Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 24 minutter og fordeles med inntil 3 minutter til hvert parti og inntil 3 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Egeland (SV) [17:06:12]: (ordfører for saken): Komiteen viser til klimaforliket, som Stortinget vedtok i juni i fjor, og partienes merknader i innstillingen. Her ble det vedtatt en rekke tiltak for å redusere utslippene av klimagasser. Forslagene i Dokument 8:132 S– representantforslaget vi behandler nå – omhandler i stor grad saker som ble drøftet og vedtatt i forbindelse med klimaforliket.

Det er vanskelig på snau tid å være sikker på at jeg kommer inn på alle forslagene, men jeg går ut fra at forslagsstillerne også vil redegjøre for sine forslag.

Flertallet – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – viser til brev fra miljøvernministeren, der det pekes på at regjeringa er godt i gang med å gjennomføre klimaforliket. Vi forutsetter at dette arbeidet fortsetter.

Hele komiteen er fornøyd med at regjeringa følger opp med å fremme en nasjonal tverrsektoriell strategi for bioenergi. Komiteen tar også til etterretning at Gassnovas arbeid med å vurderer CO₂-rensing ved kullkraftverket i Longyearbyen vil måtte avvente beslutning fra lokalstyret og Justis- og beredskapsdepartementet. Men dermed er det også slutt på enigheten i merknadene. Det fremmes derfor en rekke forslag, både fra en samlet opposisjon og fra deler av opposisjonen. Flertallets innstilling er at representantforslaget vedlegges protokollen, fordi vi ikke er uenig i de mange enkeltforslagene, men nettopp fordi regjeringa er godt i gang med å gjennomføre dem.

Et av tiltakene som flere ganger er blitt etterlyst fra opposisjonen, er støttetiltak fra Enova for utfasing av oljefyr i husholdningene. Også i dette representantforslaget etterlyses det. Dette er nå på plass. Regjeringa har også varslet at den vil komme tilbake i statsbudsjettet med en konkretisering når det gjelder virkemidler for å utløse betydelig energieffektivisering og energiomlegging i private husholdninger, jf. vedtak i klimaforliket.

Det er en uenighet når det gjelder innretningen på fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging, som ble styrket med 10 mrd. kr i statsbudsjettet for 2013. Uenigheten er en omkamp, men pengene er nå plassert som kontolån i tråd med Stortingets vedtak i klimaforliket.

I representantforslaget foreslås også en gjennomgang av bilavgiftene. Det hører etter flertallets mening hjemme i statsbudsjettet, men det har skjedd en god utvikling i retning av å gjøre det mer lønnsomt å velge biler med nullutslipp eller lave utslipp. Å komme ned på gjennomsnittlig alder for biler i EU vil fort bety at vi må senke bilavgiften så mye at avgiftsfordelen med elbil blir så liten at elbilsalget stopper opp. En bærekraftig samferdselspolitikk må innebære at bilbruken reduseres, selv om det også er snakk om utslippsfrie privatbiler. Det er derfor viktig at CO₂-avgiften avspeiler klimakostnadene, og at veibruksavgiften avspeiler øvrige utgifter knyttet til bilbruk.

Der var tida ute. Jeg vil bare kommentere at …

Presidenten: Men det skal ikke kommenteres noe mer etter at tiden er ute.

Eirin Sund (A) [17:09:51]: Representantene Ropstad, Astrup og Tenden har fremmet et Dokument 8-forslag som inneholder en rekke forslag – forslag som i stor grad allerede er vedtatt av Stortinget i klimaforliket, klimameldingen og i Nasjonal transportplan. Derfor vil jeg innledningsvis vise til Stortingets behandling av Innst. 391 S for 2011–2012 og behandlingen av NTP i går.

Sammen med sult og fattigdom er klimaendringene blant de viktigste utfordringene verden står overfor, og jeg sa i forrige sak at for Arbeiderpartiet ligger målene som vi har forpliktet oss til i klimaforliket, til grunn for vår klimapolitikk. Jeg merker meg at forslagene som vi behandler nå, er forslag som i stor grad er blitt behandlet før, og det viser også at det er betydelige sprik mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene siden og Fremskrittspartiet på den andre siden. I innstillingen til klimatilpasningsmeldingen som vi nettopp har debattert, stiller Fremskrittspartiet seg også utenfor merknaden som peker på menneskeskapte klimaendringer, og det er også slik at noen av oss som er her i salen i dag, tilbrakte store deler av sist uke i debatter og media for å debattere at Fremskrittspartiet ikke ville vedta Kyoto fase 2.

I departementets kommentarer til forslaget ligger det gode svar på hvorfor de ulike forslagene fra Ropstad, Astrup og Tenden følges opp i regjeringens politikk i dag, og derfor vil ikke jeg bruke tid på å gjennomgå forslagene. Dette har også vært en debatt som har pågått i det offentlige rom.

Jeg vil allikevel nevne at regjeringen følger opp klimaforliket og klimameldingen. Gjennom opprettelsen av fondet for klimateknologi, fornybar energi og energiomlegging, satsing på bymiljøavtaler i NTP, intercitytog, omlegging av bilavgiftene og flere andre tiltak, leverer regjeringen på tiltakene som ble vedtatt i klimaforliket.

Regjeringen gjør også en betydelig innsats internasjonalt i klimasaken, og satsingen på klima- og skoginitiativet er et eksempel på et tiltak som har stor effekt.

