Gjermund Hagesæter (FrP) [11:05:06]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er at fakta viser at det er svært ulik praksis når det gjeld bruk av motsegner i dei 18 fylkesmannsembeta som vi har i Noreg. Sidan no regjeringa vil at fylkesmennene skal få ei endå sterkare rolle når det gjeld motsegner, ved at fylkesmennene skal koordinere alle motsegner, meiner Framstegspartiet at det er viktig å kome til botnen i kvifor det er så ulike praksis frå fylke til fylke.

I åra 2008–2012 har 11 037 byggje- og reguleringsplanar blitt sende ut på høyring. I same tidsrommet har landets 18 fylkesmannsembete fremma motsegn til 2 005 av desse planane. Det vil seie at 18,2 pst. av kommunale byggje- og reguleringsplanar har måtta gå gjennom ny saksbehandling før dei eventuelt kunne sendast ut på nytt og setjast i verk. I ei av fem saker set altså Fylkesmannen ned foten mot lokalt fatta planar.

Motsegner frå Fylkesmannen utgjer 58,7 pst. av alle motsegnene. Det er ingen tvil om at fylkesmennene totalt sett er dei som er mest aktive.

Bruken av motsegner vil seinke både vegbygging og bustadbygging. Derfor meiner Framstegspartiet, og har alltid meint, at motsegner må avgrensast til eit absolutt minimum.

Variasjonen i prosentdelen motsegner fylkesmennene imellom er svært stor. I Buskerud har 35,5 pst. av byggje- og reguleringsplanane blitt møtt med motsegn, mens i Oslo og Akershus har til saman 9,2 pst. av sakene blitt møtt med motsegn. For Oslos del er talet 5,1 pst.

I tidsperioden 2008–2012 blei 998 planar sende ut på høyring frå kommunar i Oslo og Akershus, og 92 blei møtt med motsegn frå Fylkesmannen. I Buskerud blei i same tidsperiode 778 planar sende ut på høyring, og 276 av desse blei møtt med motsegn frå Fylkesmannen.

Ser ein på alle motsegner i Oslo og Akershus i tidsperioden, ser ein at av dei 998 byggje- og reguleringsplanane som blei sende ut på høyring, blei 203 møtt med motsegn totalt. Det vil altså seie at 20,3 pst. av planane blei møtt med motsegn. Under halvparten av desse motsegnene kom frå Fylkesmannen. Fylkesmannen sin del sto totalt for 45,3 pst.

Ser ein på alle motsegner i Buskerud i tidsperioden, ser ein at av dei 778 byggje- og reguleringsplanane som blei sende ut på høyring, blei 465 av planane møtt med motsegn. Det vil altså seie at nesten 60 pst. – 59,7 pst. – av planane blei møtt med motsegn. Nesten seks av ti av desse motsegnene kom frå Fylkesmannen i Buskerud.

Av dette kan vi konkludere tydeleg at Fylkesmannen i Buskerud er betydeleg oftare ute med motsegnstempelet sitt enn Fylkesmannen i Oslo og Akershus er.

Sidan både statsråden og eg kjem frå Vestlandet, kan det også vere greitt å samanlikne vestlandsfylka, for her er det også forskjellar – betydelege forskjellar. Her ser vi at Fylkesmannen i Hordaland er i ein klasse for seg, iallfall når det gjeld talet på motsegner. I perioden 2008–2012 blei 28,6 pst. av alle regulerings- og byggjeplanar i Hordaland møtt med motsegn frå Fylkesmannen. I Sogn og Fjordane er tilsvarande tal 7,3 pst. Det er altså fire gonger så stor risiko for å bli møtt med motsegn i Hordaland som det er i Sogn og Fjordane. Tilsvarande tal frå Møre og Romsdal er 12 pst.

Så er spørsmålet kvifor det er slik, og det er det som er bakgrunnen for denne interpellasjonen. Lovar og reglar er jo dei same frå fylke til fylke. Fylkesmennene er regjeringa si forlenga arm ute i fylka, og dei representerer den same regjeringa, og viss ein då ser på dei betydelege forskjellane mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, antar eg at innbyggjarane i Hordaland stort sett ikkje er noko verre å ha med å gjere enn innbyggjarane i Sogn og Fjordane f.eks.

I sluttrapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre», som Asplan Viak og Agenda Kaupang utarbeidda for KS, kjem det fram at også varsel om motsegn er ein utbreidd praksis. Dette blei ein også gjort kjend med i NOU 2001: 7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, og dette blei bekrefta i KS-rapporten. Sjølv om rapporten tar for seg bruken av motsegner til kommuneplanen eller kommunedelplanar, skriv ein også:

«(…) det er grunn til å anta at bruk av innsigelse som varsel, også gjør seg gjeldende her».

