Presidenten: I henhold til Stortingets forretningsorden § 67 får spørreren først 5 minutter, deretter får et medlem av presidentskapet 5 minutter. Begge kan så få et innlegg hver på 3 minutter.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:07:55]: Stortinget er, som vi alle vet, Norges lovgivende forsamling. I dette huset behandles lovforslag fremmet av regjeringen, men også forslag som er fremmet av representanter.

Nå er det langt fra alle representanter som er jurister, og det er få – om noen – som har spisskompetanse når det gjelder lovtekniske spørsmål. Når en som representant i den lovgivende forsamlingen mangler slik kompetanse, er det for meg naturlig å henvende seg der hvor kompetansen skal være, nemlig til departementet, som – slik som jeg har oppfattet det – er underlagt Stortinget.

Da undertegnede på vegne av Fremskrittspartiets stortingsgruppe henvendte seg til Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling for å få bistand, tok jeg det som en selvfølge at slik bistand ville bli gitt.

Overraskelsen var stor da avslaget kom. I og med at det kunne oppfattes som om vi ba om mer enn det som etter departementets syn var naturlig å gi bistand til, sendte jeg et nytt brev der jeg presiserte at det kun var lovteknisk bistand tilsvarende den vi fikk i 2008, vi ba om. På nytt fikk vi avslag på vår forespørsel.

For undertegnede og for Fremskrittspartiet – og jeg tror for de fleste representanter og stortingsgrupper – er det naturlig å kvalitetssikre sine forslag på best mulig måte. Det er naturlig, slik jeg ser det, å benytte departementets kompetanse i Lovavdelingen. Det er vel slik at Lovavdelingen så langt det lar seg gjøre, skal bidra til at lovforslag blir så riktige som mulig, at de er i tråd med Grunnloven, og at den avdelingen skal være en nøytral instans i lovsaker?

Eller tar jeg feil? Er det slik at Lovavdelingen er underlagt den til en hver tid sittende regjering og kun handler og gir uttalelser på vegne av denne? I så fall har vi, etter min mening, en demokratisk utfordring. Vi har da representanter i den lovgivende forsamling som ikke på lik linje med regjeringspartiene har mulighet til å benytte den kompetansen som departementet besitter, og som departementet besitter på vegne av den lovgivende forsamling – som er Stortinget.

Hvis det ikke er slik at departementet kan yte partigruppene lovteknisk bistand, hvordan skal man da på best mulig måte kvalitetssikre sine lovforslag? Hvis det er slik at Lovavdelingen i departementet kun skal ivareta regjeringens interesser, hvorfor sies ikke dette rett ut?

I svarbrevet fra statsråden skinner det, etter min mening, klart igjennom at departementet handler på denne måten. Hvis Lovavdelingen skal være en nøytral instans som skal gi nøytrale vurderinger, må også Stortinget kunne benytte denne fagkompetansen. Hvis Lovavdelingen er regjeringens forlengede arm, er det interessant, for da er – etter min mening – Lovavdelingens uttalelse lite verdt for andre enn regjeringen og ikke noe å forholde seg til for andre. Som nøytral avdeling i uttalelser og rådgivning, har den da overhodet ingen verdi.

Jeg ser fram til presidentskapets vurdering av dette og av de spørsmål som ligger i selve saken.

Stortingspresident Dag Terje Andersen [15:13:09]: Presidentskapet vil understreke at det er et viktig supplement for saksbehandlingen i Stortinget at komiteene har mulighet til å henvende seg til departementene for å be om svar på spørsmål i forbindelse med saker de har til behandling. For Stortingets lovgivende virksomhet har det stor betydning at departementet vanligvis etterkommer anmodning om å bidra med lovteknisk bistand under behandling av lovsaker.

Når det gjelder spørsmålet om en partigruppe kan forvente seg å få lovteknisk eller lignende bistand fra regjeringsapparatet, må det skilles mellom saker hvor bistand har tilknytning til en proposisjon som er til behandling i Stortinget, og saker som ikke er til behandling. Med hensyn til den konkrete saken som representanten Ørsal Johansens spørsmål gjelder, viser den underliggende korrespondansen mellom representanten og Justis- og beredskapsdepartementet at det her er forespurt om bistand vedrørende en sak som ikke er til behandling i Stortinget. Det er dermed en vesentlig formell ulikhet mellom forespørselen fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe om lovteknisk bistand i forbindelse med lovforslaget fra 2008 og den forespørselen som ble sendt til Justis- og beredskapsdepartementet 20. mars i år. Førstnevnte lovforslag gjaldt en sak som var til behandling i Stortinget, hvilket ikke er tilfellet med den sistnevnte.

