Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 40 minutt og fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til medlem av regjeringa.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlem av regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:56:53]: (ordfører for saken): La meg starte mitt innlegg med å konstatere at det bred enighet i denne innstillingen. Et samlet storting minus Fremskrittspartiet står bak innstillingen og synet på hvordan Norsk kulturråd og de ulike instruksjonsmyndighetene skal forstås.

Vi minner om at Kulturrådet ble opprettet og utviklet for å ivareta det såkalte armlengdes-avstand-prinsippet, og at man skal sørge for at det skal skapes muligheter og rom for kunstnerisk arbeid upåvirket av politiske myndigheter og andre interesser. Regelverket har på dette punktet vært noe uklart, og derfor er det behov for å tydeliggjøre rådets faglige selvstendighet i lovs form.

Lovforslaget tar utgangspunkt i Kulturrådet, slik det er i dag, uten å foreslå gjennomgripende endringer. Kulturrådet skal fortsatt være et statlig forvaltningsorgan med hele landet som virkefelt, delt i to enheter: et rådskollegium og en administrasjon.

Formålet med det nye regelverket er å tydeliggjøre rådets faglige uavhengighet og å klargjøre ansvarsdelingen mellom rådet og politisk nivå. Etablering av rådskollegiets autonomi i tildelingssaker gjøres gjennom å begrense de politiske og overordnede myndigheters instruksjonsmyndighet. Det betyr at utøvelsen av det kunst- og kulturfaglige skjønnet ved fordeling av midlene i den enkelte tildelingssaken overlates til rådet. Stortinget har sin bevilgningsmyndighet i behold, selv om instruksjonsmyndigheten begrenses i avgjørelsen av enkeltsaker. Det følger av Grunnloven § 75 d at det er Stortinget som bevilger midler til statsutgifter. Stortinget vedtar den årlige bevilgningen til Norsk kulturfond og andre avsetninger som Kulturrådet disponerer, og står fritt til å ta inn i statsbudsjettet også slikt som ikke er med i budsjettframlegget fra regjeringen. Stortinget bevilger midlene som rammebevilgninger, men både Stortinget og departementet vil kunne legge føringer på overordnet nivå. Den nødvendige politiske styringen er ivaretatt gjennom lovgivningsmyndighet, bevilgningsmyndighet og instruksjonsmyndighet på overordnet nivå.

Så til sammensetningen av rådet: Antall rådsmedlemmer er fastsatt ut fra hensynet til at rådet ikke skal være for stort, samtidig som det skal dekke kunst- og kulturfaglig kompetanse på sentrale områder. I tillegg tas det hensyn til geografisk spredning og annen form for representativitet som kjønn, alder og kulturelt mangfold. Oppnevningen til rådet skal være rullerende, slik at halvparten av medlemmene og varamedlemmene oppnevnes hvert annet år. Det bør være muligheter for gjenoppnevning, men den bør begrenses til å gjelde én ny fireårsperiode. Dette vil ivareta alle hensynene nevnt over og samtidig motvirke at et bestemt kunst- og kulturfaglig syn fester seg.

Så er det i innstillingen stor bevissthet rundt hensynet til geografisk spredning. Geografisk spredning skal ligge som et overordnet hensyn for Kulturrådets virksomhet, og det skal dermed også være et av kriteriene for fordeling av tilskuddsmidler.

Det kan være ulike årsaker til skjevfordeling. Det ene vi påpeker fra komiteen, er at Kulturrådet har ansvar for at alle aktuelle søkere over hele landet får god søknadsinformasjon og veiledning som kan sikre dette hensynet.

Vi ser også at det er store variasjoner i hvor mange søknader som kommer fra de ulike fylkene. Derfor ber flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, regjeringen om å vurdere ulike tiltak som kan bidra til at Kulturrådet kan innta en mer aktiv rolle i arbeidet med å sikre bedre geografisk fordeling, og også om Kulturrådet skal disponere utviklingsmidler for å kunne bidra i områder med dårlig søknadstilfang gjennom samarbeid med regionale myndigheter og informasjonsarbeid opp mot de enkelte søkerne.

