Tove Karoline Knutsen (A) [14:18:17]: Denne interpellasjonen har som utgangspunkt at vi ikke i tilstrekkelig grad har klart å gi eldre mennesker over hele landet muligheten til opplevelser og aktivitet i hverdagen – dette til tross for at bevisstheten og kunnskapen om hvor mye slik aktivitet betyr, er blitt langt større de siste åra, og til tross for at det er tatt mange politiske initiativ og bevilget betydelige midler til tiltak som understøtter ei brei satsing på at alle mennesker, også eldre som bor i omsorgsboliger og på sykehjem, skal kunne ha opplevelser og være aktive, tilpasset den enkeltes muligheter.

Det første jeg vil si noe om, er hva slags boformer og boforhold vi skal planlegge for eldre og andre som kan ha litt ulike omsorgs- og hjelpebehov. For det er sjølsagt sånn at hvordan man bor, er bestemmende for hva slags hverdag man skal ha.

Meld. St. nr. 29 for 2012–2013, Morgendagens omsorg, som den rød-grønne regjeringa la fram i fjor vår, tar opp dette temaet og peker på at det vi trenger, er:

«– En omsorgstjeneste med boformer og lokaler som er en integrert del av nærmiljøet i tettsteder og bydeler, der de offentlige arealene deles med den øvrige befolkning.»

Tradisjonen med å bygge institusjoner for eldre er, som de fleste vil vite, at disse ofte er lagt utenfor bebyggelse, gjerne høyt og fritt, og med utsikt til kirka eller kirkegården. Stortingsmeldinga om morgendagens omsorg understreker hvor viktig det er at slike institusjoner får en plass midt i det levende livet, slik at de kan være en sjølsagt del av et lokalsamfunn. Det gir muligheten til å dele på fellesarealer, slik at de kan utnyttes til mange formål, bli et møtepunkt for alle som bor i området, og fungere som arena for lokale kulturaktiviteter. Kort avstand vil gjøre det lettere for familie og venner å stikke innom, og beboerne kan følge med og ta del i det som skjer i nærmiljøet. Kafé og kantine, aktivitetsrom og scene bør derfor være åpne for alle i lokalmiljøet. Mange vil også trives bedre i sånne sammensatte bomiljøer, også yngre mennesker med omsorgsbehov. En strategi for å unngå segregering må komme klart til uttrykk i arkitektur og lokalisering av boliger og institusjoner med helse- og omsorgsformål.

Den rød-grønne regjeringa etablerte i 2008 et nytt investeringstilskudd til bygging og fornying av kommunale sykehjem og omsorgsboliger. Investeringstilskuddet er tilrettelagt slik at kommunene, i tillegg til å øke antallet heldøgns omsorgsplasser ved netto tilvekst, også skal få anledning til å renovere og oppgradere den allerede eksisterende bygningsmassen.

Min første utfordring til helseministeren er: Kan et slikt tilskudd være innrettet slik at det i enda større grad understøtter integrerte løsninger for sykehjem og omsorgsboliger – løsninger som fremmer en tankegang om boforhold som nettopp stortingsmeldinga om morgendagens omsorg skisserer?

La meg si noen ord om kultur generelt og om sangen spesielt.

Den nevnte stortingsmeldinga, som for øvrig etter min mening er banebrytende i sin tilnærming til dagens tema, understreker hvordan kunst og kultur kan brukes innovativt til å utvikle nye metoder og annerledes faglige tilnærminger til omsorgstjenestene. For å få til det må vi ha et tverrfaglig samarbeid som stimulerer hele mennesket, og som aktiviserer både tanker og følelser, f.eks. gjennom erindringsgrupper, skriveprosjekter, danse- og musikkgrupper, eller gjennom definerte kulturprosjekter som bygger på den enkeltes evner, interesser og livserfaring.

Ei satsing som virkelig har nådd bredt ut og hatt stor betydning, er Den kulturelle spaserstokken, som den rød-grønne regjeringa opprettet i 2007, og som nå har en pott på ca. 30 mill. kr. Det er ei fantastisk ordning som har sørget for at mange eldresentre, sykehjem og eldre som bor hjemme, har fått besøk av kunstnere som har gitt fine opplevelser til et lydhørt publikum. Denne ordninga blir fra inneværende år forvaltet av fylkene, og det tror jeg betyr at vi vil nå ut til langt flere med de gode konsertene og forestillingene som er ute på veien. Jeg vil utfordre statsråden og be ham forsikre om at bevilgningen til Den kulturelle spaserstokken ikke blir tatt vekk eller høvlet ned. Sjøl om det ikke var like stor entusiasme fra daværende opposisjon over denne ordninga da den kom, bør den nå ettertrykkelig ha dokumentert sin betydning.

