Erna Solberg (H) [18:33:09]: Med håp om at denne debatten kanskje kan ha litt lavere temperatur enn den debatten vi akkurat har lagt bak oss, har jeg lyst til å benytte anledningen til å få belyst hvordan vi skal ta vare på noe av det mest verdifulle vi har, nemlig barna i vårt samfunn. Det handler om hvordan vi ivaretar de barna som kanskje er i en av sine mest sårbare og utsatte situasjoner. Det handler om at vi skal ha et velferdssamfunn som er best for dem som trenger det mest.

Når våre nærmeste blir alvorlig syke, vil de fleste av oss oppleve bekymring og uro. Når den som er pårørende, er et barn kan redsel og utrygghet bli overveldende. Noen ganger blir rollene snudd opp ned, og det er barna som blir foreldre til sine foreldre.

Barn i minoritetsfamilier opplever at de må være tolker og kontaktpersoner mot det norske hjelpeapparatet når mamma og pappa ikke snakker norsk. Det er spesielt vanskelig når foreldre eller søsken er alvorlig syke, og det er mange og alvorlige samtaler. Det å møte barn eller tenåringer som har vært dem som har måttet formidle til sine foreldre at de har alvorlig – kanskje dødelige – sykdommer, gir inntrykk.

I sånne situasjoner er det ofte slik at man sier at barna er de svakeste blant oss, men noen av disse barna som er pårørende, er blant de sterkeste. De bærer voksenverdenens bekymringer og ansvar på sine skuldre, og rett og slett blir mange av dem for sterke. Vi vet at dette kommer tilbake igjen i voksenlivet. Vi vet at mange av dem som har opplevd at foreldre har hatt rusproblemer, foreldre har hatt psykiske problemer, men også er alvorlig syke, opplever selv å få problemer i voksen alder ved at de har måttet ta så mye ansvar.

Det er viktig at vi slår fast at barn skal få lov til å være barn også når mamma og pappa blir syke – og også når mor og far ikke klarer å snakke norsk. Det er vårt ansvar å sørge for at vi har et offentlig system som faktisk fungerer sånn. Det er vårt ansvar å sørge for at disse barna ikke må bære så tungt, og det er vårt ansvar å etablere det sikkerhetsnettet som skal fange dem opp.

Men det første vi må starte med, er rett og slett å se disse barna. Det har vært en utfordring. I mange år har vi ikke innenfor helsevesenet hatt en politikk for pårørende, særlig ikke en politikk for barn som pårørende. For å møte disse utfordringene har bl.a. Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslått å øke bevilgningen til de barnefaglig ansvarlige helseforetakene for å sikre bedre oppfølging av barn som pårørende.

Det forrige barneombudet sa engang at det er de enkleste og mest banale ting som ikke blir gjort for å sikre barn en god barndom i vårt samfunn. For eksempel: Når foreldre er syke eller satt ut av spill på en annen måte, trenger barna at vi som samfunn er den storfamilien de har behov for. Vi lever ikke lenger i den tiden da bestemor eller bestefar var på andre siden av tunet. Avstandene er større, hjelpen trengs på en annen måte.

Mange gode fagfolk har sett og tatt vare på barn som pårørende lenge før det på en måte ble en politisk sak. Det er faktisk sånn at vi har mange gode, bevisste ansatte, men vi vet at sykehus og offentlige tjenester er fragmenterte, lite koordinerte, og da detter også ofte barn som pårørende imellom. Vi må nok ta selvkritikk for at vi ikke har sett disse barna godt nok opp til nå og ikke tatt godt nok vare på dem. Men når vi først har erkjent den svikten, er vi også nødt til å gjøre tingene bedre. Derfor har vi de siste årene arbeidet med å tette hullene i sikkerhetsnettet vårt.

Et av de viktigste tiltakene som er iverksatt, er å etablere kompetansesentret BarnsBeste. Det er faktisk imponerende å se hvordan de har tatt utfordringen med å spre kunnskap om hvordan vi kan ivareta barn som pårørende. De formidler kunnskap og gode eksempler til dem som møter barn som pårørende i sitt daglige arbeid. De gir mange av de profesjonelle voksne et verktøy som gjør at de kan ta bedre vare på barna.

Evalueringen av BarnsBeste har vist at de gjør jobben med stor entusiasme. De sørger for mange viktige tiltak som bidrar til at barn faktisk får hjelp. Evalueringen sier at det er gjort så mye at man kanskje bør begrense seg litt – det er jo egentlig et ganske godt skussmål.

Tittelen på evalueringen av BarnsBeste er et sitat fra medarbeiderne: «Vi spør ikke, vi bare gjør». Det kunne kanskje vært et ideal også i denne sal, at vi gjorde mer enn vi spurte.

Det viser seg, når erfaringene med BarnsBeste kommer frem, at det er lite systematisk forskningsbasert kunnskap om barn som pårørende. Vi har kanskje i en periode sett på barn som pårørende når det gjelder rus og psykiatri, men på andre områder har vi ikke vært like flinke. Heldigvis har f.eks. Kreftforeningen tatt et initiativ overfor dette og jobber nå systematisk mye bedre med barn som pårørende i en kreftsituasjon. Det er fortsatt sånn at det å få en kreftdiagnose er en diagnose som slår hardt inn. Her har man altså etablert bedre modeller.

Så er det innført krav om barneansvarlig personell i spesialisthelsetjenesten, og det er et skritt i riktig retning. Barneansvarlig er et systemansvar som institusjonene er pålagt, og det er et lederansvar å sikre at de som skal utøve ansvaret, har nødvendig kapasitet, kompetanse og tid. Vi kan rose oss selv med at vi er det eneste nordiske landet som har lovpålagte ordninger med barneansvarlige.

Men det er noen utfordringer. Halsa og Kufås – i boken: Barn som pårørende, fra 2012 – har gjennomført et fokusgruppeintervju med de syv barneansvarlige ved ett helseforetak. Her peker tre av disse på at rollene er diffuse, udefinerte og uavklarte. Det foregår opplæring i helseforetakene, men man savner instruks, noen retningslinjer, prosedyrer og overskrifter over hva som er barneansvarliges rolle i forhold til andre behandlere.

