Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [21:30:41]: (ordfører for saken): Forslaget som fremmes i denne saken, handler om en helt spesiell gruppe: de døvblinde. Dette er folk med sterke utfordringer.

Det er for de fleste av oss vanskelig å forestille seg hva en slik funksjonshemning innebærer, der det ene sansetapet forsterker det andre. Det betyr at man uten tolk ikke har noen mulighet til å kunne kommunisere med mennesker rundt seg, og det er nesten ingen mulighet til å oppfatte hva som skjer der man er, dersom man ikke får det fortalt. Samtidig har man knapt nok anledning til å bevege seg ut av døren uten en ledsager.

Vi har det siste året kunnet lese om døvblinde som føler seg fanget i eget hjem på grunn av denne innskjerpingen av regelverket. Og noen av oss har vært til stede på en meget sterk markering på Eidsvolls plass i formiddag, der 20–30 døvblinde med sine tolker var til stede for å gjøre Stortinget oppmerksom på sine opplevelser med systemet. Det er vanskelig ikke å la inntrykkene jeg i dag fikk i møtene med representantene for gruppen, emosjonelt fargelegge dette innlegget. Tenk hvis noen måtte fortelle meg med tegnspråk – enten det ble tegnet på ryggen eller i hånden min – alt som ble sagt rundt meg, alt som skjedde rundt meg, at folk smiler til meg, at folk klapper for meg, at noen nikker når jeg snakker, eller at noe står i veien for bena mine. Tenk hvis alt jeg kan oppfatte på et blunk med mine forholdsvis intakte sanser, måtte fortelles. Da ville jeg virkelig føle hva avhengighet av samfunnets tjenester kunne innebære.

Bakgrunnen for denne markeringen var en regelendring som ble innført sommeren 2012. Kall det gjerne en «presisering», men det oppleves av de døvblinde som en kraftig innskrenkning av tolketilbudet deres. Uansett hva man kaller det, er resultatet det samme: En stor andel av de døvblinde har blitt isolert, og deres livskvalitet har blitt kraftig redusert. Muligheten for å kunne være en del av samfunnet og delta på lik linje med de andre har blitt begrenset. Det er et faktum.

I salen i dag skal vi derfor diskutere et representantforslag fra Kristelig Folkeparti som har som mål å rette opp i denne saken, og som har som mål å reversere den regelendringen som ble gjort for ett år siden. Forslaget som er fremmet i innstillingen, skal sikre at døvblinde mennesker gis et fullverdig tilbud om tolk/ledsager til bruk ved hobby- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om det skal gjøres i fellesskap med andre eller alene. Det skal sikre at den lille gruppen døvblinde – for det er ikke mer enn noen få hundre i hele landet det er snakk om – skal få leve et verdig liv, litt mer i frihet enn de opplever i dag.

Jeg har registrert at det er bevilget litt over 8 mill. kr ekstra til tolketjenesten i revidert nasjonalbudsjett. Det er bra, og det støtter Høyre. Jeg håper tolketjenesten for de døvblinde får det de trenger av denne potten, og at det ikke forsvinner ut i ekstra byråkrati.

Samtidig registrerer jeg at departementet og direktoratet tar selvkritikk for prosessen som ledet fram til fjorårets beslutning. Det er også bra, og enda bedre dersom prosessene blir bedre fremover. Men det hadde vært enda bedre dersom Stortinget nå, når vi står helt på tampen av en fireårsperiode, kunne vise litt storsinn i denne saken, og man én gang i denne perioden kunne gå sammen og si: Ja, for denne lille gruppen skal vi nå gjøre et felles løft, for denne lille gruppen skal vi for en gangs skyld droppe det politiske spillet som tilsier at man aldri skal stemme for noe som kommer fra opposisjonen – og derfor skal vi stemme for dette gode forslaget. For jeg er sikker på at vi egentlig er enige her, og jeg er sikker på at dersom representantene hadde stemt etter sin samvittighet, hadde man innsett at det ble gjort en feil, og reversert den innstrammingen som ble gjort i fjor.

Jeg har fortsatt troen på at vi kan gjøre det her i dag – sammen. Innstillingen fra komiteen er aktiv og imøtekommende. Den er lett å forstå, den uttrykker vilje til handling. La oss nå gå sammen om å vedta den.

