Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olov Grøtting (Sp) [13:56:36]: (ordfører for sakene): Vi skal i Stortinget nå i dag behandle to viktige saker som begge inneholder forslag til endringer i barneloven. Det ene forslaget omhandler barneperspektivet i foreldretvister. Det andre forslaget er en lov som omhandler fastsettelse av både farskap og morskap. Begge lovforslagene er viktige for å styrke barns rettssituasjon.

I lovsaken om foreldretvister er formålet med forslagene å styrke barns rettssikkerhet og deltakelse i saker der foreldre som ikke bor sammen, er så uenige at saken må bringes inn for domstolen. Det handler også om å gi barn bedre beskyttelse mot vold eller seksuelle overgrep. Komiteen støtter en styrking av barneperspektivet i foreldretvister, og mener at forslagene til endring som legges fram, er et viktig skritt for å øke beskyttelsen til utsatte barn i slike saker.

Komiteen er opptatt av at en lytter til barna i slike saker. Komiteen er også enig i at barn under sju år skal få uttale seg. Det har de ikke fått gjøre så langt. Det er altså barnets beste, og ikke foreldrenes ønsker, som er avgjørende for om det idømmes samvær. Er det tvil om barnets sikkerhet, skal hensynet til barnet alltid komme først. Mot barnets vilje, eller der det er fare for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep, skal det ikke fastsettes samvær, heller ikke med tilsyn.

Et stort flertall i komiteen mener at ved å la barnets rett til og behov for samvær avgjøre om det skal finne sted, vil man lettere kunne beskytte mot vold og overgrep.

Komiteen støtter også at de ansatte i barnevernstjenesten fritas fra taushetsplikten når vedkommende avgir vitneforklaring i foreldretvister etter barneloven.

Det er svært viktig at retten nå får mulighet til å treffe foreløpig avgjørelse i saker hvor det er risiko for voldsbruk eller fare for skade hos barnet. Det er slik at det vil være en voldsom belastning å bli anklaget for vold og/eller seksuelle overgrep dersom en er uskyldig. Men slike overgrep er så skadelig for barn at ved mistanke om dette mener regjeringspartiene at barnet har krav på umiddelbar beskyttelse. Her mener altså regjeringspartiene at det er hensynet til barnet som må veie tyngst, men vi er selvfølgelig også svært opptatt av å følge opp rettssikkerheten til alle involverte.

Den andre saken omhandler fastsettelse av farskap og morskap. Her presiserer komiteen at barnets beste og barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav er hovedhensynet.

Siden 1. januar 2006 har det vært slik at farskap kunne fastsettes ved ensidig erklæring fra en mann som er registrert på samme adresse som mor. Det kan ikke være slik at en adresse eller en ensidig erklæring fra denne ene forelderen skal være det styrende i slike saker. Komiteen mener det er viktig at både mor og far er enige for at farskap skal fastsettes ved erkjennelse.

Et stort flertall i komiteen støtter regjeringens beslutning om å beholde pater est-regelen. Flertallet mener at den sikrer en stor gruppe barn trygge sosiale og juridiske rammer fra starten av livet, at regelverket fungerer godt, og at en opphevelse vil føre til unødig byråkrati.

Komiteen mener at vi i dag har et lovverk som gjør det for enkelt å endre farskap, og støtter derfor et krav om DNA-test ved en slik endring.

I denne sammenheng viser jeg også til enigheten i komiteen rundt forslaget om at saken sendes til domstolen for avgjørelse dersom et barn over 18 år ikke samtykker til endring av farskapet.

Det er stor enighet i komiteen om disse lovendringene. Ett punkt det er uenighet om, er tidsfrister for å reise endringssak om farskap. Her mener regjeringspartiene at hensynet til stabilitet over tid for barnet er avgjørende for å gjeninnføre tidsfrist. Det er likevel viktig for oss at det ikke foreslås noen tidsfrist for barn, slik at de alltid selv kan reise sak om endring av farskap.

Komiteen mener det er viktig å sette strenge krav til registrering av morskap og farskap. Det må være det offentliges plikt å fastsette farskap og morskap når dette ikke er etablert ved fødsel, og når barnet er født i utlandet, men bosatt i Norge sammen med en av foreldrene.

Hele komiteen støtter nye regler som strammer opp regelverket med tanke på foreldre som har benyttet seg av surrogati, og fastsettelse av morskap i disse sakene. Jeg vil presisere at vi i denne saken ikke har gått inn i selve surrogatidiskusjonen.

Det bør være en rett for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav, men alt kan ikke lovreguleres. Vi må ikke glemme foreldres viktige ansvar for å fortelle sine barn hvordan de er blitt til, og hvilken biologisk tilknytning de har.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Storberget (A) [14:02:07]: Jeg må aller først få lov til å gi uttrykk for at det er bra at regjeringen kommer med disse forslagene, først og fremst fordi det gir barn en større mulighet til å være på den banen hvor viktige avgjørelser for deres liv skal tas. Når vi har diskutert hvem barnet skal bo fast hos, og også det som gjelder samværsrett, har vi altfor lenge – det ser vi også i norske domstoler – hatt en tanke om det ut fra en rettferdighetsbetraktning. Vi har vurdert mors og fars delaktighet i dette og tenkt på mor og far som deltakere i rettferdighetsvurderingen.

De forslagene som kommer nå, bidrar etter mitt skjønn til å forsterke det som må være den bærende holdningen i disse sakene, at når man skal tenke rettferdighet her, må det være rettet inn mot barnet og barnets beste – hvordan barnet har det, hvordan barnet vil komme til å få det.

I foreldreansvaret ligger det på mange måter ikke bare rettigheter og plikter, men også et ansvar for å søke å unngå at det blir for mye konflikt rundt barna. Det er mitt håp at den prosessen som nå er rundt disse sakene, og de endringene som kommer her, kan bidra til at vi får en prosess som ikke sliter ut barna, men som gjør sitt til at det blir det beste resultatet for barna.