De peker videre på at det er et problem at barneansvarlige ikke er blitt koblet direkte mot pasient og pårørende. De aller fleste møter mellom pasient, pårørende, pleier og behandler skjer uten at barneansvarlige er involvert. Tidspress og produksjonskrav har innvirkning på det barnefokuserte arbeidet. Derfor kan det fortsatt bli tilfeldig og usystematisk. Så det er altså et ønske om større systemer og retningslinjer.

Det andre temaet som belyses i denne interpellasjonen, er det som særlig minoritetsbarn blir utsatt for, nemlig det faktum at vi har mangel på tolker i vårt samfunn – og enda mindre bruk av de tolkene som finnes, innenfor vårt helsevesen.

Jeg vet at representanten Lise Christoffersen på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 2011 fikk gjennomslag for forbud mot at barn skal brukes som tolk i offentlig sektor. I 2012 fulgte Aftenposten opp for å høre hvordan det hadde gått med det. Jeg siterer fra oppslaget:

«Mindreårige brukes som tolker av fastleger, lærere, Nav og i saker der barn er pårørende til straffedømte.»

Selv om Arbeiderpartiet foreslo et tolkeforbud, er lite gjort. Jeg har i hvert fall tenkt å gi min støtte til Lise Christoffersens initiativ og si at dette må vi få gjort noe mer med. Det dreier seg om å ha fokus på og ha tilgjengelig god nok kompetanse. Vi kan ikke fortsette å ha en situasjon hvor barn brukes i de vanskeligste situasjoner, og er dem som skal formidle det tunge og vanskelige til sine foreldre.

Jeg håper derfor at helseministeren i sitt innlegg vil adressere både spørsmålet om hvordan vi styrker den barnefaglige kompetansen i helseforetakene og sørger for at vi unngår å sette barn i en så vanskelig situasjon, og hvordan vi kan sørge for at barn av minoritetsforeldre er sikret mot at det er dem som må formidle de vanskeligste beskjedene som foreldre får i vårt samfunn.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jonas Gahr Støre [18:41:44]: Jeg vil først få takke representanten Solberg for å løfte et viktig tema som jeg tror engasjerer mange i salen. Det er flere pionerer som sitter i salen her, som har vært med på å gjøre dette til et sentralt innsatsområde.

Det er utvilsomt en stor belastning for barna når foreldrene blir alvorlig syke. Derfor har også denne regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å styrke oppfølgingen av dem.

La meg starte med å svare på det siste spørsmålet: Skal barn være tolker for syke familiemedlemmer? Svaret er nei. Barn skal ikke være tolker for syke familiemedlemmer. Fra 2013 har jeg gjennom den såkalte foretaksprotokollen pålagt sykehusene å sørge for at ingen barn under 18 år brukes som tolk i spesialisthelsetjenesten. Dette er også slått fast i stortingsmeldingen Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk som vi skal debattere senere i kveld. Dette er uavhengig av foreldres eller andre slektningers diagnose. De kan unntaksvis brukes som tolk i akutte sitasjoner hvis det er fare for liv og helse.

Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene om kommunikasjon via tolk som frarår bruk av barn som tolk.

En arbeidsgruppe ledet av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet slår fast at barn bør ha krav på en særskilt beskyttelse mot å bli brukt som tolk i offentlig sektor og drøfter innføring av et forbud. Rapporten følges opp av den ansvarlige minister.

Så det skjer en god del i oppfølgingen av denne saken.

Drøftingen av helseforetakenes ressurser hører hjemme i en budsjettdebatt. I dag ønsker jeg å informere Stortinget om tiltak for barn som pårørende iverksatt av regjeringen. Jeg vil også trekke opp enkelte fremtidige perspektiver.

Helsetjenestens oppgave er å behandle pasienter. Mange pasienter har mindreårige barn som berøres av foreldrenes sykdom. Barns opplevelse av trygghet, tilfredshet og tilstrekkelig omsorg er sterkt knyttet til familiens livssituasjon.

Soria Moria-erklæringen slår fast at vi skal arbeide for at barn med psykisk syke og rusavhengige foreldre får oppfølging og hjelp. Vi har arbeidet bredt for å nå det målet og har utvidet det til å gjelde alle barn med syke foreldre. Barn av psykisk syke, rusavhengige og alvorlig syke og skadde foreldre er alle utsatte og sårbare grupper, og det var godt beskrevet av interpellanten. Nye tiltak er iverksatt i takt med Stortingets bevilgninger. Disse er mer enn doblet, fra 15 mill. kr i 2007 til 31 mill. kr i år. Fra 2012 til 2013 økte de med ytterligere 10 mill. kr – en fordobling sammenliknet med Høyres alternative budsjettforslag om 5 mill. kr, hvis det skal være en referanse.

Gjennomgangen som interpellanten refererer til, bygger på en undersøkelse fra 2010. Samme år fikk barn som pårørende en sterkere rettsstilling gjennom endringer i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven. Barna skal få bedre oppfølging når foreldrene mottar helsehjelp, uavhengig av hvor i landet de bor. Alt helsepersonell har plikt til å bidra til å ivareta barnas behov.

Helsepersonellet skal ikke overta ansvaret fra foreldrene. Foreldre skal selv, så langt det lar seg gjøre, ivareta omsorgen for barn. Helsepersonellets oppgaver er å avklare om pasienten har barn, om noen tar vare på barna, vurdere om barna har behov for oppfølging, tilby pasienten informasjon og veiledning og bistå med å gi barnet informasjon eller annen oppfølging dersom foreldrene ønsker det. Sykehusene og andre deler av spesialisthelsetjenesten skal ha barneansvarlig personell med ansvar for å koordinere og fremme arbeidet med pasientens barn – med andre ord et betydelig løft på dette området.