Tove Linnea Brandvik (A) [21:35:29]: Vi har i dag til behandling et representantforslag om døvblindes rett til tolk/ledsager ved hobby- og fritidsaktiviteter. Ved behandlingen av forslaget har komiteen spesielt vektlagt de utfordringene som døvblinde har på grunn av dobbelt sansetap. Det gir denne gruppen helt spesielle kommunikasjonsutfordringer. Selv om aktivitetene ikke skal gjennomføres i samvær med andre, kan behovet for kommunikasjon være helt avgjørende. Beskrivelse av omgivelsene, endring av ønsket aktivitet – det kan være du ombestemmer deg – og formidling av uventede utfordringer er eksempler på kommunikasjonsbehov som kan oppstå, uavhengig av om du har aktiviteten sammen med andre eller ikke.

Gruppen døvblinde i Norge er liten og har spesielle utfordringer. Bakgrunnen for representantforslaget er at rundskriv om tolke- og ledsagertjenesten ble endret av Arbeids- og velferdsetaten sommeren 2012. Endringen kom uten en forutgående drøfting med de døvblindes organisasjoner og presiserte hjemmels- og lovgrunnlaget som gjelder på dette området, da spesielt ansvarsdelingen mellom staten ved tolketjenesten og kommunens ansvar for tjenester.

Komiteen registrerer at statsråden erkjenner kritikken fra de døvblindes organisasjoner med tanke på manglende prosess og involvering. Komiteen merker seg også at departementet har bedt Arbeids- og velferdsetaten om en lempelig praksis av de nye retningslinjene. De døvblindes organisasjoner, døves organisasjoner og organisasjonene for tolkene er invitert med på en prosess videre vedrørende retningslinjene.

Selv om dekningsgraden av tolkeoppdrag i Norge er relativt god, ni av ti oppdrag løses, er det meldt tilbake om spesielt behov for en økning av antall tolker og en bedre bruk av de ressursene vi har. Det har vært spesielt vanskelig å skaffe tolker til oppdrag av kort varighet, f.eks. legetimer eller foreldremøter. Oppdragets varighet er ikke det samme som betydning for den enkelte. Derfor er det viktig at vi finner løsninger for dette.

Vi legger til grunn at prosessen med de aktuelle organisasjonene blir gjennomført med god involvering og med tilstrekkelig tidsramme til at man reelt sett får en god brukermedvirkning. Den prosessen skal lede fram til mulige løsninger.

Økningen på området har vært fra 102 mill. kr i 2009 til 140 mill. kr i 2012. Allikevel valgte vi å legge inn ytterligere 8,33 mill. kr i revidert for 2013 til denne saken.

Når det gjelder endringen i rundskrivet, ble det samtidig presisert at det ved eventuelle avslag på oppdrag som det tidligere hadde vært innvilget tolk til, skulle være en dialog med kommunen for å finne hensiktsmessige løsninger. Arbeids- og velferdsetaten skulle også bistå kommunene med opplæring, slik at de ble satt i stand til å bistå døvblinde i tråd med det ansvaret de faktisk har. De kriteriene må ivaretas. Det forutsetter vi blir ivaretatt fra etatens side. Vi er også gjort kjent med at det er fylker som ikke har implementert rundskrivet, nettopp fordi samhandlingen og opplæringen ikke har vært på plass.

Folketrygdens grunnlag for tolketjenesten bygger på § 10-6, som omhandler dagliglivet. Det inkluderer i utgangspunktet ikke trening, sport og hobby, men det er et unntak som likevel hjemler dette hvis det er aktiviteter som har et så stort omfang at det blir ansett som en del av dagliglivet. Da gis det stønad likevel. Vi regner med at det er det som har gitt grunnlaget for praksisen som har vært brukt fram til sommeren 2012. Det kan tyde på at praksisen ikke hadde tilstrekkelig grunnlag i lovverket, og at en endring av rundskrivet må komme som en følge av en endring i dagens lovgrunnlag.

Vi mener det er slik at det ikke er riktig av Stortinget nå å be Arbeids- og velferdsetaten endre rundskrivet tilbake til en praksis som vi har funnet ut ikke er hjemlet. Da må vi eventuelt gå via en lovendring som gjør lovverket i tråd med den praksis Stortinget legger til grunn.

Begrunnelsen for den rød-grønne fraksjonens forslag om at dette skal vedlegges protokollen i dag, er at dette må avklares. Det arbeidet er allerede igangsatt, og vi forventer at hvis det skulle være behov for lovendringer, skal det bringes tilbake til Stortinget i egnet form. Derfor har man valgt å presisere at selv om det er utenfor lovverket, skal man i denne perioden behandle dette omtrent som om det var under de gamle retningslinjene. Det er å gå langt utover det Stortinget pleier å be en etat om å gjøre. Denne saken har vært så spesiell at vi har valgt å gjøre det likevel.

Jeg vil ta opp forslaget som vi har reist i innstillingen.

