Jette F. Christensen (A) [11:21:44]: (ordførar for saka): Komiteen har hatt til behandling Riksrevisjonen si undersøking av havbruksforvaltninga. Ein har belyst tre overordna problemstillingar. Det eine var i kva grad utviklinga i og statusen til havbruksnæringa i Noreg er i tråd med det nasjonale målet som Stortinget har sett om å vere berekraftig og miljøtilpassa. Det andre var i kva grad nasjonale mål om berekraftig havbruk blir varetekne gjennom verkemiddelbruken. Og det tredje var om myndigheitenes styring er tilstrekkeleg for å sikre at utviklinga i havbruksnæringa er berekraftig.

Havbruksnæringa i Noreg har vakse betydeleg over fleire tiår. Ho utgjer ei viktig næring og ho sysselset mange, men Riksrevisjonens si undersøking viser at veksten har hatt sine konsekvensar. Særleg i område med stor og tett oppdrettsproduksjon har dei miljømessige konsekvensane vore store. Stortingets hovudmål i havbrukspolitikken er å sikre ei miljømessig og berekraftig havbruksnæring, samtidig som det blir lagt til rette for vidare vekst og utvikling i næringa. Omsynet til miljøet skal vere ein grunnleggjande premiss for vidare utvikling og vekst.

Det er en samla komité som ser veldig alvorleg på enkelte av Riksrevisjonens funn. Mange plassar er det nemleg ikkje slik at næringa har hatt ein miljøtilpassa vekst. I område med fortetting av oppdrettsnæring er det funne auka førekomst av fiskesjukdomar og lus, og innblandinga av rømt oppdrettslaks er betydeleg. Bestanden av villaks er redusert. I 2010 gjekk det tapt 47 millionar laksefisk. Mykje av tapet kjem av sjukdom, og sjukdomssituasjonen har ikkje endra seg sidan 2000, kunne me lese i Riksrevisjonens rapport. Undersøkinga viste at det er kunnskapsmangel når det gjeld regionale effektar av utslepp frå oppdrettsnæringa. Det manglar indikatorar som kan fortelje i kva grad forvaltninga når måla om måltilpassa og berekraftig oppdrettsnæring, tilsyna har for mange regelbrot, like saker kan få ulikt utfall i ein søknadsprosess. Riksrevisjonen peiker på mange problematiske område.

Stortinget ønskjer både villaks- og oppdrettsnæringa velkommen, og me ønskjer å leggje til rette for at begge næringane skal kunne ta omsyn til kvarandre og finnast i fellesskap. Derfor arrangerte me også ei høyring i Stortinget, for at norsk politikk skal leggje til rette for både villaksen og oppdrettsnæringa. I høyringa møtte fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen og miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, Norske Lakseelver var representert, Norges Jeger- og Fiskerforbund var representert, Norges Miljøvernforbund var der, og Marine Harvest AS, Osland Havbruk AS, Cermaq ASA, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Havforskningsinstituttet, SINTEF, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforskning var alle i høyringa.

Det var ei nyttig høyring som komiteen fekk mykje ut av. Det som var hovudsaka med høyringa, var å få belyst ulike problemstillingar frå dei ulike interessene knytte til å styrkje havbruksforvaltninga og for å sikre både miljømessig berekraft og moglegheita til framtidig vekst. Det var som sagt ei nyttig høyring, som var viktig for vår behandling av denne saka.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen er ikkje dei einaste som reagerer på situasjonen; Fiskeri- og kystdepartementet meiner òg at situasjonen var langt frå ideell. Men det kan verke som om resultata frå Riksrevisjonens rapport ikkje kom overraskande på departementet, for dei miljøutfordringane som blei løfta fram i Riksrevisjonsrapporten, var dei same som departementet sjølv har retta merksemd mot både før og etter at Riksrevisjonens funn blei lagt fram.

At departementet har sett i gang fleire tiltak for å rette opp situasjonen, vil ikkje berre rette opp dei miljømessige problema, men òg gjere bruken av sjøareala meir effektiv og avgrense økonomiske tap for næringa. Det høyrer saman.

I svarbrevet frå Fiskeri- og kystdepartementet til Riksrevisjonen seier dei at sikra miljøtilpassa havbruksnæring, reduksjon av tap og sjukdom, styrking av fiskehelsa, redusert rømming, berekraftig fôr, eit styrkt verkemiddelapparat og ei oversiktleg og heilskapleg forvaltning av næringa er prioritert i departementets arbeid. Det er godt.

Fleire tiltak er sette i verk frå regjeringa si side. Dei har sett i verk 29 av 32 tiltak frå regjeringas Strategi for en miljømessig og berekraftig havbruksnæring. I samband med stortingsmeldinga om sjømat som kjem veldig snart, er det varsla ei langsiktig drøfting av prinsippet om sonedeling. Komiteen meiner det er positivt at departementet engasjerer seg nasjonalt og internasjonalt for viltlevande marine ressursar.

Som saksordførar opplever eg at komiteen og departementet deler bekymringa over dagens situasjon, og at departementet har gjort mykje og har varsla fleire tiltak for å rette opp i den. Det er derfor i alles interesse at komiteen ber Riksrevisjonen følgje opp Fiskeri- og kystdepartementets arbeid med forbetring av havbruksforvaltninga i sine framtidige revisjonar for å undersøke om dei endringane som er førespegla, både er gjennomførte, og at dei har hatt den effekten som departementet ønskjer, og som Stortinget også ønskjer at dei skal ha.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:28:12]: Havbruksnæringen har hatt en betydelig vekst gjennom flere år og bidrar i dag til stor verdiskaping, mange arbeidsplasser og høye eksportinntekter for vårt land.

Et av hovedmålene i havbrukspolitikken er å sikre en miljømessig og bærekraftig havbruksnæring, samtidig som det legges til rette for videre vekst og utvikling i næringen. Den overordnede visjonen for fiskeripolitikken er at verdiene fra havet representerer Norges fremtid, samtidig som Stortinget ved flere anledninger har slått fast at hensynet til miljøet skal være en grunnleggende premiss for videre utvikling og vekst.

«Havbruksnæringen har fått betydelige miljøutfordringer gjennom blant annet høye rømmingstall, lakselus og omfattende tap som følge av sykdom.»

Slik uttrykte riksrevisor Jørgen Kosmo seg da rapporten vi i dag behandler, ble overlevert Stortinget i fjor. Han sa videre at disse og øvrige miljøutfordringer er av et omfang som gjør det nødvendig å styrke havbruksforvaltningen for å sikre miljømessig bærekraft og muligheten for fremtidig vekst i næringen. Etter å ha gjennomgått rapporten er det ikke vanskelig å slutte seg til dette.

En enstemmig komité ser i innstillingen positivt på at miljøhensyn har blitt tillagt økende vekt i beslutninger om produksjonsvekst som blir fattet i samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet.

En enstemmig komité ser samtidig svært alvorlig på enkelte av funnene i Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen. Jeg viser i den forbindelse til store tap av fisk som følge av sykdom, samt høye forekomster av lakselus.

Sykdomssituasjonen har ikke bedret seg siden år 2000, og de store tapene medfører store økonomiske tap for næringen og ineffektiv bruk av sjøarealene.

Forekomsten av lakselus er ifølge undersøkelsen fortsatt på et altfor høyt nivå langs store deler av vår kyst. Dette medfører først og fremst redusert fiskevelferd, men for villfisk og sjøørret reduseres også overlevelsesevnen. Et annet problem er at den økende andelen rømt oppdrettsfisk blant villfisk både kan føre til spredning av sykdom og i tillegg over tid vil endre villaksens genmateriale. Målet om at påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold, skulle reduseres til et ikke-skadelig nivå innen 2010, er dessverre ikke nådd. Dette er alvorlig.

Havbruksnæringen bidrar også til utslipp av store mengder næringssalter, organisk materiale og kjemikalier. Det er i dag uklart hvilke konsekvenser de samlede utslippene vil få, men det er hevet over enhver tvil at kjemikalier som brukes i lakselusbehandlingen, påfører naturen skader. En annen utfordring for næringen er bruk av store mengder villfisk til fôr. Presset mot enkelte arter har vært stort, og det er derfor svært viktig at vi sikrer at alle de viltlevende ressurser som inngår i fiskefôret, er fra et bærekraftig fìskeri.

Riksrevisjonens undersøkelse fastslår at Stortingets målsetting om at næringen skal ha en miljøtilpasset vekst, dessverre ikke er nådd mange steder. Undersøkelsen påpeker også at dagens virkemiddelbruk ikke er tilpasset de miljømessige utfordringene.

Behovet for en mer effektiv og forutsigbar forvaltning av havbruksnæringen som skal sikre en samlet og mer enhetlig regulering og behandling av anlegg, er åpenbart til stede. Det er positivt at de fleste tiltakene i regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er gjennomført, men dette er åpenbart ikke tilstrekkelig. Fremskrittspartiet er derfor tilfreds med at en enstemmig komité fastslår at ytterligere tiltak må vurderes dersom man ikke snarlig ser større effekter av de tiltak som allerede er igangsatt.

