Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Siv Jensen, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Første hovedspørsmål er fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) [10:03:04]: Jeg har et spørsmål til finansministeren. Takk for i går, for å si det sånn – eller i dag tidlig. Jeg vil stille spørsmål til … (Latter i salen)

Hva er finansministerens kommentar?

Statsråd Siv Jensen [10:03:37]: Det var veldig hyggelig, vil jeg si. (Latter i salen)

Jonas Gahr Støre (A) [10:03:47]: Dette budsjettet har fått en god start, kan vi si.

Noe av det viktigste som har skjedd i vårt land siden 1970, er at kvinner har økt sin deltakelse i arbeidslivet. Det kan i stor grad tilskrives dype endringer i samfunnet vårt, men også at vi har lagt til rette for at kvinner kan kombinere familie og jobb. Velferdssamfunnet legger til rette for at en slik utvikling er mulig – det å kombinere jobb og familie. Det er en viktig del av velferdspolitikken. Med årene har vi oppnådd full barnehagedekning, barnehagen er blitt billigere, kvaliteten har økt, og vi foreslo i vårt budsjettalternativ å trappe opp til to barnehageopptak i året. Fedrekvoten har økt fra 5 uker til 14 uker, og vi har fjernet kontantstøtten for toåringer.

Det budsjettet vi vedtok i går – eller nesten i dag tidlig – reverserer denne utviklingen. Det kuttes i pappaperm, det kuttes i barnehageopptak, og det blir dyrere barnehage enn i vårt forslag. Kontantstøtten økes, og skatteklasse 2, som svekker arbeidsinsentivene for og integreringen av innvandrerkvinner, gjeninnføres. Hver for seg er disse kuttene med på å svekke arbeidslinjen, likestillingen og, jeg vil si, integreringen.

Nå vet jeg at finansministeren er opptatt av å stimulere folk til å arbeide. I tilleggsproposisjonen skriver hun f.eks. at det å fjerne skatteklasse 2 kan fremme likestilling, og at dette er spesielt viktig for integrering av innvandrerkvinner. Hun ser altså sammenhengen mellom disse ordningene og arbeid. Nå fikk hun ikke flertall for det synet. Men hvordan mener finansministeren vi kan stimulere folk til å jobbe hvis vi ser på innretningen av velferdsordningene, på hvordan vi kan kombinere familie og jobb? Jeg merker meg at svaret på det veldig fort blir redusert skatt. Som vi illustrerte her i går kveld, vil det for folk flest handle om 1 kr dagen i redusert skatt – altså ikke et tungt insentiv for å endre på folks vaner. Men når det gjelder velferdsordningene, har det betydning. Så hvordan ser finansministeren på de spørsmålene når hun nå skal planlegge budsjettpolitikken videre?

Statsråd Siv Jensen [10:05:53]: La meg takke for et veldig viktig spørsmål som det er mulig å reflektere ganske mye over.

Det er klart at på den ene siden er det viktig for verdiskapingen i Norge at flest mulig er i arbeid, og at man står lengst mulig i jobb. På den annen side er det også noen grunnleggende verdier i vårt samfunn knyttet til familienes mulighet til å være sammen med sine egne barn. Derfor er det viktig at vi finner en god balanse mellom omsorgsmuligheter, særlig når barna er små, og hvilke virkemidler vi tar i bruk for å stimulere en størst mulig andel av befolkningen til å være i jobb. Da må vi selvsagt se både på alle velferdsordningene og på hvordan vi kan knytte velferdsordningene opp mot andre insentiver for å stimulere folk til å stå i jobb.

Jeg er i gang med mye av dette arbeidet sammen med resten av regjeringen. Det handler om å snu alle steiner for å se om vi kan innrette noen av ordningene på en annen måte.

Det er helt riktig, som Gahr Støre sier, at den forrige regjeringen la frem et forslag om å fjerne skatteklasse 2. Det opprettholdt denne regjeringen, men etter forhandlingene og forliket i Stortinget har man halvveis redusert den. Det er et skritt i riktig retning, vil jeg si. Jeg har også registrert at debatten som foregår i Stortinget, handler om at hvis man skal ta skrittet helt ut og fjerne hele skatteklasse 2, må man gjøre det med en mulighet til å forberede det og gjennom andre overgangsordninger.

Jeg mener vi skal være åpne for å ta en bred debatt om hvordan vi skal få enda flere av dem som i dag er på utsiden av arbeidsmarkedet, inn i arbeidsmarkedet. Det er egentlig den viktigste jobben som står foran oss, det å få alle de som er utenfor, til å komme inn – i hvert fall de som har muligheten til det.

Jonas Gahr Støre (A) [10:07:54]: I den sammenheng er temaet trygdeeksport diskutert regelmessig – vi ser det i avisen også i dag. Folk som jobber i Norge, mottar kontante ytelser på norsk nivå og sender dem til hjemlandet, der de har langt større verdi. Ett tiltak som just diskuteres, er kostnadsjustering av disse ytelsene. Arbeids- og sosialministeren reiser det spørsmålet, men Brochmann-utvalget pekte på det grunnleggende forholdet, nemlig at flere kontante ytelser, som kontantstøtten, heller kan vris til tjenester som en ikke kan ta ut av landet, f.eks. barnehageplass. Hva tenker finansministeren om dette forslaget?

Hvis jeg kan ta det ett skritt videre: Trygdeeksport øker risikoen for sosial dumping, for det gjør det lettere for utenlandske arbeidstakere å godta lav lønn i Norge fordi verdien av de kontante ytelsene som de kan sende hjem, blir relativt sett høyere. Hvilke tanker gjør finansministeren seg om denne politikken for økt trygdeeksport og risiko for sosial dumping? Det er interessant å vite hvordan regjeringen vil jobbe mot sosial dumping, som er en omfattende utfordring i vårt høykostland.

Statsråd Siv Jensen [10:08:58]: Her var det veldig mange spørsmål på én gang.

Regjeringen har slått fast at også vi vil jobbe mot sosial dumping i Norge.

Så til spørsmålet om trygdeeksport. Det er klart at det er en krevende problemstilling, som jeg registrerer at den forrige regjeringen ikke gjorde veldig mye for å bekjempe. Denne regjeringen har slått fast at den både vil følge opp Brochmann-utvalget på egnet måte og se på hvordan en f.eks. kan vurdere å gjøre kontantstøtten om til en lovpålagt kommunal ytelse.

Jeg registrerer at arbeids- og sosialministeren i dagens avis sier at han vil se på muligheten for å kostnadsjustere disse ytelsene. Det vil han helt sikkert komme tilbake til på egnet måte, men jeg kan i hvert fall forsikre om at regjeringen både i plattformen og i forslaget som vi vil komme tilbake til Stortinget med på et senere tidspunkt, vil følge opp tiltak for å bekjempe den økende trygdeeksporten.

Presidenten: Det åpnes for to oppfølgingsspørsmål – først Hans Olav Syversen.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:10:21]: Først vil jeg si at jeg er glad for at finansministeren har et litt annet syn enn Arbeiderpartiet, som åpenbart mener at den norske familie først og fremst er en produksjonsenhet i AS Norge. Jeg er glad for at finansministeren har et litt bredere syn på hva familieliv egentlig er.

Så til dette med trygdeeksport, som også Arbeiderpartiet bruker om de spesifikke ordningene de selv ikke er enig i. Det er altså de ordningene hvor eksportproblemet er minst, hvis vi først skal kalle det det. Det er de andre, større og allmenne ordningene hvor dette er det viktigste å ta tak i, hvis man skal diskutere dette. Mitt spørsmål er da: Mener finansministeren at man også må vurdere norske mottakere av disse ytelsene som bor i andre land, og at også disse ytelsene eventuelt skal kostnadsjusteres?

Statsråd Siv Jensen [10:11:30]: Regjeringen har varslet at den vil gjennomgå Brochmann-utvalgets rapport og se på alle tiltak som kan bidra til – både hver for seg og samlet – å begrense trygdeeksporten, som er en økende utfordring, ikke bare for Norge, men også for veldig mange andre land med gode velferdsordninger. Det er et økende problem.

Jeg registrerer – og er for så vidt glad for – at Arbeiderpartiet i opposisjon har blitt mer opptatt av å gjøre noe med dette. De hadde altså åtte år på seg til å gjøre noe med det, men jeg kan ikke registrere at trygdeeksporten ble mindre da.

Så synes jeg kanskje at det er litt enkelt å si at alle utfordringer knyttet til trygdeeksport blir løst hvis vi tar bort kontantstøtten. Jeg tror ikke noe på det. Det er en avgrenset ordning, en liten del av en families tid med små barn. Men at vi må snu alle steiner for å se på hvordan vi kan få dette til, er denne regjeringen innstilt på å gjøre.

Presidenten: Trygve Slagsvold Vedum – til oppfølgingsspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:12:37]: Den store suksessen i det norske arbeidsmarkedet er at begge kjønn er aktive deltakere, og at vi nesten er helt likestilte. Det har kommet takket være en veldig aktiv politikk, ikke minst småbarnspolitikk. Foreldrepermisjonen har vært en stor suksess. Barnehageutbyggingen har vært en stor suksess, som har gjort at begge kjønn er aktive yrkesdeltakere. De siste årene har vi forbedret foreldrepermisjonen, spesielt for fedrene. Det har i hvert fall jeg vært veldig glad for.

