnet vi lever i i dag. Dette innebærer ikke at Grunnloven skal gi oss svarene på vanskelige og viktige samfunnsutfordringer, men at den bør knesette noen sentrale prinsipper og grunnleggende verdier som i dag utgjør fundamentet for de beslutningene som treffes. På den måten vil man i større utstrekning kunne sikre at individets frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt i beslutningsprosessene også i vår framtid.

For Arbeiderpartiet er noen av forslagene problematiske og kan støte mot viktige prinsipper som vårt parti har kjempet fram, som f.eks. abortloven. Vi har derfor laget egne alternative formuleringer der vårt syn ivaretas og lagt dem inn som egne grunnlovsforslag. Dette vil de andre representantene for Arbeiderpartiet i kontroll- og konstitusjonskomiteen komme tilbake til og redegjøre nærmere for senere i debatten.

Det er det neste storting som skal realitetsbehandle forslagene vi debatterer i her i dag, som representanten Foss også har understreket. Det har vært veldig viktig for oss i Arbeiderpartiet å skape et stort handlingsrom for dem som skal gjøre det viktige arbeidet det er å endre Grunnloven i neste stortingsperiode.

Anders Anundsen (FrP) [12:24:03]: Jeg vil først takke saksordføreren for et godt arbeid med innstillingen og kanskje en enda større takk for å ha koordinert og arbeidet frem de grunnlovsforslagene som er en konsekvens av Menneskerettighetsutvalgets innstilling. Der har det vært en ganske stor koordinerings- og samordningsjobb som saksordføreren har ledet på en god måte, selv om det er enkeltrepresentanter i komiteen som står bak de ulike forslagene.

Jeg deler også i hovedsak synet som saksordføreren og for så vidt også siste taler ga uttrykk for, med ett unntak hva gjelder siste taler: Han kom i skade for å si at Grunnloven eies av Stortinget. Etter Fremskrittspartiets syn eies den av folket, og så får vi representere folket når vi skal vedta Grunnloven. Poenget med Grunnloven er at dette er vårt fundament som nasjon og det fundamentet eies, etter vår oppfatning, av folket.

Menneskerettighetsutvalgets arbeid har vært svært omfattende, og det danner grunnlaget for de fleste forslagene som er fremmet om grunnlovsendringer på menneskerettighetsområdet i denne perioden. Behandlingen av de enkelte forslag vil som begge de foregående har vært inne på, bli behandlet i neste stortingsperiode. Jeg skal ikke gå inn på de enkelte forslagene, men gi noen generelle betraktninger.

Det er tverrpolitisk enighet om at menneskerettighetene skal gjenspeile oss som samfunn, og i en egen menneskerettighetslov har vi som lovgivere gitt menneskerettighetene forrang over nasjonal øvrig lovgivning ved motstrid. Allerede i dag er menneskerettighetene sikret et slags eget lovnivå mellom ordinær lov og grunnlov. Det rettslige utgangspunket for menneskerettighetene i Norge er altså allerede meget sterkt. Menneskerettighetsutvalget skulle så se nærmere på om enkelte menneskerettigheter likevel burde finne sin naturlige plass i Grunnloven. Det arbeidet utvalget har nedlagt, er antakelig i overkant av det som var utgangspunktet ved nedsettelsen av utvalget. Men det har samtidig gitt og bidratt til et grunnlag for debatt om menneskerettighetenes plassering som vi neppe har sett noen gang tidligere, og det er bra.

Utgangspunktet for debatten er altså et land som allerede står i fremste rekke for å rettsliggjøre sine forpliktelser etter menneskerettighetene. Vi skal i neste periode vurdere å gå fra å være blant de aller beste i klassen til å bli enda bedre. Ambisjoner er viktig, men vi må sette det perspektivet i en litt større sammenheng.

Etter min mening er ikke spørsmålet egentlig hvordan menneskerettighetene skal sikres enda bedre rettslig status, men spørsmålet er: Hva slags grunnlov vil vi ha? Selv vil jeg ha en grunnlov som gir rettigheter, sikrer borgerne friheter, og som er relevant i folks liv. Det er mange politiske programerklæringer i Grunnloven allerede, men jeg frykter at vi risikerer å blåse enda mer luft inn i Grunnloven med det som resultat at den ikke vil ha noen reell betydning for borgerne lenger. Dersom en grunnlovfester sosiale rettigheter i enda større omfang, som er utvalgets forslag, lager en på en måte et slags nasjonalt partiprogram fremfor å tydeliggjøre rettigheter og plikter for borgerne. Det er foreløpig ingen som kan ta med seg et partiprogram til domstolene for å sikre en rettighet oppfylt. Jeg mener at en bør kunne bruke Grunnloven for å sikre konkrete rettigheter. Jeg sier «jeg», for Fremskrittspartiet som sådan har ikke behandlet de ulike menneskerettighetsforslagene ennå. Det er noe den neste stortingsgruppen skal ta stilling til.

Grunnloven er et rettslig dokument, ikke bare et overordnet politisk manifest for nasjonen. Etter min oppfatning er det viktig at Grunnloven skal samle styrke på sin vei mot 200-årsjubileet, ikke risikere en svekkelse ved å bli fylt opp med flere luftige programerklæringer, hvilket noen av de forslagene som kommer til behandling i neste periode, bærer preg av. Dersom en adopterer hele innstillingen fra Menneskerettighetsutvalget, mener jeg en risikerer akkurat det, å svekke Grunnloven både som politisk og rettslig fundament. Derfor er jeg veldig glad for at det er fremmet en rekke ulike endringsforslag til Grunnloven til behandling i neste periode, for da får vi tid til å debattere hva slags grunnlov vi vil ha og deretter ta stilling til hvordan menneskerettighetene skal få sin naturlige plass i den. Der har Menneskerettighetsutvalgets innstilling en veldig viktig rolle.

De forslagene som fremmes, har bred støtte på veldig mange områder, samtidig som det er stor uenighet på en del andre områder. Etter min oppfatning går det et klart skille mellom det å sikre borgernes rett til frihet, ytring og fravær av innblanding på den ene siden, og til å grunnlovfeste statens plikt til å yte dem goder på fellesskapets regning på den andre siden. I et slikt bilde må vi vurdere om politiske erklæringer styrker Grunnloven vår og gjør den mer relevant i folks liv, eller om vi på den måten lufter ut den resterende rollen Grunnloven har i folks liv.

Jeg tror det er viktig at fortsettelsen av denne debatten ikke blir fremstilt som om noen er for menneskerettigheter, mens andre er imot. Vi er alle i denne sal, formoder jeg, for menneskerettighetene – et enstemmig storting gjorde det klart i 1999 gjennom menneskerettighetsloven. Sånn skal det fortsatt være. Vi må imidlertid tåle en skikkelig debatt om hvordan Grunnloven skal se ut i fremtiden, uten å falle for fristelsen til å karakterisere hverandre som å være mer eller mindre for menneskerettighetene.

Så er det naturligvis slik at partiene ikke har tatt stilling til disse forslagene, og hvordan innretningen skal bli i neste stortingsperiode. Det er en jobb som det neste Stortinget må ta, og jeg er trygg på at den jobben blir gjort grundig. Jeg vil også understreke viktigheten av at kontroll- og konstitusjonskomiteen som da skal behandle disse grunnlovsendringsforslagene, ser dette i sammenheng og kanskje i et litt større perspektiv i forkant. Der er jo, uten sammenligning for øvrig, en del av de seminarene som presidentskapet har arrangert i forbindelse med 200-årsjubileet et veldig viktig bidrag til å øke oppmerksomheten rundt Grunnloven og Grunnloven som et viktig fundament for det samfunnet vi lever i, og skal bidra til styringen av.

Det er viktig at vi på alle mulige måter forsøker å bidra til mer diskusjon om Grunnloven. Menneskerettighetsutvalgets forslag er et godt bidrag i den diskusjonen, som bør være fri, og jeg er helt overbevist om at det neste storting vil fatte mange gode beslutninger når det gjelder Grunnloven.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:31:37]: Eg vil òg gje honnør til saksordføraren Per-Kristian Foss for det grundige arbeidet og samordningsansvaret som han har hatt i denne saka. Det er eg veldig fornøgd med.

Så vil eg, i dag óg – det skal ikkje bli ein vane – skryta av presidentskapets initiativ knytt opp mot debatt om Grunnlova, både dei seminara og det nye me heldt på med på torsdag, nemleg bordlegging av forslag for å forsøka å få ein debatt om Grunnlova. Det trur eg er veldig lurt, for som både Foss og andre har vore inne på, er det ikkje nødvendigvis sånn at folk diskuterer Grunnlova så mykje.

Saksordføraren var inne på dette med rettsleggjeringa – og Jagland som var litt kritisk til det eg har sagt i den forbindelse. Men så er jo dette ein del av ein debatt, og då må jo det temaet koma opp som ei problemstilling som kan ha ulike utgangar. Det er utgangspunktet mitt. Eg bur og lever i Noreg og håper å følgja godt med på debatten her. Det er gjerne ikkje like lett å følgja med på det dersom du sit i Europa og tenkjer på korleis du skal koma inn i EU fortast mogleg.

Me har fremja nokre forslag som vil vera problematiske for mange å vera med på, nettopp for å skapa debatt om Grunnlova og om rettar knytte opp mot Grunnlova – ikkje minst på landsmøtet me hadde i helga, som var vellykka. Eg ønskjer å ta opp mykje av det me fokuserte på der, i innlegget mitt her i dag. Så kan det vera at andre representantar frå SV seinare i debatten kjem tilbake med problemstillingar som òg er tatt opp.

Det eine er bustad – retten til bustad. Me ser korleis bustadmarknaden nærmast har fått utvikla seg fritt over lang tid, og veit at veldig mange ikkje kjem inn på bustadmarknaden. Dei blir på ein måte dømde til å betala utgifter til ein som leiger ut ei bustadeining, fordi dei ikkje har råd til å koma inn på marknaden. Det kan gjelda lærarar, sjukepleiarar, arkeologar – «you name it» – som ikkje får lånt pengane som må til for å kjøpa ein bustad. Dersom dei ikkje skaffar seg ein mann eller ei kone som tener gode pengar, blir dei dømde til å leva i utleigemarknaden. Det meiner me er synd, og derfor vil me pressa på for endå meir aktivitet for å få bygd fleire bustadar. Me set ein standard dersom det står i Grunnlova og er grunnlovfesta.

I mitt eige område, som er Nord-Jæren, er det ein veldig aktivitet i olje- og gassverksemda, slik at du må vera søkkrik for å skaffa deg ein bustad. Det er umogleg for vanlege folk å kjøpa bustad der, for det kostar altfor mykje.

Nå har regjeringa begynt å ta nokre grep, og det er eg veldig glad for. Me hadde dereguleringa i bustadsamvirket på 1980-talet, med Willoch i spissen, som gjorde at sånne som eg, som kjøpte bustad då, som singel kom rimeleg greitt inn på bustadmarknaden i ei burettslagsleilegheit. Men då det blei oppheva, steig prisane sånn at det blei umogleg for folk å koma seg inn i marknaden gjennom bustadsamvirket. Det var ei beklageleg politisk endring som skjedde på 1980-talet, som har gjort meg søkkrik, men som har gjort det endå vanskelegare for ungdom å koma inn på marknaden.

Nå har altså regjeringa lagt fram ei bustadmelding som legg vekt på bustad- og transportløysingar. Det er kjempelurt, trur eg. Når du skal byggja ut noko, må du tilretteleggja for kollektivtransport, og på den måten redusera klimagassutsleppa. Så skal ein òg gå igjennom saksbehandlinga for å få ho meir effektiv. Ein skal òg sjå på om låna i Husbanken kan gjerast om til lån der du leiger, for så på sikt å eiga, med lengre kontraktar. Regjeringa legg òg opp til startlån for folk som har store vanskar med å koma seg inn på bustadmarknaden. Så ein tar nokre grep når det gjeld den frie marknaden som me har hatt til nå – nå skal ein altså forsøka å regulera dette slik at fleire skal få bustad. Då meiner me at det er realpolitisk fornuftig at me seier noko veldig klart om dette i Grunnlova.

