Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:28:05]: Først og fremst er det svært gledeleg at sjukefråværet totalt sett har gått ned. Vi sparer mange pengar, som kan brukast til andre velferdsutfordringar, det er gledeleg for den enkelte arbeidstakar som held seg meir frisk, og er ein stor verdi for arbeidsgivar som har stort fokus på sjukefråvær opp mot nærvær og godt arbeidsmiljø. Dette viser seg å lønna seg, som ein ser.

Så kan ein spørja: Kvifor denne interpellasjonen om sjukefråværet er på rett veg, nemleg nedover? Svaret er enkelt, og det er svært viktig: Kvinner har eit stabilt høgt sjukefråvær, og då spesielt i kommunal sektor. Det er dette vi no må ha fokus på. Kva er det ein gjer eller ikkje gjer i kommunal sektor samanlikna med dei private og delar av det offentlege? For å nå målet i IA-avtalen om 20 pst. reduksjon i sjukefråværet i forhold til nivået i 2001 må sjukefråværet i kommunesektoren ned til 6,7 pst. i 2013.

Pleie- og omsorgssektoren og barnehagane har det høgaste sjukefråværet, respektive 10 og 11 pst. Det er også der kvinnedelen er høgast.

Kvinner har 60 pst. høgare sjukefråvær enn menn uavhengig av sektor, utdanningsnivå, inntekt og talet på barn. Partane i arbeidslivet, forskarar og myndigheiter har sett kvinners sjukefråvær på dagsordenen, utan at ein har kome til noka eintydig forklaring på det høge fråværet.

Samanlikna med andre sektorar har kommunesektoren også eit høgt tal på tilsette med redusert funksjonsevne, og gjennomsnittsalderen til dei tilsette er høg.

Kostøl og Telle i SSB har utarbeidd ein rapport som viser utviklinga i sjukefråværet heilt sidan 1979, ja nærmast ein generasjon. Dei konkluderer med at meir kunnskap om kvinnenes sjukefråvær kan vera nøkkelen til å redusera fråværet i Noreg. Blant fleire årsaker meiner forskarar at ein mogleg årsak er det store ansvaret mange kvinner tar i heimen. Forskarane konkluderer dermed med at det først og fremst er kvinnene ein må fokusera på i arbeidet med å redusera sjukefråværet enda meir. Spesielt anbefaler dei å sjå nærmare på samansetnadseffektar – graviditet og haldningar, preferansar samt den doble byrda – som forklaring på den aukande forskjellen.

Ein veit om nokre av forklaringane – samtidig går tala feil veg. Kva gjer eller gjer ikkje dei som styrer?

Når ein også ser på dei siste tala, viser dei at kvinner i aukande grad er meir sjukmelde på grunn av ein symptomdiagnose enn på grunn av ein sjukdomsdiagnose. Begge varar faktisk like lenge. Noko er gale.

Korleis skal ein forklara dette? Er det vanskelegare for ein lege å seia nei til å sjukmelda ei kvinne og seia at ho kanskje kan jobba litt til? Er kvinner oftare trøyttare og slappare? Er terskelen for å få sjukmelding på desse kriteria lågare? Er det for tette band til fastlegen? Kvinner går trass alt oftare til legen enn menn, og dei har dermed eit anna kontaktforhold.

Kva med arbeidsmiljøet – leiaren og sjukefråværskulturen på den enkelte arbeidsplassen der kvinner jobbar?

Spørsmåla er mange, og det blir ikkje færre så lenge sjukefråværet blant kvinner – spesielt i kommunal sektor – står nærmast på staden kvil og er svakt aukande. Noko må gjerast, elles signaliserer vi faktisk at det er heilt greitt – vi kan berre fortsetta slik.

Regjeringa og partane i arbeidslivet skal snart starta ein ny runde med IA-avtalen. Det er da viktig å setja kvinnesjukefråværet på dagsordenen. Ein bør også da ta med seg kvifor bedrifter som ikkje har IA-avtale, scorar høgt på lågt sjukefråvær. Ein må også ha med seg at kvinnesjukefråværet er lågt i det private, målt opp mot samanliknbare kommunale einingar. Kva blir gjort, og kva blir ikkje gjort?