Så vet alle som er her, at partileder Siv Jensen har vært opptatt av likestilling – iallfall i taler. Hvordan er det for finansminister Siv Jensen når en i hennes første budsjett kutter i foreldrepermisjonen og salderer med at det gir en innsparing fordi færre fedre vil dele tid med sine barn, på grunn av den politikken en nå velger å føre?

Statsråd Siv Jensen [10:13:33]: Regjeringens hovedbegrunnelse for å gjøre endringer i fedreordningen handler om valgfrihet. Jeg synes det blir litt enkelt å si at regjeringens motivasjon for å gjøre dette er for å saldere andre oppgaver over budsjettet. Nei, regjeringens hovedmotivasjon for å gjøre dette er fordi vi, i motsetning til de rød-grønne partiene, tror at familiene selv kan ta kloke valg. Vi vil derfor legge til rette for større valgfrihet for barnefamiliene. Vi mener det i seg selv er en verdi.

Jeg er helt enig i at det er viktig at vi gjennom en lang rekke tiltak og virkemidler legger til rette for at kvinner kan være aktive deltakere i arbeidsmarkedet, men det må også være mulig for barnefamiliene i en avgrenset periode å velge annerledes. Jeg mener ikke at det er vår oppgave som politikere å styre det. Vi skal legge til rette for reell valgfrihet.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:14:49]: Mitt spørsmål går til helseministeren.

I fjor sa Bent Høie i denne sal:

«En samlet opposisjon krever en uavhengig gransking av hovedstadsprosessen. Pasienter, pårørende og ansatte har krav på å få vite om manglende planlegging og rammene for fusjonen har gått ut over pasientsikkerheten.»

Ute i Helse-Norge er det ganske vanlig når vi har hatt store ting, at vi har debrifing. Da går vi igjennom det for å se på: Hva gjorde vi godt? Hva gjorde vi dårlig? Hva kan vi lære til neste gang?

Sykehus og helse er noe som engasjerer alle. Vi bor i et samfunn som bruker ufattelig mye penger på sykehus. Da er det også ufattelig viktig å lære av historien. Hva kan vi gjøre bedre? Vi har tenkt å bygge flere sykehus. Vi skal kanskje slå sammen tjenester. Da må vi lære av det vi en gang gjorde.

Siden sammenslåingen her i Oslo har hverdagen bestått av lange køer, stress, feil behandling, frustrerte ansatte og en haug med klagesaker. Så har vi hatt ulike revisjoner. Riksrevisjonen så på hvordan vi bruker pengene. Helsetilsynet så på enkeltsaker – hva har foregått? Ingen har sett på hele årsakssammenhengen. Vi har sett stykkevis og delt, ikke over hele fjøla. Jeg tror at en helhetlig oversikt hadde vært bedre for å lære av denne prosessen. Derfor har jeg lyst til å spørre statsråden: På hvilken bakgrunn ser statsråden ikke lenger behov for å ha en uavhengig gransking, på tross av alle nødropene fra folk som opplever at sykehushverdagen i hovedstaden er noe helt annet enn det vi gjerne leser i avisene?

Statsråd Bent Høie [10:16:58]: Som jeg svarte på dette spørsmålet første gang jeg fikk det etter at jeg var blitt helse- og omsorgsminister, er jeg opptatt av at hvis en skal ha en uavhengig undersøkelse av hovedstadsprosessen, bør det være noe som peker framover, og som vi kan lære av for framtiden. Jeg er derfor helt enig i representantens inngang til dette spørsmålet.

Derfor var jeg også veldig opptatt av å gå inn og se på hvilket arbeid som er på gang, for å få svar på de spørsmålene som ikke minst Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde i fjor. Det handlet i veldig stor grad om de unaturlige dødsfallene som hadde skjedd på Oslo universitetssykehus. Det handlet om på hvilken måte denne prosessen påvirket forholdene for de ansatte, og hva vi ut fra det kunne lære for framtidige prosesser.

Det er viktig for meg å si at jeg ikke ser at vi noe annet sted i Norge i overskuelig framtid vil stå overfor dramatiske endringer tilsvarende det som ble satt i gang når det gjaldt hovedstadsprosessen.

Til det at en går inn og ser på det arbeidet som er på gang: Vi vil snart få en undersøkelse av alle uønskede hendelser og infeksjoner hos pasienter som døde på Oslo universitetssykehus i 2011. Det er under etablering en studie for gjennomgang av alle pasientdødsfall i 2012. Det er også et følgeforskningsprosjekt fra SINTEF om en pågående evaluering av selve fusjonsprosessen, som legges fram i 2015. Vi får en riksrevisjonsrapport om en del av disse spørsmålene, som sannsynligvis legges fram i morgen. Jeg mener at mange av disse spørsmålene vil vi forhåpentligvis få svar på. Da synes jeg det er unødvendig å igangsette et dobbeltarbeid. Viser det seg at disse undersøkelsene ikke gir tilstrekkelige svar, mener jeg at en må vurdere det spørsmålet som representanten tar opp, på ny.

Olaug V. Bollestad (KrF) [10:19:01]: Jeg er glad for at en iallfall åpner for muligheten.

Det er nå engang slik at om vi framover ikke skal ha de store utbyggingene andre steder i landet, betyr planlegging, kapasitet, pasientflyt, at de ansatte er med, informasjon ut til dem det gjelder, og hvordan vi bruker kronene, noe. Dette samlet tror jeg det er viktig å få vurdert.

Derfor lurer jeg på: Ser statsråden det slik at situasjonen her i Oslo ikke lenger er alvorlig? Betyr det at en ikke har noe å lære av dette? En sier det er tatt tak i, det kommer nye rapporter. Da kan vi på en måte slå oss til ro. Eller er vi villig til å kikke i kortstokken og si at dette var ikke godt nok, vi skal ikke ta enkeltpersoner, men vi ønsker å lære for å bli bedre i små og i store utbygginger?

Statsråd Bent Høie [10:20:00]: Den forrige riksrevisjonsrapporten og også høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om denne prosessen som allerede er gjennomført – og Stortinget har behandlet de rapportene – viser at det som gjorde det ekstremt krevende å håndtere det oppdraget som Helse Sør-Øst fikk, var at en startet med å slå sammen flere store sykehus, samtidig som en løftet en stor del av pasientgrunnlaget inn i et helt nytt sykehus. Det tror jeg alle er enige om at er ekstremt komplekst og veldig vanskelig å gjennomføre.

Jeg ser ikke nå at vi står overfor tilsvarende prosesser andre steder i Norge, og derfor vil akkurat den problemstillingen sannsynligvis ikke ha stor overføringsverdi til andre. Vi må selvfølgelig lære av den manglende oppfølgingen som var i den prosessen, og også betydningen dette har for en framtidig styringsmodell, men det er jo akkurat de spørsmål regjeringen nå jobber med.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Line Henriette Hjemdal.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:21:19]: Det foreligger snart en studie med gjennomgang av uønskede hendelser og infeksjoner hos pasientene som døde på Oslo universitetssykehus i 2011. Det etableres nå en gjennomgang av alle pasientdødsfall i 2012, og kanskje vi får en riksrevisjonsrapport – kanskje i morgen eller en annen dag.

Min og Kristelig Folkepartis utfordring er: Disse undersøkelsene ble ikke etablert de siste ukene, iallfall ikke den riksrevisjonsrapporten som nå er på trappene, og heller ikke rapporten om dødsfall på grunn av uønskede hendelser og infeksjoner på Oslo universitetssykehus. Hva er det da som gjør at statsråd Høie nå har snudd i forhold til det engasjementet han hadde for å få en uavhengig gransking tidligere denne høsten?

Statsråd Bent Høie [10:22:15]: Jeg er litt usikker på hva en refererer til når en mener at jeg hadde et engasjement for en uavhengig gransking tidligere denne høsten. Da dette ble tatt opp – som representanten Bollestad refererte til i forrige innlegg – var det i forbindelse med budsjettdebatten i desember 2012. På det tidspunktet var iallfall ikke jeg klar over at dette undersøkelsesarbeidet knyttet til de unaturlige dødsfallene var i gang ved Oslo universitetssykehus for 2011 og 2012. I tillegg er det også igangsatt en følgerapportering fra SINTEF knyttet til selve omstillingsprosessen. Jeg mener at det var de spørsmålene som disse partiene var opptatt av å få svar på den gangen. Dette vil vi nå forhåpentligvis få gode svar på, men viser de svarene seg ikke å være gode nok, har en når som helst muligheten til å igangsette nye undersøkelser, enten interne eller eksterne.

Presidenten: Karianne O. Tung – til oppfølgingsspørsmål.

Karianne O. Tung (A) [10:23:27]: I et innlegg i Aftenposten 29. november 2012 omtaler stortingsrepresentant Bent Høie styre og ledelse ved Helse Sør-Øst som «ansiktsløse byråkrater». Han sier videre:

«Helseministeren har ikke gjort noe annet enn å forsikre Stortinget om at hun hadde full tillit til at Helse Sør-Øst hadde full kontroll.»

