Bård Vegar Solhjell (SV) [13:39:42]: Ei meining eg har høyrt mange, mange gonger – òg her frå Stortingets talarstol – er at kultur er viktig. Eg trur kanskje ikkje det finst ein einaste politikar som aldri har ytra dei orda, sjølv om dei jo djupast sett er meiningslause. Alle kan seie at kultur er viktig. Det er verdas mest kjedelege setning, fordi ho rommar alt og ingenting – «alt» fordi kultur jo er alt det vi menneske bevisst eller ikkje bevisst gjer saman, og «ingenting» fordi kulturen først blir viktig i politikken når han faktisk blir prioritert gjennom våre handlingar.

Ingen politikar ville stått på ein talarstol og sagt at «helse er viktig» eller at «skule er viktig». Det ville ha høyrt ut som om vedkommande ikkje hadde noko å kome med. Kunst og kultur er ikkje viktig – det er der. Kunsten er ikkje krydder i livet – den er ein del av sjølve hovudretten. Det må òg vere utgangspunktet for politikken. Kulturpolitikken må vere kjernen i nasjonalpolitikken. Ingen politikar som vil byggje eit betre samfunn for folk flest, skal kunne gløyme kulturpolitikken. Til det er den for viktig for demokrati, for fridom og for samfunnsbygging.

Mitt mål er at kulturpolitikken skal få den same plassen i politikken som kunst og kultur har i liva våre. Altfor lenge har det ikkje vore slik, men Kulturløftet gjorde etter mi oppfatning noko med det. Gjennom åtte raud-grøne år har kulturbudsjettet nesten dobla seg. Kulturløftet gjorde òg kulturpolitikk til realpolitikk. Støtte til kultur gjekk føre støtte til andre viktige samfunnsføremål, den vant mange budsjettkampar. Og ikkje minst: Kultur vart løfta opp i politikkens eliteserie på ein annan måte enn tidlegare.

Kulturløftet var ei nødvendig vitamininnsprøyting i norsk kunst- og kulturliv. Det var ingen mirakelkur. Eg meiner sjølv at den kulturelle grunnmuren – bibliotek og kulturskular – ikkje i tilstrekkeleg grad vart styrkt. Det er sjølvsagt eit stykke igjen før profesjonelle kunstnarar er i nærleiken av den tryggleiken dei fleste andre yrkesgrupper har i sin kvardag. Ja, sjølvsagt finst det ei rekkje viktige og uløyste oppgåver på kulturfeltet òg etter åtte år med eit viktig kulturløft.

Kulturlivet er avhengig av sterke institusjonar, men kulturlivet kan òg bli for institusjonalisert. Kulturlivet er best når dei store vert utfordra av dei små, når eit mangfald av stemmer og ytringar engasjerer og provoserer, og når kunstnarar med ulik bakgrunn og ulike idear har moglegheita til å bli høyrde. Derfor kan det at framtidas kulturløft i endå større grad får eit løft frå botnen, i tillegg til frå toppen, vere viktig.

Derfor syntes eg òg at statsråden trefte ganske godt då ho i ein stor tale til Kulturrådet i Bergen nemnde «frihet, mangfold og kvalitet» som tre sentrale stikkord, eller føresetnader, for eit velfungerande kulturliv – og då ho varsla ei fridomsreform for kulturlivet. Ei slik reform skal gje «auka maktspreiing, høgare kvalitet og breiare finansiering av kulturlivet». Sitatet er omsett til nynorsk, må eg medgje. Det er m.a. antyda at Kulturrådet vil få vidare rammer til å omprioritere. Høgre har varsla at dei vil ha færre politiske føringar på institusjonane – utan at det er heilt klart kva for føringar det gjeld.

Det er på denne bakgrunnen eg har fremma interpellasjonen som vi diskuterer her i dag. Vi i SV er sjølvsagt einige i at auka fridom og auka mangfald er bra for norsk kunst og norsk kulturliv. Samtidig er vi usikre på kva regjeringa og statsråden eigentleg vil. Det har ho sjansen til å fortelje meir om her i dag.

Så er vi òg – med bakgrunn i enkelte signal – litt bekymra for om auka fridom i verkelegheita betyr noka anna. I budsjettdebatten i Stortinget formulerte Thorhild Widvey seg slik:

«Jeg mener at et ensidig fokus på tilskuddsnivået gjennom mange år har fjernet oppmerksomheten fra innhold og kvalitet i den offentlige kulturdebatten.» – og denne gangen ikkje omsett til nynorsk.

Eg må medgje at eg då tenkte: Ville en helseminister, eller ein samferdselsminister, formulert seg slik? Eg har iallfall ikkje sett at samferdselsministeren f.eks. har sagt at femdoblinga av investeringar til tog, som vi fekk under den raud-grøne regjeringa, har fjerna merksemda på kvalitet i den norske togdebatten. Tvert imot, så trur eg det vert teke for gitt på dei fleste andre felt at kvantitet – økonomiske ressursar – er ein føresetnad. Eg trur vi kan verte einige om at pengar er ein nødvendig – men ikkje tilstrekkeleg – føresetnad for kvalitet. Vegar, lærarlønningar og kreftbehandling kostar pengar, men det gjer òg teaterscener, skodespelarlønningar og musikkinstrument. Om ideen om ei fridomsreform byggjer på føresetnaden om at for stor offentleg støtte til kultursektoren er eit problem for kvaliteten, då er eg bekymra, men om den byggjer på eit reelt ønske om å gjere kvardagen enklare og meir fri for kunstnarar, om å styrkje det frie feltet i kulturlivet og om å inkludere fleire grupper i kunst- og kulturtilbodet, då er eg meir enn klar til å samarbeide om eit slikt løft, for fridom treng vi meir av i norsk kulturliv. For det første treng kulturlivet fridom til å setje kunst føre kommers. Teater, museum, forlag, film og plateselskap med økonomi har fridom og uavhengighet til å våge å satse på dyr kvalitet og ikkje berre på billige kopiar.

For det andre treng vi eit fritt kunstfelt – kunstnarar utanfor dei store institusjonane, som tør å satse fritt. Eit viktig verkemiddel for dette er kunstnarstipenda. Ei rekkje framståande kunstnarar har fått og får dei – frå Per Petterson til Mari Boine. Statsråden starta sin karriere med å kutte dei, før ho vart redda av Stortinget. Eg er spent på å høyre om ho vil freiste å kutte dei igjen, for eg er overtydd om at det vil gje mindre fridom for kunstnarane og mindre mangfald for publikum.

Viss vi vil finansiere kvalitet, må vi òg vere villige til å finansiere vegen til kvalitet, og den vegen går gjennom kulturskule, bibliotek, kunstnarstipend, utdanningar – alt det som skal til for at nokon til slutt vert store suksesshistorier.

For det tredje må vi sikre publikum sin valfridom. Myndigheitene må ta ansvar for å sikre tilbod òg der marknaden er liten, dersom fridomen skal gjelde for alle. Ikkje minst er eg oppteken av fridomen til barna. Tenk for ein fridomsreform det ville ha vore om barn ikkje måtte stå i årelang kø for ein kulturskuleplass, eller møte eit minimumsbibliotek med skrantande hyller.

Kanskje kan òg Høgre og SV finne kvarandre i noko – i eit oppgjer med instrumentalisme i kulturpolitikken og i eit forsvar for kunsten i seg sjølv. Eg og SV er òg opptekne av at støtteordningar kan organiserast annleis og mindre byråkratisk, og eg høyrer gjerne meir om kva statsråden tenkjer om det i dag.

Mitt spørsmål til statsråden er altså: Kva skal ei fridomsreform innehalde, som heilt konkret kan gje auka fridom til kunstnarar, kulturarbeidarar og publikum? Eg ser fram til debatten om det her i dag.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Thorhild Widvey [13:47:58]: Først og fremst vil jeg si takk til representanten Bård Vegar Solhjell for å reise denne interpellasjonen. Jeg er glad for enhver anledning jeg har til å gjøre rede for de viktigste linjene i regjeringens kulturpolitikk. Og jeg registrerer at det skjer en revitalisering av den kulturpolitiske debatten akkurat nå – for første gang kanskje på noen år – og det trenger vi, både i form av en ordentlig diskusjon om retning, men også om prioriteringer. Det er sunt og produktivt for både kulturlivet, offentligheten og for oss politikere, og som kulturminister vil jeg gjerne invitere enda flere til å delta i den. Vi ønsker motstand, kritikk og direkte tale. Kunsten og kulturen er nemlig noen av våre viktigste redskaper for tolkning av verden og vår stadig mer sammensatte virkelighet. Derfor må det være takhøyde i diskusjonene, og de må være ærlige og kritiske. Vi ønsker en sunn og fri ytringskultur i norsk kulturliv for at kunsten skal være fri og kritisk.

