Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [19:19:27]: (ordfører for saken): Den saken vi skal behandle i dag, handler om eldre i arbeidslivet, og om hvordan vi tar i bruk den arbeidskraften og arbeidsgleden de som er i 60- og 70-årene har i seg.

Det er en glede for meg – om jeg ikke ennå vil kalle meg en eldre arbeidstaker, har jeg passert 60 – å være saksordfører i denne saken, særlig når den får et så solid utfall som det nå ser ut til. Men det kommer jeg tilbake til.

Helt spesifikt handler det opprinnelige forslaget om den såkalte 70-årsgrensen i arbeidsmiljøloven, om å heve den til 75 år. Det er på høy tid at vi setter i gang denne diskusjonen. Jeg vil derfor rette en stor takk til forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet som fikk denne diskusjonen på banen – igjen.

I 2011 fikk vi innført et nytt pensjonssystem, og – etter min mening – i stor grad et svært godt system. Med dette systemet har vi ikke lenger en fast pensjonsalder, tvert imot har vi et system med fleksibel avgang mellom 62 år og 75 år, og der man tjener inn pensjonsrettigheter helt til og med det året man fyller 75. Mange tar i bruk den fleksibiliteten det er lagt til rette for, som vi bl.a. ser ved at så mange benytter seg av muligheten til å ta ut pensjon, men likevel jobber ved siden av.

Men deler av lovverket – de delene vi skal snakke om i dag – har ikke fulgt med. Det gjelder ikke bare arbeidsmiljølovens 70-årsgrense, men også grensen i tjenestemannsloven og alle særaldersgrensene spredt rundt i lovverket, i tillegg til de bedriftsinterne aldersgrensene Høyesterett har fastslått at det er adgang til. Eldre arbeidstakere kan altså ikke alltid kombinere trygd og arbeid, slik de kanskje skulle ønske. Er du hjelpepleier, har du en særaldersgrense på 65 år. Jobber du i en del private bedrifter, som f.eks. Gjensidige, må du forholde deg til en obligatorisk grense på 67 år. Og selv om ikke din bedrift har en slik bedriftsintern grense, sier arbeidsmiljøloven at grensen går ved 70 år. Tjenestemannsloven har en tilsvarende grense.

Sett opp mot pensjonsreformen kan vi si én ting sikkert om dagens lovverk: Dette henger ikke sammen.

Samtidig vet vi at det er noen gode og noen mindre gode motargumenter mot å endre dagens lovverk. Alt er ikke svart-hvitt eller rødt-blått her i verden. For eksempel tilsier verken tjenestemannsloven eller arbeidsmiljøloven at et arbeidsforhold må opphøre ved fylte 70 år. Dersom arbeidsgivere ønsker at en arbeidstaker som når 70 år, skal fortsette, står de fritt til det. Og det kan selvsagt være tilfeller der en eldre arbeidstaker ikke opprettholder samme produktivitet som øvrige ansatte. Spesialregler for eldre arbeidstakere i lovverket, som retten til ekstra ferieuke og retten til redusert stilling og mer ferie, kan bidra til å gjøre eldre arbeidskraft dyrere enn arbeidskraft i andre alderssjikt. Slike ting kan være en utfordring for små bedrifter med små marginer. Det kan også ramme eldre arbeidstakere selv ved at det blir vanskeligere for dem på 50 pluss i arbeidsmarkedet, og vi vet at det er vanskelig nok for denne gruppen fra før når det gjelder å få seg ny jobb.

Dette er viktige og relevante innvendinger vi som lovgivere må ta med i betraktningen når vi behandler en slik sak. Man skal ikke kimse av slike innvendinger, særlig ikke når de bl.a. kommer fra partene i arbeidslivet. Dem er det alltid verdt å lytte til i slike spørsmål. Men det betyr ikke at vi kan stå stille i denne saken og la ting forbli akkurat som før.

Som nevnt henger ikke dagens grenser sammen med den nye pensjonsreformen. Man kan rett og slett ikke levealdersjustere pensjoner samtidig som man nekter folk å kompensere for det gjennom å arbeide lenger. Etterhvert som eldrebølgen kommer, har vi dessuten ikke råd til å kaste ut erfaren, kompetent og motivert arbeidskraft. Og ikke minst: Grensen på 70 år ble satt helt tilbake i 1917. Det var en annen tid. Men det kanskje viktigste argumentet for å endre loven er den normgivende effekten lovverket har. Det er riktig, som motstanderne av å endre loven ofte innvender, at dagens lovverk åpner for at man kan fortsette å stå i jobb dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker ønsker det. Det man da glemmer, er de svært sterke signalene det sender å ha en slik grense. Det lovverket i praksis sier med 70-årsgrensen, er at alle, eller de fleste, er lite brukbare i arbeidslivet etter en viss dato, og det er jo ikke sant.

Som tidligere SV-statsråd Tora Aasland på 69 år så riktig sa det i oktober til Stavanger Aftenblad:

«Stadig flere av oss er mer enn kompetente nok til å fortsette selv om vi passerer 70 år.»

Og signaler om noe annet bør ikke loven sende.

Det er ikke bare Tora Aasland som har skjønt verdien av eldre i arbeidslivet, og vi har i den siste tiden sett en gryende tverrpolitisk konsensus i spørsmålet om aldersgrenser. Høyre og Fremskrittspartiet gikk allerede i 2010 inn for å heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. Nå ser vi at Kristelig Folkeparti har foreslått det samme i sitt programutkast. Og det er ikke bare i opposisjonen vi ser en utvikling. I fjor skrev daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm at en heving av aldersgrensen kan føre til negative holdninger til eldre i arbeidslivet generelt. Fra Dagens Næringsliv senest i dag ser vi en arbeidsminister med en mer moderat og endringsvillig tone. Vi ser også at det er varslet et forslag om å heve 70-årsgrensen på Arbeiderpartiets landsmøte.

Denne bevegelsen reflekteres i innstillingen som Stortinget i dag skal ta stilling til.