Så til ei anna problemstilling – diskrimineringsvern. Formelt sett har me likestilling her i Noreg. Me har på plass mange lovreguleringar som gjer at det er bra likestilling, men samfunnet er ikkje likestilt. Dessutan diskriminerast funksjonshemma og ofte òg folk med anna seksuell legning, religiøs tilhøyrsle, etnisk opphav, hudfarge og sånne ting. Det er blitt mindre av det, men det er der framleis. Dersom ein tenkjer berre på kvinner og arbeidsliv, er det heilt tydeleg at damene tener mindre enn mennene i arbeidslivet. Dei har 65 pst. av mennenes lønn. Derfor ønskjer me òg at det skal vera heilt tydeleg at Noreg skal vera eit land der du ikkje blir diskriminert – og den standarden set me allereie i Grunnlova.

Til slutt til eit forslag som gjeld asyl. Det var eit veldig heit tema på SVs landsmøte, og det har vore eit heit tema ute blant folk flest i lang tid. Eg trur veldig mange blir opprørte av den politikken me har i Noreg når det gjeld barn. 600 barn er fødde i Noreg, har budd her i over tre år, men har fått beskjed om at dei vil bli sende ut til eit land dei aldri har vore i. Det gjer veldig mange folk opprørte – for det gjer ein faktisk i Noreg i dag. Det er dei store partia på Stortinget som står for den politikken, mens dei mindre partia, som Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV, ønskjer å ha ein meir liberal asyl- og flyktningpolitikk, ikkje minst når det gjeld barn. Me meiner at den politikken me har, ikkje samsvarar heilt med det som står bl.a. i menneskerettserklæringa, som me òg kan visa til når det gjeld bustad og diskrimineringsvern. Derfor ønskjer me å grunnlovfesta dette.

Rettsleggjering, som eg starta med, er ei problemstilling, sjølvsagt, men samtidig er det viktig at me, ved dei grunnlovsendringane som me vil gjera i neste periode, set ein standard for kva Noreg står for, korleis me ønskjer å styra Noreg gjennom Grunnlova, og er tydelege på dei punkta som skal visa det samfunnet me vil ha.

Eg ser fram til at Grunnlova blir eit endå heitare tema ute blant folk flest, og eg meiner at debatten me har i dag, kan vera med å bidra til det, med utgangspunkt i Lønning-utvalets rapport og den lange og gode prosessen me har hatt på temaet i forbindelse med behandlinga i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:40:00]: Forslaget dreier seg om å styrke menneskerettighetenes stilling i Grunnloven. Som flere har vært inne på, vil jeg understreke behovet for debatten og gi ros til dem som har medvirket til å sikre den, en debatt som gir økt oppmerksomhet mot hvordan vi skal sikre menneskerettighetene, og hvordan menneskerettighetene skal følges opp. Her er det berettiget tvil i mange miljøer om hva som er det klokeste. Sjøl er jeg blant disse tvilerne.

Det som representanten Langeland var inne på når det gjaldt bolig, er et eksempel på i hvilken grad det er klokt å ta slike spørsmål inn i Grunnloven.

Stortingets presidentskap oppnevnte et utvalg med Inge Lønning som leder, og mandatet var å fremme forslag om begrenset revisjon – og jeg vil understreke det først: begrenset revisjon – med mål om å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett. Det dreier seg altså om et betydelig handlingsrom, en begrenset revisjon og å styrke menneskerettighetenes stilling. Vi står overfor et krevende politisk skjønn med hensyn til hvordan vi skal gjennomføre dette.

Thorbjørn Jagland var Stortingets president i forrige periode og en av initiativtakerne til nedsettelsen av utvalget som Inge Lønning var leder av. Nåværende generalsekretær i Europarådet heter Thorbjørn Jagland, og han uttalte i Aftenposten den 7. mars i år at vi «har endt opp med en grunnlov som er stivnet og umoderne». En slik omtale av Grunnloven er jeg sterkt uenig i. Grunnloven har vært og er av uvurderlig verdi for Norge. Den har gitt et fast ankerfeste i krisetider, og den har vært retningsgivende under skiftende samfunnsforhold. Dens overordnede autoritet og dens store slitestyrke skyldes både at den har hatt sin basis i grunnleggende verdier som folket har identifisert seg med, og at den har blitt fornyet gjennom endring og tillegg av paragrafer så vel som gjennom sedvane.

Det er nettopp et kjennetegn ved vår konstitusjon at den kombinerer stabilitet og fornyelse. Det er også karakteristisk at fornyelsen har skjedd ved utviklingen av demokratiet og som følge av grunner som utviklingen av vårt samfunn har gjort rimelig. Etter Thorbjørn Jaglands oppfatning bør «kampen for «det norske» knyttes opp mot tidens tyngste trender i det internasjonale samfunn – som uten tvil er menneskerettighetene». Menneskerettighetene og spørsmålet om hvilke av dem som bør med i Grunnloven, og hvordan de best kan realiseres i Europa, er viktig. Men når det gjelder hvilke trender som gjør seg gjeldende, synes den dominerende trenden i Europa nå å være at ikke-folkevalgte – direktører, generalsekretærer, kommisjonærer og andre internasjonale sjefer – forteller folkevalgte representanter hva som er viktig.

Grunnlovens mest overordnede verdi ligger i å sikre demokratiet. Av denne verdien kan en rekke andre verdier og rettigheter avledes. Jeg mener vi må ha en langt mer grundig debatt før vi tar standpunkt til hvilke menneskerettigheter som eventuelt bør inn i Grunnloven. For meg er det viktig at det ikke bare er ideelle mål, men rettigheter vi mener må realiseres, og som vi kan realisere, som er sentrale. Derfor er altså hva vi må og kan realisere viktig for meg ved grunnlovsendringene, ikke bare idealistiske ønskemål.

Grunnloven må sikre at makten oppnås og utøves gjennom demokratiske, politiske prosesser. Jeg har mer tro på demokratiet enn på jussen, i den forstand at demokratiet må være overordnet jussen for å sikre rettferdighet og rimelighet i vårt samfunn. Jo mer rettighetslogikk som gjøres gjeldende i styringen av samfunnet, jo mer kan det føre til en rettsliggjøring og en overføring av makt fra folkevalgte forsamlinger til domstolene.

Juristene har hatt en viktig rolle under utviklingen av vårt demokratiske styre, både som profesjon og som aktører i det politiske liv. Særlig viktig har innsatsen til mange universitetsjurister vært, og i den videre utviklingen av samfunnet vårt vil juristene ha en viktig rolle, men de må ikke få større makt og innflytelse. I særdeleshet bør vi være tilbakeholdne med å overgi mer makt til juristene i de internasjonale og overnasjonale organene. Makten bør ligge i de folkevalgte forsamlingene der representantene ikke bare er valgt, men også er ansvarlige overfor folket som har valgt dem. Det politiske ordskiftet og demokratiet er avgjørende.

Mye kan gjøres bedre i vårt land. Den beste måten det kan skje på, er ved å sikre demokratiet gjennom et opplysende og skarpt ordskifte. Eksemplet på det er slik det var i forbindelse med tilslutning til Den europeiske union, fordi demokratiet er den eneste styreformen der de som blir styrt, har makt over dem som styrer.

Jeg valgte her å holde et prinsipielt innlegg uten å gå inn på innholdet i de enkelte forslagene. Det er de folkevalgtes rolle som er det sentrale, og ikke enkeltbestemmelsene, som en vil komme tilbake til når en har drøftet den folkevalgtes rolle, hva som skal tas inn i Grunnloven, og hvordan vi sikrer at det politiske ordskiftet er vitalt, for det er den forståelsen og det ordskiftet som er styrken i et aktivt demokrati.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:47:17]: La meg starte med å takke sakens ordfører for en god redegjørelse og for et godt stykke arbeid med å holde sammen dette viktige arbeidet. Jeg mener at vi på en grundig måte, både i partiene og i komiteen, har gått inn i Lønning-utvalgets rapport og inn i menneskerettighetsspørsmålet knyttet til Grunnloven, på en slik måte at vi nå har kunnet invitere det neste storting til å ta stilling til menneskerettighetenes plass i Grunnloven.

Kristelig Folkeparti er med på å fremme flere av forslagene. Det er ikke dermed sagt at det neste storting og Kristelig Folkepartis neste stortingsgruppe kommer til å støtte alle de forslagene vi har vært med på å fremme. Det er det neste storting helt suverent til å ta stilling til. Selv om Kristelig Folkeparti ikke er med og fremmer noen av de andre forslagene, betyr ikke det at det neste storting og den neste stortingsgruppe kommer til å være imot. Poenget er at vi gjennom de forslagene som er fremmet, inviterer det neste storting til å ta stilling til bl.a. grunnlovsforslag om retten til bolig og grunnlovsforslag om retten til asyl. Jeg tror den store debatten kommer til å handle om hva det er som bør grunnlovfestes, og hva det er som egentlig hører mest hjemme i det politiske ordskiftet. Det er noe som jeg tror det neste storting blir nødt til å ta stilling til.

Et av de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet – og som for så vidt er et forslag Kristelig Folkeparti har fremmet ved flere anledninger – er det grunnleggende spørsmålet om retten til liv. Jeg har lyst til bare å knytte noen ord til akkurat det forslaget, som for Kristelig Folkeparti er en kjernesak.

Ved flere anledninger har vi stilt oss bak forslag til en egen grunnlovsbestemmelse som fastslår menneskeverdets ukrenkelighet og alle menneskers rett til liv og legemlig integritet. Retten til liv og menneskeverd er jo et bærende grunnprinsipp i vår kulturarv, og som en naturlig følge av det burde det også vært nedfelt i vår grunnlov – ikke minst burde dette vært naturlig i en tid da vi opplever at menneskeverdet og menneskelivet er mer utsatt en noen gang.

For ca. tusen år siden ble kristenretten innført i Norge. Den banet veien for et nytt menneskesyn, og med det skjedde det er markert oppgradering av menneskeverdet. Gjennom tiden ble dette synet på mennesket videreutviklet – vi vil kanskje si kvalitetssikret og aktualisert – i møte med nye utfordringer. Det er en prosess som fortsatt pågår. Denne forståelsen av hva et menneskeliv er, legger til grunn at alle har samme ukrenkelige verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, kjønn, tro, alder, sivil status og etnisk opprinnelse. Disse verdiene er også sentrale elementer i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948, som også sakens ordfører henviser til, og andre internasjonale konvensjoner. Så langt – i 2013 – har det ikke vært stemning her i Stortinget for å nedfelle dem i den norske grunnloven, men det blir det neste storting invitert til å gjøre ved at det nå foreligger forslag, ikke bare Kristelig Folkepartis forslag, men også andre forslag, som tar opp noe av det samme temaet.

Kristelig Folkeparti og undertegnede tviler ikke på at retten til liv og legemlig integritet har stor oppslutning i det norske folk og også her i denne sal. Om vi spurte, ville vi sikkert få bekreftet at alle betrakter retten til trygghet for liv og legeme som fundamentalt. Ingen vil protestere mot en slik tanke, der snarere faren er at vi tar disse verdiene som en selvfølge, men på dette området vet vi at intet er selvfølgelig. Ser vi oss rundt, må vi erkjenne at menneskelivet er mer truet enn noen gang. Bruken av vold øker både i vårt samfunn og andre samfunn. Etniske konflikter, menneskehandel og slaveri er ikke noe som hører historien til, det er en del av virkeligheten i dag. Vi føler alle en uro for at ideologier som svekker respekten for liv og menneskeverd, skal få feste seg, særlig blant yngre mennesker, og i en slik situasjon bør det ikke være grunn til å legge mindre vekt på respekten for liv og menneskeverd enn før – snarere tvert imot.