Slike varsel tar ein vanlegvis heilt eller delvis til følgje.

I rapporten kjem det fram at motsegn eller varsel om motsegn, brukast for å kome i dialog med kommunane. Eg trur ikkje at statsråden meiner at ein slik praksis er forsvarleg og at det er slik motsegnsinstituttet skal brukast. Eksempla viser at det ikkje nødvendigvis er lovbrot eller noko slikt der Fylkesmannen er inne, men veldig mange gonger, og som det er veldig mange eksempel på, er det ueinigheit mellom Fylkesmannen og folkevalde lokale organ når det gjeld arealbruken. Ein er rett og slett ueinige når det gjeld arealbruken, og det resulterer i både varsel om motsegn og motsegn.

Sidan regjeringa no har foreslått at fylkesmannsembeta skal få ei enda sterkare rolle framover når det gjeld motsegner, ved at ein skal koordinere alle motsegner frå andre instansar, meiner vi, eg og Framstegspartiet, at det er veldig viktig å få best mogleg kunnskap om kvifor det er så stor forskjell i praksis ved bruk av motsegner.

Motsegner utgjer ei betydeleg utfordring og eit betydeleg problem for mange kommunar. Dei forseinkar og stansar bl.a. bustadbygging, og det gjer at mange unge no slit med å kome inn på bustadmarknaden. Difor håpar eg at statsråden kan kome med avklarande svar om kvifor vi har ein slik betydeleg ulik praksis i Noreg, og så håpar eg at vi får ei felles verkelegheitsforståing når det gjeld dette, som kan bidra til at vi kan få ned bruken av motsegner og òg varsel om motsegner, slik at vi kan få opp både bustadbygginga og vegbygginga i Noreg. Her meiner eg at det absolutt trengst å ryddast opp.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:13:27]: Representanten Hagesæter set lyset på ei viktig og aktuell problemstilling, som eg er glad for å kunne svare på.

Miljøverndepartementet held på med ein gjennomgang av heile motsegnsystemet i plan- og bygningslova og ser på moglegheita for eit meir effektivt system. Talet på motsegner er éin av faktorane som har kome fram i debatten, om korleis vi kan finne målretta tiltak for å få betre og raskare planprosessar.

Tala og statistikken ein viser til i spørsmålet frå representanten Hagesæter, er innhenta gjennom KOSTRA-systemet og viser delen motsegner som er fremja til reguleringsplanar frå dei ulike fylka i åra 2004–2011. Ettersom fylkesmennene har kompetanse etter plan- og bygningslova til å fremje motsegner til fleire ulike fagtema, er det rimeleg at det er noko variasjon mellom dei ulike fylka når det gjeld talet på motsegner. Tema som ligg til fylkesmennene sine fagområde er bl.a. forureiningssaker som støy og vasskvalitet, naturmangfald, friluftsliv, samordna areal- og transportplanlegging, kjøpesenterpolitikk og jord- og skogbruk. Vilkåra for å fremje motsegn er at planen strir mot nasjonale eller vesentlege regionale interesser knytt til det enkelte fagområde.

Det er to grunnar til at Fylkesmannen i Buskerud skil seg ut med mange motsegner – samanlikna med dei andre fylka – som vi kan identifisere som tydelege og forklarande. For det første har Buskerud langt fleire hytteprosjekt i fjellet enn dei fleste andre fylke. Det skjer ofte i administrativt sett små fjellkommunar med store areal, kor det er til dels mangelfulle planar når det gjeld lovpålagde utredningstema som snaufjellandskap, friluftsliv, inngrepsfrie område, villrein og anna naturmangfald. Kunnskapen om ulike verdiar er varierande i fjellområda, og det vil derfor kome fram ny kunnskap i samanheng med utarbeidinga av reguleringsplanar.

For det andre følgjer Fylkesmannen i Buskerud opp temaet «støy» i tråd med føringane i det årlege embetsoppdraget. Ikkje alle fylkesmennene har kapasitet til å følgje opp dette temaet like godt. Støy er ei stor belastning for mange menneske i landet, og det er utarbeidd ein nasjonal handlingsplan mot støy. Arealplanlegginga er eit viktig punkt, og det er derfor positivt at Fylkesmannen aktivt følgjer opp støyproblematikken.