Jeg treffer veldig mange personer, organisasjoner og institusjoner i norsk kulturliv hver uke. Overalt merker jeg en sterk interesse for å diskutere prioriteringer, vise fram det som er godt, problematisere det som ikke fungerer, og ikke minst en stor vilje til å strekke seg etter å yte publikum – borgerne – noe enda bedre og mer relevant. Denne viljen i kulturlivet er det vår fremste oppgave som kulturpolitikere å skape skikkelige rammevilkår for, men uten å detaljstyre.

Representanten Solhjell spør hva frihetsreformen skal inneholde. Han spør også om økte bevilgninger til kunst og kultur kan være negativt for innhold og kvalitet i kulturen. Svaret på det siste spørsmålet er i utgangspunktet nei. Det kommer selvsagt helt an på hvordan bevilgningene blir brukt, og hva de blir brukt til. Her er det mye å diskutere når vi nå skal gå videre og videreutvikle kulturpolitikken.

Jeg skal gjøre rede for hvorfor vi ønsker et mye sterkere fokus nettopp på innhold og kvalitet, dvs. en sterkere oppmerksomhet om hva vi faktisk har oppnådd med vår ambisiøse offentlige ressursbruk når det gjelder kunst og kultur. Det trenger vi nå.

La meg redegjøre for hva frihetsreformen vår er:

Først og fremst består frihetsreformen i maktspredning geografisk når det gjelder fordeling av midler og satsinger. Regjeringen ønsker å dyrke fram sterke, regionale kraftsentre i kulturlivet. Vi vil satse ekstra ressurser på et begrenset antall spesielt gode institusjoner og skapende, kreative miljøer også i byer utenfor Oslo. Det gir Kultur-Norge en reell konkurranse om høyeste kvalitet – noe som skjerper alle.

Frihetsreformen består også i maktspredning med hensyn til personer og miljøer. Når regjeringen nå setter sammen råd, styrer og utvalg, prøver vi å velge bredest mulig for å finne fram til nye navn og mennesker fra hele landet, i stedet for å utnevne gjengangere fra et lite antall miljøer til innflytelsesrike posisjoner – hvis ikke skapes det maktkonsentrasjon, og man får et altfor begrenset og innsnevret blikk på hva som egentlig er viktig og godt.

Hvis vi skal kunne finne fram til og fordele midler til de aller beste, må derfor de som sitter i viktige posisjoner og fordeler midlene, være bevisste på god spredning også geografisk. Dette har vi sterkt fokus på hver dag.

Frihetsreformen består også i maktspredning når det gjelder finansieringskilder. Privat finansiering kommer i mange former:

Det er for det første sponsing.

For det andre er det rene pengegaver, og for å forløse flere av disse har vi i år innført en helt ny gaveforsterkningsordning.

For det tredje består privat finansiering også av den vitale, voksende sektoren som norske fond og stiftelser utgjør. De deler ut milliardbeløp årlig etter egen vurdering og dømmekraft. Vi ønsker å legge enda bedre til rette for dem.

Frihetsreformen består også i at regjeringen legger færre føringer og legger til rette for mindre detaljstyring i våre mange tilskudds- og tildelingsbrev. Siden vi tiltrådte for et knapt halvår siden, har tilskudds- og tildelingsbrevene fått et helt annet innhold. Vi har ikke med formuleringer og krav som ikke er forenlige med kulturens frihet og den store kompetanse som finnes ute i miljøene selv, og som vi skal respektere høyt.

På scenekunstfeltet har vi f.eks. fjernet konkrete krav til mangfold i betydningen inkludering og integrering. Aktørene og miljøene skal selv ta alle de avgjørelser de kan ta om slike saker som direkte har med innholdet i kunsten å gjøre.

Våre brev har ikke med utenomfaglige føringer på tilskuddene, f.eks. når det gjelder statlige pålegg om å markere jubileer, en spesiell kjønnsrepresentasjon i skapende virksomhet eller annet. Dette stod den rød-grønne regjeringen for. Vi ønsker virkelig et kulturliv som speiler det mangfoldige landet som Norge er, men det er kulturlivet selv som skal avgjøre hvordan dette skal skje. Et autentisk mangfold skapes ikke gjennom direktiver ovenfra.

La meg komme med et eksempel som illustrerer hvilken frihetsbegrensende tenkning vi nå har brutt med:

Da den rød-grønne regjeringen lanserte Mangfoldsåret i 2008, sa daværende kulturminister, Trond Giske, rett ut at de som ikke fulgte regjeringens ønsker, ville bli husket ved neste års statsbudsjett:

«Institusjonene blir nå utfordret på hva de gjør for å bidra til kulturelt mangfold. Hvis de ikke tar ansvaret på alvor, vil det få konsekvenser for framtidige bevilgninger.»

Dette stod i Dagsavisen 4. desember 2007.

I 2012 kom den rød-grønne regjeringen med konkrete forventninger om deltagelse i hundreårsmarkeringen av kvinners stemmerett i 2013 og Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014. Kulturlivet reagerte forståelig nok kraftig på denne detaljstyringen av det kunstneriske innholdet.

I Meld. St. 10 for 2011–2012 Kultur, inkludering og deltaking tok den rød-grønne regjeringen skrittet fullt ut og krevde at inkludering og mangfold også skulle være en integrert del av ordinær programmering – altså selve programinnholdet.

Det står videre at Kulturdepartementet ville legge stor vekt på systematisk oppfølging av arbeidet med inkludering og mangfold, og at oppfølgingen skulle inkluderes i den nye styringsdialogen. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2013 hvor det heter at denne dimensjonen skulle være forankret i personalprofil, programprofil og publikumsarbeid. Styringen skulle altså også gjennomsyre programarbeidet, dvs. innholdet.

Vi ønsker det ikke slik. Vi vil føre en kulturpolitikk som gir større frihet. Det gjør vi fordi vi har svært stor tillit til nettopp kunst- og kulturmiljøene og en stor tiltro til at de beste ideene faktisk kommer derfra.

Vi ønsker en omfattende statlig kulturpolitikk. Årets kulturbudsjett er tidenes største. Jeg mener samtidig at det må finnes grenser for politikken, og la meg gi et eksempel på det:

I årets budsjett har vi kuttet de rød-grønnes såkalte kulturelle nistepakke. Det offentlige skal ikke ta ansvar for å betale for konserter i lunsjpausene på norske arbeidsplasser. Det må bedriftene og arbeidsgiverne selv ta seg av.

Kultur som næring er et underbelyst tema de siste årene. Det som kan bære seg selv, bør bære seg selv. Vi vil overlate til markedet det markedet faktisk kan ta seg av. Men av og til har det kunnet virke som om alt viktig som skapes av kunst og kultur i dette landet, skapes utelukkende takket være statlige eller andre offentlige penger, men slik er det ikke. Presset om en kontinuerlig økning i statstilskuddene er imidlertid stort. Vi trenger ikke en slik ensretting. Det skaper et mindre rikt og mindre mangfoldig kulturliv.

Denne tankegangen, det ensidige blikket på omfanget av statlige tilskudd, preger mange kulturpolitiske debatter. Det som da lett blir usynliggjort, er den omfattende delen av kulturøkonomien i Norge som bygger på private penger. Det er kunstnernes egen innsats, kulturbrukernes egenbetaling, alt det vi som borgere er villige til å bruke på kulturtilbud og mye mer.

Samtidig som kunst og kultur representerer viktige verdier vi ikke kan tallfeste, er det et faktum at de som skaper kunsten, også skal leve av det. Da mener vi det er bra at både skapere og brukere av kunst og kultur får større bevissthet om at det også koster penger å skape kunst, og at både kunst og kultur gir en merverdi i livet som brukerne bør sette pris på, både i overført betydning og bokstavelig talt.

Det er kulturlivets vesen at det for en stor del drives av private, frie og maktkritiske utøvere, innenfor eller utenfor institusjonene. Alternativet er altomfattende offentlig finansiering. Men det er ikke en farbar vei, for det gir i ytterste konsekvens en ensidig maktavhengig og derfor ufri kultur.