Jeg er glad for å kunne informere Stortinget om et omfattende arbeid på dette feltet i alle helseregioner. Fra å være «usynlige barn» før 2007, er barn som pårørende satt på dagsordenen over hele landet. Dette har skapt bevissthet om og interesse for å arbeide forebyggende med barn som har syke foreldre. Oppfølging av barna gir positive ringvirkninger for foreldrene når de mottar behandling. Bekymringene blir mindre, og de føler seg ivaretatt. Her skal det gis stor honnør til sykehus som også inkluderer oppfølging av søsken til alvorlig syke barn. Alle offentlige sykehus og andre helseinstitusjoner med avtale med sykehus, også rusinstitusjoner, har barneansvarlige. Arbeidet med å opprette barneansvarlige ved private rehabiliteringsinstitusjoner er i gang. Så må vi selvfølgelig få dette systemet til å virke, slik at folk med dette ansvaret tar det på alvor.

Helsepersonell har en posisjon som gjør det mulig å se barna tidlig, og de har erfaring med å hjelpe. Allerede dyktige og engasjerte helsepersonell har fått en rekke hjelpemidler gjennom kompetansenettverk, kurs og seminarer, rundskriv, e-læringsprogrammer, informasjonsmateriell til barn, nettsider, behandlingslinjer og faglitteratur. Dette betyr ikke at vi ikke kan bli enda bedre, og derfor må arbeidet videreutvikles. Vi skal sikre enda bedre spredning av kompetanse i hele helsetjenesten.

Samhandlingsreformen omfatter barn som pårørende. Samarbeidsavtalene mellom kommuner og sykehus omtaler rutiner for å ivareta mindreårige barn i forbindelse med innleggelse, opphold og utskrivning. Vårt største sykehus, Oslo Universitetssykehus, har opprettet et råd for barn som pårørende. Samhandlingsperspektivet og felles ansvar for sykehus og kommune for å ivareta barna er nedfelt i det mandatet.

En god barndom vil vare i generasjoner. Det gjør også en dårlig barndom. Levekår i oppveksten har stor betydning for barnas utviklingsmuligheter. Vi må derfor fange opp barn med rusavhengige og psykisk syke foreldre tidlig og sette inn tiltak for å hindre at barna selv utvikler problemer. Barn som har vært utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt eller har rusavhengige foreldre, har høy sannsynlighet for selv å utvikle tilsvarende problemer. Det er en tragisk realitet. Vi må øke kunnskapen om barna, og vi må styrke kunnskapen om forebygging av rusmiddelskader hos barn.

I 2007 opprettet vi to forsøk ved sykehus i Nord-Trøndelag og Vestre Viken med lavterskeltiltak for å følge opp gravide og mødre med rusavhengighet og psykiske problemer. Barna følges opp fra fødsel til skolealder i nært samarbeid med andre tjenester. Prosjektene fikk positive evalueringer og ble permanente fra 2013. Tiltakene bygger bro mellom ulike tjenestetilbud og fungerer som støtte for familiene. Brukerne synes å være fornøyde. To tilsvarende tiltak blir etablert i Helse Vest og Helse Nord i løpet av året. Vi ønsker å få på plass denne typen lavterskeltiltak over hele landet i løpet av noen år. Jeg er tilfreds med at en enstemmig helse- og omsorgskomité i innstillingen til rusmeldingen støtter arbeidet med å etablere flere slike tiltak.

Så jeg vil si at vi er kommet langt. Vi har likevel behov for ny kunnskap. Barn som pårørende er fra 2011 et strategisk forskningsområde i Norges forskningsråd. Fire store forskningsprosjekter skal gi nye svar. Vi skal få kunnskap om møtet mellom fastleger og barn som pårørende. Vi skal få mer kunnskap om tidlig intervensjon, deltakelse og kompetanseutvikling rundt barn av alvorlig syke og rusavhengige foreldre. Vi skal få kunnskap om hvordan sosiale nettverk kan spille en rolle i familier hvor en forelder er eller har vært rammet av kreft. Vi skal få kunnskap om omfanget av barn med alvorlig syke eller rusavhengige foreldre: Hvem er de, hvilke behov har de, hvilken hjelp får de, og hvilket utbytte har de av hjelpen de får? Effekten av lovendringene som styrker barns rettsstilling, skal dokumenteres. Seks sykehus med stor geografisk spredning deltar i denne forskningen.

En landsomfattende levekårsundersøkelse om barn og unge med rusavhengige foreldre skal gi kunnskap om barn og unges erfaringer og egenopplevelser. Hvordan mestrer disse barna hverdagen med sine rusavhengige foreldre? Hvilke rusvaner har barna? Når debuterer de selv med rusmidler? Hvordan opplever de eventuell kontakt med hjelpeapparatet? Dette er viktige spørsmål vi trenger svar på for å sette inn flere målrettede tiltak fremover.

Tre organisasjoner, BAR – Barn av rusmisbrukere – Voksne for Barn og Landsforeningen for barnevernsbarn, gir innspill til og følger undersøkelsen. Ambisjonen er klar: Vi skal hindre at rusmiddelproblemer går i arv.

Avslutningsvis: En gang i året har jeg gleden av å møte brukerne av helsetjenesten gjennom et eget kontaktforum. Disse møtene gir nyttige innspill i arbeidet med å skape bedre tjenester, og de understreker brukerperspektivet som vi har vektlagt i flere sentrale dokumenter.

Så er det slik at FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til å utvikle seg, til å bli hørt og sist, men ikke minst, til å uttrykke egne ønsker.

Stortingsmeldingen om god kvalitet og trygge tjenester, lagt fram før jul, staker ut kursen for en ny brukerrolle. Denne rollen må også omfatte barn. Barn med syke foreldre skal føle seg ivaretatt, sett og hørt. De er eksperter på egne liv. Derfor må vi i større grad lytte til deres erfaringer i en form som er tilpasset barn. Jeg har et sterkt ønske om å lytte til dem, og vil derfor invitere barn til møter om dette temaet i de ulike delene i landet der vi følger det opp, slik at vi får erfaringer med tjenestene jeg har ansvaret for, og de har glede av.

Erna Solberg (H) [18:50:51]: Jeg vil takke statsråden for svaret, som bekrefter at det foregår mye bra i oppfølgingen av barn som pårørende de senere årene.

