Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 1 time og 30 minutter og fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:02:44]: (ordfører for saken): Dette er en veldig flott dag, og det er fordi regjeringens og de rød-grønnes politikk for demokrati, likestilling og rettferdig fordeling blir behandlet i en egen stortingsmelding, Meld. St. 25 for 2012–2013, Dele for å skape.

I de mer polemiske øyeblikkene av politisk debatt er det enkelte av mine politiske motstandere som pleier å hevde at SV er mer opptatt av å fordele verdier enn å skape dem. Det er jeg ikke enig i. Jeg mener tvert imot at samfunn som klarer å fordele i alle ledd av verdiskapingen, av produksjonen og av samfunnslivet, skaper mer. Det er også tankegangen bak denne stortingsmeldingen: Land med mindre økonomiske forskjeller, land med lønnsdannelsessystemer som gjør det mulig med mindre forskjeller, land med et skattesystem som gjør at alle bidrar, og med et skattesystem som er gjennomsiktig og transparent, slik at man kan vite at alle bidrar, er også land der folk stoler mer på hverandre, der kriminaliteten ofte er lavere, der folk ofte har bedre helse, men først og fremst og aller viktigst: Folk har større tillit til hverandre. Og den viktigste bestanddelen i et demokrati er tillit. En sentral forutsetning for demokrati er gjennomsiktighet og tillit.

Denne stortingsmeldingen representerer for meg et oppgjør med 1990-tallet. 1990-tallet var et traurig tiår. 1990-tallet sto for dårlig musikk, stygge klær og nyliberal økonomisk politikk: troen på at vekst alene er nok for at et land skal ha det bra, troen på at hvis noen bare vokser veldig fort og tjener masse penger, drypper det på alle andre. De eksperimentene som ble gjennomført i en rekke utviklingsland på 1990-tallet, motbeviste jo den påstanden på det mest sørgelige vis. I mange av landene som har hatt størst vekst i økonomien de siste ti–tjue årene, er forskjellene nå størst. Det er en kjempetragedie, for ikke bare betyr det stor urettferdighet i dag, men det betyr også at man har forspilt en kjempesjanse til mer fordeling, mer rettferdighet og mer demokrati.

En av de flotteste tingene med Norge er at politikken består av mer enn valg. Det er mange land i verden som er demokratier, det er mange land i verden som gjennomfører regelmessige valg, og det er mange land i verden som har flotte legitime regjeringer som gjennomfører politikk de har gått til valg på, men det er langt fra alle land i verden der sivilsamfunnet spiller en så stor rolle som i Norge. Antall medlemmer i frivillige organisasjoner i Norge er mange millioner mer enn antall innbyggere, og det tyder på at befolkningen vår er en veldig aktiv befolkning i sivilsamfunnet. Men også noen av de viktigste bestanddelene i systemet vårt styres av andre enn oss folkevalgte politikere. Lønnsdannelsen vår er f.eks. et partssamarbeid mellom partene i arbeidslivet. Grunnen til at det er mulig, er at man har en fagbevegelse som er sterk nok til å kunne være gode representanter i møte med dem som eier – de som eier produksjonsmidlene, og de som eier arbeidskraften. Det er flott med Norge.

Det er ingen tvil om at fagbevegelsen og måten vi har organisert arbeidslivet på, i veldig stor grad har bidratt til at landet vårt ser ut som det gjør, at det er så godt fordelt i landet vårt, med små forskjeller, og at vi er et land der folk stoler på hverandre.

Det er historisk, og det er veldig gledelig at vi i dag behandler en stortingsmelding som har som siktemål også å gjøre den politikken mulig for flere land som ønsker det. Det gjør meg glad.

Et par endringer i innstillingen: På side 9, andre kolonne, skal «dette medlem» erstattes av «dette flertall». Så har Fremskrittspartiet ved en inkurie falt ut av merknaden på side 14, femte avsnitt. De skal være med der.

Jeg gleder meg til dagens debatt, både fordi et flertall i Stortinget har slått fast en linje for norsk utviklingspolitikk som er basert på solidaritet og ikke veldedighet, og også fordi jeg tror debatten for mange vil synliggjøre viktige politiske forskjeller i denne salen, som kan gi noen hint om hvem man bør støtte i høstens valg om man er opptatt av rettferdig fordeling, ikke bare i Norge, men globalt.

Presidenten: De korreksjoner som saksordføreren gjorde rede for, vil bli tatt inn i referatet.

Eva Kristin Hansen (A) [10:08:07]: Økonomisk utvikling, maktforskyvning, klimaendringer, befolkningsvekst, press på naturressurser og store migrasjonsstrømmer endrer verden og derfor også rammene for vår utviklingspolitikk.

Her om dagen leste jeg en veldig interessant kronikk på NRK Ytring av Henrik Thune fra NUPI og Leiv Lunde om nettopp det. De skriver at Norges politikk har endret seg fra bistands- til utviklingspolitikk, og at det neste steget må være å ha en globaliseringspolitikk som tar opp i seg at verden er i endring, at vi trenger flere og nye virkemidler, og at det er behov for å tenke nytt. Videre mener de at utviklingspolitikken må være en del av utenrikspolitikken, og jeg er helt enig i at det henger sammen. De mente for øvrig også at posten som utviklingsminister bør legges ned som en konsekvens av det, men det er jeg ikke enig i.

Poenget mitt med å vise til denne kronikken er at vi opplever endringer som helt åpenbart påvirker politikken som føres, og at det er en viktig debatt som nå pågår.

Da jeg som ung AUF-er begynte å engasjere meg i internasjonale spørsmål, var det en litt annen diskusjon vi hadde om bistand og utvikling enn i dag – og det var jo på dette traurige 1990-tallet, som saksordføreren snakket om. Da handlet diskusjonen stort sett om den grove urettferdigheten ved at fattigdommen og rikdommen var skeivt fordelt mellom land i sør og land i nord. I dag har vi også sånne forskjeller, men nå ser vi at mange av de landene vi tidligere snakket om, som var veldig fattige land, nå har opplevd stor økonomisk vekst. Problemet er bare at fattigdommen ikke har forsvunnet som en konsekvens av det. 70 pst. av de 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom, befinner seg i mellominntektsland. Den økonomiske veksten har blitt skeivt fordelt. Det er store ulikheter innad i land.

Stortingsmeldingen vi har til debatt nå, tar nettopp tak i dette og legger opp en strategi for å få en mer bærekraftig vekst og en mer rettferdig fordeling.

Norge har en historie der velferd skapes i fellesskap, og der vi deler godene. Vi har bygd opp et samfunn der folk er i arbeid, der inntektene fra naturressursene skal komme alle til gode, og der vi har et skattesystem for fordeling.

I går feiret vi stemmerettsjubileet i Stortinget. Da må jeg få rose presidenten for den glimrende talen han holdt, men det var også en annen som holdt en veldig god tale i går, nemlig statsministeren. I sin tale la han vekt på hva kvinners inntreden i arbeidslivet har betydd for nasjonalformuen. Mange tror at vi har høy velferd i Norge kun fordi vi har olje. Nei, den er fin å ha, men vi har bygd velferden i fellesskap, gjennom at folk jobber, gjennom at også kvinner jobber og skaper vekst og bidrar gjennom skattesystemet. Vi kan aldri påtvinge andre vår samfunnsmodell, men vi kan dele de erfaringene vi har når det gjelder hvordan man kan bygge opp robuste skattesystemer, hvordan naturressurser kan forvaltes, og hvor viktig det er at folk er i arbeid.

Alle land har ansvar for egne innbyggere – for at folk sikres rett til skole, til helse og elementære tjenester. Det vektlegges selvfølgelig i utviklingspolitikken. Ikke minst vektlegges demokrati. Demokrati er en forutsetning for å få mer og bedre fordeling. Det at folk blir hørt, at man har muligheten til å stemme ved valg, at man har muligheten til å organisere seg og har tilgang til frie medier, er viktig. Stortingsmeldingen legger derfor vekt på viktigheten av å støtte sivilsamfunn, fagbevegelse, frie medier og andre som kjemper for demokrati og rettigheter i samfunnet sitt.

Historien har vist at endringer kan skapes nedenfra, og da er det viktig å gi folk muligheten til nettopp det. Jeg synes det er bra at meldingen legger stor vekt på at folk skal ha tilgang til energi. Når 20 pst. av verdens befolkning ikke har tilgang på elektrisitet, sier det seg selv at utvikling er vanskelig. Så vet vi at mange land har store naturressurser som ikke blir godt forvaltet, ikke blir utnyttet, og som heller ikke kommer folk til gode.

Meldingen tar også opp i seg betydningen av matvaresikkerhet og et bærekraftig landbruk. Vi vet at det er et stort press på matjorden i verden, og klimaendringene gjør det svært krevende for matvareproduksjonen. Derfor er det bra at dette er satt høyere opp på dagsordenen.

Som jeg har sagt fra denne talerstolen før: Vi har en stor kvinnedimensjon i landbruket. Vi vet at i Afrika står kvinner for 80 pst. av produksjonen av lokal mat. Men de mangler grunnleggende rettigheter, som f.eks. rett til eiendom og arv. Likestilling er derfor også viktig for mer rettferdig fordeling. Jeg er stolt over at likestilling er prioritert høyt i bistands- og utviklingspolitikken.

Det er bred enighet i komiteen om at vi har en utfordring ved at mange land som har økonomisk vekst, fortsatt har enorm fattigdom i eget land. Men det er et ideologisk skille i komiteen når vi kommer til en del av analysene og løsningene. Høyre og Fremskrittspartiet har lagt seg på en linje der man f.eks. ikke kan si at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom. De legger vekt på at markedsøkonomi er en forutsetning for demokrati, og de vil ikke være med på å si at mange land får lite igjen for utvinning av egne naturressurser på grunn av privatisering og dårlige kontrakter med store internasjonale selskaper. Regjeringspartiene mener det faktisk er et problem, mens de mener det er korrupsjon som er hovedproblemet. Alle er enige om at korrupsjon skal bekjempes, men vi mener det også er andre faktorer som spiller inn når land får lite igjen for ressursene sine.

I meldingen legges det stor vekt på å bekjempe kapitalflukt, korrupsjon og skatteunndragelser. Det tas også til orde for å støtte arbeidet med internasjonal valutaavgift – som for øvrig også var en kampsak da jeg var ung AUF-er. Dette er jeg nemlig veldig for. Men også her velger Høyre og Fremskrittspartiet en annen retning, fordi de mener at en sånn avgift vil få konsekvenser for frihandel.

Så har vi den stadige diskusjonen om bistand til land i Latin-Amerika, der særlig Høyre går i bresjen for at de skal strykes fra listen – noe jeg er veldig imot. Det vil gå direkte ut over støtte til f.eks. organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter, og for menneskerettigheter generelt. De er også imot å være med på merknader som handler om pengeoverføringer til svake grupper, altså å satse på sosiale sikkerhetsnett, slike som man har erfaring med fra f.eks. volds- og familieprogrammet i Brasil, som mange av oss mener er veldig spennende og interessant.

Så komiteen skiller lag i mange spørsmål.

Jeg er stolt over at regjeringen fører an i arbeidet for å bekjempe urettferdig fordeling. Den meldingen og den innstillingen vi skal diskutere i dag, fører utviklingspolitikken videre i en viktig og riktig retning.

Tom Staahle (FrP) [10:15:15]: Stortinget behandler i dag meldingen Dele for å skape.

Strengt tatt kunne vi latt kronikken som ble publisert av Henrik Thune og Leiv Lunde på NRKs Ytring tirsdag 10. juni, være det eneste som ble sagt og vedtatt i denne saken i dagens debatt.

Etter min mening er denne kronikken en meget god beskrivelse av hva som bør kjennetegne en bistandsdebatt, og hvordan Norge bør innrette sin bistand i årene som kommer.

La meg gripe fatt i noen momenter i kronikken som viser at bistandspolitikken er moden for endring, men en endring i en annen retning enn den som ligger i meldingen:

«Verden står ved begynnelsen av det vi kaller den «Den fjerde globale bølgen», en gedigen historisk forskyving av politisk, kulturell og økonomisk makt i verden – den største på flere hundre år – bort fra Vesten, og sørover og østover på jorden, og nedover til nye grupper på gaten i Midtøsten, til internett og medier, som er i ferd med å forandre verdenspolitikkens dypeste grunnforhold.»

Slik sies det i kronikken. Det er godt sagt, og det illustrerer at vi må tenke radikalt nytt i bistandspolitikken. Som det så korrekt sies i kronikken, er norsk bistandspolitikk for noen et adelsmerke på hva som er norsk ved Norge i verden. Det er ingen tvil om at noen i denne forsamlingen er særdeles høye og mørke og slår seg på brystet over hva Norge bidrar med – dog uten å reflektere særlig mye over hva vi faktisk oppnår.

Hvorvidt det er selvfølelsen som belønnes, eller om det er mottakerlandene av bistand som kommer best ut, er ikke godt å si, men det er all grunn til å reflektere over det spørsmålet.

Videre i kronikken skriver forfatterne at

«(…) hvis norske ressurser skal være effektive i årene framover, må innholdet i utviklingspolitikken legges om. Norsk (og andre vestlige lands) utviklingspolitikk utfordres for tiden av en global revolusjon som raskt gjør verden til en helt annet sted enn da norsk bistand i sin tid ble unnfanget.»

Det er usedvanlig godt skrevet. De peker på to sentrale forandringer for å underbygge påstanden. Det er en rask forskyvning av økonomisk makt øst- og sørover i verden, som langt fra bare handler om Kina og Asia. Av de ti raskest voksende landene i verden de siste ti årene, befinner seks seg i Afrika. Og det er en framvekst av en ny gigantisk middelklasse. Historisk sett vet vi at denne middelklassen alltid har tilhørt Vesten. Slik er det ikke lenger. Halvparten av middelklassen i verden er i dag ikke-vestlig, og Vestens andel vil krympe til knapt en femtedel i løpet av de neste tiårene.

I 2002 bodde 93 pst. av de fattige i verdens fattigste land. Ti år senere bor rundt 70 pst. av de fattige i såkalte mellominntektsland – som Kina, India og Indonesia. Da blir det jo interessant når regjeringen i sin stortingsmelding skriver at mellominntektslandene «må forberede seg på at bistanden tar slutt».

Problemet er bare at det ikke er angitt noen tidslinje for når dette skal skje. Det er heller ikke gitt konkrete krav og satt klare målsettinger med hensyn til hva som skal til. Det er bemerkelsesverdig. Men skal vi anta at tallene som framkommer i kronikken er korrekte, og at regjeringens påstand om at bistand til mellominntektsland skal ta slutt, ja da kan vi vel anta at den samlede norske bistanden må gå kraftig ned i årene som kommer.

I kronikken spår forfatterne videre at framtidens fattige kommer til å befinne seg i store og ressursrike land som ikke trenger bistand, og i deler av Afrika og Midtøsten der det råder uorden og fattigdom, og der man bare kan gjøre seg nytte av begrensede midler. Hovedproblemet der er vanstyre og krig, ikke først og fremst mangel på penger. Konsekvensen av dette er at mye av den tradisjonelle bistanden, både stat til stat og gjennom FN-systemet, vil miste sin relevans og effekt. Dette skjer allerede. Vi ser at vekst og utvikling ikke skapes av statlige overføringer fra vestlige land, men av investeringer som skaper nye arbeidsplasser, og dessuten av god statlig styring, inntektsutjevning, kontroll med skattesystemer, forvaltning av naturressurser og hjelp til å bilegge konflikter.

Dette er som å lese Fremskrittspartiets politikk. Kort oppsummert er det verdt å påpeke følgende:

Økonomisk vekst har de siste 50 årene vært skjevt fordelt. Det sies fra flertallet at en fordelingspolitikk vil bekjempe fattigdom, og dette sies fra det samme flertallet som er imot frihandel, og som bygger tollmurer – eksempelvis til Norge – på tross av det faktum at vi vet at handel gir utvikling, handel gir inntekter, handel skaper arbeidsplasser, og handel skaper velstand.

I verden i dag er det ingen demokratier uten markedsøkonomi. Selv Russland skjønte at planøkonomiens tid var død. Vi vet at frihandel og eiendomsrett er grunnleggende faktorer for vekst.

Vi vet at dersom Afrika fikk økt sin eksport med 1 pst., ville det gi opp mot 70 milliarder dollar per år, ifølge en redegjørelse fra Oxfam.

Vi vet at utviklingsland taper opp mot 160 milliarder dollar i året som følge av skatteunndragelser. Hadde man internasjonalt gjort en bedre jobb med å forhindre dette, kunne Norge med fordel redusert sitt bistandsprogram.

I meldingen sier regjeringen at de vil bruke bistanden strategisk for å oppnå bærekraftig vekst og bedre den økonomiske fordelingen. Hva som egentlig menes med dette, kan man strengt tatt spekulere i, men at det er mer frihet og mer åpenhet, tror jeg neppe.

Vi ser at autoritære regimer opp gjennom årene har mottatt enorme beløp i bistand – også fra Norge. Dette har bidratt til å svekke menneskerettighetene, skape enda større skille mellom fattig og rik og bidratt til våpenkjøp og vold mot sivilbefolkningen – med andre ord, en massivt feilslått bistandspolitikk som ikke har bidratt til å bedre situasjonen for dem bistanden egentlig er ment å dekke. Det må vi tenke litt over.

Vi ser at for at verdens fattigste skal komme seg ut av fattigdom, er de avhengig av utdanningstiltak, og de er avhengig av å få en bedre helsetilstand. Her synes jeg meldingen er lite konkret med hensyn til konkrete forslag på hvordan man skal bedre disse tiltakene.

Vi ser også regimer som har ødelagt sine land på tross av formidable naturressurser. Et eksempel er Zimbabwe, et land som er kjørt i senk av en aldrende diktator med null respekt for sitt land og sitt folk, men som samtidig har nytt godt av bistand fra verdenssamfunnet, deriblant Norge. Forstå det den som kan.

I meldingen er det som sagt ikke nevnt utdanning og helse som momenter som man vil kjempe for i de nye utviklingsmålene. Det er synd, da vi vet at utdanning nettopp bidrar til å løfte folk ut av fattigdom, og det må jo være noe av intensjonen med det å drive med bistandstiltak.

Dagens bistand har ifølge økonomiske eksperter liten eller ingen virkning i mottakerlandene, fordi u-hjelpen gis til de landene som har den dårligste økonomiske politikken. Da er det et tankekors at denne meldingen ikke tar opp i seg hvordan man skal bedre denne situasjonen i årene som kommer, all den tid vi legger veldig mye penger på bordet i form av bistandsmidler.

Til slutt: Det er jo sagt av en statsråd i tidligere debatter at man skulle se på hvordan man bruker Statens pensjonsfond utland med tanke på å investere. Det vi ser i dag, er at man bruker Statens pensjonsfond utland til å investere eksempelvis i handlegater i London eller i aksjer i Coca Cola osv. Hvorfor bruker man ikke heller innretningen på Statens pensjonsfond utland til å skape nye arbeidsplasser, eksempelvis i dagens mottakerland av bistand, for at det skal bidra til vekst og utvikling i de landene, og slik at ikke intensjonen med denne meldingen hadde vært å skape for å dele, men å skape for å høste?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:23:06]: Utvikling skapes først og fremst av en sunn nasjonal politikk. Internasjonale forhold har betydning, men det helt avgjørende er hvordan landene velger å møte globaliseringen og egne innbyggeres ønske om en bedre hverdag. Politiske institusjoner og prosesser som sikrer maktfordeling i rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, er sentrale. I tillegg kommer åpenhet mot omverdenen, som stimulerer til handel og investeringer.

Høyre vil legge til rette for mer lokalt innhold i utviklingen av egen økonomi. En åpen økonomi med stabile rammebetingelser som fremmer lokale og utenlandske investeringer og økt handel, er en forutsetning for å skaffe skatteinntekter for det offentlige og for å kunne vokse ut av fattigdom. Alle stater – også fattige stater – har hovedansvaret for å innfri politiske, sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for alle sine innbyggere.

Det har vært en hovedlinje i norsk bistands- og utviklingspolitikk å fremme en samfunnsutvikling som kommer brede, fattige befolkningslag til gode. Sentrale elementer i en slik strategi har vært bærekraftig vekst i verdiskapingen, økt sysselsetting, reduksjon av under- og feilernæring og utbygging av sentrale offentlige tjenester. Utdanning og helsetilbud for alle er grunnleggende tjenester som per definisjon skal inkludere fattige og marginaliserte grupper. Fordelingsaspektet har derfor vært et sentralt premiss. Det har også vært forankret i prinsippet om fattigdomsorientering, som både skulle bidra til større internasjonal rettferdighet og bedre intern fordeling i utviklingslandene. Jeg er derfor forundret over å høre at enkelte mener at meldingen er en foregangsmelding om fordeling, for det har vi vært enige om i lang tid.

Mens både Høyre og Arbeiderpartiet har arbeidet, og arbeider hardt, for å skape for å dele, viser SV en annen politisk retning. Å dele for å skape er utvilsomt et ønske fra SV, men langt fra realiteter. La meg for ordens skyld legge til at i de land som har ført en politikk lengst ut på den ytterste venstre fløy, har fordelingen vært alt annet enn rettferdig. Vanlige folk har hatt lite eller ingenting, og eliten har hatt alt eller svært mye.

I et samfunn eller land hvor alle har lite eller ingenting, er det ikke fordeling som skaper vekst. I Tanzania er gjennomsnittet 4,65 dollar per dag når en justerer for PPP. Det er åpenbart at vekst – og langvarig vekst – må til for at landet og befolkningen kan arbeide seg ut av fattigdom. Fordeling alene vil ikke gi mer.

Når det er sagt, er det en viktig erkjennelse av at økonomisk vekst øker når fordelingen av samfunnets ressurser er jevnere. Fordeling er viktig, men alene skaper ikke dette vekst – økonomisk vekst med god fordelingspolitikk, med økt handel, med likestilling, med kamp mot korrupsjon, respekt for miljøet, demokrati og realisering av menneskerettighetene. Det er derfor Høyre ikke utelukkende snakker om noen av disse, men om alle.

Til slutt: Rettighetsbegrepet viser ikke bare til sosiale og økonomiske rettigheter og fordeling av materielle goder, det inkluderer også de sivile og politiske rettighetene som er helt avgjørende for et fritt og demokratisk samfunn.

Jeg drister meg til to spørsmål til bistandsministeren. Beklageligvis mener jeg at denne saken viser at statsrådens portefølje hovedsakelig består av bistand. Evnen og muligheten for en bred utviklingspolitikk er tydeligvis ikke til stede hos de rød-grønne. Spørsmålet mitt er enkelt: Hvorfor er ikke handelspolitikkens potensial for å skape rettferdig fordeling overhodet nevnt i meldingen? Det er ingen tvil om at meldingens verdi ville ha vært større om det også hadde blitt gitt tilsvarende rom for analyse av fordelingseffekter for handel og investeringer, bl.a. fordi fordelingseffekter gjennom lønnsom næringsvirksomhet og lønnet sysselsetting er helt nødvendig i en bærekraftig strategi for fordeling.

Mitt andre spørsmål er knyttet til at statsråden tidligere har tatt til ordet for å investere mer av Statens pensjonsfond utland i verdens fattigste land. En samlet opposisjon forventet i det minste en analyse og en drøftelse av SPUs investeringer i et utviklingsperspektiv. Kan statsråden forklare hvorfor dette temaet heller ikke har fått plass i meldingen?

Sannheten er at verden har hatt en fantastisk velstandsutvikling. Først og fremst på grunn av økonomisk vekst har 450 millioner mennesker arbeidet seg ut av fattigdom de siste 15 årene. De siste 50 årene har gjennomsnittsinntekten i verden blitt tredoblet. Fellesnevneren er en mer åpen økonomi og utstrakt internasjonal handel. Handel er den sterkeste drivkraften for økonomisk vekst og dermed muligheten for å skape arbeidsplasser og økonomisk velstand. Det er økonomisk vekst som har vært den viktigste faktoren for at det store flertallet av mennesker har kunnet arbeide seg ut av fattigdom. Det er derfor et hovedmål for Høyre at vår utviklingspolitikk skal bidra til økt økonomisk vekst. De økonomiske forskjellene mellom land går generelt ned, fordi fremvoksende økonomier vokser raskere enn de mest utviklede økonomiene. Men her er det store ulikheter. Samtidig øker forskjellene internt i en rekke land både med hensyn til inntekt og tilgang til grunnleggende velferdstjenester. Diskriminerte og fattige befolkningsgrupper får i de fleste regioner ikke ta del i den økonomiske veksten. Veksten må selvsagt fordeles for å innfri rettigheter til de fattigste og marginaliserte. Men det er en rekke årsaker til dårlig fordeling utover manglende fordelingspolitikk eller dårlig fordelingspolitikk. Diskriminering og manglende reguleringer er ofte to viktige årsaker.

Det er viktig å påpeke sammenhengen mellom fordeling og økt vekst. For Høyre er det viktig at hvert enkelt samarbeidsland skal ha størst mulig eierskap til egen økonomisk utvikling. Flertallet av verdens fattige befinner seg i mellominntektsland – en stor endring bare de siste ti årene. Dette er først og fremst en fordelingsutfordring, ikke et utviklingsproblem. Demokratisering, lik rett til utdanning og styrket sivilt samfunn er bedre egnede virkemidler for å ta tak i denne problematikken. I tillegg kommer nasjonal fordelingspolitikk. Det er fremdeles altfor mange fattige, men samtidig er det grunn til å glede seg over at andelen fattige er på det laveste noen gang. Et helt annet sentralt utviklingstrekk er at både antallet demokratier og andelen av befolkning i demokratier øker. Ifølge Freedom House er tre fjerdedeler av alle verdens land frie eller delvis frie. Antall demokratier har fordoblet seg de siste 30 årene. Det finnes ingen demokratier uten markedsøkonomi. Åpenhet og valgfrihet er fundamentalt for å gi mennesker makt og innflytelse. Frihandel og eiendomsrett er sentrale komponenter for å få det til. Lukkede land klarer bare i begrenset grad å få til økonomisk vekst – og dermed også å fordele ressurser internt i egen befolkning.

Det er viktig å vektlegge samstemthet i utviklingspolitikken, dvs. å bidra til at all norsk politikk overfor andre land trekker i samme retning, enten det gjelder handelspolitikk, bistand, utdanningspolitikk eller helsepolitikk. Høyre vil føre en samstemt utviklingspolitikk med mål om økt demokratisering og respekt for menneskerettighetene, og bidra til at mennesker arbeider seg varig ut av fattigdom. Målene skal også være førende for norsk handelspolitikk. Parallelt med en betydelig bistandsinnsats har Norge opprettholdt høye tollmurer og forsvart en handelspolitikk som skaper effektive barrierer mot utviklingslandenes eksportmuligheter. Dette er en påfallende selvmotsigelse i norsk politikk, og den bidrar til mindre fordeling og skjevere fordelt velstand. OECD har beregnet at landbruksstøtten i industriland utgjør 300 mrd. dollar per år. Det er nær tre ganger så mye som all offisiell bistand. Å bedre utviklingslands muligheter til å delta i den globale økonomien er en forutsetning for at mennesker skal kunne arbeide seg ut av fattigdom på varig basis. Handel og økonomisk vekst er de sterkeste drivkreftene for at mennesker skal kunne arbeide seg ut av fattigdom – og er dermed sterke komponenter for fordeling.

Korrupsjon er en betydelig hemsko for økonomisk utvikling. Korrupsjon undergraver rettsstat og demokrati, fører til at avgjørelser strider mot fellesskapets interesser, og virker avskrekkende på investorer. Dessverre er det de fattigste som rammes hardest av korrupsjon. Det er de som ikke har råd til å betale bestikkelser for å sikre sine rettigheter, og som må bære hovedbyrden av de konsekvenser korrupsjon har på samfunnsøkonomi, sysselsetting og miljø. Befolkningen i en rekke land får lite igjen for utvinning av verdifulle naturressurser som mineraler og petroleum. Korrupsjon stjeler ressurser, og mange steder blir store gevinster høstet av kretsen rundt dem som sitter med makten. I noen tilfeller sikres gevinsten til utvalgte gjennom skjevt utformede privatiseringstiltak. I andre tilfeller medvirker dårlige kontrakter med store internasjonale selskaper til at befolkningen sitter igjen med uforholdsmessig lite.

Det er feil det som representanten Eva Kristin Hansen sa. Merknadene knyttet til internasjonal gruvevirksomhet og petroleumsvirksomhet når det gjelder fordeling og antikorrupsjon – både privatiseringstiltak og kontrakter – er både bedre formulert og mer omfattende hos opposisjonen enn hos posisjonen. Derfor står opposisjonen samlet, og posisjonen nøyer seg med en kort merknad. Kampen mot korrupsjon ble således en avgjørende del av kampen mot fattigdom, og er et meget viktig verktøy for å gi individer mer makt over eget liv. Antikorrupsjon er god fordelingspolitikk.

For å gjøre innsatsen mot fattigdommen mer effektiv trengs det mer målrettet innsats – spesielt mot utsatte grupper. Det er avgjørende for å demme opp mot stadig økende forskjeller, også i mellominntektsland. Jenter og kvinner, særlig de som bor på landsbygden, tilhører mange steder utsatte grupper. 70 pst. av verdens fattige er jenter og kvinner. Verdensbanken viste i sin årsrapport for 2011 at diskriminering av kvinner bremser økonomisk vekst, og at satsingen på likestilling er et av de mest effektive verktøy i kampen mot fattigdom. La meg legge til, som mange har gjort før meg, at den norske velstanden først og fremst kommer av alle dem som bidrar i det norske arbeidsmarkedet. Uten en så stor andel kvinner i det norske arbeidsmarkedet hadde Norges velstand vært vesentlig lavere enn den er i dag. Det bør være den fremste vekstkomponenten når vi snakker norsk politikk. Det handler om inkludering i arbeidslivet.

Verdensbanken sier videre at politisk deltakelse fra kvinner fører til bedre offentlige tjenester – det gjelder vannforsyning, skolegang og at det blir mindre korrupsjon. FNs generalsekretær har hevdet at manglende likestilling bremser utviklingen innen alle de åtte tusenårsmålene. Jeg er helt enig.

En evaluering fra 2012 viste at Norge i praksis ikke i tilstrekkelig grad har inkludert barn med funksjonshemninger i utdanningsbistanden. Det er derfor gledelig at en samlet komité mener at det bør innføres klare retningslinjer som bidrar til at funksjonshemmede barn får ivaretatt sin rett til skolegang, og at det også må settes av egne midler til dette arbeidet. Selv om en større andel av barna i mange lavinntektsland begynner på grunnskolen, foregår det ofte i overfylte klasserom uten tilstrekkelig undervisningsmateriell og med en akutt mangel på kvalifiserte lærere. Det er et enormt behov for bistand for å forbedre læringsmiljøet, og dermed det faglige utbyttet av skolen, i mange lavinntektsland. Jeg er stolt av at Norge over lang tid har brukt ikke bare mye penger, men kunnskap og ressurser på utdanning i bistanden. Det skal vi fortsette å gjøre. Ett av de skillene som er mellom dagens regjering og en samlet opposisjon, er at opposisjonen ønsker å forsterke den innsatsen.

Til slutt: Norge har som mål å iverksette regler for såkalt land-for-land-rapportering fra 1. januar 2014. Komiteen understreker at det er viktig å være tidlig ute med dette arbeidet selv om andre land kommer etter. Det er jeg svært glad for, og komiteens flertall, altså Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ønsket å vise til at en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet for å utrede krav til land-for-land-rapportering i norsk lovgivning, foreslår en mer omfattende rapportering enn det som følger av forslaget til EU-regler. Flertallet her mener, i likhet med arbeidsgruppen, at kravene om rapportering i tillegg til betaling til myndigheter også må omfatte krav til annen rapportering av investeringer – salgsinntekter, produksjon mv. – fordelt på det enkelte land hvor de rapporteringspliktige driver sin virksomhet, og at det må gis opplysninger om de rapporteringspliktige datterselskapene samt hvor informasjonen viser at datterselskapene er hjemmehørende.

Dette er viktig, og et samlet storting står bak det. Jeg mener det vil ha en effekt internasjonalt.

Aller sist: Takk til Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Denne meldingen har vist at vi deler mye felles tankegods. Jeg er overbevist om at muligheten for å utarbeide en felles utviklingspolitikk etter valget vil være stor.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:38:31]: I går feiret vi 100-årsjubileet for den allmenne stemmeretten. En av de viktigste premissene for at Norge kunne bli et av verdens første land hvor kvinner fikk rett til å stemme ved valg til nasjonalforsamlingen, var de små forskjellene vi har hatt i det norske samfunnet. En fri bondestand, en liten overklasse og ingen adel ga muligheter for framvekst av demokratiet.

Å dele for å skape har vært en tittel flere av oss har snublet litt i – la oss understreke det. Vanligvis legger vi vekt på å skape for å dele, men små forskjeller er et mål i seg selv. Derfor er det avgjørende at fordeling får en stadig viktigere rolle i vår utviklingspolitikk.

Fra Senterpartiets side er jeg særlig glad for at landbruk og økt matvaresikkerhet tillegges så stor vekt i stortingsmeldingen. Landbruket utgjør i mange utviklingsland en svært stor andel av brutto nasjonalprodukt. Vekst og utvikling av landbrukssektoren er avgjørende viktig både for matsikkerhet og fattigdomsbekjempelse. Hvert land har rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Vi vet at handel også kan bidra til vekst, men handel må komme i tillegg til den nasjonale produksjonen. Eksport fra utviklingsland må ikke komme i veien for landets egen matsikkerhet. Komiteen retter i sin innstilling oppmerksomheten mot ressursmangel, press på matjord og klimaendringer som utgjør en trussel mot en god utvikling for verdens matproduksjon. Det er grunn til å gjenta at 1 pst. vekst i jordbrukssektoren vil være omtrent fire ganger mer effektivt i å redusere fattigdom enn vekst i andre sektorer av økonomien. Likevel går bare ca. 4 pst. av verdens totale bistand til utvikling av jordbruket i utviklingsland.

Regjeringen har lagt fram en egen strategi for matsikkerhet som legger opp til en økning i støtten til matsikkerhet på 500 mill. kr over en periode på tre år. Norge gir i dag nesten 1 mrd. kr årlig til ulike tiltak innenfor matsikkerhet. Matstrategien legger vekt på økt matproduksjon, særlig ved å styrke klimarobust småskalalandbruk. Målet er å redusere effekten av klimavariasjon og erosjon og å øke avlingene.

La oss understreke at det antakelig er nok mat i verden. Problemet er dels urettvis fordeling, dels manglende distribusjonsmuligheter. En tredjedel av maten kommer aldri fram til dem som trenger den. Det aller meste av maten i verden er lokal mat. En svært liten del av maten som produseres, er på verdensmarkedet – mellom 10 pst. og 15 pst.

Landbruket er den sektoren som i sterkest grad blir påvirket av klimaendringene. Oppmerksomheten om mat er nå mye større internasjonalt enn den var for noen få år siden, og vi mener det er særdeles viktig at alle land i størst mulig grad produserer sin egen mat. Stortinget har nylig vedtatt at matproduksjonen i Norge skal økes med 20 pst. Det er en refleksjon av de store utfordringene vi har også i Norge. Meld. St. 9 for 2011–2012, Velkommen til bords, reflekterer akkurat denne balansen mellom utviklingen internasjonalt og det at vi også i Norge skal ta ansvar for å produsere mat for egen befolkning. Det mener i alle fall regjeringen veldig klart. Regjeringen ønsker å stimulere til økt næringslivsengasjement og forskning i afrikanske land og til mindre svinn i matproduksjonen.

Multilateralt samarbeid er et annet viktig punkt. Samarbeidet med FAO skal holde fram og styrkes. Det skal bli en større innsats for genetiske ressurser og mer støtte til småskalasprodusenter i utviklingsland i deres arbeid for bærekraftig utvikling. Norsk støtte til samvirkeetableringer skal videreføres og økes.

Til slutt: Landbruket har mange steder en spesiell rolle fordi kvinner står for en svært stor andel av produksjonen. Landbruket må derfor tillegges større politisk vekt og ses i et klima-, fordelings- og kjønnsperspektiv. Kvinner i Afrika står for opp mot 80 pst. av produksjonen av lokal mat, men er sterkt underrepresentert i bondeorganisasjoner og representative organisasjoner.

La meg også understreke at jeg synes vi får et paradigmeskifte med denne stortingsmeldingen. Det er en samlet komité og et samlet storting som understreker behovet for å støtte utviklingen av lokale småbønders muligheter til å produsere egen mat. Det står alle partier samlet om i litt ulike merknader. Det er et sterkt og viktig signal til at dette – uansett regjering – må være en viktig arbeidsform i framtiden; at man innenfor utviklingspolitikken styrker muligheten til å produsere mat rundt omkring i verden. Da blir det for meg et paradoks at Høyres representant, Skovholt Gitmark, nå fokuserer på eksportmulighetene. Det kan jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Eksport løser ikke utfordringene for småskalaproduksjon, det løser ikke fattigdomsutfordringene, men det løser problemene for eksportindustrien i USA og EU.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [10:43:56]: Bekjempelse av fattigdom og en mer rettferdig fordeling har alltid stått sentralt i norsk utviklingssamarbeid. Prinsippet om fattigdomsorientering er et uttrykk for det. Vi skal konsentrere oss om de fattigste landene, altså lavinntektslandene, og ikke mellominntektslandene. Innad i samarbeidslandene skal tiltakene løfte fattige folkegrupper, ikke bare hjelpe eliten til å øke den økonomiske veksten.

Kristelig Folkeparti er glad for at utviklingsminister Eidsvoll Holmås i den nye stortingsmeldingen igjen løfter fram fattigdoms- og fordelingsperspektivet. Det er bra at han kritiserer troen på «trickle down»-teorien etter at hans forgjenger gjentatte ganger gjorde det motsatte og stilte spørsmålstegn ved fattigdomsorienteringen. Slik sett bringer meldingen på ny regjeringens utviklingspolitikk nærmere den linjen Kristelig Folkeparti hele tiden har fastholdt.

«Dele for å skape» er en fin spissformulering. Svært mye i meldingen er det bred enighet om. Meldingens styrke er drøftingen av hvordan utviklingssamarbeidet kan styrke offentlige inntekter og fordelingssystemer i samarbeidslandene. Den er svakere på tiltak for økt verdiskapning og på anvisning av hvordan verdiskapningen og fordelingen kan fremmes gjennom handel og investeringer. Skal fattige utviklingsland finansiere sine offentlige budsjetter selv, må verdiskapningen økes og statens inntektsgrunnlag styrkes. Myndighetene mister årlig enorme beløp bl.a. p.g.a. svakheter i skattelovgivningen, korrupsjon og svak kontroll med kapitalstrømmene.

Gjennom bistanden tar vi fatt i disse problemene. Norske programmer som Skatt for utvikling og Olje for utvikling er to eksempler, kampen mot korrupsjon et tredje. Atter andre er støtte til lokalt sivilsamfunn, til uavhengige media og til styrking av rettsstatsprinsipper.

Kristelig Folkeparti mener fordelingsperspektivet er viktig, men det må ikke brukes til å legitimere en tyngdeforskyvning av norsk bistand; bort fra de fattige utviklingslandene og over til ressursrike mellominntektsland.

For å være helt konkret: Når Brasil nå har passert Storbritannia og er verdens sjette største økonomi, blir det feil å prioritere Brasil framfor lavinntektsland. Brasil har ved å bruke under en halv prosent av brutto nasjonalprodukt på fordelingsprogrammer som Bolsa Familia løftet mange ut av dyp fattigdom. Brasil har store ressurser selv, og slike fordelingsreformer hjelper. Det må vi støtte politisk og faglig, men ikke ved å nedprioritere bistanden til de fattigste landene.

Innstillingen viser at det er enighet om mye, men også noen dissenser. I noen saker danner Kristelig Folkeparti flertall sammen med regjeringspartiene. Det gjelder bl.a. arbeidet for nye globale finansieringsordninger – herunder valutaskatten – og det gjelder støtte til å bygge opp utviklingslandenes egen kapasitet til å innføre bedre sosiale sikkerhetsnett for utsatte grupper. Her vil vi – som sagt – ha en sterkere konsentrasjon om lavinntektslandene enn regjeringspartiene. Når bistanden skal fordeles, må vi prioritere de fattige lavinntektslandene framfor de rike mellominntektslandene som har store budsjettmidler selv.

I andre saker er det dissens fordi opposisjonen er mer offensiv enn regjeringen. La meg nevne to eksempler: For det første har utviklingsministeren tidligere vært positiv til å investere mer av oljefondet i utviklingsland, men her er meldingen innholdsløs. For å rette opp dette går Kristelig Folkeparti – sammen med resten av opposisjonen – inn for å opprette et slikt investeringsprogram innen Statens pensjonsfond utland, SPU, med en målsetting om en samlet investeringsramme på opptil 10 mrd. kr. Det kan bidra til større verdiskapning, flere jobber og bedre fordeling.

La meg til slutt nevne arbeidet for å innføre regler for såkalt land-for-land-rapportering som er viktig for å sikre myndighetenes innsyn i kapitalstrømmer, og hindre ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelser. Opposisjonen går inn for mer omfattende og offensive regler for land-for-land-rapportering enn det regjeringen gjør.

Utviklingspolitikken kan stadig bli bedre, mer målrettet og mer resultatorientert. Det vil Kristelig Folkeparti være en pådriver for.

Helt til slutt: Da saksordføreren nevnte noe om en oppretting, var det noe som var feil da han snakket om der hvor det står «dette medlem» i stedet for «dette flertall». Der skal det faktisk være enda en oppretting: Det skal stå 10 mrd. kr og ikke 20 mrd. kr, som det altså står på side 9 i innstillingen.

Presidenten: Da vil opprettingen av opprettingen gå fram av protokollen.

Trine Skei Grande (V) [10:49:21]: Den siste rettelsen er egentlig en god inngang til mitt første poeng. Utviklingspolitikk er et viktig tema i Det norske storting, fordi vi er en stormakt på dette feltet. Vi er en stormakt sjøl med en trykkfeil her, om det står 10 mrd. eller 20 mrd. Det gir oss stor innflytelse, men det gir oss her i salen også et enormt stort ansvar for hvordan den makta som Norge har som bistandspolitisk stormakt, blir brukt.

Venstre er i all hovedsak enig i hovedgrepene som presenteres i meldinga og de «fire linjer» som skisseres, men vi har sett at utviklinga de siste tiårene har ført til at langt flere av verdens borgere bor i mellominntektsland i stedet for i lavinntektsland. Det er fordi vi har sett en stor økonomisk vekst spesielt i de landene som tidligere har vært lavinntektsland, fordi man har innført en markedsøkonomi. Her ser vi altså at det å få på plass en markedsøkonomi, en økonomi som fungerer, en økonomi som er mer reell og rettferdig, fører også til å legge grunnlaget for demokrati. Så det er ikke sånn at en av disse tingene kommer helt alene; det er faktisk sånn at en god og fungerende markedsøkonomi også kan legge grunnlaget for et godt fungerende demokrati.

I likhet med Høyre og Kristelig Folkeparti er vi ikke helt enig i forsøket på å kalle denne meldinga «et viktig skille» i utviklingspolitikken. Vi ser nok heller på meldinga slik at den bygger videre på en lang tradisjon. Fordeling, mener jeg, har alltid vært sentralt i norsk bistand – det har jo vært selve grunnlaget for norsk bistand.

Så til Venstres hovedutgangspunkt i utviklingspolitikken: Jeg vil først understreke at også vi har programfestet at 1 pst. av BNI skal gå til bistand. Men bistand alene er ikke nok. Når vi utvikler utviklingspolitikken vår, må vi i mye større grad se helheten mellom det å fremme næringsutvikling og handel, støtte opp om rettsstaten og rettsstatens prinsipper, og se på det internasjonale rammeverket for å få i gang marked som fungerer også for de fattige landene.

I likhet med resten av opposisjonen savner jeg en større vektlegging og analyse i meldinga av hvordan handelspolitikk og investeringer kan være med på å legge grunnlaget for fordeling også innad i land.

Alle kaker bør selvsagt fordeles best mulig, men det er først når kaka når en viss størrelse, at fordeling vil bidra vesentlig til å bekjempe fattigdom. Mange land er så fattige at om inntektene ble fordelt helt likt, ville alle innbyggerne levd nær fattigdomsgrensa, og det ville knapt være noe igjen til å drive landet og drive utvikling. Derfor er økonomisk vekst en forutsetning for å redusere fattigdom.

Vi er også enig i at det er viktig å satse mye mer på samstemtheten i utviklingspolitikken. Det må være en sammenheng mellom statlige investeringer, tollvernet, næringsinteresser, klimasamarbeidet – alle de delene av norsk politikk som også påvirker hvordan vi fordeler midler i utlandet.

Vi hadde nok ønsket oss mye mer av noe som knapt er berørt i meldinga, nemlig å se på hvordan vi kan bruke oljeformuen vår på en bedre måte, med bedre fordelingsvirkning. Venstre vil at det skal settes av kapital fra oljefondet til investeringer innenfor særlig to områder. Den ene delen skal ha et utviklingsmandat og investere i infrastruktur og selskaper som kan bidra til bærekraftig vekst i utviklingsland der det er gode avkastningsmuligheter og akseptabel risiko for norske penger. Den andre delen skal ha et klimamandat og investere i fornybar energi og annen klimavennlig virksomhet både i rike og fattige land.

Jeg er glad for at opposisjonen synes å være på linje med oss i spørsmålet om at deler av vår oljeformue må brukes mye mer aktivt i fattige land. Det er både solidarisk og høyst sannsynlig også meget fornuftige investeringer.

Det er også viktig for Venstre at vi understøtter det sivile samfunnet. Utdanning og likestilling, og spesielt satsing på kvinner, er viktig for at vi skal klare å oppnå målene våre i bistandspolitikken. Jeg vil også understreke at det er viktig at vi støtter det sivile samfunnet gjennom barne- og ungdomssektoren, der barne- og ungdomsbevegelser er sjølve basen for å føre til større barne- og ungdomsdeltakelse.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [10:54:40]: Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi, har sagt:

«Før trodde vi at om vi bare skapte rikdom i et samfunn, så ville den automatisk sildre ned, komme alle til gode og gjøre slutt på fattigdommen.»

Nå vet vi at det er det komplette nonsens.

St.meld. nr. 25 for 2012–2013, Dele for å skape – Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken, er et oppgjør med illusjonen om at bare vi får økonomisk vekst, så forsvinner fattigdommen av seg selv. Solidaritet og rettferdig fordeling er et verdivalg som er moralsk riktig, men det er også lønnsomt: God fordelingspolitikk bidrar i seg selv til vekst – derfor tittelen «Dele for å skape».

I tillegg er stortingsmeldingen et oppgjør med myten om at det ikke er så viktig med demokrati, at det viktigste er at økonomisk utvikling skjer også for de fattigste og for hele folket. Jeg er uenig i dette. Du kan nok finne eksempler gjennom historien på at du har hatt én folkekjær diktator, som har vært opptatt av vekst og hele folkets ve og vel, men du har aldri funnet tre på rad, og du har aldri fått en positiv utvikling over tid hvis du ikke også har hatt utvikling av menneskerettigheter og demokrati.

En annen myte er at alle verdens fattigste mennesker bor i verdens fattigste land. Dette er feil. Over 70 pst. av de fattigste bor i mellominntektsland. Den globale trenden er at ulikhet innad i land er økende.

Det går godt økonomisk i mange utviklingsland – ikke minst i Afrika, som mange har vært inne på. Mange land har stor økonomisk vekst, men den dårlige nyheten er at forskjellene øker – ikke litt, men kraftig. En akselererende ulikhet undergraver veksten på lengre sikt, og kampen mot fattigdom tapes.

I FNs rapport over utviklingen i verdens land blir nettopp dette framhevet – hvordan økende ulikhet i mange land kan slå i hjel og true de gode og positive resultatene som er oppnådd, både innen utdanning og bedre helse for befolkningen, nettopp fordi ulikhet er et onde, en gift i samfunnet.

Dette vet vi jo fra Norge: Samfunn med små forskjeller er gode samfunn. Det er rettferdig fordeling som har brakt Norge til topps på FNs Human Development Index. Vi er blant de landene i verden med minst ulikhet, og den nordiske modellen som vi sverger til, kombinerer økonomisk vekst med jevn fordeling, rett til velferdsordninger, samarbeid mellom partene i arbeidslivet og høy kvinnelig yrkesdeltakelse. Det er viktig for meg å understreke at forskjellene i Norge er blitt mindre etter at den rød-grønn regjeringen overtok, nettopp fordi vi har hatt dette som et selvstendig politisk mål – i motsetning til høyresiden.

Den nordiske modellen er utviklet gjennom politisk kamp og kompromisser. Den kan ikke kopieres, og vi skal være forsiktige med å «misjonere», men den er en inspirasjonskilde internasjonalt, og den er en utenriks- og utviklingspolitisk ressurs for oss. Som jeg alltid sier når jeg er ute og reiser i andre land: «There are two things you can learn from Norway: High wages and high taxes» – «high wages» fordi det styrker produktiviteten og sørger for god fordeling, «high taxes» fordi det finansierer grunnleggende velferd og bidrar til omfordeling.

I diskusjonen om kapitalflyt, skatteparadiser og åpenhet konsentrerer meldingen seg om elitene i fattige land og om rike lands egen rolle. Den argumenterer for en samstemt politikk for utvikling. Den forholder seg til forskjellige aktører og ikke til en ensformig masse av fattige land. Den plasserer Norge som en del av en internasjonal koalisjon som vil endre systemet i retning av en mer rettferdig verden, i stedet for bare å være en bistandsgiver som skal bruke pengene mest mulig effektivt.

Reaksjonene på meldingen har vært positive. Den har blitt karakterisert som et paradigmeskifte i utviklingspolitikken her i Norge, fordi vi skiller på det å bare hjelpe de fattige for å være ålreit med de fattige og det å gjøre noe med årsakene til hvorfor fattigdom skapes. Vi angriper årsakene, vi ser på maktfordelingen i samfunnet og vi prøver å si at utviklingspolitikken må gjøre noe med den maktfordelingen. Sånn sett er det en klar dreining og et tydelig skifte.

Meldingen får økende oppmerksomhet internasjonalt. Sivilsamfunn i andre land trekker den fram som et eksempel til etterfølgelse for andre lands myndigheter. Det kan vi ikke se på som noe annet enn en positiv tilbakemelding.

Første setning i komiteens enstemmige merknad til innstilling tyder også på at det er bred enighet om rettferdig fordeling på tvers av politiske skillelinjer. Det står at komiteen

«vil peke på små forskjeller som en viktig forutsetning for et godt og rettferdig samfunn».

Jeg vet ikke om dette er første gangen Fremskrittspartiet er med på et slikt utsagn – men positivt er det uansett.

Forskjellene øker, nemlig, men ikke overalt. Latin-Amerika er kontinentet med størst ulikhet, men er samtidig det eneste kontinentet som har redusert ulikhetene de siste ti årene. Hovedforklaringen på dette er at reduserte forskjeller og omfordeling er gjort til et overordnet mål i politikken. Dette har gitt resultater i form av en bærekraftig vekst og fattigdomsbekjempelse. Resultatene har medført folkelig støtte, og at mange regjeringer er gjenvalgt.

Derfor synes jeg det er et tegn på at for mange partier er opptatt av gammeldags utviklingspolitikk – eller gammeldags bistandspolitikk – når man sier at man vil dreie bistanden og støtten vekk fra en del mellominntektsland. For det er nettopp i mellominntektslandene, der man har hatt en økonomisk utvikling, at man både har økonomiske midler til å føre en aktiv omfordelingspolitikk – hvis det finnes politisk vilje. Den politiske viljen skal vi være med på å støtte opp under.

Et avgjørende tiltak for å få dette til er programmer for direkte pengeoverføringer til svake grupper. Det mest kjente er Bolsa Familia i Brasil. Programmet overfører penger direkte til mødre, på betingelse av at de går på svangerskaps- og barselkontroller, og at barna deltar i vaksinasjonsprogrammer og møter opp på skolen. Forskning viser at direkte pengeoverføringer har en positiv effekt på ernæring, skolegang og bruk av helsetjenester. Det er også et effektivt omfordelingstiltak fra rike til fattige, og kopieres nå i India og en rekke land i Afrika.

Derfor er jeg forundret over at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen fra komiteen ikke ønsker å vise til de positive erfaringene fra sånne ordninger. Heller ikke uttrykker de støtte til fondet i Verdensbanken som er etablert for å bygge opp utviklingslandenes egen kapasitet på området, og heller ikke er de med på flertallets merknader om at Norge skal bidra til sør–sør-samarbeid for utveksling av erfaringer med fordelings- og velferdspolitikk.

Høyre og Fremskrittspartiet er også forbeholdne når det gjelder arbeidet med rettferdig fordeling i FN, Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet, og de er ikke med på merknadene om at det er positivt at målet om rettferdig fordeling og inkluderende vekst får større betydning i institusjonene. De er heller ikke med på flertallets merknader om økt støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med sånne saker. Etablering av en vennegruppe mellom land for rettferdig fordeling internasjonalt er de heller ikke med på i innstillingen.

En sånn politikk som Høyre og Fremskrittspartiet legger opp til – eller lar være å være med på – vil etter min oppfatning svekke og gjøre Norges arbeid multilateralt mindre gjenkjennelig. En sånn politikk innebærer å skusle vekk en viktig utenriks- og utviklingspolitisk ressurs. Skal man få gjennomslag for politikken og de politiske ideene internasjonalt, nytter det ikke bare å bruke pengene som er norske. Man må få med seg de store, tunge aktørene på å føre den samme politikken. Det vil ikke Høyre og Fremskrittspartiet.

Derfor, når Høyre og Fremskrittspartiet ikke er med på flertallets merknader om at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom, stiller jeg spørsmålet: Hvor dypt stikker engasjementet for rettferdig fordeling, både i Norge og internasjonalt? Erfaringene viser at skal det komme resultater på dette området, må rettferdig fordeling ha hovedprioritet. Det er min viktigste sak som utviklingsminister. For Høyre og Fremskrittspartiet kan det synes som om den kommer lenger ned på listen. Det overrasker meg i og for seg ikke.

Til slutt vil jeg si en ting om ulovlig kapitalflyt. Der merker jeg meg at det er bred støtte til det regjeringen holder på med og det meldingen legger opp til. Det er sånn at ti ganger mer penger går ulovlig ut av utviklingsland i forhold til hva som kommer inn i form av bistand. Dette stammer fra korrupsjon, skatteunndragelse og annen kriminalitet, og skatteparadiser er med på å muliggjøre akkurat dette. De gjør de store, ulovlige pengestrømmene mulig. Derfor er det gledelig at tiltaket for økt åpenhet har enstemmig oppslutning i innstillingen, inkludert det norske initiativet til en åpenhetskommisjon og åpenhetsgaranti.

Jeg kan også si til dem som har tatt det opp, at jeg støtter forslaget til utvidet land-for-land-rapportering for flernasjonale selskaper, som er beskrevet i rapporten fra arbeidsgruppen nedsatt av Finansdepartementet. En ny lov i tråd med det forslaget vil bety at Norge får den beste lovgivningen i verden mot korrupsjon og kapitalflyt.

Til slutt vil jeg fortelle en historie som etter min oppfatning nettopp understreker betydningen av fordelingspolitikk, ved at unger får muligheten til å delta på skole. I Brasil møtte jeg Marcia Christina. Hun var mor til tre barn og bodde i favelaen i Rio de Janeiro. Hun bodde i et lite, kummerlig hus, men hun var stolt og fornøyd. Hun hadde fått Bolsa Familia og fått penger til strøm og gass, og jeg spurte henne hva som var det neste hun forventet av politikerne. Da sa hun: Jeg er fornøyd, for jeg vet at mine barn får muligheten til å ta den utdanningen som jeg aldri hadde muligheten til å ta fordi jeg måtte jobbe istedenfor.

Det er rettferdig fordeling.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Tom Staahle (FrP) [11:05:01]: Det er mange ting i utviklingsministerens innlegg jeg kunne tenkt meg å kommentere, men til det strekker ikke tiden til. Men jeg vil oppfordre utviklingsministeren til kanskje å lese Fremskrittspartiets program om bistand, så vil han se at vi faktisk har en god politikk på det området.

Det er slik at utgangspunktet her er «Dele for å skape» – det er tittelen på meldingen. Men det er en realitet at hvis man skal ha noe å dele, må man først ha skapt det. Utviklingsministeren har tidligere tatt til orde for å investere mer av Statens pensjonsfond utland i verdens fattigste land. Men i denne meldingen finner vi ingenting om akkurat det temaet. Da er spørsmålet til utviklingsministeren: Hvorfor har man ikke sett mer på dette, og hvordan stiller han seg til den merknaden som opposisjonen har lagt inn i innstillingen?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:06:02]: Jeg vil si tre ting. Det første er at jeg er helt enig i at en stadig større andel av Statens pensjonsfond utland bør investeres i utviklingsland, for investeringer bidrar i seg selv positivt til utvikling. Derfor er det viktig. Derfor har også regjeringen om lag tredoblet de årlige overføringene vi har til Norfund, noe som gjør at de til sammen har omtrent 10 mrd. kr i kapital.

Til merknaden fra opposisjonen: Hvis vi først skulle gjøre det, lage et sånt fond, vil jeg si at det er litt smått, for hvis man ser på den mengden penger som i dag investeres gjennom Statens pensjonsfond utland, er den vesentlig større enn det beløpet som opposisjonen legger opp til.

Til slutt vil jeg bare helt enkelt kommentere at representanten i sitt innlegg tok opp Henrik Thune og Leiv Lundes kronikk. Den kronikken er nettopp en beskrivelse av hvordan norsk utviklingspolitikk har forandret seg til det regjeringen gjør i dag.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:07:18]: Jeg tror det er en nyttig påpekning til statsråden at antallet fattige barn i Norge har økt under denne regjeringen, slik at når det kommer til norsk fordeling, har den ikke lyktes.

I mitt innlegg hadde jeg to spørsmål til statsråden. Det ene var knyttet til SPU – det tok representanten Tom Staahle opp – det andre ble stående fremdeles. Hvorfor er ikke investeringer og handel blitt omtalt i meldingen hva angår fordeling, og hvorfor er det ikke blitt gjort en omfattende analyse av tilknyttede fordelingsvirkninger? Er statsråden fornøyd med at viktige økonomiske temaer som SPU, investeringer og handel er utelatt fra et fordelingsperspektiv i meldingen?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:08:07]: Vi har i meldingen understreket det som fremdeles er et viktig faktum, nemlig at 70 pst. av forskjellene mellom rike og fattige mennesker i verden går på skillet mellom rike og fattige land. Men hovedfokuset i meldingen har likevel vært å se på hvordan nasjonal politikk – som representanten selv var inne på – ført i det enkelte land bør være for å bidra til å avskaffe fattigdom. Da har vi fokusert på nettopp den nasjonale politikken i stedet for den internasjonale handelspolitikken, som bl.a. representanten trekker fram.

Det er i den settingen jeg mener det er så ekstremt viktig at det blir for smått å si at vi bare skal fokusere på de fattigste landene, istedenfor å fokusere på mellominntektslandene i bl.a. Latin-Amerika, der Peter Skovholt Gitmark sier at man ikke vil bruke penger. Det er nettopp der man har muligheter for fordelingspolitikk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:09:20]: På den ene siden er vi enig om at vekst og fordeling er like viktig – eller at begge deler iallfall er viktig. Den enigheten tenker jeg det er viktig å ta vare på. Jeg har hørt utviklingsministeren i mange sammenhenger løfte opp at vi trenger mer investering i de fattigste landene. Derfor vil jeg heller ikke la det svaret han gir representanten Staahle, bli stående, for han svarer egentlig ikke på det viktige spørsmålet. Nå har vi altså hatt flertallsregjering i åtte år, og så peker man på at dersom man skulle ha gjort noe, måtte man ha gjort mye mer. Hvorfor kan man ikke i det minste støtte det forslaget i merknads form som er i innstillingen fra opposisjonen, om 20 mrd. kr? Der står det klart og tydelig at formålet er å investere i bærekraftige bedrifter i de fattigste landene. Det ekskluderer ikke at SBU i tillegg investerer som de gjør i dag. Men dette er altså en øremerking av midler som skal komme i tillegg til eksisterende bistand.

Så jeg forventer et bedre svar. Hvorfor mener utviklingsministeren at det er så viktig, og hvorfor gjør han ikke noe med det?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:10:23]: Nå vet representanten Ropstad at det er finansministeren som svarer til Stortinget for hvordan Statens pensjonsfond utland forvaltes.

Jeg nøyer meg med å understreke to ting. Det ene er at i løpet av de årene vi har hatt flertall, har pengebruken gjennom Statens pensjonsfond utland til investeringer i mellominntektsland og fattige land gått betydelig opp – mye, mye mer opp enn det som legges fram i et eget forslag om penger her.

Det andre er at vi har et eget fond som investerer i utviklingsland, og det er Norfund. Der har vi i løpet av årene som har gått, bidratt til å investere mer. Vi har omtrent tredoblet dette i forhold til det den forrige regjeringen gjorde i de årlige avsetningene.

Så vil jeg understreke en ting til: Forutsetningen for å klare å føre en offensiv utviklingspolitikk er at vi har nok penger på utviklingsbudsjettene. Der vet Ropstad at vi er gode allierte, mens Ropstads allierte før valget i år er de som vil kutte i bistandsbudsjettet.

Trine Skei Grande (V) [11:11:43]: Bistandsministeren snakker hele tida om at det er finansministerens ansvar å svare når det gjelder oljeinvesteringene våre. Nå ser vi at det er bygd opp mye hemmelighetskremmeri rundt hvor man vil investere hen, noe som Venstre er veldig kritisk til. Det jeg ikke skjønner, er at regjeringa ikke innser at de har så mange virkemidler – som de da ikke ønsker å bruke samtidig. Dette er jo en enorm kraft, og det er ikke dumme investeringer. Det er ganske smarte investeringer. Dette er økonomier som er i vekst, og vi ser at demokrati, fordeling og fattigdomsbekjempelse henger så mye sammen med en godt fungerende markedsøkonomi og vekst økonomisk.

Da forstår ikke jeg hvorfor statsråden ikke har en egen mening om et så viktig virkemiddel på hans eget ansvarsområde. Hvorfor kan ikke statsråden bare si hva han mener når det gjelder å bruke disse virkemidlene i bistandspolitikken?

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:12:43]: Jeg sa i det første svaret mitt at jeg mener at en stadig større andel av Statens pensjonsfond utland bør investeres i utviklingsland, og jeg mener det bør være politikken i årene som kommer.

Så mener jeg samtidig at det er ekstremt viktig at investeringer som gjøres, er gode investeringer. Nå kommer jeg akkurat fra Bangladesh, jeg var der i forrige uke. Der ser vi et typisk eksempel på tekstilbedrifter som i den ene enden av skalaen er tipp topp, og i den andre enden av skalaen har sikkerhetsutfordringer og arbeidsmiljø som er så dårlig at over tusen mennesker døde. Jeg var der og traff en del av dem som overlevde.

Det viser også betydningen av det å jobbe for fordelingspolitikk og organisering av arbeidere, som bl.a. Høyre her i Stortinget har vært sterk motstander av, og vi har støttet de organisasjonene som gjør nettopp det. Nå roses vi fordi vi bruker ILO, International Labour Organization, nettopp for å være med og skaffe de arbeidstakerne en stemme, slik at investeringer i utviklingsland blir gode.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Gustavsen (A) [11:14:04]: Representanten Peter Skovholt Gitmark startet med å slå fast at det vi snakker om i dag, først og fremst er et fordelingspolitisk problem og ikke et utviklingspolitisk problem. Samtidig fulgte representanten opp med å si at handel er svaret.

Det var interessant – det er kanskje å dra det litt langt, men det var i alle fall en avsløring for hele Stortinget av hvilket liberalistisk grunnsyn deler av Høyre deler med Fremskrittspartiet.

Representanten Gitmark fortsatte på sitt vante vis med å betegne land ytterst på venstre fløy med skjellsord, men kun når det omhandler landene i Latin-Amerika. Samtidig ser vi i innstillingen at Høyre heiser fram Kina som det beste eksempelet på land der mange nå etter hvert har kommet ut av fattigdom. Det hadde vært interessant å få Høyres definisjon på hva de egentlig mener er venstresiden.

Den norske modellen med små forskjeller mellom folk og sterke kollektive rettigheter er verd å bli en eksportartikkel. Tillit og samhold er viktige verdier i den norske samfunnsmodellen, og Norge, sammenliknet med andre land, er kjennetegnet ved å ha både høy tillit og sterkt samhold. OECD dokumenterer også at i land med små økonomiske forskjeller er det større tillit og større samhold blant mennesker.

Norge har altså et veldig godt utgangspunkt for å sette rettferdig fordeling internasjonalt på kartet. At det er et stort behov for det, er helt sikkert. Bakgrunnen har flere vært inne på her, så jeg skal ikke gjenta tallene. Men en ting er sikkert, og det er at det er ingen konflikt mellom vekst og fordeling. Tvert imot, det er helt motsatt.

Når vi skal adressere disse problemene, må vi inkludere funksjonshemmede som målgruppe. Per i dag mangler ni av ti funksjonshemmede i fattige land tilgang til skolegang og utdanning. Krig og landminer og sykdommer som meslinger, polio og andre sykdommer skaper fortsatt nye funksjonshemminger. FNs statistikk viser at av verdens funksjonshemmede bor 70 pst. i utviklingsland, og 82 pst. lever under fattigdomsgrensen. Mange får heller ikke jobb og forblir derved i fattigdom.

I stortingsmeldingen varsles det at arbeidet for funksjonshemmedes rettigheter særlig vil prioriteres innen relevante områder som utdanningsbistand, humanitær bistand og helse og kvinnesatsing. Dette er veldig bra. Samtidig kan det være relevant å inkludere funksjonshemmede som målgruppe innen andre sektorer. Det at man prioriterer noen sektorer, kan ikke utelukke andre sektorer.

Jeg er veldig glad for at regjeringen løfter funksjonshemmede fram som en viktig målgruppe. Både gjennom denne meldingen og gjennom interpellasjonsdebatten vi hadde for en tid siden, er funksjonshemmedes plass løftet fram. Det må forplikte. Ratifiseringen av FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter er en viktig anledning til å løfte funksjonshemmede fram internasjonalt og prioritere dem i vårt internasjonale arbeid. Nylig la statsråden i fellesskap med barne- og likestillingsministeren fram en veileder for hvordan man kan inkludere funksjonshemmede i det internasjonale arbeidet. Det er veldig bra.

Vi skal ikke tvinge vår samfunnsmodell på andre. Men vi skal være til inspirasjon, veilede og dele erfaringer. Ofte kan eksperter faktisk bidra vel så mye som penger når det er snakk om å bygge opp et rettferdig samfunn.

Kunnskap om ressursforvaltning slik at det kommer fellesskapet til gode, kunnskap om et progressivt skattesystem med store fordelingsvirkninger, kunnskap om arbeidslivets organisasjoner og spilleregler og betydningen av at både arbeidstakere og arbeidsgivere organiserer seg og opptrer ansvarlig, kunnskap om hvordan helse og utdanning kan tilbys alle, finansiert gjennom skatteseddelen – kort oppsummert: Det vi snakker om av retning for utviklingspolitikken, har vi lang og bred erfaring med her hjemme; å bygge et velferdssamfunn stein på stein.

Så har jeg lyst til å avslutte med å utfordre Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg vil sitere flertallsmerknaden som står helt innledningsvis i innstillingen:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil påpeke at dette innebærer at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom. En aktiv fordelingspolitikk, globalt og ikke minst mellom ulike samfunnslag i de enkelte land, trengs for å bekjempe fattigdom og skape god utvikling globalt. Flertallet merker seg at sterk økonomisk vekst i flere land har ført til dramatisk økte økonomiske forskjeller.»

Derfor kunne det vært fint å spørre Høyre og Fremskrittspartiet til slutt: Hva er det som er feil i denne beskrivelsen? Er det det at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom, eller er det den aktive fordelingspolitikken de har et problem med?

Steinar Gullvåg (A) [11:19:34]: Dagen etter stemmerettsjubileet, i en debatt om bistandspolitikk som tar utgangspunkt i demokrati, rettferdig fordeling og økonomisk vekst, kan det passe med en liten historie om praktisk kvinnefrigjøring i Tanzania.

For noen år siden gjennomførte Tanzania en betydelig forvaltningsreform med norsk hjelp. Som ledd i et institusjonelt samarbeid mellom veimyndighetene i Tanzania og Norge, et samarbeid som senere er faset ut, ble finanseringen av veisektoren lagt om. Veiadministrasjonen ble skilt ut og fristilt fra et transportdepartement – som nok ikke akkurat var korrupsjonsfritt område. Et element i denne reformen var at vedlikeholdet av landsens veier skulle deles opp i små kontrakter forbeholdt lokalbefolkningen etter anbudsprinsippet. Interessen var stor på landsbygda, der jobbene knapt vokser på trær – skjønt jobber gjør vel kanskje det der omkring. Ved anbudsåpning viste det seg at mange kvinner fikk tilslag på sine tilbud, til en viss misnøye, må jeg si, fra de menn som følte seg forbigått, og som vel mente at jobbene – i pakt med gamle tradisjoner – burde forbeholdes dem selv.

Da jeg senere spurte dem om hvordan det gikk med disse kvinnene, fikk jeg høre at de utførte sitt arbeid på aller beste måte – ofte mer samvittighetsfullt enn mannlige kolleger. Men det var ett forhold veimyndighetene ikke hadde tatt i betraktning ved tildelingen av disse vedlikeholdskontraktene, nemlig at det var første gang disse kvinnene hadde hatt lønnet arbeid. De var ikke lenger økonomisk avhengig av sine menn – snarere tvert imot. Det skulle vise seg å få følger for mennene og for familielivet i landsbyene.

Moralen er at arbeid og inntekt er frigjørende, at arbeid er nøkkelen til mer likestilling, og at arbeid kan endre tilstivnede sosiale strukturer, slik vi opplevde det her i landet på 1970-tallet, da kvinnene for alvor forlot kjøkkenbenken og gikk ut i arbeidslivet. Slik er det også i utviklingsland.

Derfor må arbeid være en hovedprioritering i norsk bistandspolitikk. Når veksten nå tar seg opp i flere afrikanske land, vil det normalt også gi flere arbeidsplasser. Men det er ikke dermed sagt at veksten kommer befolkningen til gode. Altfor ofte ser vi at rikdommen samles på få hender og på rikholdige bankkonti i skatteparadiser. Derfor må kampen for rettferdig fordeling og mot korrupsjon være en annen hovedprioritering. Arbeid og inntekt er veien ut av fattigdom.

Regjeringen peker i meldingen på den selvfølge at fast inntekt er det som i størst grad påvirker folks levekår. Derfor er det deprimerende å registrere at altfor mange – og et økende antall unge mennesker – ikke kommer i arbeid. Vi ser at 60 pst. av verdens arbeidere nå tjener til livets opphold ved det som kalles uformell virksomhet – langt utenfor et organisert arbeidsliv.

Norge er en av de viktigste bidragsyterne til verdens arbeidsorganisasjon. Arbeidet for et anstendig arbeidsliv med sosiale rettigheter, rett til å organisere seg og rett til å inngå kollektivavtaler har kummerlige kår i mange land. Desto viktigere er det at vi fra norsk side, i nært samarbeid med partene i arbeidslivet, fortsetter å støtte ILOs arbeid. Trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og myndighetene har vært avgjørende for utviklingen av det norske samfunnet, for norsk fordelingspolitikk og for vår felles velferd. Den norske modellen er ingen dårlig eksportartikkel i så måte.

Men det er også andre aspekter ved den innledende historien som har krav på litt oppmerksomhet. Det ene er at vi av gode grunner bør legge vekt på arbeidsintensiv produksjon i vårt bistandssamarbeid. Det andre er at en velfungerende infrastruktur er en forutsetning for økonomisk vekst. En voksende transportsektor holdes fram som en hovedårsak til den økonomiske veksten i flere afrikanske land. Samtidig er en sterkt økende veitrafikk i ferd med å bli et alvorlig helseproblem, som aids og malaria. Trafikkulykkene er faktisk en av de hyppigst forekommende dødsårsakene i mange land i den fattige verden.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:24:52]: Menneskeverdet er grunnlaget for Kristelig Folkepartis store engasjement for utviklingspolitikk. Det at vi – alle mennesker – har grunnleggende rettigheter, bunner i menneskeverdet og menneskets unike verdi. Det betyr at vi har fått menneskerettigheter som vi har et mål om at alle skal få oppnå. Menneskerettigheter må ivaretas for alle – alle de ulike menneskerettighetene. Dette er utgangspunktet for Kristelig Folkepartis engasjement i utviklingspolitikken – og utviklingspolitikk i bred forstand.

Representanten Svendsen redegjorde godt for Kristelig Folkepartis hovedlinjer og hovedmerknader i forbindelse med meldingen. Han pekte på fattigdomsorienteringen, at vi ønsker å målrette bistanden mot de aller fattigste landene. Han pekte også på at vi ønsker å vri bistanden tilbake igjen til det som var hovedmålene, bl.a. utdanning.

I tillegg er Kristelig Folkeparti opptatt av mer handel. Vi ønsker å løfte de fattigste landene. Da er bistand én nøkkel, handel en annen. Som flere har vært inn på, stusser vi over at regjeringen ikke har valgt å gå mer inn på handel – analysert det og gjennomgått det mer for å se på ulike måter vi kan bidra til å få opp handelen på, få opp mulighetene for de fattigste landene til å tjene mer penger.

Det siste punktet er investering. Når man diskuterer denne meldingen, er det utrolig overraskende at man ikke valgte å legge fram noe mer med tanke på å vri penger fra Statens pensjonsfond utland. Jeg mener at det må være den største glippen til denne regjeringen – eller: Den største glippen er at det ikke kom før, for her er det enorme muligheter for Norge. Vi har et av verdens største investeringsfond. Måten de pengene brukes på, er helt avgjørende. Derfor har Kristelig Folkeparti i sitt program at vi ønsker minst 20 mrd. kr i et eget investeringsprogram, og på sikt ønsker vi 1 pst. av pensjonsfondet – rettet mot de aller fattigste landene.

I forbindelse med denne meldingen har vi fått med opposisjonen – og det har vi for så vidt gjort før også – på et eget investeringsprogram på 10 mrd. kr. Vi peker på at det investeringsprogrammet skal være i tillegg til målet om 1 pst. av BNI til bistand. Vi gjør det ikke først og fremst bare for å løfte mennesker ut av fattigdom og bidra til å skape arbeidsplasser sånn at de kan arbeide seg ut av fattigdom, men vi kan også peke på at det er en egeninteresse for Norge å investere i de fattigste landene. Som de fleste vet, har Norfund hatt enorm avkastning – 10 pst. i gjennomsnitt de siste ti årene – mens SPU kun har hatt ca. 3 pst. Det viser at dette er ikke noe tapsprosjekt – det kan både tjene penger og være med på å skape arbeidsplasser i de fattigste landene.

Så må jeg også kommentere størrelsen på beløpet. Utviklingsministeren var inne på at Kristelig Folkeparti ønsker å samarbeide med partier som dessverre velger å kutte i sine budsjetter. Da vil jeg vise til Bondevik II. Der klarte vi gjennom tre budsjetter med Fremskrittspartiet og ett med Arbeiderpartiet å øke bistanden hvert eneste år, så vi nesten nådde 1 pst. I tillegg er det også sånn at når vi diskuterer politikk, er pengene viktig, men også bruken av pengene er viktig. Det skal jeg komme tilbake til senere.

Karin Andersen (SV) [11:28:07]: I går, på stemmerettsjubileet, ble det over hele landet diskutert hva som hadde utviklet Norge. Det var tre ting: Det var arbeid, fordelingspolitikk og likestilling. Det er en rød tråd gjennom denne meldingen – og bør være en rød tråd gjennom alt vi gjør, ikke bare i utviklingspolitikken, men også i den andre politikken. Det har regjeringen forpliktet seg til i «decent work»-strategien som kom i 2008, som nevner alle de politikkområdene som flere har vært inne på.

Det er ikke sånn, dessverre, at handel i seg sjøl skaper fordeling. Den kan baseres på slavehandel – på slavearbeid, tvangsarbeid – med enorme gevinster til folk som ikke har brukt en kalori av egen arbeidsinnsats, men som hover inn på andres slit. Det er historien, det foregår i dag mange steder. Situasjonen i Bangladesh viser jo at det er slik. Så det er ikke frihandel som er nødvendig, det er rettferdig handel basert på et arbeidsliv som sikrer at makt og penger blir fordelt i samfunnet. Da får man også utvikling. Det må bety at vår vektlegging av at det skal være lov å organisere seg, at det er bra at man inngår tariffavtaler, er viktig. Det er dette som har sivilisert Norge og fordelt penger og makt mer rettferdig her enn i nesten noe annet land. Det er en sunn nasjonal politikk, som representanten Skovholt Gitmark nevnte.

Maktfordeling, demokrati og åpenhet er viktig, men rettferdig fordeling er nødvendig for at den økonomiske veksten også skal bli god, bærekraftig og stabil.

Til Høyres kritikk av norsk politikk og SVs innsats: Jeg synes kanskje representanten Gitmark burde gå tilbake og se på sitt eget budsjett, der Høyre, i rike Norge, velger å ta over 1 mrd. kr fra de fattigste barnefamiliene. De har 2,5 ganger så stor risiko for å bli fattige, og det er anslagsvis 17 000 norske barn som blir fattige over natten. Så den kritikken tror jeg vi skal se bort fra.

Så til likestilling: Likestilling er 100 pst. effektivt og 100 pst. lønnsomt. Det er likestillingen i Norge som har gjort at vi har god økonomisk vekst. Det er ingenting over, ingenting ved siden av – vi kan glemme virkningen av oljen. Den strategien fra regjeringen må være viktig. Det er derfor noe av det som skjedde i går, også er viktig. Da knyttet vi igjen nye forbindelser til kvinner i andre land for å styrke de formelle rettighetene og for å styrke påvirkningen kvinner har. Kvinner er opptatt av andre enn seg sjøl. De er opptatt av god fordeling, ungene sine og framtida. Da blir det god utvikling for landene også.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:31:16]: Da vil jeg følge opp der representanten Karin Andersen slapp. Det har kommet noen replikker mot SV knyttet til forskjellsutviklingen i Norge. Hele komiteen slutter seg til at Gini-koeffisienten er en god måte å måle forskjeller internt i et land på. I internasjonal sammenheng har Norge vært helt unikt de siste årene, for i en finanskrise har forskjellene gått ned i Norge, mens de har økt i de aller fleste landene rundt oss. Grunnen til at vi har fått til det, er at vi har ført en fordelings- og skattepolitikk – som opposisjonen er motstander av – som har vært effektiv for å redusere forskjellene.

Jeg vil takke for en god debatt. Det er masse ting vi burde hatt mer tid til å diskutere. Én av dem er Høyre og Fremskrittspartiets gode og konstruktive innlegg, men også tausheten om de store kuttene de vil gjøre i bistandsbudsjettet. Det går an å si mye fint om en bedre måte å bruke pengene på eller hvilke områder vi burde prioritere høyere, men det faktum gjenstår at Fremskrittspartiet vil kutte 7 mrd. kr i bistand. Det er uvisst hvor mye Høyre vil kutte, annet enn at de har sagt at de vil gå bort fra 1 pst.-målet, som er veldig viktig for de rød-grønne.

Vi burde hatt mer tid til å diskutere rettferdig naturressursforvaltning, altså betydningen av nasjonalt eierskap til naturressurser, og den reforhandling av urettferdige gruveavtaler f.eks. som Norge skal være med og støtte opp om.

Vi burde hatt mer tid til å snakke om kampen mot skatteparadiser, disse verdens glorete blodigler som legger til rette for tyveri fra folk, og som legger til rette for ulovlig våpenhandel og skattesnusk.

Vi burde hatt mer tid til å diskutere utviklingen internasjonalt, der reaksjonære land har funnet sammen i en slags patriarkalsk akse og gått sammen om å svekke mange av de framskrittene vi har hatt for kvinners rettigheter i hele verden de siste tiårene. Der har Norge en kjempeviktig rolle. Vi er f.eks. ikke EU-medlem, og det betyr at vi slipper å gjøre kompromisser med land som Malta og Polen før vi uttaler oss om retten til selvbestemt abort og kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter.

Vi burde hatt tid til i større grad å diskutere sivilsamfunnets betydning. Alle partiene her i salen er enige om at sivilsamfunnet er viktig, og vi kappes om å si flotte ting om organisasjonsliv og sivilsamfunn, men det faktum gjenstår at opposisjonen vil kutte i informasjonsstøtten. Høyre vil endog fjerne den fullstendig. Den meldingen som vi har diskutert i dag, er et produkt av den innflytelsen det sivile samfunn øver på norsk politikk. Sivilsamfunnet er ikke bare frivillighet og et tillegg til det politiske Norge. Det er også et viktig korrektiv og en viktig kompetanse- og premissleverandør for norsk politikk, og det er en side ved norsk utviklingspolitikk som vil forsvinne hvis Høyre får gjennomført sin politikk.

Jeg rekker ikke mer, men jeg synes det har vært en veldig spennende debatt.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:34:26]: Høyres kritikk mot ILO er først og fremst basert på organisasjonens manglende effektivitet. Vi ønsker å benytte oss av andre kanaler i større grad for å støtte arbeidstakere og bidra til gode vilkår for arbeidstakere. Vi ønsker, for å legge det til, å benytte oss av evalueringer av alle FN-organisasjoner for å velge de som til enhver tid leverer best, for å nå våre hovedmål i utviklingspolitikken på en mest mulig effektiv måte.

Jeg må si at jeg er glad for representanten Gullvågs positive omtale av anbud – det er jeg helt enig i.

Jeg mener at innlegget vi hørte fra representanten Gustavsen, var sjeldent upresist. Jeg har dermed behov for å gjøre et par helt åpenbare avklaringer. Det første gjelder hva Høyre sa, i mitt innlegg og i merknadene: Flertallet av verdens fattige befinner seg i mellominntektsland – det er vi ikke uenig i. Dette er først og fremst en fordelingsutfordring, ikke et utviklingsproblem – det er dette jeg skjønner representanten Gustavsen er uenig i eller ønsker å gripe tak i. Høyres løsning på det er demokratisering, lik rett til utdanning og styrket sivilt samfunn bl.a. I tillegg kommer nasjonal fordelingspolitikk inn. Er representanten Gustavsen virkelig uenig i dette? Da ber jeg om en avklaring i så måte.

Representanten sier videre at vi ikke er med på en merknad om fordeling. Ja, det er helt riktig, det er fordi vi er med på andre merknader som er langt mer presise. I mitt innlegg sier jeg følgende: Fordeling er viktig, men alene skaper det ikke vekst. Økonomisk vekst blir høyere med god fordelingspolitikk, økt handel, likestilling, kamp mot korrupsjon, respekt for miljøet, demokrati og realisering av menneskerettighetene. Det er grunnen til at Høyre ikke utelukkende er med på fordelingssporet, for vi ser ting under ett – nøyaktig det samme som vår politikk i utviklingspolitikken. Vi fører en samstemt politikk som evner å bygge bro mellom utenrikspolitikk, handelspolitikk, investeringer, helse, utdanning osv. Vi plukker ikke enkeltelementer og har en politikk for dem alene. Dette er hovedproblemet ikke bare med meldingen, men med regjeringens politikk som sådan: Det blir i for stor grad en bistandspolitikk og i for liten grad en utviklingspolitikk.

Helt til slutt: Jeg forstår godt at SV mener det er sårt at Høyre påpeker at det blir flere fattige barn i Norge med dem i regjering. Handel alene skaper ikke fordeling – det er jeg helt enig i. Handel er med på å skape økonomisk vekst, som igjen er med på å legge grunnlaget for arbeidsplasser. Det er en unik mulighet for å gjøre noe med fordeling, men det er ikke automatikk i det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:37:39]: Da kan jeg fullføre mitt resonnement om at størrelsen på bistandsbudsjettet faktisk er viktig. Kristelig Folkeparti har vært et av de partiene som har vært i fremste rekke for å kjempe opp bistandsprosenten. Det jeg pekte på i mitt innlegg, var at da vi gjorde det sist, da vi satt i regjering med Høyre og Venstre, klarte vi å løfte bistanden hvert eneste år – og betydelig. Samtidig gjorde vi det ved å inngå budsjettavtaler med Fremskrittspartiet i tre av fire år. Jeg har ikke behov for å forsvare Fremskrittspartiet og Høyres kutt, for jeg mener at de ikke bør gjøre det, men samtidig vil jeg vise til at vi hver gang vi har vært i regjering, har klart å løfte bistandsbudsjettene, og det skal vi klare igjen.

Jeg vil utfordre Høyre og Fremskrittspartiet. Vi skal diskutere Nasjonal transportplan på tirsdag, og jeg er ganske sikker på at de partiene kommer til å ta opp temaet om å bygge smartere og bruke pengene mer effektivt, og det å bruke mer penger – ikke minst Fremskrittspartiet. Det betyr at når Norge skal fordele penger, er det, som flere har vært inne på, helt avgjørende at vi velger å avse mer penger for å skape utvikling i de fattigste landene.

Jeg var inne på at vi mener at både fordeling og vekst er viktig. I 3-minuttersinnlegg er det vanskelig å komme inn på mye, men fordelingen er avgjørende. Det understreker vi i Kristelig Folkeparti i våre merknader. Som representanten Gitmark også var inne på, ønsker vi særlig i mellominntektsland å bygge videre på demokratisering, bygge på sivilsamfunn, utdanning osv.

Vi er opptatt av å bekjempe korrupsjon og skatteflukt, og vi ønsker, f.eks. gjennom «Skatt for utvikling», at de fattigste landene skal få mer ressurser selv. Jeg sitter i energi- og miljøkomiteen, og jeg kan peke på at noe av det viktigste vi har klart å få til, som har bygd opp Norge – i tillegg til arbeid, som både Karin Andersen og Steinar Gullvåg understreker i sine innlegg – er at vi skattlegger naturressursene på en måte som gjør at det tilfaller fellesskapet. Det må også være et mål for de fattigste landene. Når vi har 78 pst. skatt på olje, betyr det at fellesskapet får nyte godt av ressursene. De fattigste landene klarer ikke det samme. Det er viktig å hjelpe dem, slik at det faktisk tilfaller fellesskapet.

Til slutt: Det er flere som har vært inne på kronikken til Lunde og Thune, som ønsker å fjerne utviklingsministeren. For Kristelig Folkeparti er det helt feil retning å gå i. Kronikken tegner et altfor snevert eller altfor enkelt bilde, for – jeg tror det var generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp som pekte på det – et av hovedformålene til utenriksministeren og utenrikspolitikken er nettopp å fremme Norges egne interesser. Det er ikke alltid lett å tenke at det å få de fattigste ut av fattigdom er i Norges egeninteresse. Jeg mener det bør være det, men det er ikke slik. Da trenger vi en egen minister, som også kjemper for de aller fattigste.

Eva Kristin Hansen (A) [11:40:57]: Representanten Staahle fra Fremskrittspartiet brukte innlegget sitt til å lese opp kronikken fra Thune og Lunde og konkluderte med at den var svaret på hvordan norsk utviklingspolitikk skal være. Kronikkforfatterne er sikkert ganske fornøyd med at de har vært såpass mye i fokus i denne debatten.

Representanten Staahle hevdet at vi i regjeringspartiene er veldig høye og mørke og ikke har tatt inn over oss mange av de utfordringene som blir tatt opp i kronikken. Punkt 1: Så vidt jeg har registrert, er både representanten Staahle og jeg mørke. Jeg er 1,60. Punkt 2: Jeg brukte innlegget mitt til å henvise til den samme kronikken, fordi jeg synes den løfter en viktig debatt og har mange interessante analyser. Men jeg er ikke enig i overskriften, om å legge ned norsk bistand. Det er ikke overraskende at Fremskrittspartiet synes det er en besnærende inngang på en kronikk, for Fremskrittspartiet ønsker jo å kutte 7 mrd. kr i bistandsbudsjettet. Jeg er ikke overrasket over den inngangen.

For å ta tak i en del av det han siterte fra kronikken:

«Vekst og utvikling skapes ikke av statlige overføringer fra vestlige land, men av investeringer som skaper arbeidsplasser, og dessuten av god statlig styring, inntektsutjevning, skattesystemer, forvaltning av naturressurser og hjelp til å bilegge konflikter.»

Hva driver norsk utviklingspolitikk med? Arbeidsplasser – vi har brukt timer i denne salen til å diskutere nettopp hvor viktig jobbskaping er. God statlig styring – jeg vet ikke hvor mange stortingsmeldinger vi har hatt til behandling som nettopp tar tak i hvor viktig det er med god statlig styring av land. Inntektsutjevning, skattesystemer – det handler den stortingsmeldingen vi diskuterer i dag, om. Det er en viktig del av vår utviklingspolitikk. Forvaltning av naturressurser – det har vært et av hovedfokusene til denne regjeringen. Vi mener at Norge har mye å bidra med, både hvordan naturressursene skal forvaltes, og hvordan man kan fordele inntektene fra dem. Hjelp til å bilegge konflikter – det har vært en viktig del av norsk utenrikspolitikk at Norge skal bidra til å dempe konflikter og bidra på en positiv måte.

Helt til slutt til representanten Skovholt Gitmark, som i løpet av sine 18 minutter her i dag har kritisert regjeringen ganske kraftig. Han sa at jeg tok feil da jeg sa at Høyre ikke ville være med på merknaden om privatisering og internasjonale selskapers uheldige virkning ved at mange land ikke får igjen for utvinning av sine naturressurser. Høyre ville ikke være med på den merknaden. Høyres hovedinngang handlet om korrupsjon – det var det som var hovedinngangen. De hadde atskillige svakere formuleringer om privatisering og internasjonale selskapers rolle når det gjelder å ta naturressurser fra fattige land.

Jeg synes dette har vært en interessant debatt. Jeg synes også vi har fått opp veldig gode ideologiske skillelinjer. Så jeg må bare si: Jeg gleder meg til valgkampen og håper dette blir et tema også der.

Karin Andersen (SV) [11:43:55]: Jeg slutter meg til hvert eneste ord fra foregående taler, representanten Eva Kristin Hansen. Dette bør bli et tema fordi det er viktige skillelinjer i norsk politikk. Det er viktig fordi vi er en del av verden, og fordi dette nettopp handler om menneskerettigheter og vårt ansvar som rik nasjon, hvordan vi forvalter den rikdommen og vår innflytelse i verden til beste for menneskerettigheter og for utvikling i alle land.

Jeg legger merke til at representanten Skovholt Gitmark sier at de vil velge vekk ILO. ILO er FNs organisasjon for trepartssamarbeid, som den nordiske modellen og den norske modellen bygger på. Riktignok har Fremskrittspartiet på sitt landsmøte avsverget den og mener at den er dårlig. Jeg trodde faktisk at alle andre var opptatt av å bygge opp under et seriøst trepartssamarbeid. Det utelukker ikke at man kan samarbeide med andre om fornuftige ting, slik at man får et organisert, velutviklet og anstendig arbeidsliv. Det å si at man skal velge vekk ILO, som er den viktigste internasjonale arbeidsorganisasjonen, mener jeg er ansvarsløst.

Representanten Ropstad sier at størrelsen på bistand er viktig. Den er viktig fordi den handler om rettferdig fordeling av ressurser også mellom land. Det er en bit av det vi gjør, som også gjør at land er villig til å høre på oss i andre temaer som kan være viktige for dem. Ikke at vi nødvendigvis skal eksportere måten vi har gjort det på, men noen av de utviklingsstrategiene som er viktige, og ikke minst det som han også var inne på, som handlet om olje- og gassressurser og andre viktige naturressurser og fordelingen av utbytte fra dem.

Til slutt om fattigdom i Norge. Jeg ville vært forsiktig og musestille hvis jeg hadde vært Høyre i denne saken. Det er slik – det er en realitet – at i to budsjetter nå har både Høyre og Fremskrittspartiet fjernet over 1 mrd. kr på årsbasis fra de fattigste barnefamiliene, en inntekt de har mens de kvalifiserer seg for arbeid. Det virker. Anslagsvis 17 000 norske barn har en enslig forelder som ikke har arbeid, og som vil miste inntekt over natten. Det blir det ikke færre fattige barn av, det blir det mange flere fattige barn av. Disse inntektene – det har jeg avklart i et replikkordskifte i Stortinget med representanten Sanner – disse pengene, trengte man fordi man skulle senke formuesskatten for de aller rikeste. Det er kjernen i Høyres politikk. Det hører vi her også. De tror at handel og de rikestes forkjørsrett skal hjelpe her, skal hjelpe ute. Vi vet at det ikke hjelper. Det blir flere fattige barn av det. Det blir flere fattige barn av å ta inntekten fra enslige foreldre og gi den til de rikeste i Norge.

Presidenten: Neste taler er representanten Snorre Serigstad Valen. Han er sakens ordfører og får dermed fortsatt 3 minutters taletid.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:47:11]: Det må jeg takke presidenten og Stortingets forretningsorden for.

Peter Skovholt Gitmark sa at Høyre ikke bare er opptatt av fordeling, men av en samstemt og bred politikk som inkluderer bekjempelse av korrupsjon, likestilling, demokrati, respekt for menneskerettigheter, investeringer, handel osv. Det kan vi alle slutte oss til, det er vi alle enige om. Det er heller ikke sånn at denne stortingsmeldingen kun omhandler fordeling. Det er en bred og helhetlig stortingsmelding. Men jeg må spørre: Hvordan vil denne samstemtheten bli ivaretatt ved å inngå utviklingspolitiske kompromisser med Fremskrittspartiet, ved å innta mer offensive krav overfor utviklingsland om liberalisering av egen offentlig sektor og ved å kutte alle penger til utviklingsarbeid utenom Afrika, inkludert alt vi gjør av menneskerettighetsarbeid i Latin-Amerika? Hvis målet er mer utviklingspolitikk og mindre klassisk bistandspolitikk, er det nesten uforståelig at Høyre vil konsentrere all innsats om Afrika og overhodet ikke bruke penger på prosjekter i mellominntektsland i resten av verden. De aller fleste mennesker som er fattige, lever i mellominntektsland. Det er ikke bare de aller fattigste som må være del av et større fordelingspolitisk grep.

Det er mange i denne salen som mestrer retorikkens kunst. Representanten Skovholt Gitmark er i høyeste grad en av retorikkens mestere. Men noen ganger er det bedre bare å si det enkelt. USAs visepresident, Joe Biden, skapte overskrifter i den amerikanske valgkampen i fjor med sin tordentale da han sa: «Show me the money!» Da var debatten over. Man kan si så mye man vil om at man er for det og det, men hvor man putter pengene, sier gjerne noe om hva man egentlig prioriterer. Hva er man villig til å bruke pengene på?

Høyre og Fremskrittspartiet prioriterer skatteletter i Norge, og disse finansieres ved å bruke mindre penger på internasjonal solidaritet. Så enkelt er det. Der ligger pengene, det er det som er prioriteringen. Det er for så vidt riktig at en politikk som kutter i støtten til verdens fattige og gir mer til Norges rike, er en form for samstemthet, både retorisk og materielt, men det er ikke den samstemtheten vi andre, på rød-grønn side, er opptatt av.

Steinar Gullvåg (A) [11:49:52]: Representanten Gitmark er åpenbart forbauset over at jeg er positiv til anbudskonkurranser. I relasjon til det som daglig er norsk virkelighet, burde han ikke være overrasket over det. Men jeg er tindrende klar over at anbud og anbudskonkurranser så absolutt har sine begrensninger, og det er ikke liketil hvordan man ser anbud, og hvordan man utlyser anbudskonkurranser. Spesielt viktig er dette å ta i betraktning i bistandspolitikken. Anbud og anbudskonkurranser i sosial sektor f.eks. har en slagside som etter min oppfatning er ganske uakseptabel, men i utviklingsland kan anbudskonkurranser – og spesielt transparente anbudskonkurranser – faktisk være en viktig del av antikorrupsjonsarbeidet. For hva er alternativet til anbudskonkurranser? Jo, det er oftest direkte tildeling av oppdrag. Det er det tradisjon for i mange utviklingsland, med den følge at man tildeler oppdrag til dem som er i stand til å betale best for det.

Jeg er forbauset over at representanten Gitmark ikke verdsetter ILOs arbeid for et anstendig arbeidsliv, fordi det burde være i vår egen interesse. Det er i vår alles interesse at verdensorganisasjonen arbeider for at arbeidstakere skal ha sine sosiale rettigheter, at de skal ha retten til å organisere seg og til å inngå kollektivavtaler verden over. Det som virkelig er bekymringsfullt, er at Høyre ikke ser dette.

Tom Staahle (FrP) [11:52:12]: Vi registrerer fra Fremskrittspartiets side at meldingen sier lite om investeringer, den sier lite om utdanning, og den sier ingenting om korrupsjonsbegrensende tiltak. Sånn sett er det verdt å tenke på det meldingen går på, og meldingens hensikt er at vi skal sørge for at utviklingsland kommer seg videre her i verden. Jeg må også si at når vi ser at Norge gir en stor andel midler til mellominntektsland istedenfor de fattigste av de fattige, som trenger nettopp konkrete tiltak som utdanning og helsetilbud for å komme seg opp og frem og for å skape sin egen framtid, blir det noe merkelig.

For Fremskrittspartiets del registrerer jeg at vi får kritikk for at vi vil kutte i bistandsbudsjettet, men vår hensikt er hele tiden at vi er opptatt av hva pengene faktisk brukes til. Da er det ikke andelen kroner – den faktiske andelen kroner – som er avgjørende, men hva man bruker pengene på.

Når Norge i dag gir store midler til mellominntektsland, er vi veldig påpasselige på å peke på at de landene som faktisk har løftet seg opp til å bli et mellominntektsland, som har gått fra det å være et fattig land til å komme seg videre opp i stigen, har et nasjonalt ansvar for å løfte den delen av befolkningen som fortsatt sliter i det respektive landet. Der mener jeg også at denne meldingen er særdeles svak i å påpeke hvordan Norge kan bidra til akkurat det.

Til slutt må jeg bare få lov til å si at jeg registrerer innlegget til Karin Andersen og andre representanter fra SV om situasjonen for fattige barn i Norge. Jeg husker at Kristin Halvorsen sa at fattigdommen blant norske barn skulle utraderes med et pennestrøk. Åtte år senere ser vi at antallet fattige barn i Norge er økende og har økt hele tiden. Jeg må jo si at det vel står som det største eksempelet på fallitterklæringen for SVs deltagelse i regjeringen.

Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [11:54:34]: Jeg skal forholde meg til debatten om stortingsmeldingen. Jeg vil begynne med å si at det er lettvint å si at det ikke spiller noen rolle hvor mye penger man bruker, fordi internasjonalt, i en verden der fordelingen mellom rike og fattige land er så stor som den er, er det avgjørende for tilliten til de rikeste landene i verden at vi faktisk bidrar med omfordeling fra rike land til fattige land. Derfor tar Tom Staahle feil når han sier at dette ikke er viktig.

Jeg er selvfølgelig enig i at det er viktig å bruke pengene riktig. Det gjør vi, og det er det vi sier noe om hvordan vi skal gjøre. Da vil jeg si følgende: Det er gammeldags bistand hvis Norge skal gå inn i land som egentlig har nok penger – selv om de er fattige – til å finansiere sin egen utdanningssektor og sin egen helsesektor, istedenfor å bruke pengene på å gjøre dem i stand til å hente inn de skattene og bruke pengene på nøyaktig det samme selv.

Jeg vil bruke Zambia som eksempel. I Zambia har Norge bidratt med 26 mill. kr til å styrke skatteinngangen fra gruvesektoren. Det er et stort land, et typisk land som har hatt høy økonomisk vekst, men der nesten alt sammen har vært fra gruvesektoren, fra mineralutvinningssektoren. Hva har vi gjort? Med våre 26 mill. kr har vi kunnet bidra med – i tillegg til Zambias eget bidrag – å hente inn 1,7 mrd. kr årlig i ekstra inntekter. 1,7 mrd. kr er det samme som Zambia bruker ekstra i utdanningssektoren sin. Det er mye viktigere at vi er med på å støtte opp under den type utvikling både i fattige land og i mellominntektsland for at land skal kunne øke sine egne skatteinntekter og bruke pengene på å styrke velferdstilbudet for sin egen befolkning. Det er smart bistand, i motsetning til ikke så smart bistand, som jeg oppfatter at Fremskrittspartiet står for, i tillegg til at de vil ha mindre av det fordi de vil kutte.

Hvorfor er jeg for fordeling og ikke bare fattigdomsbekjempelse? Hvorfor er fattigdomsorientering feil, og hvorfor er det riktig å ha fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling sammen? Jo, fordi i verden i dag ser vi at de aller fattigste 20 pst. i verden har omtrent 1 pst. av verdens inntekter. Ser vi de 40 pst. fattigste i verden, har de omtrent 3 pst. av inntektene. Å rette fokus bare mot å bekjempe fattigdom istedenfor å se på fordelingssiden ved dette blir feil, for da sørger man ikke for at folk får en inntekt og fortsetter å få en økning i inntekten sin så lenge de er hjulpet ut av fattigdom. Derfor mener jeg også at fokuset hos mange, som framheves i debatten, om at vi skal bare fokusere på de fattigste landene, blir feil hvis man er opptatt av hvordan de fattigste i verden har det. Når 70 pst. av verdens fattige bor i mellominntektsland, er det der man trenger fordelingspolitikk, og det bruker meldingen mye tid på å beskrive.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:57:48]: Til representanten Serigstad Valen vil jeg si: «I’ll show you the money!»

Av våre kutt er over halvparten knyttet til skogsatsingen, fordi vi ønsker at Norges utbetalinger skal være i tråd med OECDs egen DAC-komité. Det skulle en tro var et minimum – også for SV. Vi kutter bilateralt i Latin-Amerika fordi vi mener at dagens 110 land som vi gir penger til, er altfor mange, og at vi må konsentrere oss, også geografisk.

Vi har historisk et samarbeid med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som vi kan vise til, hvor vi faktisk hvert eneste år økte bistandsbudsjettene. Når vi nå kutter, er de reelle kuttene svært små, og det er ut fra følgende: Det tar tid å legge om. Vi skal bort fra støtte til land som går i feil retning på menneskerettigheter og demokrati, og over til å støtte den type problemstillinger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.