Representanten Solhjell har i flere sammenhenger i det siste kritisert regjeringens programerklæring om mer privat finansiering. Han har framstilt ambisjonen om mer privat kapital som en trussel. Det er det vanskelig å skjønne, slik jeg ser det. Vi trenger større mangfold i finansieringen av kulturoppgaver i Norge. Den offentlige støtten er en kjerne, men offentlige penger verken kan, bør eller skal løse alle problemer.

Jeg tillater meg også å stille spørsmålet:

Hva er det egentlig denne motforestillingen mot private innslag i kulturlivet representerer? Er det ikke nettopp dette som kjennetegner og er selve det bærende fundamentet i kulturlivet – kulturutøvere som representerer seg selv og ikke minst også lokal innsats, som ofte bygger på en imponerende frivillig innsats i kor, korps, tallrike festivaler over hele landet, amatørteatre og -revyer?

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:58:25]: Eg takkar for svaret, som eg synest på fleire område var interessant. Eg merka meg f.eks. signala om maktspreiing i kulturlivet og oppnemning av styrer, råd, utval osv., og at ein ser for seg ein systematisk strategi for å ha ei breiare deltaking der. Det synest eg var eit interessant og kanskje det mest konkrete signalet, og som eg i alle fall ikkje så tydeleg har høyrt før.

Eg har likevel behov for å kommentere på nokre område. Det første er:

Har vi ein kulturdebatt i Noreg med eit einsidig fokus på auka løyvingar? Det er mogleg at kulturministeren og eg deltek i to forskjellige kulturdebattar, men eg har reist ganske mykje rundt til kulturinstitusjonar og møtt mange kunst- og kulturarbeidarar i det siste, og det er nesten alltid sånn at det vi diskuterer, er innhaldet i kunst- og kulturpolitikken. Vi diskuterer litteraturpolitikken i seg sjølv, digitalisering og dei enorme utfordringane det gjev, korleis kulturskulen er og korleis den kunne vere og kvar norske bibliotek vil gå.

I tillegg seier dei at dersom vi skal få det til, kostar det kanskje nokre ekstra pengar. Men vis meg den interessegruppa på det feltet som ikkje tek med i sine vurderingar at dei òg kunne bruke nokre ekstra pengar til noko fornuftig.

Eg synest tvert imot at det som pregar kulturpolitikken, er ei stor grad av innhaldsfokus. Det finst andre politiske felt der nesten alt dreiar seg om kor mange kroner du har i budsjetta, men at kulturpolitikken òg dreiar seg om det, ja det skulle berre mangle.

Så til privat finansiering. Det ville ikkje falle meg inn, ikkje i halvsøvne ein gong, å seie at ikkje privat finansiering er viktig. Det er heilt openbert. Nesten alt som skjer av kultur i Noreg, er jo finansiert gjennom dugnadstimar og private pengar og det vi gjer og stiller opp med alle saman. Men det eg er ganske skeptisk til, er at private finansieringar skal vere bestemmande for offentlege løyvingar, altså at det skal vere sånn at det er dei som klarar å skaffe seg mest av det, som direkte skal kunne styre det løyvingane over statsbudsjettet skal gå til. Det synest eg er feil, men eg er sterk tilhengar av meir privat finansiering.

Så høyrer eg at kulturministeren er veldig for mangfald, men at ho ikkje vil «gjere» mangfold. Sagt på ein annan måte: Ho vil ikkje ha nokon av dei tiltaka som av og til må til for å sikre eller dra oss i retning av meir mangfald. Det at begge kjønn er representerte, er eit eksempel på mangfald. Eg trur eg kan fortelje at det gjennom historia ikkje har vore sånn at alt har kome av seg sjølv. Av og til må ein dytte litt på. Det same gjeld inkludering av minoritetar. Der treng ein å dytte litt på. Det er kulturpolitikk, ikkje innblanding i kulturlivet. Det ser eg fram til ein fortsett spennande debatt om her i dag.

Statsråd Thorhild Widvey [14:01:42]: Jeg synes det er veldig interessant, og jeg gleder meg til fortsettelsen av denne debatten, ikke minst i denne salen. Vi skal ha en diskusjon om innholdet i kulturpolitikken i de årene som vi har foran oss.

Vi har nå en veldig kritisk gjennomgang. Vi går gjennom alle områder staten faktisk bruker penger på. Vi ser på overlappinger, der hvor det er veldig mange ulike typer tiltak som faktisk får midler fra ulikt hold, og vi tror det er et godt grunnlag for å gå igjennom dette for å se om vi kanskje kan bli enda mer målrettede i årene som kommer. Jeg håper at det kan bli et godt samarbeid, også med SV, om å fokusere på innholdet i tiden som kommer.

Jeg synes det er betryggende å høre at SV vil støtte en bredere geografisk representasjon i de råd og utvalg som nå kommer. Det er noe vi kommer til å sette mye inn på. Det er for oss et maktspredningsprinsipp at makten overfor bestemmende myndigheter spres på flere hender. Jeg synes også det er betryggende å tenke på – og jeg vil gjerne invitere til – at vi får en bred diskusjon om dette i Stortinget, slik at vi kan klare å få flere av partiene til å slå ring om viktigheten og nødvendigheten av den private kapitalen.

Jeg vil med en gang berolige representanten Solhjell og si at jeg ikke har tenkt å gi de private aktørene noen makt som skal være bestemmende med hensyn til hva som skal prioriteres på statsbudsjettet – snarere tvert imot. Man må legge forholdene til rette for å få private aktører til å være med. Det er jo det som er realiteten i dag. Det er et stort engasjement av privat kapital der ute, som er med og bidrar på ulikt vis. Jeg nevnte noen eksempler, bl.a. stiftelser, som jo har et veldig bredt engasjement på ulike områder rundt omkring, og som er med på å bidra til at vi får et rikt kulturtilbud. Men vi har også mange andre ordninger, f.eks. bedrifter som er med på sponsorvirksomhet, og som faktisk er med og løfter fram talenter som nettopp kan være med på å bygge opp under og øke kvaliteten på de ulike kunst- og kulturfeltene.

Jeg tror det er et stort grunnlag for at vi kan bygge noe i fellesskap ved å fokusere på de områdene som man har i dag, og se om det er noe vi kan gjøre for å få mer ut av de midlene som allerede har vært brukt, på en mer konstruktiv måte, men jeg tror det er mulig å gjøre noe også med private midler i årene som kommer.

Det er et område som vi ikke har sett på. Det er ikke til å legge skjul på at man har fokusert veldig mye på å bygge infrastruktur i løpet av de siste årene. Det er også noe som Enger-utvalget har påpekt, at en nå kanskje bør fokusere sterkere på innholdet. Hvilke tilbud det egentlig er som gis, er kanskje noe av det viktigste vi som politikere nå skal konsentrere oss om, og det inviterer jeg til en bred diskusjon om i Stortinget.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:04:58]: Å bekranse seg med ord er enkelt. Frihet, mangfold og kvalitet er den nye regjeringens laurbærkrans i kulturpolitikken. Det som imidlertid er en utfordring, er at regjeringens kulturpolitiske ledelse har bekranset seg selv før jobben er gjort.

Hva tenker en danser når jeg sier frihet for dansen? Jeg tror han tenker mulighet til å spre dansekunst over hele landets dansegulv, økonomiske rammer som skaper rom for innovasjon, stipend som gir danserne mot til å feile, frigjørende offentlige støtteordninger og forutsigbare pensjonsordninger.

Hvis jeg spør en skuespiller hva hun tenker når jeg sier mangfold, ville kanskje svaret være god rekruttering og stimulering av skuespillere fra alle demografiske aspekt, god fordeling av hovedroller, sterk spillestøtte til ulike produksjoner, mulighet til å spille klassikere, men òg stimulans til å sette opp samtidsproduksjoner.

Hvis jeg spør en filmregissør hva han tenker om kvalitet, tror jeg svaret ville vært et ønske om støtte til å prøve og feile, støtte til å gå hele veien til god kvalitet, for kvalitet kommer ikke av seg selv. Vi kan ikke vedta kvalitetsfilmer, men vi kan vedta støtteordninger som gir mulighet for å skape kvalitetsfilm.

