Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:44:01]: José Manuel Barroso sa i forbindelse med utarbeidelsen av EUs nye langtidsprogram Horizon 2020 at det å investere i barn og unge er den beste forretningsidé man kan ha. For å trekke det litt videre: Det å investere i utdanning for alle er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, for å bidra til demokratiutvikling og for å sørge for en positiv utvikling i fattige land. Det har enorme ringvirkninger å bidra til utdanning. Det skaper økonomisk vekst – ikke minst blir den mer langsiktig – det bidrar til et velfungerende demokrati, og ikke minst reduserer det og gjør det vanskeligere for diktaturer og autoritære regimer å holde på makta. Det bidrar til utjevning – der utdanning også når de fattigste.

For jenter har utdanning kanskje enda større ringvirkninger enn det har for noen annen gruppe. Det er fortsatt slik at flere jenter enn gutter holdes ute fra skolegang, men for de jentene som får utdanning, ser man at det bidrar til at det utsetter alderen for når de giftes bort i mange land. I snitt utsettes alderen fra 14 år til 17 år, de får i gjennomsnitt færre barn, og det å utsette tidspunktet for første fødsel bidrar til å redusere både mødre- og barnedødelighet. Vi vet også at barn av utdannede mødre får mer næringsrik mat, og ikke minst at utdannede mødre og kvinner bidrar til utdanning for sine barn igjen – med andre ord: Det er mange positive ringvirkninger.

Det har vært flere år med positiv utvikling. Siden 1999 er antallet barn som holdes utenfor skole, redusert fra 108 millioner til 61 millioner. Det er flere jenter som går på skole, spesielt i et land som Afghanistan, og det er en veldig gledelig utvikling. Det har komiteen hatt gleden av å se på nært hold ved et par anledninger.

I perioden fra 1999 til 2004 økte antallet barn i skole i Afrika sør for Sahara med 21 millioner. Men framgangen avtok i 2004, og den stagnerte i 2008. For å bruke Afrika sør for Sahara som ett eksempel igjen: Det er nå det området i verden der andelen barn utenfor skole øker – 1,6 millioner flere barn får nå ikke gå på skole i Afrika sør for Sahara.

Vi ser at 60 millioner av de barna i hele verden som fikk tilgang til skole, faller ut av skolen før de når 4. klasse – ikke minst ser vi at mange titalls millioner gjennomfører skolegang uten å tilegne seg de grunnleggende ferdighetene. Så vi har mange utfordringer på den globale arenaen. Den ene er kvantiteten – vi må få enda flere barn inn i skole – men ikke minst er det utfordringer også når det gjelder kvalitet.

Vi har en stor jobb å gjøre når vi nå diskuterer agendaen for det som skal skje etter tusenårsmålenes utløp i 2015. Flere har vært inne på viktigheten av å nå særlig de marginaliserte gruppene. I denne sammenheng er det typisk barn som lever i krigs- og konfliktområder, en ekstremt sårbar gruppe. Det er ikke alltid så viktig at de lærer å lese og skrive når skole settes opp i en krigssone, men at de beholder en normalitet i hverdagen – noen rammer som gjør at de får tankene vekk fra den konflikten de er midt oppe i. Komiteen besøkte en flyktningleir på grensen mellom Tyrkia og Syria i november i fjor. Der var skoletilbud noe av det aller viktigste de framhevet som tilbud til barna.

En annen marginalisert gruppe er funksjonshemmede barn, som sjelden sendes på skole, og ikke minst vet vi at det er en stor utfordring å få til skolegang for barn som bor på landsbygda, sammenlignet med barn som bor i byer. Det er lett å telle og lett å få inn på skole barn som bor i sentrale strøk; det er vanskeligere med andre.

Det er tre ganger så mange elever som ikke lærer å lese og skrive etter 3. klasse som det er barn som står utenfor skolegang – vi har altså enorme utfordringer også med innholdet.

Vi vil mangle omtrent 5,5 millioner lærere i 2015, og det gjelder i et stort spekter av land. Vi trenger en strategi for å møte det – og ikke minst: Vi trenger å tenke at det også er noe etter grunnutdanning. Det holder ikke bare med grunnutdanning; vi må også tenke videregående utdanning og høyere utdanning.

Norge må ta et lederskap i diskusjonen om hva som skal være på agendaen etter 2015 – etter at tusenårsmålene skal være nådd. Nå blir jo ikke alle tusenårsmålene nådd, men det er viktig at Norge er en aktiv pådriver. Det at man fikk forpliktet 164 land til «Education for All»-målene i 2000, viser at det nytter – noen må gå foran og ta lederskap. Vi ser også at utdanningsbistanden som gis globalt, faller. Det har mange årsaker, men det er viktig at Norge her viser vei i en motsatt retning.

Norge gjorde en prioritering fra budsjettet for 2007, og det har fått konsekvenser. Det er helt åpenbart at det er prioriteringer – og det er helt legitimt å prioritere – men man må vite at det har noen synlige konsekvenser. Da ble utdanning tatt ut av listen over prioriterte områder i utviklingspolitikken. En samlet utenrikskomité i sin tid og en utenriks- og forsvarskomité nå i vår tid har påpekt at man ønsker å snu den trenden, og at andelen som går til utdanningsbistand, skal øke.

Erik Solheim sa i en interpellasjon jeg hadde om dette temaet i februar 2008:

«Utdanning er ikke utelatt fra Regjeringens utviklingssatsing, men vi har valgt ut noen få områder hvor vi har trappet opp de økonomiske beløpene.»

Det er helt riktig, og det skal jeg straks komme tilbake til.

I Ny Tid 12. april 2007 sa også daværende utviklingsminister Erik Solheim:

«Men jeg er ikke villig til å si at utdanning er jobb nummer en, at det er viktigere enn fred i Sri Lanka, likestilling for kvinner eller klimatruslene.»

Det er en helt legitim prioritering, men vi må være klar over at det har noen konsekvenser.

I går kom det nye tall fra Norad som viser hvordan det står til med fordelingen av bistandspengene i Norge. Det er en veldig nyttig oversikt som gir godt innblikk i hvordan vi bruker pengene. Fra 2005 til 2012 har den norske bistanden økt med i overkant av 9 mrd. kr. I 2005 brukte vi 1 mrd. kr på grunnutdanning i fattige land, i 2012 bruker vi 1 mrd. kr på grunnutdanning i fattige land. I 2005 brukte vi 1 mrd. kr på klima- og miljøtiltak, i 2012 bruker vi 5 mrd. kr. Det er viktige spørsmål. Jeg vet at utviklingsministeren helt sikkert også kommer til å si at det er viktig å ha lys å lese under når man skal gå på skole, og det er jeg helt enig i. Men det viser også at en prioritering er mulig, og vi mener at den prioriteringen regjeringa har gjort, har gått for langt bort fra å satse på utdanning.

Bondevik II-regjeringa, som satt fra 2001 til 2005, hadde som sitt hovedmål at utdanning var jobb nr. 1. Målet var å doble utdanningsbistanden i perioden, og det klarte vi. Det er nå slik at vi bruker mindre i utdanningsbistand til alle land i hele verden enn det vi bruker på bistand til ett land, nemlig Brasil. Det er en tankevekker. Det et også slik at bistanden til Afrika har gått ned med ca. 500 mill. kr fra i fjor. Hvis vi samtidig ser på tallene som Norad legger fram – der også dette tallet sto – ser vi samtidig at andelen barn i Afrika sør for Sahara som ikke får utdanning, øker. Det er dramatisk.