Så til de barna som utsettes for vold, overgrep og trusler, og er vitne til vold i nære relasjoner. I så måte blir Stortingets arbeid i denne lovsaken et utrolig viktig grunnlag for domstolene og en rettskilde som domstolene kan bruke. Jeg ønsker å bruke mitt innlegg til å oppfordre domstolene til å bruke denne debatten i sin rettsanvendelse og til å bruke det som komiteen har skrevet i sin innstilling, fordi det er et usedvanlig viktig etterarbeid knyttet til de sakene hvor man skal avgjøre særlig spørsmålet om samvær – og samvær også med tilsyn. Altfor lenge har vi hatt en rettstilstand på dette feltet hvor domstolene mildest talt må sies å ha vært noe tilbakeholdne med å nekte samvær. Det er mitt håp at det etterarbeidet som nå gjøres, og den presisering som kommer i innstillingen, veldig tydelig viser hvilke hensyn som skal tas, og hvilken terskel man skal operere med for å kunne nekte samvær.

Altfor lenge har vi, når det gjelder overgrep og vold mot unger, tenkt strafferett, tenkt det strafferettslige sporet. Det skal vi fortsette å gjøre, men jeg syns nok at den jobben som komiteen har gjort – og også regjeringa, i forkant – nå bidrar til at vi i større grad enn tidligere får løftet disse sakene inn i et sivilt spor, for det er der mye av hovedbeslutningene vedrørende barnets velferd faktisk tas. Ikke for å undergrave strafferetten, men vi vet at den i veldig liten grad, ofte, løser noen som helst problemer, verken for dem som eventuelt skulle begå overgrep, eller for dem som utsettes for det. Vi er helt avhengig av at det sivile sporet fungerer. I så måte syns jeg dette er bra. Vi sier veldig tydelig at man senker terskelen for f.eks. å kunne nekte samvær når det foreligger påstander om overgrep eller trusler, og det, etter mitt skjønn, er godt begrunnet at man utsettes for dette.

Derfor mener jeg at vi i mye av det som handler om barnets velferd og barnets mulighet til å klare seg i framtida, er helt avhengig av at domstolene er mer varsomme med å innrømme samvær i de tilfellene der man ser at det har vært påstander og situasjoner som kan grunngi at noe er galt med velferden til barnet.

Lenge har vi snakket om at det er den som beskyldes for overgrep, som beskyttes av tvilsprinsippet, at er det noen som helst tvil i saken, og vi da vurderer den strafferettslig, kommer det gjerne den som påstås å være overgriper, til gode. Det har vært en situasjon som har smittet noe over på de sivilrettslige sakene. Jeg mener ut fra det arbeidet som regjeringa her har gjort, og den innstillinga som kommer – jeg håper også denne debatten vil vise det – at når det gjelder å vurdere de sivilrettslige konsekvenser av dette, skal all tvil komme barnet til gode.

Solveig Horne (FrP) [14:07:10]: Jeg har lyst til å begynne der saksordføreren sluttet: Det er mye enighet i disse to sakene som vi her behandler. Det er veldig bra, for vi snakker om viktige saker – om styrking av barneperspektivet i foreldretvister og ikke minst om barn som skal beskyttes mot vold og overgrep.

La det være helt klart at Fremskrittspartiet er like opptatt som regjeringen av å beskytte barn mot vold og overgrep. Det er viktig å ta hensyn og lytte til barna. Det er hensynet til barnets beste og barnets behov som må være det overordnede.

Barn blir ofte brukt i konflikter. Derfor er det så viktig med forebygging. Familievernet må styrkes, og det kan være det som er noe av årsaken til at man kan redusere konflikten – til beste for barnet og til beste for familien.

Fremskrittspartiet er veldig glad for at regjeringen har med dette med barns medvirkning. Barn skal bli lyttet til, og de skal bli hørt. Barn skal ikke måtte ta stilling og velge i konflikter. Vi vet veldig ofte at barn er lojale mot begge parter, og lojaliteten til foreldrene er sterk.

Så gjelder det samvær. Der er Fremskrittspartiet litt uenig med regjeringspartiene og flertallet. Det er bekymringsfullt når vi de siste dagene – vi har visst om det lenge, men de siste dagene har det kommet fram i media – har lest om den store økningen i konfliktsaker som havner i domstolene. Nesten 3 000 par slåss årlig i retten om barna. Her kunne vi klart å forebygge hvis vi hadde hatt andre regler. Vi ser at far i mye større grad nå søker om å få mer samvær. Vi ser at ting blir konfliktfylte når sakene kommer i rettssalen, og det er veldig skadelig for barna. Derfor mener Fremskrittspartiet at det kunne vært konfliktdempende hvis det automatisk hadde vært delt omsorg ved samlivsbrudd, hvis det hadde vært enighet om at foreldrene hadde vært likestilt. Veldig mange foreldrepar kommer til enighet og har private løsninger i dag, men for dem som er i konflikt, kunne dette vært konfliktdempende.

Så gjelder det noe i den første saken, det som dreier seg om «foreløpig avgjørelse». La det være helt klart: Fremskrittspartiet er like opptatt av at barn som blir utsatt for vold og overgrep, må skjermes og må få retttigheter. Men det som regjeringen legger opp til nå, er at det ikke skal være dom i saken. Og det er jo slik i dette rettssystemet og i det landet vi lever i, at en er uskyldig til det motsatte er bevist.

Flere har også i høringer vært skeptiske til det som regjeringen nå innfører ved mistanke om vold eller overgrep. Vi vet at det kan bli misbrukt av den ene parten ved at en kan si at her er det mistanke om vold og overgrep – uten at dette blir undersøkt og uten at en har en dom.

Det er årsaken til at Fremskrittspartiet ikke støtter det. Vi ønsker så raskt som mulig å få klarhet i om det er begått overgrep og vold, og at den som har blitt utsatt for dette, skal slippe både omsorg av og samvær med den parten som har utført dette.

I en sak som justiskomiteen hadde i forrige uke om vold i nære relasjoner, kom det helt klart fram at det også er personer eller foreldre i dag som er dømt for overgrep og vold mot sine barn, som har sonet en dom for dette, og som, når de kommer ut, fremdeles har muligheten til å ha samvær med og omsorg for barna sine.

Fremskrittspartiet er skuffet over at regjeringspartiene ikke har støttet forslaget om at vi i hvert fall sikrer at de som allerede er dømt i dag, ikke har samvær med sine barn.

Så til saken om farskap og morskap. Det er også en veldig viktig sak. Da jeg begynte å lese proposisjonen fra regjeringen, var jeg helt sikker på at regjeringen kom til å oppheve pater est-regelen. Det har regjeringen altså ikke gjort, noe som Fremskrittspartiet synes er skuffende. Det er viktig for alle barn å kunne kjenne sine foreldre. Vi vet, så altfor ofte, at mange barn opplever å bo sammen med en person som ikke er den rette forelderen. Vi vet også at mange mødre bevisst lyver om farskap. Det kan være ulike årsaker til det, men det er ikke en god opplevelse for de barna som opplever at den de i alle år har trodd var faren, ikke var det. Det er viktig å få endret disse reglene. Derfor er de forslagene som Fremskrittspartiet fremmet i den saken, viktige.

