Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kåre Simensen (A) [17:58:18]: (ordfører for saken): Stortinget inviteres i dag til å vedta endringer i medieeierskapsloven.

Komiteen legger fram en delt innstilling i saken. Flertallet går inn for å gjennomføre endringene som foreslås, mens et mindretall bestående av Høyre og Fremskrittspartiet ikke støtter lovendringsforslaget. Jeg antar at representanter fra disse to partiene i sine innlegg vil redegjøre for sitt syn i denne saken.

Det har betydning hvem som eier mediene, også i Norge. Medieeierskapsloven er basert på at store deler av den offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene.

Kontroll med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter for å påvirke opinionen. Flertallet vektlegger at det også av demokratihensyn er viktig at denne påvirkningskraften ikke bør være konsentrert hos én eller noen få aktører. Det er dette som danner grunnlaget for medieeierskapsloven.

For flertallet er det svært viktig å framheve at en viktig forutsetning for reell ytringsfrihet er et mangfold av frie og uavhengige massemedier. Så skal vi være tydelige på at lovforslaget, slik det legges fram, ikke er basert på dokumenterte konsekvenser av eierkonsentrasjon i dagens mediemarked. Loven er først og fremst en forsikringspolise – en føre-var-lov – for en medieframtid vi vet lite om. Vi vet ikke hva slags eiere norske medier vil få i framtiden, men det vi vet, er at jo større eierkonsentrasjon vi åpner for i Norge, jo større kan konsekvensene bli ved et eventuelt oppkjøp.

Regjeringen mener også at et slikt perspektiv gir grunnlag for at det fortsatt er behov for en egen lov om eierskap i mediene. Flertallet støtter et slikt syn.

Vi ser alle at det helt åpenbart er behov for å tilpasse loven til den teknologiske og markedsmessige utviklingen på mediesektoren. De elektroniske massemediene, inkludert avisenes og TV-kanalenes nett- og mobiltilbud, er i dag helt sentrale kanaler for formidling av nyheter og samfunnsdebatt i Norge.

En lov som ikke omfatter de elektroniske kanalene, vil derfor være basert på et mediebilde som er utdatert, og en lov som ikke likestiller elektronisk og tradisjonell mediebruk, vil gi et misvisende bilde av eierposisjoner i sektoren.

Reguleringen av eierskap i media er ett av flere virkemidler på området som virker sammen for å ivareta de overordnede målene om ytringsfrihet og mediemangfold. Også mediestøtten er et godt virkemiddel til å gi økonomisk grunnlag for et mangfold av medievirksomheter i Norge.

Vi registrerer at mindretallet i sine budsjettmerknader ikke ser en slik sammenheng. De ønsker å kutte i eller fjerne pressestøtten, og de vil heller ikke gi sin støtte til denne lovendringen. Etter min mening bidrar mindretallet til å rive bort grunnlaget for det store mediemangfoldet vi er så heldige å ha i Norge – men dem om det.

For flertallet er det viktig å presisere at medieeierskapsloven, sammen med loven om redaksjonell frihet i media, legger til rette for at dette mangfoldet av medievirksomheter også kan fungere som reelt uavhengige informasjonskilder og stemmer i offentligheten.

Med støtte fra et flertall i denne salen foreslås det i denne proposisjonen flere endringer i medieeierskapsloven. Av tidshensyn får jeg ikke tid til å gå inn på detaljene, annet enn å vise til komiteens tilråding. Men det er verdt å merke seg at endringene innebærer en omlegging til en mer fleksibel reguleringsmodell ved at mer av den nærmere regelutformingen overlates til forskrift.

I ettertid har vi registrert en debatt om hvorvidt det er i strid med § 100 i Grunnloven at Medietilsynet av regjeringen blir foreslått til å ha en kombinert rolle – både som regel giver og tilsynsmyndighet. Komiteen har i den forbindelse mottatt en utredning fra Schibsted ASA som konkluderer med at regjeringens forslag er i strid med Grunnloven § 100. Denne utredningen har vært til vurdering hos Lovavdelingen i Justisdepartementet, som konkluderer med at lovforslaget ikke er i strid med § 100 i Grunnloven.

Flertallet merker seg også at lovforslaget etter Lovavdelingens vurderinger ikke kan kritiseres som venstrehåndsarbeid – slik noen har antydet – og støtter dermed regjeringens lovforslag.

Øyvind Korsberg (FrP) [18:03:15]: Regjeringens forslag til ny medieeierskapslov overlater til Medietilsynet å lage regler på helt sentrale områder. Det mener vi er uheldig, men vi mener også at det kan være grunnlag for at det strider imot Grunnloven.

Vi har i likhet med saksordføreren registrert den interessante debatten som har gått i det offentlige rom om hvorvidt dette er i strid med ytringsfriheten. Det har vært mange aktører med juridisk kompetanse som har uttalt seg, både i Norge og også internasjonalt, og de konkluderer med at det er et brudd på § 100 i Grunnloven, som altså stiller krav om at inngripen i ytringsfriheten skal skje ved lov, noe som setter grenser for Stortingets delegasjonsadgang.

Det synes jeg er ganske interessant, og når saksordføreren skyver Justisdepartementets lovavdeling foran seg som et sannhetsvitne om at det er lovlig, synes jeg det er grunn til å reflektere litt over det Lovavdelingen i Justisdepartementet har gjort tidligere.