Hvis vi så hører hvilke svar den nye politiske ledelsen i Kulturdepartementet gir, er det noe uklart. Frihet skal du få f.eks. gjennom å slippe å få offentlig støtte. Mangfold skal komme av seg selv. Det private næringslivet skal framelske nye ting, eller sagt på en annen måte: skattelettelser til dem som vil bestille kunst og kultur som passer firmaets visjon og merkevare. Kvalitet skal de selvsagt støtte uten å tenke på hvor den kommer fra.

Jeg er redd for at vi raserer grunnlaget for hvordan man skal kunne leve som profesjonell kunstner gjennom å satse alt på ett kort, og jeg er redd for at det private næringslivet skal være regjeringens nye reddende engel. Av og til mistenker jeg at det ikke er mange kulturentusiaster i den nye regjeringen. Hvis de finnes, må de i tilfelle tørre å komme opp på scenen nå.

Fram til nå har vi hørt mange fine ord, ord som kan fylles med mening hvis en ønsker det. I Arbeiderpartiets program har vi gitt disse fine ordene et innhold. Vi vil sikre frihet for kunstnere til å gi kulturopplevelser av god kvalitet gjennom å gi 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål. Vi vil sikre offentlige bevilgninger slik at utøverne får trygge og gode rammer, og vi skal holde oss på armlengdes avstand fordi kunstnerne skal være frie. Mangfold skal sikres gjennom å gi mulighet for alle sjangre til å utvikle sin kunstart, og ved at hele landet får ta del i uttrykkene. Kvalitet får vi gjennom å satse bredt for å nå toppene, jobbe i hele landet og gjøre kulturskolene viktige og tilgjengelige for alle barn, sånn at vi oppdager talenter tidlig og gir dem næring i det videre løpet. Grunnfjellet må være stødig for å skape de imponerende toppene.

Den viktigste tilbakemeldingen jeg får når jeg reiser rundt i landet og møter næringen, er at Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen ga trygghet. Vi var tydelige. Jeg opplever òg en motsetning mellom det den forrige regjeringen gjorde, og det den nye regjeringen gjør. Den nye regjeringen higer etter private penger og støtteordninger fra næringslivet, noe vi alltid har ønsket velkommen som et supplement til den offentlige støtten. Jeg mistenker at de private støtteordningene mer vil komme næringslivet til gode enn den frie kunsten.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [14:09:44]: Det virker som om vi etter ganske lang tid endelig skal få en debatt om innholdet i kulturpolitikken, selv om det er noen krampetrekninger, noen som fortsatt mener at penger er det eneste forløsende.

I ganske mange år har debatten i hovedsak dreid seg om hvor stor pengesekken skal være og i mye mindre grad hva pengene skal brukes til. Det paradoksale er at på den ene siden har pengene blitt delt ut med krav til hvordan pengene skal benyttes, mens på den andre siden ser vi, etter hvert som det ryddes i skuffer og skap, at på flere arenaer har penger tilsynelatende bare blitt delt ut, uten nødvendig kontroll på om de har blitt brukt til det som var meningen. Et eksempel på det kom senest i går med meldingen om at det er behov for å gå igjennom f. eks. Norsk teaterråds disponeringer de siste tre år.

Vi har altså hatt en situasjon hvor penger har vært både målet og middelet. En krone til kultur har vært kulturpolitikk, og i den grad det har vært innholdsdiskusjon, har det handlet om å styre innholdet politisk, ikke la feltet selv få lov å utvikle seg.

Når vi nå får en frihetsreform, er det på tide. Som statsråden selv var inne på: Kunsten må få være fri og kunsten må få være kritisk. Vår oppgave som politikere er å skape trygge rammer, gode vilkår og i tillegg passe på at pengene forvaltes ordentlig. Men styringen av innholdet bør vi ligge lengst mulig unna. Rød-grønn praksis har jo vært slik at man har delt ut pengene, sammen med føringer for hvordan de skal brukes. Så har man lent seg tilbake og tenkt: Nå blir det kultur – jeg hadde nær sagt for alle penga.

Representanten Solhjell var inne på at i de åtte årene med rød-grønt styre, ble kulturbudsjettet nesten doblet. Ja, det er vel ikke så veldig rart. Statsbudsjettet ble jo nesten doblet i samme periode. Igjen er det pengetelling, ikke innholdsdiskusjon. Jeg skvatt litt da man sammenliknet dette med investeringer i jernbane. Jeg vet at SV er glad i kollektivtransport, men det er litt rart å sammenlikne infrastruktur med kulturpolitikk, synes jeg, med mindre det var bokbuss for tog han hadde i tankene.

Vi skal prøve å overføre mer makt og spre mer makt til kunstmiljøene. Jo lenger den armen vi måler armlengdes avstand med, jo mindre føringer og detaljstyring vi bedriver, jo friere vil kunsten bli.

Vi hørte statsråden si at det nå ryddes kraftig, og at tildelingsbrevene skrives om for å fjerne føringer som ikke har noe der å gjøre. Dette er starten på og en del av frihetsreformen.

Videre er det viktig å se nærmere på publikumsutviklingen. Store deler av kunstfeltet har et marked. Mye av kunsten er utmerket godt i stand til å bære seg selv. Noen områder trenger bare litt stimulans for å vokse seg store nok til å bli bærekraftige.

Det er bra at mange ønsker å utdanne seg innen kunst og kultur i Norge. At antall arbeidsledige kulturarbeidere som går på Nav øker, er ikke like hyggelig. Vi vet at søknadsmengden til Kulturrådet har eksplodert – støtteordningene er under press. I denne situasjonen er det ekstra viktig å utvide næringsgrunnlaget for kunst og kultur i Norge. Det gjør at flere kan leve av kunsten. Her er publikumsutvikling, næringsutvikling og etterspørselsperspektiv viktige stikkord.

Så kan vi spørre oss: Hva gir størst frihet – å måtte tilpasse det man skal skape til offentlige søknadskriterier og støtterordninger, eller å få større mulighet til å kunne velge hvor og hvordan man vil finansiere det man skal skape?

Jeg er ganske sikker på at private midler kommer til å skape større frihet. Hvorfor skulle penger som en konsument, investor eller mesén ønsker å bruke på kunst eller kultur, binde skaperen i større grad enn om de samme pengene har vært sluset innom statskassen, videre gjennom offentlige budsjetter og byråkratiske stønadsordninger?

Jeg er glad for at kulturministeren sammen med næringsministeren ønsker å rette fokus på dette på kulturnæringskonferansen i Tromsø nå i vår. Gaveforsterkningsordninger er bare én av flere måter å utløse private midler på. Vi tror at slike vil skape større engasjement, mer debatt og, som en følge av det, en friere og bedre utvikling av kunstens mange områder.

Vi må rett og slett tørre å se på kultur i større grad som næring. Vi må tørre å si ordene marked og kultur i samme setning. Jeg gjorde det akkurat nå. Det gikk ganske bra.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:14:19]: Kunst og kultur er en fundamental del av menneskets liv. Det er grunnlaget for nærmiljø og lokalsamfunn, et nasjonalt fellesskap og en viktig del av internasjonal kontakt og fellesskap. Mennesket er et åndsvesen. Kunst og kultur er noe vi må dyrke, stimulere og oppmuntre. Det offentlige har en viktig rolle her. Derfor har Kristelig Folkeparti støttet de økte bevilgningene som har vært de siste årene, fordi vi mener det har vært viktig. Staten har et ansvar for å sikre gode rammevilkår.

Kristelig Folkeparti anerkjenner kultursektorens bredde og mangfold, og vi vil styrke kulturlivet i tiden som kommer. Samtidig skal vi huske at kulturlivet selvsagt er mye mer enn bare de delene som staten er involvert i. Jeg vil også si at det er bra at det legges til rette for mer private midler – flere private initiativer. Private penger er ikke skitne penger. Private penger inn i kulturlivet er bra. Men vi må huske på at dette skal komme som et supplement til de offentlige midlene, og ikke som en erstatning. Troen på at det finnes en utømmelig Sareptas krukke der ute, full av private midler, tror jeg faktisk kan vise seg å være feil.

Kristelig Folkeparti anerkjenner kultursektorens selvstendige stilling, dens autonomi og kunstnerens rett til å drive samfunnskritisk virke. Det må vi ta vare på. Fri kunst, et fritt og vitalt kulturliv, er helt grunnleggende i et demokratisk samfunn. God kunst kan være oppsplittende, konfliktskapende og gjerne forankret i enkeltindividers perspektiv, men kulturen har sin egenverdi og er ikke et styringsinstrument.