Dette er en idé hvis tid har kommet. Aldersgrensene kommer til å bli hevet eller fjernet, det er først og fremst et spørsmål om hvordan. Det er et tverrpolitisk ønske om samsvar mellom aldersgrensene i lovverket; det er det ingen tvil om. Det som nå er utfordringen, er å gjøre dette på en riktig måte, at vi tar inn over oss og imøtekommer de vektige innvendingene som er kommet, i tillegg til at vi må klare å skille de vektige innvendingene fra de ikke så vektige. Derfor har Høyre vært med på å inngå et forlik med regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti i denne saken. Vi vil derfor her i dag be regjeringen utrede denne saken i samråd med arbeidslivets parter, og komme tilbake til Stortinget med en helhetlig utredning i løpet av våren 2014. En slik utredning må ta for seg feltet i sin fulle bredde – ikke bare 70-årsgrensene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, men også se på særaldersgrensene og anledningen til å sette bedriftsinterne aldersgrenser.

La meg til slutt understreke: Høyre støtter intensjonen i forslaget fra Fremskrittspartiet. Og la meg igjen takke forslagsstillerne for å ha fått denne saken opp på agendaen. Men heller enn mekanisk å øke grensen i én lov nå, ønsker vi å ta stilling til en helhetlig sak som tar hele aldersgrenseproblematikken i sin fulle bredde, en sak som imøtekommer innvendingene fra arbeidsgiverne og arbeidslivet for øvrig. Dette mener vi er måten å gjøre det på. Jeg er overbevist om at flertallet her i dag kommer til en meget god beslutning og anbefaler innstillingen.

Steinar Gullvåg (A) [19:27:36]: Et bredt flertall i Stortinget, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, ber regjeringen vurdere konsekvensene av en heving eller fjerning av den lovbestemte aldersgrensen på 70 år i norsk arbeidsliv. Regjeringen gis en frist til våren 2014 med å foreta en slik vurdering.

Mindretallet, som også har fremmet representantforslaget vi behandler i dag, ser ikke behov for en slik konsekvensvurdering. Det er i og for seg typisk for dette partiets forståelse av norsk arbeidslivspolitikk. De tror og mener at dagens 70-årsgrense kan heves til 75 år nær sagt med et fingerknips og uten at partene i arbeidslivet tas med på råd.

Men la oss ikke dvele ved det. Jeg konstaterer at et bredt flertall i Stortinget nå mener at tiden er inne til å heve den lovbestemte aldersgrensen, slik at det blir samsvar mellom pensjonsreformens gode intensjoner og arbeidsmiljøloven. Hensikten med pensjonsreformen, som etter min oppfatning er den viktigste valgfrihetsreformen vi har gjennomført på denne siden av århundreskiftet, er nettopp å oppmuntre eldre arbeidstakere til å stå i arbeid lenger fordi mange ønsker det, og fordi arbeidslivet trenger deres erfaring, kompetanse og arbeidskraft. Da opplever vi at dagens aldersgrense, både den lovbestemte aldersgrensen og ulike aldersgrenser som er fastsatt i den enkelte virksomhet, virker motsatt av pensjonsreformens hensikt.

Så skal jeg skynde meg og si at dagens debatt om aldersgrenser egentlig er en debatt om oppsigelsesvernet. Altså: Mens en oppsigelse begrunnet med alder er å anse som usaklig før fylte 70 år, er den ifølge arbeidsmiljøloven saklig etter fylte 70 år. Arbeidsmiljøloven har diskrimineringsbestemmelser, også med hensyn til alder. Bestemmelsene legger til grunn at alder i seg selv ikke er saklig oppsigelsesgrunn. Oppsigelse som følge av alder er per definisjon diskriminerende. Likevel er det slik at diskrimineringsbestemmelsen opphører ved fylte 70 år.

Nå har vi altså levd med 70-årsgrensen siden 1917. Den er innarbeidet og – vil jeg si – akseptert. Vi har også levd med og akseptert lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn, en lov som etter min oppfatning er aldersdiskriminering. Her tilpliktes offentlige tjenestemenn og -kvinner å gå av med pensjon senest ved månedsskiftet etter fylte 70 år. Mens arbeidsmiljøloven åpner for at arbeidstaker og arbeidsgiver kan avtale arbeid utover 70 år, møter offentlige tjenestemenn og -kvinner et bastant krav om å tre ut av arbeidslivet på dette tidspunkt. Jeg tillater meg å mene at slik diskriminering ikke bare er i strid med norsk lovgivning – den er også i strid med EU-retten.

Pensjonsreformen og det faktum at vi alle lever lenger, er den direkte årsaken til at vi nå ber regjeringen løfte fram aldersgrensespørsmålet. Levealderen øker i gjennomsnitt med to måneder hvert år. Vi ser allerede at flere og flere arbeider lenger, selv om de aller færreste bryter 70-årsgrensen. Men det faktum at arbeidstakerne kan heve pensjon, arbeide og tjene opp nye pensjonspoeng til fylte 75 år, gjør at flere og flere vil gjøre det, når det åpnes for det.

I en situasjon med minimal ledighet og stort behov for arbeidskraft, representerer eldre arbeidstakere en viktig arbeidskraftressurs. Men jeg ser selvfølgelig også at det er argumenter for å beholde 70-årsgrensen – både fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden teller hensynet til en verdig avgang ganske tungt. Det vil unektelig kunne oppstå vanskelige situasjoner når arbeidsgivere ser seg nødt til å si opp eldre arbeidstakere fordi de ikke er i stand til å utføre en tilfredsstillende jobb om vi fjerner aldersgrensen. Men det kan saktens hevdes, helt uavhengig av alder.

Selv om jeg er tilbøyelig til å mene at menneskers arbeidsevne ikke først og fremst er avhengig av alder, ser jeg selvfølgelig at det finnes yrker eller bransjer med større helse- og sikkerhetsrisiko enn andre yrker, og at det kan være hensiktsmessig å opprettholde en pliktmessig avgangsalder. Men etter mitt syn er alder alene en uakseptabel oppsigelsesgrunn. Jeg forstår imidlertid at vi ikke kan ha et lov- og avtaleverk der det helt og holdent overlates til den enkelte arbeidstaker selv å bestemme når han eller hun skal forlate arbeidslivet. Det er derfor dette spørsmålet er så vidt komplisert.

