Sakene nr. 21 og 22 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:51:14]: (ordfører for sakene): I Dokument 8-forslaget fra Fremskrittspartiet om et modernisert bokmarked, bes regjeringa avslutte ordningen med bokavtale. Når vi samtidig har til behandling forslag til boklov, erstattes ordningen med bok- eller bransjeavtale, men unntaket fra konkurranseloven for bokbransjen videreføres. Fremskrittspartiet ønsker ikke dette, mens Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å videreføre dagens system med en bransjeavtale. Jeg antar at mindretallene redegjør for sine syn i egne innlegg. Regjeringspartiene ønsker nå boklov i Norge velkommen.

Dette er en gledens dag. Det er lenge siden arbeidet med boklov startet opp, og omsider er vi i havn. Norsk litteraturpolitikk har vært en suksess, hvor bransjeavtalen har vært vesentlig. Det nå å erstatte den med en obligatorisk lov, vil skape en forutsigbarhet i bransjen. Det vil sikre en langsiktighet i arbeidet for bredde, kvalitet, mangfold og tilgjengelighet i norsk litteratur – nettopp det som er hovedmålene for litteraturpolitikken – samt for bevaring og videreutvikling av norsk språk, til glede for lesere og forfattere.

Forslaget til boklov bygger på en avveining mellom konkurransehensyn og kulturpolitiske hensyn. Litteraturen er rett og slett for viktig til å overlates til markedet alene.

Ett viktig element i bokloven er fastpris – altså at leverandør plikter å sette en bindende pris på nye bøker. Det betyr ikke at prisen må settes høyt, som enkelte motstandere av fastpris ynder å hevde, men man får ikke anledning til å dumpe prisene på et lite utvalg bestselgere. Litteraturen i Norge skal være en langt mer mangfoldig litteratur enn den vil bli om det kun er markedet som regulerer forholdene. I dag kan forlagene satse på smalere litteratur fordi disse utgivelsene blir finansiert gjennom salget av breddelitteraturen. Dersom det kun er lønnsomt å produsere bøker en vet vil selge godt, vil det bli så godt som umulig for de nye stemmene, debutantene og de nye skrivemåtene. Ønsker vi nye forfattere, må noen våge å satse på de ukjente. Dagens bestselgende forfattere har også vært usikre kort en gang. For å si det med Tom Egelands ord: «Norsk litteraturpolitikk har bidratt til å dyrke dem fram til folkekjære forfattere». Dette var en henvisning til f.eks. Petterson, Saabye Christensen og Wassmo.

Både for leserne og forfatterne er altså fastprissystemet viktig – for forfatternes inntekt og mulighet for å nå fram til lesere. I forslaget lovfestes også bestemmelser som gir leverandører, forfattere og oversettere anledning til å samarbeide om normalkontrakter. Uten disse er hver enkelt forfatter og oversetter overlatt til seg selv i forhandlingene med forlagene, noe som naturlig nok vil være vanskelig for nye forfattere og forfattere av smale bøker.

Litteratur er ikke en vanlig vare. Vi ønsker et mangfold av bøker fra et mangfold forfattere i ulike sjangre. Vi ønsker en bokbransje som har råd til å ta sjanser, å satse på noe nytt og ukjent, og eksperimentell litteratur. Dette vil neppe overleve på det frie markedet.

Fremskrittspartiet er i det store og hele motstandere av litteraturpolitiske virkemidler, og har en evinnelig tro på markedets fortreffelighet, og at konkurranse vil sikre mangfold også innenfor bokbransjen. Tar vi en kjapp sammenligning mellom land, ser vi at det i Norge utgis flere titler og selges flere bøker enn i våre naboland, og vi ser at en utvikling med synkende antall bokhandlere er tydeligere i friprisland enn i boklovland. Skal vi sikre bøker av god kvalitet, til samme pris over hele landet, må vi ha gode litteraturpolitiske virkemidler.

Høyre og Kristelig Folkeparti støtter opp om virkemidlene, men ønsker å fortsette med en frivillig bransjeavtale i stedet for å innføre en boklov. Det er på ingen måte gitt at en kommer i havn med en eventuell ny avtale – og siden 2005 har vi sett en oppblomstring av forlag som står utenfor bransjeavtalen og som heller ikke er bundet av fastprisordningen. Det bør ikke være frivillig å være omfattet av de kulturpolitiske virkemidlene. I lovs form er det lovgiver som har styringen med virkemidlene, ikke bransjen selv.

Jeg er glad for at fagbøker skal omfattes av bokloven. Det sikrer en bredde og et mangfold i både store og små fag, noe som er helt essensielt for å utvikle norsk som akademisk språk.

Det har vært store endringer innenfor bokbransjen de siste årene, og utviklingen kommer til å fortsette. Derfor legges det opp til en evaluering av e-bokmarkedet etter tre år. Tilsvarende vil det også gjennomføres en evaluering av virkningen av avansereguleringen mellom leverandører og forhandlere på bakgrunn av innspill vi har fått i høringer.

Jeg mener det er et godt lovforslag vi har til behandling. Gjennom dette og andre litteraturpolitiske virkemidler – som f.eks. innkjøpsordning, produksjonsstøtte og stipend- og vederlagsordninger for forfattere – sikrer vi at befolkningen over hele landet får tilgang til et bredt utvalg av kvalitetslitteratur fra et mangfold forfattere, temaer og sjangre.

Gunn Karin Gjul (A) [18:56:18]: (komiteens leder): De rød-grønnes kulturløft hadde som ambisjon å gjøre Norge til en stor europeisk kulturnasjon. Dette var sterkt inspirert bl.a. av den franske kulturpolitikken, og ikke minst av den sosialistiske franske kulturministeren Jack Lang, som på 1980-tallet bygde opp en sterk kulturpolitikk i Frankrike. Et av de viktigste grepene til Jack Lang var at han i 1982 innførte en boklov i Frankrike. Dette var for å gi næring til det franske språk, og sikre et stort mangfold i utgivelsene av franske bøker. Med vedtak om boklov her i kveld gjør vi som de store kulturnasjonene i Europa – som Tyskland, Frankrike, Italia og Spania har gjort før oss – nemlig å gi litteraturen en egen lov. De gjorde det ikke minst for å sikre sitt eget språk. En liten nasjon med et lite språk som det norske, bør i hvert fall gjøre det.

I 2008 la kulturminister Trond Giske fram den første språkmeldingen på over 30 år: St.meld. nr. 35 for 2007–2008, Mål og meining. I den meldingen hadde han som mål å sikre det norske språket status, og at det skulle bli brukt på alle samfunnsområdene. Ikke minst ble det framhevet at fagspråkets betydning for norsk måtte vedvare, og utvikle seg som et samfunnsbærende og fullverdig språk. Meldingen den gangen anså fastprisordningen som veldig viktig for å sikre det norske fagspråket, og et av de bærende elementene i bokloven er nettopp at fagspråket er inkludert.