Så er det noe helt spesielt med sangen. Jeg har hatt gleden av sjøl å synge på mange sykehjem og eldresentre, og jeg har blitt overveldet over å se hva sangen kan gjøre med særlig eldre demente. Det er fantastisk når mennesker som har mistet både talens evne og sjølve ordene, plutselig gir seg til å synge alle versene på de gamle kjente sangene. For det skjer noe spesielt når sangen, det mest personlige instrumentet vi har, blir ei dør inn til det rommet hvor språket er gjemt og nesten glemt.

Mange steder, bl.a. ved Rød Kors Sykehjem i Bergen, har man i mange år jobbet med musikk som terapi. Der har man erfaring med at demente som sliter med språket, er klokkeklare i uttalen når de synger sanger fra gamledager. Mange av dem kunne ikke kommunisere. De hadde ikke språk, og så satte vi i gang med kjente sanger, og de sang vers på vers. Den mestringsgleden som det ga, var strålende, sa prosjektlederen ved sykehjemmet, Helga Lorentzen. Hver pasient får sitt eget tilrettelagte musikktiltak, og alle ansatte, uansett hva slags stemme de har eller bakgrunn de har, synger med. Musikken har redusert forbruket av sovemedisin og beroligende tabletter. Tiltaket har også vakt mye oppmerksomhet og blir støttet av fylkeslegen i Hordaland.

Lege og musikkterapeut Audun Myskja har tatt sin doktoravhandling på bruk av musikk i pleie av demenspasienter. Han har bl.a. konkludert med at nettopp sang, som en del av de daglige rutinene, er til stor hjelp for demente. Myskja er den første i Norge som har forsket på hvilken type musikkbehandling som virker på demente over tid. Ifølge Myskja er det viktig at det synges, ikke bare organisert, men når som helst, når pleier og pasient omgås. Budskapet fra Myskja er at man ikke trenger å ha spesialutdanning. Man trenger ikke engang å ha en flott stemme. Om man synger ved stell av demenspasienter, vil pasienten slappe av, roe seg og få minner tilbake.

Min andre utfordring til helseministeren er derfor: Hvordan kan vi sikre at de erfaringene vi har høstet på dette feltet, blir mer systematisk tatt i bruk, og ikke i så stor grad er avhengig av ildsjeler og enkeltaktørers innsats?

Sjøl tenker jeg at bl.a. det nasjonale kompetansesenteret innen kultur, helse og omsorg i Levanger, Nasjonale kompetansetjenester for aldring og helse, samt de fem regionale sentrene for omsorgsforskning som er knyttet til høgskole- og universitetsmiljøene, alle kan bidra til å systematisere erfaringene og sørge for at kunnskapen når ut til miljøene. Flere steder i landet gjøres det spennende forskning og utprøving på velferdsteknologi, som også vil være en vei til frihet, sjølstendighet og aktivitet for mange mennesker. Det er jo et arbeid som bl.a. pågår ved Høgskolen i Gjøvik, Universitetet i Agder og ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø – for å nevne noen.

Et av Forskningsrådets programmer for 2014, som de har søkt på, omhandler aldring og beskriver flere satsinger bl.a. knyttet til forskning om demens samt forskning og innovasjon for å gjøre eldre i stand til å bo lenger hjemme gjennom forebygging, helsefremmende tiltak og bruk av velferdsteknologi.

For ei tid tilbake kunne vi lese i avisene at helseministeren hadde vært på seniordans. Like etterpå kom en refsende kronikk med pekefingeren rettet mot den samme ministeren for at han besøkte de glade seniorer, og kanskje kom til å love dem litt penger. Skal jeg være ærlig, kan jeg nok nevne opptil flere handlinger fra statsrådens side som burde påkalle adskillig mer vrede enn akkurat dette. Jeg tror faktisk både helseministeren og seniorene hadde godt av den dansen.

Her og nå byr jeg opp, ikke til dans denne gangen, men til en forhåpentligvis meningsfull debatt om et viktig tema som jeg tror vi trenger å komme tilbake til flere ganger.

Presidenten: Neste taler er statsråd Bent Høie, som skal få slippe å synge og danse, men gi et godt svar.

Statsråd Bent Høie [14:27:32]: Ja, jeg tror at av hensyn til Stortinget skal jeg ikke forsøke meg på det som representanten Tove Karoline Knutsen kunne ha gjort, nemlig synge en vakker sang, for stemmene er definitivt ulikt fordelt. Men jeg har allikevel vært med og sunget på et sykehjem, i et bofellesskap på Lillehammer, og opplevd at selv om stemmene er ulikt fordelt, kan alle være med i sangen – og det har stor betydning.

Det å kunne leve et aktivt liv sammen med andre er viktig enten vi er gamle eller unge. Jeg er derfor glad for at representanten Tove Karoline Knutsen setter søkelyset nettopp på kultur og aktivitet som en sentral del av livet – hele livet.

Det gjøres mye godt arbeid i omsorgssektoren i dag. Samtidig vet vi at det svikter på det sosiale og kulturelle området, og at disse tjenestene både kan og må bli bedre. Vi må legge bedre til rette for kultur, aktivitet og det gode fellesskapet, slik at alle kan få muligheten til å være med. Det gjelder spesielt eldre som rammes av demens eller andre lidelser som hindrer at de kan delta i kulturelle aktiviteter.

