Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Mari Lund Arnem (SV) [19:11:54]: (ordfører for saken): Vi har til behandling et representantforslag fra stortingsrepresentantene Tenden og Skei Grande om å øke antallet undervisningspersonell med doktorgrad og sikre flere karriereveier i skolen.

I den norske skolen arbeider det mange flinke folk – kompetente, kreative og omsorgsfulle mennesker – og flere skal det bli. Som nyutdannet lærer setter jeg stor pris på fokuseringen på nettopp lærerrollen og på den økte rekrutteringen til yrket. Jeg setter stor pris på det arbeidet regjeringen har gjort for å heve statusen til læreryrket, og for interessen som dette arbeidet har skapt for det som er verdens beste jobb. Å være lærer for barn og unge er krevende, litt slitsomt og veldig, veldig givende.

Komiteen viser i sine merknader til at det allerede er en dialog om disse spørsmålene. Gjennom GNIST-samarbeidet mellom partene i skole- og utdanningssektoren er karriereveier og rekruttering av nye lærere et tema. Men, som vi også skriver i våre merknader, mener komiteens flertall at dette er noe som skal være opp til partene i arbeidslivet å forhandle om. Derfor ønsker vi heller ikke å vedta forslagene Tenden og Skei Grande kommer med.

Forslagsstillernes ønske om et eget prøveprosjekt med ekstra lønnstilskudd til lærere med doktorgrader ser heller ikke komiteens flertall at er nødvendig, all den tid det er mulig å forhandle om lønnsinnpassing for lærere gjennom enten sentrale eller lokale forhandlinger. Det er likevel viktig å framheve det gode arbeidet regjeringen har gjort – og skal fortsette å gjøre – for å heve statusen til læreryrket.

I dag er det langt flere som ønsker å bli lærere. Flere søker seg til lærerutdanningene, og statusen er på vei oppover igjen. Men det er ikke gitt at alle med doktorgrad hever statusen til yrket, eller hever kvaliteten i utdanningen. For det er som reklamekampanjene sier: «Har du det i deg?» Det er ikke alle som har det i seg, og da skal de heller ikke bli lærere. Vi må rekruttere mennesker som kan formidle den kunnskapen de sitter på, enten de har kunnskap fra høyskoleutdanning, fra mastergrad eller fra doktorgrad. Av erfaring vet jeg at det er et stort sprang fra å skrive en master til å møte 14-åringer. Det er en utfordring å gå fra et høyt akademisk nivå til å svare på spørsmål som: Hitler, er det han med den store eller lille barten? De folka vi ser etter, er mennesker som klarer nettopp det spranget, og som kan oversette den kunnskapen de sitter på, til god undervisning på grunnskole- eller videregående nivå.

Vi må altså fortsette det gode arbeidet for å få flere til å velge å bli lærere, og for at flere skal fullføre den lærerutdanningen de nettopp har begynt på. Det er tydelig at kunnskapsministeren arbeider intenst og godt med nettopp dette. Vi må også få tilbake de frafalne lærerne, og da er det kanskje til og med noen her på huset som kan vurdere å komme tilbake igjen etter endt politikerkarriere. Vi må også rekruttere flere fra nye grupper, også mennesker med doktorgrad. Men da er det viktig at vi ikke forhaster oss, men at vi følger opp det gode arbeidet som kunnskapsministeren gjør, og ikke minst at vi lar partene gjennom bl.a. GNIST-arbeidet finne løsninger på nettopp disse utfordringene.

Jeg setter pris på Tenden og Skei Grandes ønske om å heve nettopp dette spørsmålet, og når flertallet i komiteen ikke ønsker å vedta forslagene representantene kommer med, er det ikke fordi vi ikke mener disse temaene er viktige, men fordi det allerede er et godt arbeid i gang både fra regjeringens og fra partenes side.

Elisabeth Aspaker (H) [19:16:05]: De siste ukene har vi fått ganske nedslående meldinger om betydelig lekkasje ut av lærerutdanningen, om studenter som angrer sitt studievalg, og om nyutdannede lærere som opplever møtet med virkeligheten i klasserommet som så tøft at de hopper av skolen nesten før de har startet sitt yrkesaktive liv.

