Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [13:30:24]: (komiteens leder og ordfører for saken): Bankkriser har store kostnader for samfunnet. Det internasjonale tilbakeslaget som etterfulgte den internasjonale finanskrisen i 2008, er et sterkt eksempel på hvor kraftige og skadelige kriser i banksystemet kan være for realøkonomien, og hvor langvarig virkningene av denne typen kriser kan være. Derfor er dette en svært viktig proposisjon som Stortinget skal behandle, og jeg mener det er positivt at det er en samlet komité som, med unntak av ett anmodningsforslag fra deler av opposisjonen, slutter seg til de foreslåtte reglene fra regjeringen. Det er noe uenighet knyttet til framdrift og tidsperspektivet i saken, og jeg skal komme kort tilbake til det etterpå.

Finanskrisen har vist oss at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god og robust. I Norge har vi dratt nytte av lærdommene fra vår egen bankkrise for 20 år siden. Etter bankkrisen stilte norske myndigheter større krav til bankene, de forbedret finanslovgivning, styrket tilsynet og moderniserte innskuddsgarantiordningen. Sammen med orden i statsfinansene bidro bl.a. lærdommene fra den gangen til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene av den internasjonale finanskrisen denne gangen. Denne erfaringen mener regjeringspartiene, sammen med Kristelig Folkeparti, men ikke resten av opposisjonen, gjør at vi også i framtiden bør ligge langt framme, både tidsmessig og i graden av regulering av norsk finansvesen.

Internasjonalt er det som kjent bred enighet om behovet for strengere regler for kapitalkrav og tilsyn.

På denne bakgrunnen er det fornuftig at Stortinget allerede nå klargjør hvilke regler som vil gjelde i Norge i årene som kommer. Det er en avklaring finansnæringen selv har etterspurt. Derfor gjennomføres de nye kapitalkravene tidligere i Norge enn vi er forpliktet til etter EØS-avtalen. Sammen med Kristelig Folkeparti mener regjeringspartiene at forholdene ligger godt til rette for en raskere innføring i Norge nå.

For det første går norsk økonomi godt. Det gjør det lettere for bankene å styrke soliditeten, bl.a. fordi inntjeningen er god.

For det andre er norske banker solide fra før og oppfyller allerede i dag mange av de nye kravene som skal innføres.

For det tredje fungerer verdipapirmarkedet godt og gir bankene god tilgang på ny kapital.

På mange måter er vi i Norge heldige som kan ta diskusjonen om strengere regulering nå, før en eventuell ny krise, og ikke midt i den, som mange andre land må.

Når det gjelder nye regler for norske banker, må selvfølgelig krav om soliditet veies opp mot andre hensyn, som konkurransen fra andre banker, både i og utenfor Norge. I denne avveiningen har det likevel vært avgjørende for oss å understreke at ansvaret for finansiell stabilitet ligger primært hos de nasjonale myndighetene, fordi det er vårt eget land som eventuelt må bære konsekvensene av finansiell ustabilitet.

Det er heller ikke slik, som mange påstår, at Norge er det eneste landet som ligger langt framme tidsmessig. Vårt naboland Sverige ligger f.eks. på mange områder også langt framme – både tidsmessig og når det gjelder reguleringer.

Når det gjelder hvorvidt markedssituasjonen påvirker norske banker, er jeg usikker. Jeg synes i hvert fall ikke at det er veldig mye som tyder på det. Markedsandelen til norske banker har ligget stabilt på 75 pst. av det norske markedet de siste årene. Ser vi på børskursen for bankene det gjelder, så har de steget til dels kraftig, selv etter en omfattende offentlig debatt om strengere kapitalkrav til bankene i løpet av vinteren. Mange har derfor tro på at vi er i stand til håndtere dette på en god måte.

Vi er alle klar over at skjerpede minstekrav til ansvarlig kapital samt innfasing av fire nye bufferkapitalkrav vil kunne kreve en gradvis økning av kjernekapitaldekningen utover det nivået noen banker har i dag. Men alle norske banker oppfyller allerede i dag mange av kravene som trer i kraft i år, og mange av dem ligger også godt an til å oppfylle de kravene som inntrer i årene som kommer.