Jeg har forståelse for at representantene ønsker å trekke opp en klimadebatt i Stortinget, og jeg vet at disse tre representantene er oppriktig opptatt av klimasaken. Derfor blir det også rart når de har tenkt å samarbeide med Fremskrittspartiet om klimapolitikken i framtiden. Men etter at jeg hørte statsråden og representanten Amundsen her i stad, kan det være håp i hengende snøre om at en intensjonsavtale mellom dem muligens blir innfridd på et gitt tidspunkt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:12:51]: Som eneste parti, var ikke Fremskrittspartiet med på klimaforliket. Det var ikke vårt valg, det var de rød-grønne partienes sterke ønske som førte til at vi ikke fikk være med. Men jeg hører man refererer til forslagene og debatten rundt menneskeskapte klimaendringer, og da fremstilles Fremskrittspartiet som et problem, at det vil være helt umulig å forholde seg til Fremskrittspartiet – som ikke tror nok på menneskeskapte klimaendringer, etter enkelte representanters syn – i en ny regjeringskonstellasjon etter neste valg. Dette er, med respekt å melde, helt feil, for da ser man jo ikke i dokumentet. Her ligger det riktignok et dokument med 16 forslag, men av de 16 forslagene støtter altså Fremskrittspartiet – som tidligere i debatten er blitt fremstilt som om vi ikke tror på menneskeskapte klimaendringer – åtte av disse forslagene, fordi vi mener at det er fornuftige tiltak. Åtte av 16 forslag, halvparten, støtter vi, mens de som virkelig tror på menneskeskapte klimaendringer – ja, mest av alle, hvis man skal tro dem selv – partiet SV, ikke støtter noen av disse forslagene. Det forteller meg for det første ganske mye om den skinndebatten man har rundt menneskeskapte klimaendringer, men også om viljen til å komme frem til gode løsninger. Jeg synes dette dokumentet – vi var ikke medforslagsstiller på det, det var de øvrige borgerlige partiene – illustrerer på en god måte at det er fullt mulig å komme frem til gode løsninger på den borgerlige siden.

Men vi som ikke tror nok på menneskeskapte klimaendringer, ifølge særlig SV, klarer å være med på fornuftige og gode klimatiltak. De som tror mer på menneskeskapte klimaendringer enn alle andre – mest av alle – de støtter altså ingen av forslagene. Jeg bare registrerer det, og det sier kanskje litt om hvordan denne klimadebatten til tider utvikler seg. Hvis det er slik at man virkelig tror på SVs, skal vi si, apokalypseliknende beskrivelse av fremtidsvisjoner som følge av menneskeskapte klimaendringer, hvorfor er man da ikke villig til å sette inn flere tiltak? Det er her en stor avstand mellom ord og handling som er vanskelig å begripe fra utsiden. Men jeg regner med at SV sikkert har gode forklaringer på det, som de bruker å ha på alt mulig annet.

Jeg vil med dette ta opp forslagene som Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Nikolai Astrup (H) [17:16:01]: Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Hvis vi skal redusere utslippene med 50–85 pst. globalt innen 2050, må vi gjøre teknologiske kvantesprang som frikobler økonomisk vekst fra veksten i klimagassutslippene. Å nekte verdens fattige fremgang og økonomisk velstand, er ikke et alternativ. I takt med at flere løftes ut av fattigdom og den globale middelklassen vokser, vil energiforbruket øke dramatisk de neste årene.

Verdens utfordring er å gjøre energiforbruket bærekraftig. Norges utfordring er å ta vår del av ansvaret for å utvikle løsninger som ikke bare bidrar til å realisere en grønn økonomi nasjonalt, men som også kan ha betydning internasjonalt. 80 pst. av de globale klimagassutslippene kommer fra forbrenning av kull, olje og gass.

Fornybar energi opplever nå en voldsom vekst mange steder i verden. Det er positivt, og etter hvert som produksjonskostnadene fortsetter å falle, og den teknologiske utviklingen øker effektiviteten i energikilder som solceller og vindturbiner, vil fornybar energi være konkurransedyktig med fossile energikilder stadig flere steder. Allerede i dag bygges store solparker uten subsidier mange steder i verden. Til tross for betydelig vekst i fornybar energi, er det vanskelig å tenke seg en omstilling til et lavutslippssamfunn uten at fangst og lagring av CO₂ spiller en vesentlig rolle.

Det finnes 5 000–6 000 store punktutslipp i verden. I 2050 må de fleste av dem enten være erstattet av fornybare alternativer, eller de må være renset. Som en stor produsent av olje og gass, har Norge både et ansvar og en egeninteresse i å bidra til å utvikle kostnadseffektive teknologier for fangst og lagring av CO₂.

Et nytt kullkraftverk på Svalbard og en vurdering av muligheten for å etablere et renseanlegg for industri i Grenland, vil være et godt bidrag til Norges satsing på fangst og lagring, med betydelig lavere inngangsbillett enn det fullskalaprosjektet på Mongstad synes å ha. Gjennom det nye miljøteknologifondet som ble opprettet i klimaforliket i fjor, har Norge en unik mulighet til å være fødselshjelper for nye teknologiske løsninger som kan bidra til å kutte utslipp både ute og hjemme. Jeg er glad for at opposisjonen står sammen om å øke avkastningen fra miljøteknologifondet til 4 pst., noe som vil innebære nesten en dobling av avkastningen fra dagens nivå.

Forholdene i Norge ligger godt til rette for å vise at en klimavennlig omstilling av transportsektoren er mulig. Blant de forslagene som kan bidra til dette, er krav om at offentlige kjøretøyer skal gå på CO₂-fritt eller CO₂-nøytralt drivstoff innen utgangen av 2018, videreføring av fordelene for alternative drivstoff til 2020, krav om at alle nye drosjer, ferger, rutebåter og dieseltog skal gå på utslippsfrie eller klimanøytrale drivstoff innen utgangen av 2022, og endringer i avgiftssystemet som premierer dem som velger miljøvennlige kjøretøyer i enda sterkere grad enn nå. Jeg merker meg at regjeringspartiene ikke deler vårt ambisjonsnivå på dette området.