Eg snakka med Gro. Ho er i starten av trettiåra og har jobba i både privat og kommunal omsorgsteneste. Ho er for tida heime med barn og er altså nettopp innanfor den gruppa som har eit forhøgd sjukefråvær. Ho har to barn. Det første svangerskapet bestod av sjukefråvær nesten frå dag nr. 1. Da var ho tilsett i kommunal sektor. Ein av grunnane var, sa ho, at ho opplevde at ønsket til arbeidsgivar var sjukmelding – ikkje tilrettelegging. Dette blei ikkje sagt direkte, men dialogen var tystnad frå arbeidsgivar og liten vilje til forståing og til å sjå hennar behov. Dette var noko ho også tok opp med fastlegen sin. Ho orka ikkje denne opplevinga av ikkje å bli inkludert på sine premiss – derfor sjukmelding.

I sitt andre svangerskap, mens ho jobba i ei privat bedrift, var det fokus på å leggja til rette frå dag nr. 1. Ho opplevde også at hennar kunnskap og hennar eigen person var viktig for arbeidsplassen. Ho hadde også eit mykje større ansvar – noko som gjorde tilhøyringa til arbeidsplassen sterkare. Ho følte ein eigarskap til arbeidsplassen sin. Og sjølv om ho fekk endra oppgåver, beheldt ho sitt ansvarsområde og la sjølv til rette, slik at ho kunne vareta arbeidet sitt og ikkje minst si eiga helse. Ho var i arbeid heilt til permisjonen starta. Ho seier at her er éi av forklaringane på sjukefråværet innan omsorgsyrka, men det er ikkje forklaringa på alt.

Det er viktig med ansvar. Det er viktig å inkludera, og ikkje minst er det viktig med tilrettelegging og tidleg hjelp frå jordmor når det gjeld gravide og svangerskapet deira. Det er viktige ting å få fram, og da er det litt spesielt at trass i at kommunane faktisk har tilgang på jordmor i sitt eige helseområde, så brukar dei dei ikkje meir enn høgst nødvendig. Her burde det vore eit skikkeleg tiltak for å få jordmor på plass med ein gong når ein har behov for det.

Dagens arbeidsliv er meir teknologisk og gir rom for meir fleksibilitet. Men i kommunesektoren er ikkje kvardagen like fleksibel. Oppgåvene er meir brukar- og klokkestyrte og prega av innstrammingar på grunn av dårlig økonomi. God leiing er viktig for å få eit godt arbeidsmiljø og motiverte tilsette, og dette skapar nærvær. Fleksible arbeidstidsordningar, tilpassa den enkelte sin livsfase, gjer også at fleire seniorar kan fortsetta i arbeid. Mange kvinner er også pårørande og har ansvar for foreldre, og somme har sjuk ektefelle. Dobbeltarbeidet blir eit faktum, og arbeidsplassen kan fort bli børa som blir for tung å bera, og sjukmeldinga blir medisinen.

Fleksibilitet inneber ofte god dialog mellom arbeidsgivar og arbeidstakar. Ein god leiar forstår viktigheita av å fremja nærvær framfor fråvær. Fleksibilitet handlar om meir enn berre arbeidstid. Det handlar om å få tillit, bli sett, bli kommunisert med, bli lytta til og om å ha gjensidig respekt for kvarandre. Lojalitet på ein arbeidsplass går ikkje berre éin veg – den går begge vegar. I Forsvaret lærer soldatar og befal at lojalitet går oppover og nedover i lina. Viss ikkje vil ein ikkje klara dei oppgåvene ein er sett til å gjera. Ein må vita at ein har støtte i ryggen.

IA-avtalen er god, og eg og Framstegspartiet har trua på han. Vi støttar IA-avtalen, men eg ser at han ikkje har ført til like gode resultat over det heile som forventa. Vi veit at mange bedrifter har gått ut av avtalen, og at dei har klart å få ned sjukefråværet etter dette. Vi veit også at sjukefråværet er mindre i privat sektor. Dei har klart å nå målet sitt, mens sjukefråværet i det offentlege – spesielt i kommunesektoren – framleis er for høgt. I IA-bedrifter er dei stort sett flinke til å leggja til rette, men har det blitt slik at tilrettelegging til slutt blir ein evig runddans, og at byråkratiet blir for stort? Og kvifor skjerpar ein ofte inn regelverket i staden for å sjå på nye løysingar? Eg viser her spesielt til dialogmøte, som no har blitt tettare og finn stad oftare. Og kvifor klarer bedrifter utanfor IA-avtalen å få ned sjukefråværet? Dette er to viktige spørsmål som bør følgjast opp vidare når IA-avtalen skal reforhandlast.

