Jenny Klinge (Sp) [17:43:39]: Med denne interpellasjonen vil eg rette merksemda mot politidekninga i landet vårt og den lokale beredskapen.

Eg er oppteken av at vi på Stortinget, som dei øvst folkevalde i landet, skal kunne påverke korleis politiet utviklar seg dei neste åra.

I påvente av at politireforma blir lagt fram for Stortinget til politisk handsaming, er det likevel prosessar som har gått, og som går, i politietaten som motverkar moglegheita vår til å kunne påverke.

Politiet står sterkt blant innbyggjarane i Noreg. Det varmar hjartet til ein justispolitikar at det er slik, for det at politiet nyt høg tillit, er viktig. Dette gjeld både politiet som etat og enkeltpersonane i etaten.

I mange land blir politiet sett på like mykje som ein trussel som noko som skaper tryggleik. For dei fleste som bor i Noreg, er det ikkje slik. Politiet er viktig i lokalsamfunna.

Nærpolitiet er, som ordet seier, nært. Det inneber kjennskap til folk og forholda i området, både samfunn, næringsliv, geografi og den aktiviteten som føregår blant både vaksne og ungar. Samtidig er det ingen tvil om at dette nærpolitiet no er trua. I politidistrikta blir mange lensmannskontor tappa for ressursar. Nyleg tok ein lensmann kontakt med meg og fortalte at hans politimeister tidlegare hadde fjerna fire stillingar frå kontoret hans, og at alle dei andre politibetjentane no også skal forsvinne. Lensmannen blir sitjande igjen åleine med ein halv kontormedarbeidar. Eg har brukt uttrykket at lovens lange arm blir amputert med utviklinga med stadig færre lensmannskontor. I slike tilfelle som er nemnt no, er det ikkje snakk om ein amputasjon ved olbogen eller handleddet, men at fingrane blir tekne bort ein for ein, og at ein til slutt sit igjen berre med handflata. Då blir det ikkje igjen mange argument for ikkje å ta resten.

Da er vi ved kjernen i dagens problemstilling: Kva er å leggje ned eit lensmannskontor? Lova seier klart at ingen lensmannskontor skal ein kunne leggje ned utan at det er oppe til behandling i regjering, ved ein kongeleg resolusjon. Men det er etter mi meining klart ei nedlegging i praksis når stillingane blir plukka vekk slik som dei har vorte frå den nemnte lensmannen, og på mange andre kontor rundt om i landet. Dei mister fingrane sine, som er politibetjentane og dei sivilt tilsette. Handflata som er igjen, er eit tomt eller nesten heilt tomt kontorlokale med ein lapp på døra om at folk må ta kontakt ein annan plass, eller at det er ope berre mellom kl. 9 og 12 på fredagar. Eg lurer på om statsråden kan forklare korleis ein skal forstå lova, og kva politimesterne reint formelt kan gjere innafor rammene av lova.

I tillegg til det reint formelle er det ein annen viktig dimensjon her, og det er at vi som nemnt ventar på ei folkevald handsaming av ei viktig politireform. Det er inga hemmelegheit at vi i Senterpartiet ønskjer å oppretthalde ein mangfaldig struktur av lensmannskontor, ikkje fordi det skal stå halvtomme eller tomme kontorlokale der, men fordi vi skal ha eit aktivt nærpoliti som kjenner folk, og som folk kjenner ansikta på. Derfor ønskjer eg ein brei debatt nå, som belyser desse temaa.

Det er viktig at Stortinget klart vektlegg at ein må ta ting i riktig rekkjefølgje, og at lovar og reglar blir følgde. Politi, beredskap og organisering vil bli hyppig debattert i denne salen framover. Store spørsmål er varsla, og forhåpentleg blir desse debattane faktabaserte. Beredskap og politidekning er sentralt for at folk skal føle seg trygge. Mange er urolege for korleis det skal bli i kommunane dersom nærpolitiet forsvinn. Engasjementet for å behalde lensmannskontoret er stort når folk ser at det er trua.

Politiet må organiserast slik at dei skaper tryggleik for folk i kvardagen, samtidig som dei er i stand til å takle større hendingar. Noreg er eit langstrakt og ganske krunglete land. Strukturen i politiet må vere tilpassa dette. Vi må ha ein modell som passar til våre forhold. Erfaringar frå andre land er absolutt nyttige å ha med seg, berre ein ikkje gløymer dei forholda som trass alt er spesielle for landet og samfunnet vårt.

Politiet har mange viktige funksjonar. Dei skal vere synlege og vere til stades. Dei skal kunne drive førebyggjande arbeid, vere raskt på pletten når noko skjer og etterforske sakene både raskt og godt. Eg er oppteken av at politiet skal ha eit ansikt. Som sonen min ein gong sa da han høyrde at eg brukte omgrepet nærpoliti: Mamma, når eg høyrer ordet nærpoliti, tenkjer eg på han Per politi. Per politi er namnet vi bruker på ein politibetjent som bur i kommunen vår. På grunn av det lokale lensmannskontoret der vi bur, ser vi ikkje på politiet som eit ansiktslaust inn- og utrykkingspoliti.

Ordninga med inndeling i lensmannsdistrikt har lange tradisjonar i Noreg. Distrikta har samanheng med kommuneinndelinga, og det å opprette eller leggje ned lensmannsdistrikt må handterast i statsråd, etter handsaming i kommunane. Intensjonen har vore at vi skal ha eit lokalt politi og eit politi som er til stades i heile landet. Dette er ein lovregulert framgangsmåte som politimeistrane er forplikta til å følgje.

