Anders Anundsen (FrP) [11:31:37]: (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først få lov til å gratulere Per Rune Henriksen med en slags ilddåp i dagens saker. Han er overlatt mye ansvar i disse fem komitésakene som vi behandler i dag, og så langt har det jo gått bra, som saksordfører i to saker allerede.

Riksrevisjonens undersøkelse av Kunnskapsdepartementets koordinering av forskningspolitikken har avdekket flere svakheter. Det ble i 2011 bevilget om lag 23,5 mrd. kr til forskning og utvikling i Norge. I 2012 ble det bevilget 24,2 mrd. kr til det samme formålet. Dersom man tar med virkningen av skattefradraget for næringslivet, blir summen 25,5 mrd. kr. Bevilgningene til forskning og utvikling gis fra 16 ulike departementer. Det er med andre ord mye penger som går fra mange ulike departementer til forskning og utvikling. Til sammenlikning bevilget svenske myndigheter 31,5 mrd. svenske kroner – noe som tilsvarer 28,8 mrd. norske kroner – til samme formål i 2012.

For å lykkes i forskningspolitikken er det avgjørende at forskningsinnsatsen koordineres. Det overordnede ansvaret for koordineringen ligger i Kunnskapsdepartementet. Mens svenskene har utstyrt seg med en langsiktig og forpliktende plan for koordinering og utvikling av forskningsinnsatsen – og det er bakgrunnen for at jeg tok med deres tall i sted – har vi i Norge ikke den samme tradisjonen for brede, langsiktige og forpliktende planer på forskningsområdet. Riktignok har vi også sporadiske forskningsmeldinger, men det kan ikke på langt nær sammenliknes med det svenskene har utstyrt seg med. Det er mulig at den svake tradisjonen Norge har på dette området, bidrar til å svekke muligheten for aktiv og effektiv koordinering fra Kunnskapsdepartementets side. Riksrevisjonen har i alle fall avdekket at det er svakheter ved Kunnskapsdepartementets koordinering av tverrdepartementale strategiske prosesser, manglende koordinering av budsjettprosessen, svak koordinering av styringssignaler overfor Forskningsrådet og svak utnyttelse av departementenes forskningsutvalg, DFU, som koordineringsorgan.

For å koordinere og målrette forskning spiller naturligvis også Forskningsrådet en avgjørende rolle. Komiteen har merket seg at Forskningsrådet utsettes for en detaljstyring fra departementene som begrenser muligheten Forskningsrådet har for en mer helhetlig tenkning. Det er behov for en mer helhetlig målstruktur for Forskningsrådet, og komiteen legger til grunn at det er resultatet etter at Kunnskapsdepartementet nå selv har gjennomført en større evaluering av Forskningsrådet.

Riksrevisjonen mener det er et stort fravær av koordinering under budsjettbehandling og under utvikling av viktige strategiske mål for forskningen. Kunnskapsdepartementet mener på sin side at det er mer koordinering på dette området enn det Riksrevisjonens undersøkelse gir uttrykk for og viser i den sammenheng bl.a. til den uformelle politiske behandlingen av statsbudsjettet. Komiteen er enig i at den politiske behandlingen er en del av det koordineringsarbeidet som skjer på forskningsfeltet, men vi mener også at det er vanskelig å avdekke det på en relevant måte i en riksrevisjonsrapport.

Etter Riksrevisjonens undersøkelse er det også gjennomført en rekke tiltak fra departementets side for å bidra til å bedre koordineringen, bl.a. ved å bruke DFU mer aktivt, og ved at målstyringen for Forskningsrådet er gjennomgått og forbedret.

Komiteen har også merket seg at departementet er enig med Riksrevisjonen i at det er viktig å knytte forskningssamarbeidet med EU nærmere opp til budsjettprosessen i Norge.

Komiteens innstilling er enstemmig på alle punkter, med ett unntak: Komiteens medlem fra Venstre tar til orde for en ordning med et innovasjons- og forskningspolitisk råd på nivået over departementene, med statsministeren som rådsleder. Da tar jeg av meg saksordførerhatten et lite øyeblikk og tar på meg fremskrittspartihatten, for Fremskrittspartiet har sympati med intensjonen bak en slik innretting, men vi mener det må være opp til regjeringen å ordne sine forretninger på egnet måte. Samtidig er vi litt i tvil om et slikt råd kan være på et nivå over departementene, som har en egen plass i vårt konstitusjonelle system. Men det forhindrer ikke at man kan lage en konstruksjon som vil ivareta intensjonen om bedre koordinering og samhandlingskraft i bruken av forskningsmidlene.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Henning Warloe (H) [11:36:28]: Det føles nesten uvirkelig å ha så mye taletid, men jeg skal love ikke å bruke den. Det er første gang jeg deltar i en slik debatt, men dette temaet er svært interessant.

