Jonas Gahr Støre (A) [11:34:20]: Det direkte utgangspunktet for mitt spørsmål til finansministeren er konklusjonene fra det såkalte Holden III-utvalget, som ble lagt fram i november i fjor. Utvalget ble satt ned av Stoltenberg-regjeringen, med oppgave å vurdere erfaringer med lønnsdannelsen gjennom de vel tolv årene som har gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken ble innført. Utvalget ble også bedt om å drøfte makroøkonomiske utviklingstrekk som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelse fremover.

Utvalgets konklusjoner er interessante av flere årsaker, og la meg nevne to av dem. For det første, at utvalget representerer det brede spekter av interesser i norsk arbeidsliv, med ledende økonomer fra alle hovedorganisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i privat og offentlig sektor. Når et så representativt utvalg slutter samstemt opp om hovedkonklusjonene, har det betydning. Og for det andre, til substansen – at utvalget enes om følgende:

«Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst.»

I dette sitatet ligger noen viktige kjennetegn ved det vi kan kalle den norske og nordiske modellen. I sitatet omtales det inntektspolitiske samarbeidet, og det pekes på forekomsten av høy koordinering av lønnsdannelsen og fordelaktige resultater for folk og samfunn gjennom lav ledighet, små forskjeller og høy reallønnsvekst.

Jeg stiller spørsmålet til finansministeren fordi hun var knapp i kommentaren da professor Holden la fram utvalgets rapport og fordi hun ved tidligere anledninger har uttalt seg sterkt kritisk til organiseringen av det vi kan kalle den norske modellen, et begrep hun på generelt grunnlag mener står i veien for det norske folk og den norske fornuften. Når det gjelder prinsipper for lønnsdannelsen, heter det i Fremskrittspartiets prinsipprogram:

«Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne i de enkelte bedrifter.»

Og videre:

«Gjennom bedriftsmessige oppgjør vil lønningene i større grad tilpasses bedriftenes inntjeningsevne og føre til en bedre risikofordeling mellom arbeid og kapital.»

Dette er mål i strid med virkemåten i det norske arbeidslivet.

Sjeføkonom Roger Bjørnstad skrev i Dagens Næringsliv i forrige uke:

«Internasjonale sammenligninger viser (…) at den tariffbaserte arbeidslivsreguleringen i Norden, og i Norge i særdeleshet, gir mest fleksibilitet på samfunnsnivå. Knapt noen andre land kan måle seg med arbeidslivet i Norge når det kommer til å takle brå endringer i økonomien eller rammebetingelsene for øvrig.»

Bjørnstad understreker betydningen av det kollektive avtaleverket:

«Under finanskrisen så vi at bedrifter med tariffavtaler raskt klarte å tilpasse arbeidsstokken til de endrede markedsforholdene, jf. Svalund m.fl. (2013). Bedriftene som ble undersøkt i disse studiene mente det ville være vanskeligere å løse krisen uten tariffavtaler.»

Bjørnstad mener at når det gjelder fleksibilitet i arbeidslivet, er det kollektive avtaler som representerer løsningen, ikke problemet. I lys av dette kan det være nyttig å få avklart finansministerens syn på disse spørsmålene når hun i dag taler på vegne av den norske regjeringen.

Spørsmålet peker også videre. Det er vanlig å beskrive den norske modellen ved tre pilarer: God, ansvarlig økonomisk styring, offentlig velferd finansiert som et spleiselag gjennom skatt, og et godt organisert arbeidsliv. Det er samspillet mellom disse tre politikkområdene som er det avgjørende – at det ene tar signal fra det andre, at innsats på ett område bygger opp under innsats på et annet. Samlet sett har denne samfunnsorganiseringen klart det få andre har maktet, nemlig å kombinere vekst, arbeid, effektivitet og fordeling. Det bringer oss til dagens tema og understreker at den norske og nordiske modellen er mer enn velferd og skatt. Et organisert arbeidsliv er et fundament for velferd, sysselsetting, omstillingsevne og utjevning i samfunnet. I verden omkring oss møtes denne samfunnsorganiseringen med stigende interesse, ikke som en ideologisk omfavnelse, men fordi denne samfunnsorganiseringen gir resultater. For eksempel skriver The Economist, som neppe kan kalles et talerør for sosialdemokratisk politikk: «The next supermodel».

Temaet i dag er pilaren «et godt organisert arbeidsliv». Jeg stiller spørsmålet fordi den politiske høyresiden i Norge og Europa gjerne spiller ned betydningen av det ordnede arbeidslivet når de snakker om samfunnets organisering. Ofte henfaller de til en slags teoretisk tilnærming der arbeid bør omsettes i et marked som en hvilken som helst annen vare. Budskapet blir at man kan ha både god økonomisk politikk og velferd til alle, men samtidig en kraftig liberalisering av arbeidslivet. Det er en feilslutning. Kontrasten til land lenger sør i Europa med oppsplittede og mindre representative organisasjoner er tydelig. Disse landene opplever flere konflikter, mindre omstilling, økende forskjeller og dårligere resultater for folk flest. Nærvær av sterke kollektive aktører som er representative og rede til å ta bredt samfunnsansvar, er en stor ressurs for det norske samfunnet. Gjennom mange tiår er det bygget opp avtaler og tradisjoner som kan håndtere både samarbeid og konflikt. Fafo-forskere beskriver utviklingen av noe de kaller konfliktpartnerskapet, der partene har tillit til hverandre og har lært hverandre å kjenne godt nok til at de kan håndtere de konflikter som kan oppstå i et organisert arbeidsliv. Slike stabile forhold avhenger av at det på arbeidstakersiden er tunge og representative organisasjoner, som bl.a. har ansvar for å koordinere de sentrale lønnsoppgjørene. Representativitet er også av avgjørende betydning på arbeidsgiversiden.