Men somme plassar har det breidd seg ei oppfatning om at det å samlokalisere lensmannskontor er noko anna enn å leggje dei ned. Omgrepsbruken blir altså viktigare enn realitetane. Somme politidistrikt vel å omgå lovens framgangsmåte. Ein kan stille spørsmål ved om det er tilstrekkeleg for å leggje ned eit lensmannskontor at det blir hengt opp ein lapp på døra med beskjed om at ein skal ta kontakt andre plassar. I ein del område skylder ein på rekrutteringsproblem, oppgåvefordeling og beredskap. Det viktigaste er, slik eg ser det, å gi føreseielege tilhøve. Få vil søkje seg til kontor som tydeleg blir tappa for ressursar, eller som er trua med å bli lagde ned.

Ein praksis med sniknedlegging av lensmannskontor gjer oss som politikarar makteslause. Når ein går utanfor fastsette prosedyrar, mister vi våre verkty for å kunne påverke samfunnsutviklinga.

Vanleg flytting og rokkering av ressursar mellom tenesteeiningar må kunne seiast å liggje innanfor styringsretten til den enkelte politimeisteren, ettersom kor det er akutt behov for folk. Men det må vere ei allmenn forståing av at det ikkje er anledning til å redusere ressursane i eit lensmannsdistrikt i så stort omfang at kontoret ikkje kan gjennomføre dei funksjonane det er pålagt etter lova. Det har også kome eit klart signal frå Politidirektoratet om at det å leggje ned lensmannsdistrikt gjennom å redusere bemanninga, ikkje er akseptabelt, og at det bryt med intensjonen i lova.

Det verkar altså som om lova er forstått godt sentralt i politiet, men det synest ikkje som om alle politidistrikta har den same forståinga. Den tidlegare justisministeren i den raud-grøne regjeringa, Grete Faremo, tok da også opp dette temaet direkte med Politidirektoratet for å klargjere at ein i påvente av politireforma skulle la prosessar med strukturendringar liggje. Eg meiner den noverande justisministeren må gjenta og gjerne forsterke den bodskapen og vil gjerne høyre om han har tenkt å gjere det, for det er ikkje tvil om at det er ille for folkestyret at ein set i gong strukturendringar før Stortinget har behandla politianalysen, og før vi har fått kome med våre styrande meiningar om korleis framtidas politi skal vere.

Eg skal ikkje sjå bort frå at det kan vere grunnlag for tilpassingar i enkelte lensmannsdistrikt, men skal ein gjere endringar, må det vere lokalt forankra og følgje ordinære saksbehandlingsreglar.

Det er viktig at avstanden til det lokale lensmannskontoret ikkje er for stor. Det handlar om at politiet skal kunne førebyggje kriminalitet, oppdage lovbrot raskt og klare opp mest mogleg. I den komande stortingsbehandlinga av politireforma kjem Senterpartiet til å arbeide for at nærpolitiet skal bli styrkt.

Til slutt: Eg håpar justisministeren vil slå fast at dersom endringar i lensmannsdistrikt skal gjerast, må ein følgje den fastsette prosedyren for dette. Vi kan ikkje godta ein praksis kor lensmannskontora blir utarma, slik at det i realiteten inneber ei nedlegging sjølv om saka ikkje har vore oppe i regjeringa.

Statsråd Anders Anundsen [17:52:05]: La meg først få takke interpellanten for en god og grundig interpellasjon.

Politiet representerer trygghet for innbyggerne, og spørsmålet om hvor politiet skal ha sine kontorer, vekker engasjement. Det har jeg veldig stor forståelse for. Samtidig oppstår det fra tid til annen enkelte behov for å gjøre endringer i politiets lokale struktur. Da er det viktig at politietaten følger de kjørereglene som gjelder for slike prosesser. Det følger av politiloven § 16 at politiet skal være organisert i politidistrikter, og at disse igjen skal være inndelt i lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter. Det hører under Kongen å fastsette politidistriktsinndelingen og inndelingen i lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter.

En del steder er flere lensmannskontorer og politistasjoner organisert i en felles driftsenhet, som også kalles region. Slike driftsenheter ivaretar en del fellesfunksjoner og ledes av en av de lensmennene eller politistasjonssjefene som inngår i driftsenheten. Formålet med de felles driftsenhetene er bl.a. å sikre en best mulig beredskap i distriktene og gode tjenesteordninger som er i samsvar med arbeidstidsbestemmelsene. Innholdet i disse ordningene varierer noe, og det kan være ulike syn på hvor mye av virksomheten ved lensmannskontorene og politistasjonene som kan regionaliseres uten å komme i strid med lovens intensjon om hva som skal ligge til et lensmanns- eller politistasjonsdistrikt.

Myndigheten til å opprette felles driftsenheter ligger i utgangspunktet til departementet. Ved tildeling av myndighet til Politidirektoratet under den forrige regjeringen i 2010 til å fastsette den administrative driftsenhetsstrukturen ble det fra departementets side lagt til grunn at det er den enkelte lensmann som har den faglige ledelsen ved lensmannskontoret, mens den interne eller administrative organiseringen av budsjett, personalansvar, virksomhetsplanlegging m.m. ivaretas av den lensmann som er driftsenhetsleder.