Jeg mener at kultur er et viktig virkemiddel i det forebyggende og trivselsskapende arbeidet. De senere årene har det vært et bredt flertall i Stortinget om å gi tilskudd til Den kulturelle spaserstokken – som også representanten var inne på. Spaserstokken legger til rette for samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren, slik at eldre på sykehjem og i institusjoner kan oppleve kunst og kultur av høy kvalitet. Et mangfold av sjangre og uttrykk har vokst fram takket være denne tilskuddsordningen, og arrangementene har gledet svært mange brukere. Den kulturelle spaserstokken er en god ordning, og vi ønsker derfor å videreføre den.

De eldre skal ikke bare være passive mottakere av kulturtilbud. Mange steder har de laget sine egne aktiviteter og møteplasser. Som representanten var inne på, ble jeg for en måneds tid siden invitert til å ta meg en svingom på dansegulvet sammen med Seniordans Norge i Neshallen. Opplevelsen varmet og ga mersmak fordi seniordans er et flott eksempel på aktiv alderdom og gode opplevelser i hverdagen, og det er folkehelse på sitt aller beste. Denne typen initiativ vil jeg gjerne se mer av.

Kulturformidling brukes også som metode i behandling og pleie. Dette gir meningsfulle fellesskapsopplevelser og bidrar til å videreutvikle den gode omsorgen. Blant annet har vi kunnskap om at bruk av sang og musikk kan dempe uro og redusere medikamentbruk hos mennesker med demens. Stortinget har bevilget midler til å opprette et nasjonalt kompetansemiljø for kultur, helse og omsorg i Levanger kommune. Kompetansemiljøet skal ha som hovedoppgave å utvikle og spre gode miljøterapeutiske tiltak i tett samarbeid med andre forsknings- og kompetansenettverk.

Regjeringen ønsker å skape pasientens helsetjeneste. Da må vi lytte til hva pasienter, brukere og pårørende har opplevd og erfart i møte med tjenestene. Når brukere og pårørende snakker om kvalitet, er de som regel opptatt av andre ting enn det kommunene eller det offentlige legger vekt på. Det kan være muligheten til å få lov til å dyrke en gammel hobby, muligheten for gode samtaler med mennesker med samme interesser, en god kulturopplevelse eller – ikke minst – gleden over et godt måltid, kanskje sammen med andre.

Vi vet for lite om hvordan brukere og pårørende opplever kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten. Når vi skal forme framtidens omsorgstjeneste, skal deres opplevelser og erfaringer tas inn i de nye kvalitetsindikatorene for pleie- og omsorgstjenesten som Helsedirektoratet har fått i oppdrag å arbeide med. Indikatorene skal oppleves som relevante for brukerne, og de skal gi et helhetlig bilde av tjenesten.

Dagaktivitetstilbud gir mange brukere gode opplevelser og kontakt med andre mennesker. Slike tilbud er også kjærkommen avlastning for de pårørende og kan bidra til å hindre eller utsette innleggelse i sykehjem. Inn på tunet er et slikt tilbud, der brukerne deltar i tilpassede aktiviteter på gården og opplever glede og mestring i kontakt med dyr og natur.

Inn på tunet-ordningen er et eksempel på godt samarbeid mellom landbruket og omsorgstjenesten. Jeg vil videre vurdere mulighetene for å utvide ordningen til andre næringer, arbeidsplasser og virksomheter. Her kan bedrifter og virksomheter bruke sine spesielle omgivelser og sin kompetanse til å utvikle et tilleggsprodukt som det er stor mangel på, samtidig som brukerne kan delta i aktiviteter som er tilpasset deres livshistorier, bakgrunn og interesser.

Mat og måltider er helt grunnleggende i et helhetlig omsorgstilbud. Måltidene er kultur, tradisjon, identitet og fellesskap med andre. Men ofte kan det være vanskelig å dekke alle måltidets funksjoner i en travel sykehjemshverdag eller når en tjenestemottaker bor alene og mottar hjelp hjemme. Derfor er det viktig at vi legger til rette for god ernæring og for at måltidet er en god opplevelse, et fellesskap og en ivaretakelse av en tradisjon.

Rett mat til rett tid krever kompetanse og samarbeid på flere nivåer og mellom flere sektorer. Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug har invitert ansatte i omsorgstjenesten til inspirasjonskurs i regi av Norges Kokkemesteres Landsforening. Det har vært åtte fulltegnede kurs for kjøkkenpersonell landet rundt, og tiltaket har vært en suksess. Målet er mer matglede og økt matlyst for beboerne på alders- og sykehjem.

Min gode kollega landbruksministeren har også oppfordret landets ordførere til å spise sammen med beboerne ved alders- og sykehjemmene i deres kommune for å se om kvaliteten på maten er bra. Dette er et initiativ jeg støtter helhjertet opp om.