Vi anerkjenner også like fullt betydningen av en aktiv kulturpolitikk – statens rolle som pådriver og støttespiller for utvikling av kunst og kultur, bl.a. gjennom offentlige budsjetter.

Vi mener også at Stortinget skal kunne løfte bestemte områder innenfor kulturlivet dersom det er behov for det. Vi skal gi kulturlivet frihet. Da må vi samtidig ha mulighet til å løfte de miljøer, genre og organisasjoner som ikke blir hørt, eller som ikke når gjennom byråkratiet. Det kalles en aktiv og ambisiøs kulturpolitikk.

Staten har ansvar for å sikre gode rammevilkår. Under den rød-grønne regjeringen fikk den instrumentelle tenkningen dominere og statens makt økte. Kristelig Folkeparti vil øke de årlige budsjettene, men gi kulturlivet større frihet. Vi vil legge til rette for flere finansieringskilder, ikke færre – flere støtteordninger, ikke færre. Kulturrådets handlingsrom må økes og ikke begrenses. Når det gjelder det siste, om Kulturrådet, ser vi i spenning fram mot resultatet av den gjennomgangen som nå pågår.

Kjersti Stenseng (A) [14:17:53]: Å lansere en frihetsreform for kulturlivet er meget ambisiøst, spesielt i et land med en kultursektor som står så sterkt som i Norge, som gjennom mange år har vært et prioritert satsingsområde, og som har gjort at kunsten har kunnet utvikle seg fritt innenfor forutsigbare økonomiske rammer.

Jeg er også glad for at statsråden selv har sagt at det økonomiske løftet har vært nødvendig. Det gjør at man blir tryggere på at viljen til å kutte er mindre.

Norsk kulturliv trenger en statsråd med høye ambisjoner. Vi som er publikummere og kulturbrukere, trenger det. Forventningen blir ikke mindre jo mer kulturministeren prater om frihet, men utålmodigheten blir større.

Jeg har litt problemer med å skjønne hva kulturministeren vil fri norsk kulturliv fra. Dersom norsk kulturliv trenger en frihetsreform, betyr det at norsk kunst, norske kunstnere, er og har vært ufrie. Er det da offentlige penger de skal befris fra? Jeg er helt enig med statsråden – jeg mener at private bør på banen i langt større grad enn i dag når det gjelder samarbeid med kulturlivet. Flere finansieringskilder gir flere føtter å stå på. Det gir rom for mer kunstnerisk utvikling. Nå må vi være forsiktige med å ta med den ene hånden og gi med den andre. Sterk offentlig finansiering med privat finansiering i tillegg er ingen trussel mot friheten, tvert imot. Det er heller ikke noe galt med holdningen til private penger blant de rød-grønne.

Penger er ikke det eneste som er viktig – det er det flere som har sagt her. Det å ha kulturpolitiske ambisjoner på vegne av kunsten, det å ville noe, er vel så viktig. Tidligere kulturpolitisk talsmann i Høyre, Olemic Thommessen, sa så sent som i juli 2013 at en kulturminister må evne å framheve kulturens viktighet i et større samfunnsperspektiv. Det er jeg helt enig med ham i.

Den rød-grønne regjeringen hadde kulturpolitiske ambisjoner når det gjaldt kunstens rolle. Den skulle være relevant i den samtiden den levde i. Deltakelse, demokrati, likestilling, inkludering – det er ikke enkeltaktørers ansvar, det er et felles ansvar når en også forvalter offentlige penger. Men de rød-grønne hadde ingen ambisjoner når det gjaldt å styre kunstens innhold.

Jeg håper at vi får konsistens i den varslede frihetsreformen – at det handler om noe annet enn å fri oss fra offentlige penger. Og statsråd Widvey etterlyste i budsjettdebatten før jul mer offentlig debatt om innhold. Det er det flere som har gjort. Da håper jeg det betyr at vi skal diskutere kunstens plass i samfunnet, hvordan kunsten som vår viktigste fellesarena ved siden av fellesskolen, kan bidra til mangfold, kvalitet og deltakelse i det norske samfunn på kunstens premisser – at vi diskuterer rammevilkår og strukturer, og ikke kunstens innhold. En aktiv kulturpolitiker setter seg mål og har klare forventninger på vegne av det demokratiet kunsten er en del av.

Avslutningsvis vil jeg også si at når statsråden har pekt på bredde, initiativ nedenfra, og at kunsten ikke skal være toppstyrt, er jeg veldig glad for å se all den aktiviteten som foregår i det året vi feirer at det er 200 år siden den største frihetsreformen for vårt land, nemlig Grunnloven. De rød-grønne ville ha med hele kulturlivet på å skape kulturfest i jubileumsåret og bevilget ekstra penger og la noen premisser for det. Det var noe av det Høyre var mest kritisk til og kalte innholdsstyring.

Så håper jeg at det er flere enn meg i denne salen som i grunnlovsfeiringen landet over får anledning til å feire vårt demokrati med flotte kunst- og kulturopplevelser. Det er en feiring av deltakelse, mangfold og kvalitet som jeg er helt overbevist om ikke kommer til å true den kunstneriske friheten.

Ivar Odnes (Sp) [14:22:20]: Eg vil fyrst få takka representanten Solhjell for at han gjev oss denne anledninga til å diskutera kulturlivets rammevilkår, tilrettelegging og fridomsgrad.

Da den blå-blå regjeringa lanserte si regjeringsplattform i fjor haust, vart vi introduserte for omgrepet fridomsreform for kulturlivet. Eg la merke til at det vart gjort eit poeng ut av at tildelingsbrevet frå Kulturdepartementet inneheldt ei påskrift om krav til inkludering og publikumsarbeid, nærmast som eit bevis på at kulturlivet var påkledt ei tvangstrøye, og hadde vorte eit offer for statleg overstyring. Da tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet kom nokre veker seinare, såg vi kva som var realitetane bak omgrepet. Det var ikkje berre påskrifta på til-/frå-lappen, altså tildelingsbrevet, som regjeringa ville fjerna, men òg sjølve størrelsen på løyvinga. Kulturløftet vart avblåse, og statsbudsjettet vart saldert med store kutt i kulturbudsjettet for å få finansiering av skatteletter.

Eg veit ikkje om det er rett å seia at dette er overraskande, men like fullt er det skuffande at regjeringa valde å fremma betydelege kuttforslag som har ramma det frie feltet – dei som mottek tilskott frå Kulturrådet, aviser og NRK. Det må derfor vera skuffande for dei i kulturlivet som stilte seg positive til den såkalla fridomsreforma, at realiteten viser seg å vera at norske kunstnarar nå må belaga seg på kutt i statlege løyvingar til kultur, og at kunstnarane må verta meir uavhengige av staten og klara seg meir på eiga hand. Det er vanskeleg å sjå at mindre statleg skilling skal gje meir fridom.

Vi har nettopp markert tiårsjubileet for Kulturløftet. Da Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV lanserte Kulturløftet i si tid, var det under påstand om valbløff og overbod frå dei daverande regjeringspartia. Historia etter ti år viser at dei tok feil. Til grunn for Kulturløftet låg ei erkjenning av at det måtte eit skikkeleg økonomisk løft til for å nå målet som var sett. Det løftet vart realisert. Løyvingane til kultur sidan 2005 og fram til i dag er fordobla. Grovt rekna er løyvinga auka frå 5 mrd. kr til nærare 10 mrd. kr.