Kristelig Folkeparti mener imidlertid at vi mer enn noen gang trenger en faneparagraf i vårt mest fundamentale lovverk som løfter retten til liv høyt, ikke fordi at en slik paragraf alene kanskje vil føre til så mye konkret på kort sikt, men fordi den for all framtid vil være et viktig signal til påminnelse for alle og enhver – og ikke minst lovgiverne – om hvilke grunnleggende verdier vårt samfunn og vårt lovverk skal bygge på.

Vårt samfunn blir stadig mer komplisert, ikke minst gjelder dette på teknologiens område. Forskerne viser stadig fram sine nyvinninger, og dette gjelder også den medisinske forskningen. En del av denne forskningen foregår jo i grenseområdene mellom liv og død. Bioteknologiloven utfordrer oss stadig. Stadig blir det viktig å finne den rette balansen mellom etikk og teknikk. I debatten om tidlig ultralyd utfordres vi også til å ta den store debatten om sorteringssamfunnet. Bioteknologien gir oss muligheter og kan gjøre mye for mennesker. Disse mulighetene skal vi også gripe, og vi skal gripe dem samtidig som vi tar hensyn til at bioteknologien også rører ved verdier som er sentrale for samfunnet vårt, menneskets verdi og et samfunn med plass til alle.

Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter, og det er derfor jeg bruker tid til å snakke om det i dag. Respekten for menneskeliv og menneskeverd er også helt grunnleggende for vår egen kulturarv, og den er selve bærebjelken i vårt verdisyn. Vår kultur er bygd på at alle mennesker har samme verdi, uavhengig av funksjonsdyktighet, alder, kjønn, sivil status og etnisk opprinnelse. Denne retten har preget vår lovgivning og etiske normer i vårt land. Mennesket har krav på både menneskeverd og liv fordi det er et menneske. Det er utgangspunktet for vår holdning til tendensen vi i dag ser til et begynnende sorteringssamfunn.

Den medisinske utviklingen har gjort at man stadig står overfor nye problemstillinger, både i livets første fase og ved livets slutt. Stadig flere sykdommer kan fastslås allerede på fosterstadiet, og med en stadig mer avansert fosterdiagnostikk åpnes det for å sortere bort barn på grunnlag av kjønn eller funksjonshemninger. Det reises også mange vanskelig etiske dilemmaer rundt avslutningen av livet, f.eks. om hvor lenge en behandling skal fortsette. Uten lov som konkret verner livet, kan faren være at det blir gjort kvalitative vurderinger av menneskeverdet. Det er en utvikling jeg vil advare imot.

Jeg avslutter der jeg begynte, med å si at for Kristelig Folkeparti er kampen for grunnlovfesting av retten til liv et kjernespørsmål. Så jeg håper at det finnes politikere også i den kommende perioden som vil heise fanen for den mest fundamentale av alle verdier, nemlig retten til liv og menneskeverd. Uansett er det viktig at også framtidige aktører i det politiske liv blir konfrontert med disse spørsmålene og må ta stilling til dem.

Trine Skei Grande (V) [12:56:16]: Jeg har også lyst til å begynne med å takke saksordføreren og presidentskapet for den prosessen som har vært for å bringe oss hit.

Først noen kommentarer om Grunnlovens posisjon: Vi må huske at Grunnloven oppsto verken i et historisk vakuum eller i et vakuum ut fra den tids tankegang. Vi fikk en grunnlov som var ekstremt moderne, inspirert både av den franske og den amerikanske revolusjonen. Men den har også klare røtter i norsk rettstradisjon, og det er det viktig for oss å ha med. Den norske grunnloven bygger på en tanke knyttet til rettigheter for individer, rettferdighet frambrakt ved debatt, og den gamle tingtradisjonen i Norge. Det er det viktig for oss å huske, for den norske rettstradisjonen, den norske grunnlovstradisjonen, bygger på veldig sterke bånd bakover, og som er veldig forskjellig fra mange av de klanstrukturene som mange av de andre landene rundt oss var bygd på.

I norsk rettstradisjon har alltid individet stått veldig sterkt. Rettighetene til enkeltindividet har stått veldig mye sterkere enn i veldig mange andre samfunn rundt oss – helt fra vikingtida og opp til nå – med gårdsting, landskapsting og større og større enheter, der man møtes og drøfter og finner fram til enighet. Bakgrunnen for og tankegangen i alt dette ligger i rettferdigheten mellom individene. Det er en veldig individorientert rettighetslovgiving. Den er fundamentalt annerledes enn den en f.eks. finner i klanstrukturer i Øst-Europa eller i andre land, der familie, klan og tradisjon er utgangspunktet for lovgivinga.

Derfor har vi en sterk rettighetslovgiving, en sterk individuell tankegang i norsk rettslovgiving, fra tidenes morgen. Derfor var det så lett for eidsvollsmennene å akseptere det som lå i tankegangen knyttet til den amerikanske og den franske revolusjonen, og derfor var det også så lett for dem å overta de tankene. Det syns jeg også er et viktig bakteppe å ha når man nå skal diskutere både menneskerettighetenes rolle og rettsliggjøring.

Først noen kommentarer knyttet til menneskerettighetene: Jeg tror at det er utrolig naivt å påstå at menneskerettighetene leves ut fullt og helt i det norske samfunnet. Jeg vil påstå at man lever i en liten boble som stortingsrepresentant hvis man ikke merker de overgrep som mange ganger skjer. Man kan bare spole tilbake til det som har skjedd i norske rettssaler det siste året, og avsløre hvor mange barn som blir utsatt for overgrep, hvor mange barn som blir drept uten av vi egentlig får rettssaker om det, fordi det er så ubehagelig å gå gjennom den prosessen. Vi har f.eks. hatt overgrep knyttet til kjønnslemlestelse på jenter, der man har sagt at det blir så ubehagelig for familien hvis rettssaken gjennomføres. For meg er det en grunnleggende misforståelse av troen på hvordan en rettsstat skal utøve sine prinsipper.

Oppdagelsene våre f.eks. med hensyn til det vi har sett av barnedrap i Norge, er sånne at samfunnet nærmest lukker seg rundt, fordi det er så ubehagelig å gå gjennom det å skulle kunne anklage noen pårørende for å ha påført ting på sitt barn som gjør at barnet har mistet livet. For meg er det et varsko om at vi er ikke så gode på menneskerettighetene som vi ofte snakker om. Alle som sitter i denne salen, har i løpet av sin folkevalgte karriere fått henvendelser fra mange enkeltindivider som har fått sine rettigheter tråkket på, og som ikke har hatt ressurser til å klare å ivareta dem. Vi skal ikke være naive og tro at menneskerettighetene etterleves fullt og helt i Norge i dag. De som ikke har makt til å sette krav bak sine rettigheter, har fortsatt problemer, og hvis ikke vi sørger for å ha et lovverk som er godt nok, og et lovverk som gjør at disse rettighetene håndheves, mener jeg at vi ikke gjør jobben vår. For poenget for demokratiet er ikke, som Lundteigen sa, at flertallet skal ha makta, og flertallet skal bestemme. Nei, poenget med demokratiet er at mindretallet skal ha noe å si. Poenget med demokratiet er at individet faktisk skal ha en verdi utover det at det kan ha et flertall imot seg. Det er det som ligger i rettighetstankegangen knyttet til å implementere menneskerettighetene i en mye sterkere rolle i norsk grunnlov enn hva de har i dag.

Jeg satt i referansegruppa knyttet til maktutredninga, som var veldig bekymret for rettsliggjøringa i det norske samfunnet. Men jeg mener at det var en helt annen rettsliggjøring enn en implementering av menneskerettigheter. Den rettsliggjøringa det var snakk om, var at vi bruker lovverket, ikke på grunnlovsnivå, men vanlig lovverk, til å innbefatte en god del rettigheter som det bare er de ressurssterke som kan kreve inn. Vi holder på med det hele tida – vi lovfester rett til barnehageplass, vi lovfester rett til skoleplass, vi lovfester retten til det ene etter det andre. Det er den rettsliggjøringa som egentlig er en trussel imot det som handler om de politiske prioriteringene, som Lundteigen tok opp. Det handler om en rettsliggjøring som egentlig bare kan «cashes» inn av dem som har ressurser til det. Når vi vedtar makspris i denne sal, høres det fint ut for barnehager, men det er en enormt stor inngripen i hvordan en skal lage gode lokale løsninger for hver enkelt kommune på hvordan en skal nå akkurat de målsettingene som loven har. Jeg vil være veldig raus når det gjelder rettsliggjøring i Grunnloven knyttet til menneskerettigheter, men jeg er veldig skeptisk til rettsliggjøringa i normalt lovverk der vi avvikler lokalt sjølstyre, og der vi avvikler dialogen mellom enkeltmennesker i lokalsamfunn for å finne gode løsninger for å løse de utfordringene en står overfor.

Så har jeg lyst til å kommentere to av forslagene som ligger der, som Venstre er med på å fremme, og som ligger til behandling til neste stortingsperiode. Det gjelder ytringsfrihetspunktet, som vi ønsker å styrke slik at det ikke bare gjelder friheten til ytringer, men også retten til å kritisere religion. Det er en av de ytringene som vi ser blir mest presset rundt omkring i verden, og som også presses i det norske samfunnet. Jeg syns det er viktig å ha inn i norsk grunnlov at vi alle sammen også har lov til å ytre oss med hensyn til kritiske bemerkninger når det gjelder tro, at det er en rettighet du har på lik linje med andre rettigheter.

Den andre rettigheten er retten til å søke asyl, som er en grunnleggende menneskerettighet som jeg mener bør grunnlovfestes, og som jeg mener stadig vekk utsettes for press. Når vi f.eks. diskuterer i denne salen hvorvidt man skal internere mennesker uten lov og dom fordi man har levert en asylsøknad, mener jeg at det er et klart menneskerettighetsbrudd. Det å internere folk for å levere en søknad om noe det er en klar menneskerettighet å levere en søknad om, mener jeg er et menneskerettighetsbrudd, og det bør klarlegges i norsk grunnlov at det ikke er lov.

Norge har flere dommer mot seg knyttet til EMK. Alle dem bør man være flau over i dette rommet. Målet er ikke å flytte mer makt til EMK, målet er at vi skal ha en så god grunnlov og et så godt rettsgrunnlag i Norge at vi ikke trenger å bli dratt inn knyttet til EMK eller få dommer imot oss på europeisk menneskerettighetsnivå. Men så mener jeg også at det er viktig å sette rammer rundt hva som er de menneskerettighetene som ligger innbefattet i det internasjonale lovverket som vi har tilsluttet oss. Det er selvfølgelig sånn at samfunnet skal sørge for at folk skal ha tak over hodet, men når SV har utviklet sosialismen til å bli et punkt der man skal ha rett til eiendom – som jo er et nytt utviklingstrekk innenfor sosialismen – syns jeg kanskje at man drar menneskerettighetene noe langt. For det å ha rett til å ha eiendom mener ikke jeg er en menneskerettighet, men at vi har ansvar for at alle skal ha tak over hodet, er et fellesskapsansvar. Så mange av de rettighetene som ligger der nå, syns jeg er å dra de europeiske menneskerettighetene for langt. Jeg tror likevel at Venstre kommer til å være blant de mer positive til å innføre en mye større katalog av menneskerettigheter i den norske grunnloven, fordi det er en riktig historisk utvikling av det lovverket vi har. Vi mener at det fortsatt er store hull i norsk lovgivning når det gjelder menneskerettigheter, og jeg mener at det er mange mennesker som tråkkes på i det norske samfunnet, og som ikke har et lovverk som er godt nok for å kunne stå for sine saker. Så jeg tror at den neste – store – Venstre-stortingsgruppa kommer til å være positiv til mange av de forslagene som ligger i dette.