Situasjonen i Buskerud er òg den at det er ein kommune med store areal, avgrensa plankompetanse i enkelte av dei og ofte litt detaljerte kommuneplanar, mens planlegginga i Oslo og Akershus er prega av ein langt betre plankompetanse, betre registrering av verdiar og meir detaljerte kommuneplanar. Det forklarar delvis dei store forskjellane i talet på motsegner, men det kan ikkje forklare alt.

Det er òg andre betydelege forskjellar mellom enkeltfylke, som representanten Hagesæter var inne på i sitt innlegg, som ikkje stemmer med dette bildet. For eksempel er Sogn og Fjordane òg eit fylke med mange ganske små kommunar, som kan ha nokre av dei same utfordringane, om enn ikkje det same hyttepresset i alle områda. Og viss ein samanliknar Oslo og Akershus med andre befolkningstette område, kommer Oslo og Akershus spesielt godt ut, òg samanlikna med fylke som Rogaland, Hordaland eller Sør-Trøndelag.

Derfor er det òg gode grunnar til å sjå på kva det er ein kan strekkje seg etter i dei fylka som har ein høg del motsegner, men òg det motsette: Kva vert gjort godt og riktig, og som får planprosessar til å fungere, der delen motsegner er spesielt låg?

Eg skal også nemne at Fylkesmannen i Buskerud viser til at det er ein markant nedgang i talet på motsegner frå 2011 til 2012. I 2011 var det motsegner til ca. 40 pst. av reguleringsplanane, mens det sank til 25 pst. i 2012. Det skuldast ifølgje Fylkesmannen at kommunane no i større grad tar vare på nasjonal politikk i sine planar.

Tala ein viser til i interpellasjonen, har kome fram som ein del av motsegnsprosjektet, som eg har sett i gang i departementet og i regjeringa. Her får vi fram kunnskap om både plan- og motsegnspraksis og andre variasjonar som gjev grunnlag for målretta tiltak framover. Eg er opptatt av at vi skal klare å redusere talet på motsegner, gjennom både betre samordning og meir kunnskapsbasert planlegging.

La meg i slutten av innlegget seie nokre ord om dei viktigaste temaa eller rettesnorene eg har i det arbeidet:

For det første er det viktig at motførestillingar kjem tidleg, dvs. at motsegner kjem tidleg i prosessen, og at det er tidleg involvering i prosessen frå dei instansane som kan tenkjast å fremje motsegner. I dag er det faktisk eit veldig tydeleg lovkrav om at ein skal delta tidleg i prosessen for å kunne fremje motsegn, og det er viktig at vi sørgjer for at det skjer i realiteten, og at motsegner kjem tidleg i prosessen. Eg trur dei fleste vil vere einige i at vi kan kjenne det igjen frå vårt eige arbeid: Motførestillingar som kjem opp tidleg, synest vi kan vere ålreite og til og med bra å få inn, men når nokon kjem med noko heilt i siste sving, kan det ofte skape støy, irritasjon og problem for planlegging.

Det andre temaet er samordning. Vi har varsla eit forsøksprosjekt i nokre fylke med det. Det vil vere viktig, og i tillegg ser vi no vidare på om det kan vere ei retning å gå i meir generelt, i tillegg til dei forsøksprosjekta vi skal gjennomføre no framover.

For det tredje er det viktig, som rapporten som KS bestilte, viser, og som det vart referert frå her oppe, at når det fremjast motsegn, skal det vere når det er nødvendig. Det kan derfor vere viktig å sikre god dokumentasjon og vise til grunnlaget for ei motsegn, slik at det går tydeleg fram at det er i tråd med lovverket og dei føringane som nasjonale myndigheiter legg, når det vert fremja ei motsegn.

For det fjerde vil vi i arbeidet med dette vurdere om det bør innførast fristar på dei ulike nivåa i forvaltinga, frå kommune og heilt opp til Miljøverndepartementet, for å sikre ei føreseieleg og så rask som mogleg saksbehandling. Då vil eg presisere at rask saksbehandling er viktig, men god saksbehandling er òg viktig. Så eg trur eit fornuftig prinsipp kan vere «så raskt som mogleg», men at ein må bruke den tida som er nødvendig for å sikre ei trygg og god saksbehandling. Men vi vurderer altså spørsmålet om fristar.

For det femte er det, som representanten Hagesæter på ein god måte får fram i interpellasjonen sin, viktig òg å sjå på praksis. Og god praksis er ikkje noko ein kan vedta. Men som ein del av dette arbeidet vil det i åra framover vere nødvendig å sjå på om det i nokre fylke kan skje ei forbetring, medan det er nokre fylke som får det til. Og det eg ser i mitt arbeid, er at ikkje berre er det store variasjonar i talet på motsegner, det er òg store variasjonar i kor god dialogen er mellom den enkelte fylkesmann og kommunane i fylket. Det er ingen tvil om at òg arbeidsmåten overfor kommunane varierer mellom dei enkelte embeta, og at det er ting å hente på å vurdere praksisen nærare.

