Trine Skei Grande (V) [10:02:39]: Beredskap betyr å være forberedt på en hvilken som helst krisesituasjon eller andre uønskede hendelser i et samfunn.
Statsministeren har opprettet et beredskapselement på Statsministerens kontor, og jeg tolker det som at statsministeren sjøl ønsker mer fokus på beredskap, koordinering og samordning av beredskapen i vid forstand. Derfor løfter jeg denne interpellasjonen for å se mer helhetlig på beredskapen, se på den delen som sjelden løftes fram. Det er en utrolig stor og viktig innsats som blir gjort av de frivillige beredskapsorganisasjonene i Norge.
Det er også naturlig å løfte fram dette når det nærmer seg påske, når vi alle drar opp i påskefjellet for å nyte den siste snøen, mens veldig mange andre nordmenn drar opp til fjellet for å passe på oss – og vi tar det nesten for gitt.
Når det skjer et skred, eller når noen av oss går oss bort, eller om vi skulle bli skadet, tar vi det for gitt at vi får hjelp, nesten uansett hvor vi er i dette landet.
Hver dag står 12 000 frivillige klare til å hjelpe oss om noen av oss skulle forsvinne, gå oss bort eller skulle trenge hjelp av andre grunner, ja, sjøl når de store ulykkene inntreffer, som f.eks. i Lærdal, eller i søk i drapssaker, som f.eks. på Aksla. Der var det de frivillige som hjalp politiet, og det var de frivillige som reddet liv.
Hvis vi går oss bort på vidda, forventer vi at noen skal leite etter oss, og det er ofte ikke staten som gjør det – men de frivillige. Men i media er det ofte fokus på den spissede delen av innsatsen: de store offentlige institusjonene som bidrar. Men det som vanligvis ligger bak en redningsaksjon, er timevis med forberedelser og år med dugnad. Den frivillige delen av beredskapen er ofte den som utgjør forskjellen mellom liv og død – man sitter på en enorm lokalkunnskap – og den ble etablert lenge før vi fikk offentlige institusjoner. «Dugnad» og det å «gå manngard» er ord og uttrykk som har funnes mye lenger enn den norske grunnloven og den norske staten som institusjon.
Derfor er det viktig at de frivillige redningsressursene både har gode betingelser og får oppmerksomhet og føler at de er verdsatt av samfunnet. Jeg er egentlig sikker på at statsministeren er enig med meg i at de er viktige, og at det er bred politisk enighet om det, men likevel er det en veldig liten del av den offentlige debatten. Derfor ønsker jeg å ha en litt bred debatt om den frivillige delen.
Beredskap er også mer enn søk og redning. Beredskapsarbeidet som utføres innenfor alt fra Røde Kors og Redningsselskapet til redningshunder og Norsk Folkehjelp er mye mer enn bare søk og redning. Det er også behov for at frivillige organisasjoner utfører alle de andre oppgavene. Ofte er frivillige veldig raskt på plass når det oppstår ulike situasjoner.
Et eksempel fra den siste tiden er hvordan det norske folk stilte opp og i løpet av kort tid sendte enorme mengder med klær og barnevogner til Lærdal, fordi man visste at mange hadde mistet hjemmet sitt.
Det er også på sin plass å gjøre det klart at den første omsorgen som ofte tilbys dem som blir rammet av en ulykke, gis av frivillige, f.eks. det første stedet man tilbys å samles. De første som hjelper til med praktiske oppgaver og de første som åpner hjemmet sitt når det skjer kriser og katastrofer, er de frivillige – mange ganger organisert av de frivillige organisasjonene.
En viktig del av vårt beredskapsarbeid er ikke bare å slukke branner, finne savnede og ta gjerningspersoner – det er også tilstedeværelse for hverandre før, under og etter en katastrofe.
Det er nå ti år siden Odd Einar Dørum satte i gang prosjektet WHAT IF, som skulle se på redningstjenesten i et 20-årsperspektiv. Det prosjektet hadde mange forslag med tiltak, både økonomiske og praktiske tiltak. Jeg tror det er behov for å se en gang til på om det er tiltak vi bør gjøre for å bedre dette. Basert på den redegjørelsen har de frivillige de siste ti årene fått tilgang til nødnettet, vi har økt tilskuddet til de frivillige, og de kostnadene de frivillige får under pågående aksjoner, dekkes nå av staten, etter oppdaterte satser. Det er bra.
Samtidig melder de frivillige organisasjonene om at det er flere aksjoner, økte krav til utstyr og ikke minst økte krav til trening. Det gir utfordringer knyttet til de økonomiske rammene framover.
Vi har hatt mange store offentlige utredninger, som f.eks. NOU 2013: 5 Når det virkelig gjelder, der man ser på forsterkningsressurser – Sivilforsvaret, politireserven og Heimevernet. Samtidig er utvalget som leverte NOU-en, klare på at det burde vært en egen gjennomgang av rammevilkårene for de frivillige redningstjenestene.
Det er opp til 500 operative enheter, men de utfordres hele tida av nye ideer og tanker i staten om hva som er påkrevd. De frivillige organisasjonenes mannskaper forventes å ha høy kompetanse – det har de – og de har også veldig god motivasjon for jobben sin, og de har ekstremt kort responstid.
Dette skal egentlig ikke bare handle om ressurser, men det er en viktig del av det, for vi forventer å ha den beste treninga og det beste utstyret. De ni organisasjonene som jeg har vært i kontakt med, sier at det er behov for økte ressurser til anskaffelse av utstyr, fagutvikling og rekruttering, bedre forebyggende arbeid, å engasjere ungdom i redningstjenesten, kurs og øvelser. Det er ikke mye penger det her er snakk om, men det er snakk om å legge til rette for den frivilligheten vi er så avhengige av. Alle utredningene har spesielt fokusert på behovet for økt bruk av øvelser, og det gir et økt press på organisasjonene.
Det er også viktig å høre hva statsministeren tenker når det gjelder koordinering av den offentlige beredskapen og den frivillige beredskapen. Etter 22. juli har mange sider ved norsk beredskap blitt debattert. Vi har fått en politistudie, en brannstudie, og vi har fått en gjennomgang av forsterkningsressursene, men vi må ikke glemme de frivillige ressursene i denne sammenhengen. Det er behov for en helhetlig nasjonal beredskap både før, under og etter en krise, og da må de frivillige innlemmes i alt beredskapsarbeid. Politiet må ha god kunnskap om hvordan man bruker frivillige, hvordan man motiverer frivillige, og hvordan man leder frivillige, og det bør være en del av grunnutdannelsen til politiet.
Vi ser også at vær og terrengforhold, mer ekstremvær og klimaendringer, kommer til å føre til mer ekstreme redningsaksjoner der det er større behov for å ha en annen type kunnskap om vær og terrengforhold, og der man blir veldig avhengig av å ha ressursene fordelt lokalt. Det gjelder først og fremst utafor Oslo-området. Store nedbørsmengder kan gi oss jordskred, snøskred og flom. Det utfordrer hvordan vi tenker beredskap i Norge, og den lokale kapasiteten kommer til å bli viktigere framover.
Etter den 22. juli har vi ofte snakket om ressursene som ikke møtte hverandre. Det å ikke innlemme den frivillige delen av beredskapen vil virkelig være snakk om å ikke la ressursene møte hverandre. Det er viktig at mange frivillige organisasjoner i dag tar på seg veldig mange koordineringsoppgaver i krisesituasjoner, de bemanner døgntelefoner som kartlegger behov, og de sikrer at kvalifisert personale bidrar der behovene er størst.
I Norge har vi organisert den norske redningstjenesten som et samvirke mellom offentlige aktører, frivillige aktører og private. Det er det lokale redningssamvirket som gjør at vi kan invitere turister for å oppleve sjø og fjell, bo desentralisert, og ha viktige arbeidsplasser på sjøen og på fjellet. Etter den tragiske hendelsen 22. juli har man fokusert på alt som gikk galt i politiet. Det har vært riktig og viktig å forberede oss, og det har blitt levert store utredninger, men vi har ennå ikke sett hva som skal til for at vi kan bidra og styrke den frivillige delen av redningstjenesten vår.
Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvordan vil regjeringa legge til rette for at kommuner utnytter kapasiteten og kompetansen i frivillige organisasjoner før, under og etter at den store eller den lille katastrofen inntreffer?
Statsminister Erna Solberg [10:12:41]: Jeg vil først få takke representanten Trine Skei Grande for interpellasjonen. Jeg er helt enig med Skei Grande i at de frivillige organisasjonene er en bærebjelke i norsk beredskap.
Norge er et langstrakt land med spredt bosetting. Det umuliggjør at alt rednings- og beredskapsarbeid i alle lokalmiljøer skal kunne dekkes av det offentlige. Samtidig er Norge på verdenstoppen i frivillighet. Vi er helt avhengig av det lokale bidraget og den lokale kunnskapen de frivillige representerer når kriser, ulykker eller katastrofer rammer. Derfor er det viktig å ha med den frivillige kapasiteten i opplæring i forkant, i håndtering av kriser og i oppfølgingen i etterkant. De tre store frivillige organisasjonene – Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet – dekker et veldig bredt spekter av rednings- og beredskapsarbeidet nasjonalt. Jeg vil berømme dem for en uvurderlig innsats, en innsats hele året rundt, som det står stor respekt av. Men det er også mange andre organisasjoner som bidrar til trygghet i sine nærmiljøer, og som bidrar til trygghet på enkeltområder innenfor beredskapsområdet. Bare denne vinteren kunne hele Norge se viktigheten av den lokale frivilligheten i både Flatanger og Lærdal. Det er oftest lokalbefolkningen som står nærmest, som reagerer først, og som har best lokalkunnskap.
Om kort tid reiser mange nordmenn på påskeferie. Da er det veldig godt for oss å vite at mange frivillige ofrer ferien sin for nettopp å kunne stå der i beredskap for å redde oss hvis ulykken først er ute, enten det er på fjellet eller på sjøen.
Det er en selvsagt oppgave for regjeringen å bidra til å skape trygghet i hverdagen. Jeg tror også at alle har fått med seg at denne regjeringen tar forebygging, beredskap og krisehåndtering på det største alvor.
Vi må sørge for at Norge er rustet til å håndtere fremtidige kriser. Vi må se hele samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet under ett. Vi må klare å tenke mer helhetlig og sørge for at politiske vedtak omsettes til handling. Nettopp på grunn av disse prinsippene er det viktig for regjeringen at de frivillige trekkes inn på flest mulig områder for å skape god samhandling. Når det er dem som har best lokalkunnskap, ja, så må de være med i planleggingen fra dag én.
La meg trekke frem redningstjenesten som et eksempel. Tjenesten består av et samvirke mellom en rekke offentlige, frivillige og private aktører. Deres frivillige inngår i planverket for alle landets redningssentraler. Den norske redningstjenesten er rett og slett ansett som en nasjonal dugnad. Kombinasjonen av profesjonalitet og høy kompetanse hos de frivillige er helt unik for den norske redningstjenesten. Det er noe å være stolt av. Det var også bred enighet om å øke bevilgningen til Redningsselskapet med 20 mill. kr i høstens budsjettbehandling. I tillegg har regjeringen styrket Hovedredningssentralen med 9 mill. kr.
Vi står nå midt i en satsing på bedre kommunikasjonsløsninger for å styrke beredskapen og bedre samspillet mellom nødetatene. Nødnett er under trinnvis utbygging og innføring i hele landet og skal være landsdekkende innen utgangen av 2015. Dette vil gi en klar styrking av beredskapen og krisehåndteringen ved at nød- og beredskapsetater over hele landet kan operere på samme kommunikasjonsplattform. De store, frivillige redningsaktørene er allerede inkludert i Nødnett, men regjeringen har nå besluttet å åpne for at flere frivillige organisasjoner som kan bidra til samfunnssikkerheten, skal få adgang til Nødnett, sånn at vi kan sørge for at deres kompetanse tas inn. Investeringen i Nødnett er en av de største satsingene i sivil samfunnssikkerhet noensinne. Dette vil styrke samfunnets evne til å håndtere kritiske oppdrag.
Et annet viktig eksempel på samvirke er nasjonale og lokale beredskapsøvelser som inkluderer de frivillige organisasjonene. Det er viktig, både for det offentlige og de frivillige, at man øver på samhandling i praksis og får god kjennskap til hvilke ressurser samfunnet har til rådighet og hvordan disse best kan utnyttes. Et eksempel er den store Barents Rescue-øvelsen i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som i år tok utgangspunkt i at det var gått et stort og ødeleggende skred i Lyngen. Her deltok frivillige organisasjoner sammen med etater fra alle landene i Barentssamarbeidet. Et annet eksempel er øvelsen i Hattfjelldal der tre Røde Kors hjelpekorps deltok i redningsaksjonen sammen med politi fra norsk og svensk side og Sivilforsvaret. Det viktige med å bruke disse eksemplene er å understreke at vi trekker inn de frivillige i øvelsesarbeidet tidlig for å vite at det fungerer i en krisesituasjon.
Regjeringen ønsker et tettere samarbeid mellom kommunene og de frivillige organisasjonene. Gjennom f.eks. brannstudien som Justis- og beredskapsdepartementet har til behandling, er det beskrevet behov for å styrke samarbeidet på beredskapsområdet generelt og mellom de kommunale og interkommunale brann- og redningsvesen spesielt. Her ligger det bl.a. et potensial og en mulighet til å forbedre samhandlingen med de frivillige, og det vil regjeringen følge opp.
Uansett hvor i landet en krise oppstår, vil den utfordre beredskapen i akkurat den kommunen. Derfor er det sånn at hver kommune i Norge har en lovpålagt beredskapsplikt. Blant de tingene det innebærer, er at de skal ha en samlet oversikt over alle beredskapsressursene i kommunen. Dette inkluderer selvfølgelig de ulike frivillige organisasjonene og hvordan de best kan involveres og benyttes. Det gjelder både forebyggingsarbeidet, krisesituasjonen og etterarbeidet.
Regjeringen vil at frivilligheten skal bli friere fra politisk styring, at den skal bevare sin egenart, og at den skal vokse frem nedenfra. Men frivilligheten på beredskapsområdet er altså en integrert del av hele vårt offentlige beredskapsapparat og teller med i de frivillige ressursene vi har. Derfor er det viktig at vi passer på at de økonomiske rammebetingelsene er gode nok for at dette kan fortsette.
Regjeringen er generelt opptatt av å bedre vilkårene for frivillige organisasjoner gjennom å styrke de økonomiske ordningene for frivilligheten, gjøre reglene enklere og legge bedre til rette for at organisasjoner kan skaffe egne inntekter. Det gode samfunn skapes gjennom hver enkelt persons innsats i ulike små og store fellesskap. Alle som er frivillige utgjør en stor forskjell både for de enkeltmenneskene de hjelper og for samfunnet som helhet.
Jeg synes det er viktig å understreke at den innsatsen som utføres av frivillige ikke kan erstattes av det offentlige eller markedet. Selv om de er profesjonelle, selv om de er godt utdannet, selv om mange av de oppdragene som utføres, særlig redningsarbeid, krever mye trening, er elementet av frivillighet utrolig viktig. Det betyr også at vi i Norge er i stand til å ha ressurser til stede lokalt, som vi ikke ellers ville klart hvis alt skulle vært organisert gjennom det offentlige.