I forfatterforeningens pressemelding av 26. april blir nettopp det norske språket sterkt framhevet. Det var den dagen regjeringen la fram forslag til boklov. Der fastslår forfatterforeningen betydningen av boklov og fastpris for å sikre det norske språket. Jeg siterer:

«I dag har Regjeringen i statsråd gått inn for å fremme et forslag til norsk boklov for Stortinget. En boklov tar ikke for seg alle sider ved det norske samfunnet som en grunnlov gjør, den tar likevel for seg en av de viktigste forutsetningene for demokratiet vårt, nemlig språket. Den legger rammene for hvordan vi skal utvikle språket og skape litteraturen i framtida. Lovforslaget er inspirert av boklover i andre europeiske land. Den har mange fellestrekk med disse, men den er ingen blåkopi, den er tilpasset norske forhold.»

Alternativet til dagens boklov og fastpris, er fripris. Arbeiderpartiet og de rød-grønne er ikke imot billige bøker – ni av ti bøker i bokhandelen er det faktisk fripris på – men det vi er enda mer for, er bredde og ikke bare bestselgere. God litteraturpolitikk er ikke identisk med store stabler av den samme boken. God litteraturpolitikk er heller ikke identisk med at bokhandlene ser ut som en Lidl-butikk. God litteraturpolitikk kjennetegnes ved at det utgis mange forfatterskap – både ukjente forfattere, unge, nye og bestselgere. At vi har muligheten til å gi ut både krim, diktsamling, sakprosa og skjønnlitteratur er beviset på om vi har en god litteraturpolitikk.

Hvorfor er vi så sikre på at fripris vil svekke mangfoldet og distribusjonen ut til leserne? Jo, vi har erfaring fra friprisland som Sverige og Danmark. I Sverige utgis det i forhold til folketallet halvparten så mange titler som i Norge, og de siste årene har det vært en reduksjon i antall titler. Danmark fikk fripris i 2011. Med det er antall utgivelser, bl.a. på Politikens Forlag, redusert med en tredjedel.

Situasjonen er det motsatte i Norge, hvor vi har et fastprissystem – i sterk kontrast til våre naboland. Folk i Norge leser og kjøper flere bøker enn noensinne. Antall titler som gis ut, har steget de siste årene – i tidsrommet 2005–2010 med 14 pst.

Den eneste garantien for at den norske boksuksessen kan fortsette, er at vi fortsatt får en rød-grønn regjering. Fremskrittspartiet er imot en boklov, imot forfatterstipender, imot innkjøpsordninger. Hva de andre partiene er for, er vi litt usikre på. Om de er for fastprissystem eller ikke, er vi usikre på. Men det vi i hvert fall er sikre på, er at den eneste garantien for at vi får en god litteraturpolitikk i årene framover, er at vi får beholde en rød-grønn regjering etter høstens valg.

Ib Thomsen (FrP) [19:01:47]: I dag reguleres det norske bokmarkedet gjennom en bokavtale. Nå skal den erstattes med en lov. Bokmarkedet er stort og er landets største kulturmarked. Her skal det styres, og her skal vi ha politiske mål. Det skal styres med nye lovparagrafer og med løsninger som er komplekse og utfordrende. En slik løsning har vi ikke noen tro på. Nå blir de som selger billige bøker, kriminelle.

Sverige fikk fripris i 1970. De fjernet fastprisen. Hvem gjorde det? Jo, det gjorde Olof Palme. Han var forutseende. Slik jeg ser det, er ikke Sverige noe fattig kulturland, tvert imot. De har også mange gode forfattere.

Konkurransetilsynet har vært skeptisk til den nye loven. De har forbrukerne i tankene.

Det er flere kulturpolitiske ønsker som søkes oppnådd gjennom den nye bokloven. Blant disse ønskene finner man bl.a. et distriktspolitisk hensyn som dreier seg om et desentralisert bokhandlernett. Hvilke virkemidler har man for å få en bokhandel i hver kommune? Også bokhandleren er avhengig av å tjene penger. Man kan ikke sitte i Stortinget og vedta at man skal ha en bokhandel i hver eneste kommune. Dette ønsket er ikke definert med hensyn til brukergruppenes størrelse eller etterspørselen etter litteratur i den enkelte kommune. Kommunene kan ikke være sikre på alle kommuner får en bokhandel – det er jeg helt sikker på. Ingen her i Stortinget kan garantere det.

Med årene har bokbransjen i stadig større grad blitt konsentrert om noen få aktører. Riktignok har ingen aktør fått eneveldig dominans, men konsentrasjonen må være et økende problem, da det er forlagene som har hånd om prissettingen på bøker til sluttbruker.

Samtidig med at det har foregått en konsentrasjon om færre aktører på forlagssiden, har forlagene også begynt å kjøpe seg opp stort i bokhandlerbransjen. Dermed forhandler de i praksis med seg selv, og tendensene til konsentrasjon på eiersiden i bokbransjen tilsvarer utviklingen i andre medier. Eierkonsentrasjonen kan true mangfoldet og uavhengigheten, dels ved direkte påvirkning.

Jeg mener at konkurranse sikrer forbrukerne mangfold og muligheten til selv å velge, slik det er i alle andre bransjer. Slik jeg ser det, ville det blitt mammutpriser hele året – ikke bare når bokbransjen selv mener at den skal selge billig. Konkurranseprinsippet sikrer interessen til både smale og brede grupper.

Den nye loven er ment å gi rammevilkår som sikrer høy kvalitet og et rikt mangfold i norsk litteratur. Hvordan kan man sitte her i Stortinget og garantere høy kvalitet på bøker som utgis? Hvordan kan man sitte her i Stortinget og garantere at det blir et mangfold ved å innføre en lov? Det kan man ikke.

Bokbransjen her i landet frykter at litteraturen vil lide ved liberalisering. Hvem vil ikke ha konkurranse? Alle som driver business, og alle som driver business i bokbransjen, vil ikke ha konkurranse, har jeg forstått. Gjennom markedsanalyser fra den danske bokhandlerforeningen kan en ikke se at liberaliseringen har ført til dårligere litteratur eller innsnevring av mangfoldet. Billigsalg av bestselgere i Danmark har ført til at flere leser bøker – flere har råd til å lese bøker. Det må også være viktig.

En annen utfordring som bokmarkedet står overfor i dag, er de mulighetene som ligger i den teknologiske utviklingen. Hvis man har det norske språket i tankene, som jeg har forstått at representanten fra de rød-grønne har: Det er ikke avgift på e-bøker, moms, når man laster ned utenlandske bøker – bøker på engelsk – en masse. Allikevel skal vi opprettholde momsen og ikke ha konkurranse når det gjelder e-bøker. Da blir det ikke troverdig når man snakker om at man har det norske språket i tankene.