I Norge har forholdet mellom LO og NHO vist seg robust og tilpasningsdyktig i sterkt skiftende tider for nærings- og arbeidslivet. Partene har slått ring om viktige ordninger i forbindelse med lønnsdannelsen. Én slik ordning er frontfagmodellen, som betyr at lønnsveksten i den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse, må avspeile pris- og produktivitetsveksten i denne sektoren. Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor må så gjelde som en norm for lønnsveksten ellers i økonomien.

Flere institusjoner, organisasjoner og mekanismer bidrar til koordinering i den norske lønnsdannelsen, både internt i og mellom ulike organisasjoner, gjennom lovverk og gjennom konsensusbygging.

Ingen samfunnsmodell står hugget i stein. Den må ha evne til tilpasning og utvikling. Den norske modellen har vist denne evnen. Men som alltid – det kan gå raskt å bryte ned noe som er bygget opp over tid. Derfor er det av betydning å få lytte til finansministeren og regjeringens vurderinger. Er finansministeren enig i hovedkonklusjonene fra Holden III-utvalget, der et enstemmig utvalg konkluderer med at det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering av lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst? Eller ønsker hun en annen kurs og en annen organisering for å oppnå bedre resultater i samfunnet? – I så fall, i hvilken retning ønsker hun å gå? Hva vil hun ha mindre av, og hva ønsker hun mer av?

Lønnsdannelsen er et ansvar for partene i arbeidslivet. Men for partene er det viktig hva som ligger til grunn for retningen i den økonomiske politikken, som er de politiske myndighetenes ansvar. Hvordan ser finansministeren for seg at regjeringen skal gi sitt bidrag til at partene i arbeidslivet kan ta sitt ansvar på en best mulig måte?

Statsråd Siv Jensen [11:42:20]: Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har sagt at den vil opprettholde det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Samtidig må vi være oss bevisst at det er en klar ansvarsdeling. Lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Det betyr også at det er partene som må ta ansvar for å komme frem til forhandlingsløsninger.

Lønnsdannelsen i Norge er karakterisert ved at det er utstrakt koordinering i oppgjørene. Regjeringen ønsker å bistå ved å legge til rette for dialog mellom partene og mellom partene og myndighetene i bl.a. Kontaktutvalget og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Mens partene har ansvar for lønnsforhandlingene, kan regjering og storting bidra med en økonomisk politikk som legger til rette for god ressursutnyttelse og produktivitetsvekst. Det gir det beste grunnlaget for sikre arbeidsplasser og god lønnsutvikling i årene fremover.

Sammenliknet med mange andre land har Norge hatt en god økonomisk utvikling de siste to tiårene. Vi står likevel overfor betydelige utfordringer. I budsjettproposisjonen fra i fjor høst pekte vi på flere forhold som krever særskilt oppmerksomhet i arbeidet med den økonomiske politikken:

• Mens veksten i produktiviteten holdt seg godt oppe gjennom 1990-tallet og frem til midten av forrige tiår, har den vært svak de siste årene. Selv om dette er et trekk vi også finner igjen i en del andre land, er det bekymringsfullt for fremtidig inntekts- og velstandsutvikling. På lang sikt er det først og fremst veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge.

• Oppgangen i prisen på olje har gitt økt aktivitet på norsk sokkel. Det har bidratt til vekst i fastlandsøkonomien, både gjennom høyere etterspørsel etter varer og tjenester fra petroleumsnæringen og som følge av økt bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet. Norske husholdninger har samtidig hatt en vekst i reallønnen, som har vært klart høyere enn veksten i produktiviteten, og langt over det vi har sett i andre land.

• Den sterke reallønnsveksten har sitt motstykke i at også næringslivets kostnader har steget raskt. Ifølge tall fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene lå lønnskostnadene per time i industrien mye høyere i Norge enn hos våre handelspartnere, også høyere enn i rike industriland som Sverige og Tyskland. Skal norske bedrifter opprettholde lønnsomheten, må de være mer produktive enn sine konkurrenter i utlandet eller lage produkter som omsettes for høyere priser. Dette gjør situasjonen krevende for virksomheter som konkurrerer i eksportmarkedene. Det gjør også norske bedrifter svært sårbare, ikke minst dersom oljeprisen skulle falle.

• I tillegg til at arbeidskraften må brukes smart for å løfte produktiviteten, må vi også sørge for at de som kan jobbe, får muligheten til det. Yrkesaktiviteten i Norge er høy, selv om yrkesdeltakelsen i vår hjemlige befolkning har gått litt ned i årene etter 2009. Samtidig som yrkesdeltakelsen i Norge er høy, er sykefraværet høyere enn i de fleste sammenliknbare land, og mange er utenfor arbeidslivet som følge av uførhet. Det er en sentral utfordring å redusere disse andelene. Jeg håper også partene har en positiv og konstruktiv holdning til at det er behov for tiltak her.