Så hørte jeg utviklingsministeren si i dag morges at Norge ikke skal betale for utdanning til fattige land, at det må være riktig og viktig at fattige land selv betaler for sine barns skolegang. Skal det argumentet ha gyldighet, kan vi bare slutte med utviklingspolitikk, for det er jo det vi driver med. Vi ønsker å støtte opp under visse prosjekter og visse tematiske prioriteringer i land der vi er engasjert, på samme måte som regjeringa helt sikkert ikke mener at man ikke skal betale for klimatiltak i fattige land. Det er jo det Norge bruker store deler av sine utviklingsbudsjetter til nå.

Så det er altså viktig fortsatt å ha en oppmerksomhet om at politisk synliggjøring er viktig. Det at vi skal bruke penger på utdanningsbistand, betyr ikke at vi fratar landene selv et ansvar for å bidra. Tvert imot ser jeg det som veldig positivt at flere lavinntektsland nå øker sin andel av budsjettene til utdanning. Men vi skal være med og hjelpe til, og vi skal ta en lederrolle internasjonalt for å bidra til at andre land gjør det samme. Det å investere i barn og unge er ikke bare den beste forretningsideen man kan ha, det er definitivt den aller viktigste og mest effektive måte å drive utvikling på, og er det som kanskje gir de aller største ringvirkninger av alt.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [10:54:10]: Det å diskutere hvordan verdens unger skal kunne få en god utdanning er viktig. Det er viktig for landet, for selv om utdanning ikke automatisk gir økonomisk vekst, er det ingen land som har opplevd langsiktig økonomisk utvikling uten å investere i sin egen befolkning. Det er viktig for demokratiet, fordi kunnskap er makt, og ikke minst er det viktig for en rettferdig fordeling. Hvis du får tilgang til utdanning, uavhengig av hvor stor lommeboken til din far eller din mor er, er det viktig for å skape muligheter for ungene.

Heldigvis er det sånn at flere og flere jenter og gutter i fattige land får utdanning i 2013 enn før, og norsk bistand bidrar til det. De fattige landene og de fattigste landene rykker stadig nærmere tusenårsmål nr. 2, skolegang til alle, og tusenårsmål nr. 3, likestilling i utdanningen. Det er bra. Norge bidrar til disse resultatene. Vi er blant verdens største givere til FNs arbeid for å oppnå tusenårsmål nr. 2 og den desidert største enkeltgiveren til UNICEFs fond for å sikre at jenter har like god tilgang til utdanning som gutter. Så her leverer vi godt.

Denne uken publiserte Norad oppdaterte tall for norsk bistand i 2012. Der står det at Norge har doblet utdanningsbistanden over de siste ti årene, fra 855 mill. kr i 2002 til 1,6 mrd. kr i 2012. I 2011 gikk den samlede bistanden i verden ned for første gang siden 1997. Det var et utslag av den økonomiske tilbakegangen i giverlandene. Dette rammet også utdanningsbistanden. Den økte derimot fra givere som Norge, Danmark, Storbritannia og Tyskland. Til sammen utbetalte Norge over 16 mrd. kr til utdanning i denne perioden. Det er solide bidrag som gjør en forskjell for fattige barn, og plasserer oss bra internasjonalt.

Vi kan godt diskutere hvor stor andel av bistandsbudsjettet som bør gå til utdanning, men vi kan ikke gjøre det uten først å slå fast at norsk utdanningsinnsats er stor, god og viktig. La meg derfor først beskrive vår utdanningsinnsats og virkeligheten vi møter, i litt større detalj.

Jeg er helt enig med representanten Eriksen Søreide i at arbeidet med tusenårsmålene ikke er over – det må fortsette. Det er jo en legg på to år fra vi oppnår ting til de rapporteres. Så hvordan det går i 2015, vet vi egentlig ikke før i 2017, men vi må stå på for å sørge for at tusenårsmålene på dette området blir nådd.

Utfordringene er store og de er mange, både for utviklingslandene og for oss som er en stor giver. Fra 2008 til 2010 økte antallet barn i Afrika sør for Sahara som ikke fikk skolegang, med 1,6 millioner – altså kreves det fortsatt innsats. Men når det gjelder antallet barn som får utdanning – og som fikk utdanning i løpet av den perioden – er utviklingen også positiv. I Etiopia alene økte antallet barn på skolen med 8,5 millioner på ti år. Befolkningsveksten går imidlertid så fort i så mange utviklingsland at kapasiteten ved skolene ikke holder tritt. I Afrika sør for Sahara har befolkningen økt med 2,5 pst. omtrent per år siden årtusenskiftet. I Uganda, som har verdens yngste befolkning, er nå 80 pst. av innbyggerne under 30 år. Det er klart at det gir enorme utfordringer for en god del utviklingsland.

En annen direkte årsak til manglende skolegang for mange barn i fattige land er krig og konflikt. Norsk bistand går til fred og forsoning, og det skal nettopp føre til at barn skal kunne gå på skole, foreldrene arbeide etc. Det å sørge for utdanning til unger som er i krigs- og konfliktområder og i sårbare stater, er en prioritert del av den norske utdanningsbistanden, for nettopp i disse områdene er ikke myndighetene selv i stand til å stille opp for ungene.

Det blir altså feil å se økningen i antall barn uten utdanning kun som et resultat av mangel på finansiering, for situasjonen er sammensatt og innsatsen må settes inn på flere områder. Økonomisk utvikling er viktig, befolkningsveksten må reduseres, og uroligheter og krig påvirker ungers adgang til utdanning. Det at statene selv blir i stand til å sørge for og faktisk prioriterer utdanning for egen befolkning, er etter vår regjerings oppfatning helt fundamentalt for å lykkes med dette.

Hva er det så som er utdanningsstrategien vår? Vi snakker da først og fremst om grunnutdanningen i denne sammenhengen, for det er det jeg oppfatter at representanten Eriksen Søreides interpellasjon handler om. All forskning viser at utdanning er den investeringen som lønner seg både for folkene det gjelder og for samfunnene. Vår mest sentrale utfordring i utdanningssamarbeidet er å bidra til at flere mennesker og flere land får del i den positive gevinsten som utdanning kan gi. Det er faktisk sånn at størstedelen av verdens fattige land nå bor i mellominntektsland. 70 pst. bor i mellominntektsland. Det stiller etter min oppfatning krav til ny tenkning. Hvis vi skal gjøre bistanden overflødig – det må jo være målet – må vi se på fordeling innenfor land i tillegg til mellom land, selv om de største forskjellene i verden fortsatt er mellom de rikeste landene og de fattigste landene.

Som representanten vil høre mer om i morgen når jeg legger fram regjeringens fordelingsmelding, er regjeringen opptatt av at utviklingslandene må bli enda bedre til å finne ressurser og ta ansvar selv. Mer bistand til å øke skatteinntektene er noe av det vi gjør, og det oppfattet jeg egentlig at Høyres Peter Skovholt Gitmark var kritisk til da vi sist debatterte dette her på Stortinget.

