Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

I tillegg foreslås at medlemmer av regjeringen får 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [10:05:53]: (ordfører for saken): Når Stortinget nå skal diskutere meldingen om en helhetlig integreringspolitikk, er det mulig å velge ulike innganger. Vi kan starte med det positive – hva det er som gjør at integreringen faktisk fungerer bedre i Norge enn i mange andre land. Vi kan ha hovedfokus på suksesskriterier og se hvordan vi kan få mer ut av det som faktisk virker, eller vi kan velge det motsatte utgangspunktet, lete med lys og lykte etter det som ikke har fungert fullt så bra, og grave oss ned der. Som saksordfører velger jeg det første, slik meldingen også gjør. Det er de positive resultatene som gir det mest sannferdige bildet av dagens mangfoldige norske samfunn, mangfold og fellesskap, eller mangfold og muligheter som mitt eget partis landsmøte kalte det. Det betyr ikke at alt er perfekt, da hadde vi ikke trengt denne stortingsmeldingen. Alle vet at mangfold også betyr utfordringer. Men å velge et negativt inntak med ensidig fokus på det som ikke fungerer, gir et vrengebilde av virkeligheten og bringer oss heller ikke videre.

Det er et kvalitetstegn ved norsk politikk når nesten hele komiteen framhever at mangfold og fellesskap er viktig for den enkelte, og minst like viktig for samfunnet som helhet. Der er vi dessuten helt på linje med folkemeningen, som Statistisk sentralbyrå måler hvert eneste år, og som fra et positivt utgangspunkt fortsetter å bevege seg i positiv retning. Et stort flertall i den norske befolkningen ser på innvandrere som en viktig ressurs for det norske samfunnet, både i arbeidsliv og med det de tilfører fra sin egen kultur.

Så kan en spørre seg hva det er som gjør at konfliktnivået i det norske samfunnet er så lavt som det er. Svaret er vel relativt opplagt. Vi er et samfunn med små forskjeller mellom folk. Vi har bred oppslutning om viktige verdier som demokrati, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Et overordnet mål i integreringspolitikken er at innvandrere som kommer til Norge, opplever seg respektert og som en del av fellesskapet med de plikter og rettigheter som andre innbyggere i Norge har. Det har gjort at vi, bedre enn mange andre, på ganske kort tid har greid å forholde oss til nokså store befolkningsendringer. I 1970 hadde bare 1,5 pst. av den norske befolkningen innvandrerbakgrunn. I dag er dette økt til over 13 pst., med bakgrunn fra 219 land og selvstyrte regioner. Til sammenligning kan nevnes at antall medlemsland i FN er 193. Flertallet understreker at en vellykket integrering bygger på gjensidighet i rettigheter og plikter, at det er helt avgjørende for en god samfunnsutvikling at innbyggerne er i stand til å ta ansvar for egne liv. Hovedansvaret for det vil alltid ligge hos den enkelte selv, men myndighetene må samtidig bidra til å gi nye borgere en sjanse til å bli en del av det norske samfunnet. Integrering er en toveisprosess, basert på rettigheter og plikter. Det handler om å bygge ned barrierer der de måtte finnes, i utdanning, arbeidsliv, helse, tjenesteyting osv. Barrierene kan være høye eller lave, avhengig av den enkeltes utgangspunkt. Det er forskjell på å komme til Norge som arbeidsinnvandrer, familieinnvandrer eller flyktning. Det er annerledes for voksne enn for barn, det er forskjeller mellom menn og kvinner, gutter og jenter. Vi har hele spennet fra høyere utdannede til analfabeter. Det er forskjeller innen og mellom innvandrere fra ulike land og kontinenter. Derfor må også tiltakene være fleksible, mest mulig individuelt tilpassede og dekke alle livsfaser.

Dette er en god melding og en viktig melding. Det er et synspunkt som deles av de 16 organisasjonene som deltok i Stortingets høring. Regjeringen viser her hvordan de store og de små integreringsprogrammene og -tiltakene henger sammen på tvers av sektorer. Ansvaret for gjennomføring av de ulike tiltakene for språk, arbeid, utdanning, bolig, fritidsaktiviteter og annen samfunnsdeltakelse ligger i de forskjellige sektorene, men folk lever ikke livet sitt etter sektorprinsippet. Folk lever på kryss og tvers av sektorer, hver dag, hele livet. De veksler mellom offentlig, privat og frivillig sektor. De beveger seg mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og sist, men ikke minst – alle bor i en kommune. Et av de aller viktigste suksesskriteriene for en vellykket integrering blir derfor at vi evner å se ulike tiltak i sammenheng, og gjøre ting i riktig rekkefølge. Når Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har fått ansvaret for å samordne og sikre en helhetlig integreringspolitikk, må det ansvaret også være reelt. Det handler ikke bare om å skrive en melding, det handler vel så mye om bevilgninger og konkret gjennomføring.

Stortinget mener at hovedsporet i en slik helhetlig integreringspolitikk er språk, bolig, utdanning og arbeid. Språk er helt grunnleggende for resten. Derfor har vi doblet antall timer for dem med rett og plikt til norsk og samfunnskunnskap. Derfor vil vi gjennomgå introduksjonsordningen og foreslå forbedringer i den. Derfor ønsker flertallet å få vurdert mulige utvidelser av personkretsen for rett og plikt til norskopplæring. Derfor har vi forsøk med gratis kjernetid i barnehage, slik at alle barn skal være like godt rustet til å ta fatt på første skoledag. Derfor vil vi at språkkartlegging og språkstimulering etter hvert skal utvides fra dagens 90 pst. til å omfatte alle barn. Derfor har vi innført gratis leksehjelp, for å nevne noe.

Den beste måten å lære språk på, er å praktisere det sammen med nordmenn. I den sammenhengen skal vi ikke undervurdere verdien av det frivillige organisasjonslivet. Mange organisasjoner har utviklet gode tilbud, delvis finansiert med tilskudd fra det offentlige, men her er det rom for utvidelser, noe som kom tydelig fram i høringen vår.

Arbeid er viktig på alle måter. For den enkelte handler det om mulighetene til å bidra med sine evner og kvalifikasjoner, frihet til å skaffe seg bolig, frihet til å leve et selvstendig liv, delta i fritidsaktiviteter. Arbeid er det viktigste virkemidlet mot fattigdom. Vi vet at innvandrere og barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant personer med vedvarende lav inntekt.

Velferdssamfunnet vårt er avhengig av de verdiene som skapes gjennom arbeid. I Norge har vi høy sysselsetting, både blant menn og kvinner, og blant innvandrere og befolkningen for øvrig. Men det er en forskjell. Det er større forskjell mellom menn og kvinner blant innvandrere enn i befolkningen ellers. Tall viser at hvis vi evner å tette sysselsettingsgapet, har vi dekket en tredjedel av arbeidskraftbehovet vårt fram mot 2060. Ett av flere tiltak er å få en bedre godkjenningsordning for utdanning og realkompetanse fra utlandet. Et annet tiltak er omdanningen av Ny sjanse-programmet til Jobbsjansen, med særlig vekt på kvalifisering av kvinner som står langt fra arbeidsmarkedet. Et tredje tiltak er forsøk med kvotering av innvandrere til statlige arbeidsplasser. Et fjerde tiltak er et tettere samarbeid mellom Nav og arbeidsgivere for å få flere innvandrere til intervju og ansettelse.

Vi trenger gode rollemodeller som kan bidra til å fjerne barrierer som skapes av diskriminerende holdninger, og kanskje særlig de holdningene som ikke er helt bevisste.

Siden 2005 er det skapt 330 000 nye arbeidsplasser i Norge, aller flest i privat sektor. Innvandrere gir viktige bidrag til dette. 21 pst. av nye bedrifter i 2011 ble etablert av innvandrere. Dette må det oppmuntres mer til. Derfor vil vi ha etablererveiledning til innvandrere inn i faste former.

I noen miljøer vet vi at det forekommer sosial kontroll av unge, særlig jenter, men også gutter, og også av voksne kvinner. Utdanning og arbeid er den beste veien ut av undertrykking og over i selvstendighet og kontroll over eget liv. Det vet norske kvinner alt om. Den kunnskapen må vi også makte å dele med våre nye medsøstre.

Det er positivt at innvandrerjenter nå stormer fram i utdanning på videregående og høyere nivå. Forhåpentligvis vil det etter hvert også føre til at de stormer inn på arbeidsmarkedet og trekker flere med seg. Men vi må samtidig bygge ned barrierer for dem som trenger ekstra tiltak for å nå dit. Det er aldri for seint. Det fins mange gode eksempler på det, også blant voksne innvandrerkvinner. Vi må heller ikke glemme at en del innvandrergutter ikke klarer seg like godt i skolen som jentene.

Noen kommentarer om helse: Regjeringen påpeker at et likeverdig helsetilbud betyr at alle må behandles forskjellig, ut fra den enkeltes behov. Det er bra, men her ligger det også en utfordring. Vi vet at vi det finnes sosiale forskjeller i helse. Vi vet at noen lidelser forekommer hyppigere blant innvandrere enn andre, men et hovedproblem er at kunnskapen vår er fragmentert og har mange hull. Derfor er det positivt at det snart kommer en stortingsmelding om folkehelse, der innvandreres særskilte utfordringer blir omtalt, og i kjølvannet av den, en nasjonal strategi for innvandrerhelse.

Helt til slutt vil jeg igjen understreke det positive i at Stortinget står så samlet som vi gjør – ikke helt enstemmig, men så godt som samlet – når det gjelder å se mulighetene i mangfoldet. Det er fremmet noen mindretallsforslag, som jeg forutsetter at mindretallet selv presenterer og fremmer. Og så ser jeg fram til en konstruktiv debatt om et meget viktig tema.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:16:02]: Jeg vil først takke saksordføreren for en god gjennomgang av saken. Som saksordføreren også sier, er det stor enighet i komiteen om en del av intensjonene i meldingen.

Det er mange som har ventet lenge og med interesse på at regjeringen nå skulle legge fram en stortingsmelding om integreringen i Norge. Mange har ventet på å se hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, og hva som kan gjøres for at det som ikke fungerer, kan bli bedre. I så måte har meldingen delvis svart til forventningene, og delvis ikke.

Det blir i meldingen sagt mye glorifiserende om norsk integreringspolitikk, og det kan på mange måter virke som om det meste fungerer meget bra, og at norsk integreringspolitikk er vellykket. Det er mye bra med norsk integrering – det må være et bakteppe. Men det er også mye som ikke er bra, og det peker også meldingen på. Det er viktig å ha fokus på det som ikke er bra, for det er det en må gjøre noe med.

Regjeringspartiene har pekt på solskinnshistorier om alt som er vellykket, og det som er vellykket, er også Fremskrittspartiet enig i at er bra. Men det er en del av opposisjonens oppgave å sette fingeren på det som er mindre bra, og å utfordre regjeringen på om de virkelig vil gjøre noe med dette.

Vellykket integrering handler om hvordan innvandrere skal bli likeverdige bidragsytere i det norske fellesskapet, og finne trygghet i et samfunn basert på essensielle frihetsverdier og mellommenneskelig tillit. Vellykket integrering handler også om store økonomiske verdier i det norske samfunnet, et samfunn der folk bidrar og deltar. Vellykket integrering handler om å bruke de riktige verktøyene for å få gode resultater. Norge har brukt 20 år på tiltak med liten eller ingen effekt. Vi må våge å bruke det som virker. Vellykket integrering handler også om å ha en bærekraftig innvandringspolitikk, en politikk som gjør at norske verdier ivaretas og videreutvikles, slik at Norge fortsatt kan være et velferdssamfunn.

I det politiske Norge er vettet sånn noenlunde jevnt fordelt, og jeg setter pris på mine politiske motstandere når de gjør eller sier noe som jeg mener er fornuftig. Jeg vil gjerne få vise til en politisk motstander, nemlig arbeidsminister Anniken Huitfeldt, som nylig sa noe veldig klokt. Hun sa i forbindelse med et oppslag i Aftenposten om aktivitetsplikt for sosialmottakere at å stille krav er en måte å vise omsorg på. Dette er jeg dønn enig i. Det er noe vi i Fremskrittspartiet har ment i alle år, og vi har fått bøttevis av kjeft for det, både fra denne og andre talerstoler. Men det fratar ikke statsråd Huitfeldt momentum på noen måte. Hun har sikkert møtt kritikk fra sine egne partifeller og medlemmer i sine samarbeidspartier, men det hun sikkert spør seg om, og som jeg også spør om her og nå, er: Hvorfor skal vi være redd for å stille krav? Det er både riktig og fornuftig å stille krav. Dette gjelder også for dem som kommer hit for å søke asyl, arbeid eller av andre grunner.

Utredninger, høringsrunder og vurderinger og det å se på ting er vel og bra i en del tilfeller, men skal en ha resultater, må en faktisk gjøre noe konkret. Handlingsplaner er også bra, men de må være konkrete, de må brukes, og de må ikke minst evalueres, slik at en vet hva som virker i planen, og hva som ikke virker. Å bruke feil medisin over lengre tid virker ikke, og er ikke bra. Det gjør heller situasjonen verre. Men så lenge en ikke evaluerer tiltakene, vet en som sagt ikke hva som er riktig medisin å bruke.

Det å søke asyl i et land er en menneskerett. Det å få familiegjenforening og det å søke arbeid er også lov. Norge skal ivareta sine internasjonale forpliktelser, og vi skal hjelpe dem som er på flukt, og som er forfulgt i sitt opprinnelige hjemland.

Når personer søker asyl – eller arbeid, for den saks skyld – i Norge, går jeg ut fra at de som kommer til Norge, kommer hit fordi de vil bo i Norge. Det er mange land i verden som en kan komme til. Noen land er litt mer likt det landet personen kommer fra, både klimamessig og kulturelt. Det må være lov å tro at når en velger å komme til et land langt fra sitt eget, både geografisk og kulturelt, er det fordi man vil være med og være en del av det landet, og det må da være lov å forvente at de som kommer, er villig til å tilpasse seg Norge. Det kan ikke være for mye forlangt.

Det er ikke til å stikke under stol at innvandringen skaper en del utfordringer, og at noen har større vanskeligheter med å bli integrert enn andre. At innvandringen til Norge har vært stor, kanskje for stor, kan være en av grunnene til at integreringen skaper disse utfordringene. Når det kommer flere til landet enn landet klarer å ta imot på en god måte, skaper det problemer. Når en fortsetter å ta inn innvandrere mens tusenvis sitter i asylmottak og venter på å bli bosatt i en kommune, vil problemene bare tilta. Det sitter i dag over 15 000 personer i norske asylmottak. Bare i 2012 søkte nesten 9 800 personer asyl i Norge. I tillegg kommer selvfølgelig familieinnvandring og arbeidsinnvandring. Dette er forholdsvis høye tall. Når en samtidig vet at mange kommuner ikke har kapasitet til å ta imot og bosette innvandrere på grunn av mangel på boliger, mangel på arbeidsplasser og mangel på skoleplasser samt manglende kapasitet til å imøtekomme krav innenfor helse- og sosialfeltet, forverrer dette situasjonen.

En må huske at det er ikke regjeringen som integrerer innvandrere, det er heller ikke Stortinget; det er kommunene og de som bor der. Norge er det landet som tar imot flest innvandrere i forhold til folketallet. Kanskje er det på tide at vi setter på bremsene litt i en periode, slik at vi kan ta bedre vare på de som allerede er her, istedenfor å fylle på med enda flere. Det kan hende at vi har nådd et metningspunkt der kommunene ikke makter å ta imot flere, og at det er derfor bosettingen går tregere.

Mange som kommer til Norge, kan verken lese eller skrive – de er analfabeter. De har da heller ingen utdanning. Disse personene får i større grad utfordringer med å integrere seg. De skal lære et fremmed språk, de skal lære å lese og skrive, de skal få en utdanning, og de skal prøve å komme i jobb. Mange av disse klarer lite eller ikke noe av dette. De havner derfor som mottakere av velferdsytelser og blir dermed en belastning for samfunnet, snarere enn en berikelse.

I meldingen sier regjeringen at innvandrere er en ressurs, og at sysselsettingsprosenten er beviset. Faktum er at flere og flere av dem som har kommet som arbeidsinnvandrere og har blitt værende i landet, havner i ledighetskø og blir mottakere av trygdeytelser. Frischsenteret har studert dette og kommet til en del interessante funn. En studie viser bl.a. at innvandrere fra Litauen og Polen som kom til Norge i perioden 2003–2007, og som i stor grad fikk jobb i bygg- og anleggsbransjen, i langt større grad enn nordmenn ble arbeidsledige, og at de ble værende arbeidsledige i langt større grad enn sammenlignbare nordmenn.

Tidligere studier viser at pakistanere og tyrkere som kom til Norge på 1970-tallet, nokså raskt forsvant fra arbeidsmarkedet. Etter bare ti år i Norge var disse overrepresentert på trygdestatistikken. Ifølge studien avdekkes det lignende trekk hos nye grupper fra ikke-europeiske land.

Studien viste at arbeidsledigheten blant innvandrere var høy, opp mot 18 pst. Det som er bekymringsfullt, er at ledigheten blant disse øker, og at den holder seg høy. Så viser det seg at samtidig som de som kom først, og som gikk ut i ledighet, kom det mange nye, som gikk rett ut i jobb. Det er bekymringsfullt, da det er lett å forestille seg at også disse kan komme til å havne på statistikken, og at det kanskje er en viss kynisme i arbeidslivet.

Frischsenteret peker på flere forklaringer på dette fenomenet. Språkproblemer, dårlig kontaktnett, at de er mindre omstillingsdyktige, og at de har lavere formell utdannelse, er noen av punktene. Så kommer selvsagt de norske velferdsordningene som en mulig forklaring. Dette vil i lengden være lite bærekraftig for det norske samfunnet. Det blir da stadig færre til å betale velferdsgodene til stadig flere. Dette viser at innvandringen ikke er helt vellykket og ikke helt bærekraftig. SSB beskriver dette gjennom sin rapport 15/2015. Jeg siterer:

«En varig økning i innvandringen fra EU-land, Amerika og Australia vil i noen grad lette presset på offentlige finanser ut dette århundret gjennom langsommere aldring av befolkningen og økte skatteinntekter. Innvandring fra lavinntektsland svekker derimot offentlige finanser. På svært lang sikt vil ikke innvandrere som har samme økonomiske atferd som dagens ikke-innvandrere løse velferdsstatens finansieringsutfordringer, for også disse vil bruke velferdsordningene. Yrkesaktivitet er avgjørende for utviklingen.»

At deltakelse i arbeidslivet er en viktig faktor for integrering, er det enighet om. En annen viktig faktor er språk og samfunnsforståelse. Behersker en ikke språket, vil en være utenfor arbeidslivet og utenfor samfunnet ellers.