Presidenten: Representanten Tove Linnea Brandvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Robert Eriksson (FrP) [21:40:30]: (komiteens leder): Først vil jeg gi honnør til forslagsstillerne, som tar opp et viktig forslag – utrolig viktig for de 350 døvblinde som vi har i Norge, som skal fungere mest mulig optimalt hver eneste dag, som har det samme behovet for frihet, aktivitet og deltakelse som alle andre mennesker.

Derfor er jeg litt skuffet når jeg registrerer svarbrevet fra statsråden og det som kommer frem der, at statsråden erkjenner kritikken, men har ingen planer om å reversere hovedlinjene i endringene i regelverket som ble gjort i 2012. Jeg blir på mange måter både oppgitt og litt – jeg skal ikke bruke det trønderske begrepet, men i hvert fall sint på vegne av de 350 døvblinde.

Vi fikk alle sammen et nært innblikk i hverdagen til Harald Vik, som sto frem ved flere anledninger i NRK – Harald Vik, en eldre, oppgående, aktiv herremann, som er døvblind, en person som har syklet Norge på langs, har dratt ut i verden og syklet med tidligere sykkelproff Dag Otto Lauritzen. Og som Dag Otto Lauritzen selv sier: Noe av det som ga ham mest motivasjon, var å se hvordan Harald taklet syklingen. Det inspirerer meg og betar meg mye mer enn å se Petter Northug vinne stafettgull i Holmenkollen og ta spurten. Den prestasjonen som Harald Vik har gjort, overgår de fleste idrettsprestasjoner.

Da synes jeg det er synd at vi i denne salen – og det gjør meg sint – skal sette mennesker som Harald Vik i husarrest. Hvorfor skal ikke han få den samme muligheten til å drive aktivitet og trening og ha den samme friheten som han har hatt tidligere? Hvorfor skal det være sånn at det er byråkrater som skal bestemme hvor han skal gå på ski, og ikke han selv, alt etter hva som er billigst, og hvordan en kan få ut ledsagerhjelp? Det var ikke et problem for Harald Vik og mange døvblinde tidligere, men det har blitt det nå.

Han, sammen med flere, var frustrert over situasjonen i vinter, ble glad litt senere på vinteren og inngangen til våren, da man trodde at alt hadde ordnet seg, og at ting var i orden. Og så får man seg et nytt slag under beltestedet ved at det ikke er i orden. Unnskyld begrepet, president, men dette er å drive ap med folk. Sånn gjør man bare ikke. Det gjør meg også sint.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at et samlet storting hadde støttet opp om det gode forslaget som Kristelig Folkeparti i dag fremmer. Jeg må si at jeg blir litt forundret over også representanten fra Arbeiderpartiet, som sier at vi ikke kan gå tilbake til en praksis som ikke er hjemlet, men som man gjorde tidligere. Statsråden har hatt rikelig med tid siden denne saken kom opp i media og virkelig eksploderte tidlig i vinter, til å legge frem de nødvendige lovendringene. Man sa man skulle kvittere det ut. De som sitter i departementet, og statsråden visste helt sikkert da at man trengte en lovendring, men man unnlot å gjøre det. Det er et klart signal om at man ikke ønsker å gi denne gruppen friheten tilbake. Å skyve systemet foran seg som en begrunnelse for at man ikke kan gjøre endringer, synes jeg er synd, og det er trist. Det er uverdig at et storting og de folkevalgte skylder på systemet. Er det noen som virkelig kan endre systemet, endre lover, er det denne forsamlingen, og regjeringen og statsråden burde ha lagt frem en lovproposisjon før 1. mai, som de hadde hatt rikelig tid til å gjøre. Da kunne denne saken vært ute av verden.

Karin Andersen (SV) [21:45:29]: Hvis representanten Eriksson hadde hørt etter hva representanten Tove Linnea Brandvik sa, var det nettopp at man faktisk ønsket en regelendring som hjemlet dette, og at man ønsket en prosess på det som gjorde at dette kom i orden. Sånn oppfattet jeg det, og sånn oppfatter jeg de merknadene som flertallet også står bak.

Det står også i merknadene at man mener at de nye retningslinjene skal praktiseres «lempelig», og at det er lagt opp til en prosess, slik at de døvblindes behov for tolke- og ledsagerhjelp skal bli ivaretatt på en god måte. Det tror jeg alle sammen er enige om, slik som også saksordføreren sa.

Det er en vond sak. Det er flere av oss som har prøvd å forestille seg hvordan man kan være så modig, synes jeg, at man faktisk tør å gjøre sånne ting som mange av dem gjør med ledsagerhjelp, når vi sjøl tenker over hvor redd man kan være i nye situasjoner sjøl om man har sansenes hjelp til å orientere seg og til å kommunisere med omverdenen.