Frivilligheten danner et lappeteppe av relasjoner som binder mennesker sammen og gir livet mening – det kan være gjennom fotballag, korsang, som besøksvenn, i turlag eller annen frivillig innsats. Frivilligheten gjør en helt uvurderlig innsats for å bidra til aktiviteter, sosiale møteplasser og bedre folkehelse. Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider med Frivillighet Norge om å etablere en møteplass for folkehelse som speiler hele bredden av frivillige organisasjoner. Her kan frivillige møtes og utveksle erfaringer om hvordan de kan få med flere og jobbe bedre med frivillige aktiviteter.

Vi vil legge til rette for at flest mulig skal kunne delta i frivilligheten. Derfor skal vi også, slik Stortinget har sluttet seg til, utvikle en strategi for å mobilisere og ivareta frivillige organisasjoner i omsorgsyrkene og styrke samarbeidet mellom offentlig og frivillig sektor på helse- og omsorgsfeltet. Målet er å komme opp med tiltak som kan bidra til å rekruttere og beholde frivillige i omsorgssektoren.

Når brukere og pårørende uttaler seg om kvalitet, er det ofte hverdagslivet, mat og måltider, opplevelser, kultur og fellesskap som framheves. Derfor har vi gjort det helt klart i regjeringsplattformen at vi skal utvikle en omsorgstjeneste som kjennetegnes av kvalitet og aktivitet. Jeg er opptatt av at ansatte i omsorgstjenestene skal møte brukernes behov, enten det dreier seg om grunnleggende omsorg og pleie, medisinsk oppfølging eller det helt grunnleggende behovet for et meningsfylt hverdagsliv. Da må vi styrke kompetansen hos de ansatte på flere områder, og vi vil derfor gjennomføre et kompetanseløft i omsorgssektoren.

Vi vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre brukerne i helse- og omsorgstjenester høy kvalitet, mer valgfrihet og større mangfold i tilbudet. Kultur, aktivitet, deltakelse, tilhørighet og fellesskap er grunnleggende i dette arbeidet.

Jeg vil takke interpellanten for å ta opp en viktig diskusjon som handler om et vesentlig innhold i gode tjenester, ikke minst om et vesentlig innhold i alle menneskers liv.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:36:42]: Takk til statsråden. Han hadde mange ting i sitt innlegg som jeg kan slutte meg til, og som jeg synes er veldig viktig. Jeg er litt interessert i dette med kvalitetsindikatorer og hvordan statsråden tenker at disse skal utformes og implementeres. Jeg skjønner at de kanskje er under utarbeidelse, og at han ikke kan svare fullt og helt på det. Men jeg synes at det er en interessant vei.

Statsråden nevnte også frivilligheten. Den har ikke minst blitt veldig sterkt understreket i stortingsmeldingen som jeg er så fornøyd med, som heter Morgendagens omsorg.

Jeg har vært litt rundt på såkalte utviklingssykehjem og undervisningssykehjem, og det er veldig mye flott som foregår: på Mørkved i Bodø, i Krokelvdalen i Tromsø, og jeg har vært to ganger på Stokka sykehjem i helseministerens hjemby, Stavanger, der de har en veldig stor og flott sansehage hvor det går dyr som beboerne får være med og stelle, og hvor jeg også var på besøk med en dame som het Helle, en ung dame som er utdannet dyreassistert terapeut. Hun hadde med seg sin lille Jack russell-terrier, Lucy, og vi gikk rundt og snakket med folk der. Det å oppleve den gleden som eldre mennesker har, er nesten like magisk som sang. Mange hadde lang erfaring med dyr. Dyreassistert terapi slår jeg et slag for. Jeg håper at helseministeren kan se litt mer på det. Det er ikke bare for eldre, men også for andre. Helle jobber med barn og unge med spesielle utfordringer og spesielle behov.

På Stokka hadde de også utviklet noe som de kalte for «aktivitetsdosetten». Selve ordet høres noe spesielt ut, men det er veldig spennende tiltak hvor man lager en individuell plan med aktiviteter til den enkelte beboer. Man tar utgangspunkt i interesser og engasjement som den enkelte beboer har, og prøver å koble det opp mot de ansatte hvis de har spesielle forutsetninger eller spesiell glede av å jobbe med kultur, litteratur, musikk eller andre ting.

Dette er også et sertifiseringsprosjekt som har til hensikt å kvalitetssikre denne metoden, slik at den kan rulles ut mer bredt. Det man har sett så langt, er at det er veldig enkelt å implementere litt mer utfordrende og følge opp og være helt sikker på at den blir målrettet og tilpasset den enkelte beboer. Men jeg tror at nettopp denne måten å gjøre det på – mer systematisk – er veldig spennende å gå videre på. Jeg håper helseministeren tar det med seg videre.

