Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:31:55]: Barn og unge er det mest verdifulle vi har i samfunnet vårt. Og det største ansvaret vi har som politikere, er å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. Men dessverre vet vi så altfor godt at det ikke er sånn for alle som vokser opp i Norge. Mange barn og unge blir utsatt for vold og overgrep. Det er tøft å høre og lese om hver enkelt historie. Christoffer-saken er en historie som sitter dypt i oss alle, og vi som politikere plikter å gjøre mer for å unngå sånne hendelser. Før jeg går videre i interpellasjonen, vil jeg derfor understreke hvor viktig det er med det forebyggende arbeidet. Vi må og vi kan forebygge vold og overgrep mot barn bedre enn vi gjør i dag!

Men la meg også starte med å understreke at det heldigvis er mye godt arbeid som gjøres i Norge, innenfor skolevesenet, helsetjenesten, barneverntjenesten og politiet. Ikke minst gjør Statens barnehus et godt arbeid. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få flere barnehus. Men vi må ikke bare innføre nye barnehus. Vi må også sette dem i best mulig stand til å gjøre jobben sin på en best mulig måte. Derfor må vi bygge videre på det gode arbeidet som mange etater og samfunnsorgan gjør, samtidig som vi må ta tak i de utfordringene vi har.

Jeg har fulgt debatten om barn som blir utsatt for vold eller overgrep, i flere år nå. Dessverre er det en gjenganger hvert år på denne tida at når årsmeldingene fra barnehusene kommer, viser de at politiet bruker altfor lang tid før barn som har blitt utsatt for vold og overgrep eller har vært vitne til det, blir avhørt. Dagens regelverk krever at dommeravhøret av barnet skal foretas innen 14 dager etter anmeldelse. Dessverre er regelen i dag snarere at denne fristen brytes, enn at den holdes. Gjennomsnittlig ventetid er fem–seks ganger lengre enn fristen. Det er alvorlig, det svekker rettssikkerheten, og vi vet også at barn kan ta skade av det. Jeg hadde nettopp møte med en kvinne som ble utsatt for en voldtekt som sønnen var vitne til. Det tok tre måneder før kvinnen ble avhørt, og seks måneder før sønnen ble avhørt. I tillegg ble mora anbefalt å la være å snakke med sønnen sin om hendelsen, fordi det kunne påvirke forklaringa hans – selv om vi vet at det er viktig for barna å kunne snakke om sånne typer hendelser for så å komme seg videre. Det var en forferdelig sak, der politiet ikke gjorde en god nok jobb.

Men dette er bare ett av mange eksempler. Og sånn kan vi ikke ha det! Men akkurat det har vi sagt hvert år, og nå forventer jeg og Kristelig Folkeparti at den nye regjeringa handler. For disse fristbruddene er en av de største truslene mot barns rettsikkerhet i dag.

Derfor har jeg satt opp fire områder jeg har forventninger på:

Det første er bedre kapasitet og vesentlig kortere ventetider; det andre er at den nye forskriften kommer på plass; det tredje er at vi lager nasjonale retningslinjer for barnehusene, og det fjerde er at vi gjør de medisinske undersøkelsene obligatoriske.

Jeg innledet med å snakke om ventetid, og jeg vil si litt mer om kapasitet. Siden etableringa av det første barnehuset i Bergen har barnehusene selv gjort et utrolig godt arbeid med å fasilitere dommeravhør og medisinske undersøkelser. Ved utgangen av 2012 ble halvparten av alle dommeravhør foretatt på barnehus. I den nye forskriften, som jeg skal komme mer tilbake til, er det foreslått at hovedregelen skal være at dommeravhørene skal foretas på et barnehus, men dersom hensynet til den som skal avhøres, tilsier det, kan avhøret foretas andre steder. Det er Kristelig Folkeparti enig i.

For å styrke barns rettssikkerhet må vi utnytte og bygge videre på den kompetansen som barnehusene har opparbeidet seg. Men skal alle avhør av barn kunne tas på barnehus, må vi som politikere være villige til å sikre alle tilgang på barnehus og på lengre sikt vurdere om det trengs flere nye barnehus. Vi vet også at stadig flere anmelder overgrep, og barnehusene melder om en sterk økning i antall saker. Oslo har sagt 40 pst. økning, Stavanger melder om ca. det samme bare i år. Det betyr at det er viktig at bevilgningene til barnehusene økes.

Så til forskriften: I 2010 satte den forrige regjeringa ned en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå regelverket vedrørende dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede. Arbeidsgruppa la i oktober 2012 fram sin rapport. En av anbefalingene fra arbeidsgruppa var bl.a. en ny forskrift for dommeravhør av særlig sårbare personer.

Arbeidsgruppas rapport har vært på høring, men siden april 2013 har det stått stille, og barnehusene venter utålmodig på at den nye forskriften skal komme. Jeg håper derfor at justisministeren nå vil ta grep og innføre den nye forskriften om dommeravhør for særlig sårbare personer. Jeg har vært i kontakt med flere barnehus, og det jeg får tilbakemelding om, er at de ønsker at forskriften skal komme på plass.

Et viktig punkt som det blir foreslått endring i, er hvem som skal foreta dommeravhørene. I forskriften foreslås det at avhøret skal ledes av en avhører fra politiet som har gjennomført spesiell utdanning i dommeravhør ved Politihøgskolen. Noen har tatt til orde for at andre enn politiet kan foreta dommeravhør for å få ned ventetida for dommeravhørene. Det vil jeg advare sterkt mot, noe også bl.a. Statens barnehus i Oslo gjør. Det er helt sentralt at det er en politiavhører med kompetanse på avhør som foretar avhøret, for det er de som har kompetanse på hvordan et slikt avhør skal foregå. Avhøret har jo både en etterforskningsmessig og en bevismessig side. Avhør av barn gir spesielle utfordringer, og vi må derfor legge til rette for at de blir gjort på en så god måte som mulig for å ivareta rettssikkerheten til barna.

Så til nasjonale retningslinjer: I dag er det ganske ulik praksis med tanke på hvordan barnehusene tas i bruk. Det er viktig at vi er tydelige på hva slags tilbud ungene skal ha krav på, og da må vi lære av dem som får til gode resultater.

Et av forbildene er barnehuset i Tromsø. Der kom de i fjor ned i en ventetid på 22 dager fra anmeldelse til dommeravhør. Hva er det så som ligger bak de gode resultatene fra Troms? Det er et godt samarbeid mellom barnehus, etterforskning og påtale samt en politimester som mener at dette er viktig, og som etterspør resultater.

I 2011 satte de ned et arbeidsutvalg som skulle se på hvordan de kunne få ned ventetidene. De fant ut følgende:

Det var ansvarspulverisering. Det var ikke nødvendig klarhet mellom etterforsker og påtalenivå i hvem som hadde ansvaret for at et dommeravhør ble gjennomført innen fristen.

Etterforskning av saker om vold og overgrep mot barn ble ikke prioritert høyt nok.

Det fantes ikke gode nok rutiner for registrering av saker og god nok koordinering av etterforskninga.