Fremskrittspartiet vil vise til at altfor mange som har rett og plikt til undervisning i norsk og samfunnskunnskap, ikke er i arbeid eller under utdanning. En sammenstilling av status for kursdeltakerne fra årene 2005 til 2009 viser at om lag 40 pst. av kursdeltakerne ikke var i jobb etter avsluttet program. Dette er betenkelig. Det er også et klart tegn på at integreringen av innvandrere ikke på langt nær fungerer godt nok, og at det å si at integreringen er vellykket, hviler på et noe sviktende grunnlag.

Fremskrittspartiet mener det er viktig med en kartlegging av den enkelte innvandrers kompetanse, og at en må sørge for eventuell tilleggsutdannelse, skolering, for at vedkommende skal komme seg ut i inntektsbringende arbeid for derigjennom å bli økonomisk selvhjulpen. Fremskrittspartiet ser klart at et utenforskap fra arbeidslivet på 40 pst. av deltakere av introduksjonsordningen er et alvorlig samfunnsproblem, og at de som faller utenfor, må fanges opp. Det er mange årsaker til dette frafallet. Vi mener at fravær av en tverrfaglig tilnærming for å fange opp disse personene på sikt vil føre til at de vil falle utenfor det norske samfunnet. Det er etter min og Fremskrittspartiets mening klart at en i slike tilfeller må stille sterke krav, og at offentlige ytelser kun skal utbetales mot arbeidsplikt.

Meldingen sier også at språk er viktig, og en samlet komité mener at kartlegging av språk på et så tidlig stadium som overhodet mulig er et viktig verktøy for å kunne gi god språkopplæring. Det er viktig at språket læres. Introduksjonsordningen har nå 600 timer språkopplæring. Problemet er bare at det er oppmøteplikt og ikke læringsplikt. Det er derfor mange fullfører introduksjonsordningen uten å kunne et ord norsk. Dette er etter Fremskrittspartiets mening uakseptabelt.

Regjeringen legger opp til at en skal ta prøve i samfunnskunnskap, men at denne kan tas på eget morsmål. Det mener jeg er skivebom. Samfunnskunnskap og språkopplæring må ses i sammenheng. Det må stilles krav til språkopplæring og samfunnsforståelse. De som skal ha opphold i Norge, må kunne avlegge en prøve i språk og samfunnskunnskap. Det må settes karakterer, som vil si noe om den enkelte innvandrers kunnskap. Dette vil også fungere som et vitnemål overfor arbeidsgivere ved en senere anledning.

Integreringsmeldingen er omfattende når det gjelder ord, men litt fattig når det gjelder handling og tiltak. Regjeringen har brukt åtte år på å finne ut hva de skal vurdere eller utrede. Vi kan i meldingen telle: Regjeringen skal vurdere 19 tiltak, utrede ni problemstillinger og sende ut på høring én fattigslig liten ting. Handlingsplaner som ikke er evaluert på 20 år, utredninger og gode ønsker hjelper lite for å få en mer vellykket integrering. Det er kun konkrete tiltak som hjelper.

Det gjenstår mye før en kan si at integreringen i Norge er vellykket, og én ting er jeg sikker på: Denne meldingen avslutter ikke integreringsdebatten i Norge. Arbeiderpartiet sier at alle skal med, og jeg spør: Når da?

Jeg vil med dette avslutte med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Helleland (H) [10:30:06]: Det er en viktig stortingsmelding vi behandler i dag. I 1982 spådde SSB i en stor rapport at befolkningen i Norge ville begynne å gå ned i 2016, etter å ha nådd toppen med 4,3 millioner innbyggere. I Oslo ville folketallet gå nedover på grunn av en aldrende befolkning.

Virkeligheten ble ganske annerledes, i fjor passerte vi fem millioner innbyggere, og Oslo er den hovedstaden i Europa som vokser sterkest. Hva har skjedd? Vi har fått økende fødselstall på grunn av omlegginger i familiepolitikken, og vi har hatt en kraftig vekst i innvandringen, spesielt i arbeidsinnvandringen fra EØS-området. Jeg vil derfor i mitt innlegg fokusere mest på det regjeringen har fokusert minst på i sin melding, nemlig arbeidsinnvandrerne.

Innvandring gjennom familiegjenforening, flyktninger og asylsøkere er behørig presentert av saksordfører, og et stort flertall i Stortinget slutter seg til det meste av regjeringens konklusjoner på disse områdene. Språk, utdanning og arbeid er det viktigste for en vellykket integrering, spesielt viktig er det å fokusere på kvinner i denne sammenheng.

Behovet og mulighetene for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre og økt handel mellom land. Høyre mener økt arbeidsinnvandring er et bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.

Vi er kritiske til at meldingen i svært liten grad vektlegger de forholdene ved integrering som berøres av arbeidsinnvandringen til Norge. Vi savner en oversikt over hvilke bransjer og yrker det vil være behov for arbeidskraft i de kommende år, hvilke informasjonstiltak som er iverksatt for å sikre god informasjon til den økende strømmen av arbeidsinnvandrere fra EØS-landene, hvilken kompetanse som i dag etterspørres, og hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å sysselsette dem som i dag ikke er en del av arbeidslivet.

Vi ser behov for en utredning av hvilke kriterier som sikrer suksess når det gjelder flerkulturell rekruttering.

Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende migrasjon av arbeidstakere og tjenesteytere i årene framover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha en bevisst og helhetlig arbeidsinnvandringspolitikk er en av de største politiske utfordringene i årene framover. Kunnskap og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og næringsliv. For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskaping gjennom en levende kunnskapsøkonomi må Norge føre en politikk som gjør oss i stand til å hevde oss internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.

Hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken er å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt arbeidsinnvandrer skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv for øvrig. At det er arbeid å få, og at det lønnes godt, er helt avgjørende for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke arbeid i Norge.

Det er viktig å sikre arbeidsinnvandrere bedre informasjon, gjerne på flere språk, enn i dag.

Før finanskrisen bidro arbeidstakere fra andre land med helt nødvendig arbeidskraft i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig ser vi at flere av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning til å lære språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs. I tillegg er det behov for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell kompetanse til Norge.

Høyre ser at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge. Vi betaler relativt lave lønninger for akademikere, spesialister og forskere og har en komprimert lønnsstruktur. Det er viktig å markedsføre Norge for utenlandsk arbeidskraft. Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt for kompetansen. Denne problemstillingen må tas på alvor dersom Norge i framtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdssamfunnet Norge til å bli en kunnskapsnasjon.

Det bør vurderes hvilke virkemidler som kan benyttes for å øke innvandring av kvalifisert arbeidskraft, ikke bare fra EU-land, men også fra resten av verden. I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. I dag er det strenge krav som må være oppfylt for at utenlandske statsborgere som ikke kommer fra EØS-området, skal få arbeidstillatelse. Siden 1975 har Norge hatt en begrenset og regulert innvandring. Dette innebærer at utlendinger ikke kan flytte til Norge og ta arbeid her, med mindre utlendingen oppfyller vilkårene i en av unntaksbestemmelsene. Alle utlendinger som har til hensikt å ta arbeid eller drive egen virksomhet, må ha arbeidstillatelse.

Høyre mener at bedrifter bør kunne forhåndsgodkjennes slik at faglærte/spesialister kan påbegynne arbeidet sitt der, mens Utlendingsdirektoratet, UDI, saksbehandler søknaden. Det bør innføres et hurtigsporsystem for forhåndsgodkjente bedrifter. I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist, for dermed å falle innenfor ordningen. Det bør i større grad overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv å bedømme hvorvidt en arbeidstaker har den rette kompetansen. Det vil fjerne byråkrati og frigjøre ressurser til behandling av mer kompliserte saker.

Arbeidstillatelse som faglært kan gis i opptil tre år, men ikke lenger enn arbeidsforholdets varighet. Fornyelse er en svært byråkratisk prosess, som tar mye tid og gir lange perioder med uavklart situasjon og stress for dem det gjelder. Denne kontrollvirksomheten må kunne forenkles, spesielt for de bedriftene som forhåndsgodkjennes.

Høyre foreslår derfor at det utredes en modell med forhåndsgodkjenning av bedrifter.

Kun 5 pst. av innvandrerne som søker seg til EU-landene eller Europa for øvrig, har høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 pst. av dem som får oppholdstillatelse i USA og Canada. Det bør derfor vurderes en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet. Vi har tidligere foreslått innføringen av et såkalt «Blått kort» lik EU-landene, etter modell fra det amerikanske «Green Card».

Det er helt avgjørende for velferdsmodellens bærekraft at Norge klarer å videreføre en høyere andel av verdiskapende og skattebetalende innbyggere. Samtidig må vi sikre at de som faktisk er i arbeid, ikke blir avhengige av varige tilskudd for å opprettholde en inntekt de kan leve av i Norge.

Selv det beste velferdssamfunnet er avhengig av finansiering fra overskudd i produktiv sektor. Det er viktig at flest mulig deltar i arbeidslivet, samtidig som vi går sammen om å sikre en grunnleggende trygghet for dem som ikke er i stand til å arbeide. Det grunnleggende utgangspunkt for Høyre er at hver enkelt tar et personlig ansvar for seg selv, sitt eget liv og for menneskene rundt seg. Samtidig må et raust og medmenneskelig samfunn sikre alle muligheter til et anstendig liv. Grunnlaget for velferden er at det må lønne seg å jobbe, samtidig som en sikrer gode og anstendige støtteordninger for dem som er for syke til å delta i arbeidslivet, men selv om en skal ha gode inntektssikringsordninger, må det alltid lønne seg å jobbe.

Vi ønsker et særlig fokus på å få flere innvandrerkvinner ut i jobb og i aktiv deltakelse i samfunnet. Ifølge SSB bor det minst 8 600 innvandrere i Norge i alderen 16 år og over som ikke har fullført noen som helst utdanning. Omtrent 5 600 av disse er kvinner. I tillegg til at det er langt flere kvinner uten utdanning blant innvandrerne, er det også relativt sett flere innvandrerkvinner med kort høyere utdanning. Ny sjanse, innført av Bondevik II-regjeringen, er en forsøksordning der formålet er å prøve ut og dokumentere erfaringer med ulike metoder for å få flere innvandrere over i arbeid eller utdanning.

Det er behov for å styrke aktiviteten i tilknytning til økonomisk sosialhjelp, spesielt for gruppen unge sosialklienter. Ingen unge som ikke har sterkt redusert helse, skal kunne gå på passive offentlige overføringer. Den som kommer til de kommunale sosialtjenestene, skal møtes med et tilbud og en forventning om å delta i arbeid eller arbeidsavklarende aktiviteter. Det er betydelig rom for både å stille krav til aktivitet og å kutte stønaden dersom kravet ikke følges opp i sosialtjenesteloven § 20. Vi mener det trengs en forsterket innsats rettet inn mot unge, og prioriterer innsatsen rettet mot unge sosialklienter som senere kan ende på uføretrygd.

Vi vil ha en «snu i døra»-praksis på alle Nav-kontor i hele Norge. Det må stilles krav til dem som mottar offentlig støtte, samtidig som det legges til rette for deltakelse.

Det å mestre språket er avgjørende for en god integrering. Motivasjonen blant innvandrere til å lære seg norsk er ofte større enn det offentlige språkopplæringstilbudet. Vi må styrke norskopplæringen samt legge til rette for å godkjenne innvandrerelevers morsmål som 2. fremmedspråk.

Språkopplæring bør også bli en rettighet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere ytterligere kvalifikasjoner og kan bidra til at de raskere kommer inn i arbeidslivet.

En rekke frivillige organisasjoner, som Røde Kors og Caritas, gjør et viktig arbeid på dette området. Vi vil understreke viktigheten av et godt samspill mellom det offentlige, privat sektor og frivilligheten.

Jeg tar da opp Høyres forslag i denne saken.

Presidenten: Representanten Trond Helleland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [10:40:14]: (komiteens leder): Først en takk til komiteen og ikke minst saksordføreren og komitésekretæren for veldig klokt og grundig arbeid med denne innstillinga.

Jeg var en av dem som i sin tid gikk rundt med den fargerike T-skjorta med «Ja til et fargerikt fellesskap» og knappen med «Ikke mobb kameraten min». Når var det mon tro? Jeg gikk inn på dette internettet, som vi sier i innlandet, og der fant jeg sosiologen Sigurd Skirbekk, som kunne hjelpe meg med det. Han viser til at i 1987 kom det en annonse på trykk i Aftenposten med teksten:

«Forsvar deg selv, ditt folk og kommende generasjoner mot fremtidsblinde politikere.»

Annonsen karakteriserte informasjonen om norsk innvandringspolitikk som meningsfascisme.

Aftenposten tok inn annonsen, Arbeiderbladet gjorde det ikke, og skrev på lederplass:

«Det er en skam at vi i Norge, med et så lite innvandrer- og flyktninge-problem, ikke makter å løse disse spørsmålene på en moralsk høyverdig måte.»

Dagen etter var det stort møte i Jern og Metall Oslo, der Reiulf Steen ifølge avisreferatet bl.a. uttalte:

«Rasisme er en sykdom som vi alle kan bli rammet av. Vi er alle disponerte til å bli rasister, under bestemte forhold og omstendigheter.»

Ellen Stensrud, som da var leder i Jern og Metall Oslo, fulgte opp med å si:

«Så lenge vi har økonomiske problemer, vil flere bli smittet. Derfor er det viktig at vi, i likhet med bedriftshelsetjenesten, driver forebyggende arbeide. Ellers frykter jeg at sykdommen brer seg langt inn i våre rekker.»

Så skjedde det en imponerende brei mobilisering, og kampanjen, som jeg allerede har nevnt, «Ja til et fargerikt fellesskap», ble lansert av Røde Kors og fikk tverrpolitisk oppslutning. Ikke minst i skolemiljøer ble det delt ut jakkemerker med teksten: «Ikke mobb kameraten min.» Jeg hadde to døtre som, sikkert helt frivillig, gikk rundt med disse merkene på seg.

Det var på slutten av 1980-tallet at ikke-europeisk innvandring ble merkbar i landet vårt, i hvert fall for de av oss som bodde i sentrale bystrøk. Det er også i denne perioden vi finner den første artikulerte og organiserte motstand mot den samme innvandringen. Ikke minst var det i mediene vi møtte dette.

I stedet for en saklig og kunnskapsbasert tilnærming bombarderte mediene sine lesere, hørere og seere med en rekke sjokkartede enkeltepisoder. Budskapet var, ifølge Skirbekk, nærmest at det var en sjukdom som var i ferd med å infisere Norge, og, som Skirbekk skrev, at den eneste anstendige reaksjonsmåte som ble foreskrevet, var at en måtte prøve å isolere den samme sjukdommen og «hindre smitte fra å spre seg». I ettertid sier Skirbekk at hvis en leser norske aviser fra denne tida, ser det ut til at kampen mot aids og kampen mot rasisme blir møtt på samme måten. Dette er virkelig pinlig å lese nå i ettertid, et kvart århundre senere.

I disse 25 årene har vi hatt innvandring. Alt tyder på at det vil fortsette, og at vi faktisk vil at det skal fortsette. Denne meldinga, og ikke minst innstillinga, viser det på en veldig god måte. Det er et stort flertall i dette huset, og jeg er overbevist om at det er det samme på utsida, som vil ha innvandring, og at dette stort sett har gått svært så bra. Vi har blitt et rikere land i mange betydninger av ordet, et rikere samfunn, et mer spennende samfunn – rett og slett et mer moderne samfunn, som moderne samfunnsborgere trives med å bo og arbeide i.

Innvandring er ikke en trussel mot videre samfunnsutvikling. Innvandring er tvert imot en forutsetning for god og moderne samfunnsutvikling mener – og jeg siterer fra innstillinga – «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet».

I dag er jeg virkelig ekstra glad for ikke å være stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet. Det må i lengden være slitsomt å være så skeptisk til alt nytt og til alle som ikke ser eller høres «typisk norske» ut. Mitt håp er at det som i fremskrittspartimerknadene fortsatt står fram som, slik jeg leser det i alle fall, «kos med misnøyen»-ytringer, i ettertid vil stå fram som pinlig utdaterte, både verdimessig og ikke minst kunnskapsmessig.

I paneldebatter med fremskrittspartipolitikere den siste tida, og slike har det vært mange av i disse asylbarntider, karakteriseres norsk innvandrings- og integreringspolitikk nærmest som en katastrofe. Det brukes uttrykk som total skivebom. Så la jeg heldigvis merke til at Morten Ørsal Johansen modifiserte seg litt i dag. Det er et godt utgangspunkt.

SV er opptatt av når vi prater om innvandringspolitikk, at det er viktig å ta utgangspunkt i at innvandringsbefolkninga har noen utfordringer knyttet til utdanning, kompetanse, språk osv. Men det er vel så viktig å ta utgangspunkt i at det norske samfunnet som de innvandrer til, har noen utfordringer. Vi er et klassesamfunn, vi har et kjønnet arbeidsmarked, vi har et arbeidsliv som er preget eller infisert av sosial dumping, og vi har en vanskelig situasjon på boligmarkedet – ikke minst for folk med lav inntekt. Vi har et system for voksnes læring som bør bygges ut og bli kraftigere og bedre. Vi har et samfunn der folk med psykiske problemer sliter, osv. Vi sliter med mobbing på skoler, på arbeidsplasser og på nettet. Nettopp å innvandre til et slikt samfunn og leve i et slikt samfunn er krevende for oss alle og, naturlig nok, litt ekstra krevende for innvandringsbefolkningen vår.

Denne meldinga er god. Den beskriver og argumenterer for både retter og plikter. Ja, den argumenterer for plikter. Representanten Ørsal Johansen må lese meldinga grundigere. Den beskriver, argumenterer for og handler ikke minst om helhet og om det Ellen Stensrud for 25 år siden omtalte som forebyggende arbeid.

En utsjekking som er naturlig å gjøre for en som er medlem av kommunalkomiteen, er å legge ved siden av hverandre tre ferske stortingsmeldinger: distrikts- og regionalmeldinga, boligmeldinga og den meldinga vi diskuterer i dag. Den viser på en god måte at det er en lik, samordna tilnærming til dette temafeltet – alle tre meldingene signaliserer at innvandring er et gode, at innvandring er en forutsetning ikke minst for utvikling i Distrikts-Norge, og de tre meldingene er prisverdig like i tiltak både når det gjelder bolig, språk, arbeid og utdanning.

Jeg skal avslutte her. Jeg tror kanskje jeg har fått to minutter for lang taletid, og setter pris på det.

Presidenten: Representanten skal være tildelt den taletiden en har blitt informert om på forhånd. Presidenten vil bare for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det er ikke noe som heter å ha til gode taletid som ikke er oppbrukt. Taletiden er altså inntil 10 minutter, og representanten Hagen holdt seg godt innenfor den rammen!

Heidi Greni (Sp) [10:47:17]: Først vil jeg takke saksordføreren for et godt og grundig gjennomført arbeid.

Norge er en del av en stadig mer globalisert verden. Innvandringen har bidratt til at Norge har fått en mer mangfoldig befolkning med ulike språk, tradisjoner, kulturer og ulik kompetanse. Denne utviklingen har gitt oss mange nye muligheter, men den gir oss også nye utfordringer.

