Anniken Huitfeldt (A) [12:24:23]: Jeg vet at utenriksministeren er i ferd med å arbeide med FNs tusenårsmål, og når det gjelder tusenårsmålene og utdanning, er vi kommet langt – langt flere får nå utdanning enn tidligere. Men vi ser at det er noen som systematisk faller utenfor, og det er bl.a. personer med nedsatt funksjonsevne. Vi vet at ni av ti av dem som har nedsatt funksjonsevne, ikke får utdanning.

Mitt spørsmål handler om hva utenriksministeren vil gjøre for å løfte dette fokuset. Hvis vi ser på diskriminering av funksjonshemmede i verden, tar den mange former. Noe er direkte diskriminering, men den kanskje vanskeligste formen for diskriminering av funksjonshemmede å bekjempe er usynliggjøring. Derfor var jeg opptatt av å reise denne interpellasjonsdebatten, fordi alle de politiske partiene har hatt store mål på dette området, men vi har evalueringsrapporter som viser at vi ikke har nådd langt med hensyn til resultatene.

Det vi får beskjed om, er at vi trenger bedre målingsmekanismer og innhenting av data for å se om vi når de gode måla som vi har på dette området. Vi vet også at i kriser og konflikt – der vi gir humanitær hjelp – blir personer med nedsatt funksjonsevne ofte hardest rammet. De får mindre utdanning og er også mer utsatt for vold.

UNICEF har laget en rapport som heter «The State of the World’s Children 2013», som viser at funksjonshemmede barn, særlig jenter, har dårligere tilgang på utdanning enn andre barn. Jeg er veldig interessert i å høre hva som er utenriksministerens syn og fokusering på dette området. Norad har også gitt oss en rapport, i mars 2012, som viser at vi driver med såkalt «mainstreaming» innenfor utviklingspolitikken, men at vi ikke har nådd langt nok til å prioritere dette spesielt i mottakerlandene.

I interpellasjonsteksten står det at Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og dermed har vi også forpliktet oss til å spille en aktiv rolle på dette området.

I tillegg til å fokusere sterkt på dette i utviklingspolitikken i dialogen med andre land mener jeg at dette har med ernæring og helse å gjøre også. Vi vet at mange mennesker i verden blir feilernært, og det bidrar til at mange får en nedsatt funksjonsevne. Jeg vet også at Verdens helseorganisasjon har 13 satsingsområder, og det handler bl.a. om å forebygge og redusere funksjonshemning. GAVI er en del av dette arbeidet, men vi må bygge videre på dette også i arbeidet med situasjonen for fødende kvinner.

Atlas-alliansen gjør et viktig arbeid ved å fokusere på dette i Norge og internasjonalt. Jeg kunne også tenke meg å få vite hva utenriksministeren gjør for å konkretisere samarbeidet med Atlas-alliansen.

Utenriksminister Børge Brende [12:27:59]: Utgangspunktet for Norges internasjonale innsats er at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter til et godt liv, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning og funksjonsevne.

15 pst. av verdens befolkning – over 1 milliard mennesker – lever med funksjonsnedsettelser. Av disse lever 80 pst. i utviklingsland. Jeg synes det er viktig at representanten Huitfeldt reiser et tema om en sårbar gruppe, og vi ser at det er barn med nedsatt funksjonsevne, i tillegg til barn som lever i krigs- og konfliktområder, som har den største risikoen for ikke å få utdanning.

I tillegg til det er det et spørsmål om verdier og likeverd. Innsats for mennesker med nedsatt funksjonsevne er nødvendig for å nå målene som vi har satt oss i tusenårssammenheng.

Det er hvert eget lands eget ansvar å ivareta sine innbyggeres rettigheter, men norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal vektlegge og støtte opp om dette arbeidet.

Sentrale satsingsområder i vår internasjonale innsats for mennesker med nedsatt funksjonsevne er utdanningsbistand, humanitær bistand, helse og arbeid med kvinner og likestilling.

Norge ratifiserte konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i 2013.