Flertallet mener også Kulturrådet i større grad bør se at synet på kultur samt hvilke forutsetninger som må være på plass for å lykkes med ulike tilbud, kan variere fra fylke til fylke. Variasjon av norsk kulturhistorie rundt omkring i landet er eksempler på dette. Flertallet mener derfor at Kulturrådets virksomhet skal gjenspeile mangfoldet av kunst- og kulturuttrykk.

Flertallet viser til klageordningen, at det skal være mulig å klage på vedtak, men også at det skal gis en begrunnelse for eventuelle avslag, og at det må sikres størst mulig åpenhet rundt Kulturrådets vurderinger. Med dette sørger vi for å tydeliggjøre Kulturrådets faglige selvstendighet, samtidig som vi sikrer Stortingets overordnede myndighet. I tillegg bidrar vi til større åpenhet, bedre informasjon og bedre geografisk fordeling.

Solveig Horne (FrP) [12:02:16]: Det kommer nok ikke som en overraskelse at Fremskrittspartiet ikke støtter denne saken. Det er fordi Fremskrittspartiet ønsker en helt annen modell enn dagens modell når det gjelder Kulturrådet.

Regjeringen sier selv i saken at det gjennom årene har funnet sted en betydelig delegering av oppgaver fra departementet, og at en har fått nye oppgaver, samtidig som Kulturrådets faglige uavhengighet og instruksjonsmyndighet over rådet ikke er tilstrekkelig avklart i det gjeldende regelverket. Dette er synspunkter som Fremskrittspartiet har vært spesielt opptatt av med hensyn til Kulturrådet, og vi er i grunnen positive til at vi får de endringene på plass sett ut ifra at en har en modell med et kulturråd.

Jeg føler likevel behov for å synliggjøre Fremskrittspartiets standpunkter i saken.

Det har seg slik at Fremskrittspartiet ønsker en annen innretning og derfor fremmet vi også et representantforslag om omstrukturering av Kulturrådet som var til behandling i fjor. Det er en modell som stimulerer til nyskaping, nye prosjekter innen kunst og kultur som følge av en dreining fra statlig lønn og garantiinntekter over mot såkornsmentalitet og oppstartsincentiver.

Kulturrådet har de senere årene fått økt makt og innflytelse over norsk kulturliv, og samtidig som ansvaret har økt, har antallet rådsmedlemmer gått ned.

Da medlemmene utnevnes av Kulturdepartementet, kan det gis inntrykk av en nærhet mellom politikk og kultur som er negativ med hensyn til behovet for et fritt og uhildet kulturliv. Konsekvensene av de senere års endring er at en stadig større andel av statens midler forvaltes av en håndfull personer som i tillegg har svært nære bånd til enkelte deler av norsk kulturliv.

Fremskrittspartiet mener det er grunn til å stille spørsmål ved det demokratiske aspektet i den utviklingen Kulturrådet har hatt. Dette inntrykket forsterkes gjennom manglende åpenhet til de innvilgninger og avslag som gis av rådet.

Fremskrittspartiet mener derfor det vil være i kulturens interesse å foreta grep som sørger for at det blir mindre makt, både ressursmessig og definisjonsmessig, til Kulturrådet og Kulturdepartementet.

Et av hovedproblemene med dagens finansieringsmodell er at for mye makt tillegges en liten gruppe mennesker som utnevnes av ledelsen i departementet. Dette innebærer at kulturen settes i rammer som ikke nødvendigvis er til det beste for verken enkeltkunstneren eller kulturlivet som helhet.

Fremskrittspartiet mener at de oppgaver som ikke har direkte nasjonale interesser, så langt det lar seg gjøre må tillegges kommunene. Dette vil sikre at de offentlige kulturmidlene fordeles bredere og bedre, hva gjelder både geografi, ulike kunstsjangre og ulike aktører. Dersom kunstmidler desentraliseres, vil man få en større såkornseffekt gjennom at de enkelte kommunestyrer vil satse på egne kulturtalenter.