Norges største ressurs er folkene som bor her. Vi trenger kompetanse og arbeidskraft, og alle prognoser tilsier at vi er avhengig av innvandring for å dekke arbeidskraftbehovet framover. Samtidig gir det oss selvsagt utfordringer, ulike utfordringer for ulike grupper av innvandrere.

Det er forskjellige årsaker til at folk velger å slå seg ned i Norge. Innvandrerne kan deles inn i fire hovedgrupper: De som kommer hit for å ta utdanning, flyktninger og asylsøkere, familieinnvandrere og arbeidsinnvandrere.

De som kommer hit for å ta utdanning, er den minste gruppen. Det er en gruppe som bor i Norge en begrenset periode, og den gruppen som har minst utfordringer med å finne seg til rette her i landet.

Flyktninger og asylsøkere er også en relativt liten gruppe, men dette er en gruppe som er veldig uensartet, og med helt ulike utfordringer. De fleste kommer til Norge og søker om oppholdstillatelse fordi de mener de er forfulgt i hjemlandet. Noen har høyere utdannelse, snakker flytende engelsk og har gode muligheter for å skaffe seg jobb relativt raskt. Andre er analfabeter og har da selvsagt en mye lengre vei å gå før de behersker norsk og kan tilegne seg kompetanse som det norske arbeidsmarkedet etterspør. Noen av dem kommer fra samfunn ganske likt det norske, andre fra landsbyer uten strøm og innlagt vann. Noen må rett og slett lære å bo i en norsk bolig. Det sier seg selv at tiden det tar for å bli integrert i det norske samfunnet, vil være forskjellig for disse ulike gruppene.

Den nest største gruppen er familieinnvandrere. Noen av dem har samme bakgrunn som asylsøkerne, andre har giftet seg med norske statsborgere og kommer fra land som er relativt likt Norge, og har først og fremst behov for språkopplæring. Flertallet i denne gruppen er kvinner.

Den desidert største gruppen innvandrere er arbeidsinnvandrere. Flertallet i gruppen er menn, men mange av dem har også familien med seg. Disse har ikke rett og plikt til introduksjonsprogram, men de har inntekt og derfor mulighet til å ta språkopplæring på egen hånd. Jeg mener også at arbeidsgiverne her bør ta på seg et stort ansvar for språkopplæring. Mange av innvandrerne har med seg familie som ikke har arbeid i Norge, og dette er en stor, uutnyttet arbeidskraftreserve i et arbeidsmarked som sårt trenger mer arbeidskraft. Her er det nok mye å hente for arbeidsgivere som sørger for god språkopplæring og sørger for at disse får kompetanse som trengs i lokalmiljøet.

Tross store forskjeller i bakgrunn har alle innvandrere én viktig ting til felles: behovet for å bli godt integrert i det norske samfunn – med de rettigheter og plikter som gjelder for alle som velger å bo her. God integrering er viktig for den enkelte, men minst like viktig for samfunnet som helhet. Vårt samfunn har gjennom århundrer vært tuftet på grunnverdier som demokrati, rettsstatens prinsipper, menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Integreringspolitikken må forankres i disse verdiene. Integreringsprosessen blir dermed et ansvar som omfatter alle – både dem som bor her fra før, og dem som kommer flyttende hit. Det er en viktig forutsetning for en vellykket integrering, der alle får brukt ressursene sine, og alle tar del i fellesskapet. Alle innbyggere i Norge har de samme rettigheter og plikter, og det er viktig å føre en politikk som tydeliggjør sammenhengen mellom rett og plikt. Alle må få en sjanse til å lykkes, og alle må møtes med felles krav.

Den viktigste faktoren for god integrering er uten tvil gode norskkunnskaper. Det gjelder unger så vel som voksne. For flyktninger og asylsøkere er rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogrammet inngangsnøkkelen. For mange er det tilstrekkelig for å tilegne seg grunnleggende norskkunnskaper, men ikke for alle. Det opplyses i meldingen at om lag 1 000 per årskull i norskopplæringen er å regne som analfabeter. KS påpekte i høringen de særlige utfordringene dette medfører, og at disse er bosatt i ulike kommuner over hele landet. KS anmoder derfor om et ekstratilskudd for analfabeter i norskopplæringen. Jeg har stor forståelse for at det er en krevende problemstilling, og det er en sak man eventuelt må komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandling.

Barnehage og skole er de viktigste arenaene for integrering av barn og unge. Derfor vil jeg advare mot foreldrestyrt segregering i skolen. Minoritetsforeldre må møtes med klare forventninger og krav om å la ungene sine være sammen med andre unger og velge vennene sine selv. Bruken av religiøse symboler i skolen må reguleres av hensyn til barns rett til religionsfrihet og likestilling. Bruken av heldekkende hodeplagg i skolen bør forbys lokalt, og egne bønnerom på skolene mener jeg bør unngås.

I høringen kom det fram at noen av høringsinstansene ønsket å fjerne kontantstøtten. Fra barnehageåret 2012–2013 er ordningen imidlertid omlagt, og det gis ikke lenger kontantstøtte for unger over to år. Faren for at kontantstøtten kan virke negativt på barns språkutvikling, eller at den skal medvirke til at innvandrerkvinner blir gående hjemme over flere år, er dermed eliminert. Kontantstøtten bidrar til større valgfrihet for familier med unger fra 12 til 24 måneder. Ikke alle unger i den alderen er modne for å begynne i barnehage, og ikke alle foreldre er modne for å sende så små unger i barnehage. Senterpartiet vil jobbe for at denne ordningen videreføres.

Bosetting av flyktninger er en viktig og en varig oppgave for kommunene. Jo raskere etter innvilgelse av opphold en flyktning får etablert seg i en kommune, jo raskere kommer vedkommende i gang med introduksjonsprogram og veien mot arbeid eller utdanning. I det siste har ventetiden dessverre økt, og det gir grunn til bekymring. Mangel på egnet bolig til rett tid og på rett plass i kommunene er ofte en viktig grunn når kommunene ikke kan ta imot flyktninger. Husbanken har flere virkemidler som styrker det boligsosiale arbeidet i kommunene, og det er viktig at kommunene er kjent med det. Flyktninger er blant målgruppene for disse ordningene. De fleste flyktninger er ikke i en situasjon der de kan kjøpe bolig når de kommer fra mottak. Ofte kan en kommunal utleiebolig derfor være det best egnede alternativet. Regjeringen har flere ganger styrket tilskuddet til utleieboliger, og Husbanken kan gi mellom 20 og 40 pst. tilskudd til boligprosjekt til flyktninger og andre prioriterte grupper. Boligmeldingen signaliserer at maksgrensen på 40 pst. kan brukes i større grad. Det er jeg glad for. Boligmeldingen beskriver også flere andre strategier for raskere bosetting av flyktninger i kommunene. Noen stikkord er langsiktig planlegging, god forankring og profesjonell bruk av det private leiemarkedet. Jeg vil understreke at den frivillige linjen er viktig for at integreringen skal bli vellykket. Bosetting forutsetter at det er tilgjengelige boliger i kommunene, og at kommunene har på plass et godt mottaksapparat og tilstrekkelig kompetanse til god språkopplæring. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått på plass en samarbeidsavtale med KS som legger til rette for raskere bosetting.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:56:24]: Aller først takk til sakens ordfører for et godt stykke arbeid med en viktig melding.

Det er et mål at alle – uavhengig av opprinnelse og kjønn – skal kunne delta i arbeidsliv og det norske samfunn på lik linje, enten det er i skolen, bomiljøet eller organisasjonslivet. God integrering er viktig, både for at samfunnet skal kunne nyttiggjøre seg alle ressursene i befolkningen, og for at den enkelte skal kunne ta del i samfunnet. Integreringsarbeid er alltid en toveisprosess. Det handler om vilje til deltakelse og om vilje til inkludering.

En rask bosetting etter at oppholds- og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. I dag bosetter kommunene betydelig færre enn det IMDi anmoder om, og det er nå omtrent like mange som venter på retur, som venter på bosetting i kommunene. Bare 68 pst. av dem som ble bosatt i første halvår 2012, ble bosatt innen målet om bosetting innen seks måneder. For enslige mindreårige asylsøkere er målet at de skal bosettes innen tre måneder, og i 2012 har ventetiden for enslige mindreårige gått ned fordi denne gruppen har vært prioritert i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 61 pst. innen målene.

Det er mange og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet til bosetting. Mangel på boliger er trukket fram som en viktig årsak. Jeg tror sikkert at det også finnes flere årsaker, men det man har pekt på, er jo at det lave investeringstilskuddet til boliger har vært en hindring. Men nå har regjeringen sagt i boligmeldingen at de vil øke boligtilskuddet fra 20 til 40 pst., og dette er positive nyheter som Kristelig Folkeparti støtter helhjertet. Det som mangler nå, er tidfesting av når pengene vil ligge på bordet, og en forsikring om at også rammene vil øke tilsvarende. Øker kun tilskuddsandelen, men ikke rammene, vil det ikke gi noen effekt.

En flyktning kommer til en kommune gjennom bosetting, men blir værende gjennom arbeid. Arbeidsplassen er den beste arenaen for å tilegne seg kunnskap om norsk språk, kultur og samfunn, og det er derfor svært viktig å få nyankomne raskt i arbeid. Arbeidsledigheten blant innvandrere er høyere enn for befolkningen for øvrig, og det er en utfordring å nå målet om at nyankomne innvandrere raskest mulig skal bli økonomisk selvhjulpne. Det holdningsskapende arbeidet for å få arbeidsgivere til å ansette personer med innvandrerbakgrunn i ledige jobber må styrkes og bli mer målrettet.

Kunnskap i norsk er den viktigste forutsetningen for å kunne delta aktivt i samfunnet. Derfor er det viktig fremdeles å opprettholde deltakelse i introduksjonsprogrammet – 600 timers opplæring i norsk og samfunnskunnskap – som obligatorisk for nyankomne innvandrere fra utenfor EØS. Gjennomført opplæring er vilkår for å få bosettingstillatelse. Jeg støtter også at kunnskaper i norsk skal være et vilkår for å få statsborgerskap, men det er helt klart at her er vi nødt til å ha noen unntaksregler.

Introduksjonsprogrammet skal ivareta den grunnleggende kvalifiseringen av nyankomne innvandrere og skal preges av kontinuitet, god planlegging og informasjonsflyt. Kartlegging og kompetanse, individuelle kvalifiseringsplaner, tett oppfølging, heldagsbeskjeftigelse med mulighet for kombinasjon av norskopplæring og arbeidspraksis og en økonomisk stønad knyttet til deltakelse i kvalifisering er noen av de elementene som må være på plass for å ivareta kontinuiteten og helheten i opplæringen.

Dessverre er ikke dette tilfellet i alle kommuner, og det er behov for at sentrale myndigheter i større grad tilrettelegger for at kommuner, næringsliv og Nav kan gjennomføre introduksjonsprogrammet på en tilfredsstillende måte.

Men det er ikke alt kommunen skal eller bør gjøre. Det finnes ofte bedre og mindre ressurskrevende måter å drive god integrering på. Å engasjere frivillige og ideelle institusjoner og organisasjoner er blant dem. Frivillige organisasjoner har i en årrekke vært viktige aktører i integreringsarbeidet. De er en viktig arena for arbeidstrening og samfunnsdeltakelse, samtidig som deres innsats mot uverdige forhold, som rasisme, diskriminering, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller annet, er av stor betydning for vårt demokrati.

Kommunene bør også benytte det potensialet som ligger i bruk av frivillige organisasjoner i kvalifiseringen av introduksjonsdeltakerne, og det potensialet organisasjonene har som møteplass og arena for deltakelse for flyktninger og deres familier i lokalsamfunnene. Det er viktig at innsatsen til frivillige organisasjoner styrkes gjennom økt driftsstøtte, og at det sikres at frivillig sektor fortsatt er en viktig arena for arbeidstrening og samfunnsdeltakelse.

Det er ikke alt integreringsarbeid som kan styres og organiseres over kommunale eller statlige budsjetter. Noen av barrierene i integreringen er knyttet til holdninger, fordommer og oppfatninger. Vi må åpne øynene for at innvandringen, i tillegg til å skape verdier i kroner og øre, også beriker den norske kulturen og utfordrer oss til økt toleranse, forståelse og respekt for ting som kanskje er uvant. Diskriminering og rasisme skyver folk vekk og ut. Vi skaper et utenforskap som i beste fall kan passivisere og i verste fall kan aktivisere motstand – motstand mot det norske samfunnet, mot menneskene og mot kulturen. Fordommene og rasismen kan således bli en selvoppfyllende profeti. Vi vet at personer med et utenlandskklingende navn har betydelig mindre sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju. Vi kjenner til historier om personer som får spydigheter, rasistiske bemerkninger og hets slengt etter seg på gaten. Vi har alle lest upassende og bent ut rasistiske kommentarer under nyhetssaker eller på sosiale medier.

Det påligger oss et stort ansvar å svare på slike holdninger og fordommer, og vi som myndighetspersoner må være foregangspersoner, som tar et oppgjør med dem som sprer hat og rasisme. I tillegg påligger det også media et samfunnsansvar å gi et riktig inntrykk av utfordringene, men også av hvilken berikelse nye kulturer, holdninger og normer tilfører samfunnet. For det er gjennom holdningsskapende arbeid, flere møteplasser og lavere gjerder og hekker vi møter hverandre og ser hverandre og lærer hverandre å kjenne. Det er gjennom vennskap og kjennskap vi dyrker likhetene framfor forskjellene. Det vil være vårt viktigste verktøy for å få til et samfunn der alle blir respektert, alle møter toleranse og alle kjenner seg hjemme. Og det er jo det som er målet med en god integrering: at Norge er et sted der vi ikke dyrker utenforskapet, men der vi dyrker fellesskapet og det at folk føler seg inkludert.

Jeg vil helt til slutt takke Høyre for at de har vært så rause å gi meg litt av sin taletid. Det borger godt!

Helt til slutt vil jeg trekke fram de forslagene vi støtter. Vi støtter forslagene nr. 1, nr. 20, nr. 23, nr. 24, nr. 25 og nr. 27, som er lagt fram i denne saken.

Trine Skei Grande (V) [11:05:26]: Jeg har ikke fått taletid fra noen, men jeg skal prøve å få fram mitt budskap likevel, på de minuttene jeg har fått – sjøl om dette er en viktig sak for Venstre og en sak vi har jobbet mye med.

Jeg har lyst til å begynne med – slik mange andre har gjort – at det er veldig mye bra integreringsarbeid i Norge. Norge er blant de landene i Europa som er best på integrering. Det er fordi vi har vært svært innovative når det gjelder politikk på dette feltet. Det er mange kommuner som gjør en fantastisk god jobb. Mange små lokalsamfunn er veldig gode på integreringsarbeid. Men det gjelder også store kommuner, som Oslo, som f.eks. har en skole som er fantastisk god på akkurat det med integrering, og som klarer å løfte alle barn, noe som gjør at veldig mange av de unge som i dag tar høyere utdanning i Oslo, har innvandrerbakgrunn. Veldig mange av de ingeniørene som vi vet vi trenger for å overleve i framtida, har nettopp den bakgrunnen. Sjøl om deler av Oslo er preget av innvandring, er det likevel mye bra, som det jeg opplevde en dag jeg var på en barnehage på Furuset. De aller fleste ungene der så ut som om de kom fra et annet sted, og jeg spurte førskolelæreren hvordan det gikk med språkjobbinga i barnehagen. Hun kikket forundret på meg og sa at alle foreldrene i denne barnehagen snakket norsk hjemme. Så det er veldig mye bra som skjer rundt omkring.

Men det krever en del initiativ og kreativitet når det gjelder tiltak. Jeg merker meg at når statsråden blir intervjuet i Aftenposten i dag, er det introduksjonsprogrammet som løftes fram som det store grepet – som den forrige regjeringen innførte. Jeg tror vi må ha mye mer kreativitet når det gjelder å finne de gode tiltakene for god integrering.

Venstre har lagt fram elleve forslag her i dag. Jeg merker meg at det ikke er så mange forslag i meldingen. Man har litt idétørke. Når det gjelder de forslagene som ligger på bordet, ser det ut som om den største utfordringa innenfor norsk integreringspolitikk er kjønnslemlestelse, med en uendelig mengde forslag fra Fremskrittspartiet, som de heldigvis ikke hadde så mye fokus på i innlegget sitt. Det er et stort problem, men så stort er det ikke at det fortjener så stor plass.

Jeg syns Trond Helleland holdt et veldig godt innlegg med veldig mange gode tiltak knyttet til arbeidsinnvandring. Jeg ser ingen grunn til å bruke de få minuttene jeg har blitt tildelt, på å si noe mer om det, for det var mye klokt som ble sagt.

I dag la Utrop fram en evaluering av innvandring og hva innvandring tilfører Norge, som viser at vi i denne sal bl.a. har mellom 27 og 28 mrd. mer å rutte med årlig i skattepenger på grunn av innvandringa, noe som viser at den befolkninga vi får inn, har høyere utdanning enn det den norske befolkninga har. Blant den innvandrerbefolkninga vi får, har vi selvfølgelig utfordringer når det gjelder analfabetisme, men det er også en dobbelt så stor tetthet når det gjelder doktorgrader. Det er også et viktig bilde å ha med seg.

Jeg syns det er viktig at alle som kommer til Norge, møtes av både krav og forventninger om den norske samfunnskontrakten. Jeg mener det er mange grep vi burde ha gjort innenfor norsk integreringspolitikk for å gi beskjed om denne samfunnskontrakten fra dag én. Det systemet vi i dag har, straffer folk ved at de ikke får lov til å jobbe i Norge. Jeg mener at vi egentlig burde ha satt dem til å jobbe fra første dag de kom hit. Jeg mener at alle asylsøkere burde ha vært satt i jobb fra første dag. Hvis man bor på asylmottak og velger ikke å vaske gangen, blir man trukket i lønn. Jeg mener heller at man skulle hatt lavere lønn og fått betaling for å vaske gangen. Det har noe med hele den mikrotankegangen å gjøre, at vi har en samfunnskontrakt i Norge der vi alle sammen skal bidra, og den bør det være signal om fra dag én.

Vi er stadig på vei, men vi må ha flere nye ideer for å klare å gjøre integreringspolitikken god. Jeg syns at det regjeringa har lagt fram, preges av idétørke, derfor har Venstre i dag fremmet elleve forslag, både når det gjelder å gjøre skolen vår bedre, det å få flere frivillige organisasjoner med, det å bruke arbeidsmiljøloven aktivt for å få flere i arbeid, det å innføre forsøk med anonyme søknader i offentlig sektor, og det å bruke mentorordninger mye mer effektivt for å få innvandrerungdom og andre som er utenfor arbeidsmarkedet, inn i arbeidsmarkedet.