Videre fremmet også stortingsrepresentant Bent Høie et krav for helseminister Jonas Gahr Støre på vårparten om en uavhengig gransking av Oslo universitetssykehus.

For noen dager siden, 25. november 2013, sto det imidlertid på Helse- og omsorgsdepartementets nettsider:

«Jeg har tillit til at de mange prosessene sykehusene og helseforetaket har igangsatt og planlegger, er tilstrekkelige for å sikre hovedstadsområdet et godt helsetilbud.»

Høie slutter seg dermed til tidligere helseminister Jonas Gahr Støres plan og avviser nå at det er nødvendig med en gransking av Oslo universitetssykehus. Det er positivt at Bent Høie nå har snudd 180 grader, men hva er det som har endret seg det siste året, som gjør at Høie nå avviser en slik gransking og slutter seg til Gahr Støres plan og ikke minst foreslåtte tiltak?

Statsråd Bent Høie [10:24:34]: Spørsmål knyttet til forslaget fra opposisjonspartiene den gangen, i desember, om en uavhengig gransking har jeg svart på i de forrige innleggene.

Representanten refererer til interpellasjonsdebatten jeg hadde med Jonas Gahr Støre om dette spørsmålet i februar i år. Min hovedkonklusjon i den interpellasjonsdebatten var jo at helseministeren måtte sette seg ned ved samme bord som Helse Sør-Øst og diskutere de konkrete utfordringene knyttet til situasjonen i hovedstadsområdet, både ved Oslo universitetssykehus og Helse Sør-Øst. Det er nettopp det jeg har gjort de siste ukene – ved flere anledninger – og oppsummeringen av det arbeidet ble presentert i begynnelsen av denne uken. Det innebærer at det nå er et konkret arbeid på gang om hvordan vi skal øke kapasiteten både i Oslo universitetssykehus' område og i Ahus' område. Det er gjort et konkret arbeid for å få undersøkt de unaturlige dødsfallene.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) [10:25:49]: OUS er eit faktum. Samanslåingsprosessen har ikkje vore bra. Spørsmålet er kva statsråden meiner vi skal læra av det som har skjedd, opp mot investering og prosessar andre plassar. Vi veit at helseføretaka no planlegg storsjukehus i fleire andre regionar, bl.a. i Vestre Viken, der dei planlegg eit storsjukehus i Drammensområdet. Det skal, etter det eg har høyrt, vera større enn Ahus. I Hedmark og Oppland planlegg dei òg eit stort sjukehus til fordel for fleire, som det er i dag.

Vi veit om forsking frå Sverige på sjukehusfusjonar der som har vist at tre av fire sjukehusfusjonar har vore mislukka. Mine spørsmål til statsråden er korleis han vil sikra at andre fusjonsplanar i Noreg vert gjorde på eit fagleg og politisk korrekt grunnlag, kor store sjukehus vi skal ha i Noreg, og korleis statsråden vil sikra at det vert gjort på rett avgjerdsgrunnlag.

Statsråd Bent Høie [10:26:53]: Jeg er litt usikker på om jeg klarer helt å ta representanten Toppes problembeskrivelse, om den har noen sammenheng med de utfordringene som har vært i hovedstadsområdet. Jeg oppfatter ikke at en hovedutfordring er at Ahus er for stort – tvert imot, hovedutfordringen er jo at Ahus er for lite.

Et av våre svar på det er nettopp å etablere en nasjonal helse- og sykehusplan som i mye større grad løfter diskusjonen om behovsutviklingen og hvordan helsevesenet vårt skal møte endringer i befolkningssammensetningen, sykdomsutviklingen og også oppgavefordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Dette må gjøres på en sånn måte at vi faktisk sikrer oss at de store utbyggingene vi står overfor, blir dimensjonert på en sånn måte at de svarer til behovet. Den må også sikre at vi ikke kommer i den situasjonen vi har kommet i når det gjelder Ahus, at et av våre nyeste og mest moderne sykehus er for lite den dagen det åpner, og en umiddelbart må starte med å improvisere løsninger.

Presidenten: Audun Lysbakken – til siste oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:28:06]: Det var vel ikke bare i budsjettdebatten i fjor at Bent Høie krevde gransking. Jeg så det var en opptelling i media i går, der man kom fram til at Bent Høie hadde krevd gransking 13 ganger, og at han nå altså hadde hatt muligheten til å kreve det for fjortende gang – og denne gangen få gjennomslag.

Jeg skal ikke bore videre i hva det er Bent Høie nå har blitt klar over, som han ikke var klar over de 13 andre gangene dette spørsmålet var til vurdering, men heller ta opp et beslektet tema. De strukturspørsmålene det kanskje har vært mest bråk om de siste årene i Sykehus-Norge, har vært nettopp hovedstadsprosessen og samlingen av Helse Sør-Øst. Et av valgløftene fra Høyre som vi i SV har hatt litt sans for, er at man vil se kritisk på helseregionene og hvordan de fungerer. Jeg merker at regjeringen har oppdaget at en del ting tar tid, og derfor vil jeg gjerne høre når vi kan forvente oss en sak om ny organisering av det som i dag er Helse Sør-Øst.

Statsråd Bent Høie [10:29:10]: Først må jeg få takke for anledningen til å svare på denne påstanden om at jeg har krevd uavhengig gransking 13 ganger. Det er helt feil. De 13 gangene refererte til at undertegnede selv i Stortinget 13 ganger har tatt opp med den forrige regjeringen de utfordringene som hovedstadsprosessene har innebåret.

Det er ganske interessant at i den høringen kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde med den forrige regjeringen om denne prosessen, var de referansene som den forrige regjeringen hadde til at Stortinget var orientert om den mest krevende omstillingsprosessen i norsk helsevesen noen gang, nesten utelukkende initiativ som var tatt av undertegnede eller andre i opposisjon i Stortinget. Hadde det ikke vært for de initiativene, hadde Stortinget nesten ikke fått noe informasjon om dette. Det sier mye om hvor lite involvert den forrige regjeringen var i den krevende prosessen.

Når det gjelder spørsmålet representanten tar opp, vil vi nå jobbe med utarbeidelse av en nasjonal helse- og sykehusplan. Når vi kjenner tidsperspektivet for den, vil vi også i større grad kunne angi når vi skal starte med omorganiseringen og følge opp regjeringsplattformen når det gjelder de regionale helseforetakene.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:30:36]: Vi har flere diskusjoner gående med våre venner i EU. En er om differensiert arbeidsgiveravgift, en annen er om bankinnskuddsgarantiordningen.

Forrige uke var statsråd Helgesen her i Stortinget. Han kom med veldig mange uklare signaler, og flere av de signalene var vi uenig i. Men han kom med ett klart signal, som vi var enig i, og det var at regjeringen i hvert fall på ett område skulle stå opp for norske interesser, for norske småsparere, for norske bedrifter, for norske banker. Helgesen var helt klar på at regjeringen skulle kjempe aktivt for å bevare den norske bankinnskuddsgarantiordningen, noe et samlet storting har vært opptatt av.

Samtidig, i Berlin, var statsminister Erna Solberg på sin første store utenlandsreise og skulle skal ha møte med den tyske finansministeren. Og hvilke signaler fikk vi etter det møtet? Signalene var at dette er vanskelig. Det er krevende å få gjennomslag. Og overskriftene i de største norske avisene var at Erna Solberg har gitt opp kampen for den norske bankinnskuddsgarantiordningen. Så i løpet av én dag hadde statsråd Helgesen et klart signal her i Stortinget, mens statsminister Solberg hadde et klart signal i Berlin. Regjeringen hadde to syn.

Mitt spørsmål til finansminister Siv Jensen er: Har hun et tredje syn? Eller kan hun klargjøre hva som faktisk er regjeringens syn i kampen for å få en varig ordning der vi kan ta vare på den norske bankinnskuddsgarantiordningen.

Statsråd Siv Jensen [10:32:26]: Jeg kan forsikre Stortinget om at også denne regjeringen følger opp det arbeidet som den forrige regjeringen gjorde knyttet til innskuddsgarantiordningen. Det har vært et enstemmig storting som gang på gang har uttrykt sin støtte til arbeidet med å videreføre den norske garantien for bankinnskudd.

Jeg reiser til Strasbourg for å møte kommissær Barnier i begynnelsen av desember nettopp for ytterligere å forsterke den norske posisjonen knyttet til dette.

