Sakene nr. 2-9 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Venstre 10 minutter og statsråden 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at den som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Så minner presidenten om at det i et behandlingsopplegg som dette forefinnes mange saksordførere, men at saksordførernes mulighet til et ubegrenset antall innlegg kun gjelder i tilknytning til den saken man er ordfører for.

Stine Renate Håheim (A) [10:28:28]: (ordfører for sakene nr. 2, nr. 3, nr. 6 og nr. 7): I dag behandler vi Meld. St. 20, På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen, og en rekke Dokument 8-forslag. Jeg har innledningsvis lyst til å takke komiteen for det jeg har opplevd som et veldig godt og konstruktivt samarbeid. Jeg har også lyst til å takke for alle innspill komiteen har fått. Det har vært en sann glede å være vitne til og få lov til å oppleve det store engasjementet som finnes for norsk skole.

Komiteen står samlet bak mye av innstillingen. Vi er enige om de aller fleste tiltakene regjeringen foreslår i meldingen, og vi er i stor grad enige om virkelighetsbeskrivelsen og om hva som er utfordringene for norsk skole. Det mener jeg er viktig, og jeg gleder meg til en debatt om det som er noe av det viktigste vi politikere kan gjøre, nemlig å legge til rette for at alle barn og unge kan realisere sitt potensial og leve ut sine drømmer.

Norsk utdanningspolitikk har i det store og hele vært en suksesshistorie. «Kunnskap til hele folket» har resultert i et av verdens mest produktive og omstillingsdyktige arbeidsliv. Ulike mennesker med ulik bakgrunn har hatt skolen som felles møteplass, og det har skapt et samfunn med mindre sosial ulikhet enn i de fleste andre land.

Men det var mange som fikk seg en vekker av bunnoteringene på de internasjonale undersøkelsene tidlig på 2000-tallet. Det var helt nødvendig med et klarere fokus på kvalitet, tydeligere læringsmål og grunnleggende ferdigheter.

Ni år etter at reformen ble vedtatt her i Stortinget, er det en glede å kunne si at pilene nå går i riktig retning. Elevene lærer mer og er blitt bedre i matte, lesing og naturfag. De internasjonale testene bekrefter gang på gang at trenden i norsk skole har snudd. Vi er på rett vei.

Men la meg også skynde meg og legge til: Norsk skole har et bredt samfunnsmandat og skal utdanne hele mennesker. Da er det også gledelig at elevundersøkelsen viser at norske elever trives godt i norsk skole, og det er ikke mulig å glede seg nok over at Norge har noen av verdens mest demokratiske elever. Det er all grunn til å være stolt av norsk skole, stolt av elever, lærere og foreldre, som hver eneste dag gjør en uvurderlig innsats. Men det er fremdeles utfordringer. Vi har større ambisjoner, og derfor har regjeringen lagt fram en melding som skal ta norsk skole videre.

La meg si noe om komiteens merknader. Jeg regner med at opposisjonen vil redegjøre for sine mindretallsforslag og merknader, og at Dokument 8-forslagene vil bli kommentert senere i debatten.

Innstillingen er delt inn i tre hovedområder:

• en inkluderende fellesskole

• grunnopplæring for framtidens samfunn

• fleksibilitet og relevans i videregående opplæring.

La meg starte med det første – en inkluderende fellesskole. Lik rett til utdanning har gjort Norge til et av landene i verden med høyest utdanningsnivå. Fellesskolen danner grunnlaget for at alle barn og unge skal få samme muligheter, sosial utjevning og små forskjeller. For flertallet var det avgjørende å stoppe privatiseringen, skape arbeidsro i skolen og slå ring om den inkluderende fellesskolen.

I Sverige har de prøvd ut høyresidens drøm om skoleprivatisering. Der går skoleresultatene ned og forskjellene øker. I Norge har vi valgt en annen løsning. Vi har satt inn tiltak for å styrke fellesskolen, og Kunnskapsløftet har bidratt til å heve nivået. Det er nå etablert en kultur for tidlig innsats, sånn at elever som trenger det, skal bli fanget opp og fulgt opp tidligere.

Satsingene «Bedre vurderingspraksis» og «Vurdering for læring» har bidratt til en læringsfremmende vurderingskultur i skolen. Det skal vi bygge videre på.

Norge er et land med små sosiale forskjeller, og det er et grunnleggende gode. Det er derfor gledelig at det er de faglig svakeste elevene som har hatt størst framgang i de internasjonale undersøkelsene.

Det er avgjørende at vi intensiverer arbeidet mot frafall i videregående opplæring. Mange gode tiltak er satt inn, men det er også mange elever som faller ut av skolen av helt andre grunner enn manglende kunnskaper. Vi vet at psykiske vansker er en av de viktigste forklaringene på hvorfor unge dropper ut av skolen. Vi trenger derfor flere yrkesgrupper inn i skolen, og vi må bygge gode flerfaglige lag rundt læreren.

Det er også på tide med et nytt krafttak mot mobbing. Jeg er glad for at en enstemmig komité mener at det bør settes ned et bredt sammensatt utvalg som skal gjennomgå hele arbeidet mot mobbing. Nå skal alle gode krefter forenes og kunnskap samles inn. Jeg har store forventninger til det arbeidet.

Det er mye vi ikke vet om hvilke kompetanser som vil kreves av oss i framtiden. Dagens utdanningssystem skal utdanne barn og unge til yrker som kanskje ikke eksisterer i dag. Derfor legger komiteen i innstillingen vekt på viktigheten av et bredt læringssyn og på skolens brede samfunnsmandat. Det er grunn til å tro at sosial kompetanse, innovasjon, kreativitet, kulturforståelse, språk og IKT vil bli viktig i framtiden. Det settes også inn tiltak for å styrke de praktisk-estetiske fagene i skolen. Det vil bidra til å ruste oss for framtidens utfordringer og muligheter.

Det er strålende nyheter at norske fjerdeklassinger er verdensmestre i framgang i matte. Det viser at satsingen på grunnleggende ferdigheter og realfagsstrategier har vært viktige. Men vi har større ambisjoner, og derfor lanserer også meldingen tiltak for å styrke realfagene i grunnopplæringen.

Denne meldingen fokuserer særlig på videregående opplæring og på yrkesfag spesielt. Vi trenger flere dyktige fagarbeidere som vil skape verdier og bygge velferdssamfunnet vårt videre.

Regjeringen foreslår økt fleksibilitet for yrkesfagene. Yrkesfagelever skal få mulighet til å veksle tidligere og oftere mellom opplæring i bedrift og skole, og de skal få mulighet til å spesialisere seg i lærefaget tidligere for å øke motivasjon og gjennomføring.

Vi skal også gjennomgå hele tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. En av de store utfordringene er at halvparten av dem som begynner på yrkesfag, velger Vg3 påbygg etter Vg2, og halvparten av dem igjen stryker. Det har vi ikke råd til, og vi gjør derfor flere grep. Det skal innføres en rett til påbygging for dem med fullført fagbrev. Det vil bidra til at flere fullfører yrkesopplæringen.

Framtidens arbeidsliv vil kreve mer kompetanse, og vi trenger et arbeidsliv som raskt kan omstille seg. Norske fagarbeidere er selvstendige, nytenkende og innovative. Flertallet vil derfor anerkjenne den kompetansen de med fagbrev har etter minst fire år med opplæring, og gi dem flere valgmuligheter for høyere utdanning.

For oss som har et moderne kunnskapssyn, er det viktig å likestille kunnskap. For skoleflinke elever som ønsker høyere utdanning, vil nå yrkesfag bli en naturlig vei til høyere utdanning fordi vi åpner opp for flere muligheter. Det vil endre og bedre rekrutteringen, og det vil heve nivået på yrkesfag.

I vårt lille land har vi ikke råd til å stenge kompetente folk ute fra høyere utdanning. Vi tror derimot det er en styrke at vi utdanner mennesker som har både praktisk og teoretisk kunnskap. Næringslivet etterspør disse kandidatene. LO og NHO støtter forslaget fordi det vil styrke konkurranse- og omstillingsevnen.

Trygve Bratteli skal ha sagt da han ble finansminister, at i dette bygget kan jeg kun være minister eller vaktmester. Jeg er stolt av å tilhøre en bevegelse som alltid har åpnet utdanningssystemet for flere, og som har anerkjent menneskers kompetanse og evner uansett hvordan de har tilegnet seg disse. I dag tar vi et nytt skritt i riktig retning, og det er jeg stolt av.

I innstillingen ligger det også flere uenigheter om hva som skal være retningen for norsk skole. Høstens valg vil være et retningsvalg også for norsk skole. Jeg mener velgerne fortjener en avklaring om hva de borgerliges skolepolitikk egentlig er. Det er veldig fint at opposisjonen er blitt enige om at læreren er viktig – det tror jeg alle i denne salen er enig med dem i. Men spørsmålet er jo om vi med en borgerlig regjering får karakterer i barneskolen, rangering av skoler, valgfritt sidemål, mer nivådeling og flere tester og mer byråkrati? Jeg spør, fordi her er det store sprik internt i opposisjonen.

Arbeiderpartiet og de rød-grønne sier klart ifra at vi vil fortsette satsingen på flere og bedre lærere. Vi lytter til forskere og lærere som advarer mot karakterer på barnetrinnet og mer nivådeling. Vi ønsker oss ikke tilbake til tiden med rangering av skoler og markedstenkning i norsk skole. I Norge har vi styrket fellesskolen. Vi er på rett vei, men vi skal videre. Men vi vet også at kvalitet koster, og derfor kommer de rød-grønne heller ikke med løfter om skattekutt i milliardklassen til dem som har mest fra før. Vi vil fortsette å bruke de store pengene på de store oppgavene.

Med denne stortingsmeldingen legger vi grunnlaget for å ta norsk skole videre ved å slå ring om den inkluderende fellesskolen og ved å satse på tiltak som vi vet virker.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:38:11]: Flere enn én av tre som begynner på ingeniørutdanningen, faller fra i dag, og utfordringen med matematikk som fag er hovedårsaken til dette frafallet. De som i dag begynner på ingeniørutdanning, har 15 uketimer i matematikk bak seg fra videregående utdanning. Posisjonen og regjeringen – med Arbeiderpartiet i spissen – åpner for at kandidater med 3 uketimer i matematikk skal kunne søke på samme vilkår som de med 15 uketimer i matematikk.

Flertallet skriver i innstillingen at man

«viser til at ved inntak gjennom Samordna opptak skal beregningen av karakterpoeng gjennomføres på samme måte for alle søkere, uavhengig av om de kommer fra studieforberedende eller yrkesfaglige studieprogrammer».

Mener Arbeiderpartiet at kunnskapsgrunnlaget etter 3 uketimer i matematikk er det samme som med 15 uketimer i matematikk? Og vil ikke dette uunngåelig øke frafallet fra ingeniørutdanningen i Norge?

Stine Renate Håheim (A) [10:39:17]: Det jeg synes er synd med Fremskrittspartiets måte å stille spørsmål på, er at Fremskrittspartiet totalt overser at disse elvene, kandidatene, også har hatt to år med opplæring i bedrift. Der har de lært seg en virkelighetsnær måte å lære matematikk på, de har fått den inn på en praktisk måte som vil gjøre det mye lettere for dem også å lære dette teoretisk.

Det er også slik at f.eks. jeg kan komme inn på ingeniørutdanningen i dag, men jeg har nok selvinnsikt til å innse at jeg nok kanskje ville hatt fordel av et forkurs. Jeg tror og har tillit til at norske ungdommer velger en utdanning som er det beste for seg.

Så har jeg lyst til å si at Arbeiderpartiets store prosjekt alltid har handlet om å åpne utdanning for flere. Vi har etablert Lånekassen, vi har vedtatt at alle skal ha rett til å gå på videregående skole, vi har innført tiårig grunnskole. Hver eneste gang har høyresiden stemt imot og begrunnet det med nivåsenking. Det er ikke overraskende at dette skjer også i dag, men jeg håper Fremskrittspartiet kommer etter – som de gjør i mange andre saker.

Tord Lien (FrP) [10:40:23]: Jeg kan garantere både representanten Håheim og det norske folk at dette ikke overlever regjeringsskiftet til høsten. Det er faktisk sånn at folk som har yrkesfaglig utdanning i dag, har anledning til å ta høyere utdanning gjennom fagspesifikt opptak, så rørleggere kan ta vanningeniør- eller VVS-ingeniørutdanning og elektrikere kan ta elektroingeniørutdanning. Men da er det altså krav om at utdanningen skal være tilrettelagt sånn at disse elevene, som helt åpenbart har mange sterke faglige og tekniske kvaliteter med seg inn, kan bruke mer tid på matematikk i ingeniørutdanningen. Dette er en ordning som Arbeiderpartiet nå undergraver.

Frykter ikke representanten Håheim at Y-veien, som har fungert helt utmerket, og som høyskolene i store deler av landet frivillig har innført, nå blir undergravd, og at resultatet vil være at færre med fagbrev faktisk oppnår å få høyere utdanning? Det hjelper ikke å få lov til å kunne begynne på høyere utdanning hvis man ikke blir gitt forutsetninger for å fullføre.

Stine Renate Håheim (A) [10:41:29]: Jeg er helt enig med representanten Lien når han skryter av Y-veien. Det er et fantastisk godt tilbud, og jeg vil gi ros til de institusjonene som har opprettet det tilrettelagte tilbudet. Vi er for å opprettholde det. Jeg må si at jeg ble veldig glad i går, da jeg leste Teknisk Ukeblad, der dekaner fra flere institusjoner som i dag har Y-veien, sier at de ønsker å opprettholde Y-veien uansett. Det er et godt tilbud for veldig mange. Så vi er helt enige om at vi må opprettholde det.

Vi har tatt imot innspill, vi har hørt på kritikken, og jeg mener det er viktig at vi nå følger utviklingen nøye, for målsettingen er at de med fagbrev skal få reelle muligheter til å få en god høyere utdanning.

Elisabeth Aspaker (H) [10:42:22]: Det er nå tre år siden Høyre fremmet sitt yrkesfagløft, hvor vi foreslo retten til påbygg etter fagbrev. Heldigvis er vi nå kommet så langt at et samlet storting er enig om det. Men nå har opposisjonen lagt fram et forslag om de elevene som til høsten begynner på Vg1 og Vg2, og som etter fagbrev tidligst i 2016, kommer til å melde seg på skolen for eventuelt å benytte seg av muligheten til å bygge på til studiekompetanse.

Kan representanten Håheim forklare hvorfor ikke Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er parat til å støtte det forslaget, som kan gi de elevene som starter nå til høsten, den tryggheten at de kan ta sitt fagbrev og vite at de ikke har brukt opp retten sin, men kan bygge på når de er ferdige med fagbrevet?

Stine Renate Håheim (A) [10:43:15]: Som representanten Aspaker er inne på, vil denne retten innebære at vi legger til rette for at enda flere kan fullføre fagutdanningen sin, og at vi får flere fagarbeidere. Når det gjelder spørsmålet om tidspunkt for når dette skal innføres, er det sånn at dette mest sannsynlig vil innebære kostnader for fylkeskommunen som vi er opptatt av at skal finansieres herfra. Derfor må vi komme tilbake til det, også i en statsbudsjettprosess, for vi bevilger ikke penger i denne meldingen. Så det er svaret.

Elisabeth Aspaker (H) [10:43:50]: Da skal jeg følge opp med å si at dette ofte er elever som kommer til å hoppe av og ikke ta fagbrevet sitt, og som melder seg til et påbyggingsår – altså Vg3 – i skolen, noe som er ganske kostnadskrevende, også det for fylkeskommunen. Så her kan vi se for oss at det er de samme midlene man på en måte skal «switche» over til en annen type påbygg i fremtiden.

Hva er det som gjør at man ikke nå kan gi disse elevene denne muligheten? Hvis man skal følge resonnementet til Håheim, vil man aldri kunne gi den retten, fordi det tidspunktet man eventuelt skal bevilge penger til fylkeskommunene på, uansett vil ligge flere år fram i tid – hvis man mener det er nødvendig å bevilge ekstra midler. Jeg tror ikke det. Jeg tror snarere det vil være god butikk for fylkeskommunen at færre vil ta påbygg, og at flere vil ta fagbrev.

Stine Renate Håheim (A) [10:44:43]: Jeg synes det er flott at Høyre er utålmodig på vegne av landets yrkesfagelever. Det er også vi. Men som jeg sa i mitt forrige svar, må vi komme tilbake til om dette er kostnader som staten skal kompensere fylkeskommunene for. Iallfall i en overgang tror nok jeg også at dette vil være samfunnsmessig veldig – hva heter det, at det ikke koster penger – billig, at det er bra. Her er vi også utålmodige, og vi tar sikte på å innføre dette så fort som overhodet mulig, men er ikke klare nå i dag til å stadfeste dette allerede fra høsten av. Men så fort som overhodet mulig vil vi gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Bente Thorsen (FrP) [10:45:38]: (ordfører for sak nr. 4): Først vil jeg si takk til komiteen og saksordføreren for veldig godt samarbeid. Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, har sin bakgrunn i den brede og grundige evalueringen av Kunnskapsløftet. Under høringen ble det i stor grad uttrykt enighet om hovedintensjonene i meldingen. Fremskrittspartiet synes det blir tatt gode grep og støtter hovedlinjene i saken.

Når det er sagt, vil jeg legge til at vi savner og har savnet en større satsing på lærerne og mer fokusering på elevene i de åtte årene som denne regjeringen har sittet med ansvaret.

Vi er glade for at Kunnskapsløftet vektlegger elevenes kompetanse og læringsutbytte, og for at meldingen i stor grad foreslår forbedringer på det som ikke fungerer så godt i skoleløpet.

Nå er det sånn at skolen også skal sørge for at elevene både får utdannelse og personlig dannelse. Generell del av læreplanen skal fornyes, og formålsparagrafen med skolens verdigrunnlag og samfunnsoppdrag skal vektlegges i den nye generelle delen av læreplanverket. Fremskrittspartiet ser det som svært viktig at paragrafen skal brukes aktivt, og støtter forslaget om å utarbeide en plan for bedre å innlemme formålsparagrafen i skolen.

Fremskrittspartiet har merket seg at en samlet komité viser til at styrking av egen identitet, demokratiforståelse og demokratisk deltakelse også avhenger av å ha kunnskap om hva som skjedde før, under og etter annen verdenskrig, både i og utenfor Norge. Vi er glade for at komiteen er enig i at det å utbre kunnskap om de historiske erfaringene med totalitære ideologier og ekstremt tankegods fra annen verdenskrig er et viktig verktøy i kampen mot intoleranse og antisemittisme.

Fremskrittspartiet er opptatt av yrkesutdanningene og slutter seg til de tiltakene som kommer fram i meldingen. Disse vil bidra til mer relevans og fleksibilitet. Vi er fornøyd med at forslagene i saken i stor grad støtter opp om partiets Dokument 8-forslag om å gjøre innholdet i yrkesutdanningene mer relevant for fagene elevene utdanner seg i.

Det er viktig å heve statusen for yrkesfagene sånn at flere fullfører utdanningen. Vi går derfor inn for å tidfeste rett til påbygging til studiekompetanse for elever med fagbrev med virkning fra de elevene som starter på yrkesfag Vg1 eller Vg2 skoleåret 2013–2014.

Fremskrittspartiet mener at det offentlige må gå i front for å skaffe flere lærlingplasser, men vi er skeptiske til at det skal stilles krav om dette i anbudskontrakter. Et slikt krav kan ekskludere bedrifter fra å vinne anbud. Siden de aller fleste bedriftene i Norge er små og det enkelte steder ikke finnes tilgang til lærlinger, vil vi heller ha andre virkemidler som redusert arbeidsgiveravgift og økt lærlingtilskudd for å få flere til å ta inn lærlinger.

Vi vil heller ikke støtte at fagbrev i seg selv skal gi rett til høyere utdanning. Vi mener at dagens praksis med Y-veien, der studentene kvalifiserer seg gjennom forkurs i fag der de mangler utdanning, er et mye bedre verktøy.

Jeg registrerer at alle partier innser behovet for realfag og er positive til satsing på området. Likevel er det kun Fremskrittspartiet og Venstre som konkret foreslår at regjeringen skal legge til rette for etablering av nasjonale realfagsskoler. Etablering av slike vil gi ungdom over hele landet med interesse og talent for realfag en unik utdanningsmulighet, og vil bidra til faglig utvikling og verdiskaping. Dette har bare fordeler.

En samlet komité ser behovet for å øke PPTs kompetanse og går derfor inn for et nasjonalt tilbud om etter- og videreutdanning for PP-tjenesten. Det er bra. Det er også stor enighet om at det først skal settes inn tiltak før elever får vedtak om spesialundervisning. For at elevene med faktisk behov for spesialundervisning fortest mulig skal få hjelp, mener vi det bør settes i gang prøveprosjekt der PPT i samarbeid med skolen får tillatelse til å sette inn spesialpedagogiske tiltak.

Læreren og hans/hennes kunnskaper har enorm betydning for elevenes utbytte. Her savner vi grep fra flertallet, og derfor fremmer Fremskrittspartiet sammen med andre partier en rekke forslag som angår lærerrollen. Vi ønsker mer praksis i utdanningen, bedre tilrettelagt praksis, og bedre innhold og en tidfesting av en femårig mastergradsutdanning.

Stort behov for mange flere kvalifiserte lærere gjør at læreryrket må gjøres mer attraktivt bl.a. ved at nyutdannede får god oppfølging. Dagens veiledningsordning er kvalitetsmessig svært varierende, og fortsatt er det kommuner som ikke har etablert ordningen. Vi mener at ordningen må styrkes og inneholde konkrete mål for veiledningen av nyutdannede lærere.

Videre må ukvalifiserte lærere få gode muligheter til å fullføre kvalifisert utdanning, og langt flere lærere må få ta etter- og videreutdanning. Hvordan og hvor tilbudet gis, bør ikke spille noen rolle. Så lenge innholdet er relevant, må kommunene få delta i den statlige tilskuddsordningen.

Tegnspråk som valgfag, mobbing i skolen og fysisk aktivitet kommer vi tilbake til i et senere innlegg.

Fremskrittspartiet har registrert at en samlet komité mener tilbakemeldingskulturen i skolen må bli bedre. Det må etableres en kultur for god og kontinuerlig tilbakemelding fra lærer til elev. En god byggekloss i en tilbakemeldingskultur mener vi er karakterer, og Fremskrittspartiet vil derfor ha skriftlige karakterer i matte, norsk og engelsk fra 5. klasse.

Mange elever strever med lesing og skriving. Her må undervisningen styrkes. Fremskrittspartiet likestiller nynorsk og bokmål som fag, men vil ikke ha eksamen i sidemål. Vi mener det kan være uheldig for elever som sliter med lesing og skriving.

Fremskrittspartiet mener at privatskolene er et godt supplement til den offentlige skolen, og at de er med på å gi elever og foreldre reell valgfrihet. Som et ledd i å sikre reell valgfrihet, vil Fremskrittspartiet likestille finansieringen av godkjente privatskoler med den offentlige skolen. For noen partier er privatskoler en trussel mot den offentlige skolen, og det hevdes at den offentlige skolen er en garanti for et samfunn med små sosiale forskjeller. Men NOVAs evaluering av Kunnskapsløftet viser at den mest positive karakterutviklingen kommer i skoler med godt læringsmiljø – om skolen er offentlig eller privat har lite å si. Verdt å merke seg er at karakterutviklingen også er ganske lik i begge skoleslagene.

Fremskrittspartiet mener det er positivt dersom elever velger utradisjonelle yrker for sitt kjønn, men vi vil advare mot å oppfordre elever å velge ut fra en likestillingsholdning. For Fremskrittspartiet er det viktigste at det er valgfrihet, og at vi har gode rådgivere som har best mulig kompetanse om innhold og praktisering i de ulike fagene, studienes innhold og hvilke kvalifikasjoner som kreves i fagene. Dette vil trygge at elevene gjør rette valg.

Hyppige omstillinger i arbeidslivet vil kreve at arbeidstakerne trenger ny kompetanse. Da er det viktig med et godt tilrettelagt utdanningstilbud for voksne. Mange utdanningsorganisasjoner peker på at voksenutdanningen framstår som uoversiktlig og fragmentert. Med bakgrunn i dette fremmer Fremskrittspartiet forslag om å utarbeide en tverrdepartemental plan i samarbeid med tilbyderne av voksenutdanning og aktører i arbeidslivet.

Når fagskolen blir nevnt, uttrykkes det fra samtlige partier at dette er et viktig skoleslag for arbeidslivet. Dessverre stopper flertallets ambisjoner for fagskolen der. NOKUT peker på at nye aktører og endringer i institusjonslandskapet gjør at det er behov for å se på utdanningene med nytt blikk. Fremskrittspartiet har høye ambisjoner for skolen og støtter NOKUTs innspill om å utarbeide en helhetlig nasjonal strategi for satsing på kvalitet i høyere utdanning og i fagskoleutdanning. Fylkene har fått finansieringsansvar for fagskolene. Dessverre prioriterer fylkene i mange tilfeller egne utdanninger framfor å finansiere fagskolene. Dette gir liten forutsigbarhet og fører til at skolene ikke blir i stand til å gi viktig utdanning på områder som arbeidslivet etterspør. Jeg vil peke på at fagskolene faktisk er arbeidslivets tertiærutdanning, og på lik linje med annen høyere utdanning vil vi at disse skal ha statlig finansiering.

Siden opplegget for debatten ble litt endret for å gjøre den mer effektiv, vil jeg kommentere saken som jeg er saksordfører for, og de øvrige sakene som ligger til debatt i denne samledebatten.

Som saksordfører for Dokument 8:56 S og faget RLE, vil jeg si at en samlet komité viser til at Norge er blitt en nasjon med mange ulike religioner og trossamfunn. Komiteen understreker betydningen og viktigheten av å ha gode kunnskaper om egen og andres religion i møte med andre for å forebygge og å møte sosiale utfordringer på en god måte.

Komiteen viser også til betydningen av at læreren som underviser i faget religion, livssyn og etikk, har den nødvendige kunnskapen om de ulike trossamfunn. Alle partier er tydelige på at lærerne skal ha utdanning i det faget de underviser i. Jeg antar at de ulike partier legger fram sin egen politikk i sine innlegg. Fremskrittspartiet ser det som nødvendig at lærerne har utdanning i faget, og at navnet på faget skal være kristendom, religion, livssyn og etikk. I læreplanen for faget er over halvparten av kompetansemålene relatert til kristendommen, og vi forutsetter at det gjenspeiles i undervisningstiden.

Når det gjelder forslag om skoletilbud for pasienter i helseinstitusjon, viser det seg ifølge en utredning som Unge Funksjonshemmede kom med i februar 2013, at mye tyder på at det fremdeles er store forskjeller i tilbudet om opplæring på helseinstitusjoner.

Det er fylkeskommunen som har ansvar for at opplæring blir gitt til pasienter som er under videregående opplæring. Men dagens system kan innebære at elever ikke får den utdanning de har rett på som følge av at fylkeskommunens plikt er for lite kjent, eller at opplæringen ikke blir oppfylt på grunn av økte kostnader for fylkene når elevene er på sykehus eller rehabiliteringsinstitusjoner.

Selv om fylket får tilskudd for sine elever på videregående, kan de ikke redusere f.eks. tallet på lærere eller husleie for å finansiere elevers undervisning på helseinstitusjoner. For Fremskrittspartiet er det viktig at alle elever får oppfylt sin rett til utdanning også når de er innlagt på en helseinstitusjon. Derfor støtter vi en del av forslagene i saken.