Eg registrerer at kulturministeren har uttala at eit einsidig fokus på tilskottsnivået i mange år har fjerna merksemda frå innhald og kvalitet i den offentlege kulturdebatten. Eg er ueinig i den påstanden. Kulturløftet representerer ikkje berre ei auking i kulturbudsjettet på fleire milliardar kroner, som i seg sjølv har betydd ei formidabel auking i kulturaktivitet og -tilbod. Ti år med Kulturløftet representerer eit paradigmeskifte i kulturpolitikken. Aldri før har kulturpolitikk vorte sett så til dei grader høgt på den politiske dagsordenen. Det økonomiske løftet har vore nødvendig og er ei prisverdig politisk prioritering. Samtidig er det opplagt viktig å føreta ein gjennomgang, kvalitetssikra og eventuelt justera kursen. Derfor nedsette òg den raud-grøne regjeringa eit offentleg utval for å gjennomgå og vurdera kulturpolitikken etter 2005. I den rapporten er eit av funna at friviljugheit er det området som har fått den største auken i løyvingar, og det har gått frå å vera eit av dei minste områda på det statlege kulturbudsjettet til å vera det nest største. Det står i skarp kontrast til det som bl.a. regjeringspartia brukar i argumentasjonen for sin fridomsreform. Det at musikkfeltet har fått den nest største auken i kroner og øre, og at det bl.a. har gått til å stimulera det ikkje-institusjonelle musikklivet som er i grenselandet mellom marknad og friviljugheit, er òg eit eksempel på at Kulturløftet har betydd eit markant løft for område som før ikkje vart tilgodesette med statleg merksemd og skilling. Meiner dei blå-blå partia at dette er statleg overstyring?

Vi er opptekne av at det skal vera ei geografisk dreiing og fordeling av kulturmidlar i Noreg. Senterpartiet meiner at dette òg må satsast på og kjempast for vidare. Ei fridomsreform i betydning av at kulturlivet skal overlatast meir til seg sjølv når det gjeld finansiering, gjev i praksis lite fridom og lite rom for utvikling. Det er heller ikkje likskapsteikn mellom ein aktiv statleg kulturpolitikk og overstyring av kulturlivet. Ei heller er det motstrid mellom ein aktiv kulturpolitikk og autonomi for kulturorganisasjonar, kunstnarar og kulturinstitusjonar. Det vert ikkje meir fridom dersom staten reduserer sitt engasjement for kultursektoren.

Jorid Holstad Nordmelan (A) [14:27:25]: Kultur er helt nødvendig for et samfunn som vektlegger demokrati, fellesskap, ytringsfrihet og utvikling. Vi trenger kultur som utfordrer oss, forener oss og får oss til å strekke oss, både som individer og i fellesskap. Samtidig er kulturens egenverdi udiskutabel. Derfor er det viktig med mer kultur, både bred og smal, utfordrende og underholdende, produsert både av amatører og av aktører i verdensklasse. Det er også viktig at kulturen er over hele landet, og at den er for alle.

Men det er ikke sånn i dag at alle typer kultur er like mye brukt av alle typer mennesker. For å skape økt mangfold, ikke bare i kulturuttrykkene, men også blant dem som deltar i kulturen, trengs overordnete politiske føringer som oppfordrer til likestilling og mangfold i institusjonene. Sånne overordnete føringer er ikke føringer på den kulturelle friheten. Institusjonene står fortsatt fritt til å definere sitt eget oppdrag og formål. Men det er viktig at kulturen når ut bredere, sånn at vi skaper økt mangfold, og det er ikke så unaturlig å forvente av en institusjon som mottar mye penger fra folket, at den skal jobbe aktivt for at en større andel av folket får glede av at den eksisterer.

Statsråden er, som Arbeiderpartiet, opptatt av at politikken ikke skal legge seg opp i hvordan kunstnere utøver sin kunst, men likevel har hun og hennes politiske ledelse ved flere anledninger bidratt til å skape usikkerhet rundt dette ved å handle mot egne ord. Mener f.eks. ikke statsråden at statssekretær Åmås la politiske føringer da han foreslo at noe av regjeringens kutt til litteraturen kunne hentes inn ved å fjerne krimlitteratur fra innkjøpsordningen til landets biblioteker? Mener hun det er å holde kulturen på en armlengdes avstand å detaljstyre pengebevilgninger ved å støtte to spesifikke kor, sånn som det ble gjort i statsbudsjettet for 2014? Hvordan er det ikke overstyring av kulturens frihet at statsråden ringer til et museum for å sette spørsmålstegn ved deres utstilling? For Arbeiderpartiet er det, og har det alltid vært, viktig å gi kulturen frihet.

Det er en vesentlig forskjell mellom at næringslivet setter agendaen for hva slags arbeid kunstneren skal få utføre, og at det er kunsten deres som skaffer oppdrag og arbeid. Private sponsorer er, og har alltid vært, en stor del av kunstnernes mulighet til inntekt, men for Arbeiderpartiet er det et viktig poeng at det skal komme i tillegg til, og ikke istedenfor, offentlige midler. Private kan sette klausuler ved sine bevilgninger. Dersom kunstnere blir avhengig av slik støtte for å kunne produsere, kan det bidra til at det blir mindre og ikke mer frihet i kulturlivet. Et bedre samarbeid mellom de to er derimot riktig vei å gå.

I 2014 ville vi med de rød-grønne nådd målet om at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kultur. Det ville gitt i overkant av 11 mrd. kr til bl.a. norsk film, satsing på norsk musikk i alle sjangre, løft for dansekunsten, økt satsing på det frivillige arbeidet, utvidet kulturell skolesekk, kulturkort for ungdom, satsing på norsk litteratur, Kulturskoleløftet, et godt teater- og operatilbud i hele landet, kultur hele livet gjennom Den kulturelle spaserstokken og økt likestilling og mangfold. Det hadde gitt økt frihet i kulturlivet.

Trine Skei Grande (V) [14:31:13]: I går kveld var jeg på litteraturhuset i Fredrikstad og diskuterte frihet og politikk. Det hadde møtt opp 50 mennesker. Det er dramatisk mange flere enn de som møter opp i Stortinget når man skal diskutere det samme. Det var jeg og en filosof – som var professor, og som kunne mye om dette – som innledet. Han snakket om hvor vanskelig «frihet» som begrep i politisk filosofi og i annen filosofi var.

Jeg ville aldri tort å si at jeg vet hva en danser svarer hvis jeg spør hva frihet er. Jeg ville aldri tort å si at jeg vet hva en skuespiller ville svare hvis jeg hadde spurt ham om hva frihet var. Jeg syns det er ganske modig – og frimodig – å stå på denne talerstolen og påstå at man vet det.

Kulturløftet var et stort jag om å klare 1 pst.-regelen. Venstre har stemt for alle bevilgningene – ja, vi stemte for mer til kultur alle de årene de rød-grønne styrte dette landet. Det er ikke pengene man er imot, men når man blåser opp støtteordninger ved å øke dem, uten å se på hvordan man forvalter dem, kan det føre til ufrihet.

Det viktige i kulturen er å spre makt. Når vi styrer helsepolitikken, er det om å gjøre at vi bruker pengene mest mulig effektivt. Når vi bruker penger på kommunene våre, er det bra at vi lager effektive, gode tjenester. I kulturen syns jeg faktisk det er et poeng å være ineffektiv. Av og til er det et poeng at makta blir spredd på kanskje en ineffektiv måte, sånn at flere får makt. Kanskje bør vi ikke blåse opp ordningene? Kanskje vi bør lage flere ordninger? Kanskje bør vi lage flere kilder, sånn at det åpnes for flere meninger? Dette er virkelig et felt der vi ikke trenger effektivitet. Dette er et felt der man trenger makt og motmakt, der man ikke trenger strømlinjeforming, men der man trenger å la flere få muligheten til å komme med.

Jeg tror ikke at de beste lobbyistene overfor den statlige makt alltid har rett – de som er best til å lobbe inn sitt kulturbygg, de som er best til å lobbe inn sitt museumstilbygg, de som er best til å få gjennomslag på øverste politiske nivå. Det er ikke sikkert de har rett. Det kan være at det er helt andre prosjekter vi burde ha prioritert. Derfor bør det være ulike kilder. Det bør ikke bare være statens makt som er viktig. Det bør legges til rette for at det finnes noen motmakter.

Det handler om å spre makt også ut fra denne byen, som med dagens støttesystemer har veldig mye makt i kulturpolitikken – fordi veldig mange av miljøene skapes her, og fordi det også knyttes til bygginga og til støtteordningene.

Så er det viktig å huske på at veldig mange av dagens kunstnere er sjølstendige næringsdrivende og lever av kunsten sin i et rent kommersielt marked – veldig mange. Da spørs det: Har vi en næringspolitikk inn mot den gruppa? Sørger vi for at billedkunstnere i dag har de samme sosiale rettigheter som mange andre? Har de et like stort sosialt nettverk som alle andre den dagen det går dårlig? Vårt jag etter «å ta» alle næringsdrivende og sørge for at de ikke har «backing», har ødelagt for veldig mange kunstnere. Det er mange kunstnere som føler at den friheten har ikke de – de har ikke den tryggheten en god sykelønnsordning eller andre ordninger faktisk kan være.