Det er også avgjørende at vi må få på plass nødvendige indikatorer som gjør det målbart hvorvidt tallene for tap, sykdom, lakselus og påvirkning fra rømt oppdrettsfisk er lave nok. En enstemmig komité mener departementet må prioritere arbeidet med å fastsette kvalitetsnorm, indikatorer og grenseverdier snarest mulig.

Det er også positivt at næringen har opprettet et eget fangstfond, slik at man kan få betalt dersom man fanger rømt oppdrettsfisk i elvene. Rømt oppdrettsfisk i elvene er miljøforurensing, og prinsippet om at forurenser skal betale, må gjøres gjeldende også her. Det er derfor viktig at arbeidet med å utarbeide et system som kan spore fisken til anlegget den er rømt fra, intensiveres.

Riksrevisjonens samlede vurdering av havbruksnæringens miljømessige utfordringer er alvorlig og krever oppfølging. I komiteens kontrollhøring den 3. desember 2012 fikk vi mange konstruktive og nyttige innspill om hvordan dagens utfordringer for næringen kan løses. Fremskrittspartiet ser derfor frem til behandlingen av den bebudede stortingsmeldingen om sjømatnæringen. Det er under behandlingen av denne vi skal stake ut kursen for den fremtidige havbruksnæringen i Norge.

Når vi ser den brede enigheten som har vært i denne saken i kontrollkomiteen, er Fremskrittspartiet optimistisk. Fremskrittspartiet håper vi kan finne bredt forankrede løsninger som sikrer videre utvikling og vekst for denne viktige næringen for Norge, innenfor miljømessige og bærekraftige rammer.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:34:12]: Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen viser for det første en ung næring som har hatt en rivende utvikling. Havbruk, hvitfisk og pelagisk sektor, det vi i dag liker å omtale med fellesbetegnelsen «sjømatnæringen», er blitt vår nest viktigste eksportnæring og omtales som en av de tre nasjonale kunnskapsklyngene, ved siden av energi og maritim næring. Vi snakker altså om et av de felt der vi i Norge har tatt de naturgitte fordelene vi har, og utviklet disse til å bli blant de ledende miljøer i verden.

Riksrevisjonens rapport påpeker en rekke utfordringer både for næringen og for andre som blir påvirket av den. Det er derfor betryggende at de utfordringer Riksrevisjonen peker på, også adresseres i forvaltningen og i næringen selv. Næringen på sin side kan siden revisjonen fant sted, vise til store forbedringer for mange av utfordringene.

Forvaltningen utfordres i rapporten i korthet på at god styring forutsetter klare mål, noe som igjen forutsetter klare målformuleringer. Da er det ikke tilfredsstillende at man ikke kan vise til dette, men det er i alle fall betryggende at man kan peke på arbeidet med en melding som skal få dette på plass. Man må kunne måle hvor man er på veien mot målet, synes å være Riksrevisjonens budskap. Høyre er ikke uenig i det.

I sjømatmeldingen som forventes å komme på fredag, må vi kunne forvente å få etablert et regime med klare bærekraftsindikatorer for både havbruk og villfisk. Dette vil være helt nødvendig for å sikre en forvaltning som ivaretar krav til bærekraft og rettssikkerhet for utøverne i og rundt næringen.

Et av problemene som beskrives i revisjonsrapporten, er faren for overføring av sykdomsframkallende virus fra oppdrettsfisk til villfisk. I går fikk vi en rapport fra Mattilsynet som viste få funn av denne typen virus på villfisk. Dette er for det første gledelig, men det viktige her er at man også på dette feltet nå har et overvåkingsprogram som et preventivt vern for villaksen. Det viser at man tar det ansvaret man skal ha.

I korthet er det slik at Riksrevisjonen trekker opp en del alvorlige utfordringer. Tiden viser at både næringen og forvaltningen har adressert de samme utfordringene. En enstemmig komité sier også at det arbeides godt med dette.

Avslutningsvis vil jeg kommentere et tilbakevendende problem vi har opplevd, og det handler i aller høyeste grad om god forvaltningsskikk. Det har vist seg at den rød-grønne flertallsidyllen av og til splittes av behovet for å hegne om egne symbolsaker. Det siste og kanskje mest ekstreme eksempelet er statsrådene Giske og Solhjells hanekamp med selskapet Nordic Mining som offer. Her satte man helt klart god forvaltningsskikk til side for å fremme eget ego og egne symbolsaker.

En viktig del av arbeidet til havbruksforvaltningen vil i tiden framover være å utarbeide bærekraftsindikatorer for sjøarealer. Her vil det kreves klar politisk styring. For miljøvernministerens del er vi i Høyre ikke videre optimistiske, særlig ikke etter at vi så SVs siste programutkast om havbruk, der man gikk tilbake på omtrent alle de positive omtalene man har hatt tidligere. Vi tror også at vi kan oppleve flere pressede statsråder på symboljakt i tiden framover. Vi vil bare håpe at dette ikke går ut over det ansvaret statsrådene har for å sikre en god forvaltning. Til det er disse næringene for viktige.

Hallgeir H. Langeland (SV) [11:37:40]: Det er tre område eg har ønskt at Riksrevisjonen skulle gripa fatt i. Det eine var korleis oljeskattregimet som me har i Noreg, slår ut. Det andre var JSF, altså jagarflykjøp. Det tredje har vore oppdrettsnæringa. Derfor er eg no veldig fornøgd med at Riksrevisjonen nettopp har gjort ein jobb når det gjeld dette, fordi det har vore problemstillingar knytte opp mot dette som eg har tatt opp sidan eg kom inn på Stortinget i 1997.

Rømming har heile vegen vore eit stort problem. Det blei sagt at det skulle bli betre neste år – det har ein sagt år etter år etter år – men seinast i 2012 hevda NRK at det òg auka då, på tross av garantiar frå næringa om at det skulle gå ned. Så me har tydelegvis ikkje hatt eit godt nok regime, og me veit om konsekvensane av bl.a. rømming, som altså fører til ei genetisk forureining og dermed er eit miljøproblem.

Miljøproblem skal som sagt i prinsippet løysast ved at forureinaren betalar. Der er me ikkje enno.

Lat oss òg sjå på andre land, som vel andre løysingar. Danskane er no i rask utvikling når det gjeld å byggja opp lukka oppdrettsanlegg på land. Mange kan setja spørsmålsteikn ved det òg, men grunnen til at dei gjer det, er at dei skal få eit produkt som dei kan kalla miljøvennleg, og på den måten selja mat som er 100 pst. miljøvennleg. Det er ei utvikling som eg ser for meg òg kjem i Noreg, men då har danskane allereie på sett og vis eit konkurransefortrinn, sjølv om det foreløpig er i småskala.

Eg er veldig glad for at me no har fått eit samarbeid mellom miljøvernministeren og fiskeri- og kystministeren. Det trur eg har vore heilt nødvendig. Det har vore ein stor konflikt mellom dei to, men no ser me konturen av eit godt samarbeid, som fører til at ein bl.a. skal dela ut såkalla grøne konsesjonar. Det synest eg er eit framsteg, sett frå mitt ståsted. Me får sjå korleis ein klarer å utvikla det vidare.

Slik eg har forstått det, og som fleire har vore inne på, er statsråden allereie gjeven mogelegheit til å visa oss kva offensive grep regjeringa gjer no med omsyn til dei problemstillingane som Riksrevisjonen tar opp. No skal ein nemleg leggja fram ein betra akvakulturlov og ei sjømatmelding – sannsynlegvis allereie denne veka. Då har iallfall eg forventningar til at ein mest mogeleg har gripe fatt i noko av det som Riksrevisjonen tar opp.

Avslutningsvis vil eg seia at eg er ganske imponert over kor tydeleg komiteen er i denne saka. Det er eg veldig fornøgd med. Det må nok saksordføraren ta noko av æra for.

På tampen av komiteens merknadar reknar ein opp at ein skal kunna forventa at arbeidet med betring blir følgt opp av Riksrevisjonen, at ein skal styrkja innovasjonen, er kravet frå ein samla komité, og prinsippet om at forureinaren betaler – dette gjeld oppdrettsfisk i elvar – skal prioriterast. Det betyr at ein lager eit system for sporing, slik at ein kan finna fram til det rette anlegget, slik komiteen påpeiker. Til slutt påpeiker komiteen at det er viktig at ein jobbar med å finna ein vaksine mot lus og ein måte å sterilisera laksen på. Dette er veldig offensivt, synest eg, som har vore her på Stortinget i 15 år. Det viser at etter så mange år har ein eit storting som i mykje større grad tar miljøaspekta ved denne næringa på alvor. Det er eg veldig fornøgd med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:42:19]: Mange bruker ordet «miljø» fra denne talerstolen. Jeg har lyst til hovedsakelig å snakke om biologi. Det er en samlet komité. Derfor velger jeg å ikke kommentere innstillinga så mye, men jeg vil snakke om biologi.