Tidligere har man fra Justisdepartementet og Lovavdelingen sagt at lov om Opplysningsvesenets fond ikke var i strid med Grunnloven § 106. Det har vært debattert i denne sal. Mange mente at det var i strid med Grunnloven, og Høyesterett fant i plenumsdom også ut at Stortingets vedtak var i strid med Grunnloven. Det skjedde i 2010.

Jeg vil også minne om vedtaket om rederibeskatningen, som var en viktig politisk sak for regjeringen, der stortingsflertallet med regjeringspartiene i spissen lente seg på den vurderingen som Justisdepartementets lovavdeling hadde gjort. Også i dette tilfellet fant Høyesterett ut at Stortinget hadde fattet et vedtak som var i strid med Grunnloven.

Til sist er det bare å vise til at Stortingets vedtak om å utvide straffegrunnlaget for krigsforbrytelser med tilbakevirkende kraft også ble funnet grunnlovsstridig av Høyesterett. Så jeg tror man skal være veldig forsiktig, og kanskje også en smule ydmyk, når man skyver Justisdepartementet og Lovavdelingen foran seg som et sannhetsvitne om at dette er fullt mulig.

Jeg tror man skal ta inn over seg at det her er kommet ganske skarpe innvendinger, og at man ikke bare vurderer om dette er brudd på Grunnloven, men at det faktisk er det. Det er også årsaken til at Fremskrittspartiet sammen med Høyre fremmer et forslag om at saken sendes tilbake til regjeringen. Vi er for så vidt skuffet over at Kristelig Folkeparti ikke ble med på det forslaget og den merknaden, men la meg få lov til å sitere hva man kan lese i dagens VG:

«KrF’s mann går med flertallet, men partileder Knut Arild Hareide har internt gått langt i å forsikre om at dette spørsmålet ikke vil stå i veien for et borgerlig regjeringssamarbeid.»

Det står det altså i dagens VG om den loven vi her debatterer. Det er et hyggelig signal å få fra Kristelig Folkeparti, men jeg håper også at Kristelig Folkeparti i framtiden faktisk kan si det de mener i denne sal, og ikke fatte noen beslutninger og avgjørelser på bakrommet. Det er iallfall ikke en strategi vi i Fremskrittspartiet ønsker å følge framover.

Det er grunnlaget for at vi ønsker å sende denne loven tilbake. Når det gjelder selve loven vi har fått, er det klart at med den teknologiske utviklingen man har – man ser den farten medieverdenen har – har nok vi, sammen med mange andre, for lengst konkludert med at hele medieeierskapsloven er et umoderne verktøy, og at Konkurransetilsynet kan ivareta den biten. Om man da må endre litt på lovverket for Konkurransetilsynet, får man vurdere når den tid kommer.

Til slutt tar jeg opp de to forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre som står i innstillingen. Vi ønsker ikke å bli invitert til å være med og bryte Grunnloven, og derfor ønsker vi å stemme imot loven. Subsidiært stemmer vi for Kristelig Folkepartis forslag – dersom våre to forslag mot all formodning skulle bli nedstemt.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [18:08:25]: Det er min lodd å komme etter Korsberg bestandig. Da er mikrofonen så høyt oppe.

Presidenten: Ja.

Olemic Thommessen (H) [18:08:35]: Det fremlagte lovforslaget til endringer i medieeierskapsloven delegerer betydelig makt til Medietilsynet. Det dreier seg om å fastsette regionale markeder, og det dreier seg om at Medietilsynet ved behov skal kunne definere et eget marked for elektroniske medier.

Det har fra meget kompetent hold – som også tidligere innlegg har vært inne på – vært hevdet at dette er i strid med kravene i Grunnloven § 100, der det fremgår at et inngrep i ytringsfriheten skal skje ved lov. Det vil si at det skal belyses, drøftes og behandles i denne sal – ikke i noe tilsyns, herunder Medietilsynets, byråkratier. For meg er dette ikke bare juridiske spesialiteter og en juridisk-teoretisk debatt. For meg er dette ytterst praktisk og av stor betydning for min og Høyres holdning til ytringsfrihetens rammer og hvem som skal kunne legge inn regelverk som skal regulere rammene for dette.

Det er bakgrunnen for at Høyre står bak forslaget om å sende saken tilbake til regjeringen. Vi mener rett og slett at dette er et så stort og grunnleggende spørsmål rundt det veldig alvorlige temaet som ytringsfriheten er. Det krever en grundigere behandling enn det vi har opplevd at det har blitt gjort i dette tilfellet.

For øvrig er Høyres utgangspunkt at regjeringen i forbindelse med dette forslaget nok ikke har stilt det viktigste spørsmålet: Trenger vi denne loven overhodet? Om vi har vært i tvil tidligere, er vi helt sikre nå: Det er åpenbart tid for skroting av medieeierskapsloven.

Høyres hovedanliggende i mediepolitikken er å bidra til at norske utgivertradisjoner bringes videre. Det er publisistiske tradisjoner, kjennetegnet av god journalistikk, kvalitativt gode redaksjoner, nyhetsproduksjon, dekning av politisk stoff og samfunnsdebatt. Skal vi makte å bringe disse temaene videre, trenger vi en robust økonomi i mediebedriftene, som er bærere av disse tradisjonene. Dette er bedrifter som utfordres ikke bare av utenlandske medier, men kanskje først og fremst av nettsteder som spiser seg inn i inntektene deres uten å produsere redaksjonelt innhold.

