Svein Flåtten (H) [13:37:58]: På statsrådens innovasjonskonferanse i fjor høst sa professor Fagerberg ved Universitetet i Oslo at vi er europamestre i kostnadsnivå og bare middelmådige i innovasjon. Ja, han stilte faktisk spørsmålet om vi var en sinke i innovasjon, siden vi bare skårer høyst middelmådig internasjonalt, og burde ha muligheter til å gjøre det bedre.

SSBs rapport, som denne interpellasjonen henviser til, viser at det er nedgang i produkt- og prosessorientert innovasjon. Det utfyller dette bildet, og det er det som er bakteppet for denne interpellasjonen, som ikke bare dreier seg om næringsrettet forskning, men også om vår innovasjonsevne og vår konkurransekraft.

I perspektivmeldingen sier regjeringen klart at fortsatt høy økonomisk vekst krever evne til innovasjon, omstilling og effektiv ressursbruk, og at utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet er avgjørende for fremtidig levestandard. Ingen er uenig i det. Men det er liten tvil om at næringsrettet forskning er sentralt for å nå en del av disse målene. Å bygge opp innovasjons- og konkurransekraft tar tid. Det er et møysommelig arbeid, hvor ikke minst forskning og utvikling er helt sentralt, både gjennom offentlige virkemidler til næringsrettet forskning av ulike slag og ved det direkte arbeidet ute i de enkelte bedrifter med innovasjon og utvikling. Forskning, utvikling, innovasjon og økt konkurransekraft vokser derfor frem av et stedig arbeid hver eneste dag, ikke gjennom skippertaksmentalitet og brannslukking ved enkelthendelser. Evalueringer viser klart at tiltak som SkatteFUNN og brukerstyrte innovasjonsprogrammer har et større potensial for verdiskaping og bedre kvalitet enn andre tiltak. Det er den direkte linken mellom næring og forskning som gjør at bl.a. SkatteFUNN gir dobbelt tilbake for hver investert krone i form av økt FoU-innsats i bedriftene, og tilsvarende har man ved de brukerstyrte forskningsprosjektene.

På bakgrunn av den kunnskapen er det med undring jeg ser at forskningsmeldingen som nå ligger til behandling i Stortinget, ikke adresserer denne problematikken ved å legge opp til en plan for mer forskning i næringslivet, eller å få mer forskningsbasert innovasjon. Det er to sider av samme sak. Slik sett er det lite eller ingen nytenkning når det gjelder næringsrettede tiltak. Det eneste langsiktige svaret på våre utfordringer når det gjelder innovasjon og konkurransekraft, er det arbeidet som skjer i nært samarbeid med næringslivet.

Et par hendelser de siste uker og dager illustrerer hvor viktig det er med den næringsrettede forskningen og innovasjonen. Den norske skogindustrien er i krise – ingen ny krise, men en del av resultatene synliggjøres nå som lønnsomhetsproblemer i den foredlende industri. Faren er overhengende for at vi også på dette området må vende tilbake til bare å bli en råstoffleverandør til enkle produkter og til andre nasjoner. Skogindustrien er nettopp en næring hvor denne typen innovasjon, som denne interpellasjonen dreier seg om, er særlig aktuell. Men i disse dager blir skogindustri mer et symbol på at vi ikke har beskikket vårt hus i tilstrekkelig grad når det gjelder næringsrettet forskning som grunnlag for innovasjon. Det viser også regjeringens redningspakke for skogindustrien, hvor man nå har innsett at det må forskes – og foreslår ressurser til dette. Deler av skogindustrien er nokså lunken til akkurat de deler av pakken. Det er selvsagt fordi forskning og utvikling er langsomme prosesser som ikke kan avhjelpe akutte situasjoner. Derfor blir disse bevilgningene i en skogbrukssammenheng – for dem det gjelder – nærmest symbolsk, og da et symbol på noe som burde vært prioritert på et tidligere tidspunkt.

Enda mer illustrerende blir det når vi kommer til – ikke redningspakken, men la meg kalle det – støttepakken for norsk fastlandsindustri som ble presentert sist søndag. Også her ser tydeligvis regjeringen nå skriften på veggen når det gjelder nødvendigheten av forskning, utvikling og innovasjon for å forbedre konkurransekraft. Ja, de har sett skriften på veggen så tydelig at det ikke har vært annet å gjøre enn å børste litt av støvet av Høyres mangeårige forslag om å rehabilitere den skade den rød-grønne regjeringen gjorde på bl.a. SkatteFUNN-ordningen. SkatteFUNN er den ultimate næringsrettede forskning: ubyråkratisk, kan håndteres av små og store bedrifter, slår direkte inn på skatten og gir påviselig gode resultater – altså en skattestimulans som virker raskt. Det er utmerket at regjeringen nå ser at den type stimulans er virkningsfull. Da er det synd å måtte konstatere at dette forslaget begrenser seg til bare delvis å rehabilitere det kutt som regjeringen selv gjorde i 2007, ved å kutte 150 mill. kr i denne ordningen. Nå reparerer man med 100 mill. kr. Kuttet har altså kostet næringsrettet ubyråkratisk direkte forskning og utvikling 1 mrd. kr gjennom disse årene. Det er betydelige beløp som kunne hatt stor betydning for innovasjon og konkurransekraft, og som viser hvor viktig det er å stå løpet over tid med en næringsrettet forskning – uansett om det er skattestimulans eller ei.

Jeg vil også gratulere næringsministeren med å ha deltatt i å foreslå startavskrivninger som vil begunstige investering og utvikling i nye prosesser. Dette er også viktig for å gi kapital til ny innovasjon, og for å ha råd til forskning i bedriftene. Dette går også rett på skattesiden selv om avskrivninger ikke er noe konjunkturdempende eller konjunkturstimulerende virkemiddel. Det skal være i takt med slit og elde, men det har det ikke vært. Derfor burde disse ordningene vært permanente.