Fortsatt er det hull og utfordringer. Det er nok sånn at det er et godt stykke igjen til alle sykehus har barnefaglige ansvarlige. I alle fall i de rapportene jeg får bl.a. fra Kreftforeningen, ser vi at selv om sykehusene nå skal ha utpekt barnefaglige ansvarlige, er det mange sykehus som fortsatt ikke har fått på plass dette. Og det er, som sagt, fortsatt et spørsmål om uavklart ansvar knyttet til dette. Det gjør selvfølgelig også at hullet mellom det å få hjelp for pårørende i tilknytning til et sykehusopphold og utflyttingen til kommunene blir en utfordring. Nettopp dette er et ganske sårbart område – oppfølgingen av barn som er hjemme, og som trenger hjelp hjemme, ikke minst i det perspektivet at vi nå har mer poliklinisk behandling innenfor områder som rus og psykiatri, som jo er en forflytning av behandlingen for disse.

Det jeg ikke hørte så mye om, var hvilken strategi statsråden har for spørsmålet om tolker og tolkevirksomheten. Dette er et tema som har vart i mange år. Det er et viktig minoritetspolitisk tema. Det er et spørsmål som dreier seg om å løfte kvaliteten på tolketjenesten i Norge, sørge for at den er tilgjengelig, men også en veldig klar beskjed om at man ikke skal bruke mindreårige som tolker. Jeg vil gjerne høre hva statsråden mener om mulighetene for å gjennomføre det som Lise Christoffersen stilte seg i spissen for å få til et vedtak om, nemlig at det skulle være forbud mot å bruke barn som tolker.

Statsråd Jonas Gahr Støre [18:53:00]: Representanten Solberg sier at det fortsatt er hull, og det tror jeg hun har rett i. Jeg tror det vi har gjort de siste årene på ganske bred front, og som jeg har beskrevet, er å forsøke å systematisere, innarbeide regelverk, innarbeide rutiner og ikke minst løfte kompetansen. Jeg tror vi må erkjenne at det er et arbeid som ikke kommer komplett på plass med et vedtak eller en ambisjon. Men det vi ser når vi går igjennom erfaringene, er at det er en betydelig utvikling og en økt bevissthet. Derfor skal vi glede oss over det, og være glad for at det heller ikke i denne salen, tror jeg, er noen uenighet om at vi ønsker at dette også skal virke i praksis.

Når det gjelder strategi for tolking, har jeg i grunnen begrenset meg i dette svaret til interpellanten til å si at nei, barn skal ikke tolke. Det er det viktige. Så tror jeg vi må erkjenne, som jeg sa, at i akuttsituasjoner – og hva som er en akuttsituasjon kan jo variere – kan det hende at barn blir utsatt for at de må hjelpe til med oversettelse, men her må det være en bevissthet hos helsepersonell om når det går over i en situasjon hvor sykehuset skal ta over. Så forventer jeg, i lys av det oppdraget jeg har gitt til helseforetakene, at de skaffer seg den nødvendige tolkekompetansen som trengs for å kunne gjennomføre god pasientbehandling av alle som er til behandling i Norge.

Også her tror jeg vi må erkjenne at det kan være noen glidende overganger. Jeg har i alle fall hørt historier om hvor dette fungerer veldig bra, og jeg har også hørt historier hvor det ikke er så bra som det burde være. Det får vi følge opp så godt vi kan, tilsynsmyndigheter og politiske myndigheter. Så er jeg også opptatt av at dette må videreføres i primærhelsetjenesten og i kommunene, hvor det er klart at mine virkemidler for å være sikker på at det blir ivaretatt på en god måte på alle fastlegekontorer og i alle deler av pleie- og omsorgstjenesten er mindre gode enn de er i forhold til spesialisthelsetjenesten. Da må vi bygge på den kunnskapen og det engasjementet jeg antar også finnes i Kommune-Norge, i dialogen med alt fra KS og til den enkelte kommune, for å få det til. Jeg tror at dette er et område hvor vi, som sagt, er enige, og hvor vi ønsker at barna skal bli beskyttet, og at deres foreldre, som trenger helsehjelp, skal få det på en god måte.

Kari Henriksen (A) [18:55:39]: Takk til interpellanten, som tar opp et viktig tema.

Jeg synes helse- og omsorgsministeren redegjorde godt for hva som er gjort og hvilken retning dette arbeidet styres i. Jeg er veldig fornøyd med den retningen arbeidet tar.

Representanten Solbergs utålmodighet deler jeg. Når vi hører det som statsråden sier, og de signalene han gir, tror jeg dette deles av mange. Den utfordringen som representanten Solberg tok opp for å få til god samhandling mellom de forskjellige nivåene, tenker jeg ikke bare dreier seg om at det skal overføres informasjon fra sykehuset til kommunen, men det dreier seg ofte i like stor grad om informasjon mellom de forskjellige tjenesteapparatene internt i det kommunale systemet og også mellom skole, helsetjenesten og etater som driver både med barn og voksne.

Så skiller vi lag når det det gjelder hvordan den overordnede styringen av disse strukturene bør være. Der tror jeg at det å ha offentlig eide strukturer og ikke splitte det opp til private løsninger, å ha det offentlig eid og offentlig styrt, vil gi en mye bedre sikkerhet for at en klarer å følge opp de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt. Der er barn en av de mest sårbare gruppene.

Så kan jeg si at i Kristiansand kommune har de gjort noe veldig spennende. Der har kommunen selv tatt initiativ til å opprette barnekontakter. I Nav i Kristiansand har Nav selv tatt initiativ til å opprette barnekontakter, og de har et godt samarbeid med BarnsBeste.

Så må jeg si at jeg er veldig glad for at også barnekontakter nå er kommet inn i justissektoren. Justissektoren er det aller mest forsømte området når det gjelder å ivareta sårbare barn. Vi vet at 60 pst. av dem som sitter i fengsel har rusproblematikk. Det er opprettet rusmestringsenheter i fengslene, og det er veldig bra. Men vi vet at veldig mange av barna deres sliter tungt med at de ikke bare har en rusproblematikk å forholde seg til, de går også og bærer på tunge tabuer og skam, som de på en måte har for at de har foreldre som er innsatt. Derfor tror jeg at den satsingen en nå har lagt opp til for å få et bredt perspektiv på disse tiltakene, er viktig. Jeg mener også at en må samarbeide mer. Den kommunale helsetjenesten og Nav er inne i fengslene. En må bruke den kompetansen som en nå har fått, til også å spre det glade budskapet inn i justissektoren, for det er et område som har mange barn. De er kanskje de mest usynlige, barna i den sektoren, men det er mange. De blir sjelden sett med den problematikken de bærer på.

Morten Stordalen (FrP) [18:59:32]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et svært viktig tema. Dette er noe som rører oss og gjør noe med oss når vi begynner å diskutere problemstillingen.

Å være voksen pårørende til noen som er rammet av en alvorlig sykdom, eller som av andre grunner ikke fungerer i det daglige, kan være tøft i seg selv. Det er episoder der vi som voksenpersoner høster av vår livserfaring. Vi skal forsøke å holde oss sterke. Vi kan som voksne som oftest lettere sette ord på ting, og vi vet hvor vi skal henvende oss.

Hva da når barn opplever det samme? Ja, det kan vi bare tenke oss. Folkehelseinstituttet estimerte i 2011 at 260 000 barn har foreldre med en psykisk lidelse som kan gå ut over daglig fungering. Cirka 70 000 har foreldre med et alkoholmisbruk. I tillegg viser tall fra Kreftforeningen at 4 000 norske barn opplever kreftsykdom i nær familie hvert år. 800 barn opplever hvert år at en av foreldrene dør av kreft.

Det er positivt at tiltakene for barn som pårørende er styrket, men vi vet at det fortsatt forekommer svikt. Barn skal ha en glad barndom, de er vår framtid. Derfor er det viktig at det settes inn nok ressurser for å hjelpe og støtte barn som opplever traumatiske og triste hendelser når mor eller far ikke lenger fungerer som foreldre og omsorgspersoner. Barneombudet har tidligere bl.a. tatt opp problemstillingen knyttet til at barn blir brukt som tolker for sine foreldre. Høsten 2010 skrev Barneombudet brev til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Noen faktaopplysninger og sitater fra brevet kommer her:

• Barn benyttes som tolk for sine foreldre i deler av offentlig sektor, og dette er svært negativt både for barnet og for foreldrenes sak.

• Saksbehandlere får ikke opplæring i bruk av tolk.

• Tolkene er for dårlig kvalifisert.

• Tilgangen på tolk er ustabil.

• Rutinene for bestilling av tolk er for dårlige.

• Personer som har behov for tolk, har med seg ukvalifiserte personer til å tolke.

Barneombudet skrev:

«Barneombudet ønsker at myndighetene vurderer å innføre et forbud mot å bruke barn som tolk i offentlig sektor. ( … ) Dette vil hindre at barn settes i situasjoner der de får tilgang til informasjon de ikke burde hatt av hensyn til alder, forhold mellom foreldre og barn og barnets behov for beskyttelse.»

Ombudet hadde også et ekspertmøte med ungdom som hadde egne erfaringer med å bli brukt som tolk for foreldre eller andre slektninger. Samtlige hadde blitt brukt som tolk i saker av til dels sensitiv art eller saker de ikke hadde noe med. Alle påpekte hvor negativt dette hadde vært for dem, og hvor utrolig viktig det er med gode og kvalifiserte tolker.

Dette betyr at barn ikke bør og ikke skal brukes som tolk for sine foreldre – dette fordi de ikke er kvalifisert, og fordi de fortsatt må få lov til å være barn. Det er en altfor stor belastning og påkjenning for et barn å måtte gå igjennom noe slikt.

Ved å bruke barn som tolk i helsevesenet kan man i verste fall risikere å sette liv og helse på spill. En undersøkelse viser til at hver tredje lege noen ganger eller ofte lar pasientens barn tolke for sine foreldre.

Kreftforeningen mener at selv om det er avtalt tolk under møtet med foreldrene, kan det være at barna likevel må bistå sine foreldre i møte med det offentlige.

Vi ser en økende trend der flere unge dropper ut av skolen. Felles for mange av disse er at de har eller har hatt vanskelige familiesituasjoner å forholde seg til – mange av disse nettopp fordi de ofte må være med sine foreldre og påta seg omsorgsoppgaver som ligger langt utenfor og over det vi som et velferdssamfunn forventer av et barn. Dette er barn som må sette barndommen på vent, nettopp fordi de ofte må hjelpe sine foreldre i tillegg til at mange av disse barna må påta seg et langt større ansvar i og for familien.

Det gjør vondt å vite at dette fortsatt foregår, og at det gjør det, er nesten uforståelig. Derfor må dette temaet løftes opp og prioriteres langt sterkere framover. Vi har rett og slett ikke råd og tid til å vente lenger.

Dette er barn som fortjener en langt bedre start på sine liv, der vi som samfunn må stille opp og sørge for at det finnes tolketjenester nok – også ved landets sykehus. Det finnes, men ikke i tilstrekkelig grad.

Dette er dagens store helter som foreløpig ikke har blitt sett og tatt på alvor. Nå håper jeg på vegne av alle disse barna at det vises handling. Barn fortjener å være barn og ikke måtte sette barndommen på vent.

Dersom dette fortsatt foregår, håper jeg at det legges trykk på at bruken av barn som tolker opphører straks.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:04:25]: Jeg er enig med statsråden i at det foregår veldig mye bra arbeid ute i helsetjenesten, men at det fortsatt er en del utfordringer. Det er mange barn i Norge, som flere har vært inne på, som lever med tunge omsorgsoppgaver og plikter som pårørende for sine foreldre eller sine søsken. Lovverket om barn som pårørende ble innført i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven fra januar 2010, slik statsråden var inne på, men det er nok foreløpig for tidlig å ha en fullstendig oversikt over de erfaringene som er gjort. Men det er uansett sikkert at mye tungt ansvar hviler på barn som har psykisk syke foreldre, rusavhengige og somatisk syke foreldre. Vi har i den senere tid møtt mennesker med dødelige sykdommer som ALS og kreft, og hvor barn er pårørende og skal forholde seg til at far eller mor skal dø i nær fremtid. En slik situasjon må man ha stått oppe i for å forstå hva det innebærer og hvordan det oppleves. Mange barn får god hjelp og oppfølging av barnepsykolog, gjennom helsestasjon og skole og andre voksne i familie eller vennekrets, men altfor mange får det ikke.

Forskernettverket i BarnsBeste bidrar med mye kunnskap innenfor feltet barn som pårørende. De peker på de viktige utfordringene, og noe jeg har merket meg spesielt, er behovet for mer kompetanseutvikling og ressursinnsats i primærhelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten har iverksatt ordning med barneansvarlig personell, og ved poliklinikkene og de somatiske avdelingene ved sykehusene arbeides det flere steder nå med å bygge opp kapasitet for å imøtekomme barnas behov når foreldre rammes av sykdom. Det forskernettverket peker spesielt på i boken Barn som pårørende, er manglende kompetanse og våkenhet overfor det samme behovet ute i primærhelsetjenesten. Det er jo ute i kommunene de aller fleste rusavhengige, psykisk syke og somatisk syke pasientene lever sine daglige liv. Det er blitt tydelig for meg at det er et stort behov for å bygge opp både kapasitet og kompetanse i kommunehelsetjenesten og ved helsestasjonene slik at barna det gjelder, i barnehagen og skolen, også kan dra nytte av en slik kompetanse.

Unge mennesker, spesielt i familier med minoritetsbakgrunn, tar et stort ansvar og har omsorgsoppgaver både for foreldre og for syke søsken. Det berører meg sterkt å lese forskernettverkets historier om unge jenter som gjennom flere år hadde tatt på seg store og tunge omsorgsoppgaver for søsken i familier med innvandrerbakgrunn. Helsepersonell og det kommunale tjenesteapparatet var klar over de tunge oppgavene, men hadde ikke informert godt nok om hvilke støtte- og avlastningsordninger som finnes og som kunne ha avhjulpet situasjonen. Det finnes ifølge BarnsBeste ingen studier om barn som pårørende i minoritetsfamilier i Norge. Dette er et område som må tas på største alvor, og som må komme mer i fokus og få mer ressurser i årene fremover.

Jeg har hatt mange sterke møter med alvorlig syke mennesker, både som pårørende, som helsearbeider og politiker. Det som er felles, er at de fortviler over at barna lider under foreldrenes sykdom. Flere har pekt på behov for en oppbygging av det kommunale hjelpeapparatet – gjerne i samhandling med spesialisthelsetjenesten. Psykologhjelp til barn som har foreldre med alvorlige diagnoser, er psykososial støtte som kan være avgjørende for å takle dagliglivets utfordringer, og ikke minst for å forberede barna på de utfordringer som kommer etter at en forelder er død, og gjennom sorg og nyorientering for veien videre. Høyre har foreslått fastpsykologer i kommunene. Det tror jeg ville kunne bidra til å styrke fagmiljøet og utvide kompetansen og kapasiteten i primærhelsetjenesten.

I alle livskriser når sykdom eller ulykker rammer, rammes hele familien. I mange av disse familiene er det små barn og svært ofte også ungdommer. Disse barna har rett til å bli møtt av et helsevesen som har kunnskap, innsikt og ressurser til å følge dem opp.

Helt til slutt to ord om dette med tolking. Ja, det er svært vanskelig for barn å skulle tolke sine foreldre. Men vi må også tenke på at det kan være veldig vanskelig for foreldrene å bli tolket av sine barn. Det handler om integritet for forelderen, og det tror jeg også er et perspektiv vi må ha med videre.

Karin Andersen (SV) [19:09:25]: I en bok som heter Mamma tar ikke lenger telefonen, beskriver en jente som heter Christina, hvordan det er å leve med en mor med en alvorlig kreftsykdom. Hun var ni år da moren fikk brystkreft. Hun skriver om hvordan hun holder masken overfor skolen, psykologen – som hun også fikk – og omgivelsene for å skåne mamma, og om angsten for at barnevernet skulle komme og ta henne bort, om angsten for å bli mobbet fordi det fremdeles går historier om at kreft er smittsomt.

Det er mange tusen barn som lever i en situasjon der foreldrene er syke i ulike sykdommer. Mange har trygge familier med mange omsorgspersoner, der det er mange man kan støtte seg på. Det er ikke slik at det bare var noe som fantes i gamle dager. Jeg tror kanskje ikke det var så greit å være unge da foreldrene var syke i gamle dager. Jeg tror det var mye verre da. Det er mange som har gode familier og mange å støtte seg på også i dag.

Det er klart at noen kommer inn i rollen der man skal ta ansvar – som flere har sagt – for både forelderen og andre søsken, og kanskje i tillegg måtte være tolk, som er en helt uakseptabel rolle for et barn og for foreldrene, slik som det ble sagt. Men det er også mange andre instanser som er i kontakt med disse barna, det kan være barnehagene, skolene, skolefritidsordningene og helsesøstrene. Det er uhyre viktig at disse institusjonene er veldig oppmerksomme på dette.

Jeg vet at Kreftforeningen har lagd en veileder til skolene – til lærerne – om hvordan de skal snakke med barn, hvordan de skal organisere et arbeid for å kunne ta imot barn som opplever ulike typer kriser. Det er nok forferdelig å ha en forelder som har en somatisk sykdom, men jeg tror nok det er vanskelig for oss helt å vurdere hvordan det slår inn når det handler om f.eks. rus for disse barna. Da blir det en ekstra skamdimensjon i det, for det er veldig vanskelig å snakke om.

Det er uhyre viktig at vi ikke bare setter helsetjenesten i stand til å se disse barna og ivareta deres interesser, men også setter alle de andre som har ansvar for unger i hverdagen, i stand til å se dette og kunne stille opp og bidra med å være støtteapparat, slik at barnet får lov til å være barn eller ungdom i hvert fall i størstedeler av døgnet.

Jeg har også lyst til å peke på noe av det likemannsarbeidet som en del ungdomsorganisasjoner organisert i Unge funksjonshemmede, driver. Det kan handle om støttefunksjoner mellom ungdom som er syke, men også for dem som er pårørende eller søsken til syke. Jeg tror det er uhyre viktig fordi likemannsarbeidet har en dimensjon i seg som profesjonell omsorg ikke kan erstatte.