Kva er gjort av tiltak, spesielt retta mot kvinner sitt sjukefråvær i kommunal sektor? Kva vil statsråden gjera for å nå målet om redusert sjukefråvær også her?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:36:40]: Innledningsvis vil jeg takke representanten for å ta opp en sentral og viktig problemstilling, nemlig hvorfor kvinner har et høyere sykefravær enn menn.

Først vil jeg peke på at det gjennom årene med IA-avtale har vært en positiv utvikling når det gjelder sykefravær. Selv om sykefraværet økte noe mot slutten av 2012, er nivået likevel fortsatt det laveste vi har sett siden den første IA-avtalen ble undertegnet. Det sesongjusterte fraværet per fjerde kvartal 2012 var redusert med 7,9 pst., sammenliknet med andre kvartal i 2001.

Fraværet falt markert i perioden 2003–2005, og dette hadde trolig sammenheng med endrede regler for oppfølging av sykmeldte og økt bruk at gradert sykmelding. Etter en viss oppgang, særlig i 2009, har sykefraværet igjen gått markant ned. Noe av det skyldes trolig den spesielle situasjonen vi hadde i 2009–2010, med finanskrisen, men det er sannsynlig at IA-avtalen – herunder regelverksendringene og tiltakene som vi iverksatte fra 1. juli 2011 – også kan ha medvirket til denne reduksjonen.

Over til det som er spørsmålet, nemlig kvinners sykefravær: I 2001 var kvinners sykefravær om lag 50 pst. høyere enn menns. Nå har forskjellen mellom kvinner og menn økt. Den er nå på 66 pst. I IA-perioden er det sesongkorrigerte sykefraværet redusert med 13,6 pst. for menn og bare 3,7 pst. for kvinner.

Kvinner har høyere sykefravær enn menn innenfor alle yrkesgrupper. Kvinnelige leger er eksempelvis 85 pst. mer sykmeldt enn sine mannlige kolleger, og kvinnelige politikere er 125 pst. mer sykmeldt enn sine mannlige kolleger. Hvorfor er det slik?

Problemstillingene har vært drøftet i et eget forskermøte, og de har vært mye debattert i media. Det som er klart, er at det finnes ingen entydig forklaring på hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn, og hvorfor ulikhetene har økt over tid. Svangerskapsrelaterte lidelser har betydning, men det kan bare forklare én fjerdedel av forskjellen, og det forklarer uansett ikke den økningen vi har sett de siste ti årene.

Det er lett å tenke at forskjellen har sammenheng med yrkesvalg, arbeidsmiljø og helse, men forskningen gir lite støtte til de teoriene. Mye tyder på at noe av forskjellen har sammenheng med ulike kjønnsroller. Blant annet har kvinner i større grad ansvaret for omsorg og pleie innenfor familien og har slik sett en dobbel byrde. Men det forklarer uansett ikke økningen i forskjellen. Og i løpet av de ti siste årene har menn gjort mer og mer husarbeid, og de tar seg mer og mer av sine barn, men forskjellen mellom kvinners og menns sykefravær øker i samme periode.

Det at kvinner er mer syke enn menn er ikke noe særnorsk fenomen. Situasjonen er den samme i våre nordiske naboland. Det er ingen trøst, men det åpner uansett for at man får internasjonal forskning og erfaring på dette området.

Norske virksomheter tilrettelegger for at kvinner kan være i arbeid under graviditet. Det er bra. Noen gjør dette bra, og er flinke, andre har en lang vei å gå, og som representanten var inne på, er det forskjell mellom virksomheter. Noen er gode innenfor det private, noen er dårlige, noen er gode innenfor det offentlige, andre er ikke fullt så gode. Så her er det ulike erfaringer, og vi har en lang vei å gå før man tilrettelegger mer under svangerskap. Men utover det som handler om sykefravær under svangerskap, er det vanskelig å iverksette kjønnsspesifikke sykdomsfraværstiltak så lenge vi har begrenset kunnskap om hva som er årsaken til forskjellene.

Som arbeidsminister har jeg sammen med partene i IA-avtalen et overordnet ansvar for å fremme tiltak som vi vurderer er hensiktsmessige for å bidra til at sykefraværet reduseres. Det er særlig to tiltak som jeg vil framheve: Det er økt bruk av gradert sykmelding samt tettere oppfølging av den sykmeldte.