I Troms politidistrikt har de derfor en ordning med dommeravhørskoordinator i 100 pst. stilling. Koordinatoren tar seg av praktisk tilrettelegging i alle dommeravhørssaker. Denne ordninga har spredd seg til flere politidistrikter, og Kristelig Folkeparti mener derfor at dette bør være obligatorisk i alle politidistrikt.

Ordninga skal sikre at det ikke skal gå mer enn tre virkedager fra saken er registrert hos politiet, til dommeravhøret er berammet. Men: Dette er jo avhengig av at man har en ledelse som vil prioritere disse sakene.

La oss få nasjonale retningslinjer, og la oss lære av Troms politidistrikt. Barns rettsikkerhet må prioriteres høyere!

Så til medisinsk undersøkelse: I hele åtte av ti dommeravhør får ikke barna tilbud om rettsmedisinsk undersøkelse. Hvorfor er det kritisk?

Legeundersøkelsen avdekker medisinske funn som kan knyttes til den aktuelle saken – med andre ord kan bevis gå tapt. Undersøkelsen avdekker også ting som barnet ofte ikke husker eller ville fortelle om i et avhør, og undersøkelsen kan derfor føre til at vi får vite om et overgrep. I et debattinnlegg i Aftenposten 2. mars skrev Barneombudet, politimesteren i Tromsø og direktøren i Domstoladministrasjonen at politiet i Troms har fått flere avslag fra sykehuset når de har bedt om rettsmedisinske undersøkelser. Kripos-etterforskere skal også ha opplevd at det har vært umulig å få legeundersøkt barn til tross for mistanke om alvorlige seksuelle overgrep. Det er uholdbart! Hvis slike undersøkelser ikke finner sted, kan det i verste fall føre til at overgrepsutsatte barn ikke blir trodd og blir sendt tilbake til en potensiell overgriper.

Flere barnehus sier også at de må betale for å få utført medisinske undersøkelser på barnehusene. Det burde vært unødvendig. I stedet burde man hatt helsepersonell fast på barnehusene og sikret at alle barn som forteller om slag eller vold, raskt må sikres medisinsk undersøkelse. Da må vi også sikre at det utdannes nok, slik at vi har kompetent personell.

10 minutter er for så vidt lang tid, men det er mange flere momenter jeg burde ha berørt. Men jeg utfordrer kollegene mine i salen her til å bidra i dugnaden for å styrke barn og unges rettssikkerhet, og jeg utfordrer statsråden på: Hvordan vil han sikre at barn som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, blir avhørt innen den lovbestemte fristen? Og vil han sikre en ny forskrift og nasjonale retningslinjer for barnehusene?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anders Anundsen [18:41:58]: Jeg var nesten fristet til å svare ja og være ferdig med det, men jeg gjør ikke det, for det er en veldig viktig og alvorlig sak som representanten Ropstad tar opp i interpellasjonen.

Forebygging og bekjempelse av vold og seksuelle overgrep mot barn er et område som regjeringen prioriterer høyt. Jeg setter veldig pris på representantens engasjement, og at dette nå skal diskuteres ganske bredt i denne interpellasjonsdebatten.

Vold og seksuelle overgrep er grov kriminalitet som kan ha alvorlige og langvarige konsekvenser for utsatte barn. Det er derfor viktig at både politi og hjelpeapparat bistår utsatte barn og deres omsorgspersoner på en god måte så raskt som mulig.

Mange avhør av barn blir i dag gjennomført ved et av landets ti barnehus. Statens barnehus er etablert for å bedre ivaretakelsen av barn og unge under 16 år samt voksne med utviklingshemming som er mistenkt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Saken må være anmeldt til politiet.

Hovedmålsettingen med etableringen av barnehus er å styrke barnets rettssikkerhet. En evaluering av barnehusene i 2012 viser at modellen med barnehus fører til at barna blir bedre ivaretatt og opplever større grad av trygghet i en veldig vanskelig situasjon. Barna har dermed bedre forutsetninger for å fortelle om sine opplevelser under dommeravhøret.

Trass i gode erfaringer med barnehus er ventetiden for å få gjennomført dommeravhør i mange tilfeller altfor lang. Etter straffeprosessloven § 239 og dommeravhørsforskriften § 4 skal barn avhøres senest to uker etter at forholdet er anmeldt. I praksis brytes denne fristen ofte. For alle barnehusene sett under ett var gjennomsnittlig ventetid fra anmeldelse til avhør 51 dager i 2013, ventetiden for seksuelle overgrepssaker var 42 dager og for voldssaker 60 dager. Barnas mulighet og evne til å huske samt behovet for å bli ferdig med saken taler for at avhørene bør gjennomføres raskt.

Jeg har lyst til å legge til at for voksne folk i et hektisk arbeidsliv er det ikke sikkert at 40–50 dager er så lang tid, men for et lite barn er 40–50 dager utrolig lenge.

Det kan være flere årsaker til at ventetiden for dommeravhør er lang. Kapasiteten i politiet er en sentral faktor. Antall anmeldte familievoldssaker har også økt ganske kraftig de siste årene. Samtidig er antallet avhørere muligens for lavt, og de som kan gjennomføre avhør, blir ofte også brukt til andre oppgaver.

Det er videre en utfordring å beramme avhør som involverer mange aktører. Det at saker om overgrep mot barn oppleves som å være veldig krevende for etterforskerne, bidrar også til at veldig få arbeider med slike saker over tid. Manglende kontinuitet og stor gjennomtrekk preger dessverre situasjonen i mange politidistrikt. Kompleksiteten i saker om overgrep bidrar også til at saksbehandlingstiden blir for lang.

Forskrift om dommeravhør og observasjon regulerer hvordan barn, psykisk utviklingshemmede og andre særlig sårbare personer som er fornærmet eller vitne i en straffesak, skal avhøres. Dommeravhør er en form for bevisopptak til bruk i hovedforhandlingene, slik at barn slipper å vitne direkte i retten. Avhørene er samtidig en del av etterforskningen. Avhørene utføres av en politietterforsker under ledelse av en dommer.

Det ble i sin tid i 2010 oppnevnt en arbeidsgruppe av Justis- og beredskapsdepartementet som fikk som mandat å utrede og foreslå endringer i regelverket for avhør av barn, psykisk utviklingshemmede og andre særlig sårbare personer, det såkalte Sæverud-utvalget. Arbeidsgruppen skulle bl.a. se på dommerens medvirkning og rolle i avhørene, siktedes rettigheter og forholdet til EMK, og legge grunnleggende vekt på hva som ville være til barnets beste i sine vurderinger. Formålet var å få til et klart nasjonalt regelverk som legger til rette for gode avhør og en praktisk og tidlig gjennomføring av avhørene.