Det er særlig tydelig i rednings- og beredskapsarbeidet hvor viktig frivilligheten er. Nærheten til og kunnskapen om lokalsamfunnet og menneskene som bor der, er essensielt. Det er viktig å vite hvem som bor i et hus hvis man skal evakuere. Det er viktig med lokal kunnskap om hvilke ressurser man kan trekke på. Det er ikke minst viktig at frivilligheten bidrar til mye av det beredskapsarbeidet som gjøres med forebygging – at flest mulig i det norske samfunnet skal kunne litt førstehjelp, slik at man ikke trenger å være trent for å kunne hjelpe når man kommer til et ulykkessted eller åsted, men kan noen grunnleggende ting. Dette er viktige deler som frivilligheten bidrar med. Alt fra sjøvett til førstehjelpsopplæring er viktig for at det norske samfunnet skal kunne håndtere små og store kriser bedre.
Det er også viktig at vi opprettholder samvirkeprinsippet i rednings- og beredskapsarbeidet i Norge, at vi bygger opp under og legger til rette for den viktige og avgjørende delen som frivilligheten er og fortsatt kommer til å være i årene fremover. Regjeringen er beredt til å være i dialog med de frivillige organisasjonene om hvordan vi gjør rammebetingelsene best mulig. Det dukker opp små og store utfordringer. Vi har tenkt å ta fatt i både de store og de små, for frivillighetens bidrag til beredskapsarbeidet er uvurderlig i Norge.
Trine Skei Grande (V) [10:22:24]: Jeg vil takke statsministeren for svaret. Jeg vil også takke for at statsministeren svarer sjøl. Det betyr at hun syns at det å satse på og å forbedre beredskapen vår er viktig.
Jeg har noen oppfølgingsspørsmål etter svaret hennes. Det ene gjelder rammevilkår. Mange deler har blitt økt etter den store utredningen som var for ti år siden. Men vi ser også at antallet øvelser øker. Det øker også presset på de frivillige organisasjonene, når det gjelder både materiell og å tilrettelegge for det yrkesaktive livet. Så spørsmålet mitt er om statsministeren har tatt inn over seg at de økte øvelsene også vil påvirke den frivillige delen, hva gjelder både penger og materiell, og at momsproblematikken også er en del av dette.
Det andre punktet jeg har lyst til å følge opp, gjelder opplæring i frivilligledelse. Både jeg og statsministeren vet at det er stor forskjell på å lede ansatte og å lede frivillige. Frivillige er der bare så lenge det er gøy – så lenge det gir dem mer tilbake enn de føler at de gir. Frivillig arbeid gir mye. Jeg husker at en ved en av frivillighetssentralene sa at han meldte seg som frivillig for å hjelpe, og nå var han ikke helt sikker på hvem som hjalp hvem. Frivillig arbeid gir mye tilbake. Men ofte er det politiet som har ledelsen i viktige og store sammenhenger. Da er det viktig at vi har et politi som forstår frivillighetens karakter, som gjør at frivillige føler seg verdsatt, respektert og ledet på en god måte. Det betyr at en del av politiutdannelsen også bør omfatte hvordan man skal lede frivillige på en god måte, som motiverer folk til å komme tilbake.
Det siste spørsmålet mitt gjelder at disse organisasjonene også må ha handlingsrom til å gjøre jobben, men også å rekruttere, motivere og få inn unge folk i nye grupper. Det betyr at man også må ha rammevilkår til å gjøre den delen av jobben. Det er mange som syns det er givende å ha en frivillig aktivitet, der man føler seg verdsatt for den jobben man gjør – at den er viktig. Men da må organisasjonene ha handlingsrom til å rekruttere flere folk. Det er ganske mange tusen timer med øvelse som ligger bak en god redningshund og redningshundens leder. Den arbeidsinnsatsen skal det være verd å legge ned. Man må føle at man får et klapp på skulderen og respekt for den jobben man gjør.
Statsminister Erna Solberg [10:25:40]: Vi er fullstendig klar over at rammevilkårene – med økte øvelser, med mer bruk av materiellet – kommer til å være en utfordring i fremtiden. Det er en av grunnene til at vi har vært opptatt av momsrefusjonsspørsmålet. Vi er fremdeles opptatt av at man skal sikre at man får refusjon for den momsen man betaler inn, som også de fire partiene som står bak dagens regjerings tiltredelse, har sagt i sine tidligere forslag i Stortinget.
Jeg synes den problematikken som dreier seg om opplæring i frivilligledelse, er en veldig viktig problematikk. Jeg er ikke sikker på om vi trenger å ta den inn i politiutdanningen like mye som vi må ha den inn i ledelsesutdanningen i politiet i forbindelse med stedlig ledelse. Dette er også en viktig del av arbeidet med trening på forhånd, øve det man har, å lære seg hvordan man kan mobilisere ressursene og kommunenes beredskapsarbeid. Min erfaring er at ordførere som er i front for beredskapsarbeidet, er betydelig mer kjent med å jobbe med frivillighet og frivillighetsmobilisering enn kanskje mange av de som jobber i profesjonelle beredskapsorganisasjoner. Jeg skal ta med meg det momentet, som et notat om områder man må se nærmere på.
Så til spørsmålet om det økonomiske handlingsrommet for frivillige organisasjoner generelt. Det er utfordring, ut fra endringer som har skjedd, både med hensyn til spilleinntekter og annet. Samtidig er det en grunnleggende utfordring for mange organisasjoner at mange av pengene som bevilges over offentlige budsjetter, bevilges til prosjekter og ikke til grunnfinansiering. I Sundvollen-plattformen er det et viktig grunnlag for oss at vi skal se litt mindre på prosjektfinansiering og mer på basisfinansiering. Vi jobber nå med å gå gjennom disse spørsmålene på frivillighetssektoren for å finne prinsipper for hvordan man skal gjøre dette. Det er klart at prosjektfinansieringen som har vært styrende, er også ganske krevende i de administrative leddene hva gjelder rapportering. Det skapes ofte prosjekt etter prosjekt for å opprettholde normal aktivitet. Det betyr at det er grunnlag for å se på finansieringen og hvordan vi bruker statsstøttesystemer for frivillige organisasjoner – kanskje også å gi mer robusthet til de viktigste organisasjonene og fremme tiltak som de måtte trenge i fremtiden i Norge.
Som jeg sa i min innledning, ønsker vi også å ta tak i de utfordringene som dukker opp. Vi vet at det har dukket opp utfordringer f.eks. knyttet til dykkere og Arbeidstilsynets pålegg når det gjelder Røde Kors. Arbeids- og sosialministeren har nylig hatt et møte med Røde Kors for å finne frem til en varig løsning for denne ordningen – for å sikre god profesjonalitet og kompetanse, innen en regi som er mulig for frivillige organisasjoner.
Hadia Tajik (A) [10:28:56]: Eg vil gjerne takka representanten Trine Skei Grande for å ha teke initiativet til ein veldig viktig debatt. Representanten har ein måte å snakka om eigenarten til det frivillige på, som eg er sikker på at mange set pris på.
Når det går eit ras i påskefjellet, er Røde Kors der raskt og gjennomfører søk. Når uhellet er ute på sjøen, er det ofte Redningsselskapet som er fyrst framme. Når nokon går seg bort og vert skada på tur, kjem Norsk Folkehjelp og trår til. Det har minst to dimensjonar. Det eine er at det er effektivt, treffsikkert og samfunnsøkonomisk klokt å leggja til rette for bidraget til dei frivillige organisasjonane i den nasjonale beredskapen. Den andre dimensjonen er vel så viktig. Det er at verdien av å høyra hjelpekorpset nærma seg når ein sit fast etter eit ras på fjellet, ikkje kan målast i pengar. Verdien av menneskeleg nærleik, frivillig omsorg, medmenneskeleg varme, kan ein vanskeleg beskriva med ord. Det er ein verdi som er grunnleggjande for vårt samfunn, eit samfunn som er tufta på fellesskapsløysingar og på samarbeid. I samfunnssikkerheitmeldinga frå 2008 skreiv den dåverande regjeringa:
«Ingen sektor kan alene forebygge, redusere, hindre eller håndtere fremtidens samfunnssikkerhetsutfordringer.»