Så er det ikke riktig som Slagsvold Vedum hevder, at statsministeren har sagt noe annet enn det jeg har sagt og det statsråd Vidar Helgesen har sagt. Vi har sagt akkurat det samme, nemlig at den norske posisjonen ligger fast. Men vi har også understreket alle tre, at vi ikke kan lukke øynene for de trilogforhandlingene som nå pågår i EU. Det gjorde heller ikke daværende finansminister Johnsen, som også klart og tydelig tok opp med våre motparter i EU hva slags overgangsordninger vi i så fall kan se for oss, gitt at vi ikke får videreføre den ordningen som et enstemmig storting er opptatt av. Daværende regjering forberedte en alternativ posisjon. Den er ikke endret, den ligger også fast fra denne regjeringens side. Da handler det om å prøve å få på plass brede, varige overgangsordninger som et subsidiært standpunkt. Men igjen – vårt utgangspunkt er å gjøre det vi kan for å sikre at den gjeldende norske ordningen blir videreført. Derfor reiser jeg også til Strasbourg for å ta opp spørsmålet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:34:21]: Det er i hvert fall gledelig at regjeringen har det samme synet når de er i stortingssalen. Det er et framskritt fra det vi kunne høre i debatten i går.

Nå regner jeg med at statsråd Jensen er tydelig og klar også når hun kommer ut av stortingssalen, når hun møter sine europeiske kolleger, og at ikke referatene fra disse møtene blir nei, vi kommer ikke til å klare det. Vi må ha en femårig overgangsordning. Slaget er tapt, som i referatene fra møtene Erna Solberg hadde vært i. Skal Norge få gjennomslag, må regjeringen tørre å ha en tydelig tone både her og også i møter med sine europeiske kolleger. Man mister forhandlingskraft, man mister styrke hvis man ikke tør å stå linjen helt ut. Referatene fra forrige uke ga et klart signal om at statsminister Solberg allerede hadde gitt opp.

Da vil jeg spørre finansminister Siv Jensen til slutt: Mener finansminister Siv Jensen at det er klokt av regjeringen å framstå med en klar kraft, eller mener hun at det fortsatt er klokt å ha én tone i Norge og én tone i utlandet?

Statsråd Siv Jensen [10:35:27]: Regjeringen snakker med én tunge i dette spørsmålet, og det vil hjelpe regjeringen om også Stortinget gjorde det.

Jeg har problemer med å forstå hvorfor Slagsvold Vedum forsøker å skape inntrykk av at regjeringen ikke har det samme syn, avhengig av om vi snakker om denne saken i Stortinget eller på utsiden av Stortinget – det er rett og slett ikke sant.

Vi har fulgt dette opp på alle mulige måter gjennom korrespondanse med motpartene i EU, gjennom de møtene vi har med våre respektive motparter når vi er ute og reiser. Det vil bli ivaretatt på en god måte.

Jeg vil rett og slett bare oppfordre også stortingsrepresentantene til å slutte seg til det synet som regjeringen viderefører fra den forrige. Det vil i hvert fall bidra til at behovet for å ivareta den norske innskuddsgarantiordningen blir forstått hos våre motparter.

Presidenten: Det åpnes for tre oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:36:38]: Bakgrunnen for spørsmålet som vart stilt, er vel at representanten Slagsvold Vedum er ein oppegåande representant som les aviser, og eg går ut frå at dei som skriv der, har snakka med statsministeren. Men det er veldig bra at ein får klargjort det slik ein har gjort her i dag.

Det er fleire saker, som òg representanten Slagsvold Vedum sa innleiingsvis, som er viktige i tida framover. Noko av det fyrste Senterpartiet og den raud-grøne regjeringa gjorde i 2005, var å ta tak i forhandlingane og få gjeninnført den differensierte arbeidsgjevaravgifta, som òg var nemnd.

Den unnfallande haldninga regjeringa no viser overfor EU, gir grunn til bekymring for utfallet av dei reforhandlingane som no står for døra angåande differensiert arbeidsgjevaravgift.

Då me forhandla, var det eit tett samarbeid mellom Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet som var heilt avgjerande, og sjølvsagt ei haldning der ein ikkje bøygde av, men stod opp for norske interesser.

Kan finansministeren stadfeste at regjeringa offensivt vil stå fast på forhandlingsgrunnlaget som den raud-grøne regjeringa sendte EU tidlegare i år?

Statsråd Siv Jensen [10:37:51]: Jeg er rett og slett uenig i påstanden fra representanten Navarsete om at denne regjeringen har en unnfallende holdning overfor EU. Det er jeg ikke enig i. I regjeringsplattformen står det klart og tydelig at det arbeidet vi skal gjøre, først og fremst handler om å sikre norske interesser. Det er det mange gode grunner til – rett og slett fordi EU er vår aller fremste handelspartner. Da er det viktig både å ha god dialog, gode handelsmekanismer, og samtidig sørge for å ivareta norske interesser på alle de områdene hvor det er av betydning.

Når det gjelder den differensierte arbeidsgiveravgiften, har den vært gjenstand for mange og krevende forhandlinger fra norsk side. Men også det spørsmålet har hatt et enstemmig storting bak seg. Sist det var utfordringer knyttet til den differensierte arbeidsgiveravgiften, pågikk det omfattende dialog også med Stortinget for å sikre bredest mulig enighet om den ordningen vi endte opp med å få. Det sørger denne regjeringen for å ivareta på best mulig måte.

Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:39:11]: Representanten Slagsvold Vedum snakket om «våre venner i EU». Jeg tror jeg må snakke med representanten etterpå om hvilke venner han sikter til, fordi jeg ikke har hørt så mye om de vennskapene tidligere. (Munterhet i salen)

La meg si at akkurat her støtter vi regjeringen fullt ut. Her er det faktisk noen i opposisjonen som prøver å gi inntrykk av uklarhet. Ostetollen er derimot en annen sak, men akkurat i denne saken mener vi bestemt at regjeringen har fulgt opp et enstemmig storting.

Så snakket finansministeren om varige overgangsordninger. Da kan det bli interessant hvor lenge de skal vare. Betyr dette at man f.eks. tenker seg en posisjon hvor de gamle reglene skal gjelde for innskudd som står p.t., mens fellesreglene skal gjelde for eventuelle nye innskudd?

Statsråd Siv Jensen [10:40:18]: Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti så tydelig gir støtte til regjeringen i dette spørsmålet. Det er viktig at Norge snakker med én tunge overfor våre motparter i EU om dette.

Så vil jeg bare gjenta: Vårt utgangspunkt er å gjøre det vi kan, for å sikre den ordningen vi allerede har. Det mener regjeringen vil være det aller, aller beste for norske innskytere i norske banker. Men så kan vi altså ikke lukke øynene for at de forhandlingene som nå pågår, bærer i en annen retning – eller vi må i hvert fall si at det er en viss motbakke, sett med norske øyne. Derfor inntok tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen en posisjon som jeg følger opp, som handler om at vi må sørge for at alle innskudd i en fremtidig ordning blir behandlet likt, og at en eventuell overgangsperiode vil vare i mange år. Det er noe av utgangspunktet for den diskusjonen som pågår, men igjen: Utgangspunktet vårt er å sikre den ordningen vi har.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:41:33]: Jeg merker meg at Kristelig Folkepartis fremste bidrag i denne spørretimen er å holde støtteinnlegg for den sittende regjeringen, uten at jeg skal kommentere det videre.

Jeg tror nok finansministeren bør ha forståelse for at vi blir litt urolige når det kommer så ulike signaler fra ulike statsråder. Erna Solberg sa den 21. november: «Det beste vi kan håpe på er avgrensede unntak og gode overgangsordninger.» Det er med respekt å melde noe helt annet enn den linjen Sigbjørn Johnsen, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet sto for i forrige regjering. Man har altså begynt å snakke offentlig om plan B – om hva som skjer, hvis man ikke får gjennomslag. Det er ikke god forhandlingstaktikk, og derfor vil jeg gi finansministeren muligheten til å styrke sin forhandlingsposisjon overfor EU ved å spørre: Vil finansministeren åpne for at Norge benytter seg av reservasjonsretten for å sikre det norske garantibeløpet?

Statsråd Siv Jensen [10:42:30]: Egentlig burde også representanten Serigstad Valen holdt et støtteinnlegg for det arbeidet regjeringen nå gjør overfor EU. Vi følger opp på absolutt alle punkter de posisjonene den rød-grønne regjeringen hadde når det gjelder innskuddsgarantiordningen – alle posisjoner. Det handler altså om – punkt 1 – å gjøre det vi kan for å ivareta den ordningen Norge har i dag, og som vi mener er den beste ordningen. Det handler også – punkt 2 – om å ikke være naive og ikke lukke øynene for at det pågår forhandlinger som ikke uten videre er i tråd med den norske posisjonen. Da må vi sørge for å sikre et best mulig utfall av det som så godt som mulig ivaretar den norske posisjonen.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, som er fra Iselin Nybø.

Iselin Nybø (V) [10:43:28]: Mitt spørsmål er til kunnskapsministeren.

Det har lenge vært et bredt politisk flertall som ønsker at studiestøtten skal utvides til elleve måneder, og mange har derfor vært kritiske til den forrige regjeringen fordi de ikke gjennomførte det, selv om de satt med et flertall i Stortinget.

Da de endelig tok grep og la dette inn i budsjettet, var det etter at de hadde tapt et valg og når de visste at de ikke måtte ta regningen. Jeg er sikker på at statsråden er enig med meg i at det er noe uryddig av en avtroppende regjering å gjøre det på denne måten – altså å prøve å ta æren for et godt og viktig tiltak samtidig som man sender regningen over til den neste regjeringen. Men jeg kan òg godt forstå studentenes skuffelse da den sittende regjeringen la fram tilleggsproposisjonen, og elleve måneders studiestøtte var tatt vekk.

