Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olemic Thommessen (H) [10:03:42]: (ordfører for saken): Arkivfeltet som politisk område er svært viktig, men har så langt fått liten politisk oppmerksomhet. Det var derfor med stor forventning vi mottok den første stortingsmeldingen om arkivområdet.

Meldingen er ganske fyllestgjørende for de statlige arkivinstitusjonene, og drøfter på en innsiktsfull måte forholdet mellom dem. Her er det da heller ikke så stor politisk uenighet. Uenigheten mellom de politiske partiene handler mer om det som ikke står, og som er savnet, ikke bare av opposisjonen på Stortinget, men også av store deler av fagmiljøene på dette området. Særlig gjelder dette arkivdanningen og den private og kommunale delen av arkivfeltet.

Dessverre gir ikke arkivmeldingen uttrykk for en offensiv politikk på området, ei heller signaler om økte midler eller styrket innsats.

Jeg vil her ikke gå inn på de enkelte partiers posisjoner i behandlingen i komiteen, men forutsetter at partiene redegjør for sine standpunkter selv. Jeg vil altså i fortsettelsen redegjøre for Høyres syn, men jeg synes det er hyggelig å kunne konstatere at de borgerlige partiene stort sett står sammen i denne innstillingen.

De fleste forbinder arkivene med å være lagre for historisk kildemateriale – en kilde for vår kollektive hukommelse. I denne sammenheng spiller selvsagt de store statlige arkivene en sentral rolle, men også kommunearkivene og de mange private arkivene er svært viktige for fremtidens historiefortellinger. Det er derfor skuffende at meldingen i stor grad er avgrenset mot dette feltet.

De private arkivenes dårlige helsetilstand har vært tema i mange år. Viktige arkiver, eksempelvis fra bedrifter eller lokalt foreningsliv, har forsvunnet eller står i fare for å bli ødelagt – ikke fordi de er uinteressante, men fordi det ikke er noen som vil ta ansvaret for dem, enn si ha ressurser til å arbeide med dem.

Høyre har i de årlige forslag til statsbudsjett foreslått økninger til Landslaget for lokal- og privatarkiv, og de private arkivenes stilling var en del av debatten da ABM-utvikling ble nedlagt. Det hadde derfor ikke vært å forvente for mye at meldingen skulle gått vesentlig dypere inn i hvilket ansvar staten her skulle ta, og hvordan regjeringen ser for seg at de private arkivene skal ivaretas for fremtiden. Det lå også en forventning i luften med tanke på å styrke dette arbeidet. I stedet er det nå gitt klare signaler om at arkivarbeidet i Norsk kulturråd, som etter avviklingen av ABM-utvikling er den ansvarlige instans, skal snevres inn til fortrinnsvis å dekke museenes arkivarbeid. Hvis disse signalene skal følges, betyr det at viktige deler av arkivarbeidet faller utenfor. Det er da grunn til å minne om at det er lite midler generelt og reelt sett få andre steder å gå.

Høyre savner også en politikk for arkivdanning. Her er nok uenigheten mellom regjeringen og Høyre av mer prinsipiell karakter. Av meldingen, og i og for seg av tidligere debatter, er det tydelig at regjeringen ikke ser behovet for en samlet strategi for arkivdanning, ei heller at staten skal ta noe overordnet ansvar for utviklingen av denne delen av arkivarbeidet utover det arkivverket forestår.

Høyre mener dette er en betydelig svakhet. Arkivdanningsprosessene har blitt krevende i en digitalisert tidsalder med andre former for kommunikasjon. Er SMS-beskjeder noe som skal arkiveres? Hvordan skjer dokumentfangsten? Er det behov for noen overordnede prinsipper osv.? Manglende interesse for arkivdanningen, kanskje særlig i kommunal sektor, gjør at arkivmeldingen bare forteller halve historien. De relevante fagmiljøene har her gitt mange innspill under høringene. Prosjekt og utviklingsmidler etterspørres, utprøving av nye modeller og arbeidsmetoder er også etterspurt – kort sagt er det lite som tyder på noen interesse for de utfordringene og mulighetene det moderne nettsamfunnet gir.