To ganger de siste åtte årene har regjeringen fremmet klimameldinger for Stortinget, og begge ganger har opposisjonen bidratt til å forbedre og forsterke den politikken. Nå forsøker vi på nytt, det er synd at regjeringspartiene ikke vil være med.

Jeg vil med dette ta opp forslagene som Høyre og Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har tatt opp de forslagene han refererte til.

Erling Sande (Sp) [17:19:24]: Den siste saka som energi- og miljøkomiteen har lagt fram for Stortinget i denne perioden, handlar om klima. Det ligg god symbolikk i det. Ingen andre saker som vi har hatt fokus på i denne perioden, peiker så langt fram og kan ha så store konsekvensar dersom vi, med vår aktivitet i dag, endrar klimaet, som våre etterkommarar må tilpasse seg.

Senterpartiet og forvaltartankegangen heng i hop. Vi skal overlate jorda i minst like god stand som da vi sjølve overtok.

Mykje tyder på at vår generasjon vil få store vanskar med å klare det. Det ser dessverre ut som om fleire av dei store miljøutfordringane globalt må løysast av dei som kjem etter oss. Men vi kan bety ein forskjell. Vi er eit lite land, men vi er rike på ressursar, og vi er rike på kunnskap og kapital. Særleg det at vi har store rikdomar som følgje av utvinning og sal av fossile energiressursar, gir oss eit moralsk ansvar for å bidra internasjonalt for å redusere klimagassutsleppa.

Vi kan og bør våge ei spydspissrolle internasjonalt i den globale klimadugnaden, og vår legitimitet ute er avhengig av vår vilje til å endre nasjonal politikk for å gå frå det fossile til det fornybare energisamfunnet. Eg er stolt av at Noreg under den raud-grøne regjeringa har tatt viktige steg i klimavennleg retning, og Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre skal ha honnør for å vere utolmodige medspelarar i arbeidet med å redusere klimagassutsleppa. Verdien av ein brei politisk konsensus på desse områda er stor. Forslaga som ligg på bordet, er delvis òg forslag som er henta frå den felles plattforma som vi står samla om, og som vi er i ferd med å bli fylt opp av regjeringa.

Vi kan heilt sikkert, både posisjon og opposisjon, bli endå djervare. Tiltaka frå klimaforliket er viktige, men tiltaka som vi og andre nasjonar per i dag set inn, er ikkje i samsvar med dei utfordringane vi står overfor.

Vi er eit lite land, men vi kan bidra meir. Eit av dei områda vi kan bidra på, er å bruke endå meir ressursar på å få fram gode løysingar som andre land kan nytte seg av i sitt klimaarbeid for å få ned utsleppa sine.

No kjem representantar frå Kristeleg Folkeparti og Venstre etter meg. Eg utfordrar dei nok ein gong – det er sikkert siste moglegheit – på korleis dei ser føre seg at arbeidet med å redusere klimagassar blir, gitt at ein strevar etter å få eit politisk fleirtal og ei regjering som kjem til å utforme sine løysingar i skjeringspunktet mellom Framstegspartiet og Høgre. Det kunne vore interessant å vite.

Til slutt vil eg takke komiteen for eit godt samarbeid gjennom denne perioden.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:22:39]: Jeg kan begynne med å svare på utfordringen. Man tror kanskje at hovedproblemet i norsk politikk, eller i kampen mot klimaendringene, er Fremskrittspartiet. Jeg vil si at det er veldig feil. Hovedproblemet er at vi som tror på klimaendringene, ikke gjør nok. Jeg vil si at det er ganske absurd å stå her. Nå er det åtte år med flertallsregjering. Når man ser på klimautslippene, var de i 2005 på 54,3 millioner tonn. I 2012 er anslaget på 52,9 millioner tonn, altså har utslippene gått ned med kanskje 2,5 pst. Det er problemet. Problemet er at vi har en regjering som er opptatt av klima, som prøver å bekjempe klimaendringene, men som ikke klarer å gjennomføre nok tiltak.

Vi er langt fra å nå målene. I Kyoto-forpliktelsene skulle vi kutte utslipp – eller vi kunne vel øke med 1 pst. I dag ligger vi 5,8 pst. – 5,2 pst. for 2013 – over utslippene sammenlignet med 1990. Sverige og Danmark har gjort mye mer. De ligger langt foran. Danmark har satt seg nye og offensive mål. De har mål om kutt opp mot 40 pst., og de vil nå dem, fordi de allerede har kuttet 20 pst. sammenlignet med 1990.

Jeg bruker opp tiden min på å snakke om dette, men det er viktige poeng, for det er overordnet. Derfor er jeg ikke redd for at det skal komme en ny regjering, for det er nettopp Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre som har presset regjeringen i to klimaforlik, i 2008 og i 2012, som har fått til mer konkrete forpliktelser, og som har bedret meldinger som var ganske skrale da de kom til Stortinget.

Derfor synes jeg det er ganske absurd at vi står her dag. Det henvises til at flere av forslagene er fra klimaforliket, og da er det veldig spesielt at vi må stå og mase et år etterpå.

Jeg husker saken om støtte til konvertering av oljefyr. Det sa regjeringspartiene var godt nok i vinter – det var oppfylt. Så kom de med støtte på ca. 25 000 kr nå. Det var bra, men den burde kommet mye før, og egentlig enda mer. Se f.eks. på Oslo, der er støtten opp mot 50 000 kr.

Klimaloven skulle man bare utrede hensiktsmessigheten av. Ikke det en gang har man klart på et år. Biogasstrategien har man ikke klart å legge fram sak på, selv om den har kommet fra departementet for en stund siden.