Vi vil også gi beskjed om at vi kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Venstre, som de har fremmet i sak nr. 7, men ikke forslag nr. 3.

Regjeringen strammer også inn fristene for å gjøre endringer. De sier at hensynet til stabilitet for barna skal gå foran. Det støtter heller ikke Fremskrittspartiet.

Jeg tar dermed opp de forslagene vi har fremmet i disse sakene.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:12:40]: Prinsippet om barnets beste og barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav må være det viktigste når vi i dag debatterer endringene i barneloven.

Høyre mener det er riktig at mor og far skal være enige om å fastsette farskap ved erkjennelse. Vi vil også beholde pater est-regelen, slik Farskapsutvalget foreslo. Denne regelen har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner. Den sikrer en stor gruppe barn trygge, sosiale og juridiske rammer fra livets start. Dette regelverket fungerer godt.

Høyre støtter samtidig at det må bli et krav om DNA-analyse før det kan fattes vedtak om å endre et farskap.

Barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav er svært viktig. Det understreker norsk lov, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon. Da er det riktig å ha strenge krav til registrering av morskap og farskap. Høyre støtter at det offentlige har en plikt til å fastsette farskap og morskap når det ikke er etablert ved fødselen. Det gjelder også når barnet er født i utlandet, men bor i Norge sammen med en av foreldrene.

Høyre tar barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav på alvor. Altfor mange barn har ukjent far, og mødrenes plikt til å oppgi navnet på barnefar er viktig for barnet. Vi har derfor igjen bedt regjeringen vurdere om det bør være en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar.

Høyre mener det er viktig at barnets syn kommer bedre frem i foreldretvister. Barn skal beskyttes mot vold og overgrep. Vi må så langt som mulig ta hensyn til og lytte til barna når foreldrene er uenige. Hensynet til barnets beste og barnets behov må være overordnet også i foreldretvistesaker. Samtidig må vi ivareta rettssikkerheten for alle involverte parter. Hvis foreldretvister skal kunne forebygges effektivt, må familievernet styrkes, slik som Høyre også har foreslått i Stortinget. Lovverket må baseres på lik behandling av og likeverd mellom foreldrene. Dette gjelder uavhengig av kjønn, seksuell orientering, etnisk bakgrunn og funksjonsevne. Det er riktig å lytte til barna, og at også barn under syv år skal få uttale seg før saken avgjøres. Samtidig er det viktig at barnets mening skal vektlegges i samsvar med alder og modenhet.

Høyre vil understreke at barnet har en rett – men ingen plikt – til å uttrykke seg. Barn skal ikke måtte oppleve at de må velge mellom foreldrene sine, eller ta stilling i foreldrenes konflikt. Det er ikke barnets ansvar å løse konflikten eller å velge mellom mors og fars versjon. Et barns lojalitet er ofte sterk, og et barn bør ikke pålegges ansvar i en konflikt mellom foreldrene.

Det er riktig å la hensynet til barnets beste veie tyngst når det skal avgjøres om det idømmes samvær. Samværsordningen må tilrettelegges etter barnets behov og tilpasses barnets hverdag. Barnets rettigheter og beskyttelse må gå foran hvis det er tvil rundt barnets sikkerhet. Derfor er det riktig å unnta barnevernets ansatte fra taushetsplikten for å vitne for domstolene i saker om foreldretvister etter barneloven.

Vi må gjøre det vi kan for å beskytte barn mot vold og overgrep. Allikevel er det problematisk at domstolene nå skal nekte å avvise saker hvor en forelder anklager den andre for seksuelle overgrep eller vold, selv om domstolene mener de er grunnløse. En rekke domstoler har uttalt at lovendringer er unødvendig siden domstolene allerede i dag treffer midlertidige avgjørelser når det foreligger reell risiko for vold eller overgrep.

Høyre mener regjeringen må utrede en lovendring med sikte på fratakelse av foreldreretten der far eller mor dømmes for alvorlige overgrep mot egne barn, som Høyre har tatt opp under behandlingen av stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner.

Høyre er tilfreds med den store enigheten i disse store sakene, og vi mener det er et viktig signal Stortinget i dag sender ut til alle som er berørt av disse sakene.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [14:18:05]: Jeg er glad for at vi har en barneminister som er så tydelig på at barnas beste skal være det gjennomgående mantra – så også i dagens framlagte proposisjoner. Her har vi til behandling en sak som skal styrke barneperspektivet ved at barnas mening skal bli hørt, og at utsatte barn skal gis bedre beskyttelse i saker der foreldrene er uenige om foreldreansvar, bosted og samvær. Barneministeren uttalte til NTB:

«Vi hører ikke godt nok på hva barna selv forteller. I dag beskytter vi barn for dårlig, og vi glemmer dem ofte helt i foreldretvister.»

Og nå gjør vi altså noe med det.

Vi leser i disse dager i avisene om frustrerte foreldre som føler at de ikke har fått den hjelpen de har ønsket i barnefordelingssaker. I disse sakene er det liten tvil om at det fort er barnet som blir den skadelidende. Heldigvis er det slik at de aller fleste saker ikke havner i en domstol, men når de gjør det, er det særdeles viktig å ha på plass et lovverk som styrker barnas rettssikkerhet og deltakelse.

For SV er et vesentlig punkt at barna selv, også de under sju år, skal få uttale seg – ikke bare i spørsmål om bosted, men få si sin mening om alle relevante spørsmål i samværssakene. Det ikke å ha noen selvstendig mening er også en rett barnet skal ha. Informasjon til barnet både i forkant og etterkant av saken er en viktig rettighet.

Det er dessverre ikke sånn at det alltid vil være barnas beste å ha samvær med begge sine foreldre, og dette må være avgjørende i samværssaker. Ved mistanke om vold eller overgrep skal bosteds- eller samværsforelder kunne få en rask avklaring fra domstolen. Et godt virkemiddel her er forslaget om å pålegge retten å ta en foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, bosted eller samvær når det er risiko for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep og en av partene krever det. Jeg mener det definitivt må være sånn at barnas rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk fare og skade må veie tyngre enn voksnes rett til samvær. Det er en selvfølge at barnet skal ha krav på umiddelbar beskyttelse. At Fremskrittspartiet ikke mener at regelverket bør legges opp slik at en så langt som mulig opererer på den sikre siden på vegne av barnet, finner jeg mildt sagt bemerkelsesverdig.