Elleve måneders studiestøtte har lenge vært en kampsak for studentene, og det er en viktig sak for å realisere heltidsstudenten og kunnskapssamfunnet. Som sagt er det også et flertall i Stortinget for at dette skal gjennomføres.

Nå er det inngått en budsjettavtale mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor det helt tydelig framgår at studentenes levekårssituasjon skal utredes, og at denne utredningen skal inneholde en plan for økning av studiestøtten og, ikke minst, studiestøttens lengde.

Så jeg vil spørre statsråden: Hva slags framdrift ser han for seg at denne utredningen skal ha, og hvilke ambisjoner har statsråden om studiestøttens omfang og lengde om fire år – sett i lys av denne budsjettavtalen som nå er inngått?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:45:18]: Takk for spørsmålet. Jeg vil bare nevne litt om bakgrunnen. I budsjettet som vi overtok, lå det for 2014 inne null kr ekstra til studiestøtte ved siden av prisøkning, og det har i og for seg også vært situasjonen siden 2006, hvis jeg ikke husker feil, og det har gjort at studentene har sakket akterut sammenliknet med f.eks. norske lønnsmottakere. Så det vi la inn i budsjettet for neste år, var en økning på ca. 3 500 kr. Det er en økning som ikke bare er en like stor økning som forventet lønnsvekst, men enda litt ekstra. Jeg forstår at studentene ønsket enda mer. Det er ikke noe vanskelig å forstå. Jeg har også sagt at jeg forstår at studentene ble skuffet, uten at vi behøver å gå inn på hele begrunnelsen og hele historien bak det. Men dette er allikevel den største økningen og det største løftet for studiefinansieringen på over ti år. Siste gang det var et så stort løft, var det faktisk også med en borgerlig regjering.

Det er riktig at budsjettforlikspartene i Stortinget ikke ble enige om at man skulle ha elleve måneders studiestøtte fra 2015, slik det lå inne i budsjettet. Det er det flertallet i Stortinget har bestemt nå. Men det man også ble enige om, er å gå igjennom den økonomiske situasjonen for studentene og se på både økningen i månedsbeløpet og lengden. Det er gode argumenter for at man burde kunne øke lengden noe. For eksempel var det slik med Kvalitetsreformen at flere studenter fikk eksamen senere på året. Om en elleve måneders innretning er det riktige, er jeg litt mer usikker på, for hvis man skulle tolke det bokstavelig, ville det bety at man fikk en utbetaling fra 15. juni til 15. juli, og i juli er det veldig få som har eksamen. Det er også slik – med dagens regelverk – at hvis man har et studieår som er lengre enn ti måneder, har man en mulighet til å søke om å få studiestøtte for en lengre periode – altså økt studiestøtte. Men vi vil komme tilbake med dette så fort vi kan, og vi har allerede startet dialog bl.a. med studentorganisasjonene.

Iselin Nybø (V) [10:47:23]: Jeg takker for statsrådens svar så langt. Jeg er jo glad for at statsråden gir uttrykk for at man vil raske litt på med dette arbeidet, og det er viktig nok for en student å få økt studiestøtten som sådan, men det er jo óg viktig å få økt lengden. Som statsråden også var inne på, har det skjedd en utvikling i studentenes situasjon når det kommer til eksamen osv.

Det jeg er opptatt av, er at vi ikke gjør det samme som den forrige regjeringen – altså at vi hele veien snakker om at vi skal øke lengden på studiestøtten, men at vi ikke legger det inn før helt til slutt, og så er vi egentlig like langt som vi er i dag. Så er statsråden allerede nå i denne perioden villig til å begynne å øke lengden på studiestøtten – om man ikke sier elleve måneder, at man sier ti måneder og en uke, ti måneder og to uker osv. – at man begynner en innfasing av økning av lengden på støtten?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:48:26]: Det konkrete opplegget vil vi jo komme tilbake til i de årlige budsjettene, og jeg tør ikke nå å love noe helt konkret. Utgangspunktet er regjeringsplattformen. Der står det at studiestøtten skal økes med mer enn prisstigning – altså opp mot lønnsstigning. Det synes jeg er et fornuftig utgangspunkt. Så er det slik at det er for- og motargumenter mot at man skal bruke en eventuell fremtidig økning på å øke lengden. Hvis hensikten er f.eks. at studentene skal få større økonomisk rom og måtte jobbe litt mindre, er det jo litt vanskelig å forstå at det å ha den samme utbetalingen som i dag, bare i en lengre periode, er det viktigste istedenfor å løfte de ti andre månedene. Men jeg har et pragmatisk forhold til det. Hvorvidt man bruker en eventuell økning, som vi da kommer tilbake til i fremtidige budsjetter, til å trappe opp lengden eller øke utbetalingene i de ti månedene, har jeg et pragmatisk forhold til, og jeg tar mer enn gjerne en dialog også med Venstre om det.

Presidenten: Det åpnes for fem oppfølgingsspørsmål – først Trine Skei Grande.

Trine Skei Grande (V) [10:49:42]: Ja, det er en fare for at statsråden må gjøre dette i dialog med Venstre, og da har jeg egentlig et veldig enkelt spørsmål ut fra de svarene som statsråden ga til Nybø: Hvis Venstre klarer å få gjennomslag i budsjettforhandlingene for elleve måneders studiestøtte, vil statsråden være imot det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:50:06]: Spørsmålet er: Hvis Venstre potensielt sett skulle få gjennomslag ved et senere budsjett, vil da statsråden være mot det?

Jeg er helt sikker på at representanten Skei Grande som partileder av og til har blitt konfrontert med spekulasjoner om eventualiteter. Da har vi politikere et veldig greit svar på det, og det er at den typen spekulasjoner driver vi ikke med. Det er jeg helt sikker på at også partilederen i Venstre av og til har svart.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A) [10:50:42]: Jeg synes det er i overkant dristig at kunnskapsministeren viser til at forrige studieløft skjedde under en borgerlig regjering, for det skjedde nemlig høsten 2001. Da foreslo Stoltenberg I-regjeringen 10 000 kr i økt stipend. Den nye Bondevik-regjeringen gikk imot – Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre stemte imot i Stortinget. Det var de rød-grønne partiene sammen med Fremskrittspartiet som sikret flertall for det løftet – den gangen også mot Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Derfor går mitt tilleggsspørsmål til finansministeren, for i en blogg like før valget skriver Tord Lien, som da var Fremskrittspartiets utdanningstalsmann:

«… å øke studiestøtten med 10% ville være selvfinansierende selv om gjennomføringsgraden økte bare med ett poeng fra 42 til 43.»

Og så har han et angrep på daværende finansminister Sigbjørn Johnsen når han skriver:

«… Sigbjørn Johnsen må gjerne argumentere mot økt studiestøtte, men å si at det blir for dyrt kan de like gjerne slutte med først som sist.»

Nå sitter Tord Lien i regjering. Vil finansministeren lytte til rådene fra Tord Lien når det gjelder studiefinansieringen, eller er hun enig med kunnskapsministeren i at dette er for dyrt?

Statsråd Siv Jensen [10:51:47]: Finansministeren lytter til mange råd fra mange kanter når vi lager våre budsjetter. Jeg vil bare gjenta det kunnskapsministeren nettopp sa, at i statsbudsjettet for neste år øker studiestøtten med – er det – 3,65 pst., som er et anselig løft etter mange år med stillstand.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) [10:52:24]: Også vi i Kristelig Folkeparti er opptatt av studiestøtten, både det å heve det totale nivået og det å forlenge studiestøtten til 11 måneder. Vi mener det er en stor utfordring i seg selv at så mange studenter er nødt til å jobbe mye ved siden av for å ha råd til å studere. Men for noen studenter er denne utfordringen enda større enn for andre – det gjelder studenter som har nedsatt funksjonsevne, det gjelder studenter som har omsorg for barn – derfor har vi i vårt program sagt at vi ønsker å gi studiestøtte i 12 måneder til disse studentgruppene.

Så mitt spørsmål er om statsråden deler vår oppfatning av at disse studentene har noen spesielle økonomiske utfordringer, og om vi kan forvente å se en statsråd som vil jobbe offensivt for å bedre deres situasjon.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:53:20]: Takk for spørsmålet.

Nå blir finansieringsordningen for studenter med barn forbedret i dette budsjettet. Det vet jeg at Kristelig Folkeparti har vært fornøyd med, og det er også regjeringen veldig fornøyd med – det er en god politikk.

Igjen må jeg bare minne om at vi har inngått et budsjettforlik på Stortinget med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er det budsjettforliket vi nå forholder oss til som flertall på Stortinget.