Forskningspolitikk er etter min oppfatning kanskje det viktigste strategiske politikkområdet vi har i dag. Det er i høyeste grad sektorovergripende. Vi ser på verdensbasis et kunnskapskappløp som har avløst det tidligere våpenkappløpet. Det investeres massivt i forskning og utvikling av ny kunnskap og ny teknologi i mange land i verden, og det er i stor grad denne satsingen som vil avgjøre de enkelte landenes strategiske posisjon i fremtiden, sannsynligvis. Så dette er et strategisk politikkområde, og da blir strategisk planlegging og ledelse viktig. Og da kommer vi til det som er kjernen i Riksrevisjonens rapport, som debatteres i dag, nemlig koordinering. Uten koordinering og uten en samlet oversikt er det heller ikke mulig å drive strategisk planlegging og ledelse. I det norske, svært sektoroppdelte systemet er dette en stor utfordring. Vi har, fra Høyres side, flere ganger i forskningsdebatter påpekt disse svakhetene og etterlyst en tydeligere vilje hos regjeringen til å ta et strategisk lederansvar når det gjelder viktige temaer og diskusjoner.

Siden Riksrevisjonens rapport forelå, har vi fått den nye forskningsmeldingen. Forut for forskningsmeldingen, som har tittelen Lange linjer – kunnskap gir muligheter, forelå en rekke evalueringer av ulike deler av forskningssystemet. Det er jo et mål at vi skal ha et mest mulig effektivt og velfungerende forskningssystem. Det er mange aktører, og det er et behov for samordning, rolleavklaring og samarbeid. Technopolis, som er firmaet som gjorde en evaluering av Forskningsrådets funksjon, påpekte som et av sine hovedpoenger nettopp denne koordineringsutfordringen. Forskningsrådet er i en spesiell situasjon. Det er et organ som er rådgiver for regjeringen når det gjelder forskningspolitiske spørsmål, samtidig som det er et forvaltningsorgan som er underlagt den samme regjeringen og det skal utøve regjeringens politikk i svært stor grad. Forskningsrådet har naturligvis også egne strategier og et eget planverktøy som legges til grunn for det arbeidet. Når da en så viktig rapport som Technopolis-rapporten – som ble presentert i fjor høst på en stor konferanse – påpeker dette koordineringsproblemet og den strategiske styringen av forskningspolitikken i Norge som et viktig hovedfunn, er det kanskje underlig at dette temaet ikke er viet spesielt stor plass i den nye forskningsmeldingen. Temaet som sådan er ikke angrepet i noe eget kapittel. Det er ikke vist til Technopolis-rapporten eller en del av de mer prinsipielle spørsmålene som er stilt der. Men jeg skal være raus nok med regjeringen til å si at noen virkemidler er lansert i forskningsmeldingen, kanskje først og fremst ideen om en langtidsplan for forskning, en tiårsplan. Hvorvidt den skal erstatte stortingsmeldingene, er kanskje litt uklart. Det skal den sannsynligvis ikke gjøre, den skal rulleres hvert fjerde år, og som sådan vil jo kanskje en slik langtidsplan få litt begrenset betydning utover de planene som i dag eksisterer, gjennom det systemet vi har, bl.a. med en forskningsmelding hvert fjerde år som skal trekke opp de lange linjene – som jo er tittelen på den aktuelle forskningsmeldingen vi har til behandling i Stortinget nå.

Men forskningsmeldingen svarer likevel ikke på den store utfordringen, og jeg vil nok tillate meg å si at en langtidsplan, slik som regjeringen skisserer den, lett kan bli en papirtiger. Det kan lett bli en plan som ser flott ut, som det legges mye energi og arbeid i, og som debatteres, og så får den begrenset betydning likevel. Det gjør den sannsynligvis fordi det er de årlige budsjettene som tross alt avgjør om det som står i langtidsplanen, kan omsettes i praksis. Og nettopp de årlige budsjettprosessene er det jo Riksrevisjonen har påpekt store svakheter ved når det gjelder koordinering av arbeidet mellom de ulike departementene, som da gir seg utslag i budsjetter som kanskje i noen grad spriker, og satsinger som ikke helt henger sammen.