Det opplever eg at det er brei politisk tilslutning til, og det er eg glad for.
Dei frivillige organisasjonane utgjer eit særleg viktig bidrag i daglege hendingar, som i leite- og redningsaksjonar, men dei er òg viktige for vår nasjonale beredskap mot større kriser og katastrofar. Eg vil gå så langt som til å seia at samvirket mellom det offentlege, dei frivillige og dei private aktørane er grunnpilaren i den norske redningstenesta – for desse aktørane konkurrerer ikkje, dei utfyller kvarandre. Det viste òg erfaringane frå 22. juli 2011. Det er derfor klart at frivillige må få utstyr og tilgang til Nødnett. I mange samanhengar er dei frivillige dei einaste tilgjengelege ressursane i akuttfasen, og då er dei naturlege brukarar av Nødnett. Derfor la den førre regjeringa til grunn at dei frivillige organisasjonane kan verta fullverdige brukarar av nødetatens nye, lukka sambandssystem.
Då eg var kulturminister, skisserte me ei løysing for dei frivillige organisasjonane som gjorde at dei viktige beredskaps- og redningsorganisasjonane, som før fekk pengar frå speleautomatane, i framtida ville verta sikra ein fast del av tippemidlane. Det gjaldt Raude Krossen, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet. Det meiner eg er ein god modell for å sikra dei føreseielege og solide midlar òg i framtida, noko som eg meiner er viktig med tanke på den særskilte rolla som dei har. Eg håpar at den nye regjeringa ikkje set dei føreseielege vilkåra til desse organisasjonane på spel når dei nå ser på moglege endringar i Norsk Tippings spelemodell.
Framover er det viktig å involvera og styrkja bidraget til dei frivillige organisasjonane. Nærleiken til lokalsamfunna og lokale forhold, kunnskapen og kompetansen til organisasjonane og engasjementet til dei frivillige gjer at desse er ein kraftfull ressurs som Arbeidarpartiet ønskjer å trekkja tettare inn i beredskaps- og sikkerheitsarbeidet. Det handlar bl.a. om å føra vidare arbeidet med landsdekkjande nødnett, styrkja samordninga og bruken av alle beredskapsressursar, leggja til rette for betre koordinering av samvirket i redningstenesta og etablera tydelege, felles prosedyrar for innsats i redningstenesta. Det er òg naturleg at frivillige aktørar er inkluderte i kommunale beredskapsplanar.
Komikar og skribent Are Kalvø laga for nokre år sidan ei liste over kva det var han likte ved Noreg. Eitt av punkta var at alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpa når noko alvorleg skjer, er heilt vanlege menneske. At me har ein sterk frivillig innsats i landet vårt, er heilt uvurderleg. Me har i mange situasjonar sett at heilt vanlege menneske kan utgjera forskjellen mellom liv og død, og dei kan òg utgjera forskjellen mellom gode liv og overleving. Desto viktigare er det at dei er tett involverte i statlege initiativ for å styrkja beredskapen, men ikkje minst at dei får politisk støtte til sine eigne initiativ.
Eg er glad for at statsministeren trekkjer fram behovet for god kunnskap om førstehjelp og for den ikkje-organiserte frivillige innsatsen. Eg tillèt meg å leggja til, og det trur eg statsministeren er einig i, at fleire òg gjerne må verta blodgjevarar. Det òg er ein viktig del av vår helsemessige beredskap, så gå gjerne inn på www.giblod.no og vert registrert der.
Heilt til slutt vil eg seia at representanten Skei Grande viste til at statsministeren har etablert eit sikkerheits- og beredskapselement med ansvar for koordineringa, og at ho tolkar det som eit uttrykk for at statsministeren vil vera tett på. Det har statsministeren og eg hatt mange ordvekslingar om. I den praktiske satsinga frå SMK opplever eg at det i realiteten berre er éi vesentleg endring frå førre regjering, og det er «korttidsengasjementer av sentrale fagpersoner» innan beredskap, og at det er ei satsing på beredskap og koordinering av beredskap må ein enten vera veldig kreativ eller medlem i Høgre for å meina.
Anders B. Werp (H) [10:34:40]: Takk til interpellanten for å ta et viktig problemområde opp til debatt her i salen. Det ligger under interpellantens spørsmål en grunnleggende og viktig forståelse av at samfunnet aldri kan bli trygt. Uansett hvor mange gode vedtak vi fatter i denne sal eller på andre forvaltningsnivåer i kongeriket, vil samfunnet være utsatt for risiko. Det er et felles ansvar å legge til rette for at den risikoen blir minst mulig, og at vi selvfølgelig også må kunne håndtere de kriser og situasjoner som oppstår.
Jeg har også lyst til å takke statsministeren for hennes meget gode betraktninger og gode svar til interpellanten. Det er hyggelig å kunne være i en situasjon hvor det faktisk er statsministeren som inviteres til Stortinget for å debattere dette viktige spørsmålet som berører samfunnets grunnleggende sikkerhet. Jeg fristes over evne til å replisere til foregående representant at man må nesten være medlem i Arbeiderpartiet for å forstå at det å ha en statsminister med genuin interesse for samfunnssikkerhet svekker samfunnssikkerheten. Det er jo det stikk motsatte vi ser her. En statsminister som svarer godt, og gir viktige signaler til oss om hva regjeringen vil satse på, styrker samfunnssikkerheten. Det er det ingen tvil om.
Det det dreier seg om når vi løfter fram de frivillige på denne gode måten, er å bre forståelsen i samfunnet for at samfunnssikkerhet er noe vi alle har et ansvar for. Vi har mange profesjonelle etater som gjør en fantastisk innsats – politi, helsevesen, brann, forsvar, heimevern – men det er de frivillige som representerer robustheten i samfunnet. Det er de som er nærmest der det skjer, når det skjer. Det er der robustheten oppstår – når de er parat til å ta sin del av ansvaret og bistå dem som trenger hjelp. Det er det robuste samfunn.
Jeg har gleden av å ha en bakgrunn som ordfører i en kommune hvor det renner en stor elv. I min tid som ordfører fikk vi prognoser som tydet på at det var en 50-årsflom på vei, og det ville innebære at store deler av kommunesenteret Hokksund måtte evakueres. Den roen og den robustheten Hokksunds befolkning møtte det med, var et synlig bevis på at det i den norske befolkning ligger noe for å møte kriser på en forsvarlig måte. Ja, de var beredt på å flytte. De hadde bodd ved denne elven i flere generasjoner. De kom tilbake. Heldigvis ble det ikke noen 50-årsflom, det ble en 20-årsflom, men den roen innbyggerne viste, den roen de representerte når Heimevernet la ut sandsekker, når helikoptrene fløy over kommunesenteret, når avisene nærmest løp ned dørene – det er et robust samfunn som møter kriser på en fornuftig måte. Det er det dette dreier seg om, og det er det vi alle ønsker å legge til rette for.
Der har arbeidsgivere – vil jeg nevne – også et ansvar for å vise velvillighet for å imøtekomme frivillige deltakere som må rykke ut på kort varsel. Her har fylkesmennene, i tillegg til kommunene og staten, en viktig rolle gjennom sine fylkesberedskapsråd – et ansvar for å tilrettelegge for frivillighetens ansvar og oppgaver. Her har selvfølgelig staten, som statsministeren har vært inne på flere ganger i sitt innlegg, et stort ansvar for å legge til rette for dette. Flere frivillige ønsker å komme tettere på i planleggingen av beredskapsøvelser. Ja, det synes jeg er et godt innspill for å øve mer og bedre.
Så takk til interpellanten og takk til statsministeren for gode svar, gode spørsmål. En viktig debatt – takk.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:39:33]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon, og også, ikke minst, takke statsministeren for gode svar.