Etter presidentskapets oppfatning er det ingen praksis som tilsier at partigrupper kan forvente assistanse fra departementet til lovteknisk gjennomgang eller utforming av lovforslag når det ikke har tilknytning til en proposisjon som behandles i Stortinget. Presidentskapet viser til at heller ikke i forbindelse med behandling av lovproposisjoner har partigruppene en formell rett til å innhente lovteknisk eller lignende bistand fra departementene, selv om de som følge av en langvarig og velvillig praksis fra departementets side, har en forventning om å få det. Presidentskapet mener at den praksisen er svært positiv, men har forståelse for at departementet i enkelte tilfeller ikke finner å kunne imøtekomme anmodning om slik bistand når det krever et omfattende arbeid.

Presidentskapet vil gjøre oppmerksom på at hvis et departement avslår en anmodning om å gi lovteknisk bistand i en sak som er til behandling, kan det være et alternativ å fremme forslag i innstillingen om at proposisjonen sendes tilbake til regjeringen, eller at Stortinget ber regjeringen fremme en proposisjon om lovendringer.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:15:49]: Som stortingspresident Andersen sa, er Lovavdelingen et viktig supplement for Stortinget. Det er det ingen tvil om, og komiteene benytter den stadig vekk. Det er, som stortingspresidenten sa, under behandlingen av saker at Lovavdelingen kommer til nytte for Stortinget. Det er sånn at det stadig fremmes lovendringsforslag fra representanter og partigrupper, og det er, etter min mening, en stor fordel å kunne få en lovteknisk bistand før sakene fremmes. Det er det som er hele poenget. Det er saker som skal fremmes for Stortinget, som det ønskes å få en bistand til.

Når stortingspresident Andersen sier at dette gjelder i tilknytning til proposisjoner som er under behandling, kommer det som jeg antydet i mitt første innlegg, tydelig fram: Lovavdelingen i departementet er regjeringens forlengede arm og skal jobbe etter det og gi råd ut fra de holdninger og synspunkter som regjeringen til enhver tid har. Dette blir feil for meg. Det er den lovgivende forsamling, Stortinget, som fremmer lovforslag, som må ha muligheten til å få vurdert sine forslag, om disse er i tråd med gjeldende rett, om de er i tråd med internasjonal rett, og ikke minst om de er i tråd med Grunnloven. Hvis stortingsrepresentantene og Stortinget ikke har denne muligheten, har vi etter min mening en demokratisk utfordring. Jeg ønsker at stortingspresident Andersen kan gi noen synspunkter eller forklaringer på hvordan representantene da skal forholde seg når det gjelder slike utfordringer som vi har når det gjelder å fremme lovforslag.

Fremskrittspartiet har et forslag som er levert inn når det gjelder det med lovteknisk bistand på Stortinget, og jeg ønsker at stortingspresident Andersen kan gi noen synspunkter også på det.

Stortingspresident Dag Terje Andersen [15:18:25]: La meg først få presisere at det er gode muligheter for å få utredet alternativer i forbindelse med saker som er til behandling. Når representanten Ørsal Johansen viser til Lovavdelingen, må jeg få understreke det som er den formelle forbindelsen mellom storting og regjering. Stortinget kjenner bare statsråden. Ethvert spørsmål som går til fagavdelinger under et departement, går fra Stortingets side til statsråden.

På den annen side er det heller ikke sånn at de politiske gruppene i Stortinget er avsendere av spørsmål til departementet – heller ikke om saker som er til behandling. Det er det komiteene som gjør. Det eneste unntaket fra det er en praktisk tillemping vi har gjort i forbindelse med finanskomiteens behandling av statsbudsjettet, der noen spørsmål blir sendt direkte. Men dette er en forståelse av måten å praktisere hovedregelen på, som altså er at Stortingets komiteer sender spørsmål til «sin» statsråd når det er aktuelt. Sånn sett har altså ikke vi som enkeltrepresentanter noe direkte forhold verken til Lovavdelingen eller til andre deler av regjeringsapparatet.

Så spør representanten om hvordan vi skal få utredet godt nok alternative forslag. Det er det òg i dagens system gode muligheter til, fordi hvis det f.eks. fremmes et representantforslag om at en lov på et angitt område bør endres – så og så – er det fullt mulig å skaffe flertall for det i Stortinget og be regjeringen utrede. Da må altså regjeringen legge fram et sånt forslag. Men det er altså sånn at man må skaffe demokratisk grunnlag for det kravet, og så vil det kravet bli innført. Så har vi de praktiske ordningene som vi har i den løpende sammenhengen, der regjeringsapparatet i all hovedsak svarer på aktuelle spørsmål, som sagt, når saker er til behandling.

La meg også nevne at i den endringen av forretningsordenen som vi gjorde i forrige uke, etter forslag fra presidentskapet og etter lang tids forberedelser, har vi òg styrket mindretallets muligheter til å kreve høring og til å kreve uttalelse fra departementet i forbindelse med Dokument 8-forslag som ligger til behandling i en komité. Det betyr også at muligheten for, via et Dokument 8-forslag eller et representantforslag, å få bedt om regjeringens vurdering av det faktiske innholdet i saken ytterligere er styrket etter det regelverket som nå er vedtatt, men som begynner å gjelde fra det neste storting.

Presidenten: Sak nr. 6 er dermed ferdigbehandlet.