Et stadig tilbakevendende tema i komiteen er hvordan familieverntjenesten kan være en god nok tjeneste, og det har vi også hørt tidligere fra talerstolen her i dag. Det er bred enighet om at familieverntjenesten har et stort potensial til å forebygge og redusere konflikter til beste for barn og familier. I de siste dagene har vi sett oppslag som viser at det varierer stort hvilken nytte man mener å ha av tjenesten. Dette skal være et viktig tilbud som gir familier et godt lavterskeltilbud på spesialistnivå – de kan benyttes forebyggende, som preppekurs e.l., og dempende på konflikter når de først er oppstått. Men det synes som om det kan gjøres en innsats for å gjøre tilbudet bedre, og det gjentar jo også regjeringa stadig, at man må jobbe for å gjøre familieverntjenesten best mulig. Et av diskusjonstemaene er hvor mange obligatoriske timer med mekling man skal ha på familiekontorene ved samlivsbrudd. Uansett må det være vesentlig at det gis god nok informasjon og oppfordring om muligheten for at man kan ha inntil sju timer mekling i saker der det virker hensiktsmessig og til barnets beste.

SV er fornøyd med at departementet de siste årene har økt sin prioritering av familieverntjenestens arbeid med høykonfliktfamilier. Uansett er det barnets beste som skal legges til grunn.

Fremskrittspartiet fremmer nok en gang forslag om at begge foreldre ved samlivsbrudd skal ha likestilt omsorg og samvær. Selv om det i mange tilfeller vil være en utmerket løsning med delt omsorg, må utgangspunktet alltid være at det er barnas beste som skal legges til grunn. Det er ikke likegyldig om det er et spedbarn eller en tenåring man skal ha omsorgen for, det er ikke likegyldig hvilken reiseavstand man har til foreldrene. Det er ikke likegyldig hva barna selv ønsker. Når Fremskrittspartiet i dag argumenterer med at delt omsorg vil kunne være konfliktdempende ved samlivsbrudd, er det ikke primært barnets beste som står i sentrum.

Til slutt vil jeg kort kommentere endringer i barneloven om farskap og morskap også, som er en oppfølging av Farskapsutvalgets NOU 2009: 5, Farskap og annen morskap. Med dagens utvikling av familiemønstre er det fornuftig å gjøre endringer i lovverket. Samtidig påpekes det at det ikke er alt som kan lovreguleres, og at foreldre har et stort selvstendig ansvar for å fortelle sine barn hvordan de er blitt til. Et viktig prinsipp som er lagt til grunn for lovforslaget, er stabilitet og forutsigbarhet for barnet, noe SV finner særdeles viktig, og som føyer seg inn i tenkninga om barnets beste.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:23:18]: Jeg vil først kommentere det som berører foreldretvister, for deretter å gå over til endringene som berører farskap og morskap.

Først av alt vil jeg gi departementet honnør for endringer i begrepsbruken ved å innføre begrepet «foreldretvister» i stedet for «barnefordelingssaker». Det er ellers gledelig at det er bred politisk støtte til at barn skal beskyttes mot vold og overgrep. Her er det sagt mye klokt i debatten som jeg ikke skal gjenta – jeg henviser spesielt til representanten Storbergets innlegg, som jeg syntes var meget godt og dekkende.

Det er også grunn til å presisere at det vi i dag vedtar, ikke betyr at det deles ut et trumfkort ved bitre og aggressive foreldretvister, der lovendringene innebærer en automatikk i at anklager om vold eller fare for skader skal utelukke samværsrett, ei heller foreløpige avgjørelser om dette. Retten må og skal ta stilling til samvær etter konkret vurdering av den enkelte sak, med de klare føringene og barneperspektivet som vi her har lagt til grunn.

Det er også prisverdig at statsråden viser et så stort engasjement for disse sakene, men desto mer forunderlig – jeg gjentar forunderlig – at regjeringen bygger ned familievernet og dets forebyggende virksomhet, samtidig som statsråden omtrent hver eneste dag snakker om at barn som lider under konflikter og omsorgssvikt, må bli hørt.

Så til tidsfrister for endring av foreldrenes eller tredjemanns adgang til å anlegge sak om endring av farskap: Jeg vil ta opp to vesentlige forhold ved dette forslaget. For det første har ikke regjeringen klart å begrunne at dagens lov faktisk er til ulempe for barn. Departementet innrømmer at det finnes «begrenset kunnskap» om hvordan fjerning av tidsfristene har virket. Det viser så til en opptelling av saker det første året etter lovendringen, der to tredjedeler av sakene ga bekreftelse av det etablerte juridiske foreldreskapet. Om dette heter det følgende i proposisjonen:

«Departementet legger til grunn at det for en del av disse barna vil oppleves belastende at deres biologiske far har reist sak for retten for å fri seg fra farskapet.»

Ja, det er jo en antakelse en kan være enig i. Men hvilken slutning skal en så trekke av det? Det er en svært forenklet slutning hvis man på generelt grunnlag konkluderer med at alle disse sakene var unødvendige, ikke burde ha vært reist, eller ikke har vært til barnets beste, på kort eller lang sikt. Og hva med alle de andre sakene, som ga et annet utfall? Selv om sannheten for svært mange, både voksne og barn, ofte vil være frigjørende og positiv over tid, er det ikke mulig på generelt grunnlag å si hva som er til barnets beste i det enkelte tilfelle, slik regjeringen synes å forutsette. Rettsmedisinsk institutt er vel et av de miljøene som har virkelig erfaring og innsikt på dette området, og jeg viser for øvrig til deres høringsuttalelse på dette punktet.

Kjernen her er at staten tiltar seg en rett til å begrense enkeltindividers og familiers handlingsrom hva gjelder de mest dyptgripende og grunnleggende forhold i menneskers liv. Mange barn vil her miste muligheten til sentrale avklaringer som kunne legge grunnlaget for mer stabilitet og trygghet.

Så til det andre sentrale forholdet ved dette forslaget, for i mangel på begrunnelse for hvordan forslaget er til barns beste, anfører regjeringen noen prinsipielle betraktninger som er ganske oppsiktsvekkende. Regjeringen anfører i begrunnelsen for gjennomføringen av tidsfrister intensjonen og beslutningen som et sentralt grunnlag for foreldreskap, som tydeligvis i mange tilfeller bør trumfe biologien. Som mindretallet har redegjort for i innstillingen, er det ikke riktig å begrunne en slik tilnærming i de unntakene barnelovgivningen allerede har på dette punkt. Det synes for øvrig som om resonnementene i proposisjonen bygger på en manglende forståelse av hva adopsjonsinstituttet er. Jeg viser for øvrig til innstillingen.

Et av mange kontrollspørsmål til regjeringen blir: Når en beslutning nå skal være grunnlaget for et farskap, hva da med manglende beslutning i form av et ikke-planlagt farskap? Det er jo flere av oss som har erfaring med det, for å si det sånn. Skal det ha betydning for forpliktelsen som følger med farskapet?

Proposisjonen beskriver ulike livsskjebner og situasjoner der en annen mann tar på seg et farskap, bl.a. der man i løpet av svangerskapet møter en kvinne. Da er det grunn til å spørre: Hva slags signaler sender man til menns ansvar for egne barn, og hvilket grunnlag bygger man farskapet på?

Til slutt nevner jeg at Kristelig Folkeparti stemmer mot § 6 og ny § 6 a i innstillingen.

Trine Skei Grande (V) [14:28:53]: Jeg har ingen private erfaringer å by på. Jeg forbeholder meg likevel retten til å ta ordet og ha meninger i saken.

Saken handler om å styrke barneperspektivet ved foreldretvister, noe vi i Venstre syns er veldig positivt. Vi gir støtte til forslagene som handler om å lytte til barna. Men jeg mener også at vi bør tenke litt videre, og derfor har vi lagt fram to forslag her i dag, som jeg må begrunne på den korte tida jeg har fått.

Utgangspunktet vårt er som følger: Det er 20 000 samlivsbruddsaker som går til mekling hvert år. Nesten en femtedel av barnefordelingssakene involverer rettsapparatet, dvs. at minst 3 000–4 000 barn hvert år opplever uenighet mellom foreldrene om fordelinga av barna. Det er ganske store og ganske alvorlige tall. Det er ikke alltid at barns beste kan ivaretas av foreldre. Foreldre i konflikt er ikke alltid de beste til å snakke barnas sak. Vi tror også at barn ofte blir rammet der det egentlig er en konflikt om økonomi. I høykonfliktsaker ligger det veldig ofte en økonomikonflikt under. Familievernkontorene er viktige, de bør styrkes. Men de representerer heller ikke barna på noen måte, og har veldig vekslende kompetanse både innenfor økonomi og jus.

Derfor legger vi i dag fram et forslag om at noen burde representere barna i de sakene der konfliktene tilspisses skikkelig, sånn at barna høres mer, og sånn at barn i konfliktlojaliteten som de også føler, ikke blir tvunget til å uttrykke sine sympatier eller antipatier. For heller ikke barn i store konflikter er i stand til å ivareta sitt eget beste, fordi de av og til prøver å gagne dem som er i konflikt.

Det forslaget vi har lagt fram i dag, som vi håper at flere støtter – vi ble veldig glad da vi hørte at Fremskrittspartiet vil støtte det – har vi formulert ganske rundt, i håp om at man skal begynne å jobbe med å lage en ordning der enten en bistandsadvokat eller folk som er tilknyttet familien på en annen måte, kan oppnevnes som representant for barna og deres interesser. Det tror jeg er utrolig viktig. I et samlivsbrudd er det veldig mye fokus på voksne. Voksne er godt representert ved advokater og alle de kan leie inn, mens barn egentlig ikke har noen til å ivareta sine interesser i konflikter.

Det andre forslaget er kanskje litt mer radikalt, men det bunner i at jeg mener at det nå er på tide å revidere ekteskapsloven på spesielt ett punkt for å gjøre dette mer konfliktdempende. Konflikter bunner veldig ofte i økonomi og fordeling. Det må være et mål å ha en ekteskapslov som rydder opp i alle konflikter som ikke har med barn å gjøre. Mange samboere og andre har opparbeidet seg formuer før ekteskapet og før de får barn, og mange av disse blir kompliserte å dele. Jeg har vært i kontakt med en advokat som sa at en revisor aldri ville ha godkjent et AS med så stor uklarhet som de fleste ekteskap. Det syns jeg er en interessant vinkel.

Jeg tror konflikten om økonomisk fordeling preger samarbeidet om barna i lang tid, og det mener jeg er veldig uheldig. Vi vet at det er avtalefrihet gjennom ektepakten i dag, men den brukes ikke nok. Veldig mange syns ikke det er spesielt hyggelig i et ekteskap man syns fungerer godt med noen man er glad i, å spørre om man skal sette seg ned og foreta avtalefordeling. Hvis det hadde vært obligatorisk, så alle måtte gjøre det, tror vi det hadde vært veldig konfliktdempende. En sånn avtale kunne f.eks. inneholde bestemmelse om formue opparbeidet før samlivet og regulering av formue opparbeidet i løpet av samlivet. Her kan man ha en fri avtaleinngåelse, men man blir tvunget til å ta den debatten i gode dager istedenfor å måtte ta den i de onde.

Jeg tror det er fornuftig å vurdere en sånn ordning. Jeg tror det ville være konfliktdempende. Veldig mange barn ville ha takket oss for en sånn ordning – derfor det forslaget.

Jeg tar opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:33:47]: La meg starte med å si at jeg er veldig glad for på vegne av mange utsatte barn i Norge den brede støtten som kommer i Stortinget til hovedgrepene som vi foreslår her i dag. Det lover godt for framtida.

La meg også si at jeg er glad for at det er blitt lagt merke til at vi nå bruker begrepet «foreldretvister» framfor å snakke om barnefordelingssaker, for det er foreldretvister som er saken.

Utgangspunktet er at vi vet nå så mye om hvordan barn preges av å leve med vold, seksuelle overgrep, mishandling og vanskjøtsel. Vi vet noe om hjernens utvikling, fysisk og psykisk helse for disse barna, vi vet at de er oftere syke, helsa deres påvirkes ofte gjennom et helt liv, vi vet noe om konsentrasjonsevnen, skolegangen, tilliten til andre mennesker og egen selvfølelse. Det er veldig alvorlig for barn å vokse opp i hjem som preges av denne formen for grov omsorgssvikt – eller menneskerettighetsbrudd, om vi vil. Aller verst er det når den ene omsorgspersonen er utrygg, og den andre omsorgspersonen er farlig, eller der seksuelle overgrep dekkes over og bagatelliseres, og barnet ikke beskyttes, men tvinges til å tilpasse seg.