Fra Kristelig Folkepartis side er jeg glad for at det nå ser ut til å gå mot et skifte, for jeg er sikker på at med Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre i spissen, vil man ha mye mer offensiv politikk på dette feltet enn dagens regjering har ført. Det har vi vist gjennom flere forslag her, og ikke minst gjennom det arbeidet som er gjort gjennom to klimaforlik i Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [17:26:07]: Jeg er enig i at dette er en av de største klimautfordringene vi står overfor som klode, men det er også enormt mange muligheter i klimaforliket.

Venstre har to ganger tatt initiativ til at vi skal få til et klimaforlik, og to ganger har vi klart å få det til. To ganger har Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre presset regjeringa i en mye grønnere retning enn slik det var i forslaget de la fram.

Så er det debatten om hvem som tror på ting, og hvem som gjør ting. Jeg syns det er mye verre hvis man tror at det skjer klimaskapte endringer og ikke vil gjøre noe med det, enn om man ikke tror på dem.

Jeg har lyst til å komme med et lite sitat bare for å vise hvordan dette er. Sitatet er som følger:

«… ensidige tiltak i bare ett land eller område løser ikke problemet. Ensidige tiltak kan i verste fall føre til flytting av produksjon og økte utslipp i andre land».

For meg er det yndlingssitatet fra den såkalte perspektivmeldinga fra denne regjeringa. Dette er politikk som denne regjeringa står for.

Jeg må innrømme at jeg sa at Fremskrittspartiet var på en annen klode da de gikk imot Kyoto 2-avtalen. Hva var begrunnelsen til Fremskrittspartiet for å gå imot Kyoto 2-avtalen? De ville ikke være med på en avtale hvor ikke alle land er med, for det mener de kan bety at utslippet bare blir flyttet til et annet land. For meg virker Fremskrittspartiets begrunnelse helt lik perspektivmeldinga fra regjeringa. Jeg syns de høres helt like ut. Derfor ser jeg ikke så stor forskjell.

Det jeg vet, er at hvis Venstre får sitte ved bordet, kommer det til å bli andre løsninger. Når Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har forhandlet klimaavtale her i Stortinget, har det blitt andre løsninger. Vi har klart å presse det i riktig retning. Venstre kommer til å stemme for alle forslagene som ligger her i dag. Vi er glad for alle som gjør det. Vi er lei oss for alle som ikke stemmer for noen av disse forslagene.

Men vi må være litt ærlige: Problemet er at denne regjeringa ikke klarer å ha trykk på klimaarbeidet. Poenget er at man må ha noen som virkelig vil gjøre noe. Vi er nå i Oslo: Se hva som er gjort på kollektivtransporten, se hva som er gjort med andre utslipp, se hva som er gjort med hele bilparken i Oslo, se hva som er gjort med energiøkonomiseringstiltak, og se hva som er gjort med oljefyrer – se hvordan man har klart å forandre en hel by.

Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at Høyre og Fremskrittspartiet ikke alltid har stått og heiet på det. Men vi har fått det til. Vi har fått det til fordi Venstre alltid har hatt en finger med i spillet.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:29:33]: Først vil eg seie at det er positivt at det er ei grunnleggjande semje i komiteen om at klimaforliket vert følgt opp og at det skal følgjast opp vidare.

Eg trur ein kan dele forslaga som ligg på bordet – i alle fall slik eg ser det – i fire kategoriar. Ein del av dei – den største kategorien – er saker som er omtala i klimaforliket, som er under arbeid, men som ikkje er ferdige: biogass, klimalov, belønningsordning, landstrøm, for å nemne nokre eksempel.

I ein liknande kategori, men ikkje heilt lik, er det semje om retninga i klimaforliket, men der er det fremja forslag i tillegg. Eksempel på det er fleire av forslaga om køyretøy, der vi har eit 85-gradersmål. Her vert det fremja forslag om enkeltverkemiddel innanfor ramma av det, men òg forslag som går på verkemiddel for utskifting av oljefyr. Der er eg litt usikker på tolkinga, men eg forstod det som om ein ønskte meir enn det som er lagt fram, men det er mogleg at representanten Ropstads innlegg skal tolkast på ein annan måte.

Så er det to kategoriar til. Den eine gjeld langsiktige pålegg fram mot 2020. Eg og regjeringspartia meiner at det er for tidleg å gjere det nå. Spørsmålet om vegbruksavgifta skal evaluerast. Om ho skal stå til 2020, meiner eg er for tidleg å avgjere nå. Det same gjeld om vi skal seie nå at fangst og lagring av CO₂ skal stå klart til 2020. Eg synest det er for tidleg å vedta det i Stortinget nå.

Så er det eit par punkt med reell usemje. Spørsmålet om skattefritak har allereie vorte nemnt frå talarstolen. For å seie det sånn: Det er eit relativt kjent eksempel på usemje mellom høgre- og venstresida i politikken om kva for verkemiddel som fungerer best. Det gjeld òg spørsmålet om CO₂-rensing på Svalbard: Ikkje nødvendigvis om det er riktig, men om det er riktig å vedta det nå, all den tid vi har sett Gassnova til å gjere eit arbeid med å gå gjennom ein del potensielle moglegheiter. Eg meiner det ville vere feil å vedta det før den studien er ferdig, og før vi har det nødvendige faglege grunnlaget.

Så vil eg berre kort seie at sidan toppåret i 2007 er bildet at norske klimagassutslepp går ned – ein klar nedgang sidan det. Vi har nå det lågaste nivået sidan 1995, bortsett frå finanskriseåret. Det er realistisk å nå målet i 2020, men det vil krevje ein enda større årleg nedgang. Men med det som ligg i klimaforliket, er det eit realistisk mål. Sidan det er semje om at klimaforliket er eit golv og ikkje eit tak, så er vi òg samde om at vi kan gjere enda meir om det er behov for det.