I vår oppfølging av FNs høynivåmøte om personer med nedsatt funksjonsevne og utvikling i 2013 legger vi særlig vekt på tilrettelegging for at alle kan delta og bidra i samfunnsutviklingen.

Fremme av menneskerettigheter står helt sentralt i regjeringens utviklings- og utenrikspolitikk. Vi har besluttet – som jeg har nevnt for Stortinget tidligere – å legge frem den første meldingen om menneskerettigheter til Stortinget på 15 år.

Vi intensiverer arbeidet for å fremme menneskerettighetene gjennom mer systematisk bruk av våre virkemidler innen utenriks- og utviklingspolitikk. I meldingen vil vi også vektlegge hvordan vår tilnærming kan favne et bredt spekter av utsatte og sårbare grupper, herunder personer med nedsatt funksjonsevne.

Denne regjeringen har utdanning som et hovedsatsingsområde. Støtten til utdanning er allerede økt med 15 pst. i år. Utfordringen har vært at utdanningssatsingen har gått ned de senere årene. Norge skal nå aksle en ledertrøye innenfor utdanningsfeltet. Gjennom de åtte siste årene har andelen av den norske bistanden som har gått til utdanning, blitt redusert. Dette skal jeg endre, dette er et av denne regjeringens viktige prosjekter.

UNICEFs tilstandsrapport om verdens barn var i 2013 tilegnet barn med nedsatt funksjonsevne. Rapporten viser tydelig de utfordringene vi står overfor. Norge tar opp spørsmål knyttet til rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne i ulike multilaterale fora. I Norges samarbeid med UNICEF er innsatsen for barn med nedsatt funksjonsevne svært relevant. Norge er tredje største bidragsyter til UNICEF. Vi er medlem av styret og har løpende dialog med organisasjonen om disse temaene.

I FNs menneskerettighetsråd er landhøringene, den såkalte UPR-mekanismen, et viktig verktøy for å ta opp utfordringer i hvert enkelt land. Vi tar gjerne imot innspill fra det sivile samfunnet om særskilte landhøringer hvor Norge bør ta opp funksjonshemmedes rettigheter. Sivilsamfunnet spiller en viktig rolle i fremme av funksjonshemmedes rettigheter. Frivillige organisasjoner påvirker og ansvarliggjør myndighetene.

Gjennom samarbeidsavtalen med Atlas-alliansen, som gjør en meget god jobb, og andre partnere støtter vi organisasjoner i utviklingsland. Atlas-alliansen har en flerårig samarbeidsavtale med Norad, med et årlig tilskudd på 79 mill. kr, som omfatter prosjekter i Afrika og Asia. I 2013 fikk Atlas-alliansen ytterligere støtte til arbeid med funksjonshemmede barns rett til utdanning i konflikt- og katastrofesituasjoner i Sudan, Nord-Uganda og Palestina.

Utenriksdepartementet støtter også det globale nettverket International Disability Alliance og flergiverfondet til FNs partnerskap for fremme av rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser.

Arbeidet for personer med nedsatt funksjonsevne er en viktig del av Norges humanitære innsats. Norge har i snart to tiår hatt en ledende rolle i det internasjonale arbeidet, først under Minekonvensjonen og senere under Konvensjonen om klaseammunisjon. De siste årene har Norge særskilt jobbet for å fremheve at situasjonen for ofre for miner og klasevåpen er et menneskerettighetsspørsmål. Der gjorde den forrige regjeringen en stor innsats.

Andelen barn med funksjonsnedsettelser er høyere i konflikt- og katastrofeområder. Norge er opptatt av å gi barn tilgang til grunnskole i disse områdene.

Norge arbeider for at personer med nedsatt funksjonsevne gis spesiell oppmerksomhet i arbeidet med å sette de nye tusenårsmålene etter 2015, og i arbeidet med å utvikle nye bærekraftsmål.

Norge har gitt støtte til generalsekretærens høynivåpanel, som i sin rapport etablerer prinsippet «leave nobody behind». Målene skal kun anses for oppnådd dersom de er oppnådd for alle grupper.