Vi ønsker å bruke skolen mye mer aktivt, både for å bedre norskutdanningen og for å styrke de skolene som har mange elever med innvandrerbakgrunn, fordi vi har sett at det har funket. I Oslo er det veldig mange skoler som er kjempegode på flerspråklighet, flerreligiøsitet og sånne utfordringer. Vi bør lære av lærerne, som gjør en kjempegod jobb der.

Presidenten: Representanten ønsker kanskje også å ta opp sine forslag?

Trine Skei Grande (V) [11:10:37]: Det gjør jeg.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:10:54]: Regjeringa har lagt fram en melding om integreringspolitikk, og det er bred oppslutning om hovedtrekkene.

Det er mange grunner til at folk flytter til Norge. De som kommer til Norge, har helt ulike utgangspunkt for livet her.

Menneskerettighetene og demokratiske prinsipper utgjør fundamentet i den norske rettsstaten. Alle innbyggere i Norge har de samme grunnleggende pliktene og rettighetene. Alle skal respektere de samme lovene. Innenfor disse rammene fins det mange ulike måter å leve på.

Integreringspolitikken skal legge til rette for at alle som bor i Norge, opplever å høre til og tar del i fellesskapet – det er aller viktigst. Både folk som har innvandret og folk som har bodd her hele livet, skal oppleve et trygt samfunn med rom for at folk er forskjellige. Dette er et ansvar som påhviler oss alle sammen, men hvor vi som ofte oppfattes som rollemodeller, har et særlig ansvar.

Det er mange ulike måter å være norsk på – mange måter å være Oslo-borger eller vestfolding på, mange måter å være muslim på. Blir debatten for ensidig og unyansert, risikerer vi selvoppfyllende profetier og at mange ikke føler seg inkludert i fellesskapet. Istedenfor å debattere norsk kultur, har regjeringa vært opptatt av å finne fram til et sett av verdier som skal være limet mellom oss – som menneskerettigheter, likestilling og barns rettigheter.

En viktig grunn til at vi har lyktes såpass godt med integreringa, er at vi har en overordnet politikk for utjamning av forskjeller. Omfordeling, arbeid, likestilling og satsing på barns og unges oppvekstvilkår er helt grunnleggende for å lykkes. Meldinga legger stor vekt på å øke sysselsettinga og forbedre norskopplæringa. Spesielt viktig er det å sikre at kvinner som i dag i liten grad deltar i arbeidslivet, får tilgang til egen inntekt. Veien til valgfrihet og likestilling går gjennom økonomisk selvstendighet. Foreldres økonomi er viktig for barnas mulighet til å klare seg i det norske samfunnet. Derfor er vi så opptatt av å nå kvinner som har vært lenge på utsida av arbeidsmarkedet. Vi firedobler satsinga på mentorprogrammet Jobbsjansen – eller Ny sjanse – der de som f.eks. har vært lenge på kontantstøtte, eller som har vært forsørget av andre familiemedlemmer, får en ny sjanse til å klare seg selv.

Blant kvinner med bakgrunn fra Afrika og Asia er langt færre økonomisk selvstendige enn andre kvinner i Norge. Dette er fordi de i mindre grad deltar i arbeidslivet. Likevel har innvandrerkvinner i Norge høyere sysselsetting enn kvinner generelt i Italia. Likestillingspolitikken, der arbeidslinja er sentral, påvirker også sysselsettinga blant innvandrerkvinner.

Regjeringa forventer at alle deltar i arbeidslivet etter evne – kvinner som menn. Og det skal ikke være lavere ambisjoner for kvinner enn for menn. Norskopplæringa og introduksjonsprogrammet må sikre at kvinner med lave kvalifikasjoner og liten utdanning også får mulighet til å delta.

Grunnleggende kvalifisering som gis i kommunene gjennom norskopplæring og introduksjonsprogram, må bli mer effektiv. I år innføres en ny tilskuddsordning med utviklingsmidler på 32 mill. kr for å styrke kommunenes integreringsarbeid. Det er svært viktig at bosettingsarbeidet går raskere.

Vi skal gi grunnleggende kvalifisering til dem som trenger det for å kunne komme i jobb. Samtidig er det mange innvandrere som har både utdanning og arbeidserfaring fra opprinnelseslandet, og kompetanse som Norge trenger. Norge går glipp av ressurser og arbeidskraft hvis innvandrere ikke kommer i jobb og får arbeid hvor de får brukt sin kompetanse.

Diskriminering og rasisme, fordommer og manglende erfaring med mangfold står også i veien. Norge har forpliktet seg til å gi mennesker på flukt et nytt hjemland. De som skal bli i Norge, må komme i gang med livet sitt. Alle må bo i en kommune. Lange opphold i mottak er å kaste bort menneskers ressurser – det sliter på den enkelte og koster også staten mye penger. Derfor er det en prioritert oppgave for oss å få raskere bosetting. Vi satser på en avtale med KS i nærmeste framtid.

Alle barn og unge skal ha gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse, uavhengig av bakgrunn. Kjennskap til andre land og kulturer er en ressurs for samfunnet. Ikke minst gjelder det flerspråklighet. Mange norske barn besitter en uvurderlig ressurs ved å kunne flere språk, men jeg vet at det er mange som skammer seg fordi de tilhører flere kulturer, istedenfor å rette ryggen og si at dette er bra. Vi setter vern av barns rettigheter høyt. Alle barn som bor i Norge, har rett til beskyttelse mot overgrep og omsorgssvikt. Barn med innvandrerbakgrunn har akkurat de samme rettighetene som andre norske barn, og de er vårt felles ansvar.

For å skape samfunn med tillit mellom folk, må vi møtes i ulike sammenhenger. Vi må omgås også folk som er ulike oss selv. Arbeidsplass og skole er de viktigste arenaene for å møte andre. Så spiller det en rolle hva vi gjør på fritida der vi bor – i frivillige organisasjoner og frivillig arbeid. Frivilligheten spiller en veldig viktig rolle.

Vi ser på innvandrerne som en ressurs. Derfor har vi forventninger, og vi stiller krav om deltakelse. Folk skal få bidra med sine evner til det beste for Norge. Vi ser på mangfoldet som en styrke for landet vårt. Unge mennesker som vokser opp i et mer mangfoldig og flerkulturelt Norge, kan møte verden med større erfaring og mestring. Derfor er det bra at alle norske kommuner nå har innbyggere med innvandrerbakgrunn. Mangfold er hverdagen, ikke unntaket.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:16:07]: I integreringsmeldingen går det mye på handlingsplaner. Handlingsplaner er viktige verktøy, både som styringsverktøy og som tiltaksverktøy, når det gjelder integrering.

Handlingsplaner er likevel lite verd om en ikke ettergår dem og finner ut hva som fungerer, og ikke fungerer, i handlingsplanene.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden sette i gang en evaluering av de handlingsplanene som gjelder integrering i Norge, for å finne ut hva som fungerer, og hva som ikke fungerer i planene – og når det gjelder integreringen i Norge?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:16:50]: Jeg kan forsikre representanten Ørsal Johansen om at vi i hovedsak har evaluert de handlingsplanene vi har hatt – det har vi! Det inntrykket som er skapt gjennom Aftenpostens artikler er faktisk feilaktig. En av de handlingsplanene som har vært mye oppe til diskusjon, har til og med vært evaluert tre ganger – internt to ganger og én gang eksternt. Vi har også følgeevaluering av mye av det vi driver med, og alt det vi gjør, er kunnskapsbasert. Du finner eksempler på tiltak vi ikke har evaluert, men i hovedsak er ting grundig gjennomgått og belyst.

Det jeg syns er merkelig i de forslagene Fremskrittspartiet fremmer i salen i dag, er at det er veldig lite ideer rundt det som Ørsal Johansen egentlig mener har vært hovedproblemet, nemlig at vi ikke klarer å få flere i arbeid. I stedet kutter man i alt det vi vet fungerer, som f.eks. IMDi og Jobbsjansen – Ny sjanse – for innvandrerkvinner. Det syns jeg er veldig rart.

Trond Helleland (H) [11:17:59]: Barnehage er viktig for innvandrerbarn – eller barn som nylig er kommet til Norge – for å lære seg norsk språk. I dag er det en ordning med gratis kjernetid i barnehagene i noen bydeler, bl.a. i min nabobydel i Drammen. I vår barnehage er det mange foreldre som tjener minst like godt som vi gjør som stortingsrepresentanter, og som da har gratis kjernetid i barnehagen, fordi de bor 300 meter bortenfor huset vårt. Samtidig vet vi at de som går på introduksjonskurs, ikke har noe tilbud om gratis barnehageplass til sine barn. De er bosatt i alle landets kommuner, ikke bare i noen få bydeler. Hadde det ikke vært en mer målrettet ordning – som Høyre foreslår – å tilby gratis kjernetid i barnehage mens én eller begge foreldrene går på introduksjonskurs, noe som samtidig hadde ført til at barna lærte seg norsk fort?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:18:54]: I dag er det slik at kommunene kan bruke av integreringstilskuddet for å tilby barnehageplass. Det er fritt opp til hver enkelt kommune å gjøre det, og det er også mange kommuner som gjør det. I spørsmålet om gratis kjernetid i barnehagene, og bruken av det som virkemiddel, oppfatter jeg i de merknadene som ligger fra Høyre, en kritikk av måten vi har innrettet dette på. Jeg er ikke enig.

Tvert imot er noe av grunnen til at vi scorer såpass høyt på rangeringene over hvem som gjør det bra på integrering, at vi har valgt å satse på områdene. Vi har hatt områdesatsing som har gitt løft til hele områder. Der har også gratis kjernetid inngått som et vesentlig element. Det handler om å gjøre områder attraktive for mange forskjellige. Det handler om å sikre likhet ved at noen ordninger er universelle – de er for alle, uansett hvor mye man tjener. Det gjør også at barna opplever en større grad av fellesskap og likhet, og at man ikke er nødt til å teste folk for å sjekke om de er verdig de tiltakene og de pengene man er villig til å sette inn. Så jeg mener det er en fornuftig måte å bruke penger på.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:20:04]: Det er litt synd at ikke også kommunalministeren er til stede i dag, i og med at bolig og boligpolitikk er så vesentlig også med tanke på denne meldingen. Jeg pekte i mitt innlegg på at Kristelig Folkeparti støtter helhjertet dette med å øke boligtilskuddet fra 20 til 40 pst. Det er ikke sikkert dette ligger på barne- og likestillingsministerens bord, men jeg vil allikevel spørre om denne regjeringen i tillegg til å øke boligtilskuddet, også vil sørge for at rammene øker tilsvarende, for ellers vil ikke dette ha noen effekt i det hele tatt.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:20:45]: Det er helt riktig som representanten Bekkevold påpeker, at dette er et område som ligger innenfor en annen fagstatsråds ansvar. Det betyr at spørsmålet må rettes dit. Men dette er jo også et budsjettspørsmål som man gjerne vil få svar på i forbindelse med budsjettbehandlingene.

Det er helt riktig at bolig er et vesentlig element for få til raskere bosetting. Det hører vi fra kommunene. De sliter med å ha egnede boliger. Så vi er nødt til å ha en helt annen grad av styring med boligpolitikken framover, og ikke overlate så mye til markedet som har vært gjort siden Kåre Willoch overtok på 1980-tallet, og som har ført til at vi bygger både for lite, og vi bygger for lite sosialt.

Så vår regjering er absolutt interessert i å ta sterkere grep om boligpolitikken både når det gjelder hvor mye vi bygger, og hva slags type boliger. For denne byens del er det også vesentlig å få en større grad av blanding, sånn at vi får blandede bomiljøer, og at ikke at alle som har dårlig råd, bosetter seg på østkanten.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Håkon Haugli (A) [11:21:59]: Det sies ofte, men det er ikke sant, at vi i Norge ikke tør ta debattene om det som er vanskelig med integrering – de verdiene det norske samfunnet bygger på, om plikt og rett og om alt som ikke fungerer godt nok. Innvandringsdebatten handler knapt om annet.

Det er en større utfordring at vi ikke oftere minner hverandre om følgende: Nordmenn født i utlandet er viktige for Norge – og de gjør det bra her. Vi trenger dem mer enn de trenger oss.

Innvandrere utgjør 12 pst. av alle sysselsatte i Norge – 14 pst. i privat sektor. I perioden 2005–2012 sto de for 56 pst. av sysselsettingsveksten i Norge. Å hevde at Norge ikke trenger innvandrere, er rett og slett feil. Til dem som har kommet hit lovlig, og som deltar aktivt i norsk arbeids- og samfunnsliv burde budskapet være enkelt: Tusen takk for at du er her! Jeg tror dessverre ikke etter å ha hørt dagens debatt, at det er det inntrykket de eventuelt sitter igjen med.

I fjor kom det 50 000 arbeidsinnvandrere til Norge. Mer enn 60 pst. av dem kom fra tre land: Polen, Sverige og Litauen. Det meste av den såkalte innvandringsdebatten dreier seg ikke om hvordan vi kan tiltrekke oss arbeidskraft og sikre at de som kommer hit, kan delta i det norske samfunn. Nei, debatten dreier seg stort sett om at det kommer for mange, eller om andre ting – om hodeplagg, om hvorvidt asylsøkere bør gå på fotballpub, om uheldige meldinger på Facebook, eller om «drømmer fra Disneyland», for å nevne noe.

Jeg har selv vært indignert og har overreagert, så jeg retter ikke pekefingeren mot noe annet sted, men det kan ikke være tvil om at den store og viktige debatten framover må handle om andre ting. Hvordan skal vi greie å tiltrekke oss, og beholde, de menneskene vi trenger for å utvikle velferden og norsk næringsliv? Hvordan kan vi unngå å utvikle et A-lag og et B-lag i arbeidslivet? Og hvordan kan vi bidra til at alle som bor i Norge, blir en del av og føler seg som del av det norske samfunnet? Det er dette stortingsmeldingen om integrering handler om.

En merknad mot slutten av komitéinnstillingen sier det meste om skillelinjene i norsk innvandringspolitikk. Den lyder:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser på innvandring og mangfold som en styrke for det norske samfunnet.»

Det er forstemmende at Stortingets nest største parti ikke er med på en merknad som etter mitt syn sier noe som er åpenbart riktig, uansett hvilke måleparametre som legges til grunn.

Hvert år siden 2006, rundt nasjonaldagen 4. juli, har lesere av New York Times kunnet se bilder og navn på såkalte «foreign born Americans» i store annonser rykket inn av selskapet Carnegie. Annonsen «Immigrants: The Pride of America» formidler en annen holdning til innvandring og innvandrere enn det som dominerer den norske debatten. Her drukner oftest verdien innvandring har for Norge – økonomisk, menneskelig og kulturelt – i alt som er vondt og vanskelig.

Albert Einstein, Gene Simmons, Madeleine Albright, Henry Kissinger, Arnold Schwarzenegger, Gloria Estefan og Michael J. Fox er blant førstegenerajonsamerikanerne i annonsene. Det går ikke an å betvile deres bidrag til amerikansk kultur- og samfunnsliv.

Hvordan ville en norsk versjon sett ut? Politikere som Michael Tetzschner og Hadia Tajik hører vel hjemme i en slik annonse, Alexander Rybak, som vant Grand Prix for Norge og «Norges raskeste kvinne», Ezinne Okparaebo, også – og mange, mange andre førstegenerasjons nordmenn.

Selvsagt skal vi ikke fortie fenomener som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap og annet barbari, men det er synd at alt som går godt med norsk innvandring og integrering, knapt synes – for det går veldig godt. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere i Norge er 6 pst. Til sammenligning er ledigheten i Sverige – for alle – 8,4 pst. Unge kvinner med foreldre fra utlandet ligger på toppen av utdanningsstatistikken.

Senere i dag legger Utrop fram et innvandrerregnskap. Jeg er overbevist om at det vil vise at innvandring er viktig for Norge. Vi vet av 8 pst. av norske bedrifter oppgir mangel på arbeidskraft som et hinder for vekst.

Til slutt – apropos førstegenerasjons innvandrere: Er det ikke på tide at vi begraver det absurde og stigmatiserende begrepet «annengenerasjons innvandrer»? Barn som er født i Norge av foreldre som har kommet hit, har ikke vandret noe sted. Det er behov for begreper – men hvorfor ikke se framover, og ikke bakover? Er ikke «førstegenerasjons» eller «utenlandskfødt» nordmann tross alt et bedre ord, og like treffende?

Ulf Leirstein (FrP) [11:26:47]: Det er ingen tvil om at innvandring til et land koster. Innvandring gir også noen fordeler. Men skal man få fordelene, må man altså ha en vellykket integreringspolitikk. Det får man ikke med regjeringens politikk. Regjeringen har tross alt ansvaret for den innvandrings- og integreringspolitikken vi har i dag, og regjeringens består av partier som har ansvaret for den politikken som er ført de siste tiårene.

Resultatene ser vi i dag. Jeg mener resultatene viser at nevnte partier, som er i regjering, har liten troverdighet når de framlegger stortingsmeldingen om integrering.

La oss først se på innvandringspolitikken. I fjor kom det 41 500 nye innvandrere til landet – den største veksten noensinne. De mest «lønnsomme» – man må sette det i hermetegn – er voksne arbeidsinnvandrere som kommer hit ferdig opplært, og som ikke trenger mange offentlige ytelser. Men det urovekkende er at mange av disse svært arbeidsomme menneskene ikke bevarer arbeidsevnen så lenge i Norge. Fagfolk sier de ennå ikke vet sikkert hva det kommer av. Om dette kan ha noe med Norges tilbud av velferdsordninger å gjøre, lar jeg foreløpig ligge, men stadig mer forskning og flere rapporter viser at den storstilte innvandringen til Norge ikke er bærekraftig. Rent økonomisk er det lønnsomt å åpne grensene for gjestearbeidere, men regnestykket ser altså annerledes ut når de nye gruppene som kommer, henter ektefelle og barn og blir netto brukere av offentlige ytelser. Regnestykkene blir enda mer alvorlige når vi ikke lykkes med integreringen.

Jeg har mange venner, bekjente og familie som kommer fra en annen kultur og andre land. Mange har bosatt seg i Norge fordi de ønsker å lykkes. De står på og bidrar – og respekterer Norges egenart, samtidig som de ønsker å ivareta sin egen kultur. Det er bra. Men dessverre er ikke det bildet jeg beskriver, slik for alle som har innvandret til vårt land. Norge må ta inn over seg at vi i framtiden vil ha enorme utfordringer. Derfor trenger vi å redusere andelen som innvandrer til landet, for at vi skal kunne gi et best mulig tilbud til dem som allerede er her, og som ønsker å få mulighetene til å lykkes.