Økt bruk av gradert sykmelding er et veldig hensiktsmessig tiltak. Forskning underbygger også dette. En studie fra Frischsenteret i 2010 konkluderer med at jo mer legen graderer, jo kortere varer sykefraværet, og jo mindre blir sykefraværets samlede omfang. Videre viser studien at sannsynligheten for å være i arbeid to år senere også øker med legens bruk av gradering. Rapporten Gradert sykmelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet konkluderer også med at økt bruk av gradering reduserer sykefraværet, både gjennom redusert varighet og færre sykmeldte. Samtidig peker rapporten Sykefravær – gradering og tilrettelegging fra SINTEF på at gradering for noen ansatte kan gå ut over andre arbeidstakere, og at det finnes en grense for hvor mange tilretteleggingsaktiviteter den enkelte virksomhet kan gjennomføre.

Selv om gradering ikke er mulig for alle, er det etter mitt syn fortsatt et potensial for å øke bruken av gradert sykmelding. For en del diagnoser er det også mye som tyder på at det er helsebringende å være delvis i arbeid framfor 100 pst. sykmeldt.

Tett og tidlig oppfølging er et annet viktig tiltak for å redusere sykefraværet. En nylig publisert studie fra SINTEF Oppfølging av sykmeldte – fungerer dagens regime? konkluderer med at dagens oppfølgingsregime for sykmeldte er svært ressurskrevende for arbeidsgiverne, for Arbeids- og velferdsetaten og for legene – uten at det sannsynliggjøres at det har stor effekt på sykefraværet. Samtidig sier forskerne at tidlig oppfølging er viktig. Det må likevel vurderes om de vedtatte reglene har blitt for administrativt krevende. Dette er en av de problemstillingene som vi nå tar opp i drøftingen med partene når vi evaluerer inneværende IA-avtale i samarbeid med partene. Dette arbeidet skal være ferdig før sommerferien.

Privat sektor har oppnådd større reduksjon i sykefraværet enn statlig og kommunal sektor. All ære til virksomheter i privat sektor som har bidratt til dette. Men hva gjøres i kommunal sektor?

Fakta først: Sykefraværet i kommunal sektor er omtrent 40 pst. høyere enn i privat sektor, men mye av den forskjellen har sammenheng med at det er en klart høyere andel kvinner i kommunal sektor. Som tidligere nevnt, er sykefraværet blant kvinner høyere enn blant menn i de aller fleste yrkesgrupper.

Samtidig er det viktig å ta sykefraværet i kommunal sektor på alvor. Kommunal- og regionaldepartementet har derfor sammen med partene i arbeidslivet etablert programmet Saman om ein betre kommune. Dette er et rammeprogram for lokale utviklingsprosjekter innenfor temaet sykefravær/nærvær og heltid/deltid. Det er nå 110 kommuner med i dette programmet.

Samtidig er det viktig å være bevisst på at det ikke finnes noen ferdig oppskrift på hvordan man kan redusere sykefraværet. Det som virker i en bydel i Oslo, er ikke nødvendigvis enkelt å få til et annet sted.

Arbeidet med å skape et mer inkluderende arbeidsliv og å jobbe for redusert sykefravær må være forankret på den enkelte arbeidsplass. Det er kanskje det aller viktigste. Det er på kontoret, på butikken og på verkstedet folk er ansatt, og det er her den viktigste jobben gjøres med å få syke raskere tilbake på jobb. Alle parter må stå på sammen for å bidra til at IA-avtalens målsettinger kan nås. Vi er ikke i mål, og jeg vil ta med meg mye av denne diskusjonen i det videre arbeidet med en ny IA-avtale.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:44:59]: Eg takkar statsråden for svaret så langt. Eg erkjenner at vi faktisk er veldig einige om at vi har ei stor utfordring når det gjeld kvinner og sjukefråvær, spesielt i kommunal sektor, og korleis ein skal klara å løysa det.

Trøyttleik og slappheit har kome i fokus når det gjeld sjukefråvær, og her er det igjen kvinner som toppar. Kven er det som ikkje er trøytt og slapp iblant? Til og med vi politikarar er jo det. Men kva er den utløysande faktoren som endrar friskleik og eigenmelding til sjukmelding? Det lurer eg på.

Eg skjønar at ein del er inne i ein utgreiingsfase. Det har eg forståing for. Men det gjeld langt frå alle. Nokre ønskjer faktisk ein «time-out». Kvifor har trøyttleik og slappheit auka med heile 69 pst. i dei ulike diagnosegruppene på tolv år? Dette har skjedd trass i at vi har betre permisjonsordningar enn nokon gong. Vi har auka lønningar, vi har AFP, og vi har større kunnskap på ei rekkje medisinske område, der det òg er mange fleire behandlingar, og ikkje minst behandlingar som verkar.