Jeg synes det er grunn til å nevne at den forskningsmeldingen som vi nå har fått, Meld. St. 18, illustrerer på en ganske påfallende måte hvordan dette henger sammen, eller hvordan det ikke henger sammen, mellom departementene. I vedlegg til forskningsmeldingen kan man finne en redegjørelse fra hvert enkelt departement om vedkommende departements forskningsstrategi. Når man blar gjennom disse utredningene, som i noen grad er veldig kortfattede, får man et klart inntrykk av at her snakkes det ikke tilstrekkelig sammen. Og det er nettopp behovet for strategisk overblikk og strategisk ledelse av et slikt politikkområde som går på tvers, man må ta sterkere tak i.

I tillegg må det nevnes at Forskningsfondet, et fond som ble bygget opp over mange år, og som nærmet seg 100 mrd. kr i avsetning, og hvor avkastningen skulle gå nettopp til strategiske, overordnede formål, valgte den nåværende regjering å fjerne, og man mistet dermed et viktig verktøy for en overordnet og strategisk styring og budsjettering av forskningspolitikken.

Så ville man da kanskje tro – og vi har etterlyst det fra Høyres side ved flere anledninger – at regjeringen gjorde noen kompenserende tiltak når det gjelder den sterke rolle departementene har med hensyn til å bestemme hvordan deres egne forskningsmidler skal anvendes, og har egne strategier for det.

Regjeringens forskningsutvalg burde vært revitalisert. Det burde muligens vært ledet av statsministeren selv. Vi har ikke noen svar på disse spørsmålene nå, men det er betimelig å se på hvordan man på politisk nivå, på øverste nivå i regjeringen, håndterer disse spørsmålene.

Departementenes forskningsutvalg eksisterer også, men det er en interessant observasjon Riksrevisjonen har gjort, og de skriver bl.a. i rapporten:

«Tverrdepartementalt strategiarbeid blir i svært liten grad diskutert på møtene i departementenes forskningsutvalg.»

Hvis man ikke diskuterer det der, hvor diskuteres det da – hvis det diskuteres. Det blir kanskje spørsmålet.

Mitt inntrykk etter å ha lest Riksrevisjonens rapport og også Technopolis-rapporten, er at Forskningsrådet i veldig stor grad overlates ansvaret for å koordinere regjeringens forskningspolitikk. Men da skal man huske på at Forskningsrådet har en todelt rolle – minst: Man skal være rådgiver for regjeringen, f.eks. når det gjelder spørsmål om koordinering. Man skal også utøve regjeringens og departementenes styringssignaler. Og man skal etter beste skjønn forsøke å koordinere noe som regjeringen kanskje burde tatt et større ansvar for å koordinere selv.

Trine Skei Grande (V) [11:45:45]: Den debatten som også er grunnlaget for Riksrevisjonens undersøkelse, omhandler et ganske grunnleggende problem i norsk forskningspolitikk, og det er et problem som egentlig blir større og større fordi forskninga blir mer og mer sektorovergripende.

Forskningsmeldinga har et vedlegg på 40 sider som forteller om de ulike departementenes arbeid med forskning og kompetanse. Det mener jeg er et prisverdig vedlegg, og det er veldig interessant lesning, men det viser også det enorme behovet for koordinering av forskningspolitikken. Og det er ikke bare et politisk ønske. Jeg kan referere fra KUFs høring om forskningsmeldinga, der f.eks. Forskningsrådet skriver:

«Fra Forskningsrådets ståsted, som samarbeider med alle departementene, ville det vært en fordel om forskningsmeldingen var enda sterkere forankret i de øvrige departementene.»

Eller som Forskerforbundet sier:

«Forskerforbundet etterlyser derfor tiltak for bedre koordinering av den offentlige forskningspolitikken. Bedre kvalitet og mer langsiktighet er et ansvar for Regjeringen som helhet og må implementeres i enkeltdepartementenes strategier for forskningsfinansiering.»

Det betyr at alle de som jobber innenfor forskningsfeltet, hele tida føler at de er under et trykk, med ulike forventninger fra ulike parter – og alle partene sitter i den norske regjeringa.