Under Norad-konferansen om helse og utdanning i desember fremhevet jeg situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne som et spesielt hensyn i arbeidet med tusenårsmålene etter 2015. Dette understreket vi også under høynivåmøtet om likestilling under FNs generalforsamling.

Vi har nær kontakt med Atlas-alliansen og andre partnere for å diskutere hvordan funksjonshemmede best kan inkluderes i tusenårsmålene og i post-2015-agendaen.

Retten til helse for personer med nedsatt funksjonsevne må også ivaretas i vår internasjonale innsats.

Verdens helseorganisasjon har utarbeidet en global handlingsplan som skal sikre bedre helse for mennesker med funksjonsnedsettelser. Norge er en betydelig giver til WHO. Også den løpende dialogen i styret og i Verdens helseforsamling er viktig for å ivareta interessene til mennesker med funksjonsnedsettelser.

Norge støtter et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og WHO om utviklingen av et globalt spørreskjema om funksjonshemmedes levekår. Det er avgjørende at vår innsats for helse, utdanning og menneskerettigheter omfatter mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er et spørsmål om grunnleggende verdier og likeverd og om hvordan vi skal nå sentrale mål innen utenriks- og utviklingspolitikken.

Anniken Huitfeldt (A) [12:35:24]: Jeg takker for et godt svar.

Regjeringa er jo i ferd med å gjennomføre arbeidet med en melding om menneskerettigheter og stortingsmeldinga om utdanning. Jeg vil i den sammenheng si at jeg har klare forventninger til at funksjonshemmede integreres veldig godt i dette arbeidet. Hvis vi ikke hele tiden er oppmerksomme, blir det mindre prioritering av dette arbeidet. Selv om det har vært bred politisk enighet i denne salen om å prioritere det høyere, så har vi også evalueringsrapporter som viser at vi ikke har vært gode nok.

Når utviklingsministeren nå er så pass opptatt av andelen til utdanningsbistand, kunne det vært interessant å høre om han ønsker å øke andelen til funksjonshemmede innen bistand. Det ville også være et djervt politisk mål, hvis vi først skal måle hvilken del av utviklingspolitikken vi skal styrke. Mine forventninger er altså knyttet til dette med tusenårsmålene, for det å fokusere på funksjonshemmede i større grad er helt avgjørende for at vi skal lykkes.

Jeg vil også understreke samarbeidet med Atlas-alliansen, for de har et veldig godt internasjonalt nettverk. Én ting er å integrere dette i utviklingspolitikken, men det menneskerettighetssamarbeidet som medlemmer av Atlas-alliansen har i veldig mange land, er viktig for å styrke sivilsamfunnets stemme i utviklingsland.

Jeg forventer mye av de to stortingsmeldingene. Jeg ønsker også å få svar på om utenriksministeren ønsker å øke andelen til funksjonshemmede som en del av bistanden.

Utenriksminister Børge Brende [12:37:12]: Igjen takk til interpellanten for å reise et så viktig tema som funksjonshemmedes rett til tilgang på bl.a. utdanning og – som jeg la til – helse.

I stortingsmeldingen om menneskerettigheter, som kommer til høsten – den første på 15 år – vil situasjonen for funksjonshemmede være et vesentlig element. Dette dreier seg ikke bare om rettigheter, men også om verdier.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det slik at alle land har en forpliktelse til å ivareta mennesker med funksjonshemninger. Vi skal bidra til gode systemer som gir de rette oppmuntringene til at land kan ta et større ansvar innenfor dette området selv. Vi vil også komme med en egen stortingsmelding om utdanningens plass i utviklingspolitikken.

Vi må snu trenden hvor vi har sett at utdanningens andel av den samlede bistanden de siste åtte årene har gått fra ca. 9 pst. ned til 7 pst. av bistandsbudsjettet. Det kommer en kraftig økning, som ikke minst må komme fordi man fra regjeringens side har neglisjert utdanning de senere årene. Allerede nå har vi økt bevilgningene med 15 pst. Det kommer mer. Når man da løfter utdanningssatsingen, vil det bli avsatt en betydelig bit også knyttet til funksjonshemmedes muligheter til å få utdanning. Utdanning blir et satsingsområde. Det blir også rettigheten og muligheten for funksjonshemmede barn til å få tilgang på utdanning. Jeg tror det nå er blitt bred enighet om dette. Men det er ikke noen tvil om at den manglende satsingen på utdanning – ikke bare manglende satsing, men den relative svekkelsen av utdanningssatsingen til Norge de senere årene – de åtte siste årene – har svekket Norges ledertrøye innenfor dette området.