Nedsettelsen av selskapsskatten kan man se i akkurat den samme sammenhengen. Det gir bedriftene mulighet til å beholde mer av sitt overskudd for å investere i forbedret konkurransekraft, nettopp ved at man kan bruke penger på den næringsrettede forskningen – på forskningen i bedriftene – som ligger for lavt i dette landet.

På samme måte virker også formuesskatten. De eiere som må ta ut utbytte fra bedriftene, tapper dem ikke bare for overskudd, men de tapper dem for likvider. Det er det som er sentralt når man skal bruke penger for å investere i forbedret konkurransekraft. Det hjelper ikke med lønnsomhet og regnskapsmessig overskudd hvis pengene ikke kan brukes til noe – på grunn av at eieren har måttet ta ut pengene for å betale skatten.

Siden regjeringen – og forhåpentligvis også næringsministeren, det har jeg tro på at han deltar i – nå leter med lys og lykte blant Høyres tidligere stadig gjentatte forslag til forbedringer innenfor næringsrettet forskning, vil jeg gjerne nevne ordningen Brukerstyrt innovasjonsarena. Det er nettopp en slik hurtigvirkende motgift mot for dårlige resultater i næringsrettet forskning som det burde vært benyttet mer av.

Regjeringen har stadig bevilget litt – vi har hatt større økninger – men det skal ikke være noen konkurranse om akkurat det. Det som er hovedsaken her, er at det ligger gryteklare prosjekter for flere hundre millioner kroner som ville gitt en betydelig virkning inn mot forskningen – inn mot den næringsrettede forskningen.

Det er umulig å snakke om dette uten å komme innom det helt sentrale virkemiddel for forskning, og det er bruken av oljepengene, altså 4 pst.-regelen etter handlingsregelen. Den har ikke blitt brukt som opprinnelig tenkt. Det skulle være en tredjepart til forskning, en tredjepart til samferdsel og en tredjepart til vekstfremmende skattelettelser. Forskningen har blitt lidende under dette, samtidig kjenner alle det velkjente hvileskjæret. Det har også gått på bekostning av den næringsrettede forskningen. Nå ser man at det burde vært gjort. Nå er man i en situasjon hvor vi har tosporsporsøkonomien – som en møllestein om halsen. Man prøver tiltak for å bli kvitt det, men den langsiktige jobbingen for å bygge opp innovasjon og for å bygge opp økt konkurransekraft tar tid. Den rakeste veien er å utløse bedriftenes egne krefter i form av deres kapital – det har jeg snakket om – men også i form av den humane kapitalen som finnes i bedriftene. Det som er verdiskapingen, er alle menneskene som hver eneste dag jobber rundt omkring i alle Norges bedrifter.

Derfor vil jeg gjerne slå et slag for et lite tiltak som vi har gjentatt mange ganger, nemlig ansattes medeierskap. Jeg tror ingenting er så motiverende for økt innovasjon og konkurransekraft som å gi folk muligheter. Det er også en skattestimulans, men der er jo regjeringen på bedre tanker. Det vil øke innsatsen og øke motivasjonen, og jeg tror det vil gi betydelige resultater – hvis man også tør å gå inn på den veien.

Statsråd Trond Giske [13:48:17]: Interpellanten tar opp et viktig tema, nemlig behovet for at norsk næringsliv er innovativt og kunnskapsrikt. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi vår verdiskaping er avhengig av at næringslivet utvikler seg og driver lønnsomt, og at bedriftene hevder seg i internasjonal konkurranse. Denne konkurransen er i stadig større grad basert på kunnskap og kompetanse. Ikke minst i et land som har som ambisjon å ha høy levestandard, er det å legge til rette for forskning og innovasjon i næringslivet en viktig oppgave i det politiske arbeidet.

Forskning i næringslivet finansieres både av næringslivet selv og av det offentlige. Under vår regjering har den samlede offentlige finansieringen av forskning og utvikling økt med reelt 6,7 mrd. kr, noe som tilsvarer en realvekst på 32 pst. i perioden 2005–2013. Det er langt høyere enn den generelle veksten på statsbudsjettet og viser at forskningen har vært en prioritert oppgave i bruken av bl.a. de økte overføringene fra oljefondet som handlingsregelen gir rom for.

Kunnskapsdepartementets anslag for bevilgningen i statsbudsjettet for 2013 er i underkant av 26 mrd. kr – også en realvekst sammenlignet med året før. Inkludert SkatteFUNN er de offentlige FoU-investeringene anslått til 27,5 mrd. kr. De offentlige FoU-bevilgningene i 2013 utgjør 0,92 pst. av anslaget for BNP, dvs. like oppunder 1 pst.-målet for det offentlige, slik at det til sammen skal nå 3 pst.-målet. Det ble foreslått i underkant av 2,4 mrd. kr til næringsrettet forskning og utvikling på Nærings- og handelsdepartementets budsjett for 2013. Av dette ble 1,4 mrd. kr bevilget til Norges forskningsråds rammer. Regjeringen styrker særlig satsingen på næringsrettet forskning innen bioteknologi og nanoteknologi med henholdsvis 10 mill. kr og 20 mill. kr for oppfølging av framlagte FoU-strategier på disse områdene. I revidert nasjonalbudsjett ble det varslet at SkatteFUNN i framtiden også skal øke med 100 mill. kr.

Det største enkeltvirkemiddelet for støtte til forskning i næringslivet er nettopp SkatteFUNN. Her får bedriftene FoU gjennom skattesystemet, en støtte på anslagsvis 1,5 mrd. kr i 2012. Det er i størrelsesorden 3 600 aktive prosjekter hvert år under denne ordningen. Innovasjon Norge rådgir bedriftene, Forskningsrådet forhåndsgodkjenner forskningsinnholdet i søknadene, og Skattedirektoratet godkjenner kostnadene i forbindelse med ligningen. Brukerstyrt innovasjonsarena er den største tilskuddsordningen i Norges forskningsråd. Dette er en åpen konkurransearena der prosjektene konkurrerer på kvalitet uten tematiske bindinger. Tildelingen til programmet over statsbudsjettet for 2013 ligger nå på over 360 mill. kr. Det er også en rekke andre tilskuddsordninger i Forskningsrådet som er relevante for ulike deler av næringslivet, bl.a. Energi21, DEMO 2000, VERDIKT på IKT-området, FUGE på bioteknologiområdet, og CLIMIT og Klima21 på klimaområdet. Ordningen med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter administreres av Innovasjon Norge. Ordningen innebærer at det gis et offentlig tilskudd når det er inngått et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter innen næringslivet, IFU, eller mellom næringslivet og offentlige aktører, OFU. Ordningen tilføres 285 mill. kr i 2013.