Vi var med komiteen i Nord-Trøndelag for ikke veldig lenge siden og besøkte det som er Ambulatoriet i Helse Midt-Norge. Det er et tilbud til rusutsatte familier, der barna er fra 0 år til 6 år. Den typen arbeid er også veldig viktig, for da kan man fange opp disse ungene veldig tidlig, sørge for at det er et nettverk rundt dem, og sørge for at man har den tilliten hos dem som i dette tilfellet har rusproblemer, at helsevesenet og hjelpeapparatet faktisk er der for dem. Det er en fantastisk ordning der man bare kan ringe inn eller sende en SMS og få hjelp når det er som verst.

Jeg tror at vi kommer utrolig mye lenger hvis vi klarer å gjøre det på denne måten. Alle skjønner dette når det gjelder et hjerteinfarkt, men hvis psykisk tung sykdom rammer brått, eller det handler om rus, er nok den akutte situasjonen for disse barna minst like skremmende. Da er det utrolig viktig at man vet at det finnes noen voksne det går an å henvende seg til.

Kjersti Toppe (Sp) [19:14:38]: Takk til representanten Solberg som tar opp eit viktig tema.

Barn er sårbare, og spesielt sårbare om foreldre eller andre nære pårørande med omsorgsansvar blir alvorleg sjuke. Vi må erkjenna at helsevesenet tidlegare ikkje har vore nok opptatt av barn som pårørande. Det har ikkje vore forstått som helsevesenet sitt primæransvar. Det har vore for tilfeldig når dette har blitt tatt opp, mange gonger har det sikkert gått fint sjølv om helsevesenet ikkje har engasjert seg. Andre har stilt opp og tatt ansvar – nær familie, naboar, helsesøster, skule eller barnehage har trått til og sytt for at barnet har fått den hjelpa som trengst.

Men ikkje alltid, det er altfor mange historier om barn som lid ved foreldra sin sjukdom, foreldra sitt rusmisbruk, og som har opplevd stor omsorgssvikt. Omsorgsansvaret har gjerne blitt spegelvendt, det er barnet eller ungdommen som har blitt omsorgspersonen, det er barnet som t.d. må få foreldre i seng, som passar på at ho eller han tar rett medisin, eller ikkje rusar seg eller skadar seg. Slik skal ikkje eit barn ha det.

I Noreg brukar vi mykje pengar på helsevesenet, både i sjukehus og i kommunane. Vi må kunne forventa at det profesjonaliserte helsevesenet tar ansvar for heile mennesket, ikkje berre for den isolerte sjukdomen. Det bør sjølvsagt vera rutine å kartleggja omsorgsansvaret hos personar med alvorlege og kroniske sjukdomar. Det bør vera sjølvsagt at helsepersonell sett i verk tiltak som varetar barn om det er behov for det. Dette ansvaret gjeld like mykje for fastlegar på det lokale legekontoret som for spesialisten på sjukehuset. Det gjeld alt helsepersonell.

Stortinget vedtok i 2009 endringar i helsepersonellova og lov om spesialisthelsetenester nettopp for å vareta behovet til mindreårige barn som pårørande. Helsepersonell har i dag plikt etter lova å bidra til informasjon og nødvendig oppfølging av mindreårige barn av pasient med psykisk sjukdom, rusmiddelavhengigheit eller alvorleg sjukdom. Lova er òg endra slik at teiepliktige opplysningar kan gis til samarbeidande personell så sant ikkje pasienten set seg imot det. I tillegg er alle helseinstitusjonar pålagd å ha tilstrekkeleg barneansvarleg personell med rett kompetanse.

Helsedirektoratet har òg nyleg sendt ut rundskriv som omhandlar dei nye lovbestemmingane. Desse retningslinene slår fast at det skal vera låg terskel for at helsepersonell skal setja i gang undersøking om kva behov barn har for informasjon og oppfølging. Barn treng altså ikkje utvisa symptom før lova gjer seg gjeldande.

Retningslinene slår òg fast at det i akutte situasjonar alltid må avklarast kven som tar seg av barnet eller barna, og om det trengst å etablera samarbeid med andre tenester og det lokale hjelpeapparatet. Det gjeld òg ved akutt somatisk sjukdom. Ofte kan det vera behov for at den andre forelderen må vareta omsorga i kortare eller lengre tid. Mi erfaring er at det ikkje er like enkelt.

Eg vil ta opp ei personleg erfaring. Eg blei akutt sjuk og operert mens eg hadde svært små ungar. Eg opplevde det som veldig fortvilande at eg var så sjuk at eg ikkje klarte å ta meg av mine ungar heime, men eg fekk ingen hjelp av det offentlege til det. Vi måtte løysa det ved at mannen min tok ut ferie for å kunna ta seg av den minste. Så vil eg vera tydeleg på at det ikkje er slike tilfelle som mitt som er det største problemet, men det kan visa at når vi ikkje får det til i dei enkle tilfella, kan vi kanskje forstå at dei vanskelege tilfella ikkje blir behandla rett.

Dette handlar i all hovudsak om å sikra rettane for barn av rusmisbrukarar, foreldre med alvorleg psykisk sjukdom eller annan kronisk alvorleg sjukdom. Vi veit t.d. at det er mellom 50 000 og 150 000 barn i Noreg som lever saman med foreldre med eit risikofylt alkoholkonsum. Altfor mange av desse blir ikkje oppdaga når sjukdom og avhengigheit utviklar seg hos foreldra. Det blir òg gjerne kamuflert, nær familie veit ikkje om det. Slik sett er det lettare med akutt sjukdom som det ikkje er tabu å snakka om.

Så trur eg det er spesielt viktig å sørgja for at kommunehelsetenesta blir ansvarleggjort her – fastlege, jordmor, helsesøster, skulehelseteneste – for når ein blir lagd inn på sjukehus, vaknar omgivnadene. Ein kan gå i årevis som ganske sjuk i kommunehelsetenesta utan at omgivnadene veit korleis det eigentleg står til med det barnet som lever i situasjonen.

Så til slutt til debatten om at barn blir brukte som tolkar. Eg er glad for at helseministeren så kontant avviser at vi skal akseptera at barn må vera tolk for sine foreldre ved sjukdom. Det er eg heilt einig i. Så har eg lyst til å understreka at det er problematisk i det heile at familie er tolkar for sine nærmaste, om det er ein mann eller ein kjæraste, spesielt viss ein har mistanke om at det kan vera ein situasjon der det kan vera snakk om vald i nære relasjonar.

Erna Solberg (H) [19:20:00]: Jeg vil takke deltakerne i debatten for mange gode innlegg og hyggelige tilbakemeldinger på at interpellasjonen er tatt opp. Det understreker en viktig ting, nemlig at dette er et tema som et bredt politisk flertall har vært opptatt av over mange år i norsk politikk.

Det er derfor viktig at vi også ser at vi klarer å følge dette opp. For det er jo sånn i en diskusjon rundt hva vi skal gjøre av forebygging, at kanskje det viktigste vi skal huske, er at barn bare har én barndom, og at hva som skjer i din barndom, er blant de tingene som avgjør om du har risikofaktorer for veldig mange av de problemene voksne har – det være seg psykiske problemer, tilbøyelighet til rus, eller bare å mestre sitt eget liv. Det at vi kan løfte vårt helsevesen kvalitativt for å se barna på en bedre måte, blir derfor utrolig viktig i et forebyggende perspektiv med tanke på andre ting som kan skje senere.

Det er fortsatt mange veier å gå, for selv om det har vært et stort engasjement og regelverket er bedre på plass enn det har vært tidligere, er det nok betydelige forskjeller på hvor gode man er på å følge opp. Derfor er det viktig at man passer på at dette hensynet kommer inn også i nye strategier, og ikke bare blir et sideordnet spørsmål, men faktisk kommer inn i de vanlige tingene. I den grad Nav lager strategier for sine aktiviteter på de områdene hvor vi f.eks. nå skal få en ny kreftstrategi, er det viktig at vi også har dette perspektivet med – altså at vi gjennomgående passer på at barn får en plass. Min erfaring er at det må gjentas mange ganger for at vi skal oppleve at det skjer ute.

Men så er det mange positive eksempler. Kreftforeningen har overfor meg valgt å trekke frem Frogn kommune som et eksempel på et område hvor det gis systematisk og god bistand på tverrfaglig nivå. Det er fordi de har gode rutiner for å ta seg av barn av kreftsyke foreldre. Men evalueringen der sier bl.a. at det må lages rutiner på sykehusene for – innenfor taushetspliktens regler – rapportering til f.eks. helsestasjon for oppfølging når kreftsyke har barn og trenger oppfølging i ettertid. På flere områder trenger vi å få denne samhandlingen til å fungere bedre, sånn at ikke barna glipper på veien.

I mange år har rus og psykiatri vært de temaene som vi har stått sterkest på for, fordi det er stigmatiserende – blant disse er noen av de mest hjerteskjærende menneskelige historiene vi har sett om noen av de barna som har vokst opp i rusbelastede familier uten at storsamfunnet har sett dem.

Men jeg har altså håp om å få gjennomført større kraft på dette: å sørge for at kompetansen på barn spres bedre, men også at vi passer på at vi ser barn, særlig i minoritetsmiljøer, som det er et underfokus på, eller som har mindre tilgjengelighet til mange av de normale løsningene vi ellers har, bedre, f.eks. når det gjelder tolkesituasjoner.

Statsråd Jonas Gahr Støre [19:23:14]: Igjen takk til interpellanten, og takk for en god debatt.

Innledningsvis har jeg lyst til, når vi nå snakker om rettighetene til barn med alvorlig syke foreldre, å anerkjenne alt det gode arbeidet som skjer i en familie, som uansett vil være dem som er tettest på når dørene lukkes og man er i privatsfæren, og også det som ble tatt opp på slutten her av representanten Toppe: lokalmiljøet – som ser menneskene, som lever tett på og plutselig blir klar over at det er en problemstilling – og deres medmenneskelige ansvar for å trå til.

Først: I årlig melding for 2010, som vi rapporterte om i 2011, er det altså oppgitt at alle sykehus har barneansvarlige. Det forutsetter jeg er tilfellet, og vi vil selvfølgelig følge opp og sjekke at det også har realitet, og kompetanse.

Så er det sånn at det som representanten Sjøli meget godt pekte på da hun snakket om kompetansekapasitet i kommunehelsetjenesten, understreker betydningen av mulighetene Samhandlingsreformen gir. Jeg blir, når jeg reiser rundt om i landet og ser de stedene hvor vi får gode avtaler mellom kommuner og sykehus, slått av at det er en arena for å samarbeide og finne denne oppfølgingen fra den ene tjenesten til den andre. Målet vårt er at du som pasient og bruker ikke skal oppleve det skillet, at du går over fra et forvaltningsnivå til et annet. Så det er på gang. Jeg tror ikke vi blir ferdige med det bare på noen uker og måneder, men vi ser positive trekk.

Så er det slik at minoriteter er en viktig gruppe vi skal følge nøye med på. Når det gjelder denne levekårsundersøkelsen om pårørende av foreldre med rusproblemer, skal vi ha særlig oppmerksomhet der – samiske barn, barn i minoritetsfamilier, som opplever rusproblemstillinger. Da får vi dette bedre på kartet – mer kunnskap, mer dokumentasjon.

Når det gjelder dette med tolker, vil jeg bare gjenta at vi forventer at det gjennom foretaksprotokollen er tatt nota av at det skal være tolking, og at barn ikke skal ha den rollen. Det må vi også følge opp i våre ulike tilsyn.

Dette har vært en god debatt, hvor jeg opplever at vi som helsetjeneste har kommet langt på noen år. Det er lagt på plass en del formelle vedtak, rutiner og retningslinjer, men alle i denne salen vet at det ikke automatisk er oversatt til at praksis er som vi ønsker den. Men også den er på riktig vei, og derfor håper jeg denne debatten kan bidra til å gi stimulans og engasjement til å følge opp dette viktige arbeidet.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.