Rapporten ble overlevert departementet 16. oktober 2012. Utvalget foreslo endringer i straffeprosessloven, vergemålsloven og påtaleinstruksen og en helt ny forskrift om avhør. Det ble bl.a. foreslått at politiet skulle gis ansvar for avhørene, slik at det ble færre aktører og enklere å beramme avhør raskt. Utvalget foreslo videre at bruken av barnehusene som hovedsak gjøres obligatorisk, og at aldersgrensen for å omfattes av ordningen reduseres fra 16 år til 15 år. Utvalget vil sidestille familievoldssaker og sedelighetssaker i ny avhørsmodell og foreslår at retten til å få oppnevnt bistandsadvokat utvides. I rapporten foreslås også flere endringer for å tydeliggjøre regelverket og forenkle gjennomføringen av avhørene.

Sæverud-rapporten ble sendt på høring med høringsfrist 16. april 2013. Departementet mottok 46 høringsuttalelser med merknader, flere av disse var kritiske til forslagene i rapporten. Det ble særlig pekt på at arbeidsgruppen ikke hadde drøftet en del grunnleggende juridiske problemstillinger grundig nok. Innvendingene gjaldt i hovedsak at forslagene ikke i tilstrekkelig grad var vurdert opp mot barnets beste og internasjonal rett på området. Det ble også pekt på at situasjonen for psykisk utviklingshemmede heller ikke var grundig nok vurdert. Enkelte påpekte også at avhørsmodellen som arbeidsgruppen foreslo, kan være problematisk når det gjelder siktedes rettigheter etter EMK.

Departementet følger nå opp – og har kanskje gjort det i for lang tid – innspillene fra høringen og vurderer om ytterligere informasjon må hentes inn. Det er et arbeid som er prioritert fremover. Jeg ser ikke bort fra at det arbeidet kan resultere i forslag som avviker såpass fra forslagene i rapporten at det bør gjennomføres ny høring. Jeg vil i så fall komme tilbake til Stortinget med dette i egnet form så raskt som mulig.

Parallelt med oppfølgingen av Sæverud-rapporten er det nedsatt en arbeidsgruppe som har fått i oppdrag å utarbeide felles retningslinjer for den fremtidige driften av barnehusene og foreta en vurdering av tilsynsbehovet. Det skjer for å sikre en helhetlig og enhetlig praksis og behandling i barnehusene. Arbeidsgruppen skal ha ferdigstilt sitt arbeid i løpet av våren 2014.

Jeg vil imidlertid understreke at en ny dommeravhørsforskrift og felles retningslinjer for Statens barnehus ikke alene vil løse problemene med lang ventetid. En av hovedutfordringene er, som nevnt, kapasitetsutfordringer i politiet. En rekke tiltak er allerede iverksatt, og vi vurderer fortløpende ytterligere tiltak. Jeg har bl.a. bedt om å få en total oversikt over hvor mange i politiet som har denne etterforskningskompetansen. Utdanningskapasiteten er jo økt vesentlig, fra 18 til 48, som betyr at det utdannes flere innenfor denne gruppen. Samtidig vet vi at vi har en slags reserve i en del polititjenestemenn og -kvinner som har kompetansen, men som utfører annen type arbeid. Jeg tror det er viktig at vi nå gjør et slags dugnadsarbeid for å klare å få ventetiden ned på et akseptabelt nivå, og så vil løsningene på noe lengre sikt være viktig for å holde fristene i større grad enn i dag.

For å få en reell styrking av dommeravhørskapasiteten i politiet sørger vi for god kapasitet på utdanningen. Politimesterne må også sørge for at kursplassene ved Politihøgskolen fylles opp. Enhetene i politiet som har disse sakene, må styrkes og gjøres mer robuste, slik at anmeldelser kan tas så fort som mulig. Politidistriktene er på oppdrag fra Politidirektoratet i gang med å etablere flere overgrepsteam lokalt. Dette vil styrke prioriteringen av arbeidet i denne typen saker. Enkelte politidistrikt har allerede gjennomført tiltak som peker i riktig retning, f.eks. har Oslo politidistrikt i samarbeid med Oslo tingrett iverksatt nye rutiner for beramming av dommeravhør. De nye rutinene innebærer at det er de som er påtalemessig og etterforskningsmessig ansvarlig for en sak, som også forestår beramming, koordinering og kvalitetsmessig oppfølging av etterforskning i saken.

Det er dessuten opprettet et eget berammingskontor for dommeravhør i familievoldssaker ved Stovner politistasjon. Oslo tingrett har også lagt om rutinene, ved at det er laget en ny plan for denne typen saker. Et mer fast opplegg ved utpeking av dommere kan redusere tidsbruken. Oslo politidistrikt har også tatt i bruk lønnsmidlene, B-tabell, for å motivere polititjenestemenn og -kvinner til å stå lenger i arbeidet med denne typen saker. Erfaringene med tiltakene hittil synes lovende. Ventetiden ved Oslo politidistrikt har gått betydelig ned. Det kan være grunn til å se på om både Oslo og andre steder, hvor det er gjort en rekke tiltak, kan danne mønster for resten av landet.

Avslutningsvis vil jeg understreke at til tross for de vanskelighetene og utfordringene man støter på i arbeidet mot overgrep og vold mot barn, gjør barnehusene en betydelig, positiv innsats for nettopp disse sårbare barna. Dette gjelder ikke bare i forbindelse med dommeravhørene, men også med hensyn til oppfølging av barna og støtte og bistand til deres pårørende. Dette positive arbeidet skal vi fortsette med.

Jeg har også lyst til å presisere at det har vært en viktig forutsetning for at barnehusene skal fungere optimalt, at det er tilstrekkelig legekompetanse med den nødvendige spesialiseringen tilgjengelig på barnehusene. Det er en utfordring ved flere av barnehusene. Det er også en utfordring fordi dette er belastende saker å arbeide med, også for legestanden. Men det er viktig at den kompetansen sikres. Jeg hadde senest i går et møte med helse- og omsorgsministeren om akkurat denne problemstillingen for å sikre at vi kan finne en modell som i fremtiden gjør at denne kompetansen er sikret til bruk ved barnehusene. Det handler om ressursbruk, men det handler også om kompetanseheving og kompetanseutvikling, for det er en helt spesiell form for legekompetanse du må ha når du skal gjennomføre de undersøkelsene som gjøres her.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:51:58]: Takk for et godt svar med et tydelig engasjement – og også hastverk. Det mener jeg er viktig. Jeg har også tidligere registrert flere utspill fra justisministeren, der han har tatt til orde for nettopp det han snakket om i innlegget. Det er jeg veldig glad for.

Det som jeg tror kan bli viktig for veien videre, er nettopp fokuset på det tverrfaglige, som justisministeren og regjeringa skal ha ros for at de har tatt opp ved flere anledninger. Justisministeren var inne på i avslutninga at når det gjelder f.eks. medisinske undersøkelser, er nettopp det å klare å sikre nok kompetanse, nok personer som kan foreta de medisinske undersøkelsene, helt avgjørende, og da må en jobbe på helseområdet. Det synes jeg også er et viktig poeng. I tilknytning til det vil jeg bare stille et spørsmål. Det kan virke som om barn eller den typen saker ikke er høyt nok prioritert eller spennende nok å jobbe med. Hvis en ser på prioritet innen helse, i politiet og sikkert i andre sektorer, kan det i alle fall virke som at det ikke er det som blir prioritert høyest – eller det en velger høyest oppe.