Saken gjelder havbruksforvaltninga, bruk av hav. Det gir meg som gårdbruker assosiasjon til jordbruk, bruk av jord. Hav og jord kan brukes på forskjellige måter. Her snakker vi om den bruken av hav hvor næringa til fisken, som lever i havet, blir tilført av menneskene – til dyra som heter fisk. I jordbruket er parallellen til den formen for husdyrbruk kyllingproduksjon, hvor vi tilfører all maten til kyllingen, og kyllingen holder seg innendørs i bygninger. Fisken har ingen bygning. Fisken holder til i havet. Fisken må altså fôres i havet, med de utfordringer som det gir.

Vi snakker om en næring som er svært stor, og som vokser svært raskt. Statsråden kan korrigere meg, men så vidt jeg veit, snakker vi her om en næring som i volum er mer enn fire ganger så stor som samlet norsk kjøttproduksjon av våre husdyr. Den var i 2010 på 1 000 millioner tonn. Den er nå på langt mer enn 1 200 millioner tonn. For hvert tonn som det produseres av fisk, må det anslagsvis til tre ganger så mye fôr. Vi snakker her om et dyr som er et kaldblodig dyr, i motsetning til de dyr som lever på land, som er varmblodige. Dermed har fisken en mye større energieffektivitet enn et varmblodig dyr. Oppdrettsfisk er altså en effektiv energiansetter. Den maten som fisken spiser, er prinsipielt slik at den maten kan mennesket spise. Enkelte husdyr er jo gitt den gave at de kan foredle fôr som mennesket ikke kan spise, og dermed har de et fortrinn, men fisk og enmagede husdyr er prinsipielt like. De spiser menneskemat av ulik kvalitet.

Fisken har sin forankring i fôr fra fiskeriene og fra jordbruket. Jordbrukets fôr til havbruksfisken blir importert. Vi snakker her om enorme mengder importert fôr i en effektiv biologisk produksjon. Men det er import, og det er en import som er basert på at en har et marked, og en kan betale det som markedet krever for den fisken.

Fjøset til fisken er altså i havet. Det betyr at det som fisken ikke spiser av mat, eller det som kommer ut når fisken har spist, kommer ut i havet. Vi snakker om store, store mengder. Vi snakker om et hav og en sjø som må være en resipient – for å bruke et faguttrykk – som kan ta imot de enorme mengdene med næringsinnhold som vi her snakker om. Det er derfor helt avgjørende at resipienten er slik at den kan ta imot disse enorme mengdene uten at det forrykker balansen i naturen. Enkelte steder har en langt bedre forutsetninger for det enn andre steder. Derfor har vi arealbruksdiskusjonen om hvor havbruksnæringa best kan lokalisere seg.

Det å ha fjøset i sjøen eller i havet gir sjølsagt noen muligheter, og det gir noen problemer. Jeg var inne på fôrspill, jeg var inne på det som kommer ut av fisken, som fra ethvert annet levende vesen. Vi kan også trekke inn sjukdom og lus. Lus er noe som helt naturlig er i havet, og som ikke er noe som er spesielt for denne fiskearten. Det er altså noe som beveger seg på en måte som menneskene i liten grad kan kontrollere.

Rømming av fisk, som etter mine informasjoner nå er nærmere 25 pst. i sjøfasen, er sjølsagt en stor utfordring for dem som påføres et stort tap økonomisk, og det medfører en genetisk påvirkning av villaksen og de implikasjonene det har. Men det å ha merder i hav innebærer risiko. Det er noe som enhver må akseptere når en har gått inn på det. Det er virkeligheten – virkeligheten som vi hele tiden prøver å gjøre bedre.

Vi skriver i vår innstilling om miljøtilpasset vekst. Det er et flott ord. Ingen kan være uenig i det, men det er et ord som det er vanskelig å holde i handa. Det er vanskelig å få et ordentlig grep på det. Hva er miljøtilpasset vekst? Begrepet trenger derfor en klargjøring. Det som en vel mener med det, er at det skal være økologisk bærekraftig, altså at vi går til kilden innenfor økologien, som handler om samspillet i naturen. Samspillet i naturen, hvordan havbruksnæringa samspiller i naturen, kommer til å være helt avgjørende med tanke på at det blir gjort på en god måte, for at næringa skal ha legitimitet både i befolkninga, hos forbrukerne og innenfor hele samfunnslivet, og at det blir forbedret. Det er et grunnleggende kvalitetskriterium som jeg vil påstå at alle parter framover kommer til å legge økt vekt på. Samspillet i naturen var noe som var sentralt på 1970-tallet.

I dag har det ikke tilsvarende bevågenhet, for i dag snakkes det om miljø med begreper som blir lite operative i forhold til det som er kjernen i saken.

Det refereres i innstillinga til tilsyn, og at det må ha en mer preventiv virkning. Jeg kunne ønske at statsråden utdypet dette litt, hvordan en ser for seg at tilsynet skal skje framover, sånn at en kan ivareta det jeg nå har sagt om samspillet i naturen, samtidig som de som er oppdrettere, kan ha trygghet for at det de gjør etter beste evne for å forbedre seg, blir sett positivt på, og at en også kontinuerlig får råd fra tilsynet om hvordan en kan innrette seg for å bli bedre, sånn at ikke tilsynet bare kommer som de som kritiserer smått og stort, og som noe som næringa i mange tilfeller i andre relasjoner i andre næringer ser på som et problem. Istedenfor at det skal være et problem, skal en se på tilsynet som en samhandlingspartner og en samarbeidspartner for å gjøre næringa bedre, samtidig som en sjølsagt skal påpeke feil og ikke god adferd.

Vi har ei næring som står overfor det samme som alle andre næringer, nemlig at den må endre seg. Det snakkes da om rammebetingelser. Som i finanspolitikken står vi her overfor det som etter min vurdering heter forutsigbare, endrede rammebetingelser. Det er nødvendig med forutsigbare, endrede rammebetingelser sånn at næringa kan forholde seg til det som kommer.

Det er videre nødvendig at vi har likeverdige konkurransevilkår. Jeg vil understreke det siste: likeverdige konkurransevilkår. Om ikke denne næringa er like politisk som jordbruksnæringa – for det skal mye til – så er den politisk. Den er politisk så det holder. De regler som gjelder for denne næringa framover, vil være helt avgjørende for næringas framtid. At det skal være likeverdige konkurransevilkår mellom små og store selskaper, mellom selskaper i nord og i sør, er helt sentralt. Det som utvikler seg i dag, med en eierkonsentrasjon i bransjen, er etter min vurdering et problem. Jeg har lyst til at statsråden utdyper det: I hvilken grad ser hun på eierkonsentrasjonen i havbrukssektoren som et problem – eller er det greit? I tilfelle: Hva kan vi gjøre for å sikre at det blir en mer aktiv konkurranse i denne bransjen, som i andre bransjer, ved at man har flere aktører som har likeverdige muligheter til å utvikle seg?

Jeg vil avslutte med at dette er ei viktig næring hvor kunnskapen om de biologiske sammenhengene er grunnleggende. Jeg oppfordrer statsråden og alle til å fortelle om de biologiske sammenhengene, de fortrinn og de krevende utfordringene som næringa har. Næringa kan dermed stå på en tryggere plattform i samfunnslivet, ved at det er flere mennesker som forstår den faktiske situasjonen som næringas utøvere og de mange som er tilknyttet næringa, er i både til oppdrettsfisken og også næringer knyttet til villfisken, er i – at vi får det fram, og at en er klar over det hele.

Steinar Reiten (KrF) [11:54:14]: Havbruksnæringen har utviklet seg til å bli et av de viktigste områdene for verdiskaping, eksportinntekter og sysselsetting i norsk næringsliv. I perioden fra 2000 til 2010 ble den totale produksjonen av oppdrettsfisk og skalldyr i Norge mer enn fordoblet, fra ca. 500 000 tonn til over 1 million tonn per år. Salgsverdien av havbruksproduksjonen har passert 30 mrd. kr per år.

Vi har grunn til å være stolte over en næring som setter Norge på verdenskartet, med sjømatprodukter som holder meget høy kvalitet. Som representant for et av de største havbruksfylkene i Norge vil jeg også understreke havbruksnæringens betydning for verdiskaping og sysselsetting ute i distriktene.

Drift av merdanlegg og foredling av råvarer fra havbruksnæringen skaper tusenvis av arbeidsplasser i norske distriktskommuner. Slik sett bidrar denne næringen i sterk grad til å opprettholde en spredt bosetting langs kysten vår. I en tid der andre primærnæringer er under press, med nedgang i antall sysselsatte og dårlig lønnsomhet, blir havbruksnæringen desto viktigere for å sikre at det også i framtiden skal lyse fra vinduene i små bygdesamfunn langs norskekysten.

Det er likevel et faktum at havbruksnæringen etter hvert har fått en størrelse og et samlet produksjonsvolum som gir betydelige voksesmerter.