Det minner meg om en historie fra Trondheim, litt tilbake i tid, da en herostratisk berømt avisredaktør en dag møtte en for lengst avgått ordfører på byens promenadegate Nordre gate. Redaktøren, som hadde en betydelig eierandel i sin egen avis, holdt det gående til langt utover aldersgrensen, og det var dem som mente at hans lederartikler nok ikke var tilpasset samtida. Samtalen ble ledet inn på alder og aldersgrenser, og redaktøren ble spurt om han ikke snart aktet å legge ned sin redaktørpenn. Det gjør jeg ikke før jeg begynner å skrive tull, svarte redaktøren. Og hvem er det så som bedømmer det, lød oppfølgingsspørsmålet. Det gjør min kone, konstaterte redaktøren etter en tenkepause. Kona var noe eldre enn han selv. Poenget er selvfølgelig at vi ikke alltid har selvinnsikt nok til å forstå når det er på tide å gi seg.

Enkelte land har overlatt aldersgrensespørsmålet til partene i arbeidslivet. Også hos oss har arbeidslivets parter stor innflytelse på den lovgivningen som gjelder i norsk arbeidsliv. Det skulle forresten bare mangle. Dels er også aldersgrenser festet til tariffavtaler, og vi har bedriftsfastsatte aldersgrenser – oftest også som et resultat av avtaler mellom arbeidsgiver og ansatte. Jeg ønsker derfor å understreke at det for Arbeiderpartiet og – vil jeg tro – det brede flertall i denne salen, er ganske utenkelig å heve den lovbestemte aldersgrensen i norsk arbeidsliv uten at partene i arbeidslivet er tatt med på råd og lyttet til, før spørsmålet i neste omgang forelegges Stortinget.

Derfor skal jeg i denne sammenhengen være forsiktig med å gi føringer for de drøftelsene som skal finne sted, bortsett fra å signalisere at det er Stortingets klare ønske at det må være samsvar mellom aldersgrenser og pensjonsreform, slik at alle som ønsker det, får reell adgang til å utnytte pensjonsreformens muligheter.

Robert Eriksson (FrP) [19:35:39]: Jeg er godt fornøyd med det som er sagt av mange fra denne talerstolen så langt. Denne saken dreier seg i hovedsak om hvorvidt det skal være en hjemmel i arbeidsmiljøloven som sier at når du fyller en viss alder, skal arbeidsgiver ha rett til å avskjedige deg. Jeg er helt enig med representanten Gullvåg i at det i seg selv ikke er god nok begrunnelse. Det er en lov som har gått ut på dato – det er, som også flere her, både saksordfører og representanter, har vært inne på, en 96 år gammel lov.

Fremskrittspartiet har tatt opp denne saken utallige ganger, og fremmet flere representantforslag, forslag om endringer i statsbudsjettforslag osv. Jeg er glad for at man retorisk i denne sal – retorisk i denne sal – kommer oss i møte. Men fortsatt ønsker man ikke å foreta endringer i arbeidsmiljøloven. Når vi er ferdige her i dag, har flertallet i Stortinget sagt at man velger å fortsette diskrimineringen av eldre i arbeidslivet. Jeg har respekt for at mange spørsmål er kompliserte, vanskelige og trenger utredninger. Men jeg klarer ikke helt å skjønne og begripe hvorfor det er vanskelig å ta et klart standpunkt – sier man ja til at man skal diskriminere eldre som fyller 70 år, og at det skal være en oppsigelsesgrunn i seg selv, eller sier man nei til sånne særbestemmelser?

For meg og for Fremskrittspartiet er det enkelt: Det handler om å si nei, det handler om å gi alle som kan bidra i arbeidslivet, som har lyst til å bidra i arbeidslivet, og som hver eneste dag makter å levere utrolig godt i arbeidslivet, muligheten til fortsatt å få lov til å være en del av arbeidslivet og ikke bli stemplet ut av arbeidslivet bare fordi de oppnår en viss alder.

Jeg har også lyst til å peke litt på bedriftsinterne avtaler. Det er riktig at mange bedrifter har bedriftsinterne avtaler gjennom forhandlingssystemet. Men de fleste bedriftsinterne avtalene er ikke avtaler der man har forhandlet mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Gjensidige-dommen er et godt eksempel i så henseende. Der er det folk som på et styrerom har vedtatt og bestemt en bedriftsintern aldersgrense, og som har fått medhold i rettssystemet på at det er legitimt og greit. I mitt hode er det ikke legitimt og greit at «gutteklubben Grei» kan sette seg på bedriftsrommet og lage slike regler, som også skal overstyre arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er langt ifra greit i Fremskrittspartiets hode. Derfor har vi i mange år kjempet for å endre denne regelen – kjempet for at vi skal fjerne diskrimineringen i arbeidsmiljøloven, og sikre at folk skal få muligheten til å jobbe så lenge de vil og så lenge de kan.

Jeg oppfatter at det er en retorikk fra spesielt Arbeiderpartiet, der flere representanter har gått ut i media og sagt: Dette skal vi sørge for å rydde opp i, dette skal vi ordne opp i, og dette skal vi fjerne. Jeg opplever også at statsråden langt på vei, senest i Dagens Næringsliv i dag, sier at dette er noe som man bør rydde opp i. La meg sitere fra Dagens Næringsliv:

«En 70-åring er ikke som en 70-åring brukte å være, sier Huitfeldt og viser til at 70-årsgrensen kom i 1917.»

Videre skriver Dagens Næringsliv:

«Selv om hun ønsker at folk skal stå lenger i jobb, understreker Huitfeldt at hun ser viktige argumenter mot å fjerne aldersgrensen. Hun frykter at konsekvensen kan bli at arbeidsgivere vil kvie seg enda mer enn i dag for å ansette eldre arbeidstagere.»

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor i all verden skal arbeidsgivere kvie seg for å ansette arbeidstakere hvis de ikke har en særregel i arbeidsmiljøloven som sier at jeg har rett til å sparke deg når du er 40 år? Den logikken klarer ikke jeg å bli med på.

Og statsråden sier videre: «Den aller største utfordringen i dag er at få ansetter arbeidstagere over 55 år.» Der er jeg enig med statsråden, for hun sier:

«Arbeidsgivernes argument er at det kan bli vanskeligere å ansette eldre arbeidstagere hvis folk skal bestemme sin egen pensjonsalder. Det er veldig viktige argumenter.»