Heilt til slutt: Det som vi i alle fall kan seie heilt sikkert, er at når kommunar har godt planarbeid, systematisk oversikt over og kunnskap om sin eigen kommune og tek omsyn til det i sitt planarbeid, er det ein sikker måte å halde talet på motsegner nede på. Om ein i tillegg har god dialog med dei instansane som fremjar motsegner, eller som kan tenkje seg å gjere det, bidreg det òg til å avgrense talet på motsegner og sikre godt planarbeid i kommunane.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:22:23]: Eg vil takke statsråden for svaret. Eg er sjølvsagt glad for at regjeringa no startar ein gjennomgang av motsegnsinstituttet, men eg føler at det er litt på overtid. Eg føler for så vidt at regjeringa er flinkare til å gjennomgå og leggje planer osv. enn å gjennomføre det som kjem fram av gjennomgangen. Det begynner jo òg å bli litt seint om ein skal få ned talet på motsegner i denne stortingsperioden.

Det som kanskje er mest ille og som plagar kommunane mest, er dette med varsel om motsegner, og at enkelte fylkesmenn brukar dette for å kome i dialog med kommunane. Det er veldig uheldig, for det forsinkar mange prosjekt og planar i kommunane, og det skaper òg stor frustrasjon. Her har ein altså folkevalte organ som kan vedta planar, og så blir det stansa av Fylkesmannen. Ein kjem seg altså ikkje vidare, og det kan gå fleire år. Den lange tida og alle desse motsegnene gjer at det tar veldig lang tid å planleggje f.eks. bustad- og vegbygging, og det skaper frustrasjon blant lokalpolitikarane og spesielt blant innbyggjarane.

Når det gjeld dette med fristar, trur eg det er ein god idé at ein har klare fristar. Dersom ein kjem med motsegner, må ein ha ein frist for kva tid ein skal gi ei tilbakemelding. Og om ein ikkje gjer det innan fristen, så fell det bort. Dette med at ein skal bruke formuleringa «så raskt som mogleg», føler eg igjen blir ei ny ueinigheit mellom kommune og Fylkesmannen om kva som er «så raskt som mogleg».

Eg vil òg vise til dei tala som eg nemnde i stad når det gjeld Hordaland og Sogn og Fjordane. Når det gjeld regulerings- og byggjeplanar i Hordaland, blir altså 28,6 pst. møtt med motsegner, mens i Sogn og Fjordane er talet 7,3 pst. Statsråden snakka ikkje så veldig mykje om i kva grad det er enkelte fylkesmenn som er litt meir overivrige etter å kome med motsegner enn andre fylkesmenn – altså at det er nokre fylkesmenn som kanskje er flinkare til å gå i dialog med kommunane og finne løysingar, mens det då er andre som er flinkare til å kome med mange motsegner. Det treng ikkje å vere berre fylkesmannen, det kan vere heile administrasjonen og heile fylkesmannsembetet som er raskare med å kome med motsegner enn andre fylkesmannsembete er.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:25:34]: Lat meg berre først seie at vi i vinter starta opp arbeidet med å gjennomgå motsegnsinstituttet. Det vart varsla i bustadmeldinga, som representanten heilt riktig sa. Det vil vere gjennomført i løpet av kort tid, for det er eit viktig arbeid som vi held høgt trykk på.

Lat meg berre seie eit par ting til det siste innlegget. Det eine er noko eg er heilt einig i: Eg trur det er riktig å gå meir inn i praksisen ved dei enkelte embeta og sjå på dei ganske store variasjonane som er. Men mitt poeng er at eg trur ikkje ein kan vedta seg til betre praksis. Ein kan vedta nokre ting, som fristar, samordning og kven som skal ha ansvaret. Men det er ingen tvil om at det er interessant å sjå på dei ganske store forskjellane både i talet på motsegner og i praksis.

Eg har merka meg at det fylket eg har vakse opp i, Sogn og Fjordane, ligg veldig bra an, men òg at Oslo og Akershus ligg veldig bra an på dette området. Eg ser òg av min dialog med fylkesmenn og kommunar at det er stor variasjon i korleis det vert jobba i dei enkelte embeta, og korleis dialogen mellom kommunar og embete er.

Når det gjeld Hordaland, kan det som saksopplysning vere viktig å ha med seg at tala her i hovudsak er frå før noverande fylkesmann i Hordland kom til sitt embete – berre så det er sagt!