En slik demokratiprosess vil bringe kulturen nærmere folket. Det vil i tillegg stimulere lokalt næringsliv, slik at et offentlig–privat samarbeid lettere kommer på plass, noe som vil gagne kulturlivet som helhet. Det vil derfor være i kulturens interesse å endre finansieringsstrukturen på en måte som sørger for desentralisering, såkornsmentalitet og incentiver som stimulerer til privat deltakelse.

Fremskrittspartiet mener at en må se at politikken under den sittende regjering tydelig går i retning av økt maktkonsentrasjon rundt sentrale instanser i Oslo. Det viktigste her er utvikling i Norsk kulturråd, som stadig blir tilført nye oppgaver, samtidig som regjeringen gjennom endringer i regelverket har senket antall medlemmer i rådet og gitt disse betydelig utvidede funksjoner. Fremskrittspartiet har ved mange anledninger påpekt det prinsipielt betenkelige i dette.

Fremskrittspartiet mener også at statens tildelingspolitikk gjennom Norsk kulturråd bør gjøres til gjenstand for kritisk gjennomgang, at en ny politisk kurs er nødvendig om man skal få på plass en maktspredning og større mangfold.

Et dynamisk kulturliv oppnås gjennom en bredde av politiske grep, der endringene i Norsk kulturråd kan være et av dem. En alternativ kulturpolitikk må handle om å fremme norsk kulturliv gjennom å spre beslutningene geografisk og organisatorisk. I tillegg bør skatteincentiver og et målrettet arbeid for å mobilisere private aktører og private midler bidra til å skaffe kulturlivet flere finansieringskilder og flere ben å stå på.

En bred gjennomgang av statens kanaler for tildeling av midler til kulturlivet er nødvendig med sikte på tydeligere rendyrking av oppgaver og spredning av funksjoner. En må også se på viktigheten av ikke å bidra til byråkratisering og ineffektiv bruk av midler.

På den bakgrunn fremmer jeg Fremskrittspartiets forslag i saken.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olemic Thommessen (H) [12:07:20]: Dette er jo en sak som er nokså avgrenset til å hjemle de ansvars- og rapporteringsforhold som lenge har gjeldt i Norsk kulturråd. Høyre ser ikke denne saken som en invitasjon til å gå inn på en bred debatt om Kulturrådets sammensetning eller en evaluering av Kulturrådet som sådan. Det får vi heller komme tilbake til i senere saker hvor det eventuelt er tema.

Vi slutter oss til de endringene som er foreslått, og vi slutter oss også til de betraktningene som er gjort i forhold til signalene som bør gis til Kulturrådet med tanke på geografi, hensyntagen til lokale forhold og den typen hensyn. Jeg tror vel at dette er nokså opplagte ting som jeg har tillit til at Kulturrådets medlemmer også vil klare å komme på selv.

Ellers har Høyre vært opptatt av en ny politisk kurs som dreier seg om å spre makt på en annen måte, i motsetning til det vi har sett i denne regjeringsperioden, da vi har opplevd en nokså systematisk samling og makt rundt sentrale institusjoner, fortrinnsvis i Oslo. Kulturrådet er ett eksempel på dette, der vi gjennom en ny oppnevningsordning fikk en fastere struktur med medlemmer som har en faglig tilknytning, og som derigjennom gjør seg mer gjeldende ned i selve saksbehandlingen enn det de gjorde før, og hvor Kulturrådet i tillegg har fått tilført stadig nye oppgaver. Høyre mener man heller burde vært litt på jakt etter å se alternative muligheter for å skape motkrefter til den maktstrukturen Kulturrådet har.

Vi har med glede merket oss mentorordningen som nå er foreslått som en del av Kulturrådets virkeområde. Det synes vi er et flott tiltak, men kanskje er det nettopp et eksempel på et tiltak som ikke nødvendigvis hadde behøvd å bli plassert i Kulturrådet, men som fortrinnsvis kunne vært lagt til andre instanser. Vi i Høyre kunne nok i tillegg tenke oss at vi skulle bygge opp andre instanser systematisk, med tanke på å skape dette mangfoldet som vi mener er nødvendig.

I den sammenheng tror jeg også det er behov for ikke bare å signalisere bredde i form av geografi og hensyn som Kulturrådet skal ta i sitt arbeid. Vi mener også at et reelt mangfold burde tilsi et mangfold av finansieringskilder, og ikke minst et mangfold av rekruttering av beslutningstakere. Kulturrådets medlemmer i dag er stort sett mennesker med kunstfaglig bakgrunn – aktive kunstnere – og er ofte også oppnevnt fra kunstnerorganisasjonene. Vi mener det er en bredde av kompetanse innenfor dette feltet, som knytter seg til kritikere, produsenter, kuratorer – altså til et større nedslagsfelt innenfor det å jobbe kunstfaglig, som det også vil være viktig å bringe inn.

Men dette er i og for seg en veldig konkret, smalt anlagt sak, som knytter seg til å hjemle ansvarsforhold og armlengdes-avstand-prinsippet, som i og for seg har vært praktisert lenge allerede, og som Høyre er helt enig i. Sånn sett slutter vi oss til proposisjonen, slik den foreligger.

Olov Grøtting (Sp) [12:12:09]: Senterpartiet mener det er viktig at vi nå får en lov om Norsk kulturråd, da det gamle regelverket – som det er sagt – ikke er helt tilpasset dagens virksomhet. Det er i den forbindelse viktig å tydeliggjøre rådets faglige uavhengighet ytterligere, og klargjøre ansvarsfordelingen mellom Kulturrådet og det politiske nivået.

Kulturrådet ble i sin tid opprettet og utviklet – som det også er sagt – for å ivareta det såkalte armlengdes-avstand-prinsippet, og sørge for at det ble mulig å drive kunstnerisk arbeid uten at det ble styrt av politiske og andre interesser. Det er ikke snakk om store forandringer i dette lovforslaget med hensyn til hvordan Kulturrådet drives i dag, og det er fordi dagens kulturråd i hovedsak fungerer veldig bra. Vi i Senterpartiet er fornøyd med at den nødvendige politiske styringen er ivaretatt gjennom lovgivning, bevilgning og instruksjonsmyndighet på overordnet nivå i den nye loven.

For Senterpartiet er det naturlig nok viktig at Kulturrådet har hele landet som virkeområde, og at vi har en god spredning av virksomheten, både geografisk og mellom sjangre. Vi har de siste årene hatt en betydelig kulturell satsing ute i regionene – både Kristiansand, Stavanger og andre regionsentre har bygd flotte og svært kostbare kulturbygg. Det er bra at kulturen blomstrer også utenfor hovedstadsregionen. Det setter vi stor pris på.

Men det er ikke nok for Senterpartiet med satsing i regionsentrene. Vi ønsker kultursatsing utover hele landet. Og det skulle ikke være vanskelig, når vi ser hvilke kulturkrefter som popper opp utover det ganske land. Det er helt fantastisk å være vitne til alle kulturutøvere som dukker opp nær sagt over alt. Det ser vi gjennom talentkonkurranser som «Idol», «Norske Talenter», «Melodi Grand Prix Junior» og mange andre – selv om det kanskje er en liten del av kulturen. Det er ikke måte på hvor mange talenter som dukker opp.

Det er svært, svært gledelig at den systematiske satsingen på kulturskoler de siste par tiårene virkelig synes på denne måten. Jeg kjenner faren til et av medlemmene i et kjent norsk band. Han sier at sønnen aldri ville kommet dit han er uten kulturskolen, eller musikkskolen, som det het den gangen, for i deres familie er de ikke spesielt musikalske. De er ikke musikere, og har ikke kunnet inspirere og veilede ungene til en musikalsk karriere.

Derfor er det som skjer rundt om i landet, helt fantastisk – og legg merke til hvor de unge talentene kommer fra. De kommer like gjerne fra landsbygda som fra byene. Det synes som om kulturskolene er minst like gode ute på bygda som i byen – så kulturen på grasrota blomstrer over hele landet. Vi ønsker at Kulturrådet skal bidra til at den skal slå ut i full blomst flere steder enn i dag. Vi ønsker derfor flere tiltak som bidrar til enda bedre geografisk spredning, og mener at Kulturrådet bør ha utviklingsmidler for å kunne bidra til å øke søknadsmengden i områder der det i dag er få søknader.

