Utenriksminister Espen Barth Eide [09:00:56]: Jeg vil takke for anledningen til å gi en gjennomgang av situasjonen i Sahel-regionen.
I store deler av Afrika har utviklingen de siste årene gått i positiv retning. I mange land styrkes demokratiske institusjoner og styresett. Det er tydelige fremskritt innen helse og utdanning, og en rekke land i Afrika opplever betydelig økonomisk vekst. Den afrikanske union, AU, spiller en viktigere rolle enn for bare få år tilbake. Det gjelder organisasjonens håndtering av kriser og konflikter, så vel som fremme av demokratiske prinsipper og økonomisk og politisk integrasjon.
Antallet konflikter i Afrika har gått ned. Befolkningene i mer enn 90 pst. av de afrikanske landene har siden år 2000 kunnet leve i fred. Vi har all grunn til å glede oss over disse utviklingstrekkene, som særlig er fremtredende i Afrika sør for Sahara.
Samtidig finnes det områder hvor utviklingen går i klart negativ retning. I Nord-Afrika gjennomgår en rekke land omfattende omveltninger etter den såkalte arabiske våren. Mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara ligger Sahel-regionen – som utgjør beltet rundt Sahara-ørkenen og inkluderer Senegal, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger, Nigeria, Tsjad, Sudan, Etiopia, Eritrea, Djibouti og Somalia. Regionen preges av spenninger, hyppige matvarekriser og svakere økonomisk og sosial utvikling enn andre steder på det afrikanske kontinentet.
Problemene har tiltatt kraftig de seneste årene, i noen grad som en følge av omveltningene lenger nord. Kriminelle nettverk styrkes, særlig innen narkotikatrafikken. Ulike opprørsgrupper blir stadig mer aktive. Alt dette skjer i en region der grensene mellom land og folk er trukket i sand.
Dette regionale perspektivet må vi ha med oss når vi starter vårt engasjement i Mali. For selv om Mali fremstår som selve episenteret i den pågående konflikten, er det umulig å se landet isolert fra utfordringene og spenningene i regionen omkring. I Libya er situasjonen uoversiktlig. Opprørsgrupper opererer fortsatt ut fra områder sør i landet, utenfor libyske myndigheters kontroll. I Tunisia gir fremveksten av fundamentalistiske krefter grunn til bekymring. I Algerie ble vi selv rammet av det dramatiske terrorangrepet i In Amenas. I Niger, Malis naboland, har det de siste ukene vært flere angrep som gir grunn til uro og frykt for spredning av konflikten.
Lenger sør, i Nigeria, gjennomfører den militante gruppen Boko Haram stadige angrep, som har medført unntakstilstand i de tre nordlige provinsene. I hele Sahel-regionen har nettverk som sympatiserer med Al Qaida, fått sterkere fotfeste – og dette i en region med svake, nær sagt oppløste, eller rett og slett ikke-eksisterende, statsstrukturer og porøse grenser.
Den uløste konflikten om Vest-Sahara og ustabiliteten i Sahel skaper dessuten økende frustrasjon og sårbarhet blant unge i flyktningeleirene i Algerie. FNs generalsekretær har nylig uttrykt uro over dette. Norge støttet en utvidelse av mandatet til FN-operasjonen MINURSO, United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara, til å omfatte menneskerettighetsovervåking i neste mandatperiode, men dette lyktes dessverre ikke. Vi støtter opp om FNs arbeid for en forhandlet løsning på konflikten, og vi mener at det internasjonale samfunn må stå samlet i sitt press på partene for å oppnå en politisk løsning.
Det er i hele dette regionale politiske landskapet at konflikten i Mali må løses – og forstås. Jeg har ved ulike anledninger redegjort for noen hovedtrekk ved konflikten, som f.eks. i den utenrikspolitiske redegjørelsen 12. februar i år. La meg understreke noen hovedtrekk: Det som tilsynelatende var et fungerende demokrati i Mali, falt sammen etter militærkuppet i mars 2012. Kuppet var et resultat av at flere opprørsbevegelser – med svært ulike målsettinger – hadde tatt kontrollen over nordlige deler av landet. Mali hadde i lengre tid hatt regionale spenninger og ikke tilstrekkelig inkludering av befolkningen i nord. Nå sto myndighetene i hovedstaden Bamako overfor trusler om løsrivelse og innføring av et fundamentalistisk, islamistisk styre.
Det avgjørende vendepunktet kom da franske styrker 11. januar i år grep inn. De stanset opprørernes fremrykking sørover og frigjorde deretter det aller meste av territoriet som opprørerne kontrollerte. Intervensjonen fikk bred politisk tilslutning, både i Mali og i det internasjonale samfunnet. Frankrike fikk også god militær støtte fra afrikanske styrker, i første rekke fra Tsjad. Styrker fra andre afrikanske land ble utplassert innenfor rammen av en afrikansk operasjon, AFISMA, som står for African-led International Support Mission to Mali.
AU og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS gjorde det imidlertid raskt klart at AFISMA ville ha behov for støtte fra det internasjonale samfunn. Den 25. april i år vedtok FNs sikkerhetsråd derfor enstemmig å opprette en FN-operasjon – MINUSMA – med et robust kapittel VII-mandat. MINUSMA står for United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali. Den nylig publiserte forhåndsrapporten om Mali fra FNs generalsekretær til Sikkerhetsrådet legger til rette for at såkalt «rehatting» av MINUSMA – altså operasjonsstart – vil skje 1. juli, som planlagt.
Dette FN-engasjementet vil gjøre det mulig å sikre både finansiering og viktige militære komponenter, som AFISMA ikke hadde til rådighet. I henhold til sikkerhetsrådsvedtaket, kan FN ta i bruk alle nødvendige midler for å beskytte sivile og støtte maliske myndigheter på følgende områder:
stabilisere situasjonen – særlig i nord
styrke statsadministrasjonen
legge til rette for humanitær innsats
beskytte kulturminner
straffeforfølge krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Mandatet er med andre ord bredt. Det omfatter langt mer enn sikkerhetsrelaterte oppgaver, inkludert politiske oppdrag som støtte til avholdelse av valg og styrking av menneskerettighetssituasjonen.
Regjeringen prioriterer at Norge skal støtte opp om og delta i FNs fredsoperasjoner. I altfor lang tid har vestlige land overlatt hovedtyngden av dette ansvaret til land fra Asia, Latin-Amerika og Afrika, for selv å konsentrere seg om oppdrag i Afghanistan og Irak. Denne trenden ser imidlertid ut til å snu. Flere europeiske land viser nå interesse for å delta i operasjoner som MINUSMA.
Da vi mottok anmodningen fra FN om å delta i MINUSMA, besvarte vi denne positivt. Gjennom vår deltakelse søker vi å bringe konflikten i Mali inn på et bedre spor. Om dette lykkes, vil vi samtidig bidra til økt stabilitet i en sårbar region. Norge vil delta med svært relevante militære kapasiteter, som er sterkt etterspurt, og der Norge har den ønskede kompetansen. Forsvarsministeren kommer nærmere inn på disse bidragene. Vi har også meddelt FN at vi kan tilby politirådgivere, dersom et slikt bidrag er ønskelig, og vi har personell med de nødvendige kvalifikasjoner.
Regjeringen er opptatt av at MINUSMA, så vel som Malis egne styrker, opptrer på en måte som skaper tillit i befolkningen. Dette innebærer også å motvirke hevnaksjoner og andre overgrep, inkludert seksualisert vold.
Den internasjonale innsatsen er et nødvendig bidrag for å skape rom for en inkluderende politisk prosess. Men helt avgjørende er viljen blant Malis egne aktører til å møte utfordringene som forårsaket konflikten.
Malis interimsregjering må iverksette sitt politiske veikart, avholde valg snarlig og få på plass en ny regjering. Den må ha legitimitet i alle deler av landet. Dette er noe vi understreker i vår dialog med maliske myndigheter. Jeg møtte Malis utenriksminister for kort tid siden og snakket om nettopp dette.
For å sikre varig stabilitet må en inkluderende forsoningsprosess settes i gang. Det er behov for konkrete forsoningsprosesser med enkelte opprørsbevegelser og en langt mer omfattende nasjonal dialog, hvor samtlige folkegrupper er inkludert. I denne prosessen må også kvinner ha sin rettmessige plass, i henhold til kravene i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325. En egen kommisjon for forsoning er nå opprettet, og de første kontaktene mellom regjeringen i Mali og den tuareg-dominerte opprørsbevegelsen har funnet sted.
De legitime behov i befolkningen må imøtekommes, særlig i nord. Samtidig er det viktig å forhindre en situasjon som kan lede til en fragmentering av landet. Dette kan få farlige konsekvenser også utenfor landets grenser. Dette gjelder både Mali og nabolandet Niger, som er spesielt sårbart. Norge ønsker å utvide innsatsen i begge landene gjennom bistand til å styrke landenes institusjoner, stimulere til utvikling, og dermed svekke faren for spredning av åpen konflikt i hele regionen.
Vi vil derfor også styrke den politiske kontakten med øvrige land i regionen – særlig Algerie, Marokko og Libya i Nord-Afrika og Nigeria og Ghana i Vest-Afrika. Siktemålet med dette er todelt: å videreutvikle de bilaterale forbindelsene og få til en løpende vurdering av utviklingen og hvilke bidrag Norge til enhver tid kan gi. Bedre grensekontroll er én sentral og særdeles vanskelig utfordring.