Jeg syns det er viktig å ha en distinksjon mellom det å ha en mening om overordnede strukturer i departementer, og det faktisk å fremme forslag om det. Det å fremme forslag om det, mener jeg er helt feil å gjøre, men jeg vil forbeholde meg retten til, sjøl om komitélederen var uenig, å mene noe om samordning, f.eks. innad i regjeringa. Det Venstre har tatt til orde for, er at det burde ha vært et innovasjons- og forskningspolitisk råd som koordinerer departementene på dette feltet, og det burde ha vært ledet av statsministeren. Dette er et av de viktigste områdene, for det handler om hva vi skal leve av i framtida, og hvordan vi skal overleve i framtida. Da er det viktig å ha disse strukturene på plass, og det er viktig å ha et incitament for departementene til også å sørge for at den koordineringa er på plass.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:48:39]: Jeg legger merke til at representanten Skei Grande har en veldig prinsipiell grenseoppgang mellom å blande seg inn i hvordan regjeringen organiserer sitt arbeid – mer å diskutere hva som ville vært klokt – og formelt å fremme forslag i Stortinget. Det siste ville vært uhørt. Det første er interessant med hensyn til, hva skal en si, den kanskje litt tidlige planleggingen av hvordan man organiserer Statsministerens kontor, og om det bør diskuteres i Stortinget. Men det får være opp til opposisjonen.

Jeg har først lyst til å takke Riksrevisjonen for det jeg synes er en god rapport. Det er selvfølgelig ting her som vi har en annen oppfatning av, men jeg mener at det er en viktig rapport. Jeg har bruk for den. Jeg har også brukt den når vi har diskutert hvordan vi skal jobbe med en langtidsplan for forskning, som skal ha et tiårsperspektiv, og som er det største grepet i den forskningsmeldingen vi la fram for Stortinget, og som skal til behandling nå før sommeren. Den skal vi se i sammenheng med de forskningsmeldingene som ikke kommer sporadisk, som saksordføreren sa, men som har kommet nå hvert fjerde år. I den forbindelse diskuterer selvfølgelig også regjeringen hvordan vi som regjering skal jobbe og bedre koordinere oss når det gjelder forskningspolitikk. Det er ikke i utgangspunktet en sak for Stortinget.

Jeg merker meg jo også at komiteen sier at en del av det som vi har forklart overfor Riksrevisjonen med hensyn til rapporten, nemlig at en del av det politiske arbeidet, en del av den politiske koordineringen som skjer på forskningsområdet, er det ikke mulig for Riksrevisjonen å ettergå. Det er et arbeid som likevel pågår – og det bør nettopp være et politisk arbeid. Det framhever også komiteen når man gir departementet tilslutning til at den politiske prosessen ikke er av det som Riksrevisjonen ser på, og at det derfor blir «vanskelig målbart i en riksrevisjonsrapport». Men jeg kan betrygge Stortinget med at det selvfølgelig er en omfattende forskningspolitisk dialog og et samarbeid mellom de ulike departementene.

Hvilke politiske grep vi velger å ta for framtiden, er presentert for Stortinget i forskningsmeldingen, men Riksrevisjonens rapport og den diskusjonen som jeg ser at Stortinget også har hatt her, er nyttig med tanke på hvordan vi skal jobbe videre for å følge det opp.

Når det gjelder avviklingen av Forskningsfondet, tror jeg kanskje at det er noen av stortingsrepresentantene som har litt kort hukommelse, for en veldig viktig begrunnelse for å avvikle Forskningsfondet var jo at det som var en hjelp på vei opp for å få et omfang på forskning, og som på en måte ga forskningssatsingen vinger – nemlig Forskningsfondet – ble en klamp om foten når rentene på de innskuddene som var i Forskningsfondet, betydde at vi de siste årene begynte på minus 600 mill. kr. Det var en veldig viktig begrunnelse for at vi nå har gjort dette til en ordinær prisjustert bevilgning på budsjettet. Så står man jo alltid der at man må ha mulighet til politiske vurderinger om hvor mye man eventuelt skal legge på, eller på andre vis satse på forskning.

Riksrevisjonen sier i forvaltningsrevisjonen sin at forskningen i økende grad er sektorovergripende. Det er jeg helt enig i. Komiteen viser også til at en stadig større andel av forskningsmidlene brukes til sektorovergripende forskning, og at dette gjør at koordineringen blir enda viktigere. Jeg er helt enig i de vurderingene. Jeg vil også peke på en faktor som trekker i samme retning, og som gjør at behovet for koordinering i forskningspolitikken øker, og det er den økte internasjonaliseringen i forskningen, som gjør det ytterligere nødvendig med en økt koordinering.