Helga Pedersen (A) [13:06:56]: Jeg ønsker å si noen ord om forslagene 16, 32 og 33, altså de forslagene som handler om retten til liv.

Det er tverrpolitisk enighet om at vi ikke skal ha dødsstraff i Norge. En grunnlovfesting av forbudet mot dødsstraff vil legge reelle bånd på lovgiver ved at dødsstraff ikke kan gjeninnføres i Norge uten at det nødvendige kvalifiserte flertall i Stortinget stiller seg bak. Så dette er åpenbart et fornuftig, riktig og viktig forslag.

Men når det gjelder andre sider av grunnlovsforslagene som handler om rett til liv, mener jeg at vi må se dette i sammenheng med dagsaktuell politikk. Kristelig Folkeparti har lang tradisjon for å være motstander av abortloven. Det er derfor ikke overraskende at det partiet vil ha formuleringen «Enhver har Ret til Liv og legemlig Integritet fra Undfangelse til naturlig Død» inn i Grunnloven, for det er en naturlig konsekvens av standpunktet om abortloven. Men jeg stiller meg spørrende til forslaget om at ethvert menneske har en «iboende Ret til Liv», som er stilt av representantene Foss, Anundsen og Lundteigen. Mitt spørsmål er: Hva ligger i begrepet en «iboende Ret til Liv»? Når skal denne iboende retten inntre, og er dette egentlig et forsøk på å stramme inn rammene for abortloven? Når jeg stiller det spørsmålet her i dag, er det fordi Høyre i sitt nylig framlagte forslag til partiprogram igjen tar til orde for å endre og stramme inn abortloven. I tillegg ser Høyre ut til å innta flere andre restriktive standpunkter i gen- og bioteknologipolitikken. Når vi så ser alle disse standpunktene i sammenheng, er det det som er bakgrunnen for min skepsis til å bruke formuleringen en «iboende Ret til Liv» i Grunnloven.

Så skal jeg på ingen måte være med og bagatellisere mange av de dilemmaene vi som enkeltmennesker og samfunn blir stilt overfor når vi stadig får tilgang til ny kunnskap og ny teknologi som gir oss mennesker nye muligheter for å styre over liv og død. Jeg ønsker i hvert fall ikke en samfunnsutvikling der foreldrene kan velge egenskapene til sine barn på mer eller mindre kommersielle vilkår. Jeg og Arbeiderpartiet ønsker et samfunn med mangfold og rom for alle. Det samfunnet må vi klare å utvikle samtidig som vi ivaretar kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og eget liv.

Jeg er helt sikker på at det å ta abort er en av de vanskeligste avgjørelsene en kvinne kan bli stilt overfor. Men det er likevel den det gjelder, som er best kvalifisert til å ta den avgjørelsen. Det å stramme inn abortloven vil være en alvorlig inngripen i kvinners liv og enkeltmenneskets valgfrihet. Derfor mener jeg det er svært viktig at vi unngår enhver tvil om abortlovens framtid når vi i dag diskuterer grunnlovsforslagene.

Jeg ønsker å gi min støtte til forslaget fra Kolberg med mange flere som lyder: «Ethvert Menneske har Ret til Liv fra Fødselen.» Da vil det ikke herske noen tvil om retten til abort opp mot bestemmelsene i Grunnloven.

Marit Nybakk (A) [13:11:12]: La meg også takke saksordføreren for å ha lost denne saken i havn på en veldig ryddig måte og bidratt til at det er lagt fram grunnlovsforslag.

Så vil jeg vise til det som representanten Trine Skei Grande sa om Grunnloven av 1814 og eidsvollsmennene – det var som kjent bare menn – og hvor utrolig radikal vår grunnlov må ha vært i sin tid, influert av den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske menneskerettserklæringen og den franske grunnloven.

Jeg skal, som forrige taler, si en del om grunnlovsforslag 33, og vil da – naturlig nok – komme inn på grunnlovsforslagene 16 og 32. Grunnlovsforslag 33 er fra representanter for Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre og dreier seg om ny § 93 i Grunnloven. Det dreier seg om rett til liv, og det er her vi skiller oss fra de andre partiene, fordi det er et spørsmål om når man skal grunnlovfeste retten til liv – når skal man starte den grunnlovfestingen? Vi er selvfølgelig ikke uenig med de andre partiene i forbud mot dødsstraff, tortur og slaveri – det sier seg selv.

Mens vi holdt på å jobbe med disse sakene, kom det høringsinnspill fra flere kanter, også fra en del kvinneorganisasjoner, og vi fikk reaksjoner på det opprinnelige forslaget fra Menneskerettighetsutvalget om alles «iboende Ret til Liv», fordi det, som det står i høringsuttalelsen fra Norsk Kvinnesaksforening, kan reises spørsmål om dagens abortlovgivning vil kunne hevdes å være i strid med en slik grunnlovsbestemmelse om retten til liv.

For å forstå dette må vi også se på grunnlovsforslag 16, som er fra Kristelig Folkeparti. Dette handler om abort. Nå har representanten fra Kristelig Folkeparti gått ut – hvis han ikke har kommet inn igjen. Kristelig Folkeparti og enkeltrepresentanter fra andre partier, blant dem tidligere representant Inge Lønning, i forrige periode, har flere ganger fremmet grunnlovsforslag om «Ret til Liv fra Undfangelse til naturlig Død». I årets versjon brukes uttrykket «Ret til Liv og legemlig Integritet fra Undfangelse til naturlig Død».

La meg først da understreke at jeg deler det meste av det representanten Bekkevold sa om menneskelivets ukrenkelighet og menneskeverd, vel å merke fra fødselen, og at grunnlovfesting bør skje fra fødselen. Det betyr ikke at man ikke skal forsøke å redde barn som er nesten fullbårne, i en situasjon der det kommer en tidlig fødsel, uten at man behøver å grunnlovfeste det. Jeg mener at forslaget fra Kristelig Folkeparti betyr grunnlovfestet forbud mot abort i Norge, helt uavhengig av hvor i svangerskapet og på hvilke kriterier.

Det kan faktisk i tillegg bety grunnlovfesting av forbud mot enkelte prevensjonsmidler som ikke hindrer befruktning, spiral f.eks., som absolutt ikke hindrer unnfangelse eller befruktning, men som sørger for at befruktede egg blir støtt ut, altså ikke setter seg fast i livmoren. Jeg beklager å måtte gå så detaljert til verks, men det er faktisk nødvendig i en sak som denne.

Da Menneskerettighetsutvalget kom med sitt forslag til ny § 93, ringte alarmklokkene, for forslaget lød: «Ethvert Menneske har en iboende Ret til Liv.» Jeg vil bare vise til det som Helga Pedersen sa: Hva betyr «iboende Ret til Liv»? Vi har også selvfølgelig sett på hvordan vi kunne formulere et forslag hvor vi også er veldig klare på å understreke menneskeverd, menneskerettigheter og menneskelivets ukrenkelighet. Vi kunne selvfølgelig bare ha lagt inn grunnlovsforslag om forbud mot dødsstraff, slaveri og tortur, men retten til liv i en eller annen form er inntatt i de fleste moderne konstitusjoner i Europa og i EUs «Charter of Fundamental Rights» og også i Verdenserklæringen etc., dvs. retten til ikke å bli fratatt det livet man har fått når man kommer til verden.

Vi har altså to alternativer. Det ene er «Ethvert Menneske har Ret til Liv», uten «iboende». Men det som jeg personlig mener er det riktigste her, er å grunnlovfeste «Ethvert Menneske har Ret til Liv fra Fødselen», altså det å grunnlovfeste det livet som er gitt oss. Det livet som vi har, og som vi skal ta vare på, bør grunnlovfestes. Dette er også så vidt vi vet, gjort på Island, hvor man holder på med noe lignende.

Annet, tredje og fjerde ledd i forslaget vårt er i samsvar med forslaget fra Menneskerettighetsutvalget. Det å grunnlovfeste forbud mot dødsstraff, fordi retten til ikke å bli dømt til døden må være universell helt uavhengig av hvilke rammebetingelser som et samfunn har, er veldig viktig. Det er på høy tid at det gjøres. Det samme gjelder frihet fra tortur og annen nedverdigende og umenneskelig behandling, og selvfølgelig bør forbud mot slaveri og tvangsarbeid grunnlovfestes.

Andre vil komme tilbake til flere av de forslagene som vi har alternative forslag til. La meg bare likevel bruke noen få ord på grunnlovsforslag 35, som også er fra Arbeiderpartiet, SV og Venstre. Det gjelder forslaget fra Menneskerettighetsutvalget, som er fulgt opp av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, om at «Familien er en grundlæggende Enhed i Samfundet». Så kommer formuleringen om rett til giftemål, samtykke, fri vilje osv.

Vi er uenig i formuleringen «Familien er en grundlæggende Enhed i Samfundet». Ordet «familie» kan by på en del utfordringer i dagens mangfoldige samfunn. La meg se på det fra et likestillingssynspunkt og rett og slett understreke at vi i økende grad når det snakkes om likestilling, har understreket individet, enten det er lønn eller pensjon, retten til å forsørge seg selv, retten til utdanning, retten til arbeid, karriere og barn for begge kjønn, den enkeltes integritet. Vi foreslår å sløyfe den formuleringen og sier isteden:

«Enhver, som har opnaaet giftefærdig Alder, har Ret til at stifte Familie, indgaa Ægteskab og opløse Ægteskab i Henhold til nærmere Bestemmelser givne ved Lov. Ægteskab kan kun indgaaes med Ægtefællernes Samtykke og frie Vilje.»

Det siste er svært viktig i dagens samfunn. Vi får stadig innspill og stadig meldinger om nye tvangsekteskap. Jeg tror at ved å grunnlovfeste at ekteskap bare kan inngås «med Ægtefællernes Samtykke og frie Vilje» kan vi komme et skritt videre.

Jeg mener at vi i dag i stor grad lukker øynene for særlig de unge jentene, men også en del unge gutter, som blir tvangsgiftet, og jeg finner grunn til å stille spørsmål om vi hadde sett så lemfeldig på denne saken dersom det hadde vært folk som i utgangspunktet hadde norsk bakgrunn og ikke minoritetsbakgrunn.

La meg også bare kort understreke når det gjelder § 98 om usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, at det selvfølgelig ikke må komme i strid med kjønnskvotering eller positiv forskjellsbehandling. Det er også ivaretatt, og andre vil snakke mer om det senere.

Siden debatten også har dreid seg litt om hva som skal grunnlovfestes og hva som ikke grunnlovfestes, har jeg ikke minst behov for å si noe om det. Igjen vil jeg sitere Norsk Kvinnesaksforening, som sier at jo mer de har jobbet med Dokument 16, desto mer problematiske framstår en del av forslagene. Dette er ikke mine ord, men dette er en røst som kanskje fortjener å bli hørt, fordi de sier:

«Når rettigheter grunnlovfestes som allmenne prinsipper, blir de nødvendigvis formulert på et høyt abstraksjonsnivå, fjernt fra den konkrete virkeligheten der rettighetene skal anvendes. Begreper som nyttes, blir gjerne vage og generelle, upresise og mangetydige. Dermed øker risikoen ikke bare for at de kan tolkes ulikt, men for at de kan nyttes i kontekster som ikke var forutsett fra lovgivernes side. De kan gi svakere vern enn mer konkret lovgivning, og i verste fall nyttes i strid med den opprinnelige hensikten.»