Regjeringspartiene jobber kontinuerlig med å bedre vilkårene for næringsvirksomhet i Norge. Det går godt i norsk næringsliv, og selv om kanskje særlig Høyre leter med lys og lykte etter undersøkelser, teori eller statistikk som skal vise at det går dårlig, og underbygge en svartmaling av norsk næringsliv og økonomi, så er realiteten ute i bedriftene at det er sterk vekst. Faktisk er det slik at siden den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, er det skapt 130 nye arbeidsplasser netto hver eneste dag, hver eneste uke, inkludert lørdag og søndag, gjennom snart åtte år. Dette er en vekst som er mange ganger så stor som den som var i perioden 2001–2005 da man, litt avhengig av hvilken statistikk man bruker, hadde et sted mellom 11 000 og 23 000 arbeidsplasser i løpet av fire år. Vi har faktisk en sterkere vekst i vår regjeringstid, hvert kvartal, enn det var under Høyre på fire år. Så vi skal gjerne få gode råd til næringsutvikling, men jeg tror vi skal hente dem et annet sted enn hos dem som styrte fra 2001 til 2005.

Vi skal kontinuerlig bedre rammene for næringsvirksomhet. Det gjør vi med de skattegrepene som ble varslet i revidert nasjonalbudsjett. Vi gjør det gjennom å fortsette satsingen på forskning og innovasjon. Vi gjør det gjennom et nytt og bedre regelverk, bl.a. for patentbeskyttelse. Vi gjør det også gjennom kapitaltilførsel til næringslivet. Vi har vedtatt å opprette inntil seks nye landsdekkende såkornfond. Vi har styrket den landsdekkende etablerertilskuddsordningen i Innovasjon Norge, og vi har økt egenkapitalen i SIVA og Investinor slik at de kan ha en større ramme for investering. Vi har også gjort et betydelig arbeid på forenklingssiden. Vi har formulert et ambisiøst mål om å redusere næringslivets administrative kostnader med 10 mrd. kr. Vi har gjennomført større forenklingsprosjekter enn noen regjering før oss og har per nå redusert næringslivets kostnader med nærmere 3 mrd. kr.

Vi har klart oss svært godt gjennom den internasjonale finansuroen. Vi har lavest arbeidsløshet i Europa, og vi har en god og solid vekst, mens landene rundt oss sliter. I Høyre-styrte Sverige er arbeidsløsheten igjen stigende og nærmer seg nå 8,5 pst., mens ungdomsledigheten nærmer seg 25 pst. Men selv om vi i det store og hele har klart oss bra, er ikke norsk næringsliv upåvirket. Derfor er det viktig å ha spesifikke tiltak mot de næringene som sliter, særlig rettet mot innovasjon, omstilling, nyskaping og produktutvikling. Det gjorde vi da verftene slet våren 2010 med en verftspakke nettopp rettet inn mot miljøvennlige løsninger på innovasjon og utvikling, og det gjør vi nå gjennom en tre- og skogpakke, som hjelper en viktig og tradisjonsrik næring i Norge gjennom en omstillingsperiode, slik at man kan møte nye markeder med nye produkter og ny konkurransekraft.

Selv om det går godt i dag, er det ikke gitt at det går godt i framtiden. Derfor må vi fortsette en ansvarlig økonomisk politikk og holde igjen på pengebruken. Jeg ser at også Høyres leder sier i mediene at det kanskje ikke er så farlig med den handlingsregelen likevel, og vi vet at det store samarbeidspartiet på ytre høyre har et enda mer avslappet forhold til handlingsregelen. Det ville være det verste som kunne skje for konkurranseutsatte bedrifter om pengebruken løp løpsk og om rente- og valutakurs gjorde det enda vanskeligere for norske bedrifter å være konkurransedyktige. I stedet må vi fortsette å investere i kunnskap, sørge for at de gode utviklingstrekkene i norsk skole går videre, og sørge for at vi har en fortsatt offensiv satsing på forskning og innovasjon.

Det er viktig at vi er innovative, det er viktig at vi er produktive, og det viser norsk næringsliv at man er hver eneste dag. I perioden fra 2005 til i dag har også forskningen som næringslivet selv står for, økt. Under den forrige regjeringen, fra 2001 til 2005, gikk faktisk forskningen i næringslivet ned, så det er slik – som så mange ganger før – at iveren, engasjementet og retningen for opposisjonspartiene er mye bedre når de er i opposisjon enn når de er i regjering, og da er det veldig flott å ha dem nettopp i opposisjon. Vi skal samarbeide om gode forslag, vi skal hente inspirasjon der vi får det, men la oss igjen understreke at norsk næringsliv er på riktig vei, at vi gjør mye riktig og at vi klarer oss mye bedre enn noen av våre omgivende konkurrerende nasjoner. Det skal vi fortsette med, bl.a. gjennom en sterk satsing på forskning, innovasjon, utvikling og nyskaping.

Svein Flåtten (H) [13:57:59]: Jeg takker for svaret. Det er synd at næringsministeren alltid går i baklås så fort noen i det hele tatt prøver å ymte om at noe av den situasjonen vi f.eks. har i Fastlands-Norge, i tosporsøkonomien, kan ha noe å gjøre med at vi burde ha beskikket vårt hus på en annen måte når det gjelder f.eks. forskning, utvikling og innovasjon. Det er et faktum. Det er ikke nok å komme trekkende med akkurat den statistikken som er dårlig.