Så er det eitt tema eg høyrer at eg og interpellanten kanskje har eit litt ulikt syn på, og det er spørsmålet om varsling av motsegner. Eg er heilt einig i at ein ikkje skal varsle motsegner for å kome i dialog med nokon. Det er ikkje sånn at ein kan ringe og varsle om motsegner berre for å få prate med folk. Det eg derimot meiner, er at det er ganske klokt at ein instans som ser at ein plan går i ei retning der ein trur at det vil verte fremja motsegner, heller varslar om det tidleg enn å vente. NVE går systematisk igjennom kommuneplanar og reguleringsplanar rundt omkring i Noreg for å sjekke mot flaum og skred, og fremjar ganske mange motsegner. Då må det vere mykje betre at dei med ein gong dei ser det, tek kontakt og seier at dei har informasjon om at bustadfeltet er planlagt i eit utsett område. Eller om fylkeskommunen ser at her er det planlagt noko i nærleiken av eit viktig kulturminne, melder dei frå om det på eit tidleg tidspunkt. Det same gjeld Fylkesmannen, med omsyn til dei ulike interessene dei har.

Så mi oppfatning er at for å få gode prosessar er det mykje betre at ein tidleg finn eigna måtar å seie frå om motførestillingar på enn å vente, slik at dei kjem brått og i form av ei formell motsegn, med alt som følgjer med i ein slik prosess. Men det skal sjølvsagt vere når det er reelle dokumenterbare nasjonale interesser (presidenten klubbar), ikkje for å kome i dialog på nokon måte.

Presidenten: Presidenten kom med en liten innsigelse mot bruk av taletiden, som gikk litt over streken!

Hilde Magnusson (A) [11:28:50]: Jeg viser til statsråden som sier at det pågår en gjennomgang av innsigelsesinstituttet og hvordan vi bruker det. Det er veldig bra, for det er vel over 20 instanser som har mulighet til å komme med innsigelser. Men fra det å si at det er mange som kommer med innsigelser til det å bruke statistikk, som interpellanten gjør her – det lager ikke alltid det beste bildet av hva som er bak tallene. For det kan være kryssende interesser. Hva gjelder egentlig innsigelsen? Kanskje det kan være innsigelser som gjelder interessene til andre kommuner. Og det er ikke bare staten mot kommunen. Så disse tallene må brytes ned for å se hva som ligger bak.

Buskerud kommune, som har mye hyttebygging, er et typisk område der ulike grupper har lyst til å se nærmere på hvilke vern som skal ivaretas, og det vil også gi forskjellige tall i statistikken. Så hvis man bare har tallene, gir ikke det alltid det beste bildet.

Hvis man ser på en oversikt fra 2011 om kommuneplanens arealdel over hvem som har kommet med innsigelser, er det Fylkesmannen med 37 pst., fylkeskommunen med 26 pst. og Statens vegvesen med 13 pst. Så det er de store aktørene som har meninger om planen. Det er på områder som vi er opptatt av, og som vi politisk har sagt at vi skal jobbe med, og verne, som naturvern, friluftsliv, landskap og strandsonen. Det er det samme med reguleringsplanene fra samme periode. 47 pst. av innsigelsene kom fra Fylkesmannen, 23 pst. kom fra fylkeskommunen og 14 pst. kom fra Statens vegvesen. Mange av de samme sakene gikk igjen da vi så på kommuneplanens arealdel. Det er en politisk vilje til å se på og følge opp strandsonen og annet vi har sagt er viktig å ivareta.

Jeg tenker at det er vanskelig å si at man skal ha et visst antall innsigelser. Det kan være i pressområder, områder med høy aktivitet. Det er mange ulike hensyn å ta – som jeg var inne på – både når det gjelder matjord og annet der det er press på vern med hensyn til markagrensen, osv. Et visst antall innsigelser blir det vanskelig å få til.

Så da tenker jeg at det blir fint nå når regjeringen har gått igjennom dette, å se på systemet med plan- og bygningsloven og hvordan innsigelsene fungerer, se på praksisen for å se om noe peker seg ut som unormal praksis i forhold til det man hadde tenkt. Å melde seg tidlig er også viktig for å få prosjektene igjennom. Vi jobber nå på Stortinget med boligmeldingen og det å få igjennom boligprosjekter – at de ikke stopper opp – og at man får avklart hvem som skal komme med innsigelser. Kanskje kan en frist være en løsning. Det å samordne de ulike etatene er veldig bra – at de møtes tidlig, slik også statsråden har henstilt til dem å gjøre, at de setter seg rundt bordet, kommer igjennom og får en avklaring tidlig i prosessen.