La meg for egen del legge til at Grunnloven gir forrang, og den er vanskelig å endre. Det bør også bli en debatt i neste periode – når grunnlovsforslagene vi drøfter i dag, skal opp – om forholdet mellom grunnlovfesting og lovfesting. Jeg vil også vise til de to debattene vi faktisk har hatt her om lovfesting av lokalt selvstyre – både da vi hadde saken og også den i forrige uke – og vise til innleggene fra representanten Jette F. Christensen i den forbindelse.

Grunnloven er et rettslig dokument som gir en del rettigheter. Man grunnlovfester overordnede prinsipper for staten, som kan håndteres av domstolene. Vi tar prinsipper inn i Grunnloven fordi de er overordnet politiske diskusjoner. Hvis vi grunnlovfester prinsipper som er for vage, kan vi komme dit hen at slike prinsipper og rettigheter ikke kan bli gjenstand for politisk debatt senere. Jeg vil bare understreke det også.

Lovfesting betyr at vi endrer lover – det gjør vi hele tiden – ut ifra utviklingen i samfunnet og rammebetingelsene som til enhver tid gjelder.

Samtlige av representantene som har vært oppe på talerstolen, har for så vidt understreket ganske kraftig at det vi gjør nå, ikke kommer til å føre til noen maktforskyvning i neste periode – fra den lovgivende forsamling til en annen konstituert makt, nemlig domstolene. Jeg mener likevel det er grunn til å ta den debatten når disse sakene skal opp til behandling i neste periode.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:24:07]: Jeg skal ikke forlenge denne debatten i særlig grad, og jeg sitter heller ikke i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men jeg reagerer litt på debattens form og en del av kommentarene som kommer fra talerstolen.

Taler nummer to var Arbeiderpartiets Martin Kolberg. Han brukte begreper som minner meg om et ordtak: hva som sies og hvem som sier det. Representanten Kolberg snakket om norske verdier, men hva er det? Hva er disse norske verdiene som er svært viktige for representanten Kolberg?

Representanten Kolberg sa videre at han ønsket grunnlovfesting av noe i Arbeiderpartiets samfunnsmodell. Hva i all verden er det? Det skulle gjenspeile sentrale verdier i det norske samfunnet. Hva er det? Det skal også gjenspeile historien. Ja, dette er tåketale og veldig vanskelig å sette ord på. Jeg skulle likt å vite om representanten Kolberg kunne definere spesielt begrepet «norske verdier». Jeg synes ikke man skal bruke begreper, fra denne talerstolen, hvor det ligger en slags udefinert forståelse, som man håper og tror at folk der ute har et forhold til.

En menneskerettighet skal være noe vi får i kraft av å være mennesker. En menneskerettighet kan da ikke være noe som noen andre har en plikt til å gi deg. Det er en selvmotsigelse, hvis du får en rettighet som noen andre har en plikt til å gi deg. Det tror jeg også bør være en bærebjelke i grunnlovsendringene vi gjør.

En menneskerettighet er noe som er «a priori» – før politikken. Politikkens verden er det vi holder på med her inne primært, nemlig å ha ulike løsninger. Vi har alle samme målet, nemlig å få det best mulige samfunnet og det mest mulig rettferdige samfunnet. Vi bør ikke trekke hverandres motiver i tvil når det gjelder hva slags samfunn vi ønsker.

Til representanten Langeland, som mente at det skulle være en grunnlovfestet rett å ha en bolig: Ja, det er mange ting jeg gjerne skulle hatt grunnlovfestet, og som jeg gjerne skulle hatt, men det vil da si at noen andre har en plikt til å gi deg denne boligen. Andre mener man skal ha en grunnlovfestet rett til arbeid, men da er det selvfølgelig klokere at man har rettighet til at myndighetene gjør det beste de kan for å legge til rette for at du kan få en mulighet til en jobb og et arbeid – ikke at du har en grunnlovfestet rettighet til en jobb eller en bolig. Ja, hva er «en bolig»? Hvor stor er «en bolig»? Hvor mange mennesker er det plass til? Hvor dyr er den? Har alle rett på det fra de er 16, 18 eller 21 år? Når er man per definisjon menneske? Når får man denne rettigheten til å ha en bolig, og hvem er det som har plikten til å gi deg denne boligen?

Det aller vesentligste når det gjelder rettigheter, er de rettighetene som ikke andre må gi deg, nemlig de som er der i kraft av at man er et menneske. Det går på ytringsfrihet, likeverd, likestilling – selv om det også er utfordrende mange steder – det å kunne kritisere og fravær av ting som tortur. Dette er ting som ikke avhenger av at noen må gi deg noe eller som koster noe for andre. Du har det i kraft av å være menneske. Det bør være menneskerettigheter, og det er også noe som bør være grunnlovfestet, etter min mening.

Det er grenser for politikk – det er vi alle enige om. Men da må det også være grenser for menneskerettighetsliggjøring – hvis ikke kan det ikke være grenser for politikk, ellers kan vi egentlig lovfeste alt, grunnlovfeste alt og menneskerettighetsliggjøre alt. Da er det ikke behov for ulike løsninger, for da har vi i grunn kommet frem til én løsning og sier at det er slik det skal vi være. Da får vi et A4-samfunn hvor det eneste vi gjør, er å utføre rettighetsbaserte beslutninger.

Jeg vil rett og slett bare avslutte med å si at vi alle ønsker det beste samfunnet for borgerne i dette landet, og til tross for at i hvert fall jeg og sikkert de fleste i Fremskrittspartiet ikke vil mene at det er en menneskerettighet eller skal være en grunnlovfestet rettighet å ha en bolig eller noe som helst annet materielt – verken bil, bane, tog, bolig eller noe annet – så ønsker vi at alle skal få muligheten til å ha en bolig og vil legge til rette for at man skal kunne få tilgang til en bolig, men det må ligge arbeid til grunn for at man skal kunne ha råd til å skaffe seg en bolig, selv om det har blitt veldig dyrt, som representanten Langeland sa.

Karin Andersen (SV) [13:29:51]: Jeg oppfatter det sånn at menneskeretter er noe man har, og som staten eller andre mennesker kan krenke, og at når vi har en grunnlov og diskuterer menneskerettigheter, er det for å ilegge staten å sikre at helt grunnleggende menneskerettigheter, altså rettigheter for det enkelte individ, blir ivaretatt. Det baserer seg, slik jeg ser det, på et syn der staten er til for menneskets skyld, og ikke omvendt. Menneskerettighetene er for meg, som medlem i SV, de mest grunnleggende politiske verdiene.

Det blir sagt at mye av dette er felles gods, og at vi alle vil det samme. Ja, på en del områder tror jeg det er riktig, på en del andre tror jeg faktisk ikke det.

Det har vært flere talere før meg i dag, og jeg vil si at på veldig mange områder er jeg enig i det som både representanten Skei Grande sa, det som representanten Helga Pedersen sa, og det som representanten Marit Nybakk sa. Når det gjelder det representanten Skei Grande fra Venstre sa, er det to områder der jeg er uenig, og det skal jeg komme tilbake til.

Representanten Lundteigen diskuterte litt dette med menneskerettighetenes stilling i forhold til trender i samtiden. Mitt utgangspunkt er litt annerledes, nemlig at når vi diskuterer menneskerettigheter og grunnlov, diskuterer vi konstituerende rettigheter, ikke for på en måte å tilpasse oss en trend, men for å skape en trend og skape en realitet for en villet utvikling i samfunnet.

Det er mange trender. Det er byråkratisering. Det er også trender rundt oss i Europa, bl.a. likestillings- og religionskamp. Det kommer så det suser. Holdninger til likestilling blant kvinner og menn, holdninger vi trodde var et tilbakelagt stadium, kommer opp igjen. Vi ser også at det er trender som handler om hvorvidt det skal være en menneskerettighetsbasert tilnærming til stat og lovgivning, eller om det skal være en nasjonalistisk og etnisitetsbasert tilnærming til utviklingen framover. Det er sterke trender på det i Europa i dag, og det er veldig viktig at vi gjennom vår lovgivning og vår diskusjon om våre konstitusjonelle prinsipper sier noe om hvilken retning vi vil ha. Da er jeg veldig glad for at vi nå diskuterer å få menneskerettighetene inn i vår grunnlov på en mye mer gjennomarbeidet måte enn det vi har hatt før.

Så har det vært litt diskusjon her om rettsliggjøringen i samfunnet. Representanten Skei Grande var bekymret for det – ikke for hva som sto i Grunnloven, men for hva som sto i de andre lovene. Hun nevnte også at Norge flere ganger er dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Det er helt riktig, men det er jo nettopp fordi vi ikke har hatt et regelverk og et lovverk som har fulgt opp de konstitusjonelle menneskerettighetene som folk har. Derfor blir vi dømt: fordi vi ikke har det regelverket som faktisk sikrer dette i praksis.

Jeg vil også minne om at det i maktutredningen var et mindretall, Hege Skjeie, som påpekte nettopp det jeg mener er riktig å legge vekt på, altså ikke denne veldige bekymringen for at folk får rettigheter som gjør at de faktisk får det vi sier at de skal ha, men at det mangler en del fysiske og sosiale rettigheter også i det norske samfunn for å realisere at menneskerettigheter og muligheter til likeverd skal være der for alle. Disse fysiske og sosiale godene er en forutsetning nettopp for å få likestilte rettigheter, for å være likestilt og ha mulighet til å bli hørt i demokratiet. Særlig kan det gjelde for vanskeligstilte mennesker eller for mennesker med funksjonsnedsettelser. Hvordan skal man kunne være en likestilt borger og utøve sine demokratiske rettigheter i dette landet hvis man i utgangspunktet ikke kommer ut av senga, hvis man ikke kan forstå det språk som blir talt, eller det språk som blir skrevet, at man f.eks. ikke ser eller hører? Da vil jeg påstå at man faktisk er i et demokratisk underskudd og ikke likestilt med andre innbyggere i dette landet. Derfor er de sosiale rettighetene så utrolig viktige, og det er ikke en trussel verken mot demokratiet eller noe annet, det er tvert imot vedtatt politisk. Det kan forandres politisk, men lovene og reglene og også konstitusjonen og Grunnloven er politisk vedtatt, og det er disse rettssystemet og byråkratiet skal forholde seg til. Så det er mulig å endre på dette. Det er ikke sånn at dette er et vesen som lever helt av seg sjøl, på siden av politisk styring.

Så er det noen temaer som jeg synes det er viktig å diskutere. Det ene er noen av dilemmaene mellom menneskerettighetene. Jeg sitter i Europarådet, og vi diskuterer ofte konflikter som handler om enten etniske minoriteter, eller om likestilling mellom kvinner og menn – typisk. Der er det noen dilemmaer knyttet til likestilling for kvinner opp mot fri religionsutøvelse. Vi har hatt religiøse ledere i Europarådets parlamentarikerforsamling, og de har vært hyggelige og sympatiske mennesker, men de har ingen løsninger for oss når disse menneskerettighetene kolliderer med hverandre. De har ingen svar å gi oss. Det er bare vi politikere som kan gi svarene når disse menneskerettighetene kolliderer mot hverandre. Da må vi velge. Og jeg – og SV – velger likestilling mellom kvinner og menn og alle mennesker foran noen religioners rett til å si at noen er underordnet andre. Det er veldig viktig for oss, og disse dilemmaene må vi da ta stilling til, både i grunnlov og i de andre lovene vi har i samfunnet.