Sylvi Graham (H) [12:40:34]: For ti måneder siden – den 14. mai 2013 – fremmet Laila Gustavsen fra Arbeiderpartiet en interpellasjon med nesten akkurat den samme spørsmålsstillingen som Anniken Huitfeldt har fremmet i dag.

Representanten Gustavsen mente muligens at funksjonshemmede ikke hadde vært en tydelig målgruppe for norsk politikk internasjonalt gjennom de syv og et halvt år man selv hadde sittet med regjeringsmakten. Det kunne være fristende å tro at interpellanten av i dag heller ikke var fornøyd med svaret fra sin regjeringskollega SV-statsråd Holmås i interpellasjonsdebatten den dagen, og derfor løfter spørsmålet på nytt i dag, noen få måneder etterpå, med større tiltro til den nye regjeringen. Det kan jeg forstå, for både en undersøkelse fra Norad som kom i 2012, og en tilleggsundersøkelse fra Atlas-alliansen fra februar i år viser at dette området har stått veldig stille. I perioden mellom 2000 og 2012 var budsjettmidlene som gikk til målrettede tiltak for funksjonshemmede, redusert fra 1 pst. til 0,5 pst. av det totale bistandsbudsjettet. For å referere det en minister som var i denne sal i går, sa: Denne regjeringen har riktignok gjennomføringskraft, men den har ikke tilbakevirkende kraft.

Jeg er klar over at denne studien innebærer flere usikkerhetsmomenter, bl.a. når det gjelder multilateral innsats. Etter at Norge ratifiserte FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, har det vært et lite løft i innsatsen for funksjonshemmede, bl.a. gjennom UDs tildelinger til UNICEF. Likevel mener jeg vi kan si at Norge brukte for lang tid – om lag syv år fra vi undertegnet til vi ratifiserte FN-konvensjonen i 2013. At løftet kom i fjor, gjør oss ikke akkurat til noe foregangsland på feltet.

Denne konvensjonen forplikter statene på en svært ambisiøs måte. Hovedformålet med konvensjonen er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter og bygge ned hindre som vanskeliggjør det. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Norge har nå bekjent seg til de verdier som her er beskrevet.

Men resolusjonens forpliktelser stopper ikke ved riksgrensen. Dette er standarder som vi ønsker skal være gjeldende i vårt samfunn. Da kan vi intet mindre enn mene at det er standarder og verdier som vi også må ønske for andres samfunn. Det er interpellanten og jeg hjertens enige om.

Menneskerettighetene står sentralt i norsk politikk, både hjemme og ute. Denne regjeringens plattform har et sterkt fokus på menneskerettigheter generelt, og det er viktig å ha en aktiv bruk av menneskerettighetene også i utviklingssamarbeidet, særlig med oppmerksomhet mot utsatte grupper, som personer med nedsatt funksjonsevne. Statsråden redegjorde godt for viljen til det i sitt svar til interpellanten.

Alle mennesker skal ha like rettigheter og like muligheter for et godt liv – uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsevne. Retten til skolegang er grunnleggende, og utdanning er vesentlig for alle barn for å bli selvstendige og kunne skaffe seg arbeid og fremtid. Men noen barn er i større grad enn andre utelatt fra denne muligheten. En tredjedel av alle barn som står uten tilgang til grunnskole, lever med en form for funksjonsnedsettelse. Dette må verden gjøre noe med, og da er det viktig å arbeide for at barn med funksjonsnedsettelser skal få skolegang, ikke minst i humanitære kriseområder der andelen barn med funksjonsnedsettelser er høyere enn ellers.