Jeg er enig i at det er viktig å ha en kulturpolitikk der man ønsker å påvirke til endringer. Jeg er uenig med kulturministeren i at vi ikke har et mål om likestillingspolitikk på filmsida, men jeg har tenkt på: Kanskje vi skulle ha støttet dokumentarfilm med en større andel? Det er innen dokumentarfilm vi har flest kvinnelige filmskapere. Vi kan ved å styre dette også dyrke fram flere kvinnelige aktører innenfor et område. Det er en mye mer offensiv måte enn det å sette prosentandeler.

Det som jeg er uenig med statsråden i, er når hun sier at hun er for det frie, men kutter i bevilgningene til frie grupper og stipendiater. Jeg er kjempeglad for at Venstre fikk fikset det – det bør hun også være.

For meg er frihet at vi skal ha mer offentlige penger, men vi skal frigjøre de private pengene. Det er veldig påfallende at Oslo-regionen nesten ikke har private penger, mens resten av Norge er veldig gode til å få inn private penger. Vi må spre makt nedover. Vi må sørge for at grunnmuren i kulturen er sterk, og vi må sørge for at frivillighetens vilkår bedres.

Morten Stordalen (FrP) [14:36:27]: Også jeg vil takke representanten Solhjell for at han reiser debatten om en frihetsreform.

Kulturlivet er noe som bør bygges nedenfra og oppover. Denne regjeringen ønsker ikke å styre slik som tidligere regjeringer, ved å sette krav om kjønnsbalanse osv. innenfor kulturvirksomhetene, eller ved å styre politisk innad i virksomhetene. Vi ønsker spredning i landet og kompetanse innenfor kulturen. Det er faktisk det som er å styre, ikke hva politikerne selv mener er god kultur.

For meg og regjeringen er det viktig hva kulturlivet selv mener er bra, og hva som er behovet. Kultur må ha innhold. Det hjelper ikke bare å reise bygg eller definere ut fra én gruppe hva kultur er. Hva er egentlig kultur? For meg er det mye god kultur rundt om i hele Kommune-Norge – men den ser aldri en del av statsbudsjettet. Frihetsreform handler også om å legge til rette og forenkle, gjøre det lettere å få tilgang til midler. Da vil det være feil at det er politikere og en regjering som skal definere hvem som skal få, og hvem som ikke skal få, og som skal sette strenge krav.

Alle som får støtte innenfor kulturbudsjettet, har en gang startet i det små – en eller annen gang startet de i det små. Hvordan kom de innenfor? De er der – mange av dem selvfølgelig med rette – men hvordan kommer nye aktører innenfor hvis man kanskje ikke er politisk korrekt? Hva er det å være politisk korrekt? Hva er god kultur? Er det samsvar, eller kan det være at det er kulturaktører som vi i denne sal ikke vet om i dag, som burde ha vært innenfor og fått støtte? Jeg er enig med kulturministeren – og støtter selvfølgelig regjeringen – i at vi må passe på å få maktspredning ved å passe på at vi får de beste aktørene til å sitte og fordele midler, slik at midlene blir spredd rundt i landet.

Jeg ønsker en kultur som er fri for politisk styring og for det å sette strenge krav – for jeg ønsker at det skal blomstre. Det som for noen kanskje ikke er politisk korrekt i dag, vil kanskje være det i morgen – hvis vi lar det få spire.

Jeg synes det er interessant å følge debatten her i dag. Jeg synes det er veldig interessant fordi Arbeiderpartiets representanter har talt med to tunger. Den ene representanten, Haukeland Liadal, mente nærmest at det var en rasering – det nærmet seg en rasering av kulturlivet – fordi en nå la til rette for private sponsorer, i tillegg til offentlige midler. Man kunne, ifølge representanten Haukeland Liadal, risikere at det var det private næringsliv som tjente på det, og ikke kulturen. Jeg synes det er et merkelig resonnement. Jeg synes det er bra hvis kulturen kan få sponsormidler i tillegg til offentlige midler. Hvis det private næringsliv i tillegg høster goder av det, vil det være fantastisk, for det er akkurat de midlene vi sitter og fordeler. Dette handler om verdiskaping. Det er deres penger – deres midler, deres verdiskaping – som vi etterpå fordeler til kultur.

Jeg har heller ikke noe imot det dersom noen klarer å drive næring av kultur, hvis en skulle lykkes med det. Det må være flott hvis man kan det. Jeg er sikker på at så å si alle i denne sal heier på en eller annen idrett, og synes det er flott når helter – om det er fotball eller ski eller hva det er – blir kjendiser og tjener penger. Vi heier på dem. Så synes vi det er ille hvis noen private skulle begynne å sponse i tillegg til offentlige midler. Og hvis de skulle tjene penger – det ville være ille, det. Jeg er ikke redd for at de skal tjene penger, og jeg er ikke redd for at en frihetsreform kommer til å skade. Tvert imot, frihetsreform handler om mer enn bare det vi har snakket om i denne salen i dag. Hvordan komme til? Jeg har snakket om flere aktører, jeg. Hvordan få støtte, da? Vi vet ikke det heller. Komplisert å søke? Det er også frihetsreform, å forenkle hverdagen for folk flest. Mine helter, det er faktisk alle dem der ute som vi ennå ikke har sett, som står på hver eneste dag, som driver en enorm dugnad. Hvis vi kan gjøre det lettere for dem, er det også en frihetsreform.

Trond Giske (A) [14:41:25]: En del av innleggene i denne viktige interpellasjonsdebatten bærer preg av at man ikke helt klarer å definere hva kulturpolitikk er. Man snakker om kunstnerisk frihet og frihet i kulturlivet som om det betyr frihet fra kulturpolitikk. Det gjør det ikke. Det er å undervurdere kulturens betydning i samfunnet, det er å undervurdere kulturens betydning for enkeltmennesker, og det er også å undervurdere kunstnere og kulturarbeideres behov for trygge rammebetingelser, muligheter, utfoldelse og frihet til å realisere sine prosjekt og forfølge sine drømmer å si at dette nærmest skal være fritatt fra politisk engasjement.

Hva er målet med Kultur-Norge? Målet må være at vi skaper nye og spennende kulturuttrykk, at vi skaper god kunst, at vi utforsker nytt terreng, at vi bringer kulturopplevelser ut til befolkningen vår, slik at så mange som mulig har tilgang på og får delta i kulturopplevelser. Målet er å maksimere talentene i Norge slik at vi virkelig får fram alle de mulige kunstnerne og kulturarbeiderne som kan gi oss disse opplevelsene, det er å bygge broer internasjonalt, det er å skape gode arbeidsforhold. Vi har mange mål med kulturpolitikken. Veldig mye av det handler om frihet, og frihet for en kunstner og en kulturarbeider handler jo først og fremst om muligheten til å gjøre det man ønsker å gjøre. Det er frihet fra – frihet fra sensur, frihet fra kontroll, frihet fra påtrykk fra markedskrefter eller politikere eller byråkrater eller bevilgende myndigheter – men det er også frihet til at man faktisk kan jobbe med yrket sitt, utøve kunsten sin, satse på kulturen sin.

Når man hører f.eks. representanten Trine Skei Grande snakke om likestilling, er det som et ekko fra høyresiden i likestillingsdebatten på 1970-tallet. Det man må spørre om, er hvorfor er det så mange færre kvinner som lager film, hvorfor er det så mange færre minoritetsrepresentanter på norske teaterscener, hvorfor er det store sosiale forskjeller i rekrutteringen til ulike kulturinstitusjoner eller kulturområder? Er det fordi kvinner er så usedvanlig mye dårligere til å lage film av genetisk bakgrunn, eller er det systemer i samfunnet som gjør at menn kommer fram, og kvinner ikke gjør det? Folk som har jobbet med likestillingspolitikk i tiår etter tiår, har jo forstått dette for lengst, at det er usynlige sosiale maktstrukturer som gjør at minoritetskunstnere ikke kommer fram, at kvinner ikke får uttrykke seg på samme måte som menn, at det er store kjønnsforskjeller. Og, for å si det, det er jo ikke bare urettferdig for kvinner, det er negativt for Kultur-Norge, for vi mister mange talenter som kunne ha bidratt til å utvikle kulturlivet videre. Det er jo derfor vi trenger en kulturpolitikk, for å maksimere talentet i den norske befolkningen. Det er derfor vi trenger en likestillingspolitikk innenfor kulturen for å maksimere talentet, for å maksimere friheten. Det er det samme med mangfoldsåret: frihet for minoritetskunstnere til også å få spille på norske scener, for å være med i norsk film, for å delta i kulturlivet.