Representanten Marit Nybakk var inne på et tema, og det er dette forslaget som handler om familien og ekteskapet. Vi er opptatt av at ekteskap handler om noe man inngår fritt og med fullt samtykke. Det er en av grunnplankene, og der har vi utfordringer med både tvang og vold, tradisjoner og religioner, som sier noe om underordning, ikke bare mellom kvinner og menn, men også mellom individ og familie. Det er derfor jeg er så enig med mindretallet i utvalget, Kari Nordheim-Larsen, og det som jeg oppfatter at også representanten Marit Nybakk tar opp, nemlig at den første setningen i dette forslaget ikke bør stå der – også fordi familier er i endring, og at menneskerettigheter handler om individets rett i utgangspunktet; det handler ikke om andre enheter enn individet. Derfor er det individet som skal beskyttes gjennom de reglene vi legger inn i vår grunnlov. Dette går fram av innstillingen fra utvalget. Det sies også der at det selvfølgelig er vanskelig å slå fast hva som menes med en familie, og at det kan være ulikt, men at prinsippet handler om at det er den enkelte det gjelder.

Så har det vært noe diskusjon rundt forslaget om retten til liv fra unnfangelsen. Jeg er veldig enig i det som ble sagt både av representanten Helga Pedersen og Marit Nybakk om disse to spørsmålene. Det er veldig grunnleggende og prinsipielt vanskelige temaer, selvfølgelig, men det er også vanskelig å gradere det hvis man ikke er prinsipielt imot abort. Hvis man er det, kommer man jo også opp i noen voldsomme politiske dilemmaer, som vi ser i andre land rundt oss, med svangerskap etter voldtekt, etter incest, etter overgrep og der det er fare for mors liv. Man må faktisk ta stilling til en rekke av disse tingene, og da er det veldig mange som faller ned på at det er noen situasjoner som kan unntas.

Da har man etter mitt syn ikke noe prinsipielt godt svar på hvorfor det ikke skal være en lovlig og medisinsk forsvarlig mulighet til abort etter en kvinnes eget valg – for det handler om et menneskes kropp.

Til slutt skal jeg si litt om det forslaget som SV har fremmet i flere år. Jeg har holdt på med det siden jeg kom på Stortinget, nemlig å fremme forslag om retten til bolig. Det handler ikke om retten til eiendom, som representanten Skei Grande sier. Nei, det er nok en mye mer grunnleggende og gjennomtenkt tankegang med hensyn til hvorfor vi har ønsket å ha det inn i Grunnloven. Det står en del andre materielle rettigheter i Grunnloven som heller ikke er uttalt – man har jo ikke rett til en jobb, selv om det står i Grunnloven at man skal ha rett til jobb, men poenget er prinsippet.

I Norge er det slik at hvis man skal kunne være et likestilt menneske i demokratiet og stemme ved valg, f.eks., må man ha en adresse. Hvordan skulle man ellers kunne gjøre det? Samfunnet er organisert rundt at folk faktisk har en adresse og en bolig. Fundamentet for at arbeid, samfunnsdeltagelse og andre ting skal være på plass, er jo at man faktisk har en slik grunnleggende rettighet i bånn. De andre materielle rettighetene som står i Grunnloven, f.eks. arbeid, handler om et deltagende og verdiskapende ansvar og en rettighet. Men bolig er en sosial grunnmur for at samfunnet skal kunne ivareta de grunnleggende menneskerettighetene som ethvert individ har. Jeg kunne også kanskje legge til at det er noen klimatiske forhold i Norge som gjør det nærmest livsfarlig i dette landet ikke å ha bolig, men det er en annen sak. Men poenget her er altså hvor viktig dette er: punkt 1, for at man skal kunne være likestilt i de demokratiske situasjonene, men, punkt 2, skal man kunne utøve sine muligheter som et likestilt menneske i dette samfunnet, er man faktisk avhengig av å ha et sted å bo.

Bolig er en materiell ting. Det er ikke nødvendigvis sånn at individet behøver å eie denne boligen, men det er faktisk av de tingene vi politisk sett også kan realisere. For boliger er fysiske ting. De kan bygges, og vi kan telle dem. Det er litt verre med både klima, miljø, arbeid og alle disse tingene, som vi ikke nødvendigvis kan vedta politisk. Men dette er faktisk en av de helt fundamentale tingene vi kunne sikret gjennom politiske vedtak, og som kunne realisert at alle sammen hadde hatt et langt bedre utgangspunkt for å være likestilt også med tanke på menneskerettigheter i dette landet.

Jette F. Christensen (A) [13:43:19]: Me diskuterer ofte endringar i Grunnloven i denne salen, og det er veldig bra. Eg har lyst til òg å gje ros til dei som har vore med og lyfta grunnlovsdebatten ut av huset og inn i samfunnet elles. Det er veldig viktig for oss alle.

Det som er viktig med at me diskuterer endringar ofte, er at ein god konstitusjon er ein som reflekterer grunnleggjande verdiar i eit samfunn, grunnleggjande rettar og – ikkje minst – grunnleggjande pliktar. Utvalet peiker på at Grunnloven historisk har bidratt til å samle nasjonen på tvers av sosiale lag, på tvers av generasjonar, i krig, i vanskelege tider og i sosial nød. Sjølve Grunnloven og feiringa av han samlar oss framleis og er ein stor del av vår identitet. Derfor er det avgjerande viktig å bevare den samlande effekten Grunnloven har.

Menneskerettsutvalet meiner at det er «et nærliggende behov», som dei sjølve skriv, å ajourføre Grunnloven sånn at han passar til det samfunnet me lever i. Det er eg veldig einig i. Respekt og verdiar endrar seg, og då må Grunnloven òg følgje med.

Representanten Christian Tybring-Gjedde spurde i stad om kva norske verdiar eigentleg er. Det ser ikkje ut til at han er så interessert i svaret, for han har jo gått ut av salen. Men norske verdiar er like pliktar, like moglegheiter, uavhengig av kjønn, bakgrunn, religion, kultur, funksjonshemming og tilknyting. Det er tilfeldigvis også grunnleggjande og sosialdemokratiske verdiar. Eg kan forstå at representanten Tybring-Gjedde synest at det er litt irriterande, men sånn er det no.

Fleire av dei som forfatta Grunnloven for fyrste gong, hadde eit syn på kvinner og arbeidsfolk som ikkje hadde passa inn i denne salen eller i nokon av dei partia som er representerte i denne salen – ikkje eingong i møte med Facebook.

Når ein skal endre Grunnloven, må ein justere Grunnloven etter den tida me er i, ikkje motsett. Dei som forfatta Grunnloven, skreiv for framtida, men dei var jo ikkje i det heile i stand til å kunne drøyme om kva for eit velferdssamfunn og kva for ei teknologisk og økonomisk utvikling me skulle få, og kva for eit mangfaldig samfunn me skulle bli, der målet er at alle skal ha like moglegheiter. Det er lett å tilgje, for det var langt fram dit – den gong då. Men me må gjere som dei, og me må lære av dei. Me må skrive for framtida ut frå notida. Men me må òg formulere oss sånn at Grunnloven er noko som alle eig, og som alle kan feire.

Nokre av dei forslaga som ligg til grunn, er ikkje sånn. Det verkar ikkje som om dei er sette fram med det føremålet å styrkje våre rettar eller beskrive våre verdiar. Særleg eitt av forslaga luktar det politisk kamp om dagsaktuelle spørsmål av. Geir Jørgen Bekkevold snakka ein del om det i sitt innlegg, og det dreier seg om rett til liv.

Ein kan stille klokka etter kvar gong Kristeleg Folkeparti i denne salen fremjar grunnlovforslag mot abortloven, som dei kallar «rett til liv». Å vere imot abortloven og ønskje å innskrenke den er det langt frå politisk einigheit om, og det er langt frå politisk ro om det i Noreg. Derfor synest ikkje eg det høyrer heime i ein grunnlov som skal fungere som eit samlande verdifotografi av landet vårt.

Ein kan kanskje skru klokka etter Kristeleg Folkeparti, men ein kan ikkje skru tida tilbake. Ein kan seie veldig mykje fint om før i tida, om dei som skreiv Grunnloven og deira verdiar, men eg ønskjer meg ikkje tilbake til deira syn på kjønn. I seg sjølv høyrest det jo ikkje feil ut å grunnlovfeste rett til liv. Men dersom ein ser med eit halvt auge, og høyrer på debatten med eit halvt øyre, skjønar ein fort at den vil bli brukt som politisk brekkstang mot ein annan abortlov enn den som er blitt kjempa fram av norske kvinner. Derfor meiner eg at det er feil beskriving av våre felles verdiar. Å seie at det ikkje er det, fell på si eiga urimelegheit. Grunnloven må jo skrivast for å bli lesen og for at han skal bli teken til følgje. Altså: Korleis skal ein handheve ein lov om at alle har rett til liv frå unnfanging? Dette er eit spørsmål som me snart er nøydde til å få svar på. Eg etterlyser meir openheit i den diskusjonen.

Dersom ein grunnlovfestar at alle har rett til liv frå ein blir unnfanga, korleis blir det då med angrepille? Skal spiral forbydast? Er Kristeleg Folkeparti verkeleg villig til å ta konsekvensane av det? Dei politiske konsekvensane av å gjere det forbode med abort, med å avgrense ein del prevensjonsmiddel me allereie har i Noreg, er enorme. Abort vil ikkje forsvinne. Det handlar berre om kor farleg det skal vere for kvinna å utføre den. Å ville innskrenke retten for kvinner – og familiar – til å ta denne type val høyrer ikkje heime i Grunnloven; det høyrer heime i gamal tid. Ein felles verdi er derimot rett til liv og friheit frå dødsstraff, og at alle menneske har rett til liv. Derfor har vi fremja eit alternativ – som det har vore snakk om tidlegare.

Me politikarar er ikkje flinkare enn andre folk til noko særleg. Men det er ein ting som eg meiner me er ekspertar på, og det er å misforstå med vilje. Ingenting seier at framtidige generasjonar av sånne folk som oss, vil leggje det frå seg. Derfor meiner eg at det er viktig å verne oss mot det. Dette gjeld særleg § 98 om likheitsprinsippet og ikkje-diskrimineringsprinsippet. At ingen skal utsetjast for diskriminering på grunn av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opphav, språkleg eller religiøs tilhøyring, funksjonshemming, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder eller status elles, er ein norsk verdi.

Men kva er diskriminering? Kva er forskjellsbehandling? Me har ulike definisjonar på det mellom partia. Nokre parti meiner at kvotering er urimeleg forskjellsbehandling. Arbeidarpartiet og mange andre meiner at det er nødvendig for å rette opp i ei sosial og samfunnsmessig forskjellsbehandling som gjer at moglegheiter allereie er fordelte ulikt mellom kjønna. Den definisjonseinigheita er ikkje til å skimte, iallfall i nærmaste framtid. Derfor ønskjer ikkje eg det inn i Grunnloven.

Om nokre år vil dei som sit her, gjerne oppfatte våre endringar som gammaldagse og utdaterte. Eg håpar det betyr at me er komne framover. Men me kan på ein måte ikkje begynne på minussida. Me må skrive ein grunnlov som ikkje skal kunne takast til inntekt for marginale politiske standpunkt, og som i sum verkar imot det som bør vere vårt felles mål – nemleg at begge kjønn er likeverdige og skal ha like plikter og moglegheiter.

Martin Kolberg (A) [13:50:48]: Det er min oppriktige mening at dette har vært en veldig god debatt. Stortinget har vist seg fra en veldig god side, og det er en samstemmighet om Grunnlovens betydning i den norske samfunn – slik jeg hører det.