Regjeringen har begynt å ta fatt i utfordringene. I Sundvolden-erklæringen signaliserte Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen at vi vil senke skattene og vri utgiftene over mot investeringer i kunnskap og infrastruktur. Regjeringens endringer i budsjettet for 2014 var noen første viktige skritt i denne retningen.

Regjeringen har varslet at vi vil satse på kunnskap og innovasjon. Vi er i ferd med å sette ned en produktivitetskommisjon for å hente råd om hvordan produktivitetsveksten kan økes. Vi vil også legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked og kritisk vurdere hva som skal til for å øke arbeidstilbudet.

Det påhviler oss alle et ansvar for å bidra til en fortsatt positiv utvikling i norsk økonomi. Regjeringen skal gjøre sitt. Lønnsoppgjørene er partenes ansvar.

Jonas Gahr Støre (A) [11:47:37]: Med respekt å melde opplevde jeg at finansministeren ikke svarte på spørsmålene om hennes syn på det Holden-utredningen viste, og svaret må kanskje tolkes slik at hun er enig i det som kommer i konklusjonen.

Jeg vil gjerne følge opp med et tema, som berører organiseringen og som interesserer finansministeren, for det berører arbeidsliv og produktivitet. Norge ligger på toppen i produktivitetsvekst i OECD og har 20–30 pst. høyere produktivitet i industrien enn Sverige og Danmark. Allikevel bør vi være opptatt av å styrke samfunnets produktivitet, slik perspektivmeldingen fra Stoltenberg-regjeringen grundig belyste. Vi ser med interesse fram til den kommisjonen statsråden setter ned, og jeg håper sammensettingen blir bred, slik at vi får en bred vurdering av dette komplekse og viktige temaet.

Når veksten i produktiviteten de siste årene har vært mindre sterk enn tidligere, skyldes det flere forhold, som at norske bedrifter var tilbakeholdne med å si opp ansatte i forbindelse med finanskrisen.

En annen forklaring som Statistisk sentralbyrå og Holden-utvalget har pekt på, er knyttet til den sterke veksten i lavtlønt arbeidsinnvandring fra 2004. Forskning viser at skiftet til mer arbeidsintensiv produksjon bygget på hyring av lavtlønt arbeidskraft, kan føre til at enkelte bransjer beveger seg over mot lavproduktiv, arbeidsintensiv produksjon, slik vi har sett tendenser til i deler av byggebransjen. Med andre ord, det er en sammenheng mellom å arbeide for høy produktivitet og å sikre bredt avtaleverk med et solid lønnsgulv. Det reiser spørsmålet om hvilke tiltak vi kan sette inn mot såkalt lavlønnskonkurranse. Holden-utvalget peker på ordningen med allmenngjøring av minstelønnsbestemmelser, noe som bl.a. var en målsetting i Stoltenberg-regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping.

Nå har jeg tidligere hørt at statsråden og Fremskrittspartiet har vært sterkt imot allmenngjøring og mange av håndhevingstiltakene knyttet til det. Senere har vi hørt en noe mykere holdning, så det kunne være interessant å høre hvordan finansministeren ser på det å motvirke økt lavlønnskonkurranse som et mulig tiltak for å motvirke svekket produktivitetsutvikling i næringslivet.

I og med at Holden-utvalget har reflektert over dette, går jeg ut fra at den nye kommisjonen som professor Rattsø skal lede, også kommer til å se på dette temaet, hva gjelder produktivitet i vårt utsatte næringsliv. Men som sagt, statsråden syn på allmenngjøring og på håndhevingstiltakene knyttet til det og de tiltakene som var lansert i handlingsplanene mot sosial dumping, vil være av interesse for denne debatten.

Statsråd Siv Jensen [11:50:27]: Dette er jo en debatt som i og for seg kan omfatte veldig mange tema, men la meg begynne med å si at jeg altså har pekt på at det er regjeringens uttalte mål å videreføre en god dialog med partene i arbeidslivet. Det har vi slått fast både i Sundvolden-erklæringen og i tilleggsproposisjonen som ble lagt frem for Stortinget i fjor høst. Dette er viktig for å bidra til en felles forståelse av de utfordringer vi står overfor. Sammen med partene ønsker regjeringen å jobbe for et fremtidsrettet arbeidsliv, der høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne går hånd i hånd. Da er det en lang rekke spørsmål det er naturlig å drøfte, ikke minst noen av dem som interpellanten har reist her i dag.

Bred deltakelse i arbeidsmarkedet er en forutsetning for å trygge den enkeltes velferd. Gjennom deltakelse styrkes enkeltmenneskets verdighet og tilknytning til fellesskapet. Samtidig legges forutsetningene for den veksten som vi alle skal leve av i fremtiden. Det å legge til rette for et godt fungerende arbeidsmarked er god velferdspolitikk, slik denne regjeringen ser det. Statsministeren har invitert partene til et møte i Kontaktutvalget den 10. februar, og en slik utveksling av synspunkter anser vi som nyttig og nødvendig for å få en god, felles forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor.