Statsråd Bent Høie [14:40:02]: Jeg synes innlegget fra representanten Knutsen viser noe som er veldig flott, nemlig at på dette området blomstrer det over hele landet. Det finnes veldig mange gode historier og gode eksempler.

Det som er utfordringen, og det var også det representanten tok opp i sitt første innlegg, er nettopp hvordan vi skal sikre at det blomstrer opp overalt, og at man får erfaringsoverføringer. Det er en av oppgavene som er lagt til dette nasjonale senteret i Levanger, men det er også noe av det som er tanken bak det oppdraget regjeringen har gitt Helsedirektoratet med å utvikle noen nasjonale kvalitetsindikatorer for sektoren som ikke bare handler om medisinske forhold, om pleietetthet og den typen ting vi ofte diskuterer når vi snakker om kvalitet, men også om bruker- og pårørende-opplevd kvalitet og aktivitet. Det er nettopp fordi kommunene i større grad skal kunne sammenligne seg med andre, se at også de tilfredsstiller disse behovene hos sine brukere, men også kunne håndtere det som representanten var innom, nemlig hvordan man skal kunne opprettholde engasjementet. Da vil man forhåpentligvis kunne se om det er fall, og eventuelt kunne sette inn tiltak mot det.

Det er som sagt veldig mye flott som foregår rundt omkring i landet. Selv har jeg vært i Molde og besøkt et dagtilbud for demente der. Jeg har et flott bilde på mitt kontor som en av brukerne der har malt. Der møtte jeg også koret som heter Kor Kjekt, som sang flotte sanger for oss som var på besøk.

Representanten viste også til Stokka sykehjem. «Aktivitetsdosetten» er ikke utviklet på Stokka, men på Øyane sykehjem i Stavanger, og er et veldig godt eksempel på hvordan man jobber systematisk ikke bare med å kartlegge den enkelte beboers ønske når det gjelder aktiviteter, men også jobber veldig systematisk med måten man involverer frivillige inn i sykehjemmet for å opprettholde aktiviteten. Det krever profesjonelt arbeid. De frivillige gløder, men de kan også miste gløden hvis man møter for mye byråkrati og for vanskelig arbeid, så det må legges til rette for frivilligheten.

Jeg er veldig enig i de tankene, og vi skal jobbe videre med oppfølgingen av stortingsmeldingen og HelseOmsorg21, som også fikk bred oppslutning i Stortinget, med å forbedre dette i tjenesten i årene framover.

Audun Otterstad (A) [14:43:11]: For Arbeiderpartiet er det et viktig mål at alle sammen skal med, også de som trenger litt ekstra hjelp, de som trenger tilrettelegging. Skal vi klare det, må vi skape sterke fellesskap for alle. Jeg er helt enig med helseminister Høie i at vi må slippe alle gode krefter til, men la de kommersielle være i fred.

Det er faktisk sånn at hvis vi skal klare å få til at alle sammen skal få lov til å bli med, at alle skal få lov til å få et tilrettelagt tilbud, må vi ta i bruk frivilligheten i enda større grad. Jeg ble litt overrasket da helseminister Høie viste til kommuner som ikke er opptatt av brukernes perspektiv. Det kan godt være at helseminister Høie kjenner bedre til Høyre-styrte kommuner enn det undertegnede gjør, men undertegnede kommer fra en Arbeiderparti-styrt kommune som faktisk er opptatt av menneskene som skal ha dette tilbudet, ikke millionene det koster.

Det er lett å dra fram enkelthendelser, gode opplevelser, for det handler om mødre og fedre, det handler om besteforeldre. Men det det egentlig handler om, er å jobbe systematisk med kvaliteten, det å få på plass noen systemer som sikrer det langsiktige, som sikrer at man har kvalitet i morgen og dagen etter og ikke bare en enkelt dag, som noen eksempler har vist. Det er veldig bra med Inn på tunet og aktivitet, men det vi må sikre, er aktivitet og kvalitet hver eneste dag. Der kommer sertifiseringsordningen Livsglede for Eldre inn. Livsglede for Eldre var et elevprosjekt initiert av to gode venner av undertegnede. Det er veldig artig at det i dag har blitt en nasjonal sertifiseringsordning og en kvalitetsordning for eldre.

Det handler om å jobbe med kvaliteten, systemene og rutinene på et sykehjem. Det handler ikke om å stykkprisfinansiere sykehjemmene, strømlinjeforme dem og legge til rette for privatisering. Det handler om å legge til rette for kvalitet, og kvalitet koster. Det handler om å gi eldre et tilbud om en verdig avslutning på livet, om en verdig alderdom med et innhold. Det handler om å se fotballkamper, det handler om å synge, det handler om å oppleve glede, og gjennom glede og livskvalitet er det helt riktig – som flere har påpekt – at medisinforbruket går ned, og dermed går livskvaliteten opp.

Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av at alle sammen skal med. Skal vi sikre dette, må vi også sikre en robust kommuneøkonomi. Vi må sikre rammer til kommunene, slik at de kan utvikle tilbudene, og at de kan ha aktivitører på sykehjemmene.