Bankene har så langt styrket soliditeten i hovedsak gjennom å holde tilbake noe av overskuddet de har opparbeidet seg i perioden. De har også hatt god mulighet til å hente inn ny egenkapital fra eierne og eventuelt andre investorer. Mye av soliditetsstyrkningen skjedde med en langt lavere rentemargin – f.eks. på boliglån – og med lavere overskudd enn det vi ser at bankene har i dag.

Det er som sagt en samlet komité som slutter seg til kapitalkravene, slik de er foreslått i proposisjonen. Det er en styrke for landet og for næringen.

Jeg registrerer at i hvert fall deler av opposisjonen nå er med på ferden, men bruker anledningen til å kritisere regjeringen for prosess og andre forhold, men det er likevel gledelig at de stemmer for et godt forslag.

Kenneth Svendsen (FrP) [13:35:33]: Regulering av banker og annen finansieringsvirksomhet er svært sentralt for å sikre en velfungerende økonomi. Det er en sentral myndighetsoppgave å sørge for at det finansielle systemet er solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider. Denne proposisjonen omhandler derfor spørsmål av særdeles stor betydning for den generelle økonomiske aktiviteten.

Fremskrittspartiet vil poengtere at det først og fremst er av hensyn til finansinstitusjonenes sentrale rolle i hele økonomien at det etableres omfattende reguleringsregimer – ikke av hensyn finansinstitusjonene selv.

Det har lenge vært klart at finansinstitusjonene vil komme til å møte nye og strengere krav til kjernekapital i nær framtid. Finansinstitusjonene har respondert på dette og har hatt et eget fokus på å styrke sin soliditet før kravene materialiserer seg i form av krav. Dette fortjener de ros for.

Økt egenkapital koster. Noen må betale. Det kan enten skje i form av kapitalinnkalling, tilbakeholdelse av overskudd, lavere utbytte, høyere rentemarginer eller en kombinasjon av dette. Alle virkemidlene er tatt i bruk i varierende grad siden finanskrisen slo til i 2008, og vi stiller oss litt undrende til at regjeringspartiene i mediedebatten ikke alltid synes å forstå at de signalene de har gitt, med hensyn til regulatoriske krav, får konsekvenser i markedet.

Fokuset på å sikre en aktiv konkurranse og kanskje bedre å forenkle mulighetene for nyetablering av banker, uten å senke kravene til minimumskapital, mangler i proposisjonen og i regjeringens politikk totalt sett. Sterk konkurranse er, slik vi ser det, det eneste virkelig effektive virkemiddelet for å sikre at ikke kundene må betale for en stor del av den kapitaloppbyggingen som kravene fordrer. Det er stor forskjell på å håndtere en krise i en liten enkeltbank og i en systemviktig bank.

Finansinstitusjonene er navet når det gjelder finansiering av all annen aktivitet i samfunnet. De sirkulerer kapital, og egenkapitalen er sikkerheten for at de kan stå ved sine forpliktelser. Soliditet blir viktig for å sikre kapitaltilgang og motstandsevne mot tap. Finansinstitusjonene skal også sikre finansieringen av næringsliv, arbeidsplasser og befolkningen for øvrig. Når egenkapitalkravene øker, vil kapitaltilgangen strammes til. Dette er en utfordring som praktisk talt ikke er berørt i proposisjonen.

Norske husholdninger har økt sin gjeld i prosentandel av disponibel inntekt kraftig de siste årene, og boligprisene har økt sterkt. Dette er egnet til sterk bekymring, men mye tyder på at innstrammingene foreløpig treffer hardest i næringslivet.

Obligasjonsmarkedet har økt betydelig i omfang, men dette markedet er i praksis ikke tilgjengelig som kapitalkilde for små og mellomstore bedrifter. Det er en klar svakhet ved proposisjonen at man ikke har analysert målsettingene og de økte kravene til egenkapital i bankene i lys av hva det vil bety for arbeidsplasser og næringsliv.

EU har i siste runde lettet på kapitalkravene for bankenes utlån til små og mellomstore bedrifter. De økonomiske konsekvensene er for svakt belyst, og det krever dermed at man følger svært nøye med på utviklingen.