Fremskrittspartiet viser også til det viktige arbeidet som utføres ved de kommunale musikk- og kulturskolene, og vil rose forslagsstillerne for engasjementet for dette tilbudet til barn og unge. Fremskrittspartiet ser det som et problem at de kommunale kulturskolene ikke kan ta inn alle som ønsker det. Det er uheldig at et offentlig tilbud har ventelister som i dag. Vi registrerer at flertallet ikke vil gjøre noe for å bedre tilgangen av plasser. I stedet vil de redusere og flytte det gruppebaserte tilbudet til skolen og gjøre kulturskoletilbudet spesialisert og individuelt rettet mot enkeltelever. For meg er det uforståelig at de rød-grønne med viten og vilje vil gjøre kulturskolen om til et sted for eliten. Jeg har selv barnebarn på fire og fem år som gleder seg hver gang de skal på kulturskolen. Det er en opplevelse å være på plass når de inviterer til forestilling for å vise familie og venner hva de har øvd på i lange tider. Med flertallets politikk på området vil man flytte kulturskoletilbudet inn i skolen for bredden. Da vil disse små miste tilbudet om kultur- og musikkskole. Fremskrittspartiet legger til grunn at musikk- og kulturskoler må få ta utgangspunkt i lokale forhold og ressurser, og at det ikke er ønskelig å strømlinjeforme dette tilbudet i form av mer statlig styring.

Avslutningsvis fremmer jeg de forslagene som Fremskrittspartiet har alene, og de som vi står sammen med andre partier om.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [10:59:42]: I Arbeiderpartiet er vi tilhengere av en kunnskapsbasert kunnskapspolitikk. For eksempel har Hattie gjort ganske omfattende forskning på nivådifferensiering. Effekten viser seg å være omtrent lik null. Elevorganisasjonen – altså elevene – peker på at det er andre pedagogiske virkemidler som er mye bedre. Utdanningsforbundet advarer mot varig nivådeling, og foreldreutvalget er også mot å sortere barn etter nivå på fast basis.

Fremskrittspartiet argumenterer i sine merknader for mer nivådeling. De begrunner det med en artikkel hentet fra Internett som beskriver én enkelt studie, som kan bekrefte Fremskrittspartiets politiske syn. Mener representanten Thorsen at norsk skole bør styres etter én enkelt undersøkelse, som er gjort på 0,12 promille av landets elever? Mener representanten Thorsen det er en fornuftig måte å styre norsk skole på?

Bente Thorsen (FrP) [11:00:45]: Jeg tror det kan være lurt om representanten Håheim leser litt mer og følger litt med på hva som skjer på forskningsfronten. Faktum er at det er flere utredninger og undersøkelser og flere som uttaler seg om at det nettopp er differensiert undervisning som skal til. I den artikkelen som Håheim så arrogant kommenterer, er det faktisk påvist at lærere får en skikkelig aha-opplevelse – er det virkelig slik at jeg må legge om undervisningen på denne måten for at eleven skal forstå og ta til seg kunnskap?

Jeg synes det er helt utrolig at man har en så arrogant holdning og tror at fordi man leser én type forskingsrapporter, er det det eneste sanne. I Fremskrittspartiet stiller vi med et åpent sinn, men vi vil ha forskning og utredet grundig det som gjelder utdanning. Men det er ikke mye i norsk skole som tilsier at det er vi gjør i dag, er 100 pst. rett.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:02:08]: Jeg har tatt med meg vurderingsforskriften. Her står det at alle elever, helt fra første trinn, har rett til både å få vite hva som er kompetansemål, hva som er læringsmål, hva man skal måles på i orden og oppførsel, hva som vektlegges, hva barna skal mestre for å bli bedre, hva slags faglig utvikling de har. De skal få en halvårsvurdering, uten karakterer, i faget og i orden og oppførsel. Likevel skriver Fremskrittspartiet i sin merknad at karaktersetting «vil bidra til bedre og mer treffsikker tilbakemeldingskultur». Jeg lurer på om representanten Thorsen kan forklare for meg hva som gjør en tallkarakter mer treffsikker enn det som ligger i vurderingsforskriftene i dag.

Bente Thorsen (FrP) [11:02:59]: Det svarer seg alltid å lese alt som står i en merknad. Man har i dag dessverre en for dårlig tilbakemeldingskultur i den norske skolen. Det er det bred politisk enighet om. Det Fremskrittspartiet peker på, er nettopp at det er behov for en kontinuerlig og god tilbakemeldingskultur. Sammen med karakterer vil det gi elevene et godt grunnlag. I dag er det slik at mange, når de kommer i åttende klasse på ungdomsskolen, får karaktersjokk. De tror ofte de er mye bedre enn de er. Livet er slik at etter åttende klasse er det tallkarakteren som blir sett på, uansett hvilken skole man skal inn på.

For Fremskrittspartiet er det god evaluering og tilbakemelding underveis om hva eleven må jobbe mer eller kanskje mindre med, sammen med karakterer, som er det viktigste.

Tor Bremer (A) [11:04:14]: No har me altså høyrt at Framstegspartiet baserer sin politikk om nivådifferensiering på ein artikkel funne på Internett, med 104 elevar som grunnlag. Eg er litt usikker på om ein kan kalla det forskingsbasert.

Men sidan representanten Thorsen gledeleg nok er oppteken av forskingsbasert politikkutforming, har eg lyst til å utfordra henne på det som gjeld karaktersetting og forsking. Me veit at de er gjort omfattande forsking på dette området av professor John Hattie om betydinga av 138 ulike faktorar for måloppnåing og læringsutbytte. Han har eit grunnlag på 50 000 studiar – inntil 83 millionar elevar er med i denne omfattande studien. Det som er heilt klart og tydeleg, er at betydinga av karakterane for måloppnåing og læringsutbytte er relativt lita, for ikkje seia negativ. Kvifor brukar ikkje Framstegspartiet dette som grunnlag for å vurdera om dei vil ha karakterar på femte trinnet?

Bente Thorsen (FrP) [11:05:20]: Jeg må først svare på den første delen av spørsmålet fra representanten. Det er slik at artikkelen er funnet på forskning.no, som for øvrig er et seriøst forskningsnettsted. Jeg ser at i andre sammenhenger har Arbeiderpartiet og opposisjonen brukt det samme nettstedet for å begrunne sine argumenter. Så jeg tror at i dette tilfellet er både spørsmålsstilleren og jeg på tynn is, hvis nettstedet blir underkjent.

Når det gjelder karaktersetting, er det slik at i den norske skolen har det vært en dårlig kultur hva gjelder tilbakemelding. Det er noe alle er interessert i å gripe fatt i. Fremskrittspartiet vil ha begge deler. Dermed lærer elevene seg at karakteren i f.eks. matte er blitt gitt fordi man har fått en vurdering. Så det er nettopp et samspill mellom tilbakemelding og karakterer som vil styrke elevene på sikt.

Heidi Sørensen (SV) [11:06:39]: På mandag da vi diskuterte forskningsmeldingen, lærte vi at Fremskrittspartiet vil ha en forsknings- og kunnskapsbasert politikk på de fleste områder, med unntak av klima. I dag har vi kanskje lært at det er et område til som også tilhører unntakene når politikken skal være forskningsbasert. Karakterer fra femte trinn kan iallfall ikke sies å være forskningsbasert og kunnskapsbasert begrunnet – ei heller det å lytte til lærere når åtte av ti lærere sier at det ikke er formålstjenlig for at elevene skal få god tilbakemelding. Da lurer jeg på: Hvis Fremskrittspartiet i denne saken ikke lytter til forskning, ikke lytter til kunnskap, ikke lytter til lærerne: Hvem har man lyttet på? Er det Unge Høyre?

Bente Thorsen (FrP) [11:07:22]: Nå er det vel slik at karakterer også blir satt i andre land. Da jeg gikk på barneskolen, fikk jeg tallkarakterer. Det var ikke noe negativt – tvert imot. Det vi savnet da, var en god tilbakemelding og evaluering. Jeg tror ikke det var noen som hadde vondt av å få karakterer.

Når det gjelder forskning, er det ofte slik at vi griper fatt i de forskningsrapportene som vi stiller oss bak, eller som vi er politisk enig i. Det er ting som viser at karaktersetting kan være bra, i kombinasjon med en god tilbakemeldingskultur. Så det ene ekskluderer ikke nødvendigvis det andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Elisabeth Aspaker (H) [11:08:30]: Takk til sakens ordfører for godt samarbeid i arbeidet med denne meldingen.

Den viktigste innovasjonen i norsk skole må drives fram av faglig sterke lærere. God dialog mellom skole og hjem skal bidra til at norske elever tar nye faglige skritt fremover.

Med evalueringen av Kunnskapsløftet har vi fått dokumentert at den snuoperasjonen i norsk skole som ble iverksatt under Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringen, har bred støtte i Skole-Norge. Reformen er i all hovedsak videreført av dagens regjering.

Den nye læreplanens fokus på grunnleggende ferdigheter, godt kvalifiserte lærere og skoleledere og innsiktsfulle skoleeiere, har bragt norsk skole viktige steg videre.

PISA-sjokket i 2001 medførte en helt nødvendig selvransakelse i Norge. Tiltak måtte iverksettes for å sikre at alle norske 15–16-åringer etter endt grunnskole har så gode lese-, skrive- og regneferdigheter at de kan greie å ta seg videre i livet. Alt annet ville være en fallitterklæring for den offentlige skolen.

Komiteen peker samlet på en rekke utfordringer i norsk skole. Men Høyre er ikke imponert over regjeringens evne til å møte disse utfordringene. Tiltakene kommer sent, og regjeringen unnlater å gjøre det viktigste først, satse på lærerkompetanse.

En av Høyres hovedbekymringer er den alvorlige lærermangelen som truer norsk skole.

GNlST-samarbeidet har etter Høyres mening ikke gitt gode nok resultater. Høyere søkertall er lite verdt når mange søkere viser seg ikke å være kvalifisert, og når et betydelig antall faller fra under utdanning. Overgangen til yrket er en annen kritisk fase, og også her velger mange dessverre bort skolen. Samlet sett er dette dårlig nytt for norske elever når vi vet at vi trenger et stort antall nye lærere de neste årene.

Regjeringens forslag om en lærernorm – i en tid med stor lærermangel – er også vanskelig å forstå, særlig i lys av at departementet selv i sine høringsnotater skriver at det ikke finnes kunnskapsgrunnlag for at en lovregulering av et sånt forholdstall er et godt virkemiddel når det gjelder elevenes læring. Flere ufaglærte lærere er ikke et bidrag til å heve kvaliteten i norsk skole i tiden fremover.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det må tas mer aktive skritt for å forebygge lærermangel og ber nå regjeringen iverksette forpliktende rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i barnehage- og grunnopplæring. Jeg beklager at regjeringspartiene ikke vil stemme for dette forslaget i dag. Men opposisjonens forslag stopper ikke med dette. Sammen har vi fremmet en serie forslag som et svar på at regjeringen ikke har villet satse nok på tiltak, både på kort og på lang sikt, som skal bidra til å høyne kvaliteten i norsk skole.

Dersom SSBs spådommer slår til, kan flere hundre tusen elever i 2020 oppleve å bli møtt av vikarer uten utdanning. En slik utvikling kan vi ikke akseptere. Om vi skal unngå et stort tilbakeslag for kvaliteten i skolen når vi kommer til 2020, kreves andre politiske veivalg nå. Høyre vil bruke de store pengene på lærerne og gjøre det enda mer attraktivt å være lærer.

Det er etter Høyres mening en klar forsømmelse fra regjeringens side når skolenes utfordring nr. 1, å skaffe nok utdannede lærere, knapt er nevnt i stortingsmeldingen. Vi må lete med lys og lykte for å finne en halv setning her og der, og det i en melding som inneholder en rekke forslag som aldri vil kunne la seg realisere uten godt kvalifiserte lærere.

Så avgjørende viktig er læreren at dette burde vært gjort til en hovedsak i meldingen. Høyre er derfor svært tilfreds med at opposisjonen står samlet bak mange forslag som skal bidra til å løfte statusen til læreryrket. De fire partiene er dessuten enige om at staten må sette seg i førersetet for dette arbeidet. Arbeidet med innføring av nye karriereveier i skolen må gis høy prioritet, og staten må ta regningen for det lønnstillegget de nye lærer- og lektorspesialistene kvalifiserer seg til.

Statsråden viser ofte til den såkalte lærerreserven på ca. 35 000 lærere i andre jobber. Men de lar seg neppe gjenrekruttere om det ikke finnes noen gulrøtter i systemet. Da kommer vi ikke utenom at også lønn vil være viktig. Ingen bestrider kommunens ansvar som arbeidsgiver for lærerne, men det kan fint kombineres med at staten påtar seg et ansvar for toppfinansiering av nye karrierestillinger i skolen.

Høyre har klare visjoner om at læreryrket i Norge i 2030 skal være så ettertraktet at de flinkeste elevene fra videregående opplæring gjerne søker seg hit. Jeg legger ikke skjul på at Høyre er inspirert av Finland når vi foreslår overgang til en femårig masterutdanning som inkluderer et forskningsarbeid. Vi er heller ikke fremmed for tanken om opptaksintervju for å sikre oss motiverte og dedikerte studenter som fullfører utdanningen.

Flere piler peker heldigvis oppover og viser fremgang for norske elever, men det er fortsatt en realitet at vi ligger et godt stykke bak de beste landene, som vi nå finner i Sørøst-Asia. Norsk skole må både fange opp elever som strever, og utfordre «flinkisene» mer.

Vi skal glede oss over at den negative trenden i lesing og matematikk synes å være snudd i barneskolen, men vi sliter fortsatt med en altfor høy andel unge med spesialundervisning og dessverre for svake matematikkresultater i ungdomsskolen. Dette er unge som er i risikosonen for å bli en del av frafallsstatistikken, om vi ikke greier å gi mer og bedre tilpasset opplæring.

«Svik» er et sterkt ord, men det er et svik fra samfunnets side når vi ikke makter å tilby elever med lærevansker kvalifisert hjelp tidlig nok. Resultatet er da ofte at problemene biter seg fast, og at læringsutbyttet blir svakt. Høyres leder, som selv er dyslektiker, sa det så godt: Det går ut over selvtillit og hele utviklingen til barn og ungdom når de opplever ikke å mestre i klasserommet, og det fratar dem mye av evnen til å lære mer.

Derfor er dagens skolesystem utrolig skadelig når det ikke gripes inn tidligere med god hjelp. Høyre viser i denne sammenheng til forslaget om en prøveordning i inntil ti kommuner med en mer ubyråkratisk og skolenær PP-tjeneste som skal veilede og råde rektor og lærere i hvordan man kan utvikle et best mulig tilbud til eleven der han eller hun er.

Det er på høy tid at vi greier å bryte med et system som leder til det forsker Thomas Nordahl omtaler som «spesialundervisningskarrierer». Han snakker om elever som blir hengende i systemet fordi det ikke oppnås resultater, og han mener hovedårsaken er mangel på kvalitet på den opplæringen landets 53 000 spesialundervisningselever får. Sånn kan det ikke fortsette – tidlig innsats må bli nettopp det: tidlig innsats og kvalifisert innsats.

Høyre har i flere år etterlyst at Ny GIV- tiltak må settes inn langt tidligere. Derfor er det veldig positivt at alle ungdomsskolelærere nå skal gis innføring i det metodesettet Ny GIV bygger på. Målet er at alle elever må få en mer praktisk inspirert og motiverende opplæring i ungdomsskolen.

Kursingen i Ny GIV kan likevel ikke erstatte videreutdanning som leder til økt faglig fordypning. Høyre vil understreke at rett og plikt til etter- og videreutdanning skal gi lærerne mulighet til å innfri nasjonale kompetansekrav.

Denne stortingsmeldingen presenterer en serie forslag for å heve statusen for yrkesfagene, og som langt på vei er blåkopier av Høyres yrkesfagløft presentert i 2010.

Frafallstallene er fortsatt bekymringsfulle. Mer yrkesretting, flere læreplasser, mer fleksible løp og rett til påbygging til studiekompetanse etter fagbrev er alle tiltak Høyre foreslo for over tre år siden.

Opposisjonen mener at hensynet til elevene tilsier at vi må sette opp farten når det gjelder gjennomføring. Vi foreslår derfor at elever som starter på yrkesfag denne høsten, trygt skal kunne satse på fagbrev, vel vitende om at de har rett til påbygging når de kommer til 2016, altså om tre år. Samfunnet trenger kvalifiserte fagarbeidere, og nå gjelder det å stoppe avhopp før fagbrev. Jeg utfordrer derfor konkret regjeringspartiene til igjen å tenke igjennom om dette er et forslag man skal stemme ned i salen her i dag.

Høyre støtter den foreslåtte omleggingen av faget medier og kommunikasjon, men vil be departementet se på om det i det studieforberedende programmet kan legges bedre til rette for praksis i bedrift – f.eks. for faget medier og kommunikasjon. Høyre mener tettere kontakt skole–arbeidsliv er veien til bedre utdanning og bedre arbeidstakere når den tid kommer. Det bør også studiespesialiseringsprogrammene greie å få til bedre i fremtiden.

Etter åtte år med rød-grønt styre ønsker Høyre seg mer enn snakk om skolen. Vi trenger resultater, og vi trenger tempo i gjennomføringen av helt nødvendige endringer. Dyktige lærere er skolejobb nr. én.

Derfor vil Høyre

• ruste opp lærerutdanningen, sånn at personalet har oppdatert kompetanse og god innsikt i skolehverdagen

• ruste opp etter- og videreutdanningskapasiteten betraktelig og utvikle flere desentraliserte tilbud, sånn at flere lærere skal få den faglige fordypningen for å kunne innfri nasjonale kompetansekrav

• ruste opp begynneropplæringen, for en god start på skolen er det beste utgangspunktet vi kan gi våre barn.

Høyre har mange nye ideer og bedre løsninger for norsk skole. Det håper jeg norske velgere vil merke seg når det er valg til høsten.

Jeg tar opp de gjenværende forslagene der Høyre er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:18:48]: Representanten Aspaker bruker mye av sin tid på å snakke om lærere – om de faglig sterke lærerne, om etter- og videreutdanning av lærere, kvalifiserte lærere som skal erstatte vikarer, og god lønn til lærere. Dette koster penger – også for kommunene.

En god kommuneøkonomi for alle kommuner er en betingelse for å komme i mål med disse i og for seg gode tiltakene. Høyre har gitt løfter om milliarder i skattelette før neste valg. Høyre holder kortene tett til brystet når det gjelder kommuneøkonomien før neste valg, og i tillegg går man inn for å endre skatteopplegget. Ni av ti kommuner kommer til å tape på skatteutjevningsendringen i kommuneøkonomien som Høyre har foreslått. Det betyr at også folkerike kommuner, som Lillehammer og Gjøvik, kommer til å tape ganske mye penger på dette.

Er det ikke slik at alle barn fortjener gode lærere, nok lærere og flinke lærere uavhengig av kommunens skatteinngang?

Elisabeth Aspaker (H) [11:19:58]: Jeg slutter ikke å forundre meg over at man i denne salen stiller opp med disse beregningene som er en bestilling fra Senterpartiet, gjort i Kommunal- og regionaldepartementet, over et kommuneopplegg fra Høyre som man ikke har noen forutsetninger for å lage beregninger om. Vi har hatt kommunerammer i denne åtteårsperioden som har vært helt på høyde med det regjeringspartiene har levert. Vi kommer til å sørge for at vi har en kommuneøkonomi også fremover som gjør kommunene i stand til å ivareta sine primæroppgaver, hvor skolen er en av de aller viktigste.

Jeg har understreket at når det gjelder f.eks. nye karrierestillinger i skolen, skal staten ta den regningen, og Høyre mener at staten skal ta en større del av regningen når det gjelder etter- og videreutdanning for lærere. I det hele tatt synes jeg det er et veldig merkelig spørsmål, som angriper Høyre for ikke å stille opp for skolen. Vi har gjennom våre alternative budsjetter gang på gang markert hvor viktig dette området er, og hvor høyt vi skal prioritere det, også når vi kommer i regjering.

Heidi Sørensen (SV) [11:21:10]: Det første den rød-grønne regjeringen gjorde da den tok over, var å øke kommuneøkonomien med 5 mrd. kr. Det var fryktelig bra for skolen. Hvis noen er forundret over at man er nervøs for kommuneøkonomien hvis Høyre skal ta over, mener jeg det bare er å se på historien – vi har lært hvorfor.

Høyre skriver langt og panegyrisk om læreren. Vi kan være enig i hvert ord om hvor viktig læreren er. Men hvis en ser på realitetene: I tillegg til at vi frykter en dårligere kommuneøkonomi, legger Høyre forskjellen mellom himmel og det som man kanskje ikke kan få lov til å si på talerstolen til Stortinget, inn i et forslag om at man skal øke den statlige delen av finansieringen av etterutdanningen med 10 pst. Det finnes neppe noen beregninger som kan være i nærheten av å få fram at det vil bety det gigantiske løftet som Høyre prøver å framstille det som – en liten, marginal endring, sånn at kommunene får litt mindre utgifter til etterutdanning, samtidig som de generelt får dårligere økonomi.

Elisabeth Aspaker (H) [11:22:18]: Jeg skjønner at de rød-grønne i dag skal prøve å lage et skremmebilde av hva slags fremtid dette landet skal ha hvis det blir et regjeringsskifte til høsten, men jeg følger ganske godt med på hva som skjer rundt omkring i norske kommuner under den rød-grønne regjeringen, og jeg skal si det kuttes. Det kuttes i skolen, det kuttes i helse, det kuttes her og det kuttes der. I visse kommuner får man Fylkesmannen på nakken, fordi man ikke greier å oppfylle de lovforslagene som denne regjeringen har innført, enten det gjelder frukt og grønt, leksehjelp e.l.

Så kan jeg berolige representanten Heidi Sørensen med at 10-prosenten er viktig, men vel så viktig er det at vi har signalisert at vi skal legge om hele systemet for etter- og videreutdanning til et mye mer fleksibelt, desentralisert skole- og lærernært system, noe som gjør at vi kommer til å få mye mer igjen for de pengene. Det fikk man i Sogn og Fjordane, og det har man fått til andre plasser, mens det statlige systemet i altfor stor grad har gått til flybilletter og i altfor liten grad til videreutdanning for lærere.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:23:32]: Høyre viser til Rambøll i en av sine merknader, der det står at kommuner med høy grad av økonomisk handlefrihet prioriterer etter- og videreutdanning vesentlig høyere enn kommuner med lav økonomisk handlefrihet. Høyres representant sier at hun er bekymret for en todeling i Skole-Norge. Senterpartiet er, som representanten Marianne Aasen, veldig bekymret for Høyres kommuneopplegg. Det er sikkert veldig ok å bortforklare det, men det er faktisk beregnet slik at Høyre ønsker å ta fra 373 kommuner og gi til de 55 rikeste. Samtidig sier representanten at hun ønsker å bruke de store pengene på lærerne. Er det bare lærere i de største kommunene som skal få nyte godt av og bli flinkere gjennom etter- og videreutdanning, eller er det rett og slett en bløff som Høyre prøver å kaste i lærernes øyne?

Elisabeth Aspaker (H) [11:24:34]: Som ett av få partier her i salen har vi programfestet rett og plikt til etter- og videreutdanning, og hvis det er noe vi skulle lovfestet i opplæringsloven – i motsetning til frukt og grønt, frivillig leksehjelp osv. – er det kompetanseheving til lærere. På samme måte som vi har fastslått at vi skal stille kompetansekrav til dem, må vi fastslå at vi også skal ha et system som skal sikre oss at lærerne skal kunne kvalifisere seg til kompetansekravene. Derfor kommer vi til å lage et opplegg som er sånn at alle lærere, uansett hvilken kommune en er ansatt i, skal ha rett og plikt til å kvalifisere seg til den kompetansen som kreves for det trinnet eller de fagene en underviser i.

Stine Renate Håheim (A) [11:25:26]: I Troms godkjente Høyre i sin tid tre private videregående skoler med til sammen 1 140 elevplasser. Heldigvis har alle disse skolene blitt stanset av den rød-grønne regjeringen, men hadde Høyre fått viljen sin, ville omtrent en femtedel av elevplassene i Troms blitt privatisert. Alle de private skolene skulle ligge i Tromsø by, og alle elevplassene skulle være innen studiespesialiserende linjer. Vår frykt er at disse ville ha trukket elever fra resten av fylket, og at man ville fått alvorlige konsekvenser for distriktsskoler. Spørsmål nr. 1 til representanten Aspaker er derfor: Mener representanten Aspaker at 1 140 private elevplasser i Troms kun er et supplement? Og spørsmål nr. 2: Hvordan skal Høyre kunne garantere at det ikke blir nedlagt offentlige skoler i distriktene, når det etableres så mange nye privatskoler?

Elisabeth Aspaker (H) [11:26:24]: Vi er tilhengere av at private skoler skal kunne være et supplement. Vi er også tilhengere av at vi skal kunne si ja til flere private skoler. Vi erkjenner at elevene skal kunne ha et fritt skolevalg, men jeg tror ikke, som representanten Stine Renate Håheim, at det kommer til å bli en folkevandring til de private skolene. Høyres ambisjon er at de videregående skolene, også de offentlige, skal være så gode og holde så høy faglig kvalitet at det ikke skal være noe argument for å velge dem bort. Og så konstaterer jeg bare at vi skal ha en lov som gjør at fylkeskommunen, i dette tilfellet Troms, skal få lov til å uttale seg i fremtiden. Vi skal ikke opprette flere plasser enn at vi er sikre på at vi har et godt offentlig tilbud som skal være der for de elevene som ønsker å gå i den offentlige skolen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Heidi Sørensen (SV) [11:27:31]: La meg først, som de øvrige, få lov til å takke saksordføreren for en glitrende jobb med en innstilling som er rik på ord, rik på detaljer, som inneholder mye god politikk, og som det er krevende for en saksordfører å holde styr på. Det har representanten Håheim gjort på en utmerket måte.

Skolen skal gi kunnskap til absolutt alle. Derfor har regjeringen satset på fellesskolen. Gjennom åtte år i regjering har vi jobbet systematisk for å heve kvaliteten i den offentlige skolen, sånn at alle elever skal lære mer. Satsing på flere lærere, bedre lærerutdanning og mer praktisk og relevant undervisning har gitt resultater. Den siste internasjonale PISA-undersøkelsen viser at norske elever har blitt bedre i lesing, naturfag og matematikk. Pilene peker oppover for norsk skole. Hele komiteen sier også i sin innstilling at de internasjonale undersøkelsene bekrefter at det har vært et trendskifte i norsk skole – i sterk motsetning til nabolandet vårt Sverige, der Høyre-regjeringen har privatisert skolen, økt forskjellene, og resultatene har gått i motsatt retning.

Regjeringen har satset på lærere og på lærerutdanning. Resultatet av det er at rekordmange kvalifiserte søkere nå blir lærere. Fra 2008 til i dag har antallet som søker lærerutdanning som førstevalg, økt med rundt 50 pst. Samtidig har vi laget en ny og bedre lærerutdanning og en varig ordning for etter- og videreutdanning. Bare fra 2011 til 2012 økte antallet på etter- og videreutdanning med 20 pst.

La meg innrømme at jeg har grudd meg en smule for denne debatten. Primært fordi jeg ikke er lærer, og det er det mange andre i denne salen som er. Jeg må si at det at man har gått på skole, ikke kompenserer fullt ut. Men mitt møte med ungdomsskolen og karakterer i norsk var som følger: Jeg trodde først at de som skrev den lengste stilen, fikk den beste karakteren. Jeg ble meget skuffet, ettersom jeg skrev den lengste stilen og ikke fikk den beste karakteren. Jeg lærte fort at det var innholdet som telte. Jeg kortet ned stilen, og det gikk meget bedre. Jeg har fått litt av den samme følelsen når vi har jobbet med innstillingen.