Det var snakk om kvalitet og kvalitetsmål. Kvalitetsundersøkelsen blant sykehjemmene i Oslo ble framholdt som svært god, uten at noen satte spørsmålstegn ved hva man målte, og hva man la i begrepet «kvalitet». Fagforbundet har i senere tid avslørt at 10–15 pst. av alle menneskene som brukte tilbudet, svarte og ga respons – altså en svært lav tilbakemeldingsgrad. Det viste seg også at svært syke mennesker, mennesker med kraftig demens, hadde blitt satt i et rom med lys på og bedt om å svare, og egentlig ikke helt var klar over hva de svarte på.

I det videre arbeidet må man definere kvalitet, ikke for å strømlinjeforme og stykkprisfinansiere, men for å gi hver enkelt i Norge som skal på sykehjem, et verdig tilbud og for å gi hver enkelt muligheten til å få en god alderdom, der man lever for noe og ikke bare av noe.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:47:49]: Interpellanten viser til at vi blir flere eldre, at mange vil holde seg friske lenger, men at mange også vil bli rammet av ulike plager og sykdom. Dette er et viktig fokus, da vi vet at antall eldre over 67 år vil fordobles fram til 2050, noe som utvilsomt vil føre til økt forekomst av demens og andre aldersrelaterte sykdommer.

Det gjøres veldig mye godt arbeid i omsorgssektoren i dag. Samtidig opplever vi at det ofte svikter på det sosiale og kulturelle området som er tatt opp her. Dette opplever jeg at helseministeren fokuserer godt på og har et klart ønske om å forbedre.

Det er også positivt at et bredt flertall i Stortinget har vært enig om å gi tilskudd til Den kulturelle spaserstokken, en ordning som helseministeren bekreftet at regjeringen vil videreføre, og det syns jeg er veldig bra.

Vi har en helseminister som er godt i siget, noe han viste da han bød spreke pensjonister i Seniordans Norge opp til dans i Neshallen – et morsomt innslag til glede for mange, ikke minst for seniorene som deltok, men jeg vil tro også for helseministeren, noe han var inne på sjøl. Jeg leste nylig i en lokal avis hjemme i Ålesund om et dansearrangement på Hatlane omsorgssenter. Beboerne var ute på gulvet og svingte seg i dansen med smil og latter. Det ble servert brus og saft, men også et glass øl og vin til dem som ønsket det – selvfølgelig med måte, men nok til at stemningen var på topp.

Jeg vil også benytte anledningen til å fortelle om helseministerens besøk på Råkhaugen omsorgssenter for demente i Molde. Nå var riktignok helseministeren inne på det sjøl, men jeg syntes det var et veldig flott besøk og en fin opplevelse. Det var et omsorgssenter med masse glede, der kunst, kultur og korsang virkelig sto i høysetet.

På Råkhaugen ble vi møtt med flott korsang, som helseministeren sa, av koret som heter Kor Kjekt. Det består av en god blanding av pasienter med demens og personale. Alle hadde gledet seg i lang tid til å synge for og med helseministeren, som kunne – som han sjøl fortalte – forlate stedet nynnende, med et signert maleri overrakt av kunstneren sjøl, som var en dement dame. Det var en veldig flott opplevelse.

Jeg kan anbefale å gå inn på Facebook-siden til Råkhaugen dagsenter og lese mer om turer i skog og mark og mange andre kulturelle aktiviteter som beskrives der, bl.a. at de har vært på kino og sett «100-åringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant».

For litt tilbake hadde jeg et møte med firmaet Motitech som driver med motivasjonsteknologi. De har produsert en motivasjonssykkel med bilder og lyd. Brukerne kan sitte på omsorgssenteret og tråkke seg gjennom kjente omgivelser og barndomsminner. I halvannet år har beboerne ved demensavdelingen på Kolstihagen sykehjem i Bergen trent jevnlig på trimsykkelen. Noen av dem sykler over en halv mil hver dag, mens for andre holder det med fem minutter. En av beboerne våknet en dag og hadde vondt i foten. De fryktet at det kunne være blodpropp, men faktum var at han hadde gangsperre fordi han hadde syklet for langt. Pasientene ble mindre urolige og engstelige, noe som er typiske kjennetegn for demente. Uten uro og angst trenger beboerne færre medisiner, og det er noe vi virkelig bør tenke over. De er i bedre humør, og de sover godt om natta. Dette er sitater fra Bergensavisen 6. oktober 2013.

Det finnes allerede en god del eksempler på gode opplevelser rundt omkring i landet som kan kopieres og videreføres. Helseministeren viste i sitt svarinnlegg til mange mulige – og gode – tiltak og at dette er noe som han jobber med, og som han virkelig tar på alvor. Så får også vi som er her, i fellesskap, ta med flere gode innspill som måtte dukke opp, og sørge for at det vil blomstre mer overalt.