Så merket jeg meg at Gahr Støre nå mener å ha alle forklaringene på fallet i produktivitetsveksten i norsk økonomi gjennom de siste åtte årene. Jeg mener det er litt prematurt å trekke de konklusjonene nå, og det er jo en av grunnene til at regjeringen setter ned produktivitetskommisjonen. Det er jo for å få en vurdering av hva som har vært årsakene til at vi har sett et fall i produktivitetsveksten i Norge. Samtidig som det har skjedd, har vi også hatt en lang periode med betydelig grad av reformtørke. Derfor inviterer jeg også denne kommisjonen til ikke bare å komme med en analyse av årsakene til fallet i produktivitetsveksten, men samtidig til å se på og invitere til en bred offentlig debatt om hvilke tiltak og virkemidler som bør iverksettes, nettopp for å sikre at vi har en god, forutsigbar økonomisk utvikling i Norge og trygge stabile arbeidsplasser. Men da må vi også tørre å ta noen debatter knyttet til både hvordan vi har innrettet arbeidsmarkedet, hvordan vi har innrettet ulike deler av virkemiddelbruken, hvordan skattesystemet virker for å påvirke dette, og om det i det hele tatt er mulig å gjøre endringer i hele det offentlige virkemiddelapparatet.

Truls Wickholm (A) [11:53:48]: Finansminister Jensen sa at det påhviler oss alle å ta et ansvar for norsk økonomi. Og det å være medlem i en fagforening eller hovedsammenslutning, sånn som LO, er å ta et personlig ansvar for å bidra til et stabilt og velfungerende arbeidsliv og for velfungerende økonomi i landet. Medlemmene betaler personlig flere tusen kroner i kontingent i året. De holder gulvet oppe i arbeidslivet, de holder lønnsnivået oppe for alle – ikke bare for seg selv, de gir makt til kravene i kampen mot sosial dumping og veien inn i en negativ lønnsspiral for vanlige folk i Norge. Også Holden-utvalget peker på at en høy organisasjonsgrad er viktig. LOs medlemmer og andre nyter ikke bare selv godt av den innsatsen de legger ned, uten LOs medlemmer og de andre hovedsammenslutningene ville vi ikke hatt den stabiliteten og den fordelingen av goder som samfunnet har i dag. Uten at folk faktisk organiserte seg, hadde vi ikke hatt trepartssamarbeidet som Jensen refererer til, og landets økonomi hadde hatt en helt annen forutsetning.

Finansminister Siv Jensen kunne med fordel ha svart bedre på representanten Gahr Støres utfordring når det gjaldt fagorganisasjonene og betydningene av disse og betydningen av trepartssamarbeidet. Hun kunne også med fordel ha skrytt litt av disse organisasjonene. Som finansminister vil hun kunne komme til å være glad for at den organiserte fagbevegelsen eksisterer, nå som lønnsoppgjøret skal i gang. For utviklingen i norsk økonomi og lønnsoppgjøret er ikke to adskilte happeninger eller «events». Det er ting som påvirker hverandre. Det er ikke sånn at partene kan ta ansvaret for det ene, og regjeringen kan ta ansvaret for noe annet. Dette er to ting som skjer i nært samspill. Hun vil også særlig kunne være glad for å ha LO der, som kan ta ansvar for et solidarisk oppgjør og en lønnspolitikk som ikke truer kronekurs eller konkurranseutsatt industri: en samlet fagbevegelse som tar ansvaret for helheten i hele samfunnet, og ikke bare organiserer store streiker enkeltvis eller legger ned arbeidet på arbeidsplassen over natten.

En viktig forutsetning for et velfungerende trepartssamarbeid er at den tredje parten eksisterer: fagorganisasjonene. Det er i mange andre land nettopp dette leddet som er fraværende. Det er viktig at den er representativ, at den er organisert, og at den har troverdighet i egne rekker. Regjeringen har sagt at den vil videreføre fagforeningsfradraget på dagens nivå, og det er positivt og litt andre toner enn det vi kanskje har hørt fra Fremskrittspartiet og Siv Jensen tidligere. Men det vil allikevel være behov for å øke fradragene i året som kommer, og sørge for at de medlemmene, som tar dette personlige ansvaret for norsk økonomi, fortsetter å ha støtte fra regjeringen og staten i sin organisering.

En annen ting som bekymrer meg, som også representanten Gahr Støre var inne på, er at Fremskrittspartiet skriver i sitt program:

«Gjennom bedriftsmessige oppgjør vil lønningene i større grad tilpasses bedriftenes inntjeningsevne og føre til en bedre risikofordeling mellom arbeid og kapital.»

Da er det verdt å merke seg at Holden selv i et intervju med Aftenposten 3. desember i fjor sa at:

«En viktig utfordring er at en stor del av lønnsveksten inntrer lokalt, og den er ikke kjent når de andre oppgjørene skal gjennomføres.»