Det skrives langt og panegyrisk, det skrives godt, men det er innholdet som teller. Og det er tiltakene som monner. Tiltak uten penger – også når det gjelder lærere – er ikke verdt mye. Jeg er stolt over at vi i statsbudsjettet for 2013 innførte et statlig tilskudd til lærertetthet, som betyr 600 nye lærere i de ungdomsskolene som trenger det aller, aller mest.

Det er også mye vi er enige om i denne innstillingen. Hele komiteen – og i den er det jo mange norsklærere, så vakkert skrives det – «vil påpeke at skolen er et veksthus, ikke kun en kunnskapsproduserende bedrift».

Det skrives videre:

«Komiteen vil ha en skole som tar sitt brede danningsmandat på alvor og gir barn og unge både utdanning og personlig danning.

Komiteen mener hvert barn er unikt og kommer til skolen med hele seg, hele sin livsfortelling. Mangfold er en av skolens største og mest krevende utfordringer. Derfor er skolen så viktig som arena for dialog og brobygging der vi som enkeltmennesker og grupper er og vil være forskjellige.»

Det er vakkert.

Samtidig er dette for meg hovedbegrunnelsen mot privatisering av skolen og for satsing på fellesskolen. Vi stanset det som var høyresidens privatiseringseksperiment, da vi overtok i 2005. Det lå an til en økning på 50 pst. i antall private skoleplasser i grunnskolen og en økning på 150 pst. i videregående. Vi stanset dette frislippet, og det er jeg uendelig glad for at vi gjorde.

For å øke læringsutbyttet har vi også utvidet timetallet i matematikk, norsk og engelsk på barnetrinnet. Fra 2010 innførte vi gratis leksehjelp som et viktig læringstiltak. Undersøkelser viser at 83 pst. av foreldrene er fornøyd med ordningen, og at det er familier med lav inntekt og familier med minoritetsbakgrunn som i størst grad benytter seg av ordningen. Evalueringen av andre har vist sprikende resultater, også når det gjelder leksehjelpens evne til å være med og utjevne forskjeller. Jeg er sikker på at leksehjelpen har kommet for å bli. Vi som har barn i den Høyre-styrte Osloskolen, ser på leksehjelp som en selvfølge.

Er vi i mål? Er alt perfekt? Nei, det er mange jobber som skal gjøres. Noe av det jeg er mest opptatt av for framtidens skole, er at vi skal ta inn over oss at vi skal møte hele mennesket, og at vi skal gi ungene våre ikke bare kunnskap, men også kreativitet.

Jeg tror jeg er som foreldre flest. Da min datter begynte på skolen i fjor høst, økte min interesse for skole dramatisk. Det gjorde også at jeg kom over en som heter Sir Kenneth Robinson, som er forfatter og foredragsholder, og som jobber med utdanning, kreativitet og innovasjon. Hans hovedpoeng er at i framtiden vil kreativitet være like viktig som kunnskap, og at skolen må gi de kreative fagene samme status som kunnskapsskolen. Robinson forteller en historie fra en undervisningstime i tegning, hvor en liten jente, som ikke er spesielt god i de teoretiske fagene, sitter veldig oppslukt. Læreren spør: Hva er det du tegner? Da sier jenta: Jeg tegner et bilde av Gud. Men det er da ingen som vet hvordan Gud ser ut, sier læreren. Det vil de få vite om fem minutter, sier jenta.

Barn er normalt ikke redd for å gjøre feil. Hvis de ikke vet svaret, prøver de seg fram. Jeg er redd for at vi har en skole hvor vi lærer ungene våre å bli redd for å gjøre feil. Hvis de går gjennom skolen og mister evnen til å gjøre feil, og derimot utvikler en evne som gjør at de har angst for å gjøre feil, har vi gjort noe alvorlig galt når det gjelder kreativitet.

Picasso sa en gang at alle barn er født kunstnere, problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp. Det er veldig bra at meldingen adresserer behovet for å styrke opplæringen i praktisk-estetiske fag, og at komiteen deler ønsket om at disse fagene skal ha høy status i skolen. Det er også positivt at komiteen understreker viktigheten av at lærerne i disse fagene har god kompetanse.

Robinson forteller en annen historie, om Gillian Lynne. Hun er koreograf og har satt opp «The Phantom of the Opera». Gillian gikk på skole på 1930-tallet og var et virkelig håpløst barn. Hun fikk brev med hjem til foreldrene hvor det sto at hun hadde alvorlige lærevansker, og at hun måtte gå til en spesialist. Mor tok Gillian med til spesialist og satt og pratet der. Etter 20 minutter sa spesialisten til mor at de skulle gå ut litt. På veien ut satte han på musikk. Da de kom ut, tittet de på Gillian gjennom glassruta inn til kontoret. Det lille barnet danset og beveget seg etter musikken. Spesialisten sa til mor: Fru Lynne, Gillian er ikke syk, Gillian er en danser. Ta henne med til en danseskole.

Gillian fortalte hvordan det var å komme til en danseskole der hun traff barn som var som henne, som ikke kunne sitte stille, som måtte bevege seg for å tenke. Gillian ble danser i The Royal Ballet i London, startet sitt eget dansekompani, traff Andrew Lloyd Webber og er i dag ansvarlig for noen av verdens mest suksessfulle musikalproduksjoner. Hun har underholdt millioner og har blitt mangemillionær. Andre spesialister ville ha bedt henne roe seg ned – og gitt henne medisin.

Jeg registrerer at opposisjonen også i innstillingen er forferdet over at folk med fagbrev skal kunne komme inn på ingeniørutdanning. De med fagbrev som f.eks. har blitt elektriker eller rørlegger, som kan være rundt 20 år og gå ut og tjene relativt godt, har likevel den motivasjonen at vet du hva, jeg skal sette meg på skolebenken og ta noen knalltøffe år. Disse studentene bør norsk høyskole konkurrere om å få. Heldigvis er det noen som har startet, og som har lagt til rette for – gjennom Y-veien – gode tilbud for disse blant våre mest motiverte studenter. Høyskolene bør konkurrere om å få disse elevene i framtiden.

Datteren min er i ferd med å avslutte 1. klasse, og jeg ser spor av angsten for å gjøre feil. Hun er seks år og gråter når feilene er der. Jeg tror tellekant-, kartleggings- og testingsskolen møter utfordringer om den skal klare å skape og fremme kreativitet for framtiden. Kunnskapsfokuseringen har åpenbart vært riktig. Samtidig skal vi ha med oss at de som nå går i 1. klasse, skal ut på arbeidsmarkedet i 2030. Kanskje har da kreativitet blitt like viktig som kunnskap. Jeg vet ikke. Ifølge UNESCO vil i de neste 30 årene like mange unge mennesker få utdanning som det antallet mennesker som har fått utdanning fra tidenes morgen og fram til i dag. Hva gjør det med utdanning? Jeg vet ikke. Kanskje har den mindre verdi når alle har den. Kanskje har kreativitet blitt like viktig som kunnskap.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [11:37:50]: SV påstår ofte å være for inkludering.

De legger ned tre av fire døveskoler, samtidig som de stemmer mot Fremskrittspartiets forslag om å åpne for at de ungdomsskolene som har lyst og kompetanse til det, får lov til å tilby tegnspråk som et av valgfagene i ungdomsskolen, et forslag som vil bidra til bedre sosial integrering av døve og hørselshemmede elever og av den samme gruppen i samfunnet for øvrig.

Mitt spørsmål blir derfor: Hvorfor ønsker ikke representanten Sørensen å støtte en bedre integrering av og sosial tilhørighet for døve og hørselshemmede elever i den norske skolen i dag?

Heidi Sørensen (SV) [11:38:36]: Takk for et godt spørsmål.

Vi ønsker at alle elever skal bli sett. Alle skal bli møtt med de utfordringene de har, og bli godt integrert i norsk skole. Derfor skal man selvsagt få tilbud om opplæring i døvespråk når man begynner på skolen og har den utfordringen. Vi har ikke stemt for et forslag om å gjøre det til valgfag, rett og slett fordi det ikke passer inn i valgfagkonseptet. Gjennomsnittlig vil en normalskole kun ha én døv elev hvert tjuende eller tredevte år. Jeg er mer opptatt av at elevene skal møtes der de er, istedenfor å presse dette inn i et valgfagkonsept.

Jeg gikk selv i en klasse med en døv elev – på barneskolen – og har sett utfordringene knyttet til det. Vi lærte ikke tegnspråk den gangen. Jeg ser at skolen heldigvis har kommet lenger enn slik det var på den tiden.

Jeg mener at det å legge til rette for opplæringen i det daglige er det riktige og viktige svaret.

Bente Thorsen (FrP) [11:39:52]: Jeg registrerer at representanten sier hun er stolt av at regjeringen har tilført lærerutdanningen mer penger. Jeg er også stolt over at Fremskrittspartiet har sørget for å bevilge enda mer i sitt alternative statsbudsjett. Det er én ting.

Penger er faktisk ikke alt. Det har også med hvordan man organiserer ting å gjøre, om vi er villige til å ta framtidens eller nåtidens teknologi i bruk for nettopp å få en god etter- og videreutdanning for lærere. Hvorfor vil ikke SV være med på å innføre mer fleksible ordninger for etter- og videreutdanning for lærere? Vi har eksempler på kommuner der de får utdannet tre–fire ganger så mange på sine egne utdanningsløp i forhold til det som er det statlige alternativet. Det viser at det regelverket vi har i dag, rett og slett er for rigid. Spørsmålet blir da som sagt: Hva er det som er grunnen til at SV ikke vil innføre mer fleksible ordninger for etter- og videreutdanning av lærere?

Heidi Sørensen (SV) [11:40:59]: La meg til den første delen av spørsmålet si at det er meget gjenkjennelig. Det er vel ikke en eneste sak – kanskje med ett eller to unntak – vi kan stå i denne sal og debattere hvor ikke Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett selvsagt har bevilget mer penger enn det regjeringen har gjort. Det er vi vel vant til.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i representantens problembeskrivelse knyttet til etter- og videreutdanning. Det løpet som ligger fra statlig side, er godt og kvalitetssikret. Det har ikke vært sånn at vi systematisk har avvist ethvert annet løp enn det statlige. Samtidig er det viktig at vi er sikre på at det er høy kvalitet over det som staten tar et finansieringsansvar for.

Svein Harberg (H) [11:41:57]: Jeg har barn i skolen, og jeg kan trøste representanten med at kreativiteten og evnen til å feile ikke minsker. Utfordringen er at de blir mye mer kreative i forsvar av sine feil.

Men jeg vil over på noe annet. Leksehjelpordningen har vært evaluert nå. NOVA har hatt en gjennomgang, og den evalueringen er ikke veldig mye å glede seg over. En er nå fanget i rigide regler for hvordan leksehjelpordningen skal være, og det er altså ikke det som gir de gode resultatene. For SV må det være spesielt surt at NOVA konkluderer med at regjeringens leksehjelpordning ikke bidrar til å redusere sosiale forskjeller – kanskje til og med tvert imot.

Hvordan vil SV nå sikre en mer fleksibel leksehjelpordning, i tråd med skolenes og lærernes ønsker?

Heidi Sørensen (SV) [11:42:55]: Det var godt å høre beskrivelsene fra skoler som ikke er den mitt barn sogner til – nemlig Osloskolen – men andre. Hvis man lærer å være stolt og forsvare sine feil andre steder, tror jeg det er et sunt utgangspunkt.

Leksehjelp: Vi vil gjøre ordningen mer fleksibel. Samtidig syns jeg det er mange paradokser i den evalueringen. Minoritetsbarn bruker den mer enn andre, barn av foreldre med lav utdanning bruker den mer enn andre, og samtidig har du også de funnene som sier at den ikke nødvendigvis bidrar til å utjevne forskjeller.

I Osloskolen er leksehjelp en selvfølge. Jeg tror at den fleksibiliteten som vil bety at man kan la være å ha leksehjelp i 1. klasse – hvor jeg tror de fleste er enig i at det har minst verdi – men bruke de timene mer effektivt lenger opp i trinnene, er en fornuftig vei. Jeg er sikker på at leksehjelp er kommet for å bli. Det kommer heller til å bli mer leksehjelp også lenger opp i trinnene enn mindre i framtiden.

Trine Skei Grande (V) [11:44:17]: SV har oftest vært veldig opptatt av å ha en inkluderende skole, en skole hvor alle kan delta, og ikke ønsket å ha spesialskoler for alle som ikke passer inn i firkantene. Derfor blir vi stadig vekk forundret når vi over mange år nå har prøvd å få til en forpliktende plan med klare datoer for når vi skal ha skoler som er tilrettelagt for alle, sånn at det går an å gå på en vanlig skole selv om man f.eks. bruker rullestol for å komme inn i klasserommet. Hvorfor er det så umulig for SV å gå med på å lage en sånn forpliktende plan med datofesting?

Heidi Sørensen (SV) [11:44:57]: Det er sju år siden man hadde en gjennomgang hvor man laget en forpliktende plan for universell utforming av alle offentlige bygg. Det husker jeg som et meget krevende arbeid. Jeg husker også en sum på det – jeg klarer ikke å ta den i hodet – som er meget kostnadskrevende. Jeg tror det riktige svaret er at alle ønsker det, og man har også prioritert at de bygg hvor spesielt unge er med, skal kunne bli universelt tilrettelagt først. Vi vet at det gjenstår ting der som er et sånt løft at det ikke har vært rom for å få det på plass.

Jeg tror ikke det er sånn at det står på planen. Jeg tror den planen ligger der, jeg tror det handler om gjennomføring. Det handler om å sikre at skoleeiere har nok midler til å kunne prioritere dette på sine budsjetter. Planen for universell utforming ligger der, men det handler om å prioritere det tungt nok i enhver tids gjeldende budsjett for å få det på plass.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:46:27]: Navnet på stortingsmeldingen vi har til behandling i dag, er treffende. Norsk skole er «på rett vei». Sju år etter iverksettelsen av reformen Kunnskapsløftet peker pilene for norsk skole oppover. Elevene gjør det bedre i de internasjonale testene fra TIMSS og PIRLS sammenlignet med jevnaldrende i andre land. Norske grunnskoleelever er blitt bedre i lesing, matematikk og naturfag både på barne- og ungdomstrinnet.

Vi er sju år inne i reformen. De første elevene som har fått opplæring etter Kunnskapsløftet, går ikke ut av 10. klasse før i 2016. Sjøl om vi nå har forskningsbasert evaluering av reformen, får vi altså ikke målt effekten av alle tiltakene som er iverksatt før etter 2016. I tillegg er det gjort tiltak på ungdomstrinnet denne perioden som vi ikke får målt effekten av før i 2019.

Vi vet at det er for mange som ikke gjennomfører videregående opplæring med bestått eksamen eller fagbrev. Dette er unge voksne som er født tidlig på 1990-tallet, og som begynte i skolen rundt innføring av 6-årsreformen. Det var da vi trodde det meste var på stell i norsk skole. Det var det ikke. Pilene gikk nedover utover på 2000-tallet.

Nå er det motsatt. Pilene peker oppover i de internasjonale testene for dagens 4.-klassinger, og jeg tror det vil ha stor betydning for gjennomføringsevnen i årene framover. Forsterking av leseopplæring og matematikkundervisning og innføring av en mer fleksibel ungdomsskole med valgfag og arbeidslivsfag tror jeg også vil ha betydning.

Jeg ble litt forundret i går da jeg leste pressemeldingen fra opposisjonskvartetten. Der var representantene svært fornøyd med at de var enige om at læreren var viktig. Representanten Aspaker uttrykte: «Alt i skolen starter med læreren». Og ikke bare det, representanten Skei Grande, som har ambisjoner om å bli Norges neste kunnskapsminister, sa: «Det er ikke så veldig attraktivt å være lærer i norsk skole i dag». Jeg vet ikke hvor den undersøkelsen kommer fra, men i en tid der vi ønsker flere lærere, ikke færre, syns jeg det er veldig uklokt sagt. Jeg synes også det er et nedverdigende utsagn for de tusenvis av lærere som jobber i skolen i dag, og som synes det er den mest attraktive, beste og mest meningsfulle jobben man kan ha.

Senterpartiet er helt enig i at læreren er viktig, men for oss er det ikke læreren som er det viktigste i skolen. For oss er det elevene som er viktigst. For å vri representanten Aspaker sine ord til «senterpartisk»: Alt i skolen starter med elevene. Elevene er vårt fokus når vi skal utforme skolepolitikk for framtiden. Hvordan kan vi få alle elever til å lære å mestre og gjennomgå grunnskole og videregående opplæring og komme ut etter 13–14 år med bevis på oppnådd kompetanse?

Her spiller åpenbart læreren en viktig rolle, men kun i samspill med andre viktige rammefaktorer kan læreren gjøre en god jobb. Alle er enig i at læreren er viktig. Alle ønsker å gi dem mulighet til å utvikle seg og bli dyktigere gjennom mulighet for etter- og videreutdanning.

Men det vi ikke har vært flinke nok til, er å legge systemet og rammebetingelsene til rette, slik at de får gjort en god jobb. Det handler ikke bare om lærerens faglighet, men det handler om skoleledelse, hjem–skole-samarbeid, andre yrkesgrupper inn i skolen, fysiske arbeidsforhold, utstyr osv. Og det handler om å ha tid til undervisning. Da blir sjølsagt krav til dokumentasjon gjennom vurdering, kartleggingsprøver og nasjonale prøver – sågar noen lokale prøver og internasjonale tester – viktig for jobben de skal gjøre. Etter Senterpartiets mening er det mer enn nok testing nå. Nå må det fokuseres på å nyttiggjøre seg den informasjonen som testregimet gir, og heller dempe kontrolliveren.

Vi mener at systemet ikke i stor nok grad har satt eleven i fokus. Dette gjelder f.eks. organisering, struktur og innretting av fag- og timefordeling. Systemet har vært opptatt av effektiv gjennomføring, at alle skal lære det samme – til samme tid og på samme måte. Det er økonomisk det mest effektive. Men unger er like ulike som oss voksne. Fordi elever er ulike, mener vi det opplagt er riktig at elevene går i fellesklasser – sammen i en inkluderende fellesskole. Vi mener elevene lærer mer, altså får bedre utdanning, og at de lærer bredere, altså får bedre danning, i et fellesskap som består av ulike mennesker. Denne tilnærmingen understøttes av all forskning. Elever lærer ikke mer i homogene grupper, og derfor mener vi at permanent nivådifferensiering er en dårlig idé.

Jeg ser i gårsdagens pressemelding fra opposisjonen at «kvartetten» ler hjertelig av kunnskapsministerens omtale av endringer som meldingen initierer for videregående skole, som de mest omfattende på 20 år. Jeg vet ikke hva de syntes var så morsomt, men jeg kan ikke se at det er gjort nevneverdige endringer – til fordel for elever – i strukturen på yrkesfag siden Reform 94 ble innført for nesten 20 år siden. Og da spør jeg hvorfor det ikke er blitt gjort noe før. Og hvorfor ble det ikke gjort da Kunnskapsløftet ble utformet? Det er mange nå som prater om at yrkesfagenes status må gjenreises. Det er rart det ikke ble gjort tidligere.

Jeg er glad for at komiteen samler seg om de fleste av tiltakene regjeringa foreslår for å endre yrkesfagene. Det er en styrke for videre arbeid med gjennomføringen. Gjennom evalueringen har vi fått en klar tilbakemelding om at de endringene som ble gjort i tilbudsstrukturen, verken ga økt gjennomføring eller bedre rekruttering. Bredere innganger og færre programområder som kom med Kunnskapsløftet, har ikke hatt noen innvirkning på elevenes valg av utdannelse, grad av gjennomstrømning eller kompetanseoppnåelse på normert tid.

Etter Kunnskapsløftet har vi derimot sett en utvikling der flere og flere av elevene søker seg over i Vg3 påbygging. Som vi vet, har dette ført til at enda flere ikke klarer å fullføre med fagbrev eller studiekompetanse. Halvparten av elevene stryker. Denne «tredje veien» kommer i hovedsak ikke fordi elevene ikke får læreplass, men fordi de ønsker å få med seg studiespesialisering, fordi de tror de må ha det for å kunne gå videre i utdanningssystemet senere. Sånn er det jo ikke.

Et av de viktigste tiltakene vi nå gjør, er å sørge for at alle som har fagbrev, får rett til påbygging. Det betyr at vi utvider retten til videregående opplæring, og at de som vil, nå kan få med seg studieforberedende etter fagprøven. I tillegg er vi svært glade for at det blir mulighet for flere vekslingsmodeller. Disse gir rom for tidligere spesialisering, og de gir mulighet for å kombinere skole og bedrift i sterkere grad enn program til fordypning gjør, allerede fra Vg1. De som vet at de vil bli rørlegger, kan nå altså starte i en bedrift allerede fra Vg1. Samtidig kan de som blir tidlig lærling, få oppleve å være i et klassemiljø noe lenger. Det kan også være en motiverende gevinst i ungdomstida. En bedre veksling mellom bedrift og skole vil altså kunne øke både motivasjonen og læringsutbyttet for elevene.

Det viktigste for Senterpartiet i arbeidet med denne meldinga har vært – som i ungdomsskolemeldinga – å få et mer fleksibelt system. Vi har hatt fokus på at elevene er forskjellige, lærer forskjellig og har ulike forutsetninger. Vi kan ikke alle bli dansere i verdenstoppen. Og vi kan heller ikke regne med at alle kan beherske mange språk eller bli gode i avansert matematikk. Men vi skal gi alle elever et godt grunnlag, og vi skylder elevene å legge til rette, slik at vi kan dyrke fram det de er gode til.

Jeg er glad for å ha fått anledning til å sitte i utdanningskomiteen disse fire årene, og jeg er glad for å ha vært i et samarbeid som har endret norsk skole. Ikke minst har vi sørget for endringer, sånn at flere elever kan oppleve mestring og glede i skolehverdagen. Å se effekten av de grepene som er gjort, vil ta tid. Men det er godt å avslutte fireårsperioden og vite at vi har satt elevene i sentrum. Jeg tror flere nå vil ha mulighet til å lykkes med sine mål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mette Hanekamhaug (FrP) [11:55:31]: Jeg velger å spørre representanten Tingelstad Wøien om det samme som jeg spurte SVs representant om, da også Tingelstad Wøien snakket om en inkluderende fellesskole.

Argumentasjonen mot vårt forslag fra representanten Sørensen var at tegnspråk ikke passet inn i ordningen rundt valgfag, og at alle elever uansett skal bli sett og møtt i skolen.

Da velger jeg å spørre: Er det viktigere å ivareta denne ordningen som hindrer at man kan tilby valgfag, enn faktisk å tilby valgfag til dem som trenger det? Og: Hvordan skal disse elevene bli sett og møtt på en bedre måte med den nødvendige kompetansen, når vi ser at det ikke blir gjort i dag, og at regjeringa ikke tar til orde for et eneste tiltak som vil kunne bedre denne inkluderingen?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:56:28]: Det er et godt spørsmål representanten Hanekamhaug stiller. Når det gjelder tilbudet til dem som er døve i dag, kan de ha tegnspråk som 2. fremmedspråk. Du kan velge det i ungdomsskolen i dag, det er ett tilbud.

Så ser jeg også at det åpenbart kan være en god idé å kunne tilby valgfag i tegnspråk som 2. fremmedspråk. Men å tilby det allerede fra høsten 2013 blir litt raskt. Det er jo ikke utarbeidet noen læreplaner. Men jeg vet at det er samarbeid mellom spesialskolene og Kunnskapsdepartementet, og jeg er sikker på at de i det samarbeidet kan jobbe videre med det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet i dag.

Svein Harberg (H) [11:57:28]: Østre Toten kommune med Senterparti-ordfører Hans Seierstad i spissen foretok noen viktige prioriteringer, mente de, i skolen sin. De kuttet noen ordninger for å øke grunnbemanningen i skolen. En av ordningene de tok vekk, var leksehjelp på 1. til 4. trinn. Det var også frukt og noen sånne ting. Dette resulterte i at Fylkesmannen grep inn og sa at sånn kan vi ikke ha det, dette må rettes opp.

Ordføreren sa: «Vi har utfordret opplæringsloven opp imot det lokalpolitiske handlingsrommet», og det er en god setning. Det er et godt tema som jeg trodde Senterpartiet var opptatt av, og som vi er opptatt av. Men nå pålegges de altså å innføre det som bl.a. er evaluert nå til ikke å fungere, nemlig leksehjelp for 1. og 2. klasse.

Hva synes Tingelstad Wøien om at det skjer?

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:58:35]: Jeg syns det er bra at opplæringsloven virker, for det er jo ikke uten grunn vi lager opplæringslov. Jeg tror også Høyre er opptatt av at hvis det er ting som vi ønsker at kommunene skal prioritere, så lager vi en lov eller forskrift for det som kommunen skal følge.

Det å gå inn på den økonomiske situasjonen i Østre Toten kommune syns jeg blir litt spesielt. Jeg vet ikke akkurat hvordan de har disponert sine penger. Jeg vet at de har bygget ut og pusset opp alle sine skoler. Men jeg mener likevel at det er viktig at opplæringsloven virker, og at vi slår fast at også Østre Toten skal tilby leksehjelp fra 1. til 4. klasse – nå med en mer fleksibel løsning for det.

Så håper jeg også at vi kan komme tilbake senere med å kunne tilby leksehjelp også til høyere trinn.

Trine Skei Grande (V) [11:59:45]: Jeg har lyst til å følge opp Harberg, for det er en rekke kommuner som har hatt sånne prioriteringer. En rekke Venstre-kommuner har f.eks. ønsket å prioritere flere lærere kontra å bruke frukt og grønt-ordningen. De har fått flere lærerstillinger inn i skolen, men de har fått klar påpakning fra statlige myndigheter om at det ikke er lov til å prioritere lærere istedenfor frukt og grønt.

Så påsto Tingelstad Wøien at man snakket ned skolen når man påpekte feil ved regjeringas politikk. Dette er blitt den nye retorikken, og det sier noe om et flertallsstyre som etter åtte år nesten begynner å få autoritære trekk når de nekter opposisjonen å kritisere – og sier at man da nødvendigvis snakker noe ned.

Jeg kan gi Tingelstad Wøien ett enkelt tall, som jeg har fra Utdanningsforbundet: Det tallet er 37 000. 37 000 er tallet på dem som er utdannede lærere i Norge i dag, men som ikke ønsker å jobbe som lærere. Samtidig vet vi at vi har mange ufaglærte i skolen.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:00:49]: Jeg fikk ikke tak i om det var noe spørsmål, men jeg er forundret over den linjen som både Kristelig Folkepartiet og Venstre har lagt seg på når det gjelder å være motstander av frukt og grønt i skolen. I dag er det en ordning som er for 1. trinn til 10. trinn i skolen. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er noen motsetning mellom å tilby frukt og grønt på skolen til et begrenset antall elever, og at man samtidig skal lære. Vi vet i dag at det er veldig mange som ikke spiser skolemat, og det er mange som kaster matpakkene sine. Frukt og grønt mener jeg er et godt tilskudd til elevene på skolen. Jeg synes det er forbausende at representanten fra Venstre er imot en frukt og grønt-ordning og – sågar – at man skal ha mer fysisk aktivitet i skolen.

Mette Hanekamhaug (FrP) [12:01:47]: Først ønsker jeg å takke for det jeg opplevde som et positivt svar som fordrer håp knyttet til å få tegnspråk inn i ungdomsskolen.