Når det gjelder både rømming av oppdrettsfisk, sykdom og parasitter i oppdrettsanlegg og utslipp av organisk materiale og kjemikalier, står næringen foran betydelige utfordringer. I en slik situasjon er det desto viktigere at næringen selv og myndigheter med ansvar for havbruksforvaltningen står sammen i arbeidet med å sikre en fortsatt bærekraftig utvikling for norsk havbruk. Ingen, og aller minst næringen selv, er tjent med en utvikling som setter økosystemer langs kysten i fare, og som på sikt skader det gode renommeet som norsk sjømat har ute i verden.

Riksrevisjonen har gjennomført en større undersøkelse for å finne svar på om havbruksforvaltningen gjør sin del av jobben for å sikre en bærekraftig utvikling i havbruksnæringen. Et av de sentrale spørsmålene som lå til grunn for undersøkelsen, var om myndighetenes virkemiddelbruk har et omfang og en innretning som sikrer at de nasjonale målene for bærekraftig havbruk blir ivaretatt.

Dessverre viser rapporten fra Riksrevisjonen at det overordnede målet om bærekraftig vekst og utvikling av havbruksnæringen, som et samlet storting har stilt seg bak, ikke kan sies å være nådd med dagens forvaltningsregime. Konklusjonene til Riksrevisjonen er helt utvetydige på dette punktet, og jeg siterer fra side 8 i komitéinnstillingen:

«Riksrevisjonen er av den oppfatning at de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt. Miljøutfordringene i næringen er etter Riksrevisjonens vurdering av et omfang som vil kreve vesentlige endringer i havbruksforvaltningen og måten havbruksnæringen blir regulert på.»

Tydeligere kan det vel ikke sies!

Riksrevisjonen baserer sin konklusjon på en rekke svakheter og uheldige sider ved norsk havbruksforvaltning. Jeg vil kort nevne noen av de viktigste. I St.meld. nr. 19 for 2004–2005, om marin næringsutvikling, ble det vist til at det skulle utarbeides en overordnet strategi for hvordan havbruksnæringens bruk av tilgjengelige arealer skulle gjøres mer effektiv. Tildelingen av nye og endrede tillatelser til å drive oppdrett av laksefisk har likevel skjedd uten at det har foreligget noen overordnet strategi for hvordan bruk av areal kan gjøres mer effektiv. I søknadsbehandlingen av tillatelser til å drive oppdrett blir det først og fremst gjort vurderinger rundt forhold knyttet til den enkelte lokaliteten, og ikke den samlede belastningen fra flere oppdrettsanlegg i et større område. Mangelen på en slik overordnet strategi blir desto mer alvorlig med tanke på at det nettopp er i områder med mange oppdrettsanlegg at problemene med lakselus, sykdommer og rømt oppdrettslaks er størst.

Riksrevisjonen påpeker videre at Fiskeri- og kystdepartementet i liten grad har utviklet indikatorer som kan si noe om hvorvidt forvaltningen når målene om en bærekraftig og miljøtilpasset havbruksnæring. Det gjelder f.eks. grenseverdier for akseptable nivåer av tap, sykdom, lakselus og genetisk innblanding av rømt oppdrettsfisk. Her må det også nevnes at undersøkelsene som blir brukt for å kartlegge påvirkning av vannkvalitet og bunnforhold ved oppdrettsanlegg, ikke er tilpasset dagens store anlegg. Det fører igjen til alvorlig kunnskapsmangel om regionale effekter av ulike typer utslipp fra oppdrettsnæringen. Dermed oppstår det en risiko for at målinger av miljøtilstanden ved oppdrettsanlegg rett og slett blir misvisende.

Et tredje forhold som også er alvorlig, er at Riksrevisjonen har påvist store regionale forskjeller i måten tilsynet med næringen blir utført på. Dette gjelder bl.a. i hvor stor grad Mattilsynet og Fiskeridirektoratet tar i bruk sanksjoner og tvangstiltak i forbindelse med tilsyn. Her varierer tallene mellom 2 og 24 pst. i regionene til Fiskeridirektoratet og mellom 9 og 17 pst. i regionene til Mattilsynet. Det disse tallene viser, er både oppsiktsvekkende og alarmerende. I realiteten er det ikke likhet for loven for aktører i norsk havbruksnæring – det er faktisk lokaliseringen av anleggene som avgjør sannsynligheten for at tvangstiltak blir iverksatt.

På samme tid som kontroll- og konstitusjonskomiteen har arbeidet med innstillingen til Stortinget i denne saken, har Fiskeri- og kystdepartementet utarbeidet et forslag til forskrift om tildeling av grønne laksekonsesjoner. Av totalt 45 løyver skal 35 tildeles i lukket budrunde med krav om innløsing av gamle konsesjoner. I denne budrunden er det et krav om at søker forplikter seg til å ta i bruk løsninger som reduserer miljøproblemene sammenlignet med dem som er i kommersiell bruk i dag.

Da det ble kjent at departementet ville utlyse tildeling av såkalte grønne laksekonsesjoner, etterlyste Kristelig Folkeparti tydelige og spesifikke kriterier for hvilke miljøtiltak som skulle kreves før en søker kunne få tildelt en grønn konsesjon. Det ville vært naturlig om forskriften nevnte konkrete tiltak for å redusere antallet rømt fisk og for å få bukt med sykdom og lakselus i anlegget.

Ett aktuelt tiltak kan være implementering av lukkede anlegg i første del av produksjonslinjen for oppdrettsfisk. For en måneds tid siden ble det på Stortinget avholdt et miniseminar der ulike næringsaktører presenterte nye og innovative løsninger for lukkede oppdrettsanlegg. Dette er i hovedsak anlegg for settefisk og smolt. De vil gi tilnærmet total beskyttelse mot sykdomssmitte og lakselus, og de vil redusere risikoen for rømning til et minimum. En av næringsaktørene på seminaret kunne opplyse at de hadde gjennomført en fullskala test av konseptet sitt over flere måneder, uten at det var registrert død fisk i anlegget. Det vi fikk høre og se under seminaret, viste at lukkede oppdrettsanlegg har nådd et teknologisk modenhetsnivå som gjør det fullt mulig å ta løsningene i bruk i første del av produksjonsprosessen.

Det klare signalet fra dem som presenterte sine løsninger, var at det nå trengs nødvendige politiske grep for å sikre at den nye teknologien blir kommersielt lønnsom for dem som har tatt arbeidet og kostnadene med å utvikle den – eller for å si det på en litt annen måte: Der næringen har en tendens til å vekte ulemper framfor fordeler og vegrer seg for nye investeringer, må departement og forvaltning stille krav som gjør ny teknologi til en del av løsningen. Her bør en også forvente at havbruksnæringen i større grad tar inn over seg det store inntjeningspotensialet som ligger i lukkede anlegg. Tapsfaktorer som sykdommer, lakselus og rømning vil bli vesentlig redusert i slike anlegg, med de positive økonomiske ringvirkningene som det vil gi.

Det var derfor skuffende å registrere nettopp en mangel på konkrete krav om tiltak da departementet sendte forskriften om tildeling av grønne laksekonsesjoner ut på høring den 4. mars i år. For den lukkede konsesjonsrunden og løyvene i Troms og Finnmark ble det bare stilt to generelle krav: enten at de nye konsesjonene skal gi redusert risiko for påvirkning av vill laksefisk som følge av rømning, eller at det ikke er mer enn 0,25 hunnlus per fisk i anlegget.

Når det gjelder det siste kravet, er ikke dette en gang et status quo i kampen mot lakselus. Per i dag er kravet 0,5 hunnlus per fisk i oppdrettsanlegg. Hvis en slik konsesjon inndras og blir erstattet med to nye der kravet er 0,25 lus per fisk, er en akkurat like langt. Det eneste en da har oppnådd, er å spre smittefaren på to lokaliteter i stedet for én.

Det er beklagelig at Fiskeri- og kystdepartementet misbrukte sjansen de hadde til å stille spesifikke krav til et mer miljøeffektivt og bærekraftig havbruk i forbindelse med utlysingen av de såkalt grønne laksekonsesjonene. Sett i lys av den skarpe kritikken som Riksrevisjonen kommer med i sin rapport, og Stortingets klare føringer om en bærekraftig utvikling i næringen, blir departementets mangel på handlekraft nærmest uforståelig.

I likhet med de øvrige partiene vil Kristelig Folkeparti understreke at vi ser svært alvorlig på en del av funnene i Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksforvaltningen. Vi velger likevel å se positivt på at departementet synes å ta på alvor behovet for en ny arealstruktur. Kristelig Folkeparti ser fram til en grundig drøfting av denne problematikken når den varslede stortingsmeldingen om sjømatnæringen blir lagt fram. Det er også positivt at departementet anerkjenner de problemstillingene som Riksrevisjonen påpeker, og at 29 av 32 nevnte tiltak i regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er satt i gang eller gjennomført.