Denne kunnskapen om alvorlig svikt i rekrutteringen til læreryrket må tas på større alvor. Høyre har selv tatt til orde for en rekke tiltak for lærerne, med det formål å øke utdanningens attraktivitet og heve yrkets status. Jeg nevner femårig masterutdanning med veiledet overgang til yrket, radikal opptrapping av etter- og videreutdanningstilbudet, et mer fleksibelt og desentralisert videreutdanningstilbud og sist, men ikke minst: Høyre vil ha nye karriereveier i skolen som innebærer at flinke lærere skal kunne videreutvikle seg og gjøre karriere der elevene er – i klasserommet.

Derfor støtter Høyre intensjonen i representantforslaget fra Venstre og mener det haster med å presentere tiltak som tydelig viser at samfunnet verdsetter høy kompetanse og lærere som ønsker å perfeksjonere seg faglig.

Prognosen for lærermangel i 2020 svinger nå fra 11 000 til 18 000, og det burde være en ytterligere vekker og underbygge behovet for tiltak som kan få opp søkningen til lærerutdanningen ytterligere. GNIST-kampanjen har ført til at flere søker, men lærerutdanningen har en stor utfordring knyttet til det høye frafallet fra studiet. Hva tenker GNIST-partnerskapet om dette? Ser statsråden at det kan stilles spørsmål ved de betydelige midlene som er satt inn i årlige reklamekampanjer, og om disse midlene kunne ha gjort bedre nytte for seg om de hadde blitt brukt til å prøve ut ordninger med f.eks. opptaksintervju og til styrket veiledning for nyutdannede lærere som er ute i sin første jobb?

Forskningen har ettertrykkelig slått fast betydningen av den gode læreren. Vi vet også at god lærer blir man ikke uten å beherske både selve faget og formidlingen i møte med elevene. Å besitte slik kunnskap uten å ta konsekvensene av den, er en forsømmelse overfor alle de elevene dette angår hver dag med tanke på hva slags kompetanse lærerne har som møter dem i klasserommet.

Det er et sørgelig faktum, men lærerkrisen i Norge rykker nærmere for hvert år, og da er det bekymringsfullt å registrere at regjeringspartienes innstilling i denne saken er at forslaget ikke vedtas. Det sender etter Høyres syn meget ukloke signaler til landets lærere. Det er behov for å tenke nytt om utviklingsmuligheter i lærerjobben, og jeg vil derfor sterkt appellere til at regjeringspartiene revurderer sitt syn og stemmer for forslag nr. 1 om at forslaget vedlegges protokollen.

Venstre fortjener ros for å ha fremmet dette forslaget, og for å fokusere på en av norsk skoles betydelige utfordringer: å skaffe nok kvalifiserte lærere og utvikle nye karriereveier for å motivere dyktige lærere til å utvikle seg videre og bli i skolen.

I statsbudsjettet for 2013 skriver regjeringen mye positivt om betydningen av kompetansen til lærere og peker på det faktum at dette er den enkeltfaktoren som har mest å si for læringen til elevene, om vi ser bort fra elevenes sosiale bakgrunn. Men hvis regjeringen og kunnskapsministeren vil dyrke fram enda mer kompetente lærere, etterlyser Høyre nå flere konkrete tiltak for å oppnå dette. Å legge til rette for nye karriereveier i skolen kan være ett slikt tiltak.

En regjering som bedyrer at den slår ring om fellesskolen, uten å ta tilstrekkelige grep for sikre at skolen har nok kvalifiserte lærere i fremtiden, har i realiteten sviktet elevene. Noe er feil hvis det er slik at elevene blir prisgitt flaks med hensyn til hva slags utbytte de får av skolen.

Høyre kan i dag ikke slutte seg til forslagene nr. 2 og 3, for vi mener at dette må utredes nærmere, og det er behov for å ha en dialog med lærernes organisasjoner og kommunesektoren, som har arbeidsgiveransvaret. Men Høyre mener regjeringen også har et stort ansvar for å ta initiativ og være en mer aktiv pådriver for tiltak som kan bidra til å heve læreryrkets status og gjøre det mer attraktivt å velge dette yrket.

Tiden er i ferd med å renne ut for oss. La meg si helt til slutt at det kanskje mest påfallende i den stortingsmeldingen som vi fikk for en uke siden, som heter «På rett vei», er at den store lærerrekrutteringsutfordringen ikke er viet mer plass og større og nødvendig oppmerksomhet. Lykkes vi ikke med å bemanne skolen med kvalifiserte lærere, kan det fort komme til å gå den gale veien for norsk skole.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på om representanten Elisabeth Aspaker har tenkt å ta opp forslaget i innstillingen.

Elisabeth Aspaker (H) [19:21:05]: Det har Aspaker tenkt å gjøre. Jeg tar opp forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har da tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tord Lien (FrP) [19:21:20]: Denne saken handler til syvende og sist mye om hvordan vi kan styrke læreryrkets status. Det er i hvert fall helt nødvendig å gjøre det. Vi har allerede flere tusen stillinger i norsk skole hvor det ikke er kvalifisert personell til å utøve nettopp det yrket. Det i seg selv, at vi aksepterer den allerede eksisterende underdekningen av utdannede lærere i skolen – og ansvaret for det ligger ikke bare her, det ligger definitivt også ute i kommunene – er på mange måter å sende ut et feil signal. Det er selvfølgelig ikke bra. Derfor må vi jobbe med å styrke statusen til læreryrket.

Representanten Aspaker var inne på GNIST. Det har kostet noen kroner – det har jo det. Det har blitt flere søkere, det skal vi ikke stikke under stol. Men samtidig viser opptaksstatistikken at karaktersnittet nesten ikke har endret seg. Det er et tegn på at det kanskje ikke er de mest talentfulle videregående elevene man har truffet. Det er det man lykkes så godt med f.eks. i en del asiatiske land, og ikke minst i Finland, som får til dette med skolen, og rekrutterer de beste elevene i videregående til lærerutdanningen.

Uansett hva som skjer med dette – vi kan jo anta at det blir nedstemt – er det viktig at vi holder trykket. Derfor er jeg glad for at Venstre har fremmet dette forslaget, og at vi får sjansen til å diskutere det. Noe av det vi kan gjøre, er å skape attraktive arbeidsplasser, men da må vi også belønne faglig tyngde. Det kan vi gjøre gjennom å styrke etter- og videreutdanningsprogrammene, og vi kan gjøre det ved at man økonomisk, lønnsmessig, stimulerer dem med høyere utdanning, noe det strengt tatt – det tror jeg vi må være ærlige og si – er veldig begrenset rom for å gjøre i dag.

Så kan man si at vi må vente på partene. Ja, hadde dette vært en debatt som dukket opp i går, hadde det for så vidt vært et helt legitimt standpunkt, for det er klart at det er partene som til syvende og sist må ta grep og gjøre vedtakene. Men det går jo an å hjelpe dem litt på veien med å sende noen tydelige signaler fra denne talerstolen. Det gjør jeg nå, jeg håper i hvert fall at jeg er tydelig. Dette må vi få på plass. Vi er nødt til å belønne kompetanse i skolen i større grad enn i dag. Vi vet ganske mye om dette, at tung faglig kompetanse på undervisningssiden, særlig i videregående, har svært positiv effekt. Man har først og fremst prøvd med folk med hovedfag og mastergrad så langt, og i altfor liten grad med folk med doktorgrad. Jeg er sikker på at det vil fungere, og det vil sannsynligvis også påvirke hele læremiljøet på den enkelte skolen.

I likhet med Høyre er vi medforslagsstiller til forslag nr. 1, men vi velger i dag ikke å stemme for forslagene nr. 2 og 3. Men som sagt, vi kan ikke ha denne debatten år etter år etter år, og at det er partene, partene og partene som skal ordne opp. Hvis vi ønsker dette, må vi også bidra med å sende klare signaler om at kompetanse er viktig i skolen, og at vi prioriterer både å styrke kompetansen som allerede er der, gjennom etter- og videreutdanning, og å belønne folk med stor faglig kompetanse når de blir ansatt.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:25:35]: Det er ikke tvil om at vi kommer til å trenge mange gode lærere i norsk skole i tiden framover. Flere har vært inne på at vi i framtiden kan mangle mellom 11 000 og 18 000 nye lærere, og hvis vi skal klare å skaffe mange nok og gode nok lærere til norsk skole, trenger vi både at de riktige og flinke folkene velger å ta utdanning så de kan bli lærere, vi er avhengige av at de starter å jobbe i skolen, og vi er også avhengige av at de blir der. Det er tre viktige forutsetninger hvis vi skal klare å skaffe mange nok og gode nok lærere i tiden framover.

Når SVs representant snakker om at de frafalne skal kalles tilbake, er det ord som klinger godt i en KrF-ers ører! Hvis vi skal klare det, handler det om å ha virkemidler som gjør at folk ser karrieremuligheter også etter at de har startet i skolen, at de kan få utvikle seg, og at de kan bli bedre i den jobben de er i. I så henseende mener vi at det er mange gode forslag i Venstres Dokument 8-forslag her.

La meg også nevne noe annet som jeg synes vil være viktig for å klare å få det til. Det ene har Kristelig Folkeparti tatt opp før. Vi er bekymret for at praksisandelen i den nye lærerutdanningen ikke ble økt når vi først tok oss tid til å lage en helt ny lærerutdanning. Jeg tror at det er i møtet med klasserommet at de fleste av dem som har begynt på studiene, eller fullført studiene, får et praksissjokk, de får et møte med virkeligheten og skolehverdagen som gjør at de kanskje velger ikke å fortsette i skolen. Vi mener at man må se på praksisandelen i den nye lærerutdanningen og se om man kan øke den andelen noe.

Så er det også viktig med karrieresteg og karriereveier som gjør at lærerne kan få utvikle seg i skolen. Da er etter- og videreutdanning viktig. Det vil være viktig med en obligatorisk mentorordning, og det vil også være viktig å få flere yrkesgrupper inn i skolen, sånn at lærerne faktisk kan utøve det yrket de er utdannet til og satt til. I dag tror jeg mange lærere opplever at de får oppgaver som de ikke hadde tenkt hørte inn under læreryrket, i møte med skolen.

Jeg tar opp forslag nr. 2, der Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller. Hvis Venstre tar opp forslag nr. 3, vil jeg anbefale Kristelig Folkepartis representanter å støtte det.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [19:29:09]: Det forslaget som vi har lagt fram her i dag, sier egentlig litt om kunnskapssyn og viser noen skillelinjer i politikken, slik jeg ser det. Hva er den store utfordringa i norsk skole i dag? Jo, det er å få flere kloke, gode lærere inn i hvert klasserom. Det er det viktigste. Det mener jeg at man skal bruke alle krefter på.

Hva kan man da gjøre for både å få lærere tilbake, flere inn i utdannelsen, og flere gjennom utdannelsen, som er den største utfordringa? Jeg tror ikke på reklamekampanjer. Jeg tror at det gjøres ved å gjenreise respekten for læreryrket, stein for stein. Det gjør man ved å lage akademiske karriereveier for lærere, det å gjøre det mulig for lærere å kunne bygge opp faget sitt i løpet av tida i klasserommet, det å verdsette det å stå foran elever og undervise som det gjeveste du faktisk kan gjøre i skolen – ikke å bli rektor, ikke å bli inspektør, ikke å bli utdanningstillitsvalgt, det er faktisk det å stå i klasserommet og stå foran elevene.

Så til det som kom fra saksordføreren, at bare du er trivelig og jovial og kommuniserer bra med elevene eller har det i deg, som det heter, er du en god lærer: Jeg skal fortelle at jeg har hatt mange gode lærere som har vært kjemperare, som har vært underlige personligheter, som har levd for sine fag – det er mange gode lærere som har levd for sine fag inni grå parkaser, men som har vært fantastiske lærere. Jeg tror at det å formidle fag ikke har noe med å være kul eller å være grei å gjøre, det har med at du kan faget ditt, du brenner for faget ditt, du har lyst til å formidle faget ditt.

Derfor vil jeg at vi skal ha et system som stimulerer lærere til å strekke seg etter fagene sine i løpet av en yrkeskarriere. Derfor vil jeg ha flere doktorgrader inn, sånn som man nå holder på å jobbe med i svensk skole. Der har man gjort akkurat det som vi har foreslått her. Derfor vil jeg ha flere som strekker seg etter fagene sine i løpet av en yrkeskarriere, og som kan stå i klasserommet og gjøre det.

Jeg har flere ganger fortalt historier fra Budapest fra denne talerstolen om professoren som måtte undervise på alle nivå for å kunne beholde professortittelen sin. Jeg mener at vi skulle hatt de aller beste til å undervise de aller, aller yngste. Jeg ville hatt dem som virkelig kan fagene sine, til å undervise de aller, aller yngste.

Hvis du ser f.eks. på institusjoner som virkelig har lykkes i Norge, på kunstfagene våre, som f.eks. innenfor musikk, som Barratt Due, hva er nøkkelen i Barratt Dues pedagogikk? Hva er hovedtankegangen i pedagogikken som den institusjonen er bygd på? Jo, den er bygd på at du skal bruke de aller beste lærerne på de aller, aller yngste. Du skal bruke de ypperste. Når de organiserer Valdres Sommersymfoni, henter de inn de beste pedagogene fra hele Europa – ja, fra hele verden – for å undervise niåringer på fiolin. Resultatet er fantastisk, selvfølgelig er det det. Når du har de beste fagfolkene til å jobbe med de yngste, får du fantastiske resultater. Da er det ikke om å gjøre å være kul, men om å gjøre å være kjempegod til å spille på fiolin.

Det mener jeg er en tankegang som vi må legge inn i hele det norske skolevesen. Det handler ikke om at vi har mistet makta ved å legge dette til en annen forhandlingsinstitusjon. En har masse muligheter til å bruke den makta fra departementet. Det handler om å legge karrierestigene.

Det er derfor vi har ønsket også å åpne for sertifisering, nettopp for å kunne gi mer status til det å være lærer. Det er derfor jeg kanskje også ville laget en helt annen stige med akademiske navn på det å være lærer, sånn at du også kunne lage en karrierestige knyttet til lønn og knyttet til det å stå i klasserommet foran elevene. Det er der jeg tror vi må strekke oss for å klare å rekruttere gode fagfolk framover. Det er sånn vi må gjøre det for å løfte statusen til læreryrket framover. Vi må gi «kreden» til kunnskapen. De forslagene som vi har lagt fram her i dag, mener vi er et skritt for å kunne gjøre det.

Da vil jeg gjerne ta opp de forslagene som vi har i saken. Dette kommer vi til å huske på også etter valget, og dette kommer til å være en av de viktigste tingene vi trenger å gjøre når vi skal løfte norsk skole framover.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marianne Aasen (A) [19:34:15]: (komiteens leder): Jeg har lyst til å starte med et sitat. «All makt i denne sal», er det noen som har sagt. I denne saken opplever i hvert fall jeg at det kanskje ikke nødvendigvis er sånn.

Nesten alt som er sagt fra denne talerstol, er jeg enig i, og jeg tror de aller fleste egentlig er enige om at vi ønsker bedre lærere, vi ønsker bedre utdanning for lærere, vi ønsker at flere skal bli lærere, vi ønsker at de dyktige i samfunnet vårt skal bli lærere. Vi mener at det er svært viktig, og det er vi egentlig enige om.

Årsaken til at jeg sier dette om «All makt i denne sal», handler om at det er to viktige institusjoner som er nøkkelinstitusjoner i så måte – i hvert fall den ene er institusjon, universitets- og høyskolesektoren, som er autonom. Hvordan de utvikler, implementerer, underviser og jobber med praksisrettet utdanning, bestemmer de i stor grad selv. Det gjør at det er krevende å styre herfra hvordan disse utdanningene skal være.

De som eier skolene i Norge, er enten kommuner, som har et lokalt selvstyre, og som har et arbeidsgiveransvar, eller private, og de private skolene styres også gjennom opplæringsloven. Da har vi selvfølgelig mye styring herfra, men akkurat i de tingene vi snakker om nå, er det en avmakt rundt hvilke virkemidler vi faktisk har. Det er klart at KS nok ikke vil være like begeistret for en del av disse forslagene som kanskje mange i denne komiteen ville være. Det er et faktum.

Likevel mener jeg at det er en veldig riktig og viktig debatt å reise fra Venstres side, for vi er helt enige om at skal noen satse på læreryrket, er du nødt til å ha utviklingsmuligheter. Det bør også være slik at man får en trappestige når det gjelder lønn, som det er på veldig mange andre områder. Men det er Utdanningsforbundet og partene mindre interessert i enn kanskje andre fagorganisasjoner. Det må vi respektere, for sånn er spillereglene i Norge.

Det gjør at det er ganske krevende å vedta her hvordan dette skal gjøres i detalj, og det er hovedårsaken til at posisjonspartiene går imot, selv om vi mener at det er mange kloke tanker som ligger bak. Da har jeg lyst til å utfordre oss selv, og det gjelder dem som sitter og styrer norske kommuner – de er med i de samme partiene som oss, de kommer til å møte på landsmøtene utover våren, og de har mye makt rundt disse tingene: Vi kan utmerket godt lage karriereplaner og lage spesielle stillinger i norske kommuner. Vi kan gjøre det i Oslo også, hvor Høyre styrer sammen med Venstre. Vi kan gjøre det i mange av de kommunene Arbeiderpartiet styrer. Men vi er også nødt til å bidra til at våre lokale politikere som står tett på skolen som skoleeiere, i større grad bruker den typen virkemidler, sånn at vi får enda flinkere lærere, og at det jobbes systematisk med god rekruttering.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:37:48]: Jeg traff den som ble kåret til Norges kuleste lærer i fjor, en konkurranse som jeg tror det var P3 som hadde, og det var en lærer som ikke hadde vunnet noe moteshow – ikke til forkleinelse for denne læreren. Han var antakelig litt eldre enn meg, han hadde fascinert sine elever med sin ekstremt intense faglige dyktighet, men også med måten han jobbet på – dette var naturfag – fordi han hadde sørget for å få, hva skal en si, tiloversmateriale fra slaktede dyr og stappet fryseren full. Det betydde at disse elevene hadde ekte materiale å dissekere og lære fra i naturfagtimene – fantastisk interessant og inspirerende. Det var nettopp den kombinasjonen av faglig dyktighet, et intenst engasjement og en god pedagog som klarte å løfte elevene til de høydene, og de kåret ham til Norges kuleste lærer. Så kult trenger ikke å være slapt, har jeg bare lyst til å si til Stortinget.

La meg bare si følgende: Det er veldig mye av det som ligger i dette forslaget, som jeg er veldig enig i. Spørsmålet er: Hvordan er veien fram til å finne et system som gjør at vi klarer å sikre oss at de som har sterk faglig interesse av å utvikle sin faglige interesse, også er nærmest elevene? Hvordan er veien dit?

Det er noen som tror at GNIST-samarbeidet er en reklamekampanje. Men GNIST-samarbeidet er en måte å tenke på i forhold til hvordan man skal samarbeide med de berørte i sektoren for å få til noen gode resultater. GNIST-samarbeidet er altså samarbeid med lærerorganisasjonene, med KS, med høyskolesektoren og med studentorganisasjonene, og vi har jevnlig kontakt. Det er det som er bakgrunnen for at vi lykkes med å rekruttere flere til lærerutdanningen nå enn tidligere. Reklamekampanjene er en bitteliten del av det, men det systematiske samarbeidet på dette området er det som gir uttelling.

Jeg må si: Noen ganger føler jeg at regjeringen er litt ensom i kampen for å gjøre læreryrket attraktivt. Det er et utrolig krevende og spennende yrke, og jeg tror det er nettopp det ved de reklamekampanjene vi har hatt som har appellert til ungdom, nemlig at vi sier at dette ikke er et yrke for alle. Det er ikke et yrke for deg, hvis du ikke har i deg den faglige interessen, evnen til å skape kontakt med ungdom og muligheten til å følge dem opp skikkelig. Det er nettopp noe av bakgrunnen for at vi har økt rekrutteringen.

En del av dem som begynner på lærerutdanningen, skal slutte før de er ferdige, fordi de oppdager at de ikke hører hjemme der. Da er det bedre at de slutter enn at de hangler seg halv- eller uinteressert gjennom en lærerutdanning, er med på å demotivere de andre studentene og kommer ut uten å ha tenkt å være noe særlig i norsk skole. Det beste er selvfølgelig om de oppdager det før de starter på utdanningen, men hvis de oppdager det underveis, er det bedre at de finner på noe annet å gjøre.

Til det siste: Vi har et tett samarbeid, gjennom GNIST-partnerskapet, for å se på nettopp det som er intensjonen i disse forslagene; hvordan vi skal få til flere karriereveier. Vi hadde senest den 4. mars i år et møte om akkurat dette, som tok utgangspunkt i på hvilken måte vi kunne få opp interessen blant tariffpartnerne for et samarbeid om lokale løsninger for karrieresystem. Da tror ikke jeg det klokeste er at Stortinget gjør vedtak som kommer inn fra siden og sier: Slik har vi tenkt at det skal være. Da tror jeg det klokeste er at man blir enig med partene om hvordan man skal gå videre på dette.

Vi har diskutert sertifiseringssystem, og vi har hatt innledere fra Sverige som har gått igjennom på hvilken måte man har gjennomført sertifiseringssystem i Sverige. Det gjorde meg ganske skeptisk. Det er omtrent bare svensker som klarer å gjøre noe som har en så god intensjon, så byråkratisk, og det var det Utdanningsforbundets landsmøte også vedtok. Da er det neppe noe særlig klokt at vi fra sidelinjen trer det nedover hodet på Skole-Norge.

Jeg er veldig enig i veldig mange av intensjonene som ligger i dette forslaget. Men all min erfaring når det gjelder hva det er vi lykkes med når vi får opp rekruttering og interesse for læreryrket, er at godt samarbeid med partene er avgjørende. Hvis vi trer noe nedover hodet på partene som gjør at denne forholdsvis krevende diskusjonen skjærer seg i utgangspunktet, kommer vi ingen vei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elisabeth Aspaker (H) [19:43:16]: Om rapporten som nettopp har kommet, og som sier noe om frafallet under utdanning: Statsråden sa at det er greit at noen slutter, men det kan ikke være greit at etter to år hadde 40 pst. av studentene i Bergen sluttet på denne nye 4-årige utdanningen, og på landsbasis hadde 22 pst. sluttet etter ett år og 30 pst. sluttet etter to år. Det er klart at hvis dette blir trenden framover, og hvis studenter går halve utdanningsløpet og tar opp plasser for andre som burde gått der, og som hadde hatt som intensjon å bli lærere, greier vi ikke å utdanne de lærerne vi trenger.

Vil statsråden vri noen av disse GNIST-midlene som investeres i søkerfasen i dag, over i den fasen hvor studentene faktisk er i utdanningen for å motivere dem underveis eller ta grep som gjør at vi får flere gjennom utdanningen? Det er alarmerende at så mange slutter.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:44:17]: Jeg er helt enig – 30 pst. er altfor mye. Det betyr at vi rekrutterer en del studenter som enten ikke er motiverte, ikke vet hva de går til, eller ikke følges opp skikkelig under studiet. Det er særlig det siste vi kan gjøre noe med når det gjelder å få lærerutdanningen til å fungere bedre. Det er nettopp derfor vi har denne følgeforskningen som gjør at vi får den kunnskapen som det nå vises til underveis.

Vi skal selvfølgelig gå veldig nøye igjennom hva vi kan bidra med overfor institusjonene. Vi har hevet finansieringen av lærerutdanningen én kategori, slik at vi har gitt et bedre økonomisk grunnlag for at dette skal være en praktisk og relevant utdanning. Men vi må regne med en del frafall, og det mener jeg er riktig, men ikke i størrelsesorden 30 pst. Så må vi få opp kvaliteten i utdanningen, slik at vi er sikre på at flere fullfører. Men jeg mener at de tingene som tas opp i dette Dokument 8-forslaget, er viktige for nettopp å motivere for senere, for det dreier seg om karriereveier.

Elisabeth Aspaker (H) [19:45:26]: Ja, det har vært snakk om disse karriereveiene, og hvem som skal ha ansvaret for å designe og lage dem, og jeg blir litt i stuss når jeg hører her at man mener at man ute i hver kommune skal lage hver sine karriereveier. Mener virkelig ikke statsråden at dette også handler om nasjonal politikk? Det handler om å få til noen føringer som gjør at man skal kunne se det systemet: Blir du lærer, vet du at den karriereveien kan du regne med å forfølge, enten du blir ansatt i Finnmark, Oslo eller rundt omkring, eller mener statsråden virkelig at dette er noe som staten skal abdisere fra og ikke mene noe om?

Statsråd Kristin Halvorsen [19:46:06]: Jeg tror jeg sa akkurat det motsatte, nemlig at den kontakten, dialogen og den felles møteplassen og diskusjonen vi har mellom partene i GNIST-samarbeidet, er på sentralt nivå. Det er med arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene – KS – og utdanningsinstitusjonene og studentorganisasjonene. Det er det som har vært vårt forum for å diskutere dette, fordi hvis vi kan klare å bli enige om noen gode, sentrale råd som kan gjennomføres, tror jeg det hadde vært veldig interessant. Men det hadde også vært interessant – på veien dit – hvis kommuner og fylker tok ansvar for å prøve ut noen systemer, eller tenke på: Hvordan kan vi tiltrekke oss arbeidskraft som vi gjerne vil ha i skolen? Der ligger det mange muligheter.

Jeg mener faktisk at det finnes tilnærmingsmåter her fra begge kanter, og at det hadde vært veldig interessant hvis flere fylker og kommuner tenkte i retning av hva de selv ville legge vekt på, og tenkte på noe i retning av å få dette inn i lønnssystemet. Det står de fritt til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Mari Lund Arnem (SV) [19:47:38]: Først vil jeg takke for en god debatt, med mange gode ord om lærerstanden, for jeg har det i meg. Det betyr ikke at lærere skal bare være snille, gode, kule, spille de tøffeste hip hop-videoene eller gjøre de artigste tingene. Det betyr at lærerne skal kunne ta kunnskapen fra et høyt nivå og formidle den på et nivå som elevene forstår. Det betyr at vi også må jobbe for å finne de gode folkene – de som kan ta det de har i hodet og snakke på en måte som elever forstår.

Jeg er helt enig i det kunnskapsministeren sier, for det er ikke alle som skal bli lærere. Det er de dyktigste folkene, de som klarer å formidle den kunnskapen de sitter på, som skal bli lærere. Om de er litt rare, veldig kule eller veldig snille – så lenge de klarer å formidle det de kan, er det det viktigste.

Jeg er glad for at vi er i ferd med å heve statusen til læreryrket. Flere vil nå bli lærere, og lærerstudiet har blitt mer populært. Jeg blir stolt av både den jobben kunnskapsministeren gjør for å heve statusen til det yrket jeg har valgt, og det gjør meg stolt som lærer at jeg vet at stadig flere ønsker å bli det samme som meg.

Vi trenger flere som har det i seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.