Det er altså stikk i strid med Fremskrittspartiets anbefalinger. Det kunne være interessant å høre om finansminister Siv Jensen gjør seg noen andre tanker om dette enn det partileder Siv Jensen gjorde den gang programmet ble skrevet. Finansminister Siv Jensen var jo også selv inne på at det er viktig at partene tar et ansvar for lønnsoppgjøret som helhet.

En annen ting er bekymringen for sosial dumping. Holden sier at det vil være svært viktig med tiltak mot sosial dumping, og da bekymrer det meg at vi ikke har fått klarhet i om regjeringen vil videreføre fagforeningenes rett til kollektivt søksmål ved ulovlig innleie. Hva vil regjeringen gjøre videre for at det skal bli lettere med allmenngjøring av tariffavtaler, som vi vet er et viktig virkemiddel? Skal vi klare å hindre ytterligere fall i produktivitetsveksten, er vi nødt til å få fagarbeidere med forutsigbarhet og som kan jobbe for en lønn som det går an å leve av i Norge.

Svein Flåtten (H) [11:59:03]: Interpellanten søker enighet for sitt syn på at inntektspolitisk samarbeid, frontfagmodellen og koordinering i lønnsdannelsen gir bidrag til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Det er vanskelig å være uenig i det, og regjeringen har jo vært helt klar på – det er bare å lese Sundvolden-erklæringen – at den vil arbeide for et velfungerende trepartssamarbeid, som finansministeren har påpekt, for en høy produktivitet, for høy trivsel blant arbeidstakerne og for å sikre et godt organisert arbeidsliv. Men det er ingen modell, ikke noe system alene, som skaper økonomisk vekst og fortsatt bærekraft for velferdssamfunnet.

Jeg må si jeg reagerer når man gjør dette til en debatt om bare det å være fagorganisert, ikke minst når representanten Wickholm i innlegget sier at i fagorganisasjonen tar man et personlig ansvar. Hver dag i dette landet jobber det hundretusenvis av mennesker, organiserte og uorganiserte, i titusenvis av bedrifter, som er organiserte eller uorganiserte, for å gi sitt bidrag til at vi kan holde velferdssamfunnet oppe. Tar ikke de et personlig ansvar? Jeg synes faktisk det er uhørt å insinuere noe annet, for det finnes utfordringer utover trepartssamarbeidet i norsk økonomi for å få til økt vekst, økt verdiskaping og ikke minst forbedret produktivitet. Det er enhver regjerings politiske ansvar. Jeg håper at interpellanten utvider sin modelltenkning utover det han beskriver, også til å omfatte det å skape muligheter for økt verdiskaping for et samlet næringsliv gjennom de politiske rammebetingelsene.

Vi kommer ikke utenom det når vi skal diskutere det organiserte arbeidslivet. Også det organiserte arbeidslivet er avhengig av at det er økonomisk vekst, og det kan ikke trepartssamarbeidet alene bidra til. De gir et utmerket bidrag, vi vil beholde det, men det er også slik – som interpellanten ganske riktig pekte på – at verden faktisk forandrer seg. Det kreves mer fleksibilitet, det kreves at arbeidslivet innrettes på en annen måte. Derfor handler ikke den norske modellen og det norske velferdssamfunnet bare om lønnsfastsettelse og rettigheter for arbeidstakere. Det handler ikke minst om konkurransekraften i fremtiden, og der er produktiviteten helt sentral. Der har representanten Gahr Støre et medansvar for at veksten har falt gjennom de senere år. Det gjør at vi er mindre konkurransedyktig enn vi var.

Vi kan heller ikke diskutere det norske velferdssamfunnet uten å ta utgangspunkt i at vi har vært heldige. Det er ikke noe galt i å ha fått mye, gjerne mest for den saks skyld, men det forplikter oss til å ta vare på verdiene, det forplikter til å forbedre konkurransekraften hele tiden. Derfor må regjeringen gå i spissen for dette., og derfor er det søkelyset vi har satt på produktivitetsveksten, helt sentralt. Det var fraværende hos den forrige regjeringen. Det betyr at vi må legge til rette for omstillinger, for fleksibilitet i arbeidslivet, for ny teknologi. Vi må se på å øke bevilgningene til forskning, utvikling, ikke minst få mer igjen for de investeringene som foretas. Og så må vi forenkle næringslivets vilkår, og ikke minst forenkle næringslivets møte med det offentlige.

Mange gode avgjørelser over tid har gitt oss et godt utgangspunkt. Men la oss ikke lukke øynene for at verden endrer seg, for at konkurransen blir hardere, og for at vi må komme med politiske tiltak som forbedrer konkurransekraften og øker produktiviteten, for internasjonalt skjer det veldig mye på dette området. Jeg tror ingen politikere og ingen politiske partier bør hevde noe patent på velferdssamfunnet. Det finnes ikke én modell. Det er summen av et trepartssamarbeid, men det er også i stor grad et spørsmål om den økonomiske politikk til enhver tid er tilpasset gårsdagens utfordringer eller morgendagens utfordringer.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:04:24]: Som finansministeren understreka, vil regjeringa oppretthalde det inntektspolitiske samarbeidet med partane i arbeidslivet.