Erfaringene med medieeierskapsloven så langt er at den har hatt nokså vekslende suksess når det gjelder å regulere det den var satt til. Bortsatt fra et par hederlige unntak har sakene dreid seg om små og ubetydelige forhold, mens de virkelige store, krevende eierskapsovergangene egentlig har gått ganske greit, eller har måttet underkaste seg reguleringer som verken har ivaretatt industrielle behov eller hatt særlig betydning for mediemangfoldet.

De omfattende oppgavene som Medietilsynet nå delegeres til å få, vil unektelig også kreve en stor innsats arbeidsmessig. Vi stiller spørsmål ved med hvilken utsikt vi har til at loven vil være egnet i en digital setting hvor nær sagt alle områder blir mer fleksible. Medietilsynets metode er å måle utgivelser og prosenter. Det henger lite sammen med dagens utfordringer. Det gir i og for seg også proposisjonen inntrykk av i den forstand at det legges opp til en mer fleksibel ordning. Men fortsatt dreier det seg om å telle eksemplarer.

Vi ønsker å avvikle eierskapsloven. Vi mener at konkurranseloven langt på vei vil ivareta de behovene vi har. Man kan med relativt enkle innretninger bidra til at Konkurransetilsynet kan oppfylle de oppgavene Medietilsynet har.

Med dette som utgangspunkt er de forslagene som Høyre er med på, tatt opp. Men vi vil også Kristelig Folkepartis forslag subsidiært.

Presidenten: Da er det registrert. Representanten Olemic Thommessen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olov Grøtting (Sp) [18:13:55]: I dag behandler vi endringer i medieeierskapsloven. Det er en viktig lov – en lov som skal sikre befolkningen tilgang til et reelt mangfold av nyheter, informasjon og meninger – og dels å sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske interesser.

Det er tydeligvis ikke Høyre og Fremskrittspartiet enig i. De mener at medieeierskapsloven skal avvikles. De mener – som vi hørte – at den overlappes i så stor grad av konkurranseloven at det ikke er behov for den.

Vi i Senterpartiet og de øvrige rød-grønne partiene mener tvert imot at det er stort behov for denne loven. Vi mener at for å nå de målsettingene som vi har om en mangfoldig presse og et stort tilfang nyheter og informasjon, er det av avgjørende betydning at vi beholder medieeierskapsloven.

Schibsted har levert en høringsuttalelse der de mener å fastslå at dette lovforslaget er i strid med Grunnloven § 100, som vi hørte. Dette spørsmålet er grundig vurdert av Kulturdepartementet. De har i tillegg hentet en vurdering fra Lovavdelingen hos Justis- og beredskapsdepartementet, som har noe av landets beste kompetanse på feltet.

Det er gledelig at Lovavdelingen konkluderer med at forslaget ikke er i strid med Grunnloven § 100. Vi ser ingen grunn til å gå videre med det spørsmålet, som Fremskrittspartiet og Høyre krever i et av de forslagene de framsetter.

Jeg må si at det er litt underlig at Fremskrittspartiet og Høyre fortsatt har mistanke om at dette er i strid med Grunnloven, selv om representanten Korsberg kunne referere til at man hadde tatt feil i et par spørsmål tidligere. Det kunne vært fristende å spørre om de to partiene mener de sitter med bedre jurister enn Justisdepartementets lovavdeling.

Flere av høringsinstansene har vært skeptiske til at eierskap i elektroniske medier skal reguleres i loven, og til forslaget fra departementet om avgrensing av virkeområde til elektroniske medier. Senterpartiet er glad for at både vi rød-grønne og Kristelig Folkeparti er enige om at eierskap i elektroniske medier skal reguleres. Men det er riktig at det kun er de av disse mediene som i dag har samme formål og funksjon som de tradisjonelle massemediene, som skal reguleres av loven i denne omgangen.

Så ser vi at det skjer fryktelig mye innen medieverdenen med nye elektroniske medier og måter å kommunisere med lesere, lyttere eller seere på. Vi ser også at en stor del av den yngre garde i liten grad leser papiraviser, dersom de ikke finner den hjemme hos a’mor eller n’far, eller den ligger på jobb eller på skolen. De konsumerer derimot nyheter gjennom elektroniske medier.

Noen av de elektroniske mediene blir omfattet av denne loven – andre ikke. Men her skjer det en rask utvikling som vi ikke klarer å se konturene av 10–20 år framover i tid. Derfor vil nok regelverket måtte bli endret i årene framover, og vi er fornøyd med at loven åpner for det.

Senterpartiet mener at det skal settes en grense for nasjonalt eierskap i den nye loven, som også regjeringen foreslår. Den skal sikre minimum tre uavhengige nasjonale aktører av betydning i hvert av de ulike mediemarkedene.

Det er også viktig for oss at den nasjonale eierskapsgrensen når det gjelder monomedieeierskap, ikke kan endres av Medietilsynet i forskrift, men krever ny stortingsbehandling.