Jeg ønsker også å knytte noen kommentarer til antallet, for det er flere anmeldelser, særlig flere anmeldelser av familievold. Det er tragisk på den ene sida, samtidig som det er bra at de kommer. Samtidig vil jeg si at det er for få. Hvis en ser på de ulike barnehusene, ser en at antallet varierer veldig. Jeg besøkte barnehuset i Kristiansand, og de kunne fortelle at når en ser på antall straffesaker, kriminalitet, vet de at det burde vært mange flere fra noen kommuner. Der tror jeg barnevernet har en viktig jobb å gjøre. De sa om den ene kommunen at barnevernet tok kontakt med én gang det var mistanke om vold, om slag, og så tok en saken videre og anmeldte.

Så til mine fire viktige punkter. Når det gjelder ventetid, mener jeg den jobben vi gjør på politiområdet, er avgjørende. Jeg er glad for signalene fra justisministeren. Det arbeidet som gjøres i Oslo og i andre politidistrikter, og også av koordinator i Troms, som jeg var inne på, viser bare noe av det som kan gjøres. Men som det ble understreket veldig tydelig: Det hadde vel så mye å gjøre med politimesteren, engasjementet, ledelsen som trykte på for at dette skulle ha høy prioritet.

Så er jeg også glad for det justisministeren sa om forskriften. For så vidt imøteser jeg endringer i den, men jeg tror også det er viktig at en kan få gjort noen av de grepene som er varslet. Blant annet mener vi at det å ta ut dommerne vil være helt kurant. Avhørene kan ledes av en politiavhører med spesiell kompetanse, og så brukes det som et bevis i retten senere. Sånn unngår vi kanskje å bruke tid på å få inn dommerne i avhørene. Når det gjelder retningslinjene, skjønner jeg jo at arbeidet er på gang, og at det også kan komme.

Jeg tror at det at vi kan jobbe tverrpolitisk og tverrfaglig med det, kan være med på å sette det riktige fokuset som det trenger, for forhåpentligvis å få på plass endringene som vi trenger.

Statsråd Anders Anundsen [18:55:14]: Ja, engasjementet er sterkt, og jeg mener det er for en gruppe mennesker som er de svakeste av de svake. Den situasjonen de opplever i dag, er rett og slett ikke akseptabel. Det er et politisk ansvar å bidra til at den situasjonen blir akseptabel når det gjelder bruken av barnehus.

Så er det selvfølgelig viktig at vi også jobber bredt i andre spor, ikke minst med tanke på forebygging og holdningsskapende virksomhet. Det å sikre at barnevernet er aktivt, at skolene følger nøye med, er aktive og bruker den muligheten de har for å bidra inn i denne typen settinger, er helt avgjørende for de barna som utsettes for dette. Da er det også vår plikt som samfunn å sørge for at når de skrittene blir tatt, når samfunnet blir klar over dette, skal vi virkelig være på tilbudssiden for å sikre barnas interesser, også i en vanskelig avhørsposisjon.

Jeg har lyst til å berøre lite grann det interpellanten var inne på knyttet til barn og prioritet. Jeg er ikke helt sikker på om det som kan fremstå som en nedprioritering – kanskje innenfor helse og kanskje innenfor politi – faktisk er det. Jeg har tvert imot inntrykk av at dette prioriteres veldig høyt. Men samtidig er dette noen av de vanskeligste sakene du som menneske – som politi, som lege – kan jobbe med. Dette er det utrolig belastende å arbeide med over tid. Jeg må si jeg er imponert over alle de som jobber hardt med dette over lang tid, ikke minst innenfor barnehussystemene, med de belastningene og påkjenningene det gir. Hvis en skal følge politisporet, er jo litt av utfordringen at mange av dem som har denne avhørskompetansen som barnehuset er avhengig av, brukes til en del andre oppgaver i politiet, fordi de er attraktive, og fordi de har bedre kompetanse, men også fordi jeg tror slitasjen i den typen arbeid er ganske stor.

Så er jeg, som også interpellanten var inne på, veldig overbevist om at lederfokus er helt sentralt, helt uavhengig av hvorvidt det er en slitasje eller ikke. Jeg tror at slitasjen på alle blir mindre hvis en har et lederfokus, og en kjenner på at en har støtte fra ledelsen, at en får den oppbyggingen, den etterutdanningen og ikke minst den debrifingen og oppfølgingen som en trenger når en arbeider med sånne krevende saker. Det er et helt klart lederansvar for hver eneste politimester å sikre dette.

På kort sikt vil jeg forsøke å sikre at vi kan få en slags dugnad, som gjør at vi så raskt som mulig kan få ned ventetiden og deretter klarer å holde ventetiden på et mer akseptabelt nivå enn det den er i dag. Vi skal også sikre at vi får et bedre statistikkgrunnlag. I dag skilles det ikke på hva slags type avhør som gjennomføres ved barnehusene – om det er et offer, eller om det er et vitne. Det har også en viss betydning når det gjelder gjennomføringen av avhørene. Det skal komme på plass så snart som mulig.

Lene Vågslid (A) [18:58:23]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å reise ein viktig interpellasjon. Det er eit engasjement som Arbeidarpartiet og eg deler med både Kristeleg Folkeparti og med representanten Ropstad. Eg vil òg takke statsråden for veldig gode innlegg.

Når det gjeld nasjonale retningslinjer for barnehusa, er eg heilt einig i at det er veldig viktig å få dei på plass. Det arbeidsutvalet som Stoltenberg II-regjeringa sette ned som ei direkte oppfølging av stortingsmeldinga om vald i nære relasjonar, kjem no om ikkje lenge – det var greitt å få konkretisert frå justisministeren at det blir våren 2014.

Men nasjonale retningslinjer i seg sjølv vil jo ikkje betre situasjonen når det gjeld ventetid aleine eller dei medisinske undersøkingane. Men det som må vere det viktige målet med dei retningslinjene, er at ein får eit likt tilbod til alle ungane som brukar barnehusa. Det er veldig viktig. Representanten viser til bl.a. barnehuset i Tromsø. Eg har vore der og besøkt dei, eg har besøkt barnehuset i Sandefjord, og det er ingen tvil om at me treng større grad av likskap, og at det er for store variasjonar.