En sak som forundrer meg, som før øvrig representanten var inne på avslutningsvis, er fysisk aktivitet i skolen – samtlige regjeringspartier sier at de ønsker å få mer fysisk aktivitet. Likevel stemmer de mot dette forslaget fra Fremskrittspartiet med begrunnelse i at det vil koste penger. Men politikk er prioritering, og regjeringa fant altså rom for å prioritere 180 mill. kr til kulturskoletilbud i skolen.

Mitt spørsmål er da om denne prioriteringen, altså kulturskoletime i stedet for timer med fysisk aktivitet, er forankret i en forskningsbasert tilnærming til hva som gir best læring for elevene, eller om det er andre ideologiske årsaker som ligger til grunn for denne prioriteringen fra regjeringa.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:02:48]: Så vidt jeg vet, var dette Dokument 8-forslaget som representantene fra Fremskrittspartiet la fram tidligere i år om innføring av fysisk aktivitet – en time økning på alle trinn – ikke ment å skulle legges inn før i 2014. Det var ikke bevilget penger til det, det var på sikt.

Vi mener det er bra med fysisk aktivitet i skolen, og vi har sagt at vi ønsker mer fysisk aktivitet i skolen, men vi mener at det må kunne foregå innenfor dagens rammer. Så må vi ikke glemme at kulturskolen ikke bare er hornmusikk, kulturskolen er dans og maling og alt som er. Det kan være bevegelse i en del av kulturskolen. Det tror jeg vi glemmer veldig ofte. Jeg står med veldig rett rygg når det gjelder ikke å legge inn en time ekstra fysisk aktivitet på alle trinn, når de som fremmer forslaget, ikke engang har lagt inn penger til det i sitt eget budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:04:14]: Det er dessverre et faktum at grunnopplæringen ikke gir alle elever godt nok utbytte. Dette får store konsekvenser og er en viktig årsak til det frafallet vi ser i videregående skole. Som det står i meldingen: «Halvparten av dagens arbeidsledige har ikke fullført videregående opplæring, og én av fire med grunnskole som høyeste utdanning er uføretrygdet.»

Kristelig Folkeparti er tilfreds med flere av grepene som foreslås i meldingen. Vi tror bl.a. det er et godt grep å gi fylkeskommunen utvidet handlingsrom til å etablere fleksible og tilpassede opplæringsløp.

Et av punktene Kristelig Folkeparti er spesielt glad for at det har blitt enighet om i komiteen, er vektleggingen av skolens brede samfunnsmandat. Fra Jon Lilletuns dager har Kristelig Folkepartis mantra i skolepolitikken vært at skolen skal både danne og utdanne til gangs mennesker.

Da Kunnskapsløftet ble vedtatt under Bondevik II-regjeringen, var det basert på en bred erkjennelse av at man aldri har lov til å ta hvileskjær og slå seg til ro med at elevene har svake basiskunnskaper og ferdigheter i lesing, skriving og regning. Det er skolens utdanningsmandat.

Samtidig mener jeg at resultatene i PISA og andre tester i altfor stor grad får lov til å legge hovedpremissene for de utdanningspolitiske prioriteringene. Problemet er at det ikke er læreplanens brede samfunnsmandat som legges til grunn for testene, men bl.a. OECDs mer snevre økonomiske tilnærming til hva som er viktig. Skolen trenger et bredere kunnskapssyn

Hele komiteen løfter i innstillingen frem Unescos «The Four Pillars of Education» for å demme opp mot et smalt og ensidig økonomisk basert kunnskapssyn. All utdanning må hvile på fire bæresøyler:

• «Learning to know» – kunnskap og viten

• «Learning to do» – ferdigheter og praktisk handling

• «Learning to live together» – fellesskap og sosial kompetanse

• «Learning to be» – personlighets- og karakterutvikling.

Slurver man med en av søylene, svekkes likevekten og gjør den norske skolen til forveksling lik det skeive tårn i Pisa.

Jeg støtter ikke en ensidig skolepolitisk oppmerksomhet på målstyring og kunnskap, krav og kontroll. Skolen er et veksthus, ikke kun en kunnskapsproduserende bedrift. Vi ønsker å ha en skole som tar dette brede danningsmandatet på alvor og gir barn og unge både utdanning og personlig danning.

Hvert barn er – som flere har lest fra innstillingen – unikt og kommer til skolen med hele seg og hele sin livsfortelling. Derfor passer ikke alle inn i en A4-skole. Mangfoldet er en av skolens største og kanskje mest krevende utfordringer. Derfor er skolen så viktig som arena for dialog og brobygging, der vi som enkeltmennesker og grupper er og vil være forskjellige – også på private skoler, som en visitt til representanten fra SV.

Derfor må kampen mot mobbing vinnes hver dag på nytt og på nytt, gjennom nitid, systematisk arbeid. Derfor trengs større variasjon mellom teoretiske og praktiske læringsformer. Derfor trenger skolen ikke bare lærere, men også tilgang til f.eks. miljøterapeuter og økt helsesøsterkompetanse.

Denne enigheten vi nå har om danningselementet i skolens oppdrag, forplikter. Den forplikter oss til å ha to tanker i hodet på en gang. Skolen skal både danne og utdanne til gangs mennesker. Et verktøy for å få dette til er den formålsparagrafen som Stortinget samlet seg om i 2008.

Skolens fremste oppgave er å gjøre alle barn og unge til vinnere i eget liv. Å bli anerkjent og verdsatt er nøkkelen til motivasjon, arbeidsglede og følelse av verdighet. I en tid da bl.a. helsesøstre melder om økende elevstress som følge av tøft prestasjonspress, trenger man å løfte fram det professor Tom Tiller kaller en nullvisjon når det gjelder unge menneskers knekte selvbilder.

Derfor mener vi i Kristelig Folkeparti at Kunnskapsløftet må støttes opp av et verdiløft. Man må i langt større grad løfte viktigheten av skolens formålsparagraf på alle plan i skolehverdagen. På samme måte som de grunnleggende ferdighetene skal inngå i alle fag og forplikte alle lærere, må det i praksis og på bredt plan arbeides kontinuerlig med å aktualisere Norges arv og tradisjon og formålsparagrafens fellesverdier i hverdagen – respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet.

Vi fremmer derfor forslag om at Stortinget ber regjeringen fremme en plan for bedre å innlemme formålsparagrafen i alle fag og på alle nivåer i skolen.

Et av punktene som det har vært strid om, er departementets forslag om å utarbeide en fornyet generell del av læreplanverket. I media har representanten Aasen uttrykt at vår frykt for at SV har truet kristenarven og har skjulte hensikter, er både å tro på spøkelser – og det kan jeg si at Kristelig Folkeparti ikke tror på – og direkte urimelig.

For å si det forsiktig: Vår frykt har vært helt betimelig, og er dessverre bygd på åtte års erfaring med et SV-styrt kunnskapsdepartement. Det startet med saken om bordbønn i skolen, så endring av KRL til RLE, endring av formålsparagrafen og et forsøk på å strupe privatskoleloven. Disse sakene har med all tydelighet vist at om ikke Stortinget hadde reagert og fått til endringer på det som SV hadde som ønske, og som de hadde foreslått, ville resultatet vært noe helt annet. Vi ville hatt et forbud mot bordbønn i skolen, vi ville hatt en enda sterkere svekkelse av kristendommen i RLE-faget, vi ville hatt en svakere tilknytning til vår kristne kulturarv i formålsparagrafen, og en privatskolelov som ville betydd kroken på døra for mange kristne friskoler.

Når da departementet kom og ba om en blankofullmakt for å endre den generelle delen av læreplanverket – «slik at den på en tydeligere måte reflekterer endringene i utviklingen i skolen og samfunnet» – ga det god grunn til å være bekymret. Derfor er vi tilfreds med at vi i Stortinget nok en gang sammen har klart å peke ut en retning for framtiden, at fornying må bygge på og videreføre hovedelementene og grunnsynet i dagens generelle del. Den nye formålsparagrafen poengterer at den kristne og humanistiske kultur- og verditradisjonen fortsatt skal ha særlig vekt i skolens arbeid, samtidig som paragrafen også løfter det flerkulturelle og flerreligiøse tydeligere fram som en viktig del av skolens arbeid.

Den fornyede generelle delen av læreplanverket skal bygge på dette verdimessige fundamentet i formålsparagrafen, og utdype hvordan det skal forstås. En fornyet generell del av læreplanen skal poengtere at en av grunnopplæringens viktigste oppgaver er å bidra til at disse verdiene løftes tydeligere fram. Disse må konkretiseres både i den faglige undervisningen og i læringsmiljøet i alle skoler og på alle trinn: respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, som er gode verdier i vår formålsparagraf.

Forslaget om å la elever med fagbrev kunne begynne rett på enkelte studier, er Kristelig Folkeparti imot. Vi ser at det er gode hensikter med å få dette til, men vi ser også at dette, som av mange på Twitter karakteriseres som #feilvei istedenfor meldingens navn, kan være med på å føre til at flere ikke klarer å fullføre. For det som er så genialt med Y-veien, er at man får en tilrettelagt undervisning til man tar igjen dem som har hatt et annet grunnlag på videregående nivå. Derfor ønsker vi heller å utvikle Y-veien, som betyr en større respekt for hvor de er. Så har vi en stor bekymring for at dette kan føre til en økt teoretisering i de fagbrevutdanningene vi har, for at de skal være kvalifisert til å kunne gå rett over på høyere utdanning. Dette kommer vi til å følge nøye med på, hvis det ikke er sånn at regjeringspartiene snur.

Til slutt: Jeg gikk på en barneskole med en stor og sammensatt elevgruppe. Jeg husker en hel klasse som frivillig tok tegnspråk på barneskolen nettopp for å kunne kommunisere med sine medelever. Det at ungdomsskolene kunne få lov til å tilby tegnspråk som valgfag hvis de har behov for og lyst til det, forstår jeg ikke at ikke regjeringspartiene vil være med på.

Jeg tar opp de forslagene som ligger i denne innstillingen og i en hel haug andre innstillinger.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Stine Renate Håheim (A) [12:14:38]: Takk til representanten Eriksen for et godt innlegg, og også for et veldig godt samarbeid i komiteen, som representanten var inne på.

Det er vel på tide å avsløre for ivrige lyttere at en del av merknadene som komiteen har stilt seg bak når det gjelder dette med veksthus, bredt læringssyn og kreativitet, kommer fra Kristelig Folkeparti. Jeg vil si at representanten Eriksen er prisverdig opptatt av å videreføre arven etter Lilletun om å danne og utdanne til gangs mennesker.

Så er mitt spørsmål: Hvordan harmonerer dette med Høyre og Fremskrittspartiets ønsker om mer nivådeling i skolen, mer testing, åpenhet om resultater som kan føre til rangering, og karakterer i barneskolen? Jeg kan med beste vilje ikke forstå hvorfor Kristelig Folkeparti har valgt å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, og vil gjerne høre hvorfor.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:15:38]: Da Kunnskapsløftet i sin tid kom, var vi i et samarbeid med Høyre, og da var nok hovedfokuset deres på lesing, skriving og regning. Når det gjelder det som handler om dannelseselementet i denne innstillingen, vil du se ganske gode formuleringer og Kristelig Folkeparti-spor.

Det er det jeg tror kanskje er den gode kombinasjonen med Høyres politikk. Det er ikke alle disse tiltakene som representanten nevner, jeg mener er gode, men Høyres gode fokus på læring, kunnskap, lesing, skriving og regning – for det synes vi også er viktig – kombinert med det brede dannelseselementet i skolen som handler om det å lære å være mennesker og å lære å være sammen, gir faktisk en ganske god skole.

Så jeg tror vi skal klare å få dette til. Og så vet representanten, som nå har hatt samarbeid med meg en stund, at det ikke er alle ting vi gir oss veldig lett på av det vi er uenige om. Jeg vil også replisere til saksordføreren: Takk for godt samarbeid.

Marianne Aasen (A) [12:16:56]: Jeg er også enig med representanten Stine Renate Håheim i at det er en fryd å høre på Dagrun Eriksen fra talerstolen når hun gir uttrykk for et svært bredt kunnskapssyn, og tar opp verdier som er veldig viktige i barns oppvekst for at de skal bli gangs mennesker og klare å håndtere en ganske krevende virkelighet som venter dem der ute.

Blant annet nevnte representanten Eriksen dette med økt elevpress og barn som opplever knekk i selvbildet fordi det er krevende skolegang for mange, og hvordan de opplever det. Men likevel er jeg forundret over at Kristelig Folkeparti, til tross for at representanten Eriksen har god erfaring med å samarbeide med Høyre, også går åpent og ærlig inn i samarbeid med Fremskrittspartiet, som har et markedssyn på skole, og som argumenterer sterkt i denne salen for karakterer i barneskolen, at ganske små barn skal få et tall på sine ferdigheter.

Hva mener Dagrun Eriksen om den situasjonen?

Dagrun Eriksen (KrF) [12:18:03]: Nå er det jo ikke sånn at vi har gått åpent inn i et samarbeid med Fremskrittspartiet, men vi har en dør på gløtt.

Karakterer i barneskolen synes vi er en dårlig idé. Det ser faktisk ut til at velgerne – i hvert fall ser det sånn ut på denne siden av sommeren – kommer til å gi et nytt flertall og ikke gi de rød-grønne ny tillit. Det betyr at de som er enige i den vektleggingen som Kristelig Folkeparti ønsker for skolen, må stemme gult – på Kristelig Folkeparti – hvis det er det de ønsker skal prege den nye skolepolitikken.

Vi ser at det er utfordringer, og så ser vi også at når det gjelder andre ting, som vi ikke er så fornøyd med hos de rød-grønne, vil vi få mer igjen for et samarbeid med høyresiden. Det handler om frivillighet, det handler om familiepolitikk, og det handler også om bedre ordninger for små og mellomstore bedrifter og andre saker som er viktige.

Heidi Sørensen (SV) [12:19:17]: Jeg valgte å sitere fra innstillingen – jeg trodde jeg visste hva sitatets opprinnelige opphav var.

Jeg har lyttet nøye til representantens svar på de to foregående replikkene – for det første sier representanten at hun tror det er bra med en kombinasjon av Høyre og Kristelig Folkeparti, fordi Høyre står for kunnskap og Kristelig Folkeparti for et bredere syn. Det forundrer meg litt. Er det ikke bedre å samarbeide med noen som står for noe som er mye mer likt helheten til Kristelig Folkeparti – kunnskap og et bredere læringssyn – som vil være naturlig hjemmehørende hos de rød-grønne?

Og så sier representanten i sitt neste svar at det er andre politikkområder som gjør at Kristelig Folkeparti holder døren på gløtt for Fremskrittspartiet i denne sammenhengen. Men er representanten klar til å si at hadde det vært opp til skolepolitikken, hadde Kristelig Folkeparti vært mer naturlig hjemmehørende på den rød-grønne siden? Innstillingen skulle i hvert fall tilsi det.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:20:22]: Det har tatt ganske lang tid før jeg har fått tilslutning til disse setningene om bredt mandat. Jeg er veldig glad for at det kom nå før vi går fra hverandre. Det betyr at jeg også tror at dette kan vi få gjennomslag for i en ny politikk.

Men er det skolepolitikken som er det avgjørende – at her ville vi egentlig vært rød-grønne? Nei, vi har vært ganske mye imot den rød-grønne prioriteringen når det gjelder skolepolitikk, for det vi opplever som de rød-grønnes store prosjekt, er å lage en heldagsskole. Det ønsker ikke vi. Vi mener ikke det er den riktige måten å lage skole på. Så skulle vi ha gått for et samarbeid i den retningen, hadde det vært ganske mange og store problemer for å få det til.

Slik er det å være et sentrumsparti. Det er ting vi synes er bra med de rød-grønne, og det finnes ting vi synes er bra med høyresiden. Per i dag har vi gjort et vedtak om at det er høyresiden vi vil gå til valg med, og så vet velgerne veldig klart at de nå har en mulighet til å være med og påvirke en ny regjering, og hvilke saker og hvilken vinkling, også på grunnsynet på kunnskap i skolen, de vil støtte.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:21:32]: Jeg skal også følge opp akkurat det samme, for vi er også opptatt av innstillinga. Slik som jeg opplever Kristelig Folkeparti – eller har opplevd Kristelig Folkeparti gjennom hele denne fireårsperioden – føler jeg at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti står ganske nær hverandre i skolepolitikken.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan Kristelig Folkeparti ønsker å inngå et samarbeid – sjøl om du sier at vi gir oss ikke og vi er vrange. Her er det ikke snakk om, som tidligere, en regjering med bare Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, men du har et stort Fremskrittspartiet i tillegg. Da er det snakk om nivådifferensiering, karakterer i barneskolen, privatskoleloven, og ikke bare det, du vil få et helt annet kommuneopplegg.

Jeg kan ikke fatte og begripe at det er mer fornuftig enn å gjøre slik som den rød-grønne regjeringa faktisk har gjort: tidlig innsats, endringer i ungdomsskolen, som representanten har ønsket seg, endringer i yrkesfagene, som representanten fra Kristelig Folkeparti har ønsket seg. Du kan godt få lov til å forklare det igjen fra Kristelig Folkepartis side, men for meg er det totalt ubegripelig.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:22:40]: Hvor store partiene er etter valget og hvordan sammensetningen kommer til å bli, er vel litt vanskelig å spå nå.

Senterpartiet forstår ikke vårt samarbeid – jeg tror også at veldig mange av Senterpartiets medlemmer ikke helt forstår deres samarbeid nå. Det er stor uro. Det er en god del ting vi opplever at Senterpartiet og vi står sammen om, f.eks. denne heldagsskoletankegangen som SV og Arbeiderpartiet presser på, som vi har opplevd at Senterpartiet ikke har ønsket.

Så trekker representanten fram to andre saker, ungdomsskolemeldingen og yrkesfagene. Høyresiden var veldig for de endringene som ble gjort i ungdomsskolemeldingen, og det er Høyre som har levert et yrkesfagløft, som også har hatt en del av de forslagene som vi behandler i dag. Så det å si at alt er svart/hvitt og at himmelen finnes på den ene siden – slik er det ikke. Vi går trygt til valg på vårt standpunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trine Skei Grande (V) [12:24:06]: Venstre la grunnlaget for den felles offentlige skolen. Jeg har lyst til å trekke fram to hovedpunkter som har vært viktig for Venstre i skolehistorien. Da vi laget den felles offentlige skolen, var fellesskapet viktig. Det var viktig at husmannsdatteren og prestesønnen satt på samme skolebenk, og det var viktig at man så hele mennesket. Jeg tror jeg har nevnt det før, at det var ganske radikale tanker på den tida det at alle mennesker skulle lære seg f.eks. å lese og skrive og regne, sjøl om de kanskje aldri skulle holde i et ark. Men det at man også introduserte musikk som et fag, mener jeg var en viktig del av det kunnskapssynet som Venstre-skolen var basert på, der man skal se hele mennesket og ikke bare det lille akademiske barnet.

Alt i skolen starter med læreren. Ut fra vår analyse om hovedutfordringa i norsk skole, er lærermangelen og den store bruken av ufaglærte en av de største utfordringene vi kan definere. Hvis vi skal gjøre noe med det, må vi først og fremst bygge en ny lærerutdanning i bunnen – basert på en femårig lærerutdanning med godt integrert praksis. Vi må ha en rett og en plikt til etter- og videreutdanning. Vi må innføre en sertifiseringsordning som henger sammen med den retten og plikten, og som er med på å øke statusen til yrket. Vi vil ha avlastning gjennom å få flere yrkesgrupper inn i skolen. Venstre har nå foreslått 1 000 nye helsesøstre i de siste sju budsjettene – tror jeg det er – og vi er glad for at regjeringa er litt på vei. Å bidra med den type yrkesgrupper tror vi er med på å få flere lærere tilbake. Vi vil kutte i byråkratiet. Vi har hatt en tidsbruksmelding her i Stortinget som ikke har hatt noen som helst annen virkning enn en mellomrapport i spesialundervisninga – og ingen store grep for å kutte i byråkratiet. Og vi må ha flere lærere som i dag er utdannet som lærere, ut igjen i yrkespraksis som lærere.

Jeg er kjempeglad for at veldig mange av de tingene som Venstre nå har snakket om gjennom flere år, begynner å få mer og mer tilslutning i salen. Jeg er kanskje mest glad for at det forslaget som vi behandlet for to måneder siden om karriereveier for lærere, som ble nedstemt med brask og bram, nå plutselig har hele opposisjonens støtte. Det betyr at landsmøter kan være sunt for noen og hver. Jeg er veldig glad for at vi har fått så mye støtte til den ideen.

Jeg merker meg også at helt inn i regjeringa begynner man nå å se at systemet med leksehjelp, som vi var veldig kritiske til da det ble innført, ikke fungerer som det skal, og at mye større handlefrihet lokalt til å organisere dette, kunne vært en løsning der man kunne ha nådd akkurat de elevene man skal nå.

Når det gjelder yrkesfag, ligger det mange gode grep fra regjeringa, men det er også en del som vi er uenig i. For det første mener vi at praksisbrev bør være en søkbar vei å få velge å ta utdanninga si på. Jeg er veldig forundret over grepene overfor medier og kommunikasjon, der man er så hard at man ikke kan se på ulike løsninger for en linje i forhold til de utfordringene man har. Jeg er liberaler. Det betyr at jeg egentlig liker folk som ikke passer inn i firkanter. Jeg liker det egentlig når vi klarer å lage systemer rundt mennesker, istedenfor å prøve å få mennesker til å passe inn i systemer. Det er derfor Venstre og Kristelig Folkeparti har fremmet det forslaget om medier og kommunikasjon, at man burde ha laget en hybrid mellom de to hovedretningene, som kunne gitt en mulighet for at dette faget kunne utvikle seg i den rette bredden. Det har fått veldig stor støtte i fagmiljøet. Jeg har fått veldig mange henvendelser de siste dagene, som handler nettopp om at de som jobber med dette faget, syns det er en god idé. Jeg er lei meg for at vi ikke får bred støtte i dag. Det er sjølsagt mulig at noen snur i løpet av dagen.

Det å styrke yrkesfag handler også om en mye mer aktiv stat, også når det gjelder å hente inn lærlinger. Hvis man skal opprioritere yrkesfag, gjøres ikke det ved å tro at de skal være helt lik de mer akademiske løpene. Denne grunnleggende troen på at akademiske løp er mer verdt enn yrkesfagløp, og at det derfor er veldig viktig å få yrkesfagløp til å ligne på akademiske løp, mener jeg nedskriver både akademiske løp og de yrkesfaglige løpene. Det å påstå at alt er likt, handler om å ikke gi noen ting verdi. Derfor har Venstre den posisjonen som vi har når det gjelder disse grepene. Jeg tror at det man nå er i ferd med å gjøre ved å si at alt er likt uansett om man har hatt tre eller tolv timer matte i skolen, vil diskvalifisere både det akademiske løpet og de praktiske løpene.

Så tror jeg at vi trenger å gjøre noen store grep på spesialundervisning, og jeg er kjempeglad for at vi har fått bred støtte for å prøve ut nye ting for å avbyråkratisere spesialundervisninga. Måten vi organiserer spesialundervisning på, har noen grunnleggende negative trekk. Én ting er byråkratiseringa av det, det andre er jaget på en diagnose knyttet til barn, og det tredje er at du får hjelpen altfor sent i skoleløpet. Det fjerde, som jeg kanskje syns er det mest negative, er at lærere som kjemper for å få ekstra ressurser til sine elever, må fokusere veldig mye på hva de elevene ikke fikser. Det er problemer hos elevene som blir i fokus i en søknad om spesialundervisning, og jeg mener at elever – i hvert fall de elevene vi her snakker om – har behov for å høre hva de også kan. Men det er det nesten farlig for en lærer å skrive i en søknad, fordi det argumenterer mot de ressursene som den samme læreren ønsker til den eleven. Dette er en grunnleggende negativ spiral. Vi må prøve ut nye måter for hvordan vi skal ivareta rettssikkerheten til barna og sikre at de får de ressursene de trenger, kanskje lage mer positive spiraler rundt dem, og ikke minst komme inn så tidlig i studieløpet at de faktisk får en reell hjelp, ikke ha mest spesialundervisning i slutten av ungdomsskolen.

Så syns vi i Venstre det er viktig å ha en skole for alle, en skole der alle har mulighet til å delta fullt ut. Derfor kommer vi til å stå på når det gjelder universell utforming. Det å bygge om er dyrt, det har representanten Sørensen rett i, men det å planlegge for universell utforming er ikke noe dyrere enn andre løsninger. Det å ha gode, kloke arkitekter og gode, kloke maler for hva som er gode løsninger for å sørge for at alle kan bruke et bygg, gjør det ikke dyrere. Men det krever at man har det på dagsordenen, det krever at man prioriterer det høyt, og at man har kompetanse på alle nivåer for å få det igjennom. Derfor kommer vi til å stå hardt på vår målsetting om universell utforming.

Det siste er tegnspråket. Jeg mener at det at vi ikke får støtte til dette forslaget i dag, nærmest bryter med den språkmeldinga som vi behandlet i forrige periode, og som jeg var saksordfører for. I den språkmeldinga er det bestemt at tegnspråk er et offisielt språk i Norge, på linje med de andre minoritetsspråkene vi har. Det krever at vi behandler det sånn at det får muligheten til å utvikle seg som språk. Det betyr at det skal være like vanlig å kunne ta tegnspråk som et valgfag eller som et fremmedspråk i ulike deler av utdanningsløpet, hvis du har venner eller omgangskrets som har tegnspråk som hovedspråk. Det er ikke sånn at det at flere barn kan få operasjoner som hjelper dem til å bli delvis hørende, kommer til å fjerne behovet for tegnspråk. Det er veldig viktig å huske at de barna er tospråklige, og dette er en tospråklighet der det i hvert fall er viktig å satse på at folk får muligheten til å utvikle førstespråket. Tegnspråk er et spennende språk, som jeg mener at vi burde ha hatt mange flere grep for å gjøre mer hverdagslig – få det inn i norsk skole og i norsk samfunnsliv generelt. Dette er en gruppe som vi burde ha hatt mye mer fokus på, og jeg hadde trodd at det at vi fikk det inn som et offisielt språk i språkmeldinga, ville gitt det mye mer status enn hva vi har klart å gjennomføre. Men vi kommer i hvert til å stå på for å klare det framover.

Da skal jeg avslutte med å ta opp de forslagene som eventuelt gjenstår etter denne tiraden av opptak av forslag. Det er i hvert fall energi og ønske om endring i denne komiteen.

Presidenten: Det gjenstår noen forslag, og de forslagene er nå tatt opp av representanten Trine Skei Grande.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV) [12:34:17]: Representanten Skei Grande snakket om at hun vil avbyråkratisere skolen. Tilbakemeldinger fra lærere, som vi lytter på, går på at man bruker for lite tid til undervisning og for mye tid på rapportering. Det er ting jeg kan være enig i.

Jeg har også registrert at representanten Skei Grande har et brennende ønske om å innta kirke- og undervisningsdepartementet – det heter ikke det lenger, det het det i gamle dager – jeg mener Kunnskapsdepartementet. Det står det også stor respekt av, å ha denne typen ambisjoner. Det jeg vil anbefale, er en liten praksisplass. Den mest byråkratiserte delen av norsk skole befinner seg i Oslo. Her har vi sju ekstraprøver det skal rapporteres om, og ellers et rapporteringssystem som er meget rigid. Hadde det ikke vært lurt å ha en praksisplass med fri tilgang til et politisk styre som er blått og grønt, i Oslo, for å starte jobben med avbyråkratisering der før man eventuelt siktet på Kunnskapsdepartementet?