Jeg vil understreke hvor viktig det er at vi gir vårt bidrag til å styrke afrikanernes egne institusjoner – i særdeleshet Den afrikanske union. Dette la jeg vekt på under AUs toppmøte for tre uker siden som markerte at det var 50 år siden organisasjonens forløper OAU, Organisasjonen for afrikansk enhet, ble opprettet. AU vil være en viktig aktør i Mali, sammen med FN og ECOWAS.
Å fatte en beslutning om å delta i en internasjonal operasjon er en viktig beslutning. Det er også en krevende beslutning. Vi må ha klart for oss: Hvorfor skal Norge bidra i Mali? Hva hadde konsekvensene vært om det internasjonale samfunnet forholdt seg passivt?
Det er, slik jeg ser det, fem grunner til det norske bidraget.
For det første: Det berører sentrale mål i norsk utviklingspolitikk – bekjempelse av fattigdom og utvikling av demokratisk styresett.
For det andre: Dersom vi taper kampen mot narkotikatrafikk og annen organisert kriminalitet i denne regionen, vil spesielt europeiske land merke virkningene.
For det tredje: En vedvarende og forsterket uro i regionen vil øke presset av folk som søker seg nordover på leting etter en bedre fremtid.
For det fjerde: Næringsengasjement i regionen vil bli mer sårbart dersom terrorbevegelser får ytterligere fotfeste.
Til sist: Vi må hindre en destabilisering av hele regionen. Dette regionale perspektivet er derfor utgangspunktet for et bredt, norsk engasjement i Mali.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [09:12:02]: FNs sikkerhetsråd anser situasjonen i Mali for å være en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. På denne bakgrunn vedtok Sikkerhetsrådet 25. april resolusjon 2100, som bl.a. gir mandat til å opprette en FN-operasjon i Mali, United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali, MINUSMA. 6. mai 2013 mottok Norge en formell henvendelse fra FN om å delta i operasjonen.
Som utenriksministeren allerede har redegjort for, vil MINUSMA være en flerdimensjonal integrert stabiliseringsoperasjon med et robust kapittel VII-mandat. Et kapittel VII-mandat betyr at styrken er autorisert for å benytte alle midler, begrenset av styrkens kapasiteter og geografiske plassering, til å oppfylle de oppgavene Sikkerhetsrådet har gitt i resolusjonen. Dette innebærer at styrken har rett til å engasjere seg i kamphandlinger dersom ledelsen for misjonen mener det er nødvendig for å oppfylle mandatet.
25. april overtok MINUSMA ansvaret for de oppgavene som inntil da ble ivaretatt av FNs politiske kontor i Mali. Det planlegges med at FN overtar ansvaret for stabiliseringsoperasjonen fra den afrikanskledede AFISMA-styrken 1. juli i år. Dette blir FNs tredje største fredsoperasjon, og den skal bestå av inntil 11 200 soldater og 1 440 politifolk, inkludert 320 individuelle politirådgivere samt sivilt personell. Store deler av AFISMA-styrken skal overføres til MINUSMA, som i tillegg vil bestå av styrker fra andre afrikanske land, flere asiatiske samt enkelte europeiske land.
Det er viktig for både operasjonens legitimitet og operative evne at vestlige land stiller opp med de spesialkapasiteter FN etterspør. Slike kapasiteter er en forutsetning for at operasjonen lykkes med å oppfylle sitt mandat.
På militær side tilbyr vi FN inntil fem stabsoffiserer og inntil 15 personer til en informasjons- og analyseenhet. Begge bidragene er tilknyttet og samlokalisert med operasjonshovedkvarteret i Bamako. FN har spesifikt anmodet om denne type spesialkapasiteter for å kunne drive operasjonen effektivt. Et slik norsk bidrag vil kunne være svært viktig for å løse oppdraget. Det norske personellet vil rekrutteres fra ulike avdelinger i Forsvaret, basert på frivillighet og kompetanse. Personellet til informasjons- og analyseenheten vil være på plass i takt med etableringen av enheten, rundt månedsskiftet august/september. De norske stabsoffiserene vil kunne være på plass tidligere.
Det vil være avgjørende for MINUSMAs evne til å gjennomføre mandatet at operasjonsledelsen har god situasjonsforståelse og kapasitet til å foreta tidsriktige og relevante vurderinger av sikkerhetssituasjonen. Den norske analyseenheten vil inngå i «All Sources Information Fusion Unit», hvor relevant informasjon sammenstilles og bearbeides for å styrke operasjonens evne til å beskytte sivile og redusere risikoen for eget personell.
Det norske bidraget vil også imøtekomme FNs etterspørsel etter høyt kvalifisert fagpersonell. Regjeringene i Sverige og Tyskland har besluttet å sende transportfly til MINUSMA – Sverige ønsker i tillegg å tilby stabsoffiserer. Frankrike vil også stille personell til MINUSMA. Regjeringen er også kjent med at enkelte andre europeiske land er i dialog med FN om konkrete bidrag til MINUSMA. Det er ønskelig med et nordisk samarbeid om de militære bidragene, noe som også vil understøtte ambisjonen om felles nordiske bidrag i FN-operasjoner. Vi har hatt god dialog med alle de nordiske land i denne prosessen. Vi vil fortsette planleggingen med sikte på å finne nordiske løsninger knyttet til deployering, forsyning og samordning av innsatsen. MINUSMA er gitt et mandat for tolv måneder. Det er likevel klart at FN ser for seg et langsiktig engasjement i Mali. Det norske bidraget planlegges for en periode på tolv måneder.
På grunn av misjonens kompleksitet og antallet aktører legges det i operasjonskonseptet for MINUSMA stor vekt på god koordinering og tett samarbeid med de andre pågående operasjonene i Mali, og mellom MINUSMA og FN-operasjonene i Liberia og Elfenbenskysten. MINUSMA skal også etablere militære liaisonfunksjoner med den maliske hæren. Det legges også stor vekt på sivilt-militært samarbeid med hensyn til en helhetlig tilnærming til informasjonsinnsamling, overvåking, verifikasjon og tidlig varsling. Jeg vil understreke at operasjonskonseptet fremdeles er under utarbeidelse, og at det kan komme endringer frem mot endelig godkjennelse. Det er forventet at operasjonskonseptet vil være godkjent innen få uker.
På vanlig måte er det er utpekt en spesialrepresentant som sjef for misjonen, som på vegne av FNs generalsekretær er ansvarlig for implementeringen av mandatet, og er øverste leder av misjonens sivile og militære komponenter. På militær side ledes operasjonen av en styrkesjef som rapporterer til spesialrepresentanten og utøver operasjonell kontroll over alt militært personell tilhørende MINUSMA. Norsk personell som deltar i operasjonen, vil være avgitt til MINUSMA og står under kommando av styrkesjefen. En norsk offiser vil bli utpekt som senior norsk representant, og han vil ivareta kontakt og rapportering til Forsvaret hjemme. Seniorepresentanten vil ha de nødvendige fullmakter til å bidra til å ivareta det norske personellets sikkerhet i operasjonen.
De franske styrkene i Mali vil ikke være en del av MINUSMA, men vil videreføre sine antiterroroperasjoner på grunnlag av en bilateral avtale med maliske myndigheter. De franske styrkenes nærvær og kapasitet er en forutsetning for at MINUSMA skal kunne ivareta sine oppgaver i en innledende fase.
Nedtrapping av den franske operasjonen er i gang. Mye tyder på at 2 000 franske soldater blir værende i Mali inntil videre. Sikkerhetsrådsresolusjon 2100 gir den franske styrken i Mali mandat til å gripe inn dersom personell fra MINUSMA utsettes for overhengende, alvorlige trusler. For dette formålet vil Frankrike også kunne benytte seg av andre franske styrker og militære kapasiteter i regionen, dersom situasjonen skulle kreve det. Frankrike tar også sikte på å stille personell til sentrale stillinger i MINUSMAs hovedkvarter for å bidra til god koordinering og et avklart ansvarsforhold mellom de to operasjonene. Det pågår nå forhandlinger mellom FN og Frankrike om en avtale som skal regulere arbeidsdeling og koordinering mellom MINUSMA og franske styrker. MINUSMA vil også samarbeide med EUs treningsmisjon, EUTM, som vil fortsette å støtte maliske forsvars- og sikkerhetsstyrker med opplæring og rådgivning.
Avslutningsvis vil jeg understreke at sikkerhetssituasjonen i Mali vil være krevende, spesielt i form av såkalte asymmetriske trusler. Det er imidlertid tegn til forbedring de siste måneder etter den franske styrkens inngripen og utplassering av AFISMA og EUs treningsmisjon. Opprørsgruppene er svekket, og maliske myndigheter har gjenetablert kontroll over det meste av territoriet.
Det er for tiden ingen indikasjoner på at aktører i Mali har intensjoner om å ramme norske interesser spesifikt. Vurderingen er imidlertid at dette vil kunne endre seg ved en norsk militær deployering. Vi legger stor vekt på at norsk personells sikkerhet ivaretas på en tilfredsstillende måte. Tilfredsstillende styrkebeskyttelse, sanitetsdekning og medisinsk evakuering er viktig i denne sammenheng.
Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [09:20:53]: Som utenriksministeren var inne på i sitt innlegg, har Sahel-regionen i mange år hatt uoversiktlige grenser, mye smugling av narkotika og mennesker, fattigdom og matvarekriser som forsterkes av klimaendringene.
I tillegg har kampen om ressurser og rettigheter skapt konflikter mellom befolkningsgrupper i flere land. I både Mali og Niger har vi sett opprør fra deler av tuaregfolket.
I denne ustabile regionen, preget av politisk uro og stadige militærkupp, kunne Mali vise fram 20 år med en bra demokratisk og økonomisk utvikling. Valg ble holdt regelmessig og – ikke minst – fredelig. Fattigdommen ble redusert, og landet klarte å begrense skadene av tørkeperioder.
Men på tross av denne gode utviklingen var Mali fortsatt sårbart. Klimaendringene gjør at matvarekriser kommer oftere enn før. Økende ustabilitet i grenseområdene mot Nord-Afrika og økende korrupsjon internt i Mali var også med på å undergrave den positive utviklingen. Styresettet viste seg å være for svakt. Det sittende styret er en overgangsregjering, men kupplederne har fremdeles mye innflytelse. Overgangsregjeringen mangler folkelig legitimitet og har til nå ikke vist tilstrekkelig handlekraft.
Krisen i Mali er først og fremst en politisk krise. Den krever politiske løsninger. Når de nordlige områdene i landet blir mer stabile, er det viktig at overgangsregjeringen raskest mulig blir erstattet av legitime folkevalgte myndigheter.
Presidentvalget holdes om seks uker, den 28. juli. Valget må være så inkluderende som mulig for at den nyvalgte presidenten og regjeringen skal ha sterkest mulig legitimitet og folkelig støtte. En høy valgdeltakelse vil dessuten være bra og viktig for den videre forsoningen som må skje. Norge legger stor vekt på å støtte den politiske prosessen. Derfor har vi bevilget 40 mill. kr til FNs valgfond for valgprosessen i Mali.
Tuareger og andre folkegrupper i nord har i mange år blitt marginalisert og undertrykket. Nå må de bli inkludert i en bred politisk prosess. Deres rettigheter og krav må bli behandlet seriøst. Dette blir en hovedoppgave for en folkevalgt president og en ny regjering. Malis overgangsregjering har opprettet en kommisjon for dialog og forsoning med sikte på å innlede en dialog.
Samtidig må Malis nye, folkevalgte regjering sørge for en bedre styring av statsapparatet. Myndighetene må sørge for at hæren er under sivil kontroll, styrke demokratiske institusjoner og rettsstaten og bekjempe korrupsjon. Forbrytelser begått under konflikten må rettsforfølges. Disse store utfordringene krever støtte og bistand fra det internasjonale samfunn. FNs spesialrepresentant vil spille en viktig rolle her.
Så må den nye regjeringen starte det store, tunge arbeidet med gjenoppbyggingen og gjenopptagelsen av grunnleggende tjenester for befolkningen i de konfliktrammede områdene. Helse- og utdanningsinstitusjoner ligger i ruiner, det samme gjør vannforsyning etter opprørernes ødeleggelser. Økonomien er kraftig svekket.
Det er mye oppmerksomhet internasjonalt rundt krisen og konflikten i det nordlige Mali. Men for millioner av mennesker i hele Mali vil hovedbekymringen fortsatt være matvarekrisene, som kommer stadig oftere, kronisk underernæring og sykdommer som malaria. I tillegg kommer fattigdommen og mangel på helse og utdanning, særlig for jenter og kvinner.
Situasjonen i Mali er nedslående. Oppgavene er enorme. Mali trenger all mulig bistand og støtte fra hele det internasjonale samfunn, også fra Norge.
Norge har vært engasjert i Mali helt siden 1980-tallet gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen, CARE og Tørrlandskoordineringsgruppen. Deres innsats, hovedsakelig i nord, har vært av stor verdi for befolkningen i Mali. Kirkens Nødhjelp var sentral i fredsprosessen som avsluttet «tuaregopprøret» i midten av 1990-årene. Vi vil fortsette å arbeide gjennom disse gode kreftene.
Sammen med andre givere frøs Norge utviklingssamarbeidet med myndighetene i Mali etter militærkuppet i mars i fjor. Nå tar vi gradvis opp igjen dette samarbeidet. Det gjelder i første omgang to programmer for matsikkerhet i områder som er særlig utsatt for tørke.
Sammen med FN og andre givere vil vi også vurdere andre tiltak for å styrke styresettet og utviklingen av demokratiet. Vi vil fortsette å jobbe spesielt med kvinners rettigheter og deltakelse i utviklingssamarbeidet i Mali. Vi skal gjøre vårt for å bidra til at kvinner får delta i de kommende politiske prosesser og den kommende fredsbevarende operasjonen.
Jeg deltok på den internasjonale giverkonferansen for Mali 15. mai. Der lovet verdenssamfunnet nærmere 25 mrd. kr i bistand til Mali i de neste to årene. Dette er et klart uttrykk for internasjonal solidaritet med Mali og en anerkjennelse av landets betydning for stabiliteten og sikkerheten i hele Sahel-regionen.
Norges bidrag er 80 mill. kr i utviklingsbistand. Dette kommer i tillegg til de 40 mill. kr som jeg nevnte tidligere i støtte til valgprosessen, og 104 mill. kr som er bevilget til nå i år til humanitær bistand for hele Sahel-regionen, med vekt på Mali.
Samtidig gjorde giverne det klart på konferansen at vi nå ikke er tilbake igjen til «business as usual». Valgene er viktige, men de vil ikke løse problemene alene. Giverne stiller derfor klare krav til den kommende president og regjering om politiske reformer, bedre styresett og en forsterket innsats for fred og forsoning i det nordlige Mali. Vi vil følge dette nøye i tiden som kommer.
Særlig er det viktig med reell framgang i forsoningsprosessen, som har kommet for kort. Her har den sittende regjeringen et stort ansvar, og det samme vil en ny folkevalgt regjering få. Det trengs en reell forsoning for at over 400 000 flyktninger og internt fordrevne skal våge å vende tilbake til sine egne hjem.
Krisen i Mali er et symptom på de dypere problemene som hele Sahel-regionen og resten av Vest-Afrika sliter med. Det er mange svake stater styrt av kuppmakere, og demokratiet står svakt. I et slikt landskap er det viktig at vi støtter nettopp demokratiske krefter som kan legge til rette for utvikling og stabilitet for befolkningen.
Som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, henger utviklingen i landene i hele denne regionen sammen. Landene påvirker hverandre. Vi er derfor nødt til å se utover Mali.
Niger er verdens minst utviklede land, ifølge FNs Human Development Index. Landet har en befolkningsvekst som er blant verdens høyeste, og blir rammet av stadig verre tørkeperioder. Omkring 15 pst. av befolkningen, nesten 40 pst. av barna, er til enhver tid underernærte. Terrorangrepene for tre uker siden var de første av denne typen i landets historie og understreker hvor sårbart Niger er for truslene fra terrorgrupperinger med base i andre land i området.
Men Nigers valgte ledere har visjoner for utvikling og demokrati. I nært samarbeid med det internasjonale samfunn har de staket ut en kurs ut av fattigdommen. En positiv utvikling her vil ha positive ringvirkninger i regionen. Norge må bidra til dette. Vi vil derfor bruke omkring 52 mill. kr i Niger i år gjennom FN og frivillige organisasjoner. Det meste skal styrke matproduksjonen og gjøre befolkningen mer motstandsdyktig mot stadige tørkeperioder. Vi styrker vår tilstedeværelse i Niger, og i tillegg vurderer vi nå andre muligheter for å støtte myndighetene innenfor styresett, helse og utdanning for jenter.
Til slutt vil jeg si at jeg helhjertet støtter at Norge nå bidrar til en fredsbevarende styrke i FN-regi i Afrika. Norske soldater i blåhjelm viser at vi er villig til å ta ansvar for internasjonal fred og sikkerhet på vegne av hele verdenssamfunnet.
Vårt engasjement i Sahel må være langsiktig. Det vil ta tid å se resultater. Men vi må huske at vi vil raskt se negative konsekvenser dersom vi lar være å handle.
Presidenten: Presidenten vil i samråd med utenriks- og forsvarskomiteen foreslå følgende opplegg for debatten:
Det tas utgangspunkt i Stortingets forretningsorden § 43 a, som omhandler redegjørelse fra medlem av regjeringen, men bestemmelsen i annet ledd første punktum fravikes ved at debatten ordnes på følgende måte:
Debatten begrenses til 1 time og 10 minutter, og taletiden fordeles slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt adgang til replikker.
– Det anses vedtatt.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [09:30:51]: Fra Høyres side setter vi stor pris på at regjeringa velger å redegjøre såpass grundig som den nå gjør om utviklingen i Sahel og bakgrunnen for og omstendighetene rundt regjeringas beslutning om å delta med et styrkebidrag i FNs MINUSMA-operasjon.
Det er ingen tvil om at situasjonen i Sahel er krevende langs en rekke parametere. Det er knyttet til sikkerhetsspørsmål, enorm fattigdom og mangel på utvikling, etniske og religiøse spenninger og nærmest kronisk politisk ustabilitet.