Partane har ansvaret for lønsforhandlingane, men regjering og storting kan òg bidra med ein økonomisk politikk som verkar positivt. Regjeringa har sett i gang med skatte- og avgiftslette som betrar effektiviteten og produktiviteten i økonomien. Forenkling og avbyråkratisering er òg viktige bidrag der. Infrastruktur og fornuftige investeringar vil òg bidra vidare til at ein får betre effektivitet og produktivitet i økonomien.

Som alle kjenner til, er lønsnivået i Noreg svært høgt og langt høgare enn i dei fleste av våre naboland. Det er sjølvsagt noko vi skal vere stolte av, og vi må leggje til rette for at det kan fortsetje framover. Då er det viktig at vi ikkje har dårlegare rammevilkår på andre område når det gjeld t.d. skatt, avgift, byråkrati, infrastruktur osv. enn det våre konkurrentland har. Sagt på ein annan måte: Viss ein skal springe 100 meter, kan ein ikkje stille opp med ryggsekk på ryggen om konkurrentane stiller utan.

Eg er derfor stolt av at vi no har ei regjering som set dette på dagsordenen ved at ein kuttar i skatt og avgift, slik at ein blir meir konkurransedyktig. Ein har sett avbyråkratisering og forenkling på dagsordenen, slik at ein får styrt ressursane inn der dei gjer nytte for seg, og at næringsliv, privatpersonar og offentleg sektor ikkje treng bruke store ressursar på unødvendig byråkrati og skjemavelde, og vi har ei rekordinvestering i infrastruktur som sjølvsagt vil gjere oss meir konkurransedyktige. Det er viktig – i tillegg til å satse på kunnskap – for at vi skal oppretthalde ei konkurranseevne. Regjeringa har òg ført ein politikk som har gjort at kronekursen har blitt meir konkurransedyktig den siste tida enn han var under den førre regjeringa.

Alle desse bidraga vil leggje grunnlaget for at næringslivet framover kan vere konkurransedyktig, kan tåle eit høgt lønsnivå, og at vi òg kan sikre gode lønsoppgjer i åra framover.

Stefan Heggelund (H) [12:07:32]: Måten vi gjør ting på i Norge er et politisk felleseie. Opp gjennom historien har alle partier bidratt i utviklingen av det som er norsk politisk tradisjon, for politiske tradisjoner kan ikke skapes alene – tradisjoner jobbes fremover i fellesskap, samfunn er samspill og Norge er ikke noe unntak.

Så påstår ikke jeg at det aldri har vært uenigheter, for uenigheter er jo bra. Uenighet er avgjørende i et demokrati. Demokrati er konkurranse om ideer, der de gode ideene foredles og styrkes gjennom felles kraftanstrengelser.

Det inntektspolitiske samarbeidet er en av vårt samfunns store styrker, og selve basisen for det er tillit, at lønns- og inntektsoppgjørene er partenes ansvar. Vi har fra noen tidligere sett forsøk på å skape debatt om tillit. Vel, den norske tilliten som vi ser gjennom måten vi håndterer denne typen spørsmål på i Norge, viser oss at det skal mer til enn et regjeringsskifte eller at man prøver å skape tvil om andre partiers politiske intensjoner for å rokke ved det tillitssamfunnet som Norge faktisk er.

Det går stort sett bra i Norge, men vi har noen utfordringer, og vi har hørt om noen av utfordringene i dag. Representanten Gahr Støre peker på at produktivitetsnivået i Norge ligger 20 pst. over gjennomsnittet i OECD, men samtidig ligger lønnsnivået – norske lønninger – 70 pst. over gjennomsnittet i nettopp OECD og 30 pst. over våre naboland i Norden.

Arbeidsplasser blir mer og mer avhengig av petroleumssektoren, og høy oljepris bidrar til en todeling i norsk økonomi. Vi har en ledighet som er lav, men la oss ikke glemme at vi har en ungdomsledighet som er tre ganger høyere enn den samlede ledigheten for øvrig, og en sysselsetting blant unge som har falt med 5 prosentpoeng i løpet av de siste årene.

Regjeringens politikk er helhetlig, og den slagordspregede retorikken som man blir møtt med i det daglige fra den andre siden av det politiske spekteret, tar ikke det inn over seg. Men både den økonomiske politikken til regjeringen og ønsket om å realisere kunnskapssamfunnet som regjeringen har, er viktige bidrag for å bøte på de utfordringene som vi står overfor.

Partssamarbeidet er en viktig del av den norske måten å gjøre ting på. Så mener ikke jeg at det eneste saliggjørende er å være organisert, men vi ser en utvikling blant de organiserte som jeg synes det er viktig å ta opp i en offentlig debatt. Det er ikke sånn at man kan løse dette med politiske vedtak, men det er allikevel en utvikling som det er verdt å være oppmerksom på: Færre ønsker å være tillitsvalgte i fagforeningene. Ifølge YS Arbeidslivsbarometer mener 45 pst. at fagforeningsarbeid tar for mye tid, og 30 pst. sier at de ikke er interessert i fagforeningsarbeid. Det er sikkert mange forklaringer på hvorfor det er sånn, men jeg tror i hvert fall ikke at det å skape utgangspunkt for politisk debatt basert på grunnløse polariseringer om hvordan vi ønsker at dette landet skal være, bidrar positivt i så måte, for å si det forsiktig.