Regionalt eierskap kan etter vårt syn ikke sikres flere aktører gjennom en nasjonal grense for eierskap. Senterpartiet mener det ville vært helt uholdbart dersom en aktør f.eks. kommer til å eie alle lokalavisene i Trøndelag. En slik situasjon er et lokaldemokratisk problem og sikrer ikke det mangfoldet av ulik informasjon og meninger som vi ønsker skal formidles gjennom pressen.

Derfor er vi helt enig i at eierskap også på regionalt nivå skal reguleres. Slik Senterpartiet ser det i dag, er det ikke behov for å regulere andre medier enn dagspresse på regionalt nivå, men vi ser det kan bli behov for å utvide dette på sikt, og er glad for at det åpnes for det.

Senterpartiet har tro på at den nye medieeierskapsloven skal sikre oss en mangfoldig og god presse både på nasjonalt og regionalt nivå. Vi ser likevel at mediene og medievanene er i sterk forandring, og det blir nødvendig å holde et øye med utviklingen i årene framover for å justere forskriftene eller gå inn og endre loven om det skulle bli nødvendig.

Øyvind Håbrekke (KrF) [18:18:52]: Medieeierskapsloven skal sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten. Den skal også sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske agendaer. Det skjer en rask teknologisk utvikling i bransjen gjennom en tiltagende – la oss kalle det globalisering – som endrer betingelsene for norske mediehus. Jeg har derfor lyst til å si at Kristelig Folkeparti har benyttet denne anledningen som proposisjonen er, til å foreta en grundig vurdering og gjennomgang av statusen for medieeierskapsloven og behovet for en slik lov.

Det framstår som klart for Kristelig Folkeparti at på tross av den utviklingen vi alle ser, er det ingen tvil om at i Norge i dag spiller de etablerte mediehusene fortsatt en veldig sentral rolle, både med hensyn til nyhetsformidling og det å sette dagsorden i den offentlige samtalen. Gjennom det gjør mediehusene en viktig jobb. Ikke desto mindre leder det til at det er viktig å fokusere på risiko for maktkonsentrasjon i mediebransjen.

Kristelig Folkeparti har derfor kommet fram til at det fortsatt er riktig å ha en medieeierskapslov, og vi støtter forslaget om å beholde 33. pst-grensen som utgangspunkt på nasjonalt nivå i hvert av de nasjonale markedene. Det er også sentralt for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører av betydning i de ulike mediemarkedene. Flertallet i komiteen har understreket at dette betinger at reguleringene forvaltes på en måte som sikrer reell uavhengighet mellom de ulike aktørene.

Jeg vil slutte meg til representanten Thommessens refleksjoner om hvordan mediepolitikken i sin helhet understøtter målene om mangfold, selv om vi er uenig i konklusjonen når det gjelder lovverket. Det er viktig å understreke at det er helheten i de mediepolitiske virkemidlene som til sammen må legge grunnlaget for fortsatt mangfold i norske medier. Det gjelder hvordan vi forvalter og legger opp regelverket for mediestøtteordningen. Det gjelder ikke minst det store behovet for å få innført en plattformnøytral lav merverdiavgift, som kan sikre videre innovasjon og utvikling i en digital virkelighet.

Flere har vært inne på diskusjonen om forholdet mellom regjeringens lovforslag og Grunnloven § 100. Kristelig Folkeparti støtter seg til vurderingene fra Justisdepartementets lovavdeling. Vi finner det rimelig å legge til grunn at forslagene ikke er i strid med Grunnloven. Det er den juridiske delen av diskusjonen. Likevel bør vi spørre: Hva er hensiktsmessig i forholdet mellom regulering i lov og delegasjon til Medietilsynet? Hva er hensiktsmessig for å sikre forutsigbarhet for aktørene? Hva er hensiktsmessig for å sikre nødvendige, forutsigbare rammevilkår for de aktørene som skal operere i disse virksomhetene? Proposisjonen illustrerer at den nye virkeligheten gjør det mer komplisert å regulere eierskapet i mediemarkedene. Proposisjonen illustrerer veldig tydelig at med én gang man skal begynne å regulere regionale markeder, blir dette enda mer komplisert. Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag, og gjennom vårt forslag vil vi fjerne de regionale eierskapsbegrensningene. Vi vil fjerne en betydelig del av de utfordringene som er pekt på ved å delegere til Medietilsynet på dette området.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [18:24:19]: Etter mitt minne tror jeg det er sju år siden jeg sa til daværende kulturminister Trond Giske at han måtte starte jobbinga med en ny medieeierskapslov, fordi strukturen med nye digitale medier ga oss helt nye utfordringer når det gjelder å regulere markedet.

Det er to ting jeg egentlig er litt skuffet over. Det ene gjelder at det har tatt så lang tid. Når det har tatt så lang tid, syns jeg man kanskje ikke har brukt tida så godt. Jeg syns ikke man har tatt inn over seg alle de endringene vi har sett i mediepolitikken. Dette området er et av de store områdene vi har brukt mye tid på i programprosessen i Venstre. Vi har sett på hvilke virkemidler man må bruke for å sikre bredde og ytringsfrihet i en ny mediehverdag. Vi har falt ned på det forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet har lagt fram her i dag – at den beste måten å regulere det på i en ny mediehverdag handler om å bruke konkurranseloven. Men da må nok konkurranseloven tilpasses den oppgaven. Så jeg er veldig glad for den kloke formuleringa som ligger i forslag nr. 1. Venstre kommer til å støtte det. Man må nemlig bruke loven aktivt for å kunne ha et slikt tilsyn.