Arbeidsmiljøfaktorar som påverkar sjukefråværet, er det òg forska på i stor mon. Ein veit at det å jobba litt er viktig for individet og for samfunnet. Men korleis kommuniserer vi dette ut, og korleis blir det løyst på det enkelte legekontoret, den enkelte arbeidsplassen eller hos Nav?

Når vi ser utviklinga, må vi etter kvart kanskje kome til den erkjenninga at vi ikkje gjer ein god nok jobb. Det trengst nye konkrete tiltak. Vi må få eit mindre byråkrati og eventuelle endringar på diagnosekartet til legane. Ja, for det ein kryssar av på diagnosekartet, kan faktisk ha innverknad på livet ditt vidare. Vi snakkar her om helseforsikring, og kanskje skal ein reisa til USA. Det er sånne ting folk kanskje ikkje tenkjer på.

Trøyttleik og slappheit trur eg skjuler mange ulike årsaker, som sorg, skilsmisse, dårleg leiing og dårleg arbeidsmiljø. Diagnose A04 er ein sekkediagnose på lettare psykiske lidingar. Det er først når ein kan klargjera årsakene at ein kan setja inn tiltak. Men då må ein få eit ærlegare sjukefråværsårsakskart. Ein treng å setja i gang prosjekt på lik linje med f.eks. prosjektet om ufrivillig deltid.

Ein må læra opp leiarar i at sjukefråvær krev god leiing. Det handlar om å bry seg, òg på område som er vanskelege. Med den rause, gode sjukelønnsordninga vi har i dag, fortener ein mykje meir løysingsorientering òg for individet, og ikkje berre totalt for gruppene.

Framstegspartiet har ønskt eit ærlegare bilete av sjukefråværet lenge og har fremma forslag om det. Eg har då eit spørsmål til statsråden: Er det andre aktive tiltak ein kan gå inn på, som ei sjukmelding skal utløysa – ikkje berre gradert sjukmelding, men faktisk ein form for aktivitet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:48:19]: Representanten spør meg konkret om sykmelding etter en stund bør utløse aktivitet. Jeg mener at det er en veldig viktig diskusjon. For hvis vi ser på en del av dem som har vært sykmeldt i ett år, og som senere går over på arbeidsavklaringspenger, er det kanskje ett år utenfor arbeidslivet, og så inntreffer ikke kravet om aktivitet eller en tiltaksplass før etter lang tid. Så det å tilby aktivitet i sykmeldingsperioden tror jeg er en viktig måte å få flere tilbake i arbeid på. Det er en veldig sentral diskusjon.

Representanten er også inne på dette med psykiske lidelser. Vi har jo sett at selv om sykefraværet går ned, øker lettere psykiske lidelser. Det kan jo være slik at diagnosene nå er mer presise enn de var for 10–15 år siden. Da var det kanskje slik at legene skrev ut at man hadde whiplash, og at man hadde vondt i skulder eller nakke, men realiteten var at man kanskje var trøtt og slapp, eller at man hadde en lettere psykisk lidelse.

Det som er utfordringen, er at man ofte holder fast ved diagnosen ved første sykmelding. Etter en viss tid kan man få en mer presis diagnose. Det vil vi følge opp mer i det videre arbeidet. Men dette med symptomer som en årsak til sykefravær er en stor sekkebetegnelse. Det omhandler også muskel- og skjelettlidelser, det omhandler lettere psykiske lidelser, og det omhandler svangerskapsrelaterte lidelser. Så det er en stor sekkepost. Men det er viktig å få mer presise diagnoser – at den diagnosen som kommer innledningsvis ikke nødvendigvis er den som står etter en stund.

Det er viktig med mye mer opplæring av sykmelder. Vi har nå utviklet et verktøy som gjør at den enkelte lege kan sammenligne sin sykmeldingspraksis med andre. Det ønsker vi skal brukes i mye større grad. Jeg vil i samarbeid med partene i arbeidslivet bidra til at flere av dem som blir syke, kommer raskere i aktivitet. Før sa man når det gjaldt muskel- og skjelettlidelser, at det var riktig å legge seg på sofaen. Vi ser ved lengre sykmeldinger, på samme måte som ved psykiske lidelser, at hvis resepten er å legge seg på sofaen, kan det øke faren for at man blir lenge borte fra arbeidslivet. Så vi har en stor jobb å gjøre i norsk arbeidsliv når det gjelder bedre tilrettelegging for psykiske lidelser.