Det et lagt inn ganske store, økte ressurser på dette området de siste åra, og det er veldig viktig, fordi det er det som er grunnlaget for at det skal være nok kapasitet i systemet. Jeg vil også understreke at det er viktig nå at vi sikrer at de bevilgningene som gis, faktisk blir brukt, og at man greier å få til at disse datasystemene som jeg har hørt om i flere år, som ikke kommuniserer med hverandre mellom freelancetolkene og de andre, fast ansatte tolkene, blir i orden, slik at man kan utnytte den tolkekapasiteten som ligger der. Det er uhyre viktig at det ikke sitter noen ledige mens tolkeoppdrag står tomme. Ved ett tilfelle har man også gått inn og løftet lønningene til freelancetolkene, nettopp fordi de lå veldig lavt i lønn. Det er klart at hvis man skal greie å rekruttere folk til så viktige yrker som dette er, må vi også se på den biten av det og på organiseringen.

Jeg vil bare understreke de tingene som også representanten Tove Linnea Brandvik understreket, og også den økte bevilgningen som nå gis gjennom revidert nasjonalbudsjett. Komiteen sier enstemmig når bevilgningen nå er styrket med 8,3 mill. kr, at

«deler av dette kommer tolke- og ledsagertjenesten til døvblinde til gode. Komiteen støtter dette.»

Dette skal også da gi rom for at man kan praktisere dette på en måte som gjør at det overhodet ikke skal være slik som representanten Eriksson sier, at folk nå på en måte blir låst inne i et fengsel. Det er ressurser i dette systemet som er større nå enn de var før. Det tror jeg vi må erkjenne, sjøl om det er noen som har fått avslag på noen av de oppdragene som de har ønsket seg. Det tror jeg ingen av oss egentlig er glad for. Men vi har styrket mulighetene nå gjennom økte bevilgninger, og vi kommer tilbake til spørsmålet om lovendringer, som gjør at vi kan få dette på plass.

Laila Dåvøy (KrF) [21:49:32]: Dette Dokument 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti dreier seg om en ufattelig sak. Det er nok en sak der regjeringen endrer et regelverk, med store negative konsekvenser for en liten gruppe mennesker – denne gangen de døvblinde.

Mange så tv-oppslaget med døvblinde Harald Vik, som hadde fått avslag på sin søknad om døvetolk. I etterkant fikk han et møte med stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet. Jeg traff Vik på gangen etterpå, strålende fordi alt nå skulle ordne seg. Rundskrivet skulle reverseres. Men gleden varte ikke lenge. Da svaret på mitt spørsmål til statsråden kom, var det definitivt at rundskrivets nye ordlyd ble stående, slik statsråden også bekrefter i sitt brev til komiteen.

Forrige uke fikk jeg nok en henvendelse fra en døvblind som hadde søkt om døvblindtolk til en fjellvandring og fått avslag. Han søker om en døvblindtolk fordi han skal kunne føle seg trygg under turen og for å kunne oppleve de syns- og lydinntrykk han som døvblind går glipp av, og som han bare kan oppleve gjennom en døvblindtolk. Han har tidligere fått tilsagn om dette. Formålet med turen var å vedlikeholde egen helse – psykisk, sosialt og fysisk. Han fikk avslag.

Han har ikke fått informasjon om hvilken kommunal instans han skal henvende seg til for å få den typen hjelp han trenger. Han har heller ikke kunnet finne det rette tilbudet på egen hånd.

Statsråden sier at prosessen rundt endringen i rundskrivet var uheldig, og har lagt opp til en prosess der døvblindes organisasjoner inviteres til å være med på et arbeid der retningslinjene gjennomgås, og der de skal vurdere hvordan kommunene kan settes i stand til å bistå. Men kommunene har null kompetanse om tolking av døvblinde. Derfor har heller ingen med avslag fra Nav hittil fått tilbud om en annen person fra kommunen, for slike personer finnes ikke, sier en av de døvblindes organisasjoner.

Døvblindtolker er ledsager, beskriver og tolker. Beskrivelse, ledsaging og tolking kan ikke deles opp. Det er nettopp derfor vi har en treårig utdannelse i dette, i alle tre områder. Det er derfor døvblinde må ha døvblindtolk også i forbindelse med fritid. Det har også med trygghet og sikkerhet å gjøre.

Det har allerede vært avholdt møter – to stykker, faktisk, i forrige uke, der døvblindes organisasjoner var invitert. Det første møtet i departementet var om bruken av de friske pengene i revidert nasjonalbudsjett: 8,3 mill. kr. Ingen av tiltakene kommer døvblinde til gode hva gjelder behovet for døvblindtolk til fritidsaktiviteter – altså det som denne saken dreier seg om.

