Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Torstein Rudihagen – for sakens ordfører.

Torstein Rudihagen (A) [16:48:00]: Eg er ikkje ordførar for saka, men eg skal fungere som ordførar i og med at ordføraren ikkje er til stades her no.

Industri og kraft er to debattar som heng nært i hop. Det lèt seg ikkje gjere å skilje energidebatten frå debatten om utvikling av norsk industri. Det er òg ein samla komité som anerkjenner at industrien sitt kraftbehov er ei problemstilling. Det er det viktig å ha klart for seg.

God og stabil tilgang til kraft er avgjerande for industrien. Derfor er eg glad for at vi gjennom produksjon av stadig meir fornybar energi og sikring av forsyningssikkerheita har lagt til rette for nettopp det. Gjennom m.a. CO₂-kompensasjonsordninga har vi lagt til rette for norsk kraftkrevjande industri. Med dei tiltaka regjeringa har sette i gang og gjennomførte, har vi lagt til rette for ei satsing på industri i Noreg.

Dette dokumentet, Dokument 8:31 S, om industrien sin krafttilgang tek opp viktige spørsmål som vi jobbar kontinuerleg med. Her vil eg òg vise til statsråden sitt brev, der han skriv at regjeringa arbeidar med ei sak om industrien sin krafttilgang uavhengig av dette forslaget.

Eigarskap til kraft er ein viktig debatt i Noreg. Stortinget har med jamne mellomrom debattert eigarskapet til norske kraftverk heilt sidan innføringa av heimfallsretten. Vi hadde tidlegare i vår òg ein til dels oppheta diskusjon om eigarskap til norske kraftverk med utgangspunkt i forslaget frå Høgre sin programkomité.

Det er derfor enda ein grunn til at dette forslaget er interessant. Her har både Høgre og Framstegspartiet gått inn for regjeringa sitt syn i spørsmålet om kven som skal eige kraft. Det er ei heilomvending av dimensjonar. Det står att å sjå om landsmøtet i Høgre aksepterer denne endringa i politikk.

Etter at ESA kom med sin dom over den norske heimfallsretten, har vi operert med den såkalla konsolideringsmodellen, som inneber at berre det offentlege kan eige store delar av vasskraftverka. Moglegheita for private til å eige opp til ein tredjedel føreset at aksjonæravtala sikrar reell offentleg kontroll med selskapet. Eg meiner dette er ein god modell, som sikrar det som har vore ein viktig pilar i norsk energipolitikk, nemleg at naturressursane høyrer til folket, og at forvaltninga av desse skal liggje under offentleg kontroll. For Arbeidarpartiet er dette ein sentral del av energipolitikken. Innanfor dette regimet må vi arbeide for å vareta industriens interesser. Vi har lagt til rette for langsiktige kraftavtaler gjennom garantiordninga, og vi ser at fleire bedrifter har inngått avtaler med Statkraft.

Vi har gjennom elsertifikatordninga lagt forholda til rette for ei storstilt utbygging av fornybar kraft. Dei fleste analysane viser at vi vil få eit kraftoverskot i tida som kjem. Det kjem industrien til gode. Gjennom støtte frå Enova legg vi til rette for ei omstilling i industrien som styrkjer konkurransekrafta og reduserer industriens energiforbruk. Blant anna har Elkem Salten fått over 300 mill. kr i støtte til energieffektiviseringstiltak. Finnjord er eit anna eksempel.

Arbeidarpartiet har støtt vore og vil framleis vere eit industriparti. Ei vidareutvikling av industri og industriens rammevilkår er viktig. Opposisjonen peikar her på eit tema som er spesielt viktig i Noreg, og eg vil på nytt vise til statsrådens brev der det framgår at dette nettopp er ei problemstilling som regjeringa arbeider med.

Eg tek med dette opp forslaget frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Torstein Rudihagen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Henning Skumsvoll (FrP) [16:52:42]: Fremskrittspartiet peker på viktigheten av å huske at norsk industri har lange tradisjoner som kraftprodusent. Det er også viktig å huske at norsk vannkrafts historie løper parallelt med norsk industriutviklings historie. Det var vannkraften som var staten. Tilgjengelig vannkraft var drivkraften til den industrielle oppblomstringen i Norge. I starten måtte bedriftene bygges nært opp til fossefallene, men etter en tid var utviklingen så god at strømmen kunne føres i ledninger fra produksjonsstedet til der hvor fabrikkene ble bygget. Ved hjelp av utenlandsk kapital bygget store foretak i Norge ut sine egne kraftanlegg. Dette ble som kjent avskaffet av regjeringen i 2008. Siden den gang er nesten 100 pst. av kraftanleggene eid av det offentlige. Dette har resultert i nedleggelse av bedrifter, mens andre har flyttet til utlandet. Denne utflyttingen går under begrepet «karbonlekkasje».

Fremskrittspartiet vil sikre nasjonal kontroll over energiressursene. Dette gjøres for å sikre at arbeidsplasser, hovedkontor og FoU-avdelinger forblir i Norge.

Norsk industri har i over 100 år bygget ut og forvaltet en rekke vannkraftverk på en svært god måte. Det har bidratt til å utvikle og sikre arbeidsplasser, bosetting og verdiskaping rundt om i landet.

For å sikre industrien forutsigbar krafttilgang vil Fremskrittspartiet øke leieavtalen av kraftanlegg fra 15 til 30 år. Det vil gi bedriftene større mulighet til å planlegge, bygge og drive sine anlegg i en tilfredsstillende lang periode. Industrielle deleiere av kraftverk må kunne ta ut strøm fra produksjonen tilsvarende sin eierandel. Dette krever en lovendring.

Fremskrittspartiet mener at offentlig kontroll med vannkraftressursene er viktig, særlig for å sikre at inntektene fra våre naturressurser kommer fellesskapet til gode. Fremskrittspartiet støtter derfor den såkalte konsolideringsmodellen, med nasjonalt eierskap til utnyttelse av vannkraftressursene, og legger denne til grunn i overskuelig fremtid.

Med den situasjonen vi opplever i dag, med en todeling av norsk økonomi mellom den delen av næringslivet som er knyttet til petroleumsvirksomheten, og annet konkurranseutsatt næringsliv, er det spesielt viktig å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for den tradisjonelle eksportindustrien, deriblant den kraftkrevende industrien.

Da Stortinget i 2008 fjernet industriens muligheter til å dekke egne kraftbehov, reduserte man også norsk industris konkurransefortrinn og forutsigbarhet.

Fremskrittspartiet er opptatt av at norsk industri gis gode rammebetingelser for å kunne være konkurransedyktig også i internasjonal sammenheng. Da er det viktig å gå fra festtaler til handlekraft og vise at man tar industriens kraftbehov på alvor.

Siri A. Meling (H) [16:56:14]: Norges industrihistorie og Norges energihistorie er knyttet nært sammen.

Utbygging av vannkraften dannet basis for store industrietableringer flere steder i Norge. I sin begynnelse skjedde dette nærmest kraftkilden, dvs. fossefallene, fordi kraften ikke kunne transporteres over store avstander. Flere lokalsamfunn, som Rjukan og Årdal, for å nevne noen, har vokst frem nettopp på grunn av denne sammenhengen, og vi har i årenes løp opparbeidet mye kunnskap og kompetanse knyttet til å bygge industri, arbeidsplasser og verdier til både lokalsamfunn og stat basert på koblingen vannkraft og industri.

Høyre er opptatt av å videreutvikle og styrke norsk industri. Det er mange gode grunner til dette – først og fremst for å trygge arbeidsplasser. Alle arbeidsplasser er viktige, men det er klart at den relative betydningen disse industriarbeidsplassene representerer i særlig småsamfunn i Distrikts-Norge, er ekstra betydningsfulle.

For det andre er Norge etter hvert blitt meget avhengig av aktiviteten innenfor olje og gass på norsk sokkel, både finansielt og industrielt. Denne utviklingen og dette aktivitetsnivået er bra og gir store verdier tilbake til samfunnet, men det er alltid et faremoment å gjøre seg for avhengig av én faktor eller én bransje. Det gjør oss sårbare. Den kraftforedlende industrien representerer arbeidsplasser som ikke er direkte oljeavhengige, og det er derfor viktig å styrke denne type industris vekstmuligheter i Norge.

For det tredje har kraftforedlende industri lange tradisjoner i Norge, og vi har bygget opp høy kompetanse knyttet til denne industrien, som det er viktig å bruke og bygge videre på fremover.

For det fjerde beveger Norge og Norden seg i retning av store kraftoverskudd, og den kraftforedlende industrien er en viktig storbruker av energi, og for å opprettholde og styrke etterspørselssiden er det viktig å legge forholdene til rette for videreutvikling og vekst blant de eksisterende aktører og forhåpentligvis også legge grunnlag for nye industrietableringer.

Den kraftforedlende industrien er global, og dens sluttprodukter omsettes i et globalt marked til globale priser. Den globale utviklingen har mange usikkerhetsmomenter og -faktorer som den enkelte industribedrift ikke har kontroll over. Da blir det ekstra viktig for å sikre lønnsomhet at bedriftene har kontroll over kostnadene. For kraftforedlende industri er kraftprisen en stor del av kostnadsbildet, og det har vært og er en fordel for dem som selv har kraftproduksjon, at de har kontroll både på krafttilgangen og på prisen. Dette gir forutsigbarhet.

Høyre har vært opptatt av å beholde denne forutsigbarheten og tryggheten for egen krafttilgang innenfor norsk industri. Dette er også bakgrunnen for at vi sammen med de andre ikke-sosialistiske partiene på Stortinget har valgt å fremme dette representantforslaget, hvor vi ber regjeringen fremme en sak med en vurdering av hvordan dagens industrielle eiere av vannkraft, som etter konsolideringsmodellen ikke vil få forlenget sin konsesjonsperiode, i tillegg til annen industri kan ivareta sitt behov for forutsigbar krafttilgang.

Vi har skissert to alternative løsninger. Den ene er å forlenge muligheten til å leie ut kraftverk fra dagens 15 år til 30 år, den andre er å gi industrielle eiere av kraftverk anledning til å ta ut sin andel av eierskapet i form av kraft og ikke bare være en finansiell eier som tar utbytte i form av penger.

I svarbrevet fra olje- og energiministeren til energi- og miljøkomiteen i anledning dette representantforslaget uttrykkes det stor enighet om at regjeringen bør tilrettelegge for gode rammevilkår for kraftintensiv industri i Norge, og at departementet vurderer muligheten for justeringer i dagens lovverk. Dette er positive signaler som jeg tillater meg å håpe vil resultere i endringer som ivaretar og styrker industriens interesser og muligheter for å videreutvikle seg og vokse i Norge.

Høyre mener at offentlig kontroll med vannkraftressursene er viktig, og at inntektene fra våre fellesressurser kommer fellesskapet til gode. Det er bra når dette utgangspunktet kan forenes med å gi industrien en forutsigbar krafttilgang og forutsigbarhet på den viktigste kostnadskomponenten i deres produksjon – nemlig kraftprisen. En samlet komité understreker viktigheten av et fortsatt sterkt søkelys på industriens tilgang på kraft innenfor rammen av offentlig eierskap til – og kontroll med – kraftressursene. Det haster med å få avklart disse spørsmålene.

Lars Egeland (SV) [17:01:13]: Jeg viser til representanten Torstein Rudihagens gjennomgang på vegne av sakens ordfører.

For SV er det viktig å gi industrien tilgang til tilstrekkelig kraft, til forutsigbare og gode priser. Det er inngått mange slike avtaler som er til fordel for både industrien og energiprodusentene. Samtidig er det viktig for oss å forsvare offentlig kontroll og eierskap over naturressursene – som vannkraft er. Det skal være folkets eiendom. Vi er ikke villig til å tukle med det. Det er det viktig å si når vi nå opplever angrep fra høyresida på nettopp eiendomsretten over naturressursene.

Etter SVs mening vil langvarige leieforhold av kraftverk undergrave denne politikken og forkludre forholdet der industrien skal være kjøper av strøm og ikke produsent.

EØS-avtalen begrenser mulighetene for tiltak for industrien, men jeg vil nevne at det likevel er inngått langsiktige kontrakter, og at det er innført en ordning med CO₂-kompensasjon som gjør at vi likevel har noe handlingsrom. Industrien vil ha åpenbare fordeler av den store utbygginga som nå foregår av fornybar energi.

SV ønsker å legge til rette for at vi skal ha en norsk viderebearbeiding av de store kraftressursene våre – i form av industriprodukter som verden trenger, som f.eks. aluminium. Det er ingen miljøgevinst i at slik industri flyttes til land der elektrisiteten ikke er fornybar som hos oss.

Nettopp omlegginga i industrien har vært den mest vellykkede delen av norsk klimapolitikk, der utslippene siden 2006 nå faktisk er redusert med 40 pst. i forhold til 1990, samtidig som verdiskapinga har økt med hele 50 pst. Én av bidragsyterne her har vært Enova, som gjennom sin øvrige virksomhet også har bidratt til å gjøre mye energi tilgjengelig gjennom energiøkonomiseringstiltak. Det er litt pussig at det er dette én av forslagsstillerne, nemlig Fremskrittspartiet, vil kutte med 1 mrd. kr.

Erling Sande (Sp) [17:03:51]: (leiar i komiteen): I Senterpartiet er vi svært opptekne av å sikre næringslivet generelt – og den kraftforedlande industrien spesielt – god tilgang på kraft, og det til føreseielege og overkomelege kostnader. Dette er viktige arbeidsplassar for næringslivet vårt. Dette er viktige arbeidsplassar for veldig mange distriktssamfunn rundt om i det ganske land, og mange plassar utgjer det ei hjørneverksemd i samfunnet.

Under denne industrien har vi snart i 100 år bygd erfaring og kunnskap som har generert verdiar i tillegg til sjølve produksjonen, og bygd kompetanse også rundt i heile landet. Det er god grunn til å vere stolt av industrien vår – både gjennom historia og i notida.

Vi veit at god tilgang til kraft er ein føresetnad for at denne suksesshistoria skal halde fram. Derfor har òg Senterpartiet, både i storting og regjering, jobba aktivt for å nå dette målet. Ein har hatt ei brei satsing, ein har fått på plass ei ordning med grøne sertifikat som bringar fram mykje ny kraft inn i marknaden dei komande åra, noko som er viktig for både tilgang og pris. Ein har satsa tungt gjennom Enova, og på det viset både fått fram ny energi og drive energieffektivisering. Ein har stilt nye krav til bygg, og ein har òg satsa målbevisst på prosjekt i industrien som har hjelpt dei industribedriftene som har valt å satse på desse prosjekta, men òg i det heile bidrege til meir kraft inn i marknaden, noko som òg er viktig for prisen. Så har ein satsa – og vil satse vidare – tungt på infrastruktur. Det er jo sånn at det må nett til for å bringe denne krafta fram til forbrukarane, og det er sånn at nytt nett òg mogleggjer ny produksjon som sikrar krafttilgangen. Så eit godt kraftnett er i høgste grad viktig for både å få fram ny kraft og for å sikre tilgang og pris.

Så er det samtidig viktig for Senterpartiet å slå ring om fellesskapens eigarskap til dei store kraftverka. Der gjorde den raud-grøne regjeringa og Stortinget viktige grep tilbake i 2008, nettopp for å slå ring om fellesskapens eigarskap til krafta. Viss eg skjønte representanten Skumsvoll rett, så meinte han at det hadde ført til det han kalla nedlegging og utflagging av store delar av norsk industri, og han kalla det «karbonlekkasje». Eg har litt vanskeleg for å forstå samanhengen viss det er slik at tilgangen på fornybar kraft, som vi veit nettopp har vore viktig for å oppretthalde industrien i Noreg, er bakgrunnen for industriutflytting på grunn av karbonlekkasje. Eg skulle gjerne hatt utdjupa det standpunktet noko.

Det regimet vi har i dag, legg ikkje noko i vegen for å satse på langsiktige kontraktar for kjøp av kraft. Vi ser òg at det no i større grad er ein vilje til satsing på norsk industri basert på nettopp denne naturrikdomen som vi har. Frå Senterpartiets side skal vi vere konstruktive også vidare for å sikre industrien god tilgang på kraft innanfor dei rammene som målet om fellesskapens eigarskap gjer rom for.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:07:34]: Dette er jo en sak med mange innlegg med historisk sus over seg. Det er flott at vi kan understreke viktigheten av vannkraften, viktigheten av industrien og viktigheten av måten ressursene er forvaltet på, og hva det har å si for både samfunnet vårt og bedriftene våre.

Men det jeg også synes er viktig i saken, og som for så vidt er ganske historisk, er iallfall den tryggheten en har om at alle partiene på Stortinget klart sier fra at en legger til grunn at det skal være offentlig kontroll på vannressursene – altså den såkalte konsolideringsmodellen skal ligge til grunn i overskuelig framtid. Det synes jeg er bra å ta med seg, og derfor er jeg heller ikke – slik som representanten fra SV antyder – bekymret for at de viktige ressursene som skal komme fellesskapet til gode, skal gå ut på private hender.

Men for Kristelig Folkeparti har det vært viktig i denne saken å jobbe for at vi kan være sikre på at industrien får tilgang på den kraften som de trenger, at de kan få de konkurransefortrinnene som de har i dag, og at de kan ha forutsigbarhet over nettopp den rimelige kraften.

Historien i saken viser egentlig at det har vært en ganske stor enighet rundt måten å gjøre ting på, fordi det var krav fra ESA som gjorde at man i 2008 måtte ha endringer. Når en åpner opp for at en tredjedel kunne eies av private, ser en allerede nå i debatten her at en egentlig ønsker å skape en best mulig ordning for å sikre at industrien skal kunne få tilgang på kraften.

Når jeg leser brevet fra statsråden, registrerer jeg med stor tilfredshet at statsråden understreker at han allerede nå jobber med å få til liknende ting som det vi fra opposisjonen har foreslått i representantforslaget. Så ser jeg også at i representantforslaget fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet så skriver vi og siterer Svein Sundsbø, direktør for industripolitikk i Norsk Industri. En kan vel ikke si at han er det nå lenger, men det han sier, er det jo desto større grunn til å lytte på for statsråden. For Sundsbø understreker, og vi siterer det altså i representantforslaget, at 15 år er for liten forutsigbarhet for industrien, og han ønsker mer langsiktige kraftkontrakter. Forslaget fra opposisjonen i dag går jo nettopp på hvordan en kan sikre den forutsigbarheten best mulig, og vi ber om en sak. Egentlig skulle jeg ønske at det var et forslag som regjeringspartiene kunne stemt for. Nå er jeg samtidig klar over den måten regjeringspartiene har valgt å behandle forslag på i disse periodene, så jeg skal ikke forvente at de stemmer for, men jeg forventer at den holdningen som Arbeiderpartiet har hatt i programmet, den holdningen som blir vist her i salen, også gjenspeiler seg i det som kommer fra statsråden.

Men samtidig som vi og politisk rådgiver i OED peker på at det er viktig med langsiktighet i kraftkontraktene, tror jeg også en skal ta inn over seg at industrien gir klare tilbakemeldinger på at det også er en utfordring å få fastsatt rett pris på så langsiktige kontrakter, og at de derfor signaliserer at de har et ønske om å ta ut utbytte i form av naturalia, i form av kraft. Det mener jeg er, som vi skisserer det, og som et annet alternativ, et viktig forslag å lytte til, fordi hovedpoenget er at du skal kunne holde offentlig kontroll over ressursene samtidig som du kan gi bedriftene muligheten til å ta utbytte i kraft og sikre forutsigbarheten, sikre konkurransefortrinnet som de har.

Til slutt vil jeg bare sende en oppfordring og en utfordring til statsråden, for jeg tror vi er enige om veien videre, og at det er viktig å sikre industrien tilgang på kraft. Når en så langt på vei antyder at ting skjer, er jeg spent på å høre fra statsråden hvordan det arbeidet ligger an, og om vi kan vente en sak og et endringsforslag til Stortinget i løpet av vårsesjonen.

Statsråd Ola Borten Moe [17:12:08]: La meg bare begynne med en historisk bemerkning. I går fikk statsråd, stortingsrepresentant og advokat Johan Castberg sitt eget oljefelt i nord. Han er bl.a. konsesjonslovenes far, og de ble innført, som kjent, for omtrent 100 år siden i denne sal. Det var ikke etter hurrarop og klappsalver fra høyresiden, og har heller ikke vært det siden. Det går en lang konfliktlinje i norsk politikk som dreier seg om hvem det er som skal ha eierskapet til vannkraften, hvilke verdier den representerer, og hvilke verdier den skal skape, og Kristelig Folkeparti er, for å si det slik, nå i ferd med å velge en alliansepartner som alltid har stått på feil side av den streken.

Regjeringen er opptatt av gode rammevilkår for kraftintensiv industri i Norge. Et godt kraftmarked og sikker krafttilgang er, som vi alle vet, et helt avgjørende element i den sammenheng.

I mitt brev til komiteen av 15. februar i år underrettet jeg om at departementet var i gang med å vurdere mulighetene for endringer i lovverket for å ivareta industriens behov. Disse vurderingene ble igangsatt uavhengig av representantforslaget som nå er til behandling.

Jeg legger til grunn at hovedprinsippet for forvaltning av landets vannkraftressurser fortsatt skal være et sterkt offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Jeg merker meg derfor med stor tilfredshet at forslagsstillerne uttrykker støtte til dagens ordning, basert på konsolideringsmodellen for offentlig eierskap til vannkraftressursene. Ut fra enkelte av opposisjonens utspill i fjor høst framstår ikke dette som noen selvfølge. I det videre arbeidet tar jeg med meg denne brede politiske enigheten om konsolideringsmodellen som et grunnlag for framtidig forvaltning av norske vannkraftressurser.

Regjeringen har tatt mange grep for å sikre industrien krafttilgang og krafttilgang på gode vilkår. Dette er gjort samtidig som det er tatt hensyn til offentlig eierskap til vannkraften. For å nevne noen tiltak:

• Industriselskaper som eier vannkraftverk med hjemfallsvilkår, kan fritt selge kraftverkene til offentlige eiere før hjemfall finner sted.

• Industrien kan beholde inntil ⅓ av eierskapet til kraften for å sikre grunnlag for fortsatt virksomhet. Etter de nåværende reglene må et slikt privat deleierskap organiseres innenfor et aksjeselskap.

• Regjeringen fulgte opp Stortingets lovvedtak om utleie og vedtok utfyllende forskrifter senest sommeren 2010.

Rammevilkårene for kraftintensiv industri er noe regjeringen til enhver tid vil være opptatt av og rette oppmerksomhet mot. Debatt og ordskifte rundt det ønsker jeg derfor velkommen.

Så må vi samtidig erkjenne at tiden er forbi for å etablere særordninger om privat eierskap for norske bedrifter, eller øremerking av kraft til industriformål. Slike regler kan fort vise seg å være i strid med våre internasjonale forpliktelser, med de alvorlige konsekvensene det kan få. Forhastede forslag som reelt sett innebærer gjeninnføring av privat eierskap, med tilhørende forskjellsbehandling, setter i verste fall prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser på spill. Dette må vi for enhver pris unngå.

Etter at Norge tapte hjemfallssaken i 2007, tok regjeringen nødvendige grep ved å vedta en provisorisk anordning i august. Dermed hadde vi sikret det offentlige eierskapet til vannkraften. Stortinget fulgte opp i 2008 og senere i 2009.

Etter lovendringene har EFTAs overvåkingsorgan meldt tilbake at gjeldende lovverk for offentlig eierskap til vannkraftressursene anses å være i overensstemmelse med EØS-avtalen. Det er en stor seier. Det regjeringen oppnådde i etterkant av hjemfallssaken for EFTA-domstolen, er det med andre ord god grunn til å være stolt av.

Helt kort om de forslagene vi her behandler: Det meste av vannkraftproduksjonen er organisert i aksjeselskaper. Vi vurderer nå det, som varslet. Det er noen hensyn som må ivaretas, bl.a. at grunnrentebeskatningen blir ivaretatt.

Ordningen for utleie av vannkraft er utformet slik at både offentlige og private, innenlandske og utenlandske selskaper, har mulighet for å inngå leiekontrakter inntil 15 år. Vi vurderer også om det skal være mulig å forlenge perioden. Hvis vi kommer fram til at det skal det være mulighet til, vil vi komme tilbake til Stortinget med en ordinær lovsak om det, på vanlig vis.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [17:17:33]: Fra flere fagmiljøer og hva en kan kalle eksperthold, blir det hevdet at det i 2020 vil bli et ikke ubetydelig kraftoverskudd. Det anslås opp til 30 TWh. Det er 25 pst. av et normalårs produksjon her i Norge. Det er vanskelig for de fleste å se hva denne store energimengden skal brukes til. For å få et rimelig riktig svar på hva som skal gjøres med et overskudd på 30 TWh, mener vi i Fremskrittspartiet at det burde utarbeides en energiplan. Jeg må spørre om statsråden er uenig i dette. Jeg må også spørre – for jeg forventer svaret ja – om hvorfor regjeringen er så imot å lage en energiplan, så en kan se hvor strømmen skal gå hen. For ellers kan det skape oppdemning.

Statsråd Ola Borten Moe [17:18:29]: Jeg tror at vi skal være forsiktige med å spå store kraftoverskudd i nær framtid. Jeg vil minne representanten Skumsvoll på at senest for to år siden hadde vi i Norge en svært anstrengt kraftsituasjon, og de spørsmålene som departementet og jeg fikk, var av en helt annen karakter enn hva vi skulle gjøre med de enorme kraftoverskuddene, for å si det forsiktig. Så mener jeg at en av våre aller største suksesser de siste årene, innstiftet av Eivind Reiten, er omleggingen av energimarkedene, der du har et fritt marked som allokerer ressursene. Det betyr at det å lage en energiplan der Stortinget bestemmer hva man skal bruke kraften til, hvis jeg forstår Skumsvoll rett, vil være en helt merkelig måte å arbeide på. Det er selvsagt sånn at vi nå jobber opp mot tilbudssiden, og så vil jo da tilbudssiden klarere seg ut selv. Blir det da hyggelige priser på kraft, vil det bety at norsk kraftkrevende industri går en svært hyggelig framtid i møte.

Siri A. Meling (H) [17:19:52]: Vi er utålmodige etter å finne løsninger for industrien, så jeg har et spørsmål som går litt på tidsaspektet. Det er om vi kan forvente at det kommer noe fra statsråden på dette området i løpet av våren. Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet går på dette alternativet med å få forlenget utleieperiode. Representanten Lars Egeland sa i sitt innlegg nå i dag at langvarig leie vil forkludre regjeringens politikk, sånn som jeg oppfattet ham. Mitt spørsmål er om det er et utsagn som statsråden stiller seg bak. Eller er statsråden åpen for også å vurdere å innføre mulighet for forlenget leieperiode?

Statsråd Ola Borten Moe [17:20:42]: Klok av skade har ikke jeg tenkt å love noen verdens ting fra denne talerstolen, bortsett fra at vi i regjeringen kommer til å vurdere dette på vanlig vis.

Så har jeg fått et annet godt råd av en tidligere Høyre-statsråd, Børge Brende, som han igjen har fått av Kåre Willoch. Han sa at man aldri skulle tenke høyt fra Stortingets talerstol. Det har ikke jeg tenkt å gjøre i dette tilfellet heller. I det øyeblikk vi har noe å meddele, vil det bli meddelt Stortinget på vanlig vis.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:21:21]: Jeg la merke til at statsråden sa at han ville vurdere dette nå, og at han skrev det, og at han for så vidt ikke ville svare representanten Meling på spørsmålet. Men jeg skulle gjerne hørt noe, som jeg for så vidt utfordret på i mitt innlegg også, om hvordan prosessen er, og hvordan saken ligger an.

Jeg la merke til at statsråden svarte representanten Skumsvoll at han ikke så for seg at det ble noe kraftoverskudd, eller at en i hvert fall skulle være forsiktig med å spå det. Jeg er fristet til å spørre: Hva er det som gjør at statsråden ikke ser for seg et kraftoverskudd i 2020?

Statsråd Ola Borten Moe [17:22:02]: For å ta det første først: Prosessen er, som jeg varslet i innlegget mitt og i brev til komiteen, at dette er initiativ som regjeringen allerede har tatt, spørsmål som regjeringen har oppe til vurdering, og når regjeringen har gjort seg ferdig med det arbeidet, som omfatter store, viktige spørsmål, vil det selvsagt bli meddelt Stortinget på vanlig vis. Så er det opp til Stortinget selv å legge opp til en prosess som eventuelt munner ut i et lovvedtak. Men som sagt: Jeg lover ikke at dette kommer nå. Det jeg kan si, er at dette er noe vi vurderer, og i det øyeblikk vi er ferdig med det, vil vi eventuelt foreslå endringer for Stortinget.

Når det så gjelder et eventuelt kraftoverskudd eller ikke, påpekte jeg rett og slett at her er det en del av norsk virkelighet som har endret seg betydelig i løpet av de to siste årene. Jeg tror at vi skal være forsiktig med å legge to våtår til grunn for framtidige prognoser. Så tror jeg (presidenten klubber) vi skal vite at vi vokser veldig – det er en million til om 20 år, vi skal elektrifisere deler av sokkelen, Hydro meldte om et nytt stort aluminiumsverk på Karmøy. Vel, det går noen terrawatt her og noen terrawatt der, og kanskje har vi et kraftmarked (presidenten klubber) i balanse …

Presidenten: Taletiden er ute!

Henning Skumsvoll (FrP) [17:23:27]: Det som vi behandler nå, gjelder jo å skaffe industrien forutsigbar krafttilgang. Når vi tenker på krafttilgang her i Norge, er det stort sett strøm fra fornybare kilder. Men vi selger jo store mengder gass som både Europa og resten av verden ønsker, og som de benytter, og vi er glad for det. De som bruker gass de fleste stedene, regner med og vurderer det sånn at det er ingen forurensning fra den gassen som brennes av.

Alcoa hadde for et par år siden planer om å bygge et aluminiumsverk nær Nordkapp med 500 arbeidsplasser hvor gass fra Barentshavet var en energibærer. Vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at gass skal bli en type energibærer som brukes i Norge. Kan statsråden gå inn for at industrien vil få mer tilgang til det og få lov til å bruke det inntil renseprosesser er utviklet?

Statsråd Ola Borten Moe [17:24:31]: Regjeringen har ingenting imot at industrien bruker gass direkte i industrielle prosesser – det er det ingenting i veien for. Det er de samme rammevilkårene på dette her i Norge som du vil finne andre steder i Europa. Så har regjeringen slått fast i tråd med begge regjeringserklæringene at når det gjelder produksjon av kraft fra gasskraftverk, skal den renses for CO₂.

Siri A. Meling (H) [17:25:15]: I omtalen av alternativet som går på å kunne ta ut kraft som utbytte, sa statsråden i sitt innlegg at en av utfordringene er spørsmål knyttet til grunnrentebeskatning, som en da ser på. Mitt spørsmål til statsråden er om det også er andre utfordringer knyttet til dette alternativet som statsråden eventuelt kan gi noen stikkord på her og nå.

Statsråd Ola Borten Moe [17:25:46]: Det kan jeg i og for seg ikke. Jeg bare varslet at hensynet til grunnrentebeskatning er et viktig hensyn å ivareta. Jeg regner med at både representanten Meling og Stortinget vil være enig i at ressurser som er gjenstand for grunnrentebeskatning, skal være gjenstand for grunnrentebeskatning, og at vi ikke skal legge til rette for et system som gjør at du kan punktere vårt skattesystem.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bjørn Lødemel (H) [17:26:37]: Norsk industri har lange tradisjonar som kraftprodusentar. I dag handsamar vi ei viktig sak for denne industrien og deira moglegheit til å ha føreseieleg tilgang til kraft.

Høgre meiner at offentleg kontroll med vasskraftressursane er viktig, og at inntektene frå våre felles naturressursar kjem fellesskapet til gode. Både kraftverksskattlegging og konsesjonsbaserte ordningar har spelt og spelar ei viktig rolle for å sikre at overskotet frå vasskraftproduksjon også kjem fellesskapet til gode.

Høgre støttar konsolideringsmodellen i industrikonsesjonslova med nasjonalt eigarskap til utnytting av vasskraftressursane. I Høgre sine komitémerknader blir det også slått fast at konsolideringsmodellen skal ligge til grunn i «overskuelig fremtid». Det er ei viktig avklaring å ha med seg framover.

Det å sikre industrien sikker tilgang til kraft har vore ei svært viktig sak for Høgre. I fleirtalstilrådinga frå komiteen blir det vist til at i ei tid der nesten all norsk vasskraft vil vere i offentleg eige, er det behov for å gje industrien gode moglegheiter for føreseieleg tilgang på kraft.

I denne saka er det vist til to konkrete tiltak som skal utgreiast vidare. Det eine er å vurdere om industrien kan leige kraftverk frå ein offentleg eigar lenger enn i dag, t.d. med å forlenge dagens maksimale utleigeperiode frå 15 til 30 år, og på den måten gjere utleige av vasskraftverk til eit reelt industrielt alternativ.

Eit anna alternativ kan vere å gje industrielle eigarar av kraftverk ei moglegheit til å ta ut sin del av eigarskapet i form av kraft ved ei eventuell endring i krav til selskapsform. Eit døme på dette kan vere gjennom eigarskap i ansvarleg selskap der det gjennom avtale blir lagt til rette for at alminnelege stemmerettsreglar skal gjelde for å vareta majoritetskontroll hos dei offentlege aktørane.

I mitt heimfylke er Hydro sine anlegg i Årdal og Høyanger gode eksempel på at sikker tilgang til kraft har vore ein avgjerande faktor for å etablere og vidareutvikle bedrifter som er viktige både lokalt, regional og nasjonalt. Dei er gode døme på at norsk vasskraft si historie går parallelt med norsk industriutvikling, og Høgre ønskjer å legge til rette for at denne utviklinga skal kunne halde fram.

Høgre meiner at industripolitikken må tilpassast ei tid der nesten all norsk vasskraftproduksjon vil vere i offentleg eige. Derfor er vi også svært glade for at vi kan legge fram denne saka for Stortinget, og vi forventar at statsråden får fortgang i arbeidet med ei ordning som sikrar industrien tilgang til sikker kraft.

Henning Skumsvoll (FrP) [17:29:43]: Jeg vil bare knytte noen kommentarer til det som representanten Egeland sa. Jeg kan ikke riktig forstå bakgrunnen for at man kan leie ut kraftverkproduksjon i 15 år, men ikke i 30 år. Logikken i det er det umulig å forstå. Jeg har selv 15 år i en ledende stilling i den industrien, og det er en veldig kort periode. Skal man planlegge og bygge et aluminiumsverk, kan det ta åtte–ti år. Man kommer knapt i gang før forutsigbarheten med hvor mye kraften koster, forsvinner. Derfor vil jeg henstille til posisjonen om virkelig å vurdere dette med 30 år, for det er jo ikke snakk om å gi eierskap, men å leie det ut. Vi må jo alle være interesserte i at den kraftforedlende industrien forblir i Norge. Det er tross alt i dag ca. 22 000 mennesker som er direkte ansatt i denne industrien. Så det har betydning, ikke minst for distriktene, for dette er gjerne hjørnesteinsbedrifter, og det finnes kanskje relativt lite annen industri og store arbeidsplasser. Dette er et forhold som bør tas alvorlig. Vær ikke paragrafryttere og si: Nei, 15 år holder. Vi kan ikke gå lenger, for da er det fare for å miste kontrollen. Det er det slett ikke.

Til representanten Sande vil jeg si at Hydros aluminiumsverk i Qatar er et typisk eksempel på en norsk bedrift som har flyttet ut, og det er karbonlekkasje. Hydro får kraften fra gass, uten noen som helst form for rensetiltak. Det er det største eksemplet på utflytting.

Torstein Rudihagen (A) [17:31:58]: Dette synest eg blei ein interessant og god debatt, med òg nokre historiske tilbakeblikk. Det er svært på sin plass, i alle fall når ein pratar om temaet eigarskap til kraftressursane i dette landet. Da heimfallsretten blei innført for vel 100 år sidan, hadde dei faktisk ein to dagars debatt nettopp om det, og heldigvis var det nokre framsynte politikarar som fekk gjennomslag nettopp for offentleg eigarskap til naturressursane og vassdragsressursane – dei skulle vere i folkets eige – i hard diskusjon og kamp mot høgrekreftene.

Dette har ikkje berre vore ein debatt med historiske tilbakeblikk, men på mange måtar òg ein historisk dag, for eg veit ikkje om det nokon gong har vore uttrykt så klart av alle parti at ein no går inn for offentleg eigarskap, offentleg kontroll og sluttar seg til ein konsolideringsmodell. Ein får inderleg håpe at dette ikkje er retorikk ein har lagt seg til fordi ein veit at folket sitt fleirtal ønskjer dette, og at det er val til hausten, men at dei partia som no går inn for dette, står på dette òg i framtida.

Ein annan ting vi òg er veldig einige om, er at alle ønskjer best mogleg vilkår for den kraftkrevjande industrien. Forslagsstillarane har skissert to alternative måtar å gjere det betre på. Eg skal ikkje gå inn og – som statsråden sa – tenkje høgt om det, anten det no gjeld utbytte til dei private eigarane eller om ein skal ta ut krafta som utbytte, eller andre alternativ med å utvide leigeperioden. Eg kan jo seie at eg er vel kjend med at landsmøtet til Arbeidarpartiet har gjort vedtak om at ein kan sjå for seg å kunne utvide den leigeperioden frå 15 år til 30 år. Her skal statsråden og regjeringa få lov til å gjere ei god utgreiing, og derfor har vi heller ikkje lagt opp til å avvise forslaget i vår innstilling. Vi seier at dette skal leggjast ved protokollen, og det er ein heilt tradisjonell måte å gjere det på, når vi på mange måtar har ei viss form for einigheit og intensjon med forslaget. Vi lar da regjeringa få lov å jobbe med det, utgreie det og komme tilbake til Stortinget ved ei seinare anledning.

Erling Sande (Sp) [17:34:31]: Eg er einig med representanten Rudihagen i at det har vore ein god debatt.

Eg har to korte kommentarar. Den eine er til representanten Skumsvoll: Eg har ikkje noko problem med å forstå prinsippet bak karbonlekkasje, og eg har heller ikkje noko problem med å forstå at norsk industri har gjennomgått endringar dei seinare åra, som har ført til færre industriarbeidsplassar i landet vårt. Det eg reagerte på, var forsøket på å skulde det på dei endringane regjeringa forslo og Stortinget vedtok i 2008, som sikra fellesskapen sin eigarskap over kraftressursane. Det synest eg er for drygt, og i så måte er også Hydro sitt anlegg i Qatar eit dårleg eksempel, da det hadde ei historie som går mykje lenger tilbake enn det. På den andre sida skal Framstegspartiet ha ros for at det slutta seg til den modellen som stortingsfleirtalet vedtok den gongen, som nettopp sikra fellesskapen sin eigarskap over desse ressursane.

Det bringar meg til punkt nr. 2, som også Torstein Rudihagen var inne på. Statsråden fekk no ei rekke spørsmål frå opposisjon i debatten, men i denne debatten er det kanskje like spennande å stille spørsmåla til opposisjonen – spesielt til Høgre og Framstegspartiet. Kanskje kan dei komme med nokre tankar om kvifor dei har lagt vekk gammalt tankegods når det gjeld fellesskapen sin eigarskap til krafta. Kva er det som no gjer at ein kan stille seg heilhjarta bak den modellen som no gjeld? Kva er varigheita av dette? «Oversynleg framtid» – kor langt er det? Er det neste periode? Er det fram til Høgre sitt landsmøte, som eg veit skal drøfte saka? Betyr dette at det ikkje blir nokon diskusjon om eigarskapen til krafta på landsmøtet? Kva er «oversynleg framtid»? Det synest eg det er viktig å få fram i denne debatten. Som parti er det ofte slik at vi vedtek program og politikk, og så er det gjeldande politikk. Den er ikkje tidsavgrensa. Det kunne på tampen av debatten ha vore interessant å høyre Høgre og Framstegspartiet seie litt om det.

Lars Egeland (SV) [17:37:07]: Representanten Henning Skumsvoll spurte hva den prinsipielle forskjellen er mellom 15 år og 30 år. Man kunne også spørre: Hva er den prinsipielle forskjellen mellom 30 år og 40 år? Hvorfor skal vi i det hele tatt sette noen grense for leie? Poenget er at leie skal være for en begrenset periode, og uansett hva slags antall år man opererer med, er prinsippet at leieforholdet skal være på en slik måte at det ikke gir en følelse av nesten å eie, og på den måten undergrave det offentlige eierskapet til fossekraften. Hovedpoenget er jo at det ikke er leie av kraft som er virkemidlet for å gi forutsigbarhet for industrien. Det er nettopp langsiktige avtaler om kjøp fra offentlig eide kraftselskaper som skal gi langsiktighet og forutsigbarhet for industrien.

Siri A. Meling (H) [17:38:25]: Jeg tar ordet etter oppfordring fra representanten Sande for å besvare noen spørsmål.

Når statsråden foretar en historiebeskrivelse av Høyres holdning til disse spørsmålene, er jeg ikke enig i den beskrivelsen. Det som er viktig her, er å skille mellom det som går på offentlig kontroll og det som går på offentlig eierskap. Høyre har vært opptatt av å ha offentlig kontroll av vannkraftressursene. Uenigheten har nok ikke vært så stor som kanskje noen ønsker å fremstille det som.

Når det gjelder det at vi nå legger konsolideringsmodellen til grunn i overskuelig fremtid, er det for oss gjeldende politikk. Vi er fornøyde med at vi nå står samlet i dette spørsmålet på ikke-sosialistisk side, fordi det gir en forutsigbarhet for de ulike aktørene. Høyres landsmøte skal diskutere dette spørsmålet. Det er to av medlemmene i programkomiteen som tar én dissens når det gjelder det som vi legger til grunn i dag overfor Stortinget. Jeg regner ikke med at det er noe som kommer til å få flertall på Høyres landsmøte, så representanten Sande og andre kan trygt ta utgangspunkt i at dette er det vi legger til grunn for vår politikk fremover.

Presidenten: Representanten Henning Skumsvoll har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henning Skumsvoll (FrP) [17:40:10]: Til representanten Egeland vil jeg si at det er en vesentlig forskjell på 15 og 30 års tidsperspektiv. Her snakker vi om en industri som er langsiktig. Hvis industrien får leid kraftselskapet, kan de jo produsere kraften mye billigere enn det disse selskapene gjør. Det gir en forutsigbarhet for at den industrien skal kunne bestå. Hvis ikke er det stor fare for at det meste av den kraftkrevende industrien vil forsvinne i løpet av 10–20 år.

Når det gjelder dette med overskuelig fremtid, er det klart at det gjelder inntil et nytt vedtak er fattet. Og det gjelder ikke bare Fremskrittspartiet, det gjelder Senterpartiet og alle andre partier. Et vedtak gjelder kun til et nytt har opphevet det. Men jeg håper jo at den enigheten man kom til, vil vare i lang, lang tid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.