Jeg er glad for den ideologiske tilnærminga til saken, for det er også egentlig en fantastisk bit av det. Det er utrolig bra at mennesker hjelper hverandre. Tenk det perspektivet – at vi har så mange i Norge som ønsker å hjelpe hverandre. Det er helt avgjørende for beredskapen at de faktisk gjør det, men også den ideologiske tilnærminga – det gjør noe med samfunnet at en har frivillighet. Det er forskjell på et samfunn der mennesker stiller opp for hverandre, og et samfunn der de ikke gjør det. Det at vi i Norge har så mange som ønsker å være frivillige, er en stor verdi i seg selv. Derfor har det vært viktig for Kristelig Folkeparti gjentatte ganger å løfte opp frivilligheten, ideelle organisasjoner, fordi vi ser den utrolig viktige verdien det har for samfunnet.
Det som interpellanten peker på, å løfte engasjementet, er helt avgjørende, at vi fra politisk hold er med og underbygger og sikrer at de frivillige organisasjonene kan få den bistanden de trenger for å kunne drive arbeidet videre. Det er ofte lokale organisasjoner som har den viktige lokale kunnskapen. De er ofte først på stedet – av og til også alene på stedet. Det er helt avgjørende i den fasen. Vi må sikre dette engasjementet og at de kan drive arbeidet sitt.
Det er flere som har vært inne på det: Vi nærmer oss påske. Min kjennskap til eller opplevelse med redningsorganisasjoner handler ofte om at jeg er på fjellet, går på ski og møter Røde Kors, enten det bare er hyggelig – de møter oss og gir oss noe – eller at de deltar i redningsaksjoner.
I forkant av interpellasjonen ble jeg kontaktet av Norsk Folkehjelp. De minnet meg på en viktig ting, at det – som de skrev – egentlig er en myte at Den norske redningstjenesten bare er med og hjelper den danske skituristen som har gått seg vill på fjellet. De skriver at i 2013 gikk en tredjedel av oppdragene deres ut på å finne demente som var savnet. En tredjedel av oppdragene var mer typiske redningsaksjoner, og den siste tredjedelen gjaldt personer med økt selvmordsrisiko. Det viser at det er et helhetlig arbeid som de frivillige organisasjonene gjør.
Ressurser er viktig. Vi må hjelpe til og sikre at de har utstyr. En kjenner til den høye kvaliteten en trenger når det gjelder det, skal en f.eks. drive med redningsaksjon i fjellet. Vi må også bidra med ressurser, slik at en kan sikre rekruttering og ta vare på frivilligheten. Vi tror – som statsministeren var inne på – at vi fra statlig side kan gjøre mer for å sikre fullt momsfritak. Vi kan også gjøre mer når det gjelder skattefradrag. Jeg synes også det er et flott perspektiv å legge til rette for at folk kan gi – og at de ønsker å gi – penger til frivillighet. Det synes jeg er en bra ting, og det er ikke minst viktig for de frivillige organisasjonene.
Øvelse og forberedelse er avgjørende. Som også representanten Werp tydelig understreket i stad: Å få lov til å delta i planarbeidet er viktig. Det blir bedre resultater når en får samarbeide og får planlagt beredskapen sammen.
Det er viktig at kommunene tar sin del av ansvaret. Jeg er glad for at KS tidligere har vært veldig tydelige på at de driver et aktivt arbeid overfor kommunene for å sikre at også de frivillige redningsorganisasjonene skal være en del av det planleggingsarbeidet som gjøres innen beredskap.
Jeg kan heller ikke unngå å stå her som representant for Sørlandet og ikke nevne Redningsselskapet. De gjør et fantastisk arbeid. På sjøen er de med på å legge grunnlaget for at det er trygg ferdsel. Ikke minst redder de ufattelig mange liv. Det er også et eksempel på en organisasjon som trenger store investeringer, fordi utstyret på båtene er av høy kvalitet, det er veldig komplisert. Derfor vil dette også være viktig for dem.
Jeg mener at den politiske oppgaven er at vi skal jobbe for å ta vare på og styrke det frivillige engasjementet. Jeg tror at den nye retninga og det tydelige initiativet fra statsministeren og regjeringa, det at en vil styrke frivillige organisasjoner, er avgjørende. Kristelig Folkeparti forventer at i arbeidet framover vil vi fire partier som i fellesskap forvalter flertallet, på ulike områder løfte de frivillige organisasjonene – det være seg det arbeidet som gjøres innen beredskap – slik at en tar vare på de frivillige, ideelle, innen alle sektorer, og slik at vi er med på å bygge opp om det så godt vi kan fra politisk side.
Jenny Klinge (Sp) [10:44:48]: Det er flott at interpellanten tek opp dette temaet til debatt.
Noreg er ikkje av dei enklaste landa å drive godt beredskapsarbeid i. Den spesielle geografien her til lands gjer at vi ikkje kan organisere oss slik som alle andre land.
Som ei følgje av dette har det over svært mange år vakse fram organisasjonar rundt omkring i heile landet som sjølve har sørgt for å ha ein beredskap når hendingar skjer, anten til sjøs, til fjells, i naturen elles eller langs vegen. Desse frivillige initiativa må vi som politikarar sørgje for at utviklar seg på best mogleg måte, både gjennom løyvingar og gjennom andre stimulerande tiltak.
I Noreg har vi ein unik modell for å sikre viktige beredskapsfunksjonar i heile landet. Mykje av den sentrale beredskapen er tufta på frivilligheit. Folk som er i full jobb, er på kveldar, i helger og i feriar i beredskap for eventuelle oppdrag. Kvar og ein av desse har ein unik kompetanse. Dei kjenner ofte lokalmiljøa sine godt, og når uhellet er ute, kan dei respondere på svært kort tid.
På reiser i utlandet blir eg ofte minna på at Noreg er utruleg privilegert som har eit slikt system, og at dette må vere noko som føyer seg inn i den norske dugnadsånda. Eg trur det er mykje rett i dette. Vi er vane med å stille opp for kvarandre. Det er ein grunn til at ordet «dugnad» vart kåra til nasjonalordet her til lands.
Utan dei frivillige organisasjonane ville beredskapen i Noreg vore mykje dårlegare, og vi ville vore nøydde til å byggje opp eit byråkrati som ikkje ville tent formålet.
Gode modellar for å få beredskapseiningar til å samverke best mogleg er viktig. Da må vi etablere system for informasjonsutveksling og kompetanseutvikling. Vi kan ikkje ta dei frivillige organisasjonane som sjølvsagde.
Vi går snart påskeferien i møte. Påskefjellet utan nærvær av bl.a. Raude Krossen eller Norsk Folkehjelp ville mange stader innebore at den lokale beredskapen var betydeleg svekt. Når uhellet er ute, er det for den som er ramma, uvesentleg om ein får hjelp av ein fast tilsett i ein naudetat eller av ein frivillig. Det sentrale er at ein får hjelp.
For å sikre at dette blir gjort på ein best mogleg måte, må vi som politikarar leggje til rette for kompetanseutvikling på tvers av einingane. Vi må sørgje for at vi beheld den unike norske modellen, og at vi ikkje etablerer ordningar som svekkjer det lokale initiativet. Lokale lag og foreiningar må føle at dei har myndigheitene med seg, og at dei blir tekne på alvor.
Det er varsla betydelege reformer innanfor fleire naudetatar. Stortinget må likevel ikkje miste dei frivillige einingane av syne. Desse er berebjelken i samfunnet vårt.
Bård Vegar Solhjell (SV) [10:47:59]: Den norske redningstenesta handlar om mykje meir enn å redde liv når menneske er i fare. Redningstenesta forvaltar noko av det finaste i kulturen vår, nemleg solidariteten menneska imellom når nokon er i fare. Slik beskriv Hovudredningssentralen den norske redningstenesta. Det er ei god beskriving. Nettopp nabo som hjelper nabo når nokon er i naud, er grunnlaget for at vi skal kunne bu, arbeide og utfalde oss i naturen vår.