Som en sier: Nå kan de skrive at de har møtt oss og hørt oss, men uten at det egentlig påvirker bruken av pengene. Det nye rundskrivet står fast.

Det andre avholdte møtet var med Nav og direktoratet, der ordlyden i rundskrivet ble diskutert, slik statsråden sa i komitébrevet at skulle gjøres. Men det blir umulig å forholde seg til en diskusjon om rundskrivet når man er grunnleggende uenig om hva ledsaging og beskrivelse faktisk er for en døvblind.

Når ansatte – byråkratene – har et innstrammende rundskriv å forholde seg til og tydeligvis ikke forstår at man for en døvblind ikke kan skille ledsaging, beskrivelse og tolking, ei heller forstå hva det egentlig er, ja, da er det håpløst.

Dette er tilbakemeldingen fra organisasjonene som var på de to møtene.

Til sist: FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som vi nylig ratifiserte i Stortinget, sier helt klart i artikkel 30 at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta på lik linje med andre, bl.a. i fritidsaktiviteter. Og fritiden for mange døvblinde er selve livet. Det er ofte den eneste tiden de er ute av isolasjonen.

Det er nå faktisk kun statsråden som kan ordne opp i det fatale som her har skjedd.

Det er mulig at regjeringen har tenkt seg en prosess, og det er mulig at de sier nå, som de sa under saken om pleiepengeendringen: De har visstnok fått noe de egentlig ikke skulle hatt, i henhold til en eller annen paragraf i en eller annen lov. Ikke vet jeg, men hvordan i all verden kan man klare å ta fra en liten gruppe døvblinde et tilbud som de har i dag, fordi man skal jobbe videre med noe annet eller muligens et bedre tilbud. De venter ennå på pleiepenger – to år etter at regjeringen lovet å ordne opp. Jeg er så frustrert, og jeg synes det er så meningsløst. Vær så snill: reverser! Det hjelper ikke å gi en beskjed til Nav.

Statsråd Anniken Huitfeldt [21:54:42]: Ordningen med tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde har vært mye debattert de siste årene, blant brukerne og i det politiske miljøet. Debatten ble utløst av en presisering i Arbeids- og velferdsetatens retningslinjer sommeren 2012. Representantforslaget vi behandler i dag, går ut på å forskriftsfeste at døvblinde skal få en rett til tolke- og ledsagerhjelp, til alle aktiviteter, altså hobby- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om aktiviteten skal gjøres i fellesskap med andre.

Som forslagsstiller påpeker, er døvblinde en spesiell gruppe som har særskilte behov. Behovet for å kommunisere med omverdenen er annerledes enn for andre grupper. Blant landets døvblinde er det mange svært aktive brukere, og det synes jeg er positivt.

Det er også viktig å legge til rette for fortsatt aktivitet blant alle landets døvblinde. Derfor er jeg fornøyd med at det er flere som nå får tolkehjelp. I 2009 ble 20 pst. av de oppdragene det ble søkt om, avvist. Nå avvises 10 pst. Det er fortsatt for mange som avvises, og i møte med de døvblindes organisasjoner er de spesielt opptatt av at mange av de korte oppdragene avvises. Det kan være at de skal til legen eller i et møte. Spesielt for en del som bor langt unna sentrale strøk, er tilbudet i dag slik at de som er frilanstolker, ikke får fullt betalt for reisetid til døvblinde som bor veldig langt unna.

For å styrke situasjonen for de døvblinde er det derfor viktig å få flere fast ansatte tolker i Nav som kan inngå i en vaktliste, slik at det blir forutsigbart. Det er også viktig å se på lønns- og arbeidsbetingelsene for frilanstolker, slik at de kan hjelpe døvblinde over hele landet.

Jeg er selvfølgelig glad for at Stortinget er opptatt av situasjonen for de døvblinde, men den situasjonen har vært slik i mange år. Alt var ikke bra før, slik en representant her sier. Det har tvert imot blitt en forbedring. Det har vært en økning i budsjettet til tolketjenesten fra 102 mill. kr i 2009 til 140 mill. kr i 2012, og det har vært en økning i revidert nasjonalbudsjett på 8,3 mill. kr. Det har gitt et bedre tilbud, men det er langt fra bra nok.

Bakgrunnen for endringene i retningslinjene fra Arbeids- og velferdsetaten var å sørge for bedre utnyttelse av tolkeressursene samt å rette opp i ulik praktisering fylkene imellom når det gjaldt tildeling av tolke- og ledsagerhjelp. For noen brukere – ikke alle – medførte det at de opplevde endringer, og at tilbudet ble dårligere enn det de hadde hatt. Derfor har vi sagt at ingen skal fratas tilbud de tidligere har hatt, for nå skal vi gjennomgå retningslinjene på nytt.