I departementets brev til direktoratet uttales det også at det ved endring i driftsenhetsstrukturen ikke blir endringer i grensene eller i utadrettete oppgaver for tjenesteenhetene, og at lensmannskontorene består og ivaretar de samme politimessige oppgaver og namsmannsfunksjoner som før. I brevet er det videre fastslått at etablering av driftsenheter skal skje i nært samarbeid med de berørte kommuner og de tilsattes fagorganisasjoner.

NOU 2013:9, ofte kalt «politianalysen», inneholder forslag om en del organisatoriske endringer i politiet. Som kjent er det foreslått å redusere antallet politidistrikter, fra dagens 27 distrikter. Utvalget har skissert tre modeller med henholdsvis åtte, ti og seks politidistrikter, og utvalget har anbefalt den siste. Videre har utvalget anbefalt at antallet tjenestesteder lokalt, dvs. lensmannskontorer og politistasjoner, reduseres betraktelig, fra dagens ca. 350 tjenestesteder. Som begrunnelse for forslaget om å redusere antallet politidistrikter, peker utvalget bl.a. på at dagens politidistriktsinndeling ikke gir de nødvendige forutsetningene for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasiteter til å håndtere større og alvorlige hendelser godt nok. Bakgrunnen for forslaget om å redusere antallet lokale tjenestesteder er særlig at dagens struktur ifølge utvalget ikke gir tilstrekkelig effektivt lokalpoliti eller nok publikumstjenester lokalt. Utvalget peker bl.a. på at mange små tjenestesteder med få ansatte, knyttet opp til andre oppgaver enn kjerneoppgavene, verken gir effektiv forebygging, god responsevne eller effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Mange har støttet utvalget i at det er behov for færre politidistrikter. For øvrig viser høringen av politianalysen at det i stor grad er ulike syn på forslagene, både om hvor mange politidistrikter vi bør ha, og om hvorvidt det bør gjøres endringer i lokal struktur. Jeg legger vekt på å bygge et solid fundament for oppfølgingen av politianalysen og tar sikte på å komme til Stortinget med saken på egnet måte.

I mellomtiden, frem til endringene eventuelt er vedtatt og satt i kraft, må politiet naturligvis følge det etablerte regelverket med hensyn til endringer. Jeg vil ikke utelukke at det kan være grunnlag for justeringer i lokal struktur også før vedtak om politistruktur fattes i Stortinget, men poenget er at i denne sammenheng må endringene skje i samsvar med regelverket.

Jeg har truffet konkrete, formelle vedtak i statsråd om sammenslåing av lensmannskontorer også den siste tiden. Senest skjedde det i februar i år, da Stokke og Tjøme lensmannskontorer og Tønsberg politistasjon ble slått sammen.

Jeg er kjent med at innholdet i regionordningene har vært drøftet en rekke steder, bl.a. gjelder det for regionordningene i Sogn og Fjordane, Sunnmøre, Nord-Trøndelag og Troms politidistrikter. Noen steder er det lagt til en nabolensmann å drifte et lensmannskontor i påvente av en regionordning og definering av oppgaver, bl.a. har en i Sunnmøre politidistrikt ventet med å lyse ut lensmannsstillingen i Herøy og Sande og i Ørskog. Politidirektoratet har opplyst til departementet at det nå tar sikte på å lyse ut lensmannsstillingene i løpet av våren 2014.

Innenfor det enkelte politidistrikt er politimesteren ansvarlig for å fordele ressursene på en måte som best mulig ivaretar befolkningens behov for polititjenester. Ressursene må med andre ord kunne brukes der det er størst behov for dem. Men politidistriktene kan ikke redusere bemanningen på det enkelte lensmannskontor i et slikt omfang at kontoret ikke lenger kan fylle de funksjoner som loven forutsetter at det skal ha. Underveis i omstillingsprosesser kan en i kortere perioder la én lensmann styre to lensmannsdistrikter. Departementet har tidligere i en annen sammenheng vist til at Politidirektoratet legger til grunn at det vil være akseptabelt innenfor et tidsrom på ca. seks måneder.

Jeg vil arbeide for at vi skal ha et godt nærpoliti som dekker behovet for polititjenester i hele landet, men veien til et godt nærpoliti ligger ikke nødvendigvis i å bevare alle deler av dagens struktur. Det sentrale må være hva politiet leverer. Jeg ser frem til gode diskusjoner om dette i forbindelse med oppfølgingen av politianalysen. I mellomtiden skal politiet respektere de begrensninger som ligger i lov og fullmakt. Jeg vil sørge for at politidistriktene i løpet av kort tid mottar en oppdatert oversikt over de bestemmelsene som gjelder for etablering av regionordninger og eventuelle sammenslåinger av lensmannskontorer og politistasjoner.

Jenny Klinge (Sp) [17:58:43]: Eg takkar for innlegget frå statsråden. Mykje av det var faktisk ikkje så verst heller.

Eg er glad for klargjeringa om at lova skal følgjast, og at kontor ikkje skal tømmast. Sjølv er eg sjølvsagt for at den enkelte politimeister skal ha fridom til å kunne påverke korleis han vil at ressursane i politidistriktet hans skal forvaltast best mogleg. Men eg er ein sterk motstandar av at ein omgår lovverket, og eg er også ikkje minst oppteken av at Stortinget skal kunne ha moglegheita til å påverke reelt når vi får politireforma opp etter kvart.