Kravet til totalt ansvarlig kapital vil øke fra 8 pst. til 18 pst. dersom den motsykliske bufferen også virker fullt ut. Dette er et nivå som er godt i overkant av det som antydes som optimalt i de fleste utredninger og analyser regjeringen selv henviser til i Finansmarknadsmeldinga 2011. Jeg vil også påpeke at de til enhver tid gjeldende kapitalkrav vil være minimumskrav som alle banker og finansinstitusjoner må ligge over, om de vil unngå en risiko for å falle under ved tap eller ekstraordinær vekst og dermed kunne oppleve at tvangstiltak iverksettes.

Det er viktig å balansere kravene opp mot innstrammingseffekten av kravene. Det er den riktige balansen som skal finnes.

Kapitalkravene blir bygd opp gjennom flere forskjellige typer bufferkapital. Det introduseres også en mulighet for en motsyklisk buffer. Det er Finansdepartementet, etter råd fra Norges Bank, i samråd med Finanstilsynet, som inntil videre skal ha denne myndigheten.

Den motsykliske bufferen skal kunne innføres med 12 måneders varsel og være på inntil 2,5 pst. av risikovektet balanse. Den skal kunne fjernes umiddelbart. Jeg mener at en motsyklisk buffer i teorien er et fornuftig tiltak, men også noe som i praksis kan være vanskelig å benytte. Å forutse konjunkturutviklingen er meget vanskelig, og risikoen er åpenbar for at denne bufferen lett kan bli en sensyklisk eller i verste fall en medsyklisk buffer.

Disse utfordringene er overhodet ikke belyst. Vi har merket oss at fastsettelsen av bufferkrav skal være basert på forholdet mellom kreditt og BNP og dets avvik fra den langsiktige trend, men ser at dette er en meget grovkornet indikator og forutsetter at det settes inn ressurser for å finne gode indikatorer for å sikre at den motsykliske bufferen ikke får en uønsket virkning.

Regjeringen innfører nye kapitalkrav et halvt år før kapitalregelverket skal iverksettes i EU, første gang 1. juli 2013 istedenfor 1. januar 2014. Det betyr at finansinstitusjonene ikke kan benytte årsresultatet for 2013 i kapitalberegningene. Jeg viser til at reglene for Basel III skal gjelde fullt ut fra 1. januar 2019, mens regjeringens forslag innebærer at de norske reglene skal gjelde fra 2016.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [13:40:57]: Jeg tror saksordføreren har helt rett: Det er en svært viktig sak, og det er ganske bred enighet om at vi skal ha solide banker i Norge. Bankene er jo selve navet i økonomien. Det er de som sørger for kredittilgang, og det er av hensyn til økonomien, og den totale aktiviteten i økonomien, at man regulerer bankene, ikke av hensyn til bankene selv.

Jeg vil også gi finansinstitusjonene ros på mange måter. De har respondert på forventede økte krav helt siden finanskrisen inntrådte i 2008. Derfor har vi banker som er ganske godt forberedt på en del av kravene.

Det er også stor enighet om at erfaringene fra 20 år siden lærte oss ganske mye, og at vi har «husholdert» bra. Det har vært god regulering av norske finansinstitusjoner, og det har vel noe å si både for at vi har en finanssektor som er av rimelig størrelse i forhold til økonomien totalt sett, og for at vi har solide banker.

Så jeg vil slutte meg til saksordføreren om at det er bred enighet om de overordnede målene, at solide banker er viktig, og at finansinstitusjoner har evnen til å rive hele økonomien over ende hvis det går riktig galt, sånn som vi har sett ute. Dette står en samlet komité bak.

Samtidig må det være grunn til å påpeke at målet er bevegelig, på den måten at det ikke er enkelt å definere hva som er det optimale nivået. Det gjenspeiler også departementets egne henvisninger til utredninger rundt hva som er det riktige kapitalnivået i bankene. For det er klart at kredittregulering har en motvekt mot dette med vekstevne og finansiering av utvikling ute i økonomien.