Derfor er det flott at statsministeren selv fronter at man i løpet av denne perioden vil trappe opp bistanden til utdanning. I den forbindelse vil et prioritert område nettopp være å bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne ikke faller utenfor utdanningssystemet. Utdanning til alle betyr at marginaliserte grupper må få mer fokus for å løftes.

Derfor er det flott at utenriksministeren varsler en stortingsmelding om menneskerettigheter, for inkluderingen av funksjonshemmede er et menneskerettighetsspørsmål. Det er en utfordring som ethvert samfunn må adressere, og som Norge til enhver tid må tydeliggjøre, slik statsråden redegjorde for at man gjør. Det må kreves respekt for gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange land har gått et stykke vei i forståelsen av funksjonshemning. Det skal ikke lenger være «bare» en helseutfordring. Det er ikke primært et sosialpolitisk spørsmål om hjelpeordninger, men et spørsmål om rettslig likestilling – ja, nettopp menneskerettigheter.

Derfor må Norge prioritere denne tematikken politisk overfor de land man engasjerer seg utviklingspolitisk med. Norge bør også kreve støtte til likemannsarbeidet og forkjemperne i de funksjonshemmedes egne organisasjoner. Atlas-alliansen har vært trukket fram tidligere her i dag. De er gode medspillere og gode eksempler, både her hjemme og der ute.

Kristian Norheim (FrP) [12:45:42]: Fremskrittspartiet er glad for at norsk utenriks- og utviklingspolitikk vektlegger og støtter opp om arbeidet for å bedre de svakestes kår i utviklingsland. De funksjonshemmede er dessverre de som lider mest, og trenger derfor spesiell oppmerksomhet, spesielt kvinnelige funksjonshemmede, som interpellanten har påpekt, som er en enda mer utsatt gruppe, ikke minst utsatt for vold og seksuelle overgrep.

I snart 20 år har Norge hatt en ledende rolle internasjonalt i dette arbeidet. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen setter fokus på dem som er skadelidende som følge av krigshandlinger, og de utfordringer funksjonshemmede med denne bakgrunnsårsak har. Regjeringen har vist at den følger opp og videreutvikler politikken på dette området. Det er viktig at dette er en retning som også følges i årene som kommer.

Vi har hatt god nytte av kontakten med Atlas-alliansen – det tror jeg de fleste kan skrive under på her – og andre også, for å få et godt overblikk over de utfordringer og den tilstanden som er på dette feltet. Utenriksministeren har også sagt at regjeringen har nær kontakt med Atlas-alliansen og andre partnere, også for å diskutere hvordan funksjonshemmede best kan inkluderes i tusenårsmålene og i post-2015-agendaen.

Norge er en stor giver til Verdens helseorganisasjon, og gjennom dette arbeidet bidrar vi bl.a. til at det blir utarbeidet en global handlingsplan som skal sikre bedre helse for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Utenriksministeren understreket at det er hvert enkelt lands ansvar å ivareta funksjonshemmedes rettigheter, men norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal støtte opp om dette arbeidet, og dette viktige arbeidet skal fortsette også gjennom funksjonshemmedes interesseorganisasjoner. Det synes jeg er en veldig tydelig og viktig understreking.

Til slutt: Jeg vil ikke legge skjul på at det føles en smule spesielt når Arbeiderpartiet nå reiser debatten om dette viktige området og viser til hvor dårlig måloppnåelse man har på dette feltet. Det er jeg fullstendig enig i. Men noen har altså hatt åtte år med rent flertall på seg til å utgjøre en større forskjell og få en bedre måloppnåelse knyttet opp mot det feltet vi i dag diskuterer. Så en smule spesielt skal jeg innrømme at det føles.

Arbeidet med å fremme menneskerettigheter i utviklings- og utenrikspolitikken skal prioriteres opp under den nye regjeringen. Det er 15 år siden sist det kom en stortingsmelding om menneskerettigheter. Det har allerede utenriksministeren påpekt i dag. Men det sier altså litt, og jeg er glad for at utenriksministeren nå viser handlekraft gjennom å varsle at det kommer nettopp en slik melding nå. Det er dessuten varslet en egen melding om satsingen på utdanning som en del av utviklingspolitikken. Dette viser at regjeringen har sortert prioriteringene sine riktig.