Kun Fremskrittspartiet har fremmet forslag som vil redusere asylstrømmen til Norge. Asylpolitikken henger nøye sammen med integreringspolitikken. Det varsles om nye rekorder i antallet som vil søke asyl i Norge. Hvis ikke vi strammer inn andelen som får asyl, blir integreringen skadelidende. Innvandring og integrering må bli sentrale temaer på den politiske agendaen i mange år framover, for hvis utviklingen går for langt i negativ retning, vil vi aldri kunne reversere den. Regjeringen må altså komme på banen og si hva man har av forslag til løsninger, for den stortingsmeldingen som er framlagt, kommer ikke til å løse utfordringene.

Når man heller ikke evner å se at asylpolitikken er en viktig og stor del av bildet, sier det ganske mye.

Når vi ser andelen minoritetsspråklige elever i Oslo, bør det gi stor grunn til bekymring. Innvandringen til vår hovedstad har vært så massiv at politiske mål om integrering neppe lar seg realisere. Hvis minoriteten en dag blir majoritet, kan man vel ikke integrere majoriteten.

Media meldte for noen uker siden at i år bruker Oslo kommune 233 mill. kr på ekstra norskkurs til elevene, og det er bevilget ca. 60 mill. kr til morsmålsopplæring. I hovedstaden brukes altså 300 mill. kr for å lære elever norsk utover såkalt normal norskopplæring. Hvem sa at den store innvandringen til Oslo og Norge ikke koster?

I Oslo-skolen er det nå over 40 pst. minoritetsspråklige elever. Andelen elever med minoritetsbakgrunn er 80–90 pst. på flere skoler i Groruddalen. Hver fjerde elev i Oslo-skolen klarer ikke å følge undervisningen uten ekstra norskopplæring. Hva kommer dette til å bety for integreringen? Det brukes nå store summer på ekstraundervisning for å lære barn født i Norge norsk. Store innvandrergrupper i Oslo risikerer å falle utenfor samfunnet fordi de ikke blir integrert.

Vår hovedstad har tatt imot en for stor andel innvandrere, og Norge tar imot for mange. Jeg mener det er udiskutabelt at man nå ser konsekvensen av en for stor innvandring. Det koster, det krever mye, og integreringen vil trolig bli mislykket. De som vil tape mest på dette, er de innvandrerne som har komme til Norge, og som ønsker å bidra, bli integrert, få jobb og lykkes.

Jeg mener vi må ta imot færre innvandrere til Norge. Hvis integreringen skal være mer enn et uoppnåelig mål, må det ikke tas imot flere enn at man kan lykkes med integreringen.

Michael Tetzschner (H) [11:32:06]: Ordet integrasjon kan være et mangetydig begrep, og det brukes også ganske mangetydig. Det har selvfølgelig interesse langt utover det språklige. Integrasjon er blitt – jeg tør si – en integrert del av integreringsdebatten.

Det er en viss konsensus om tre overordnede begreper når vi skal beskrive nærhet eller avstand mellom en majoritetsbefolkning og minoritetsbefolkningene. Det er for det første assimilasjon, som kommer av latin: gjøre lik med, som betyr at innvandrere i sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske forhold blir akkurat som majoriteten – frivillig eller tvunget, svært ofte med vekt på det siste.

For det andre har vi integrasjon, som igjen kan deles inn i en pluralistisk integrasjon, hvor minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen gjensidig tilpasser seg hverandre, og på den annen side en smeltedigelintegrasjon hvor det oppstår ett flerkulturelt samfunn på bakgrunn av flere kulturer som etter hvert utvikler en ny felleskultur, men med flere nyanser enn man hadde før.

For det tredje har vi segregering, som innebærer en tvungen eller frivillig adskillelse av minoritetsgrupper fra majoritetsbefolkningen, oftest uttrykt ved systematisk oppdeling av boligstrøk, men også ved egne parallelle institusjoner utover trossamfunn, som i vertslandet er tillagt offentlig myndighet, f.eks. reelt bindende avgjørelse for den enkelte i familiespørsmål.

Assimilasjon og segregering er motsetninger til integrasjon. Assimilasjon betyr en ensidig tilpasning fra innvandrernes side, og det gir ikke særlig plass til avvikende levemåter. Segregering betyr varig parallellsamfunn. Integrasjonen er etter mitt skjønn svaret på det som assimilasjon og segregering representerer av problemer. Vellykket integrering respekterer forskjellig kulturpraksis, men forutsetter også gjensidig forpliktende fellesskap.

Integrasjon utspiller seg på flere nivåer. Det er for det første en systemintegrasjon som refererer til staten – og i og for seg kommunen – og de bærende institusjonenes politikk overfor de etniske mindretall både når det gjelder fordeling av sivile, sosiale og politiske rettigheter, og når det gjelder mindretallets økonomiske og sosiale plassering i samfunnet.

Integrasjonsmeldingen som vi behandler i dag, er først og fremst skrevet med dette formål for systemintegrasjon. Men det er et annet nivå som er tilsvarende viktig. Sosial integrering understreker majoritetsbefolkningen og minoritetenes oppfatning av holdninger til og adferd overfor hverandre både kollektivt og ikke minst som individer – det vil si med de holdninger og omgangsformer vi møter hverandre med i hverdagen: i barnehagene, i skolen, på arbeidsplassen, i fritiden og ute i bybildet.

Selv om det fra enkeltpersoners perspektiv kan være vanskelig å skjelne de to integrasjonsbanene, kan det være grunn til å skjelne mellom systemintegrasjon og sosial integrasjon. Man kan enkelt tenke seg en rekke situasjoner der etniske minoriteter er fullt ut systemintegrert, men forblir sosialt ikke integrert.

Selv har jeg funnet inspirasjon i samfunnspsykolog John Berrys tilleggskulturmodell. Ifølge denne kan vi som enkeltpersoner ha flere kulturelle posisjoner, hvor integrasjon også betyr at man holder fast ved sitt kulturelle utgangspunkt og sin kulturelle praksis, men samtidig er åpen og positiv til og påvirkelig av majoritetskulturen man lever i. Jeg håper vi er på vei mot det siste.

Integrasjonen går langsommere enn optimistene forestilte seg, men det som er viktigst, er at den går langt bedre enn det pessimistene har forutsagt. Selv om det i mange henseender har vært praktisk å skille mellom innvandringspolitikk og integreringspolitikk, er det også en sammenheng mellom integrasjon og innvandring. I et demokrati vil oppfatningen av hvor godt vi lykkes med integreringen, påvirke folks holdninger til hvor trang døren til Norge skal være. Som et eksempel på dette viser jeg til foregående innlegg.

Den offentlige integrasjonspolitikk, som vi behandler i denne innstillingen, har i innstillingen samlet et bredt flertall. Det er en positiv grunnholdning til at de som kommer for å realisere egne livsmål, og som ledd i dette vil delta i samfunnet og utvikle det økonomisk, kan være med. Samtidig er det en realistisk tilnærming. Man skal stille krav til innvandrerne som til oss selv. Passiv hjelp er ikke nok. Enten man har bodd kort tid eller lenge, må man være ytende og deltagende medlem av samfunnet – på like fot.

Willy Pedersen (A) [11:37:25]: Regjeringen behandler i denne stortingsmeldingen prinsipper og rammer for framtidens integreringspolitikk. En av målsettingene i meldingen er at innvandrerne skal trives og delta aktivt i arbeidslivet og organisasjonslivet i Norge. En av forutsetningene for å nå en slik målsetting, er å ha en aktiv bosettingspolitikk i kommunene. Meldingen omtaler boliger som viktig for å ha stabil tilknytning til arbeidslivet, for å ta utdanning, for å ha et sosialt nettverk, for å delta i lokaldemokratiet og for å ha god helse.

Regjeringen fremmer flere tiltak i denne stortingsmeldingen som omhandler boligpolitikken og bosettingen av flyktninger her i landet. Det gjelder ifølge denne meldingen å jobbe for raskere bosetting av flyktninger gjennom forpliktende samarbeid med kommunesektoren. Det er ute i kommunene folk bor, og en vellykket integreringspolitikk avhenger derfor av basisbehov, som trygge og gode boliger.

Flertallsmerknadene viser til flere undersøkelser som viser at hovedutfordringen for bosetting er mangel på boliger i kommunene. Det bygges bl.a. for få boliger tiltenkt flyktninger. For å imøtekomme dette problemet og gi flyktninger mulighet til å ha en boligkarriere, ønsker man derfor å se på tiltak sammen med Husbanken, KS og IMDi.

Husbanken og IMDi har i samarbeid både nasjonalt og regionalt gått inn for flere virkemidler for å skaffe boliger for flyktninger. Målsettingen er å finne fram til egnede finansieringsordninger for flyktninger og for kommunene. Ett av tiltakene som omtales, er kommunal finansieringsstøtte til nybygg for korttidsleie eller langtidsleie gjennom Husbanken. IMDi skal i samarbeid med KS også se på tiltak som letter og skaper større forutsigbarhet i bosettingsarbeidet i kommunene. Dette er komiteens flertall også svært positive til.

I tillegg til dette har regjeringen allerede styrket startlånsordningen til bl.a. flyktninger ved å øke nedbetalingstiden fra 30 år til 50 år. Regjeringen har satt som mål at en flyktning skal være bosatt i en kommune innen seks måneder. Dette er viktig for at innvandrerne skal komme i gang med introduksjonsprogrammene og norskopplæringen. Spesielt barn og unge enslige asylsøkere – men også alle andre asylsøkere – bør ikke sitte lenge i asylmottak. Det svekker integreringen, og det er uheldig for flyktningene. Riksrevisjonen har påpekt at hele 68 pst. av dem som skal bosettes innen seksmånedersregelen, ikke blir det. Enslige mindreårige har høyere grad av bosetting, men det er fordi denne gruppen er prioritert.

Et annet tiltak som jeg ønsker å trekke fram, er regjeringens ønske om å utrede rett til introduksjonsprogram for flyktninger som selv finner seg egen bolig. Regjeringen mener dette tiltaket kan være med på å lette bosettingsarbeidet ute i kommunen og avhjelpe situasjonen som Riksrevisjonen påpeker. Det problematiseres også at dette tiltaket kan føre til en sterk konsentrasjon av flyktninger som søker inn til enkelte byer, og man vurderer derfor om dette tiltaket kun skal gjelde steder som ikke er typiske pressområder.

Videre vil jeg trekke fram arbeidet som allerede gjøres ute i kommunene. Byer som Bergen, Drammen, Trondheim og Oslo har alle gode tiltak for bosettinger. Meldingen framhever at det blant innvandrerne er et sterkt ønske om å leve urbant, men likevel er det mange distriktskommuner som bosetter mange flyktninger. I flere utredninger påpekes det mange positive aspekter ved å bosette flyktninger ute i Kommune-Norge. I meldingen heter det bl.a. at mindre samfunn lettere engasjerer og bosetter flyktninger i lokale organisasjonsliv. Videre viser også tall at innvandringen og arbeidsinnvandringen står for om lag 70 pst. av befolkningsveksten i landet. Flere små kystsamfunn opplever derfor en vekst i befolkningen på grunn av dette, og det er positivt og ønskelig.

Min hjemkommune, med litt i overkant av 6 000 innbyggere, har et ønske om å være en kommune som bosetter flyktninger. Det er fordi nye, kreative impulser og nye, innovative løsninger kommer til byen når vi integrerer og bosetter folk i Vadsø. Etter anmodning fra IMDi har kommunen vedtatt å opprettholde 2012-nivået på bosetting også for 2013. Dette innebærer at denne lille kommunen i 2013 vil søke å bosette 90 nye flyktninger. Jeg mener at meldingen illustrerer litt av det arbeidet som gjøres i Vadsø kommune, nemlig at dette handler om å legge til rette for at folk skal ha en plass å være, og det handler om å legge til rette for at også vi i Vadsø kommune kan delta med vår solidaritet – lokalt, så vel som internasjonalt.

Statsråd Rigmor Aasrud [11:42:42]: Norge har en mangfoldig befolkning. Sånn har det alltid vært, helt siden staten Norge opprinnelig ble etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn. I tillegg har Norge anerkjent fem nasjonale minoriteter; grupper som var etablert i Norge allerede da vi ble et selvstendig land i 1905. Norge har altså aldri vært et homogent samfunn, men måten landet er mangfoldig på, har endret seg. Vi preges nå også av mangfold som følge av innvandring, og vi vet at Norge vil fortsette å være i endring. Vi må ta i bruk mangfoldet på en bedre måte, både det vi har hatt i hundrevis av år, og «det nye mangfoldet».

Jeg har arbeidsgiveransvar for statlig sektor. Statlig sektor er, som kjent, en stor arbeidsgiver i Norge. Statens viktigste mål er å levere gode tjenester til befolkningen og å forvalte fellesskapets midler på en fornuftig måte. Det er et mål at alle skal tilbys likeverdige offentlige tjenester uavhengig av familiebakgrunn, fødested, kjønn, funksjonsevne, religion eller seksuell orientering.

Innvandrere og barn av innvandrere utgjør 13 pst. av folketallet i Norge. Da er det helt nødvendig for oss å utnytte arbeidskraften og kompetansen innvandrerne har. Det er viktig av flere grunner. For det første skal alle i samfunnet vårt få sjansen til benytte sine ressurser og bidra i arbeids- og samfunnslivet. For det andre vet vi at kompetent arbeidskraft er – og kommer til å være – et knapphetsgode, så vi må passe på at den kompetansen vi har i landet, faktisk blir tatt i bruk.

Flere og flere innvandrere tar høyere utdanning. Virksomhetene må ikke overse deres kompetanse. Mangfoldet i befolkningen bør gjenspeiles blant arbeidstakerne. Utadrettede statlige etater som politiet, Nav og skatteetaten har blitt flinkere til å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn, sånn at de kan løse oppgavene sine på en bedre måte – til gode for oss alle.

Ulik bakgrunn og forskjellig livserfaring er viktig, og mangfold i utdanning, kompetanse og arbeidserfaring gir grunnlag for nye måter å løse oppgaver på. Dette gir bedre tjenester til hele befolkningen. Sentrale virkemidler for å fremme mangfold og bredere rekruttering er bl.a. at minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn skal kalles inn til intervju, og at innvandrere bør oppfordres til å søke ved stillingsutlysninger. Staten prøver også ut nye personalpolitiske virkemidler, bl.a. et prøveprosjekt med moderat kvotering.

Andelen med innvandrerbakgrunn i statlig tariffområde øker jamt og trutt – den var på 8,2 pst. i 2011. I hele statlig sektor er prosentsatsen noe høyere, mens vi ser at det i næringslivet er nær 13 pst. med innvandrerbakgrunn. Vi ser også at innvandrerandelen varierer kraftig mellom sektorer, fra ca. 15 pst. i utdanningssektoren til mellom 2 og 3 pst. i Forsvaret. Variasjonene skyldes ulike kvalifikasjonskrav og krav til faglig spesialisering. Samtidig kan vi bli bedre på rekruttering og personalarbeid. Engasjerte og systematiske medarbeidere og arbeid for å tiltrekke seg søkere med minoritetsbakgrunn er viktig. De virksomhetene som har kommet lengst i dette arbeidet har en egen mangfoldsstrategi, interne kartlegginger, interne måltall, lederevaluering knyttet til mangfold, omdømmebygging og omtale i stillingsannonser.

Arbeidet for å bruke innvandrernes kompetanse bedre krever også godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Jeg har derfor nylig invitert hovedsammenslutningene i statlig sektor til et samarbeid for å få fram gode tiltak. Jeg er glad for at hovedsammenslutningene er positive til å delta i dette arbeidet.

En bevisst rekrutteringspolitikk henger også sammen med arbeidet mot diskriminering. Innsats for å bekjempe alle former for diskriminering er viktig for å skape et velfungerende, trygt og rettferdig samfunn. Diskriminering hindrer folk i å delta i samfunnslivet på like fot, og samfunnet hindres i å ta hele befolkningens ressurser og talenter i bruk – det kan vi ikke ta oss råd til i framtiden.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [11:48:04]: Arbeidskraft og kompetanse har vært en gjenganger i denne debatten. Til en viss grad har Norge behov for arbeidskraft, vi har behov for kompetent arbeidskraft. Vi ser også at det i offentlig sektor er et visst behov for arbeidskraft, bl.a. i kommunene og i helsesektoren, på sykehus og i andre institusjoner. Det er behov for en viss kompetanse i disse yrkene, men det aller viktigste er selvfølgelig at folk som jobber i offentlig sektor og har med folk å gjøre, kan norsk. Mitt spørsmål til statsråden er som følger:

Hvilket krav bør stilles til utenlandske arbeidstakere som arbeider i det offentlige, når det gjelder kunnskaper i norsk?

Statsråd Rigmor Aasrud [11:48:59]: Det er viktig med gode kunnskaper for å kunne gi gode tjenester til befolkningen, men å stille opp et generelt kvalifikasjonskrav for hele statlig eller offentlig sektor, det er ikke mulig. Noen har direkte publikumskontakt og er helt avhengige av å kunne alle nyanser i det norske språket, andre har arbeidsoppgaver der det overhodet ikke er viktig å ha norskkunnskaper. Det må derfor vurderes av den enkelte arbeidsgiver i den enkelte situasjon for at vi skal kunne stille de rette kvalifikasjonskravene til den enkelte. Det er i enkelte sammenhenger viktig at vi har gode språkkunnskaper i norsk, men i mange sammenhenger er det også viktig å kunne kommunisere f.eks. på samisk med samiske brukere. Det kan også være nyttig at vi kan beherske andre språk i møte med våre nye landsmenn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anna Ljunggren (A) [11:50:11]: De siste 30 årene har Norge opplevd økt innvandring, og vi har blitt et mer mangfoldig land. Innvandringen bringer med seg nye kulturer, tradisjoner, en gang ukjente religioner, men også nye utfordringer.

Den økte innvandringen til landet har også fått betydning for arbeidet mot vold i nære relasjoner. Jeg er glad for at stortingsmeldingen også tar inn over seg denne utfordringen.

Det er viktig å huske at kvinner med innvandrer- og flyktningbakgrunn er en sammensatt gruppe. De kommer fra ulike samfunn, med ulike sosiale praksiser. Disse kvinnenes livssituasjon og posisjon i samfunnet kan gjøre dem ekstra sårbare. Deres muligheter til språkopplæring og adgang til bolig, arbeid, trygderettigheter og hjelpetjenester kan være dårligere enn for kvinner i majoritetsbefolkningen.

Risikoen for at volden får fortsette, øker ved manglende sosial integrering og i verste fall isolasjon, uten at andre kan stoppe det. Enkelte menn fra minoritetsfamilier ønsker å holde kvinnen i familien isolert for å opprettholde eller oppnå makt og kontroll. Det kan bl.a. innebære å nekte kvinnen å gå på norskkurs, eller å true med at hun vil bli sendt ut av landet. Dermed fratas kvinnen muligheten til å opprette et sosialt nettverk og skape grunnlag for en selvstendig tilværelse.

Vi vet at flertallet av dem som i dag benytter seg av krisesentrenes botilbud, er kvinner med innvandrer- og flyktningbakgrunn. I 2001 utgjorde kvinner med innvandrerbakgrunn en tredjedel av brukerne, og i 2011 var 62 pst. av brukerne kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. Men rundt en fjerdedel av kvinnene var utsatt for vold fra en etnisk norsk partner.