Morten Wold (FrP) [14:52:48]: La meg først få takke representanten Knutsen for å reise en viktig debatt. Vi må ta på alvor hvordan vi legger til rette for gode, innholdsrike og meningsfylte opplevelser for den delen av den eldre befolkningen som ikke har mulighet til å delta på de vanlige kulturarenaene.

Når et slikt spørsmål reises, må man ha både pasient og pårørende i sentrum, noe den nye regjeringen også er veldig opptatt av i alt sitt arbeid på helsefeltet. Som statsråden sa i sitt svar: Regjeringen vil skape pasientens helsetjeneste. Derfor har regjeringen også som mål å skaffe seg mer informasjon om hvordan brukere og pårørende faktisk opplever kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten.

Mange eldre deltar aktivt og med stor glede i enkle aktiviteter som legges til rette for dem. Jeg har selv en far på 68 år som har demens og bor på bo- og dagsenter. Han finner glede i rolige gåturer, alene eller med ledsager, han deltar i quiz og vil gjerne ut på biltur, og han har mange som besøker seg. Han er heldig, tross alt.

Men mange eldre – både med og uten demens – opplever å bli isolert, har kanskje liten eller ingen familie og får lite besøk. Det er nettopp da det er viktig at man i et fellesskap mellom pårørende, offentlig helsetjeneste, private tilbydere og frivillige organisasjoner kan legge til rette for tilbud om aktivisering. Det kan være gjennom lesekvelder, musikk, dans, sport, spill, kunst, kino, teater, radio og tv. For demente kan bøker og musikk gjøre sterkere inntrykk og gi større glede enn før de ble syke. Kanskje kan både menigheter, frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner gi tilbud til eldre som trenger aktivisering, men som ikke kan delta på de vanlige kulturarenaene.

For ikke å slippe demenssaken med en gang: Dette er en ny folkesykdom. Flere enn 70 000 nordmenn er rammet, og fram mot 2050 forventes det en dobling av antallet som får stilt denne diagnosen. Det gjør at vi må sikre nødvendig utbygging av hjemmetjenester og sykehjem, og at vi trolig også må få på plass en solid økning i antallet omsorgspersonell til eldreomsorgen. For å sikre den nødvendige utbygging er det prisverdig at den nye regjeringen nå gjør det lovlig for kommunene å føre ventelister, slik at vi får definert det eksakte behovet for hva man trenger av både hjemmetjenester, omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Til sistnevnte har regjeringen også økt tilskuddet til kommunene, slik at det blir økt fart på byggingen av slike plasser, som vi vet at vi vil trenge flere av i årene som kommer.

Verdighet i eldreomsorgen har alltid vært viktig for Fremskrittspartiet. Det er det fortsatt, og derfor er vi opptatt av å finne gode løsninger på det interpellanten etterspør.

Kjersti Toppe (Sp) [14:56:17]: Takk til interpellanten som reiser ein veldig viktig debatt.

For eitt år sidan behandla Stortinget Meld. St. 29 for 2012–2013, Morgendagens omsorg. Då slutta Stortinget seg til at morgondagens omsorgstenester skal skapast saman med brukarane, samhandla med pårørande, ta i bruk velferdsteknologi og mobilisera lokalsamfunnet på nye måtar. Tre område vart trekte fram som ekstra viktige utfordringar: Det eine var aktiv omsorg, det andre var kvardagsrehabilitering, og det tredje var området omkring omsorg og død.

I dag snakkar vi om aktiv omsorg. I innstillinga til Morgendagens omsorg sa komiteen den gongen seg einig med den raud-grøne regjeringa i at «en framtidsrettet og god omsorgstjeneste må legge større vekt på aktivisering, både fysisk og sosialt». Det vart vist til at ei «rekke undersøkelser tyder på at det er på det sosiale og kulturelle området og når det gjelder mat og måltider, opplevelser og fellesskap, at dagens kommunale omsorgstjeneste ikke er god nok».

Komiteen understreka i innstillinga òg behovet for å utvida ordninga med Den kulturelle spaserstokken, som er omtalt her. Komiteen understreka òg at «terapeutisk bruk av sang og musikk mot uro og depresjon ved demens viser seg å kunne redusere både utagering og medikamentbruk hos eldre», og at det «er stort behov for å integrere kulturformidling som metode i behandling og pleie, og for at ny praksis kan utvikles, spres og tas i bruk i hele landet». Komiteen støtta det nasjonale kompetansesenteret innan kultur, helse og omsorg i Levanger, som skulle samarbeida med andre etablerte fag- og forskingsmiljø, og det var vel òg sagt at det skulle arrangerast konsensuskonferansar som skulle vurdera nye kvalitetssikra metodar og behandlingsformer.