Så vil Venstre også støtte forslag nr. 2. Vår grunngiving for det er at uansett hvordan man vrir og vender på de brevene og utredningene man har mottatt, oppfattes dette som veldig uavklart jus. Jeg har flere spørsmål enn svar etter å ha lest det som ligger foran oss. Den uavklarte jussen kan vi ikke gå inn i på et så viktig felt som ytringsfrihetsparagrafene våre. Derfor vil vi også stemme for forslag nr. 2. Jeg syns det er skremmende at man delegerer så mye kompetanse nedover i systemet. Jeg vet ikke om «feigt» er et parlamentarisk uttrykk, men jeg kan si at jeg ikke syns det er veldig modig av en regjering å finne ut at den beste måten å forvalte dette på er å delegere det til noen langt under seg sjøl, slik at man ikke behøver å bli ansvarliggjort for det.

Vi vil også benytte sjansen – hvis det går an i voteringsrekkefølgen – til å stemme subsidiært for forslaget til Kristelig Folkeparti.

Det kommer til å bli store endringer på dette området framover. Hele dette politikkområdet kommer til å endre seg, og vi skal gi gode rammebetingelser for utvikling og ytring. Jeg syns det er ønskelig å ha store norske eiere på eiersiden innen mediene. Det syns jeg er et poeng i seg sjøl, så jeg er ikke helt enig i representanten Thommessens uttalelser i Dagsavisen i dag. Jeg tror vi må ha et mangfold av eierskap, og mangfoldet bør først og fremst legge til rette for debatt, ytring og kvalitet. Det mener jeg er godt mulig å gjøre innenfor konkurranselovgivningas rammer. Man har ventet så lenge på en lov – man har ventet så lenge at den egentlig ikke er aktuell lenger.

Statsråd Hadia Tajik [18:28:00]: Massemedia er dei viktigaste arenaene me har for brei nyheitsformidling og politisk debatt. Det vart grundig dokumentert i den siste maktutgreiinga. Det betyr òg at kontroll med massemedia gjev potensielt stor makt, ei makt som kan verte eit demokratisk problem, dersom ho blir misbrukt. Medieeigarskapsloven er derfor ein viktig demokratisk sikkerheitsmekanisme. Samtidig er det nødvendig å sikre at loven er tilpassa endringane i medielandskapet. Regjeringa har derfor foreslått å utvide loven med reglar om eigarskap i elektroniske medier. Elles er den viktigaste endringa ei omlegging til ein meir fleksibel reguleringsmodell, ved at den nærmare regelutforminga blir overlaten til forskrifter.

Tanken er at dette vil gje ei meir treffsikker regulering, og dermed at eventuelle inngrep er betre grunngjevne og betre varetek formålet til loven. Loven er kontroversiell – noko anna er kanskje ikkje å vente. Han legg svære hindringar i vegen for dei moglegheitene dei store medieaktørane har til å ekspandere gjennom oppkjøp og samanslåingar. Det er openbert at loven er ein torn i sida for ein del av aktørane i bransjen.

Som lovgjevarar er det då viktig at ein er bevisst på at medieeigarskapsloven ikkje er til for bransjens skyld – loven skal sikre mediemangfald og ytringsfridom for borgarane, òg gjennom tider med store strukturelle endringar for mediesektoren. Det er òg viktig å hugse at dei som loven er til for, ikkje har dei same talerøyra og ressursane som dei store bransjeaktørane har.

I den samanhengen er det naturleg å kommentere debatten dei siste vekene om forholdet til § 100 i Grunnloven. Schibsted har fått produsert ein rapport som konkluderer med at forslaget er i strid med Grunnloven, fyrst og fremst fordi Grunnloven set strenge avgrensingar for høvet til delegering av lovgjevingsmyndigheit på dei områda som gjeld ytringsfridom.

Med all respekt for dei framståande juristane som står bak rapporten, meiner eg at det er ei avsporing av debatten. Forholdet til Grunnloven § 100 har vorte vurdert ved fleire anledningar, både av departementet sjølv og av ekspertgruppa som har greidd ut grunnlaget for regjeringa sitt forslag til lovendringar.

På bakgrunn av ein førespurnad frå komiteen i saka såg me det likevel som fornuftig å be Justisdepartementet si lovavdeling om ei ekstra vurdering av dette spørsmålet. Lovavdelinga konkluderer klart med at forslaget til endringar i medieeigarskapsloven ikkje er i strid med Grunnloven. Det er ikkje overraskande. Eg meiner at det bør rydde all tvil av vegen i spørsmålet, og at det no ikkje bør vere noko hinder for å vedta regjeringa sitt forslag til lovendringar.