Økningen i andelen kvinner med innvandrerbakgrunn på krisesentrene betyr ikke at det er mer vold i familier med innvandrerbakgrunn. En forklaring kan være at en økende andel voldsutsatte kvinner i majoritetsbefolkningen har egen inntekt, god støtte fra eget sosialt nettverk og økt kunnskap om sine rettigheter. Det gjør at det er lettere for dem å forlate en voldelig partner på et tidligere tidspunkt enn før, samtidig som de har mulighet til å benytte andre botilbud enn krisesentrene.

Krisesentertilbudet er særlig viktig for voldsutsatte kvinner uten arbeidsinntekt som har svake sosiale nettverk der de ikke kan påregne støtte ved et brudd. Dette vil i mange tilfeller være situasjonen for voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn. Kvinner er spesielt utsatt for vold og overgrep både før, under og etter flukt fra krigs- eller konfliktsituasjoner. Kvinner som bor i asylmottak, kan derfor være i en særlig sårbar situasjon. Å være flyktning kan få konsekvenser for fysisk og psykisk helse. I tillegg til traumer etter opplevelser før og under flukt er tap av familie, nettverk, status, identitet og endringer i relasjoner vanlige følger. Flyktninger utgjør derfor en høyrisikogruppe for å utvikle psykiske og sosiale problemer i tillegg til andre helseplager. Eksiltilværelsen kan føre til økt vold i familien, og volden kan øke i omfang i en mottaksituasjon.

Også menn med minoritetsbakgrunn opplever vold i nære relasjoner. I 2011 hadde 48 av totalt 79 menn som oppsøkte krisesentertilbudet, utenlandsk opprinnelse. Grunnen til at de oppsøkte krisesentrene, var tvangsekteskap, barnemishandling, voldtekt, seksuell vold, menneskehandel, kidnappingsfare i forhold til barn, æresrelatert vold og frykt for frihetsberøvelse.

En del innvandrere, særlig flyktninger, har dårligere levekår enn befolkningen ellers, og en del opplever vold. Heldigvis ser vi en bedring i levekår etter at de har bodd i Norge en stund, og det er betydelig sosial mobilitet når vi ser på norskfødte med innvandrerforeldre. Likevel er det innvandrergrupper som har problemer med å få en god tilknytning til arbeidsmarkedet, og blir værende i lavinntektsgruppen. Dette gjelder spesielt flyktningfamilier med mange barn der foreldrene har svak eller ingen yrkestilknytning. Dette er utfordringer som vi må ta på alvor, og møte med ulike tiltak rettet inn mot den enkelte familie og individ.

Jeg har nå listet opp særlige utfordringer som mennesker med minoritetsbakgrunn kan stå overfor. Jeg vil imidlertid avslutte med å si følgende: Dem jeg har snakket om i dag, er sterke. De som forlater en voldelig ektemann eller voldelige foreldre for å starte et nytt liv, forlater ofte langt mer enn ektemann eller nær familie. De forlater ofte hele sitt sosiale nettverk. De går selv om de risikerer å stå helt alene, ofte uten jobb. Det krever mot og vilje. Jeg vil fra denne talerstolen si til dem som har mot til å søke hjelp til å gå og skape seg et nytt liv: Jeg har enorm respekt for dere.

Marianne Marthinsen (A) [11:55:34]: Man kan ha minst to ulike innganger til integreringsdebatten. Man kan først og fremst se problemer, se trusler mot norsk kultur, trusler mot den norske velferdsstaten, eller man kan anerkjenne at det er utfordringer, for det er det, men allikevel ha som bunnplanke at innvandring til Norge ikke bare er bra, men faktisk har vært en forutsetning for sysselsettingsvekst og sterke tall for norsk økonomi de siste årene.

Når jeg tar ordet i denne debatten, er det fordi vi akkurat nå har en annen viktig melding liggende til behandling i Stortinget, nemlig perspektivmeldingen. Dette henger nøye sammen – veldig nøye sammen. Perspektivmeldingen handler om hvordan vi skal klare å møte de utfordringene vi har – ikke primært i de første årene som ligger foran oss, men i tiårene som kommer – med å opprettholde produktivitet, opprettholde sysselsettingsvekst og finansiering av velferdsstaten.

I det bildet er det viktig å ha med seg at siden EU ble utvidet i 2004, har arbeidsinnvandringen til Norge økt kraftig. Omtrent 60 pst. av økningen i antall sysselsatte som vi har hatt siden da, har vært innvandrere, og det tilskuddet til arbeidsstyrken har bidratt til å forlenge den veldig sterke oppgangskonjunkturen som norsk økonomi har hatt. Så det at mennesker kommer til Norge for å jobbe, er ikke et problem. Arbeidskraften de tilfører, er en ressurs, og fordi vi har hatt en arbeidslivspolitikk gjennom mange år hvor vi har oppnådd at andelen som er i jobb, kanskje er den høyeste i verden, og spesielt kvinneandelen, er det begrenset tilgang på ny arbeidskraft innenfor våre egne landegrenser. Vi er derfor avhengige av folk utenfra for å dekke behovet for arbeidskraft og for å sikre fortsatt økt verdiskaping i Norge.

Så til den øvelsen som enkelte har en sterk hang til, nemlig å regne på hvem av oss som lønner seg – i det lange løp er det de færreste av oss. Men jeg mener at i det regnestykket er det verdt å ta med seg at sysselsatte innvandrere gir skatteinntekter til Norge på opp mot 30 mrd. kr årlig. Mange av dem kommer ferdig utdannet til Norge. Det sparer oss for store utgifter, og de mottar omtrent 3,8 pst. av trygdeoverføringene fra folketrygden. Så disse bidrar i sterk grad til norsk økonomi, og det har allerede vært referert til flere ganger her at andelen som tar lengre høyere utdanning, faktisk er høyere i innvandrerbefolkningen enn blant den øvrige befolkningen.

Men ja, det er utfordringer, som jeg sa innledningsvis. Selv om sysselsettingen blant innvandrere er høyere i Norge enn den er i veldig mange andre land, ligger den betydelig under gjennomsnittet for befolkningen ellers, og bak de store samletallene skjuler det seg veldig store forskjeller mellom grupper av innvandrere. Det henger sammen med utdanningsnivå, arbeidserfaring, hvor man kommer fra, og årsak til at man innvandret. Det gjør at vi må ha et tungt fokus på arbeidsrettede tiltak, hvordan vi skal sysselsette flere. Det er nøkkelen til gode liv for dem som kommer hit, men også for robustheten i norsk økonomi.

Alle har sikkert hørt utsagnet om at de norske kvinnene er verdt mer enn oljen. Sånn er det faktisk hvis man begynner å regne i kroner og øre, og fortsatt er det utrolig nok sånn at vi har debatt i Norge i 2013 om kvinners arbeidsinnsats på et sånt nivå at en minister kan få beskyldninger haglende mot seg for å slå fast noe så åpenbart som at det lønner seg at kvinner jobber. Men uansett er det ingen tvil om at kvinners inntreden har vært den viktigste enkeltårsaken til den sterke veksten norsk økonomi har hatt de siste ti årene.

Potensialet i kvinners yrkesdeltakelse er i stor grad tatt ut, og jeg er enig med dem som sier at det å lykkes med integrering, det å lykkes med sysselsetting av dem som innvandrer hit, er nøkkelen til å holde produktivitet og vekst oppe i årene som kommer. Det kommer til å bli flere innvandrere, andelen kommer antakelig til å øke. Hvor godt vi lykkes med å integrere innvandrere i arbeidslivet og tette det sysselsettingsgapet som vi ser av statistikkene i dag, vil derfor få stor betydning ikke bare for enkeltpersonene, men for Norge som helhet.

Det som gjør meg veldig optimistisk hvis vi lykkes med dette, hvis vi tar ut det potensialet som ligger i alle de menneskene som er her, og som ønsker å bidra, er at vi langt på vei har tatt inn det finansieringsgapet som vi har i offentlige finanser fram mot 2060, som perspektivmeldingen sier veldig mye om. Derfor er jeg glad for at denne meldingen legger så stor vekt på arbeid, på sysselsetting og på tiltak for å få folk i aktivitet. Det er et helt riktig fokus og et helt nødvendig fokus både for enkeltpersoner og for norsk økonomi.

Thor Erik Forsberg (A) [12:01:00]: Norge trenger arbeidskraft. Derfor er det bra for oss at så mange velger å komme til Norge for å jobbe. Noen prøver å si at dette er en trussel for den norske velferdsstaten. Realiteten er at den norske velferdsstaten er helt avhengig av den. Faktum er at uten tilgang på utenlandsk arbeidskraft ville vi hatt betydelig høyere arbeidsledighet i Norge. Bedrifter ville ikke hatt mulighet til å legge inn anbud på større kontrakter, og bedrifter ville ikke hatt tilgang på viktig nøkkelkompetanse som genererer behov for flere ansatte, som f.eks. ingeniører.

Arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste mål, ikke bare fordi velferdssamfunnet er bygd på at vi alle bidrar til fellesskapet. Like viktig er det at det er den viktigste frihetsskapende faktoren vi har. Det å ha arbeid gir oss verdien av å være til nytte og til å få en inntekt både vi og familien kan leve av, og arbeidsplassen er en viktig sosial arena for oss. Der møter vi andre mennesker, der får vi venner, og der bryr vi oss om hverandre.

Derfor er det også svært viktig at vi har et arbeidsliv med rom for ulike mennesker med ulike ferdigheter og ressurser. Arbeidsplassen er vår viktigste inkluderingsarena. Det er viktig for innvandrere og flyktninger å delta i arbeidslivet. Der lærer de og erfarer norsk kultur på en helt annen måte enn de gjør i klasserommet på introduksjonsprogrammet. Praktisk arbeidsnorsk lærer du på arbeidsplassen.

Arbeid er den viktigste veien til integrering i det norske samfunnet. Da må den veien også være tilgjengelig for kvinnene. Så vel polske som somaliske kvinner deltar mindre i arbeidslivet enn norsk kvinner. Utdannelse og språk er sammen med holdninger viktige forklaringer. Derfor må vi ha en bevisst tilnærming til dette. Jobbsjansen og andre lignende tiltak er helt nødvendig for å inkludere også disse kvinnene i det norske samfunnet. Og nok en gang: Dette er ikke veldedighet. Det er solidaritet i praksis, det er frihetskamp, og ikke minst er det bra for det norske samfunnet, som trenger flere som bidrar til å styrke velferdssamfunnet vårt.

Det er et paradoks at samtidig som norske bedrifter roper etter arbeidskraft, leser vi til stadighet i avisene at velutdannede, arbeidsvillige, sunne og friske mennesker som vil og kan jobbe, ikke slipper til kun fordi de heter Hammed eller Nala. Og vi må innse at også mennesker fra andre land har kompetanse, utdannelse og ferdigheter som har stor verdi, som vi skal anerkjenne og benytte oss av.

Politikken kan gjøre mye. Staten må gå foran som et godt eksempel og om nødvendig ta i bruk sterke virkemidler for å bryte ned disse fordommene. For det er nettopp det det er, fordommer hos etnisk norske, som ender opp med ikke å slippe folk til og ikke gi dem muligheten til bidra ut fra sine forutsetninger. Som samfunn har vi et felles ansvar for å gi alle mennesker muligheter.

Vi vet at mange med minoritetsbakgrunn kan være sårbare for å bli utnyttet i arbeidslivet. Det skal lønne seg å jobbe. Derfor er det avgjørende at vi lykkes i kampen for å sikre respekten for ærlig hardt arbeid og mot sosial dumping. Etter to handlingsplaner for å bekjempe sosial dumping jobber vi nå med en tredje. Det handler om å sikre en inntekt man kan leve av, og at vi skal ha et arbeidsliv som ikke er helsefarlig.

Jeg må innrømme at jeg sjelden bruker begrepet «innvandrer». Når man har vandret fra Mogadishu eller Warszawa til Norge for å delta i vårt samfunn, er vi vel kanskje alle medvandrere i livet. Integreringspolitikken har som mål å ta alle menneskelige ressurser i bruk. Med dette legger vi grunnlaget for at enda flere kan bidra.

Marianne Aasen (A) [12:04:56]: Norge er til enhver tid de menneskene som bor i dette landet. At alle opplever at de er en del av denne nasjonen – en del av sitt lokalsamfunn – er i seg selv en svært viktig verdi for oss som samfunn. Det handler om verdighet, rettferdighet og toleranse.

Men det handler også om at vi har bruk for alle i Norge, og alle har noe å bidra med. Som representanten Marianne Marthinsen pekte på, hadde ikke den økonomiske veksten vi ser og har sett de siste årene i Norge, vært mulig, hadde vi ikke hatt den arbeidsinnvandringen vi har, og alle de menneskene som bor her nå.

Nøkkelen til å få til denne integreringen handler om at vi snakker samme språk, at man behersker norsk. Da kan man delta i samfunnet på alle måter – arbeidsliv, utdanning, kulturliv, nærmiljø, idrett osv. Da blir man en del av det store vi.

«Utdanning er et av de viktigste virkemidlene for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet», står det i innstillingen. Utdanning er nøkkelen til arbeid, selvstendighet og også personlig utvikling. Utdanning i Norge blir krevende uten ferdigheter i norsk. Derfor er man i denne innstillingen opptatt av mange ting som handler om norsk. Norskutvikling i barnehagene er svært viktig selvfølgelig. Gratis kjernetid er et riktig virkemiddel. Og det er mange andre tiltak i barnehagene som er av vesentlig betydning.

Men obs.! Jeg har lyst til å peke på en utfordring vi nå ser, og det er at det er mange i barnehagene som er ufaglærte. Det er også en del ufaglærte som ikke har norsk som sitt morsmål. Uten påfyll av kompetanse for disse kan det være en fare for at man legger veldig stort ansvar på barnehagene, som ikke klarer å levere til skolene. Det finnes barnehager i min kommune – jeg bor i Asker, som er en kommune hvor det ikke er så veldig mange innvandrere – hvor 90 pst. av barna har en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det er i utgangspunktet ikke et problem, særlig ikke hvis de snakker veldig mange forskjellige språk, for da blir norsk fellesspråket. Men det er et problem når flertallet av dem som jobber der, ikke er etnisk norske og ikke har kompetanse. Det er uheldig, for da er ikke barna forberedt til å begynne på skolen, hvor de må beherske norsk. Manglende norskkunnskaper er en av hovedutfordringene ved at man ikke når de resultatene vi ønsker i norsk skole.

Men også mange nyankomne barn av foreldre som kommer til Norge for jobb, enten de er fra Portugal eller Polen, kommer rett inn i norsk skole og kan ikke ett ord norsk, på samme måten som barn av dem som har fått innvilget asyl, kommer rett inn i skolen uten å kunne ett ord norsk. Jeg har vært på skoler i Distrikts-Norge hvor man har ekstraundervisning i tysk, nederlandsk og somali. Det er helt vanlig på en del skoler i Norge i små kommuner med små ressurser. Jeg ber om at kommunalkomiteen merker seg de økonomiske utfordringene de skolene står overfor hvis de skal klare å gi et godt språktilbud.

Mange av dem som er arbeidssøkere i Norge, har også problemer knyttet nettopp til norsk språk. De som er registrerte ledige, får ikke jobb fordi de ikke kan norsk godt nok. De mangler norskkunnskaper. Jeg mener rent generelt at voksenopplæringen får altfor liten oppmerksomhet i hele utdanningsdebatten. Vi er veldig opptatt av grunnskolen, men det er mange som trenger kompetansepåfyll som voksne. Dette er synd, for det er svært mange voksne som vil lære språk og andre ferdigheter, men systemene er ikke godt nok satt opp til å hjelpe alle.

Derfor er jeg glad for at flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, viser til et forslag fra Utdanningsforbundet om en gjennomgang av hele voksenopplæringen. For hva skjer etter at introduksjonsprogrammet er gjennomført? Klarer vi å bygge en bro inn i arbeidslivet for alle? Er det tydelig nok hvilke rettigheter det er for voksne når det gjelder voksenopplæring etter opplæringsloven? Og klarer vi de forskjellige utfordringene, bl.a. den ene som går ut på å gi formell utdanning kombinert med språk, fordi det er folk som trenger fagutdanning eller studiekompetanse som ikke har det, mens andre har formell utdanning på plass og trenger bare språkopplæring? Gir vi de gode tilbudene? Jeg er ikke sikker.

Vi har en del utfordringer på arbeidsmarkedet og når det gjelder språk:

• Vi må være flinkere til godkjenning av tidligere utdanning fra andre land.

• Vi må verdsette realkompetanse.

• Vi må ha lavterskeltilbud når det gjelder å kurses i norsk, altså kurses i språk.

• Språk må i større grad komme inn som et kompetansehevende tilbud til dem som går på jobbsøkerkurs.

Vi får til integreringen i Norge svært bra, mye bedre enn i mange andre land, men vi har fortsatt en jobb å gjøre. Særlig innen språkopplæring tror jeg det er behov for ytterligere tiltak.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:10:22]: Utfordringene når det gjelder helsesituasjonen for innvandrere favner bredt. Innvandrerbefolkninga i Norge er ingen homogen gruppe. Det dreier seg om ulike mennesker som av forskjellige årsaker har kommet til Norge: flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente. Dette innebærer også noen utfordringer for helsetjenesten, som vi må ta på alvor.

Meld. St. 6 for 2012–2013 «En helhetlig integreringspolitikk – Mangfold og fellesskap» ble lagt fram høsten 2012. Det er en viktig melding og et viktig dokument for dem som har kommet hit fra andre land, for samfunnet og for oss alle som er opptatt av et samfunn som gir like muligheter og en likeverdig helsetjeneste.

De fem største innvandrergruppene i Norge i dag er fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia og Irak. Flesteparten av innvandrerne kommer fra EØS-land og europeiske land utenfor EU. 44 pst. av alle innvandrerne kommer fra Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika.

Det finnes god kunnskap om helsesituasjonen blant enkelte innvandrergrupper med lang botid i Norge. Vi har mer mangelfull kunnskap om innvandrere med kortere botid. Særlig gjelder dette innvandrere fra vestlige land – til tross for at de utgjør over halvparten av innvandrerbefolkninga.

En undersøkelse fra 2005/2006 om helse og levekår blant grupper av innvandrere viste at det er en økt hyppighet av diabetes type 2 og høyere forekomst av psykiske lidelser blant noen av de undersøkte gruppene. I enkelte innvandrergrupper er det også betydelige kjønnsforskjeller knyttet til helse. Slike funn er det viktig å ta på alvor for helsetjenesten og prøve å gjøre noe med.

Reell tilgang til helse- og omsorgstjenester er viktig. Juridisk rett til helsehjelp er ikke ensbetydende med reell tilgang til helse- og omsorgstjenester. Det finnes mange ulike barrierer, f.eks. økonomiske, organisatoriske og språklige, som kan begrense den reelle tilgangen til helse- og omsorgstjenester. Kvaliteten på tjenestene vil også påvirke behandlingsutfall og hvordan personer kan nyttiggjøre seg helse- og omsorgstjenestene.

Migrasjonsprosesser kan ofte innebære psykisk belastning. Hendelser – før, under og etter migrasjon – kan være belastende og i noen tilfeller traumatiske. Hvert menneskes erfaringer er individuelle erfaringer. Migrasjon medfører utfordringer i møtet med et nytt samfunn, nytt språk, nytt klima, nytt levesett og nye normer. Hvordan personer opplever og mestrer dette varierer. Derfor er det store variasjoner mellom enkeltpersoner og grupper når det gjelder konsekvensene av migrasjon for helse.

Det kan være mange årsaker til at pasienter og brukere med innvandrerbakgrunn ikke mottar eller opplever å motta likeverdige helse- og omsorgstjenester. Dette kan føre til at pasienten og brukeren opplever seg forskjellsbehandlet og diskriminert – et problem som denne meldinga også dreier seg om.

Jeg vil nevne noen punkter som viser hva regjeringa har gjort og vil gjøre på dette området. Den vil

• bidra til likeverdig helse- og omsorgstjenester, bl.a. gjennom bedre tilrettelagt informasjon

• legge fram en melding til Stortinget om folkehelse våren 2013, som bl.a. skal ha bred omtale av innvandreres særskilte helseutfordringer, og i tilknytning til meldinga kommer også en nasjonal strategi om innvandrerhelse i 2013

• videreføre folkehelseprosjektene i Groruddalssatsinga, som i stor grad retter seg mot innvandrerbefolkninga

• at tilskudd til NAKMI, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse skal styrkes ytterligere, og inneværende år har de driftsmidler på totalt 8 mill. kr

• starte opp en egen satsing for å kvalifisere flere med innvandrerbakgrunn til fagutdanning innen helsefag

• forbedre kunnskapsgrunnlaget om innvandreres helse og deres bruk av helsetjenester

• ha bedre tilrettelagte tjenester på Internett for innvandrerbefolkninga.

Vi har mange utfordringer på helsefeltet – også for innvandrerbefolkninga. Men folk som har kommet hit til Norge, har også kulturelt betingede helsefordeler. Mange har et sunnere kosthold, med mye frukt og grønnsaker, færre bruker tobakk eller rusmidler. Dette er positivt, sett fra et folkehelseperspektiv.

Jeg vil også understreke hvordan arbeidstakere med innvandrerbakgrunn gjør en uvurderlig og fantastisk jobb i pleie-, helse- og omsorgssektoren. Det hører også med til bildet når vi snakker om helse og integrering.

Til slutt: Det å leve i et mangfoldig samfunn er en positiv utfordring – også for helsa vår – gjennom at vi møter mennesker som representerer noe annet enn det vi kjenner fra før. Det tror jeg er bra for oss alle i dette landet.

Aksel Hagen (SV) [12:15:39]: Det er et tankekors at betegnelsen «rasisme» virker ikke-eksisterende i norsk innvandringsdebatt, uttalte professor Jon Rogstad ved Fafo for noen uker siden. NRK fulgte opp saken, og jeg tok litt sjølkritikk – jeg sa meg i hvert fall enig i dilemmaet, nemlig at våre meningsmotstandere i innvandringsdebatten fort inntar offerrollen hvis vi bruker det ordet, og dermed blir det kontraproduktivt for oss. Men det fører også samtidig til at de som føler at de blir utsatt for rasisme, ikke får den støtten som de syns de absolutt fortjener.

For å ha sagt det: Det var vel ikke så overraskende at Morten Ørsal Johansen, i det samme NRK-intervjuet sa at Fremskrittspartiet ikke savner det ordet.

Jeg er glad for at meldinga tør å bruke rasismebegrepet – om enn noe forsiktig – i kapittel 9, Diskriminering. For eksempel kunne nok den studien som Institutt for samfunnsforskning – ved Midtbøen og Rogstad – gjorde i fjor, om diskriminering på arbeidsmarkedet, også vært omtalt som rasisme på arbeidsmarkedet, hvis vi tar utgangspunkt i definisjonen som står i meldinga:

«(...) etniske grupper som har bestemte egenskaper, og at disse egenskapene legitimerer forskjellsbehandling.»

Denne studien viser nemlig at med et utenlandskklingende navn, sank sjansene for å bli kalt inn til et jobbintervju med 16 pst. for kvinner og 37 pst. for menn.

Den samme diskrimineringa – eller kanskje vi skal si rasistisk begrunnede forskjellsbehandlinga – finner vi også på boligmarkedet og sannsynligvis også i en rekke andre institusjoner, f.eks. i sikkerhetskontroller, hos dørvakter osv. Derfor er det så bra at meldinga tar tak i dette og viser at her er det handlingsplaner som vi skal følge. Som New Public Management-motstander må jeg også si meg enig i – selv om det er litt tungt – at det er viktig å se at de arbeidsgivere som nå har blitt pålagt en aktivitets- og rapporteringsplikt om diskriminering, sier at dette virkelig har hatt betydning for hvordan de har tatt tak i den problematikken. Det er bra.

Litt om det vi har diskutert om rett og plikt. Nordens Klippe avd. 53 i Norsk Arbeidsmandsforbund har jo en vakker fane med tittelen: Gjør din plikt – krev din rett. Den problematikken syns jeg i særlig god grad blir diskutert i kapitlet om statsborgerskap. Jeg er helt i det meldinga sier her, at det er et mål at flest mulig skal ha statsborgerskap, men det er også et virkemiddel i integreringspolitikken. Jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg tror at et moderne samfunn på sikt absolutt bør holde seg med dobbelt statsborgerskap. Det kler et moderne samfunn, og det er hensiktsmessig i et moderne samfunn.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:19:04]: Denne debatten har vist tydelege skiljelinjer. Skiljelinjene går – i likskap med liknande debattar tidlegare – mellom Framstegspartiet på den eine sida og resten av dei politiske partia på den andre sida.

Fleirtalet prøver å skape eit inntrykk av at innvandring berre er positivt. Det er sjølvsagt naivt. Vi hadde i fjor ei innvandring på 50 000 – størstedelen av dette var arbeidsinnvandring. Det er klart at det skaper ein del utfordringar som man ikkje kan feie under teppet.

Representanten Håkon Haugli var indignert på grunn av at Framstegspartiet ikkje hadde vore med på ein merknad. Eg kan lese den merknaden:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser på innvandring og mangfold som en styrke for det norske samfunnet.»

Det er ingen tvil om at delar av innvandringa, arbeidsinnvandringa til Noreg, har vore positiv. Vi har hatt ein langvarig høgkonjunktur utan at dette har skapt verken løns- eller prispress, og heller ikkje pressa renta oppover. Men det å gå ut og seie at dette berre er positivt, uavhengig av kor mange vi tar inn – om vi tar inn 50 000, 100 000, 500 000, så er det berre positivt – det meiner eg er naivt av fleirtalet. Derfor står altså Framstegspartiet utanfor den merknaden.

Innvandring skaper utfordringar, både kulturelt og i forhold til kriminalitet for enkelte grupper, og arbeidsinnvandring har også skapt større utfordringar for norsk ungdom med å komme inn på arbeidsmarknaden. Det var også noko som LO og NHO tok opp for nokre veker sidan.

Representanten Aksel Hagen hadde også nokre ytringar overfor Framstegspartiet, og han uttrykte vel noko liknande som at han var glad han ikkje representerte Framstegspartiet og Framstegspartiet sitt negative syn, som han kalla det. Eg kan vel roe representanten Aksel Hagen med at den gleda absolutt er gjensidig.

Eg synest at SV og Aksel Hagen med interesse også kunne besøkt SVs finske og danske søsterparti, som har ein integreringspolitikk som ligg nært opp til det som Framstegspartiet står for. Framstegspartiet står altså ikkje åleine om sin integreringspolitikk og si kritiske haldning til enkelte verknader av innvandring, så eg vil tilrå representanten Aksel Hagen å ta ein studietur til Finland og Danmark.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:22:34]: Det ble spurt om det ikke var slitsomt å være FrP-er og å være skeptisk. Nei, det er ikke slitsomt å være skeptisk for å få til en forbedring. Det er først slitsomt å være skeptisk hvis den forbedringen uteblir.

Det refereres til mye rart når det gjelder rapporter som viser om innvandring er nødvendig eller ikke, bærekraftig eller ikke og lønnsomt eller ikke. Mange viser til gode rapporter som har sitt grunnlag. Noen mener at sysselsettingen er høy blant innvandrere, noen sier at den er lav, og jeg tror det er litt forskjellige utgangspunkt som brukes. Statistikk er rart. Det hadde vært moro om en tverrpolitisk kunne sette seg ned og se på grunnlaget for forskjellig statistikk. Kanskje kunne en da blitt enig om det som er et mer riktig grunnlag. At det ville styrke debatten, er det ingen tvil om, men det det vil styrke, er integreringen i Norge. Så ville vi slippe å stå her og diskutere grunnlag og detaljer som egentlig ikke gjør at integreringen blir noe som helst bedre.

Det blir sagt fra flere her at vi trenger arbeidskraft i Norge. Ja, vi trenger kanskje arbeidskraft, og til tider trenger vi kompetent arbeidskraft. Men hvis vi har så stort behov for arbeidskraft, hvorfor er da arbeidsledigheten så stor blant innvandrere, og hvorfor er de overrepresentert på trygdestatistikken? Det er lov å stille spørsmålene, og det er lov å se litt annerledes på det enn det enkelte andre gjør.

Så har vi blitt kritisert fordi vi har mange forslag som gjelder kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse er en problemstilling som er viktig å ta opp, ikke minst med hensyn til det integreringsmessige. Jeg vil bare helt til slutt få lov til å referere til Ayaan Hirsi Ali. Hun er forfatter, eksmuslim og tidligere parlamentariker i Nederland. Hun sier at mange tusen kvinner i Europa blir omskåret – mange tusen blir omskåret. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er viktig å fokusere på denne problemstillingen. Det er viktig å sette inn tiltak som gjør at dette blir oppdaget, og det er viktig å straffe dem som foretar dette, for å få slutt på denne forferdelige torturen mot unge kvinner.

Helt til slutt vil jeg faktisk gi litt ros til en representant fra Arbeiderpartiet, representanten Ljunggren. Hun hadde et meget godt innlegg som fokuserte på en del tydelige problemstillinger og utfordringer vi har, og jeg håper virkelig at hun jobber videre med å få de problemstillingene i fokus.

Trond Helleland (H) [12:25:59]: Det går an å se innvandring og spesielt arbeidsinnvandring på to måter, enten som et problem eller som en mulighet. Høyre ser det som en mulighet for at Norge skal kunne vokse, og for at Norge skal kunne skaffe seg inntekter og ha folk til å utføre de jobbene som trengs.

Vi i kommunalkomiteen har vært på ganske mange reiser i det ganske land, i alle landets fylker, og overalt der vi kommer, ser vi at uten arbeidsinnvandrere hadde fiskeriindustrien, industrien og andre næringsgrener stoppet helt opp. Man er helt avhengig av den arbeidskraften i store deler av landet.

Det har vært nevnt flere rapporter her i dag, men det kommer en spennende rapport som skal offentliggjøres nå i dag i avisen Utrop, som et seriøst analysebyrå har gjort. Den viser at i fjor hadde vi 28 mrd. kr i skatteinntekter fra folk med en annen bakgrunn enn den rent norske. Velferdsbudsjettet til den samme gruppen er på 18 mrd. kr. Det er 4 pst. av det totale velferdsbudsjettet. Så kanskje er det god butikk å ha arbeidsinnvandrere i Norge. Høyre mener i hvert fall at det er god butikk å ha arbeidsinnvandrere med høy kompetanse, og derfor har vår hovedvinkling i denne debatten vært at vi ønsker flere med høy kompetanse, også fra land utenfor EØS-området.

Til slutt vil jeg bare ta en gjennomgang av de forslagene Venstre har fremmet, og si hva Høyre skal støtte der. Vi vil støtte forslag nr. 29, forslag nr. 30 og forslag nr. 31.

Takk for en grei debatt. Jeg synes det har vært nyttig å få en gjennomgang av integreringspolitikken. Jeg er enig i at det kanskje kunne ha vært mer konkret og flere tiltak fra regjeringens side, særlig fordi vi har ventet på integreringsmeldingen nå i ganske lang tid. Men det er jo aldri for sent, og det kan komme nye muligheter for denne eller neste regjering.

Kjersti Toppe (Sp) [12:28:33]: I stortingsmeldinga «En helhetlig integreringspolitikk – Mangfold og fellesskap» blir det slått fast at Noreg ikkje skal utvikla seg til eit samfunn kor personar med innvandrarbakgrunn har dårlegare levekår og i mindre grad deltar i samfunnsfellesskapet enn resten av befolkninga. Ei god og trygg helse- og omsorgsteneste skal bidra til betre helse og til å førebyggja sjukdom i heile befolkninga. Sjølv om helsetilstanden i den norske befolkninga er god, har vi tydelege sosiale helseforskjellar. Grunnleggande faktorar som økonomi, oppvekstvilkår, fråfall frå utdanning, svak tilknyting til arbeidslivet og dårleg bumiljø er risikofaktorar for dårleg helse.

Vi veit at innvandrarar er overrepresenterte i låginntektsgrupper og har gjennomsnittleg lågare sysselsetjing. Ein relativt stor del har inga eller lita utdanning. Det er riktig, slik meldinga fokuserer på, at innvandrarar sin helsesituasjon må sjåast i lys av dette. Ein må òg fokusera på at nokre sjukdommar og lidingar er meir utbreidde i enkelte innvandrargrupper. Fleire undersøkingar har vist at innvandrarar med låg og middels inntekt er lite fysisk aktive. Vi veit at enkelte grupper innvandrarar har dårlegare psykisk helse enn befolkninga elles.

Helsetenesta i Noreg må forbetrast, meiner eg, slik at ein i større grad får kompetanse om innvandrarar sine spesielle helseutfordringar og auka kulturell forståing, slik at innvandrarar, som andre, får eit tilpassa tilbod. Rett bruk av tolk er ei viktig side av dette, då det er kjent at fleire tenesteytarar i offentleg sektor ikkje bruker kvalifisert tolk. Det er uakseptabelt at barn gjerne blir brukte som tolk, og det er ofte svært problematisk at nære familiemedlemer blir brukte som tolk, spesielt i situasjonar der ein f.eks. kan mistenkja vald i nære relasjonar.

Betre helse skapar ein ikkje av betre helsetenester. Det viktigaste for å sikra betre helse blant innvandrarar er å ta tak i grunnleggjande faktorar, som nettopp økonomi, oppvekstvilkår og arbeids- og bumiljø.

Vi veit at regjeringa i april skal leggja fram ei folkehelsemelding. Med den skal vi sikra at det førebyggjande helsearbeidet blir prioritert. Det er særleg viktig å nå grupper med særleg risiko for å få helseproblem. Då må vi bruka helsestasjonar, skulehelsetenesta, fastlegar, kommunepsykologar og nye tiltak, som frisklivssentralar, som er lågterskeltiltak, som sikrar oppfølging retta mot innvandrarar generelt og kvinner spesielt. Vi får òg ein nasjonal strategi om innvandrarars helse, som eg ønskjer velkommen. Det er òg viktig at vi klarer å rekruttera fleire med innvandrarbakgrunn til helse- og omsorgssektoren.

Til slutt nokre setningar om svømmeundervisning i skulen. Det er utruleg viktig at vi får eit betre tilbod. Vi veit at det er altfor mange tragiske drukningsulukker blant barn med innvandrarbakgrunn. Vi må få til ei satsing der.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:31:56]: Først en liten kommentar til representanten Helleland, som snakket om det seriøse analysebyrået NyAnalyse. Jeg vil bare minne om at de hadde utelatt 17 mrd. kr i velferdsutgifter. Men det kan vi komme tilbake til en annen gang.

Veksten i folkemengden i Norge øker kraftig. Veksten var på 1,3 pst. i fjor. Det er 65 400 personer. Det er en rekordvekst. Man skal helt tilbake til 1920 for å slå det. Det sier litt om hvilke utfordringer og endringer det norske samfunnet går inn i.

Jeg må si jeg synes det er interessant å høre på Arbeiderpartiets representanter. Det som sies fra denne talerstolen, minner meg om Orwells nytale. Det heter ikke «innvandrere» lenger – det heter «medvandrere». Å, nei, du må ikke si «annen generasjons innvandrere» – det heter «første generasjons nordmenn». Etter hvert blir vel utgifter til inntekter og utfordringer til fordeler, og segregering blir egentlig til integrering. Det er mange nye, flotte ord som blir brukt fra denne talerstolen for å markere hvor flott alt går. Jeg kunne ønske det var så vel, men dessverre er det faktisk ikke slik.

Integrering betyr at man skal prøve å få til noe som skal fungere sammen. Da kan man ikke begynne å snakke om arbeidsinnvandring og hvordan en sveitsisk sivilingeniør gjør det i Nordsjøen, for det har altså ingenting med saken å gjøre. Det som er utfordringen, som alle vet – og man bør si det man vet, i stedet for å snakke om andre ting – gjelder kultur, utdanning og arbeid, og å få dette til å fungere i det norske samfunnet. Da må man respektere de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet. Det er det faktisk mange som ikke gjør. Da burde vi være enige om hva som er de grunnleggende verdiene, som jeg har nevnt fra denne talerstolen mange ganger: Likeverd, likestilling, ytringsfrihet, toleranse og ikke minst religiøs og seksuell frihet – frihet til å gifte seg med hvem man vil, frihet fra ikke å måtte gifte seg arrangert, slik 15 pst. av all innvandring er i dag, nemlig arrangerte ekteskap ved henteekteskap. Selvfølgelig er tvangsekteskap ingenting annet. Hvis man fikk en statsråd fra SV til å si at man vil forby tvangsekteskap, etablerte ekteskap, henteekteskap, kunne man langt på vei fått til mye når det gjelder integrering. Det aller beste ville jo vært om noen fra f.eks. Pakistan eller Somalia kunne giftet seg med noen etniske nordmenn. Men det skjer jo ikke. Så mye ønsker de ikke å integrere. Nei, de bor segregert, gifter seg segregert og lever segregert. Man driver med Orwellsk nytale og later som at alt fungerer i beste velgående, bare man er snille nok og gir nok ytelser til dem som kommer. Det er dessverre feil. Jeg skulle gjerne snakket i 20 minutter til, men så mye tid har jeg ikke.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [12:35:08]: La meg starte med å ønske Fremskrittspartiet lykke til med debatten om felles ekteskapslov på neste landsmøte, som nettopp handler om retten til å få lov til å gifte seg med hvem man vil, og som handler om utviklinga norsk kultur har gjennomgått.

Forsøket på å være nyansert fra Fremskrittspartiets side varte i nøyaktig fem minutter med representanten Ørsal Johansens første fem. Deretter gikk det nedover. Men jeg har lyst til å understreke at hovedbildet etter denne debatten likevel er bred oppslutning om det som er hovedlinjene. Utgangspunktet for å lykkes er det beste, for det er nemlig at de aller fleste er enige om at det er bra for dette landet at det blir stadig mer mangfold, at vi har innvandring, og at vi er et flerkulturelt land. Det er nemlig bud nr. 1 hvis vi har tenkt å lykkes i integreringspolitikken. Hvis man derimot inntar det motsatte standpunktet, som Fremskrittspartiet gjør i disse debattene, er sjansen for å mislykkes tilsvarende stor.

Jeg har også lyst til å si at Fremskrittspartiet er veldig opphengt i kultur. Man er veldig opphengt i norsk kultur, særlig sistnevnte taler, som forsvant ut av salen så fort han kunne, men som har reist en debatt om akkurat det. Det er i stor grad nytale, for mye av det handler nettopp om klasse. Klassebegrepet er i stor grad gått ut av det norske språk, men det er absolutt verdt å snakke om. Når det dreier seg om mennesker som kommer til Norge, spiller klasse en veldig stor rolle for hvor man havner og hvor godt man lykkes. Det som er helt grunnleggende for oss, er sosial utjevning. Den rød-grønne regjeringas helt overordnede politikk er inkludering i arbeidslivet for kvinner og menn. Det er å sørge for sosial mobilitet. Det er å sørge for utdanning til alle, at ulike barn skal lykkes og kunne bidra til samfunnet med sine evner. Da er det også viktig å ha en offensiv politikk for områdeløft. Den områdesatsinga som vi har fått til i Norge, har vært uvurderlig – satsinga på gratis kjernetid i barnehagene. Vi skal nå gå videre – med SFO/aktivitetsskole på Mortensrud i Oslo. Det blir veldig spennende. Det handler om det samme, nemlig å inkludere barn. Det handler om sosial mobilitet. Vi ser at sosial mobilitet i Norge faktisk er langt større her enn det er i USA, som er forrige talers drømmeland. Vi klarer å realisere den amerikanske drømmen i mye større grad enn amerikanerne greier i USA. Det skal vi være stolte av, men det er ikke noe som kommer av seg sjøl. Det kommer bare ved offensiv poltikk for omfordeling, ved å forstå at det spiller en rolle hva slags bakgrunn man har, hva slags utdanningsnivå man har, og at man ikke bare kan peke på enkeltmennesket og si: Du må skjerpe deg. Du må ta deg sammen. Du må delta mer. – Men det forutsetter at også fellesskapet er villig til å tilrettelegge. Det er kun i samspillet mellom den enkeltes vilje til å bidra og samfunnets tilrettelegging for at den enkelte skal kunne bidra, at vi klarer å lykkes.

Presidenten: Aksel Hagen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Aksel Hagen (SV) [12:38:21]: Jeg har to gode råd til Fremskrittspartiet. For det første bør de lytte til hva som blir sagt av Høyres Trond Helleland. Han reflekterer over arbeidsinnvandringsbegrepet og ikke minst de mulighetene som ligger i god arbeidsinnvandring.

For det andre bør Fremskrittspartiet lese debatten nøye og høre nøyere etter på hva som er blitt sagt i denne debatten. Meldinga vi diskuterer i dag, sier jo at det er noen utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Meldinga sier videre at det må vi gjøre noe med. Det er nettopp det som ligger i meldinga. En kan da ikke si at vi ikke ser at det er utfordringer der ute.

Så litt til lønnsomhetsproblematikken. Jeg syns det er veldig morsomt at det vises til en SSB-rapport. Den viste jo først og fremst at folk ikke lønner seg. I går hørte vi at Siv Jensen vil bruke milliarder mer på sjukehus, veg og jernbane og øke det private forbruket. Da blir jo dette regnestykket enda verre for Fremskrittspartiets del, for da ville jo alle lønne seg enda mindre enn vi gjør i dag, ved at vi ville bruke av det såkalte oljefondet.

Lise Christoffersen (A) [12:39:41]: Det har vært en lang og spennende debatt. Jeg har bare noen få kommentarer helt på tampen.

Representanten Hagesæter sa at det er en tydelig skillelinje i denne debatten – alle de andre mot Fremskrittspartiet. Det er en analyse jeg deler fullt ut, sånn er det – og jeg sier: Heldigvis er det sånn at Fremskrittspartiet blir stående isolert med sine holdninger, som jeg synes, hørt framført fra talerstolen her i dag, ikke taler til Fremskrittspartiets fordel. Det tyder på at Fremskrittspartiet henger litt igjen i en gammelmodig, lite framtidsrettet måte å tenke på, og som heller ikke har særlig gjenklang i den norske befolkningen.

Verden globaliseres og vi globaliseres med den, men Fremskrittspartiet har på en måte ikke kommet dit ennå, det synes jeg mange av innleggene bærer tydelig preg av.

Fremskrittspartiet sier at vi glorifiserer – nei, vi gjør ikke det. I flere innlegg har vi tatt opp viktige utfordringer, men samtidig skal vi ikke la de viktige utfordringene overskygge mulighetene som finnes, og de positive resultatene som er.

Statistisk sentralbyrå – og forskerne der er noen av våre beste på statistikk – sier bl.a. at de som roper på en helt ny integreringspolitikk, må tenke seg om en gang til og ikke sette bort verktøykassa, men bare finjustere noen av verktøyene. Det er jo det vi diskuterer her i dag.

Så har jeg også en kommentar til Trine Skei Grande som mener at meldingen er preget av idétørke. Jeg tror det er en avsporing å mene at tiltak for en enda bedre integrering skal klekkes ut i et departement. Som Statistisk sentralbyrå også påpeker: Alle bor i en kommune, det er der vi lever – det er der vi går på skole, det er der vi jobber, det er der vi deltar i idrett, besøker venner, mv. Trine Skei Grande sa selv i sitt innlegg at det er mange små kommuner som gjør en bra jobb. Ja, faktisk er det sånn at bygdeinnvandreren er bedre integrert enn byinnvandreren. Da synes jeg at vi skal la den kreativiteten blomstre ute.

Trine Skei Grande viste til kreativiteten i den forrige regjeringen med innføring av introduksjonsprogrammet – men det var etter at hovedansvarlig i den forrige regjeringen bl.a. hadde vært i Drammen på besøk og lært av det lokale initiativet vi hadde tatt der, til å bygge opp vårt eget introduksjonsprogram. Vi var allerede i gang, dels for egne penger og dels for statlige penger. Jeg tror det er der nøkkelen ligger. Det er i lokalsamfunnet folk lever livet sitt. Staten må legge rammene til rette, så må kreativiteten blomstre der ute hvor menneskene møtes.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:43:00]: Det var ikke lange tiden.

Statsråd Aasrud mener at man ikke skal mene noe som helst om utenlandske ansatte i offentlig sektor og deres språkkunnskaper. Det må jeg si er noe spesielt og ikke minst utrolig passivt.

Statsråden mener at barnehageassistenten fra et annet land ikke trenger å kunne godt nok norsk til å kunne fortelle foreldrene i barnehagen om barnets hverdag. Spørsmålet mitt er også: Bør ikke fastlegen fra et annet land kunne forstå norsk når en eldre person som bare kan norsk, skal fortelle om sine lidelser – og føle seg ivaretatt og forstått? Bør ikke saksbehandleren i Nav som kommer fra et annet land, kunne skrive vedtak på norsk til sine klienter i et forståelig brev? Er det ikke sånn at rengjøreren på et sykehus skal kunne gjøre seg forstått når noen kommer og spør om veien, eller at man klarer å lese veiledningen om hvordan man skal utføre sitt eget arbeid?

Trine Skei Grande (V) [12:44:13]: Til det å bli integrert, høre til fellesskapet og å si noe om felles verdier, må jeg si: Den jeg har mest lyst til å integrere – gi et ordentlig integrasjonsprogram – i denne debatten, er nok representanten Tybring-Gjedde. Han hadde hatt godt av å bli litt mer integrert i det fellesskapet som vi andre føler at vi har. Jeg vil gjerne bidra til det.

Jeg tror det er viktig å innse at man må ta noen statlige grep for å få gjort de gode tingene. Det er det vi har gjort i de elleve forslagene vi har lagt fram her i dag.

Det er greit at representanten Christoffersen innrømmer at det egentlig ikke ligger inne noen forslag i denne stortingsmeldinga fra regjeringas side, men jeg tror at vi må korrigere og utvikle de virkemidlene vi har. Mye av det går på språk, mye av det går på tilskudd, mye av det går på skolene våre – at de faktisk får mulighet til å gjøre den gode jobben som man trenger å gjøre. For Ørsal Johansen har rett i én ting: Det hjelper ikke å få barn i barnehagen hvis de som jobber i barnehagen, ikke snakker godt nok norsk. Det hjelper ikke på språkundervisningen. I f.eks. Oslo jobber man kjempehardt akkurat med det. Sjøl om man ikke kan veldig godt norsk fra dag én, er det veldig viktig at man lærer barn at det heter å gå på do – ikke gå i do. Det å kunne norsk ganske perfekt når man skal lære barn språk i barnehagen, er veldig viktig, og det brukes det mye energi på. Det er f.eks. store planer her i byen om at alle som jobber i barnehage, skal kunne veldig godt norsk for å kunne lære barna godt norsk, men man må ta noen statlige grep for å kunne gjøre det.

I løpet av denne debatten har vi lagt fram elleve forslag, og jeg tror at regjeringa må støtte alle sammen, for den ene stortingsrepresentanten etter den andre fra regjeringspartiene har sagt at man er for disse. Aksel Hagen er til og med for doble statsborgerskap – det er Venstre også. Jeg er spent på om det kommer forslag om det fra regjeringspartiene, når man taler for det her på talerstolen.

Vi må kunne ta noen statlige grep, sjøl om mye av arbeidet skjer i kommunene. De forslagene har vi konkret lagt fram her i dag, og jeg håper at det fører til at vi faktisk får støtte for noen av dem under avstemminga.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:46:46]: Debatten om integrering er en utrolig viktig debatt. Jeg lyttet med interesse til representanten Tetzschners innlegg: Integrering står i en klar motsetning til segregering og assimilasjon. Ved integrering beholdes den kulturelle egenarten, samtidig som man tilpasser seg norske lover og regler. Representanten Tetzschner hadde et godt innlegg, etter mitt skjønn.

Jeg har noen kommentarer til arbeidslivet. Det sies at arbeidsinnvandring er en nødvendighet. Ja, det er en nødvendighet, men omfanget av nødvendigheten er et resultat av en økonomisk politikk, og konsekvensene av arbeidsinnvandringa må vi diskutere.

Det føres i dag – under tesen om friest mulig bevegelse av kapital – en økonomisk politikk i Norge som innebærer et rentenivå som ikke er tilpasset norsk virkelighet, men virkeligheten helt andre steder. Det fører til en aktivitet i Norge som er unormal høy – en aktivitet som ikke kommer til å vare, en aktivitet som må ned når forholdene blir normalisert etter at krisa i euroområdet får sine konsekvenser. Derfor må vi ha litt utsyn – lenger enn i den bobla vi lever i i dag, der aktiviteten er ekstrem høy fordi det koster nærmest ingenting å låne penger. Det er helt unormalt at vi er inne i en sånn tid. Vi må altså ta høyde for det som kommer seinere.

Til konsekvensene for arbeidsmarkedet: Det er svært få her som snakker om hvordan arbeidsinnvandringa presser lønns- og arbeidsvilkår i næringer med svake fagforeninger eller frie yrker. Det er svært få som solidariserer seg med yrkesutøverne i de bransjene, enten det er reinhold, handel, matproduksjon eller transport. Jeg synes det er for svakt. Det er en svær utfordring, og det har vært snakk om klasser. Her utvikler det seg klasser – her utvikler det seg virkelig klasser! Den rød-grønne regjeringa bør ha større fokus på hvordan disse klassene utvikler seg. Når det blir et stort utbytte av arbeidskraft i et marked med svake faglige rettigheter, veit vi hva som blir konsekvensene. Derfor er det nødvendig med en debatt om ideologien: friest mulig bevegelse av arbeidskraft og kapital. Det er en ideologi som må korrigeres. Den vil over tid ikke kunne fungere, det må mer styring til, for det er nasjonalstatene som til sjuende og sist får ansvaret for innbyggernes, arbeidsinnvandrernes og asylsøkernes ve og vel. Da må man ha de nødvendige virkemidler for å sikre forlengelsen av de jambyrdige økonomiske forhold som særpreger Norge, og som er en viktig del av vår egenart.

Willy Pedersen (A) [12:49:52]: Jeg møter som vara til Stortinget, og følger ofte debattene om innvandring utenfra. Siden jeg har sjansen her nå, tenkte jeg at jeg skulle prøve å meddele litt av det jeg oppfatter som urettferdigheter i Fremskrittspartiets retorikk angående kultur.

Jeg kommer fra en by der den store majoriteten av innbyggerne historisk sett var finske innvandrere, og allikevel feirer vi 17. mai i den kommunen. Min nabokommune er en sjøsamisk kommune, som er stolt av den kulturen og kulturarven, med et helt annet språk enn det norske. Der feirer de også 17. mai.

Det å plassere den norske befolkningen inn i en så lukket, liten kulturell ramme som mest minner om avleggs bonderomantikk og de bildene som er tegnet av tyske malere, altså en norsk nasjonalromantikk – at man skal plassere oss inn i den båsen, finner jeg meg ikke i. Det er urettferdig, og det er feil bruk av retorikk, for den stemmer ikke. Representanten Tybring-Gjeddes framstilling av Norge som et ensartet kulturelt landskap med sære spesifikasjoner, eksisterer ikke. Det eksisterte ikke før Norge ble en nasjon og kommer ikke til å eksistere i framtiden heller. Det er et lite hjertesukk å få si denne typen ting i slike integreringsdebatter til nettopp de representantene som er så opptatt av denne kulturelle enheten. For den er feil – den har aldri eksistert.

Det er 250 mil fra mitt folkebibliotek i Vestre Jakobselv til Nasjonalgalleriet, og langs alle de milene nedover er det forskjellige dialekter, forskjellige kulturelle oppfatninger av hva som er mitt og vårt Norge, forskjellige måter å drive dugnad på, og forskjellige måter å synge og gå i 17. mai-tog på og ha 17. mai-arrangement på. Ja, vi er under ett flagg, vi er én felles nasjon, men denne nasjonen er så til de grader flerkulturell, og det har den alltid vært.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [12:52:22]: La meg først få gi skryt til foregående taler: Det syns jeg var et feiende flott innlegg.

Siden min statsrådkollega Rigmor Aasrud ikke er her, men fikk en utfordring i stad, tenkte jeg at jeg skulle svare for henne på spørsmålet om norskkunnskaper. Det ble feilaktig framstilt av representanten Ørsal Johansen som at regjeringa, og statsråden spesielt, ikke er opptatt av å stille krav til norskkunnskaper f.eks. til ansatte i barnehagene, hvilket er helt feil. Poenget er bare at vi har tillit til at man klarer å stille disse kravene på en fornuftig måte på den enkelte arbeidsplass og at ikke alle krav trenger å settes sentralt. Det er det eneste som ligger i dette svaret.

Så har jeg lyst til å si helt kort at flere av de forslagene som fremmes i salen i dag fra både Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, er forslag som vi allerede er i gang med å jobbe med. Noe av det er vi uenig i – som f.eks. åpning for større grad av midlertidige ansettelser, som Venstre fremmer forslag om, eller anonyme jobbsøknader, som vi heller ikke er for – mens andre ting er vi helt for, og gjør allerede. Det gjelder særlig mange av forslagene som angår kjønnslemlestelse, som er et forferdelig overgrep – et menneskerettighetsbrudd – der vi må gjøre hva vi kan for å både forebygge og reparere. Jeg vil gjerne gi honnør til helsevesenet vårt, hvor de har vært veldig flinke til å ta til seg ny kunnskap akkurat på dette området og bidrar veldig godt til å både forebygge og reparere. De gjør en innsats som jeg vil tro kan være ganske tøff også.

Lise Christoffersen (A) [12:54:24]: Hvis jeg er siste inntegnede taler, tror jeg at jeg skal benytte anledningen til å takke for en veldig god debatt som jeg er veldig glad for at jeg har fått lov til å være med på, og som jeg synes tjener dette stortinget til ære – stort sett.

Noen avsluttende kommentarer: Venstre var ute etter støtte til sine forslag og mente at kreativiteten måtte blomstre mer, og at det var litt idétørke i meldingen. Men når jeg leser igjennom Venstres forslag, finner jeg ingenting der som jeg ikke klarer å finne dekning for i meldingen, så Venstres forslag kunne for så vidt vært sammenfattet i ett forslag, eller i én setning: Stortinget ber regjeringen gjøre det regjeringen i stortingsmeldingen sier at den vil gjøre. Og det er vi for så vidt enig i, men jeg ser ikke helt poenget med å fremme det i forslags form.

Venstre er ikke Arbeiderpartiets hovedmotstander i integreringsdebatten – langt derifra. Vi har mange felles synspunkter. Det er, som jeg sa i forrige innlegg, Fremskrittspartiet som skiller seg ut i det jeg vil kalle negativ retning. Jeg gjør en kort visitt til innlegget fra Ulf Leirstein tidligere i dag, hvor han på vegne av Fremskrittspartiet sa at vi må redusere innvandringen og stramme inn på andelen som får asyl i Norge. De som får asyl i Norge, har krav på beskyttelse etter internasjonale regler. Det er én måte å begrense andelen som får asyl i Norge, på: å bryte de internasjonale menneskerettighetene. Det har jeg aldri hørt noen andre partier ta til orde for, og det er jeg glad for.

Leirstein var også inne på det at minoriteten kan bli majoritet. Nei, ta det med knusende ro. Et godt råd: Ikke lytt til partifelle Amundsen som tidligere har påstått at nordmenn er i mindretall før 2050. Gå heller til den offentlige statistikken og Statistisk sentralbyrå som kan det med å lage prognoser, og sov godt om natta heretter.

Inga Marte Thorkildsen nevnte at Rigmor Aasrud ikke er her. Ja, det er flere statsråder som kanskje burde vært her i dag. Anniken Huitfeldt ble også adressert tidlig i debatten: Morten Ørsal Johansen var bekymret for om Anniken Huitfeldt ut fra sine synspunkter om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere hadde fått kritikk fra egne partifeller – «kjeft» var vel det ordet som ble brukt. Jeg kan berolige Ørsal Johansen: Nei, Anniken Huitfeldt har ikke fått det. Det er sånn lov om sosiale tjenester er innrettet, og det er sånn kvalifiseringsprogrammet er innrettet – for øvrig et program som Fremskrittspartiet hele tiden har stemt imot, selv om det er et program for å få langtids sosialhjelpsmottakere ut i arbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.