Steinar Gullvåg (A) [14:51:15]: Dersom vi halverer sykefraværet i vår kommune, har det like stor betydning som om vi innførte eiendomsskatt, sa ordfører Karl Einar Haslestad i Sande kommune i Vestfold en gang vi diskuterte sykefraværet i Kommune-Norge. Sande, som er en typisk vekstkommune, har følgelig sterkt fokus på sykefravær. Ikke alle kommuner har det, og jeg tror det er noe av problemet. Fordi vi ser så mange eksempler på at kommuner lykkes når de systematisk bekjemper et høyt sykefravær, tror jeg at kommunene i altfor stor grad tar et høyt sykefravær for gitt. Dette gjelder særlig i helse- og omsorgssektoren, der belastningene er størst og sykefraværet gjennomgående høyest.

Derfor vil jeg komplimentere interpellanten for at hun tar opp det med et bekymringsfullt høyt sykefravær i kommunene, ikke fordi jeg tror at en slik interpellasjon i og for seg forandrer verden, men fordi det er nødvendig å holde fokus på et stadig mer inkluderende arbeidsliv. Kanskje kan det også bidra til en økende erkjennelse av IA-avtalens betydning for norsk arbeidsliv i hennes eget parti.

Siden IA-avtalen så dagens lys i 2001, har vi oppnådd gode resultater, også i offentlig sektor. Over tid er sykefraværet redusert, men mindre i offentlig virksomhet og i kvinnedominerte yrker enn i privat sektor. Det er flere forklaringer på det, som statsråden var inne på. IA-avtalen er en av flere eksempler på trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Når IA-avtalen skal reforhandles, må det også i fortsettelsen skje i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Kutt i sykelønnsordningen, for ikke å si innføring av normerte sykelønnsperioder, er neppe noe grunnlag for et slikt samarbeid. Derfor er det også i denne sammenhengen grunn til å frykte et eventuelt regjeringsskifte etter valget 9. september.

Dagbladet har i dag en tankevekkende lederartikkel som handler om mistroen til folks sykdommer og til legenes sykmeldingspraksis. Det kan sies mye om det, og det er grunn til å se nærmere på legenes rolle i sykefraværsarbeidet – ikke fordi det er grunn til å tvile på diagnosene, men fordi det viser seg at bedre samhandling mellom Nav, fastleger og næringslivet, inkludert det offentlige, faktisk bidrar til å redusere sykefraværet. I enda høyere grad bringer dette arbeidstakere tilbake til arbeidslivet.

Ett av resultatene av det såkalte 1-2-3-4-samarbeidet i Larvik kommune, som er initiert av Nav, er at inngangen til arbeidsavklaringspenger er redusert nokså dramatisk. 1-2-3-4-prosjektet dreier seg nettopp om samhandling og tidlig innsats. Eksempelvis legges det større vekt på første dialogsamtale – altså innen sju uker – enn det som er vanlig. 1-2-3-4-samarbeidet har også ført til endret sykmeldingspraksis hos fastlegene.

Det finnes mange gode eksempler på godt fraværsarbeid. Kommunal Landspensjonskasses ildsjelspris – som går til en person som har gjort en spesiell innsats for å redusere sykefraværet i Kommune-Norge – tilfalt i 2012 Kristine Borvik ved Søbakken sykehjem i Larvik. Hun fikk prisen for god og inkluderende ledelse, som har bidratt til en vesentlig reduksjon i sykefraværet ved hennes sykehjem.

Jeg tror ikke det er noe alternativ til møysommelig og bevisst sykefraværsarbeid i kommunene over tid – hvis man da ikke griper til tvangstiltak av ulik karakter, som man har sett eksempler på i Sverige.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:56:33]: Takk for en interessant og evig aktuell interpellasjonsdebatt. Dette er ikke en problemstilling som blir borte med det første.

Man skal bruke tall med en viss varsomhet. Av og til kommer det f.eks. meldinger om at det blir tatt flere smuglere som kommer inn til Norge. Det betyr ikke automatisk at flere smugler, det kan også bety at politiet er blitt mer effektive. På samme måte skal man være forsiktig når det kommer rapporter fra Nav om at slapphet og trøtthet er en kategori som blir brukt i økende grad, for det betyr ikke automatisk at det blir misbrukt. Det kan selvfølgelig bety det, men det kan også bety at man diagnostiserer mer riktig, at man putter folk i en annen kategori enn tidligere, og veldig mye annet.