Så er det selvfølgelig en utfordring med hensyn til kunnskap og kompetanse at noen av kommunene er små. Det kan legges til rette for et samarbeid, eventuelt med Fylkesmannen. Jeg vet at Fylkesmannen i mange fylker går tidlig inn og er i dialog med kommunene for å gjennomgå planer, sånn at de klarer å finne løsninger tidlig i prosessen og slik kan få igangsatt prosjekter. Dette gjelder særlig boligprosjekter. For regjeringen og Arbeiderpartiet er det en fanesak å bygge mange flere boliger.

Så innsigelsesinstituttet er mest til glede, for man skal ha kontroll med det politiske vi har lagt til grunn når det gjelder hva som skal vektlegges når ting skal bygges, men vi må også følge med på at det ikke blir en hemsko for utvikling av det vi også vil.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) [11:32:53]: Interpellanten Hagesæter har reist et viktig tema. Dessverre for oss alle er dette temaet ikke nytt. Vi er noen som har fremhevet hvordan planprosessene i Norge trekkes ut, og hvordan man har styrket motkreftene mot dem som ønsker å få til ting – de som ønsker å bygge landet, i bokstaveligste forstand.

Jeg prøvde å lytte til statsråden for å høre om det kunne være noen særlig nye signaler, men det er det samme som da vi tok dette opp med statsråd Navarsete som ansvarlig for boligpolitikken. Dette skulle man se på, vurdere og ha en gjennomgang av. Det ble til og med vist til den kommende boligmeldingen. Så kom boligmeldingen, som nå ligger til behandling i Stortinget, og der er det også vurderingspunkter. Når vi nå reiser spørsmålet i salen i dag, hører vi at dette er noe statsråden skal se nærmere på. Det er til og med vist til en intern prosess i departementet, som vi antagelig ikke får se utgangen på.

Jeg tror det er grunn til å minne oss selv om at innsigelse er en bremsepedal, et negativt virkemiddel i den betydning at planer som er under utvikling, blir sinket eller stoppet uten at noen har diskutert om denne obstruksjonen – det at man tar seg bedre tid til å tenke igjennom eventuelle «mothensyn» – egentlig tilfører planprosessen de kvalitetene som man innbilte seg den gangen man skrev dette inn i den nåværende plan- og bygningsloven.

Det vi derimot kan se veldig klart, er at i perioden 2007–2010 – og nå refererer jeg til en undersøkelse i KS – er det fremmet innsigelser til mellom 42 pst. og 54 pst. av kommuneplanenes arealdel, kommunedelplaner. Hvis vi også regner med varsel om innsigelse, en stoppmulighet, som – en passant – ikke er hjemlet i loven, kommer vi til at det er brukt innsigelser i nær alle kommuneplanprosessene for perioden 2007–2010. Av 140 kommuner som har revidert eller utarbeidet kommunedelplaner i perioden, oppgir 137 at det ble varslet eller fremmet innsigelser i planprosessen. Så det er rett og slett en regel som står i veien for fornuftig fremgang og fremdrift i planprosessene.

Mens statsråden får sitt embetsverk til å se nærmere på praksis, tenkte jeg å foreslå for statsråden direkte å se på loven, for det hadde hjulpet hvis statsråden hadde sendt et rundskriv til fylkesmennene der han minnet dem på å passe på hjemmelen i plan- og bygningsloven § 5-4. Der står det nemlig:

«Myndighet til å fremme innsigelse til planforslag

Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning,».

Hvis man hadde satt et punktum der, hadde vi fått en rendyrking av det som det kunne være fornuftig å bruke innsigelsesinstituttet til. Istedenfor fortsetter setningen i dagens lov:

«eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde.»

Det betyr jo at det er fritt frem for ethvert organ som synes de driver med spennende ting, å si at man her nok må sette byråkratiske skjønn over det lokale selvstyret. Det er det som skjer. Så min oppfordring til statsråden er å fremme en veldig enkel lovendring, nemlig å kutte setningen som begynner med «eller», slik at vi begrenser innsigelsesinstituttet der det er av betydning, enten regionalt eller sentralt.

Så en ting til: Hvis man også ba om at innsigelsesinstansen kort redegjorde for hvorfor man mener man har oppfylt lovens forutsetninger om at det skal være av stor regional viktighet eller av nasjonal betydning, hadde man tvunget disse instansene til å tenke igjennom dette – om det var en særskilt grunn til å stoppe disse prosessene.