Funksjonshemmedes rettigheter handler om grunnleggende menneskerettigheter, integrering av de funksjonshemmedes behov, og rettigheter knyttet til utdanning og helse i utviklingsarbeidet er svært viktig. Derfor er det bra at vi nå står sammen på dette feltet. Svekkelsen av støtten til utdanning de siste årene fremviser ganske tydelig at vi ikke alltid har stått like samlet som nå.

Jeg deler den tiltro til den nye regjeringen som representanten Huitfeldt i dag fremviser gjennom sin interpellasjon, som også kan tolkes som en tilbakeskuende kritikk av de siste år – åtte år – under rød-grønt styre.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [12:49:35]: Kristeleg Folkeparti meiner at vi må leggja større vekt på dei funksjonshemma sine rettar i utanrikspolitikken. Det må opp på agendaen i den politiske kontakten med styresmaktene i andre land. Omsynet til dei funksjonshemma må bli inkludert i alt relevant utviklingssamarbeid. Særlege prosjekt innretta mot funksjonshemma må bli fleire, men endå viktigare er det å arbeida inn funksjonshemma sine rettar i alle samfunnssektorar: i utdanningstilbodet, i helsetenestene, i sysselsetjingspolitikken osv. Her må vi ikkje tenkja smått og isolert, men stort og integrert.

For kva er røyndomen i dei fattigaste landa? Jo, i Afrika sør for Sahara står 90 pst. av funksjonshemma barn utan skulegang, og dei blir hardast ramma av både diskriminering, stigma, vald og overgrep. Eg har sjølv erfart og sett frå mitt arbeid i Sør-Amerika, i Peru bl.a., at funksjonshemma barn blir gøymde bort. Dei fekk ikkje eingong koma ut og vera i kontakt med andre barn og ha sosial kontakt. Livskvalitet og verdigheit var for desse barna heilt ukjent.

Difor treng vi på dette feltet gode vaktbikkjer i samfunnet vårt. Lat meg frå Kristeleg Folkeparti si side retta ein stor takk til funksjonshemma sine organisasjonar i Noreg, og lat meg takka Atlas-alliansen og andre som har løfta fram arbeidet for funksjonshemma i utviklingsland. I ei tid der så mykje av utanrikspolitikken skal målast opp mot norske interesser, er det godt å høyra klare røyster fortelja at det er verdiar å kjempa for som ikkje berre gjeld våre nasjonale interesser, men fattige, forfølgde og diskriminerte medmenneske sine rettar og interesser. Vi må evna å sjå noko som er større enn det vi søkjer ut frå vår eigeninteresse, og namnet på dette «større» er rettferd.

Etter at Stortinget samrøystes gav sitt samtykke, kunne Noreg i juni i fjor ratifisera FN-konvensjonen om rettane til personar med nedsett funksjonsevne, og konvensjonen forpliktar oss. Menneske med nedsett funksjonsevne skal få eit sjølvstendig liv og kunna delta fullt ut på alle livets område. Konvensjonen skal sikra respekt for dei gjeldande sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettane til menneske med nedsett funksjonsevne. Statane har plikt til å gjennomføra dei sivile og politiske rettane straks.

I praksis inneber dette at dei funksjonshemma i mange fattige land nok må venta lenge på å få oppfylt mange av rettane sine. Difor er det så viktig at Noreg både politisk og i vårt praktiske utviklingssamarbeid tek ansvar. Vi må vera med og driva fram større rettferd for våre funksjonshemma medmenneske. For Kristeleg Folkeparti er dette ei viktig oppgåve, og difor trakk vi òg fram arbeidet for dei funksjonshemma i stortingsdebatten før jul om bistandsbudsjettet for 2014.

Difor vil eg òg takka representanten Huitfeldt for at ho tek opp denne interpellasjonen, og utanriksminister Brende for det konstruktive og tydelege innlegget han heldt for litt sidan. Debatten viser brei semje. Utfordringa er å få dette til i praksis frå ord til handling.