Så var selvfølgelig representanten Tybring-Gjedde oppe og sa at jeg hadde framstått med «tåketale», og at jeg ikke burde gjøre det fra Stortingets talerstol. Jeg forsto – og det mener jeg også oppriktig, det er i og for seg ikke ment som noe negativt – ikke hva han mente. Jeg forsto at han ikke likte det jeg hadde sagt – det forsto jeg. Det jeg sa, var at de verdiene som også Arbeiderpartiet har vært med på å bygge i det norske samfunn, var det viktig at vi nå vurderte å ta inn i Grunnloven. Det var det jeg sa, og det var dette representanten Tybring-Gjedde – på vegne av seg selv, formoder jeg – mente var tåkeprat. Man skulle ikke påberope seg dette, og det var uklart hva jeg mente med «de norske verdiene». Jeg tror Tybring-Gjedde er ganske alene om å ha en oppfatning om hva som er uklart med de norske verdiene, og da inkluderer jeg faktisk ikke Fremskrittspartiet som politisk parti, for dette handler om de helt grunnleggende tingene. Det handler om rettferdigheten, likeverdet, friheten, rettssikkerheten, religionsfriheten og retten til arbeid – som eksempler på konkrete verdier.

Grunnen til at jeg tok ordet på nytt, var for å få sagt at jeg syntes jeg hørte noe som jeg reagerte veldig på i Tybring-Gjeddes innlegg – innholdet i det at han mener at politikken skal ha en grense. Han relaterte det til Grunnlovens status i det norske samfunnet. Det vil jeg advare veldig sterkt imot – hvis det skulle være en oppfatning Fremskrittspartiet har, jeg tror faktisk ikke det er det, men det var det han sa – fordi jeg mener at politikken, slik som også representanten Lundteigen klokt sa i sitt innlegg, må stå over alt. Det er demokratiets forståelse. Det er kjernen i demokratiet. Politikkens plass må ha så stor autoritet at den også gjenspeiles i Grunnloven. Det er det vi diskuterer her.

Det jeg hørte representanten Tybring-Gjedde sa – og jeg tror ikke jeg overtolker dette – sto i motstrid til det representanten Anundsen sa. Jeg inviterer ikke til noen stor debatt mot slutten av denne debatten – det gjør man normalt ikke i Stortinget – men jeg ville holde dette andreinnlegget for å markere meg mot det representanten Tybring-Gjedde sa. Det kan ikke være en oppfatning av hva som er Grunnlovens posisjon. Grunnloven er et juridisk dokument, men den er også et politisk dokument. Det var det siste jeg hørte Tybring-Gjedde ikke sluttet seg til, i alle fall hvis den skulle inneholde det han kalte for «tåkete» verdier, som de norske, framført fra Stortingets talerstol. Jeg tror Tybring-Gjedde er ganske alene om den oppfatningen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:54:52]: Det har vært interessant å følge debatten – både i salen og når man har hørt på den fra litt andre steder i denne bygningen. Ikke minst spørsmålet om rettsliggjøring synes jeg er et meget interessant tema, som flere av kontrollkomiteens medlemmer har berørt i denne debatten. Jeg synes ikke rettsliggjøring er særlig relevant knyttet til de endringer som her legges fram. Her snakker vi om å verne enkeltmenneskets rett til de mest fundamentale menneskerettigheter. Hvis man er redd for rettsliggjøring i den sammenheng, vil jeg si at man har noen grunnleggende utfordringer i å problematisere hva den rettsliggjøringen eventuelt skulle være for slags problem. Så er det sagt – også fra vår side.

Det er klart at vi registrerer noen kommentarer knyttet til Kristelig Folkepartis forslag om retten til liv. La meg si det sånn: Av og til når jeg hører debatten knyttet til dette, får man inntrykk av at selve abortloven er opphøyet som om den var en del av Grunnloven. Det er den vitterlig ikke. Jeg tror man skal være litt forsiktig med nærmest ikke å tillate – for det ligger litt under at dette må man ikke plukke på, for da blir det problemer – å reflektere litt over hva også den gjeldende abortlov innebærer. Det må være tillatt.

Vi er fullt på det rene med at vi ikke kan detaljregulere Grunnloven – hva en ny lov som skulle komme til erstatning for den gjeldende, ville måtte innebære. Det må faktisk gjøres i en spesiallov. La meg si det sånn: Det kan heller ikke være uten interesse for dem som angriper oss, å reflektere over dagens abortlov og hva den innebærer. Der har man faktisk sagt at hvis man tar abort før 12. uke, er det greit, etter 12. uke er det ikke greit. Så kan man diskutere hvorfor den grensen er satt. Den grensen er satt av ulike grunner, men vi merker oss også at flertallet i denne sal har satt en annen grense – for det ufødte liv som har noen egenskaper man mener er av en slik karakter at da kan man utvide abortgrensen. Da har man satt en annen grense for når det er riktig å få utført selvbestemt abort. Mitt poeng er å markere at selv om man er tilhenger av dagens abortlov, er jeg overbevist om at man faktisk må gå inn og se på hva for realiteter den innebærer. Selv om jeg synes det nærmest blir proklamert at det er tilbakeskuende spørsmål som ikke har så mye med dagens situasjon å gjøre, er dette veldig viktig for framtiden – fordi vi har en teknisk utvikling som gjør at vi settes på etiske prøver f.eks. med kommende revisjon av bioteknologiloven, som også den gjeldende abortlov faktisk må adressere.

Vi er fullt klar over at det å innføre en grunnlovsbestemmelse, slik vi har foreslått, selvfølgelig også innebærer at man må ha en spesiallov i tillegg. Men jeg vil også tro at de som er tilhengere av dagens abortlov, ser at det er dilemmaer som er vel verdt å diskutere – om ikke akkurat i denne sammenheng.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:59:13]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i denne debatten, men jeg ble litt engasjert. Jeg vil gjøre noe jeg vanligvis ikke gjør, nemlig skryte av de arbeiderpartidamene som på en utmerket måte har argumentert mot dette forslaget fra Kristelig Folkeparti. Jeg har stor sans for Arbeiderpartiets alternativ på området.

Dessverre får jeg ikke selv ikke stemme for det, for jeg ikke kommer til å bli innvalgt til høsten, jeg stiller ikke til gjenvalg. Men jeg vil anta og håpe at Fremskrittspartiet også i kommende perioder vil sørge for at vi har selvbestemt abort i Norge.

Det er et perspektiv som kanskje ikke har kommet så klart frem i debatten.

Man har fokusert på at et forslag som det Kristelig Folkeparti ønsker, bl.a. vil påvirke bruken av prevensjonsmidler og føre til flere uønskede svangerskap, med de sosiale og økonomiske konsekvenser det har. En annen sak er at befolkningen nå – i motsetning til tidligere – er veldig flyttbar. Det har vi sett bl.a. på hvor mange som gjør bruk av klinikker i Danmark til forskjellige ting. Jeg tror at vi – hvis et slikt forslag blir vedtatt – vil få en industri som vil vokse opp i både Sverige og Danmark, hvor abortsøkende fra Norge vil bli betjent. I tillegg vil vi få illegale klinikker som driver her i Norge, med de helsemessige problemer det vil utsette norske kvinner for. Jeg vil bruke dette innlegget og denne talerstol til å gi ros til Arbeiderpartiet på dette området.

Marit Nybakk (A) [14:01:14]: Det er ikke alltid jeg kan si at jeg slutter meg til representanten Ulf Erik Knudsens innlegg fra denne talerstolen, men det gjør jeg nå.

Så vil jeg si at jeg synes representanten Syversen forsøker å bagatellisere det som egentlig er Kristelig Folkepartis forslag, for ikke å snakke om at han bortforklarer det. For hva er det? Kristelig Folkepartis forslag til ny § 16 i Grunnloven er ikke et forslag som diskuterer dilemmaer ved hva slags abortlovgivning vi skal ha, altså hvilke grenser vi skal ha, hvilke kriterier vi skal ha – langt ifra. Hvis du grunnlovfester rett til liv fra unnfangelse, da grunnlovfester du rett til liv fra befruktning – unnfangelse betyr befruktning. For det første betyr det forbud mot ethvert abortinngrep, uansett hvilke grenser, uansett hvilke betingelser. Er det det som er Kristelig Folkepartis mening? Ja, representanten Syversen rister på hodet, men det står faktisk «retten til liv fra unnfangelse» i dette forslaget. Så da må vi gjenta det som både Ulf Erik Knudsen, Jette F. Christensen, undertegnede og andre har vært inne på tidligere. Det er faktisk slik at vi har prevensjonsmidler – ikke bare i Norge, men også i andre land det er grunnlag for å sammenligne seg med – som ikke hindrer befruktning. Det gjelder spiral – særlig spiral, og Jette Christensen var også innom abortpillen som noe som selvfølgelig også ville bli forbudt. Jeg synes ikke at Kristelig Folkeparti skal kunne komme unna med å definere at dette bare dreier seg om retten til liv – et eller annet uspesifisert – og at det dreier seg om en diskusjon om etiske kjøreregler knyttet til eventuelle betingelser fra tolvte uke og utover. Hvis du grunnlovfester retten til liv fra unnfangelse, ja, da betyr det jo retten til liv fra befruktning, og du grunnlovfester forbud mot abort i Norge.

La meg også kort si noe om det som dreier seg om § 98, andre ledd:

«Intet Menneske maa udsættes for usaglig eller uforholdsmæssig Forskelsbehandling».

Det er vi jo i og for seg for, men la meg problematisere det slik som også representanten Christensen gjorde. Vi har i Norge kjønnskvotering i mange sammenhenger – flere partier har det, men vi har også kjønnskvotering til offentlige utvalg og til private styrer. Derfor har vi spilt inn et nytt tredje ledd i det store og omfattende grunnlovsforslaget hvor det er ulike alternativer som er tatt opp, og hvor vi skriver:

«Kvinner og menn har samme rettigheter og plikter. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at særlig kvinner kan utøve sine rettigheter.»

Dette er nå tatt inn og ivaretatt i grunnlovsforslag nr. 30.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:04:50]: Ikke overraskende ønsker jeg å gi noen kommentarer til representanten Kolbergs innspill fra talerstolen i sted. Han var svært hårsår da han forsto at jeg hadde tråkket ham på en øm tå. «Tåkeprat», kalte jeg det representanten Kolberg sa. Jeg antar at Kolberg nå vil være så voksen at han ikke tar ordet om igjen, men at han ser at han kanskje gikk litt langt. Mitt innlegg kan leses i referatet, og representanten Kolberg kan se hva som står der, i stedet for å mistenkeliggjøre og misforstå det med vilje, slik representanten Kolberg gjorde.

Det finnes ikke norske verdier – basta bom. Det finnes universelle verdier, og det finnes verdier som sosialdemokratiet sverger til, men de er ikke unikt norske. Rettssikkerheten eller likeverdet eller likestillingen, som representanten Kolberg nevnte som en unik, norsk verdi, er ikke en unik, norsk verdi. Jeg er overbevist om at resten av det meste av Europa vil være fullstendig uenig med representanten Kolberg når han sier at det er unike, norske verdier. Det er verdier som det norske demokratiet har tatt til seg, og som vårt samfunn er basert på – det er korrekt, men det er ikke norske verdier. Representanten Kolberg la også til retten til arbeid. Det var den siste verdien han kom på som var norsk. Ja vel, har vi rett til arbeid i dette landet? Det var interessant å vite. Jeg trodde faktisk det var det vi debatterte nå.

Representanten Kolberg reagerte også på at jeg antydet at det var grenser for politikk. Nei, det skulle han ikke ha noe av. Selvfølgelig finnes det ikke noen grenser for politikk i representanten Kolbergs hode – nei, politikken gjelder overalt. I liberalismen finnes det grenser for politikk, og jeg antar at det finnes det også i sosialdemokratiet. Det er noe som heter familieliv, og det er noe som heter privatliv. Det er grenser for politikk, og det er grenser for hvor langt politikken kan nå herfra, eller fra kommunestyret eller fylkesstyret eller andre beslutningsorganer. Det er grenser for politikk, og det er noe som heter privatlivet. Jeg håper representanten Kolberg er enig i det, og jeg håper vi kan legge det bak oss. For mitt innlegg var faktisk et spørsmål til representanten Kolberg, ikke et angrep. Angrepet tilbake på meg var faktisk veldig personlig, og hvor han pekte ut meg – ikke Fremskrittspartiet, men meg personlig – som en som hadde noen spesielle meninger om verdier og så videre, og det lå noe der i luften fra representanten Kolberg. Så jeg håper at han enten kommer på talerstolen og sier at det ikke var sånn ment, at det ikke var hans intensjon, eller så håper jeg at han ikke tar ordet.