Politiet har mange viktige oppgåver – ikkje berre dei reine politioperative oppgåvene – og det skal ikkje undervurderast. Lensmannen opptrer som namsmann, leier enkelte typar skjønn og har andre viktige forvaltningsoppgåver, og desse oppgåvene må ikkje i for stor grad bli sentraliserte. Denne måten å kome i kontakt med politiet på skapar tillit, ikkje minst gjeld det for somme av våre nye landsmenn som kjem frå land der tilliten til politiet av mange gode grunnar ikkje er høg.

Oppgåvefordeling, struktur og beredskap må ikkje bli debattar der ein berre tenker økonomi, men ein må også sjå på historia og kva som har gjort at vi trass alt har eit veldrive politi i dag, og eit politi i heile landet. Vegvalet for framtidas politi skal bli teke i denne salen – ikkje regionalt, basert på kortsiktig, økonomisk gevinst.

Så har vi omgrepet «nærpolitiet». «Nærpolitiet» er ikkje berre eit fint ord, det skal også fyllast med innhald. Eg trur det kjem til å vere slik at Senterpartiet skil lag med m.a. Framstegspartiet i den debatten som vil kome når det gjeld kva ordet «nærpoliti» skal vere, kva «nærpoliti» er for noko. Det er ganske sterke krefter som meiner at det å ha eit politi på hjul, eit politi som kan kome relativt raskt når noko skjer, er nok til at det kan kallast «nærpoliti».

Eg er oppteken av det politiet som òg har eit ansikt. Eit ansiktslaust politi bak mørke ruter, som igjen kan definerast som både eit innrykkings- og eit utrykkingspoliti, er ikkje nødvendigvis det politiet som skaper tillit til etaten, og som – ikkje minst – gjer at ungar kan kalle ein lensmannsbetjent for Per politi også i framtida.

Statsråd Anders Anundsen [18:01:22]: Jeg tror det er viktig å skille mellom et lensmannskontor og det som er den lokale nærpolitikraften, for det er ikke mye verken forebyggingsaktivitet eller responskvalitet på et lensmannskontor som er oppe tre dager i uken fra kl. 8 til kl. 16. Jeg tror nok det er viktig ikke å tro at en har et mye bedre nærpolititilbud rundt omkring i Norge i dag enn det vi faktisk har. Jeg er nok av den oppfatning at veldig mange tror at de har et bedre polititilbud enn det politiet faktisk kan levere. Og det har en pris også i dagens struktur når en skal balansere mellom det å ha ansikter på lensmannskontoret på den ene siden og det å ha utrykningskapasitet til å komme når folk virkelig er i nød.

Denne balansen tror jeg det er viktig at vi adresserer under arbeidet med politianalysen, for dette vil ha en kostnadsside, enten på den ene eller på den andre siden. Rasjonalitet innenfor de rammene som politiet uansett må forholde seg til, bør være denne sals viktigste fokusering når vi jobber med politianalysen, slik at vi overalt kan få det politiet som vi kan være stolt av, og sette de kravene som vi mener er relevante også for nærpoliti. Jeg tror det er farlig hvis vi i for stor grad romantiserer den «gammeldagse» lensmannen, som var overalt alltid. Vi har en annen type politi i dag enn det vi hadde for 30 år siden – på godt og vondt. Det er også et perspektiv en må ha med seg når en diskuterer hva nærpolitiet skal være i fremtiden.

Jeg har lyst til å understreke at politi handler jo ikke bare om synlig tilstedeværelse. Politiet har tre viktige hovedoppgaver. De skal drive forebyggende virksomhet. Det er helt avgjørende at en har den nødvendige lokale tilknytning og kompetanse for å drive aktiv og effektiv forebyggende virksomhet lokalt. De skal drive en effektiv og god etterforskning. Jeg er helt overbevist om at vi i fremtiden vil se et politi som vil kunne etterforske mye mer mye raskere på selve åstedet, ved at vi har en IKT-utvikling og et program for IKT-utvikling som vil gi politiet helt andre og nye muligheter. Samtidig må de ha robusthet nok til å ta de store, vanskelige sakene. Kriminaliteten blir mer komplisert. Det er flere sammenhenger, og en må ha robuste fagmiljøer, som også klarer å håndtere det. Og vi må sikre beredskapen. Vi må lykkes på alle disse tre områdene for å lykkes med en politireform.

Jeg gleder meg egentlig til å samarbeide med både Senterpartiet og de andre partiene i Stortinget om hvordan vi ønsker at fremtidens politi skal være. Jeg har bare ett eneste håp – ett eneste ønske. Det er at det ikke blir et politisk spill, men en politisk prosess som sikrer oss fremtidens politi på en best mulig måte.

Kari Henriksen (A) [18:04:34]: Takk til interpellanten for å ha satt denne saken på dagsordenen i Stortinget. Jeg opplever at interpellasjonen uttrykker utålmodighet. Det gjør også de tilbakemeldinger jeg har fått fra politifolk som jeg har snakket med.

Vi er inne i en viktig tid for politi, lensmannsetat og frivillige organisasjoner som samarbeider innenfor sikkerhets- og beredskapsområdet. Politiet er en viktig bærebjelke i vårt demokrati. At min nabo, Mette, uten forbehold ringer politiet med en gang hun oppdager at bilen er stjålet, eller at mitt barnebarn med den største selvfølgelighet sier at politiet er snilt, er uttrykk for den tillit og de forventninger vi har til politiet som forvalter av våre felles moralske verdier, uttrykt i vårt lovverk. Politiet skal forvalte disse verdiene, også gjennom å forebygge og samarbeide med etater utenfor politiet.