Så takkar eg ja til invitasjonen frå Kristeleg Folkeparti om å vere med på dugnad. Arbeidarpartiet har eit eige utval mot vald i nære relasjonar, som eg leiar. Me har fremja eit representantforslag i Stortinget om å styrkje barnehusa, som no er til behandling i justiskomiteen. Me føreslår fleire tiltak, bl.a. at barnehusa bør vere obligatoriske for alle ungar under 18 år, og at ein må styrkje kapasiteten. Me seier òg at ein bør sjå på moglegheita for om andre yrkesgrupper med f.eks. barnefagleg kompetanse kan utdannast som dommaravhøyrarar, som eit ledd i å få ned ventetidene. Det høyrer eg representanten Ropstad seie han er skeptisk til. Eg inviterer han likevel til å vere med og diskutere det når me skal ha saka opp i Stortinget. Det er uansett ei utfordring i dag at det er mangel på dommaravhøyrarar. Eg har òg fått tilbakemelding om at det er ikkje akkurat kø i politiet heller, for å ta det utdanningskurset. Og eg trur at det justisministeren seier med omsyn til dei krevjande oppgåvene, og kva som ligg i det, sjølvsagt er eit viktig perspektiv i saka.

Eit viktig mål òg for Stoltenberg II-regjeringa var å få ned ventetidene på barnehusa. Derfor blei det òg satsa sterkt på utdanning av fleire polititenestemenn og -kvinner, som er dei som i dag utfører dommeravhøyra. To nye barnehus blei etablerte, men trass i dette ser me at ventetidene framleis er for lange.

Det er slik i dag at det er opp til den enkelte dommaren å avgjere kvar eit barn skal bli avhøyrt. Det medfører at ein del barn ikkje får avhøyr på barnehusa. I Barnehusevalueringa, som blei overlevert Justis- og beredskapsdepartementet hausten 2012, framgår det at 69 pst. av alle dommaravhøyra som blei gjennomførte i 2011, blei gjorde på barnehus. Me meiner at alle burde bli gjorde på barnehus, og det er bakgrunnen for forslaget vårt.

Barneombodet gjev tydeleg uttrykk for at det er stor mangel på sosialpediatrisk kompetanse ved sjukehus og barnehus. For å gje den beste medisinske undersøkinga av barn som ein mistenkjer for å vere – eller som har vore – utsette for seksuelle overgrep, er denne spesialkompetansen avgjerande. Derfor meiner me at dei sosialpediatriske miljøa må styrkast, og me ønskjer at regjeringa ser på korleis ein kan få tak i nok medisinsk kompetanse for å undersøkje barn som har vore utsette for overgrep. Her er, som representanten Ropstad seier, tid avgjerande.

Så meiner me at det er behov for meir, betre og breiare kunnskap og oversikt om vald og overgrep som rammar barn og unge. Derfor prioriterte Stoltenberg II-regjeringa gjennomføring av ei omfangsundersøking i vårt budsjett for 2014. Regjeringa fjerna dessverre midlane til dette tiltaket, sjølv om behovet blei slått fast av ein samrøystes justiskomité under behandlinga i mai 2013 av Meld. St. 15 for 2012–2013 om vald i nære relasjonar. Me meiner framleis at det er viktig med kunnskap om og synleggjering av valden, og at det er nødvendig med denne kunnskapen og denne statistikken for å setje i verk rett tiltak. Derfor har me foreslått dette igjen, og me inviterer Kristeleg Folkeparti og òg andre parti til å røyste for det forslaget.

Avlsutningsvis vil eg berre seie at det tverrfaglege perspektivet er enormt viktig. For Arbeidarpartiet sin del er det litt av grunnen til at me sit i eit tverrfraksjonelt utval her på Stortinget og prøver å sjå på arbeidet i alle komitear, anten det gjeld familie og kultur, barnevern, utdanning eller helse osv. Eg er òg veldig glad for at justisministeren hadde det med i sitt innlegg.

Heilt til slutt: Eg trur det er viktig, det som representanten Ropstad seier om at det rundt om i landet, i dei ulike kommunane, er forskjell. Eg har faktisk møtt ordførarar som ikkje trur at det bur nokre barn i deira kommune som blir utsette for vald og overgrep. Derfor håpar eg – og ønskjer eg – at alle kommunar i landet innfører lokale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar for nettopp å styrkje det førebyggjande arbeidet, som interpellanten var inne på.

Margunn Ebbesen (H) [19:03:49]: Takk til representanten Ropstad som tar opp denne viktige interpellasjonen, og til ministeren for svaret. Jeg er veldig glad for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tar denne problematikken på alvor og sørger for en god framdrift i behandlingen av de nye forskriftene for barnehusene.

Barn som blir utsatt for vold og seksuelle overgrep, opplever ofte at hjelpen uteblir, kommer for sent eller må hentes fra flere ulike aktører.

For å sikre disse barna et bedre hjelpe- og behandlingstilbud har den norske regjeringen fått på plass en landsdekkende ordning med barnehus. I barnehusene skjer avhør, undersøkelser og behandling på samme sted. Det er etter hvert også blitt etablert en god kompetanse hos dem som foretar disse avhørene, som er viktig for å sikre en god prosess når sakene skal behandles i rettssystemet.

Opprettelsen av barnehus bunner i en mangeårig bekymring blant profesjonelle og andre for at barn som utsettes for vold og overgrep, har møtt et fragmentert og uoversiktlig tjenesteapparat, og at det i dette har ligget en risiko for at barna og familiene deres påføres ekstrabelastninger i en i utgangspunktet vanskelig situasjon.

Tanken bak barnehusene er at barn som utsettes for vold og seksuelle overgrep, skal sikres et godt og helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud samlokalisert på ett sted. Derfor er barnehusene utstyrt for dommeravhør, medisinsk undersøkelse og samtale og terapi.

Barnehusene har tatt i bruk nye metoder for avhør og medisinsk undersøkelse som er mindre belastende for barna. Et tverrfaglig sammensatt personale bidrar til at barnet slipper å bli fraktet rundt fra den ene instansen til den andre for å fortelle sin historie om og om igjen.

Tidligere i år deltok jeg på en konferanse i regi av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor vold i nære relasjoner ble diskutert. I forbindelse med dette seminaret ble det også lagt fram en rapport som viser at omfanget av vold og overgrep i nære relasjoner dessverre ikke har gått ned – dette til tross for at det har vært stor politisk oppmerksomhet for å øke avdekkingen av vold og overgrep mot barn. Men det har vært en betydelig økning i antallet avhør av barn de siste årene. Som eksempel kan nevnes Oslo politidistrikt, der det i 2009 ble gjennomført 94 avhør, mens det i 2011 ble gjennomført 208 dommeravhør. I tillegg ble det gjennomført 16 politiavhør på barnehuset.

Bak disse tallene vet vi at det ligger mange sårbare sjeler – barn som trenger all den hjelp og støtte de kan få for å komme gjennom det de har opplevd.

Jeg vil bruke Paal-André Grinderuds omtale av disse små barna fra et tv-intervju i går som små prinser og prinsesser.

Gjennom de årene som har gått, har det vært ulik praksis i bruken av barnehusene. Rapporten fra arbeidsgruppen, som ble ledet av nåværende politimester i Troms, Ole Bredrup Sæverud, ble overlevert Justisdepartementet i oktober 2012. Dette er en meget omfattende rapport, hvor flere elementer gjennomgås. Gjennom denne rapporten har en sett på dommerens medvirkning og rolle, oppnevning av forsvarer og varsling av siktede, observasjonsordningen, frist for gjennomføring av avhør, likestilling av sedelighetssaker og andre saker om overgrep mot barn og psykisk utviklingshemmede, hvem som skal få være til stede under avhørene, hvor avhørene skal foretas, bruk av fjernmøteteknologi og utskrift av avhøret.