Jette F. Christensen (A) [14:07:48]: Eg tok ordet for å følgje opp Kristeleg Folkepartis innlegg om abortlova, men det er jo nærmast umogleg å ikkje kommentere det som akkurat kom frå denne talerstolen.

Eg trudde det var slik at når eit land eller nokon har verdiar, så er det ikkje slik at det ikkje går an å sjå på dei som norske verdiar, sjølv om det er andre som har dei i tillegg – det må jo berre vere ein styrke. Det er ikkje sånn at i det Noreg eller andre land, statar eller kulturar deler ein verdi, så er den oppteken, og at ein ikkje kan seie at det er ein norsk verdi. Men eg skal la det liggje.

Eg synest det representanten Syversen sa om abortlova, var veldig interessant og eit veldig godt eksempel på kvifor me ikkje bør ta inn det forslaget dei har lagt inn om rett til liv. Det er fordi representanten Syversen snakkar om alt anna enn det forslaget handlar om. Han snakkar om at me må ha lov til å diskutere abortlova. Ja, sjølvsagt skal det vere lov, men då må me diskutere det når me skal diskutere abortlova, ikkje når me skal diskutere eit forslag om å gjere abort forbode i Noreg, for det er det Kristeleg Folkeparti har foreslått. Eg diskuterer gjerne teknisk utvikling og etiske dilemma knytt til dette, men ikkje når det er eit heilt anna forslag som er levert. Me fekk heller ikkje svar på våre spørsmål, og det skjønner eg veldig godt. For svara på våre spørsmål veit me jo eigentleg: Dei er vanskelege, dei har enorme konsekvensar. Konsekvensane av å forby abort i eit land, eller å forby angrepille eller andre former for prevensjon som kan hindre eit svangerskap, er ekstremt store for den det gjeld, og eg skjønner at representanten Syversen ikkje har lyst til å hente fram verken dei historiske eksempla eller dei eksempla som finst i land me ikkje ynskjer å samanlikne oss med, som ikkje har lovleg abort. Dei historiene høyrer ikkje heime i Noreg, og derfor høyrer heller ikkje forslaget til Kristeleg Folkeparti heime i Grunnlova.

Per-Kristian Foss (H) [14:10:21]: Uten å ha ambisjon om å tilføre abortdebatten noe nytt synes jeg det er verdt bare å gjøre oppmerksom på følgende:

Når det gjelder omtale av retten til liv, er det bare Kristelig Folkeparti som i sitt eget forslag bruker uttrykket «unnfangelse». Det Inge Lønnings utvalg mener, er hele utvalgets oppfatning. De bruker begrepet «iboende Ret til Liv». Jeg understreker at det er enstemmighet i utvalget. Også Arbeiderpartiet har hatt folk i utvalget. Det er min kommentar til det. La det ligge.

Så en liten kommentar til debatten mellom Martin Kolberg og Christian Tybring-Gjedde. Jeg hørte innlegget fra begge to, og jeg må si at jeg for en gangs skyld ikke reagerte på noe av det Martin Kolberg sa. Jeg synes han ga uttrykk for det som også er mitt syn, at de grunnlovsbestemmelser som er fremmet av utvalget, er samfunnsverdier som alle partier har stått bak. Han brukte selv uttrykket «sosialdemokratiet har vært med på å bygge» – jeg gjentar, «vært med på å bygge». Det er for en gangs skyld en erkjennelse av at mange partier har vært med på å bygge disse verdier. Høyre, mitt parti, har vært med på det i den tid partiet har eksistert – og det er for den saks skyld lenger enn Arbeiderpartiet. Det er delte oppfatninger om hvordan man på ulike tidspunkter har deltatt i dette, men at det er felles verdier, både rettighetsverdier og velferdsverdier, som jeg tror kan dekke hele det norske samfunn, er det ingen tvil om.

Det er et enstemmig utvalg som også står bak definisjonen av verdier. Fremskrittspartiets Carl I. Hagen, som er medlem av utvalget, har ikke dissentert på at dette er verdier, men på at noen av dem skal inn i Grunnloven. Det kan man gjerne diskutere. Dette som definisjon av verdier står altså Carl I. Hagen bak, og la meg si det slik: Han har vel vanligvis selv vært Fremskrittspartiet i en lang periode.

Så har jeg bare lyst til å gjøre oppmerksom på når det gjelder hva Tybring-Gjedde sa: Enhver må få lov til å stille spørsmål og gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens eget hode, det skal jeg ikke angripe. Men når man synes at retten til arbeid er noe vi skal diskutere og så sette inn i Grunnloven, kan man ikke ha lest Grunnloven særlig nøye. Det står faktisk i dagens grunnlov. Retten til miljø – et velferdsgode, for å kalle det det – er en samfunnsverdi som er definert og satt inn i Grunnloven. Det er kanskje verdt å kikke litt på den eksisterende grunnlov før man skal forandre den, eller før man går til angrep på dem som vil forandre den.

For øvrig er det å bli nevnt ved navns nevnelse – som stortingsrepresentant – fra Stortingets talerstol vanligvis ikke å regne som et personangrep, det vil jeg gjerne ha sagt. Ved mange anledninger i debatter heretter kommer jeg til å nevne enkeltrepresentanter, ikke minst herr Kolberg, men det er ikke en innvarsling av et personangrep. Det er heller en ære å bli nevnt, vil jeg si.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [14:13:54]: Tre ting, kort.

Selvsagt er ikke dette et personangrep på representanten Tybring-Gjedde. Jeg hørte hva han sa og respekterte det. Derfor tok jeg ordet – og hadde en annen oppfatning.

Det andre jeg vil si, er at selvfølgelig er norske verdier også europeiske verdier – og andre lands verdier. De er universelle, men de er også norske. Når vi diskuterer det vi diskuterer nå, diskuterer vi utformingen av den norske grunnloven for framtiden. Da er det helt relevant å snakke om de norske verdier.

Det er helt riktig som det nettopp ble sagt: Jeg sa at norsk sosialdemokrati også hadde vært med på å bygge disse verdiene.

Jeg vil til slutt si at når jeg hører Tybring-Gjedde, ser vi behovet for å få en grunnlov som får de formuleringene som vi har her. Det er veldig viktig at vi har en grunnlov som sikrer disse verdiene på en god måte.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:15:14]: Jeg er helt overbevist om at jeg ikke trenger å fortelle den ærede kontroll- og konstitusjonskomité om lovgivningsteknikk. Men jeg tror alle ser at Grunnloven i mange tilfeller først og fremst er verdiparagrafer, som trenger spesiallovgivning som utdyper hva som i det praktiske liv skal bli et resultat av disse verdiparagrafene. Det var vel det jeg prøvde å si noe om i mitt innlegg, siden det ble tatt opp fra Arbeiderpartiets side.

Vi ønsker en verdiparagraf som sier noe om retten til liv – fra unnfangelse til naturlig død. Det innebærer selvfølgelig at man i spesiallovgivningen må gi nærmere regler for dette, som jeg påpekte i mitt innlegg. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet – og også Fremskrittspartiet fikk sagt sitt i den anledning, her var det i hvert fall full harmoni mellom de to partier – synes det ville være svært uheldig. Det er greit. Det har vi en skikkelig debatt om, jeg regner med at dette ikke blir den siste. Men la det være sagt at for oss er det også en viktig debatt. Det er et viktig verdisignal hva man legger til grunn i en grunnlov også på dette punktet.

Presidenten: Representanten Marit Nybakk får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Nybakk (A) [14:17:02]: Kristelig Folkepartis forslag sier ikke at man skal grunnlovfeste retten til liv, men at man skal grunnlovfeste retten til liv fra unnfangelse, altså fra befruktning. Da hjelper det ganske lite hvor mye særlovgivning man har. Den første som prøver en slik sak for domstolene eller for Høyesterett, vil selvfølgelig få medhold, fordi man da har grunnlovfestet et forbud mot abort, og man har grunnlovfestet forbud mot enkelte typer av prevensjon. Jeg synes Kristelig Folkeparti bør tenke seg litt om. Kanskje de heller skal stemme for det andre forslaget som foreligger, istedenfor det forslaget som de selv har fremmet.

Dette dreier seg ikke om verdier, dilemmaer, problemer, grenser og betingelser. Vi er alle klar over – og alle mener – at det er knyttet dilemmaer og problemer til hele abortdebatten, men dette dreier seg faktisk om et grunnlovfestet forbud mot abort.

Anders Anundsen (FrP) [14:18:25]: Jeg hadde egentlig bestemt meg for å la debatten fare – uten ytterligere deltakelse fra min side.

Jeg synes egentlig vi har kommet i skade for å lage en abortdebatt ut av en debatt som egentlig handler om noe enda større, nemlig hvordan menneskerettighetene skal innpasses i Grunnloven. Dette er det største forarbeidet til grunnlovsendringer knyttet til menneskerettighetene som noen gang er gjort. Store deler av debatten har dreid seg om ett – til dels to – grunnlovsforslag. Det er en debatt vi gjerne skal ta, men vi bør ta den når grunnlovsforslagene skal debatteres i neste stortingsperiode.

Det har vært mange gode innlegg. Det som til slutt gjorde at jeg måtte ta ordet, var at Kristelig Folkepartis parlamentariske leder kom i skade for å si at Grunnloven i utgangspunktet er et verdidokument. Det mener jeg ikke kan bli stående uimotsagt fra denne talerstol. Grunnloven er først og fremst et rettslig dokument, som medfører rettslige plikter og friheter. I tillegg er det et politisk dokument, som reflekterer over verdier vi bygger samfunnet vårt på. Å karakterisere det grunnlovsforslaget som Syversen snakket om, som et verdispørsmål, er for så vidt riktig, men i Grunnloven ville det ikke fremstå som en verdi, det ville være en rettslig skranke.

Jeg tror det er viktig at vi fra Stortingets side i hvert fall ikke bidrar til å blåse mer luft i Grunnloven enn det det allerede er grunnlag for. Denne typen absolutte skranker vil ha konsekvenser for hva slags lovgivning denne salen med alminnelig flertall kan være i stand til å vedta. Jeg hadde bare behov for å si det, slik at det ikke ble stående uimotsagt at Grunnloven bare er et verdidokument, for det er så mye, mye mer.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:20:38]: Jeg er helt enig at det er rettslige skranker i Grunnloven. Det har vi sett ved behandlingen av flere saker i denne sal i denne perioden, hvor forslag fra regjeringen er blitt tilsidesatt av Høyesterett fordi det strider mot Grunnloven. Men poenget mitt var at i den type paragrafer vi her snakket om, så følges det ofte at av en spesiallovgivning som gir det nærmere rammeverk for hvordan Grunnlovens mer verdiorienterte paragrafer skal forstås.

Bare for å si det: Det vi ønsker å fremme, er vern av liv fra unnfangelse til død. Det var nærmest snakk om at det var et forbud mot et eller annet i ulike sammenhenger – det er faktisk ikke korrekt. Det er en positiv betegnelse som selvfølgelig må avstedkomme spesiallovgivning.

Så vil jeg si som svar til Marit Nybakk at vi absolutt er der hvor vi vurderer hvilken grunnlovsbestemmelse vi skal stemme for i neste periode, men vi ville ha dette på bordet også i denne sammenheng, slik at vi har flere muligheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Statsråd Marit Arnstad overbrakte 8 kgl. proposisjoner (se under Referat).