Arbeiderpartiets medlemmer i justiskomiteen er på politidistriktsturné for tida. Vi har tatt mål av oss å besøke alle politidistrikter før påske og snakke med ledelse, tillitsvalgte og våre politiske kolleger ute i kommunene. Det er, og har vært, en spennende og nyttig reise.

Politianalysen peker på to hovedforhold. Det er at oppgavene er omfattende – antallet sivile oppgaver har økt og er tydeligere regulert enn kjerneoppgavene – og at strukturen er til hinder for å oppnå bedre polititjenester.

De tilbakemeldinger jeg har fått i mine møter, er bl.a. at de nå venter på svar. Mange vil komme i gang, og de venter på de nødvendige avklaringer. Jeg vil også si at det generelle bildet er at de jeg har møtt, stort sett er positivt innstilt til endringer. Og de er opptatt av den faglige kvaliteten.

For meg og Arbeiderpartiet er kvalitet og nærhet viktig. Kvalitet handler om oppgaver og innhold og om ledelse og kultur. Skal politiet utstede pass og drive med utleggsforretninger? Skal vi skape et mer rendyrket politi, der de sivile oppgavene er færre? Hvor sterk skal den sentrale styringa være? Hvilket ansvar og hvilke oppgaver skal ligge hos hver politimester?

Samhandlinga internt i et distrikt må være god, uavhengig av størrelse. Det samme må samhandlinga mellom distriktene være, også uavhengig av størrelse. Vi har også en utfordring når det gjelder samhandling mellom forskjellige etater.

Jenny Klinge var inne på det i sitt innlegg: Norge er mangfoldig og har naturlige geografiske og værmessige utfordringer, som må hensyntas når en skal finne en god løsning.

Statsråden viste til noen eksempler. Blant annet i Agder er det tatt noen grep, i tråd med det som statsråden var inne på. Både tillitsvalgte og ledelse fortalte oss at de stort sett var fornøyd med den organiseringa de hadde, og at det også utløste – som statsråden sa – bedre kvalitet på mange områder i regionen.

Vi er opptatt av at organiseringa skal være et reisverk rundt de oppgaver politiet skal løse. Jeg er enig med interpellanten i at det er viktig at regjeringa så snart som mulig kommer til Stortinget med konkrete forslag til løsning. Det skal ikke etableres løsninger på tvers av politiske føringer. Derfor bør et bredt politisk flertall raskt involveres i hvordan Politi-Norge skal se ut. Arbeiderpartiet vil være en positiv drivkraft i det arbeidet, og vi vil gjerne bidra med å spille reformen god.

Mindretallsregjeringa må til Stortinget for å få flertall. De signaler ministeren har gitt tidligere – og som han har gjentatt her i salen i dag – at han ønsker en bred enighet om løsningen av denne oppgaven, er vi veldig tilfreds med.

Arbeiderpartiet vil ha et tilgjengelig politi, et politi som raskt oppklarer kriminalitet, som etterforsker med høy troverdighet og med stor grad av resultatoppnåelse, som arbeider godt sammen internt og med andre etater, og som også sørger for trygghet for alle gjennom god beredskap. Mette, naboen, skal fremdeles kunne ringe til politiet med en gang bilen forsvinner, og oppleve å få god hjelp og rask oppklaring. Innbyggerne i Hammerfest skal ha trygghet for at når det skjer ulykker på vidda og i nærmest utilnærmelige strøk i naturen, har politi og redningsenheter kompetanse, tilstrekkelig utstyr og ressurser til å drive godt redningsarbeid. Barnebarnet mitt, Magnus på fem, skal fremdeles kunne si at politiet er snilt.

Anders B. Werp (H) [18:09:39]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise dette spørsmålet, som ikke bare en samlet justiskomité, men en stor del av det politiske miljøet er opptatt av: samfunnssikkerheten og trygge lokalsamfunn. Jeg deler det positive engasjementet til interpellanten om å legge til rette for det fra politisk side og fra Stortingets side. Jeg vil også takke statsråden for et godt svar, et balansert svar, som gir et stort handlingsrom for å håndtere denne saken politisk i Stortinget, en sak vi alle er opptatt av å finne gode løsninger på.

Her er ingen fasit gitt. Det må understrekes veldig sterkt fra Høyre. Tiden og prosessen vil vise hvilke svar vi får, og hvilke resultat politireformen gir oss. Men jeg vil særlig peke på tre sider av utviklingen som gjør at vi bør være åpne for endringer. For det første, siden forrige politireform i år 2000 har samfunnet blitt endret, og kriminaliteten er endret som følge av det. Kriminaliteten er blitt mer mobil på disse 14 årene, kriminaliteten er blitt mer organisert på disse årene, og ikke minst – bare i løpet av de siste årene – har den i aller, aller høyeste grad også blitt digital i større grad. Det krever nye løsninger fordi gårsdagens svar ikke nødvendigvis er morgendagens løsning.

Det andre forholdet jeg vil peke på som gjør at vi i Høyre er åpne for å se på positive, gode og balanserte endringer, er at også befolkningen er endret på disse 14 årene. Det ser vi ved bare å analysere fangepopulasjonen, de innsatte i norske fengsler. En tredjedel av innsatte i dag er utenlandske statsborgere, og – ikke bare det – nesten halvparten av dem som sitter i varetekt, er utenlandske statsborgere. Det i seg selv er et tydelig bilde på at befolkningen er endret siden forrige reform.