Vi oppfyller altså Kyoto-avtalen – til punkt og prikke – gjennom EU-kvotar og eigne tiltak i Noreg. Det vi gjer utover det av CDM-kvotar, kjem på toppen av vår oppfylling av Kyoto-avtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) [17:33:12]: Statsråden sa i og for seg mye i sitt innlegg som det er verdt å ta tak i, men en av de tingene han sa, var at det er for tidlig å vedta at vi skal videreføre fritak for veibruksavgift for alternative drivstoff til 2020. Hvor lang forutsigbarhet mener egentlig statsråden at vi skal ha for de aktørene som produserer alternative drivstoff, for de aktørene som ønsker å ta den i bruk – f.eks. norske kommuner som kanskje vurderer å etablere biogassanlegg? Er det rimelig med et halvt år, ett år, to år, tre år? Eller er kanskje syv år en ganske god horisont for den typen investeringsbeslutninger? Nå vet vi jo fra biodiesel-saken at regjeringen liker kortere tidshorisonter enn det. De åpner anlegg i mai og innfører nye rammevilkår i september eller oktober.

Men hva mener statsråden om dette? Hvor lang forutsigbarhet skal vi ha?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:34:15]: Eg meiner først og fremst at vi skal gjennomføre den evalueringa vi held på med, og ha kunnskapsgrunnlaget på bordet før vi tek ei avgjerd om vidareføring. Vi har jo hatt ei ordning nå som har gitt ein tidshorisont, akkurat som vi nå har ei ordning for elbilar til 2017.

Når ein innfører slike ordningar, trur eg det er viktig at det ikkje vert ein automatikk i at alle støtteordningar eller fritak vi har, alltid skal vare evig. Poenget her er å drive fram innovasjon og endring – lat oss kalle det eit introduksjonstilbod. Det kan vere gode argument for å halde fram med ordninga, men eg meiner at vi skal gjennomføre den grundige evalueringa som er varsla, før vi tek ei endeleg avgjerd om det.

Eksakt tidspunkt for når det skal skje, trur eg vi får kome tilbake til. Det er for øvrig naturleg å se det i samanheng med eit budsjett.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:35:19]: For å oppklare utfordringen fra statsråden når det gjelder det første forslaget om støtte til konvertering og utskifting av oljefyr, kan jeg svare enkelt: Representantforslaget ble levert kort tid før den nye ordningen kom. Men det jeg presiserte i mitt innlegg, var jo at det tok et år fra klimaforliket ble inngått til det kom, og at statsråden i vinter var godt fornøyd med de mulighetene som lå i Enova. Samtidig har vi sammenlignet med Oslo, der jeg mener de har bedre ordninger enn det jeg oppfatter ligger til grunn for Enova. Men det er i hvert fall bra at det har kommet. Det skal regjeringen ha ros for.

Mitt spørsmål går egentlig litt i den samme banen, fordi vi er tydelige på at vi i hvert fall ikke opplever at klimaforliket er overoppfylt. Statsråden sier at det skulle være gulvet. Jeg synes vi ligger litt i kjelleren, og at vi burde komme videre. I perspektivmeldingen står det at utslippene kommer til å ligge relativt stabilt fram mot 2020, men jeg tror ikke det er med innarbeidede tiltak fra klimaforliket.

Da er spørsmålet: Hvis dette skulle tre i kraft nå – det burde ha trådt i kraft nå – hvorfor er det ikke innarbeidet i perspektivmeldingen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:36:32]: Svaret på det siste spørsmålet er at klimaforliket vart vedteke i Stortinget – eg meiner å hugse det var i juni i fjor. Når det så var ferdig, måtte ein lage det faglege grunnlaget for korleis det ville slå ut osv. Perspektivmeldinga og arbeidet med ho gjekk føre seg den same hausten og vart lagd fram i vinter – det var vel i februar eller noko sånt. Det betyr at verken statsbudsjettet for i år eller perspektivmeldinga har innarbeidd det faglege grunnlaget. Det er eit betydeleg og stort arbeid som SSB og andre er involverte i.

Så er det viktig å vere klar over at det som har skjedd dei siste åra, er at vi systematisk har brote med forventningane og referansebanane i trua på oppgangen. Vi ligg nå mykje lågare. Etter framskrivingane skulle vi liggje høgt – langt høgare enn der vi ligg i dag. Det er å bryte den trenden som er heile spørsmålet.

Eg er glad for at ein er fornøgd med støtteordningane. Eg hugsar veldig bestemt at vi debatterte dette i fjor, og at vi nettopp varsla at det ville kome da. Det var derfor det ikkje låg i statsbudsjettet, men no har det kome.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:37:40]: Jeg registrerer at statsråden er veldig tilfreds med utviklingen på klimautslippene. Jeg sjekket på Miljøstatus, og der ser jeg at utslippene i 2005 var på 54,3 millioner tonn. Så steg det til 56 millioner tonn i 2007, og så har det gått ned til 52,9 millioner tonn i 2012, altså en reduksjon i løpet av åtte år på ca. 2,5 pst.

Vi skal jo nå 30 pst.-målet innen 2020, eller 20 pst. i Norge. Er en reduksjon på 2,5 pst. i løpet av åtte år noe statsråden er fornøyd med?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:38:24]: Eg brukte heller ikkje ordet «tilfreds», men eg sa kva som er fakta. Fakta er at norske klimagassutslepp steig og steig og steig fram til 2007, f.eks. gjennom heile det tiåret Kristeleg Folkeparti styrte og dominerte Noreg. Så har det gått ned sidan det. Det var ein ekstra nedgang i finanskriseåret, så opp igjen, men tendensen har vore nedgang etter det.