Store deler av pensjonsreformen, prinsippene med pensjonsreformen, som Fremskrittspartiet dog var uenig i, var nettopp at man kunne kombinere pensjon og arbeid etter 62 år, der du selv kunne bestemme når du skulle gå av med pensjon. Du kunne selv ta selvstendige, frie valg om du var 62 år, 63 år, 67 år, 70 år eller 72 år. Samtidig oppfordrer denne salen hver eneste dag: Vi trenger arbeidskraft, og eldre må brukes – og den ressursen må brukes innen arbeidslivet. Derfor har vi også laget et pensjonssystem som gjør at du kan tjene opp pensjon til du er 75 år. Men fortsatt velger man å vente med å ta en beslutning på om det er viktig, og om det er riktig at de skal få den muligheten, for man velger i dag fortsatt å opprettholde bestemmelsen som gjør at man kan sparke folk ved fylte 70 år. Den logikken skjønner jeg heller ikke.

Jeg synes det er viktig å legge merke til et av de sitatene i Dagens Næringsliv som kommer fra arbeidsministeren, som iallfall gir meg et klart bilde på at det er mye retorikk som er ute og går i denne saken, og at det ikke er noen lovnader om at man har endret kurs og at man vil kvittere ut dette. Det man i realiteten sier, er at man nå skal nedsette et utvalg. På spørsmålet fra journalisten er svaret:

«Huitfeldt vil ikke si hva utfallet av en utredning blir. Vi har ikke på noen måte konkludert, men jeg mener det er viktig å lytte til arbeidsgiverne. Det er arbeidsgiverne som skal ansette folk, og de må være villige til å ansette seniorer.»

I sitatet tidligere sa statsråden at hun var villig til å lytte til akkurat de samme arbeidsgiverne, men de gode og vektige argumentene deres som sa at problemet hvis vi fjernet denne 70-årsregelen, var at de ikke fikk muligheten til å si opp folk ved å ansette dem, er altså en logisk brist så til de grader. Det minner meg om at denne saken egentlig kan sammenfattes med det gamle ordtaket om at når man ikke vil at noe skal skje, så nedsetter man en komité.

Jeg synes det er synd, jeg synes det er trist at det er det som er utgangspunktet, og at det er det som er det faktiske forholdet i denne debatten. Denne saken har vi hatt oppe så mange ganger. Jeg har respekt for at man må ha runder. Det Fremskrittspartiet ber om, er en lovendring. Da vet alle i denne salen at når man fremmer en lovendring, får partene mulighet til å uttale seg om saken. Det blir sendt på høring. Hvis man hadde vedtatt vårt forslag i dag, kunne partene – i og med at vi har et pågående lønnsoppgjør – vært invitert til det nå i kveld for å diskutere det i lønnsoppgjøret nå i vår.

Så er jeg enig i at det vil være viktig og riktig også å se på særaldersgrensen og å se på alle aldersbegrensningene i andre typer lovverk. Det har også regjeringen sagt at man skal komme tilbake til i forbindelse med pensjonsreformen, uten at vi har fått noen tilbakemeldinger eller signaler om når den type saker kommer. Men det er en helt annen sak enn aldersgrensebestemmelsen, retten som arbeidsgiverne skal ha i arbeidsmiljøloven til å kunne si opp ansatte ved fylte 70 år i. Jeg tror vi skal være såpass ærlige og redelige med hverandre at vi holder de to sakene adskilt, men også være enige om at vi trenger opprydninger på begge sidene av den grensen.

Så jeg konstaterer dessverre at man bruker den samme retorikken som man har brukt tidligere; man skal vurdere uten at noe skjer. Man skal ta det med partene. Det har vært mange lønnsoppgjør siden vi fremmet dette forslaget første gang i 2006, og man har hatt rimelig anledning til å ta det med partene. At man nok en gang bare velger å sette ned en komité uten å bli med på å fjerne denne diskrimineringen, synes jeg er trist, og jeg synes det er synd. Jeg skulle ønske meg et langt mer offensivt storting.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [19:46:00]: Først vil jeg slutte meg til innlegget fra representanten Gullvåg.

Det er logisk at når pensjonsreformen gir muligheter til opptjening av pensjon fram til 75 år, har man da også et vern mot aldersdiskriminering inntil 75 år. Fleksibiliteten i det nye pensjonssystemet vil ikke være ordentlig reell for alle hvis ikke den muligheten er der. Så er det nok sånn at blant dem som ikke har tjent opp nok pensjon, eller full pensjon, innen de er 67 år, er det kanskje noen som ikke har noen særlig helsemessig mulighet til å jobbe særlig lenger. Det er mange kvinner som har tunge yrker, og som kanskje til og med har måttet jobbe deltid for å klare det. Men muligheten bør være der.

Det er jo faktisk mange som benytter denne muligheten i dag, for det er ikke alle arbeidsgivere som bruker arbeidsmiljøloven, eller som har særaldersgrenser som de hevder med nidkjærhet. Jeg mener at dette spørsmålet bør løses, men det bør løses sammen med partene i arbeidslivet i en omforent forståelse som ikke skaper konflikter.

Jeg har diskutert dette spørsmålet i flere år, og jeg har nok opplevd både gode og dårlige argumenter mot å fjerne aldersgrensen. Jeg ser det sånn at hvis det er forhold knyttet til arbeidstaker og arbeidsplass der det er behov for oppsigelse, kan det inntre på hvilket som helst alderstrinn. Det kan like gjerne hende med en 30-åring eller en 40-åring som det kan hende med en som er 67 år eller 70 år. Så hvis det er det det handler om, må nok de arbeidsgiverne som føler at det er det som er problemet deres, skaffe seg bedre prosedyrer og greie å håndtere oppsigelsessaker på en ordentlig måte. Det kan ikke være et godt nok argument for å opprettholde aldersgrensen på 70 år.

Det er riktig at veldig mange er spreke og har lyst til å jobbe utover dette tidspunktet, og det mest prinsipielle i det mener jeg er at pensjonssystemet gir mulighet for opptjening opp til 75 år, og for at vi med loven i hånd ikke skal kunne hindre folk i å bruke den muligheten.