Det som uansett sannsynligvis er et problem, er at for noe av sykefraværet brukes sykefraværsordningen i dag som en generell velferdspermisjonsordning. Vi har sett eksempler på det fra samfunnslivet også, at når det blåser hardt, tar man en sykmelding. Men man blir ikke syk bare fordi det blåser hardt. Det er grunn til å mene at ett av målene må være å få mer av denne typen fravær over i de ordningene som er ment for det, for vi har i dag ordninger som gjør at man kan få fri fra jobb. Man har rett til fri fra jobb dersom man f.eks. opplever stor sorg, har behov for å pleie noen som er syke, eller diverse annet. Forskjellen er selvfølgelig at disse ordningene stort sett ikke gir deg 100 pst. lønnskompensasjon når du er borte. Det kan vel også forklare litt av endringen.

Når det gjelder sykefraværstallene i Norge, er det mye godt nytt og noe dårlig nytt. Det er helt riktig som interpellanten sier, at offentlig sektor er dårligere på å få ned sykefraværet enn privat sektor. Særlig har norsk industri gått foran med et strålende – lysende – eksempel. Det er ekstra viktig nettopp fordi industrien fortsatt er en sektor med tunge løft, selv om det er investert tungt i maskiner og utstyr de siste årene. Men det er selvfølgelig et paradoks at de sektorene der politikerne har størst ansvar, er de sektorene der sykefraværet er høyest. Interpellanten nevner kommunal sektor, men man kan også nevne staten. Sykefraværet i staten er høyt, og det går ikke ned like mye som i privat sektor. Hvis sykefraværet i staten hadde gått like mye ned som i privat sektor, hadde det vært mye mer penger å bruke på f.eks. sykehus, eldre og skole. Det er ekstra bekymringsfullt at den etaten, det direktoratet, som har ansvar for sykefraværsarbeidet, selv har et svært høyt sykefravær.

Men kommunene gjør også veldig mye bra, bl.a. gjennom den strategien arbeidsministeren trakk frem. Verd å nevne er f.eks. sykehjemsetaten i Oslo, som tok tak i problemstillingen at sykefraværet ved graviditet har økt. Dette skjer sannsynligvis fordi mange kvinner er usikre på i hvor stor grad de kan jobbe, og i hvor stor grad det er medisinsk forsvarlig å jobbe under et svangerskap. Gjennom faste samtaler med jordmor fikk man sykefraværet ned. Eller man kan nevne Stabekk-hjemmet i Akershus, som gjennom å jobbe systematisk med nye løfteteknikker for de ansatte også klarte å få sykefraværet ned.

Det er viktig at vi fortsetter med det gode arbeidet som er gjort i avtalen om inkluderende arbeidsliv. Da er det også viktig at ikke avtalen blir for bred, og at ikke for mange gode intensjoner puttes inn i avtalen. Det er viktig at vi forankrer sykefraværsarbeidet enda tydeligere som et klart og tydelig lederansvar. Jeg må si at det kanskje er et litt lemfeldig poeng – hvis man skal kalle det det – men det må være lov å påpeke at flere av lederne i statlig sektor de siste årene har hatt en veldig gunstig lønnsutvikling. Det er ikke unaturlig, mener jeg, at ledere i offentlig sektor som får godt betalt, blir stilt enda klarer krav til når det gjelder å få ned sykefraværet blant sine ansatte.

Til slutt: Det er også viktig at man følger opp gradert sykmelding – som arbeidsministeren nevnte. Jeg kunne ikke vært mer enig. Gradert sykmelding er veldig viktig og veldig bra. Men noe av spørsmålet er jo hvordan man skal følge det opp. Da tror jeg at man ikke kommer utenom å gjøre noe av det som Arbeiderpartiet, Høyre og flere andre partier sto sammen om i 2004, nemlig også å se på om det er behov for en ny runde med gjennomgang av legenes viktige portvokterrolle.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:01:54]: Eg takkar for ein god debatt. Sjølv om vi ikkje var så mange som var opptatte av dette temaet, er det gode innspel og gode tankar vi alle har med oss.

Eg har veldig lyst til å seia at mange, mange gjer ein god jobb når det gjeld sjukefråver for kvinner, òg i det kommunale. Det har eg lyst til å seia. Då må vi læra av dei – vi må klara å få ut dei gode signala til alle andre og ikkje seia: Ja, dei gjer det bra der, og så skjer det ikkje så mykje meir. Der har vi faktisk ein god jobb å gjera.