Regionen har likevel på mange måter vært en blind flekk for internasjonal oppmerksomhet, mens situasjonen gradvis har blitt verre og fiendtlige krefter i form av militant islamistisk ekstremisme, smuglere og opprørere har skapt en eksplosiv miks i det som nærmest har fått utvikle seg til en frisone. Ekstremistene har vært til stede i området lenge, men det er først de senere årene at de har vært i stand til å etablere baser, særlig nord i Mali. Historien har vist oss hva som kan skje dersom en slik utvikling får pågå for lenge.
Med porøse grenser og svake statsmakter uten reell kontroll over enorme geografiske områder er spredningspotensialet av enhver konflikt også veldig stort. Spillover fra borgerkrigen i Libya slo inn med full styrke i Mali og videre inn i Niger. I stor grad har det vært ved å utnytte vakuumet etter Gaddafi-regimets fall i Libya at ekstremistene har skaffet seg våpen, opprørerne har spredt seg i regionen, og de har vært i stand til å etablere basene. Den langvarige konflikten i Algerie er bare ett annet eksempel på hvordan nasjonale konflikter bidrar til en regional dynamikk, hvor et komplekst sett av aktører søker å bekjempe hverandre med alle midler.
Det internasjonale samfunnet må med et bredt spekter av virkemidler ta grep om situasjonen for å hindre en ytterligere forverring. Den humanitære situasjonen er prekær, store folkemasser er på flukt, og statsmakten mangler både evne og legitimitet til å styre eget land.
Jeg er også glad for at utenriksministeren så tydelig annonserte at kvinners rolle og vektleggingen av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 kommer til å være viktig. Uten at kvinner deltar på like vilkår, som likeverdige parter i freds-, forsonings- og gjenoppbyggingsarbeid, blir det ingen varig utvikling.
Jeg oppfatter regjeringas beslutning om å bidra til MINUSMA-operasjonen som riktig og viktig. Vi skal sende fem stabsoffiserer, 10–15 analyse- og informasjonspersonell og inntil fem polititjenestemenn. Oppdraget skal være tidsbegrenset til tolv måneder, og det har også vært et viktig poeng i diskusjonene Stortinget har hatt.
Samtidig: Vi skal ikke ha noen illusjoner om at denne FN-styrken er en slags «quick fix» for Mali eller for den bredere regionen. Som vi alle nå har vært innom, er det for store og for diverse utfordringer til det. Det internasjonale engasjementet må med all sannsynlighet være langvarig, og militæroperasjonen er bare ett element i en helhetlig innsats.
Vi skal heller ikke ha noen illusjoner om at dette militære bidraget, selv om det er begrenset i omfang, ikke vil være krevende for Forsvaret og for personellet. Bidraget betyr en ytterligere belastning på en organisasjon som allerede bidrar tungt i internasjonale operasjoner. Vårt bidrag i Afghanistan er fortsatt betydelig. Det er et faktum som dessverre litt for ofte blir borte i den offentlige debatten. Deltakelsen i Ocean Shield med fregatten KNM «Fridtjof Nansen» er en annen viktig og ressurskrevende innsats.
I den forbindelse er det også verdt å merke seg at bidraget til MINUSMA skal finansieres innenfor forsvarsbudsjettet, og at regjeringa dermed fortsetter å bruke av de midlene som etter de økonomiske planforutsetningene i Prop. 73 S skulle føres tilbake til Forsvarets øvrige organisasjon i tråd med nedtrappingen i Afghanistan.
Det er også underliggende og mer strukturelle utfordringer knyttet til den FN-ledede operasjonen Norge nå skal delta i. Erfaringsmessig preges større FN-operasjoner av denne typen – og den er, som forsvarsministeren er inne på, den tredje største operasjonen FN nå driver – ofte av svake og tidvis uklare kommando- og kontrollforhold. I MINUSMA, med hovedbidragsytere fra afrikanske land og med AUs militære hovedkvarter koblet inn, er det også en risiko for det i dette tilfellet. Det nordiske aspektet blir derfor særlig viktig. Det er behov for tett koordinering og samvirke mellom de nordiske landenes bidrag, og svenskene sender, som forsvarsministeren var inne på, også et substansielt bidrag, danskene har bidrag til vurdering, og begge land deltar også i EUs treningsmisjon.
Konfliktens kompleksitet og de politiske maktforholdene på bakken forsterker ytterligere utfordringene. Dagens regjering kom til makten ved et kupp, og har ingen demokratisk legitimitet eller legalitet, selv om det i utgangspunktet er denne regjeringa som har invitert de internasjonale styrkene inn. Det er å håpe at det planlagte valget i juli vil medføre en demokratisk valgt regjering, men det er ingen garanti for at denne vil være en konstruktiv og stabil samarbeidspartner for FN i det videre engasjementet. Det er også sterk uro i en av provinsene i Mali, nemlig Kidal, som man nå forsøker å løse før valget skal finne sted.
Parallelt med MINUSMA vil Frankrike inntil videre fortsette sin egen militære operasjon. Å koordinere de to operasjonene vil være avgjørende, men også vanskelig. Det er et uttrykt ønske fra Stortinget at en avklaring av rollefordelingen mellom de to må komme på plass snarlig, og før operasjonen skal begynne 1. juli.
Overgangen fra AFISMA til MINUSMA er også utfordrende knyttet til både mandatet som Sikkerhetsrådet har gitt, engasjementsregler, oppgaver og operasjonsspråk. Vi kan møte utfordringer som er uvante både for våre styrker og andre styrker, og det er selvfølgelig av avgjørende betydning å klarlegge med maliske myndigheter hvilket avtaleverk som foreligger, og hvilke engasjementsregler som gjelder for henholdsvis militært personell og politi. Gitt aktørbildet vi står overfor, er det veldig viktig.
Operasjonskonseptet vil ifølge forsvarsministeren først være klart om noen uker. Det kommer altså til å være helt avgjørende at særlig koordineringen mellom MINUSMA og den franske styrken er på plass. Forsvarsministeren sa at de franske styrkenes nærvær og kapasitet er en forutsetning for MINUSMA og særlig dersom noe skulle skje og det er behov for beskyttelse. Derfor er det desto viktigere at forholdet dem imellom er avklart.
Det er fortsatt mange uklarheter, og det er mange ting som vi ennå ikke vet, som kan være grunnlag for om operasjonen lykkes eller ikke, og også for norske styrkers deltakelse. Jeg tror det er helt åpenbart at dette kommer til å bli en vanskelig og kompleks operasjon, den kan komme til å bli langvarig, og det norske bidraget er tidsbegrenset til ett år. Dersom det skulle være aktuelt å forlenge det eller gi andre kapasiteter, må regjeringa på vanlig måte komme tilbake til Stortinget og konsultere om det.
Jeg tror også det er viktig å understreke at det militære bidraget bare er en del av en større innsats, en helhetlig innsats, hvor ikke bare Norge, men også andre land bidrar, og man bidrar på mange ulike felt.
Jeg noterte meg avslutningsvis i utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås’ innlegg at han sa at SV støtter helhjertet opp om dette – det er jeg også glad for – og at norske soldater i blåhjelm som tar ansvar for internasjonal fred og sikkerhet, er bra. Det er jeg helt enig i. Men norske soldater tar ansvar for internasjonal fred og sikkerhet også med annen farge på hjelmen. Det har vi gjort i mange år, og det kommer vi til å fortsette å gjøre.
Presidenten: Neste taler er representanten Svein Roald Hansen, som har en taletid på inntil 10 minutter.
Presidenten finner det riktig å informere om at han har blitt informert om at den øvrige taletiden til Arbeiderpartiet er fordelt på de to statsråder og utenriksministeren, dersom det skulle være behov for å kommentere og svare på slutten av debatten.
Svein Roald Hansen (A) [09:40:06]: Norge har lang tradisjon for å stille opp når FN ber om vårt bidrag til internasjonale operasjoner, hvis og når vi har egnede kapasiteter å tilby. Regjeringsplattformen gir også prioritet til deltakelse i FN-ledede internasjonale operasjoner. Vår deltakelse i FNs operasjon MINUSMA, som regjeringen har besluttet å tilby FN, er dermed helt i tråd med våre forpliktelser overfor FN og i tråd med regjeringens prioriteringer når det gjelder bidrag i internasjonale operasjoner.
MINUSMA hviler på en enstemmig sikkerhetsrådsresolusjon. Operasjonen har et sterkt og klart kapittel VII-mandat. Den er omfattende. Den skal stabilisere situasjonen, særlig i nord, styrke statsadministrasjonen, legge til rette for humanitær innsats, beskytte kulturminner og straffeforfølge krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Den kan bruke alle nødvendige midler for å beskytte sivile og støtte maliske myndigheter for å løse oppgavene. Dette understreker det krevende i den situasjonen som operasjonen står overfor.
Utenriksministeren og utviklingsministeren trakk opp de regionale utfordringene som situasjonen i Mali må løses i. Det er et sårbart område med humanitære kriser, svak økonomisk og sosial utvikling og mange sterke spenninger. Alt er elementer som skaper rom og grobunn for opprørsbevegelser og ekstremisme. Al Qaida har fått fotfeste. Det er ingen tvil om at dette lett kan utvikle seg til et nytt arnested for internasjonal terrorisme.