Det tredje jeg vil peke på, er to rapporter som har skapt mye oppmerksomhet, og med god grunn. Den ene er Gjørv-kommisjonens rapport, og den andre er altså politianalysen, som danner grunnlaget og utgangspunktet for interpellasjonen. Begge rapportene dokumenterer at det er store svakheter i organiseringen av norsk politi, og at norsk politi ikke er organisert for å møte morgendagens kriminalitet. Det gjør det til et felles politisk ansvar å legge til rette for at vi gjør kloke grep i dag for å gjøre morgendagens samfunn enda tryggere. Jeg vil også si det sånn at det er et felles politisk ansvar at vi går igjennom denne prosessen politisk på en sånn måte at vi ikke ender opp med et status quo, at vi på tross av alle dokumenterte behov for endringer, gjør til slutt ingenting. Da mener jeg vi politisk har feilet i å legge forholdene til rette for morgendagens trygge lokalsamfunn.

Jeg vil understreke nok en gang: Fasiten er ikke gitt fra noe parti, ikke fra Høyre og jeg har ikke hørt det fra noen andre partier heller. Denne prosessen må vi gå inn i med et åpent sinn og et felles ønske om å skape trygghet. Jeg merker meg med stor interesse og betydelig glede representanten Henriksens innlegg, som signaliserer nettopp en samarbeidslinje fra Arbeiderpartiet. Det ønsker Høyre i aller høyeste grad å bidra til og legge til rette for fra vår side også. Nærpoliti er viktig, økt lokal politikraft er viktig, mer kriminalitetsforebyggende arbeid lokalt er viktig. Det mener jeg definitivt at vi kan få til, og jeg tror det resultatet blir enda bedre dersom det politiske flertallet er størst mulig her på Stortinget – jeg håper også faktisk enstemmig. Det gjør at det er en politisk tyngde bak dette, at dette ikke blir en politisk slagmark ved hver mulig valgkamp. Det taper tryggheten på.

Heidi Greni (Sp) [18:14:37]: Jeg vil takke interpellanten for en god interpellasjon og for at et viktig tema blir satt på dagsorden. Dette er en aktuell problemstilling over hele landet.

Jeg har forundret meg over hvordan enkelte politidistrikt omgår loven og i realiteten utarmer det lokale lensmannskontoret. For oss som kommer fra distriktskommuner, er dette bekymringsfullt, og det går ut over trygghetsfølelsen til innbyggerne. Sniknedlegging av lensmannskontor kan ikke vi som politikere i nasjonalforsamlingen godta. Stortinget fastsetter rammer for politietaten, og vi har også kontroll på hvordan de skal utvikle seg ved at loven fastsetter rammer for hvordan strukturendringer i lensmannsdistrikt skal skje. I Sør-Trøndelag har denne sniknedleggingen pågått i mange år. Dette er noe jeg har jobbet imot som lokalpolitiker helt til jeg kom på Stortinget i 2011, og situasjonen er ikke noe bedre i dag heller.

Jeg vil få nevne noen eksempel fra eget fylke, der politimesteren har valgt å samlokalisere lensmannskontor – etter min mening langt utenfor sitt mandat, og under kraftige protester fra lokalpolitikerne. Jeg kan nevne kommunene Frøya, Holtålen og Rennebu som eksempler. Holtålen har vært forsøkt samlokalisert med Røros. Leieavtalen på lensmannskontoret ble sågar sagt opp, men etter kraftige protester fra lokalpolitikerne har de nå kontoret på plass, politiskiltet henger fortsatt på døra, og under der henger det et skilt med åpningstider. Men det er bare sjelden og en gledelig overraskelse at det er folk på kontoret når en banker på døra. Det mest vanlige er at det under åpningstidene henger en lapp hvor det står «Vi er ikke til stede i dag, ved behov ring Røros lensmannskontor». De betaler husleie, de betaler sine faste kostnader, men det finnes ikke ressurser igjen på lensmannskontoret. Ekstra frustrerende er dette når en har en klar formulering i politiloven om hvordan en skal gå fram dersom en velger å legge ned lensmannskontor. Lokaldemokratiet blir satt til side, og distriktskommunene blir utarmet for ressurser. Andre plasser har de valgt ikke å lyse ut nye stillinger ved lensmannskontoret. Med en slik holdning svekkes kontorets funksjon, og som representanten Klinge gjenga fra Politidirektoratets syn, er det ikke akseptabelt å utarme lensmannskontoret gjennom å flytte ressurser rundt i en slik grad at det ikke finnes bemanning på kontorene i det hele tatt, og de ikke klarer å fylle sine lovpålagte oppgaver.

Det var ikke før flere ordførere fra Sør-Trøndelag måtte ta kontakt med departementet og politidistriktet fikk en klar beskjed om at mer enn seks måneders vakanse i stilling var uakseptabelt, og det måtte utlyses, at stillingen på Frøya f.eks. ble utlyst. På Frøya hadde vi en stor skogbrann her for ikke lenge siden, og lokalpolitikerne uttrykker at det var avgjørende for at det gikk så bra, at det var lokale nødetater på plass, folk med lokalkunnskap, som visste hva de skulle ta tak i. Det var helt avgjørende for at det ikke gikk mye verre enn det gjorde.