Det er også slik, som representanten Storberget påpekte, at Stortinget har sagt – alle unntatt Fremskrittspartiet – at all tvil skal komme barnet til gode. Det er jeg umåtelig glad for.

Stortinget – alle unntatt Fremskrittspartiet – har også tidligere slått fast at vi ikke skal legge straffelovens beviskrav til grunn i spørsmål om beskyttelse av barn. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, men det er ikke bedre at ett barn utsettes for mishandling og grove seksuelle overgrep enn at én voksen urettmessig avskjæres fra samvær. Vi kan ikke legge uskyldspresumsjonen til grunn i disse sakene. Hvis vi krever domfellelse for å gi barn i Norge beskyttelse fra vold og seksuelle overgrep, beskytter vi ikke barn i Norge.

Og Høyre: Hvorfor støtter Høyre Fremskrittspartiet i spørsmålet som er så alvorlig for disse barna? Det forstår jeg ikke, og jeg håper at Høyres representant kan avklare det. Men utover det er jeg veldig fornøyd med at det store og brede flertallet i denne salen støtter regjeringa i de hovedgrepene som vi i dag gjør gjennom proposisjonen som handler om barneperspektivet i foreldretvister.

Jeg er veldig glad for støtte til at barn skal kunne få sin egen representant, at det offentlige skal finansiere grundige sakkyndige utredninger, og at det ikke skal være foreldrenes ansvar ut fra deres økonomi, og at også barn under sju år skal høres i spørsmål om samvær og hovedomsorg. Det handler om respekt og trygghet for barn, og det handler om best mulig opplysning av saken, sånn at vi kan fatte riktige beslutninger.

I dag er det slik at de fleste barn stilles hovedspørsmålet når det dreier seg om hvor barnet skal ha omsorg. Langt færre blir spurt om samvær, også når det er på det rene at det har vært vold og seksuelle overgrep inne i bildet. Barn under sju år spørres nesten aldri. Men barn skal ikke ha noen plikt til å uttale seg, og de skal ikke avgjøre utfallet av disse sakene.

Jeg er også glad for bred støtte – igjen alle unntatt Fremskrittspartiet – til å heve terskelen for når vi skal ty til samvær også med tilsyn. Dette er alvorlige spørsmål for barns helse, utvikling og sikkerhet i Norge.

Hvem som er far eller mor, er grunnleggende for vår forståelse av egen identitet – og nå kommer jeg inn på den andre proposisjonen, som vi da behandler sammenslått med den første. Når vi i dag skal diskutere hva slags regler vi skal ha for å etablere foreldreskap, må vi finne en riktig balanse mellom individuelle hensyn og generelle regler. Like viktig er det å finne den riktige balansen mellom biologi og sosialt foreldreskap. Farskapsutvalget la i sin utredning vekt på å ivareta barns interesser og behov uavhengig av hvordan barnet har blitt til, og påpekte at barn har grunnleggende behov for omsorg og beskyttelse og et stabilt og varig forhold til familien sin.

Jeg mener at vi i våre forslag har gjort avveininger som ivaretar hensynet til barnets beste på en god måte. Dette gjelder bl.a. videreføring av pater est-regelen, plikt for det offentlige til å klargjøre morskap på samme måte som farskap og å gjeninnføre tidsfrister for å reise sak om endring av farskap. Igjen: Det er barnas beste og barns behov for trygghet og stabilitet som er avgjørende for vår regjering, det er ikke millimeterrettferdighet for foreldre. Vi er nødt til noen ganger å foreta den avveininga, sjøl om det som er til foreldres beste, også ofte er til barnets beste.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [14:39:04]: Jeg er veldig glad for at vi også har en barneminister som tar barn på alvor, og jeg er 100 pst. sikker på at det engasjementet hun har for barn, er reelt.

For et par år siden fremmet undertegnede et forslag i salen om at foreldre som allerede er dømt for misbruk av og vold mot sine barn, skulle miste omsorgen. TV 2 hadde for et par år siden et oppslag der de viste en fortvilet mor som måtte sende sitt barn til en far som var dømt for misbruk av og vold mot sitt barn.

Statsråden sier at hun tenker på barns beste og barns trygghet. Mitt spørsmål til statsråden er hvorfor ikke statsråden og regjeringen kan vurdere å frata foreldreretten når det utøves grove overgrep mot barn, og en er dømt for det. Hvorfor vil de ikke starte i den enden?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:40:07]: La meg starte med å takke for anerkjennelsen. Det er et dyptfølt engasjement, og det er på bakgrunn av den kunnskapen vi har om hvor alvorlig det er for barn å bli utsatt for dette. Vi kan ikke gamble med barns helse og utvikling på den måten som vi dessverre har gjort før, i en del av disse sakene.

Så til spørsmålet: Vi frykter at ved å legge terskelen så høyt som det Fremskrittspartiet her gjør, ved at man skal ha en dom for å kunne frata foreldreskap eller avskjære fra samvær, gjør vi barna en dyp urett. Det betyr at vi mister muligheten til å beskytte mange av disse barna, og vi frykter at domstolene vil legge terskelen altfor høyt når de skal vurdere hvilket beskyttelsesbehov barn har.

Vi går nå i stedet en annen vei, ved at vi sier at man skal heve terskelen for når man skal ty til samvær i det hele tatt i en del av disse sakene, hvor vi vet at det ikke er til barnas beste å ha samvær. Hvis man får en dom for overgrep eller vold, vil det være helt naturlig at man ikke tyr til samvær eller gir utstrakt grad av samvær med disse barna.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:41:29]: La oss først være enige om at også spørsmålet om tidsfrister for endring av farskap bør behandles som en sak der barnets beste er i sentrum.

Som jeg sa i mitt innlegg, viser regjeringen til at det i to tredjedeler av sakene som er reist etter lovendringen, var fastslått riktig farskap. Departementet skriver i proposisjonen:

«Departementet legger til grunn at det for en del av disse barna vil oppleves belastende at deres biologiske far har reist sak for retten for å fri seg fra farskapet.»

Det kan man jo forstå, men spørsmålet er hva som er til barnets beste. Går det an å trekke generelle slutninger om hva som er til barnets beste, ut ifra de sakene?

Spørsmålet mitt til statsråden er:

Hvis man i ettertid, f.eks. i voksen alder, hadde kunnet stille disse barna følgende spørsmål: Var denne avklaringen til det bedre eller til det verre for deg? Hadde du helst sett at du aldri fikk vite sannheten?

Hva tror statsråden at barna da ville svart?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:42:33]: For barn er det aller viktigste å ha trygghet, forutsigbarhet, kjærlighet og noen som er der for dem og kommer til å være for dem.

I det forslaget vi har lagt fram, har det blitt grundig vurdert av Farskapsutvalget. Da så de på vurderinger av barnets beste og avveininga mellom det sosiale og det biologiske foreldreskapet. Vi legger ikke opp til å avskjære barna fra muligheten til sjøl å finne ut av dette, hvis de ønsker det. Tvert imot sier vi at barna sjøl fortsatt skal ha muligheten til å fremme saker uten noen frist. Det er avgjørende for oss at hensynet til barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet er det vi skal vektlegge.

I de fleste sakene hvor man har reist sak, kom man fram til at det var det etablerte farskapet som var det biologisk riktige også. Så vi mener at forslaget fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ikke er egnet til å skape større trygghet.

Trine Skei Grande (V) [14:43:50]: Det er litt trist for statsråden at vi har en komité hvor Venstre ikke sitter. Det håper jeg vi får gjort noe med. Dermed har vi ikke fått lagt inn de forslagene vi har fremmet i dag, i behandlinga. Men jeg vil gjerne at statsråden kommenterer dem, både det som handler om å gi barn verge eller en talsmann i saker med høyt konfliktnivå som havner i rettsvesenet, og det som handler om å styrke ekteskapsloven for at folk faktisk inngår en kontrakt, som kanskje vil hindre at konfliktnivået blir så høyt ved et brudd.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:44:31]: Når det gjelder de to forslagene som har blitt fremmet av Venstre, handler det første forslaget om en representant for barnet. Vi forsterker den retten i de sakene som dreier seg om vold og seksuelle overgrep. Vi har en ordning i dag, hvor man kan oppnevne en representant for barna i saker som går til hovedforhandling, og komiteen forutsetter at man som hovedregel bør oppnevne en slik representant. Derfor mener jeg at intensjonen i dette forslaget er ivaretatt. Det er litt uklart for meg om man ønsker at dette skal være en pliktbestemmelse for alle hovedforhandlinger eller ikke. Det har vi ikke fått vurdert.

Når det gjelder det andre forslaget, er det justisministerens ansvarsområde. Det hører i hvert fall ikke til i barneloven. Så det er et tema som absolutt kan tas opp til diskusjon senere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Solveig Horne (FrP) [14:45:41]: En kort bemerkning mot slutten: Statsråden kritiserer Fremskrittspartiet for å sette barnet til side når vi mener at det må være dom i en sak der det er mistanke om vold og overgrep. Regjeringens forslag er at det er nok at det bare er en mistanke. Vi vet at det ofte blir misbrukt, og det er derfor det er så viktig for Fremskrittspartiet å påse at det foreligger dom i saken. Men vi må da sette domstolene i stand til å få fortgang i slike saker, at de må behandles raskt, slik at vi får hjulpet de barna som trenger det.

Jeg ønsker å utfordre statsråden på spørsmålet hun ikke svarte på i min replikk. Det gjaldt de sakene hvor det allerede i dag foreligger en dom. Det foreligger en dom, og foreldrene sitter fengslet for vold og overgrep mot sine barn, men når de er ferdige å sone, kan de komme ut igjen og ha omsorgen for sine barn. Det er mange fortvilte barn, foreldre og andre parter som opplever at de er nødt til å sende barna sine – som de er redde for – til den andre parten, som allerede har vært dømt for vold og overgrep. Fremskrittspartiet forstår ikke at regjeringen ikke kan i hvert fall sikre at de som allerede er dømt for dette, automatisk mister omsorgen og samværet.

Representanten Kvifte Andresen var inne på at det er bemerkelsesverdig at Fremskrittspartiet vil ha automatisk delt omsorg. Jeg har lyst å minne representanten om at det faktisk er en ordning som Sverige har hatt i mange år, og som fungerer veldig bra der. Det er slik som en far sa en gang: Vi er veldig flinke til å snakke om likestilling her i landet, og vi har kommet veldig langt når det gjelder likestilling i familielivet. Men det er kun gyldig så lenge du har en normal familietilstand, med en far og en mor som bor sammen. Når det blir brudd, er ikke lenger likestilling et tema.

Det er den virkeligheten som mange fedre opplever der ute, og som Fremskrittspartiet mener er viktig at vi også tar med oss i denne debatten. Fedre må også ha større rettigheter når det gjelder samvær med barn etter samlivsbrudd.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:47:51]: Noen påstander blir gjentatt så ofte at de til slutt blir en sannhet ute i befolkninga. Det bekymrer meg.

Representanten Horne sa at vi vet at påstander om vold og overgrep ofte blir misbrukt i disse sakene. Vet vi det? Det finnes ingen forskning som underbygger det. Det er en mengde påstander som florerer i debatten der ute, men den forskninga vi har, viser – i hvert fall når det gjelder seksuelle overgrepssaker – at det veldig ofte er slik at de foreldrene som får vite om det – i dette tilfellet var det mødre som hadde søkt seg til incestsentrene, man hadde undersøkt – hadde lett etter absolutt alle andre forklaringer på barnets oppførsel, før de til slutt måtte innse at det kunne dreie seg om seksuelle overgrep. De følte stor skam og stor frykt. De var redde for å miste omsorgen, hvis de gikk til sak. De følte også skyld fordi de ikke hadde klart å beskytte sitt eget barn. De syntes det var ekkelt å tenke på at de hadde hatt seksuell omgang med den samme personen som deretter hadde hatt seksuell omgang med deres eget barn. Vi kan bare tenke oss sjøl hvordan dette er.

Jeg vil bare advare mot å kaste rundt påstander om at dette er noe som er veldig lett å ty til, og at man liksom trekker fram overgrepskortet. Det er ikke dokumentert. Men det vi vet, er at det er store mørketall på dette området. Vi vet en del om det antatte omfanget av vold og seksuelle overgrep som rammer barn – kanskje så mange som 100 000 barn. En forsvinnende andel av dem kommer til anmeldelse, og en forsvinnende liten andel av det igjen fører til domfellelse.