Jeg var forberedt på at svaret ville bli et artilleribombardement av tall og statistikker på alt som går bra. Det er vi overhodet ikke uenig i. Det som er saken, og som ble illustrert så godt ved denne støttepakken på søndag, det er at også regjeringen forstår at det er problemer i fastlandsindustrien, og at vi burde brukt pengene annerledes. Det er ganske betegnende når næringsministeren selv drar frem, som det viktigste innenfor næringsrettet forskning, SkatteFUNN-ordningen med mellom 3 000 og 4 000 prosjekter hvert år. Den statistikken har jo vært kjent hele tiden. Hvorfor i all verden har ikke da næringsministeren kommet på at det kanskje ikke var så lurt – som et eksempel – å fjerne denne milliarden i årene fra 2007? Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle være en konstruktiv debatt på bakgrunn av det som kom på søndag, men statsråden sier nok en gang at opposisjonen svartmaler. Nei, det gjør vi aldeles ikke. Vi fortsetter å fortelle regjeringen om de gode tiltakene vi har, og av og til lykkes vi, faktisk, av og til børster man støv av våre forslag og serverer dem på nytt her i Stortinget, og da blir de atskillig mer spiselige.

Det som næringsministeren ikke er inne på, er hvordan vi skal sette bedriftene selv, med sin egen kapital, både finanskapital og humankapital, i stand til å foreta den forskning, den innovasjon og den økning av konkurransekraften som ligger i å bruke sitt eget overskudd. Det berørte han ikke i det hele tatt. Men regjeringen tenker jo på den samme måten; de har senket selskapsskatten. Hvorfor gjør de det? Jo, de sier det er for å styrke fastlandsindustrien. Ja, gjerne det. Det er for at man kan beholde mer av sitt eget for å investere i det som gjør en mer dyktig, mer innovativ, i fremtiden. Det glemmer regjeringen å snakke om.

Statsråd Trond Giske [14:01:17]: Vi ruller slett ikke ut artilleriet. Hvis vi hadde gjort det, hadde det hørtes helt annerledes ut. Da hadde det vært en annen type diskusjon. Tvert imot: Vi synes det er veldig positivt at interpellanten tar opp et slikt tema. Det er et felles mål, tror jeg, selv om Høyres partileder av og til framstiller det annerledes, at vi ønsker et mest mulig innovativt, produktivt og konkurransedyktig norsk næringsliv. Jeg tror ingen partier i denne sal er uenig i det målet. Det er bare strategien og veien dit vi har ulikt syn på.

Vi har hatt mange diskusjoner opp gjennom de siste fem årene om hvordan vi skulle møte finanskrisen. Allerede høsten 2008 varslet vi at vi måtte begynne å gi litt mer gass. Da advarte Høyres finanspolitiske talsmann, Jan-Tore Sanner, mot å gi gass. Vi gjorde det likevel, for vi så krisen komme. Så kom vi med en stor krisepakke i februar – mye av det til aktivitet, men også til omstilling og innovasjon. Da kom vi «for sent», og da var det «for lite». I ettertid har det vel vist seg at både det vi gjorde i 2008, våren 2009 og i påfølgende statsbudsjett har vært veldig tilpasset de behovene som næringslivet har hatt for å holde hjulene i gang, for å omstille seg og for å møte krisen på en god måte. Og vi er jo i den privilegerte situasjon at vi faktisk har nær full kapasitetsutnytting i den norske økonomien, og må passe på at vi ikke får presstendenser som gjør at særlig den konkurranseutsatte delen av næringslivet blir svekket.

Vi bidrar gjennom den pakken som ble varslet i revidert budsjett. Noe av det har vært diskutert flere ganger, men f.eks. nedsettelse av selskapsskatten har ikke vært foreslått av opposisjonen, i hvert fall ikke av partiet Høyre, i de alternative statsbudsjettene. Så dette er tiltak vi gjør, og det er en retning vi varsler, for vi har satt ned et utvalg som skal se på hvordan vi kan gå videre på den veien, som også våre naboland har gjort. Da må vi sørge for et bredere skattegrunnlag og å tette hull slik at vi opprettholder inntekten til skole, eldreomsorg og helse. Man kan ikke legge alle disse skattelettene oppå de andre. Da går ikke budsjettet i hop, og da får vi ikke dekket viktige behov i samfunnet.

Forskning og utvikling skal vi satse videre på, og vi skal sørge for at næringslivet forsker mer. Dette vil vi legge til rette for både gjennom å styrke SkatteFUNN, vi legger til rette for det gjennom offentlige forskningsmidler, men vi legger også til rette for det gjennom spesifikke næringsstrategier på de klyngeområdene hvor vi er sterke. Vi kommer ganske snart med en næringsmelding hvor vi vil gå igjennom dette, se på todelingen i norsk økonomi – mellom veldig mange av bedriftene, både i oljesektoren og ellers, som går bra, og de nisjene og bransjene som sliter på grunn av den internasjonale krisen. Da vil innovasjon også stå svært sentralt.

Ingrid Heggø (A) [14:04:35]: Interpellanten set søkelyset på innovasjon i næringslivet, og, som ministeren seier, at innovasjon er viktig, er vi nok samde om alle saman som sit her i denne salen i dag.

Forskinga i næringslivet vert finansiert både av næringslivet sjølv og av det offentlege, og eg viser til ministeren sitt innlegg og den formidable auken som er komen frå det offentlege. Den samla offentlege finansieringa av FoU er på reelt 6,7 mrd. kr, noko som svarar til ein realvekst på 32,1 pst. i perioden 2005–2013. Så det er ikkje tvil om at det offentlege har levert. Men det er ikkje mogleg – ikkje eingong for den raud-grøne regjeringa – å vedta at næringslivet skal bidra med meir.

I går var eg i Kalvåg, og der såg eg bl.a. på ei fiskeindustribedrift. Dei kunne stolt fortelja om innovasjon bl.a. ved ei nyvinning innan salting og vidarehandsaming av sild. Dei har hatt glede og nytte av SkatteFUNN-ordninga og var sjølvsagt fulle av lovord om denne ordninga og glade for auken på 100 mrd. kr som kom i revidert budsjett.