Så jeg ser fram til at dette spørsmålet blir utredet, og at man jobber aktivt sammen med partene for å løse det. Jeg ønsker en løsning på det. Men jeg vet jo også at det kommer til å bli en hard debatt rundt noen av særaldersgrensene, fordi mange organisasjoner ser på det som et gode de har forhandlet seg fram til. Derfor er jeg nok litt overrasket over Fremskrittspartiet, som mener at de med et pennestrøk skal kunne fjerne dette, uten at det har vært forhandlinger rundt det, og at man vurderer dette opp mot andre forhold som kanskje de organisasjonene har behov for å få løst i en slik prosess. Det mener jeg er rimelig, for det er et samspill når det gjelder denne typen avtaler, om hvor aldersgrenser skal gå opp mot andre typer ytelser, og også pensjonssystemer som forhandles i mange private bedrifter.

Men det politiske signalet herfra er entydig, fra et samlet storting, om at det er et ønske om at man ser over dette, og at man så får forandring på noen av disse aldersgrensene som ikke er helt i samsvar med verken enkeltmenneskenes behov, eller behovet samfunnet har for at flere skal stå lenger i arbeid.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:50:43]: Først har jeg behov for å gi en kommentar til komiteens leder, Robert Eriksson, som i ganske sterke ordelag angriper statsråden for det intervjuet som hun har gitt i Dagens Næringsliv i dag. Jeg synes det er å skyte ganske sterkt over mål, skyte over blinken. Den endringsvilje som statsråden legger til grunn der, synes jeg tvert imot at også Fremskrittspartiet burde gi honnør for.

70-årsgrensa kom i 1917, og den gang var forventet levealder for både kvinner og menn rundt 20 år lavere enn i dag. Arbeidsbelastninga er også en helt annen for de aller fleste yrker.

En av regjeringas viktigste saker er at en skal legge til rette for at den enkelte skal kunne stå lenger i jobb og utsette pensjonsalderen. Det er mange gode argumenter for det. Det er også sterke folkehelseargumenter for det. Det å ha et arbeid å gå til er ikke minst viktig for hele trivselen til mennesket. Det gjelder både før pensjonsalder og også etter pensjonsalder. De som har mulighet til å gå til en virksomhet etter pensjonsalder i forhold til sin arbeidsevne, du verden hvor frodige de menneskene er som får lov til å trappe gradvis ned på sin innsats.

Arbeidsmiljøloven i dag fastslår at arbeidsgiver kan si opp en ansatt når vedkommende fyller 70 år, mens grensa for opptjening av pensjonsrettigheter nå er hevet til 75 år. Jeg er veldig stolt av at et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, er med på et forslag hvor en

«ber regjeringen i samarbeid med arbeidslivets parter komme tilbake til Stortinget med en vurdering av konsekvensene av en heving eller fjerning av 70-årsgrensen».

Jeg tror også det er klokt at en vurderer å fjerne mulighetene for bedriftsintern aldersgrense i arbeidsmiljøloven.

Det som statsråden nå har gjort, å sette i gang en departementsintern utredning med referansegruppe fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene og to seniororganisasjoner, synes jeg er veldig bra. Det viser at det er handlekraft hos statsråden, hun tar tak i ting, rett etter at Stortinget – ja, endog før Stortinget – har behandlet det. Det synes jeg er forbilledlig, og derfor var jeg også så klar i min poengtering av at Fremskrittspartiets fremste talsmann her er så krass. Det synes jeg det ikke – ikke – er grunnlag for.

Det er etter min vurdering gode argumenter for å fjerne mulighetene for bedriftsinterne aldersgrenser i arbeidsmiljøloven, og jeg tror det er vesentlig å se grundig på det. Jeg er, som statsråden, ikke enig i at det er opp til den enkelte sjøl å bestemme når en skal gå av. Det tror jeg vil føre til mange store problemer. En må ha en aldersgrense i arbeidsmiljøloven. Hvilken aldersgrense, og kanskje for hvilke yrker en skal heve aldersgrensa, er et viktig tema å drøfte. Fortsatt er det sånn at belastninga i arbeidslivet er svært forskjellig for ulike grupper av mennesker. Mange har fortsatt arbeidsoperasjoner som er krevende fysisk og psykisk, og dermed skal en også se på en fleksibilitet i forhold til det. Men at en bør ha definerte aldersgrenser, mener nok jeg er en nødvendighet også i tida framover.

Laila Dåvøy (KrF) [19:54:51]: Det er et velkjent faktum at Norge vil stå overfor store utfordringer i fremtiden når det gjelder behovet for arbeidskraft, på grunn av økt levealder i befolkningen, som de aller fleste har vært inne på. Dette gjelder spesielt innen helse- og sosialsektoren ifølge tall fra SSB. Vi må derfor legge til rette for at flere kan stå lenger i arbeid. Heving av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven vil da være ett tiltak for å fremme dette. Men for å sikre at arbeidstakere får mulighet til å avslutte sin yrkeskarriere på en verdig måte, mener Kristelig Folkeparti likevel at det er hensiktsmessig å bevare en øvre grense for pensjonering.

En god seniorpolitikk skal både hindre utstøting og motivere seniorene til å stå lenger i arbeid. Derfor må personalpolitikken, både i offentlig og i privat sektor, sette arbeidsmiljøet og kompetanseutvikling for seniorene på dagsordenen i langt større grad enn det vi ser i dag.

En samlet komité har uttalt at det er viktig at de ulike aldersgrensene i lovverket i størst mulig grad samsvarer med hverandre. Ved opptjening av pensjonsrettigheter medfører levealdersjusteringen at arbeidstakere må stå lenger i arbeid for få full opptjening. Med dagens regler om 70-årsgrensen i arbeidsmiljøloven kan man risikere å måtte avslutte arbeidet ved fylte 70 år og dermed ikke få full opptjening.

For kort tid siden ble det kjent at Sykehuset Innlandet i sin pensjonsavtale med KLP har en særbestemmelse som sier at ansatte over 65 år som har full opptjening, kan bli bedt om å avslutte arbeidsforholdet, og blir det visstnok, har jeg hørt. Staten som eier av de regionale helseforetakene må etter min mening sikre god seniorpolitikk også her og spesielt i sine egne organer. Derfor vil jeg be statsråden, eller regjeringen – det er jo en annen statsråd som kanskje også bør se på det – se på den aktuelle saken og sikre at arbeidstakere ikke blir uforbeholdent diskriminert på grunn av alder.