I tillegg til større tydelighet i kravene om tiltak for en bærekraftig utvikling vil Kristelig Folkeparti spesielt peke på behovet for tydelige indikatorer som gjør det mulig å måle nivået av sykdom, lakselus og påvirkning av rømt oppdrettsfisk. Et tilstrekkelig kunnskapsnivå på disse områdene er helt avgjørende for å sette inn effektive og målrettede tiltak når grenseverdiene blir overskredet.

Vi vil til slutt understreke behovet for et enhetlig system for tilsyn som fjerner de regionale forskjellene i bruk av sanksjoner og tvangstiltak overfor næringen. Kristelig Folkeparti er kjent med at forslag til endringer i akvakulturloven som skal sikre likebehandling og effektivitet i forvaltningen, har vært ute på høring. Det er positivt. Vi mener likevel at det ikke er tilstrekkelig. Departementet må legge fram flere tiltak for å sikre lik behandling av aktører i næringen uavhengig av lokalisering.

Borghild Tenden (V) [12:05:36]: Mye klokt er sagt allerede i denne debatten, så jeg skal fatte meg i korthet.

Jeg er glad for at en samlet komité anerkjenner oppdrettsnæringen som en viktig næring for Norge. Men for at den også skal være fremtidsrettet, som en fornybar næring bør være, må den være bærekraftig i et økologisk og langsiktig perspektiv. Rømt oppdrettslaks er en trussel mot ville laksestammer. I tillegg kan fiskeoppdrett medføre utfordringer for villfisk i form av parasitter, sykdommer og lus, som flere har vært inne på. Venstre vil sette strenge krav til oppdrettsnæringen, slik at lus, rømning og næringslekkasje til naturlige økosystemer forekommer i så liten grad som mulig.

Venstre vil gjøre sjømatnæringen mer konkurransedyktig og allsidig gjennom nyskaping, produktutvikling og satsing på eksportfremmende tiltak. Oppdrettsnæringen har fortsatt et stort vekstpotensial, men det er en forutsetning at videre vekst i næringen er bærekraftig. Venstre vil derfor sette strenge miljøkrav ved tildeling og lokalisering av nye oppdrettskonsesjoner.

Det er behov for en restrukturering av norsk oppdrettsnæring, der miljø og lønnsomhet skal være førende for hvor fiskeoppdrett finner sted. Venstre vil forenkle regelverket for konsesjoner, slik at relokalisering og rotasjon av merder kan skje langt raskere enn i dag. Jeg vil derfor anbefale fiskeriministeren å vurdere noen nye tiltak. Det er behov for å forenkle regelverket innenfor sjømatsektoren gjennom en innføring av trøndelagsmodellen og videreutvikle konsesjonsregelverket for havbruksnæringen på en måte som i større grad legger til rette for bærekraftig vekst i næringen, samtidig som hensynet til fiskevelferd, rømningsbegrensinger og miljø ivaretas.

Jeg mener også at oppdrettsnæringen må begynne å betale for den miljøulempen næringsvirksomheten medfører, og at kommunene som har oppdrettsanlegg, må sitte igjen med noe mer kompensasjon enn de gjør i dag.

Venstre mener at tanken om grønne konsesjoner er et godt tiltak fra fiskeriministeren, og det blir spennende å følge resultatene av dette. Vi i Venstre mener at grønne konsesjoner er et konsept man bør utvikle videre, og at man gradvis bør stramme inn regelverket for å sørge for en stadig teknologisk utvikling av næringen. Man kan for eksempel vurdere å la eksisterende oppdrettere løse inn sine gjeldende konsesjoner mot en grønn konsesjon, samtidig som man gir dem økt tillatt biomasse.

Oppdrettsnæringen er en godt organisert næring som det bør være mulig å få på plass et godt samarbeid med. Denne uken kom tall som viser at CO₂-utslipp fra industrien har gått betydelig ned fra 1990. Det er i stor grad fordi staten gikk i dialog med industrien og fikk på plass en avtale om reduksjon av utslipp, med forpliktelser både fra staten og fra næringens side. En slik modell kan med fordel også brukes i oppdrettsnæringen for å løse de utfordringene man står foran.

Avslutningsvis vil jeg be fiskeriministeren etablere en uavhengig kommisjon som kan gjennomgå rømningshendelsene for å hindre tilsvarende hendelser. En slik modell har vi ved ulykker til havs. Det er et behov for å finne ut hvordan rømninger foregår og hva vi kan lære, så det ikke skjer igjen.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:10:15]: Den første vellykkede utsettingen av laks knyttet til oppdrett skjedde i 1971. Siden den gang har oppdrettsnæringen – havbruksnæringen – vår hatt en formidabel utvikling. Det er en næring som man på alle måter kan si har vært en suksesshistorie. Norge eksporterer i dag laks som tilsvarer rundt 35 mrd. kr. I dag ligger lakseprisen på rundt 40 kr per kilo, men svinger betydelig. Med andre ord: Oppdrettsnæringen er svært viktig for Norge.

Hvis vi bare ser på fiskeriene og på de ressursene som havet – sammen med oppdrettsnæringen – gir oss, ser vi at Norge hver dag eksporterer 32 millioner måltider mat. Med andre ord: Norge er en eksportnasjon knyttet til mat. Det er viktig at man ser hele matproduksjonen i Norge under ett, og ser viktigheten av denne.

Jeg vil gi kontroll- og konstitusjonskomiteen ros for de merknader man har i denne saken, og for den måten man har behandlet Riksrevisjonens rapport på. Men når Riksrevisjonen går inn og ser på denne saken og på denne næringen, er det viktig at man tar inn over seg at det er utviklingen og ikke nødvendigvis det politiske verktøyet som skal gjelde i en slik sak. Jeg synes man her har klart å få til en balansert framstilling.

Det er et par områder som jeg har lyst til å komme inn på, og som jeg synes ikke har vært godt nok ivaretatt. La oss se på rømningssituasjonen, som flere har vært inne på. I 1999 ble det utarbeidet en NOU med tittelen NOU 1999:9 Til laks åt alle kan ingen gjera? Dette var Rieber-Mohn-utvalgets innstilling. Der tok man nettopp for seg påvirkninger knyttet til villaksen og hvordan man kunne gjøre noe her. Dette synes jeg man har grepet veldig lite fatt i også i denne rapporten, som f.eks.: Hva er virkningen? Hvilke tiltak kan man iverksette, og på hvilken måte? Det er helt åpenbart at denne næringen har en utfordring med rømning fra merdene. Men hvis vi ser på det totale kvantum fisk som man oppdretter, er rømningssituasjonen betydelig bedre i dag enn den har vært tidligere – hvis man sammenligner med den biomasse som til enhver tid står i fiskemerdene.

Det man åpenbart ikke har klart å få til ennå, er et skille mellom laksekonsesjoner og ørretkonsesjoner. I dag får man tildelt en lakse-/ørretkonsesjon. Man kan selv velge hvilken type oppdrett man vil ha. I områder med høyt innslag av brakkvann, altså lavt saltinnhold, kan det være svært positivt å bruke ørret som oppdrettsfisk, for den kan trives og vokse i et sånt miljø. Det gjør ikke laksen. I disse miljøene vil det også være stor mulighet for å drive oppdrett av ørret, for den kan ikke formere seg med villaksen. Den kan riktignok gå opp i elvene og rote det til i gropene der formeringen skjer, men den kan ikke utvanne laksens genmateriale. Det er på tide at man foretar en ny vurdering av dette, nettopp for å se om dette kan være én måte å gjøre ting på.

I tillegg forskes det for lite på den konkrete påvirkningen som lakselusen har på villfisken i forbindelse med vandring fra elvene og ut i havet. Det er på tide at man bl.a. ser på situasjonen som vi har i dag, når villfiskbestandene våre er rekordhøye. Hvis vi ser på NVG-silda, på torsken vår og på makrellen, ser vi at bestandene er rekordhøye. Alle disse er fiskeslag som er predatorer – de spiser annen fisk. Dette påvirker også det som har med villaksbestanden vår å gjøre. Vi må ikke se oss helt blinde på at det er oppdrettsnæringen som til enhver tid er den som har skylden for utviklingen i disse sakene. Det er på tide å igangsette et større forskningsprosjekt, der man nettopp ser på alle disse innretningene for å se hvordan man påvirker hverandre.

Vi snakker også om viktigheten av innovasjon for å få nye produkter. Ingen er mer interessert i dette enn næringen selv, for næringen er jo interessert i å tjene penger. Da går det nettopp på handelen med andre land. Tidlig på 1990-tallet skrev jeg selv en hovedoppgave om norsk eksport av røkelaks til EU og til Sverige. Vi så på de rammevilkårene som lå til grunn for mer innovasjon. Den gangen var det slik at hvis man røkte laksen, fileterte den – etter å ha sløyet den – og gjorde den klar for et marked, var tollbarrierene for å få den på markedet så høye at det ikke var lønnsomt å gjøre det. Vi ser at en del nisjebedrifter har klart å finne sine veier inn. Det er veldig positivt. Det må vi sørge for fortsetter i denne takten og, ikke minst, enda raskere enn i dag.