Men som eg òg sa i mitt innlegg: Det må ein sterkare årleg nedgang til dersom vi skal nå måla våre i 2020 – ikkje massivt sterkare, men noko sterkare. Det er dei faktiske forholda om dette. Det er etter alt å døme grunnlag for at vi skal nå måla fordi vi har vedteke nye, sterke tiltak i klimaforliket. Men for oss som meiner at dette er eit av vår tids største spørsmål, bør ambisjonane vere så store kutt i norske klimagassutslepp som mogleg og nødvendig. Derfor er f.eks. kva vi kan få til ytterlegare på transport- og petroleumsprotokollen òg viktige spørsmål.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:39:42]: Jeg merker meg at statsrådens motstand – og det sa han for så vidt også i sitt innlegg – gjerne er mot den type tiltak som handler om skattelette, bl.a. er man også mot tiltak som handler om å videreføre unntak for veibruksavgiften for alternative drivstoff frem til 2020. Altså: Det er en type tiltak man er imot som har provenybetydning for den norske stat. Og da stiller jeg meg spørsmålet: Man understreker hele tiden at dette er den viktigste enkeltsaken for verden, den største utfordringen vi står overfor. Men kanskje er det sånn da at dette bare er den nest viktigste, fordi den viktigste – hvis en skal ta dette på alvor – handler om å sikre statens inntekter? For den type forslag man er imot, er altså den type forslag som reduserer statens inntekter, men som ville gagne klimaet. Kan statsråden gi en vurdering av det?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:40:46]: I dei forslaga vi vedtok i klimaforliket i fjor, og i meldinga og i det vi gjer på klima, så rullar milliardane – for å seie det slik – fordi det er viktig pengebruk. SV, og regjeringa, er tilhengar av både masse tiltak som kostar mykje pengar, og dei som drar inn pengar.

Eg meiner at representanten Amundsen snudde det på hovudet. For tvert imot er det slik at Framstegspartiet gjennomgåande vegrar seg mot alle tiltak som kan påføre ein ekstra kostnad, men er tilhengar av tiltak som gjer at ein kan kutte skattar eller betale ut meir pengar. Og det vi veit verker i klimapolitikken, er kombinasjonen av ting som set ein pris på utslepp, altså tiltak som aukar kostnadene ved å sleppe ut CO₂, kombinert med å støtte incitamentet for omstilling – enten det er til fornybar energi eller til annan type transport. Det er den kombinasjonen som er nødvendig å bruke viss ein vil ha resultat.

Nikolai Astrup (H) [17:41:59]: Statsråden sa at det var en rekke tiltak i transportsektoren han ikke kunne gå for, fordi vi hadde et mål om 85 g CO₂/km for nye personbiler i 2020 i klimaforliket. Men er statsråden enig i at offentlig sektor har et ansvar for å gå foran og bidra til å skape et marked for miljøvennlige alternativer ved at f.eks. kommuner, fylkeskommuner og statlige instanser benytter miljøvennlige kjøretøy som går på CO₂-fritt eller CO₂-nøytralt drivstoff? Og hvis han er enig i det, hvorfor kan ikke da regjeringen være med på et forslag om at man nettopp innfører krav til offentlige instanser om at nye kjøretøy som de anskaffer, skal gå på denne typen miljøvennlig drivstoff innen utgangen av 2018?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:42:54]: Eg synest det er heilt strålande det arbeidet som faktisk vert gjort i dag i ganske mange kommunar rundt omkring i Noreg, i statlege etatar og andre stader for å skaffe nullutsleppskøyretøy, enten det er elbilar eller plug-in-hybridar eller hybridar eller ein kombinasjon av dette. Og eg vil leggje til: I privat sektor er det nå fleire eksempel på at ein tenkjer systematisk i denne retninga, og det er viktig og riktig.

Så poenget mitt var meir at det vi vart einige om i klimaforliket, og som låg i meldinga, er at det er eit overordna mål å nå ned til 85 gram i snitt. Eg trur at det aller viktigaste er at det må vere eit breitt sett av verkemiddel som tek oss dit, og antakeleg er det slik at dei som er mest effektive, dei som er raskast – og med minst pengebruk og størst klimaeffekt – kan ta oss dit, og at vi ikkje heilt veit og heller ikkje bør styre i detalj kva for verkemiddel dette er. Det viktigaste vi gjer frå staten si side, er avgiftssystemet, som vi ser har gitt enorme resultat berre dei fem–seks siste åra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Egeland (SV) [17:44:20]: Jeg skjønner at Kristelig Folkeparti og Venstre mener at regjeringa ikke gjør nok, og at det skal bli annerledes når Venstre sitter ved bordet, men det Venstre og Kristelig Folkeparti lover, er jo bare å sette inn en regjering med den nykårede klimaverstingen Høyre i samarbeid med klimafornekteren Fremskrittspartiet. Om det kan bli så mye bedre, det får vi jo diskutere!

Jeg tegnet meg til representanten Amundsens innlegg, og jeg er bare enig med én ting han sa i innlegget, nemlig at SV har en god forklaring, som vi pleier å ha. Jeg er enig med dem som sier at vi ikke skal bruke så mye tid på Amundsen som klimaforsker. Jeg tror at det overskygger en mye mer interessant klimadebatt med mye viktigere konflikter, og tross alt er Amundsen mer interessant som politiker enn som klimaforsker. Her foreslås det at representantforslaget vedlegges protokollen, nettopp fordi regjeringa jobber med å gjennomføre de aller fleste av disse forslagene.

Amundsen utfordret meg, og jeg kan si at jeg er enig med intensjonen i alle forslagene. Jeg er uenig i innretningen i en av dem, nemlig det med skattefradrag, der vi har andre virkemidler som vi mener er mer effektive, og det betyr at SV er enig i dobbelt så mye som Fremskrittspartiet er enig i.