Aldersgrensen i arbeidsmiljøloven har, som mange har sagt her i dag, stått fast siden 1917. Med tanke på den store endringen i levealderen vår er det på høy tid at aldersgrensen i arbeidslivet blir utvidet. Det er derfor bra at regjeringen i samarbeid med arbeidslivets parter når det er legitimt – der har vi jo spilleregler også – ser på konsekvensene av en heving eller eventuelt fjerning av 70-årsgrensen, for så å komme tilbake til Stortinget med en sak om dette. Dette har Kristelig Folkeparti sluttet seg til.

Til sist vil jeg bare nevne at Kristelig Folkeparti i dagens program har en grense på 72 år. Derfor støtter vi intensjonen i forslaget og håper at regjeringen kommer etter om ikke veldig lenge.

Statsråd Anniken Huitfeldt [19:58:13]: Som mange har vært inne på i sine innlegg, ble 70-årsgrensen vedtatt i 1917. Men pensjonssystemet den gangen det ble utviklet, allerede på 1700-tallet, for embetsmenn, handlet om en enkepensjon. Det var kun enkene som skulle få pensjon. Og hvorfor ikke den som hadde vært ansatt? Det var simpelthen ikke vanlig å leve etter at man hadde avsluttet sitt arbeidsforhold. Det sier noe om de endringene som vi har gjennomgått de siste årene.

Overordnet har arbeidet med pensjonsreformen gitt veldig gode resultater. Det har vi fått til i et veldig nært samarbeid med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. Det er en veldig viktig del av den norske modellen. Det å vedta en sak som er så viktig for partene, i salen uten en prosess, uten involvering, vil jeg mene bryter veldig grunnleggende med den norske arbeidslivsmodellen.

I tillegg er det ikke riktig å ta det opp i vårens lønnsoppgjør. Dette er et mellomoppgjør. Da kan man ikke ta opp saker som ikke står i protokollen, og pensjon er ikke overført fra forrige oppgjør og står følgelig heller ikke i protokollen for i år. Derfor vil jeg advare veldig sterkt, både på prinsipielt og overordnet grunnlag, mot at Stortinget skal fatte vedtak som er i strid med det man har involvert partene i, og ikke minst vedta ting som er viktig for lønnsoppgjøret som ikke står i en protokoll.

Så vil jeg si at det er en god del argumenter for å heve aldersgrensen: Vi får bedre helse, vi lever lenger, og den enkelte har masse muligheter til å jobbe lenger. Vi trenger flere arbeidstakere, og seniorer i arbeidslivet er en veldig viktig ressurs. Det er i dag 11 pst. av dem som er mellom 67 og 74 år, som er i arbeidslivet. Det har vært en økning, og det er veldig bra. Til sammenligning var 65,8 pst. i alderen 55–60 år i arbeid.

Jeg mener at den aller største utfordringen i dagens arbeidsliv er å få flere i 60-årene til å stå så lenge som mulig. Det har vi fått til i veldig stor grad, men vi må få til enda mer. 70-årsgrensen kan bidra til å hindre uverdige oppsigelser grunnet alderdomssvekkelse. Derfor er jeg noe overrasket over at man bombastisk slår fast at det å gå av ved 70 år er diskriminering, men at å gå av ved 75 år åpenbart ikke er diskriminering. Hvis man på prinsipielt grunnlag er imot en pensjonsalder, må de samme argumentene framføres like sterkt og prinsipielt for en 75-årsgrense som for en 70-årsgrense.

Arbeidsgiverorganisasjonene har gitt uttrykk for at det å heve aldersgrensen vil føre til en risiko for at arbeidsgivere vegrer seg for å ansette seniorer. Det som er viktig, og som mange arbeidsgivere gjør for å bidra til at seniorer står lenger i arbeid, er bl.a. å innføre lengre ferie, mer tilpasning – en rekke tiltak for å sørge for at seniorer står lenger. For enkelte arbeidsgivere har dette en kostnad. Derfor er det viktig at vi bidrar til at flere arbeidsgivere tar ansvar og ansetter seniorer. For det bekymrer meg at Norsk seniorpolitisk barometer har avdekket at én av tre ledere ikke har vurdert å innkalle søkere dersom de er over 55–57 år. Det er det aller største problemet, og det bidrar til at vi har veldig lav fleksibilitet i arbeidslivet etter at man har fylt 50 år. Det mener jeg er noe av det viktigste.

Derfor må jeg bare med brask og bram erklære at når det gjelder 70-årsgrensen, er jeg i tvil, for det framføres sterke motargumenter. Men jeg er også i tvil om 70 år, som var en grense vi satte den gangen folk levde mye kortere, er den riktige grensen. Det synes som om alle her i salen er for en eller annen grense et sted, men at man er noe usikker på om man har truffet riktig med den grensen som ble satt i 1917.

Jeg vil også understreke at 70-årsgrensen ikke på noen som helst slags måte innebærer en plikt til å gå av. Mange fortsetter et arbeidsforhold også etter at man er fylt 70 år.

Komiteens flertall ber regjeringen i samarbeid med arbeidslivets parter om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av konsekvensene av en heving eller fjerning av 70-årsgrensen i løpet av våren 2014.

Det som er viktig, er dette med de bedriftsinterne aldersgrensene. Der har det vært rettssaker, og det har vært veldig mange sterke diskusjoner nettopp om det. Derfor blir dette også en veldig sentral del av det arbeidet som skal gjøres i samarbeid med referansegruppen.

Jeg er glad for at vi nå får en grundig gjennomgang og vurdering av de viktige spørsmålene om aldersgrense i arbeidslivet.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [20:03:49]: Jeg har selv vært arbeidsgiver; jeg har egen bedrift og har ansatt en del folk. Jeg skjønner ikke retorikken. Kan statsråden være så vennlig å forklare meg hvorfor hun frykter at arbeidsgivere vil kvie seg for å ansette hvis de ikke har en lovfestet rett til å sparke disse ved å opprettholde en grense på 70 år? Hvorfor blir det da vanskeligere å ansette seniorer – eller som det står: Å heve aldersgrensen gjør seniorer mindre attraktive.