Frivilligheit har det ved seg at det er basert på fri vilje. Det er verdt å reflektere eit sekund over det faktumet at vi har veldig mykje frivilligheit – høg deltaking – i Noreg i forhold til veldig mange andre land. Ein vesentleg grunn til det er at vi har klart å vere eit land med høg tillit i befolkninga, med små forskjellar mellom oss, eit land der vi i stor grad føler oss som del av same lag, og derfor er villige til å stille mykje opp for kvarandre.
Det er riktig som det har vorte sagt her, at veldig mange er klar over at frivilligheit er viktig, at dei frivillige redningstenestene er viktige i påskefjellet – at dei er viktige ved store kriser. At ein tredjedel av aksjonane dreier seg om demente og ein annan tredjedel om personar med auka sjølvmordsrisiko, og at svært mange av operasjonane er i tettbygde strok, er det ikkje så mange som er klar over. Men det er ein svært viktig del av det vi har nytte av frivilligheita til i Noreg.
Eg vil takke interpellanten for å reise ein viktig debatt om korleis vi skal ta vare på engasjementet, frivilligheitskulturen og motivasjonen hos dei som vi kan stole på når ei ulykke rammar – kanskje særleg fordi nokre felt har få forkjemparar, mens det frivillige redningsarbeidet vel heller er prega av at det har alle som forkjemparar. Kanskje nettopp derfor kan det av og til takast som sjølvsagt, fordi alle rett og slett er for det.
Vi har hatt ein stor gjennomgang av norsk beredskap etter 22. juli. Det er levert ein brannstudie, ein politistudie, og det er sett ned eit akuttutval som skal sjå på helsetenesta. I 2013 kom det ein viktig NOU, «Når det virkelig gjelder …». Det var eit utval, under leiing av fylkesmann Ann-Kristin Olsen, som såg på dei statlege forsterkingsressursane, altså Sivilforsvaret, politireserven og Heimevernet. Utvalet hadde klare anbefalingar for alle tre, men kom i tillegg med ein viktig bodskap om dei frivillige redningstenestene. Dei skriv:
«I utviklingen av den statlige forsterkningsressursen bør man parallelt se på hvordan man skal styrke og utvikle den lokale frivilligheten, og avstemme roller og oppgaver mellom ressursene slik at man ikke svekker den totale beredskapen.»
Grunngjevinga var at frivilligheita ikkje berre spelar ei viktig rolle i samspelet med dei andre, men faktisk har leiinga og er først ute i mange av dei avgjerande situasjonane vi har vore innom her. Det er den primære ressursen ved søk etter ein sakna person, ved å redde ein person som er sjuk eller skada ned frå fjellet. Eg trur det kan vere eit godt forslag å setje ned ei norsk offentlig utgreiing som òg går gjennom situasjonen for den frivillige redningstenesta, og nøye vurderer deira ressurssituasjon, korleis biletet for dei ser ut i dag, og ikkje minst samspelet deira med alle dei andre systema som no er i endring og forsterking.
Frivillige ressursar er lokalt forankra, dei har kort responstid og høge interne krav til utdanning og øving. Eg har f.eks. merka meg at dette på amerikansk ofte vert kalla for «unpaid professionals», for å gje eit bilete av kva som krevst internt, og kva som krevst for å vere med på desse operasjonane. I snitt aukar redningsoppdraga no ifølgje organisasjonane med 10 pst. i året. Viktige organisasjonar som Raude Krossen, Folkehjelpa, Redningsselskapet, Redningshundane, osv. opplever at det er ei klar auke ikkje berre i mengda operasjonar, men òg i krava til dei. Det gjer det naturlig at vi i åra framover ser på ressurssituasjonen, men eg synest òg det understreker behovet for å setje ned ei offentleg utgreiing som går gjennom det heilskaplege biletet, og ser på korleis vi skal få til samspelet i framtida.
Eg vil leggje til at det ligg i sakas natur at frivilligheita er uavhengig. Ho er det i dag, ein deltek berre – som fleire har vore inne på – av eiga fri vilje. Men det er òg ei enorm styrke for Noreg at vi kan ha eit tett og godt samspel mellom dei offentlege systema og frivilligheita. Det gjer oss ekstra dyktige til å handtere vanskelege situasjonar.
Jenny Følling (Sp) [10:53:16]: Eg vil takke representanten Skei Grande for å reise ei veldig viktig problemstilling. Eg vil òg takke alle dei som kvar gong krisa råkar eller ulukka er ute, yter ein uvurderleg innsats i det frivillige beredskapsarbeidet rundt om i heile landet. I mitt eige heimfylke, Sogn og Fjordane, fekk vi tidlegare i år verkeleg føle kor viktig lokal beredskap og frivillig innsats er i forbindelse med brannen i Lærdal. Den frivillige innsatsen var heilt avgjerande for å redusere skadeomfanget, og lokal beredskap med lokalkunnskap og dei frivillige var nøkkelen til å sikre tryggheita til folk.
I går kveld trefte eg ordføraren i Lærdal og spurde han: Kva betydde den frivillige innsatsen for storbrannen i Lærdal? Han svarte at han betydde nesten alt for at det gjekk bra. Folkehjelpa kom og var raskt i gang med å registrere hus, nummer på hus, om det budde folk der eller ikkje. Raude Krossen kom frå alle nabokommunane og fekk opp viktige radiosamband når telefonlinjene var nede. Bøndene stilte med gyllevogner, som dronning Sonja kalla gylne vogner, som køyrde på plass millionar liter med vatn. Områdesjefen, HV-sjefen – som òg var i Folkehjelpa – såg raskt omfanget av krisa og fekk kalla på plass Heimevernet. Dette er eit eksempel på kor viktig den frivillige innsatsen er i tillegg til det kommunane har av brannberedskap og helsevesen og alt det andre som er i beredskapsplanen. Slike hendingar eller andre hendingar vil oppstå i framtida, og difor må vi sørgje for at vi kan handtere dette best muleg.
Frivilligheita i Noreg er i ei særstilling, også innanfor beredskapsområdet, og desse organisasjonane er heilt nødvendige når fylker og kommunar skal lage sine beredskapsplanar. I forbindelse med dette arbeidet er det viktig at vi trekkjer inn dei frivillige i beredskapsplanane og i dei nasjonale planane, men det skal ikkje vere tvil om at ansvaret alltid vil liggje hos myndigheitene.
Dei frivillige organisasjonane har òg ei viktig rolle i førebygging, gjennom informasjonsarbeid og øvingar, og då er det viktig at vi frå sentrale myndigheiter gjer dei i stand til å utøve dette på ein god måte. Vi må gje organisasjonane gode rammevilkår, men samtidig er det like viktig å understreke at det alltid må vere staten som har ansvaret for beredskapen.
Kompetansen kvar organisasjon har, må brukast når krisa råkar. Vi har – som fleire har understreka her – eit langstrakt land med få folk, men med folk som bur rundt om i heile landet. Trass i dette lukkast vi bra med å skape tryggheit for innbyggjarane våre. At mange frivillige vel å bruke mykje tid og kreftar på å engasjere seg i beredskapsarbeidet, er utelukkande eit gode. Som myndigheiter må vi då sørgje for å byggje opp under dette initiativet, ta det inn i beredskapsplanane både lokalt og nasjonalt, og syte for at vi gjev dei frivillige gode vekstvilkår.
Johnny Ingebrigtsen (SV) [10:57:55]: Jeg synes det er veldig bra å høre den debatten som er her, de emnene som er tatt opp, og også alle representantenes gode holdning til frivilligheten og betydningen for samfunnet.