For dem som har registrert det, har vi akkurat hatt besøk av en ganske velrennomert professor fra utlandet, Stiglitz, og han har vært rimelig kritisk til en del av de tiltakene som Europa har satt i gang i etterkant, og måten det er gjort på, både i form av at man har hatt lite fokus på innstrammingseffektene som mange av tiltakene har hatt, og også at man har hatt lite fokus på konkurransen. Det gjelder både i USA og i Europa, og det er en del av det vi påpeker i vår merknad, at det er sider ved dette som er ekstremt dårlig utredet i regjeringens proposisjon. Det er noe helt annet enn å rette kritikk mot at man faktisk går i en retning, for det er vi enige om. Men det er en del faktorer her som det er uhyre vanskelig å finne riktig nivå på. Derfor har vi bedt om at man også følger ganske nøye med. For hvis man lytter til Stiglitz og dette med konkurranse, når det gjelder «too big to fail», som kanskje ikke er en særlig problemstilling i Norge, rett og slett fordi vi ikke har så store finansinstitusjoner, sier han at tiltakene etter finanskrisen har gjort situasjonen enda verre fordi man ikke har hatt fokus på konkurransen i markedet.

Når det gjelder det å samle overskudd, bør ikke saksordføreren og komitelederen være overrasket over at kursene går opp i banker og finansinstitusjoner, når myndighetene pålegger dem at de skal samle opp mye mer kapital. Det burde jo være av det mest selvfølgelige her i verden at når vi pålegger bankene å samle mye mer kapital, vil også kursene gå opp, for noen må jo eie den kapitalen, og det er faktisk aksjonærene. Da er det et poeng å ha fokus på konkurransen, sånn at man sikrer at konsumentene ikke skal betale altfor mye av det. Vi savner en diskusjon om hvordan man faktisk kunne gjøre det enklere med nyetableringer av banker, og hvordan man kanskje kunne skille mellom små banker som ikke er systemkritiske, og som ikke vil kunne velte en hel økonomi, og de store. Her er det mange ting som kunne diskuteres. Motsykliske buffere har noen sider ved seg som avgjort bør kunne diskuteres. Til tidsfrister og vekting: Det eneste vi har sagt der, er at vi ønsker en harmonisering med Norden for øvrig, sånn at vi ikke stiller norske finansinstitusjoner i ytterligere konkurranseulempe med utlånet. Det mener vi er ganske fornuftig å følge med på.

Vi har også i ettertid registrert signaler som ikke kommer veldig sterkt fram i proposisjonen, der man har lagt en aktivitetsskatt på finanssektoren død. Det mener vi er veldig fornuftig, for det ville vært en ytterligere avgift som konsumentene og forbrukerne hadde måttet betale.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:46:25]: Ei solid finansnæring er avgjerande for å unngå dei mest dramatiske utslaga av økonomiske nedgangstider. Både bankane, bankane sine aksjonærar og myndigheitene fekk dyrekjøpte erfaringar gjennom bankkrisa for 20 år sidan. Gjennom redningspakkene sine enda staten som eigar av dei største bankane, og tidlegare aksjonærar mista store verdiar. Vi er alle einige om at slike tilstandar må vi unngå når vi no igjen står oppe i ei internasjonal finanskrise.

Innstillinga frå finanskomiteen viser at det er brei einigheit mellom regjering og storting om å styrkja kapitalkrava til bankane. Graden av ueinigheit er knytt til om Noreg skal vera før ute med sine krav til oppbygging av eigenkapital enn det EU krev i si gjennomføring av Basel III-anbefalingane.

Vi er i ein heldig situasjon. Finanskrisa har ikkje ramma Noreg. Vi har ei operativ finansnæring som leverer gode resultat. Det er stor aktivitet og stor etterspurnad etter lån frå bankane. Petroleumsnæringa med tilknytt leverandørindustri er motoren i den norske veksten. Det er vidare høg etterspurnad, høg prisstiging og høgt kredittbehov i bustadmarknaden. Samtidig opplever vi ei aukande todeling av økonomien, der den tradisjonelle fastlandsindustrien slit. Bustadmarknaden gir òg grunn til bekymring. Høg prisvekst gjennom dei siste åra kan bli følgt av prisfall i åra framover. Då vil mange bustader ha lånegjeld til høgt over pipa, med dei konsekvensane det får for evna til å betena låna for kundane, og for bankane, gjennom risikoen for å tape pengar på sine utlån.

Fleirtalet i finanskomiteen, regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti, er klare i si støtte til regjeringa sitt forslag om at innføring av nye kapitalkrav bør skje noko tidlegare enn det som følgjer av fristane sette i det internasjonale regelverket. Det går fortsatt godt i norsk økonomi. Det gjer det lettare for bankane å styrkja soliditeten. Fleirtalet viser til at vi er heldige som kan ta diskusjonen om ei strengare regulering før ei krise, og ikkje midt i.

Vi merker oss òg at det ikkje berre er Noreg som er tidleg ute med å setja i verk dei nye kapitalkrava. I den samanhengen er det viktig at Sverige er eitt av dei landa som synest å gjera som Noreg.

Motførestillingane til å gjennomføra strengare kapitalkrav tidlegare enn mange andre land vil vera om vi på den måten svekkjer konkurranseevna til dei norske bankane i marknaden, og om vi svekkjer bankane sin evne til å møta etterspurnaden etter lån. Det vil vera særleg bekymringsfullt om små og mellomstore bedrifter som er heilt avhengige av tilgang på kapital frå den norske kredittmarknaden, får vanskelegheiter med finansiering av sin aktivitet.

Senterpartiet legg til grunn at regjeringa er merksam på utfordringane bankane og kundane deira møter i den tidsfasen som er gjeven, til å etterkoma nye kapitalkrav.

Lat meg understreka at å byggja soliditet no vil kunna gje næringslivet og andre låntakarar ein betre kredittmarknad i eit litt lengre perspektiv. Senterpartiets vurdering er difor at det er rett å bruka dei nærmaste åra, med gode økonomiske utsikter, til å byggja ein soliditet i finansnæringa som vi er heilt avhengige av om det skulle koma dårlegare tider.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:51:04]: Kristelig Folkeparti fremmet for to år siden, var det vel, et dokumentforslag i denne salen om tiltak for å motvirke en ny finanskrise. Mange av de forslagene er nå blitt presentert av regjeringen i denne proposisjonen vi behandler i dag, og da er det også naturlig for oss å støtte det vi selv gikk inn for for et par–tre år siden. Så vi er glad for det regjeringen her kommer med.

Vi fikk en brutal lærdom i Norge for vel 20 år siden, da flere av våre fremste banker i realiteten gikk over ende. Det gjorde at vi etter den gangen strammet til regelverket, slik at da finanskrisen kom i 2008, sto vi bedre rustet enn vi kanskje ellers ville ha gjort. Nå skal det sies at finanskrisen i 2008 på banksiden jo ikke var en krise som sådan for næringen. Det var en likviditetskrise – man fikk altså ikke tak i penger. Men soliditeten var for så vidt på plass, delvis fordi man hadde foretatt reguleringer på et tidligere tidspunkt som følge av det vi opplevde rundt 1990.

Så vi støtter innstillingen og er også med på flertallsmerknadene. Det er klart at det alltid er et spørsmål om man skal være et hestehode foran noen land, eller om man skal gå helt i takt, når man innfører denne typen krav. Det jeg er helt overbevist om, er at svært mange nok gjerne skulle sett – hvis de ser seg litt tilbake – at de tidligere hadde vært med på å stille strengere krav, når vi ser hva som skjedde i 2008.

Vi er tilfreds med forslaget til innstilling.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:53:29]: Det er gledelig at et bredt flertall i Stortinget nå slutter seg til denne proposisjonen. Det er – som saksordføreren også sa – en viktig milepæl at en nå gjør dette, og både saksordføreren og andre har jo vært inne på hvorfor dette skjer.

Det ene – som representanten Syversen nå vendte tilbake til – er vår egen bankkrise for litt over 20 år siden, og selvsagt finanskrisen i 2008. Det en også har sett, er at både krisen i Norge og særlig krisen vi har sett etter 2008, har hatt enorme omkostninger, først og fremst gjennom store ubalanser og uro i mange økonomier og en veldig sterk vekst i arbeidsledigheten. Så det faktum at bankkriser har store omkostninger, er i seg selv et selvstendig argument for å ha solide banker.

Det andre er at bankene har en helt sentral rolle i samfunnet. De passer på sparepengene våre, de yter lån og er på mange måter – jeg har brukt et uttrykk fra denne talerstolen tidligere, i 1991 – blodårene i økonomien. Så det er viktig at dette fungerer på en god måte. Slik sett er banker samfunnsinstitusjoner, og jeg har en veldig sterk overbevisning om at solide banker er samfunnsmessig lønnsomt. Samtidig er det også et konkurransefortrinn for de bankene som er solide. Det gjelder for banker som for privatpersoner: Er du solid, får du de beste betingelsene hvis du ber om et lån.

Det vi nå gjør i Norge, er en del av et internasjonalt arbeid som vi nå er opptatt av i alle land, både gjennom de såkalte Basel III-reglene, kapitaldirektivet i EU, og det som skjer i de enkelte land. Det er konkrete forslag, og en gjør aktive tiltak for å bygge mer solide banker samtidig som en også ser på hele reguleringssiden av bankvesenet.

Det er viktig at en bygger reserver i gode tider. I dårlige tider er det vanskelig å bygge reserver. Det er da du skal ha reserver tilgjengelig. Derfor er Norge nå i en god posisjon til å bygge solide banker.

Så er det slik, som også andre har påpekt, at norske banker ligger bra an. Den gjennomsnittlige kapitaldekningen i norske banker er rett i underkant av 11 pst. Det betyr at de krav som nå blir stilt i de to nærmeste årene, bør være overkommelige for norske banker.

Jeg vil kommentere et forhold litt spesielt. I merknadene er konkurranseforhold – særlig i det nordiske bankmarkedet – blitt påpekt, for vi har en stor felles konkurranseflate i Norden. Rammebetingelsene er noe forskjellige fra land til land. Når det gjelder banker, har de i Sverige f.eks. to årlige innbetalinger til spesielle fond, og i Danmark har de en transaksjonsskatt, så helt likt er det heller ikke i utgangspunktet. Men jeg er opptatt av dette, og det var også begrunnelsen for at de nordiske finansministrene nedsatte en gruppe som skulle se på muligheter for å få til mest mulig ensartede og like konkurransevilkår. Ett tiltak som da kom opp som en mulighet, var en såkalt vertslandsregulering. Det betyr at banker som opererer i Norge, må rette seg etter norske regler, på samme måte som banker som opererer i Sverige, som er nordisk forankret, har svenske regler.

Jeg vil jobbe for det, og i morgen tar jeg på nytt en tur til Stockholm for å snakke med min svenske kollega om nettopp kapitalkrav og det en nå gjør på svensk side.

Så jeg er glad for den støtten som Stortinget i dag gir til dette forslaget. Det er viktig, og det bidrar til at en ikke bare bygger mer solide banker, men at en også bygger ytterligere soliditet rundt norsk økonomi. Det kan komme godt med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [13:57:56]: Finansministeren brukte begrepet «blodårene» – det kan vi være enige om – og jeg brukte «navet». Blodtrykket må som regel både kontrolleres og justeres, i hvert fall på litt eldre folk.

Jeg tror vi kommer til å ha debatter om dette framover, også i den perioden vi nå overskuer, med hensyn til regulering, for i hvilken grad man justerer opplegget, vil være avhengig av hvordan norsk økonomi utvikler seg.

Jeg hadde egentlig tenkt bare å be om en bekreftelse på det, sånn at jeg får bekreftet at finansministeren kommer til å følge med på dette og eventuelt komme tilbake til Stortinget med justeringer dersom det skulle være ting i norsk økonomi som tyder på at vi bør justere den. Vi ser jo at obligasjonsmarkedet blomstrer opp, det blir spekulert om små og mellomstore bedrifter, om mangel på kreditt og sånne ting.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:59:01]: Uten at det er 100 pst. likt, så er det slik at jo bedre form en er i, jo større sjanse er det for at blodtrykket er i orden. Det å passe på at bankene er i god form, er viktig.

Det er riktig, som representanten Gundersen sier, at det skjer ting i markedet der ute som en alltid må følge med på. Men hvis en ser på den grunnleggende tilnærmingen, at en har en god kjernekapitaldekning i bunnen, så er den ganske lik der ute.

Så skal vi senere vurdere hvilke banker som er såkalt systemviktige, som kan bli stilt overfor det kravet. Det ligger inne i det lovforslaget som Stortinget etter all sannsynlighet slutter seg til senere i dag, en lovhjemmel for at en senere kan innføre en såkalt motsyklisk buffer, som er mer som en av og på-knapp. Her skal vi vurdere innspill fra Norges Bank før vi endelig beslutter hvordan dette skal se ut, og hvordan en eventuelt skal innføre et slikt krav.

Gunnar Gundersen (H) [14:00:08]: Den motsykliske bufferen tror jeg kan bli ganske vanskelig å håndtere, men det får vi jo se når den kommer.

Jeg noterte meg at finansministeren bruker konkurransefortrinn ganske ofte. Det er jeg enig i, i hvert fall opp til et visst nivå, hvor man, hvis man ikke strammer til for mye, kan risikere å åpne det norske markedet for banker som er i mindre regulerte områder. Dette tror jeg finansministeren på at han vil følge opp ganske sterkt.

Men jeg kan jo også bruke replikkrunden til å komme med en oppfordring siden han skal treffe sin svenske kollega i morgen – var det, så: Jeg oppfatter at det er risikovekting i de underliggende regnestykkene som er helt avgjørende for konkurranseforholdet innad i Norden bl.a. Så jeg håper finansministeren tar med at risikovekting og forskjell i risikovekting mellom Sverige og Norge har vært et av de mest brennbare temaene innenfor finansnæringen.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:01:10]: Det siste poenget til representanten Gundersen er viktig, for dette kapitalkravet er jo en sum av en teller og en nevner – ikke sant? Det er klart at hvis en gjør visse tilpasninger der, kan en jo oppnå nesten både en egenkapital tilnærmet lik null og en egenkapital tilnærmet lik uendelig. Så det er klart at hele spørsmålet om risikovekting for underliggende utlån er en viktig del av dette.

Så må det nok være slik at risiko kan være litt ulikt fra land til land. Det er derfor at dette sporet, som handler om såkalt vertslandsregulering, kan være en mulig løsning på det. Men det som er hovedpoenget, er at en i hvert fall må ha et oversiktlig system og et system som er sammenlignbart, slik at det er mulig å sammenligne ulike banker på tvers av landegrenser når det eksempelvis gjelder soliditet – at det er et gjennomtrengelig og transparent system.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:02:28]: Det er viktig å ha solide banker. De er en viktig del av måten økonomien fungerer på for å kunne sikre næringslivsinvesteringer, og at folk får kjøpt sin første bolig og annet.

Men det vi nå ser ved flere forslag fra regjeringen som vurderes vedtatt i Stortinget, er jo at en har veldig strenge regler når det gjelder å stramme inn overfor låntagere i private banker. Samtidig vet vi at de offentlige bankene, sånn som Husbanken og Statens pensjonskasses boliglånsavdeling, har en eksplosiv vekst. Der en på den ene siden strammer inn av hensyn til systemet, har en ingen regulering som begrenser de andre områdene av systemet som gjør at folk flytter på lån, istedenfor å ha mindre gjeld.

Synes finansministeren at systemet er bra dimensjonert når en bare kan flytte lån til banker utenfor Finanstilsynets område, som gjør at en ikke nødvendigvis får de effektene som en tallmessig tror en får ved bare å søke på de private bankene som en her regulerer?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:03:36]: Nå er det jo slik at statsbanker – en kan bruke eksempelet Husbanken – har en spesiell rolle å fylle i boligpolitikken. De skal formidle lån til spesielle områder som er viktige med hensyn til finansiering, f.eks. omsorgstiltak i kommunene mv. I totaliteten blir jo også statsbankenes utlånsrammer vurdert, altså inn i den totale økonomien.

Når det gjelder Statens pensjonskasse, er jo det en tariffestet ordning – det er punkt en. Punkt to: Det er strenge krav til å få lån i Statens pensjonskasse. Det er en øvre grense for hvor mye en kan låne, og det blir også stilt krav til hvor mye en kan låne i forhold til pant. Så på den måten er det allerede i dag, kan en si, strenge egenkapitalkrav til utlån gjennom Statens pensjonskasse, i og med det regelverket de har. Men statsbankene er også en del av den totale økonomien, og når en vurderer om en f.eks. skal øke rammen i Husbanken, tar en jo utviklingen i økonomien i betraktning.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.