Dag Terje Andersen (A) [12:11:33]: Jeg har sett med forventning fram til denne interpellasjonsdebatten og må konstatere at finansminister Jensen overhodet ikke svarte på interpellasjonen, som handlet om den norske modellen og om Holden III-utvalgets vurdering av den norske modellen.

Vi husker vel alle, i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte i fjor, at partileder Jensen ti ganger i sin landsmøtetale sa at den norske modellen står i veien for det norske folk. Det gir grunnlag for det spørsmålet interpellanten har reist. Det var også interessant å høre de utspørringer som partileder Jensen var utsatt for etterpå av både radio og fjernsyn, der det var åpenbart at partileder Jensen ikke kunne forklare hva den norske modellen er. Det til forskjell fra Høyre, som har en helt annen strategi, som går ut på å prøve å omdefinere historien til at Høyre har vært en del av utviklinga av den norske modellen, også på de områder der det har vært stor politisk uenighet.

Det er ingen tvil om at mye har blitt felleseie etter hvert, men det er noen elementer i den norske modellen, som representanten Gahr Støre understreket, som det er viktig å få med seg. Den hviler altså på tre sentrale pilarer. Det ene er den økonomiske modellen: en ansvarlig økonomisk politikk, et – i dag kan vi si bare relativt – høyt skattenivå. Det spørs hvem vi sammenligner oss med.

Det er ikke minst en aktiv motkonjunkturpolitikk, som vi så resultatene av i 2008 og 2009, da vi møtte finanskrisa – som rammet Norge som alle andre land – på en annen måte enn andre land, med å sette de gruppene som først ble ledige, i arbeid. Det er en velferdspolitikk som kanskje er den som etterspørres mest internasjonalt. Noen kaller til og med den norske modellen for den norske velferdsmodellen – som er ett av elementene. Det at vi alle har den samme muligheten til å gå på den samme skolen, de samme mulighetene til tilbud fra det samme offentlige helsevesenet, og ikke minst de endringene som har skjedd i barnehagepolitikken de siste årene, der alle nå kan få en barnehageplass til makspris, er elementer som bidrar inn i hele modellen.

Det er samarbeidsmodellen, som handler om trepartssamarbeidet, med alle de forskjellige organisasjonene på arbeidsgiversida og arbeidstakersida som ikke bare bidrar til lønnsdannelsen, som ikke bare bidrar til utvikling av arbeidsvilkår via f.eks. arbeidsmiljøloven, men som også var en vesentlig bidragsyter i prosessen som gjorde at vi i Norge klarte å reformere pensjonssystemet uten de store protester og demonstrasjoner som vi har sett i andre land, nettopp på grunn av at partene var aktive medspillere i en viktig samfunnsprosess.

Så hører jeg at finansminister Jensen nå helt riktig sier at lønnsdannelse er et forhold mellom partene. Men Fremskrittspartiet og partileder Jensen har sagt mye annet tidligere. Derfor er det interessant at det nå blir slått fast. Men det er jo ikke til hinder for at en har en samfunnsmessig holdning til lønnsdannelse, f.eks. at det at vi har sentrale oppgjør, har gitt et vesentlig bidrag til i hvert fall to ting, ja mange ting. Det har i gitte situasjoner gitt mulighet for ei moderasjonslinje som har vært viktig for landet, men det har også bidratt til lik lønn for likt arbeid over hele landet, og det har bidratt til at vi har mindre lønnsforskjeller i Norge enn i andre land. Her har både Fremskrittspartiet og Høyre tidligere litt finurlig uttrykt bekymring for den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge. Men det betyr altså at vi har små forskjeller i lønninger i Norge, noe som er et resultat av elementene fra den norske modellen, og som er vesentlig for det samfunnet som vi i dag har.

Så er det også sånn at den samarbeidsmodellen har gitt oss produktivitetsvekst, for summen av alle de tre elementene som henger sammen, gir oss nemlig det. I motsetning til det liberalistiske økonomer tror, er det sånn at trygge mennesker tør. Innflytelse fra de ansatte i omstillingsprosesser i bedrifter gir en trygghet, også til dem som mister arbeid på grunn av rasjonalisering, fordi vi har offentlige virkemidler som ledighetstrygd og omstillingsmidler, som i sum gir oss en økonomisk omstillingsevne, som gir gode økonomiske resultater.

Jeg vil spørre til slutt: Er det bra for Norge at vi har et organisert arbeidsliv?

Jonas Gahr Støre (A) [12:16:50]: Finansministeren brukte halve taletiden. Jeg tror hun utelot den halvparten der hun skulle svart på spørsmålet.

Vi har fått en grei debatt om økonomisk politikk og næringspolitikk. Det er interessant, og det er mye å være enig i der, men det var altså ikke svar på de spørsmålene denne debatten handlet om, nemlig noen kjennetegn ved måten det norske arbeidslivet virker på.

Til representanten Heggelund: Jeg har ikke prøvd å skape polarisering mellom noen. Jeg har prøvd å stille spørsmål om noe det er nyttig å få avklart som en følge av Holden III-utredningen – det organisasjonene i samfunns- og arbeidslivet har sagt rundt disse nøkkelspørsmålene.