Trine Skei Grande (V) [12:35:17]: Jeg har vært uenig i den byråkratiseringa som har vært i Osloskolen. Den har Høyre- og Fremskrittspartiet-byrådet stått for. Nå er Fremskrittspartiet skiftet ut med Venstre i byråd. Det betyr at det ble laget en ny byrådserklæring. I den byrådserklæringa står det at man skal ha en sanering av byråkratiet. Jeg forventer at Torger Ødegaard gjør det når han har fått beskjed av Venstre om å gjøre det. Hvis ikke skal jeg passe på.

Stine Renate Håheim (A) [12:35:45]: Representanten Skei Grande var innom det brede læringssynet og det jeg vil kalle Venstres stolte historie når det gjelder nettopp det i norsk skolepolitikk. Så er det spennende å lese innstillingen, fordi Venstre ikke er enig med Høyre og Fremskrittspartiet i en rekke viktige retningsvalg for skolen verken når det gjelder karakterer, når det gjelder nivådifferensiering, eller når det kommer til nynorsk. Mitt spørsmål er en oppfølging av representanten Sørensens spørsmål, for det kan se ut som om Venstre ikke har fått tydelig gjennomslag når det gjelder avbyråkratisering av Osloskolen. Hvordan tror representanten Skei Grande man skal få gjennomslag for sitt brede læringssyn når Høyre og Fremskrittspartiet går så kraftig til verks i innstillingen?

Trine Skei Grande (V) [12:36:44]: Representanten glemte et annet punkt vi er uenig med Høyre og Fremskrittspartiet i, nemlig friskoler og utbytte – i hvert fall Fremskrittspartiet er uenig med Venstre. Det er de fire punktene en finner som er uenighetspunkter. Alle de andre punktene i innstillinga er – veldig mange – enighetspunkter. Venstre og Fremskrittspartiet var de to første partiene som i denne sal sa at vi må ha en femårig lærerutdanning. Nå sier alle det. Akkurat det punktet skal jeg gjerne ha med meg Fremskrittspartiet på laget for faktisk å få gjennomført.

Når det gjelder synet på yrkesfag, og når det gjelder synet på veldig mange av de andre viktige grepene i norsk skole, føler jeg meg ganske trygg på at vi skal få gjennomført det etter et valgresultat. Men det er viktig å ha et sterkt Venstre hvis du er opptatt av ikke å få karakterer i barneskolen, hvis du ikke vil ha differensiering. Så dette er de gode grunnene til å stemme Venstre ved høstens valg.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:37:38]: Jeg vil bare få lov til å opplyse om at Senterpartiet ikke har programfestet femårig lærerutdanning, for vi mener at det er bra sånn som det er, og vi ønsker å se hvordan den lærerutdanninga vi nå har, fungerer. Det skal ikke stå i motsetning til at du kan komme tilbake og ta et år senere og bygge på til en master.

Men jeg har lyst til å stille spørsmål ut fra den replikken jeg fikk fra representanten fra Fremskrittspartiet tidligere. De ønsker å innføre én time fysisk aktivitet for alle elever i hele grunnskolen. Vi vet at representanten fra Venstre ikke er så begeistret for verken fysisk aktivitet eller frukt og grønt. Vil det bli en stor kamp, har jeg lyst til å spørre om?

Trine Skei Grande (V) [12:38:33]: Jeg skjønner at Senterpartiet har prøvd å gi seg en forhandlingsposisjon for å unngå heldagsskolen til regjeringspartnerne sine, og har gjort det på lærerutdanninga. Jeg syns det var et dårlig valg av sak. Men så tror jeg nok at representanten Tingelstad Wøien kanskje vurderer min holdning til fysisk aktivitet og frukt og grønt ut fra min størrelse. Det er helt feil. Det er faktisk sånn at Venstre er for fysisk aktivitet – vi mener at det skal gjøres i andre fag enn bare gym. Lang livserfaring tilsier, og undersøkelser tilsier, og jeg tror faktisk at utdanningsministeren også har påpekt det en rekke ganger, at det er ikke nødvendigvis mer gym som får de ungene som er marginalt aktive, mer aktive – det er den bredden i aktivitet som du kan utøve gjennom andre fag, som får de barna enda mer aktive. Jeg er ikke imot frukt og grønt. Det må gjerne kommunene prioritere, men hvis de heller vil ha flere lærere, syns jeg de skal få det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:39:28]: Jeg vil ta sterk avstand fra den påstanden som kom fra representanten fra Venstre. Det har ingenting med kroppen til dem som står som representanter her å gjøre – det kan vel være flere som kan føle seg truffet av det, hvis det var det som var meningen. Spørsmålet var i hvert fall om forslaget fra Fremskrittspartiet, som ønsker å utvide skoledagen med én time ekstra fysisk aktivitet i skolen, er noe som Venstre vil slutte seg til. Jeg har for øvrig lagt merke til at Venstre og Kristelig Folkeparti gikk inn for å kutte tilskuddene til frukt og grønt i budsjettet som ble lagt fram før jul.

Trine Skei Grande (V) [12:40:08]: Ja, vi kuttet de pengene for å gi dem tilbake igjen til skolen til etter- og videreutdanning for lærere. Vi prioriterte det over frukt og grønt. Så kan kommunene bestemme sjøl hva de prioriterer utover de rammene som regjeringa gir.

Men det er klart at det å legge inn en time gym koster – 80 mill. kr eller noe sånt?

Presidenten: Det er ikke anledning til å stille spørsmål!

Trine Skei Grande (V) [12:40:31]: Det koster veldig mange millioner, president, og det er en prioritering. Jeg tror nok kanskje at jeg hadde prioritert flere lærere innen de timene vi har, framfor å utvide skoledagen med en time ekstra, men det ser jeg på som et forhandlingsspørsmål. Hvis man ser gym som det viktigste faget og det å utvide skoledagen som det viktigste grepet, får man prioritere det. Dette er en økonomisk prioritering og ikke en så stor ideologisk prioritering.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:41:16]: «Barn og unge er samfunnets framtid, og framtidens samfunn». Det er en flott setning som jeg er veldig fornøyd med, og det er det som er den første setningen i Meld. St. 20, På rett vei. Den setningen symboliserer hvor viktig denne dagen er, for de beslutningene som Stortinget skal ta i dag, vil ha stor betydning for den enkelte elev og for Norge som kunnskapsnasjon.

Akkurat nå er 815 000 elever i aktivitet ved ca. 3 600 grunnskoler og videregående skoler. Den kompetansen som disse elevene tar med seg ut i arbeidslivet, representerer brorparten av Norges nasjonalformue.

Den norske fellesskolen er ikke et resultat av en naturgitt utvikling, men av små og store politiske valg. Stortingsmeldingen viser at de valgene vi har tatt de siste årene, har vært riktige.

Norsk skole er på rett vei. Mange flere ønsker å jobbe i skolen i dag enn tidligere, ungdomsforskning viser at det de siste årene har blitt viktigere for ungdom å lykkes i skolen, og vi har åpenbart veldig mange dyktige lærere og skoleledere, for norsk skole har hatt framgang på alle internasjonale undersøkelser de siste årene. Det gjelder uansett om vi snakker om demokratiferdigheter eller regneferdigheter. La meg ta noen eksempler:

Resultatene fra den internasjonale demokratiundersøkelsen ICCS viser at norske elevers kunnskaper om og holdninger til demokrati og medborgerskap er i verdenstoppen. Vi lykkes godt med å ruste elevene til å delta i demokratiet og være aktive samfunnsdeltakere. Så mange som én av fire norske elever har vært kandidater til elevrådet de siste tolv månedene. En viktig forklaring er kanskje at de fleste elever opplever at de har rettferdige, interesserte og lyttende lærere, og at de opplever et åpent klasseromsklima med gode relasjoner mellom lærer og elev. Det er en fantastisk god tilbakemelding norske lærere får fra elevene sine.

Ingen andre land kan vise til så sterk framgang i matematikk som norske fjerdeklassinger. Økningen er på hele 44 poeng fra 2003 til 2011. Det tilsvarer den gjennomsnittlige framgangen i prestasjoner som elever har i løpet av ett skoleår. Vi har altså en framgang tilsvarende et helt skoleår. Samtidig er norske femteklassinger best i matematikk i Norden når vi sammenligner med jevnaldrende. Fra 2006 til 2009 har de 10 pst. svakeste tiendeklassingene hevet sitt kompetansenivå med en effekt som tilsvarer nesten ett års skolegang i lesing. PISA-forskerne omtaler dette som en stor og betydelig endring.

Et slikt trendskifte kan få andre land vise til. Jeg er samtidig opptatt av at gode resultater på PISA og nasjonale prøver ikke er et mål i seg selv. Det er det ikke for oss, og det skal det heller ikke være. Vi måler bare enkeltdeler av et bredt og omfattende samfunnsmandat som norsk skole har.

Den 17. juni 2004 vedtok Stortinget Kunnskapsløftet. I dag, 14. juni 2013, kan vi slå fast at den innsatsen som norske lærere, elever og foreldre har gjort, har gitt resultater. Jeg er glad for at vi har oppslutning i utdanningspolitikken om det viktigste, og at det gir resultater. La meg ta tre forklaringsgrunner:

For det første har det vært en stor og omfattende holdningsendring i norsk skole de siste årene, fra å vente og se til tidlig innsats. Lærere, rektorer og alle andre er opptatt av å fange opp og følge opp elever som trenger hjelp og støtte, når de ser at de har noen problemer, som i starten kan være små, men som, hvis de ikke adresseres, kan bli store. Det er også en del av samme tankegangen at vi har hatt en så omfattende innsats når det gjelder barnehagesatsing og rett til barnehageplass.

For det andre har vi ikke innført nye, store, omfattende læreplanreformer i denne perioden. Vi har fokusert på det mest grunnleggende: å gi læreren gode forutsetninger for å lykkes med å innføre hovedinnholdet i Kunnskapsløftet. Det har vi hele veien også fornyet og forbedret og justert i forhold til det som var opprinnelig planlagt. Og vi går videre hele veien: Til høsten skal vi starte den store innføringen av ungdomstrinnsendringen, et kompetanseutviklingsprogram i klasseledelse, regning, lesing og skriving, og 250 skoler er med det første året. Etter fire år skal vi ha nådd alle.

For det tredje har vi slått ring om fellesskolen og spilt på lag med skolen. Vi stoppet 420 private skoler som var godkjent av Bondevik II-regjeringen. Vi har innfridd elevenes krav om gratis skolebøker, læremidler og utstyrsstipend. Vi har økt kommunenes inntekter med om lag 60 mrd. kr siden 2005, og fra høsten vil regjeringen bruke halvannen milliard kroner over en fireårsperiode på å prøve ut økt lærertetthet på ungdomstrinnet.

En viktig grunn til at vi har økt søkningen til lærerutdanningen med nesten 60 pst. fra 2008, er nettopp at veldig mange unge ser at det skjer så mye i skolen, og at man har blitt stadig mer oppmerksom på hvor avgjørende lærerens betydning for det er.

Dette er en stortingsmelding som foreslår de mest omfattende endringene innenfor yrkesopplæringen som er foreslått på 20 år. Jeg er veldig glad for at det er så bred enighet om de forslagene som regjeringen fremmer. Stortingsmeldingen representerer et kvalitetsløft for fag- og yrkesopplæring. Vi har en samfunnskontrakt på plass med partene, som skal øke antall lærlingplasser med 20 pst. innen 2015.

Vi åpner for bruk av vekslingsmodeller. Det har vært etterspurt i næringene bedre muligheter til å kombinere praksis og arbeidsplassen som læringsarena og teori og skolen som læringsarena for elevene innenfor yrkesfag. Det gir dem bedre mulighet for å se sammenhengen mellom fellesfag og yrkesfag. For dem som ikke velger en vekslingsmodell, åpner vi for at elevene tidligere skal få fordype seg innen et yrke. De store programfagene kan splittes opp i mindre deler. Vi gir fylkeskommunene større fleksibilitet. Vi erstatter reguleringen av årstimer på trinn i videregående opplæring med minstetimetall i hvert fag. Fagene og timetallene beholdes, men fylkeskommunen får anledning til å plassere fag på årstrinn basert på egne vurderinger. Det betyr f.eks. at ordninger som tekniske allmennfag, TAF, og det samme på helsefag, HAF, blir mulig og en del av strukturen, og det er ikke nødvendig å søke forsøk.

Vi innfører også det som mange elever har etterspurt, en generell rett til påbygging etter gjennomført fagbrev eller svennebrev. Jeg tror det er veldig viktig for å oppmuntre flere elever til å fullføre og avlegge fagprøve eller svenneprøve, for nettopp å sikre at flere fullfører videregående opplæring, men at det også finnes muligheter videre til høyere utdanning hvis man ønsker det.

Det er også veldig viktig å sikre at fagbrev har verdi på arbeidsmarkedet. Det er for mange av dem som i dag tar fagbrev, som opplever at de verken har mer spennende arbeidsoppgaver eller bedre lønn eller andre arbeidsbetingelser enn ufaglærte. Vi ønsker å gjennomgå hele denne strukturen, fordi det må være en verdi i et utdanningsløp som ender i et fagbrev – noe som vi i dag ikke kan garantere at alle elever får.

Ungdoms utdanningsambisjoner øker. Det er ikke rart. Vi ser det som en trend i mange samfunn, at man ønsker å tangere eller overgå foreldrenes utdanning. Det er mange andre trender i samfunnet som også tilsier det.

Det som er utrolig viktig – for den enkelte og for samfunnet – er at vi sikrer oss nok mennesker med fag- og svennebrev. Det trenger samfunnet. Og vi trenger mange flere av dem som starter på det løpet, som lykkes med det. Denne stortingsmeldingen, all forskningen vi har på dette området, har avdekket en vesentlig systemfeil, nemlig at mange unge har prøvd å finne seg en vei gjennom videregående utdanning, med en bedre kombinasjon av teori og praksis, gjennom å starte på yrkesfag og så ende på påbygging, som er det tøffeste teoretiske året som finnes på videregående opplæring. Mange har ikke lyktes med det, og det er stor strykprosent. Nå har vi lagt fram en struktur og en endring innenfor yrkesfagene som gir mange flere muligheten til å kombinere teori og praksis, noe som øker respekten for praktisk læring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [12:51:34]: Forskningen sier at vi må satse på tidlig hjelp så tidlig som mulig i skoleløpet, helst før skolestart. Dette er vi godt kjent med. Det fokuseres mer på tidlig innsats i skolen i dag, men fremdeles brukes det desidert mest ressurser på elever med lese- og skrivevansker i 10. klasse og minst på de som går i 1. klasse. Dette viser at det fremdeles er en vente-og-se-holdning i skolen.

Prorektor Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger sier at det kan være mange grunner til at barn ikke lærer seg å lese og skrive. Det kan være en svak lærer, som ikke klarer å fange opp og gjøre noe med problemet.

Vil kunnskapsministeren sørge for at det igangsettes et prøveprosjekt, der PPT i samråd med skolen får tillatelse til å sette inn spesialpedagogiske tiltak for elever som har behov for dette?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:52:34]: Én av de tingene som ble tatt opp og gjennomført da vi behandlet nettopp disse spørsmålene i en egen stortingsmelding for ikke så lenge siden, var at skolene skulle ha plikt til å sette i gang tiltak overfor enkeltelever i det øyeblikket de så at man hadde noen faglige utfordringer. Man skulle ikke vente og se på enkeltvedtak. Det mener jeg er den rette veien å gå og ikke frata de elevene rettigheter, men samtidig sørge for at skolen er rustet og på plass med én eneste gang med tiltak for å hjelpe f.eks. en elev som sliter med å lese.

Økningen i spesialundervisning har flatet ut de siste par årene. Men vårt mål er å sørge for at elevene i småskolen får så god hjelp tidlig, at vi ikke har den utviklingen med økning i spesialundervisningen gjennom skoleløpet.

Her er det én ting til som er veldig viktig: Vi må ha en romslig og inkluderende skole i bunnen. Forskning fra Kunnskapsløftet kan tyde på at vi har fått en for smal og akademisk skole – derfor også dette arbeidet med praktisk og variert undervisning.

Bente Thorsen (FrP) [12:53:42]: Jeg oppfatter at det ikke er noen særlig vilje til å sette inn tidlige tiltak når det gjelder spesialundervisning – noe som kunne gjort at vi hadde redusert spesialundervisningen på et senere tidspunkt.

En hel generasjon dyktige lærere er i ferd med å pensjonere seg. Hvis vi skal sikre elevene godt kvalifiserte og engasjerte lærere, må vi iverksette tiltak som hever læreryrkets status, og som gjør det mer attraktivt både å være og å bli lærer. Gode lønns- og arbeidsvilkår og gode, faglige karriereveier er viktige elementer for å tiltrekke seg de best kvalifiserte kandidatene.

Skolen trenger en ny personalpolitikk, ifølge Norsk Lektorlag. De forteller at mange av lærerne som pensjonerer seg nå, ikke ville valgt skolen som arbeidsplass i dag etter å ha opplevd tiår med dårlig lønnsutvikling, svekket faglig status og dårligere arbeidsforhold.

Hva vil statsråden gjøre for å imøtekomme dette?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:54:43]: Vi lykkes jo ganske godt når søkningen til lærerutdanningen har økt med neste 60 pst. fra 2008, når vi får 1 000 flere tilbake til skolen fra andre yrker enn dem vi mister fra skolen – altså et positivt bytteforhold – når flere lærere står i yrket utover det tidspunktet da de kunne pensjonert seg, og når bare jusstudiet har hatt sterkere økning i antallet søknader enn lærerstudiet.

Jeg overraskes veldig over at mange i opposisjonen ønsker å tegne et bilde av læreryrket som ikke er attraktivt, for det er nemlig feil. Vi har selvfølgelig mange ting vi skal gjøre, ikke minst på arbeidsgiversiden – altså hos fylkeskommunene og kommunene som er arbeidsgivere. De må sørge for at de har attraktive arbeidsvilkår for lærerne. Vi samarbeider med partene for å se hvordan vi kan få alternative karriereveier inn i skolen, men utgangspunktet … (presidenten klubber).

Presidenten: Tiden er ute.

Presidenten vil be statsråden om å forholde seg til den tilmålte taletiden.

Elisabeth Aspaker (H) [12:55:59]: Jeg kan ikke fri meg fra å si at jeg synes statsråden skjønnmaler dette med søkningen til lærerutdanningen, for det er et faktum at veldig mange av dem som søker, faktisk ikke engang har oppfattet at man må ha karakteren 3 i basisfagene for å kunne komme inn på lærerutdanningen. Mange søkere er ikke kvalifisert, og hvis vi skal greie å tette det gapet, dekke den lærermangelen som vi faktisk nå ser i horisonten mot året 2020, er vi nødt å utdanne mange flere, og vi må i tillegg ha et mer positivt bytteforhold for lærere som kommer tilbake til skolen etter å ha vært ute. Da etterlyser jeg en mer offensiv holdning fra statsråden når det gjelder dette med nye karriereveier.

Hva ser statsråden egentlig for seg at man må gjøre mer av, for å lokke tilbake de lærerne som har hoppet av, og som sannsynligvis sitter i bedre betalte jobber, når staten nå toer sine hender og overlater til partene å gjøre denne jobben?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:57:02]: Representanten Aspaker hører ikke helt godt etter hva jeg sier, men jeg har følgende på hjertet:

De som søker seg til lærerstudiene, har høyere karaktersnitt enn studenter generelt. Det er en meget god vekst når det gjelder søkningen til lærerutdanningen. Det er et godt utgangspunkt.

Vi har hatt et nært samarbeid med partene i arbeidslivet innenfor dette området for å se om vi kan finne noen alternative karriereveier, som vi er enige om. Det synes jeg er veldig interessant. Jeg synes det mest interessante egentlig er der jeg ser at Venstre og Høyre skiller litt lag. Høyre er opptatt av å få lærere som er gode praktikere, og – slik jeg oppfatter Høyres forslag – vil lage noen alternative karriereveier der. Det synes jeg er veldig interessant. Men jeg er veldig opptatt av at vi får en enighet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og oss om hva som skal være kriteriene, og hvordan dette skal gjøres. Det er en sak som jeg jobber med nå, og som jeg vil følge opp.

Henning Warloe (H) [12:58:12]: Selv om mye går bra i norsk skole, står vi igjen med den store utfordringen, nemlig de elevene som presterer svakest, og som derfor får problemer når de skal gå videre i livet med jobb eller utdanning. Det er den store utfordringen. Der har regjeringen lansert et tiltak som heter Ny GIV, som skal være et opplegg spesielt for de svakeste elevene, hvor man i grupper gis tilpasset undervisning. Det er nøyaktig den samme politikken som regjeringen ellers er sterkt imot å bruke i skolen.

Hvorfor er det stigmatiserende for elever i skolen generelt å være i grupper med tilpasset undervisning ut fra nivå, mens det er riktig og nødvendig å gjøre det noen få uker helt på tampen av 10. klasse for de aller svakeste elevene?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:59:05]: Det høres nesten ut som om Høyre beklager at norsk skole er på rett vei, og at elevene lærer mer etter åtte år med rød-grønt styre og en SV-statsråd i den posisjonen. Det håper jeg er en åpenbar misforståelse.

Så til nivådifferensiering: Det er lov å nivådifferensiere, og det kan være nødvendig for å få til tilpasset opplæring. Men det er veldig gode grunner til at det ikke skal være på permanent basis. Vi har bred internasjonal forskning som viser at elevene lærer mindre enn hvis de er i heterogene grupper. Det er fordi det er veldig lett å stille for lave forventninger til dem som presterer dårligst, og elever lærer av hverandre. Hvis man får inn en kultur der man er opptatt av læringsutbytte og av å heve elevene, er det det som løfter de fleste elevene. Ny GIV går denne balansegangen, men det er ikke et argument for permanent nivådeling i skolen.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:00:18]: (Eriksen uttrykker seg ved hjelp av tegnspråk.)

Nå ser jeg at statsråden ser litt forvirret ut. Hun lurer på hva jeg sa.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:00:30]: Jeg så velvillig ut.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:00:31]: Ja, statsråden så velvillig ut.

Jeg sa: Vi vil ha tegnspråk som valgfag i skolen – håper jeg. Grunnen til at jeg gjorde det, var at jeg ville gi et lite inntrykk av hvordan tegnspråkelever føler det når de går i vanlige klasser, og hvordan de andre som skal kommunisere med dem, har det. Det er vanskelig. Valgfag ville ha vært en hjelp for denne gruppen. Dette var det første spørsmålet mitt.

Det andre spørsmålet mitt er: Jeg møtte en som underviser i RLE, som fortalte om en student som hadde siste året med RLE, og som hadde vært ute i praksis og kom tilbake og sa at også i norsk, matte, engelsk, og i alle andre fag, hadde han hatt bruk for det han hadde lært i RLE-faget – hvorfor har man da fjernet det som obligatorisk valgfag, og hvorfor vil man ikke gjeninnføre det?

Presidenten: Presidenten er glad for tegnspråk, men gjerne i kombinasjon med lyd, både av hensyn til dem som lytter til debatten, av hensyn til referentene, og for så vidt også av hensyn til presidenten.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:01:30]: Jeg forstår intensjonen bak ønsket om å ha tegnspråk som et valgfag. Men jeg mener at når tegnspråk er et språk, og valgfag egentlig er en mulighet for elevene på ungdomstrinnet til å finforedle noen interesser de har, for å øke motivasjonen på ungdomstrinnet, er ikke valgfag i utgangspunktet det riktige grepet for å heve kompetansen i tegnspråk.

Hvis en skole og en klasse får en elev hos seg som har tegnspråk som språk, mener jeg at hele klassen – ikke bare tre stykker som kan være spesielt interessert, eller noen lærere som kan være spesielt interessert – burde bruke muligheten, slik at hele miljøet rundt den eleven lærer seg et nytt språk, og tegnspråk er et nytt språk.

Det er min ambisjon – og vi har en god dialog om det – å få til et bedre opplegg når det gjelder dette. En har mulighet til å ta tegnspråk som 2. fremmedspråk på videregående skole.

Mitt utgangspunkt for en tilnærming til dette er at dette er et språk på linje med andre språk.

Trine Skei Grande (V) [13:02:50]: Politiske prosesser er dialoger mellom dem som er inne i systemet og oss som har ulike politiske mål for den jobben vi gjør.

Når det gjelder forslaget fra statsråden om medier og kommunikasjon, er det lenge siden jeg har mottatt så mange henvendelser og mail fra folk som står i faget, som da det forslaget ble lagt fram.

Vi i Venstre har jobbet mye med det, og sammen med Kristelig Folkeparti har vi fremmet et forslag om å se på en hybridmodell, som vi har fått stor støtte til, og mye skryt for, fra fagmiljøene i det siste.

Så spørsmålet mitt er: Hvorfor kan ikke statsråden se på denne modellen – den er et produkt av en god politisk prosess, med mange innspill fra de fagmiljøene som jobber med dette?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:03:39]: Merknadene til flertallet i komiteen inviterer jo til videre dialog om hvordan man skal løse utfordringene med hensyn til mediefag – ikke minst de fagbrevene som er knyttet til mediefag i dag.

I forslaget fra Venstre og Kristelig Folkeparti står det at det fortsatt skal være et yrkesfaglig program, men at det skal være mulighet til å utvide til en hybrid. Jeg mener det er riktig at det i utgangspunktet skal være et studieforberedende program. Det er helt riktig at det ligger mange muligheter for fleksibilitet inne i de forslagene og den strukturen som er der nå, men i utgangspunktet hører dette programmet – når 3 pst. av elevene velger å ta fagbrev og resten velger å studieforberede seg – i utgangspunktet hjemme innenfor de studieforberedende programmene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marianne Aasen (A) [13:04:49]: Vi er på rett vei med norsk skole. Elevene lærer mer, mange kommuner og skoler jobber systematisk og godt med skoleutvikling, færre elever er på et kritisk nivå i lesing, og elevene på småtrinnet er bedre i matematikk. Det betyr at vi er blitt bedre og har kommet nærmere de tre målene vi har i norsk skole, nemlig at alle elever skal beherske bedre grunnleggende ferdigheter, og alle skal oppleve mestring. Dette vil føre til mindre frafall. Husk at hovedårsaken til frafall i videregående skole er for svake ferdigheter i å lese og skrive og regne.

En bedre grunnskole gjør at elevene i større grad er forberedt på et løp på videregående skole, i videre studier og arbeidsliv, uansett om det er en yrkesfaglig eller en akademisk karriere som venter.

I tillegg vil en bedre grunnskole gjøre elevene bedre forberedt på noe mer, nemlig å bli klar til å bli voksen, for utdanning er mer enn pugging av gloser, det er noe mer enn å lese raskt og effektivt, og det er noe mer enn bare å kunne løse kompliserte ligninger. Utdanning gir hver og en av oss en plattform for å leve et godt liv. Utdanning former oss som mennesker, og den utdanningen vi gir barn og unge, former også samfunnet.

Skolen må derfor ha et bredt mandat. Derfor er jeg godt fornøyd med at den generelle læreplanen er et tema i meldingen. Den nåværende generelle læreplanen er god, den er inspirerende, og den har et bredt kunnskapssyn. Det er bra at vi beholder den. Men det er også bra at vi justerer den, og det er bra at hele komiteen står samlet omkring det.

Alle barn har gnist i seg. Alt vi trenger, er å tenne den. Han som sa dette, ble født i Sarpsborg for mange år siden. Han flyttet til England, ble forfatter, og gjennom sine fantastiske bøker gir han fortsatt sitt bidrag, nemlig å tenne lesegnisten hos barn. Hans navn er Roald Dahl.