Høgre og Framstegspartiet ønsker å overlate eigarskapet på medieområdet til alminneleg konkurranserett, eventuelt med nokre tillegg i konkurranseloven. Eg meiner at dette vert galt, av ein enkel grunn: Utgiving av massemedia er noko langt meir enn berre næringsverksemd. Massemedia har i tillegg ei viktig demokratisk samfunnsrolle ved å vere ein sentral, offentleg arena for nyheitsformidling og politisk samfunnsdebatt. I motsetning til konkurranseloven, som skal sikre effektiv ressursbruk, skal medieeigarskapsloven sikre mediemangfald og ytringsfridom. Det er heilt ulike omsyn, og resultata av vurderingane kan derfor òg verte ulike. Dette er noko svært mange land i Europa har innsett, og det er òg svært mange som har eigne reglar om eigarskap i media i ei eller anna form. Det alle desse har til felles, er at dei har konkludert med at konkurranseretten aleine ikkje er tilstrekkeleg på medieområdet, enten det er Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Belgia eller Austerrike. Det er derfor noko me ikkje er aleine om.

Så har eg lyst til å kommentere eit par punkt i det føreliggjande lovforslaget som har vore særleg kontroversielle. Det gjeld for det første avgrensinga av loven sitt verkeområde overfor elektroniske media, og for det andre spørsmålet om det er behov for reguleringar av eigarskap på regionalt nivå.

Når det gjeld dei elektroniske media, har ein del bransjeaktørar tatt til ordet for ei enten–eller-tilnærming. Altså: Enten bør nett- og mobilmedia ikkje verte omfatta av loven i det heile, eller så bør alle sånne media verte omfatta, dvs. òg sosiale media og søkemotorar, inkludert aktørar som Facebook, Google og Twitter. Resultatet ville uansett vorte det same. Ein ville sikre at medieeigarskapsloven ikkje ville fått noka praktisk betyding på dette området.

Eg meiner at om ein har ambisjonar om å tilpasse loven til dagens medieverkelegheit, må me i det minste sikre at han vil gjelde for dei viktigaste formidlingsplattformene.

Når det gjeld eigarskapsreguleringar på regionalt nivå, vert spørsmålet: Er det mogleg å sikre det nødvendige eigarmangfaldet med nasjonale grenser aleine? Me meiner at svaret er nei. Eitt eksempel som me bruker i proposisjonen, er at ein aktør – i teorien – vil kunne eige alle lokalavisene i heile Nord-Noreg, Trøndelag og Vestlandet nord for Stavanger utan å passere grensa på ein tredel i nokon nasjonal marknad.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [18:33:24]: Statsråden viste selvfølgelig i sitt innlegg til Justisdepartementet, Lovavdelingen, og den jobben de har gjort. Men samtidig har sikkert statsråden registrert at det er ulikt syn på om dette er brudd på Grunnloven. Flere uavhengige miljøer har pekt på at dette er i strid med Grunnloven. Da er jeg litt imponert over at statsråden kan være så skråsikker i sin argumentasjon, spesielt med tanke på at arbeidet i Lovavdelingen har ført til at Stortinget tre ganger har vedtatt grunnlovsstridige lovendringer. På den bakgrunn: Hvordan kan statsråden være så sikker i sin argumentasjon, i og med at Lovavdelingen har bommet en del ganger tidligere – og heller ikke har argumentert mot den siste betraktningen som har kommet fra Schibsted, som sto i Dagens Næringsliv 12. juni i år?

Statsråd Hadia Tajik [18:34:31]: Det er korrekt at eg viste til Lovavdelinga si vurdering av dette. I tillegg viste eg til at departementet sjølv har gjort same vurdering. Det har òg ekspertgruppa som har greidd ut grunnlaget for regjeringa sitt forslag på medieeigarskapsområdet gjort. Eg registrerer at alle desse tre utgreiingane og tilnærmingane til dette spørsmålet konkluderer på same vis. Det gir ein veldig klar indikasjon på at den konklusjonen er korrekt.

Eg registrerer òg at Justisdepartementets lovavdeling skriv i si vurdering at dei meiner det er klart at dette ikkje har vore for dårleg greidd ut, sånn som det har vorte påstått av enkelte. Summen av dette gjer at eg i alle fall føler meg relativt trygg på at det er riktig å legge fram denne medieeigarskapsloven.

Olemic Thommessen (H) [18:35:28]: Jeg lurer på om statsråden er enig med meg i at den viktigste forutsetningen for å videreføre norske utgivertradisjoner – med alt det positive som jeg tror vi er enige i ligger i det – er å sørge for at norske mediebedrifter har en god fremtid i Norge, og at de bærer videre disse tradisjonene inn i en digital tidsalder. Så ser vi at den loven vi nå diskuterer, omfatter først og fremst dem – og legger begrensninger på disse bedriftene. Samtidig ser vi at det inntektsgrunnlaget som er det viktigste for dem, og det mest krevende for dem å få på plass, nemlig inntektene på digital plattform, i veldig stor grad utfordres av nettsteder eller -sider som ikke har redaksjonelt innhold. Er det en problemstilling som bekymrer statsråden? Hva tenker hun rundt dette med at man får en ensidig begrensning i mediebedriftene?

Statsråd Hadia Tajik [18:36:34]: Svaret er eigentleg både ja og nei. Svaret er nei i den forstand at eg meiner at dei sidene som representanten Thommessen refererer til, sider med eit ikkje-redaksjonelt innhald – eg antar at han då refererer f.eks. til sosiale media og søkemotorar – skil seg frå dei redaksjonelle media på det sentrale punkt, nemleg at dei ikkje har ein redaksjon, og at dei ikkje på same måte som dei redaktørstyrte media, som har ein redaksjon, er ein sentral av nyheitsproduksjonen eller nyheitsformidlinga. Det er noko av det som har vore vurderinga når me har avgrensa medieeigarskapsloven sånn som me har gjort. Dei skil seg såpass frå kvarandre at det er naturleg å trekke denne grenseoppgangen.