Så vil jeg bare fra denne talerstol avlive det som posisjonen nå prøver å skape inntrykk av: at man ikke har vært opptatt av produktivitet de siste årene. Ser man på statistikken, ligger Norge helt i toppen i utviklingen av produktivitetsvekst. Det var Stoltenberg-regjeringen som tok opp produktivitetsproblemstillingen i bredden i perspektivmeldingen og pekte på at vi er nødt til å arbeide systematisk med produktiviteten for å forsvare det høye velferdsnivået vårt i fremtiden. Derfor hilser jeg velkommen at denne regjeringen nå nedsetter en produktivitetskommisjon. Jeg håper mandatet og sammensetningen er bredt nok til å gi en god belysning av det spørsmålet.

Men så sier finansministeren at man må tørre å ta noen debatter, og det er jeg helt enig i. Derfor overrasker det meg at hun ikke tør å ta den debatten hun inviteres til i denne sal. Vi kommer gjerne til å diskutere debattene hun inviterer til om arbeidsmarked, om virkemidler, om skattesystemet, men her må vi altså konkludere med at i finansministerens påstand om at hun støtter det inntektspolitiske samarbeidet – det var det mest presise jeg hørte, også fra representanten Flåtten – tror jeg vi må legge at man støtter en høy grad av koordinering i lønnsdannelsen – det var mitt spørsmål – at man støtter at bedriftsmessige oppgjør ikke er et fullgodt alternativ til de samordnede oppgjørene, at man støtter allmenngjøring av minstelønnsbestemmelser. Det spørsmålet stilte jeg helt presist. Jeg fikk ikke svar på det. Det har finansministeren muligheter til å svare på nå – og om hun ser en sammenheng mellom høy produktivitet og et avtaleverk med et solid lønnsgulv. Det var det spørsmålet i interpellasjonen handlet om. Så er jeg villig til å ta alle andre debatter om økonomisk politikk som vi har sjansen til, både i denne sal og ellers ute i samfunnsdebatten. Men nå var det et forsøk på å ta den ene delen av det som er kjennetegnet på den norske modellen, nemlig partene i arbeidslivet, samarbeidet, kjennetegn og kjerneverdier ved det.

Jeg må altså tolke det slik at når vi har en interpellasjon i Stortinget hvor vi ikke får svar på det, er det et forsøk på å skyve det temaet videre fremover, og vi blir etterlatt til å gjette oss til og konkludere hva som er holdningen. Det synes jeg er et interessant signal på dette viktige feltet.

Statsråd Siv Jensen [12:19:54]: Jeg må få lov til å si at jeg synes deler av denne debatten har vært litt søkt, for jeg svarte på de spørsmålene som interpellasjonen reiser, gjennom å peke på at denne regjeringen ønsker å opprettholde det inntektspolitiske samarbeidet. Men jeg tilnærmet meg hele interpellasjonsdebatten med noen litt større og mer langsiktige utfordringer, og det gjorde jeg nettopp fordi det er her vi må ha fokus. Så er det helt riktig, som Jonas Gahr Støre sier, at man i perspektivmeldingen ga noen analyser av potensielle utfordringer for norsk økonomi på lang sikt. Det man ikke kom med – i perspektivmeldingen eller i de etterfølgende saker – var tiltakene for å møte disse langsiktige utfordringene. Og det er nettopp den debatten denne regjeringen inviterer til å ta. Da må jeg si at jeg synes det blir veldig spesielt – og slik har det vært gjennom veldig mange ulike debatter, både i denne sal, i valgkamper og på andre arenaer – at når noen ønsker å dra opp en saklig, grundig debatt om utfordringene i dagens arbeidsliv og peke på behovet for mer fleksibilitet, blir dette ikke møtt av en saklig debatt om virkemidler og endringer basert på arbeidstakernes behov; det blir møtt med en påstand om brutalisering. Når noen av oss ønsker å reise en debatt om konkurranse og mangfold, blir det møtt med påstander om privatisering – som om det er et problem at vi har flere aktører i et marked. Snarere tvert imot viser det seg at konkurranse er det beste i alle markeder av hensyn til forbrukerne. Og når vi tar opp en debatt om skatt, konkurranseevne og robuste arbeidsplasser, blir det møtt med påstanden om skattelette til dem som har mest fra før. Da blir jo debattflaten veldig snever.

Jeg mener det er viktig å diskutere de langsiktige utfordringene vi står overfor, basert på noen grunnleggende kjøreregler som denne regjeringen har sluttet seg til. Jeg mener at de tre pilarene, som også representanten Dag Terje Andersen tok opp, er det ingen uenighet om.

Denne regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk, men det betyr ikke at vi kommer til å holde det høye skattenivået som den rød-grønne regjeringen hadde. Vi mener det er feil.

Så over til den andre pilaren. Vi er også for gode velferdstiltak i Norge, og mange av dem er det tverrpolitisk enighet om, og det er en grunnleggende enighet om at de skal skattefinansieres.

Den tredje pilaren er partssamarbeidet. Det har denne regjeringen lagt til grunn for sin plattform. Og det var det jeg innledet denne interpellasjonen med å si, at regjeringen kommer til å slutte opp om det.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 3 avsluttet.