Når det gjelder om vi eventuelt kan komme tilbake til f.eks. studenter som har funksjonshemninger, eller studenter som på en annen måte er i en spesiell situasjon, er jeg absolutt åpen for det. Men det som skjer i de årlige budsjettene, må skje i de årlige budsjettene. Det mener jeg også handler om respekt for Stortinget, at man gjør det på vanlig måte – man legger frem et budsjett, og så er det forhandlinger med partiene, som er Kristelig Folkeparti og Venstre. Og så er det også et tilleggsmoment at finansministeren vil kjefte på meg hvis jeg hadde lovet noe annet.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:54:28]: Nå har vi hørt at det har vært uryddig av den rød-grønne regjeringa at vi ikke innførte 11 måneders studiestøtte tidligere, og det er sent, men det er flertall i Stortinget for dette, har vi hørt. Jeg har lyst til å referere til representanten Giske som sa at den ble økt sist gang i 2001. Vi har hatt en Bondevik II-regjering i mellomtida som ikke en gang prisjusterte – det kom først under den rød-grønne regjeringa.

Det er synd at vi ikke gjorde noe før – det kan jeg innrømme – vi kunne godt ha gjort det før, men det er jo ikke noen grunn til å være imot. Jeg lurer på hvorfor en regjering som er opptatt av kunnskap og rask gjennomføring, sier nei til 11 måneders studiestøtte, uansett hvor sent det måtte komme?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:55:15]: Den forrige store økningen i studiestøtten fikk effekt fra studieåret 2003–2004. Så forstår jeg at studentene er skuffet, men det jeg ikke forstår, er at opposisjonspartiene er så høye og mørke. Her snakker vi om tre partier som i 2005 alle hadde i sine programmer at de skulle gjennomføre 11 måneders studiestøtte. Så ble det forhandlet bort i forhandlingene, selv om alle tre partiene var enig. Og så gikk det åtte år hvor man ikke klarte det. Én ting er at man ikke innførte det løftet alle hadde gitt før 2005, det gikk åtte år hvor studentene hvert eneste år sakket akterut sammenliknet med norske lønnsmottakere, og så kommer man i tillegg med et budsjett før man skal gå av, hvor beløpet for studentene i 2014 over prisstigning var null kroner – null kroner var hilsenen fra den forrige regjeringen til studentene i 2014. Denne regjeringen har en annen politikk – vi har økt studiestøtten i 2014 med mer enn i noe annet år da de rød-grønne styrte.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:56:32]: Verken kunnskapsministeren eller denne representanten er spesielt høge og mørke – vi er mørke begge to. I denne saka ser eg ingen grunn til at kunnskapsministeren skal kunne vere høg og mørk. I dei åra dei satt i regjering, fraus dei studiestøtta. Da blir det for dumt at Kristeleg Folkeparti og Venstre, når dei berre for nokre timar sidan stemte mot auking av studiestøtta til 11 månader, i dag gjer seg høge og mørke som talsfolk for betre studiestøtte. Det er ein merkeleg sedvane her.

Det har vore gjennomført ein serie med undersøkingar – SSB har i 2010, 2011 og avslutta i desember 2012 undersøkingar om levekår for studentar. Kva er det ministeren tenkjer han ikkje veit, som desse undersøkingane ikkje har avdekt, og som han har tenkt å finne ut av?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det ikke er parlamentarisk kutyme å omtale utspill i denne salen som dumme.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:57:42]: Det er et faktum – og dette kan hvem som helst sjekke – at den forrige store økningen i studiestøtten kom studieåret 2003–2004. Det er ubestridelig. Så kom det prisjustering i 2006, hvis jeg ikke husker feil, og det er i og for seg fint, men det betyr at hvert eneste år under de rød-grønne fikk studentene en prisjustering, men sakket akterut sammenliknet med lønnsmottakerne. Jeg er enig med SSB, jeg forstår at studentene ønsker en bedre studiefinansiering, derfor har vi bedret studiefinansieringen i 2014 mer enn noe annet år under de rød-grønne. Spørsmålet er: Da den forrige regjeringen fikk disse SSB-tallene i 2010, 2011 og 2012, hvorfor økte ikke den regjeringen studiestøtten med noe – null kroner hvert eneste år – utover en prisjustering?

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) [10:58:54]: Mitt spørsmål går til helseministeren.

Forrige uke kom det fram at 200 pasienter har ventet nærmere ett år på nakkeoperasjon ved Rikshospitalet, og sykehuset sier selv at dette er uforsvarlig behandling. Da NRK undersøkte saken før helgen, viste det seg at ventetiden på operasjon etter nakkeprolaps er langt kortere ved andre offentlige sykehus enn det den er i Oslo. Likevel hadde helseministeren ett budskap på Dagsrevyen på torsdag som var, han skal lage en privatiseringsreform – et såkalt fritt behandlingsvalg – en gang i framtiden. Det var ikke ett ord om uutnyttet offentlig kapasitet, ikke ett tiltak for å sørge for at pasientene blir klar over den muligheten.

I forbindelse med budsjettet vedtok Stortinget å bruke 45 mill. kr til å kjøpe MR-undersøkelser. Det var det enighet om i denne sal i går kveld. Men vi skilte oss på et punkt, nemlig den øremerkingen som helseministeren og flertallet ønsket til private radiologiske virksomheter. Jeg tok også opp dette spørsmålet med helseministeren i debatten i går. Da SV stilte spørsmål til finansministeren i forbindelse med budsjettbehandlingen, fikk vi til svar at det ikke er undersøkt av regjeringen om det finnes ledig kapasitet til å gjøre tilsvarende oppgaver i det offentlige, som kanskje også kunne brukt disse pengene.

Denne typen bevilgninger bør selvfølgelig bevilges med en eneste føring: mest mulig effektiv bruk til glede for pasientene – ikke med en ideologisk tilnærming om at den kommersielle sektoren uansett skal styrkes. Vi trenger en pragmatisk tilnærming om at pengene skal gå til best mulig behandling.

Det er viktig å bekjempe overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Kan helseministeren være i ferd med å utvikle offentlig allergi?

Statsråd Bent Høie [11:00:55]: Jeg kan forsikre representanten om at verken statsråden eller regjeringen har gjort det.

Det statsbudsjettet som er vedtatt nå, innebærer den største budsjetterte veksten i de offentlige sykehusene som noen gang er vedtatt i Stortinget. Det betyr at de offentlige sykehusene vil få bedre mulighet til å ivareta det som de offentlige sykehusene, og kun de offentlige sykehusene, skal ivareta, nemlig all akuttbehandling i Norge, som er over 70 pst. av pasientbehandlingen som foregår i spesialisthelsetjenesten. Dessuten skal de i større grad bli bedre til å ivareta to andre viktige oppgaver som de offentlige sykehusene har et hovedansvar for, nemlig forskning og utdanning, som også er viktige oppgaver.

Men så mener denne regjeringen at det er helt unødvendig å la ledig kapasitet hos private stå ledig, når det står mennesker i kø og venter på behandling som de har rett til. Derfor har vi planer om å innføre fritt behandlingsvalg, som innebærer at pasienter som har fått rett til behandling, også kan bruke denne kapasiteten hos private.

Når det gjelder spørsmålet om MR, er det sånn at en stor andel av MR-undersøkelsene for pasientene allerede foregår hos private. De private har ledig kapasitet. Det er lange ventetider hos det offentlige. Som jeg svarte representanten i går, har pasientene rapportert hvordan dette oppleves, nemlig at en blir henvist til private røntgeninstitutt fordi det er lang ventetid hos det offentlige. Hos private får en også beskjed om at en må vente lenge, med mindre en er villig til å betale selv. Da kan en komme inn i løpet av noen få dager.

Dette mener vi fører til sosial ulikhet. Derfor prioriterer vi nå raskt å kjøpe ledig kapasitet hos private, sånn at pasientene skal slippe å vente unødvendig.

Audun Lysbakken (SV) [11:02:53]: Ingen mener at ledig kapasitet bør stå ledig. Vi er alle tvert imot opptatt av å utnytte ledig kapasitet. Det er derfor det er så underlig at helseministeren ikke har undersøkt hva slags ledig kapasitet som eventuelt finnes når det gjelder MR i det offentlige helsevesenet, for så å bevilge penger til helseforetakene sånn at de kan bruke dem på mest mulig effektiv måte.

I det budsjettet som flertallet vedtok i går, er det null kroner mer til offentlige sykehus enn det var i det rød-grønne budsjettet. Det er bare mer penger til private. Det underlige er at det ser ut som om helseministeren baserer seg på en forutanelse om at det ikke finnes ledig kapasitet i det offentlige, og ikke egne undersøkelser. Det mener jeg er kritikkverdig. Vi risikerer at det framtidige frie behandlingsvalget blir en sovepute som gjør at helseministeren ikke gjør en tilstrekkelig god nok jobb med å se på ledig offentlig kapasitet.

Har helseministeren tiltak når det gjelder f.eks. styrking av fritt sykehusvalg og informasjonen om det, som kan gjøre at pasientene får bedre informasjon om den ledige kapasitet som finnes i det offentlige helsevesenet i dag?

Statsråd Bent Høie [11:04:04]: I 2002 var den gjennomsnittlige ventetiden i spesialisthelsetjenesten 90 dager. Etter fire år med borgerlig regjering, der en i større grad hadde tatt i bruk private, var den gjennomsnittlige ventetiden 70 dager. I 2010 var den gjennomsnittlige ventetiden 78 dager.