Det blir parodisk – hvis det er et parlamentarisk uttrykk – når representanten Trine Skei Grande mener at nei, vi skal ikke ha en likestillingspolitikk som sørger for at kvinner får delta i å lage spillefilm, men derimot skal vi bestemme at vi skal lage flere dokumentarfilmer istedenfor spillefilmer, for der er det flere kvinner. Så friheten for kvinner til å delta likeverdig i spillefilm er å innblande seg i kunstnerisk frihet, men derimot å detaljstyre hvilken sjanger de skal lage film i, det er frihet. Det er et totalt meningsløst resonnement, og det viser altså en fullstendig mangel på forståelse for hva som er kulturpolitikk, og hva som er kunstnerisk frihet.

Kulturløftet er tidenes største frihetsreform for kunstnere og kulturarbeidere i Norge. At vi har doblet kulturbudsjettet har gitt mange kunstnere og mange kulturarbeidere frihet til å realisere sine prosjekt med mindre styring enn før fordi mange flere får ja, mange færre får nei. Jeg ser at kulturministeren sier at det er for mange kunstnere og kulturarbeidere. Det er kanskje en bekymring Arbeiderpartiet ikke deler så dypt fra vår side, men vi er derimot mer bekymret over at friheten begrenses av at man ikke lenger skal forfølge målet om å øke bevilgningene. Det blir mindre frihet når Kulturrådet må gjennomføre nedskjæringer på litteraturfeltet, det blir mindre frihet når Filminstituttet må skjære ned på filmbudsjettet. Det hadde blitt mindre frihet hvis regjeringen hadde fått gjennomslag for å kutte i kunstnerstipendene – det ble heldigvis stoppet. Gjennomføring av Kulturløftet og frihet til å realisere prosjektene er selve bunnplanken i frihet for kunstnere og kulturarbeidere i Norge.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:47:08]: Lat meg nytte anledninga til å takke for debatten. Han har vore, lat meg seie, mangfaldig, og – kan eg kanskje antyde – av varierande kvalitet. Men eg har lyst til å skryte av innlegget til kulturministeren, ikkje fordi eg var einig i alt, men fordi eg synest det var den hittil grundigaste – iallfall den mest gjennomtenkte – versjonen av kva fridomsreforma skal vere, og eg vil dessutan skryte av ho fordi ho opent seier at vi vil gjerne ha kritikk og motstand. Eg trur samfunnsutviklinga dei neste åra vil gje ho rett i det, men eg synest òg det er positivt at vi ser teikn til ein meir ideologisert kulturdebatt no.

Så berre to ord om nokre av dei tinga eg synest har vore i andre enden av kvalitetsskalaen, for å seie det sånn. Det første er denne førestillinga i ulike variantar om at før var alt pengar. Som ein sa: Før har pengar vore både mål og middel, men no er det berre fridom. Vel, vi har hatt kulturdebatt i Noreg før, vi kjem til å ha det i framtida. Det vil til ei viss grad vere ein økonomisk debatt – det kjem til å skje i framtida. Det er på ein måte ikkje sånn det ser ut. Ressurs og økonomi er ein viktig del av alle felt, men lat oss håpe at vi fortsatt i større grad kan ha ein innhaldsdebatt om dei viktige felta og f.eks. fleire av dei utfordringane eg var innom i mitt innlegg.

Det var fleire, m.a. representanten Stordalen, som uttrykte det litt som om at venstresida liksom er mot private pengar og mot suksess, osv. Nei, det kunne ikkje vore fjernare frå sanninga. Målet med kulturpolitikken er jo at ein skal få kunstnarisk suksess. Men det er jo ikkje sånn at ein berre kan vedta suksess. Ein vedtek ikkje Per Petterson og så er han ein leiande forfattar, akkurat som ein ikkje vedtek OL-gull. Men det ein kan vere med på gjennom politikken, er å skape vegen til suksess, gjennom at ein har ei så brei rekruttering av mange flinke talent, anten det er kultur eller idrett, at vi får fram ein del, at vi har så gode treningsforhold, utdanningar og anlegg at vi får det til, osv., at vi har så gode støtteordningar over år. Ta Per Petterson: Gjennom tiår var han ein norsk romanforfattar som var ganske god, så vart han endå mykje betre – i tillegg hadde han sikkert litt flaks – og vart ein av våre aller beste og mest anerkjente, m.a. gjennom eit kunstnarstipend i mange år. Det er jo sånn vi kan vere med å bidra til suksess. Det kostar pengar og er i tillegg ein viktig innhaldsdebatt.

Til slutt: Eg diskuterte òg fridom så seint som på morgonkvisten i dag, med ein Venstre-politikar, framfor 200 menneske. Der var vi faktisk einige om ein ting, og det at fridom betyr både fridom frå og fridom til, eller negativ og positiv fridom, som òg representanten Giske var innom her. Fridom frå overstyring, men òg fridom til å kunne utfalde seg. Det betyr òg at ein må ha eit økonomisk grunnlag i botn.

Eg takkar igjen for debatten, og ser fram til mange rundar med kulturministeren vår i denne salen og andre stader.

Statsråd Thorhild Widvey [14:50:33]: Først og fremst vil jeg takke for en god debatt, og ikke minst for et flott initiativ fra interpellanten.

Enger-utvalget påpekte, som jeg også sa tidligere, at en stor del av midlene i Kulturløftet de siste åtte årene har gått til infrastruktur. De har gått til bygninger, administrasjon, hus, drift, lønn og pensjon. Den kunstneriske aktiviteten og publikumstilstrømningen har ikke opplevd en liknende økning som følge av dette Kulturløftet. Det synes jeg er et betydelig paradoks, gitt at de statlige kulturbudsjettene er doblet de siste åtte årene. Dette tror jeg det er grunnlag for å se nærmere på. Jeg ønsker veldig sterkt å få en diskusjon i framtiden om innholdet i kulturbudsjettene og hva vi bruker det til.

Så er det også slik at en for sterk statlig finansiering kan føre til at kulturlivet blir mer opptatt av hva staten er opptatt av enn hva de selv egentlig brenner for. Det er dette Enger-utvalget kaller for målforskyvning. Utvalget mener at dette fører til at institusjonene i kulturlivet er blitt mer lik hverandre i stedet for at de dyrker sine unike kvaliteter.

Det er ikke søknadsskrivernes evner til å lytte seg fram til hva komiteer og statlige organer liker som skal avgjøre hvem som får finansiering. Det er kvalitet og utøvernes egne prioriteringer som skal avgjøre.

Vi ønsker nå å gi enda flere kunstnere og kulturarbeidere større frihet i sin hverdag, spesielt når de møter offentlige søknadsprosesser, støtteordninger og institusjoner. Det mener vi vil øke fokuseringen på innhold, og det vil gi frihet til de skapende prosessene og vil i beste fall gi kvalitetsutvikling og høyere kvalitet. Så er jeg enig med dem som også har uttrykt det på talerstolen i dag, at kvalitet er ikke noe som skal defineres i departementskontorene, men kriteriene må diskuteres fram i miljøene selv.

Jeg tror også det er utrolig viktig å fjerne de hindringene som vi kan finne – alt det som stenger for forenkling og samarbeid mellom aktørene i kunst- og kulturlivet, både institusjoner og frie grupper, både offentlig og privat finansierte.

Så har jeg lyst til å slutte med det at regjeringen har lagt fram tidenes største kulturbudsjett. Jeg synes det blir en ensidig diskusjon om den regjeringen som gikk av, hadde tenkt å bruke noen få midler mer enn det vi foreslo, og at det skal være det bærende når det gjelder hva vår ambisjon måtte være, er en total avsporing. Jeg inviterer veldig sterkt Stortinget til å være med på å bidra til at vi også i framtiden kan ha en sterk fokusering på de offentlige midlene, men at vi også kan sette i gang nødvendige tiltak for å få utløst enda mer private midler. Det er også med på å skape mangfold og bidra til maktspredning.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 over.