Statsråden var inne på at det var viktig med aktivitet, presise diagnosar, opplæring av sjukmeldar med omsyn til praksis og betre tilrettelegging for psykiske lidingar. Det er eg veldig, veldig einig i. Men eg trur vi må få inn masse andre tankar, masse andre idear. Vi må opna opp for at eit heilt land går inn for å sjå på kva vi kan gjera med dette. Vi kan ikkje setja oss ned og seia: Nei, dette skal vi helst ikkje snakka om, og dette viser jo at bra er greit nok.

Som representanten Gullvåg òg sa: Innsparingane er jo formidable. Ein ser kva for velferd ein kan få ut av berre ei innsparing på 1 pst. hos ein kommune. Då snakkar vi om bortimot 1 mill. kr. Det er utruleg mykje pengar som kan bli brukte på andre område. Ja, Gullvåg var ute med litt frykt i samband med haustens val. Det er eg ikkje bekymra for i det heile, for det er enklare å seia at vi faktisk ønskjer friskare kvinner i dette landet, og det ønskjer vi å bidra til å gjera noko med.

Vi har ei god leiing – ja, det er kjempeviktig. Men dersom det er eit arbeidsmiljø der ein leiar faktisk er delaktig i at det er eit høgt sjukefråvær, nyttar det ikkje same kva å setja denne leiaren til denne oppgåva. Det ser vi dessverre mange eksempel på at ikkje er så godt. Då tenkjer eg sånn: Kanskje det skulle ha vore eit slags team som hadde gått inn og hjelpt for å få ordna opp i dette, og fått til betre løysingar for både arbeidstakar og arbeidsmiljøet generelt.

Men igjen: Takk for debatten. Eg håpar at vi får meir fokusering på dette området, for det er kjempeviktig.

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:04:19]: Jeg takker for en veldig god diskusjon.

Nå starter vi jo forhandlingene om en ny IA-avtale til høsten. Jeg må si jeg er enig med representanten Røe Isaksen som advarer mot å ha veldig mange mål i en IA-avtale, for vitsen med en IA-avtale er at det skal være få og konkrete mål som kan nås. Vi har nådd langt når det gjelder sykefravær. Vi er så å si i mål når det gjelder økt pensjonsalder. Det er veldig bra. Når det gjelder antall funksjonshemmede i arbeidslivet, har vi ikke nådd så langt. Så det er viktig å se på målene i IA-avtalen, og vi vil se på det i samarbeid med FAD. Men det er også noen som ønsker flere mål, noen andre mål.

Så vil jeg også berømme industrien, som har gått langt, ikke bare på dette området, som handler om sykefravær, men som også har tatt opp pensjonsalderen – veldig mye mer enn det vi egentlig hadde regnet med. Nå er det veldig mange i 60-årsalderen som står i arbeidslivet. De utsetter sin pensjon. Så da vi fikk nye tall i forbindelse med framleggelse av revidert nasjonalbudsjett, var prognosene for utgiftene til folketrygden 5 mrd. kr lavere enn i desember 2012. Det skyldes jo at det blir færre på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, sykefraværet går ned. Men denne pensjonsavtalen virker så godt at det er færre som går av med pensjon, så man utsetter pensjonsalder. Dermed var det reduserte utgifter til folketrygden på alle disse områdene. Det er jo et tegn på at vi har nådd veldig langt med denne IA-avtalen.

Så er jeg opptatt av å se på legenes portvakterrolle. Jeg skal om ikke lenge ha et møte med Allmennlegeforeningen om nettopp dette. Men jeg vil advare noe mot forslaget som handler om mer straff av leger og normerte sykmeldinger. Resultatet av det kan være at legene bruker mer tid på å dokumentere for å unngå straff, for å lage rapporter på hvorfor de fraviker det som er normen. Da bruker vi ikke legene til det vi skal bruke dem til. Vi skal bruke dem mer aktivt i oppfølgingsarbeidet av den enkelte. Så ønsket om mer kontroll kan rett og slett føre til ønske om mer byråkrati, eller at resultatet blir mer byråkrati. Er det noe jeg har fått tilbakemelding på når det gjelder IA-avtalen, er det ønsket om avbyråkratisering og ikke ytterligere kontrolltiltak.

Så vil jeg si at dette er en viktig samfunnsdiskusjon. Forskerne sier at selv om menn deltar mer og mer hjemme, blir kvinner i dag utsatt for et veldig stort krysspress. Det handler om krav i arbeidslivet, krav i familielivet, krav om en vellykket fritid, og at det kan være elementer som ikke forskerne i dag klarer å fange opp i sine modeller.

Så takk for en veldig viktig diskusjon, som vil fortsette i tiden som kommer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed ferdig.