Jeg lurer på om det var en fra Kristelig Folkeparti som var inne på dette med miljøtilpasset vekst. I den forbindelse er det flere ting man kan se på, bl.a. lusetall. I dag har vi en grense på 0,5 kjønnsmodne hunnlus. Får man redusert tallet på hunnlus, er det absolutt en miljøtilpasset vekst hvis man tillater økt biomasse i anleggene – mot at man f.eks. har rømningsstatistikk i området som tilsier at man kan gjøre det. Har man en lusesituasjon som gjør at man har kontroll på både VHS-smitte og PD-smitte i den regionen som man holder til i, kan man se på disse indikatorene og si at her kan det være rom for ytterligere vekst i MTB-en knyttet til anlegg som vi har.

Videre er det selvfølgelig en kamp om sjøareal. Jeg støtter fullt ut det som Venstre var inne på når det gjaldt kommunenes andel. Denne næringens videre vekst betinger også en støtte til disse etableringene i lokalsamfunnet. Når det gjelder ordningen med grønne konsesjoner, koster jo den 10 mill. kr i Sør-Norge. Men 4 millioner av disse kronene, som man skal tildele lokalt, tildeler man ikke kommunen – nei, man tildeler dem fylkeskommunen. Det er – med respekt å melde – for meg et underlig system. Det er jo lokalitetskommunen som får utfordringene. Det er ikke fylkeskommunen som får utfordringene med at en oppdrettskonsesjon gis. Da må man sørge for at nettopp de som har ulempene eller utfordringene, også er de som får kompensert for litt av dette. Dette forslaget ble for øvrig nedstemt da saken var til behandling før jul. Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget. Jeg tror også Venstre støttet det i salen. Dette er en av de måtene vi kan få til ytterligere vekst på.

Jeg ser virkelig fram til sjømatmeldingen som skal komme. Jeg tror ikke den kommer på fredag. Jeg har en mistanke om at statsrådet enten blir flyttet eller blir tidligere. Når jeg ser programmet – som kom i dag – fra Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, som de to neste dagene skal ha sin konferanse i Ålesund, der både jeg selv og statsråden, sjømatministeren, skal delta den første dagen, og når jeg ser at statsministeren har meldt sin ankomst dag nr. to, får jeg en mistanke om at sjømatmeldingen da allerede er framlagt, og at vi får et innlegg om den. Det håper jeg virkelig skjer. Dette er i hvert fall en melding det har vært snakket mye om. Det er nesten slik at du tror det ikke, før du får se det – før den faktisk ligger der. Det er svært mange saker der man nettopp har vist til at dette skal vi komme tilbake til i sjømatmeldingen, dette kan ikke vi si noe om nå, det kommer i sjømatmeldingen. Heldigvis kommer sjømatmeldingen nå. Det er knyttet enorme forventninger til den, for den skal visst løse alle problemer. Det skal det bli spennende å se om den faktisk gjør, for det er store utfordringer som ligger foran oss.

Rømningssituasjonen har vært én ting, grense en annen. Hvor skal grensen for PD-smitte gå? Skal den gå ved Hustadvika, eller skal den flyttes? Skal vi endre grensen? Hva gjør vi? Når det gjelder arealforskriften og arealbegrensningene knyttet til bl.a. Hardangerfjorden, skal man ha grensen, soneinndelingen, ytterst i fjorden, eller skal man dele slik man gjør i dag? Hvor store volum skal man tillate?

Hva med lusesituasjonen? Skal det fortsatt være 0,5 hunnlus per fisk? Her er det mange utfordringer. Mange har vist til disse grønne konsesjonene. Det eneste jeg har oppfattet, i hvert fall fra næringen og som mange organisasjoner er samlet om, er at man forstår svært lite av det som faktisk ligger der. Jeg har også utfordret statsråden i denne sal i Stortingets spørretime. Det er noen underlige ting med denne konsesjonen, og statsråden klarte i hvert fall ikke å opplyse eller belyse denne saken noe bedre i den seansen.

Vi skal ha et system der man i nord skal ha et krav om mindre enn 0,25 hunnlus per fisk hvis du leverer inn ordinær konsesjon, og da skal du få to grønne konsesjoner tilbake. Der har du ikke lenger krav om færre enn 0,5 hunnlus per fisk, men 0,25 lus per fisk. Da kan du få to konsesjoner.

Hvis du ikke innfrir, men bryter dette kravet, kan du altså det påfølgende året møte krav om å levere tilbake disse to konsesjonene. Da skal du få tilbake den du opprinnelig hadde. Det skal bli et interessant sammensurium av et regelverk når en skal begynne å håndheve det. Hvem skal betale for disse investeringene? Hvordan skal man iverksette kontrolltiltakene? Hvordan skal man gjøre dette i praksis?

Litt lenger sør skal vi begynne å tildele disse ti andre konsesjonene, som ikke er innløsningskonsesjoner. Der skal man ha et krav om færre enn 0,1 hunnlus per fisk. Det skal bli interessant å se hvordan man har tenkt å følge dette opp for her beveger man seg inn i et vepsebol. Det får vi se på videre. Jeg ønsker statsråden lykke til med tildelingen av disse konsesjonene, og så får vi se hva framtiden bringer.

Her er det også en rekke andre ting som det kunne vært interessant å gå inn på, men jeg skal bare ta ett område til, og det er spørsmålet om lukkede anlegg. Næringskomiteen har nettopp hatt et seminar om lukkede anlegg. Det skjer veldig mye spennende på dette området. Det er mange forskjellige måter å gjøre det på – alt fra tette kar som må festes til bunnen, til presenninger. Men det som er fellesnevneren, er at ingen av disse er i dag klare til å kunne bli tatt i bruk kommersielt innenfor den ordinære lakseproduksjonen. Flere av dem setter nå i gang forsøk, og i første omgang er det knyttet til smolt og settefisk. I dag har man en unntaksbestemmelse der man faktisk kan bli gitt konsesjon til å drive oppdrett på settefisk og smolt. Den er blitt økt fra 250 gram til 1 000 gram, altså 1 kg. Men dette er også en produksjon som i dag like godt kan gjøres på land. Det er flere som går med planer nettopp om å starte produksjon av fisk opp til 1 kg på land. Men da melder det seg en del utfordringer, og statsråden har fått oversendt et skriftlig spørsmål fra undertegnede i dag. Det gjelder hvilke begrensninger som ligger i disse konsesjonene. Skal det ses i sammenheng med matfiskkonsesjon, eller skal det være slik at det blir fritt? Hvilke begrensinger skal legges til hvert enkelt anlegg? Ligger de i anleggets innretning, eller er det total mengde som skal produseres totalt i landet?

Vi kan se for oss følgende situasjon: Det kommer en og sier at han bare skal produsere fisk opp til 1 000 gram, 1 kg, så slakter han den. Han bruker dette som ren filet, produserer den på land, slakter den og selger den ut. Dette vil møte store utfordringer: Kommer dette inn under matfiskkonsesjon eller som settefiskkonsesjon? Det framgår nemlig ikke av forskriften som ligger der, og den har jeg sittet og studert veldig nøye så sent som i dag.

Jeg ser lyst på framtiden til norsk oppdrettsnæring. Markedet er der ute. Det er stor etterspørsel etter norsk laks. Jeg tror det var representanten Lundteigen som var inne på problemstillingen knyttet til det som har med fôr og fôrsituasjonen knyttet til villfisk å gjøre.

Bestander av både øyepål og tobis og en del andre fiskeslag er i bra hold. Det er fullt ut mulig å beskatte en del av disse ressursene ytterligere. I tillegg ser vi bl.a. en større utnyttelse av avskjæret knyttet til pelagisk sektor. Når du produserer filet av makrell, føres veldig mye av den ensilasjen tilbake igjen nettopp til å produsere fôr til bl.a. oppdrettsnæringen. Vi må forske videre på dette, slik at vi kan gjøre det enda bedre, gjøre det enda mer lønnsomt og mer bærekraftig.

Det er viktig at vi gjør disse tingene i samråd med næringen og ikke trosser næringen. Det er viktig at vi kommer framover. Dette er en næring som skal ha vekst. Dette er en næring som skal utvikle seg videre. Verden trenger mat, og vi har enorme muligheter innenfor oppdrettssektoren.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [12:25:38]: Havbruksnæringen har i løpet av de siste fire tiårene hatt en formidabel utvikling. Næringen har vokst fra å være en attåtnæring til å bli en av våre viktigste næringer som bidrar til aktivitet, sysselsetting og verdiskaping. Det har flere av innleggene i dag understreket.

I 2010 var verdiskapingen beregnet til om lag 27 mrd. kr, og næringen bidro til 21 000 arbeidsplasser – begge disse tallene inklusive ringvirkninger. I 2012 eksporterte havbruksnæringen laks til nesten alle verdens hjørner for slående 31,5 mrd. kr. Og jeg kan bekrefte representanten Lundteigens sammenligning med landmatproduksjonen – den er mellom tre og en halv og fire ganger produksjonen av samlet norsk kjøttproduksjon.