Med den nye loven får man en leveringsplikt. Da kan det vise seg at Apple og Amazon blir sterkere. Hva gjør man med det?

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp forslag.

Ib Thomsen (FrP) [19:06:57]: Det har presidenten helt rett i.

Jeg tar opp det forslaget som Fremskrittspartiet har alene, og de forslagene som Fremskrittspartiet har sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [19:07:27]: I overgangen til digital formidling står bokbransjen overfor betydelige omstillinger. Nye lesevaner etableres, nye konsepter utvikles, nye distribusjonsformer er på vei inn. Kort sagt: Det er store endringer som bransjen står overfor.

I dette bildet tror vi det er viktig at man opprettholder en viss dynamikk og en stor vilje og evne til omstilling og til det å finne frem til nye løsninger – ikke beskytte bransjen på en måte som fritar den for disse utfordringene.

Det ble reist spørsmål om hva Høyre står for i litteraturpolitikken. Det kan man lese ut fra dagens avtale. Jeg vil få minne om at den avtalen som fungerer i dag, og det virkemiddelapparatet som for øvrig utfyller denne avtalen, ble godkjent som unntak fra Konkurransetilsynets bestemmelser av Høyre-statsråd Morten Meyer. Den menyen av virkemidler som i dag er gjeldende norsk politikk, er ikke vesentlig endret etter åtte år med rød-grønn regjering.

Det viktigste hensynet å ivareta for Høyre er en klar målsetting om at vi også i fremtiden skal ha gode kår for utvikling av norske forfatterskap, og at leseren skal ha god tilgang på litteratur på norsk til konkurransedyktige priser. Da kreves en bredde av virkemidler, i tillegg til fastpriselementet, som vi ønsker å videreføre i form av en bokavtale. Så kommer selvfølgelig spørsmålet om merverdiavgift. Høyre ønsker en lik merverdiavgift, uavhengig av plattform, og selvsagt også stipendordningene og innkjøpsordningene – en viktig helhet som til sammen skaper et godt grunnlag for norsk bokproduksjon. Vi mener at denne helheten nok er det sentrale svaret på hvorfor vi har gjort det bra i Norge.

Det vises til andre land, f.eks. til boklovland som Frankrike og Tyskland, som representanten Gjul var innom. Da vil jeg minne om at en begrunnelse for at man har mange boklovland i Europa, er at det å ha en bransjeavtale er problematisk med tanke på konkurransereglene i EU. Sånn sett har ikke bransjeavtaletilnærmingen vært like aktuell. I tillegg er det også slik at mange av disse landene ikke har den menyen av virkemidler som vi har. Fastprisen er på en måte det ene store virkemiddelet – selvfølgelig litt varierende fra land til land. I Norge har vi en bredere komposisjon, og den mener jeg har gitt gode resultater.

Jeg tror vi kan konstatere at den norske bokbransjen har levd godt med dagens system, og at det nå vil være viktig å reforhandle det og bringe inn de temaene som også har vært sentrale i utformingen av dagens forslag til boklov. Jeg snakker da om spørsmålet om prisutvikling, om innovasjonstakten for formidling av e-bøker og tilgjengeligheten for små forlag uten egen bokhandel. Alle disse temaene har også vært viktige temaer i utformingen av bokloven og er i og for seg på mange måter besvart i det foreliggende utkastet, selv om jeg er litt usikker på i hvilken grad man vil ha suksess med faktisk å følge det opp innenfor forskriftene, slik det er antydet.

Når det gjelder forskjellen mellom bransjeavtale og boklov, er den at med en bransjeavtale ligger i dag 15–20 pst. av omsetningen utenfor loven, den befinner seg altså i et rom som ikke er omfattet av fastprisen. Dette rommet er også et rom for utvikling av både konsepter og omsetningsmåter, som jeg tror bransjen har godt av å forholde seg til. Det har ikke vært like lett å være nykommer i den norske bokbransjen, selv om mange konsepter nå er godkjent også av de store forlagene.

Ellers legger Høyre betydelig vekt på det språklige temaet, som særlig knytter seg til læremiddelproduksjon, som jeg vil komme tilbake til. Jeg tar også opp forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Olov Grøtting (Sp) [19:13:01]: Det er en gledens dag i dag, som saksordføreren sa. Det er det både for Senterpartiet og våre rød-grønne kolleger, når vi nå behandler bokloven. Ikke minst er det en gledens dag for bransjen, som har etterspurt en lov som skal ta over etter dagens bransjeavtale.

Senterpartiet mener det er viktig å få på plass litteraturpolitiske virkemidler som står seg i årene framover. Både kvalitet, bredde og utvalg er viktig for oss, og det er viktig at folk i hele landet – uavhengig av hvor en bor – får tilgang til et bredt utvalg av litteratur, med like priser. Det betyr også mye for bevaring og utvikling av norsk språk og ikke minst for utviklingen av begge målformer.

Det sentrale i loven er fastprisen. Den skal omhandle alle norske utgivere og forhandlere av bøker i det norske bokmarkedet, også e-bøker. Vi er glad for at også de aller fleste høringsinstansene er positive til innføring av boklov.

Det er viktig at forlagene gjennom fastprisordningen gis mulighet til å subsidiere utgivelser som ikke har samme evne til inntjening som bestselgerne. Vi ønsker å stimulere til bredden i utgivelser. Det er godt kjent at vi her i landet har bedre litteraturpolitisk måloppnåelse enn våre naboland Sverige og Danmark, som flere har nevnt tidligere i debatten. Vi utgir flere titler, og vi selger flere bøker enn nabolandene. Vi trenger fastprisen for at vi også i framtiden skal ligge på topp hva gjelder titler og salg av bøker, men trenger i tillegg andre virkemidler, som momsfritak og innkjøpsordninger.

Senterpartiet mener også det er riktig at leverandører, forfattere og oversettere gis anledning til å samarbeide om normalkontrakter, som vil bidra til at det blir lettere for nye forfattere å inngå avtale. Senterpartiet er opptatt av mest mulig like konkurransevilkår i markedet, og da er skaffe- og leveringsplikt, felles frakt- og leveringsbestemmelser og ikke-diskrimineringsprinsipp tiltak som vil bidra. Det er også viktig for oss at fagbøker omfattes av loven, slik at vi sikrer bredde og mangfold i litteraturen for både store og små fag.

Det var svært delte meninger i høringsrunden om avanseregulering mellom leverandør og forhandler. Selv om vi falt ned på at det skal være en bestemmelse om dette, er vi i Senterpartiet fortsatt usikre på hvordan det vil slå ut. Vår bekymring går på de minste og mest sårbare bokhandlerne og om de vil evne å sitte igjen med noe overskudd når det nå settes et avansetak.