SkatteFUNN er også det største enkeltverkemiddelet vi har for støtte til forsking i næringslivet. Det er i tillegg ubyråkratisk, som representanten Flåtten viste til, og det er enkelt å administrera. Innovasjon Norge gjev råd til bedriftene, Forskingsrådet førehandsgodkjenner forskingsinnhaldet i søknadene, og Skattedirektoratet godkjenner kostnadene i samband med likninga. Enkelt og greitt – men hugs at dette er ei rettsbasert ordning. Det utløyser med andre ord også prosjekt som uansett hadde sett dagens lys, og ikkje berre dei marginale prosjekta, dei vi eigentleg er på jakt etter.

SkatteFUNN har om lag 3 600 aktive prosjekt i året, og gav støtte til bedriftenes FoU gjennom skattesystemet på anslagsvis 1,5 mrd. kr i 2012. Dette er alvorleg mykje pengar, og det er veldig mange bedrifter!

Så litt om Noreg si plassering på Innovation Union Scoreboard 2013 – som eg går ut frå er ei av dei undersøkingane som representanten Flåtten viste til. Der er Noreg på 17. plass – som i fjor – blant EU/EFTA-landa. Vi har vorte rangert relativt lågt på denne undersøkinga i mange år, og årets rapport gjev det same inntrykket – Noreg ligg sånn omtrent midt på treet. Innovation Union Scoreboard består av 25 indikatorar fordelte på ulike område som skal vera viktige for innovasjon.

Eg må tilstå at når det gjeld den samansette indikatoren, er det litt vanskeleg å seia kva bodskap som eigentleg ligg der, for det er fleire svakheiter i den, og det er fleire uløyste spørsmål rundt den. Vi veit òg at uansett er det veldig mange undersøkingar og andre forhold som påverkar og bidreg til verdiskaping i eit land, slik som arbeidsmarknaden sitt verkeområde, lovverk og institusjonar, ein veldriven og godt regulert finansmarknad osv. Mange av desse er diskuterte; det vart diskutert her i salen i førre veke, under perspektivmeldinga.

Eg vil òg peika på at denne Innovation Union Scoreboard er veldig tilbakeskodande. Årets spørjeundersøking er f.eks. den første som fangar opp resultata frå finansuroa. Så ja, det er mange undersøkingar. Ei ny nordisk undersøking av vekstbedrifter viser at Noreg kjem best ut av dei nordiske landa på resultat. Denne undersøkinga gjev nok heller ikkje noko komplett bilete av situasjonen i norsk næringsliv, men den viser at korleis ein vel å beskriva verda avheng av kva kjelder vi vel å basera oss på, og det er mange statistiske kjelder som tydar på at det går svært bra i Noreg. Og det bør jo vera lov å sjå på arbeidsløysetala som ein indikator. Her ligg Noreg i ein kategori for seg sjølv, som ei øy i Europa, med den lågaste arbeidsløysa av alle.

Heilt til slutt vil eg påpeika at regjeringa har gjort mykje for å betra rammevilkåra for næringslivet, bl.a. gjennom forenklingsarbeid. Det har vore mange ministrar som har snakka om at dei skal ta tak i forenklingsarbeidet, men ingen – før dagens minister, Giske – har teke ordentleg tak i dette. Regjeringa har formulert eit ambisiøst mål om å redusera næringslivet sine administrative kostnader med 10 mrd. kr, og det er alt vedteke og gjennomført tiltak for 3 mrd. kr. Dette viser handlingskraft og gjennomføringskraft.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:10:08]: Jeg tror vi må gå tilbake til hva som var innholdet i interpellasjonen. Jeg har hørt på både statsrådens svar på interpellasjonen og nå representanten Heggø, og jeg vil minne om at interpellanten tar opp temaet om næringsrettet forskning. Han tar ikke opp et tema knyttet til forskning generelt. I svaret brukte statsråden sin vanlige statistikk, knyttet til hvor mye man har bevilget til forskning. Han bruker selvfølgelig tall fra 2005 og fram til i dag. Det høres jo fryktelig mye mer imponerende ut enn om han hadde tatt for seg det som er lagt inn i statsbudsjettet for 2013.

Derfor skal jeg bringe statsråden over på statsbudsjettet for 2013. I 2013 foreslår regjeringen en total økning til forskning på 1,4 mrd. kr. Men den næringsrettede delen av forskningen i budsjettet for 2013 fikk en økning på 40 mill. kr. Det var fordelt på 20 mill. kr til det såkalte NANO2021-prosjektet, 10 mill. kr til BioTek og nesten 10 mill. kr til Brukerstyrt innovasjonsarena, altså BIA-systemet.

Man kan bruke statistikk på mange måter. I den forbindelse har Mark Twain uttalt at det finnes tre former for løgn: Det er løgn, det er forbasket løgn, og det er statistikk.

Det er klart at statistikk kan leses på veldig mange måter. Det kan gjøres slik man ønsker det. Representanten Heggø var også inne på det: Hva slags målestatistikker skal vi bruke når det gjelder hvem vi skal sammenlikne oss med? Jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg er mer opptatt av å se på hva slags resultater vi får ut av det vi faktisk gjør. Jeg er helt enig med statsråden når han sier at fryktelig mye går godt. Man har kommet med tiltak, så sent som på søndag.

Men la oss prøve å se litt på andre bransjer enn det som nå ble lagt fram. Vi har bl.a. en fiskeindustri, som virkelig har problemer. Det er en bransje som på mange måter har store underskudd. Den har heller ikke den store kapitalen til å gjennomføre de innovasjonsprogrammene som man har behov for, bl.a. for å utvikle nye filetlinjer.

Det er en klar sammenheng mellom skatt og overskudd i en bedrift og hva man kan avsette midler til. For den bedriften som har denne skattemessige muligheten, er SkatteFUNN ekstremt viktig. Derfor burde regjeringen kommet tidligere, slik Fremskrittspartiet har foreslått når det gjelder SkatteFUNN, og sett på timesatsen og på det med å fjerne taket. Det mange viser til, er nettopp at man stanger i taket, knyttet til SkatteFUNN. Det er et stort problem. Det er da ikke så vanskelig å skjønne at de bedriftene som jobber med disse utfordringene hver eneste dag, også er de som ser hva det er man har behov for og hvordan man kan komme seg videre. Og så gjelder det å framskaffe den kapitalen som gjør at man får disse mulighetene.