Jeg kan love at Fremskrittspartiet aldri kommer til å slå SV på klimaambisjoner. Det viser jo ikke minst kåringen som Klimavalg 2013 nettopp gjorde, hvor Fremskrittspartiet kom på sisteplass. Blant stortingspartiene kom Venstre og SV på førsteplass.

Irene Johansen (A) [17:46:17]: Først: Når det gjelder kåringer, så er faktisk jeg og en representant fra Høyre kåret til Stortingets mest miljøvennlige representanter – bare så det er sagt!

Skal jeg komme med en betraktning: I dagens debatt synes jeg det er ganske utrolig å høre på Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti – nå som de ønsker å komme i regjering sammen – hvordan de har dempet retorikken og kritikken av Fremskrittspartiet i klima- og miljøpolitikken i forhold til tidligere, for tilsynelatende å framstå som enige før valget. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle høre representanten Trine Skei Grande, eller representanten Ropstad, så ydmyke i forhold til Fremskrittspartiet og deres klimapolitikk som i dagens debatt. Ja, de forsvarer faktisk Fremskrittspartiets standpunkter. Venstre og Kristelig Folkeparti, som ønsker å framstå som miljøpartier, har gitt miljø og klima på båten for å få regjeringsmakt. Hvis Fremskrittspartiets politikk ikke er så gal, ja, så er vel heller ikke regjeringens perspektivmelding det, slik representanten Skei Grande framhevet det tidligere.

Til slutt vil jeg returnere takken fra komitélederen for et godt samarbeid og for gode debatter i komiteen så lenge jeg har vært med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:47:53]: Klimakåring: Av og til kjenner jeg på frustrasjon når jeg ser slike kåringer, fordi jeg har lært meg: Ikke hør på hva jeg sier, men se heller på hva jeg gjør. Jeg har – bare for å svare representanten Irene Johansen – ikke noe behov for å forsvare Fremskrittspartiet. Tvert imot: Vi er grunnleggende uenige i mange spørsmål, og jeg synes det er trist at de ikke anerkjenner menneskeskapte klimaendringer mer, at de ikke er villige til å se at det må gjøres mer med den store utfordringen.

Men: Når en ser på dagens kart, med 16 forslag, så ser jeg at Fremskrittspartiet iallfall kommer til å støtte åtte forslag, og hadde disse åtte forslagene blitt vedtatt, ja, så hadde vi kommet lenger, vi hadde kommet nærmere klimamålene. Det er ikke dermed sagt at jeg er enig med Fremskrittspartiet eller har behov for å forsvare Fremskrittspartiet, men det viser iallfall at i praksis, i en del av sakene, så ville vi fått igjennom mer.

Jeg har et mål om å komme i regjering, og Kristelig Folkepartis tydelige standpunkt er at vi håper at det blir en sentrum-Høyre-regjering, der tyngdepunktet ligger mest mulig i Kristelig Folkepartis politikk. Det ville vært en ambisiøs politikk, og det er vi, i Stortinget, som presser regjeringen gang på gang. Da blir det også feil å bruke en karakterbok som gir Høyre dårligere karakter enn Arbeiderpartiet. Ja, jeg blir rett og slett overrasket. Det betyr ikke at jeg ikke er uenig med Høyre i noen av sakene, men hvem er det som har presset politikken videre? Hvem var det som gjorde den første klimameldingen – der du kunne oppsummert tiltakene på en post-it-lapp – mer konkret? Jo, det var Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Og det samme gjelder den andre klimameldingen.

Min frustrasjon blir ikke mindre selv om statsråden understreker at man jobber med ting. Min utålmodighet er like stor.

Det er ett år siden klimameldingen ble vedtatt. I perspektivmeldingen er det ikke engang henvist til målet om å redusere utslippene i Norge med 15–17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020, det står bare:

«Fram til 2020 skal Norge ta ansvar for å redusere utslippene tilsvarende 30 pst. av egne utslipp i 1990.»

Vi skal altså ta ansvar for det. Vi skal ikke bare ta ansvar for det og kjøpe oss fri, vi skal ta ansvar gjennom å ta kutt i Norge, og disse tiltakene ville bidra til det.

Det siste hjertesukket er egentlig bare at det er dette jeg mener er så synd, at debatten bare dreier seg om å anklage Fremskrittspartiet. Det er radiodebatter og tv-debatter om akkurat det. Debattene burde vært om hvilke tiltak vi skal ha for å gjennomføre kutt. Det var det vi la opp til i dag, men istedenfor er det eneste man oppnår, en skyllebøtte tilbake, og jeg registrerer at angrep er det beste forsvar.

Nikolai Astrup (H) [17:51:13]: Jeg registrerer at representanten Egeland kaller Høyre en klimaversting. Dette kommer altså fra et parti som sitter som en del av en regjering som har flertall til å legge frem akkurat det de vil, og få det gjennomført etterpå. Og «akkurat det de vil» er åpenbart ikke så veldig mye, for de har lagt frem to stortingsmeldinger. Begge to ble slaktet av en samlet miljøbevegelse fordi de var tannløse, lite ambisiøse, lite forpliktende og inneholdt få konkrete tiltak som faktisk ville føre til reelle utslippsreduksjoner.

Da blir det ganske spesielt å høre representanten Egeland kalle Høyre en klimaversting – vi som har vært pådrivere gjennom to klimaforlik, og vi fikk faktisk på plass tiltak som nå bidrar til at utslippene er langt lavere enn det de ellers ville vært.