Riksrevisjonen gir Kunnskapsdepartementet ros for vår oppfølging av forskningssamarbeidet med EU i sin rapport. Det er også verdt å merke seg, for nå har regjeringen nylig offentliggjort at vi ønsker å være fullverdige medlemmer av Horisont 2020, som er det nye, store forsknings- og innovasjonsprogrammet i EU. Da blir koordineringen enda viktigere.

Riksrevisjonen sier at Forskningsrådets styring er forbedret gjennom etableringen av et felles mål- og resultatstyringssystem. Det er jo også en bekreftelse på et godt koordineringsgrep. Vi har mange virkemidler for å sikre god koordinering på forskningsområdet. Forskningsmeldingen, som nettopp er lagt fram, vil jo også ha et fokus på dette i forbindelse med stortingsbehandlingen. Det er et eksempel på koordinering i praksis og er et av de viktigste forskningspolitiske virkemidlene vi har hatt så langt. Men nå legger vi jo på en tiårig langtidsplan, nettopp for å kunne lage en ramme rundt hvordan vi skal tenke prioriteringer, spissinger og samarbeid på forskningsområdet.

Gjennom de politiske prosessene skjer det også en omfattende koordinering av forskningspolitikken. I budsjettarbeidet skjer koordineringen på politisk nivå gjennom den ordinære budsjettbehandlingen i regjeringen, i regjeringens forskningsutvalg, statssekretærgrupper og gjennom bilaterale kontakter. Dette er de viktigste verkstedene for politikkutvikling og politiske beslutninger, som selvfølgelig bygger på det arbeidet som er gjort i de ulike departementene.

Koordineringen skjer også gjennom de strukturelle sidene ved forskningssystemet. Den norske modellen med ett forskningsråd er unik i verdenssammenheng, og den legger til rette for en koordinert forsknings- og innovasjonspolitikk. Norske søkere har dermed ett system å forholde seg til, og for utenlandske aktører er det ett kontaktpunkt. Det er en av de tingene som i evalueringen også framheves som positivt. Det betyr jo at det norske systemet framstår som mer koordinert enn andre lands systemer. Dette er imidlertid forhold som Riksrevisjonens rapport ikke går inn på, og den gir dermed ikke et helhetlig bilde av den samlede koordineringen som skjer på forskningsområdet.

Når det gjelder de konkrete anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med, er det i stor grad sammenfall mellom Riksrevisjonens vurderinger og departementets egne vurderinger. Vi er i gang med å vurdere oppfølgingen av de konkrete forslagene og har allerede startet oppfølging når det gjelder enkelte av anbefalingene. Det gjelder f.eks. arbeidet med å videreutvikle mål- og resultatstyringssystemet for Forskningsrådet.

Videre er vi i ferd med å starte opp arbeidet med en strategi for forskningssamarbeidet med EU for å sikre tydeligere mål og prioriteringer. Kunnskapsdepartementet styrker også samarbeidet med sektordepartementene om det tverrdepartementale forskningsstrategiske samarbeidet gjennom deltakelse i arbeidet med HelseOmsorg21-strategien.

Jeg vil også nevne arbeidet med en langtidsplan, som jeg allerede har vært inne på. En tiårig langtidsplan på dette området vil kunne bety at vi har et bedre virkemiddel for å koordinere forskningspolitikken, men man vil også kunne se behovene for investeringer i infrastruktur og bygg, stipendiater, studieplasser osv. i én sammenheng. Det vil være et viktig virkemiddel.

Styrket koordinering er jo ikke et mål i seg selv. Koordineringen må jo være et virkemiddel for å oppnå noe annet. Norsk forskningspolitikk skal bidra til et velfungerende forskningssystem, og det er i denne sammenheng at koordinering er et nødvendig virkemiddel.

Det er heller ikke sånn at alt skal koordineres i forskningspolitikken. Det kan være en styrke for forskningssystemet at det finnes konkurrerende ideer. Derfor må vi evne å balansere på en veldig god måte behovet for koordinering på den ene siden og behovet for å ansvarliggjøre de andre departementene og behovet for konkurrerende ideer på den andre siden. Kunnskapsdepartementet mener at det er hensiktsmessig å rette koordineringsinnsatsen der den kaster mest av seg og der det er størst behov, f.eks. på forskningsområder som går på tvers av departementsgrensene.