Riksrevisjonens rapporter om arkivene i kommunal sektor forteller en historie som burde satt spor etter seg.

Høyre ser god arkivdanning som en viktig del av utviklingen av en effektiv saksbehandling i offentlig sektor. Arkivdanningen er dermed viktig, ikke bare for brukerne, men også for hva som faktisk ligger igjen til ettertiden fra vår tid – hvordan vår tid faktisk blir dokumentert.

Vi hadde håpet at arkivmeldingen hadde staket ut en helhetlig og offensiv politikk for arkivfeltet. Slik ble det ikke, og vi kan konstatere at det står mye arbeid igjen før arkivområdet i Norge er godt ivaretatt.

Jeg tar opp det forslaget som også Høyre står bak.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har da tatt opp det forslag han refererte til.

Kåre Simensen (A) [10:08:53]: Vi blir alle en del av innholdet i ett eller flere arkiv fra vi fødes, og til langt inn i evigheten. Etter hvert blir det mange registre, som vil inneholde opplysninger om oss.

Det er en utrolig spennende verden som finnes i de tusenvis av ulike offentlige og private arkiv som vi har tilgang til. Gjennom livets gang er vel de aller fleste av oss på søken etter opplysninger om mangt og meget. Det vanligste er historien om de nære ting: stedet en bor, hvem våre forfedre var. Stor innsats fra engasjerte mennesker gir historien om Alta. Det offentlige gjennom sine store folketellinger gir historien om hvem våre forfedre var. Noe finner vi i manuelle arkiv, og noe er bare et tastetrykk unna. I den forbindelse kunne vi i forrige uke lese på Internett om at flere hundre norskamerikanske mormoner jobber på dugnad for å sørge for at den norske folketellingen fra 1875 også skal bli tilgjengelig på nett. Det gjør de fordi spørsmålet om hvem jeg er, og hvor jeg kommer fra, også er viktig i en religiøs betydning både for mormoner og andre.

Når man søker i tilgjengelige arkiv, kan det gi både forventede og uventede svar – både til glede og sorg. Men historien om arkiv har også sin skyggeside i et samfunn. Begrepet «å få se mappa mi» sier vel det meste om hvordan opplysninger om mennesker kan misbrukes også i et demokratisk land som Norge. Det er ingen grunn til å være stolt av den delen av norsk historie.

Det er svært mye interessant lesestoff i meldingen, både det historiske og det vi må ha for å se framover. Mye kunne vært nevnt og burde vært nevnt, men oppsummert har jeg grepet tak i denne formuleringen om hva et arkivdokument er:

«Eit arkivdokument er ei direkte, ufortolka og autentisk stemme frå fortida, eit vitnemål om kva folk gjorde, og korleis dette sette spor. Det gir ein eigen nærleik til historia og opnar for identifikasjon med verkelege menneske, verkelege hendingar og verkelege miljø i fortida.»

Men vi skal også se framover, noe også denne meldingen synliggjør på en god og tydelig måte. Det overordnede målet for arkivpolitikken er derfor å sikre at arkivene blir tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertida, uavhengig av om det er i offentlig eller privat eie. Målsettingen er tydelig: Det skal bidra til en samlet dokumentasjon på alle samfunnssektorer, slik at en kan dokumentere samfunnet og samfunnsutviklingen på en fullgod måte. Ambisiøst vil nok mange kanskje si, alt etter øynene som ser. Men vi skal være ærlige nok til å si at det er mange utfordringer som ligger foran oss, noe en samlet komité påpeker i sine merknader. Det er ulike utfordringer til ulike sektorer, men en felles utfordring har de alle, og det er håndteringen av digitalt skapte arkiv. Det er ikke en særnorsk utfordring, her blir arkivmiljøene i hele verden utfordret på et helt grunnleggende plan. Hvordan skal man definere arkiv på en faglig underbygd måte, men samtidig på en operasjonell måte? Teknologien endrer seg lynraskt, og et kjernespørsmål blir derfor hvilke metoder en skal bruke for å fange opp og bevare digital dokumentasjon over tid, i en autentisk og tilgjengelig form. Meldingen er også tydelig på at både lovverk og forskrifter må oppdateres på bakgrunn av teknologisk utvikling i sektoren.