Hvorfor blir seniorene mindre attraktive i arbeidslivet ved at man hever aldersgrensen i arbeidsmiljøloven i forhold til at man skal ha en lovfestet rett til hvilken alder man skal ha for at man har rett til å sparke folk? Jeg klarer ikke å henge med på den retorikken. Det er mulig det er noe vesentlig her jeg ikke har skjønt, men jeg vil gjerne få det grundig forklart, sånn at jeg skjønner det.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:04:50]: Dette er jo ikke retorikk, dette er noe arbeidsgiverne forteller. NHO forteller det, andre forteller det, at det å ha seniorer i arbeidslivet, spesielt når de nærmer seg 70 år, krever noe ekstra. Det krever mer tilrettelegging for å forebygge muskel- og skjelettlidelser. Mange gir mer fleksible arbeidstidsordninger. Så det krever noe av arbeidsgiverne.

Derfor skal vi lytte veldig nøye til arbeidsgivere som sier at de vil inkludere, men jeg blir bekymret når jeg ser at det er veldig få som ansetter nye over 55 år. Når én av tre spurte ledere sier at de ikke engang har vurdert å innkalle søkere dersom de er over 55 år, mener jeg det er et veldig klart signal om at vi må bidra til at flere av disse blir innkalt.

Robert Eriksson (FrP) [20:05:52]: Det var oppklarende at NHO og andre mener det – «de andre» ble ikke nevnt. Jeg lurer på hvem det kan være.

Man snakker om at de eldre trenger mer tilrettelegging, men her snakker vi om folk som er friske, her snakker vi om folk som ønsker å bidra lenger. Jeg tror ikke Norges Fotballforbund, for å ta et banalt eksempel, har drevet med noe utstrakt tilrettelegging for at Egil «Drillo» Olsen fortsatt er landslagssjef og har passert 70 år. Det går utmerket an.

Mine spørsmål går på en annen av de uttalelsene som statsråden har kommet med. Hvorfor blir det vanskeligere å ansette eldre hvis folk skal bestemme sin egen pensjonsalder? Er det ikke, som jeg sa fra talerstolen, et av fundamentene i pensjonsreformen, et av tiltakene i pensjonsreformen, at folk på en bedre måte skal kunne ha fleksibilitet til å velge avgangsalder, kombinere pensjon og jobb, og at man enklere skal stimuleres til å jobbe? Eller er det noe fundamentalt her som jeg har misforstått når det gjelder prinsippene i pensjonsreformen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:06:57]: Det er ingen land i verden som har et så sterkt oppsigelsesvern som Norge og samtidig har en aldersgrense som er mye høyere. Jeg vil bare understreke at jeg synes dette er et vanskelig spørsmål. Jeg synes ikke det kun er tom retorikk å lytte til de arbeidsgiverne som faktisk sier at de må tilrettelegge mer for seniorer. Derfor mener jeg det er galt at den enkelte skal bestemme pensjonsalder selv.

Så vidt jeg skjønner av det forslaget som er lagt fram av Fremskrittspartiet, skal man heller ikke bestemme det, men man skal ha en aldersgrense på 75 år. Så hvis man er prinsipiell motstander av aldersdiskriminering, bør Fremskrittspartiet gå inn for at man ikke skal ha noen spesiell grense i det hele tatt.

Sylvi Graham (H) [20:08:03]: Én ting er lovverket, og hva lovene sier om det ene eller det andre, som vi har diskutert her i dag. En annen ting er hvilken praksis man fører som arbeidsgiver. Det er normgivende. Jeg mener f.eks. at staten i mange tilfeller bør gå foran som et godt eksempel i sin arbeidsgiverpolitikk. Det kan gjelde det å ansette funksjonshemmede, eller det kan gjelde det å legge til rette for eldre i arbeidslivet. Dessverre er det ikke alltid slik. Den siste måneden har vi f.eks. sett at Sykehuset Innlandet har sendt et brev til sine ansatte over 66 år og bedt dem si opp innen ti dager, ellers vil man sette i gang en oppsigelsesprosess. Det synes ikke jeg er en god arbeidsgiverpolitikk fra et offentlig foretak.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hva bør regjeringen gjøre for at staten og det offentlige som arbeidsgiver skal legge til rette for eldre arbeidstakere og bidra til endrede holdninger?

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:08:58]: Min påstand er at staten bidrar mye til å legge til rette for eldre arbeidstakere, bl.a. at man får lengre ferie enn yngre arbeidstakere. Så det gjøres mange ting. Men det er klart at også staten kan bli enda bedre. Når det gjelder funksjonshemmede, teller vi ikke det i staten, f.eks. i Arbeidsdepartementet, for en funksjonshemming kan man ikke alltid se utenpå folk. Men vi går nå foran med de nye forslagene vi har, med lønnstilskudd for å ansette personer i staten som har nedsatt funksjonsevne.

Sylvi Graham (H) [20:09:50]: Jeg ønsker å få høre noe mer håndfast om regjeringens holdninger. Nå har jeg dessverre ikke med meg utklippet, men jeg lurer på om det var Gudbrandsdølen Dagningen eller en annen avis som kunne fortelle at da denne saken fra Sykehuset Innlandet ble kjent, spurte man arbeidsministeren. Så tror jeg man spurte en annen statsråd, og så spurte man til og med finansministeren. Ingen av disse tre statsrådene ville svare avisen i denne saken. Jeg kan forstå at man ikke ønsker å drive med sølete ledelse. Men det er likevel viktig at disse statsrådene har en holdning, og denne anledningen burde kanskje statsråden benyttet til å gi oss den.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:10:34]: Min holdning er at arbeidsgivere skal bidra til at arbeidstakere i hvert fall skal stå fram til aldersgrensen og aller helst enda lenger, dersom det lar seg gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Steinar Gullvåg (A) [20:11:15]: Jeg er ikke det minste overrasket over Fremskrittspartiets opptreden i salen i dag. Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet ønsker å overkjøre partene i arbeidslivet. Det er faktisk i partiets egen tradisjon, og jeg synes at Fremskrittspartiet, slik de opptrer nå, bare bekrefter sin holdning til organisert arbeidsliv. Jeg understreker at partene i arbeidslivet åpenbart har sitt å frykte dersom dette partiet skulle komme til regjeringsmakt etter stortingsvalget til høsten.