Derfor er vi i en prosess omkring dette. Både Nav og Arbeidsdepartementet har tatt selvkritikk for måten dette er gjort på, men det som var hensikten, var å sikre en enhetlig behandling over hele Norge, slik at ikke noen døvblinde i én del av landet hadde et helt annet tilbud enn andre, og sikre at mange flere fikk hjelp med det de opplevde som sine hverdagsproblemer.

Jeg har lagt opp til en lempelig praktisering av regelverket i en overgangsfase, nettopp for å sikre dette. Fra etatens side er det lagt opp til utstrakt dialog med brukerne og deres hjemkommuner i alle saker der stønad etter folketrygdloven ikke kan gis.

Jeg har startet et arbeid for å gjennomgå retningslinjene sammen med de døvblindes organisasjoner. Jeg vil høre deres synspunkter på hvordan tolkeressurser best kan utnyttes.

Det har vært hevdet at endringene har vært svært inngripende for de døvblindes mulighet til deltakelse. Det er ikke intensjonen med endringene. De døvblinde skal fortsatt gis mulighet til å være aktive, også de som bruker mye tid på fritidsaktiviteter. Jeg har tro på at det arbeidet som nå er startet, vil bidra til å gjøre dette mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [21:59:55]: La meg ta utgangspunkt i det som representanten Dåvøy sa, da hun viste til møte nr. to, der de døvblindes organisasjoner og byråkratene var uenige om hvordan man skulle tolke og finne definisjoner, og skille mellom hvor og når ledsager kunne bli brukt.

Mitt første spørsmål til statsråden er ganske enkelt: Hvor mener statsråden, som er den politisk ansvarlige, at skillet bør gå, så man kan gi greie retningslinjer til byråkratiet, som skal utforme reglene?

Spørsmål to: Hvorfor er statsråden så opptatt av prosess for å fremme en lovgivning, når vi vet at både de organisasjonene som ivaretar de døvblinde, og de døvblinde selv, sier klart og tydelig at de opplever en dårligere tilgjengelighet nå enn det som var tilfellet tidligere, altså en endring i praksis? Hvorfor, hvis også statsråden ønsker endringer på dette området, har man ikke da bare lagt frem en lovproposisjon som sikrer at man hadde kunnet ha den praksisen – som ble praktisert før juni 2012?

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:00:57]: Svaret på det er jo at situasjonen heller ikke var god før 2012, og at det var langt flere oppdrag som da ble avslått. Nå er det 10 pst. som avslås, og det er mange av dem som burde hatt tolk. Da synes jeg det er riktig at det viktigste prioriteres først.

Det er mange døvblinde som har blitt mye mer aktive. Det er bra, for de døvblinde skal være i fysisk aktivitet. Når det gjelder enkelte oppdrag, f.eks. hvis man skal på en sykkeltur i 30 dager, vil det være noen som får innvilget en slik søknad. Da er det to tolker som er sammen med deg hele døgnet. For mange har dette vært et tilbud man har fått, men det er ikke alle som har søkt om den type oppdrag, som har fått det, fordi det har vært andre tolkeoppdrag som har vært mer presserende.

Så det kan være grunnlag også for å endre loven, men vi har sett behov for nå å prioritere det som er det viktigste, nemlig hjelp i hverdagen.

Sylvi Graham (H) [22:02:08]: Det kan ikke være lett å være statsråd akkurat nå, for det er ganske ubegripelig for oss i salen, og derfor sikkert også for det norske folk, at man ikke kan rydde opp i denne saken nå.

Jeg er nødt til å sitere det statsråden skriver i sitt brev til komiteen:

«Forslaget vil etter min vurdering bety at døvblinde gis en rettighet utover det andre grupper har rett til etter folketrygdlovens kapittel 10. Jeg mener at en slik utvidelse for en bestemt gruppe ikke er å anbefale.»

Kan statsråden forklare oss hva som er likheten mellom en døvblind og alle oss andre, som ikke er i denne gruppen, når hun snakker om at døvblinde, enten alene eller sammen med andre, ikke må ha andre tilbud enn andre mennesker? Saken er jo at døvblinde er alene inne i seg selv hele tiden. Selv om de er sammen med andre, skjønner de ikke nødvendigvis hva som foregår hvis ingen kan tolke det for dem. Hva mener statsråden?

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:03:14]: Det jeg mener med det, er at hvis kommunene ikke lenger skal ha ansvar, kun staten, krever det en lovendring. For i dag er det en arbeidsfordeling mellom stat og kommune.