I forbindelse med fremleggelse av denne meldingen har det vært en debatt i tilknytning til begrepet «arkivdanning», slik også saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Regjeringen er blitt kritisert for å fare over viktigheten av arkivdanning med en harelabb. Det er en kritikk flertallet i komiteen ikke deler. Flertallet mener at arkivmeldingen gir en god omtale av status, hovedutfordringer og strategier i arkivdanningen, og at det derfor ikke er behov for en egen nasjonal strategi for det.

Flertallet legger videre til grunn at de framlagte strategiene for oppdatering og videreutvikling av regelverket for arkivdanning og for utvikling av metoder og systemer for sikring av digitale meldinger vil være viktige i håndteringen av utfordringer i arkivdanningen.

Arkivdanning har vært, er og vil være viktig i regjeringens målsettinger om både formål og funksjoner til våre ulike arkiv.

Avslutningsvis: Arkivene er vårt felles, kollektive minne, som blir forvaltet på vegne av oss alle. Jeg synes denne stortingsmeldingen gjør det på en god måte. Om Stortingets talestol i denne forbindelse fungerer som en bro mellom fortid, nåtid og framtid, kan nok diskuteres. Men bare det å vite at alt jeg har sagt fra denne talerstolen her i dag, blir en del av Stortingsarkivet i tekst, lyd og bilde og dermed en del av historien, og at det for alt jeg vet, kan være av interesse for noen i framtiden, er både spennende og utfordrende.

Ib Thomsen (FrP) [10:14:12]: Dette er en viktig og spennende melding, slik flere har sagt tidligere. Hvorfor er den viktig? Jo, den er viktig fordi vi har et demokrati vi skal ta vare på. Det er viktig da at innsynet også fungerer for alle.

Vi har lagt inn noen særmerknader i innstillingen, der vi peker på noen utfordringer, og dette dreier seg om likebehandling. Der har vi kommet med et eksempel som gjelder kommuneadvokatene i Oslo og Bergen, som ønsker egne regler for hvordan de skal journalføre, mens kommuneadvokatene i Tromsø, Trondheim og Sandefjord fører på samme måten som de ellers gjør i resten av kommunene. Vi kan ikke forstå hvorfor noen skal ha egne regler som gjør det vanskelig for oss å kontrollere og ha innsyn. Lik journalføring for hele Kommune-Norge mener vi er viktig.

Er du forsker, er du student, kan du søke om fri tilgang til arkiver, der det også er hemmeligstemplede dokumenter eller beskyttede personopplysninger. Er du journalist, får du ofte nei og avslag på søknader – du får ikke innsyn i det hele tatt. Om du som journalist jobber med en sak i en lengre periode, over flere år, ser jeg nærmest det som at du forsker, eller at du er interessert i et område. Men du får da avslag. Da synes vi det er viktig at journalistene også har mulighet til å grave dypere i arkivene for å avdekke viktige saker, for å ta samfunnsoppgaven på alvor, og det ser vi jo gang på gang at de klarer. Det er viktig at vi greier å beholde den gravende journalistikken som er viktig for demokratiet vårt. Det ser vi gang på gang. Bjørn Westlie i Dagens Næringsliv er vel et godt eksempel på det, da han f.eks. avdekket det norske jøderanet. Det var viktig for demokratiet. Slik vi ser det, er Vær Varsom-plakaten for journalister en pekepinn. Men la ikke gamle regler være begrensende for at journalister kan gjøre sin samfunnsoppgave.

I våre særmerknader viser vi også til at vi ønsker et sterkt fagmiljø innenfor arkivtjenesten, og vi ser at de regionale miljøene er viktige for dette arbeidet.

Så det å åpne arkivene for journalister som er gravende, synes vi er viktig. Vi synes det er viktig å likebehandle kommuneadvokatene i alle norske kommuner, på samme måte som man behandler resten av Kommune-Norge.