Men det var egentlig ikke derfor jeg tok ordet, det var for å understreke at det viktige ved vurderingen av aldersgrenser, er oppsigelsesvernet. Jeg er enig med statsråden i at det ikke er noen prinsipiell forskjell på å ha en aldersgrense på 70 eller 75 år, så lenge alder betraktes som eneste oppsigelsesgrunn. Derfor har flertallet i denne salen lagt fram et forslag om å be om en vurdering av konsekvensene av å heve eller fjerne aldersgrensen. Det er dessuten med en 70 års-grense i behold fullt mulig å åpne muligheten for at arbeidstakerne kan fortsette i arbeid utover 70 år. Men jeg står ikke her for å diktere hvilket syn partene i arbeidslivet skal ha til et slikt spørsmål. Jeg ønsker at vi skal medvirke til å åpne adgangen til å gjøre pensjonsreformens mulighet reell for alle arbeidstakere i norsk arbeidsliv – ikke bare for dem som er i frie yrker, og som i dag er de som fortsetter utover den lovbestemte aldersgrensen.

Hovedsaken er etter min oppfatning i første omgang å bli kvitt aldersgrenseloven, som representerer en plikt for arbeidstakerne til å gå av ved første månedsskifte etter fylte 70 år, noe som etter min oppfatning er åpenbart diskriminerende for eldre arbeidstakere.

Sylvi Graham (H) [20:14:22]: Jeg vil, som sakens ordfører, gjerne få takke for debatten og for arbeidet i komiteen. Jeg er veldig glad for den store tilslutningen – til den brede gjennomgangen sammen med partene – av alle aldersgrensene vi har løftet fram i dag, både når det gjelder arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven, bedriftsinterne aldersgrenser og særaldersgrensene, eller eventuelt ingen: Som det står i innstillingen: «heving eller fjerning». Jeg er også glad for at man har samlet seg om det prinsipp at ingen arbeidsføre nordmenn lenger skal behøve å ha et «best før»-stempel i panna.

Statsråden skal samle et utvalg. Det er et verktøy hun har. Hun har fått en forventning med seg fra Stortinget i dag: Når vil hun eller hennes etterfølger komme tilbake til Stortinget? Regjeringen har selvfølgelig også flere redskaper i verktøykassen. Eldre arbeidstakere har en kompetanse som arbeidslivet og næringslivet har bruk for. I norsk statlig sektor er 24 pst. av de ansatte 54 år pluss. Arbeidsministeren sa i dagens Dagens Næringsliv:

«Den aller største utfordringen i dag er at få ansetter arbeidstakere over 55 år.»

OECD har pekt på noen viktige policy-valg for å oppmuntre til å stå lenger i jobb, eller å rekruttere voksne arbeidstakere. De ga i 2006 medlemslandene anbefalinger om tiltak på tre områder for å øke sysselsettingen blant eldre. Ett av disse var at arbeidsgiver må endre holdninger. Det er det siste jeg ønsker å sende med fra denne salen i dag, og det er noe av det samme jeg var inne på i spørrerunden. Dette er nemlig verktøyet for å kunne gå foran å være normgivende og eksempelgiver, i dette tilfellet i statens egen arbeidsgiverpolitikk. Jeg ønsker å si tydelig fra denne talerstolen at her må det også et girskifte til, for her kan vi faktisk beskikke vårt eget hus – ikke fordi det ikke er godt, men fordi det også på dette området kan bli enda bedre.

Robert Eriksson (FrP) [20:16:51]: La meg bare få lov til å understreke nok en gang det dette handler om. Det er ikke om du skal ha rett til å slutte i arbeidslivet. Retten til å slutte i arbeidslivet defineres av helt andre lover. Det vi snakker om her, er om arbeidsgiver skal ha en egen bestemmelse i arbeidsmiljøloven som gir ham rett til å si opp folk når man har nådd en bestemt alder. Som sagt mener Fremskrittspartiet at det er feil.

Så til det statsråden har tatt opp, og til det prinsipielle rundt det. Burde man ikke bare fjernet aldersgrensene, og burde ikke Fremskrittspartiet ha stått for det? Jo, det er det Fremskrittspartiet har stått for i alle år, og som vi har fremmet forslag om. I min naivitet har jeg lyttet til de andre politiske partiene på Stortinget, som har sagt at det har vært uaktuelt, men at aldersgrensen bør harmoniseres med pensjonsreformen og settes til 75 år. Jeg har i min naivitet trodd at de andre partiene på Stortinget mente det de har sagt. Da tenkte jeg – og Fremskrittspartiet – som så at vi skal være konstruktive og imøtekommende, og vi skal i alle fall fremme et forslag som harmoniserer med pensjonsreformen, og sette grensen til 75 år, sånn at vi kan få en tverrpolitisk enighet i Stortinget om et sånt forslag. Når det forslaget blir fremmet, går alle de andre partiene imot Fremskrittspartiets forslag og ber i stedet om at det settes ned en komité for å vurdere ting videre. Jeg synes det er skuffende, og jeg synes det er trist at vi ikke har kommet lenger i denne saken, etter en debatt som har pågått i snart åtte år.

Så til representanten Gullvåg: Jeg klarer ikke helt å skjønne hans forsøk på spark og hvor han prøver å sparke hen – om det er i løse lufta eller om det er mot meg. I alle fall kjenner jeg ikke noen av de sparkene, så det er mulig at han har bommet. Men det jeg synes er oppsiktsvekkende, er at man samtidig står på denne talerstolen og er en av de ivrigste talsmennene – en representant fra Arbeiderpartiet – for en særbestemmelse, en egen lovfestet rett for arbeidsgivere til å si opp folk uten begrunnelse når de blir 70 år. Det minner ikke om god arbeidstakerpolitikk og en politikk som er opptatt av arbeidstakerne.

Så til slutt til statsråden, som sier at hun har lyttet til arbeidsgivere. Hun klarte ikke å nevne noen annen enn NHO. Jeg kan skjønne NHOs begrunnelser ut fra akkurat deres ståsted og deres synspunkt. Men som tidligere arbeidsgiver som har ansatt flere folk over 56 år, deler jeg statsrådens bekymring over at det er så få som blir ansatt etter at de er 56 år. Jeg har selv vært arbeidsgiver og ansatt flere over 56 år, så jeg håpet at statsråden i større grad kunne ha lyttet til en tidligere arbeidsgiver enn det hun har gjort i denne saken.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:19:53]: Beklager at jeg da må skuffe representanten. Jeg må nok innrømme at jeg lytter mer til NHO enn til Fremskrittspartiet i disse spørsmålene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.