Norad sin statistikk viser at den delen av norsk bistand som spesifikt går til tiltak for funksjonshemma, har gått ned frå 1 pst. i år 2000 til knapt 0,5 pst. dei siste åra. Utanriksdepartementet sitt policy-dokument på området er ukjent for mange av ambassadane som skulle følgja opp. I praksis betyr det at altfor lite blir gjort for å integrera omsynet til funksjonshemma i det generelle utviklingssamarbeidet.

Eg er veldig glad for at utanriksministeren gjev anerkjenning til det sivile samfunnet og dei frivillige organisasjonane, som også innanfor det temaet som denne interpellasjonen tek opp, gjer eit viktig og stort arbeid. Ein ny handlingsplan ville vera bra, der livskvalitet, verdigheit og menneskerettar står sentralt, og der ord blir til handling.

Olivia Corso Salles (SV) [12:54:21]: Jeg vil berømme Anniken Huitfeldt, som nå gir oss muligheten til å diskutere et stort spørsmål som får lite oppmerksomhet: inkludering av funksjonshemmede i norsk utviklingsarbeid.

Tre rød-grønne statsråder, Heikki Holmås, Espen Barth Eide og Inga Marte Thorkildsen, sto i 2013 bak et policy-dokument som viste en klar vilje til å satse mer på funksjonshemmede i norsk utviklingsarbeid. Erklæringen kom i forbindelse med at Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet nå er hvordan denne følges opp videre av Børge Brende og regjeringen. I dokumentet understrekes betydningen av en helhetlig, integrert tilnærming til funksjonshemmedes rettigheter, herunder utdanning, likestilling, helse, humanitær innsats og internasjonalt samarbeid.

Norges bistand til funksjonshemmede utgjør fortsatt under 0,5 pst. av Norges bistand. Det er så marginalt at det vel knapt kan kalles en satsing. Funksjonshemmede får så lite ressurser og oppmerksomhet i norsk bistand at norske ambassader heller ikke kjenner til Norges politikk på området. Det forteller Atlas-alliansens leder, Morten Eriksen, til Bistandsaktuelt.

SV mener Norge må levere sin første rapportering til FN for implementering av konvensjonen i 2015. Jeg håper utenriksministeren kan informere Stortinget om hvordan han vil følge opp artikkel 32 i FN-konvensjonen om internasjonalt samarbeid i praksis.

Funksjonshemmede er overrepresentert blant fattige og utgjør 20 pst. av verdens fattigste. Funksjonshemmede rammes derfor ekstra hardt av klimaendringer og naturkatastrofer. Vi vet også at manglende matvaresikkerhet fører til funksjonshemning. Anslagsvis 20 pst. av funksjonshemninger oppstår på grunn av feilernæring. Menneskerettighetene er et viktig prinsipp for humanitær innsats, sammen med prinsippene om deltakelse og ikke-diskriminering.

Hvordan vil regjeringen konkret sørge for at funksjonshemmede blir inkludert i Norges humanitære innsats, slik som beredskapsplaner, operasjonelt nødhjelpsarbeid og gjenoppbygging, som universell utforming av hjem, latriner og skole, og matvareutdeling som også når funksjonshemmede?

Det er ofte et hav av velvilje når politikere prater om funksjonshemmede. Men når man snakker om en av verdens største minoriteter, som også er noen av de mest sårbare og utsatte i krig og kriser, hjelper det ikke med velvilje så lenge det ikke følges opp i praksis. Debatten i dag er en start. SV forventer at utenriksministeren prioriterer arbeidet for inkludering av funksjonshemmede i bistandsarbeidet, og vil følge saken tett framover.

Anniken Huitfeldt (A) [12:57:35]: Jeg vil takke for en god diskusjon, som viser et stort engasjement i denne salen for funksjonshemmede innen bistand. Jeg vil også mene at utenriksministeren ga et veldig godt svar første gang han svarte.