Olov Grøtting (Sp) [10:18:11]: Arkiv er spor etter menneskelig aktivitet på alle samfunnsområder. De dokumenterer de handlingene og hendelsene som har skjedd. De utgjør vår kollektive hukommelse og dokumenterer rettstilstanden i samfunnet. Arkiv er derfor et sentralt element i vår kulturarv, samtidig som de utgjør en grunnleggende del av samfunnets infrastruktur. Senterpartiet er opptatt av å ta vare på og videreføre vår kulturarv, og en god arkivpolitikk er òg god kulturpolitikk, slik vi ser det.

Det overordnede målet for regjeringens arkivpolitikk er å sikre arkiv som har stor kulturell verdi eller forskingsverdi. En annen viktig funksjon er å ta vare på rettslig dokumentasjon og viktig forvaltningsdokumentasjon. Målet gjelder uavhengig av om arkivene er skapt av statlige, fylkeskommunale eller kommunale organ, av private bedrifter, organisasjoner eller privatpersoner.

Senterpartiet vil spesielt understreke betydningen av gode strategier for e-forvaltningen innenfor arkivområdet. Med alle typer informasjon som finnes i dag, er både SMS og sosiale medier en del av dette. Vi støtter meldingens vurdering av at det er store behov for kommunal samordning på IKT-området, og er helt enig i at KS har et særlig ansvar. Vi har òg merket oss at Direktoratet for forvaltning og IKT, Difi, har gitt positive signaler om samarbeid med Riksarkivet om mellomlagring av arkivdata. Senterpartiet mener det er en svært viktig målsetting for framtidens arkivpolitikk å bidra til at arkivert materiale blir best mulig tilgjengelig for brukere – ikke minst det alminnelige publikum.

Det er ganske interessant å se den interessen som diverse tv-serier har skapt om det å finne tilbake til sine røtter. Vi i Senterpartiet har tro på at også framtidige generasjoner vil ha slike interesser.

Med så enorme mengder informasjon som vi i dag behandler og omgir oss med, tror nok de fleste av oss at det er en selvfølge at dette skal oppbevares til evig tid – på de digitale plattformene som finnes – men slik er det selvfølgelig ikke. Senterpartiet er derfor opptatt av at vi lager gode arkiver for å ivareta all den bevaringsverdige informasjonen vi har i vårt moderne informasjonssamfunn. Vi slutter oss til meldingens betraktninger om dette og de mulighetene som digitaliseringen gir.

Det er første gang en arkivpolitikk er formulert i et norsk politisk dokument, og det er første gang staten formulerer en arkivstrategi som sidestiller alle samfunnssektorer, og som har som målsetting å skape en helhetlig samfunnsdokumentasjon.

Arkivmeldingen gir riksarkivaren et tydeligere og sterkere mandat for å utforme og iverksette denne strategien i samarbeid med andre relevante aktører, og det mener vi i Senterpartiet er riktig. Vi ser fram til arbeidet som arkivmeldingen fører med seg.

«Aldri før har så mange trengt så mye kunnskap. Vår rolle i et demokrati krever mer av oss enn at vi skal bruke stemmeretten.»

Disse ordene er ikke mine, men Kåre Willochs. Og de ble sagt ved lanseringen av den nye utgaven av Store norske leksikon. Jeg vil gjøre ordene til mine, for de rommer mye av det som arkivpolitikk og arkivdanning dreier seg om:

Arkivene representerer vårt kollektive samfunnsminne. Ved siden av språket som sosialt fenomen utgjør arkivene mye av grunnlaget for teknologisk og samfunnsmessig utvikling. De er sentrale kilder til forståelse av vår felles historie og kultur. En offensiv arkivpolitikk blir stadig mer viktig i et samfunn som er i ferd med å drukne i en flom av masseprodusert informasjon av varierende kaliber.

Arkivverket har fortsatt en dominerende posisjon, men det norske arkivlandskapet har blitt bredere og mer mangfoldig. Det har vokst fram en rekke institusjoner som arbeider med bevaring og formidling av fylkeskommunale, kommunale og private arkiv. Det nye arkivlandskapet omfatter også en rekke mindre lokalhistoriske arkiv og museer og bibliotek som oppbevarer til dels store privatarkivsamlinger.

Kristelig Folkeparti er glad for at det nå har kommet en stortingsmelding om arkivsektoren, og tror at den blir et nyttig verktøy framover for å ivareta de sentrale funksjonene som arkivene skal ha. Samtidig tror vi at vi hadde vært enda mer tjent med en melding som i større grad hadde fanget opp bredden i arkivlandskapet, når man først har laget et slikt dokument til behandling i Stortinget. Vi savner et større fokus på kommunale arkiv, private arkiv og bredden i de utfordringene som denne sektoren står overfor.

Kristelig Folkeparti er sammen med Fremskrittspartiet og Høyre – de ikke-sosialistiske partiene – med på et forslag som lyder:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for hvordan utfordringene ved arkivdanningen best kan ivaretas, herunder utfordringene knyttet til dokumentfangst fra digitale medier.»

Vi ser på dette som en sentral utfordring som må kreve en nasjonal tilnærming, en nasjonal strategi.

Det er interessant å høre at de rød-grønne representantene fokuserer på folks økende interesse for å se seg selv i en større sammenheng og kjenne sin bakgrunn og sin forhistorie. Vi venter spent på stortingsmeldingen om bioteknologi fra regjeringen når vi hører signalene fra de rød-grønne her.

Men er det én ting som kanskje kjennetegner vår tid mer enn noe annet i forhold til hva generasjonene før oss har opplevd, så er det endringstakt. Nettopp det at vi lever i et samfunn som endrer seg raskere enn man noen gang har opplevd før, betinger en økt bevissthet omkring arkiv og arkivdanning.

Med det som utgangspunkt håper jeg meldingen blir et verktøy for å stimulere til økt bevissthet i alle sektorer for arkivdanningens betydning. Men jeg tror, som sagt, at vi hadde vært mer tjent med enda sterkere fokus, ikke minst på den kommunale, lokale og private delen av arkivlandskapet.

Trine Skei Grande (V) [10:26:12]: Jeg vet ikke om noen i salen her så et program som begynte på NRK i går, som handlet om de glemte heltene, om at vi har mange som har utrettet store ting i norsk historie, men som vi har glemt. Det er en tendens at noen av disse er kvinner. Det er også en tendens at de ikke alltid har hatt de store viktige posisjonene som gjør at man havner i de statlige arkiver. Jeg syns det er en interessant inngang til dagens debatt.

Jeg mener at noe av svakheten med dagens melding er at den omhandler veldig mye hvordan vi på statlig nivå skal holde orden i papirene våre, men den har ikke det overordnede perspektivet på hvordan vi skal ta vare på historien vår. Historien vår er mye mer sammensatt enn det å holde orden i statlige arkiver. Det er også å ta vare på arkiver som gjør at vi ikke glemmer de heltene som ikke nødvendigvis har formelle posisjoner, men som er en kvinnelig skihopper på 1930-tallet – som ble omtalt i går – eller en bedriftsgründer som jobber fram noe som virkelig er med og skaper både velferd og samfunnsutvikling for ettertida, eller en musiker i en bygd som er med og bygger noe som kanskje i ettertida virkelig er med og påvirker norsk musikkhistorie. Det er private arkiver, det er bedriftsarkiver og alt det som kan ligge i en koffert oppe på et loft, og når folk finner det og har lyst til å ta vare på det, vet de ikke hvordan de skal gjøre det.

Jeg er uenig med det som Senterpartiet sa, om at dette er den eneste meldinga. Jeg mener at det første store grepet som ble gjort i dette, var da Valgerd Svarstad Haugland la fram ABM-meldinga, som var det første virkelige skrittet for å gjøre noe på dette området. Det syns jeg hun skal ha skryt for at hun gjorde, men jeg syns ikke vi kommer så mye lenger på en del viktige områder på dette feltet. Det vi er spesielt bekymret for, er det som skjer med private arkiver, og hvor man skal henvende seg hen.

Jeg har sjøl holdt på med f.eks. musikkarkiv, og man lurer veldig på hvor man skal gå når man skal avhende et privat arkiv. Hvem er det som skal ha det? Hvor blir det riktig plassert? Det er det nesten umulig for privatpersoner å vite i dag. Når man henvender seg til institusjoner, er det veldig mange som vil ha, men man har lite grunnlag for å kunne vurdere hvor det er riktig å plassere det for at noen som søker informasjon på det området, faktisk skal kunne finne det i ettertid.

Det andre som jeg syns meldinga er for dårlig på, er lydarkiv, som det ikke er noe fokus på, slik vi leser meldinga. Lydarkivene inneholder veldig mye viktig informasjon og mye mer viktig informasjon enn vi kanskje kan ha i mange andre typer arkiv. Her ser vi nå at veldig mye går tapt fordi man ikke vet hvordan man skal ta vare på det.

En annen stor utfordring mener jeg er å ha kompetanse også i offentlige organer for å ta vare på viktige arkiver. Problemet med dagens kommunestruktur er at vi har utrolig mange veldig små kommuner som umulig kan klare å ha en arkivkompetanse i sin kommuneadministrasjon. Det er veldig mye annen kompetanse man heller ikke kan ha, som man burde hatt, men den kommunestrukturen vi har i Norge i dag, gjør at vi mister utrolig mye viktig historisk informasjon, fordi det i kommunen ikke er kompetanse på hvordan man skal ta vare på det. I en travel hverdag er det ikke fokus på det, fordi man er opptatt av tjenesteproduksjonen i dag, og ikke det å ta vare på verken kommunens historie eller – ut fra rettsprinsipper – viktige dokumenter for å ivareta borgernes rettsvern.

Det er mange helter som forsvinner fordi vi ikke har gode nok arkiver. Vi som sitter her i denne salen, blir sikkert godt referert av dem som sitter foran oss, men det er mange viktige som burde vært husket, som ikke blir det.

Statsråd Hadia Tajik [10:31:25]: Arkivpolitikken er viktig – først og fremst fordi eit demokratisk samfunn er avhengig av å ha godt fungerande arkiv. Det er òg derfor det har vore ein viktig del av Kulturløftet. Sidan 2005 har midla til arkiv auka med 80 pst.

Det har ikkje tidlegare vorte lagt fram ei stortingsmelding til Stortinget som tar for seg eit samla arkivfelt som famnar om både statleg, kommunal og privat sektor. Eg er derfor stolt over å leggje fram den første stortingsmeldinga om arkiv. Eg er òg veldig glad for at ein nær sagt samla komité sluttar seg til framlegga i meldinga.

Eit arkivdokument er eit direkte, ufortolka, autentisk vitnemål frå si samtid. Arkiva dokumenterer dei handlingane og dei hendingane som dei er spor etter. Arkiva er derfor heilt nødvendige i eit demokrati og i ein rettsstat. Dokumentasjon av rettar og plikter, vedtak og avtalar er ein del av dei viktigaste funksjonane til arkiva. Dokumenta i arkiva sikrar rettstryggleiken til enkeltmenneska, og dei dokumenterer administrative og rettslege relasjonar mellom menneske og verksemder i både offentlig og privat sektor.

Eit kjenneteikn ved eit demokratisk samfunn er òg at arkiva skal vere tilgjengelege for innsyn og for bruk. For at innsynsretten og den demokratiske kontrollen med forvaltninga skal vere reell må me ha gode arkivprosedyrar og arkivfunksjonar. Dokumenta som ein kan krevje innsyn i, må vere journalførte og bevarte, sånn at ein kan finne dei igjen. Arkiva gjev både folk og journalistar moglegheit til å gå styresmaktene etter i saumane, og rette eit kritisk blikk mot korleis personar og grupper har vore handterte. Det er òg grunnen til at me satsar så pass på arkivdanningsbiten.

Me legg f.eks. vekt på viktigheita av at saksbehandlingssystema har ein klar arkivfunksjon. Riksarkivaren har òg utvikla ein standard for digital journalføring, sånn at ein klarer å handtere det digitale materialet på ein tilstrekkeleg tilfredsstillande måte. Det at ein reviderer arkivlova og tar inn dei private verksemdene som har offentlege funksjonar, vil ikkje minst ha betydning for arkivdanninga. Det er eksempel på dei mange tinga me gjer for å ha eit heilskapleg blikk på heile arkivsektoren, ikkje berre den offentlege, men òg den private – alt det materialet som har betydning for vår felles historie.

Det overordna målet for arkivpolitikken er å sikre arkiv som har stor kulturell verdi eller forskingsverdi. Det er òg eit overordna mål å sikre rettsleg dokumentasjon og viktig forvaltningsdokumentasjon. Det målet gjeld uavhengig av om arkiva er skapte av statlege, fylkeskommunale eller kommunale organ, av private bedrifter, organisasjonar eller privatpersonar. Målet er at ein skal bidra til ein samla samfunnsdokumentasjon.

Utfordringane i arbeidet med arkiv varierer frå sektor til sektor. Den største utfordringa, handteringa av digitalt skattearkiv, er likevel felles for alle samfunnssektorar: kva slags strategiar og metodar ein skal bruke for å fange opp og bevare digital dokumentasjon over tid i autentisk og tilgjengeleg form. Det er heilt avgjerande korleis dokumenta vert fanga opp, handtert og lagra i den første fasen. Då treng ein oppdaterte regelverk og retningslinjer, og ein av dei viktigaste strategiane er derfor å gjennomgå og revidere arkivlova med forskrifter, sånn at dei er i samsvar med den teknologiske utviklinga.

Ei anna utfordring er manglar i arkivdanning og arkivbevaring i kommunal sektor, sånn som Riksrevisjonen har peikt på. Arkivverket er nå i gang med ei aktiv oppfølging av dei manglane som Riksrevisjonen har peikt på. Blant anna har Riksarkivaren ansvar for å rettleie kommunane i å samle sine arkiv på ein tilfredsstillande måte.

Ei tredje stor utfordring er å byggje magasin for papirarkiv som allereie er skapte. Statsbygg er i gang med å planleggje eit sentraldepot og nasjonalt helsearkiv på Tynset. Når forprosjektet er ferdig, vil regjeringa komme tilbake til Stortinget med den saka.

Ei fjerde utfordring er at det er bevart langt færre private arkiv enn offentlege arkiv, og det som er bevart, er samla sett mindre tilgjengeleg på grunn av manglande ordning og katalogisering. Det at me reviderer verkeområdet for arkivlova har betydning for det, men ikkje minst har Riksarkivets nye oppgåve om å skape ein heilskapleg strategi for privatarkiva, og det at Norsk kulturråds støtteordning vert retta særleg inn mot museas arbeid med privatarkiv, betydning for det, når me veit at ein tredjedel av privatarkiva er knytte til museum.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:36:39]: Vi er alle enige om at det er viktig med innsyn, og det er viktig med gode arkiver. At dette er viktig for demokratiet, er vi jo alle enige om.

Men jeg var innom et tema i innlegget mitt som gjelder Kommuneadvokaten i Oslo. Nå søker også Kommuneadvokaten i Bergen om å bli fritatt for arkivføring. Vi har like regler i hele Norge for andre kommuner, og det fungerer bra for kommuneadvokatene i Tromsø, Trondheim, Bærum og Sandefjord å ha disse reglene.

Hvorfor er Kommuneadvokaten i Oslo i en særstilling, og hva vil statsråden svare Kommuneadvokaten i Bergen når han søker om å få det samme som Oslo, altså unntak fra reglene?

Statsråd Hadia Tajik [10:37:33]: Det er sånn at Kommuneadvokaten i Oslo og Regjeringsadvokaten har fått eit mellombels unntak frå arkivforskrifta. Det er viktig for meg å understreke at arkivlova gjeld for begge desse institusjonane. Det er berre forskriftsbiten dei har fått eit mellombels unntak frå.

Dersom det skulle vere sånn at andre institusjonar, f.eks. dei som representanten Ib Thomsen nemner, kjem med liknande førespurnader, vil eg vurdere det heilt konkret. Men eg vil understreke at eg meiner at hovudregelen skal vere at ein følgjer både arkivlova og arkivforskriftene, og at terskelen skal vere svært høg for at ein får fleire mellombelse unntak frå det.

Olemic Thommessen (H) [10:38:27]: En av de mange bekymringer som har vært innenfor de arkivfaglige miljøene i forbindelse med denne meldingen dreier seg om posten i Norsk kulturråd som er tenkt som prosjektutviklingstiltak.

Det står i meldingen:

«I den samanhengen er det naturleg at Kulturrådet rettar støtteordninga for privatarkiv inn mot museumsfagleg relevante arkivprosjekt.»

Jeg vil gjerne ha statsråden til å utdype det punktet litt. Betyr det, som jeg hadde inntrykk av fra innlegget, at dette dreier seg om prosjekter for museer, altså i museenes regi, eller dreier det seg om en bredere tilnærming? Det vil være av stor verdi å få avklart dette.

Statsråd Hadia Tajik [10:39:15]: Prosjekta treng ikkje å vere berre i museas regi, men eit museum må vere knytt til prosjektet. Når ein rettar denne tilskotsordninga som Norsk kulturråd forvaltar, så tydeleg inn mot musea, er det fordi ein veit at dei har tilgang til ein veldig stor del av privatarkiva. Ved å målrette det på den måten, kan me dermed få mest mogleg effekt av dei pengane det her er snakk om.

Samtidig vil eg understreke at sidan 2005 har aukinga på arkivfeltet vore betydeleg, på heile 80 pst., og at eg meiner at det er viktig òg i framtida å fortsetje å styrke arkivfeltet, særleg med tanke på dei nye utfordringane som knyter seg til den digitale verkelegheita, kvardagen, og behovet for at ein har gode rutinar på det.

Olemic Thommessen (H) [10:40:09]: Nå sier statsråden at en betydelig del av de private arkivene er tilknyttet et museum på en eller annen måte. Det er nå så. Men det er også ganske mye som ikke er det.

Jeg vil forutsette at Norsk kulturråd gjør en faglig vurdering med tanke på hva som er historisk, og hva som er kulturelt. Det ligger uansett en vurdering der med hensyn til hva man vil gi støtte til, for man har jo ikke penger til alt – f.eks. en del av de kildene som representanten Skei Grande var innom. Lydarkivene eller en del av det kildematerialet som er knyttet til fylkesarkivene, der en del organisasjoner, klubber og foreninger, f.eks., i lokalmiljøene ville avhende sine arkiver, ville jo da falle utenom. Jeg synes det er rart at man legger inn en så tydelig grense som museumstilknytning, når en instans som Kulturrådet uansett vil gjøre et skjønn her. Er ikke det en litt firkantet tilnærming?

Statsråd Hadia Tajik [10:41:13]: Nei, tilnærminga er ikkje firkanta; ho er målretta. Og når det gjeld dei private arkiva elles, er det viktig for oss at ein har ein heilskapleg strategi i tilknyting til det. Det er derfor me har utfordra Riksarkivaren til å utforme den typen heilskapleg strategi for privatarkiva med omsyn til nivået for bevaring – kor mykje ein skal bevare av dei private arkiva, og korleis det skal bevarast – slik at me er sikre på at vår felles historie, den samfunnsdokumentasjonen me treng, ikkje berre består av det ein har tilgang på gjennom offentlege arkiv, men òg gjennom dei private arkiva.

Eg kan forsikre representanten Thommessen om at eg deler hans engasjement for dei private arkiva, og at Riksarkivaren vil setje i gang med å utarbeide denne heilskaplege strategien. Når me går igjennom arkivlova, vil me òg sjå på om me i lovs form kan tydeleggjere Riksarkivarens ansvar som koordineringsinstans for det å samle privatarkivas materiale.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.