Hvis vi skal gjøre det Fremskrittspartiet anbefaler oss å gjøre i dag, og som jeg også oppfatter at Høyre på mange måter anbefaler oss å gjøre, nemlig å si at vi skal legge terskelen ved domfellelse, beskytter vi ikke barn i dette landet. Det dette stortinget tidligere har sagt, alle unntatt Fremskrittspartiet, er altså at det er bedre at én voksen urettmessig blir avskåret fra samvær, enn at ett barn blir utsatt for grov mishandling, vold, seksuelle overgrep og vanskjøtsel i sin oppvekst. Vi må ta inn over oss hva det innebærer, og vi må klare å stå i den stormen.

Jeg føler et veldig sterkt ansvar for disse barna, men jeg syns også det er fælt å tenke på de voksne som blir urettmessig beskyldt. Så jeg gjør hva jeg kan for å få opplyst sakene så godt som mulig. Jeg tok sjøl initiativ til barnehusene her i denne sal i 2004. Nå har vi snart ti barnehus, som nettopp skal bidra til bedre kompetansemiljøer. Jeg jobber for et bedre familievern, og vi blir bedre både på å trekke inn barnas perspektiver, på å få inn kompetanse om vold og seksuelle overgrep i det arbeidet familievernet gjør, og på å bedre kompetansen i høykonfliktsaker.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:51:19]: Jeg må ta ordet igjen for å minne om at jeg ikke fikk noe svar på mitt spørsmål til statsråden i replikken, for departementet trekker en del veldig forenklede, generelle slutninger om hva som er til barns beste, i spørsmålet om tidsfrister, basert på en veldig liten statistikk over hvordan disse sakene har slått ut. Statsråden viser til hensynet til stabilitet for ungene, men hva er stabilitet for en unge? Er en stabil situasjon av usikkerhet og utrygghet, en stabilitet som hviler på usannhet og løgn, en god stabilitet? Ja, kanskje i noen tilfeller, og kanskje i andre tilfeller slett ikke.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på Rettsmedisinsk institutts høringsuttalelse, der man sier:

«(…) ved å gjeninnføre frister og vilkår for å reise sak om endring av farskap risikerer større grad av uklarhet for publikum og helsepersonell om regelverk og rettigheter, samt større grad av uheldige konflikter om hvorvidt vilkår er til stede eller tidsfrister er oversittet.»

Så sier man senere i uttalelsen:

«En bestående tvil om dette vil kunne innvirke på foreldrenes relasjon til barnet, og dermed også kunne påvirke barnets livssituasjon på en uheldig måte. RMI støtter ikke utvalgets forslag om å gjeninnføre vilkår og frister for å reise sak om endring av farskap.»

Vi må anta at RMI har betydelig erfaring på området. De spør jo nettopp: Hva er stabilitet, og hva er trygghet for barn i den sammenhengen?

Så til den prinsipielle begrunnelsen som departementet anfører, der man beskriver ulike livsskjebner og situasjoner hvor en annen mann tar på seg et farskap, bl.a. der man møtes i løpet av svangerskapet. Man viser også til utlendingssaker og andre saker. Er det sånn at de biologiske fedrene til unger som er i lignende situasjoner som proposisjonen beskriver, ikke trenger å føle ansvaret like sterkt lenger? For eksempel i det tilfellet en far opplever at mor finner seg en annen mann i løpet av svangerskapet, er det sånn at da er det kanskje ikke så farlig, at det tvert imot truer barnets stabilitet hvis man skal ta ansvar og melde seg på som far? Hva mener egentlig departementet å si til unge menn med de resonnementene man her anfører?

Jeg tror vi alle må konkludere med at disse sakene ikke er svart-hvitt – hva som vil være til barnets beste, og hva som gir stabilitet. Nettopp derfor er det så underlig at proposisjonen våger å treffe generelle slutninger om hva som er til barnets beste i så krevende spørsmål.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [14:54:40]: For det første har jeg lyst til å minne om at Farskapsutvalget la til grunn at bare 1–2 pst. av barn født i ekteskap har en annen genetisk far enn morens ektefelle. Jeg opplever at det Kristelig Folkeparti her gjør, er å blåse opp et problem som er ganske lite – å gjøre det til utgangspunktet for bred politikk som vi skal basere oss på.

Det er også sånn at for barn er det ofte vel så viktig hvem som er sosial far, som hvem som er biologisk far. Uansett er det viktig for oss å sikre stabilitet, trygghet og forutsigbarhet for barn, men barna sjøl kan reise endringssak når som helst hvis de ønsker det.

Forslaget om å oppheve tidsfristene, som representanten Håbrekke er opptatt av, ble altså, som jeg sa i mitt svar i stad, foreslått på bakgrunn av Farskapsutvalgets utredning. De foretok en grundig vurdering av barnets beste og avveininga mellom det sosiale og det biologiske foreldreskapet. Det ble lagt stor vekt på muligheten for juridisk tilknytning til to foreldre fra fødselsøyeblikket og at foreldreskap gir stabilitet over tid. I høringa var det et flertall av høringsinstansene som støttet dette forslaget.

Jeg er glad for at det bred tilslutning til det vi nå gjør, og også til å fortsette med pater est-regelen. Den har fungert bra. Det er også den måten de aller fleste land rundt oss forholder seg til dette temaet på, og det er en fordel å ha noenlunde like rettsregler på akkurat dette området.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:56:41]: I lys av statsrådens siste innlegg må jeg minne om at den proposisjonen som vi nå behandler, og det vi i dag vedtar, er f.eks. at man legger til grunn at det ikke holder med en erklæring for å fastsette farskap om arbeids- og velferdsforvaltningen skal endre et farskap, da skal man kreve DNA-test. Det forteller ganske mye om at departementet i andre kapitler i samme proposisjon legger veldig vekt på å avklare det biologiske foreldreskapet. Hele barneloven bygger jo for så vidt på det. Veldig mange av paragrafene i barneloven handler om hvordan disse DNA-testene skal utføres, så det er et veldig viktig hensyn som gjennomsyrer hele barneloven. Det er det som gjør at jeg stiller spørsmål ved de resonnementene i proposisjonen som står i motstrid til det.

Ellers viser jo departementet til at pater est-regelen er en presumpsjonsregel fordi man antar at det stemmer med det biologiske, så her henger ikke resonnementene helt sammen, og det er det jeg prøver å påpeke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.