For å sikre at kommende generasjoner også kan leve og nyte godt av de naturgitte fordelene havet gir oss, må havbruk ha evighetens perspektiv. Regjeringens mål er derfor at det skal legges til rette for vekst innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Riksrevisjonen har påpekt at havbruk står overfor miljømessige utfordringer – bl.a. kan rømming og lakselus ha negativ effekt på miljøet.

All matproduksjon setter avtrykk i naturen, også havbruk. Miljøutfordringene som er løftet fram i Riksrevisjonens rapport og som også kontroll- og konstitusjonskomiteen framhever, sammenfaller med de områdene Fiskeri- og kystdepartementet har oppmerksomheten sin rettet mot. Det viser at vi er på rett vei.

Et viktig utgangspunkt for Riksrevisjonens undersøkelse har vært regjeringens Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Strategien setter overordnede mål og føringer for utvikling av en framtidsrettet og miljøtilpasset havbruksnæring.

En rekke av de problemstillingene som er belyst i Riksrevisjonens rapport, vil bli berørt i den kommende stortingsmeldingen, som flere har vært inne på, og som jeg er glad for at de venter på, som har tittelen Norge – verdens fremste sjømatnasjon. I meldingen vil vi bl.a. ta opp spørsmål om havbruksnæringens arealbruk og førstegenerasjonsindikatorer, altså målemetoder, og grenseverdier for miljøpåvirkning. I denne sammenhengen har vi konsentrert oss om de mest akutte miljøutfordringene, som er rømming og lus.

Representanten Lundteigen var også innom tilsyn og var opptatt av det. Det er jeg glad for. Det er helt klart nødvendig. Det er ingen tvil om at næringen selvsagt forventer at statens tilsynsetater skal opptre samordnet, konsistent og enhetlig. Det har vi da også lagt stor vekt på når vi har bestemt oss for å bedre samordningen av det tilsynet som bl.a. Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Klif/fylkesmennene fører med havbruksnæringen. Tilsyn er en viktig del av oppfølgingen når det gjelder kontroll, men også når det gjelder rådgivning, selv om det er kontrollen som er hovedjobben for tilsynene.

I likhet med Riksrevisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg også framheve at det er viktig å få på plass førstegenerasjons målemetoder for miljøbelastning. Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet og Norsk institutt for vannforskning, NIVA, har kommet med forslag til indikatorer og grenseverdier. Vi har også mottatt forslag fra Mattilsynet og Fiskeridirektoratet om tiltak hvis grenseverdiene blir overskredet.

Komiteen framhever at det drives mye god forskning innenfor havbruk, men sier samtidig at det er viktig å se på virkemidler som kan styrke den videre utviklingen av innovasjon og forskning.

Det gjelder f.eks. videreutvikling av metoder for sterilisering av oppdrettsfisk og forskning på vaksine mot lakselus.

Ikke overraskende er jeg helt enig i komiteens vurdering. Det gjøres mye viktig og bra forskningsarbeid, og regjeringen tar sikte på å styrke offentlig finansiert marin forskning. Jeg kan også framheve at problemstillinger rundt steril fisk og vaksine mot lakselus er prioritert.

Bruk av steril oppdrettsfisk kan bidra til å unngå genetisk påvirkning på ville laksestammer. Men det er behov for mer kunnskap. For eksempel skal Havforskningsinstituttet og Aqua Gen lede et forskningsprosjekt som kan gi mer kunnskap om tilpassing av steril laks i kommersiell produksjon.

Det gjøres også framskritt innenfor forskning på lakselusvaksine. Forskerne ser nå nærmere på hvordan de kan utvikle en vaksine som kan svekke lakselusas immunforsvar, og dermed ta knekken på lusa innenfra. Dette arbeidet er utfordrende, og det gjenstår fortsatt en god del arbeid. Men dersom vi skulle greie å knekke denne koden, vil det selvsagt kunne få stor betydning. Og vi kan ikke gi oss der. Jeg vil særlig framheve at utviklingen av ny teknologi og nye driftsformer vil være viktig.

Flere har vært innom de såkalte grønne konsesjonene. Som det er skrevet, ble det besluttet at det skal tildeles 45 nye laksekonsesjoner. Kravene knyttet til lakselus og rømmingssikring vil være strengere for disse enn de kravene som blir stilt til kommersielt oppdrett i dag. Målet er å stimulere til teknologisk utvikling og til at nye løsninger tas i bruk kommersielt. Jeg mener at det er en positiv drivkraft til utvikling i næringen som kan bidra til å redusere miljøavtrykket fra oppdrett.

Representanten Nesvik var igjen inne på at jeg ikke greier å forklare hvordan dette faktisk er tenkt. Jeg satt og funderte på om det skyldes det som på stortingsspråket heter «en åpenbar misforståelse» – jeg skal ikke si hvor åpenbar den var – men i alle fall er det ikke sånn som jeg oppfatter representanten Nesviks beskrivelse av lus og geografi. Representanten Nesvik sa at det er krav om 0,25 lus per laks i nord og 0,1 lus i sør. Han rister på hodet, så da må antagelig den åpenbare misforståelsen ligge hos meg. I alle fall er det slik at det er ti konsesjoner som skal ha ekstra strenge miljøkrav. Der er det satt krav tilsvarende 0,1 lus. De kan ligge hvor som helst i landet – det er ingen geografibindinger på dem.

Når det gjelder de resterende 35, er det rett at det er krav tilsvarende 0,25 lus. Det gjelder hele landet. I mitt hode er det opplagt at det vil det være lettere å nå de målene der det ikke er lus, slik representanten Nesvik også beskriver, i forhold til nord. Vi har gjennom disse årene visst at der det ikke er store miljøutfordringer, har vi fulgt de faglige rådene om å kunne tillate en ordinær vekst, nemlig igjen i nord. Der følger vi selvfølgelig rådene fra fagetatene.

Så til det stadig tilbakevendende problemet med en eventuell tilbakelevering hvis man ikke oppfyller det man har sagt man skal oppfylle. En av de kritikkene jeg har hørt mest om i tidligere runder, er nettopp at man ikke har satt krav, at man ikke gjør det man sier man skal gjøre. I forrige ordinære tildelingsrunde var det stilt krav til foredling. Nå ser vi at foredlingsanlegg blir lagt ned og konsesjonene blir solgt. Vi har ingen mulighet til å trekke konsesjonene tilbake selv om vi skulle ha ønsket det. Noen har beskrevet tidligere runder som norgesmesterskap i søknadsskriving uten mulighet til at vi kan sette kraft bak det som søkerne selv har skrevet. Det er nettopp det vi gjør nå. Jeg opplever at det har vært litt av ankepunktet mot tidligere runder at vi stiller krav som vi ikke følger opp. Her har vi til hensikt å følge opp kravene vi stiller.

Jeg har sagt i denne salen at det virkemidlet er alvorlig, og det ligger helt i fremste rekke av tiltak. Man skal selvfølgelig få mulighet til å levere på de punktene som man selv har sagt at man skal levere på. En må ikke glemme at det er søknaden som er utgangspunktet for det man eventuelt blir målt på. Greier man ikke å holde det man har sagt, synes jeg faktisk ikke det er urimelig at man i hvert fall får beskjed om det og bringer det i orden. Hvis man da etter gjentatte runder ikke greier det, så vil det være blodig urettferdig for dem som ikke nådde opp – som kanskje egentlig hadde bedre løsninger. Når jeg diskuterer dette med næringen, opplever jeg at det er stor forståelse for at man har denne muligheten i bakkant.

Det er også viktig at myndighetene har effektive verktøy for å drive tilsyn og kontroll med havbruksnæringen og har reaksjonsmidler som har tilstrekkelig preventiv effekt. Det er litt av bakgrunnen for at vi skal ha muligheten til å trekke tilbake konsesjonen når man ikke gjør det man sier man skal gjøre.

I september i fjor sendte departementet på høring et utkast til endringer i akvakulturloven, og vi tar sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget også med det aller første.

Her tar vi bl.a. sikte på å foreslå nye regler som legger til rette for bedre tilsyn og kontroll med næringen. Jeg ønsker å forsterke miljøprofilen i akvakulturloven, bl.a. ved å foreslå hjemmel til å pålegge merking eller bruk av steril oppdrettsfisk. Videre er det også forslag om et økonomisk fellesansvar for havbruksnæringen til utfisking av rømt oppdrettsfisk og hjemmel for en avgift for miljøovervåking i regi av det offentlige.

I et representantforslag fra 2011 tok Høyre til orde for en gjennomgang av sanksjonsreglene i akvakulturloven. Som jeg tidligere har varslet, legger vi også opp til å foreslå nye sanksjonsregler. Jeg mener at endringsforslagene bidrar til at lovens regler om sanksjoner blir klarere og mer forutsigbare, og at næringens rettsikkerhet blir ivaretatt på en god og betryggende måte. Samtidig vil jeg foreslå til dels strengere sanksjoner, og jeg er tydelig på at det ikke skal lønne seg å bryte regelverket.