En mer rettferdig fordeling er det fundamentale instrumentet for varig utvikling, også på utdanningsfeltet. Regjeringen vil legge mer vekt på respekten for at menneskerettighetene skal være et kriterium for bistand fra Norge, og retten til utdanning er en sånn menneskerettighet. En rettighetsbasering av utviklingspolitikken betyr derfor at vi skal bidra til å sørge for at alle menneskers grunnleggende menneskerettigheter oppfylles. Her føler jeg at regjeringen har et enstemmig storting bak seg, med unntak av Fremskrittspartiet, som fra denne talerstolen har sagt at de er prinsipielle motstandere av å gi støtte til andre lands myndigheter så de kan satse bl.a. på utdanning. Det oppfatter jeg som underlig, for hvis vi ikke skal bidra med vår støtte til å gjøre statene i stand til å ivareta sine menneskerettighetsforpliktelser overfor egne innbyggere ved å bygge opp parallelle systemer, mener jeg at det vil være en feilslått utviklingspolitikk.

Heldigvis ser vi allerede en positiv utvikling flere steder på utdanningsområdet. Selv blant de fattigste landene tar nå myndighetene mer ansvar. Tall fra UNESCO viser at offentlige utgifter til utdanning i Afrika sør for Sahara i snitt har økt med 5 pst. årlig fra 1990 til 2010. I Tanzania, som jeg besøkte sammen med kunnskapsministeren rett før påske, økte den tanzanianske regjeringen sin egen investering i utdanning fra omtrent 2 pst. av bruttonasjonalprodukt i 1999 til over 6 pst. av bruttonasjonalprodukt ti år senere. Det er sånn vi vil ha det. Det er den veien vi må gå. Landene må selv finansiere ungenes utdanning, og vår utviklingspolitikk skal i større grad rette seg inn mot å gjøre landene i stand til det. Folk er ikke dumme. Utviklingslandene er ikke dumme. De skjønner at de må investere i sin egen befolkning.

Landene har altså ikke erstattet egen pengebruk på utdanning med bistand utenfra. Ifølge en rapport fra tenketanken Research for Development skyldes to tredjedeler av økningen i offentlige utgifter til utdanning i Afrika sør for Sahara fra 1999 til 2007 ikke bistand, men økte inntekter som følge av økonomisk vekst. Oppi dette er det riktig å si at det er store variasjoner, og representanten Eriksen Søreide viser til at mange land fortsatt er avhengige av bistand. Det vil mange land dessverre fortsatt være, men trenden er positiv. Norge skal støtte de landene som viser at de tar retten til utdanning på alvor.

Vi skal fortsette å rette midler inn mot de mest utsatte gruppene av barn som ikke får skolegang fordi de bor i spesielt sårbare områder av verden. Blant de 20 landene som mottar mest utdanningsstøtte fra Norge i 2011, er ni rangert som sårbare stater. Unger i de landene skal vi prioritere også framover. De frivillige organisasjonene står spesielt sentralt i arbeidet der myndighetene ikke fungerer, eller i land som kommer fra konflikt. Personer med funksjonsnedsettelser og barn i situasjoner med krig og konflikt er overrepresentert blant dem som ikke vil få oppfylt sin rett til utdanning ved hjelp av tusenårsmålene, og derfor er det å sørge for universelle mål ekstremt viktig. I år bevilget regjeringen og Stortinget 75 mill. kr ekstra til de frivillige organisasjonenes arbeid med barn i krig og konflikt, og dette feltet prioriterer vi i det internasjonale samarbeidet også.

Skolegang handler ikke bare om plasser, men det handler også om kvaliteten i skoletilbudet. Når vi nå arbeider med nye utviklingsmål i post 2015-agendaen, vil jeg ha mer oppmerksomhet om innholdet i undervisningen. Nettopp det at vi har opplevd en stor vekst i antall plasser, er oppnådd bl.a. ut fra en slags tellekantmetode – du dytter flere folk inn i klasserommet – men det fører ofte til at det i andre enden er flere mennesker som ikke kan lese og skrive, selv om de har gått mange år på skole.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:04:33]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vil si at det er en mindre polemisk utviklingsminister vi har nå enn vi hadde tidligere, og jeg ser positivt på at det virker som han vil ta opp en del av de problemstillingene som åpenbart kommer til å være viktige i det norske arbeidet med utviklingsagendaen framover. Det er selvfølgelig ikke sånn at Norge alene bestemmer hvordan utviklingsagendaen skal være – jeg hadde nær sagt heldigvis er det ikke sånn – men de innspillene vi gir, kommer til å være viktige og toneangivende fordi vi er en betydelig aktør når det gjelder utviklingspolitikk i verden. Det betyr også at de politiske signalene vi sender om hva vi prioriterer fra norsk side, selvfølgelig også kommer til å være viktige.

Når statsråden snakker om en økning og om hvordan man har doblet utdanningsbistanden siden 2002, kommer jo mesteparten av denne økningen i regjeringsperioden fra 2001 til 2005. Men det som bekymrer meg, er at når vi ser på grunnutdanning, altså kanskje det aller viktigste – nær 80 pst. av norsk utdanningsbistand går til grunnutdanning – har den stått på stedet hvil siden 2005, altså på ca. 1 mrd. kr. Det er mange andre poster og områder som også har økt ganske betydelig i perioden, og jeg tror det er viktig at man holder fast ved at utdanningsbistanden skal utgjøre en betydelig del av de norske utviklingsbudsjettene.

Det er mange utfordringer. Det jeg gjerne vil at statsråden sier noe mer om, er hvilke strategier vi har for å møte også det som er, og kommer til å bli, en ganske stor lærermangel – apropos det som statsråden sa helt mot slutten av sitt innlegg, om viktigheten av kvalitet, ikke bare av kvantitet. Jeg vet at da komiteen sist hadde møte med Anthony Lake, generaldirektøren i UNICEF, var han veldig opptatt av hvordan man sammen kan lage strategier for å nå de mest marginaliserte gruppene. Jeg vil gjerne at statsråden sier noe mer om det, fordi det er et så vesentlig poeng for framtidas utdanningspolitikk globalt. Når man ikke de marginaliserte gruppene, både barn i krig og konflikt og dem som av ulike årsaker ikke sendes på skole, klarer vi ikke å nå målene.

Det som også har vært et spørsmål som jeg vet flere av organisasjonene, bl.a. Plan og Redd Barna, har diskutert og ønsket, har vært at utdanning – på linje med energi og miljø, helse og sosial – får en egen budsjettlinje, altså at man samlet sett ser hvor mye som går til utdanning. Det er litt rart at utdanning ikke har det i budsjettet, og det er en utfordring som jeg sender videre til statsråden, om det kunne være et poeng å prøve å synliggjøre det tydeligere, også fordi det kan bidra til å bedre debatten om utdanningsbistand. Det er mye debatt om mange sider ved norsk utviklingspolitikk, men jeg syns ofte vi kunne trenge enda bedre og mer substansiell debatt, både om utdanningsbistand og for så vidt også andre områder.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:07:47]: La meg ta noen av de tingene som Ine Marie Eriksen Søreide trekker fram. Det ene er spørsmålet om egen budsjettlinje. Det har jeg ikke tenkt at vi skal gjøre. Det var jo Eriksen Søreides egen regjering, altså den forrige regjeringen, som hadde et veldig sterkt landfokus, og sa land, land, land. Så er det vår regjering som har trukket det opp, og sagt at det er noe vi trekker ut i egen budsjettlinje: energi og klima og miljø, skog.