Et annet moment vi har vært inne på, er vakt- og beredskapsordningen. Tidligere hadde vi lokale bakvakter, der ansatte ved kontorene hadde ansvar for å bemanne dem. Nå har de avtaler som dekker altfor store distrikt, og de har politi på hjul. Det medfører at mange innbyggere ikke har tilgang til hjelp fra politiet ved akutte behov. Selv om de sitter i politibiler, hjelper det lite hvis de er to timer unna.

Jeg håper at det når vi skal diskutere politireformen, blir en reell diskusjon, slik at ikke de enkelte politidistrikt nå forskutterer reformen og unndrar prosessen politisk behandling.

Statsråden var inne på at det viktigste sentralt var at politiet kunne levere de sentrale oppgavene. Ja, det er viktig, men det er også viktig hvor de kan levere dem og når de kan levere dem. Sånn situasjonen er i dag, er det sivile som må gjøre politioppgaver. Vi hadde en situasjon i mitt distrikt der det var noen som truet med drap. En ringer politiet og de sier ja, vi er på plass om to og en (presidenten klubber) halv time. Da er det (presidenten klubber igjen) ikke viktig at de er på hjul, men det er viktig at de er tilgjengelig.

Presidenten: Presidenten ber om at man holder seg til taletiden.

Marit Arnstad (Sp) [18:20:00]: Interpellasjonen løfter et viktig tema – ikke om innholdet i framtidas politi, ikke om strukturen på framtidas politi, men om Stortingets og regjeringens mulighet til på fritt grunnlag faktisk å kunne diskutere strukturen på framtidas politi.

Hvem er det som i realiteten skal avgjøre hvilken struktur vi skal ha på politiet, hvilket brannvesen vi skal ha og hvilke 110-sentraler vi skal ha? Hvordan disse etatene skal organisere seg i framtida, er et stort og viktig samfunnsspørsmål, og det er et viktig politisk spørsmål som på fritt grunnlag bør debatteres og vedtas i regjering og storting. Derfor er det også forstemmende å se at politimestere rundt omkring i landet enten tar initiativ til såkalt samlokalisering eller til reell nedlegging av lensmannskontor lenge før regjering og storting har hatt muligheten til å drøfte politianalysen.

Det er også uryddig at politimestere har brukt dette som et forhandlingskort og pressmiddel overfor kommuner uten at det skjer på en formelt korrekt måte og uten at en politisk har fått drøftet framtidig struktur i sin sammenheng. Det er uheldig, og dette vet vi skjer. Det har vært gitt flere eksempler på det her i dag, og jeg kan også godt tilføye eksempler fra mitt eget fylke: Det gjelder Verran, Meråker og Inderøy.

Den samme holdningen har vi også sett hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som også har hatt ønske om å gå litt i forkant av det som er den politiske behandlingen av samfunns- og nødberedskap.

Når det gjelder 110-sentralene, har en nå klokelig vedtatt å avvente å ta stilling til dette i påvente av en beslutning om hvor mange politidistrikter det skal være. Noe annet ville også vært merkelig. Da kunne vi fått en situasjon der vi enten vedtok en struktur for 110-sentralene som ikke korrelerte med framtidas politi, eller en ville ha bundet opp organiseringen av framtidas politi før den var politisk drøftet i Stortinget. Det ville i sannhet hadde vært et «politisk spill», for å bruke statsrådens egne ord.

Jeg er ikke i tvil om at det i denne salen kommer til å være ulike innfallsvinkler og ulike meninger om framtidas politi, brannvesen og nødsentraler. Det er realt nok. Men poenget med interpellasjonen er at det er partiene her i salen som skal avgjøre den strukturen, ikke et direktorat, ikke politimestrene. Det er vi som står til ansvar overfor våre velgere, og det er vi som bør fatte vedtak i saker som dette.

Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet ikke ønsker å gå så langt som det politianalysen og brannstudien ønsker når det gjelder sentralisering av disse oppgavene. Men det er ikke temaet i dag. Det er dette vi ønsker å kunne komme tilbake til i full bredde.

Jeg har lyst til å nevne at nå har vi snart i 20 år diskutert politireformer. Den første politireformen ble vedtatt i denne salen i 1995. Da var det også, som det er i dag, et mål om at en skulle ha et mer operativt politi, et mer synlig politi, og at det skulle være et effektivt politi. Så må en spørre seg om en virkelig oppnådde det på de ti første årene av den første politireformen? Evalueringen etter den reformen viste i alle fall et nokså blandet resultat. 70 pst. av de ansatte mente etter evalueringen i 2004–2005 at reformen har vært helt eller delvis mislykket. Både de ansatte og samarbeidspartnere mente at ressursbruken på forebyggende arbeid var redusert. Folk mente at politiet hadde blitt mindre synlig etter reformen enn det det var før reformen. Det skal bli interessant å ta med seg hele den historikken vi har når det gjelder reform i politiet. Men det som opptar oss i dag, er muligheten til å kunne ha en fri og reell diskusjon i regjering og storting omkring dette, og gjerne også kunne se i sammenheng det en har av materiale etter 2011, både politianalysen, brannstudien og også om 110-sentralene.

Jeg synes det er positivt at statsråden sier at han ønsker et solid fundament, og at han ønsker å komme tilbake med forslag til Stortinget. Jeg synes også det er positivt at det blir klargjort at en ikke skal kunne tømme et lensmannskontor for funksjoner i en slik grad at det utgjør en nedlegging. Senterpartiet ser fram til en reell og god debatt om innholdet når det gjelder framtidas struktur både for politiet og annen viktig samfunnsberedskap.