La meg avrunde med å si at Riksrevisjonens rapport, og jobben med å følge opp den, har være en lærerik erfaring for departementet og de underliggende etatene. En rekke av problemstillingene som Riksrevisjonen har påpekt, er utfordringer som vi har arbeidet med over tid. Dette arbeidet foregår på en bred front. Flere tiltak er allerede iverksatt, og oppfølgingen av rapporten og bærekraftstrategien vil også være en prioritert oppgave i tiden framover.

Få andre næringer har samme potensial og muligheter til utvikling av kystsamfunnene i Norge enn havbruksnæringen. Næringen skal vokse, og den skal bli enda viktigere i framtida. Men igjen: Forutsetningen er at veksten er miljømessig bærekraftig.

Jeg har stor tro på at tiltakene vi har satt i gang, vil gi frukter. Jeg mener at vi har kommet et godt stykke på vei til å bli verdens fremste sjømatnasjon.

Siden jeg ennå har tid igjen – det er en uvanlig følelse å stå her og ha tid til overs – vil jeg bruke den til å kommentere noen flere av tingene som er tatt opp. Representanten Lundteigen var opptatt av eierkonsentrasjoner i havbruk. La meg understreke at regjeringen ønsker et mangfold i havbruksnæringen med både små, mellomstore og store selskap. Der tror jeg det grenser til tverrpolitisk enighet om at de utfyller hverandre på en god måte, og vi ser at det er en fornuftig måte å gå videre på.

Så har vi hatt en runde knyttet til eventuelle tak, og vi har hatt en diskusjon med ESA. Men også uavhengig av den mener jeg det er i tråd med det som regjeringen står for ellers, at får du ta del i fellesskapets ressurser, ja, så må du også bidra tilbake. Den diskusjonen har vi innenfor den tradisjonelle fiskerinæringen og i diskusjonen om ressursrente – jeg skal ikke ta opp den saken nå – men jeg mener det er et rimelig prinsipp å jobbe ut ifra. Derfor mener regjeringen at jo større del man får ta av fellesskapets ressurser, desto mer bør man legge igjen i kystdistriktene. Det er bakgrunnen for at vi har varslet at vi har nye forslag til bidragene fra dem som ønsker å bli større.

Jeg opplevde også at i hvert fall det ene selskapet som så langt er i nærheten av taket, syntes det var tøffe, men kloke krav vi satt til næringen. De kravene går på både forskning, lærlinger, aktivitet og bearbeiding – ting som til de grader bidrar til aktivitet og verdiskaping langs kysten.

Så stilte representanten Tenden et spørsmål. Nå ser det ut som hun ikke er her, men hun får lese svaret i referatet. Hun etterlyste en kommisjon knyttet til rømming. Da kan jeg bare meddele at en ny rømmingskommisjon for akvakultur er under etablering. Lederen og et medlem er oppnevnt, og det arbeides med å rekruttere ytterligere to–tre habile medlemmer til den kommisjonen. Det er allerede i gang.

Helt til slutt vil jeg kommentere representanten Nesviks vurderinger knyttet til å produsere fisk på opptil 1 000 gram i settefiskanlegg. Det er absolutt relevante problemstillinger som jeg har diskutert både internt og med aktører i næringen. Her er vi i en overgangsfase. Vi må vel erkjenne at teknologi og utvikling i næringen ofte går litt fortere enn det regelverksutformingen greier å følge med på. Da jeg åpnet for at vi skulle kunne produsere settefisk opp til 1 000 gram på land, var det rett og slett med tanke på de utfordringene man har miljømessig. Men biologisk, uten å gå altfor detaljert inn på det, er det ikke tvil om at overgangen mellom smolt og en sjøklar fisk er helt klar. Det er når den er smolt – punktum. Da må den ha sjøvann ellers dør den rett og slett. Da kan en si: Hvor er denne overgangen?

Jeg vet ikke om det er vanlig å tenke høyt på denne talerstolen, men jeg tillater meg det, for jeg har faktisk i denne sammenhengen tenkt at her har vi en form for hybridkonsesjonsmodell som vi må tenke mer rundt. Men jeg er absolutt enig i: Når blir det matfisk og når blir det settefisk? Før har det alltid vært når den blir satt i sjøen. Det er klart med en etablering av eventuelt en landbasert matfisk, eller for den saks skyld lukket settefiskproduksjon i sjøen. Her er det opplagt at vi må ha en gjennomgang og drøfte det nærmere.

Så la meg til slutt takke for debatten og takke for de anerkjennende ord fra denne talerstolen. De tar jeg med meg, og jeg deler dem absolutt med hele forvaltningen av norsk havbruksnæring som hver eneste dag står på for å gjøre en god jobb for denne næringen. Igjen: Flere har vist til stortingsmelding og andre saker som kommer fra regjeringen. Jeg er veldig glad for å være her i dag, men skulle veldig gjerne ha lagt fram meldingen først, for da er jeg helt sikker på at flere av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer vil finne ting der de er fornøyd med. Det skal vel godt gjøres at alle blir 100 pst. fornøyd, i hvert fall i disse tider, men at det er noe som alle vil være fornøyd med, er jeg helt sikker på.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank Bakke-Jensen (H) [12:43:51]: Riksrevisjonens rapport peker i korthet på at forvaltningen må beskrive klare indikatorer og sette klare mål, slik at det for det første skal være mulig for aktørene å styre det etter mål og for det andre skal være mulig for forvaltningen å måle om man har oppnådd det man ønsker. I den forrige konsesjonstildelingen, som statsråden heldigvis omtalte i sitt innlegg, var det litt av problemet. Man hadde for så vidt satt opp en rekke mål, og man laget en skjønnhetskonkurranse der man skulle gjøre seg lekker for å beskrive hvem som kunne oppfylle disse. Og så hadde man ingen sanksjonsmuligheter etterpå.

I den neste konsesjonstildelingen, som er de grønne konsesjonene, stiller man klare krav, man lager klare mål, men der er litt av problemet at man setter inn et innovasjonselement. Problemet er når innovasjonen kanskje svikter i første leddet, og man får den sanksjonen at man mister konsesjonen, hvem vil da egentlig ta risikoen med å være innovativ og skape ny teknologi for næringen?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [12:45:00]: Jeg viste til forrige runde og kritikken mot den som kom da. Jeg deler ikke den kritikken, for jeg mener at de kriteriene som da var satt, var kloke kriterier. Så kan man i ettertid diskutere om man burde hatt en mulighet til å trekke den tilbake når noen ikke gjør det som de har sagt at de skal gjøre. Det har jeg opplevd at mange i næringen har vært opptatt av og synes at er urimelig. Å nå gjennom med flotte søknader, i verste fall uten innhold, er blodig urettferdig for dem som kanskje hadde gode søknader, som kanskje ikke var formulert så godt. Det er bakgrunnen for at jeg blir en smule overrasket når vi nå blir kritisert for at vi nettopp setter sanksjonskrav. Det er ikke forsknings- og innovasjonskonsesjoner vi snakker om, vi har FoU-konsesjoner de som driver med forskning og innovasjon, kan søke på. De er gratis og de er tidsbegrensede. Her snakker vi om kommersiell produksjon med kommersielt utstyr.

Frank Bakke-Jensen (H) [12:46:07]: Det er slik at den forrige konsesjonsrunden ennå ikke er ferdig i rettsapparatet, så at det var bare idyll, kan jeg ikke være enig med statsråden i. Jeg mener ærlig talt at en del av det arbeidet ikke var godt nok da man gikk i gang.

Så til om dette er en innovasjonskonsesjon eller ikke. Den selges fra de rød-grønne som om det skal være en grønn konsesjon, det er den nye vinen, den har de innovative trekkene med seg, for man stiller andre krav. Man skal lage en skjønnhetskonkurranse med tanke på å få konsesjoner, der de som kan presentere tanker om ny teknologi, skal velges. Den historien kombinert med at man samtidig nå skal være klar på mål, man skal være klar på krav til oppfyllelse, og man skal være tydelig på sanksjonsdelen, svikter faktisk litt. Jeg mener ærlig talt at den første historien hadde passet best som en forskningskonsesjon. Nå er jeg ikke så sikker på at man henter opp de gode kreftene, for det er uklart hvordan dette regimet vil være.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [12:47:14]: For å være sylskarpt formell vil jeg understreke at jeg er inhabil i det som foregår i rettsapparatet og vil selvfølgelig ikke kommentere det.

Men når det blir sagt fra representanten Bakke-Jensen at her skal man i søknader presentere tanker om ny teknologi, er det ikke nok å presentere tanker om ny teknologi. Her må man presentere en teknologi, og man må dokumentere at den teknologien – eventuelt biologiske ting, hva vet jeg – faktisk vil nå de målene vi har satt. Her er det ekspertgruppen, faggruppen, som skal komme inn og gå igjennom og se om det er realistisk at det som blir presentert – hvor det ikke nok med gode tanker, det må dokumenteres – faktisk holder mål. Hvis ikke har man en dårlig søknad.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.