Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 3 minutter til hvert parti og inntil 3 minutter hver til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Med 3 minutter til hvert parti og 45 minutter totalt betyr det i så fall at mange statsråder må be om ordet hvis vi skal bruke de 45 minuttene!

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:43:20]: (ordførar for saka): Saksordføraren kan jo be om fleire treminuttsinnlegg!

I denne stortingsperioden har Stortinget fleire gonger diskutert valdsoffererstatningsordninga, seinast to gonger i 2012. I dag skal me ta stilling til eit representantforslag frå enkelte medlemmer i Framstegspartiet.

Representantforslaget går ut på eit ønske om at den nye grensa på 60 G skal ha tilbakeverkande kraft for alle eldre saker, og at staten bør forskottere erstatning for alle valdsoffer, også dei som ikkje blir tilkjende erstatning frå Kontoret for voldsoffererstatning.

Det er slik i dette landet at lover normalt ikkje har tilbakeverkande kraft. Da dette blei gjort etter 22. juli 2011, hadde det si årsak i at ein ikkje skulle behandle terrorofra og andre valdsoffer ulikt. Slik Stortinget da såg det, ville det ha vore uheldig. Derfor fekk denne siste endringa verknad for heile 2011.

Tilbakeverkande kraft bør brukast med stor varsemd og med kortast moglege periodar. Det vil også vere i strid med tidlegare lovgjevnadspraksis og vil kunne skape press på mange område i framtida.

Den øvre grensa for valdsoffererstatning har blitt endra mange gongar utan at det har gjeve tilbakeverkande kraft. Dette kan nok verke urimeleg for mange, og særleg var det nok merkbart i 2001, da øvre grense auka frå 200 000 kr til 20 G. I 2009 auka den øvre grensa til 40 G, og i 2011 blei den øvre grensa altså auka til 60 G.

Det er ikkje gunstig for nokon at gamle og avgjorde saker blir opna kvar gong det blir vedteke ei lovendring. Eg vil òg minne om at det var brei einigheit i fjor om å følgje det generelle utgangspunktet om at lover ikkje blir gjevne tilbakeverkande kraft, men at det er skadetidspunktet som er avgjerande.

Eg ser heller ikkje behov for å utgreie dette spørsmålet no, slik Høgre ønskjer. Det spørsmålet fekk si breie utgreiing i fjor i samband med behandlinga av Prop. 65 L for 2011–2012.

Når det gjeld spørsmålet om at staten bør forskottere erstatning til alle valdsoffer, viser eg til omtalen i innstillinga der også dette blei grundig vurdert i samband med lovendringane etter 22. juli. Dette arbeidet er i god gjenge, og eg viser til brevet frå statsråden og lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevjingssentral.

Eg viser til innstillinga og tilrådinga, og eg reknar med at mindretalet sjølv vil gjere greie for sitt syn i denne saka.

Åse Michaelsen (FrP) [19:46:17]: Saksordføreren redegjorde for de debattene som vi har hatt om dette temaet. Senest hadde vi mye diskusjon rundt Meld. St. 15.

Jeg skal ta en liten historie: Jeg har etter å ha jobbet mye med ulike ofre, hatt kontakt med Kari. Kari var utsatt for overgrep og misbruk fra hun var 4 år til hun var 15. Et familiemedlem ble dømt, fikk 7,5 år, og Kari ble tilkjent nesten 2 mill. kr i erstatning. Alle i denne salen vet at den størrelsesorden både på erstatning og på straff betyr at denne jenta har vært utsatt for forferdelige ting. Hun er i dag 100 pst. ufør. Hun går jevnlig til psykolog. Livet er ødelagt.

Men i tillegg vil Kari nå måtte leve med at hver måned vil hun gjennom SI-ordningen som nå er vedtatt og blir iverksatt i juni, bli minnet på sin sak gjennom år, flere år. SI-ordningen som prinsipp sånn som den foreligger, er grei nok, og det er veldig bra at den nå blir iverksatt. Men jeg vil henlede oppmerksomheten på Fremskrittspartiets forslag nr. 1. Hvis denne jenta, denne Kari, kunne ha fått utbetalt det beløpet som hun ble tilkjent, på én gang, som staten nå gjennom SI-ordningen sier at de vil ta ansvar for å kreve inn, vil vi for det første få mindre byråkrati og – punkt 2 – hun vil kunne legge saken bak seg. Hun vil kunne starte et nytt liv istedenfor å bli minnet på dette. Nå tar jeg ikke opp hvordan hun gjennom disse årene etter at saken var oppe, har måttet løpe etter pengene, selv har måttet finne ut hvor vedkommende jobber, og på hvilken måte han har ordnet seg svart arbeid for å unngå at det ble mulig å trekke ham i lønn, så hun skulle få pengene.

Jeg ber igjen om at regjeringspartiene vurderer forslag nr. 1 som en løsning. Det er ikke mer kostbart. Hvis en ser på indeksreguleringen i forhold til kroner, vil en faktisk heller spare penger ved å kunne gjøre alt i ett.