Vi mener at en hovedårsak til at ventetiden økte umiddelbart etter at de rød-grønne overtok ansvaret, var at de påla det offentlige helsevesenet først å utnytte egen ledig kapasitet, og så eventuelt kjøpe hos private. Det innebar at fleksibiliteten for pasientene ble innskrenket. Det ble mindre mulighet til å velge å bruke den ledige kapasiteten. Det er dette vi nå snur. Vi får en ny politikk som forhåpentligvis fører til at ventetiden går ned – vi får ned unødvendig venting.

Presidenten: Det åpnes for tre oppfølgingsspørsmål – først Johnny Ingebrigtsen.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [11:05:22]: Den som følger med på helsepolitikken for tiden, ser at det som tidligere har vært klare løfter, nå har blitt vage formuleringer og veldig langsiktige målsettinger.

Fritt behandlingsvalg er en av disse sakene som det nå bare mumles om, mer enn det snakkes om. Hva er tidsplanen for innføring av fritt behandlingsvalg, og skyldes utsettelsen som kommer nå, at helseministeren har innsett at det offentlige ikke har råd til å tape alle de sykepleierne, helsefagarbeiderne og legene som vil gå til de kommersielle klinikkene dersom det blir fritt behandlingsvalg?

Statsråd Bent Høie [11:06:03]: Jeg må beklage hvis mitt forrige innlegg og innlegget før det ble oppfattet som mumling. Det kan skyldes dialektiske forskjeller. Men jeg sa veldig tydelig at denne regjeringen skal innføre fritt behandlingsvalg. Vi skal ta i bruk ledig kapasitet hos private. Det starter vi opp med allerede i det neste statsbudsjettet.

Så er jeg litt usikker på hva representanten mener når han sier vi har gått fra vår tidsplan for innføring av fritt behandlingsvalg. Tvert imot – vi er i full gang med å gjøre de endringene som skal til for å innføre denne ordningen: å forberede både de lovmessige og de finansieringsmessige endringene som det er behov for. Men vi kan ikke vente på det. Derfor har vi allerede i statsbudsjettet for 2014 lagt inn mer penger nettopp for å oppnå noe av den samme effekten – å bruke den ledige kapasiteten som er hos private.

Presidenten: Torgeir Micaelsen – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Micaelsen (A) [11:07:03]: Først til historiefortellingen til helseministeren. Når det gjelder bruk av private under den forrige regjeringen, så økte den kraftig. Vi har alltid hatt et pragmatisk forhold til dette – ikke et ideologisk. Men vi rustet først og fremst opp de offentlige sykehusene, som gjorde at 1,6 millioner flere utredninger og behandlinger ble gjennomført i løpet av vår regjeringstid.

Det er derfor vi stiller helseminister Bent Høie spørsmål nå når de har laget sitt tilleggsbudsjett som ble vedtatt i går kveld. Jeg lurer på hva som har foregått rundt regjeringens bord når de skulle lage budsjett. Her har de tatt sjansen på å bruke 4 mrd. kr mer oljepenger. De har funnet rom for å kutte skatter og avgifter med 8 000 mill. kr, men helseminister Bent Høie har altså ikke klart å skaffe en eneste ekstra krone til økt behandlingskapasitet i de offentlige sykehusene, der storskalaen av behandlinger foregår.

Hvordan henger dette sammen?

Statsråd Bent Høie [11:08:07]: I går vedtok Stortinget et budsjett som innebærer en vekst for spesialisthelsetjenesten på 2,7 mrd. kr i forhold til nivået i 2013. Det innebærer den største budsjetterte veksten i spesialisthelsetjenesten noensinne. Vi øker mer enn det de rød-grønne gjorde når det gjelder behandling i spesialisthelsetjenesten, spesielt målrettet mot de pasientene som altfor lenge nå har sittet nederst ved bordet – mennesker med rusutfordringer, mennesker med psykiske lidelser, de som er kronisk syke, som har behov for rehabilitering.

Det som var den store advarselen fra Arbeiderpartiet før valget, var at det ikke var mulig å gjennomføre reduksjoner i skatter og avgifter uten at en måtte kutte i velferden. Vel, nå har vi fasiten. Denne regjeringen klarer å gjennomføre våre lovnader når det gjelder å kutte i skatter og avgifter som hindrer vekstskapingen, og samtidig styrke velferden.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) [11:09:16]: I medisin er det noko som heiter tentativ diagnose, altså arbeidsdiagnose til det motsette er bevist. Eg er einig med representanten Lysbakken i at regjeringa truleg lid av offentleg allergi.

45 mill. kr vert øyremerkt til privat MR, sjølv om to tredjedelar allereie skjer i privat regi og berre ein tredjedel i det offentlege. Føretaka vert neste år nekta å auka kapasiteten i det offentlege. I Hordaland har vi to sjukehus som har MR-maskin, Stord og Voss. Desse vil altså helseministeren nekta å auka sin kapasitet.

Spørsmålet mitt er: Korleis er det å vera ein helseminister som så aktivt motarbeider ei styrking av det offentlege helsevesenet?

Statsråd Bent Høie [11:10:09]: Det er ikke noe grunnlag for dette spørsmålet. Vi nekter på ingen som helst måte de offentlige sykehusene å bruke den eventuelt ledige kapasiteten som de har på MR – tvert imot, vi har budsjettert med en rekordvekst i de offentlige sykehusene, spesielt rettet inn mot både polikliniske undersøkelser, behandling og radiologi. Så det ligger en betydelig vekst også på dette området i de offentlige sykehusene.

Vi vil i tillegg bruke den betydelige ledige kapasiteten som er hos private, for veldig mange pasienter opplever i dag at de først må ha en MR-undersøkelse før de kommer inn til en spesialist for å få ytterligere undersøkelser. Den ventetiden som de da må ha, oppleves som helt urimelig, spesielt med tanke på at de får beskjed om at betaler de fra egen lomme, kan de komme inn i løpet av kort tid. Jeg trodde at Senterpartiet, som oss, var opptatt av å utjevne de sosiale forskjellene når det gjelder helse.

Presidenten: Jeg gir ordet til statsråd Torbjørn Røe Isaksen til en korreksjon før vi går til siste hovedspørsmål.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:11:34]: Jeg kom i skade for å si et galt årstall i stad, og det var i diskusjonen om økningen av studiestøtten i forbindelse med Kvalitetsreformen. Det var under Bondevik II-regjeringen, men det var altså i 2002–2003, ikke i 2003–2004, som jeg sa.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Torgeir Micaelsen (A) [11:12:02]: Spørsmålet er til helseministeren.

Representanten Lysbakken nevnte på NRK for en del dager siden saken om veldig lang ventetid ved nevrokirurgisk avdeling på Oslo universitetssykehus, og ifølge NRK har over 200 pasienter ventet i mer enn ett år. Mange har betalt for dyre operasjoner i det private markedet i stedet for å vente. Dessverre er ikke dette en helt ny problemstilling. En rekke tiltak ble derfor satt i verk under tidligere statsråd Jonas Gahr Støre, bl.a. en egen gjennomgang av OUS av eksterne fagpersoner fra Skandinavia, bedre planlegging for operasjoner på kveldstid, en gjennomgang av operasjonsprogrammene for å sikre forløp og reduksjon av antall avlyste operasjoner og en bedre operasjonsstuefordeling – og et nytt akuttbygg kommer nå ved Ullevål.

Det er opplagt at de som er nærmest til å løse disse problemene, er Oslo universitetssykehus og ledelsen der. Det er likevel avgjørende at den statsråd som er øverste ansvarlig, bidrar med rammevilkår og løsninger. Meg bekjent er det de samme nevrokirurgene som jobber både ved Oslo universitetssykehus på dagtid og ved private klinikker på kveldstid. Vi har altså en situasjon hvor pasienter som må vente lenge fordi det ikke er nok kapasitet på en avdeling som åpenbart ikke fungerer godt nok, kan få utført operasjoner på kveldstid mot betaling. Det er en helt absurd situasjon. Svaret, når Bent Høie som helseminister blir konfrontert med dette, er bl.a. fritt behandlingsvalg, altså økt bruk av at ansatte på et offentlig sykehus i en avdeling som åpenbart ikke fungerer, skal brukes i enda større grad på kveldstid. Hvorfor er ikke Bent Høie enig med Arbeiderpartiet i at her må man ha et ordentlig opplegg for å få økt behandlingskapasiteten ved det offentlige sykehuset der disse legene faktisk er ansatt?

Statsråd Bent Høie [11:14:05]: Jeg er helt enig i at tilbudet ved Oslo universitetssykehus må bli bedre. Det er derfor vi har budsjettert med en rekordvekst i sykehusenes budsjetter. Det er også derfor jeg har forsikret meg om at mye av det arbeidet som foregår på Oslo universitetssykehus når det bl.a. gjelder å få bedre kapasitet ved nevrokirurgisk avdeling, følges nøye opp. Dette har vært en tilbakevendende sak over lang tid, så jeg er ikke særlig imponert over gjennomføringskraften til den forrige regjeringen på dette området.