Vi mener også man i større grad enn i dag skal ha fokus på lokal kulturhistorie og tradisjoner innen folkemusikk spesielt, men også folkedans og andre sjangere. Det er viktig å fange opp ulike lokale kulturvariasjoner, for derved å bevare, dokumentere og utvikle slik kulturarv til glede for vår generasjon, og ikke minst de generasjonene som kommer etter oss. I dag utvikles det også nye og spennende kulturuttrykk i spenningsfeltet mellom gamle tradisjoner, nye kulturformer og impulser fra andre land, noe som Kulturrådet absolutt også bør ha fokus på.

Denne loven er viktig, som jeg sa innledningsvis, for å tydeliggjøre og klargjøre ansvarsfordelingen mellom rådet og de bevilgende myndigheter. Som jeg også sa, er det viktig for oss i Senterpartiet å sikre at Kulturrådets midler brukes utover hele landet, og at vår kulturarv – også de lokale tradisjonene – skal bevares, men også løftes inn i nye og moderne kulturuttrykk i tida framover. Det mener vi blir godt ivaretatt gjennom den nye loven om Norsk kulturråd.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:16:46]: Kristelig Folkeparti er glad for at vi i dag får en lov om Norsk kulturråd, og at det regelverket vi har hatt i snart 40 år og gradvis videreutviklet, nå blir oppdatert i et lovverk. Dermed får vi også presisert det grunnleggende organisatoriske regelverket om Kulturrådet, og avklart og ikke minst tydeliggjort rådskollegiets faglige selvstendighet. Vi har også gjennom budsjettene som vi har behandlet i denne perioden, bidratt til å klargjøre arbeidsdelingen mellom politiske myndigheter, departementet og Kulturrådet.

Når det er sagt, tror jeg også det ved denne korsveien er viktig å slå fast at skjæringspunktet og grensegangen mellom kunstfaglige vurderinger, skjønn og politikk, ikke alltid er krystallklar. Det tror jeg også vi skal ha med oss når vi legger dette lovverket på plass. Diskusjonen om hvordan vi fordeler penger, tildelingsmyndighet og makt mellom grupperinger i samfunnet, mellom forvaltningsnivå og regioner i kulturpolitikken, er ikke over – den skal og må fortsette, for den er viktig for en levende kulturpolitikk og et levende demokrati.

Likevel er det viktig at vi har et godt regelverk i bunnen, som tydeliggjør ryddig ansvarsfordeling, og som tydeliggjør rådets faglige selvstendighet i lovs form. For nettopp gjennom sin uavhengighet vil rådet ha det øverste samlede kunst- og kulturfaglige ansvaret for så vel fordeling av kulturfondsmidler, som fordeling av andre statlige tilskudd som er lagt til rådet. Kristelig Folkeparti ser på det som en fordel og en styrke.

Så er det trukket fram flere interessante forhold her, fra både representanten Thommessen fra Høyre og fra saksordføreren, som jeg tror det er viktig at vi følger opp for å videreutvikle Norsk kulturråd og samhandlingen mellom Norsk kulturråd, departementet, politiske myndigheter og norsk kulturliv for øvrig.

Den prosessen skal pågå, de diskusjonene skal fortsette, men i dag gjør vi en viktig jobb for å legge på plass en hjørnestein i et viktig samspill som forhåpentligvis skal bidra til en fortsatt styrking av norsk kulturliv gjennom en aktiv kulturpolitikk i årene framover.

Statsråd Hadia Tajik [12:20:13]: Kunstnariske ytringar styrkjer vår evne til å sjå nye samanhengar og til å forme visjonar og nye forståingsformer. Kunsten må vere fri for å kunne tene desse formåla – fri i den forstand at det å utøve kunsten er uavhengig av myndigheitenes politiske idégrunnlag, av snevre moralske normer, av religiøse trusretningar eller av andre særinteresser. Det institusjonelle rammeverket må òg vere forma slik at det skaper dei rette vilkåra for ein slik fridom.

Når me no legg fram eit forslag til lov om Norsk kulturråd, har det derfor vore særleg viktig for oss å avklare og tydeleggjere rådskollegiets faglege sjølvstende. Prinsippet om armlengdes avstand står heilt sentralt i kulturpolitikken, og det er viktig at dette er tydeleg formulert i det overordna regelverket for Kulturrådet. Eg er glad for det breie fleirtalet som støtter dette no her på Stortinget.

Formålet med lovforslaget er å oppdatere og presisere det grunnleggjande organisatoriske regelverket for Kulturrådet og å avklare og tydeleggjere rådskollegiets faglege sjølvstende. Lovforslaget tek utgangspunkt i dagens situasjon. Norsk kulturråd skal framleis vere eit statleg forvaltningsorgan med heile landet som verkefelt. Det er delt i to einingar: eit rådskollegium og ein administrasjon.

Administrasjonen er i sin heilskap underlagd overordna myndigheiters instruksjonsmyndigheit. Oppgåver som vert lagde til administrasjonen, vert derfor verande under overordna myndigheiters styring.

Då rådskollegiet vart oppretta i 1965, var det nettopp for å vareta armlengdes-avstand-prinsippet. Både intensjon og praksis har med andre ord heilt frå starten av vore at rådskollegiet skal vere uavhengig, men det har ikkje vore klart formulert i eit regelverk. No føreslår me at det vert lovfesta.

Armlengdes-avstand-prinsippet inneber at avgjerslene skal verte tekne av eit organ med nødvendig fagleg kompetanse. Politiske myndigheiter skal ikkje styre innhaldet i kunsten og kulturen, men politiske myndigheiter skal leggje forholda til rette for utviklinga av kunsten og kulturen gjennom overordna mål og prioriteringar, infrastruktur og økonomisk støtte.

Ved å avgrense instruksjonsmyndigheita over rådet sikrar me fagleg uavhengigheit og fridom. Paragraf 5, som avgrensar instruksjonsmyndigheita over rådet, er derfor sentral i lovforslaget.

Generelle instruksar om lovforståing, rettsbruk og saksbehandling kan sjølvsagt framleis verte gitt. Avgrensinga i instruksjonsmyndigheita vil gjelde tilskotssaker som er lagde til rådskollegiet. Det vil i første rekke seie tildelingar frå Kulturfondet. Utføringa av det kunst- og kulturfaglege skjønnet ved fordelinga av midlane vert overlaten til rådet.

Lovforslaget bestemmer ikkje kva andre tilskot enn dei som stammer frå Kulturfondet, som skal delegerast til rådskollegiet. Kva som skal verte lagt til rådskollegiet og dermed verte unnateke instruksjonsmyndigheit, kan fortløpande bestemmast av politiske myndigheiter.

For ordens skyld: Me lovfestar no det som er etablert praksis. Det har ikkje vore i lovs form tidlegare, men det tilseier ikkje at ein har lurt på denne arbeidsfordelinga ved tidlegare krossvegar.

Blant dei mindre justeringane som vert foreslått, er bl.a. at rådsmedlemmane berre kan verte gjennoppnemnde éin gong. Dette vil vareta både omsynet til kontinuitet og behovet for fornying.

Me stadfestar òg i lovteksten § 2 at Kulturrådet har heile landet som verkeområde, og skriv òg i forarbeida – og presiserer fleire gonger – at det er eit mål å få fram kulturlivet i alle delar av landet.

Eg har i debatten merka meg Høgres betraktningar omkring Kulturrådets funksjon. Eg er glad for at dei gjev si tilslutning til denne loven, men dei har òg nokre betraktningar om korleis dei kunne tenkt seg at dette var innretta. Det ville ha vore nyttig å høyre Høgre reflektere litt meir forpliktande omkring korleis ein ser for seg at ein vil flytte ut ein del av det som i dag er tillagt Kulturrådet, til regionale institusjonar eller regionale myndigheiter, der dei løyvande institusjonane nødvendigvis vil måtte vere tettare på dei som ber om tilskot, og at ein då risikerer å setje prinsippet om armlengdes avstand på spel. Det ville i alle fall ha vore interessant å høyre kva dilemma representanten Thommessen ser ved ein slik manøver.

Så er det interessant å konstatere at kultur er eit borgarleg stridstema, der Framstegspartiet er heilt på sida av det dei andre borgarlege partia – eller dei ikkje-sosialistiske partia – meiner. Det trur eg det er nyttig for kulturlivet òg å merke seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olemic Thommessen (H) [12:25:11]: Jeg merket meg kulturstatsrådens innledende betraktninger om betydningen av kunstens frihet. Det synet deler vi, selvfølgelig. Men denne friheten har vi i alle fall i andre sammenhenger hatt litt forskjellig oppfatning av rammene for. Regjeringen har jo kjørt en linje der man har lagt overordnede føringer med hensyn til integrering, likestilling, internasjonal solidaritet – da har menyen havarert litt.

Mine spørsmål til statsråden er: Hvordan tenker hun seg dette i fremtiden i forhold til Norsk kulturråd? Vil den endringen, den tydeliggjøringen, vi nå gjør av armlengdes-avstand-prinsippet, gjøre noe med den type føringer, eller tenker hun seg at departementet fortsatt vil gi slike retningslinjer – og i så fall: hvordan?

Statsråd Hadia Tajik [12:26:13]: Det eg i dag ser for meg at me gjer, er at me lovfestar det som har vore den etablerte praksisen mellom politiske myndigheiter og Kulturrådet. Eg meiner det er viktig at me lovfestar det. Prinsippet om armlengdes avstand er det òg fint å få vedteke i denne salen. Eg ser for meg at praksisen vil fortsetje slik han er etablert. Det betyr at det er naturleg at ein frå politisk side gjev nokre overordna føringar, men det betyr òg at me held oss langt unna behandlinga av den enkelte saka, slik me har gjort før, og slik me kjem til å fortsetje med i framtida.

Olemic Thommessen (H) [12:26:52]: Jeg vil gjerne få utdypet hva «nokre overordna føringar» betyr. Hva tenker statsråden om det? Er det – hva skal jeg si – parallelt med slik vi ser det i tildelingsbrevene til de store institusjonene? Er det den type føringer hun tenker seg videreføres? I så fall er ikke det overraskende, men greit å konstatere. At man ikke vil blande seg inn i den konkrete saksbehandlingen, er nå så, men når man snakker om kunstens frihet, betyr jo det i statsrådens verden en frihet under i alle fall noen rammer og noen retningslinjer.

Statsråd Hadia Tajik [12:27:34]: Eg opplever vel at i praksis er representanten Thommessen og eg einige om kva kunstens fridom inneber. Det er ingen realitetsforskjell mellom hans forståing og mi forståing av dette. Det har me òg stadfesta i tidlegare debattar. Det har vore peika på at kulturministrar under òg regjeringar der Høgre har vore med, har gitt føringar i sine tilskotsbrev. Eitt eksempel, som me diskuterte tidlegare, var eit tilskotsbrev som gjekk til Sogn og Fjordane Teater om kva slags framsyning ein skulle ha der. Det er eitt av fleire eksempel på at vår forståing her er samanfallande, at det må verte gjeve nokre overordna politiske føringar, men at ein likevel held seg unna dei mest detaljerte føringane. Det at det er politiske myndigheiter som er ambisiøse på vegner av kulturlivet, betyr òg at ein må kunne løfte kulturlivet på denne måten ved å vere ambisiøs, f.eks. gjennom tilskotsbrev.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [12:28:58]: Jeg skal ikke strekke dette unødig langt, men jeg fikk en konkret utfordring, som fortalte meg at statsråden tydeligvis tror at når jeg snakker om maktspredning, slik jeg gjorde i det innlegget jeg hadde først, dreier det seg om regionalisering av beslutning. Det har hun antakelig fra et forslag som ble drøftet i den boken Civita ga ut før jul. Der var temaet regionalisering. Nå er det altså ikke slik at den boken representerer Høyres kulturpolitikk. Jeg ser mer på den som et innspill til gode debatter.