I våre naboland finnes det knapt en bokhandel igjen i byer på størrelse med Kongsvinger og Hamar. Det er svært bekymringsfullt. Derfor er vi så opptatt av å sikre at det skal være mulig å få fortjeneste på å selge bøker her i Norge. Vi er så heldige at vi her i landet fortsatt har mange distriktsbokhandlere, men mange av dem ser seg allerede i dag nødt til å drive med annen handel ved siden av å selge bøker. Vi er opptatt av at de i størst mulig grad skal tjene penger på å være bokhandlere – blir boksalget bare en liten bigeskjeft, vil det etter hvert forsvinne.

Det ble avansetak, og det endte på 50 pst. Det er viktig for Senterpartiet at ordningen evalueres etter tre år for å se nærmere på virkningen av det. Det betyr at ordningen må vurderes på nytt, og jeg kan berolige alle involverte parter med at skulle dette taket vise seg å gi negative effekter, vil vi gjøre det vi kan for å få det fjernet.

Det er også særdeles viktig for oss at fastsettelsen av rabattene mellom forhandler og leverandør skjer på grunnlag av frie forhandlinger. De eksemplene som nevnes i lovproposisjonen, og som kan være grunnlag for høy rabatt, er ikke ment som føringer for forhandlingene.

Skaffeplikten er også viktig. For å sikre at alle titler skal nå ut, må den fortsette slik som dagens innarbeidede praksis tilsier, der det er leverandøren som betaler frakten.

Det høres ut på opposisjonen som om en boklov vil være uheldig for innovasjoner i bransjen, i motsetning til det bransjeavtalen da tydeligvis er. Det er i denne forbindelse viktig å minne om at 87 pst. av totalmarkedet for bøker faktisk er fripris. Dette er derfor ikke den store inngripen i markedet som det kan høres ut som når opposisjonen snakker.

Jeg tror heller ikke at bokloven kan garantere en bokhandel i hver kommune, men det kan kanskje hjelpe. Det er ingen realisme i det representanten Thomsen snakker om, med mammutpriser hele året, men bokloven vil være viktig for å sikre bredden i norsk litteratur – det må jeg gjenta. Den er viktig for å sikre smalere utgivelser, sikre forfattere og forleggere gode vilkår og sikre at det finnes bokhandlere som kan leve av yrket sitt i hele Norge.

Øyvind Håbrekke (KrF) [19:18:22]: Omsetning av bøker er et marked, men reguleringen av dette markedet er mer enn næringspolitikk. Det er litteraturpolitikk, det er kulturpolitikk, det er forvaltning av norsk språk, og det er forvaltning av norsk identitet.

Kristelig Folkeparti mener at fastprisen fremmer litterær bredde, og at fastprisordningen er et viktig kulturpolitisk virkemiddel for utvikling av norsk kultur og styrking av norsk språk i en situasjon med et globalt mangfold. Kristelig Folkepartis konklusjon er derfor veldig klar. Vi går inn for en fastprispolitikk som et bærende element i norsk litteraturpolitikk. Spørsmålet er da hvordan vi mest hensiktsmessig sikrer den fastprispolitikken og regulerer den framover.

Det bør ikke være frivillig om man er omfattet av de kulturpolitiske virkemidlene, sa representanten Kvifte Andresen. Spørsmålet er om det bør være frivillig å omstille seg i den retningen som forbrukerne – leserne – ønsker og å tilpasse seg en teknologisk utvikling.

Svaret er vel kanskje ja – det bør være frivillig. Vi som myndigheter bør i hvert fall ikke lage reguleringer som gjør at man slipper unna med det. Bokbransjen – hele litteraturfeltet – er i en omfattende omstilling. Kristelig Folkeparti er nok av den oppfatning at en bransjeavtale i større grad gir mulighet til å sikre en dynamikk som gjør at vi kan stimulere til at omstillingen skjer i takt med tidens utfordringer. Derfor har også Kristelig Folkeparti heller valgt – istedenfor å støtte det framlagte forslaget til boklov – å gå inn for å videreføre ordningen med en bransjeavtale også etter 2014. Vi mener at det i forbindelse med en slik reforhandling må legges vekt på at bransjen skal utvikle gode norske konsepter for digital omsetning av bøker med tanke på å nå et bredt publikum, og at det gjøres tilgjengelig på en forbrukervennlig måte. Vi er opptatt av at eierforholdene i bransjen ikke skal virke ekskluderende for de små forlagenes muligheter framover.

På det grunnlaget kan vi trekke to viktige konklusjoner: Den viktigste beslutningen er at vi står på fastprissystemet som et bærende element i litteraturpolitikken, og for Kristelig Folkepartis vedkommende mener vi at det sikres best gjennom en fortsatt avtale og ikke en boklov.

Trine Skei Grande (V) [19:22:24]: Jeg vil ikke ha mammutpriser hele året. Jeg vil gjerne ha en litteraturpolitikk som gjør at gode forfattere kan bli millionærer på en uke, og som gjør at forlagene tjener så mye penger at de kan gi meg bøker som nesten bare jeg syns det er artig å lese. Jeg vil ha en litteraturpolitikk som er aktiv, og som sørger for at vi som et lite språk kan bidra med god litteratur til hele verden. Det var en tankevekker for meg å høre at et svært språk som mandarin, som er styrt av gammelkommunister med stor reguleringsiver, ikke regulerer sitt bokmarked, og derfor ikke har en eneste forfatter på full tid.

Det er en fantastisk glede for Norge med et lite språk å kunne ha forfattere som blir mangemillionærer på en uke. Jeg tror det bidrar til at Norge utvikler seg som nasjon på en helt annen måte. Det jeg syns er rart med denne debatten, er at vi får enormt skryt for det systemet – for den bokavtalen – vi laget for snart ti år siden. Den har funka kjempebra. Og så er vi liksom svikere mot disse prinsippene når vi står for de samme prinsippene vi har stått for i ti år – nemlig å ha den bokavtalen og ha fastpris.

Venstres hovedargument for å gå imot en boklov er at dette er helt feil tidspunkt å fryse dette systemet vårt på. Fordi bokbransjen er i enorm endring. Det er mange usikkerhetsfaktorer fordi vi skal over i en mer digital hverdag. Det å fryse situasjonen i en lov mener jeg er feil. Det systemet vi lager, må skapes i dialog med alle dem som jobber i bransjen. Bokavtalens styrke har nettopp vært solidariteten mellom bokhandlere, forlag, forfattere og politikere, der man setter seg ned sammen og lager et avtaleverk som skal bidra til at alle skal få en bit av kaka, men også alles målsettinger om å ha de små desentraliserte bokhandlene, og at nye forlag kan vokse opp. Vi har aldri sett så mange forlag vokse opp som under denne bokavtalen, som regjeringen Bondevik II-regjeringa laget. Den ga virkelig en oppblomstring av forlag – også de sære små forlagene, f.eks. for oss som liker historiebøker.