Summen av dette er at boligbyggingen går i stå. Så har statsråden også gjort det til en spesialsport å fremheve kommuner som er annerledes styrt enn han ønsker, og gi dem skylden for et regelverk som statsråden sitter passivt og ser på ikke blir endret.

Kjersti Toppe (Sp) [11:38:05]: Eg følte for å ha eit lite innlegg i denne saka.

Interpellanten kjem frå mitt heimfylke, og der har det vore ein stor diskusjon om nettopp Fylkesmannen og det han gjer og – etter det nokon meiner – ikkje burde ha gjort. Men eg meiner det er viktig at ein får ein gjennomgang av motsegnsinstituttet. Debatten om Fylkesmannen treng også å verta nyansert. Det er ein demokratisk rett at ein har eit planverktøy i kommunen som varetar alle.

Det vart stilt spørsmål om kvifor nokre fylke har fleire motsegner enn andre – kvifor Buskerud har fleire enn Oslo og Akershus, og kvifor det er mindre motsegner i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. Men det ingen snakkar om, er jo at ein må sjå på kor mange dispensasjonar det er i dei aktuelle fylka. Her er det store forskjellar, noko som også kan forklara nokre av forskjellane mellom Hordaland og f.eks. Sogn og Fjordane. Eg las at i 2010 var det i Hordaland 1 600 dispensasjonar frå plan- og bygningslova, mens det i Vestfold var berre 7. Forskjellen mellom 1 600 og 7, i Vestfold, kan jo ikkje forklarast. Hordaland burde jo hatt 10–20. Då synest ikkje eg det er rart at vi har eit fylkesmannsembete som brukar motsegn. Det heng i saman. Eg har sete i lokalpolitikken og sett at dette skjer. Ein gir dispensasjonar i veldig mange saker.

Det er jo sånn at Framstegspartiet, som Gjermund Hagesæter tilhøyrer, er pådrivar i den retninga.

Skal vi få ned motsegnene, må vi få ein politikk som unngår dispensasjonar, med gode kommunale planar som politikarane vedtar, og som dei same politikarane ikkje bør dispensera frå i ettertid.

Dispensasjonar er jo lite demokratiske. Det fører til ei bit-for-bit-utbygging. Det gir presedensverknad som kan vera urettferdig. Det fører òg til ei veldig stor arbeidsmengd for planmyndigheiter, både regionalt og nasjonalt.

Eg er einig i det som er sagt om at det er viktig med tidleg involvering, at det er forskjell på kommunar som har eit godt samarbeid med fylkesmannsembetet, og ikkje. Det at ein skal kunna varsla motsegn, trur eg ein må tolka positivt, fordi det er ein del av dette med å vera tidleg inne i prosessen – at ein ikkje kjem veldig seint inn og det vert store konfliktar.

Heilt til slutt: Eg har lyst til å peika på at vi i politikken ofte seier at Fylkesmannen driv med personleg skjønn. Dersom det er sånn at det er fylkesmannsembete rundt omkring som driv med personleg skjønn og ikkje gjer det som er oppgåva, nemleg å sikra nasjonale interesser og at kommunale vedtak skal vera i tråd med gjeldande lovverk som vi på Stortinget har bestemt, må det justerast. Men det er jo sånn at skal vi visa at vi er ueinige i noko, må vi ta komponisten og ikkje dirigenten. Vi kan godt sjå på det nasjonale rammeverket for plan- og bygningslov og sånn, men vi må ta ansvar for det som vi har bestemt på Stortinget, og så må vi sjå til at det er den praksisen som vert utført av fylkesmannsembetet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:42:47]: Eg vil takke dei som har hatt ordet i denne debatten. No er det jo slik at eg føler meg ikkje trygg på at det blir gjort noko med omsyn til talet på motsegner med den regjeringa som sit no. Det er jo trist, men det var ikkje direkte overraskande.

Framstegspartiet er utolmodig. Vi vil ha motsegnene ned. I første omgang vil vi at Fylkesmannen si motsegnsrett skal avgrensast til lovlegheitskontroll. I neste omgang ønskjer vi å erstatte Fylkesmannen med ein forvaltingsdomstol.

Det er mange grunnar til at vi vil ha ned talet på motsegner. Det eine er det som går på bustadbygging og vegbygging. Når det tek fire-fem-seks år å regulere eit areal til bustadbygging, er det for lang tid. Det skaper frustrasjon, og det fører også til at mange unge har problem med å komma inn på bustadmarknaden.