Til slutt voldsofferomsorg: Jeg tror jeg har sagt mange ganger at vi har kriminalomsorg, men vi har ikke en ordentlig voldsofferomsorg. Det er så mange mennesker som sliter der ute, som faller mellom to stoler, som ikke blir sett og ikke blir ivaretatt. Jeg ber om at vi får fortgang i dette.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har tatt opp de forslagene hun viste til.

André Oktay Dahl (H) [19:49:32]: Alle partier er opptatt av at ofre for vold skal få en bedre situasjon. Selv om noen av oss ikke stemmer for Fremskrittspartiets forslag her i dag, betyr det ikke at vi er for en uverdig voldsoffererstatningsordning. Alle partier har aksjer i både det som er bra, og det som ennå ikke fungerer så godt.

Jeg har lyst å si litt om offeromsorg: Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor ikke regjeringen ennå har fulgt opp Stortingets vedtak om egen offeromsorg, som Høyre og Fremskrittspartiet påpekte i debatten om vold i nære relasjoner, og som vi fremmer forslag om igjen og igjen og igjen. Det er et enstemmig storting som mener at det er viktig. Det er ikke et tema her i dag, først og fremst, men en velfungerende offeromsorg ville sannsynligvis bidratt til raskere fremdrift av saker og temaer som betyr noe for voldsofre – herunder også voldsoffererstatningen og måten den skal innrettes på.

Høyre ønsker at mulighetene utredes for hvorvidt dagens ordning, hvor voldsofferet har krav på inntil 60 G i erstatning, kan gis tilbakevirkende kraft. Det bør også utredes hvorvidt det skal settes en dato tilbake i tid, for når kravet på inntil 60 G i erstatning kan fremmes.

Det trengs også en utredning av hvorvidt staten skal forskuttere erstatning for alle voldsofre – også dem som ikke tilkjennes erstatning av Kontoret for voldsoffererstatning.

Jeg har lyst å avslutte med det jeg startet med: Spørsmålet om nasjonal offeromsorg er ikke et lite spørsmål. Det er et stort spørsmål. Tidligere i dag diskuterte vi hvordan man skal få til bedre innhold i soningen. Det har man en hel kriminalomsorg som tenker på. Når det gjelder det at voldsofre skal få et bedre innhold i sine liv, etter at de har vært utsatt for vold i kortere eller lengre tid og blitt skadet for livet, er faktisk spørsmålet om nasjonal offeromsorg et spørsmål om det. Hvis vi fremover kan ha like stort engasjement fra enkelte i salen her knyttet til innholdet i livene til voldsofre, som det de hadde når det gjaldt å prate om innholdet i kriminalomsorgen for dem som hadde begått kriminalitet mot dem, tror jeg vi hadde kommet veldig langt. Og da bør flertallspartiene her sørge for å henge i skjørtekanten til sin egen statsråd og sørge for at det blir fortgang her. Det er et enstemmig storting som ønsker det, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor man ikke har fått det på plass.

Til slutt tar jeg opp Høyres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten André Oktay Dahl har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:52:29]: Jeg har behov for å begynne litt generelt: Ikke så rent sjelden blir det framholdt fra ulike hold at lover og regler tar mer sikte på å beskytte og hjelpe voldspersonen enn å ivareta rettighetene til det uskyldige offeret for voldshandlingen. Men gjennom voldsoffererstatningen er voldsofferets stilling styrket, og de mer konkrete tiltakene vi diskuterer i dag, ville styrket den for enda flere.

Det er også viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme når voldshandlingen er begått. Den enkelte voldsutøver må stå til rette og ta straffen for å ha begått en straffbar handling. Og i den grad det er mulig, må det uskyldige offeret få den erstatning og oppreisning som gir offeret livskvaliteten tilbake. Dette er også voldsmannens ansvar, og som vedkommende ikke på noen måte må slippe lettvint unna.

Vi vet imidlertid at mange skadevoldere ikke har midler til å betale erstatning, eller vedkommende er ukjent. Derfor er det en statlig oppgave å sørge for at offeret ikke ytterligere blir den tapende parten. Gjennom trygdeytelser og voldserstatning skal staten sørge for at den som har lidt skade, får gjenopprettet en rimelig god livskvalitet. Det er i denne sammenhengen vi understreker at erstatningen er en rettighet for den skadelidte.

Det er ikke vanskelig å finne historier. Representanten Michaelsen var inne på noen eksempler, og vi har hørt mange historier om mennesker som enten har mistet pårørende eller har blitt skadet, og som ikke har fått den erstatningen de har krav på. Det har heldigvis vært bedring i regelverket mange ganger de siste årene. Staten må utbetale summen, og så får de heller kreve inn pengebeløpet fra den straffedømte.

I dag diskuterer vi forslag som skal gi mer tilbakevirkende krav. Kristelig Folkeparti støtter fullt ut forslag nr. 1, vi stemmer også for forslag nr. 2, og vi ønsker å støtte forslag nr. 6.

Jeg ønsker å presisere at det ofte ikke er de store beløpene det er snakk om, men som representanten Michaelsen også var inne på, er det personer som blir minnet på ugjerningen, som ofte får det vanskelig med å komme seg videre, fordi de selv må ta seg av innkrevingen. Vi mener det er et godt forslag å utbetale erstatning til dem som har blitt rammet, men som ikke har fått krevd inn erstatning.

Jeg vil bruke det siste halvminuttet til å understreke at Kristelig Folkeparti også støtter fullt opp om dem som har vært inne på det med en nasjonal offeromsorg. Vi mener at offeromsorgen – i likhet med kriminalomsorgen – vil kunne være en viktig bit for nettopp å utarbeide enda bedre rutiner, retningslinjer og forhold for de som har blitt rammet av vold.

Vi støtter forslag nr. 1, 2 og 6 i denne saken.

Statsråd Grete Faremo [19:55:45]: Det er viktig å sikre voldsofrene erstatning og gjøre ordningen mest mulig rettferdig, slik forslagsstillerne legger til grunn. Det er grunnen til at Stoltenberg II-regjeringen har endret voldsoffererstatningsloven tre ganger og styrket ofrenes rettigheter vesentlig. Jeg kan likevel ikke stille meg bak forslagene som debatteres her i dag.

Jeg oppfatter forslag nr. 1 som et ønske om at den øvre grensen på 60 G og alle andre bestemmelser i voldsoffererstatningsloven skal gis ubegrenset tilbakevirkende kraft. Det klare utgangspunktet er at lover ikke gis tilbakevirkende kraft. I forkant av at den øvre grensen ble hevet 30. mars 2012, ble spørsmålet om tilbakevirkende kraft grundig vurdert av Justis- og beredskapsdepartementet og deretter debattert her i Stortinget. Dersom bestemmelsen skulle fått virkning fra 1975, ville svært mange saker måtte gjenopptas. I flertallet av sakene foreligger det ingen dom, og det ville være vanskelig – ofte umulig – å skaffe den nødvendige dokumentasjonen til å foreta erstatningsberegningene.

Lovendringene fikk virkning fra 1. januar 2011. Det var ikke behandlet saker etter denne datoen, der den daværende grensen på 40 G hadde fått betydning.

Voldsoffererstatningsordningen er blitt endret på en rekke punkter, og det er vanskelig å identifisere saker som endringene har betydning for. Dersom bestemmelsene skulle gis tilbakevirkende kraft, ville jeg tro at samtlige saker behandlet siden 1975 må gjennomgås. En stor andel av pengene staten bruker på voldsofre, ville gått til saksbehandling framfor utbetalinger. Jeg tror ikke det er en utvikling noen er tjent med.

Det vil dessuten være vanskelig for ofrene å komme seg videre, dersom sakene gjenåpnes hver gang loven endres. Dersom man ønsker å være offensiv, må man akseptere at det settes en grense for når endringer gjelder fra.

Forslag nr. 2, om at staten bør forskuttere erstatning for alle voldsofre, også for dem som ikke tilkjennes voldsoffererstatning, framstår for meg som noe uklart. Voldsoffererstatningsordningen går jo nettopp ut på at staten forskutterer erstatning til ofre og overtar kravet mot skadevolder. Jeg understreker at en person som blir tilkjent erstatning fra gjerningsmannen av en domstol, vil få voldsoffererstatning. Dersom representantene mener at det overhodet ikke skal stilles vilkår for å få voldsoffererstatning, er det et forslag jeg vanskelig kan stille meg bak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse Michaelsen (FrP) [19:58:41]: Det er snart to år siden et enstemmig storting vedtok at vi ville at regjeringen skulle se på opprettelsen av en offeromsorg. Jeg har stilt to konkrete skriftlige spørsmål til statsråden om akkurat det samme. En enstemmig komité har lagt inn i budsjettbehandlingen og diverse representantforslag, som vi har nådd enighet om, at vi ønsker at det skal vurderes. Og da må jeg rett og slett bare komme til at jeg ikke forstår det helt. Hadde vi hatt denne enigheten for bare et halvt år siden, hadde jeg skjønt at statsråden trenger mer tid, for dette er et vidt felt. Men nå har det nesten gått to år. Og dersom man bare delvis hadde tatt fatt på opprettelsen av f.eks. et offerombud eller et offerfond, tilsvarende det man har i Sverige, kunne i hvert fall statsråden forklart at man er på vei. Men det er ikke så veldig mye som har skjedd.

Hva mener statsråden man bør gjøre?

Statsråd Grete Faremo [19:59:49]: Dette er det jobbet med på grundig vis i departementet, og det er Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress som har fått i oppdrag å foreta en kartlegging av tiltak og tilbud til voldsutsatte i Norge. De leverer sin rapport til departementet før sommeren, og vi vil på grunnlag av den informasjonen vurdere om det f.eks. bør etableres en kriminalitetsoffermyndighet.

Jeg tar utgangspunkt i ofrenes behov, og også det som fungerer godt i dag. Det er på dette tidspunktet ikke gitt at den beste løsningen vil være å opprette et eget organ, men jeg vil på ingen måte konkludere på motsatt vis heller før vi har gått gjennom NKVTS’ kartlegging og utredet saken på en ordentlig og god måte. Her henter vi også verdifull informasjon f.eks. fra Sverige.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.