Jeg mener det er dette som er den ene viktige debatten om utdanning og norsk utdanningsstøtte: Er det ikke landene selv som har hovedansvaret for utdanningspolitikken? Og er det ikke mye bedre, i stedet for at vi skal drive på og finansiere de normale utviklingslandene, altså Tanzanias og Mosambiks utdanningsopplegg, at vi bruker pengene og bistandspengene på å sette landene i stand til selv å skaffe seg inntekter? For vi ser at når de gjør det, så prioriterer de utdanning til sin egen befolkning. Jeg mener at det er hovedlinjen. Jeg mener at norsk støtte til utvikling av utdanningspolitikken bør måles mer på om de landene som vi er inne i og samarbeider med, lykkes med å sette av en stadig større andel av sine egne penger til utdanning, i stedet for at vi skal finansiere utdanning i de landene. Jeg tror det er mye mindre bistandsavhengighetsskapende, og jeg mener det er riktig. Men på noen områder er det viktig at vi gjør en jobb. Det er viktig at vi gjør en jobb i krig- og konfliktområder, og derfor sier vi veldig tydelig at det ved humanitær bistand skal settes av penger til utdanning til ungene som opplever flyktningekonflikter. Representanten nevnte Syria, men vi har også Somalia og flere andre land der dette er aktuelt. I Sør-Sudan og andre land som kommer fra krig og konflikt, der skal vi gjøre jobben. Nå kommer vi også til å legge større vekt på overfor norske organisasjoner og internasjonale organer at man sørger for at utdanningen tilrettelegges for funksjonshemmede. Funksjonshemmede er den viktigste marginaliserte gruppen som Eriksen Søreide trekker opp, og vi sier at dette må vi prioritere.

Når det gjelder jenter, er vi som sagt den største enkeltgiveren allerede i dag til UNICEFs fond, som jobber for dette, fordi jenter og likestillingspolitikk er et tverrgående hensyn.

Helt til slutt en utfordring til Eriksen Søreide: Er det utfordrende for dere at dere, hvis dere får flertall, skal samarbeide i regjering med et fremskrittsparti som er motstander av stat-til-stat-bistand, og som vil kutte 7 mrd. kr i bistanden? Stat-til-stat-bistand vil være avgjørende for å oppnå FNs tusenårsmål.

Presidenten: Statsråden bes bruke tiltaleformen «president» i senere innlegg når han skal henvende seg til representantene.

Eva Kristin Hansen (A) [11:11:20]: Å sikre barn og ungdom utdanning må være et viktig mål i utviklingspolitikken, for i dag er det mange som ikke får den muligheten i det hele tatt. Vi ser at i mange land hvor barn faktisk begynner på skolen, ramler flere ut og slutter i altfor ung alder. 71 millioner i ungdomsskolealder går ikke på skolen. Dette er alvorlig, og det er derfor viktig at utdanning står høyt på den internasjonale dagsordenen, og at land går sammen om å bidra.

Interpellanten kritiserer i sitt innlegg regjeringen og mener at Norge bør bruke mer penger på utdanning. Det er helt greit å mene at man bør bruke mer penger på utdanning, men å framstille det som om det ikke satses fra regjeringens side, er faktisk feil. Norge bruker i dag 1,6 mrd. kr på ren utdanningsbistand. I tillegg brukes det midler over andre budsjettposter, som kanskje ikke er like synlige og lette å lese. For eksempel brukes det penger på yrkesutdanning innenfor landbruk, men da finner man tallene under landbruk og ikke under utdanning. Men uansett hvordan du leser det, det satses på utdanning fra Norges side. Vi er det sjette største giverlandet til grunnutdanning på verdensbasis.

Det snakkes om andelen vi bruker på utdanning, som interpellanten mener er for lav. I løpet av de siste par årene har det vært en rekke interpellasjoner fra Høyre og fra resten av opposisjonen om bistand, hvor regjeringen får kritikk for at man ikke bruker nok penger, og for at andelen som brukes på utdanning, på barn, på helse og på menneskerettigheter, er for liten – de mener at den andelen må opp. Det som hadde vært interessant i den sammenheng, var å summere opp alle disse andelsøkningene man ønsker seg, og så få det til å rime med at man ønsker å kutte i bistandsbudsjettet, som Høyre faktisk ønsker å gjøre. Og det samme partiet tar ofte opp i debatter at de mener at det er feil at regjeringen har satt seg som mål at bistanden skal være 1 pst. av bruttonasjonalinntekten, for da er det plutselig antall kroner som teller, ikke prosenter og andeler. Dette får ikke jeg helt til å henge på greip.

Høyre ønsker seg en ny retning på utviklings- og bistandspolitikken, og det er helt greit. Høyre ønsker å bruke mindre penger, man ønsker ikke å ha 1 pst.-målet, man vil endre finansieringsordningen for organisasjonene, man vil kutte i antall land man gir bistand til, man vil ha en geografisk og tematisk samling og satse på andre virkemidler, slik som handel. Dette er helt akseptable standpunkter å ha, men jeg er uenig i de fleste av dem. Jeg mener f.eks. at å kutte all støtte til Latin-Amerika er helt feil. Hvis vi ser på den bilaterale utdanningsbistanden til land der, vil man med Høyres opplegg måtte kutte overfor mange land. Man må kutte 7 mill. kr til Colombia, 2 mill. kr til El Salvador, 14 mill. kr til Nicaragua, 3 mill. kr til Peru – for å nevne noen – i bistand til utdanning, som man er så opptatt av.

At det er uenigheter mellom partiene når det gjelder politiske prioriteringer på mange områder, er normalt. Sånn er det i politikken. Men jeg synes det er nesten litt ugreit når det blir sagt at regjeringen og stortingsflertallet ikke satser på utdanning i bistanden. I løpet av det siste tiåret er bistandsbudsjettet nominelt blitt doblet, og støtten til utdanning er doblet parallelt med det. Det er helt legitimt å mene at dette ikke er bra nok, men jeg synes det er spesielt når kritikken kommer fra et parti som faktisk vil bruke mindre penger på bistand, og som ønsker å gå inn i et forpliktende samarbeid med et parti som ønsker enda større kutt i bistandsbudsjettet.

Tom Staahle (FrP) [11:15:20]: En hedersmann, Nelson Mandela, har sagt at utdanning er det viktigste våpen hvis vi vil oppnå forandring i verden. Det er jeg enig i.

Mer enn 61 millioner barn har i dag ikke tilgang til grunnutdanning, og drøyt 775 millioner av verdens voksne befolkning kan ikke lese og skrive fordi de aldri har gått på skolen. Alle går de glipp av en grunnleggende menneskerettighet: retten til utdanning.

Utdanning er en grunnleggende rettighet og et førende prinsipp for alle de andre menneskerettighetene. Denne retten ble slått fast for første gang i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. En rekke påfølgende konvensjoner og erklæringer styrker og bekrefter denne retten. Vi vet at utdanning fremmer og styrker den enkeltes frihet og vil bidra til å bekjempe fattigdom og skape muligheter for nasjoner som sliter i dag, til å møte framtiden på en måte som gjør at de på sikt kan skape sin egen framtid. Det er viktig.

Norge er en nasjon som gjerne slår seg på brystet og formidler budskapet om Norge som bistandsnasjon. Tallene viser at Norge i 2012 ga bistand på 27,6 mrd. kr. Men ser vi på hva disse midlene går til, er det etter min mening grunn til å reflektere over hvordan disse midlene brukes og fordeles.

For 2010 utgjorde den norske bistanden til utdanning 7,8 pst. av den totale norske bistanden, til sammen 1,6 mrd. kr. Nå er andelen nede i 6 pst. Ser vi dette opp mot bistandsmidlene på 27,6 mrd. kr, er andelen som går til utdanningstiltak, ingenting å skryte av. Antallet kroner er det samme. Reelt sett blir dette altså en nedgang, en feil prioritering av bruk av midlene og en nedprioritering av utdanning.

Ser vi på listen over mottakerland, ser vi også at bistanden i dag knyttes opp til utbetalinger f.eks. til energisektoren og skogbevaring. Et av de landene som mottar mest i bistand i dag, er Brasil. Da kan man jo stille spørsmålet om bruken av midler gir en best mulig effekt. Det er jo det som må være hele intensjonen med hensyn til bistand, hva du får igjen, og hva effekten er av de midlene man bruker.

Fremskrittspartiet mener nemlig at fundamentet i en bærekraftig utviklingspolitikk må være at u-landene etter hvert skal kunne klare seg uten overføringer. Da er det etter vår mening ytterst viktig å bygge opp under virkemidler som sikrer at dette kan skje. Utdanning er nettopp et slikt virkemiddel. Derfor bør norsk bistand i sterkere grad målrettes, og utdanning er et tiltak som bør sikres en større del av den bistandspotten Norge fordeler.

Men vi kan ikke underslå det faktum at vi også har sett dårlige eksempler på bruk av bistandsmidler til utdanning av barn. Eksempler der palestinske barn gis opplæring i å hate jøder, er et eksempel på feil bruk av bistandsmidler som skaper mer problemer enn godt er. Derfor er det avgjørende at norsk bistand i framtiden ikke fungerer etter innfallsmetoden, men vektlegger konkrete tiltak som sikrer utvikling, kompetanseheving og at mottakerlandene dermed gis mulighet til å klare seg selv, og at Norge dermed kan redusere sitt totale bistandsbudsjett, ettersom flere og flere mottakerland kan stå på egne ben og med en utdannet befolkning.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:18:45]: La oss først bevege oss litt i makro og glede oss over at andelen fattige i verden har gått dramatisk ned de siste 15 årene. 450 millioner mennesker har arbeidet seg ut av fattigdom. Det er nå vesentlig færre barn som ikke går på skolen, og antallet har gått fra 108 millioner til 61 millioner siden 1999. En rekke land øker sin utdanning eller sine utdanningsbudsjetter, og for lavinntektsland har økningen vært på hele 7,2 pst. årlig siden 1999. Dette er det grunn til å glede seg over, og dette er det grunn til å ha med i debatten. Problemene oppstår likevel når man ser at antallet barn som ikke er på skolen, har stagnert siden 2008.

Utdanning er et hovedsatsingsområde for Høyre. God utdanning er et av de viktigste virkemidlene for å oppnå utvikling og fattigdomsreduksjon. Utdanning for alle er et premiss for å sikre kunnskap og arbeidskraft som kan bidra til økonomisk vekst og utvikling.

Utdanning er også avgjørende som virkemiddel for å oppnå utviklingsmålsettinger knyttet til helse, likestilling og økonomisk deltakelse. Deltakelse i utdanning er også beskyttende: Barn og ungdom i utdanning utsettes i mindre grad for kriminelle handlinger som seksuelle overgrep. I tillegg giftes kvinner som har utdanning, senere, de føder barn senere, og det fremmer en rekke andre viktige områder som helse, hygiene og ernæring, spesielt også for deres barn senere.

Tilgang til gratis grunnutdanning er en menneskerett. Det er forankret i FNs barnekonvensjon. Den internasjonale fremgangen for å sikre barn tilgang til utdanning har dessverre stanset opp. I tillegg til de 61 millioner barna som er utenfor utdanningssystemet, er det et stort antall barn som opplever dårlig kvalitet i undervisningen og at de lærer lite, eller at de faller ut av skolen. Mangelen på kvalifiserte lærere verden over er stor, og den øker. Den er anslått til å være på over fem millioner lærere i 2015.

Hoveddelen av disse barna befinner seg i områder med krig og konflikt eller i Sør-Sahara. De er blant de fattigste, de er de marginaliserte befolkningsgruppene som etniske minoriteter eller barn med funksjonsnedsettelser. Funksjonsnedsettelser, eller funksjonshemninger, er noe av det viktigste for å forklare hvorfor barn holdes utenfor utdanningssystemet, og det er uakseptabelt. Det er bekymringsverdig og et tegn på at utdanning til alle nedprioriteres.

Høyre vil styrke arbeidet for utdanning for alle. Det er viktig å støtte land i å sikre tilgang for alle til gratis grunnutdanning og et godt læremiljø med kvalifiserte lærere. For å klare det må vi bygge opp egen kapasitet, vi må ta et internasjonalt lederskap, og vi må inkludere oss langt mer i prosessen frem mot de nye utviklingsmålene.

Norsk utviklingsinnsats er stor, god og viktig, sa statsråden. Det er jeg helt enig i. Men norsk utdanningsbistand kan være større, bedre og enda viktigere, og det ønsker Høyre å gjøre noe med. Grunnutdanning har stått stabilt på 1 mrd. kr fra 2005 til 2012. Utdanning forsvant som prioritert mål i 2007. Barns rettigheter er ikke prioritert, som min interpellasjon før påske viste. Og utdanningskompetanse i Utenriksdepartementet og på våre ambassader er bygget ned siden 2005. Men alle land, uavhengig av om de er fattige eller rike, har ansvaret for egen befolkning og ivaretakelse av egen befolknings rettigheter. Det å endre skattesystem, det å være med på å bygge opp nye muligheter for skatteinntekter, tar tid.

For Høyres utviklingspolitikk er et mål varig ut av fattigdom, demokrati og menneskerettigheter. Vi kan og skal bidra, og for å få det til trenger vi å bidra i sterkere grad med også utdanning og på utdanningsfeltet. Høyre vil at Norge i større grad skal ta et lederskap internasjonalt og bruke vår utviklingspolitikk for å nå våre målsettinger: varig ut av fattigdom, menneskerettigheter og demokrati.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:23:58]: Jeg vil takke interpellanten for en god interpellasjon og et godt innlegg.

I morgen legger statsråd Heikki Eidsvoll Holmås fram stortingsmeldingen om rettferdig fordeling i utviklingspolitikken. Det handler så klart også om retten og muligheten som alle mennesker skal ha til en god utdanning. Utdanning er veien ut av fattigdom for veldig mange mennesker, og utdanning er en helt avgjørende forutsetning for å utjevne sosiale forskjeller. Fellesskolen vi har bygd opp her i Norge, er et veldig godt eksempel på akkurat det.

Men det kan også sies at mer rettferdig fordeling er en forutsetning for mer og bedre utdanning. Om man f.eks. sørger for at fattige land og mellominntektsland får de skatteinntektene de skal ha, som flere har vært inne på, gir det muligheten til å finansiere gode offentlige tjenester som f.eks. helse, som jeg vet at opposisjonspartiene er opptatt av, og utdanning, som flere av opposisjonspartiene sier de er opptatt av. Fravær av krig og konflikt er en helt avgjørende forutsetning for tilgangen til gode offentlige tjenester som helse og utdanning. Og det å bekjempe barnearbeid og sørge for at barn ikke brukes som barnesoldater, er selvfølgelig en viktig forutsetning for at barn skal kunne ta utdanning.

Norge er den klart største enkeltgiveren til UNICEFs arbeid med jenter og utdanning, og som ministeren har påpekt, er utdanningsbistanden doblet de siste ti årene. Det deler vi æren for med en tidligere borgerlig regjering – det har interpellanten helt rett i.

Da kan vi godt ta en diskusjon om andelen av de norske utviklingsmidlene som går enten til utdanning, til helse, til menneskerettigheter eller til andre ting, men det er verdt å minne om at andelen ikke sier noe om den nominelle veksten, og da spesielt når utviklingsbudsjettet har økt så kraftig under den rød-grønne regjeringen. Da havner vi fort i den merkelige situasjonen at det faktum at vi har økt innsatsen så dramatisk på så mange områder, brukes som et argument mot regjeringen på utdanningsfeltet, selv om det også har økt.

Interpellanten snakket mye om prioriteringer med den klare oppfatning at Norge de siste årene ikke har prioritert utdanning. Men innsatsen er jo økt. Høyres fokus på andeler mener jeg i realiteten er en elegant måte å tildekke det faktum at de selv sannsynligvis vil øke utdanningsandelen på utviklingsbudsjettet ved å kutte i det meste annet. For all bistand utenom Afrika har Høyre varslet at de skal kutte – all bistand utenom Afrika. Det utrolig viktige én-prosent-målet, som har gitt Norges dobling av utviklingsbudsjettet, og som jeg vet at f.eks. Kristelig Folkeparti er opptatt av, har Høyre sagt at de skal fjerne. Men Fremskrittspartiet, som er mot bistand på prinsipielt grunnlag, og som vil kutte 7 mrd. kr på inneværende års budsjett til utvikling, skal inn. Det hjelper lite om andelen som brukes på utdanning øker, om summen som brukes på utdanning går ned. Det er den mest tenkelige fasiten på dette regnestykket.

Den aller beste måten å sikre økt innsats for utdanning i utviklingspolitikken på er for det første at én-prosent-målet holdes – det er jo hele basen for den kraftige økningen vi har hatt i vår internasjonale solidaritet med andre land – og så er det å holde Fremskrittspartiet unna regjeringskontorene, sånn at man ikke kutter mange milliarder i utviklingsbudsjettet. Dette er en logikk jeg tror de aller fleste, hvis de tenker seg om, er helt enig i. Om en ny regjering skal kutte så omfattende i utviklingsbudsjettene som det jo ser ut til, vil det verken slå godt ut for Norges innsats eller mottakerlandenes evne til å utdanne og rekruttere lærere og finansiere gode utdanningssystemer.

Da er spørsmålet som representanten Eva Kristin Hansen stilte, et veldig relevant spørsmål. For opposisjonspartiene har varslet at de vil prioritere helse høyere enn den rød-grønne regjeringen gjør, de har sagt at de vil prioritere menneskerettighetsarbeidet høyere enn den rød-grønne regjeringen har gjort, og de har sagt at de vil prioritere utdanningsandelen i utviklingsbudsjettet høyere enn den rød-grønne regjeringen har gjort, og da snakker vi altså om en rød-grønn regjering som har doblet utviklingsbudsjettet. Men hva skal da prioriteres ned? Det har jeg spurt Høyre om tidligere, det har jeg spurt Kristelig Folkeparti om tidligere, men det er det ikke så lett å få svar på.

All ære til Fremskrittspartiet, som er helt enige: De har ikke tenkt å prioritere noen ting, de har tenkt å kutte 7 mrd. kr. Det er ikke mitt og Heikki Eidsvoll Holmås’ og Eva Kristin Hansens problem. Det er problemet til dem som har tenkt å samarbeide med Fremskrittspartiet i utviklingspolitikken. Det vil også gå ut over utdanningsinnsatsen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:29:01]: La meg først få lov å takke representanten Eriksen Søreide for å ha reist denne gode debatten og for et godt innlegg, og også statsråd Eidsvoll Holmås for et engasjert innlegg.

Debatten så langt bekrefter betydningen av målet om utdanning for alle, og like klart bekrefter den også behovet for en sterkere prioritering av utdanning i norsk bistand. Etter mitt syn og etter Kristelig Folkepartis syn trenger vi en mer konkret handlingsplan for å bidra sterkere og mer målrettet fra norsk side.

Utdanning er både en menneskerett og et avgjørende bidrag til å bekjempe fattigdom, og det er en forutsetning for demokrati og respekt for øvrige menneskerettigheter. Derfor er et av FNs mest sentrale tusenårsmål å arbeide for at alle barn skal kunne gå på skole. FNs andre tusenårsmål er å sikre full grunnskoleutdanning for alle gutter og jenter innen 2015, og vi vet at kampen for jenters skolegang er ekstremt viktig. Men etter stor framgang fra 108 millioner til 61 millioner, som flere har vært inne på, har man stagnert etter 2008. Det gir grunn til bekymring. De som trodde at utdanning for alle nærmest var nådd, var for naive. De som nedprioriterte bistand til skolegang ut ifra en slik tanke, tok feil. Her, som i arbeidet med andre utfordringer, gjelder det ikke å gi seg før målet er nådd. At barn får gå på skole, er et viktig mål, men det er ikke nok til å sikre at de får et godt læringsutbytte. Derfor er kvaliteten på utdanningen så viktig. Dette har også blitt nærmest oversett av dem som har hevdet at det ikke er grunn til å fastholde en så sterk prioritet på utdanningsbistand.

For det første er det viktig å ha nok lærere. For å øke skoletilgangen hurtig økte en rekke av de fattigste utviklingslandene antallet elever i hver klasse. Det har nok i en del tilfeller svekket elevenes læringsutbytte.

For det andre er det viktig at elevene får undervisning av kvalifiserte lærere. Lærerutdanningen er mange steder svakt utbygd. Mange lærere har ikke tilstrekkelige kvalifikasjoner.

For det tredje er det mangelfull tilgang på skolebøker og annet læringsmateriell. I sum svekker det undervisningens kvalitet og elevenes læringsutbytte.

Det er flere grunner til at barn går glipp av grunnskole, selv om skoletilgang for de fleste har blitt en realitet. Som flere har vært inne på, er det en spesiell utfordring å bygge ut skoletilbudet til marginaliserte grupper. Det kan være krevende å tilby skolegang i konfliktområder eller i andre vanskelig tilgjengelige områder. Det kan by på problemer å sikre at alle jenter får gå på skolen når tradisjonelle holdninger drar i motsatt retning. Det å sikre barn med ulike funksjonshemninger skolegang kan også være vanskelig når diskriminering og fordommer skaper hindringer.

En klar konklusjon er at behovet for bistand til utdanning fortsatt er sterkt. Det er bra at lavinntektslandene generelt har økt sin innsats for utdanning siden 1999, men fortsatt er mange av de landene avhengig av norsk bistand. Derfor er det bekymringsfullt at den samlede internasjonale utdanningsbistanden har falt i 19 lavinntektsland. For mange giverland kan tilbakeslagene i internasjonal økonomi ha medvirket til bistandskutt. Det er ikke tilfellet i Norge, for vår nasjonaløkonomi har langt på vei gått klar av både finanskrisen i 2008 og eurokrisen de siste årene. Det er andre årsaker til at andelen av norsk bistand som går til utdanning, har gått ned de siste årene. Forklaringen er i stor grad politisk. I 2005 utgjorde utdanningsbistanden 9,5 pst. av norsk bistand, ifølge NORADs statistikk. De aller siste tallene fra NORAD viser at utdanningsbistanden i 2012 var nede i 5,9 pst. Det er en dramatisk nedprioritering på få år. Selv om det bare er andelen, kan man også se på kronebeløpene. Når beløpet er det samme i 2005 og 2012, betyr det en reell nedgang, fordi pengene er mindre verdt i dag enn i 2005. Når da bl.a. representanten Serigstad Valen mener at dette ikke blir nedprioritert, gjør det det – både i andel og i kroner og ører.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi også minne om at Stortinget ved gjentatte anledninger har uttrykt et ønske om å styrke utdanningsbistanden igjen. Det har ikke blitt fulgt opp, og nå må regjeringen gjøre ord til handling. Derfor mener vi at det er behov for en langt mer forpliktende opptrappingsplan for Norges innsats for å gi verdens barn den skoletilgangen som er vedtatt som en menneskerettighet for alle, men som fortsatt bare er en fjern drøm for millioner av barn i verdens fattigste land.

Trine Skei Grande (V) [11:34:28]: Med fare for å ta ut historielærer-genet mitt litt for mye har jeg lyst å begynne med et lite tilbakeblikk på det som har skjedd i denne salen, fra da Norge var et lutfattig land og Venstre ble stiftet som parti. Hva er det første de store, gamle Venstre-herrene tar tak i når de skal bringe dette landet ut av enorm fattigdom? Jo, det første er en stor skolereform. Det første er å innføre den norske fellesskolen, der alle skulle sitte på den samme benken, enten det var prestedatteren, lærersønnen eller husmannsdatteren, og der alle skulle lære det samme. Det var et enormt dannelsesprosjekt, og jeg tror vi må tenke litt tilbake på hva det egentlig betydde. Det betydde at man i denne salen på et tidspunkt bestemmer seg for noe så radikalt som at alle skal gjennom en skolegang der man skal lære seg å lese og skrive – sjøl om man antageligvis aldri skal holde i et ark i hele sin yrkeskarriere. De aller, aller fleste barna skulle aldri holde i et ark, men likevel bestemte man i denne salen at man skulle lære å lese og skrive, musikk, naturfag og en del andre ganske unyttige fag i de fleste av barnas hverdag.

Hva førte dette til? Jo, det var en enorm demokratiseringsprosess. Det førte til at alle sammen f.eks. kunne forhandle fram sin egen arbeidskontrakt. Man kunne skrive under på en arbeidskontrakt der man hadde avtalt en lønn. Det kunne man ikke før. Dette var det store demokratiprosjektet som Venstre startet i 1880, og som Johannes Steen la grunnlaget for da han la grunnlaget for den norske fellesskolen. Det viser hvor viktig den nøkkelen var for velferden vi har i dag, og hvor enormt viktig det demokratiseringsprosjektet var for velferden og likestillinga vi har i dag.

De barna som i dag ikke får utdanning rundt omkring i verden, er de aller fattigste og mest sårbare barna, i de aller fattigste landene. Skal man kjempe seg ut av fattigdom, er dette det mest effektive grepet man kan ta.

Alle bistandsorganisasjoner og alle dem som jobber med utvikling rundt omkring i verden, sier at mangel på likestilling og mangel på jenters utdanning er en av de store nøklene som hindrer utvikling og hindrer utvikling av mer velferd rundt omkring i verden. Jenters utdanning er også en viktig nøkkel her – alle skal sitte på den samme skolebenken.

At man har et skolesystem uten skolepenger, uten fysisk avstraffelse som en del av skolehverdagen, der folk får undervisning på sitt faktiske morsmål, der man ikke bare underviser en elite, men også mer marginaliserte grupper, som f.eks. folk med nedsatt funksjonsevne, har betydning for kvalitet og læringsutbytte hos den enkelte elev. Så det er viktig at vi også er med og bidrar til organiseringa og lærer av den historiske utviklinga som faktisk Norge har vært med på.

Venstre pleier ikke å kutte i bistanden, men vi bruker å si at det er viktig å bygge demokrati og hjelpe de demokratiene som er på vei når man også bruker bistandsmidlene. Regjeringa skal ha skryt for å ha økt bistandsandelen, og mange av de prosjektene er Venstre hjertens enig i. Det er klart at man ikke skal ha kjeft for å øke bistanden slik at noen prosjekter får en mindre andel. Så vi trenger ikke se på andelen, men vi kan se på de faktiske tallene, og de viser at den bilaterale støtten til utdanning har gått ned under denne regjeringa. Hvis vi ikke forholder oss til andelen i prosenter, går også tallene nedover. Det syns jeg er leit, for jeg tror at utdanning, barns utdanning og deres muligheter til å utvikle seg er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det var det første Venstre tok tak i i denne salen da vi var et av de fattigste landene – et lutfattig land, med dårlig utvikling. Jeg tror det er det viktigste å ta tak i i de landene som har de utfordringene som Norge hadde for 100 år siden.

Svein Harberg (H) [11:39:41]: Først en takk til Ine Marie Eriksen Søreide som følger opp denne saken igjen. Det er åpenbart og noe forunderlig at regjeringen må oppfordres til dette nok en gang. Jeg er i hvert fall forundret over at utdanning, selve grunnlaget for utvikling og selvhjelp, ikke har høyere prioritet i Norges ellers gode engasjement innen bistand og utviklingshjelp. Det er mulig jeg er naiv, men jeg trodde det var en solid enighet om at et av de beste hjelpetiltak vi kan gi i tillegg til rene helsetiltak, er å gi de unge grunnleggende ferdigheter og kunnskap slik at de selv kan ta ansvar for videre utvikling. Med dette som bakgrunn blir jeg skikkelig overrasket når jeg ser at det ikke bare fra Norges side, men også fra et samlet internasjonalt bistandsbidrag, går mindre ressurser til kunnskap. Det er selvsagt flott at det høye antallet barn som ikke får utdanning, over tid er redusert betydelig, men når denne utviklingen har stoppet opp, er det helt på sin plass å gå igjennom sine prioriteringer. Ufattelige mengder barn får fremdeles ikke utdanning, og vi ser også at store deler av dem som har påbegynt utdanning, ikke fullfører. 60 millioner når ikke lenger enn til 4. klasse.

Å bidra til oppstart av utdanning, egnede lokaliteter og ikke minst tilstrekkelig tilgang på dyktige lærerkrefter er virkelig noe som hjelper både på kort og ikke minst lang sikt. Det er, som interpellanten sa, behov for nærmere 5,5 millioner lærere i til sammen 112 land innen 2015. Her kan vi bidra, og dette er bistand som treffer godt.

Jeg mener det er på tide at vi prioriterer dette tydelig i vår bistandspolitikk, at vi er tydelige på at økte bistandsmidler også skal bety økt innsats på utdanningsbistand. Det kan derfor være på sin plass å få synliggjort utdanningsbistand som en egen budsjettlinje. Dette vil tydeliggjøre vår satsing og gjøre det lettere å følge opp en økt satsing gjennom budsjettbehandlingen. Jeg håper regjeringen tar på alvor denne påminningen fra interpellanten og nå vil invitere Stortinget til å prioritere utdanningsbistand når bistandspengene skal fordeles. De skal få Høyres fulle støtte.

Det bekymrer meg også at det internasjonalt er samme tendens som den vi har sett i Norge. En stadig mindre del av bistandspengene går til utdanning. Norge har et ønske om å være en god rollefigur innen internasjonal bistand. Her har vi mulighet til å gå i front og vise vei også for de andre. Gjennom felles satsing på utdanning som en prioritert oppgave i bistandsarbeidet vil vi kunne løfte nye generasjoner i mange land fram mot en lysere framtid.

Det er dessverre slik at det ikke synes å være en ende på nye grupper som står overfor denne type utfordringer. I disse dager ser vi land i krig der nye generasjoner mister utdanningstilbudet, en utfordring som i tillegg til selve krigen vil ramme dem hardt etter noen år. Utfordringene er mange, men mulighetene er også mange, og Norge må ta sin del av ansvaret.

Vi må være tydelige på at utdanningsbistand skal ha prioritet. På den måten bygger vi grunnlaget for det statsråden ønsker, at landene selv tar ansvar. Dette er et langsiktig arbeid, og vi må være med hele veien.

Så til slutt til representanten Snorre Serigstad Valen: Vi i Høyre har ikke som mål å kutte i bistanden. Vi har et ønske om treffsikre tiltak, og prioritering av bistand til grunnutdanning er ett av disse.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11.43:58]: Jeg vil først få takke for en god interpellasjonsdebatt. Jeg syns det har kommet fram mange ulike aspekter ved Norges utdanningsbistand som jeg håper vi også kan diskutere framover. Det er en oppfordring til statsråden om også å involvere Stortinget i de diskusjonene som nå pågår, f.eks. om Norges posisjoner i Post 2015-agendaen. Der tror jeg statsråden får et både entusiastisk og engasjert storting med seg.

Jeg vil samtidig få påpeke enkelte ting som har kommet fram underveis i debatten. Representanten Eva Kristin Hansen sa at det framsto som at det ikke satses. Det er feil. Jeg har aldri sagt at det ikke satses på utdanning. Jeg har bare sagt at det ikke satses nok, særlig i forhold til andre områder. Og det er altså ikke bare jeg som kritiserer det. Det er et enstemmig storting som flere ganger har bedt om at regjeringa prioriterer opp utdanningsbistanden på bekostning av andre områder. Det er det også flere av organisasjonene som har gjort; særlig har Plan og Redd Barna hatt et sterkt engasjement for utdanningsbistand.

Det kan visst ikke være en eneste debatt om bistand som ikke gjentar den feilen som gjentas i mange debatter, at Høyre står for store kutt i bistandsbudsjettene. For 2013 er vårt alternative budsjett 900 mill. kr høyere enn det regjeringas budsjett for 2012 var. Den gangen – altså i 2012 – ble det framlagt som en historisk satsing, og vi ligger altså 900 mill. kr over det budsjettet. Men det vi samtidig har sagt, er at vi bl.a. ønsker å redusere noen av tilsagnsfullmaktene på klima og miljø, rett og slett fordi pengene står ubrukt. Da mener vi at vi heller kan bruke de pengene på helt avgjørende og viktig utdanningssatsing. Vi har i vårt alternative budsjett økt bevilgningene til menneskerettigheter, til utdanning, til sivilsamfunn og til næringsutvikling fordi vi mener det er viktige områder.

Så til spørsmålet om andeler og summer. For meg har det viktigste vært å understreke at når summen er den samme i 2012 som i 2005, bør det være tankevekkende. Når bistanden totalt sett har økt med over 9 mrd. kr i samme periode, når bistanden vi bruker til klima og skogsatsing, som er veldig viktige temaer, har økt fra 1 til 5 mrd. kr i samme tidsrom, så er det mulig å få det til. Det er bare et spørsmål om hva man ønsker å prioritere.

I budsjettdokumentet som regjeringa har levert til Stortinget, er det under temaet globale ordninger ti ulike budsjettlinjer. Utdanning er ikke en av dem. Så det handler ikke bare om at noen ting har egne budsjettlinjer, som statsråden sa. Utdanning er så viktig og så grunnleggende – det sier jo statsråden også. Derfor kunne det kanskje være en mulighet for å synliggjøre det.

Jeg opplever at statsråden også har et engasjement for utdanning, og jeg håper vi ser mer av det og et sterkere engasjement i tida framover.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:47:69]: Bare et par punkter til oppklaring. Man tok opp spørsmålet om like muligheter for jenter og gutter. Da tenkte jeg bare at jeg skulle henvise til den utmerkede siden til FN, som handler om oppfyllelsen av tusenårsmålene, der det veldig klart går fram at vi nå er på et nivå der vi sier at det er likhet for tilgang på grunnutdanning for gutter og jenter. Det er ingen tvil om at bl.a. vår innsats gjennom målrettet fokus på dette har bidratt til det.

Jeg vil gjerne si noe til Tom Staahle. Jeg vil stille ett spørsmål til representanten som representanten dessverre ikke får muligheten til å svare på. Fremskrittspartiet har framsatt et prinsipielt standpunkt om at de mener at stat-til-stat-bistand er feil. Likevel står representanten her og sier at vi bør øke støtten til utdanning. Det finner jeg veldig underlig, for det er ingen tvil om at hvis man skal klare å gi utdanning og klare å bygge opp gode utdanningssystemer, er det nettopp inn mot stat-til-stat-samarbeid de pengene må gå.

En av hanskene som jeg føler at Høyre ikke tar opp, er min påstand om at det viktigste ikke er at vi bruker penger på utdanning, men at utviklingslandene bruker penger på utdanning. Det er mye bedre at vi bidrar til økte skatteinntekter for utviklingslandene sånn at de bruker penger på utdanning, enn at vi bruker penger på utdanning. Det blir mindre bistandsavhengighet av det, som jeg mener er et problem. Det blir bedre og mer selvstendig eierskap til det.

Jeg synes at Trine Skei Grande holdt et interessant innlegg. Hun pekte tilbake på Venstre-folkene som satt i denne salen og sa: Vi skal satse på utdanning. Det er riktig. Det er ikke vi som sitter her i denne salen som skal si at Tanzania skal satse på utdanning. Det er Tanzanias parlament og nasjonalforsamling som skal si at de skal satse på utdanning. Så skal vi hjelpe dem ved å sørge for at de har inntekter nok til å få det til. Men jeg mener at hovedpoenget må være at de selv finansierer sin egen utdanning.

Det er relativt lave lønninger. Det er relativt lave kostnader med å satse på utdanning hvis man har større inntekter. Og jeg mener igjen – og jeg trekker opp den problemstillingen som Peter Skovholt Gitmark ikke tok opp og repliserte på – at hovedproblemet i en rekke utviklingsland er at de har for lave skatteinntekter. De har mellom 5 og 15 pst. skatteinntekter. Ingen kan komme seg ut av bistandsavhengighet hvis de opprettholder det nivået på skatteinntektene sine. Men «high taxes and high wages» har liksom ikke vært høyresidens slagord i Norge, og jeg regner ikke med at det er det i utviklingspolitikken heller.

Jeg vil til slutt si en ting om marginale grupper, og jeg vil gjerne svare Ine M. Eriksen Søreide – jeg får ikke tid til det med marginale grupper. Da svarer jeg bare Ine M. Eriksen Søreide at når det gjelder Post 2015-dagsordenen som kommer, sitter jeg i den komiteen som skal jobbe med oppfølging av dette. Rettferdig og allmenn tilgang til utdanning er der – etter min oppfatning – et viktig perspektiv, som vi skal lytte til.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.