Jeg gjør meg noen tanker fra det virkelige livet, hvordan det er. Som fisker har jeg ligget på havet og fått nota i propellen og fått hjelp av Redningsselskapet. Det var veldig betryggende, det ble ikke skade på mannskapet, ikke på meg som skipper, og ikke på fartøyet. Vi kom oss vel i land, og vi kom oss ut igjen rett etterpå og fikk være del i fangstinga. Vi fikk produsere, vi kom med produksjon, vi fikk fangst, vi leverte den, og vi fikk skatteinntekter fra både driften og mannskapet. Det er veldig viktig at f.eks. Redningsselskapet har en forutsigbar finansiering. Den er kanskje ikke så sikker for dem, men det er viktig for oss her i Stortinget å legge den til grunn og trygge den. Så viktig er f.eks. Redningsselskapet.
For tre år siden, under påskefeiringen, ble en ungdomsgjeng i Finnmark overrasket av en snøstorm. Flere ungdommer frøs i hjel. De andre ungdommene ble reddet, bl.a. av frivillige personer og frivillige organisasjoner, som var veldig vesentlig i det vanskelige redningsarbeidet som ble satt i gang. Dette er en av flere historier som også har blitt fortalt her, hvor vi som lever ute i samfunnet, har fått kjenne viktigheten av frivilligheten. Samfunnet vårt er basert på det, ikke minst i f.eks. Finnmark, hvor det er flere dagers gangmarsj mellom hver posisjon man kan regne med å få en offentlig hjelp fra. Så det frivillige redningsarbeidet er veldig viktig.
Da er det også veldig merkelig å høre at vi i rike Norge får nyheten på NRK Finnmark i morges om at Røde Kors i Alta ikke har råd til, ikke har penger til, å kjøpe seg snøscooter nå foran påskesesongen. Skjer det noe, kan ikke Røde Kors i Alta rykke ut, fordi de har faktisk ikke en snøscooter, som nesten er allemannseie i enkelte miljøer. Det forteller om alvorligheten i dette.
Jeg har lyst til å si til Stortinget: Det holder ikke bare at vi skjønner dette, og at vi har gode tanker og forsetter om dette, vi må også ha penger. Vi i Stortinget må sørge for at de som gjør disse viktige jobbene for menneskene, også får de økonomiske ressursene for å drive dette frivillige arbeidet. Da får vi en bedre beredskap. Det må vi legge oss på minne.
Hårek Elvenes (H) [11:01:20]: For noen år tilbake diskuterte vi det utvidede kulturbegrepet i Stortinget. I dag diskuterer vi på mange måter det utvidede beredskapsbegrepet. Interpellanten, Skei Grande, skal ha honnør for å ha reist diskusjonen.
Frivilligheten har lange tradisjoner i Norge. Frivilligheten var selve beredskapen i store deler av landet for en del år tilbake. Noen organisasjoner bærer endog ordet «frivillighet» i sin tittel. Jeg minner om Det frivillige Skyttervesen, som ble opprettet i 1893, og som hadde en svært viktig rolle i landets nasjonale forsvar.
Det er mange eksempler på at de frivillige har kommet først til ulykkesstedet. Det er ganske logisk. Der det bor folk, er det frivillighet. Men det er også like innlysende at der det bor folk, er det ikke alltid en offentlig beredskapsorganisasjon til stede. Beredskapsarbeid er samordning, og beredskapsarbeid er øvelse.
Det er mange organisasjoner som er nevnt her i salen i dag, og flere kunne føyes til. Jeg kan f.eks. nevne Den Norsk Fjellskolen, Skredgruppen osv. Dette er mennesker som bruker av sin fritid til å stille opp for samfunnet i beredskapsarbeid, og har en sterk motivasjon i sitt arbeid. Det vi ser gang på gang, er at det offentlige får veldig mye igjen for de små økonomiske ressursene som tildeles disse organisasjonene. I så måte er jeg veldig enig med forrige taler, som nettopp var inne på dette temaet.
Nettopp fordi det er så mange organisasjoner som er inne på beredskapsfeltet, er det faktisk viktig å ha oversikt over alle disse organisasjonene. Det finnes nemlig eksempler på at politidistriktene ikke har hatt oversikt over hvilke frivillige organisasjoner som finnes i de forskjellige politidistriktene. Det er en situasjon som vi ikke kan akseptere. Det må stilles helt tydelige krav til politiet om at de har en løpende oversikt i sitt beredskapsplanverk over hvilke frivillige organisasjoner som skal delta i beredskapsarbeidet i deres område.
Margunn Ebbesen (H) [11:03:57]: Det er en veldig viktig og flott debatt som har blitt reist her i dag. Jeg vil takke interpellanten, og jeg takker også statsministeren for et veldig godt svar.
Dugnadsånden i Norge er stor, og det er jeg veldig glad for og stolt av. I Norge er vi flinke på frivillighet, men vi er også veldig gode på dugnad. Vi er også gode på beredskap i lag, og med dugnad, frivillighet og beredskap, blir det et godt resultat til slutt.
Det som er viktig, er at i tillegg til de store frivillige organisasjonene, som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet, har vi alle de små organisasjonene som er ute i lokalsamfunnene. Disse små organisasjonene er viktige – de er viktige for beredskapen, for sikkerheten, men de er også viktige for folk som er med i disse organisasjonene.
Nå ser vi at det er mange som kommer inn på galleriet her i dag. Jeg vet ikke om det er brudd på etiketten å si det, men jeg har lyst til å si at disse ungdommene som kommer inn her, er gode bidragsytere, gode rekrutterere til frivilligheten i Norge. Det er slike ungdommer vi trenger mer av i organisasjonslivet framover. Det er det frivilligheten bygger på, at vi får disse ungdommene engasjert, at de er med i hjelpekorpsene rundt omkring, i Røde Kors, i Norsk Folkehjelp, at de er med og bidrar i samfunnet. Når vi klarer å få disse til å jobbe i lag, har vi en god sikkerhet, en god trygghet, og da har vi til slutt også en god beredskap.
Vi hadde en stor kriseøvelse i Brønnøysund. Brønnøysund er en liten plass, men det er langt fra den innerste til den ytterste kanten. Så oppdaget vi faktisk akkurat det som et tidligere innlegg hadde som tema. Vet politiet om hva som finnes av utstyr, av muligheter, hos de frivillige organisasjonene? Det visste de ikke – det ble de klar over på den øvelsen. Og så skjer det store: Vi får en stor storm, som skiller indre og ytre del. Hvem var det som da stilte opp og hjalp til slik at man fikk gitt mat til omsorgsboligene innerst inne i fjorden? Jo, det var Sivilforsvaret. Det viser bare hvor viktig at vi har disse organisasjonene med oss.
Jeg er veldig glad for at Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen har et punkt om frivillighet i sin plattform. Vi vet at det blir tatt grep, og det vil bli sørget for at det blir satt av midler til frivillige organisasjoner også i framtiden. Det har jeg som en bønn til både vår regjering og til de partiene som er i lag med oss, at det satser vi på videre framover.
Det var et godt grep som ble gjort ved budsjettbehandlingen nå sist, ved at vi økte bevilgningen til Hovedredningssentralen med 9 mill. kr. Det trengtes, men vi trenger mer framover. Vi skal fokusere på å gi de frivillige organisasjonene gode rammebetingelsene framover.
Ketil Kjenseth (V) [11:07:35]: Jeg vil takke interpellant Trine Skei Grande for et viktig spørsmål til statsministeren, og til statsministeren for gode svar – dette er et svært viktig tema.
Jeg har vært inne og kikket på DSBs kommuneundersøkelse. De foretar regelmessige undersøkelser om status for beredskaps- og sikkerhetsarbeidet i kommunene. Det er interessant lesning, fordi det er en del kommuner som ikke gjør jobben sin. Det betyr at det er en god del frivillige som ikke får være med på øvelser og ta del i planleggingen av beredskap og sikkerhet i egen kommune.