Koordinering av forskningspolitikken skjer langs mange akser, og koordinering i forskningspolitikken må ta hensyn til saksområde, risiko og hvilke problemstillinger som skal håndteres. Vi skal utvikle vår koordineringsinnsats på forskningsområdet videre. Riksrevisjonens rapport sammen med evalueringen av Forskningsrådet er nyttige dokumenter i den sammenheng.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Henning Warloe (H) [11:57:57]: Politisk koordinering i regjeringen er et mulig tiltak for å kompensere for sektorprinsippet her og også for politisk behandling gjennom budsjettene i Stortinget.

La meg forsøke å problematisere dette temaet med et konkret eksempel. Det er et mål for regjeringen at 3 pst. av BNP skal gå til forskning – 2 av de 3 pst.-ene skal komme fra forskning i næringslivet. Den 8. mars presenterte kunnskapsministeren sammen med statsministeren forskningsmeldingen, i Bergen, faktisk – det var hyggelig – og begge to uttalte til media at det var den største utfordringen for Norge at vi måtte få til mer forskning i næringslivet.

Mitt spørsmål er da: Hvor var næringsministeren da dette ble presentert? Hvor er tiltakene i forskningsmeldingen for å få dette til? Og hvorfor har ikke næringsministeren de siste fire årene deltatt i forskningsbudsjettdebatten her i Stortinget? Det tyder på en manglende koordinering.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:58:58]: Det er jeg jo overhodet ikke enig i, og spørsmålet om hvor næringsministeren er til enhver tid, foreslår jeg at representanten Warloe spør næringsministeren om. Men jeg er helt uenig i at ikke dette er et tett, viktig og nært samarbeid. For eksempel er SkatteFUNN og de endringene som nå inngår i de tiltakene som er varslet i revidert nasjonalbudsjett når det gjelder næringspolitikken, nettopp et eksempel på hvordan vi ser disse i sammenheng. På veldig mange andre områder er det også godt samarbeid.

Jeg mener også at mye av det vi har mulighet til å lykkes bedre med, er samarbeidet mellom institusjonene og næringslivet rundt. Det er også en av de tingene som må heises fram i forbindelse med forskningsmeldingen.

Presidenten: Representanten Warloe – til ny replikk.

Henning Warloe (H) [11:59:55]: Jeg benytter anledningen som jeg sjelden ellers får, til å ta en oppfølgende replikk på dette.

Jeg ser i forskningsmeldingen at på ett område varsler regjeringen en mer strategisk tilnærming til politikken, og det gjelder det internasjonale forskningssamarbeidet Norge har både innenfor EU, som statsråden nevnte i sitt innlegg, og med andre land. Hvorfor varsler man ikke en tilsvarende strategisk satsing og tilnærming til det som alle statsråder, også statsministeren, sier er det viktigste, nemlig å få til mer forskning i næringslivet? Det er der den store utfordringen ligger. Hvis regjeringens mål skal oppfylles, må forskning i norsk næringsliv tredobles fra dagens nivå – hvis man skal komme opp på det som regjeringen har som målsetting.

Hvorfor varsler man ikke en strategisk politikk på det området – som da inkluderer næringsministeren?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:00:51]: Det er fordi vi har en strategisk politikk på dette området. Vi har mange veldig gode virkemidler, SkatteFUNN er et, BIA er et annet, nærings-ph.d.-er et tredje – så på dette området har vi en god politikk og et tett samarbeid med Næringsdepartementet og næringslivet.

Jeg tror at en av de viktigste utfordringene her, både når det gjelder næringslivet og kanskje også når det gjelder de andre sektorene, er at alle må ha under huden at man trenger økt kunnskap og forskning på sitt område av egeninteresse – ikke fordi man får støtte fra staten eller fordi en kunnskapsminister maser på et annet departement, men fordi man i et kunnskapssamfunn hele veien, på alle sektorer og alle områder, må sikre seg at man er helt i tet når det gjelder egen kunnskapsproduksjon og innhenting av kunnskap som produseres andre steder i verden. Derfor må vi klare å gå dette dobbeltløpet. Alle må hige etter mest mulig kunnskap og grunnlag for innovasjon på sitt område. Det kan vi ikke støtte oss til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.