Rapporten med de nye forskriftene har vært ute på høring og hadde, som vi har hørt tidligere i dag, høringsfrist i april i fjor. Disse små prinsene og prinsessene våre fortjener at vi snarest får på plass de nye forskriftene, og at vi dermed oppnår intensjonen med Statens Barnehus – og ikke minst foretar nødvendige avklaringer som sikrer at avhørene gjennomføres innenfor fristtiden gitt gjennom lov. For Høyre er det et viktig prinsipp at politiavhør gjennomføres av spesialutdannede politietterforskere, og jeg mener derfor det er naturlig at ansvaret for Statens Barnehus ligger hos politiet også i framtiden.

Jeg ser fram til at saken kommer til behandling i Stortinget, og at vi får på plass de nye, nasjonale forskriftene.

Ulf Leirstein (FrP) [19:08:36]: La meg først få gi ros til interpellanten for å sette en viktig sak på dagsordenen og ros til justisministeren, som nå varsler handling i forbindelse med de spørsmålene som er reist.

Det er ikke nytt at problemstillingene som reises i interpellasjonen, diskuteres i denne sal. Dette har vært tatt opp en rekke ganger – ikke minst har media skrevet mye om dette i lang, lang tid.

På samme tid i fjor kunne vi lese følgende i Dagsavisen, etter at media kunne opplyse at man var langt unna å holde fristen for avhør av barn:

«Justisminister Grete Faremo svikter barn som er utsatt for vold og seksuelle overgrep.»

Det sa barneombud Anne Lindboe. Hun krevde at Grete Faremo skulle snu seg rundt og innføre strakstiltak. Men det var heller ikke da en ny situasjon. Et halvt år før denne uttalelsen av barneombudet hadde media igjen oppslag om situasjonen. Da sa daværende justisminister Grete Faremo:

«Det er klart vi må bli bedre. Vi må bedre kompetansen, sikre tilgang på kompetent personell og se om vi har organisert dommeravhør av barn godt nok.»

Med andre ord: Mye har vært sagt, men lite har blitt gjort.

Intensjonene har sikkert vært gode, men forrige regjering har ikke levert. Og når Arbeiderpartiet nå, i slutten av februar, fremmer et forslag om å styrke barnehusene, antar jeg at dette gjøres i erkjennelsen av at man ikke fikk gjort det som var nødvendig da man satt med justisministeren og satt i regjering.

Stortinget har vært klare på at frister skal holdes, og at frister innføres med en mening – så også når det gjelder avhør i denne type saker hvor barn er involvert. Avhørseksperter sier at troverdigheten i barnets forklaring påvirkes dersom de prater med andre før avhør er gjennomført. Dagens system medfører at dypt traumatiserte barn i ytterste konsekvens må gå flere måneder før de kan prate med noen om et overgrep. Barnevernets jobb blir også vanskeliggjort i en avgjørende fase. Slik kan vi rett og slett ikke ha det. Jeg er imponert over at justisministeren nå viser handlekraft og vil gjøre noe med problemstillingen. Men samtidig – det skulle bare mangle!

Dette er ingen ny problemstilling, som jeg sa innledningsvis. Det er dessverre regelen og ikke unntaket at fristen på 14 dager ikke overholdes. I fjor – i 2013 – ventet voldsutsatte barn i gjennomsnitt 106 dager i Hamar, 90 dager i Oslo, 78 dager i Nord-Trøndelag, 59 dager i Stavanger og 52 dager i Bergen. At et overgrepsutsatt barn må vente i inntil 106 dager før det kan få begynt å bearbeide traumatiseringen på en skikkelig måte, er rett og slett uakseptabelt. Det er derfor meget positivt at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har varslet strakstiltak på området, bl.a. gjennom å øke saksbehandlingskapasiteten og få på plass kompetente og kvalifiserte avhørere.

Vi må heller ikke glemme at barnehusene er en del av hele rettssystemet. Jeg forutsetter at disse viktige problemstillingene også vurderes i forbindelse med regjeringens varslede og omfattende politireform. En undersøkelse gjort i Tromsø i 2010 viste at det i hovedsak er politiets tidsbruk som er problemet. Det er dessverre slik at det er barnehusenes generelle erfaring at det er politiets kapasitet og prioriteringer som er årsaken til tidsbruken, og svært sjelden etterforskningsmessige hensyn. Da må vi sende et sterkt signal til politiet om at overgrepssaker mot barn skal prioriteres høyt.

Avslutningsvis har jeg igjen lyst til å rose Kristelig Folkeparti for å bidra til å løfte en ekstremt viktig problemstilling, og jeg er meget godt fornøyd med det grundige og gode svaret fra justisministeren.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [19:12:13]: Vold mot barn er et av de alvorligste problemene vi har i dag, og et problem som trenger styrket innsats og samarbeid på tvers av sektorene. Da det ble gjennomført en voldsmåling i 2012, kom det fram at i løpet av den uken målingene foregikk, var det over 900 barn som ble utsatt for vold.

Jens Grøgaard, tidligere klinikksjef ved barneavdelingen ved Ullevål sykehus, gjorde et estimat i samarbeid med Rettsmedisinsk institutt for noen år siden. De anslo at mellom fem og ti barn dør hvert år av påførte skader. I to til fem av tilfellene er skadene påført av omsorgspersoner. Disse tallene sjokkerer oss alle, og viser at det er viktig at vi handler raskt for å gjøre noe for disse barna. Derfor er jeg glad for at representanten Ropstad løfter denne debatten, og jeg er også veldig glad for de signalene som justisministeren har kommet med. Jeg er glad for de forslagene som er pekt på her, som kan forbedre utsatte barns situasjon betraktelig. Å få på plass forskriften om dommeravhør av særlig sårbare personer er ett viktig steg for å sikre at disse barna får den hjelpen de har behov for.

Lang ventetid på avhør er ikke bare uheldig for framgangen i saken og for å samle bevis. Lang ventetid er svært uheldig og forhindrer også disse barna fra å kunne fortelle sin historie tidlig for å få muligheten til å gå videre og komme raskt i gang med den hjelpen de trenger.