Når eg likevel seier ja, til ein viss grad, handlar det om at når det gjeld f.eks. oppmerksemd, er det klart at ein konkurrerer med dei sosiale media. Når det gjeld annonsar, konkurrerer ein til ein viss grad med dei sosiale media. Men her har me òg tatt høgde for det ved at me i proposisjonen signaliserer at på dei regionale mediemarknadene (presidenten klubbar) vil det vere ei viss liberalisering.

Olemic Thommessen (H) [18:37:45]: Jeg skal gi statsråden anledning til å fortsette, for jeg har tenkt å følge opp spørsmålet.

Jeg tenker f.eks. på FINN.no, jeg tenker på yr.no, jeg tenker på forskjellige typer steder som i og for seg ikke produserer – i denne sammenhengen – redaksjonelt relevant innhold, altså politikk og meningsutvikling, men som spiser ganske stor deler av inntektene, og som representerer en betydelig utfordring for mediehusene, i en periode hvor de selv strever med å få inntektene på plass. Frem til i dag har man tjent penger på papiravisen, og så har man egentlig ikke tjent stort på nettavisen. Nå begynner man å ta seg betalt for nettavisen, men det er tungt å dra i gang. Det har ikke vært noe særlig bidrag fra regjeringen, f.eks. med å avgrense NRKs radius. Den loven vi snakker om nå, vil ensidig slå ut for dem som produserer redaksjonelt. Alle de andre, inkludert de store telegigantene som velter seg inn i dette området, slipper unna.

Statsråd Hadia Tajik [18:38:52]: Medieeigarskapsloven er ikkje laga for å gi flest mogleg aktørar flest mogleg næringsmoglegheiter, for å seie det på den måten. Medieeigarskapsloven handlar grunnleggjande sett om å sikre mediemangfald og å forhindre potensiell misbruk av makt.

Det eg vel å seie, er at f.eks. FINN.no egner seg dårleg om ein skal bruke det som ei plattform for å kommunisere noko politisk eller ideologisk. Det same gjeld ei rekke andre, enten det er søkemotorar eller sosiale media. Det gjer at behovet for å regulere dei i ein medieeigarskapslov, er – for å seie det mildt – svært avgrensa. Denne prinsipielle forskjellen er grunnen til at me gjer denne avgrensinga, slik som me gjer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter har ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kåre Simensen (A) [18:40:06]: Mange høringsinstanser mener at det er på tide å fjerne medieeierskapsloven, og kun beholde konkurranseloven. Disse synspunktene er også adoptert av de mørkeblå kameratene Høyre og Fremskrittspartiet. Todelingen i dagens komitéinnstillinger tydeliggjør nok en gang hva vi har i vente om vi skulle få et regjeringsskifte, også på medieområdet: kutt i pressestøtten, et vingeklippet NRK og fritt fram for utenlandske eiere, for å nevne noen – slik representanten Thommessen uttrykte det i Dagsavisen i dag.

Representantene for de mørkeblå bekrefter nok en gang sin tro på at om markedskreftene får spillerom, vil det ikke gå ut over verken medietilbudet eller mediemangfoldet i dette landet. Jeg deler ikke en slik tro på markedskreftene. Etter mitt syn velger de å utfordre ytringsfriheten og mediemangfoldet når de helt åpenlyst setter butikken foran politikken. Klar dere selv, er deres budskap til Medie-Norge ute i distriktene og nr. 2-avisene i de store byene.

Et annet eksempel, som også statsråden var inne på, gjelder det at man utfordrer både medieeier- og ytringsmangfoldet når man ikke ønsker en regional regulering. For min landsdel f.eks. kan det vise seg at én eier kan eie alle store aviser utenfor de sentrale strøk. Jeg synes ikke at det er en trygg medieframtid når vi kan risikere noe sånt. De synes det er helt uproblematisk, men heldigvis, flertallet i denne salen deler ikke et slikt synspunkt. I motsetning til de mørkeblå er flertallet tydelig på at vi stiller oss bak medieeierskapslovens formål om å fremme ytringsfrihet og gi reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud. Medieeierskapsloven verner om viktige demokratiske verdier som vanskelig kan defineres ut fra rent økonomiske begreper, slik konkurranseloven legger opp til.

Det er verdt å merke seg disse forskjellene mellom et mindretall som ønsker at markedskreftene skal styre politikken, og et flertall som mener at politikken kan påvirke markedskreftene, for å sikre bl.a. mediemangfoldet. Denne saken er et godt eksempel på nettopp det.

Olemic Thommessen (H) [18:43:06]: Bare et par kommentarer til i og for seg både statsrådens og representanten Simensens innlegg:

Det virker på Simensen som om han tror at Høyre liksom bare vil slippe det hele løs. Slik er det ikke. Vi tenker at dette skal reguleres av konkurranseloven. Konkurransetilsynet er absolutt noe å skubbe seg på hvis man er redd for at ikke reguleringene blir tøffe nok.