FN-operasjonen innebærer at det internasjonale samfunnet overtar ansvaret for de tiltak som er iverksatt gjennom Den afrikanske union og den regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og kommer i tillegg til de oppgaver den franske styrken utfører, og som de vil fortsette å utføre, selv om den trappes ned.
Det er viktig – det ble også understreket av utenrikskomiteens leder – at forholdet mellom den franske styrken og FN-operasjonen avklares.
Det er oppmuntrende at Den afrikanske union og det regionale samarbeidet i Vest-Afrika har bidratt inn i en situasjon som utviklet seg i Mali. Landene i regionen tar et større ansvar for et samarbeid, ikke bare om økonomisk utvikling, men også for å sikre demokrati og sikkerhet. Det betyr imidlertid ikke at vi kan skygge unna. Tvert imot, det skaper en sterkere forpliktelse til at også vi skal bidra når det er behov for oss.
Situasjonen i Mali berører oss på flere måter, som utenriksministeren pekte på. Oppløsning av stater og fotfeste for fundamentalisme og terrorisme kan spre seg og ramme også oss. Terroranslaget i In Amenas var en brutal påminnelse om det.
Norge har vært engasjert i utviklingsarbeid i Mali i mer enn 20 år, gjennom flere frivillige organisasjoner. Situasjonen i landet berører oss også på den måten at utviklingsmulighetene som norsk bistand har vært med på å skape, kan gå tapt, om ekstremisme og islamistisk fundamentalisme ikke bekjempes.
Det aller viktigste er likevel at befolkningen i Mali og nabolandene fortjener en bedre framtid enn den opprørsgrupper og islamistiske fundamentalister kan tilby.
MINUSMA er en operasjon som ikke vil være kontroversiell hva grunnlag og oppdrag angår, heller ikke i regionen. Men det vil være en omfattende og krevende operasjon. FNs tredje største operasjon, med over 11 000 soldater og nær 1 500 politifolk. Den tar opp i seg AFISMA-styrken og vil altså ha et meget tungt afrikansk innslag.
Beslutningen om å tilby inntil fem stabsoffiserer og inntil 15 personer til informasjons- og analyseenheten samt politifolk har full støtte fra Arbeiderpartiet, på det grunnlaget og med de prioriteringer som statsrådene har redegjort for. Det har også de sivile bidragene utviklingsministeren har redegjort for, og som vil understøtte den politiske løsningen, som er nøkkelen til en bærekraftig løsning på problemene i landet og i regionen.
Vårt bidrag er ikke omfattende i antall, men det er viktige kapasiteter, som operasjonen vil være avhengig av. Skulle det være behov for å utvide eller endre vårt bidrag, legger jeg til grunn at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget og konsultere om det på vanlig måte.
Det er viktig å understreke og være klar over at dette vil være en krevende operasjon. Vi snakker om et land som er mer enn tre ganger vårt eget i areal, og som ligger i et område hvor grensene er trukket i sand, og hvor statsdannelsene er svake, økonomiene er dårlige og folks levekår er stusselige. Men nettopp derfor er det internasjonale samfunnets innsats påkrevd.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [09:45:41]: La meg aller først takke utenriksministeren og de to statsrådene for redegjørelsene. Jeg synes det er naturlig og viktig at man spiller på lag i Stortinget i såpass alvorlige og viktige saker.
La meg også være helt tydelig på at Fremskrittspartiet støtter det vi nå har tenkt å gjøre, ikke minst fordi det har basis i et FN-mandat, men også fordi den delen av verden som har det bra, har en plikt til å stille opp og bidra når andre deler har det vanskelig, av hensyn til hele sivilbefolkningen – barn og voksne av begge kjønn. Det er viktig for Fremskrittspartiets del å være tydelig på at vi skal hjelpe når vi kan, og når det er naturlig at vi gjør det. I så måte er det ikke tvil om at et bidrag fra Norge er naturlig, og det er noe vi skal og må gjøre.
Samtidig er det viktig å understreke – i hvert fall for vår del – at sikkerheten til personellet vi skal sende ned, er avgjørende. Jeg forutsetter at de respektive departementene og statsrådene har et gjennomgående fokus på det. Hvis vi skal beholde legitimiteten til å bidra ute, er det også viktig at vi tar vare på dem vi sender ut, på en god og forsvarlig måte.
Erfaringene fra Afghanistan, hvor vi har vært lenge, viser at det finnes noen utfordringer. Vi gjør veldig mye som er bra, samtidig er det ikke tvil om at de som kommer hjem, ikke bestandig oppfatter det å komme hjem som like enkelt. Nå skal vi ut i et nytt scenario – hvis man kan si det slik – som kommer til å bli tøft. Selv om vi i utgangspunktet ikke skal sende spesialstyrker eller noen andre, skal vi sende personell nedover. Det som i alle fall er sikkert med denne typen situasjoner, er at du aldri vet hva du ender opp i. Da tenker jeg at nøkkelforutsetningene for vår del er at personellet er forberedt, at de har riktig utstyr, riktig trening, riktig brifing og gode forutsetninger for å dra ned. Jo bedre forberedt man er, desto bedre er man i stand til å gjøre jobben sin.
Jeg håper og forutsetter at erfaringene fra Afghanistan i så måte vil bidra til å gjøre dette forsvarlig og godt.
Jeg er også glad for at man har tidsavgrensning på bidraget. For Fremskrittspartiets del er vi i alle fall ikke innstilt på å havne i en situasjon tilsvarende den i Afghanistan, som er et referansepunkt her, og ende opp med å bli værende der i ti år. Det er ikke målet vårt per i dag. Derfor er jeg veldig fornøyd med at man har en tidsavgrensning på ett år i første omgang.
Vi er selvfølgelig åpne for å ta denne debatten på nytt igjen, hvis regjeringen kommer tilbake og sier: Forutsetningene har endret seg. Vi har behov for å være der lenger. Vi ønsker å drøye bidraget. Da skal vi selvfølgelig stille opp og lytte til innspillene som kommer, men per i dag er det avgjørende for vår del at man har en tidsavgrensning på det.
La meg også si at det er ett punkt i forutsetningene vi er uenig i. Jeg ser på Forsvarsdepartementets hjemmeside at man skal finansiere den delen av bidraget innenfor den rammen som ligger. Det er vi prinsipielt uenig i. Vi mener at alle oppdrag av denne karakter bør tilleggsfinansieres. Jeg regner med at forsvarsministeren kommer opp hit senere i dag og sier noe om hvordan det skal finansieres. Hvis jeg ikke husker feil, deler jeg vel tankerekken til komiteens leder, om at hvis det er sparte midler – for å bruke et slikt begrep – fra Afghanistan, er de tiltenkt andre formål. Jeg ønsker å høre hvordan dette skal finansieres, og hva det eventuelt i verste fall vil gå ut over.
Jeg har et annet moment, som jeg også synes er viktig: Når mannskapene våre som har vært ute, kommer hjem, forventer vi faktisk at de tas vare på og gis samme honnør som de som har tjenestegjort f.eks. i Afghanistan. Det har vært situasjoner, der folk har vært andre steder og følt seg som en andreklasses tjenesteyter, på vegne av den norske stat. Det synes jeg i utgangspunktet er en dårlig måte å behandle folk som tar stor risiko, på. For Fremskrittspartiets del tenker vi at alle som reiser ut og tar risiko, skal behandles likeverdig når de kommer tilbake. De som gjør jobben, med flagget på skulderen, eller folk i sivil, som gjør en jobb for oss, skal tas vare på og gis samme honnør når de kommer tilbake, uavhengig av hva slags land de har vært i.
Jeg har ikke tenkt å bruke så mye tid på bakgrunnen, for det har flere gjort før meg, men det overordnede for vår del er å ha fokus på at Norge har økonomiske muskler til å gjøre dette. Andre har vært inne på dette, bl.a. bistandsministeren. Det er helt naturlig. Vi har blitt bedt om å bidra med de styrkekapasitetene vi har. Vi mener det er mulig å gjøre dette. Jeg hørte også at forsvarsministeren påpekte kvaliteten på dem vi har.
Jeg har et tilleggsspørsmål – i tillegg til finansieringen – til forsvarsministeren: Ville man kunne gjennomført denne operasjonen uten et norsk bidrag? Hvis det er sånn at vårt personell er nøkkelpersonell for å kunne gjøre dette, tenker jeg at det setter saken i et spesielt lys. Hvis vi gjør dette fordi vi blir spurt i en mer generell henvendelse, ligger det litt andre vurderinger bak. Jeg synes i hvert fall det er viktig å få avklart det.
Men Fremskrittspartiet kommer til å støtte dette. Vi kommer til å være tydelige, og vi kommer til å forvente at personellet blir tatt vare på – før, under og etter – for jeg tror det har noe å gjøre for motivasjonen til dem som gjør en jobb, og til dem som reiser ut og gjør en innsats ute, enten de er i frivillige organisasjoner, ansatte i sivil sektor i Norge, eller de er i Forsvaret. Jeg tror motivasjonen deres i stor grad styres av om man lykkes i å gjøre ting. La meg på nytt bruke Afghanistan som eksempel: Enkelte har uttrykt til dels stor frustrasjon over at det blir vanskelig å se sammenhengen mellom det man ønsket, og det som var et norsk politisk mål her, og situasjonen man havnet i, og det man var satt til å gjøre langt borte.