Den solidariteten som er utviklet i bokavtalen, vil jeg ikke ødelegge med å lage en bokavtale med politisk overstyring. Men jeg vil understreke at jeg syns fastpris er viktig. Det er viktig å ha et system som ivaretar alle delene, men all den vertikale integrasjon på eiersida og all digitaliseringa og alt som skjer, krever at dialogen bør styrkes og ikke svekkes, som den vil gjøre ved innføringa av en boklov.

Derfor kommer vi i dag til å stemme imot en boklov, men fortsatt beholde den bokavtalen som har fungert så godt. Når den skal endres, skal den endres i dialog med dem som er aktører i den viktige litteraturverdenen vi har.

Statsråd Hadia Tajik [19:26:17]: I dag tar Noreg same skritt som andre store kulturnasjonar har gjort før oss. I snart 50 år har litteraturen vore regulert i ei unntaksforskrift til konkurranselovgjevinga. No er tida inne for å løfte litteraturen opp og inn i ein eigen lov.

Litteratur bidrar til å bevare og utvikle verdiar som heile demokratiet vårt byggjer på, nemlig ytringsfridomen, ordskiftet, meiningsmangfaldet og moglegheita til å fordjupe oss i vår eiga verd eller i ei heilt anna verd.

Det å produsere ei bok er ikkje som å produsere ein sykkel, joggesko eller dongeribukse. Bøker byggjer demokratiet, dei styrker ordskiftet – bak kvar einaste bok ligg det eit unikt kreativt arbeid.

Loven me i dag skal behandle, er for forfattarane og for lesarane. Loven kviler på fire pilarar. Loven gjer det obligatorisk å ha fastpris på nyutgjevingar fram til 1. mai året etter. Og Framstegspartiet seier at det betyr at ein ikkje vil ha konkurranse. Jo, ein vil ha konkurranse, men ein vil at nye bøker skal kunne konkurrere på kvalitet og innhald og ikkje berre på pris.

Me føreslår ein avanseregulering mellom forlag og bokhandlar med eit rabattak på 50 pst., sånn at det ikkje berre er marknadsmaktene som rår. Loven omfattar i tillegg til skjønnlitteratur og sakprosa både fagbøker og e-bøker. Den fjerde pilaren er ein rekkje avgjerder om meir eins konkurransevilkår, sånn at mindre forlag eller bokhandlarar ikkje vert pressa av aktørar med ein sterkare marknadsposisjon enn det dei har sjølve.

Eg har merka meg at ein så godt som samla komité støttar regjeringa sine litteraturpolitiske målsettingar om mangfald, kvalitet og tilgjengelegheit, men at det er delte meiningar med omsyn til korleis ein skal nå desse måla.

Mykje av debatten om bokloven har handla om korleis nye digitale utfordringar skal verte møtte. Kritikken av loven har m.a. vore at ei boklov vil vere til hinder for innovasjon og utvikling – ikkje minst med tanke på e-bøker, og at det vil fryse situasjonen sånn som han er i dag. Me meiner at det ikkje vil vere tilfellet.

Ny teknologi og digitale plattformar vil gi fantastiske moglegheiter òg for spreiing av litteratur. Det er òg noko som loven legg til rette for. I dag kan ein lese eit intervju i Aftenposten med ein av dei som står bak det som heiter eReadz, det som kan verte ein norsk bokstrømmeteneste. Han seier der:

«Loven er skrevet med henblikk på å la aktører som meg slippe til.»

Han har hittil slite med at fleire forlag ikkje har vilja gjere avtalar med han.

Forslaget til boklov pålegg alle forlaga å levere bøker òg til nye uavhengige aktørar. Det betyr at leveringsplikta sikrar at aktørar som t.d. eReadz, som ønskjer å lansere ny strømmeteneste – aktørar som ønskjer å ta i bruk ny teknologi og vere nyskapande – heilt reelt skal kunne gjere det og heilt reelt skal kunne konkurrere.

Bokloven gir òg nye moglegheiter for å lage moderne prismodellar i takt med at strømme- og abonnementstenester for bøker på Internett vert vanleg. Det var det ikkje like enkelt å gjere før. Fastprisordninga gjev òg økonomisk rom for at ein skulle kunne satse på teknologi og på innovasjon. Det betyr i sum at bokloven gir dei beste rammevilkåra for å sikre utvikling av ein norsk e-bokmarknad. Det ligg òg eit sjølvstendig ansvar hos aktørane i litteraturmarknaden for å ta desse moglegheitene i bruk. Eg vil følgje e-bokutviklinga nøye, og innan tre år vil eg òg føreta ei evaluering.

Eg er veldig stolt over at me i Noreg no tar dette viktige historiske skrittet. Me sikrar forfattarane sine vilkår, me varetar omsynet til lesarane om breidd, kvalitet og tilgjengelegheit til litteratur. Me lovfestar litteraturen sin demokratiske funksjon. På den måten gir me kulturen og litteraturen eit løft.

Akhtar Chaudhry hadde her tatt over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [19:30:55]: Siste nordiske vinner av Nobels fredspris kom fra et friprisland.

Statsråden sa at med fastpris skal man bygge landet og bygge demokrati. Betyr det at de land som ikke har fastpris, men fripris, ikke har demokrati?

70 pst. av oversatte bøker til norsk, som forlagene oversetter, kommer fra friprisland. Betyr det at de mangler mangfold og bredde?

Hvordan skal statsråden klare å garantere at vi får bokhandlere i alle kommuner og i hele landet med nye lovparagrafer? Hvordan skal statsråden med nye lovparagrafer garantere kvalitet i utgivelsene, bredde i utgivelsene og smale utgivelser? Hvordan kan en lov garantere alt dette?

Statsråd Hadia Tajik [19:31:59]: Eg går ut frå at representanten Thomsen siktar til Nobels litteraturpris – ikkje fredsprisen. Når det er sagt, forundrar det meg kanskje litt at det representanten stiller flest spørsmål ved, er fastprisen sin effekt. For fastprisen sin effekt er jo noko av det som er godt og grundig dokumentert gjennom mange tiår, fordi han har fungert i mange tiår i Noreg. Det at han bidrar t.d. til kryssubsidiering ved å utvikle forfattarskap over tid, og at ein kan tore å satse på nye forfattarstemmer som elles ikkje kunne ha kome til uttrykk på same måten, er noko ein har sett og dokumentert i Noreg over lengre tid har den verknaden. Det bokloven gjer, er å lovfeste dette prinsippet, i tillegg til at me òg ved lov etablerer nokre vilkår som gjer at konkurransevilkåra vert likare for alle aktørane på dette feltet.

Og så har eg ikkje behov for å kritisere andre land sin kulturpolitikk.

Olemic Thommessen (H) [19:33:15]: Jeg kom ikke helt i land med mitt innlegg, og ettersom vi nå også har undervisningsministeren i salen, selv om ikke jeg skal rette noen spørsmål til henne, vil jeg likevel ta opp et litteratur- og språkpolitisk spørsmål som regjeringen kan ta med seg videre.

Det dreier seg om fagbøker og undervisningsbøker. Universitetene har en strategi – bedre eller mindre godt forankret – om at det skal finnes lærebøker opp til bachelornivå. Det er et problem å få til. Den tilskuddsordningen som var til slike bøker, har under denne regjeringen blitt ganske kraftig kuttet – jeg tror faktisk bortimot halvert.

Så ser jeg nå at bokloven omfatter fagbøker, og mitt spørsmål til kulturstatsråden er: Tror hun at dette er tilstrekkelig for å sikre en fremtidig lærebokproduksjon, som vil sikre alle norske språkdomener, eller tror hun kanskje det må mer til?

Statsråd Hadia Tajik [19:34:22]: Når det gjeld tilskuddsordninga, er det ein type ting ein tar i budsjett – ikkje i lovarbeid – så det får me heller ta i den samanhengen.

Elles er marknadsmekanismane dei same for fagbøker som for skjønnlitteratur og annan litteratur. Det er òg noko av grunnen til at me i bokloven har valt å sidestille dette og sikre at bokloven varetar alle typar bøker.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Torgeir Dahl (H) [19:35:16]: Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ta ordet i denne saken, men det er et tema som interesserer meg veldig. Jeg har jobbet innenfor bokbransjen i nesten hele mitt liv, så sånn sett sitter jeg litt på utsiden og ser inn i en bransje som åpenbart har forandret seg mye. La oss være enige om det!

Dette er jo en bransje som elsker å si at den ligger i skjæringspunktet mellom børs og katedral. Det er en kulturbransje, men det er også en bransje med et marked og en økonomi og også til dels flinke økonomer. Og takk for det.

Så har vi sett en voldsom endring i de ytre rammevilkår i forhold til nye bærere av informasjon, og vi har samtidig sett en bransje som i veldig stor grad er blitt integrert. For noen år tilbake var det et klart maktdelingsprinsipp hvor man hadde bokhandlerne på den ene siden og forleggerne på den andre. Så satt man og diskuterte bransjeforhold og gjorde justeringer i tråd med hvordan man oppfattet at markedet ønsket at denne bransjen totalt sett skulle fungere.

I dag har vi en annen situasjon. Vi har en integrasjon hvor de største forlagene i stor grad har full kontroll over distribusjonen – bokhandlerleddet og i og for seg den fysiske distribusjonen av boken som vare. Vi ser også at ambisjonen er tilsvarende når det gjelder nettbasert distribusjon.

Jeg merker meg at noen hevder at dette er en gledens dag for bransjen, og det er kanskje slik. Det er kanskje en gledens dag i hvert fall for deler av bransjen, men ikke nødvendigvis hele bransjen.

Men det store spørsmålet er i hvilken grad dette er en gledens dag for boken, for kulturen og for leseren. Da tror jeg man skal være litt mer varsom, i hvert fall når vi ser på alternativet boklov opp mot en mer dynamisk bransjeavtale. Det er ikke noe absolutt her – at det ene definitivt er bedre enn det andre. Mine resonnementer går i retning av at jeg er redd for – selv om bokloven skal evalueres etter tre år – at bransjen totalt sett mister noe av eierskapet til sin egen dynamikk. En bransjeavtale knytter på en måte bransjen sammen og gjør den hele tiden ansvarlig for markedstilpasninger. Det er i hvert fall på det grunnlaget Høyre og flere andre borgerlige partier hevder at vi heller bør videreføre en bransjeavtale som forplikter bransjen til å ta kulturansvaret på alvor.

Gunn Karin Gjul (A) [19:38:32]: Jeg skal være så uærbødig å si at jeg vet at det er veldig mange på høyresiden i denne salen som faktisk kunne ha tenkt seg en boklov, men at det dessverre er sterk strid internt i mange partier nettopp om spørsmålet om boklov. Det ble ikke minst tydeliggjort på landsmøtet til Venstre, men jeg vil også tro at det samme er situasjonen i Høyre. Derfor prøver man seg med å framstille det som at en bokavtale vil være så mye mer dynamisk enn en boklov. Ikke ett eneste eksempel har man kommet fram med i denne debatten hittil om at en bokavtale er mye mer dynamisk enn en boklov.

Når e-bøker blir en del av bokloven, er det nettopp fordi det går ut på ett for forfatteren om han skriver for papirboken eller for den digitale versjonen. Det er åndsverket som uansett er viktig. Om forfatteren får mulighet til å utgi sitt åndsverk, er avhengig av økonomien i forlagene og økonomien i markedet. Det er det som er betydningen med tanke på bokloven versus en bokavtale.

Jeg vil være så uærbødig og si at det mest dynamiske med en bokavtale er at det kan bli en gradvis avvikling av hele avtalen, og at vi til syvende og sist kommer til å sitte igjen med ingenting. Det er det mest dynamiske, og jeg tror det er derfor hele bransjen, med noen få aktører som unntak, veldig sterkt ønsker seg en boklov, fordi de ser at den bokavtalen vi har hatt fram til i dag, har vært god. Den har gitt kjempegode resultater. Sammenlikner vi oss med land som Sverige og Danmark når det gjelder utgivelse av bøker, ser vi at det er veldig gode resultater å vise til både med tanke på hvor mange bøker det norske folk kjøper, med tanke på antall utgivelser og med tanke på bredde. Men det som er viktig for bransjen, er forutsigbarheten i framtida, og det at en boklov fjerner usikkerheten til forfatterne, bokhandlerne og forleggerne om hvordan rammevilkårene kommer til å bli i årene framover. Med en boklov har man sikret rammevilkårene for litteraturpolitikken i årene framover.

Statsråd Hadia Tajik [19:41:29]: Framstegspartiet er krystallklar på at ein ikkje ønskjer ein boklov, og det synest eg er ei ærleg sak. Høgre har gitt uttrykk for at dei meiner at ein bransjeavtale er nok – det er òg ei ærleg sak. Men det me derimot bør merke oss, er at Høgre òg er klar på at dei meiner at dagens bransjeavtale gir for mange fordelar. Det seier kulturpolitisk talsmann Olemic Thommessen i Dagsavisen 27. april. Eg reknar med at han framleis meiner det. Han seier ikkje så mykje om kva konkrete fordelar han er særleg kritisk til. Den same representanten sa til minervanett.no ganske nyleg at han ikkje er sikker på kor lenge Høgre vil ha bransjeavtalen vidare.

Det er interessant å merke seg at Høgre både kritiserer bransjeavtalen og seier at dei antakeleg ikkje vil ha han på sikt. Representanten Thommessen har tidlegare sagt at det ikkje er slik at bransjeaktørane vil oppleve ei krasjlanding viss det hadde vore ei Høgre-dominert regjering, men alle signala han sender, tilseier samtidig – om ikkje anna – iallfall ei gradvis avvikling.

I tillegg til denne grunnleggjande utryggleiken som Høgre gir til alle som denne bokloven vedkjem, viser dei òg at dei manglar ein konsistent analyse av bokmarknaden. På side 11 i innstillinga skriv dei at det forslaget til boklov som er lagt fram, vil

«gjennomregulere bransjen og tvinge all omsetning av bøker inn i samme struktur».

Altså: Dei kallar det å «gjennomregulere bransjen», og det seier dei òg at dei er imot.

På side 12 i den same innstillinga fremmer dei forslag om at regjeringa bør

«gjennomgå virkemiddelapparatet for litteratur med sikte på at alle bransjeaktører skal ha like rammevilkår for digital produksjon og distribusjon».

Altså: Dei seier at dei likevel vil ha sterke reguleringar, fordi dei vil ha like rammevilkår for digital produksjon og distribusjon, samtidig som dei forkastar det som er verkemiddelet for å sikre nettopp det, nemleg bokloven.

Eg trudde Høgre berre hadde låge ambisjonar, men så viser det seg at dei er inkonsistente i tillegg.

Framstegspartiet har sagt frå denne talarstolen at leveringsplikta vil styrkje Amazon og Apple sine føresetnader i Noreg. Det er derfor viktig for meg å få presisert frå same talarstol at ein ikkje får rettane frå bokloven viss ein ikkje òg tar forpliktingane som bokloven inneber. Det betyr at slik som det er no – at desse aktørane sel frå utlandet – er dei ikkje omfatta av leveringsplikta. Dei må etablere seg i samsvar med det som er § 2 i bokloven, nemleg at det gjeld for omsetjing av bøker gitt ut av norsk leverandør for sal gjennom norsk forhandlar. Det er føresetnaden for at ein skal ha glede av både rettane og pliktene som bokloven gir.

Ib Thomsen (FrP) [19:44:38]: Fire av fem nordiske land har ikke innført boklov og har heller ikke planer om å gjøre det. Tvert imot har de innført det vi frykter mest av alt, nemlig fripris på bøker. I Sverige fikk de fripris i 1970, da landet ble ledet av den kjente liberalisten Olof Palme. Dette er altså land vi har tette historiske og kulturelle bånd til, som samfunnsmessig likner på oss på flere måter. Og dette mener flertallet i salen er katastrofe.

Det ble også sagt fra representanten fra de rød-grønne at e-boken blir en del av avtalen. Ja, det skulle bare mangle. Jeg har også forstått at Amazon og Apple gnir seg i hendene og ser at de store forlagene nå har leveringsplikt, at de nå kan komme på banen. Men fortsatt har vi en problemstilling, og det er momsen. Bøkene og e-bøkene blir priset forskjellig, og e-bøkene blir dyrere.

Jeg sa i replikkordskiftet at de siste nordiske vinnerne av Nobelprisen i litteratur kom fra friprisland. Det er noe å merke seg når man ønsker å innføre en ny lov som mener at denne ødelegger for bredden. Det er en pussig sak når de store forleggerne, de store husene, skal ut og finne nye bøker fra utlandet for å oversette til norsk, så kommer de stort sett – i hvert fall 70 pst. – fra et friprisland. Det er også et tankekors at man faktisk finner bøker som er verdt å oversette der ute, som vi frykter så mye.

Jeg stilte statsråden en del spørsmål: Hvordan kan man med en ny lov, nye paragrafer, garantere en bredde i bokhandlernettet? Det fikk jeg ikke noe svar på. Hvordan kan man sikre kvalitet med nye lovparagrafer i utgivelsene? Det fikk jeg ikke noe svar på. Hvordan kan man sikre brede og smale utgivelser? Det fikk jeg heller ikke noe svar på. Forleggerne sitter hver eneste dag og avslår når det kommer forfatterspirer inn. Vi kan ikke sitte her og vedta lover når det kan være mange der ute som får avslag hos de store forleggerne, men som likevel har livets rett. Det tror jeg ikke kan reguleres i lov eller nye paragrafer.

Det statsråden kan garantere, er at de store forleggerne fortsatt gnir seg i hendene.

Olemic Thommessen (H) [19:47:57]: Statsråden inviterte til noen kommentarer.

Det gleder meg at hun med slik interesse leser intervjuer og mine uttalelser rundt omkring. Jeg må innrømme at min hukommelse for de enkelte sitatene er vanskelig for meg å ta igjen. Jeg går ikke rundt og husker nøyaktig hva jeg har sagt eller ikke har sagt. Jeg tror jeg gjennom den praksis eller den faktiske politikk vi har ført gjennom mange år, må kunne si at vi borger for en konsistens når det gjelder vår litteraturpolitikk. Jeg vanskelig kan skjønne at vi gjennom det standpunktet vi har nå, gir signaler i retning av noe som bør gi bransjen grunn til å ligge våken om natten, og at det skulle være stor usikkerhet.

Det er klart at dagens bransjeavtale må reforhandles, i den forstand at tidene har endret seg. Jeg antar at kanskje noen av de sitatene som statsråden tok opp, nettopp dreier seg om spørsmålet om prisutviklingen, om innovasjonstakten, om tilgjengelighet for små forlag uten en bokhandel. Dette er alle temaer som har vært ganske sentrale i utviklingen av det foreliggende boklovutkastet, og som selvfølgelig også vil være tema ved en reforhandling av en bransjeavtale.

Når det gjelder spørsmålet om manglende konsistens – nemlig om lik behandling – dreier det seg først og fremst om lik behandling av plattform. Det som er det påtrengende politiske behovet nå, er en gjennomgang av hele virkemiddelapparatet, slik at virkemiddelapparatet ikke fungerer diskriminerende med hensyn til plattform. Det betyr f.eks. at momsspørsmålet – lik moms på e-bok og papirbok – er et sentralt spørsmål der vi mener at regjeringen ikke bidrar nevneverdig, og et viktig grep når det gjelder hele dynamikken rundt overgangen til nye plattformer. Jeg gir meg med det.

Men jeg kan som sagt ikke skjønne at det er noe motsetningsforhold mellom på den ene siden å skulle videreføre ønsket om en frivillighet når det gjelder bransjeavtalen, som når det kommer til stykket ikke vil være så frivillig allikevel, og på den andre siden å ønske en plattformuavhengig gjennomgang av virkemiddelapparatet for øvrig.

Statsråd Hadia Tajik [19:51:10]: For å summere opp vil eg gjerne påpeike at når representanten Ib Thomsen viser til situasjonen i dei skandinaviske landa, får han det til å høyrest ut som om det er ein statisk situasjon. Men då kan han umogleg ha følgt debatten i Danmark. I så fall ville han jo kjent godt til at det òg i Danmark har vore mykje debatt om dei litteraturpolitiske verkemidla dei har der er tilstrekkelege for å vareta nettopp mangfald, bredde, kvalitet og tilgjengelegheit, og at det har vore mange pådrivarar, særleg forfattarane, som har teke opp det at dei ønskjer å gå tilbake igjen til fastprisordninga. Det har dei rett nok ikkje fått gjennomslag for så langt, men det viser at debatten i våre naboland heller ikkje er skriven i stein.

Så spør same representant frå Framstegspartiet: Korleis kan ein garantere tilgjengelegheit, og korleis kan ein garantere at ein sikrar bredde osv.? Eg synest eigentleg at det er litt underlege spørsmål, for det er klart at med bokloven styrer me rammevilkåra, føresetnadene for dette, og resonnementet vårt er at me meiner at litteratur er for viktig til at me kan overlate det til marknaden aleine. Det er ein ærleg sak å vere ideologisk mot marknadsregulering, men me som meiner at litteratur er for viktig til at ein kan overlate det til marknaden aleine, vil jo òg meine at det er nødvendig å ta i bruk denne typen verkemiddel for å styrke rammevilkåra, sånn at det ikkje minst skal verte så føreseieleg som forfattarane treng, og for at ein kan trygge vilkåra for å oppnå dei litteraturpolitiske måla.

Så seier same representant frå Framstegspartiet at forlaga og dei store aktørane nok gnir seg i hendene av bokloven. Eg ber representanten merke seg at det er forfattarane som har vore dei viktigaste pådrivarane for loven. Det er den gruppa loven òg er til for, saman med lesarane.

Så registrerer eg at representanten frå Høgre gir uttrykk for at dei ønskjer ein bransjeavtale, men at han ikkje er tydeleg på kva avtalen vil bestå av. Det vil kanskje vise seg å verte tilfeldig, men ein kan jo lese noko ut av deira ideologiske grunnsyn. Dei er òg skeptiske til reguleringar, og vil ha minst mogleg av det. Eg kunne ikkje høyre at representanten Thommessen dementerte sitatet frå minervanett.no om at han ikkje var sikker på kor lenge dei ville halde ved lag ein slik bransjeavtale. Det betyr at framleis vert i alle fall ingenting føreseieleg for aktørane i litteraturmarknaden.

Olemic Thommessen (H) [19:54:12]: Helt kort: Gangen i en bransjeavtale er jo at partene i bransjen fremforhandler en avtale, vel vitende om noen forventninger fra regjeringen om hva en slik avtale skal inneholde for å få godkjent et unntak. Men det er jo partene selv som først og fremst skal bære frem innholdet og balansen i en slik avtale.

Det er et viktig poeng også fordi en slik prosess bidrar til at bransjen tar ansvar for sin egen dynamikk, som det ble sagt her i et tidligere innlegg. Det bidrar til lojaliteten rundt de litteraturpolitiske hensynene, som jeg tror er svært viktige i hele litteraturpolitikken. Det kan være en svakhet, både ved friprissystemet og ved lovsystemet, at bransjen fritas fra et slikt ansvar.

Statsråd Hadia Tajik [19:55:26]: Eg takkar for utgreiinga for gangen i korleis i ein bransjeavtale vert til.

Eg registrerer at representanten frå Høgre er oppteken av at partane sjølve tek ansvar for sin eigen dynamikk – og det er her me skil lag. Me meiner at dette spørsmålet er så stort at ein ikkje berre overlèt det til ein bransjeavtale. Eg er glad for at bransjeavtalen har fungert såpass godt i såpass mange år. Han har òg inspirert bokloven på mange måtar. Men nå meiner i alle fall eg at tida er inne for at ein løfter det som har vore ei unntaksordning i konkurranselovgivinga – at ein løfter ho inn i lovs form. Det gjer ein ved hjelp av bokloven. Då sikrar ein òg gode rammevilkår for forfattarane, for lesarane og såleis for litteraturen. Det meiner eg er eit større ansvar enn det eg opplever at representanten Thommessen gir uttrykk for.

Igjen registrerer eg at han lèt vere å svare på kor lenge ein vil halde ved lag ein bransjeavtale. Altså: Han gjer ikkje noko for at det i det heile tatt skal verte føreseieleg for aktørane på litteraturfeltet over tid. Det er det dei har bedt om. Det er det som har vore årsaka til at forfattarane har vore pådrivarar for at ein skal ha ein boklov – at det kan verte føreseieleg – at dei ikkje treng å lure på korleis det skal gå kvar einaste gong bransjeavtalen skal verte forhandla.

Øyvind Håbrekke (KrF) [19:56:59]: Jeg skal ikke dra ut debatten lenger, men når det stilles store spørsmål ved forutsigbarheten i alternativet med bransjeavtale, som vi har i dag, vil jeg bare minne om det som sies fra regjeringspartiene om evaluering av det virkemiddelet vi vedtar i dag, nemlig en boklov.

Det skal være med når man diskuterer forutsigbarheten i de ulike alternativene.

Statsråd Hadia Tajik [19:57:39]: Ei evaluering har til føremål at dei verkemidla som vert foreslått, skal vere mest mogleg treffsikre, at dei skal ha den effekten som er tilsikta.

Nå føler eg meg trygg på at me har lagt fram ein boklov som har i seg dei viktigaste pilarane, som er viktig for at ein sikrar nettopp dei litteraturpolitiske målsettingane. Men samtidig er eg opptatt av at ein alltid skal vere kritisk til det ein sjølv legg fram, og derfor har eg òg invitert til ei evaluering av ein del av desse verkemidla i løpet av dei neste tre åra.

Det er stor forskjell på å leggje fram ein boklov og på den måten signalisere at ein ønskjer at det skal verte føreseieleg over lengre tid, samtidig som ein ønskjer å sikre dei rammevilkåra som trengst for å nå dei litteraturpolitiske målsettingane, og på den andre sida å seie at ein ønskjer seg ein bransjeavtale som liknar litt på den ein har i dag, men ein veit ikkje kor mye han liknar, samtidig som ein seier at ein heller ikkje kan garantere at han vil vare over lengre tid. Då er det ikkje føreseieleg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 22.