Kultur og kunst, musikk og litteratur, natur, friluftsliv – gjennom dette får barn og unge opplevelser og mestring. Brukes de mulighetene som ligger i denne typen arenaer på en god måte, vil elevene lære mer, de vil trives bedre, og de vil få det bedre og generelt være forberedt på å mestre eget liv som voksen. I en debatt som denne mener jeg det er viktig at dette perspektivet kommer fram. Jeg mener at dette samfunnsoppdraget som skolen har, også skjer best i fellesskolen – i eget lokalmiljø, hvor alle barn samles i en fellesskole, uavhengig av sosial bakgrunn og foreldres inntekt. Den norske fellesskolen skal sikre, og gi, en god utdanning til den enkelte – til det beste for samfunnet.

Dette er det ikke bred enighet om i denne salen. Forleden duellerte statsminister Jens Stoltenberg mot Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen. Der snakket Fremskrittspartiets leder om forbrukere, som selv måtte kunne velge skole fritt i et marked, i konkurranse mellom skoler. Begrepsbruken hører ikke hjemme i norsk skoledebatt, og dette strider fundamentalt med hvordan Arbeiderpartiet ser på skolen. Det er min bestemte følelse at det er flere partier i denne salen, også fra opposisjonen, som deler denne oppfatningen med oss i Arbeiderpartiet, og som stiller seg undrende og ikke tror at konkurranse basert på endimensjonale tallkarakterer er det saliggjørende og fører til skoleutvikling.

Å drive med pallplasseringer passer best på Bislet når N’Dure og Bolt løper hundremeter. Det er ikke lurt å gjøre dette med barn, med lærere og med skoler. Det er veldokumentert, både gjennom forskning og ved å se på empiriske forsøk – om man skal bruke et sånt begrep – at det ikke fremmer læring. Det empiriske forsøket er Sverige. Svenskene ville lage verdens beste skole. De burde ha fortsatt med den offentlige fellesskolen de hadde. Den gang da de startet med det eksperimentet – for tjue år siden – var de blant de beste skolene i verden. Nå peker alle piler nedover, og det er krise. Det er konkurser, og det er karakterinflasjon. Stadig flere barn er under en kritisk grense i grunnleggende ferdigheter.

Dette handler ikke bare om hvorvidt det er lov til å ta ut profitt eller ikke i skolen – som enkelte debattanter har gjort til et stort poeng i norsk skoledebatt. Det handler om hele markedstankegangen som ligger til grunn i skoledebatten. Marked hører hjemme i næringslivet – der passer det veldig bra. I barns utdanning hører det ikke hjemme.

En god, offentlig fellesskole som jobber fram trygge barn som mestrer sin egen hverdag, er det beste, både for dem og for samfunnet.

Svein Harberg (H) [13:10:07]: Vi har nok en viktig utdanningsdebatt – den andre denne uken. På mandag var det forskningen i samspill med høyere utdanning som var temaet. I dag er vi på et tidligere stadium i utdanningen, men det gjør det ikke mindre viktig – tvert imot. Det er i grunnutdanning og videregående utdanning grunnlaget legges.

Min kollega Elisabeth Aspaker har tatt for seg barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Jeg skal konsentrere meg om forberedelse og overgang til høyere utdanning.

Det er bra at det nå pekes på viktigheten av fleksible ordninger tilpasset den enkelte elev for å hjelpe elevene gjennom videregående skole og inn i arbeidslivet. Høyre mener det er viktig at selv om en har tatt en fagutdanning, skal en ha rett til å ombestemme seg og rett til påbygging, slik at en kan få studiekompetanse. Det bør være en åpen vei til høyere utdanning for dem som ønsker det. Det er imidlertid en underlig konklusjon regjeringspartiene har landet på når de vil at fagbrev skal kvalifisere til høyere utdanning. Konklusjonen blir ekstra rar når medlemmer av regjeringspartiene sier at dette vil øke søkningen til yrkesfagene og heve statusen. Logikken i at en skal velge et yrkesfag med påfølgende ekstrakurs for å ta igjen manglende kunnskap dersom en ønsker å få studiekompetanse, er en logikk vi i Høyre ikke følger. Jeg kan heller ikke skjønne at det skal heve statusen til fagutdanningen at opptakskravene til høyere utdanning senkes – tvert imot. Fagbrev er en flott utdanning, og samfunnet trenger fagarbeidere. Fagutdanning er en selvstendig og verdifull utdanning.

Dessuten er det i dag flere gode alternativer for dem som finner ut at de likevel vil ta høyere utdanning. Det er et respektabelt valg, og mulighetene ligger åpne for dem. Fagskoletilbudet er et svært viktig tilbud til alle som vil bygge ut sin fagkunnskap, og Y-veien er allerede etablert som en vellykket ordning for overgang fra yrkesfag og arbeidsliv til høyere utdanning.

Overgangene mellom de forskjellige nivåene i utdanningen viser seg å være en av de største utfordringene i vårt gjennomgående skolesystem. Høyre tror ikke at utfordringen blir mindre ved å ta opp studenter med lavere kunnskapsnivå. Vi vil heller videreutvikle gode tilbud for dem som trenger eller ønsker et løft før neste nivå. Både akademia og næringslivet, de som skal ansette kandidatene i neste runde, har uttalt seg svært skeptisk til den løsningen regjeringspartiene nå lanserer. Opposisjonen er enig, og jeg er glad for at en samlet opposisjon heller vil utvide retten til påbygging etter endt fagbrevutdanning.

Så vil jeg ha et par kommentarer om Dokument nr. 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti om RLE-faget. Som det framkommer av merknadene, er Høyre enig i at det bør stilles krav om fagkompetanse i de fag en underviser i, dermed også i RLE-faget. Det er bekymringsfullt at det etter at faget ble valgfritt i lærerutdanningen, er veldig få som velger dette. Da er det også et paradoks at de utdanningsinstitusjonene som har søkere og vil utvide sitt tilbud, må slite med et departement og en politisk ledelse som ikke vil gi dem muligheter, og som ikke ser de muligheter dette gir til å få på plass kompetente lærere i faget. Dette må rettes opp. Kristelig Folkeparti foreslår at en skal gjeninnføre RLE som obligatorisk fag i grunnskolelærerutdanningen. Det kan selvsagt være en måte å gjøre det på, men når så mange velger det bort nå, må det også ses i sammenheng med at regjeringspartiene ikke vil ha kompetansekrav i dette faget. Vi i Høyre tror at når vi innfører kompetansekrav, vil naturlig nok flere velge faget, og gjennom samtidig å legge til rette for at flere kan ta en slik utdanning som selvstendig studium på Menighetsfakultetet og andre lignende tilbud, vil vi få på plass de nødvendige lærerkrefter i faget.

Så har Kristelig Folkeparti løftet fram to forslag som har vært diskutert nøye i denne salen før, og som vi delvis har stått sammen om. Når Høyre nå ikke vil foreta en endring av navnet på faget, er det av to grunner. For det første er ikke Høyre tilhenger av å endre navn for ofte, da dette fort kan skape forvirring og utløse diskusjoner og motkrefter som ikke nødvendigvis styrker faget. For det andre mener vi at det er innholdet i faget som er det avgjørende. Da er vi også inne på det siste forslaget fra Kristelig Folkeparti, om at kristendommen skal ha minst 55 pst. av tiden i undervisningen. Igjen – det er innholdet som gjelder. Kompetansekravene tilsier at kristendommen har en svært sentral plass, og langt større enn de andre religionene. Så er det opp til den enkelte lærer å vurdere om det er 50, 55 eller 65 pst. av tiden som må brukes for å nå disse målene. Høyre er enig i intensjonen, men er ikke med på å tallfeste en prosentandel tid – dette som en stemmeforklaring til forslagene.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:15:22]: I forbindelse med denne innstillingen behandles jo også flere representantforslag fra Kristelig Folkeparti. Et av dem er ti forslag for å løfte lærerens stilling i grunnskole og videregående skole.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil det i 2020 mangle 15 000 allmennlærere i skolen. Tall Aftenposten har hentet inn, viser at 169 nye lærerstudenter hoppet av siden studiestart i fjor høst ved de største lærerutdanningsstedene.

Jeg mener det må gjøres tiltak med både selve utdanningen, hvordan nyutdannede ivaretas i sin første jobb, og – ikke minst – med hensyn til lærerrollen. Hvis man skal lykkes med å møte det behovet som er for flere lærere, må man rekruttere flere til å bli lærere og sikre at man beholder eksisterende lærere i skolen. Min grunnholdning er at en god skole er helt avhengig av gode og mange nok lærere.

Kristelig Folkeparti mener det er behov for bedre praksis i lærerutdanningen, men det er også behov for mer praksis. En obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag til dette. Det bør være en klar ambisjon og et klart mål om å gjøre en mentorordning i form av et obligatorisk introduksjonsår for alle nyutdannede lærere.

La meg gå til neste forslag. Denne våren har vi foreslått å gjøre RLE-faget obligatorisk for alle lærere i lærerutdanningen. Spørsmålet om tro og religiøs livstolkning rører ved mange av de mest grunnleggende sidene ved menneskelivet. Lærere må kunne føre dialog og håndtere mulige konflikter på bakgrunn av kultur og religion. Det gjelder alle lærere, ikke bare dem som underviser i RLE-faget.

Selv om en fjerner religion fra lærerutdanningen, kommer religion og livssyn inn gjennom klasseromsdøren likevel, fordi den bæres av elevene selv. Uten en forståelse for troens betydning for enkeltmennesker og samfunn svekkes vår evne til å takle sosiale utfordringer, hvor nøkkelen nettopp ligger i en slik forståelse. Derfor er både lærerutdanningens og skolens religions- og livssynsundervisning viktig. Det er vanskelig å se hvordan skolen skal kunne bidra til mer toleranse, respekt og forståelse mellom ulike kulturer og religioner når en svekker religionskunnskapen for lærerstudentene. Det er mildt sagt underlig at ingen andre partier ser denne utfordringen og støtter vårt forslag.

Da jeg hørte argumentasjonen til Høyre nå: Dette handler jo ikke om bekymringen for RLE-faget som sådan. Dette forslaget handler om å gi læreren kompetanse til å møte det mangfoldet av elever som de får inn i skolen.

Vi har også foreslått å få kristendom tilbake i navnet i faget i skolen, slik at navnet endres til Kristendom, religion, livssyn og etikk. Det er for så vidt et symbolstandpunkt som kan være viktig. Men det vi har foreslått, som vil gjøre en reell endring, er å sikre at minimum 55 pst. av undervisningen handler om kristendom, i tråd med kompetansemålene. Det er ikke sånn at man bare kan velge 50, 55 eller 65 pst. Man kan også i dag velge en tredjedel og dermed også si at man oppfyller kompetansemålet.

Dette var standpunkt som Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre sto sammen om da faget ble endret i 2009. At vi ikke fikk gjennomslag for disse punktene, var faktisk årsaken til at forhandlingene som ble ført mellom regjeringspartiene og opposisjonen, brøt sammen, og regjeringen trumfet igjennom sitt nye fag.

Nå leste jeg i Vårt Land at representanten Aspaker karakteriserte sine egne standpunkter fra den gang som symbolpolitikk. Hun sier til og med at dagens RLE-fag var et kompromiss mellom alle partier. Det var det ikke.

At Høyre har skiftet standpunkt i saken, er helt lov. Men jeg har lyst til å si at dette er en viktig sak – ikke for Kristelig Folkeparti eller fordi vi har et veldig sterkt behov for å beskytte kristendommen, men vi mener at lærerne trenger denne kunnskapen for å møte de elevene de får inn, og elever trenger en ballast for å forstå vår nasjon og tradisjon.

Jeg kan love at Kristelig Folkeparti skal kjempe videre sammen med mange av instituttene og RLE-instituttene rundt i landet, for at dette også skal gjenspeiles i RLE-faget i framtiden.

Jeg har allerede tatt opp forslagene.

Tor Bremer (A) [13:20:42]: Den gode fellesskulen vår er eit resultat av aktive politiske val og prioriteringar.

Dei siste åtte åra har regjeringa styrkt og fornya fellesskulen gjennom vektlegging av tidlig innsats, tilpassa opplæring og gode læringsmiljø.

Med denne stortingsmeldinga blir grunnlaget lagt for å gjera fellesskulen betre i stand til å møta mangfaldet av barn og unge sine ulike behov og føresetnader, og for å gjera grunnopplæringa betre tilpassa framtidas samfunn og arbeidsliv.

Fellesskulen skal gje alle like rammer for opplæring uavhengig av bakgrunn. Det har ein stor verdi, og elevane skal difor i all hovudsak vera samla i skular der born og unge frå heile det norske samfunnet møtest og lærer i lag.

Skulen si primære oppgåve er opplæring, men skulen har òg stor betydning for sosialiseringa og oppvekstvilkåra til elevane og lærlingane. Det er ein eigenverdi i at born og unge med ulik bakgrunn møtest på en slik felles arena som skulen er, for å læra seg å meistra sosiale og kulturelle skilnader.

Men fleire private skular og omfattande bruk av nivådifferensiering av elevane, som Høgre og Framstegspartiet har gjentatt i salen her i dag, kan utvatna fellesskulen vår. Det er ikkje vår politikk.

Retten til vidaregåande opplæring for alle har ført til at Noreg har ei av verdas best utdanna befolkning. Framskrivingar viser at behovet for ufaglært arbeidskraft vil bli kraftig redusert i framtida. Dett ein ungdom ut av skulen i framtida, dett han loddrett ut av arbeidslivet og endar opp hos Nav.

Difor er det avgjerande viktig at flest mogleg fullfører ei vidaregåande opplæring. Arbeidarpartiet vil difor ha eit utdanningssystem som er fleksibelt, der ein kan byggja på kompetansen gjennom heile livet. Fleire må gjennomføra yrkesfagleg utdanning og oppnå fagbrev for å dekkja framtidig kompetansebehov. Av same grunn vil me utvida moglegheitene til å gå vidare til høgare utdanning for dei som har oppnådd relevant fagbrev.

Arbeidarpartiet har i historisk perspektiv alltid kjempa for at fleire skal få tilgang til meir kunnskap. Me kjempa for at høgare utdanning skulle bli tilgjengeleg for alle. Me kjempa for at vidaregåande skule skulle bli tilgjengeleg for alle. Av same grunn innførte me realkompetansevurdering. Dei gongene gjekk òg debatten på dei argumenta som opposisjonen no brukar, nemleg at det ville senka kvaliteten.

Det er ingen grunn til den kritikken. Det er faktisk all grunn til å tru at dette vil heva kvaliteten. Dei beste elevane, dei som ser bort frå ei fagutdanning, kan no faktisk satsa på ei fagutdanning og samtidig ha fleksibilitet til gå vidare til, for eksempel til ei ingeniørutdanning – om dei vil. Dette vil auka statusen til yrkesfaga.

Men institusjonane må ta høgd for at studentane har mykje meir mangfaldig bakgrunn enn tidlegare, og må difor gje meir tilrettelagde opplegg i for eksempel matte og fysikk. Det er utdanningsinstitusjonane sitt ansvar å leggja utdanninga til rette slik at alle studentane avsluttar med det læringsutbyttet som vert kravd. Fokuseringa må vridast frå berre å fokusera på inntakskompetansen til å fokusera på utgangskompetansen til studenten. Det er det som betyr noko.

Kvalifikasjonsrammeverket i høgare utdanning beskriv det læringsutbyttet som blir forventa at alle kandidatane som har fullført ei utdanning på eit aktuelt nivå, skal ha ved enda utdanning.

Det er ein føresetnad at alle som blir tatt opp på eit studium, uavhengig av opptaksgrunnlag, får det same læringsutbyttet. Men det er viktig at ein i samanheng med desse endringane følgjer utviklinga tett for å sikra ei kvalitativt god utvikling – slik som erfaringane til ingeniørutdanninga via Y-vegen har gitt oss.

Så litt om språket vårt – identiteten vår. Eg er glad for at ein samla komité understrekar viktigheita av å ha to sidestilte målformer, nynorsk og bokmål. Men det er komplett uforståeleg kvifor Framstegspartiet og Høgre vil fjerna sidemålskarakteren i grunnskulen.

Det er eit historisk angrep på det språkpolitiske jamstellingsvedtaket som Stortinget gjorde den 12. mai 1885 (presidenten klubbar). Det er også eit angrep på den (presidenten klubbar igjen) vestnorske kulturen.

Presidenten: Taletiden er ute.

Mette Hanekamhaug (FrP) [13:26:06]: Uttrykket «stor i ord, liten på jord» illustrerer denne regjeringas rådende politikk og praksis. Det er tydeligvis enkelt å uttrykke muntlig støtte til alle gode forslag, mens man i neste omgang stemmer dem ned og går imot.

Det er særlig tre forslag vi i Fremskrittspartiet tar til orde for, og som jeg er opptatt av: mer fysisk aktivitet, tegnspråk som valgfag, og kamp mot mobbing i skolen.

Vi vet at økt fysisk aktivitet gir økt kognitiv kapasitet. Vi vet det gir bedre motivasjon for læring, mer ro i timene, bedre klassemiljø, og at det bidrar til å forebygge helse- og livsstilssykdommer. Dessverre har vi en flertallsregjering hvor alle tre partiene sier at de ønsker mer fysisk aktivitet, men som på en eller annen forunderlig måte seg imellom har klart å forhandle bort dette hvert år.

Når vi i Fremskrittspartiet fremmer forslag om dette, går de imot. Hvorfor? Enten er det fordi regjeringa faktisk ikke ønsker mer fysisk aktivitet, eller så er det fordi forslaget kommer fra Fremskrittspartiet.

Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av inkludering og fellesskap. Regjeringa skriver i Meld. St. 18 for 2012–2013 at inkludering er et grunnleggende prinsipp i regjeringas utdanningspolitikk. I «Tegnspråkpakken», som de står bak, sies det samme. Her serverer vi dem et forslag som er nøyaktig på linje med det de selv har tatt til orde for flere ganger, ved at vi ønsker å innføre tegnspråk som ett av valgfagene som ungdomsskolene skal få mulighet til å tilby. Slik sørger vi for at elever med hørselshemning kan bli inkludert i det sosiale fellesskapet i skolen, og at vi kan styrke en framtidig rekruttering til døvetolkyrket. Dette forslaget koster ingen ting, og det ivaretar valgfriheten til skolene ved at de selv kan velge å tilby det – dersom de har ønske om det eller kompetanse til det.

Når vi fremmer dette forslaget og regjeringa går imot, kan man spørre hvorfor. Enten er det fordi regjeringa faktisk ikke ønsker at døve og hørselshemmede skal bli inkludert i skolen, eller så er det fordi forslaget kommer fra Fremskrittspartiet.

Vi mener samtidig at alle elever har rett til et godt og trygt læringsmiljø uten vold, mobbing, vold eller trakassering fra medelever eller lærere. Vi er opptatt av å vise handlekraft når det gjelder dette. Da må vi i mobbesaker ansvarliggjøre skoleeiere og ledelse. Vi må se på muligheten for økonomiske sanksjoner ved alvorlige brudd og overtramp. Vi må skape tettere samarbeid med konfliktrådet inn mot skolen. Praksis skal være at det er mobberen som bytter skole i mobbesaker, ikke offeret – slik vi i dag ser gang på gang.

Da kan vi spørre hvorfor regjeringa går imot. Hvorfor går regjeringa imot flere av Fremskrittspartiets forslag på dette området? Enten er det fordi man ikke ønsker en kamp mot mobbing, og å sikre mobbeofrenes rett, eller så er det fordi forslagene kommer fra Fremskrittspartiet.

Dette bildet er skremmende. Det er skremmende fordi det med tydelighet viser at regjeringa ikke har skrupler når det gjelder å ha fagre løfter til velgerne, men ikke gjennomfører det når det kommer til stykket. Det er skremmende fordi man aktivt velger å sette ideologi foran praksis, at de setter ideologiske standpunkt og rir kjepphester framfor faktisk å føre tiltak som er til det beste for elevene. Det er skremmende fordi barns læring og trivsel i skolen blir gjort mindre viktig enn å vinne politisk gunst for velgerne.

For oss i Fremskrittspartiet er elevene viktigere enn politisk strategi og spill. For oss er læring viktigere enn ideologi. Jeg ser fram til en forklaring på hvorfor man ønsker å gå imot disse forslagene. Er det fordi man er imot det politiske innholdet, eller er det fordi det kommer fra Fremskrittspartiet?

Khalid Mahmood (A) [13:30:40]: Oppfinnelsen av skriftspråket la grunnlaget for formidling av kunnskap – kunnskap som er avgjørende for ethvert samfunns utvikling. Mennesker har av naturlige grunner alltid tørstet etter å tilegne seg kunnskap, og av naturlige grunner vet vi også at alle mennesker har forskjellige forutsetninger for å tilegne seg kunnskap. Uavhengig av type og mengde kunnskap et individ etterspør, er det formidlingen som blir avgjørende. Formidlingen av kunnskap har i moderne tid har fått navnet utdanning.

Ingen moderne samfunn kan være bærekraftige uten et velorganisert og godt utrustet utdanningssystem. Et system som gir like muligheter til alle, og streber etter å nå alle, er det mest vellykkede. Heldigvis er Norge et av de land hvor dette skjer i praksis.

Utdanning har vært det viktigste satsingsområdet for den rød-grønne regjeringen. Vår økonomiske politikk og vår økonomiske utvikling og velferd er sterkt forankret i et godt utdanningssystem. Vi lever i en tid der den teknologiske utviklingen går i et tempo som krever enorm innsats fra myndighetenes side for å unngå at vi blir hengende etter i utviklingen.

Kravet til høyere utdanning i det norske samfunnet øker for hver dag som går. Det er ingen uenighet om at vi i framtiden kommer til å ha behov for stor satsing på høyere utdanning, men grunnlaget for all høyere utdanning legges mye tidligere, og veldig lenge før, den høyere utdanningen starter.

Den lange veien fra barnehage til universitet legger mange premisser for å nå målet. Den største og avgjørende arena blir grunnskolen. Grunnleggende ferdigheter og kunnskap blir avgjørende for veien videre i hele opplæringsoppløpet. Et utdanningssystem som har mangler eller svakheter i å legge til rette for grunnutdanningen, kommer til å slite hardt med å nå målet.

Derfor er det meget viktig at vi bruker våre beste evner og ressurser på grunnutdanning for våre barn og unge. All forskning peker også på at mange av problemene som elever møter i utdanningsløpet, kan løses på grunnskolenivå. En riktig og målrettet satsing på grunnskolenivå innebærer store fordeler for samfunnet. Uten en god grunnutdanning blir det vanskelig å utruste elever til å møte framtidige utfordringer. Det kan være den generelle studiekompetansen eller en yrkesforberedende utdanning.

Derfor har det vært naturlig for oss å prioritere grunnopplæringen. Økt timetall i barneskolen er en satsing som er i ferd med å gi resultater ved at våre elever nå oppnår bedre internasjonale resultater. Det viser at avstanden mellom elever med faglig sterke og faglig svake prestasjoner har blitt mindre ved at faglig svake elever har løftet seg.

Økt timetall alene gir ikke resultater hvis det ikke samtidig følges opp ved å satse på lærerkompetanse og lærerressurser i skolen. Lærerne er av avgjørende betydning for elevenes læring og økt kvalitet i skolen. Økt lærertetthet i skolen er et av de tiltakene som kommer til å gi gode resultater. Det er med glede vi registrerer at regjeringen sørger for å tilføre norsk skole flere lærerressurser. Fra høsten av er det ventet at norsk skole vil få 600 nye lærere.

Ved å satse på grunnopplæringen vil vi også spare mange ressurser som må brukes senere hvis skjevheter som oppstår tidlig i utdanningsløpet, ikke rettes opp. Vi vet at alle elever har forskjellige forutsetninger for å skaffe seg en utdannelse. Derfor er det viktig å tenke bredt når man legger til rette for en utdanning. Det er mange som har motivasjon og vilje til å gjennomføre utdanningen på normal måte, men det er ikke få som har behov for ekstratiltak eller tilpasset opplæring for å komme videre.

Det fine med den norske fellesskolen, er at her er ambisjonene til stede, ikke bare for de mange, men man tenker også på de få som også har behov for utdanning, men som krever litt større oppmerksomhet. Det store flertallet er viktig for samfunnet, men mindretallet som står i fare for å falle fra, er enda viktigere. Av de mange grunner som nevnes når det gjelder frafall i videregående skole, vet vi at mangler som oppstår på grunnskolenivå, er medvirkende årsak. Derfor er Ny GIV et viktig prosjekt. Der er tiltakene rettet mot elever på tiende trinn, men målet er å forebygge frafallet i videregående skole.

Etter at Ny GIV ble etablert høsten 2010, er tilbudet blitt gitt til flere tusen elever. Det er ventet at ca. 6 000 elever vil delta i dette prosjektet våren 2013, og prosjektet kommer til å bli utvidet til hele landet neste år. Det er gode tilbakemeldinger fra elever og lærere når det gjelder dette prosjektet.

Norsk skole har blitt mye bedre i det siste og kommer til å bli enda bedre med de tiltak og den satsing som har vært gjort av den rød-grønne regjeringen i denne perioden. Vi står foran store utfordringer, men det gledelige er at vi står godt utrustet og er vel forberedt. Våre barn og unge skal få en utdanning som gjør dem i stand til å bringe landet videre. Vår framtid ligger i utdanning. For å sikre dette, er det nødvendig at vi fortsetter i det sporet som er lagt av de rød-grønne.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Presidenten vil minne om at saksordførers mulighet til et ubegrenset antall innlegg kun gjelder i tilknytning til den sak man er ordfører for.

Gunvor Eldegard (A) [13:36:07]: Noreg treng gode fagarbeidarar i framtida. Da må me rekruttera breiare. Me må ha fleksibilitet i utdanninga. Me må gjera læringa betre, og vegane må vere opne for dei som ønskjer det.

Det er kanskje sånn i eit akademisert samfunn at verdien av handverk og yrkesopplæring eigentleg ikkje har fått ein positiv posisjon og ei merksemd som står i forhold til det som alle desse nødvendige, interessante og flotte faga representerer. Heller har merksemda om fråfall på yrkesfag sett desse faga i eit litt negativt lys. Derfor er eg så glad for denne stortingsmeldinga. Eit av hovudelementa i meldinga er fleksibilitet og relevans i vidaregåande opplæring.

Elevar som begynner på yrkesfag i dag, har moglegheit til å skifta til påbygging i tredje. I denne stortingsmeldinga foreslår regjeringa at dei no får rett til påbygg seinare. Det er veldig bra. Men eg tenkjer òg at mange av dei som vel feil, som kanskje startar på allmennfag, men som kanskje hadde hatt betre kompetanse for yrkesfag, at dei òg skal få moglegheit til å endra valet sitt undervegs. Eg er derfor veldig glad for at regjeringa seier at dei vil samla erfaringar med overgangar frå studieførebuande over til yrkesfag og vurdera å leggja dette inn i tilbodsstrukturen. Det som eg ønskjer meg som en moglegheit for desse elevane, er kanskje å laga eit kompakt påbyggingsår, eit yrkesfagår med rett til læreplass, slik at det vert mogleg å få mange nye, gode fagarbeidarar.

I meldinga skriv me òg om å praksisretta fleire fag. Eg har sett mattelærarar som tek på seg kjeledressen og tek med seg elevane ut i verkstaden. Elevane på denne skulen lærer meir, og gjennomfører i mykje større grad. Eg håpar at fleire elevar kan få oppleva sånne lærarar og få sånne moglegheiter.

Eg hadde òg tenkt å snakka litt om rekruttering til yrkesfag, men eg ser at tida mi går, så eg vil be om å få eit nytt treminutters innlegg etterpå til å snakka om resten av innlegget mitt.