Jenny Klinge (Sp) [18:25:03]: Representanten Arnstad poengterte godt kva som er hovudtemaet i interpellasjonen, kor viktig det er med ein politisk prosess som ikkje blir øydelagt av at det skjer for store endringar i etaten mens vi ventar på denne politiske behandlinga. Men så er det også direkte knytt til Senterpartiets syn på kva politiet i framtida skal vere. Eg sett pris på den gode debatten som har vore om det viktige temaet politiet.

Justisministeren ville ikkje romantisere den «gammeldagse» lensmannen som var overalt alltid. Nei, det har sjølvsagt skjedd endringar både i samfunnet og i etaten, og ikkje minst i arbeidsmiljølova, som gjer at vi har fått ein annan type politi. Men det handlar om å ta vare på det som er bra, og endre det som må endrast. Eg meiner vi ikkje kan overvurdere verdien av og posisjonen til lensmannen.

Med den tverrpolitiske målsettinga om å auke talet på polititenestemenn til to per tusen innbyggjarar innan 2020 er det ei moglegheit for både å styrkje nærpolitiet og oppretthalde mange lensmannskontor som ein kan byggje på vidare og gjere enda sterkare, og samtidig sikre ei god vakt- og patruljeteneste. I den politiske behandlinga av saka vil det vere viktig at det no, i påvente av det vi skal finne ut om korleis vi skal gjere politiet bra framover, ikkje blir lagt ned så mange lensmannskontor at vi mister moglegheita til faktisk å styrkje politiet i distrikta.

Justisministeren sa sjølv at det er nødvendig med lokal tilknyting og kompetanse. Det seier seg kanskje sjølv, men det må seiast lell. Det handlar om barnevernet, skulane og helsetenesta og alle slike lokale aktørar som i eit godt samspel med politiet da har mykje større sjanse for å førebyggje problem. Det å ha ei lokal tilknyting krev faktisk at ein ikkje oppheld seg ti mil unna. Det gjeld både kontoret og også dei tilsette der. Det er klart at det er ingen som byggjer hus og satsar framtida si på ein plass om ein veit at det blir veldig lang reiseveg. Det er ein dimensjon ved det.

Eg takkar for svara – stort sett var det gode svar. Det viktigaste var å få den avklaringa som ein no har fått, om at det ikkje skal skje endringar utan at lovverket blir følgt.

Statsråd Anders Anundsen [18:27:37]: Takk for gode ord, og takk for en veldig god debatt.

Jeg har lyst til å kommentere noen av de innspillene som har kommet. Jeg ser representanten Henriksen har gått, men jeg synes hennes innlegg var veldig godt særlig sett i forhold til den prosessen vi nå skal inn i når det gjelder politianalysen, hvor viktig det er å ha en politisk forankring så bredt som overhodet mulig.

Nå hadde vel representanten Werp en veldig stor ambisjon om at en skulle klare å få dette gjennom et enstemmig storting. Det er en veldig god ambisjon, men det betinger at vi alle møter hverandre med åpenhet, og at vi alle har som mål at vi skal få et politi for fremtiden som faktisk er et politi som vi kan være enda stoltere av enn det vi er i dag.

Så synes jeg representanten Greni hadde et veldig godt innlegg, som illustrerte problemet, nemlig at dagens struktur ikke fungerer optimalt. Når en må vente 2 ½ time på en politipatrulje når en blir truet på livet, sier det noe om at strukturen i dag ikke fungerer tilfredsstillende. Det viser også viktigheten av at en har en ryddig tilnærming til hva slags polititjenester som folk faktisk tror de har i dag i forhold til hva de rent faktisk har. Det er også en forventningsavklaring som jeg tror vi skal være veldig tydelig på i den diskusjonen som nå kommer – være ærlig på hva slags tjenester vi kan levere, hva slags tjenester som i dag ikke leveres, og hva vi ønsker skal bli levert i fremtiden.

Så setter jeg pris på støtten til min beslutning om at 110-sentralene og restruktureringen av dem må avvente politianalysen. Jeg er helt enig med representanten Arnstad i at det ville vært en helt meningsløs situasjon hvis vi nå skulle få en stor omorganisering og restrukturering av 110-sentralene uten å ta hensyn til hvordan politistrukturen blir. Vi har også en brannstudie som nå ligger til behandling i departementet, som også i større grad må ses i sammenheng med det arbeidet som gjøres med politianalysen.

Det er også riktig at det ikke er politianalysen som er hovedtemaet i interpellasjonen. Jeg synes egentlig interpellanten oppsummerte dette ganske bra. Hun sa at vi skal ta vare på det som er bra – og det er viktig. Vi skal ikke ha en reform for reformens skyld. Kritikken mot den forrige politireformen var ganske sterk, som representanten Arnstad pekte på. Hvis den reformen hadde vært gjort bedre, er det ikke sikkert at vi hadde hatt den diskusjonen som vi har akkurat nå.

Den forrige regjeringen har lagt et godt grunnlag for den jobben som nå skal gjøres fremover, gjennom at den satte ned politianalyseutvalget. Politianalyseutvalget har lagt frem er godt grunnlag for diskusjon, og så er det opp til oss å se om vi – så bredt som mulig politisk – kan finne de løsningene som vi mener treffer folk flest.

Så vil jeg understreke – også fra denne talerstol – at selv om noen prøver å fremstille dette som en sentraliseringsreform, så er det det motsatte. Det er en desentraliseringsreform.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.