På dette området er det viktig at tiltak koordineres, og at det er en helhetlig strategi for forebygging og avdekking av vold mot barn. I samarbeid med våre folk – representanten Ropstad og representanten Bollestad, i henholdsvis justiskomiteen og helse- og omsorgskomiteen – har jeg sendt inn en interpellasjon om en handlingsplan mot vold mot barn. Vi må sikre at det er samarbeid på tvers av sektorer og fagfelt – fra barnehage, legekontor og skolen, der de første bekymringene ofte oppstår, til politiet og barnehusene, som har i oppgave å etterforske. Da trengs det kompetanseøkning i alle ledd. Vi må sikre at barnehageansatte og lærere vet hva de skal se etter, og at det er enkelt for dem å ta kontakt med barnevernet for å diskutere sin bekymring og melde fra når det trengs. Det samme gjelder for helsevesenet. Det er viktig at leger og sykepleiere ser forskjellen på blåmerker som kommer fra fall i trappa, og blåmerker som kan komme av slag og vold. Samtidig er det viktig at helsepersonell og andre som møter disse barna, er trygge på å kunne snakke om vold med både barn og foreldre, slik at de raskt kan få avdekket problemene og hjulpet barnet. Samtidig er det helt essensielt at barnevernet har nok ressurser til å ta tak i sakene på et tidlig tidspunkt, slik at vold og utfordringer i hjemmet ikke skal få utviklet seg og holde på over lang tid, slik vi dessverre ser er tilfellet i mange saker.

Av sakene som kommer til barnehusene, er svært mange allerede en barnevernssak. I dag er barnevernet mange steder preget av ressursmangel. Saker kan derfor bli liggende lenge. Barnevernets oppgave er jo å beskytte barn mot vold og overgrep, og da må vi som politikere sørge for at de har det de trenger for å kunne utføre oppgaven sin og gi hjelp til alle barn som trenger det. Opprettelsen av barnehusene har vært et viktig steg mot å kunne gi barn rettssikkerhet og tilrettelegge for at en rettsprosess kan gjøres mer på barns premisser.

Barnehusene har høy kompetanse på vold og overgrep mot barn og gjør en veldig viktig jobb i avdekking, men også oppfølging av barn og familier. Det er viktig at denne kompetansen deles med andre instanser som kan komme i kontakt med barn og familier som er utsatt for vold. Vi trenger fagfolk i barnevern, skole og helsevesen som vet hva de skal se etter, og som er trygge i håndteringen av situasjonen. Her tror jeg at barnehusene har mye kunnskap som kan deles, noe jeg vet blir gjort allerede mange steder i dag. For å stoppe vold mot barn må vi løfte sammen og samarbeide – både vi politikere på ulike fagfelt, og de som jobber med dette ute i felten.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [19:17:32]: Jeg er veldig fornøyd når jeg hører at alle partiene og alle representantene har en felles oppfatning og forståelse av både emnet, problemet og utfordringene. SV i regjering, ved Inga Marte Thorkildsen, lanserte strategier for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Det vi snakker om her i dag, er en del av det, det er et videregående arbeid med det.

Selv om det stunder mot kveld, er stortingsbygningen lyst opp av sola. For mange av disse vi snakker om, er det natt og mørkt. Det er bare å gå igjennom avisene og lese domsslutningene og begrunnelsene for domsslutningene i kriminalsaker. Veldig ofte ser vi at det er overgrep og vold i barnealder som er årsaken til mye av den kriminaliteten vi har i dag. Mange mennesker drar med seg store problemene store deler av livet, ja, mange ganger til enden av livet, så omfattende er de problemene vi snakker om. Det er veldig alvorlig.

Det har vært sagt veldig mye bra her. Jeg synes det er veldig bra at Kristelig Folkeparti ved representanten Ropstad har tatt opp dette og fått kastet ekstra lys over det. Det er veldig bra at vi blir klar over posisjonene til partiene her. Det er også en trygghet for dem det gjelder. De som er vinnerne av de ekstra tiltakene vi snakker om, er jo nettopp barna og de unge. Med økt trygghet kommer også mer åpenhet, og vi ser at da kommer flere overgrepstilfeller fram. Når barna blir tryggere, når vi får institusjoner og forhold for det, har vi større sjanse for å kunne hjelpe dem.

SV er av den bestemte oppfatning at det er politifolk med spesialopplæring som skal drive avhør i de tilfellene vi snakker om. Det vil være den beste løsningen for dem som er berørt. Vi mener også at vi trenger mer midler til opplæring for disse fagpersonene med politifaglig bakgrunn. Vi mener også at det er nødvendig med flere midler til en omfangsundersøkelse. Vi er klar over at det er mange mørketall.

Nå er det et faktum at dagens regjering, med sitt flertall, hadde en annen prioritering under siste statsbudsjett. I likhet med flere av de andre talerne har også vi i vårt parti, SV, dratt rundt og snakket med folk på barnehusene, med de fagfolkene som er der, og alle sammen sier det samme, de venter bare på at forskriften skal komme på plass. Det er viktig, og vi synes at det haster. Jeg blir litt bekymret oppe i dette, som vi er veldig enige om, når justisministeren åpner for kanskje å gå en runde til. Vi fikk ikke høre begrunnelsen for det, bare antydninger, men for dem det gjelder, håper jeg at ikke justisministeren «korver» for lenge, for å si det på nordnorsk, og at en bør få litt fortgang i dette. For det er absolutt på sin plass at vi ikke venter for lenge. Det er snakk om å justere den redskapen vi har. Det er til beste for barn og ungdom, og det er viktig for utviklingen for dem og samfunnet.

Olaug V. Bollestad (KrF) [19:21:50]: Jeg kan lukke øynene og se for meg noen unger jeg møtte på akuttmottak i Stavanger for mange år tilbake. Jeg kan se noen tegninger som de tegnet. En av dem så ut som et gitter med ruter i og noen svære hoder. Jeg spurte: Er du i fengsel? Svaret var: Nei, men det er sånn jeg opplever å komme hit. Det var nesten som et fengsel, for vi voksne ble så store.

Barnehusene skal drive med dommeravhør, skal gjøre medisinske undersøkelser, skal gi råd og veiledning og skal ha en utadrettet virksomhet, står det på hjemmesiden til barnehusene, som vi har fått lære på besøk hos dem. Ministeren sa at det er en påkjenning å jobbe med unger som har hatt så sterke opplevelser, også for voksne, og det er stor gjennomtrekk, for det gjør så usigelig inntrykk. Da trengs det veiledning. Da trengs debriefing, da trengs oppfølging av dem som jobber der, slik at vi ikke får den gjennomtrekken som er. For jeg er sikker på at de som jobber på slike hus, har den samme opplevelsen som jeg, at ting kommer i retur. Vi trenger å bearbeide for å øke kunnskap og få god erfaring.

Men de som har de største påkjenningene, er ikke de voksne. Det er ungene. Da trenger vi å ha kunnskap, og det var den fjerde tingen barnehusene skulle gjøre. De skulle drive veiledning og utadrettet virksomhet – dele av sin kunnskap til helsesøster, som ikke bare får kunnskap, men gjør noe med det, dele til barnehagen, slik at den kan gjøre noe med det, at skolen får vite og gjør noe med det. Kunnskap trenger vi alle.

Så er det ikke bare slik at vi trenger kunnskap for å se. Vi trenger også kunnskap når dommen er ferdig, de første undersøkelsene er ferdige, og barnehuset har gjort sin jobb. Da skal disse ungene tilbake igjen til en kommune, og da trengs kunnskap for å fylle opp dette. De bærer med seg en ufattelig stor ryggsekk, det kan ta år å rette det opp igjen, og vi må være der for dem, for de har egentlig tapt alt. Det krever kunnskap, ikke bare om forebygging, undersøkelser, dom og behandling, men også om hva en trenger etterpå for å få et godt og verdig liv. Det fortjener ungene våre.

Derfor er jeg veldig glad for det som ministeren sier, at det skal bli ikke bare ord og handlingsplaner, men handling. Men det betyr også at vi må tenke etter at barnehuset har gjort sin jobb. Ungene skal følges opp etterpå, de skal vokse, de skal leve med erfaringene hele livet, og de skal skape en tillit og få en trygghet til voksne på nytt. Det trenger de både å lære og å kjenne. Da må alle etater som møter ungene, på forhånd og etterpå, jobbe sammen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [19:25:33]: Jeg vil takke mine kolleger for en god debatt. Jeg synes det har vært viktig, og mange gode poenger har kommet fram. Jeg vil takke representanten Lene Vågslid også for et godt innlegg. Det ble nevnt at det ligger et Dokument 8-forslag, representantforslag, i komiteen, så de gode innspillene som er kommet nå, og den gode debatten vi har hatt, blir også tatt videre. Da er det fullt mulig å fortsette dugnaden med konkrete forslag, så jeg ser fram til det arbeidet som komiteen skal ha.

Jeg vil for så vidt også nyansere debatten litt. Den forrige regjeringa har gjort noe – jeg skal ikke underslå det – bl.a. opprettet mange nye barnehus, og representanten Johnny Ingebrigtsens innlegg fikk meg til å tenke på Inga Marte Thorkildsen, som har hatt og har et stort engasjement på dette feltet. Det er bra at det er så tverrpolitisk, men som jeg var inne på i mitt innlegg, har hovedkritikken vår vært at vi har sett at ventetidene har vært lange år etter år. Vi vet at det kommer en økning, og det å få ned ventetida blir helt avgjørende. Der har vi store forventninger.

Jeg vil også takke for innlegget fra representanten Margunn Ebbesen. Hun har en viktig påminnelse, at hovedformålet, eller noe av det viktige med barnehusene, er nettopp at ungene slipper å bli fraktet rundt, at de kan komme til én plass, og så er all kompetanse til stede der istedenfor at de må reise rundt og fortelle sin historie gang på gang.

Så vil jeg takke mine partikolleger, både Geir Jørgen Bekkevold og Olaug V. Bollestad, som – selvsagt – hadde to gode innlegg. Jeg vil også minne om at det kommer en interpellasjon fra representanten Bekkevold i begynnelsen av mai som omhandler litt av det samme. De løfter også i sine innlegg opp det tverrfaglige aspektet.

Så må jeg minne om det viktige aspektet med forebygging. Jo mer vi kan gjøre for å forebygge på en arena, jo mindre blir det på denne sektoren, som justiskomiteen jobber mest med.

Jeg har noen poenger til slutt og noen utfordringer til justisministeren. Jeg opplevde ham imøtekommende på de fleste punkter, men jeg vil utfordre litt når det gjelder medisinske undersøkelser. Det barnehusene også er tydelige på, er at en gjennom de medisinske undersøkelsene får avdekket mange overgrep – en får vite. Som representanten Bekkevold også var inne på, når en har kompetanse nok, kan en avsløre om det bare er et blåmerke eller om det har vært vold eller overgrep. Hva tenker justisministeren om å gjøre det obligatorisk, eller iallfall sikre at barn som oppgir at de har blitt utsatt for slag og vold, får den undersøkelsen?

Så er det også en annen viktig påminnelse for oss. Det er at det i NKVTS’ undersøkelse nå, en rapport som kom for ikke lenge siden, kom fram en av fem jenter under 18 år har blitt utsatt for seksuelle overgrep – et forferdelig høyt tall. Det viser bare at det er et enormt viktig arbeid som vi gjør på dette feltet.

Så Kristelig Folkeparti vil følge med. Vi er glad for de signalene justisministeren kommer med. Nå skal det heller ikke bli slik at det bare er ord denne gangen. Vi har riktignok fire år foran oss, men det haster for å få til et bedre arbeid for å styrke barns rettssikkerhet.

Statsråd Anders Anundsen [19:28:47]: Jeg håper vi har langt mer enn fire år foran oss, men dette må løses på betydelig kortere tid.

Jeg har lyst til å takke for veldig mange gode og tankevekkende innlegg og for et veldig sterkt, ektefølt engasjement fra Stortingets side. Jeg tror det er et veldig viktig signal til mange av dem som sliter selv, men også til dem som er pårørende, som er inne i disse prosessene. Så er det selvfølgelig slik at et ektefølt engasjement må følges opp av konkret handling, og vi gjennomfører nå flere tiltak for å gjøre det som er mulig for å gjøre dette bedre.

Så er det noen rammer som vi må forholde oss til. Det er den tilgangen vi har på kompetanse, og det er den tilgangen vi har på ressurser, som alltid vil være en begrensende faktor. Det er derfor det er nødvendig nå å gjennomføre det vi kan for på både kort og lang sikt å gjøre denne jobben enda bedre.

Så var Lene Vågslid inne på at hun ville ha et likt tilbud uavhengig av hvor en er fra i landet. Det er også et veldig viktig premiss for at en skal lykkes med dette arbeidet. En har sett en jevn og god økning i bruken av barnehusene, men det er fortsatt noen politidistrikter som i altfor liten grad bruker barnehus uten at det er noen åpenbar begrunnelse for det. I noen enkelttilfeller kan det være helt spesielle forhold knyttet til reisetid osv., og barnets beste skal alltid være i fokus i alle disse vurderingene, men det er åpenbart at flere kan bruke barnehus mer.

Flere har vært inne på at det er viktig nå at vi ikke «korver» for lenge, som var det Ingebrigtsen kalte det. Det er jeg enig i. Men vi må også legge frem forskrifter som faktisk treffer. Formålet med å gjøre denne jobben raskt må ikke gå på bekostning av å gjøre den grundig. Sæverud-utvalgets forslag var bra på mange områder, men har altså vært veldig omstridt på mange andre. Da er det mer krevende å levere et resultat deretter. Det betyr at en underveis kan komme med andre innspill som en er nødt til å ta på alvor for å gjøre dette så godt som mulig, og det mener jeg er en viktig premiss i seg selv.

Til slutt til Ropstad, som var inne på forholdene med medisinske undersøkelser, som jeg også kort berørte i mitt forrige innlegg: Det er helt avgjørende at vi sikrer den kompetansen. Som jeg nevnte, hadde jeg møte med helse- og omsorgsministeren i går, som har ansvaret for dette. Han adresserer også denne problemstillingen som en høyt prioritert oppgave, og vi har avtalt et nytt møte i oppfølgingen av bl.a. dette i månedsskiftet mai/juni. Det er altså et høyt fokus og høyt trykk i regjeringen for å sikre dette samlet sett.

Jeg vil takke for en god og grundig debatt om et svært viktig og alvorlig tema.

Presidenten: Da er sak nr. 8 ferdigbehandlet.