Og så er det ikke slik, som statsråden var inne på, at de fleste der ute i verden har funnet ut at det er klokt å holde seg med en medieeierskapslov. De fleste land har ikke en medieeierskapslov, de baserer seg nettopp på konkurranselovgivningen i sine land – f.eks. våre naboland Sverige og Danmark, og i og for seg også Nederland, gjør det. Jeg tror ikke at de landene har noen store problemer, i alle fall har det ikke tilflytt meg at disse har et problem som er større enn vårt, i alle fall, når det gjelder eierskapskonsentrasjon. Det er faktisk slik at til tross for at vi har hatt eierskapslovgivning som har vært ganske streng, har ikke det forhindret at vi har fått etablert ganske store eierskap. Det er ikke slik at denne loven har virket på en måte som har gjort at vi har – skal vi si – den store floraen av aktører.

En viktig side av det er at det er usikkert hvordan man tjener penger fremover. Da Schibsted ble pålagt å selge sine aksjer i Polaris, viste det seg at det ikke var så lett å bli kvitt dem – det sto ingen kjøper klar. Det henger rett og slett sammen med at det er usikkert hvilken lønnsomhet som ligger i mange av de store mediebedriftene. Det avgjørende nå – det var det jeg forsøkte å komme inn på i replikkordskiftet med statsråden – er å bidra til at vi får en inntjening i mediebedriftene som sikrer den robuste økonomien som skal til for å greie å betale store, kompetente redaksjoner. Det er betydelige utgifter, og det blir for enkelt når statsråden sier at man ikke skal regulere FINN.no, men man skal regulere de som produserer redaksjonelt innhold. Det er nettopp poenget. Jeg mener jo ikke at man skal regulere FINN.no – det var det vel ingen som hadde tenkt – men jeg tenker at det er viktig å sørge for at de som produserer redaksjonelt innhold, ikke får en ulempe i forhold til de som de konkurrerer med, når det gjelder inntekter. Og der må vi ha med oss at robust økonomi henger sammen med god industriell utvikling, og det i sin tur dreier seg i veldig stor grad om gode eierskap og flyt i eierskap de forskjellige eierne imellom. Det er Konkurransetilsynet de beste til å vurdere.

Statsråd Hadia Tajik [18:46:17]: FINN.no var eit eksempel som representanten sjølv brukte, og då var det naturleg for meg òg å plukke opp det.

Når det gjeld resonnementet til Thommessen om at det slett ikkje er alle land som har denne typen reguleringar, har han sjølvsagt heilt rett i det. Det er ikkje alle land som har denne typen reguleringar, men det er mange som har det, bl.a. Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Belgia og Austerrike. Eg kan òg nemne at Europarådets ministerkomité i ein deklarasjon frå 2007 slo fast at ei regulering som berre fremjar konkurranseevne og marknadseffektivitet, kan føre til at det ikkje lenger er tilstrekkeleg mange uavhengige kanalar og stemmer i offentlegheita. Nyleg slo også Leveson-rapporten i Storbritannia fast at det er behov for andre og strengare reglar for medieeigarskap enn det som følgjer av generell konkurranserett. Det er med andre ord ikkje noko som me i Noreg er aleine om å meine.

Representanten Thommessen refererer òg til våre naboland Sverige og Danmark. Det er heilt korrekt at dei ikkje har ein medieeigarskapslov, men dei legg vekt på omsynet til eigarmangfald ved f.eks. tildeling av kringkastingskonsesjonar, og det viser at òg i Sverige og Danmark ser ein på eigarmangfald som ein viktig verdi, som ikkje fullt ut kan verte sikra gjennom konkurranseretten.

Presidenten: Representanten Kåre Simensen er sakens ordfører og får dermed fortsatt 3 minutters taletid.

Presidenten antar at det er fåfengt å minne om at vi har en lang kveld foran oss.

Kåre Simensen (A) [18:47:55]: Jeg skal love å være veldig kort.

Jeg har en liten kommentar til representanten Thommessen, som refererte til hva andre land i Europa gjør, og at de klarer seg med en konkurranselov. Dessverre glemte Thommessen å nevne det kanskje viktigste: Disse landene har heller ikke klart å bevare det mediemangfoldet som vi i Norge har gjort gjennom vår mediepolitikk.

Presidenten: Presidenten synes det var eksemplarisk – det var kortere tid enn det som var tildelt.

Representanten Olemic Thommessen har hatt ordet to ganger og får dermed ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [18:48:36]: Det er ikke slik at vi tenker at man ikke skal gjøre noe med konkurranseloven eller konkurransemyndighetene dersom medieeierskapsloven blir fjernet. Vi mener at konkurransemyndighetene uansett ser etter mediemangfold, altså meningsmangfold, når de gjør sitt arbeid knyttet til det konkurranserettslige. Vi tenker at det med enkle grep kan styrkes, og at Konkurransetilsynet kan styrkes også når det gjelder den problemstillingen, det å se etter dette. Dermed mener vi at dette vil bli ivaretatt på en smidigere, og jeg tror ganske sikkert billigere, måte, sammenlignet med det som Medietilsynet etter hvert vil komme til å koste, dersom det virkelig skal utføre de oppgavene som det nå blir pålagt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.

Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 21 og 22 behandles under ett. – Det anses vedtatt