Så kan det være grunner til å endre loven på dette området. Men det som har vært viktig, er at også med eksisterende retningslinjer, også med eksisterende lov, skal det gis støtte til fritidsaktiviteter. Dette skal også gis i tiden som kommer.

Presidenten: Da er siste replikant representanten Laila Dåvøy.

Laila Dåvøy (KrF) [22:04:01]: Jeg tror det er satt av fem replikker, men jeg tar gjerne min replikk nå.

Statsråden prater seg egentlig litt bort fra det det dreier seg om. Ingen skal fratas noe, sier statsråden. Men hele saken dreier seg jo om disse som er blitt fratatt døvetolk, og det dreier seg om fritidsaktiviteter.

Ute på Løvebakken i dag traff jeg mange døvblinde. Én etter én kunne fortelle at de hadde mistet tilbud i kommunen. La meg lese en e-mail jeg fikk i går kveld:

«Jeg har i dag fått avslag på ledsager til kurs i forbindelse med jobb, fikk samtidig vite at jeg ikke lenger får ledsager hverken til kurs på Eikholt, flyreiser, feriereiser eller andre situasjoner – begrunnelsen er at dette nå er en kommunal oppgave. Kommunen er ukjent med at dette er deres ansvar. Frustrert.»

Hva vil statsråden gjøre? Dette skjer hver dag.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:05:08]: Da vil jeg oppfordre søkeren til å klage, for oppdrag knyttet til jobb skal dekkes over folketrygden.

Presidenten: Det er vedtatt et debattopplegg med fem replikker. Det er nå tatt tre replikker, og representanten Sylvi Graham har bedt om den neste. Så får vi se om det blir ytterligere en mulighet for representanten Dåvøy, ut fra at alle partier skal ha mulighet til å få en replikk.

Sylvi Graham (H) [22:05:38]: Statsråden sa at alt ikke bare var bra før. Det er vi helt enig i. Derfor støtter også Høyre det forslaget som hun har lagt fram, om nye 8,3 mill. kr til dette området.

Jeg får da lyst til å spørre statsråden: Hvor mye av de i overkant åtte millionene kan komme de døvblinde til gode? For hun har selv sagt at deler av dette kommer tolke- og ledsagertjenesten til gode – med andre ord ikke alt.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:06:10]: Den endelige fordelingen vil vi komme tilbake til. Men slik situasjonen har vært for de døvblinde når det gjelder stønadsbudsjettet, var det i 2009 28,5 mill. kr, og i 2012 var det 43,2 mill kr. Så det har vært en styrking. Men fremdeles får en del avslag på sine søknader om tolk.

Når det gjelder de øvrige døve, har de hatt en noe mindre økning, fra 73,5 mill. kr til 97 mill. kr. Så det er klart at en del av den økningen også vil komme de døvblinde til gode. Det står også i protokollen fra det siste møtet som vi hadde med organisasjonene.

Laila Dåvøy (KrF) [22:06:53]: Statsråden har kanskje vært enda klarere i dag enn hun var i brevet til komiteen på at hun har gitt Nav – det står det for så vidt også – ordre om at de skal gi, ikke direkte det tilbudet man har hatt før, men at man skal gjøre det lempelig.

Representanten Tove Linnea Brandvik sa i dag at det skal håndteres omtrent som om det gamle regelverket gjelder.

Da er det helt ufattelig for meg at man ikke kan si til Nav at de skal la det gamle regelverket gjelde, i det minste inntil vi har fått jobbet videre og kanskje funnet andre ordninger for disse korte oppdragene, som jo ikke dreier seg om fritid.

Statsråd Anniken Huitfeldt [22:07:51]: En del av de korte oppdragene handler også om fritid. Og det handler om folk som bor langt unna sentrale strøk, for det har vært mye dyrere for dem å få døvetolk enn for andre. Så det er feil det representanten sier.

Det vi har sagt til Nav, er at vi mener at denne prosessen har vært uheldig, for de har ikke endret loven, men de har sendt ut noen retningslinjer, og de har gjort det helt uavhengig av å snakke med organisasjonene. Det mener jeg er feil. Derfor skal det ikke være slik at de som har hatt et tilbud tidligere, skal fratas det med en begrunnelse i retningslinjer.

Det betyr ikke at alle får de tolkeoppdragene som de har søkt om, for slik har det vært lenge, at dette har vært en presset ressurs, og at ikke alle har fått det de har behov for. Men jeg mener at når det gjelder tolkeoppdrag, er det riktig at vi prioriterer det viktigste først, og det er bl.a. tolkeoppdrag ved helsehjelp og andre typer tilbud. Jeg mener også at fritidsaktiviteter er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [22:09:16]: Skal alle med, eller er det «dem» og «vi»? Å ta seg en sykkeltur og kjenne sommerbrisen i luggen en sen sommerkveld gir meg økt livskvalitet. At døvblinde skal fratas denne muligheten, synes jeg er uverdig.