Åtte av ti kommuner sier heldigvis at de har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse, som skal ligge til grunn for en beredskapsplan i kommunene. Men av de åtte sier halvparten at de ikke har involvert private aktører eller frivillige organisasjoner i det arbeidet. Det sier noe om at mange frivillige organisasjoner ikke får ta del i planleggingen. Så er det faktisk 8 pst. av kommunene som ikke har en helhetlig beredskapsplan. Det er et alvorlig signal om at alle ikke er beredt. Det er, om mulig, enda verre at 8 pst. ikke er sikre på om de har en plan!
Øvelsesfrekvensen er også ganske ulik rundt om i kommunene. Det er 17 pst. av kommunene som ikke har gjennomført en øvelse de siste fire år. Igjen sier det noe om de utfordringene vi har med å trene og å være beredt. Så jeg er veldig glad for at statsministeren sier at her er det mange virkemidler vi må gå gjennom, og at det er viktig at vi inkluderer de private og frivillige aktørene, for de er en viktig del av beredskapen og sikkerheten i samfunnet. Vi politikere kan ikke gjøre oss selv den bjørnetjeneste og bare legge ansvaret på det offentlige. Det er så mange aktører som skal samhandle, og det er så mange ressurser som skal settes i sving, at vi er helt avhengig av at alle aktører som kan bidra, tar del i den dugnaden, som flere her har vært inne på. Så har vi også en jobb å gjøre med å strukturere samfunnssikkerheten og beredskapen i det offentlige. Man bruker der en del ressurser på den landsdekkende strukturen. Jeg tror vi har en viktig oppgave å gjøre her også med å ta i bruk ny teknologi og å redusere antallet aktører som er involvert. Det kan faktisk også gjøre det enklere for en del av de frivillige aktørene å delta i beredskapsarbeid. Men, som flere har vært inne på, øvelse gjør mester, og noe av det viktigste vi må bidra til, er at de frivillige får være med på både å planlegge og å øve.
Trine Skei Grande (V) [11:10:52]: Først vil jeg takke for at så mange av stortingsrepresentantene ville være med. Det viser at dette viktig, og det gjør meg litt optimistisk når det gjelder å få gjort noe på området.
Hele velferdsstaten vår bygger egentlig på dugnaden som tankegang, og det er ikke en ny oppfinnelse i Norge. Historielæreren kommer litt inn her nå: Dugnaden har vært grunnfestet i Norge som vår forsikringsordning og en del av vårt samfunnssystem helt siden Harald Hårfagre begynte å utrydde klansystemet, som er det alternative samfunnssystemet til dugnaden og den velferdsstaten vi har bygget opp i fellesskap.
Jeg har hele min fortid i frivillige organisasjoner før jeg kom inn i dette huset, og jeg elsker ord som «frivillig» og «amatør». Det siste betyr at du er et fagmenneske som bare gjør noe av glede. Men det er viktig at vi også har gode begreper som folk føler seg inkludert i, og kanskje kan «ubetalte profesjonelle», som Bård Vegar Solhjell dro fram som et amerikansk begrep, være et godt begrep som viser at vi verdsetter folk.
Det er ikke mulig, og det er ikke ønskelig at det offentlige skal gjøre alt sjøl. Men ofte opplever vi at det offentlige blir seg sjøl nok og ikke bruker potensialet i folk. Frivillige blir varslet seint. Man er mer opptatt av ikke å ha for mange enn av kanskje å måtte sende noen hjem hvis det viser seg at man ikke trenger dem. Her må det offentlige bli mye bedre, i tillegg til de andre tingene som er blitt dratt fram i dag.
Et annet punkt jeg har lyst til å dra fram, er opplysningsarbeidet. Det er klart at det opplysningsarbeidet og det rekrutteringsarbeidet som veldig mange av disse organisasjonene driver, er like viktig som det redningsarbeidet de gjør, og det er viktig for holdningene hos hver enkelt av oss til disse utfordringene.
Så min utfordring til statsministeren er at hun tar med seg de innspillene som er kommet i denne debatten og får en helhetlig gjennomgang som klargjør ansvarsforhold og rammebetingelser for denne delen av beredskapen i årene framover. Det må sørges for at det statlige og det offentlige verdsetter og bruker det potensialet som ligger i frivilligheten, på en riktig måte. Man må ha en finansiering som gjør at folk føler at den jobben de gjør, verdsettes. Det skal være litt svært å være hjelpearbeider. Men også de som leder dette fra statlig og offentlig sektors side, skal ha respekt for den jobben som gjøres, og av og til må ledelsen også kunne overlates til frivillige når kompetansen ligger der på riktig måte.
Jeg tror at dette har vært en sunn debatt å ha, etter alle debattene vi har hatt om de andre, store offentlige enhetenes beredskap – sunt at vi fikk løftet dette også.
Statsminister Erna Solberg [11:14:15]: Jeg vil i likhet med de andre takke for debatten. Det har vært interessant, og det viser den store, brede enigheten det er om betydningen av de frivillige organisasjonenes bidrag i beredskapsarbeidet.
Jeg tror det er viktig å understreke en ting som jeg sa i innlegget mitt, også som svar til Venstres representant Kjenseth som tidligere her understreket kommunenes planer. Det er kommunene som har planarbeidsansvaret når det gjelder beredskap i Norge på lokalt nivå. Og det er klart at den største utfordringen vi har, er når kommuner ikke tar det ansvaret på alvor. Derfor har det høy prioritet å sørge for at våre fylkesmenn, i oppfølgingsarbeidet overfor kommunene, sikrer at det beredskapsarbeidet gjøres. Nøkkelen til at samvirkeprinsippet skal fungere, er det kommunale planarbeidet. Det er utrolig viktig for å ha oversikt over ressursene og for å øve og trene.
Det var heldigvis ikke så mange kommuner som ikke visste om de hadde planer eller ikke, men det var faktisk for mange i utgangspunktet.
Det å bygge på samvirkeprinsippet betyr også at vi må ta vare på de frivillige organisasjonene i dette. Det betyr at de skal være med, som jeg sa, i forberedelsesarbeidet – altså i det forebyggende arbeidet, i selve krisen og i etterarbeidet. De skal være med på lik linje i øvelse og trening og få muligheten til å utvikle seg. Da er det også viktig at vi sørger for at vi har gode rammebetingelser. Regjeringen har flere ting på sin plan. Det ene er å øke gavefradraget. I 2012 var gavefradraget innenfor en ramme på 2,5 mrd. kr. Siden det ble innført i år 2000, har det økt betydelig. Vi har sagt at herreløs arv ikke skal gå til staten, men til frivillige organisasjoner. Vi skal bedre momskompensasjonsordningen på disse områdene for de frivillige organisasjonene generelt. Så er vi nødt til å se særlig på de utfordringene som de ubetalte profesjonelle gjør. Det stilles sterkere krav til kompetanse og kunnskap for en del av de operasjonene som skjer innenfor beredskapsarbeidet, og da er det viktig at staten ser på hvordan man nettopp kan bidra til – siden de frivillige organisasjonene er spredt over hele landet og har kompetanse mange steder – at man også gir økonomisk hjelp til å kunne sikre at man er på et høyt kompetent nivå i måten man gjennomfører, øver og trener på.
Totalt sett vil jeg si at det er mange ting vi skal diskutere rundt de frivillige organisasjonene fremover. Representanten Solhjell mente at det kanskje var behov for en NOU. Jeg tror kanskje vi først og fremst skal begynne å gjøre de tingene som ligger i «pipelinen», før vi gjør det. Så kan det godt tenkes at vi skal gå igjennom også denne delen av det. Men det å lage flere utredninger er faktisk ikke det viktigste vi kan gjøre på området beredskap nå. Det er gjennomføring i henhold til de konklusjoner vi har fra utfordringene og fra utredningene som er gjort, som kanskje er det aller viktigste.
Presidenten: Sak nr. 1 er dermed ferdigbehandlet.