Vi er opptatt av satsing på regionene, men altså ute i regionene, ikke en regionalisering av midlene. Jeg tror det er en dårlig idé å bryte opp de forskjellige postene i Kulturrådet og legge dem ut til regionene. Det tror jeg er en dårlig idé, bl.a. ut fra det perspektivet som statsråden trakk opp, altså hvem det er som er beslutningstakere, og hvem det er som har nærhet til søkere, men også ut fra at det er begrensede midler på de enkelte postene som gjør at hvis man deler dem opp på en slik måte, vil handlingsrommet innenfor den enkelte post bli mindre. Jeg tror det vil slå negativt ut i forhold til den fleksibiliteten som rådet vil ha.

Så konstaterte statsråden også at det er avstand mellom Fremskrittspartiet og Høyre når det gjelder Kulturrådet, og det er det. Men jeg synes det er interessant å merke seg at Fremskrittspartiet veldig langt på vei er enig i Høyres utgangspunkt når det dreier seg om maktstrukturer og maktutøvelse. Jeg har også merket meg at Fremskrittspartiet har beveget seg en god del fra ensidig bare å ville nedlegge Kulturrådet og fjerne det, til nå faktisk i stedet å foreslå andre strukturer rundt dette. Så ja, avstanden er stor i det praktiske, men i tenkningen er den kanskje ikke så stor allikevel.

Statsråd Hadia Tajik [12:31:28]: Eg takkar for at representanten Thommessen så gladeleg tok imot utfordringa som eg gav han i innlegget mitt.

Det kan jo hende – og eg må ta atterhald om at eg har litt tungt for det – men eg oppfatta at innlegget i all hovudsak handla om kva representanten Thommessen ikkje kom til å gjere, og han tok avstand frå det som står i pamfletten til Civita på dette området. Han påpeikte òg at det er eit visst samanfall mellom det Høgre meiner og det Framstegspartiet meiner, men eg utfordrar representanten Thommessen til å reflektere forpliktande omkring kva desse verdiomgrepa som han brukar om maktspreiing, inneber i praksis. Det ville i det heile vore nyttig å høyre representanten Thommessen reflektere omkring det. Eg oppfattar at han har gjennomtenkte standpunkt omkring desse tinga. Det ville ha vore nyttig å få dei opp på bordet.

Presidenten: Presidenten må nok gjøre oppmerksom på at tiden for refleksjon i henhold til Stortingets reglement begrenser seg til 1 minutt. Så får representanten Thommessen ta det som en utfordring. Vær så god!

Olemic Thommessen (H) [12:32:32]: Da vil jeg henvise til min artikkel i Samtiden, muligens fra inneværende nummer – kanskje fra forrige nummer. Der vil man kunne få en refleksjon på en 20–30 sider om hva dette dreier seg om. Vi har som utgangspunkt – og det er ganske konkret – at vi ønsker å bygge opp andre instanser uavhengig av Kulturrådet som vil kunne representere andre beslutningstakere. Da snakker vi om Arts & Business og Norsk publikumsutvikling, altså den type instanser tror vi kan gjøre flere oppgaver på vegne av det offentlige enn i dag. Dette har jeg utdypet i den artikkelen som jeg henviser til ved denne anledningen.

Statsråd Hadia Tajik [12:33:22]: Eg har lese Samtiden-artikkelen til representanten Thommessen med stor interesse. Eg har med all respekt sjeldan sett så mange verdiomgrep fordelt på så mange sider med så lite konkretisering. Men av respekt for Stortingets vidare debattopplegg, kan Thommessen og eg fortsetje den debatten andre stader, f.eks. i Samtiden.

Presidenten: Det takker presidenten for. Den fastsatte taletiden gir ikke mulighet for flere innlegg. Debatten i sak nr. 5 er dermed avsluttet.