I dag står Berit Rasmussen Øie fra Halden fram, for hun nektes tolk til fritidsaktivitetene sine. Hun sier:

«Jeg føler meg helt tom. Det kreves så mye ekstra energi til plutselig å finne noen til å ledsage meg under løp eller til fysisk aktivitet. (…)

Jeg tilhører gruppen som mange ser som usynlig. Jeg snakker tydelig samtidig som jeg har et alvorlig hørselstap. Tar jeg av høreapparatet hører jeg ingenting. Da kan jeg ikke oppfatte tale. Når jeg trener blir jeg svett og da går høreapparatet i stykker. Derfor kan jeg ikke ha det på, men trenger noen som kan tegnspråk til å løpe sammen med meg.»

I tillegg til å være døv er hun blind. Øie Rasmussen sier videre at før reglene ble endret, kunne hun bestille tolk hos hjelpemiddelsentralen til treningsturer, løp og ritt. Men fordi hun driver individuell trening, tolkes reglene dit hen at hun ikke trenger tolk, fordi hun ikke trenger å kommunisere når hun løper. Det syntes hun var feil og urettferdig.

Statsråden sa at ingen skal bli fratatt tilbudet de tidligere har hatt. Rasmussen Øie står fram i dag, og hun har mistet tilbudet sitt om å løpe seg en tur – til å trene.

Statsråden sier at det er de korte oppdragene organisasjonene legger vekt på. Jeg vet ikke hvor god Rasmussen Øie er. Men et legebesøk eller en foreldresamtale – som er blitt trukket fram her – har i hvert fall ikke en varighet på over tre kvarter. Så hvis det er korte oppdrag, er en treningstur på 45 minutter akkurat like lang.

Det har vært snakket om sentrale strøk kontra distrikt. Til Halden er det 12 mil, googlet jeg meg fram til. Jeg tror Østfold regnes som sentralt strøk.

Det statsråden og regjeringen prøver å framstille det som her, er ikke den virkeligheten de 350 menneskene som er døvblinde, opplever. De har fått et dårligere tilbud enn det de hadde før 2012. Regjeringen og statsråden må gi tydeligere signaler. Jeg synes synd på embetsverket, som jeg har sittet og fulgt gjennom denne saken. De har ikke hatt det lett på grunn av de signalene som har vært gitt.

Laila Dåvøy (KrF) [22:12:36]: Jeg må bare si at jeg er dypt skuffet i dag. Jeg hadde liksom håpet det var mulig å si at man i alle fall skulle gå tilbake og reversere regelverket og ta et helt annet initiativ overfor Nav. Jeg har mange mailer om dette, og det har vært mange henvendelser om alle avslagene som er gitt med den begrunnelse at kommunene skal overta, og at Nav nå har endret regelverket. Dette er realiteten – slik er det. Kommunene har ingen kompetanse. Det tar altså tre år å utdanne en døvblindetolk.

Jeg har lyst til å ta historien om pleiepenger. Det er den samme regjeringen, det er den samme statsråden – ikke in persona, men den forrige arbeidsministeren. Da presiserte Nav også regelverket, sa de. Så mistet mange familier med svært syke barn pleiepenger. Vi sto i denne sal, og arbeidsministeren den gangen, sa: Ja, men nå skal vi gjennomgå det. Jeg sto og sa – akkurat det samme som nå: Hvorfor blir det kuttet før man har fått en annen og bedre ordning? Det ble gjort. Så sa man at man skulle legge dette inn til et utvalg – Kaasa-utvalget – som da skulle se på pleiepenger. De skulle snart komme tilbake til Stortinget. Det kom en omsorgsmelding til helseministeren som har vært behandlet i denne salen. Der er det lagt opp til to prosjekter – eller i hvert fall et stort pårørendeprosjekt. I første fase skal man gjøre én ting, og i andre fase – om noen år, sikkert – skal man komme tilbake til de økonomiske ordningene knyttet til omsorg og pleiepenger. Så tror statsråden og regjeringspartiene her i dag at vi skal tro på at dette løses for denne gruppen.

Det er ikke troverdig. Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne trodd det. Statsråden vil ikke gjøre noe annet enn å be de døvblinde klage hvis de ikke får det de har bedt om.

Vil ikke statsråden heller ta initiativ til å få Nav til å forstå? Jeg begriper ikke dette – jeg er dypt sjokkert!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 22.