Jeg tror det er helt åpenbart at pakken knyttet til skogsindustrien er tvingende nødvendig. Det har vi sett den siste tiden. Men det store spørsmålet er jo: Er de tiltakene som regjeringen der varslet, gode nok for å møte de utfordringene som ligger der? Investinor får overført ca. 500 mill. kr. Man gjør en del tiltak når det gjelder innovasjon. Men det er helt klart at der man virkelig har de store utfordringene, gjelder det markedsbaserte, nettopp for å få avsatt de produktene vi er i stand til å produsere. Derfor er det nettopp viktig at vi setter disse bedriftene i stand til å foreta egne omstillinger.

Det er viktig at man ikke bare ser på SkatteFUNN, men også på andre direkte skattefradragsmessige tiltak når det gjelder forskning, utvikling og innovasjon. Jeg var inne på fiskeindustrien i stad, men dette kan gjelde mange forskjellige områder. Møbelindustrien har slitt voldsomt. Man hadde det såkalte Innovasjon Møbel-prosjektet, som gikk i en del år, med 10 mill. kr i året. Så skar man plutselig ned på det. Nå er man nede på et relativt lavt nivå, som gjør at man får relativt lite ut av det.

Jeg ser fram til tiltakene, selv om tiltakene faktisk ikke skal gjelde før i neste års budsjett. Når det gjelder selskapsskatten og den biten, kommer det på et senere tidspunkt.

Henning Warloe (H) [14:15:28]: Jeg hørte på næringsministerens innlegg med stor interesse. Jeg mener å kunne si at man hadde trykket på repeat-knappen. Det sier jeg fordi jeg nettopp på nytt har lest gjennom et referat fra en stortingsdebatt i januar i fjor, da jeg hadde en interpellasjon til næringsministeren om det samme temaet. Det var svært gjenkjennelig det næringsministeren sa i dag. Det eneste som er nytt, er kanskje de evinnelige besvergelsene om at når opposisjonen kritiserer og påpeker svakheter ved regjeringens politikk, driver vi med svartmaling av Norge. Den hadde han ikke i januar i fjor.

Det er egentlig ganske uforståelig at regjeringen har vært så passiv på dette feltet, som altså gjelder forskning og utvikling i næringslivet og derigjennom innovasjon. Det er en passivitet som har vart i åtte år. Det er først nå det kommer noen tiltak. Alle rangeringer og sammenlikninger mellom Norge og andre land viser jo et helt entydig mønster. Vi investerer for lite i forskning. Hovedproblemet bak de tallene er for lite forskning i næringslivet. Problemet er ikke bare at vi ligger midt på treet, som man sa tidligere her i debatten, i forhold til alle land i den vestlige verden – og Europa – men vi er også klart dårligst i Norden. Det er nå engang slik at når man skal sammenlikne Norge med andre land, kan det være en fordel å sammenlikne oss med våre nærmeste naboland. De er iallfall på mange måter lettest å sammenlikne med. Så kan man komme med det som er forskjellig, men det er altså et helt entydig mønster.

I Høyre er vi ikke spesielt fornøyd med denne jumboplassen i Norden. Det gjelder altså ikke bare forskning i næringslivet. Det gjelder en rekke andre indikatorer, f.eks. samarbeid mellom akademia og næringsliv. Der ligger Norge også på jumboplass, klart bak Sverige, Danmark og Finland.

Disse andre nordiske landene som jeg nevnte, er ikke bare bedre enn Norge, men de er faktisk blant de beste landene i verden. Så der har vi åpenbart noe å lære. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen ga uttrykk for noe frustrasjon om et liknende tema på en stor konferanse i november i fjor. Da gjaldt det universitetsrangeringer, der mønsteret også er akkurat det samme. Sverige, Finland og Danmark ligger klart foran Norge når det gjelder universitetsresultater. Det beste norske universitetet nå, Universitetet i Oslo, er på niende plass i Norden, slått av de andre landenes universiteter. Kunnskapsministeren ga uttrykk for frustrasjon: Det må da være noe de gjør bedre enn oss i disse landene, og det må vi se nærmere på.

Det er sannsynligvis også et råd til næringsministeren. For vi har jo spurt etter disse tingene i debatt etter debatt, her i Stortinget og i andre fora, og blitt møtt med bortforklaringer og unnvikende svar.

Regjeringen har en målsetting om at 3 pst. av BNP i Norge skal gå til forskning. Jeg sjekket i referatet, og i januar i fjor fastholdt næringsministeren at det var regjeringens mål. Regjeringen vil ikke si noe om når det målet skal nås, eller på hvilken måte det skal nås. Det er der vi får de unnvikende svarene. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi dette er et internasjonalt mål. Norge også har sluttet seg til det. Igjen er det slik at land som Sverige og Danmark ligger godt over dette. De har faktisk et 4 pst.-mål, men Norge holder fast på 3 pst.-målet. Vi er halvveis til å nå det målet.

Utfordringen ligger på næringslivet. Den private forskningen skal utgjøre 2 pst. av BNP. Det tilsvarer en tredobling i forhold til dagens nivå. Når man har et så stort sprik mellom regjeringens offisielle målsetting og realitetene i dag, må man kunne forvente at regjeringen har noen tanker om hvilken vei man skal gå for å nå dette målet og hvilke tiltak regjeringen skal sette inn. Men det har vi altså ikke fått.

Så har vi fått forskningsmeldingen, som har vært nevnt tidligere. Den ligger til behandling i Stortinget. Det er i første rekke en forskningsmelding for offentlig sektor. Den svarer ikke på disse store utfordringene, og det kommer vi tilbake til i behandlingen av forskningsmeldingen.

Det er et faktum, for å ta et prosenttall til, at 0,13 pst. av BNP brukes i dag på offentlige budsjetter for å stimulere forskning i næringslivet. Det er helt klart for lite.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:20:44]: Det har vore mykje snakk om offentleg finansiert forsking her i dag. Det eg har lyst til å snakke om, er næringslivets eiga finansiering av forsking. Det har gått noko framover, men framleis er det sånn at næringslivet i Noreg bruker vesentleg mindre av sine ressursar på forsking enn det næringslivet i våre naboland gjer. I Noreg er det 44 pst. av den totale forskingsinnsatsen som blir finansiert av næringslivet, i våre naboland er det 60 pst.

Eg har ofte utfordra næringslivet på kva som skal til av stimuli og anna, for at dei skal ta eit større ansvar for å investere i forsking og ikkje berre i andre faktorar som kan fremje næringsutvikling. Det er klart vi kan ha ein dialog om kva for offentlege stimuli som skal til for å auke den privatfinansierte forskinga, men eg trur også vi må utfordre næringslivet til ei haldningsendring når det gjeld å bruke meir av dei inntente midlane på forsking, for å byggje auka innovasjon og inntening framover.

Det har vore ei haldning i det norske næringslivet å seie at vi har ein næringsstruktur som ikkje gjer det naturleg for oss å bruke så stor del av omsetninga til forsking, som våre naboland. Det er ikkje riktig. Den siste Indikatorrapporten frå NIFU og Statistisk sentralbyrå seier heilt eksplisitt at sjølv om vi korrigerer for næringsstruktur, bruker det norske næringslivet mindre pengar på forsking enn nabolanda. Det er heller ikkje sånn at i eit høgkostland som Noreg kan enkelte næringar, fordi dei er i ein bestemt bransje, bruke mindre på forsking. Sjølv råvarebasert industri må bruke mykje pengar på forsking viss dei skal klare seg i Noreg, som er eit land med press i økonomien.

Då er spørsmålet: Korleis skal vi få til den haldningsendringa? Ein av dei måtane vi kan få til den haldningsendringa på, er å satse på samarbeid med kompetansemiljø, med universitet og høgskular. I min region har eg sett at det regionale forskingsfondet har utløyst eit fantastisk godt samarbeid mellom næringslivet og universitetet, fordi ein der kan gå laus på dei konkrete forskingsutfordringane ein har i regionen. Det regionale forskingsfondet kan saman med det regionale næringslivet og universitetet satse på den forskinga som verkeleg treffer behovet i regionen. Men viss ikkje eg hugsar heilt feil, var Høgre imot dei regionale forskingsfonda, som kanskje er ein av dei viktigaste stimuliane for å få til den typen samarbeid.

Ein annan viktig stimulus for å få til den typen samarbeid, er Norwegian Centres of Expertise og den finansieringsordninga vi har hatt der. No har heldigvis Høgre snudd, så dei er med på å finansiere det, men Framstegspartiet er framleis mot å støtte Norwegian Centres of Expertise og tar bort dei midlane.

Eg har lyst til å snakke litt om tosporsøkonomien til slutt. Tosporsøkonomien kan angripast på to måtar: Det eine er å styrke det landbaserte næringslivet, styrke forsking og innovasjon i det landbaserte næringslivet. Det andre, som er den viktigaste delen, er å redusere presset i oljeøkonomien. Det er så stort press i den norske økonomien i dag på grunn av oljeøkonomien at ein skal bruke ekstremt mykje på stimuleringssida for å klare å kompensere. Viss Høgre meiner alvorleg at tosporsøkonomien er eit problem, bør dei fortelje oss korleis dei ønskjer å redusere presset i oljeøkonomien og kva for skattereformer dei vil gjere for å redusere presset i oljeøkonomien. Utan at dei peiker på korleis dei skal redusere den sida av tosporsøkonomien, er ikkje deira kritikk av tosporsøkonomien seriøs.

Heidi Greni (Sp) [14:25:12]: Kompetanse og forskning er avgjørende for at Norge skal hevde seg i den internasjonale konkurransen. Dette er et av de viktigste innsatsområdene for vår verdiskapnings- og nyskapningsevne på sikt. Regjeringen har derfor sterkt fokus på ulike virkemidler for å styrke forsknings- og utdanningsinstitusjonenes, bedriftenes og det offentliges evne til å rekruttere og beholde kompetanse på internasjonalt nivå. Det er viktig for oss å oppmuntre bedrifter på ulike måter til å videreutdanne arbeidsstyrken og utvikle ny kompetanse.

Næringsrettet forskning og kommersialisering av forskningsresultater må fortsatt gis prioritet. Vi må ha sterk offentlig satsing på forskning, men samtidig må vi dra med næringslivet i større grad for å øke forskningsinnsatsen, særlig i små og mellomstore bedrifter. De små og mellomstore bedriftene har ikke egne forskningsavdelinger, og vi i Senterpartiet er opptatt av at den offentlige innsatsen mot næringslivet i forskningsøyemed også har et fokus på denne målgruppen.

Den rød-grønne regjeringen har levert når det gjelder forskning. Som statsråden var inne på, har vi reelt økt den samlede offentlige finansieringen av FoU med 6,7 mrd. kr, noe som tilsvarer en realvekst på hele 32,1 pst. i perioden 2005–2013. Hvert år med rød-grønn regjering har vi altså hatt en realvekst på 3,5 pst. i gjennomsnitt.

SkatteFUNN har vist seg å være et godt virkemiddel, og Senterpartiet har gjennom hele perioden jobbet for å videreføre og videreutvikle denne skatteordningen, slik at enda flere har fått mulighet til å benytte seg av den. SkatteFUNN-ordningen ga i 2012 støtte til bedriftenes FoU gjennom skattesystemet på anslagsvis 1,5 mrd. kr. For oss i Senterpartiet er det spesielt viktig at også mindre bedrifter greier å nyttiggjøre seg forskerkompetanse for nyskaping og kompetanseutvikling i bedriften og lokalsamfunnet.

Universiteter og høyskoler må se gevinsten av å inngå fruktbart samarbeid med næringslivet, og det må finnes gode og sterke forskningsmiljøer i alle landsdeler, der det stimuleres til samarbeid med bedriftene. Derfor er det avgjørende også for næringsrettet forskning at universitets- og høyskolestrukturen beholdes og ikke sentraliseres slik som enkelte har tatt til orde for.

Interpellanten er bl.a. bekymret for nedgangen i produkt- og/eller prosessinnovasjoner i de tjenesteytende næringene. FoU-kostnadene i tjenesteytende næringer utgjorde 53 pst. av næringslivets samlede FoU-kostnader i 2011. For ti år siden var industrien den største FoU-aktøren i norsk næringsliv. Nå er industriens andel 38 pst. De andre sektorene, som inkluderer bl.a. utvinning av olje og gass, akvakultur og kraftforsyning, har derimot vært omtrent stabile. Veksten i tjenestesektorens andel av norsk næringslivs FoU vitner om en betydelig omstilling i løpet av den siste tiårsperioden.

Svein Flåtten (H) [14:29:12]: Jeg er overrasket over at SV bruker en debatt om næringslivets vilkår for forskning som en anledning til å angripe norsk næringsliv for dårlige holdninger. Det er meget overraskende – eller det er det vel egentlig ikke, men jeg tror næringslivet vil like det dårlig.

Når det gjelder tosporsøkonomien, har ikke vi kritisert den. Det var regjeringen som på søndag var bekymret for tosporsøkonomien, og så la de frem et forslag til skattelettelser som skulle avhjelpe dette. Jeg forstår nå at representanten fra SV heller hadde sett at man gikk til kraftige innstramminger for olje- og gassindustrien, men at han ikke har fått gjennomslag for det. Det får vi kanskje være glad for.

Representanten Heggø sto her oppe og snakket om at det er en svakhet i alle statistikker. Det er tydeligvis alle statistikker som ikke fremhever de rød-grønnes fortreffelighet. Det tar jeg bare til etterretning. Til det hun sier om at vi ikke kan vedta at næringslivet skal bidra med mer: Jo, det kan vi faktisk gjøre. Vi kan vedta bedre rammebetingelser, så vil utvilsomt næringslivet bidra med mer. Det er jo argumentasjonen også fra regjeringen, f.eks. når det gjelder SkatteFUNN-ordningen.

Til slutt til statsråden, som gjentar dette som har vært sagt noen ganger de siste dagene, nemlig at Høyre aldri har foreslått lettelser i selskapsskatten: Nei, det har vi ikke gjort. Vi har prioritert formuesskatten fordi den også går direkte på investeringene. Det er ikke noen forskjell hvorvidt man investerer selskapets penger eller sine egne penger. Det vet statsråden. Han kan bare se på Cermaq-saken som ligger i Stortinget, hvor eieren skal inn med 700 mill. kr, penger som selvfølgelig selskapet selv kunne brukt hvis man hadde hatt dem.

Så til dette som stadig kommer tilbake, at man har gjort så og så mye mer enn man gjorde i Bondevik-regjeringen fra 2001–2005. Ja, mye mer: mye større tall, mye lengre tid og helt andre konjunkturer. Norge var på vei opp fra en nedgangskonjunktur. Det er stor forskjell på det og det å ha sittet og regjert landet på en rygg av høykonjunktur gjennom svært mange år. Der ligger også en betydelig forpliktelse man må være klar over, og nettopp dette med forskning, utvikling og innovasjon vil vi se resultatene av senere, hvorvidt det er gjort på en tilstrekkelig god måte. For øvrig takk til dem som har deltatt i debatten.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [14:32:34]: La meg også få takke for en god interpellasjonsdebatt om et viktig tema. Igjen får vi bekreftet at dette er et mål alle deler, men at vi har ulike strategier for å nå dit. Vi skal fortsette å bruke offentlige skattekroner på forskning, innovasjon, næringsspesifikke tiltak og bidrag til omstillingsevne for å ivareta den omstillingssolidariteten som finnes i arbeidslivet, bl.a. gjennom et tett trepartssamarbeid, og sørge for at norsk næringsliv går godt.

Poenget er at uansett hvilke statistikker man viser til – jeg tror Nesvik sa at statistikk kan man bruke til nesten hva som helst – kan man ikke få forandret på virkeligheten. Virkeligheten ute i Bedrifts-Norge forteller oss om 250 000 flere arbeidsplasser siden 2005, den sterkeste sysselsettingsveksten noensinne, og det tvers igjennom en internasjonal krise.

Det er litt rart å høre interpellanten snakke om at vi siden 2005 har ridd på en bølge av høykonjunktur, når verden har vært gjennom det verste økonomiske tilbakeslaget på 80 år, hvor Europa nå har hatt nedgang i BNP flere år på rad, og hvor arbeidsløsheten bare fra i fjor til i år har økt med to millioner mennesker og nådd rekordhøye 26 millioner ute i EU. Våre naboland er også hardt rammet. Det er ikke akkurat definisjonen av en høykonjunktur.

Her hjemme har det gått godt. På tross av internasjonale konjunkturer har vi klart oss, med Europas laveste arbeidsløshet, med kontinuerlig vekst, med økt sysselsetting og full kapasitetsutnyttelse. Den politikken ønsker vi å fortsette, og legge til rette for at norsk næringsliv er konkurransedyktig, produktivt og lønnsomt. Det gjør vi ved å investere i kunnskap, infrastruktur, forskning og innovasjon. Det er den politikken som har hjulpet fram til nå, og det er den politikken vi håper skal få lov å fortsette de neste fire årene. Da må vi gjøre det som er rett, ikke bruke 15 mrd. kr på å fjerne formuesskatt, hvor halvparten ikke går til den arbeidende kapitalen, men heller gjøre de skattegrepene som virkelig hjelper bedriftene, enten det er på avskrivningsordninger, på SkatteFUNN eller på selskapsskatten. Vi ønsker å gå videre i den retningen, samtidig som vi opprettholder det viktige inntektspotensialet vi trenger til helse, eldreomsorg, skole og ikke minst nettopp forskning, innovasjon og infrastrukturinvesteringer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.