Det andre er dette med at motsegner rett og slett er ein trugsel mot lokaldemokratiet. Framstegspartiet har tillit til lokalpolitikarane. Vi har meir tillit til at folkevalde lokalpolitikarar betre kan vurdere kvar det er føremålstenleg å byggje ut enn det ein embetsmann hos Fylkesmannen kan. Det å avgrense motsegnene, vengeklippe Fylkesmannen i første omgang, meiner vi vil vere ei styrking av lokaldemokratiet.

Det siste gjeld byråkrati. Noreg har mykje byråkrati. Vi har hatt ei raud-grønn regjering som dei siste sju åra har løyst veldig mange – dei fleste – utfordringar med nye forbod, påbod og reguleringar. Det gjer at vi har bygd opp eit byråkrati i Noreg, samtidig som dei fleste land reduserer byråkratiet.

Det at Fylkesmannen kjem med motsegner til ein kommune, fører med seg både ein enorm ressursbruk frå fylkesmannsembetet og ein enorm ressursbruk frå den enkelte kommune – som er nøydd til å bruke mykje tid og krefter på dette som dei kunne ha brukt til langt meir nyttige tenester til innbyggjarane.

Det blei også sagt her frå representanten Toppe at vi må gå laus på komponisten og ikkje på dirigenten. Vi meiner sjølvsagt at det å gjere det enklare og avbyråkratisere – lage enklare lover, kutte ut nokre forskrifter og gjere dei enklare – vil vere eit viktig bidrag. Det er eg heilt sikker på at vi kan ta tak i dersom det blir eit regjeringsskifte etter haustens val.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:46:04]: Eg takkar for ein sivilisert og grei debatt.

Representanten Hagesæter hadde ikkje så mykje tru på at det vart gjort noko med dette så lenge det var raud-grøn regjering. Sist eg sjekka med representanten Hagesæter, hadde han vel ikkje så veldig stor tru på at det vart gjort noko med noko som helst så lenge det var ei raud-grøn regjering – så det er ikkje så overraskande.

Så eit par ord om sjølve debatten – først om sjølve motsegnsinstituttet. Kva er det? Det er embetsmenn og utnemnde folk rundt omkring i Noreg i mange ulike etatar som jobbar med å gjennomføre og sørgje for at det Stortinget har vedteke av politikk, vert følgt opp òg i lokale planar.

Lat meg ta eit konkret eksempel på ein instans som fremjar ganske mange motsegner. Det er NVE. NVE går igjennom lokale planar, fremjar relativt mange som slår ganske tungt ut på statistikken. Ein viktig grunn, ein sentral grunn, til motsegnene er bygging i flaum- og skredutsette område. Etter mi oppfatning er det ikkje så frykteleg dumt at vi har det instituttet.

Dersom eg forstår Framstegspartiet riktig i debatten, er dei imot motsegnsinstituttet. I så fall betyr det at NVE ikkje skulle seie frå når ein kommune foreslår å bruke det. Vel – eg trur det er heilt riktig at ein seier frå. Derfor er eg for at vi skal ha eit sånt institutt, men eg er òg for det arbeidet vi no gjer med å gjere det raskare og meir effektivt å gjennomføre prosessar og sikre at vi får motsegner når det er nødvendig og riktig, men ikkje i andre tilfelle.

Den andre debatten som vi har hatt her, som har vist litt forskjellar, er spørsmålet om såkalla varsling av motsegner. Der slit eg òg med å forstå Høgre og Framstegspartiet sitt syn. Det må då vere betre at ein seier tidleg frå om ei motførestilling dersom NVE ser at her kjem det ein plan, her ligg det opp til eit bustadfelt eller eit næringsområde, og her viser vår statistikk at området kan vere flaum- og skredutsett. Det må då vere best at dei tek kontakt raskt og melder frå framfor å vente og så fremje ei formell motsegn.

Dersom vi ønskjer god dialog og gode prosessar, er iallfall mi erfaring at i dei fylkesmannsembeta som har tidleg kontakt med sine kommunar, og som klarer å opprette ein reell samtale, ein dialog, om utfordringar i planar, går det mykje «smooth»-ere, går det mykje betre.

Så oppsummert: Om kort tid kjem vi tilbake med dei endringane i både regelverk og praksis som regjeringa vil gjere i motsegnsinstituttet. Det trur vi er nødvendig for å sikre meir effektive planprosessar. Men dei menn og kvinner rundt omkring som arbeider med dette planverket, gjer eit viktig arbeid. Dei jobbar på oppdrag av Stortinget for å sørgje for at nasjonal politikk faktisk vert sett ut i livet, enten det dreier seg om strandsone, flaum og skred eller kva det skulle vere, rundt omkring i Noreg.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.