Så jeg håper man har et godt og bredt fokus på å brife dem som skal gjøre jobben for oss. Da satser vi på at dette går bra.
Snorre Serigstad Valen (SV) [09:52:11]: Mali var for ikke lang tid siden blant svært få land som lå på topp i frihetsrangeringen som Freedom House hadde av land i Afrika. Trass i etniske spenninger og regional splid mellom nord og sør og sterk fattigdom har landet i 20 år klart å fungere som et fritt demokrati med en fri presse. Det demokratiet er nå borte. Hauker i Bamako tok makten ved et militærkupp i fjor, som en reaksjon på regjeringens håndtering av opprørsbevegelser med – la oss si – begrenset oppslutning i folket. Dermed er det de som har ønsket en væpnet konklusjon på konflikten, som har sittet på kortene på begge sider det siste året. Den borgerkrigen har vært en tragedie for landet. Alle parter står for svært alvorlige menneskerettighetsbrudd. Islamistiske grupper har brukt anledningen til å innføre sharialover i områdene de har kontrollert. Amputeringer og middelalderske straffemetoder har vært vanlig. Malis regjeringsstyrker har utvist en helt uakseptabel brutalitet i sin kamp mot opprørerne.
Også Frankrike har deltatt i harde kamper og gått hardt fram mot opprørsstyrkene, mens de i andre tilfeller, sånn som nå ved Kidal, har fungert nærmest som en buffer mellom de øvrige stridende parter i Mali. Nå trapper Frankrike etter hvert ned i Mali. Det er FN, som på vegne av verdenssamfunnet, må bidra til stabilitet og menneskerettigheter og gjennomføring av veikartet i Mali. Det trengs. 400 000 mennesker er på flukt. En alvorlig matvarekrise truer, og for hver dag Mali ikke har en legitim og valgt regjering der alle har fått deltatt i valg og politiske prosesser, blir mulighetene for en forsoning dårligere.
I sånne tilfeller er det FN, ikke andre typer internasjonale styrker, som må bidra. Av 80 000 fredsbevarende soldater i Afrika er kun et par hundre fra Europa. FNs fredsbevarende operasjoner må gjenspeile mangfoldet i FN. For å si det rett ut: Det er ikke moralsk akseptabelt at all innsats og all risiko i verdenssamfunnets fredsbevarende operasjoner skal tas av soldater som er mørke i huden og kommer fra fattige land. Det går ikke. Derfor har både SV og de rød-grønne lenge vært opptatt av at Norge skal prioritere deltakelse i FN-ledede fredsbevarende operasjoner framfor andre typer internasjonalt engasjement.
For all del, det finnes gode motforestillinger mot å delta i MINUSMA. Konflikten er kompleks. Vi vet ikke hva slags regjering en vil få i Mali etter valget, hvor legitim den vil bli, hvor godt valget vil bli gjennomført, og hvordan forsoningen vil gå sin gang. Det er ikke sikkert at oppdraget lykkes, eller at voldsbruken tar slutt. FNs personell i Mali kommer til å være utsatt, og Frankrikes rolle mener jeg har problematiske sider – sterkt problematiske sider. Men nettopp derfor er det så viktig at vi bidrar. Fredsbevarende FN-ledede operasjoner med solid mandat er den mest legitime og viktige måten verdenssamfunnet kan bidra til stabilitet på, slik at den politiske prosessen, forsoningen, det humanitære arbeidet, valget, ja, alt som må til for at Mali igjen skal bli et fritt demokrati med en framtid, kan gå sin gang.
Til slutt vil jeg si at denne debatten har vist hvor viktig og nyttig det er at vi har en fri, åpen og grundig debatt før vi bidrar med styrker i internasjonale operasjoner. La det være en modell også for ettertiden. Jeg håper debatten i dag også er starten på en litt bredere diskusjon om FN og de mandatene som gis FNs fredsbevarende operasjoner, for det er ingen tvil om at MINUSMAs mandat er uvanlig sterkt. Mange har påpekt de problematiske sidene ved det. Det samme gjelder FNs mandat for styrkene i Øst-Kongo. FNs fredsbevarende operasjoner er avhengig av en tillit blant alle parter som legger naturlige begrensinger på hva slags makt en kan bruke.
Men la oss for all del i denne debatten ikke glemme de ufattelige tragediene som har utspilt seg, delvis fordi verdenssamfunnet og FNs fredsbevarende styrker har vært handlingslammet og ikke har vært gitt det mandatet verdenssamfunnet burde gitt dem for å kunne ivareta menneskerettigheter og siviles trygghet.
Lars Peder Brekk (Sp) [09:56:57]: Også jeg vil takke for de tre statsrådenes grundige redegjørelser.
Situasjonen i Mali, og i Sahel, har utviklet seg i en retning som gjør det påkrevd med et større internasjonalt engasjement. FNs sikkerhetsråd har enstemmig gjort vedtak om å opprette denne FN-operasjonen, som skal beskytte sivile og støtte maliske myndigheter. Målet er å gå bort fra en situasjon med uklare politiske forhold til en situasjon hvor det kan gjennomføres legitime valg som kan bidra til å snu utviklingen i Mali i rett retning.
Jeg vil legge vekt på at også politiske oppdrag er en del av mandatet fra Sikkerhetsrådet. I tillegg til militære kapasiteter – som jeg kommer tilbake til – skal Norge bidra med ressurser for å styrke nettopp politiske prosesser og humanitær utvikling.
Som flere representanter har understreket i debatten så langt, er det en svært vanskelig situasjon i denne delen av Afrika, med matkriser, fattigdom og konflikter mellom ulike befolkningsgrupper. Jeg er glad for at redegjørelsene gjør det klart at det ligger et regionalt perspektiv til grunn for våre bidrag, på grunn av Malis særlige betydning for hele Sahel-regionen.
I Soria Moria II legger regjeringen til grunn at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat, og at FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt.
For å styrke politiske prosesser og nå fram med humanitær hjelp er det noen ganger behov for militær makt. Som utviklingsministeren har beskrevet, blir det nå også gitt betydelig humanitær bistand, både i Mali og ellers i regionen, for å bidra til å sikre den demokratiske utviklingen.
Fra Senterpartiets side mener vi det er svært viktig å slutte opp om FN. Utenriksministeren viste i sin redegjørelse til at vestlige land for lenge har bidratt i for liten grad, men heller overlatt FN-operasjoner til andre land. Det er positivt at denne trenden er i ferd med å snu, og jeg håper at det vil vedvare.
Jeg er også glad for at det legges vekt på et nordisk samarbeid om militære bidrag, og at det arbeides med fellesnordiske løsninger for deployering, forsyning og samordning av innsatsen.
Det norske bidraget er av begrenset karakter. Men selv om den er tidsavgrenset, må vi ta høyde for at operasjonen kan bli langvarig, og at det norske bidraget kan bli forlenget. Dermed vil mange personer kunne bli berørt. Det er et stort ansvar å sende ut norsk personell i krevende situasjoner med betydelig risiko. Vi vil fra Senterpartiets side understreke at vi er opptatt av sikkerheten til våre styrker.
Ansvaret for det norske personellet opphører heller ikke når våre folk kommer tilbake til Norge. En god veteranpolitikk sørger for at personellet ivaretas før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Vi vet at terrortrusselen mot både sivilbefolkningen og internasjonalt personell har vært høy. Vi skal ikke underslå at dette er oppdrag som er risikable. Det er derfor en forutsetning at sikkerhetssituasjonen vurderes løpende.
Kjell Arvid Svendsen (KrF) [10:00:46]: På vegne av Kristelig Folkeparti vil også jeg takke de tre statsrådene for en grundig og god gjennomgang av Norges deltakelse i FN-operasjonen i Mali.
La det være helt klart at Kristelig Folkeparti støtter norsk deltakelse i FN-operasjonen i Mali. Men la det være like klart at vi ser den militære innsatsen som bare en delkomponent i den samlede strategien som må til for å skape varig fred i dette konfliktfylte og fattige landet.
For oss er det helt avgjørende viktig at operasjonen har et klart FN-mandat. FNs sikkerhetsråd anser situasjonen i Mali for å være en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Derfor har Sikkerhetsrådet enstemmig vedtatt å opprette en FN-operasjon i Mali. Det hersker dermed ingen tvil om at det folkerettslige grunnlaget er til stede for norsk deltakelse.
Slik situasjonen i Mali har utviklet seg de siste par årene, er innsats av militære og politi nå nødvendig for å skape den sikkerhet som kreves for å lykkes med politiske reformer og samfunnsutvikling for øvrig. Det er naturlig at Norge sammen med andre nordiske land bidrar til det.
Kristelig Folkeparti legger også stor vekt på personellets sikkerhet. Det er en forutsetning for norsk deltakelse at vårt personell i FN-operasjonen sikres en robust styrkebeskyttelse. Etter vårt syn er FN-operasjonen også viktig for å hindre at internasjonale terrorister og organisert grenseoverskridende kriminalitet får fotfeste i Mali.
Fra Kristelig Folkepartis side vil vi understreke betydningen av at FN nå kommer sterkt på banen. FN-operasjonen i Mali vil etter planen bestå av et militært personell på 11 200 personer og 1 440 politi, i tillegg til sivilt personell. De fleste mannskapene kommer fra afrikanske land, som det er nevnt.
FN-operasjonen kommer i tillegg til de franske styrkene som har operert i Mali siden tidlig i 2013. De franske styrkene vil fortsette sine antiterroroperasjoner og vil ikke være en del av FN-styrken.
Militæroperasjonen kan ikke alene gi en varig løsning. Det er etter vårt syn svært viktig med politiske reformer som minsker konfliktnivået mellom nord og sør i landet. Tuaregene i nord har lenge hatt et konfliktfylt forhold til myndighetene. Da væpnede tuareger med militær erfaring fra Libya kom tilbake til hjemlandet etter Gaddafis fall, brøt det ut opprør på nyåret i 2012. Krefter i hæren var fortvilet over manglende handlekraft i forsøkene på å løsrive den nordlige delen av landet. De gjorde militærkupp, avsatte regjeringen og erklærte grunnloven som oppløst. På toppen av det hele tok noen islamistiske ekstremistgrupper over makten i nord. De innførte brutale sharialover og underla seg stadig større områder inntil franske tropper ble satt inn i januar i år og drev dem tilbake. Det er altså et formidabelt behov for å stabilisere sikkerhetssituasjonen og få en politisk prosess på sporet.
Et første skritt er å få til valg og etablere en legitim regjering. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at Norge gir 40 mill. kr til gjennomføringen av valg i juli 2013 og en overgang til et legitimt styre. Slik bistand er viktig.
Målet er at valget skal bidra til forsoning. En stabilisering av sikkerhetssituasjonen er viktig for at flyktninger kan vende tilbake. Dette er en humanitær kjempeutfordring. Med nærmere 200 000 internt fordrevne og rundt 200 000 flyktninger i Mali er svært mange hardt rammet av de siste årenes vold og krig.
Dessuten er det store behov for gjennomoppbygging etter krigen mot de islamistiske opprørsgruppene i Nord-Mali. Det er derfor viktig med sivil bistand. Ved siden av ren gjenoppbygging bør Norge også bidra mer langsiktig til å fremme økonomisk utvikling, bedre skole- og helsetjenester og en mer rettferdig fordeling i landet.
Vi må derfor være realistiske. Denne jobben er ikke gjort på kort tid. Vi må ha et langsiktig perspektiv om freden i Mali skal sikres på varig basis.
Trine Skei Grande (V) [10:05:42]: Venstre støtter jo også den deltagelsen som ministre og statsråder – for å bruke riktige begrep – har gjort rede for her.
Det er to hovedgrunner for vår støtte. Det første er at for Venstre er det viktig at vi ikke gjør noe som svekker FN og FNs gjennomslagskraft knyttet til deres vedtak. Det er også i norsk interesser at FNs uttalelser får trykk og tyngde bak seg, og at FNs meldinger har stor autoritet i verdenssamfunnet. Men det er også viktig å bekjempe ekstrem islamisme, og hendingene i In Amenas viste oss jo at ustabilitet i denne regionen faktisk påvirker norske liv.
Norge har faktisk ganske stor kompetanse innenfor dette området. Så sjøl om det er et land som kan oppleves som langt fra oss, er det mange nordmenn som har kompetanse på det å jobbe i den regionen. Spesielt i fredsprosessen under borgerkrigen fra 1992–1996 og spesielt i nordregionen – som er det viktige her – har nordmenn fra mange ulike hjelpeorganisasjoner mye kompetanse på hvordan man jobber i regionen. Det synes jeg er viktig å bygge videre på. Skal man klare å bygge et stabilt demokrati, er det viktig å ha en bred folkelig deltagelse, og det er viktig at regjeringen har en plan for hvordan de bruker det engasjementet og den kompetansen som ligger i norske organisasjoner fra den innsatsen de gjorde i fredsarbeidet på 1990-tallet.
Jeg mener at en forutsetning for norsk deltagelse er ønsket om å bygge et demokrati. Jeg mener at vi bør kanalisere mer av pengene våre ut i regionene, både for å styrke utdanning, bekjempe fattigdom, bygge demokrati og bygge parti som ikke bygger på etnisk tilhørighet. Det å bygge brede folkebevegelser og styrke den folkelige deltagelsen må være en av de målsettingene som vi satte bak vår deltagelse.
Så må jeg si at vi har en tradisjon her i salen for å snakke om de korte engasjementene. Det er klart at formelt sett går vi inn med et ganske kort engasjement her. Men erfaringsmessig er det veldig sjelden at korte engasjement blir så korte som vi tror og håper. Går vi først inn i en prosess for å skape fred og demokrati i et land, har vi forpliktelser som varer lenge. Det synes jeg at vi skal snakke helt ærlig om fra dag én. Sjøl om vi nå har et kort engasjement, involverer vi oss nå i en prosess som ofte forutsetter noe mer. Bare se på de andre fredsbevarende operasjonene som vi har deltatt i, som jo har vart utrolig mye lenger enn det jeg tror ble sagt i de første stortingsdebattene da man vurderte å involvere seg i dem.
Statsråd Heikki Eidsvoll Holmås [10:09:15]: Jeg vil takke for en god debatt i forlengelsen av redegjørelsene.
For omtrent ett år siden var jeg i Niger. Jeg besøkte der en flyktningleir der flyktninger fra Mali fortalte meg om sin situasjon, om betydningen av at de var fordrevet, og om usikkerheten knyttet opp mot resten av familien. De holdt jevnlig kontakt med dem hjemme rett og slett fordi de hadde mobiltelefon og ringte hjem og prøvde å finne ut hvordan situasjonen var for egen familie, for kveg, for buskap og for andre.
Jeg synes det er viktig at det står i sentrum når vi diskuterer vårt engasjement i FN-regi – både det sivile og det militære – som vi nå gjør. Vi må huske at grunnen til at vi er til stede og bidrar i Mali, er menneskene i Mali. Jeg tenker på Fremskrittspartiets innlegg, der det ble fokusert på betydningen av sikkerheten for våre styrker. Det er jeg helt enig i, og forsvarsministeren vil helt sikkert besvare noen av de spørsmålene som Jan Arild Ellingsen tok opp. Jeg vil også invitere alle til å være med på å understreke betydningen for menneskene i Mali – hvordan det er når 400 000 mennesker drives på flukt, og betydningen av at sikkerhet er helt avgjørende for at de skal kunne vende tilbake, og for at de ikke skal få ødelagt og revet opp den hverdagen de har fått revet opp på grunn av manglende sikkerhet. Derfor er det viktig at FN kan være med på å bidra til den sikkerheten, derfor er det viktig at vi er med og støtter opp om det.
Forsvaret for demokrati og forsvaret for grunnleggende menneskerettigheter forutsetter at man har mulighet for å håndheve rettssamfunn, og at man har muligheten til å håndheve de grunnleggende prinsipper for hvordan et land skal styres.
Det er, som flere av talerne har vært inne på, mange komplikasjoner og mange skjær i sjøen. For eksempel skal det nå være et valg, og fra norsk side understreker vi betydningen av, som også flere har vært inne på, at valgoppslutningen blir så høy som mulig, og at den blir så bred som mulig – i alle deler av landet. Derfor skal det nå først være presidentvalg, og det skal senere være et bredere valg. Det er viktig at man har nok tid til å klare å mobilisere nettopp den deltakelsen som er nødvendig, og at man klarer å mobilisere den bredden av lister og kandidater som er nødvendig for å sikre legitimitet. Hvis man får valg der oppslutningen er stor i sør og lav i nord, har man problemer med styrets legitimitet. Demokrati fungerer på den måten at man ikke vet hvem som blir valgt. Man er ikke sikret at de som blir valgt til å styre, har et ønske om reell forsoning. Derfor var jeg innom det, og utenriksministeren var også innom det.
Vi følger utviklingen nøye, og vi er opptatt av å sørge for bredest mulig oppslutning om valg og bredest mulig oppslutning om forsoningsprosessen. Det følger vi med argusøyne. Det er ikke er mulig å løse situasjonen i Mali militært. Man er nødt til å ha en sivil utvikling i nord.
Et av de spørsmålene som ble tatt opp, var om matvaresikkerhet og utvikling. Det er ingen tvil om at Sahel-regionen er den som har vært hardest rammet av tørke de siste årene. Det skaper grobunn for konflikter på grunn av at man får knapphet på ressurser. Presidenten i Niger uttrykte seg på følgende måte: Han sa at tidligere var det tørke hvert tiende år, så ble det tørke hvert femte år, og nå har de hatt tre tørkeperioder i løpet av syv år. Det er klart at muligheten for befolkningen til å klare seg gjennom denne typen kriser, er mye, mye vanskeligere. Vi merker effektene av klimaendringene, og vi er nødt for å forholde oss til det, sa presidenten. Han vant valget på et program som handlet nettopp om matvaresikkerhet og muligheten for befolkningen til å skaffe seg sin egen mat – matvaresikkerhet i kjernen av sikkerhet.
Jeg tenker at dette viser den kompleksiteten som flere har vært inne på i debatten. Man klarer ikke å skape en positiv utvikling hvis man ikke har sikkerhet. Man klarer overhodet ikke å få til varig sikkerhet i området hvis man ikke har et inkluderende demokrati, der alle føler at de får mulighet til å være med og bidra, og hvis man ikke klarer å skape utvikling i de mest marginaliserte områdene. Til det trengs det politisk vilje og langvarig innsats fra det internasjonale samfunnet. Der er det viktig at Norge også er med. Det oppfatter jeg at det er bred oppslutning om fra Stortinget i dag.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:14:38]: Først har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for den brede støtten i Stortinget – at alle partiene støtter det at vi nå skal bidra i FN-operasjonen i Mali. Det er – også når det gjelder det som lederen av utenriks- og forsvarskomiteen sa om viktigheten av å bidra – veldig viktig for soldatene som reiser ut, at de faktisk har den politiske støtten i ryggen. Det har jeg lyst til å understreke.
Samtidig er det viktig at vi også er ganske tungt inne forskjellige steder, i Afghanistan og i Operasjon Ocean Shield, hvor Norge gjør viktige oppdrag.
Det har vært stilt spørsmål om finansieringen og de 30 mill. kr som denne operasjonen koster. De skal dekkes over Kap. 1792 Norske Operasjoner i utlandet. Grunnen til at vi kan gjøre det, er at nedtrekket i Afghanistan har gått fortere enn forutsatt. Vi skal fremdeles bruke penger til styrking av de andre delene av Forsvaret. Det går altså ikke, slik som det foreslås her, ut over den planlagte opptrappingen.
Det jobbes fortsatt med operasjonskonseptet, men det er flere som har vært inne på sikkerheten til det norske styrkebidraget. Det er viktig, og det er heller ikke til å legge skjul på at sikkerhetssituasjonen i dette operasjonsområdet vil være krevende. Derfor er det lagt opp til en robust styrkebeskyttelse fra FNs side. I tillegg har, som sagt, den franske styrken fått mandat gjennom sikkerhetsrådsresolusjonen til å gripe inn dersom personell fra MINUSMA utsettes for overhengende fare. De franske styrkene vil også ved behov kunne benytte seg av andre franske styrker i regionen for å beskytte MINUSMA.
Det er også det å si, at det norske personellet skal være i hovedkvarteret i Bamako, og ikke ute i felt. Det i seg selv reduserer deres risiko.
Sanitet og sykehus blir, sånn som det er planlagt, ivaretatt både gjennom feltsykehus og gjennom avtale med et sykehus i Bamako.
Det har også vært snakket om noe som er viktig, og det er hvordan koordineringen mellom FNs operasjon og de franske styrkene i Mali blir ivaretatt. Jeg kan i hvert fall opplyse om at det pågår forhandlinger mellom Frankrike og FN om en avtale som spesifiserer nøyaktig samvirke mellom de to styrkene, en såkalt Technical Agreement. I tillegg vil det være liaisonfunksjoner i hovedkvarteret i Bamako og i sektorhovedkvarterene ute i regionen.
Jeg nevnte i mitt innlegg de franske styrkene som fortsatt skal drive antiterroroperasjoner, og at det er en del av den oppgaven de har. MINUSMAs hovedoppgave er stabilisering og det å hjelpe maliske myndigheter med å gjenvinne legitimitet og statlig autoritet i landet. Disse operasjonene vil gå parallelt.
Representanten Ellingsen var inne på om man kunne gjennomføre dette oppdraget uten bidraget fra Norge. Da vil jeg si at vi stiller opp med det som FN har bedt oss om. Det er et viktig bidrag. Selv om det ikke er mange personer i antall, er særlig informasjons- og analyseenhet og stabsoffiserer viktig, fordi det er viktige nøkkelfunksjoner når det gjelder å lede operasjonen. Informasjon og analyser er også viktig for å skape situasjonsforståelse for at man skal kunne ha en bedre forutsigbarhet med hensyn til sikkerhetssituasjonen, både for sivilbefolkningen og for personellet i FN-operasjonen.
Helt til slutt har jeg lyst til å si når det gjelder dette med sikkerhet og risiko: Det er klart at vi gjør det vi kan. Denne operasjonen opplever jeg å være robust når det gjelder det å ta de nødvendige forholdsregler. Like fullt er det sånn at når vi sender soldater i en operasjon, er det fordi det er risiko – selv om vi gjør alt vi har mulighet til å gjøre for å beskytte vårt personell og ivareta sikkerhetsforanstaltninger.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:19:47]: La også meg uttrykke stor tilfredshet med at vi har hatt en både god og grundig debatt, og at det er full enighet og støtte fra samtlige partier. Det er, som forsvarsministeren sa, svært viktig, ikke minst for de menneskene vi nå skal sende ut i noe vi alle vet er et krevende, men riktig og viktig oppdrag.
Jeg tror at det at vi er til stede her, mine to statsrådkolleger og jeg, og at vi legger vekt på helheten – forsvar, utvikling, utenriks – er veldig tydelig reflektert også i hvordan FN setter sammen denne operasjonen. Det er jo, som det har vært sagt, i samspillet mellom politiske tiltak for forsoning, statsbygging, bygging av rettsstat, utviklingstiltak og det å skape sikkerhet – på kort sikt, men også på lengre sikt – at løsningene, både på Mali og Sahel-regionens konflikter, må ligge.
Jeg har lyst til å trekke fram at all erfaring tilsier at i slike sammensatte, komplekse, helhetlige FN-operasjoner betyr ledelsen svært mye. Man kan ha så mange strukturer man vil, men har man dårlig ledelse, så hjelper det ikke. I dette tilfellet vil jeg i denne sal si at jeg tror FN har valgt en meget god leder, en god SRSG – spesialrepresentant for generalsekretæren. Jeg kjenner Bert Koenders fra Nederland meget godt gjennom mange års samarbeid. Han har vært utviklingsminister, og han har vært utenrikspolitiker i mange år i det nederlandske parlamentet. Han var aktivt involvert i det nederlandske parlamentets høring om Srebrenica-massakren, så han vet mye om FN-operasjoner, også historisk, om hvordan det har gått galt i noen operasjoner, og om hvordan man forhindrer det. Han har også jobbet i EUs utenrikstjeneste, nettopp med helhetlig tilnærming til konflikter. Jeg tror vi har en meget god person, og han er til overmål sosialdemokrat.
Så har jeg lyst til å si litt om tidsperspektivet – det ble etterlyst. Jeg tror vi skal være klar over at det å løse utfordringene i Mali og Sahel kommer til å ta mange år. Vi vil være til stede gjennom utviklingstiltak og politisk nærvær i mange år fremover. Tidsavgrensningen er jo for det militære bidraget. Jeg tror det er viktig at vi setter en klar tidsavgrensning, og så får man heller fornye den når tiden måtte være inne. Men jeg vil minne om at vi nettopp i Malis nabolag i Vest-Afrika har sett vellykkede FN-operasjoner som har blitt startet, gjennomført, og avsluttet med hell – i motsetning til mange andre steder i verden. Jeg har lyst til å minne om at vi i Liberia og Sierra Leone, rett før Afghanistan-krigen, så noen av de blodigste og meste grusomme konfliktene i nyere internasjonal historie. FN gikk tungt inn. FN hadde store fredsbevarende operasjoner. De gjennomførte sine oppdrag, og de trakk seg ut. Nå er det jo ikke slik at alle problemene i Liberia er løst, men jeg har ved selvsyn kunnet konstatere at det er betraktelig bedre enn det var da krigen var slutt, nettopp fordi man har hatt et langsiktig perspektiv, men også at FNs militære bidrag kjenner sin besøkelsestid.
Jeg mener at det å ha et klart og tydelig mandat alltid er bra. Det var noen kommentarer til det også, at mandatet på en måte var for tydelig og for klart. Nei, det er alltid bra. For det å ha en slags maktreserve, det at man har en evne til å eskalere maktbruken, det kan være nettopp det som skal til for at man ikke trenger å gjøre det. For man har altså en autoritet i at man har en robust makt, og det er noe av det man har lært fra grundige studier av tidligere operasjoner.
Jeg vil avslutte med å si at det for regjeringen er svært viktig at vi deltar direkte i FNs operasjoner. Blå hjelm har betydning. Det er riktig, som lederen av utenriks- og forsvarskomiteen sa, at det å stille opp for FN via en regional organisasjon som NATO, det er like legitimt, det er like bra. Vi har stått tungt og samlet opp om operasjonen i Afghanistan, og der vil vi fortsatt være i flere år fremover. Men det er også slik at vi må erkjenne at vi og mange andre vestlige land har glimret med vårt fravær i alle de andre operasjonene som vi har latt land i Afrika, Latin-Amerika og Asia ta alene. Jeg gleder meg stort over at vi ser at vi nå kan bidra til det som faktisk er en trend; at vestlige land nå i økende grad ønsker å bidra direkte i FNs-operasjoner. Jeg tror at land av vår type har noen særskilte kapasiteter, ikke på alle mulige områder, men på noen av de områdene som må til for at helhetlige operasjoner og militære operasjoner blir satt sammen med kapasiteter som gjør at helheten blir mer enn summen av delene. Det er akkurat det vi gjør her, og derfor tror jeg at det at vi nå igjen kan delta i en «blå hjelm»-FN-operasjon er noe vi skal se på som en meget positiv utvikling.
Presidenten: Dermed er debatten om redegjørelsen avsluttet.
Presidenten foreslår at redegjørelsen om utviklingen i Sahel og Norges deltakelse i FN-operasjonen MINUSMA vedlegges protokollen.
Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2–9 behandles under ett. – Det anses vedtatt.