Tord Lien (FrP) [13:39:07]: Det har vært mye snakk om dannelse. Det er også Fremskrittspartiet opptatt av. Jeg har lyst til å minne om at da man startet arbeidet med demokratisering av kunnskap i Norge – folkeoppplysningsarbeidet sent på 1800-tallet – så handlet det om å gi en større andel av befolkningen muligheten til å forstå det samfunnet man levde i, gjennom å lære folk å lese. Det å forstå samfunnet man lever i, er svært krevende hvis man ikke kan lese. Når vi diskuterer dannelse og folkeopplysning, må vi ikke glemme at én av fem gutter går ti år på skolen uten å være i stand til å lese og forstå en lederartikkel i Aftenposten eller Dagens Næringsliv. Det er en dimensjon vi ikke må glemme.

Så har det vært sagt mye spennende om fritt skolevalg, også i Sverige. Jeg må minne om at i Sverige er det et bredt kompromiss mellom samtlige partier i Riksdagen om skolepolitikken. Jeg minner også om at vi har en statsminister som har gått på privatskole, og at SVs fremste representant i Stortinget, visepresidenten, benytter fritt skolevalg, fordi han har mulighet til det ettersom høyresiden i Oslo har fått flertall for det.

Så til fagbrev som grunnlag for opptak til høyere utdanning: I dag er det slik at flere enn én av tre som begynner på ingeniørutdanning, faller fra. De ender opp uten utdanning, og svake matematikkunnskaper er hovedårsaken til dette frafallet. De som i dag begynner på ingeniørutdanning, kommer inn med 15 uketimer i matematikk, og likevel er det én av tre som ikke kan nok matematikk til å fullføre.

Med det forslaget som Arbeiderpartiet i dag får flertall for, kommer altså kandidater med 3 uketimer i matematikk til å være kvalifisert til ingeniørutdanning. Statsråden sa at vi trenger flere som starter på ingeniørutdanning. Nei, vi har overhodet ikke bruk for flere som starter på ingeniørutdanning – vi trenger flere som fullfører ingeniørutdanningen, og det får vi ikke med dagens forslag! Dette mener Utdanningsforbundet, dette mener studentorganisasjonene, dette mener ingeniørorganisasjonene, dette mener Universitets- og høgskolerådet, dette mener samtlige teknologiutdanninger i Norge, og det mener også f.eks. Rederiforbundet i næringslivet.

Det man gjør her, er å kaste blår i øynene på disse elevene og si at «du, lille venn, skal få lov til å begynne på ingeniørutdanning» og gi dem forhåpninger om at de faktisk kan klare det. Men med 3 uketimer i matematikk som grunnlag er det en tilnærmet uoverkommelig oppgave å klare å fullføre en treårig bachelorutdanning i teknologi dersom man skal opprettholde de kvalitetskravene, de kvalitetsmålene man har i dagens ingeniørutdanning, og noe annet har vi ikke råd til.

Henning Warloe (H) [13:42:22]: Sammen med Meld. St. 20 og andre saker som vi behandler her i dag, har vi også et representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å fjerne køene til de kommunale kulturskolene. Forslagsstillerne peker i forslaget på at de kommunale kulturskolene mange steder opererer med svært lange ventelister, og at det bør gjennomføres en nasjonal opptrappingsplan for å styrke tilbudet, slik at dette kan bli et reelt tilbud for alle som ønsker det.

Jeg tror det er riktig å si at kulturskolen og tilbudet som gis der, ikke har hatt særlig høy prioritet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteens mange skolepolitiske debatter og arbeid de siste fire årene. Det har vært mange andre store og viktige saker og diskusjoner. Forslagsstillerne skal derfor ha ros for å fremme dette forslaget. Etter min mening – og det er kanskje lett å si for en som skal forlate Stortinget – bør kanskje regjering og storting ta den mer prinsipielle og overordnede debatten om hva slags tilbud kulturskolen skal være, og for hvem, og med hvilke ressurser, og på hvilket kvalitetsnivå, en gang i løpet av neste stortingsperiode.

På vegne av Høyre vil jeg si at vi ser på kulturskoletilbudet som et viktig supplement til det ordinære grunnskoletilbudet. Kulturskolen betyr mye for talentutvikling hos barn og unge, som ressurs for frivillig sang- og musikkliv og for annen kulturaktivitet. Tilbudet varierer, både som følge av lokale behov og forutsetninger, kommunestørrelse og politiske prioriteringer. Statlige midler til kulturskolene er ikke øremerket, og det siste grepet regjeringen gjorde, var å erstatte utviklingsmidler som var søkbare, med midler som nå går til én kulturskoletime til elever på 1.–4. trinn, et tilbud som nå også vil bli lovfestet, men som likevel skal være frivillig, og som etter det jeg kan se på ulike kommunale nettsider, blir ganske begrenset uansett.

Denne merkelige hybridløsningen kan – og jeg understreker kan – gjøre at kulturskoletilbudet for øvrig kommer i skvis. Istedenfor midler til kvalitetsutvikling og tilbud i kulturskolen, blir nå midlene smurt tynnere utover. Jeg håper ikke lokale politikere bruker dette som et påskudd til å kutte i kulturskolens budsjett, men det er et faktum at den ordinære virksomheten blir svekket som følge av regjeringens opplegg.

Uansett gjenstår det faktum at vi har et offentlig skoletilbud som har så vidt liten kapasitet at ventelistene mange steder er svært lange, og dette var også utgangspunktet for forslagsstillernes representantforslag.

Jeg vil ta opp mindretallsforslaget i denne saken fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, som er forslag nr. 1.

Presidenten: Da har representanten Henning Warloe tatt opp det forslaget han refererte til.

Steinar Reiten (KrF) [13:45:21]: For noen år siden hadde det norske magasinet Historie en artikkelserie som tok utgangspunkt i kontrafaktisk historieskriving. Kort fortalt innebærer det at en setter som forutsetning at en viktig historisk begivenhet fikk et annet utfall enn det som faktisk skjedde, og at en prøver å analysere hvilken retning verdenshistorien eventuelt ville ha tatt med en slik endret forutsetning. En av artiklene var bygd opp rundt en tenkt situasjon, der et nazistyrt Tyskland vant annen verdenskrig. Beskrivelsene av hvilken retning verdenshistorien da kunne ha tatt, var uhyggelig og tankevekkende lesning.

Det går an å tenke seg et annet interessant utgangspunkt for kontrafaktisk historieskriving med langt mer omfattende konsekvenser for verdenshistorien enn om de allierte hadde gått tapende ut av annen verdenskrig. Hva om Jesus fra Nasaret aldri hadde blitt født? Hva om ingen hadde tilført menneskeheten de udødelige budskapene i Bergprekenen og lignelsen om den barmhjertige samaritan? Hva om ingen hadde gitt verden et budskap om at alle mennesker har samme verdi, at en slave er like mye verdt som sin herre, og at en fattig stakkar har samme verdi som keiseren i Roma? Hva om kelterne aldri hadde møtt budskapet om at en skal pleie og ha omsorg for svake og funksjonshemmede i stedet for å slå dem i hjel rett etter fødselen? Hva om vikingene aldri hadde møtt irske munker og misjonærer som fortalte at Kvitekrist satte nestekjærlighet og godhet foran draps- og plyndringsorgier med forbilde i norrøn åsatro? Hva om europeiske opplysningsfilosofer aldri hadde skrevet verkene sine fordi de manglet sin tusenårige kulturbakgrunn som kristne europeere? En kontrafaktisk historieanalyse som passerer disse milepælene fram mot vår tid, ville nok måtte konkludere med at vår vestlige sivilisasjon, tuftet på demokrati og menneskerettigheter og vitenskap, simpelthen ikke ville ha eksistert.

Utdanning er mer enn å kunne utføre kalkulasjoner og beherske ulike genre i egenproduserte tekster. Utdanning er også å tilføre nye generasjoner dannelse og verdier som skal gi grunnlag for etiske vurderinger i livets store valg. Matematikk og norsk er obligatoriske fag i norsk lærerutdanning. Innføring i tankegodset og verdifundamentet som europeisk åndsliv, kultur og lovgivning bygger på, burde etter vår mening være like obligatorisk for norske lærerstudenter. Det å kjenne til historiens gang og forutsetningene for den er viktig. Vel så viktig er det at vi i skole og oppdragelse gir våre barn og unge kjennskap til de åndelige impulser og etiske vurderinger som er kjernen i kristen tro, og som har inspirert mennesker gjennom 2 000 år. Å gi den arven videre til nye generasjoner handler om mer enn å overføre kunnskap og fakta. Det handler om dannelse, om å løfte fram verdier og åndsliv som uten sammenligning har vært den viktigste forutsetningen for framveksten av vår vestlige sivilisasjon.

Derfor foreslår Kristelig Folkeparti at verdifaget KRLE skal bli obligatorisk i norsk lærerutdanning, og at det skal framgå av læreplanene at 55 pst. av timetallet skal gå til hovedområdet kristendom.

Karin Yrvin (A) [13:48:26]: Jeg vil si litt om flertallsmerknadene til noen av representantforslagene.

Til Dokument 8:89 S om tegnspråk: Tegnspråket står overfor utfordringer. Derfor er det bra at Kunnskapsdepartementet sammen med Norges Døveforbund og Språkrådet jobber for å styrke tegnspråkets status i grunnopplæringen. Utdanningsdirektoratet jobber med å iverksette tiltakene som er kommet ut av dette samarbeidet. Det er fullt mulig i dagens struktur for videregående opplæring å tilby tegnspråk som 2. fremmedspråk dersom skolen har kompetanse og det er elever som er interessert i det.

Til Dokument 8:90 S om formålsparagrafen: En generell del av læreplanen har vært godt mottatt i skolen siden den ble skrevet på 1990-tallet, men det har skjedd mye i skolen siden da; vi har bl.a. fått ny formålsparagraf. Denne gjenspeiles ikke i læreplanen. I innstillingen til stortingsmeldingen som vi i dag behandler, vedtar vi at vi skal revidere generell del av læreplanen, nettopp for at bl.a. formålsparagrafen skal gjenspeiles i denne.

Jeg viser også til Dokument 8:100 S om realfagsskoler. Vi skal ha høye ambisjoner for alle elevene. Vi ønsker at denne satsingen skal foregå i fylkene der elevene faktisk bor, vi ønsker ikke å plukke ut noen elever til elitegymnas og dermed gjøre realfag til et fag for spesielt utvalgte. Tvert imot skal vi legge til rette for å løfte alle elevene, også de som ligger på det høyeste mestringsnivået. En realfagsstrategi som tar ytterligere grep om å løfte norske elever innenfor realfag, er derfor etter flertallets mening et riktig steg å ta.

Til Dokument 8:55 S om lærernes stilling: Lærerne er avgjørende for elevenes skolehverdag, og for elevenes læring. Flertallet er derfor glad for at regjeringen sammen med GNIST-partene har prioritert arbeidet med å øke rekrutteringen til yrket og øke statusen og omdømmet til læreryrket.

Et varig system for etter- og videreutdanning for lærere og bedret kommuneøkonomi, sammen med veiledningen for nyutdannede og en bedre lærerutdanning, er også viktige tiltak som har blitt gjennomført for å løfte lærernes stilling og rekruttere flere lærere.

Når det gjelder de andre dokumentene, viser flertallet til merknadene i innstillingen.

Øyvind Håbrekke (KrF) [13:50:58]: I dagens aviser kan vi lese ganske mye om det som går på mobbing per Internett og sosiale medier. Grunnen til at det fenomenet er oppstått, er ny teknologi og nye muligheter.

Før var det sånn at hvis du skulle mobbe en medelev eller en jevnaldrende, måtte du passe deg sånn at ikke læreren eller noen voksne så deg når du skulle gjøre det. Men med sosiale medier kan du gjøre det på gutterommet eller jenterommet.

Før var det sånn at hvis du skulle stjele en skive, en kassett eller en LP-plate, i en butikk, måtte du virkelig passe deg så ikke butikkinnehaveren tok deg i nakkekraven og skysset deg til politiet. I dag kan du gjøre det på gutterommet eller jenterommet med iPad-en.

Før var det sånn at man kunne la være å stjele eller å mobbe andre fordi vi var redde for å bli tatt. I dag er det i langt større grad sånn at man rett og slett må la være å mobbe og å stjele fordi det ikke er riktig. Det er det moderne samfunnets nye utfordring, og det krever en helt annen bevissthet om verdier, etikk og holdninger hos den oppvoksende generasjon.

La meg si det sånn: Jeg er ganske forbløffet over at vi kan ha en flere timer lang skoledebatt i Det norske storting og ha så liten interesse for de spørsmålene som nettopp går på verdier, holdninger og etikk i skolen, selv om det faktisk er flere forslag som ligger på bordet til behandling, som berører akkurat det.

Da har jeg brukt opp to tredjedeler av tiden min på noe jeg egentlig ikke skulle snakke om, men det måtte bare sies, for det skal stå i referatet at det er sagt i dag.

Jeg tok nemlig ordet for å snakke om kulturskoler. Nå har vi med et bredt flertall i Stortinget kommet dit hen at vi bruker 10 mrd. kr på kultur. Hva er det første vi ville gjort hvis vi skulle brukt 10 mrd. kr på kultur, hvis vi tok et steg tilbake og så litt på det store bildet? Vi ville lært barn og unge å uttrykke seg selv gjennom kunst og kultur. Det er i hvert fall Kristelig Folkepartis klare prioritering.

Nå står vi her etter åtte år med rød-grønn regjering, og kulturskoleløftet er brutt. Det kom aldri noe kulturskoleløft. Kristelig Folkeparti foreslår en opptrappingsplan. Pengene er lagt på bordet, men de er lagt inn i et skolepolitisk tiltak som heter kulturskoletimen. Vi trenger et kulturskoleløft. Det har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om. Det ser ikke ut til å få flere av partienes stemmer, men det er det virkelig behov for (presidenten klubber) å gi kulturpolitikken troverdighet.

Presidenten: Da er taletiden ute.

Svein Harberg (H) [13:54:13]: Høyre har vært bekymret for hvilke signaler en sender ut når en omtaler yrkesfagutdanning som et steg til videre utdanning, sånn som det gjøres i de forslagene som vi har foran oss i dag.

Yrkesfagutdanning er en selvstendig og god utdanning, og det er folk vi trenger i samfunnet. Når vi har vært bekymret over det, er det flere innlegg fra Arbeiderpartiet her i dag som har vært gode på å fortelle hvor viktig det er nettopp å løfte statusen til yrkesfagutdanningene slik de er. Det er bra, men jeg er forvirret, for på Politisk kvarter i morges omtalte representanten Tor Bremer dagens yrkesfagutdanning som et blindspor. Derfor måtte en altså åpne nye veier.

Det er slett ikke å snakke opp yrkesfagene, men rett og slett å snakke dem ned. Jeg håper det ikke var mange yrkesfagelever som var oppe og hørte på Politisk kvarter – det er vel heller ikke så veldig sannsynlig – men jeg tror jeg må ha en oppklaring på hva Arbeiderpartiet egentlig mener. Er yrkesfagutdanning et blindspor? Er det bare et skritt på vei til en annen utdanning, eller er det en verdifull utdanning i seg selv?

Gunvor Eldegard (A) [13:55:50]: Først har eg lyst til å seia til siste talar at når ein vel utdanning når ein er 16 år, er ein ikkje alltid sikker på at ein veit kva ein har lyst til å gjera resten av livet. Derfor: Det at ein har alle moglegheiter opne for seg, er iallfall ein viktig verdi for oss i Arbeidarpartiet.

Viss ein skal rekruttera dei beste fagarbeidarane i framtida, er me nøydde til å rekruttera breiare. Mitt mål er å sjå fleire jenter i kjeledress og fleire gutar i helsefrakk. Val av yrke går veldig ofte på forbilde og det ein kjenner til. Då vert det ofte kjønnstradisjonelle val som vert tatt. Viss me ønskjer endring på det, er me nøydde til å gjera tiltak. Allereie på grunnskolen er me nøydde til å fokusera på det eller setja i gang gode prosjekt.

I Skolenes landsforbund sitt notat til Meld. St. 20 er det nemnt eit prosjekt som heiter Jenter i bil og elektro, som har gjort ein veldig spennande jobb med dei jentene som har valt yrkesretta fag. Dette prosjektet burde verta brukt som eksempel for å starta fleire fag rundt om, f.eks. helsefag for gutar . Eg har lyst til å seia at LO sin likestillingspris i år gjekk til prosjektet Jenter i bil og elektro.

Så til innstillinga. Der ligg det ein felles merknad der faktisk alle er einige, utanom Framstegspartiet. Det er ganske interessant, for alle ønskjer at ein skal gjera noko og at ein skal få meir, men Framstegspartiet har stilt seg heilt utanfor her. Men så les me innstillinga til neste sak som er på kartet i dag: kjønnsnøytral verneplikt. Då vart eg så glad, for der kan me lesa at heile komiteen, inkludert Framstegspartiet, skriv at

«et kjennetegn på et likestilt samfunn er at både menn og kvinner er representert på alle nivåer og alle områder i arbeidslivet».

Eg må seia at eg er veldig einig med den komiteen som kjem etterpå. Derfor er eg veldig glad for at fleirtalet også i denne komiteen ønskjer å satsa på tiltak for å fleire til å velje utradisjonelt. Det er ingen vits i at me må venta på ei ny stortingsmelding. Me kan begynna arbeidet med ein gong.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:58:41]: Jeg var helt sikker på at jeg skulle få en replikk – av seks mulige replikker fra opposisjonen – om de endringene vi foreslår når det gjelder Y-vei, men jeg fikk ikke en eneste en. Det tar jeg som et tegn på at opposisjonen ikke er så veldig opphisset over dette forslaget likevel. Det er det gode grunner til, så jeg vil si at opposisjonen er velkommen etter.

Vi har veldig gode erfaringer med lokale Y-veier, f.eks. innenfor ingeniørutdanningene, og det er dem vi nå foreslår det skal være mulig å komme inn på via Samordna opptak. Y-veier innenfor ingeniørutdanningene er tilrettelagt for elever og studenter som har fagbrev som utgangspunkt. De har veldig gode resultater, og det er de mest dedikerte studentene vi har.

Det vi nå gjør, er å gi studiestedene mulighet til fremdeles å ha Y-veispesialisering, eller den ingeniørutdanningen som først og fremst retter seg mot dem som kommer med studiespesialisering som utgangspunkt, eller de kan ha begge deler. Jeg tror at hovedmønsteret er at man søker seg til de Y-veiingeniørutdanningene som en vet er gode hvis en har fagbrev i bunn, og vice versa, men det kan selvfølgelig være noen som søker seg her på kryss.

Bakgrunnen for at vi gjør dette er nettopp noe av det som denne stortingsmeldingen viser til fulle. Nesten halvparten av dem som starter på yrkesfag, endrer sine planer etter to år – eller de kan ha hatt de planene hele tiden – og ønsker påbygging for å få studiespesialisering. Jeg tror det er fordi mange av dem tenker som så at de vil ha muligheten til å ta høyere utdanning åpen. Så kan vi si at vi gir dem muligheten til påbygg og rett til det etter endt yrkesfag. Men vi kan også si at vi har så gode erfaringer med Y-veien innenfor ingeniørutdanning når det gjelder fagbrev i beslektede ingeniørutdanninger, at dette bør vi sette i system og gjøre enklere. Er det da slik at vi ser for oss en haug med slabbedasker som er skoletrøtte og ikke noe særlig interessert som nå skal fosse inn på ingeniørutdanningene? Tenk på hva disse elevene og studentene investerer. Punkt 1: De sier fra seg inntekt i tre år, og punkt 2: De tar opp studielån – et tap på ca. halvannen mill. kr, vil jeg tro. I tillegg har vi den erfaringen at de er blant de mest interessante og mest ettertraktede på arbeidsmarkedet. Det som forundrer meg veldig i denne diskusjonen, er at opposisjonen ikke er mer opptatt av dem som er studieforberedt. De kan nå velge seg inn på Y-veiene. Det er utrolig mye kompetanse de ville gått glipp av. Jeg vil oppfordre opposisjonen til å gå en liten runde med seg selv og sitt eget kunnskapssyn.

Tor Bremer (A) [14:01:54]: Sidan Politisk kvarter om morgonen klokka kvart på åtte openbert er for tidleg for representanten Harberg slik at det blir misforståingar, skal eg forklara kva som er tema. Fagutdanninga blir av mange studentar oppfatta som eit blindspor samanlikna med fleksibiliteten i høgare utdanning. Det er dette me no ønskjer å gjera noko med.

Eg oppfattar på mi side at representanten Harberg snakkar fagopplæringa ned. Han omtalar ho som ei andreklasses utdanning samanlikna med akademisk utdanning. For oss er fag- og yrkesopplæring noko av det mest edle me har i utdanningssystemet vårt. For meg er det oppsiktsvekkjande at både Høgre og Framstegspartiet med representanten Tord Lien fortset sin lite heltemodige kamp mot å løfta statusen til yrkesfag og ingeniørutdanningane. Det skremmebiletet som representanten Lien teikna om dårleg kvalitet i framtidig ingeniørutdanning med fagbrev som inntaksgrunnlag, er lite kledeleg. Eg vil peika på dei svært gode resultata som ein no opplever med Y-veg i ingeniørutdanningane. Det er ikkje dårlege erfaringar med dette, tvert imot, her får studentane kompensert for eventuelle manglande fysikk- og mattekunnskapar som gjer at dei fullfører med dei kvalifikasjonane som er stilte som krav. Eg vil seia det slik at dei erfaringane som mange institusjonar har, må byggjast vidare på og vidareutviklast, slik at institusjonane kan gjera seg nytte av dei også når det gjeld studentgrupper på det ordinære ingeniørløpet, som heilt sikkert blir meir mangfaldig i framtida. Det er utdanningsinstitusjonane sitt ansvar å tilretteleggja utdanninga, slik at alle avsluttar med det læringsutbyttet som er beskrive, og som skal nåast av studentane.

Så er det slik at opposisjonen seier at det er store og tunge innvendingar mot dette. Ja, det har kome nokon. Men partane i arbeidslivet er for dette. Dei peikar på det som ei god utvikling og ei god retning. Men enkelte gjekk imot. Dei gjekk imot på det grunnlaget at dei ikkje kunne fortsetja med å få tilpassa undervisning med f.eks. forkurs osv. Dei var ikkje mot sjølve måten å gjera det på, men dei var redde for å mista moglegheita med tilpassa undervisning. Det er naturlegvis det som er clouet med dette tilbodet. Det er det som må vera utgangspunktet. Studenten vil i framtida ha ein mykje meir mangfaldig bakgrunn, og det må institusjonane ta høgde for.

Henning Warloe (H) [14:05:03]: Jeg skal slutte på Stortinget, og dette er min siste mulighet til å si noe skolepolitisk fra denne talerstolen. Da skal jeg gjøre det ved å gjenta en stor bekymring som jeg har, og som jeg har tatt opp flere ganger her i Stortinget i ulike sammenhenger.

Det gjelder de elevene som ikke er gjennomsnittselever i gjennomsnittsskolen. Det er de elevene som er svakere eller sterkere enn gjennomsnittseleven rent faglig og med et utgangspunkt som gjør at de har spesielle utfordringer. Skoleforskningen slår tydelig fast at den viktigste faktoren i skolen er læreren – lærerens dyktighet, lærerens kunnskapsnivå osv. Men det er en annen faktor som skolen ikke umiddelbart kan påvirke, og som vi også vet har stor betydning. Det er foreldrenes utgangspunkt – foreldrenes utdanningsnivå mer enn økonomisk rikdom. Det å komme fra det man kan kalle et ressurssterkt hjem, er en stor fordel når man tar fatt på skolehverdagen og skoleløpet. Det er en påstand, men jeg tror at forskjellene i Norge vil øke på dette området etter hvert. De med det svakeste utgangspunktet blir relativt sett enda svakere når mange forbedrer sitt utgangspunkt. Jeg mener at det er påvist at norsk skole ikke klarer å kompensere for de sosiale forskjellene som gir så stort utslag på elevenes mulighet til å lære i skolen. Da blir det etter min mening meningsløst å holde fast på at tilpasset undervisning er en rett som elevene har. Vi vet jo alle at den retten ikke kan gjennomføres i praksis i en samlet klasse med kanskje opp til 30 elever hvor forskjellene er så store hvis man ikke gjør det mer fleksibelt og gir skolene større frihet til å organisere undervisningen slik som de vil.

Det er en løsning man ikke kommer utenom etter min mening, og det er å holde fast på at alle elever skal ha samme undervisning selv om man egentlig har rett til tilpasset undervisning. Tilpasset undervisning i sin ekstreme variant er en-til-en-undervisning, helt på det nivået den enkelte elev har. Det er umulig å få til i en hverdag i den norske skolen. Kan man derimot samle elever i grupper, gi tilpasset undervisning, enten ut fra et svakt utgangspunkt eller et sterkt utgangspunkt, har man i alle fall kommet mye lenger på vei. Den friheten burde lærerne og skolene ha, etter min mening.

Elisabeth Aspaker (H) [14:08:18]: Høyre støtter helhjertet forslaget om å utrede hva slags kompetanse og ferdigheter elevene trenger i møte med fremtidens arbeidsliv. Men i denne sammenhengen er det særlig ett funn ved evalueringen av Kunnskapsløftet som bekymrer meg. Det er funnet om at den femte grunnleggende ferdigheten – digital kompetanse – ikke har fått en naturlig plass i skolen, selv nå ni år etter at reformen ble vedtatt i Stortinget og syv år etter at den trådte i kraft i skolen. Lærernes kompetanse varierer fortsatt sterkt. Enda mer bekymringsfullt er det når vi hører at norske lærerutdanninger faktisk ennå ikke har tatt inn over seg at vi har fått en læreplan som heter Kunnskapsløftet, og som pålegger dem å utdanne lærere som er i stand til å utdanne elever på et så viktig og sentralt område. Jeg roper et varsku, og jeg ber statsråden innstendig om virkelig å ta grep.

Det skjer mye bra i matematikk på barnetrinnet. Men jeg har lyst til å sitere det de seks skoleforskerne som har skrevet TIMMS-rapporten Framgang, men langt fram, konkluderte med når det gjelder 8. klasse:

«Til tross for den positive trenden er vi ennå langt fra målet om at norske elever skal ha gode kunnskaper i matematikk som vil hjelpe dem videre i dagligliv og yrkesliv. Vi ligger fortsatt under det nivået vi hadde i 1995 på 8. trinn, og under skalamidtpunktet. Det som ble vurdert som svakt i 1995, kan vi ikke vurdere som sterkt i 2011.»

52 pst. av de sør-koreanske og finske elevene presterte på nivå 4, 5 og 6, på toppnivå. Tilsvarende tall for OECD var 32 pst., og Norge lå helt nede på 28 pst. Så vi har noen utfordringer. Selv om vi ser noen lyspunkter nå, må vi ikke glemme at vi har en jobb å gjøre, kanskje særlig med matematikkfaget.

Fornyelse av yrkesfagene har vært viktig for Høyre. Vi har vært en pådriver. Når det nå kommer mange gode forslag fra regjeringen, er jeg litt overrasket over at det liksom er noe som mangler med ambisjonsnivået for å kunne gjennomføre dem. Det er greit nok at vi skal få 20 pst. flere læreplasser innen 2015, men vi vet at i 2015 kommer fortsatt tusenvis av elever til å stå uten læreplass hvis vi ikke girer opp takten. Det er bra at vi skal få til tilpassing og spesifisering innen yrkesfagene, og det er bra at man skal få rett til påbygging. Men når statsråden ber opposisjonen gå en runde med seg selv, etterlyser jeg at også regjeringspartiene går en runde med seg selv og finner ut når de skal fortelle norske elver om når de skal få nyte godt av den nye yrkesfagopplæringen.