Når representanten tar opp at disse kirurgene jobber på kveldstid hos private, regner jeg med at det ikke var en problemstilling som dukket opp etter valget. Det er faktisk en situasjon som er vel kjent i norsk helsevesen. Jeg mener at det er ikke en uting at folk som ønsker å jobbe mer, har muligheten til det, så lenge det skjer under ryddige forhold. Men jeg mener det er et problem at mange pasienter ikke har råd til å benytte seg av denne kapasiteten, og at de i større og større grad er nødt til å tegne private helseforsikringer eller betale fra egen lomme. Det er grunnen til at vi både skal styrke det offentlige helsevesenet, få en bedre organisering der, og styrke pasientenes rettigheter, slik at pasientene kan bruke fritt behandlingsvalg uavhengig av tykkelsen på lommeboka, som de har vært avhengig av under den rød-grønne regjeringen.

Torgeir Micaelsen (A) [11:15:37]: Jeg er enig i at det er helt urimelig at pasienter som har skader, som trenger hjelp raskt, skal måtte betale av egen lomme fordi det helt åpenbart ikke fungerer godt nok og er stor nok kapasitet ved den avdelingen eller det sykehuset som er satt til å gjøre nettopp dette. Men det er det som er situasjonen her nå. Nå er Bent Høie helseminister, og vi har altså igjen en situasjon med en avdeling som helt åpenbart ikke fungerer, hvor leger som er ansatt ved offentlige sykehus, hvor den øverst ansvarlige for dette sykehuset og disse legene er helseministeren, har lange ventelister, men samtidig driver privat praksis på kveldstid, hvor de pasientene som har råd, kan komme og få operasjon mot betaling.

Hvorfor mener ikke helseministeren at det i større grad bør legges opp til at den såkalt ledige kapasiteten som finnes, bør tas i bruk i de offentlige sykehusene, slik at alle kan få ta del i dette, istedenfor å legge opp til ytterligere privat bruk?

Statsråd Bent Høie [11:16:42]: Som sagt: Situasjonen ved nevrokirurgisk avdeling på OUS har vært kjent over flere år, og jeg er ikke imponert over den forrige regjeringens gjennomføringskraft med hensyn til de tiltakene som kunne vært gjennomført for å bedre kapasiteten.

Så er jeg helt enig i den forrige helseministerens ambisjon om å øke åpningstidene i de offentlige sykehusene. Det kommer til å bli gjentatt som et oppdrag for neste år. Men jeg er veldig uenig hvis Arbeiderpartiet nå, i motsetning til det de har ment i åtte år, vil forby leger som jobber i de offentlige sykehusene, å jobbe privat ved siden av. Det mener jeg vil innebære en ganske dramatisk reduksjon i den samlede behandlingskapasiteten. Men jeg er helt enig i at vi i størst mulig grad skal tilstrebe at disse får muligheten til å utnytte sin arbeidstid i de offentlige sykehusene, og det kommer jeg til å følge opp.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Trond Giske.

Trond Giske (A) [11:17:43]: La meg først si at jeg er glad for at utdanningsministeren korrigerte seg selv fra et ubestridelig faktum om at det ble innført i 2003–2004, til at det ble tvunget igjennom av opposisjonen, mot Høyres stemmer, i 2002–2003.

Så til helseministeren. Under den forrige regjering ble antallet behandlinger og konsultasjoner økt med 1,6 millioner. Vi har fra Arbeiderpartiets side en ambisjon om å øke dette med ytterligere 1 million i inneværende stortingsperiode. Det vil etter våre beregninger koste om lag 12 mrd. kr hvis vi skal få til alt i helsevesenet, og det er dette som er viktig: hvordan pasientene blir fulgt opp. Da kreves det ressurser.

Mine spørsmål er veldig enkle: Vil Høyre stå ved det løftet som de ga i valgkampen om å øke helsebudsjettet med 12 mrd. kr i denne perioden? Og vil de, som Torgeir Micaelsen spurte om, bruke pengene på det offentlige gratis helsetilbudet som gjelder for alle, eller vil de fortsette å øremerke pengene til private aktører?

Statsråd Bent Høie [11:18:49]: Vi kommer til å øke behandlingskapasiteten i de offentlige sykehusene i årene framover – på samme måte som det budsjettet som ble vedtatt av stortingsflertallet i går, innebærer den største budsjetterte veksten i de offentlige sykehusene noen gang. Det mener jeg er viktig. Ikke minst skal vi etablere en nasjonal helse- og sykehusplan som på en bedre måte gir oss en mulighet til også i Stortinget, når vi diskuterer budsjettene, å ha en samlet oversikt over behovene både når det gjelder pasientbehandling, og når det gjelder bygninger og utstyr, som har andre utfordringer knyttet til kapasitet, som jeg ikke har hørt at Arbeiderpartiet har vært så opptatt av.

Nå legger vi opp til et budsjett for 2014 som er nærmere målsettingen om 12 mrd. kr, enn det som den avgåtte regjeringen leverte.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) [11:19:54]: God leiing er grunnlaget for effektiv sjukehusdrift og god pasientbehandling. Eg er gjort kjend med at Oslo universitetssykehus har fem leiarnivå under administrerande direktør. Tidlegare kom det fram at berre 18 av 59 somatiske avdelingar ved Oslo universitetssykehus hadde ein leiar som var til stades i miljøet dagleg. Ein overlege har skrive til meg og beskriv situasjonen slik:

«Mellom den enkelte helsearbeidar og leiinga har det kome ti lag Glava som gjer all kommunikasjon med personar som har reell makt i systemet, svært vanskeleg. Det er også eit stort problem at alle leiarar i systemet blir rekrutterte ut frå tanken om at ein må vise lojalitet oppover i systemet.»

Ser statsråden problemet med manglande lokal styring ved Oslo universitetssykehus, og når vil statsråden sikra stadleg leiing ved alle avdelingar ved Oslo universitetssykehus?

Presidenten: Presidenten synes kanskje spørsmålet var litt på siden av hovedspørsmålet, men statsråd Høie må gjerne svare.

Statsråd Bent Høie [11:20:56]: Jeg er veldig glad for å få svare på dette spørsmålet, for dette er et spørsmål som jeg i likhet med representanten Toppe har hatt og har et sterkt engasjement for. Derfor var dette av de første spørsmålene jeg tok opp etter at jeg hadde blitt helseminister: Hvordan jobber Oslo universitetssykehus med å sikre at det er stedlig ledelse, at alle som jobber på Oslo universitetssykehus, vet hvem sin nærmeste leder er og raskt kan komme i kontakt med vedkommende? Der innrømmer ledelsen ved Oslo universitetssykehus at de ikke har kommet langt nok. Derfor har de også forsikret meg om at de nå forsterker og intensiverer arbeidet for å nå den målsettingen. Det er et av de temaene som jeg har hatt oppe på de gjentatte møtene jeg har hatt med Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus. Det må være slik at når en jobber i en kunnskapsorganisasjon som et sykehus er, må en vite hvem som er sin nærmeste leder, og raskt kunne i kontakt med vedkommende. Men så vil det nødvendigvis innebære at det blir mange ledere ved Oslo universitetssykehus, og at det kan bli flere ledernivåer, så jeg synes ikke det var helt sammenheng i den problemstillingen som representanten tok opp.

Presidenten: Heikki Eidsvoll Holmås – til siste oppfølgingsspørsmål.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:22:15]: Hovedtemaet for denne spørsmålsrunden har vært utfordringer og problemer ved Oslo universitetssykehus, og en av de tingene vi kunne lese i avisen i går, i Aftenposten, er at det er store klasseskiller, ikke bare i helsevesenet generelt, men også med tanke på utrykningskapasiteten og utrykningstilbudet til innbyggerne her i Oslo. Her i Oslo har man en måloppnåelse på 12 minutters responstid. I sentrum får over 90 pst. oppfylt dette, og 60–90 pst. får oppfylt dette på vestkanten, mens på østkanten i Oslo og nord og sør i byen er det mindre enn 60 pst. som blir nådd i løpet av det som er kravet til responstid. Jeg synes dette er uakseptabelt. Det er uakseptabelt fordi alle må få likt tilbud. Det handler om minutter, det handler om sekunder. Spørsmålet mitt til helseministeren er: Hva vil helseministeren gjøre for å sørge for bedre og likeverdig responstid til alle Oslos innbyggere?

Presidenten: Presidenten synes nok også dette spørsmålet er litt på siden av hovedspørsmålet, men overlater til Høie å svare.

Statsråd Bent Høie [11:23:32]: Oslo universitetssykehus har satt seg et mål om en intern responstid som de jobber for å nå. Det er bra. Der ser en at det er utfordringer, men jeg er litt usikker om representanten mener at det skal være en rettighet til en viss responstid i hele landet, for det vil det være umulig å oppnå. Jeg tror det er fornuftig slik som tilnærmingen er i dag, at de ulike helseregionene og helseforetakene setter seg mål om en responstid som de jobber for å nå. Innfører vi en nasjonal norm for responstid, som jeg også oppfattet at den forrige regjeringen var imot, vil det ikke kunne gi gode nok resultater, fordi Norge er et langstrakt land.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme.