Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [19:47:04]: (ordfører for saken): Disse forslagene går til kjernen av kanskje de viktigste skillelinjene i norsk politikk. Det går på arbeidslivspolitikken og på bærebjelkene i den norske modellen, som handler om fordeling av makt og penger i samfunnet – en bærebjelke for fellesskap og velferd. Trusselen er ganske tydelig i disse forslagene som Venstre har lagt fram, og sjøl om resten av opposisjonen ikke viser kortene i innstillingen, vet vi at de langt på veg i mange av disse spørsmålene følger Venstre.

Det går til kjernen av noe av det som har sikret tryggheten i Norge, nemlig fagbevegelsen. Man ønsker å svekke grunnlaget for den ved å gjøre flere av reguleringene i arbeidslivet universelle og ikke avhengige av om arbeidsplassen har tariffavtale. Man utfordrer også tariffavtalene kraftig ved at man går løs på stillingsvern og klare regler for arbeidstid og arbeidsmiljø, det at de skal gjelde alle uavhengig av om de er organisert eller ikke – altså muligheten til å ha alternative ordninger.

Etter vårt syn er dette en stor trussel mot denne bærebjelken i Velferds-Norge. En borgerlig regjering vil utgjøre en stor forskjell på dette området. Det kan en gjøre sjøl om en ikke fremmer konkrete forslag – det er på en måte nok å sitte med hendene i fanget, særlig når man ser endringene i arbeidsmarkedet med sosial dumping og stort press på arbeidstakernes rettigheter, som skyter fart av seg sjøl på grunn av finanskrisen og et økende press fra mange arbeidsledige i hele Europa. Et anstendig arbeidsliv må følges opp og holdes i hevd hver eneste dag.

Premisset for noen av disse forslagene er at arbeidslivet er forandret. Ja, det er det, men ikke i hovedsak slik Venstre beskriver det, nemlig at de fleste kan bestemme sin arbeidstid sjøl og gjøre deler av jobben fra iPad-en på hytta. Nei, de fleste må stå i butikken, de må være på sykehjemmet, de må undervise i skolen, de må kjøre bussen – de må betjene de funksjonene de skal i samfunnet. Men arbeidslivet er sterkt forandret, med store innslag av sosial dumping som truer arbeidslivet. Derfor vil en såkalt oppmyking av de reglene, som Venstre foreslår, og som jeg hører at også store deler av både Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for, forandre norsk arbeidsliv – og da til det dårligere.

Påstanden og premisset er at reglene er for stivbeinte. Nei, reglene er ikke stivbeinte. Det er mye fleksibilitet i reglene slik de er i dag, men man har laget en slags trappetrinnsmodell, der mulighetene for unntak fra hovedreglene er mye større hvis man er en fagorganisert eller har en stor forening bak seg. Det er nettopp fordi vi vet at den enkelte arbeidstaker noen ganger presses utover sin evne når det gjelder arbeidstid. Det er også fordi vi vet at det ikke er noe jevnbyrdig styrkeforhold mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver, som jo er en bedrift. Denne jevnbyrdigheten som forslaget bygger på, er ikke til stede hvis man ikke holder oppe både fagbevegelsens styrke og dens muligheter til å kunne håndtere regelverket i fellesskap.

Jeg får ikke tid til å gå igjennom hvert enkelt forslag, men i hovedsak kan jeg si at en generell adgang til midlertidig ansettelser inntil tolv måneder – som Venstre ønsker – vil åpne for langt flere midlertidige ansatte. Det er det sterke lovkravet til faste ansettelser som medvirker til at midlertidige ansatte får fast arbeid. Det er den sammenhengen som gjør at midlertidig arbeid kan føre til fast arbeid. Det er også slik at kravet til avtale med arbeidstakerorganisasjoner når det gjelder fleksibilisering i arbeidstidsreglene, er bevisst laget fordi den enkelte arbeidstaker ikke skal kunne presses til avtaler som bryter med hovedhensynet – nemlig at man skal ha et arbeidsliv som også tar hensyn til helsa til folk, og at folk skal kunne stå hele arbeidslivet ut og nå pensjonsalderen som arbeidstaker.

Robert Eriksson (FrP) [19:52:19]: (komiteens leder): Jeg vil først få lov til å si at man kan få et inntrykk av når man hører debatter i denne sal og også i media, at arbeidslivspolitikken er svart-hvitt, og at det er kun dagens regjering som liksom er den snille. Det store skremselsbildet er en ny regjering og de slemme ulvene som nærmest skal sable ned det arbeidslivet som er bygd opp gjennom mange generasjoner. Slik er selvfølgelig ikke hverdagen, og slik er selvfølgelig ikke verden. Det er ikke lenge siden Stortinget behandlet Meld. St. 29 for 2010–2011, arbeidslivsmeldingen, hvor både Fremskrittspartiet og de andre ikke-sosialistiske partiene grundig tilkjennega sin politikk på alle disse områdene.

Det som er viktig for Fremskrittspartiet, er at vi ønsker et arbeidsliv som er både trygt, fleksibelt og familievennlig. Vi ser at siden arbeidsmiljølovens far, Thorbjørn Berntsen, snekret arbeidsmiljøloven på slutten av 1970-tallet, har mye endret seg, både hverdagen til familier og næringslivet har endret seg. Et moderne samfunn må etter Fremskrittspartiets syn til enhver tid også klare å imøtekomme de utfordringene som det fører med seg inn i et arbeidsliv. Hvis vi ønsker et mer inkluderende arbeidsliv og større arbeidsdeltakelse, er vi helt avhengig av at vi får et mer fleksibelt arbeidsliv, men samtidig bevarer tryggheten som dagens lovgivning gir innenfor de rammene som man har.

Jeg går ikke inn på de enkelte forslagene og heller ikke inn på alt som saksordføreren sa, fordi vi for kort tid siden har hatt en større debatt knyttet til arbeidslivsmeldingen, der partiene ganske grundig har tilkjennegjort sin politikk. Men det er også riktig, som saksordføreren sa, at Fremskrittspartiet er enig i en del av de forslagene som Venstre her fremmer i sitt representantforslag. Vi mener det er med på både å bevare tryggheten og samtidig å åpne opp for mer fleksibilitet. Det er også en del av de forslagene som Venstre her fremmer i sitt representantforslag, som Fremskrittspartiet går imot.

Det skjedde en inkurie i forbindelse med komiteens behandling. Fremskrittspartiet skulle ha fremmet et forslag om at saken ble vedlagt protokollen. Det ligger ikke i innstillingen. Det er for sent å fremme det forslaget nå, men vi vil stemme imot innstillingen med den begrunnelse at vi ikke ønsker at forslaget skal avvises, fordi vi støtter deler av det. Vi stemmer imot det. Vi skulle helst ha ønsket at det hadde vært vedlagt protokollen. Det er vår begrunnelse for å stemme imot innstillingen.

Presidenten: Da oppfattet presidenten det slik at dette er et varsel om at man stemmer imot de forslagene som sannsynligvis blir framlagt, og også stemmer imot innstillingen. Det er ønske om å legge opp voteringen på den måten?

Robert Eriksson (FrP) [19:55:44]: Ja.

Presidenten: Da er det registrert.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [19:55:47]: Først til dagsordenen: Vi er allierte i opposisjonen, så vi begår også de samme feilene. En av de feilene er at vi i komiteen ikke har fått fremmet det som skulle være vår alternative innstilling, nemlig at saken skulle vedlegges protokollen. Jeg har forstått det slik at det er mulig å fremme et forslag om det selv nå, og at Stortinget tar stilling til hvorvidt det forslaget skal behandles eller ikke. Hvis det er mulig, fremmer jeg et forslag – på Høyres vegne i hvert fall – om at det skal vedlegges protokollen, og at det blir stilt opp imot den innstillingen som ligger der nå. Hvis ikke ønsker også vi å stemme imot den innstillingen som foreligger.

Det er ofte noe interessant over arbeidslivsdebatten i Norge, for av en eller annen grunn blir det slik at når opposisjonspartiene – i hvert fall de nåværende opposisjonspartiene – fremmer forslag om oppmykninger, tilpasninger og forsiktige liberaliseringer, blir det umiddelbart stemplet som et slags angrep på den norske modellen. Nå er det verdt å huske at det ikke er så fryktelig mange år siden det satt en regjering som hadde navnet Stoltenberg I. I den regjeringen forsto man nettopp det samme som opposisjonen har forstått i dag, nemlig at i et arbeidsliv som stadig er i endring, trenger man et dynamisk lovverk. Da nytter det ikke å si som tidligere helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen at for Arbeiderpartiet er arbeidsmiljøloven hellig – rett og slett fordi hellige skrifter tukler man ikke med, mens lover er til for å være tilpasset samfunnet slik det faktisk er.

Da Stoltenberg I-regjeringen satt, så man nettopp behovet for en litt mer fleksibel arbeidsmiljølovgivning. Daværende statsråd Jørgen Kosmo tok bl.a. til orde for at man skulle ha mer fleksible regler som gjorde at man kunne jobbe mer i noen perioder, for så å ta det ut i fritid i andre perioder – nettopp et slikt forslag som hele opposisjonen nå stiller seg bak. Han tok til orde for at man skulle ha økt lokal kontroll – altså at man både med den enkelte arbeidstaker og med tillitsvalgte lokalt skulle kunne forhandle seg frem til mer fleksible arbeidstidsordninger enn i dag – nettopp den type forslag som opposisjonen nå har samlet seg om. Da er det verdt å huske på at dette ikke er trusler mot den norske modellen. Det at man har et fleksibelt og trygt arbeidsliv, er jo selve grunnlaget for den norske modellen. Det som derimot kan være en trussel, er hvis virkeligheten og arbeidslivet endrer seg uten at lovverket følger etter. Da får man en situasjon hvor lovens bokstav kanskje kan være streng, men hvor den reelle beskyttelsen for arbeidstakerne der ute blir ganske liten fordi loven i praksis oppfattes som veiledende eller ikke er mulig å etterleve på mange arbeidsplasser og bedrifter.

Derfor tror jeg helseminister Jonas Gahr Støre hadde et ganske godt innspill på det sosiale mediet Twitter da han ble konfrontert med at sykehuset Ahus hadde 9 099 brudd på arbeidsmiljøloven i årets fire første måneder. Da twitret Jonas Gahr Støre, jeg siterer fritt etter hukommelsen: Ikke bra. Et problem, ikke bare med praksis, men også med loven? Den typen åpen holdning skulle jeg ønske at de nåværende regjeringspartier også kunne samle seg bak, for da kunne vi faktisk hatt en konstruktiv dialog – som også involverte partene i arbeidslivet – om hvordan vi kan få et bedre og mer fleksibelt arbeidsliv som fortsatt gir trygghet for arbeidstakerne.

Det er mange gode forslag blant de Venstre fremmer i dag. Veldig mange er Høyre enig i. Retningen er hele opposisjonen enig i. Vi viser derfor til arbeidet med arbeidslivsmeldingen, hvor Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti samlet seg om en rekke betraktninger rundt norsk arbeidsliv, herunder behovet for å sikre den grunnleggende tryggheten, samtidig som man hadde noen oppmykninger og liberaliseringer.

Det er også et par forslag som Høyre er uenig i, som gjør det vanskelig for oss å stemme over forslagene som helhet, altså forslagene som en pakke. La meg bare kort nevne to.

Vi er skeptiske til hvorvidt det vil bli bedre for midlertidig ansatte om man kutter grensen for når de skal få fast ansettelse, fra fire til to år, rett og slett fordi det veldig raskt kan bety at flere skyves raskere ut, istedenfor at de får en fast stilling.

Vi er også veldig skeptiske til at man skal frata partene i arbeidslivet muligheten til å fravike arbeidstidsbestemmelsene, altså få fagforeninger med innstillingsrett, fordi vi i verste fall vil risikere å lamme store deler av f.eks. norsk oljeindustri.

Presidenten: Til representantens spørsmål om det er anledning til å legge fram forslag, som så kommer til votering: Det er i strid med Stortingets forretningsorden å gjøre det. Men Stortinget har selvfølgelig anledning til å godkjenne at et slikt forslag kommer til votering. Det forutsetter at ikke presidenten eller en femtedel av Stortinget motsetter seg det. Det er selvfølgelig fordi det øvrige Stortinget skal ha mulighet til å vurdere et forslag som blir framlagt.

Forslagene fra Venstre, som man sikkert kommer tilbake til senere, er innlevert innen tidsfristen. Her er alt i orden.

Presidenten kommer til å foreslå at man vurderer dette spørsmålet når man kommer til votering. Den som da presiderer, vil sannsynligvis si at forslaget er innlevert for sent, men at presidenten ikke kommer til å motsette seg at det voteres alternativt mellom forslaget og «bifalles ikke». Så får man se hva de i salen sier, det er de som til slutt bestemmer voteringen.

Presidenten håper dette er en akseptabel måte å gjøre det på. Det vil presidenten tro, siden alternativet er at presidenten allerede nå sier nei. Man kommer til å gå fram på denne måten for å få behandlet denne uryddigheten på en forsøksvis ryddig måte.

Laila Dåvøy (KrF) [20:02:15]: Jeg vil først si at Kristelig Folkeparti følger Fremskrittspartiet og Høyre, ved at vi ønsker å vedlegge dette protokollen, om mulig.

Venstre fremmer her et omfattende dokument. I likhet med andre fra opposisjonspartiene som har hatt ordet – iallfall Høyre – vil heller ikke Kristelig Folkeparti kunne støtte alle forslagene. Men vi viser til innstillingen til arbeidslivsmeldingen, hvor det fremgår at mye her vil vi kunne gå et stykke på vei med.

Kristelig Folkeparti har den holdning at dersom arbeidsmiljøloven skal endres på noen punkter, er samarbeid med partene i arbeidslivet viktig. Jeg har lyst til å gå inn på et par forslag som vi synes er spennende, men som vi likevel ikke vil kunne støtte slik de foreligger.

Venstre påpeker noen interessante forhold som gjør seg gjeldende, bl.a. at nattarbeid slik det er definert i dag, medfører at mange jobber «ulovlig». Dette forslaget vil Kristelig Folkeparti ikke uten videre kunne støtte. Det skyldes at tariffestede rettigheter om nattarbeid og nattillegg for arbeidstakere som jobber om natten, definert innenfor de rammer som i dag eksisterer, må finne sin løsning først.

Et annet forslag som kan nevnes, er forslag nr. 8, om søndagsarbeid. En av begrunnelsene fra forslagsstillerne er knyttet til at studenter om sommeren vil ønske å jobbe flere helger enn det som er tillatt i dag. Jeg synes det er en god argumentasjon fra Venstre, sett i forhold til studenter som kan jobbe intensivt i sommerferien. Men i stedet for å åpne for en generell liberalisering av dette kunne det løses ved en forsiktig endring gjennom et unntak nettopp for denne gruppen.

Nettopp søndagsarbeid er hett debattert i noen av mediene i disse dager, relatert til spesialisthelsetjenesten og mangelen på helsepersonell, spesielt spesialsykepleiere. De fleste vet at helsepersonell som må jobbe i turnus – morgen, kveld, natt, søndager, helligdager – har et krevende arbeidsliv. At Ahus mangler sykepleiere, er ikke nytt. Bemanningsprosjektet der er alt annet enn vellykket, det vet vi fra tidligere debatter i denne salen. De sliter med å få nok personell både dag, natt og helg, og hullene i turnusene er mange. At staten som arbeidsgiver skal løse dette ved å pålegge en kvinnedominert yrkesgruppe ytterligere ubekvem arbeidstid, med ufrivillig søndagsarbeid, stiller jeg spørsmål ved. De fleste andre yrkesgrupper som må jobbe på søndager, har stort sett en norm for helgearbeid hver tredje søndag. Men kanskje enda viktigere: De har helt andre helgetillegg enn det spesialisthelsetjenesten gir. Dersom de må jobbe mer enn hver tredje søndag, gis det tillegg som helsearbeiderne bare kan drømme om. Man behøver ikke å gå utenom Spekter-området engang for å dokumentere dette.

I merknadene fra regjeringspartiene til forslagene fra Venstre sies det mye om det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv. Også statsråden viser til det viktige partssamarbeidet lokalt og nasjonalt som en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen. Regjeringspartiene sier også om forslaget om søndagsarbeid at «forbudet mot søndagsarbeid først og fremst er begrunnet i hensynet til arbeidstakeres sosiale og velferdsmessige behov». Da må det vel være enda mer relevant ikke å pålegge mer søndagsarbeid for dem som tross alt er nødt til å jobbe mange søndager og helligdager i løpet av et år.

Kristelig Folkeparti har den holdning at arbeidslivet også må ses i sammenheng med familielivet. Da er det grenser for hvor mye ubekvem arbeidstid man bør pålegge hver enkelt arbeidstaker uten at de ønsker det selv. Samtidig er det, slik sykepleiernes leder påpeker i Dagens Næringsliv, noen som frivillig vil kunne påta seg mer helgearbeid, gitt bedre økonomisk uttelling. Det skulle da bare mangle at ikke disse i likhet med andre grupper skulle få uttelling. Men den statlige arbeidsgiverorganisasjonen Spekter vil ikke forhandle om dette.

Jeg så anledningen til å ta dette opp under denne saken og har vel egentlig lyst til å spørre: Hva mener arbeidsministeren om dette, tro – når man side opp og side ned i innstillingen snakker om søndagsarbeid, og at dette ikke er helsemessig godt for mange?

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [20:06:53]: Venstre ønsker seg sterke fagforeninger, men vi ønsker først og fremst en arbeidsmiljølov som er så sterk og klar at den beskytter også dem som ikke er fagorganisert. Det er nemlig 600 000 som jobber i dag som ikke er fagorganisert. Jeg syns det er viktig å kjempe også for dem. Det er viktig at vi har arbeiderrettigheter som gjelder alle.

Veldig mange av dem jobber i veldig små bedrifter – det er ansatt én eller to. Jeg mener at også de skal ha rett til et verdig arbeidsliv. Det er viktig at både folk innenfor og folk utenfor skal føle at de har et verdig og rettferdig arbeidsliv. Jeg syns ikke det er riktig at det bare er de som er villig til å sponse bestemte partier, som skal ha bestemte rettigheter i arbeidslivet. Man skal ha anstendige løsninger for absolutt alle.

Venstre var det første partiet som tok til orde for en arbeidsfredslov. Vi har vært forkjempere for å få et regulert og godt arbeidsmarked, med muligheter for alle på alle områder. Vi har fremmet tolv forslag i dag fordi ingen av dem er tatt opp av noen av representantene i komiteen. Jeg skjønner at noen av de store partiene syns det er veldig travelt i innspurten, men det hender at vi andre klarer å henge med sånn noenlunde, sjøl om vi kanskje ikke har tilnærmet samme ressurser som de andre partigruppene.

For det første går forslagene våre ut på at arbeidstidsordningene ikke skal føre til at noen må jobbe mer, men at man har muligheten til å ha en større fleksibilitet.

Vi har også en stor kamp mot midlertidige ansettelser. Vi merker oss at regjeringspartiene snakker mye om at de er imot midlertidige ansettelser. Men de innstrammingene i midlertidige ansettelser som det er Venstre som foreslår her i dag, viser at det bare er snakk – det er egentlig ikke et reelt ønske om å bekjempe det.

Det er noe som virkelig forundrer meg. Er det ett begrep i arbeidsmiljøloven som er veldig uavklart, og som alle – absolutt alle – fagforeninger som jeg har snakket med, har sagt at de vil ha en avklaring av, er det begrepet «uavhengig stilling». Hvorfor regjeringa nekter å definere hva begrepet «uavhengig stilling» innebærer, hvorfor de nekter å gjøre det alle fagforeningene våre ber om, og hvorfor regjeringspartiene i dag stemmer mot forslag nr. 6, skjønner jeg ikke.

Til det andre som jeg er skuffet over: Noen av disse sakene har vi kjempet med noen av de andre opposisjonspartiene om. For eksempel har jeg opplevd å stå side om side med Fremskrittspartiet når det gjelder kampen for varslere. Fremskrittspartiet stemmer i dag imot både forslag nr. 9 og nr. 10, som handler om styrking av varsleres lovfestede rettigheter og en varslerenhet i Arbeidstilsynet. Selv de siste ukene – med tanke på varslinger innen Forsvarsdepartementet – har vist at disse to vedtakene er viktige å få gjennom i Stortinget.

IA-avtalen sier alle at er en suksess. Det er et par forskere som har satt noen spørsmålstegn ved den, men jeg tror alle i denne salen har sagt at IA-avtalen er en suksess. At IA-avtalen ikke skal gjelde andre enn dem som har avtale gjennom fagforeningene, syns jeg er urettferdig, og jeg syns det er med på å svekke kampen vi driver for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv. Hvis vi tror på virkemiddelet, hvorfor skal vi si at 600 000 mennesker ikke skal få lov til å bruke det?

Vi vil også styrke vernet når det gjelder permitterte, som vi mener bør ha lovfestede rettigheter.

Så til stemmegivinga, som jeg syns er underlig. Jeg må si det er veldig fristende å kreve separat votering på alle tolv forslagene når det gjentas her at man er mot å stemme for Venstres forslag som pakke. Jeg har ikke noe ønske om at vi skal sitte lenger oppe i natt, men hvis argumentet mot å stemme for Venstres tolv forslag er at de blir fremmet som en pakke, så er de ikke fremmet som en pakke. Jeg fremmer dem herved som tolv forslag, og det kan godt hende at Venstre kommer til å kreve separat votering på hvert enkelt forslag, for da får folk ta stilling til hvert enkelt forslag og ikke si at de er imot samlingen som en pakke.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har iallfall tatt opp de forslagene hun refererte til. Voteringsmåten kommer man tilbake til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:12:07]: Når jeg hører Venstres leder, er det tydelig at hun er indignert over behandlingen forslagene får. Det kan ikke vi på regjeringssiden ta spesielt hensyn til. Det er ganske spesielt at lederen for Venstre går til så sterke – hva skal en si – karakteristikker av regjeringspartiene, som at regjeringspartiene er lunkne når det gjelder arbeidet mot midlertidige ansettelser. Det er rimelig feil. Det som særpreger regjeringspartiene når det gjelder arbeidslivspolitikken, enten det er små eller store bedrifter, enten det er sjølstendig næringsdrivende eller andre, er trygge, faste jobber med en inntekt en kan leve av, og at en bør prøve å organisere arbeidslivet i all hovedsak sånn at en kan jobbe på dagtid, og at en unngår søndagsarbeid. Det er noen enkle hovedprinsipper som ligger til grunn. Jeg har ikke forstått alle disse forslagene fra Venstre annerledes enn at det som kalles for forsiktige endringer, utfordrer veldig mye av det som er det sentrale lovverket, som skal sikre disse prinsippene.

Trygghet i arbeidslivet er helt avgjørende for inntekten og trivselen til folk. Arbeidslivet er helt avgjørende for å sikre økonomisk jambyrdighet mellom folk, og arbeidsmiljøloven er helt sentral for å sikre dette. Det vi opplever i dag, er at arbeidsmiljøloven og den arbeidsinnvandringen vi har i veldig stort monn, utsetter både kulturen i arbeidslivet og vårt lovverk for et press i retning av at det skal bli et hardere arbeidsliv. Dette gjelder langt flere enn fagorganiserte, det gjelder generelt alle som er i arbeidslivet. Vi kan ikke se det sånn fra Senterpartiets side eller regjeringas side, at vi skulle endre arbeidslivet slik at flertallet av arbeidstakere og bedrifter skulle være tjent med et svakere regelverk og mindre vekt på kollektive løsninger. Det er sentralt for oss å sikre den arbeidsmiljølovgivningen vi har, ikke bare i tekst, men også i praksis, fordi den balanserer veldig godt god næringsutvikling og jobbskaping med trygghet for dem det gjelder. Det regjeringa gjør når det gjelder å arbeide mot sosial dumping, er da prisverdig, gitt den situasjonen vi står oppe i.

Det Venstre legger opp til, er at en skal ha større muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene, og at en også skal kunne avtale unntak med den enkelte. Det vil etter vår vurdering være en retning som i sin konsekvens lett fører til et hardere og mer brutalt arbeidsliv. Som sagt, dette at en skal begynne å liberalisere når det gjelder nattarbeid og søndagsarbeid, er etter vår vurdering ikke framskritt, det er tilbakegang. Vi bør hegne om at en bør forsøke å unngå nattarbeid og søndagsarbeid så langt som råd er.

Det som er spesielt i saken, er at Venstre har presentert tolv forslag. Opposisjonen har ikke kommentert noen av de tolv forslagene. Det er ikke fordi en har hatt det travelt, det er vel fordi opposisjonen ikke ønsket å tydeliggjøre hvor en står hen. Det er bare fra opposisjonens side en generell, kort kommentar hvor en sier:

«Disse medlemmer ønsker derfor forsiktige endringer i dagens arbeidsmiljølov.»

Vi får altså ikke tak i hva det er for slags felles standpunkt partiene står for. Det kan da bli interessant å se hvis representanten fra Venstre ønsker at vi skal få en avstemming på hvert enkelt punkt. Da vil jo opposisjonspartiene tydeliggjøre hvilke forslag de er tilhengere av, og hvilke de ikke ønsker.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:16:27]: Norsk arbeidsliv er preget av høy trivsel og godt arbeidsmiljø for de aller fleste arbeidstakere. Det er flere årsaker til det, ikke minst er det på grunn av at vi har en del reguleringer som sikrer at de ansatte har medbestemmelse og medvirkning, at det er stillingsvern som hindrer vilkårlige oppsigelser, og arbeidstidsregler som gir en god mulighet for balanse mellom arbeid og fritid. Det er verdier jeg ønsker at vi skal ta vare på.

Det er flere forslag som er fremmet her i dag. Det ene er å åpne for flere midlertidige ansettelser. Dette er en uenighet som går tilbake til 2005. Noe av det første vi gjorde da vi inntok regjeringskontorene, var å reversere de endringene som Bondevik-regjeringen hadde gjort når det gjaldt å åpne for flere midlertidige ansettelser. I stortingsdebatten som var da, fikk den nye regjeringen sitt pass påskrevet av opposisjonen, som sa at hvis man ikke åpnet for flere midlertidige ansettelser, kom dette til å ramme ungdom og innvandrere av full kraft. Sverige valgte den andre løsningen, de gikk for flere midlertidige ansettelser, og det er åpenbart hva som har vært forskjellen når det gjelder ungdomsarbeidsløsheten i Sverige og Norge. Vi har et godt arbeidsliv i Norge. Jeg mener at mer bruk av midlertidige ansettelser ikke åpner døra for flere, men tvert imot støter flere ut av arbeidslivet.

Det andre som diskuteres her i dag, er unntak fra arbeidstidsreglene. Da er det viktig å si at det gjøres langt flere avtaler enn noen gang når det gjelder å få mer fleksible arbeidstidsbestemmelser. Det skjønner arbeidsgiverne også, og derfor er det inngått 1 300 avtaler med sentrale arbeidstakerorganisasjoner med ganske omfattende endringer. Men – og det er et stort men – det er ikke noe som arbeidsgiver kan pålegge, og det er en sikkerhetsventil i systemet som sikrer at den sentrale organisasjonen kan si nei. De aller fleste tilfeller av unntak går igjennom – ni av ti. Jeg mener at dette er veldig viktig. Norske arbeidstakere jobber mer fleksibelt enn noen gang, men styrkeforholdet skal ikke være slik at arbeidsgiveren sier at dette skal vi avtale på tomannshånd på kammerset. Her er jeg også uenig med forslagsstillerne. I tillegg kan Arbeidstilsynet gi dispensasjon på en rekke områder. Det er en utstrakt misforståelse at muligheten for å avtale unntak lokalt bare gjelder for dem med tariffavtaler og mange ansatte. Tvert imot, det skal bare to ansatte til med en tariffavtale for å kunne forhandle seg fram til en sånn avtale. Det mener jeg gir veldig godt rom for fleksibilitet i dagens ordning.

Jeg vil si at når det gjelder arbeidsmiljøloven, er det ikke sånn at vi er imot enhver endring av den. Tvert imot, for bare et par uker siden gikk regjeringen inn for endringer av den som sikret deltidsansatte større rettigheter i større stillingsbrøker. Dette var endringer som opposisjonen stemte imot. Jeg vil også be Høyre dokumentere hvilke av de forslagene som Høyre fremmer, som ligner på det Arbeiderpartiet tidligere har foreslått.

Vi snakker om at det er stor enighet om en del i norsk arbeidsliv. Samtidig holder Høyres Torbjørn Røe Isaksen et veldig oppklarende innlegg. Han sier at Høyre er enig i hovedretningen i Venstres forslag, og understreker dermed det regjeringen har sagt hele tiden, at dette handler mer om ulike retninger enn om retningsvalg. Jeg mener at de oppmykningene som Venstre her foreslår, kommer til å føre til et hardere arbeidsliv, hvor arbeidsgiverne får mer makt på bekostning av arbeidstakerne. Det er en retning som jeg ikke ønsker.

Karin Andersen (SV) [20:21:12]: Det er behov for noen kommentarer. Jeg vil først presisere at arbeidsmiljøloven er en vernelov. Og forslagene som er fremmet, svekker det vernet. Det er det som er problemet. Når man f.eks. åpner for flere midlertidig ansettelser – for det er jo det forslaget går ut på, en generell åpning for det – er det klart at det blir flere midlertidige ansettelser av det. Kravene i dagens lov om at du ikke kan holde på sånn, gjør at den som blir midlertidig ansatt, også får en fast jobb. Det er viktig.

Flere har tatt til orde for en mer inkludering i arbeidslivet for flere. Ja, da er det uhyre viktig at vi har gode reguleringer og en sterk fagbevegelse som kan håndheve disse reglene på vegne av de ansatte. Reglene som står i arbeidsmiljøloven, de gjelder for alle. Noen av dispensasjonsmulighetene for å gå ut over dette og gjøre det mer fleksibelt, er tillagt et fellesskap, slik at den enkelte ikke skal stå alene. Det er uhyre viktig, for det går helt til kjernen av det dette handler om, nemlig en maktbalanse også i det viktige trepartssamarbeidet som alle – i hvert fall de aller fleste – synes er en stor styrke.

Det er fullt mulig å etterleve dette regelverket og få dispensasjoner, som statsråden var nøye med å vise til i sitt innlegg. Det er altså fullt mulig, men det er for få som gjør det – også offentlige arbeidsgivere. Er dette veldig viktige skillelinjer, eller er det bare litt sånn forsiktig oppmyking? Jeg har gått igjennom hvordan Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har stemt de siste åra i mange arbeidslivssaker. Det er en svært stor forskjell på det dagens regjeringspartier står for, og det opposisjonen står for. Det handler om svært mange av tiltakene mot sosial dumping, og det er noe av det som virkelig ville rive bort grunnlaget for et organisert og ryddig og godt arbeidsliv for alle.

Men det er også andre saker som gjelder velferd – som pappaperm, ammefri, likebehandling av vikarer og en hele rekke forslag – som opposisjonen kaller oppmyking, men som i realiteten ville gjøre at maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ville bli forrykket, slik som statsråden sa. Arbeidstaker ville stå i en svakere posisjon fordi man tillater at man skal kunne fjerne det at man må ha en fagforening i ryggen for å kunne forhandle fram løsninger i arbeidslivet.

Robert Eriksson (FrP) [20:24:29]: Når det gjelder de forslagene Trine Skei Grande har fremmet på vegne av Venstre – og som hun ber om en punktvis votering over – vil Fremskrittspartiet tilkjennegi at vi støtter forslagene nr. 9, 10, 11 og 12 – hvis det blir en slik votering. Vi har stått sammen og fremmet felles forslag om dette tidligere. Man kan også si at Fremskrittspartiet tidligere har vært med på deler av de andre forslagene. Men Fremskrittspartiet har vært tydelig når det gjelder arbeidslivsmeldingen. Vi har sagt at vi ønsker å nedsette en arbeidslivskommisjon som kan se på hele arbeidslivet – gjennom et trepartssamarbeid – for å trekke opp de gode grensene innenfor trygge rammer for å skape fremtidens fleksibilitet. I mitt første innlegg ga jeg begrunnelsen for at vi ikke støtter de øvrige forslagene som Venstre fremmer, men støtter forslagene nr. 9, 10, 11 og 12 – hvis det blir lagt opp til separate voteringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet ….

Det gjelder å be om innlegg mens et innlegg pågår, for da slipper presidenten å avlyse debatten for tidlig.

Trine Skei Grande (V) [20:26:01]: Jeg hadde nok tegnet meg til dette, men det tar vel av og til noen sekunder her. Jeg har i hvert fall fått bekreftelse på at jeg hadde tegnet meg.

Jeg har lyst til å kommentere noen ting. Det ene er trepartssamarbeidet, som vi i Venstre er veldig for. Hvis man går til historiebøkene, ser man at det var Venstre-staten som etablerte nettopp det trepartssamarbeidet. Arbeiderpartiet hadde på den tiden en veldig konfliktlinje når det gjaldt arbeidsmarkedet. Det kan statsråden sjekke i sine historiebøker. Høyre hadde også en veldig annerledes linje. Det er selvsagt viktig med et sterkt samarbeid, og det er viktig å ha sterke fagforeninger.

Det er veldig mange som jobber på små arbeidsplasser med to og tre ansatte. De jobber for å holde bedriften sin i live. De har et stort fellesskap med sjefen, som står i den samme jobben som dem, for å nå de målene de har. Jeg vil ikke at arbeidsmiljøloven skal undergraves ved å bli utvannet på den måten at man til slutt mangler respekten for den. Derfor er det viktig å ha en lov som er i utvikling.

Det å høre regjeringspartiene argumentere hardt mot midlertidig ansettelse for så å stemme mot vårt forslag om å sette tak for hvor lenge folk kan være midlertidig ansatt, er for meg helt forunderlig. Det å ikke ville sette det taket i tjenestemannsloven betyr at de rettighetene ikke er så viktige hvis du jobber i staten. Det er i staten problemet er, det er i staten folk opplever å ha enormt lange midlertidige ansettelser som går ut over deres mulighet for å planlegge livet sitt, for å kjøpe leilighet, for å kunne etablere familie – det er utfordringer når det gjelder midlertidighet i Norge i dag. Hvis det er sånn at man er opptatt av at man skal ha mindre midlertidighet, kan regjeringspartiene i hvert fall stemme for det forslaget, for det ville virkelig ha hjulpet mange unge i dag, innenfor yrker som journalister, innenfor forskning og høyere utdanning, innenfor alle de områdene.

Jeg vil be om separat votering på de forslagene vi har fremmet, fordi jeg syns at i denne salen skal man ta på alvor alle partiers forslag – også de partiene som har stor kapasitet til å jobbe ut endringsforslag. Da får folk stemme for det de er for, og mot det de er imot.

Statsråd Anniken Huitfeldt [20:28:56]: Når det gjelder midlertidige ansettelser i staten, så har dette faktisk gått ned under denne regjeringen. Det er den første merknaden. Den andre er at representanten Skei Grande nok bør gå hjem og sjekke i sine historiebøker om hovedavtalen, som altså er grunnlaget for roen i norsk arbeidsliv. Den ble etablert i 1935, og det var en arbeiderpartiregjering. Senere har andre regjeringer sluttet opp om den. Det har vært en del av hovedavtalen som alle partiene i Norge har sluttet opp om, men den kom altså i 1935. Dette bør representanten sette seg bedre inn i.

Presidenten: Presidenten skal ikke bestrebe seg på noen oppklaringer. Man snakker altså om to ting – hovedavtale og trepartssamarbeid.

Kanskje kan debatten avsluttes med det. Det kan den tydeligvis.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.