Bente Thorsen (FrP) [14:11:33]: Det har vært en god debatt. Det har vært en lang debatt, og den viser at det er stor enighet i mange saker. Men jeg må si at i løpet av debatten har det virket som om posisjonen, flertallet, mener at alt er solskinn og glede i skolen. Meldingen viser at det ikke er det, og det er derfor vi har fått meldingen. Meldingen viser hva som må til for at det skal bli bedre i skolen. Da må vi ta den sannheten inn over oss. Man må ikke stå og rose seg selv, som veldig mange har gjort.

Så til representanten Eldegard, som påpekte at Fremskrittspartiet ikke var med på en fellesmerknad om likestilling. Jeg kan berolige Eldegard med at Fremskrittspartiet er kjempeglad for dem som vil velge utradisjonelt, men vi vil ikke tvinge noen til å gjøre det. Vi vil at de skal ha så god rådgivningstjeneste at de blir fullt ut i stand til å skjønne hva de begir seg ut på, hva slags kompetanse de må ha, hva slags helse de må ha, i det hele tatt hva som må til for å klare den utdanningen.

Jeg må si Aasens innlegg forundret meg. Hun sa at tallkarakterer passer best på Bislett. Jeg har aldri hørt slikt før. Er det virkelig slik at Arbeiderpartiet skal fjerne alle karakterer i hele utdanningsløpet? Det er helt ufattelig at det går an å ha en så lemfeldig omgang med ord. De får i tilfellet en større jobb hvis de skal fjerne alle tallkarakterer, for dette gjelder ikke bare her i Norge – dette er en internasjonalt anerkjent måte å måle hva slags kunnskapsnivå man har. Fremskrittspartiet vil iallfall ikke jobbe for det. Men vi vil at man skal gi kontinuerlig og god tilbakemelding, sammen med karakterer. Derfor er vi veldig glad for at en enstemmig komité støtter opp om de tilbakemeldingsmerknadene som står nevnt i saken, som viser at vi har for dårlig tilbakemeldingskultur. Derfor er vi veldig glad for at en enstemmig komtié slutter seg til det forslaget vårt.

Det som også er viktig med tanke på karakterer, er at det gir en mye mer treffsikker tilbakemelding til elever, foreldre og lærere. Når elever skal over fra 7. til 8. klasse i ungdomsskolen, slipper det sjokket som karakterer ofte kan bli for noen. Det er mange som ikke helt vet hva som ligger i en tallkarakter. Hvis disse får en god tilbakemelding som underbygger karakterene, vil nok det bli en mer treffsikker og bedre tilbakemelding for dem jeg nevnte tidligere.

Tord Lien (FrP) [14:14:37]: Til statsrådens siste innlegg: Jeg ble oppfordret til å gå en runde. Dette kan jeg gå runder om, både på talerstolen og utenfor denne salen, og jeg kommer ikke til å endre oppfatning.

Da jeg etter statsrådens innlegg ikke tok replikk om dette, er det fordi jeg er trygg på at statsråden innerst inne er enig med meg. Det var nemlig statsråden da vi diskuterte dette temaet i salen for halvannet år siden. Da var det én representant i Stortinget som argumenterte for det som står i meldingen nå, og det var representanten Truls Wickholm. Han har permisjon for tiden og kan ikke forsvare det han har lurt flertallet i Stortinget til å stemme for her i dag. Derfor hadde jeg ikke noe ønske om å henge dette dårlige forslaget på statsråden. Jeg gir ansvaret fullt og helt til Arbeiderpartiet.

Man skryter av Y-veien. Ja, Y-veien går ut på at utdanningen skal være fagspesifikk – at rørleggere skal ta VVS-ingeniørutdanning. Så er det særlig tilrettelagt. Som representanten Bremer sa fra denne talerstolen for 10 minutter siden, skal dette kompensere for manglende kvalifikasjoner innen matematikk, fysikk og kjemi. Det kravet står det ingenting om i verken meldingen eller i komiteens merknader. Man skal altså ikke lenger kompensere for manglende kvalifikasjoner i matematikk, fysikk eller kjemi, slik kravet er i dag.

Det er helt riktig at høyskolene har hatt et valg. De har hatt valget mellom å ha vanlig teknologiutdanning, ha Y-vei eller ha begge deler. Men nå slår stortingsflertallet fast at folk som meg, som ikke kan noe om teknologi, men som har gammel allmenfag som likner veldig på studiespesialisering, skal kunne ta Y-veien. Jeg skulle kunne bli ingeniør ved å hoppe over masse av teknologifagene i ingeniørutdanningen og ta Y-veien sammen med folk som er utdannet rørleggere og har jobbet i VVS-bransjen i årevis. Jeg skulle kunne ta den veien, men jeg ville selvfølgelig ikke hatt sjanse til å klare det. De som har 15 uketimer med matematikk, stryker. Nå skal vi fylle på her med kandidater med 3 uketimer med matematikk – når allerede 37 pst. stryker, de aller fleste på grunn av dårlige matematikkunnskaper.

Jeg kommer tilbake til det jeg sa i det første replikkordskiftet. Flertallet sier at

«ved inntak gjennom Samordna opptak skal beregningen av karakterpoeng gjennomføres på samme måte for alle søkere, uavhengig av om de kommer fra studieforberedende eller yrkesfaglige studieprogrammer».

Det vil si at om man har karakteren 4 med 15 uketimer matematikk, er det dårligere enn om man har karakteren 5 med 3 uketimer matematikk. Det er for dårlig.

Presidenten: Representanten Svein Harberg har hatt ordet to ganger i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Harberg (H) [14:17:48]: Det ble behov for en kort merknad.

Jeg vil takke Tor Bremer for at han oppklarte at han ikke mener at yrkesfagutdanningen er et blindspor. Det som gjorde at jeg måtte ta ordet, var at han fulgte opp med en ganske kraftig beskyldning om at jeg snakket ned yrkesfagene. Han antydet at det kanskje var for tidlig for meg i dag morges å følge med. Kanskje var det vanskelig å følge med her i salen, for jeg skal nå si hva jeg sa i mitt innlegg:

«Fagbrev er en flott utdanning, og samfunnet trenger fagarbeidere. Fagutdanning er en selvstendig og verdifull utdanning.»

Det er da virkelig ikke å snakke ned fagutdanningene. Jeg håper dette dermed er oppklart.

Presidenten: Representanten Gunvor Eldegard har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunvor Eldegard (A) [14:18:45]: Eg ville berre svara representanten Thorsen frå Framstegspartiet. Det er bra at ho synest det er hyggeleg at jenter og gutar vel utradisjonelt – eg synest det er viktig at dei vel utradisjonelt.

Representanten snakka deretter om betre rådgiving. Det er faktisk det som står i merknaden, som Framstegspartiet ikkje er med på. Det synest eg er så utruleg rart. Eg er glad for at resten av komiteen står bak ein slik merknad, Framstegspartiet er faktisk ikkje med her.

Eg vil igjen seia at det gler meg at i neste sak står alle partia saman om kjønnsnøytral verneplikt. Så får vi jobba vidare med kjønnsmessig utradisjonelle val.

Marianne Aasen (A) [14:19:51]: Jeg har også behov for å komme med en merknad eller replikk til representanten Bente Thorsen.

Jeg vet ikke om det er en misforståelse, om hun hørte dårlig etter eller ikke forstår hva jeg mente – metaforer – men pallplasseringer passer best på Bislett. Det mener jeg er et bilde som det går an å bruke, men egner seg dårlig i Skole-Norge. Det betyr ikke at Arbeiderpartiet er imot karakterer på ungdomsskolen og i videregående skole. Da må hun trekke ting veldig ut av sammenhengen.

Karakterer er en slags måte å sortere køen på inn i videre skolegang. Det gir en tilbakemelding – ja, men den er jo svært enkel sammenlignet med veldig mange andre måter å gi tilbakemelding på. Når det gjelder tilbakemelding, har representanten Tingelstad Wøien lest fra vurderingsforskriften tidligere. Det er jo der innholdet er. Jeg vil ikke tilbake til den type karakterer og tilbakemeldinger jeg fikk på både barneskolen og ungdomsskolen, hvor det sto «Meget godt» eller «Godt». Det var den eneste skriftlige tilbakemeldingen mine foreldre og jeg fikk. I dag er det langt mer detaljnivå på både innhold og framføring, og man får veldig god informasjon om hvordan eleven står i mange deler av faget. Det er langt bedre.

Det som forskning viser, er at karakterer for små barn, på barneskolen, ikke fungerer – det virker motsatt: Barn blir mindre motivert. Ett av de tre hovedmålene i norsk skole er å øke motivasjonen. Det å innføre noe som dokumentert vil føre til mindre motivasjon, vil ikke Arbeiderpartiet. Likevel må jeg kunne bruke metaforer om at konkurranse og rangering passer bedre på idrettsbanen enn på barneskolen. Da håper jeg det er forstått.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:21:56]: Jeg melder meg på talerlisten for å ta det hele og fulle morskapet til forslaget om endring av Y-vei og Samordna opptak. Jeg mener det er et godt forslag, og at det nettopp er med på å sørge for at vi går fram – på bakgrunn av de erfaringene vi har, som er vellykket når det gjelder Y-veien i ingeniørutdanningen og på noen andre områder. Det er jo ikke det samme forslaget som ble diskutert i stortingssalen for ett års tid siden, som dreide seg om å gi generell studiekompetanse til alle med fagbrev.

Dette forslaget er viktig fordi det vil føre til gode ingeniører, men også fordi situasjonen som veldig mange elever er i når de skal velge videregående opplæring, er: Hva skal jeg bli når jeg bli stor? – Jeg vet ikke. Så sier mor eller far: Så, så lillegutt – lille du – velg studiespesialisering og ta matte, for da er alle muligheter åpne. Så gjør man kanskje det, eller man velger påbygg etter to år på yrkesfag. Det som er viktig med dette forslaget, er å si at hvis du på et eller annet tidspunkt skulle komme på de tankene, og du er en skoleinteressert og faglig interessert elektriker, finnes mulighetene der. Det er faktisk av veldig stor betydning både for å fullføre de fagbrevene som vi så utrolig gjerne vil ha flere til å fullføre, og fordi vi får gode ingeniører – hvis de skulle komme på de tankene.

Det er noen veldig viktige retningsvalg innenfor skolepolitikken framover som kommer til å avgjøres ved neste valg, særlig på to områder: Det ene er privatisering, som er mye mer omfattende og dramatisk enn det denne debatten så langt har vist. Når det etter et par år i Troms fylke ble godkjent søknader for privatisering av ca. 20 pst. av skoleplassene på videregående nivå, er det en omfattende endring av skolestrukturen i Troms. Det er ikke så mange elever som skal velge et privat tilbud før grunnlaget for de skolene som ligger i nordfylket, er endret. Det er en kjempestor endring av hele kartet når det gjelder videregående opplæring. Svenskene har prøvd det – det er ingen grunn til å innføre det svenskeeksperimentet i norsk skole.

Punkt to: Det er ikke kunnskapsgrunnlag eller forskningsmessig belegg for å si at tallkarakterer på barnetrinnet har noe som helst med å forbedre læring å gjøre – overhodet ikke. Tallkarakterer bidrar heller til å forvirre tiåringer enn til å opplyse tiåringer. For man blir så opptatt av et tall – og ikke begrunnelsen for hvorfor det er der. Den jobben vi gjør med vurdering av læring, er viktig for å få mer læring.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:25:10]: Jeg har egentlig bare en kort merknad. Det er noe som bekymrer meg, og som jeg tror kan ligge som en feilpremiss foran valgkampen til høsten: Jeg tror den historiske bakgrunnen underkommuniseres. Det var representanten Aspaker som satte meg på tanken, og som henviste til målingene som er gjort i matematikk for åttende klasse. Jeg vet også at vi tidligere har vært inne på måling av hva eksamensresultatet ble for dem som gitt ut av tiende klasse i 2010.

Det jeg mener vi glemmer – og som jeg synes underkommuniseres – er: Når var det disse begynte på skolen? De begynte på skolen som seksåringer, i 2002, 2003 osv., altså før Kunnskapsløftet ble iverksatt. Det som bekymrer meg, er at de resultatene vi nå måler på, kan være med på å gjøre at vi foreslår endringer i skolen som vi rett og slett ikke trenger. Grunnen til at jeg sier det, er at de bekymringsmeldingene som kommer når det gjelder åttende klasse, er det motsatte av hva som nå kommer for fjerdeklassingene. Vi er nødt til å la ting i skolen få muligheten til å virke. Så må vi heller legge til førstehjelp, som f.eks. Ny GIV er, på toppen. Jeg oppfordrer alle mine kolleger – også i framtida – til å ta med seg det historiske bakteppet.

Tenk over at Kunnskapsløftet ble startet i 2006 – med innføring av læreplaner og all den jobben som lærerne gjorde den gangen. De første seksåringene derfra går ikke ut av tiendeklasse før om tre år. Hva resultatet blir av endringer når det gjelder ungdomsskolen, valgfag, arbeidslivsfag – hva som blir av endringer med de tiltakene som vi gjør i videregående opplæring nå innenfor yrkesfagene – vet vi ikke før langt etter 2020. President, jeg lar det synke inn.

Bente Thorsen (FrP) [14:28:01]: Jeg registrerer at både representanten Aasen og kunnskapsministeren holder fram at karaktersetting ikke er noe til greier. Det er tydelig at det er noen som misforstår her, som vil misforstå, eller som ikke får det helt med seg.

Fremskrittspartiet sier at vi vil ha en kombinasjon, med karakterer som et supplement til kontinuerlig tilbakemelding og grundig evaluering. Vi mener dette kan være bra for elevene. Det var av hensyn til det at jeg ville ta ordet, så vi fikk en oppklaring her.

Det må ikke henge igjen at noen tror at Fremskrittspartiet kun vil gi tallkarakterer på grunnskolenivå. Elevene og foreldrene skal nettopp få mulighet til vite hva som ligger bak karakterene, så vi vil ikke endre på noe av det som posisjonen eller flertallet har her. Vi står hundre prosent bak det, men vi vil ha både–og. Av og til må det være lov. Akkurat i dette tilfellet er det så viktig at det absolutt er på sin plass.

Mette Hanekamhaug (FrP) [14:29:39]: Jeg ville bare understreke det som representanten Thorsen sier. Jeg kan betrygge representanten Aasen med at det er absolutt ingen i denne sal som har tatt til orde for at man kun skal ha karakterer. Vi sier som Ole Brumm: ja takk, begge deler, både karakter og god tilbakemelding. Jeg er litt forundret over den enorme aversjonen det kan virke som om regjeringspartiene har mot karakterer. De ønsker det for nasjonale prøver, det er helt greit at det er karakterer for 13-åringer, men for 12-åringer – nei, det vil rasere norsk skole, ut fra den argumentasjonen man kan høre her.

Jeg likte for øvrig representanten Aasens parallell til idretten. Det er nettopp der man kan hente inspirasjon til hvorfor det er viktig med konkurranse, for i idretten er det lov å være god. I idretten i Norge dyrker vi idrettsheltene. Vi dyrker de flinke, vi heier dem fram, vi står der stolte idet Northug, Bjørgen og resten av gjengen kommer over mållinjen foran alle andre. Da er vi stolte – det er greit – da dyrker vi heltene våre. Hvorfor kan vi ikke ha den tankegangen, den mentaliteten, også i skolen? Hvorfor kan vi ikke også her få lov til å være gode, og dyrke fram gode talenter i skolen vår?

Representanten Eldegard sa at det var viktig at kvinner velger yrkesfag. Vel, jeg synes det er viktig at kvinner har valg. Jeg tror at de kvinnene som sto på barrikadene for 100 år siden og kjempet for kvinners stemmerett og kvinners rett til deltakelse, ikke kjempet for at selverklærte feministiske sosialister skulle rette moralske pekefingre mot valg som de mente var tradisjonelle, eller ikke. De sto på barrikadene nettopp for retten til å velge uten å bli dømt for det.

Avslutningsvis: Statsråd Halvorsen var inne på det at man ikke ønsket en privatisering av skolen. Nei, Fremskrittspartiet ønsker å konkurranseutsette driften av skolen, men det skal fortsatt være det offentlige som betaler. Det er litt trist å høre når regjeringspartiene snakker imot det å åpne for konkurranse, for de snakker som om de ikke har tro på den offentlige skolen, som om de private vil utslette det offentlige med én gang man åpner for konkurranse, som om den offentlige skolen vil utraderes, svekkes. Men det er jo ikke det konkurranse dreier seg om. Jeg har så stor tro på den offentlige skolen og den gode skolen vi har, at jeg tror at private skoler vil kunne være et godt supplement til den offentlige skolen, og ikke utradere den, slik de uttrykker bekymring for.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Elisabeth Aspaker (H) [14:32:45]: Det var i grunnen statsråden som fikk meg til å ta ordet. Den som leser Høyres program, vil se at vi har en veldig balansert friskolepolitikk. Vi har ikke noe å lære av Sverige, tvert imot har Sverige nå lært av oss og inngått et skoleforlik mellom regjeringspartiene, Miljöpartiet og Socialdemokraterna, hvor de nærmer seg den norske loven.

Det er fantastisk flott å høre representanten Tingelstad Wøien stå her og skryte så hemningsløst av Kunnskapsløftet. Jeg er helt enig i at det er en meget god skolereform, men vi må også bekymre oss over de som går på skolen i dag, og som fortsatt har de utfordringene som de har.

Jeg skal slutte der jeg startet: Læreren er viktigst for Høyre. Vi må satse på knallgode lærerutdanninger, mer etter- og videreutdanning, bedre lærerutdannere og nye karriereveier. Alt dette er viktig for å få til god kvalitet i den offentlige skolen. Der starter det – det starter med læreren, og det slutter med læreren. Og det er på en måte det jeg ønsker skal være det siste ordet i denne debatten i denne perioden.

Presidenten: Representanten Henning Warloe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Henning Warloe (H) [14:34:00]: Jeg skal ikke si noe annet enn min partifelle Elisabeth Aspaker sa, bortsett fra at det slutter og starter også med eleven. Da er det, mener jeg, et viktig poeng at elevene er forskjellige, og etter min mening kommer de til å bli enda mer forskjellige i årene som kommer. Representanten Marianne Aasen sa at konkurranse ikke passer i skolen, det passer bedre på idrettsbanen. Representanten Marianne Aasen er dame. Forskning viser at det er store kjønnsmessige forskjeller på hva som stimulerer ulike elever. Jentene er sosiale, de kan planlegge, de jobber godt i team, og de glir godt inn i den måten skolen er organisert på i dag. Mange gutter trenger fastere rammer, de stimuleres av nettopp konkurranse, og de må ta seg mer ut. Derfor er det en oppfordring fra min side om at det må bli større fleksibilitet når det gjelder å designe og organisere undervisningen også i henhold til kjønnsforskjeller, for de er dessverre til stede, og er ganske store.

Karin Andersen (SV) [14:35:10]: Først til den siste karakterdebatten: Jeg tror vi må innse at de som gjør det bra, motiveres av karakterer, mens de som sliter, ikke gjør det. Sjøl har jeg slitt med lese- og skrivevansker, og jeg husker ennå tvers igjennom kroppen hvor ille det var når jeg fikk dårlig tilbakemelding. Det var slett ikke motiverende, det var virkelig en grunn til å føle seg krympet og liten – ikke å mestre i det hele tatt. Så dere som tror at det virker, dere tar feil. Og det kan gå godt med oss som har disse problemene, på tross av at karakterene kanskje ikke var så gode.

Grunnen til at jeg tar ordet, er representanten Hanekamhaugs påstand knyttet til kvinner – om feministene, og at de ikke var opptatt av skole. Jeg kan opplyse om at en av de aller første feministene, som het Mary Wollstonecraft, ga i 1792 ut et feministisk manifest, der en av de virkelig revolusjonære tankene jo nettopp var at kvinner skulle få ta utdanning, og at kvinner skulle ta sitt ansvar i samfunnet på linje med menn. Det må man ikke glemme. Den fremste norske feministen, Katti Anker Møller, var svært opptatt av utdanning. Hun mente at utdanning var nøkkelen for kvinner, og at kvinner skulle ta samfunnsansvar på lik linje med menn. Denne debatten rundt jentenes frihet til liksom å velge bort å være samfunnsansvarlig synes jeg er farlig. Jeg synes det er skummelt og farlig. Det er ikke slik at norske feminister som har drevet fram stemmeretten og velferdsstaten i Norge, har stått for et slikt syn at poenget er å være hjemme og bake cupcakes. Nei, poenget er å være en ansvarlig samfunnsdeltaker, og ikke minst sjøl kunne skaffe seg inntekt, slik at man virkelig har frihet til å ta egne, frie valg. Der er utdanning en nøkkel, og derfor er skolen så ufattelig viktig. Den er ufattelig viktig for jenter i Norge, og den er like viktig for jenter verden rundt. Det er det som gjør at kvinner greier å ta vare på barna sine, at de ikke er fattige, og at de faktisk overlever.

Presidenten: Representanten Marianne Aasen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marianne Aasen (A) [14:37:49]: Representanten Karin Andersen hadde mange gode poenger i sitt svar til Fremskrittspartiets representanter. Jeg kan dokumentere det med Anders Dysvik, forsker på BI: Han sier at i arbeidslivet og på skolen er det en liten gruppe som motiveres – det er de som kan bli nr. 1, nr. 2 eller nr. 3 – alle de andre demotiveres av den typen rangeringer. Det som motiverer, både i et godt arbeidsmiljø og på skolen, er en opplevelse av at det er meningsfylte oppgaver, det er det at man bidrar til noe, at man gjør noe som er spennende og interessant, at man utvikler seg selv, og at man får tilbakemeldinger av fellesskapet – det er det som motiverer. Det er forskningsmessig dokumentert.

Så til dette med marked. Kommentaren til representanten Hanekamhaug bekrefter akkurat det som jeg sa i mitt innlegg: Fremskrittspartiet har en markedstankegang rundt skole som jeg mener ikke hører hjemme i norsk skole. Der er vi helt uenige.

Og likestilling: De feministene som hun viste til, var sosialister, de var radikale, og det var de som kjempet fram stemmeretten.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:39:03]: Jeg syntes det var godt å høre at representanten Aspaker var enig i det å ta med seg noe av den historiske betraktningen, og det er betryggende. Det som var min bekymring, var nettopp at vi ikke gjorde det. Jeg synes at debatten dreier seg mye om at vi ikke gjør det. Vi må huske på at vi puttet seksåringer inn i skolen i 1997. Vi får altså ett år ekstra i skolen i dag, og vi har ikke fått noe mer ut av det.

Når det gjelder Kunnskapsløftet, var det tverrpolitisk enighet om at det var en reform som måtte til. Det som har vist seg, er at den ikke har hatt noen betydning for gjennomføringsevnen på yrkesfagene. Det skal vi ta inn over oss.

Så skal jeg også slutte der jeg begynte: Jeg pratet i mitt innlegg om eleven, og Senterpartiet mener at det er eleven som er det viktigste i norsk skole.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:40:05]: Nå skal jeg prøve å holde meg til Stortingets fair play-regler, som er ikke å provosere unødig dem som har brukt opp taletiden sin – men jeg kommer til å bli fristet over evne. (Munterhet i salen)

Til diskusjonen om tallkarakterer på barnetrinnet: Jeg var i en debatt der jeg av representanten Warloe, som var til stede på samme arrangement, fikk den forståelse at spørsmålet om innføring av tallkarakterer som obligatorisk for alle på barnetrinnet ikke akkurat var noe som Høyres utdanningsfraksjon hadde kjempet intenst for – tvert imot, de var imot. Fordi jeg kjenner dem som opplyste mennesker, som vet å sette seg inn i forskning: Det finnes ikke noe belegg for at det er en god metode å lære på i norsk skole.

Dette synes jeg var veldig diplomatisk sagt – ut fra at taletiden til de omtalte Høyre-representanter er brukt opp.

Så et par ord om Kunnskapsløftet og hva man har fått til. Noe av oppsummeringen av Reform 97 var at det var mange positive aktiviteter i norsk skole, men man var ikke sikker på om det hadde ført til økt læringsutbytte. Oppmerksomheten fra aktiviteter til læringsutbytte har vært utrolig viktig for de resultatene vi har nå. I tillegg kommer konsentrasjonen om de grunnleggende ferdigheter, at det å kunne lese, skrive og regne er utrolig viktig for alle mennesker i alle situasjoner – på tvers av fag. Rundt dette har vi bygd opp vurderingskultur, tilbakemelding, kvalifisering av lærere, tidlig innsats osv.

Vi fra den rød-grønne side har tatt utgangspunkt i det som det var bred enighet om, og har i mange runder justert reformen. Det viktigste vi gjorde, var å endre hele systemet for nasjonale prøver – i dialog med lærerne, i dialog med foreldrene. Husk at det var boikottaksjoner og høyt konfliktnivå når det gjaldt dette. Vi flyttet prøvene, og vi avskaffet noen av prøvene. Nå er dette noe som Skole-Norge bruker i litt varierende grad, men konfliktnivået er helt annerledes.

Jeg mener at nøkkel nr. 1, hvis man skal få til forandring i norsk skole, er de som skal gjøre jobben, lærerne – det er til syvende og sist de som møter elevene hver eneste dag. Det er der læringen skjer. Hvis man har det som utgangspunkt når man skal gjennomføre reformer, har man også en mulighet til å lykkes. Derfor er det viktigste suksesskriteriet til den rød-grønne gjennomføringen av hovedelementene fra Kunnskapsløftet justeringer og samarbeid om å få det til der læring skjer, nemlig i møtet mellom lærer og elev.

Jeg har bare helt til slutt lyst til å takke de lærerne og elevene som har gjort denne jobben. (Presidenten klubber.) Vi har laget rammene, men vi har ikke gjort denne jobben (presidenten klubber) – det er det Skole-Norge (presidenten klubber) som har gjort.

Presidenten: Da er taletiden ute, statsråd.

Representanten Mette Hanekamhaug har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mette Hanekamhaug (FrP) [14:43:25]: Representanten Karin Andersen baserte innlegget sitt på en påstand om at jeg hadde uttalt at jeg ikke ønsket at kvinner skulle ta utdanning.

Jeg kan betrygge representanten med at min replikk var et svar på representanten Eldegards tidligere innlegg, der hun mente at det var svært viktig at kvinner tok yrkesfag. Det jeg adresserte i mitt innlegg, var at det viktige er ikke at kvinner nødvendigvis velger yrkesfag, men at kvinner selv velger hvilken studieretning de ønsker. Så kan en jo snu på det – i den forstand at jeg i mitt innlegg var positiv til at flere kvinner velger studiespesialisering. Dermed er det også flere kvinner som velger høyere utdanning, og om 10–20–30 år er det kanskje flere kvinner som leder dette samfunnet videre framover.

Jeg håper at representanten Karin Andersen ser hva innlegget mitt var ment som.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:44:35]: Jeg tok ordet til litt av historierefleksjonen til Tingelstad Wøien. Jeg tror Senterpartiet og Kristelig Folkeparti deler erkjennelsen av at det å putte seksåringer inn i skolen og gi dem et helt år ekstra, ikke har gitt noen resultater. Likevel har denne regjeringen brukt kanskje de store pengene på å gi flere timer. Vi kan jo komme tilbake til historien med tanke på om det kommer til å gi bedre resultater. Jeg tror ikke det.

Jeg har lyst til å takke for en god, spennende, stor og viktig debatt. Skolens fremste oppgave er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å gjøre barn og unge til vinnere i sitt eget liv. At de blir anerkjent og verdsatt, er nøkkelen til motivasjon, arbeidsglede og følelse av verdighet. De er dyrebare, og de er vår framtid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2–9.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 10 og 11 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.