Men det er én ting jeg må si jeg reagerte på: Når jeg spør utenriksministeren om han ønsker å øke andelen bistand til funksjonshemmede – for det er jo helt riktig som representanten fra Kristelig Folkeparti sier, at andelen har gått ned fra 1 pst. til 0,5 pst. – svarer han med å gå til frontalangrep på den forrige regjeringa, ikke når det gjelder politikk i forhold til funksjonshemmede, men på et helt annet område, nemlig arbeidet med utdanning. Det understreker mitt poeng, at den største trusselen mot dette i utviklingspolitikken er å usynliggjøre at man ikke setter fokus på det.

Når jeg har spurt utenriksministeren i denne sal om bistand, for jeg mener vi burde stå sammen om 1 pst., har jeg fått til svar at det er kvaliteten som spiller en rolle, ikke prosenten. Når han nå vil gi mer til utdanning, synes han det er veldig viktig at han skal øke andelen, selv om vi vet at antall milliarder kroner til utdanning har vært det samme. Men nå får han anledning en gang til til å svare på mitt spørsmål: Han er opptatt av å øke andelen til utdanning, men vil han øke andelen til funksjonshemmede? Hvis han mener at andelen til utdanning er såpass viktig, bør han også være opptatt av dette når det gjelder funksjonshemmede.

Ellers takker jeg for at han ønsker å innarbeide dette i veldig mye av de dokumenter som blir framlagt for Stortinget, både når det gjelder menneskerettigheter, og en stortingsmelding om utdanning. Men vil utenriksministeren øke bistanden til funksjonshemmede som andel av bistandsbudsjettet?

Utenriksminister Børge Brende [12:59:54]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å ha reist et viktig tema, nemlig funksjonshemmedes rettigheter i utviklingsland. Grunnen til at jeg koblet det veldig tett opp mot utdanning, er at funksjonshemmede har vanskeligere for å få tilgang til utdanning i utviklingsland enn andre grupper. De er marginaliserte.

Hvis man skal lykkes med et løft for funksjonshemmede generelt, og spesielt da i utviklingsland, må man også øke satsingen innenfor utdanning. Jeg forstår at det kan falle de tidligere regjeringspartiene tungt for brystet at jeg minner om at det de senere årene har vært en reduksjon i prosentandelen av norsk bistand som går til utdanning, men det er et faktum, og denne regjeringen skal endre på det. Og forstår jeg opposisjonen rett, får vi støtte for å løfte utdanning og for at Norge aksler den globale ledertrøya innenfor det området.

Når vi skal bruke mer ressurser på utdanning i utviklingsland, spesielt for jenter, og spesielt for funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper, og i tillegg i krigs- og konfliktområder, oppfatter jeg at det er bred enighet i Stortinget om dette. Jeg synes det er bra at vi nå snur en utvikling hvor andelen av norsk utviklingshjelp som har gått til funksjonshemmede, har gått ned de senere årene. Nå forstår jeg at det er enighet om at vi skal jobbe for å øke denne – etter at den har gått ned, også innenfor utdanning – for det er nær sammenheng mellom hva vi bevilger til utdanning, og hva vi får til for funksjonshemmede. Det er ingenting som er bedre, for begge deler har jeg tenkt å gjøre, og hvis vi da kan få bred oppslutning i Stortinget for å øke utdanningssatsingen og øke satsingen på funksjonshemmede, er jo det flott.

Grunnen til at også jeg ble litt engasjert – slik komiteens leder ble – var at det jo er veldig flott med engasjementet fra Arbeiderpartiet og SV i denne saken, men etter at både utdanningssatsingen og satsingen på funksjonshemmede har gått ned i de senere årene, som en relativ andel, hadde jeg kanskje vært noe mykere i kanten når jeg hadde fremmet dette. Men la det ligge. Det vesentlige her er at vi kan få til en bred enighet om denne satsingen fremover.

Og igjen: Jeg synes det er bra at dette nå tas opp. Jeg synes det har vært en god debatt. Så ble det også litt temperatur mot slutten, og det skader jo ikke etter flere timers utenrikspolitisk debatt.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.