Ta f.eks. regnskogsatsingen! Hvem var det som foreslo den? Jo, det var Høyre. Og på mange andre områder er det vi som har fått til forpliktende tiltak, som å trappe opp miljøteknologifondet raskere. Vi foreslo å øke avkastningen – det fikk vi ikke gjennomslag for – for å videreføre fordelene for nullutslippsbiler til 2017 og 50 000 biler. Det var opposisjonen som fremmet disse forslagene, regjeringen kom ikke med dette selv.

Så det å høre at vi skal være lite ambisiøse og at vi er en klimaversting fra et parti som åpenbart ikke har klart å levere en ambisiøs miljøpolitikk i løpet av de åtte årene de har hatt muligheten til å gjøre det, faller på sin egen urimelighet.

Det hjelper faktisk ikke å si fra talerstolen, slik representanten Egeland gjør, at man er for intensjonen i alle forslagene. Man må faktisk stemme for dem også, og det er det Fremskrittspartiet sier at de vil gjøre for åtte av de 16 forslagene, mens jeg registrerer at verken representanten Egeland eller andre fra hans parti eller regjeringspartiene vil støtte noen av disse forslagene. Dermed er det faktisk ikke noen tvil om hvem som drar landet i en grønn retning, og hvem som er drivankeret i denne prosessen.

Vi – Høyre – er pådrivere. Vi har gjort denne regjeringen grønnere enn det den ellers ville vært. Vi ønsket å gå lenger i dag. Jeg registrerer at vi ikke får noen støtte for det, men som miljøvernministeren sa: Klimaforliket er et gulv. Vel, vi ønsker å heve det gulvet. Det er åpenbart ikke regjeringspartiene villig til å være med på i dag, men kanskje ved en annen korsvei.

Trine Skei Grande (V) [17:54:08]: Det vi diskuterer nå, er for det meste offentlige dokumenter. Regjeringa la fram en klimamelding. Venstre la fram sin alternative klimamelding. Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre ble enige om 36 punkter, og regjeringa møtte oss på halvparten. Hadde det vært Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti som skulle lagd den klimameldinga, hadde vi hatt 36 enighetspunkter i bunnen, som ville vært veldig mye lenger. Alt dette er offentlige dokumenter som i hvert fall media har hatt god tilgang til, og det er faktum her.

Så må jeg bare understreke at jeg ikke har noe behov for å forsvare Fremskrittspartiet. Jeg bare påpekte et faktum. Poenget er at jeg mener at Fremskrittspartiet er på en annen klode. Problemet er at Arbeiderpartiet har meldt flytting til den samme kloden. Med perspektivmeldinga, med formuleringene og med Finansdepartementets tilnærming til klimautfordringene er den dessverre helt lik.

Det betyr at om man skal få til et skille, må man klare å få til et regjeringsskifte til de tre partiene som i hvert fall klarte å få til 36 punkter – sjøl om vi sjølsagt drømmer om at Venstres klimamelding skulle klart å gå igjennom.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:55:45]: Jeg følte meg tvunget til å ha et innlegg til før jeg returnerer til Neptun litt senere i dag.

For å si det ganske enkelt: Fremskrittspartiet er ofte i sentrum av politiske debatter. Som regel er det en veldig god grunn til det. Men det skjer av og til at vår rolle blir noe overdrevet av andre politiske partier. I dag har vi hatt en debatt som vitner om det siste eksemplet, hvor man forsøker å lage en debatt der man blir invitert til å diskutere 16 klimatiltak som er fremmet. Men så forsøker man fra regjeringspartienes side å gjøre det til en debatt om Fremskrittspartiet, og at Fremskrittspartiet ikke tror nok på menneskeskapte klimaendringer. Det er for øvrig en svært interessant diskusjon, men i dag skulle vi altså diskutere disse 16 tiltakene.

Jeg skjønner hvorfor både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har en interesse av å diskutere oss, for de har en så vanvittig – jeg vet ikke om det er uparlamentarisk, president – en så veldig dårlig sak når de skal forsvare sine standpunkter. Det er, som jeg påpekte tidligere i debatten, et enormt hav av avstand som ligger mellom den politiske retorikken man fører på den ene siden, og de tiltakene og gjennomføringsevnen man har, på den andre.

De manglende koblingene, de manglende sammenhengene, blir så åpenbare i nettopp den typen debatter vi har i dag. SV har flere ganger i debatten gjentatt at dette er den største utfordringen menneskeheten står overfor. Ja vel, men man er ikke villig til å gå inn på forslag som ville være med på å imøtekomme den virkelighetsbeskrivelsen. Fremskrittspartiet støtter åtte av disse 16 tiltakene. Vi støtter halvparten. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter null.

Det blir litt underlig når Fremskrittspartiet, som blir fremstilt som klimafornekterpartiet i dagens debatt, klarer å bli enig om åtte tiltak som regjeringspartiene ikke klarer å stille seg bak. Det viser mangelen på sammenheng mellom retorikk på den ene siden og politikk på den andre, og det sier noe om den totalt manglende troverdigheten regjeringspartiene har på dette feltet.

Presidenten: Representanten Lars Egeland har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, men får som sakens ordfører en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Egeland (SV) [17:59:06]: Mitt poeng er å si at det ikke er et hav av avstand i klimapolitikken når det gjelder de forslagene som er her i dag, fordi regjeringa stort sett jobber på disse områdene. Der det derimot er et hav av avstand i klimapolitikken, og som vil være avgjørende, er faktisk de sakene som vi har diskutert tidligere i dag, nemlig hvorvidt man er offensiv på å øke oljeutvinningen i Norge eller ikke. Det var noe av det som avgjorde da Klimavalg 2013 kåret de klimavennlige partiene og klimaverstingene, og der kom Høyre på nest siste plass, som de delte med Arbeiderpartiet – hvis det beroliger Astrup at vi får hele historien.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.