Eg synest det er trist at vi alltid har desse debattane i Stortinget. Eg synest det er trist at vi har eit så utvikla helsevesen at vi kan gi våre eldre dei mest avanserte medisinane, og så sviktar vi på det heilt banale. Når det er slik at mat og måltid vert ei utfordring, er det eit alvorleg signal om at noko er gale med systemet. Når vi ikkje kan gi dei eit sosialt nettverk, ei kulturoppleving – som alle vi andre forventar er ein del av det å leva – er det òg eit alvorleg signal. Mykje er sagt i dag, og alle har mange gode eksempel på kva som kan gjerast, men korleis klarar vi å sikra at alle får delta der ute?

Interpellanten tar opp dette med bustader, og det er eg veldig glad for, for vi må begynna med strukturane. Når vi lagar institusjonar som er spreidde, som er segregerte langt ifrå lokalmiljøet, korleis kan vi då tru at vi skal klara å laga eit normalt liv for dei som bur der? Når dei pårørande må køyra langt, når dei frivillige må køyra langt, vert det ikkje lett å skapa eit fellesskap utan at det vert veldig kunstig. Så filosofien med at «smått er godt» – at tida for dei store institusjonane må vera forbi, at nye eldrebustader må vera integrerte i nærmiljøet – er kanskje det viktigaste å begynna med for å få til dette. Det er sagt mykje om Inn på tunet. Dagaktivitetstilbod er kjempeviktig. Det er òg dette med mat og ernæring – det er altfor mange underernærte – og musikkterapi. Dei fantastiske resultata ein kan få hos demente, er berre heilt utruleg å sjå på, og vi vil aldri klara dette utan å ta i bruk frivilligheita. Da vi fremja stortingsmeldinga Morgendagens omsorg, fekk vi kritikk av dagens regjeringsparti for at heile meldinga berre var ei god beskriving, og at ein ikkje kom med konkrete tiltak. Meldinga var nærmast full av tips til kva kommunar, frivillige og næringslivet kunna bidra med av solidariske tilbod.

Det er veldig bra å snakka om alle moglege eksempel frå Kommune-Noreg, men eg vil no retta eit spørsmål tilbake til regjeringa: Kva konkret vil regjeringa gjera med dagaktivitetstilbodet, med musikkterapitilbodet, med kulturformidlinga – i det heile for å sikra at det som vi no snakkar om, faktisk skjer ute i alle kommunar der dei eldre bur?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Ruth Mari Grung (A) [15:01:32]: Det er spennende at mat og måltid blir tatt opp. Jeg må erkjenne at Arbeiderpartiet styrte i Bergen sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre og var med på å konkurranseutsette matserveringen på institusjonene våre. Det tror jeg er en av de største feilene vi i har gjort når det gjelder omsorgen for eldre. Begrunnelsen var at vi fikk frigjort ressurser sånn at flere kunne bidra i aktiviteten til den enkelte, men mat betyr utrolig mye, også med hensyn til det å være aktiv og å være delaktig: å ta del i selve matproduksjonen, dekke bordet, kjenne lukten osv. Det ønsker vi velkommen tilbake, og det er noe med det å lære av egne erfaringer. Jeg kjenner Hordaland best, og jeg opplever at den ene kommunen etter den andre, som er Høyre- og Fremskrittsparti-styrte, konkurranseutsetter matserveringen på institusjonene. Jeg håper at det signalet vi fikk i dag, også får konsekvenser og blir lyttet til ute.

Det med frivillighet tror jeg er helt avgjørende, men også der ser vi at det er veldig store forskjeller i erfaringene ute. Veldig mange institusjoner vegrer seg for å ta i bruk frivillige, andre vet ikke helt hvordan de skal gjøre det, og noen gjør det særdeles bra. Derfor er det spennende at vi i 2008 etablerte Verdighetsenteret – omsorg for gamle. Det er en stiftelse som ble etablert som et nasjonalt kompetansesenter, nettopp for å sikre de svake og sårbare gamle den verdigheten de fortjener i sine siste leveår. En av hovedoppgavene deres er opplæring av frivillige og helsepersonell, bl.a. frivillighetskoordinatorer. Det tror jeg er helt avgjørende for å få dette til å fungere bedre i praksis, for det er utrolig mange organisasjoner som mobiliserer frivillige. Et av tiltakene som de nå har startet, er nettopp for å koordinere de ulike aktørene – som Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Pensjonistforbundet, Frivillighet Norge, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og en rekke andre stiftelser – for å se hvordan de kan koordinere sitt arbeid sånn at de høster erfaring fra hverandre og det blir bedre kvalitet og mer effektivt ute. Jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at frivillig deltakelse kan styrke enkeltpersonenes sosiale nettverk, bidra til økt aktivitet og redusere ensomhet.

Musikkterapi har vært nevnt, og det er ikke så veldig mange år siden det ble anerkjent både som et forskningsfelt og som behandling. Røde Kors er nevnt. De startet med det, men det er egentlig veldig få institusjoner som har tatt det i bruk, til tross for de gode forskningsresultatene og den effekten det har, i forhold til hvordan man implementerer det. Det hadde vært spennende å høre fra statsråden hvordan de tenker å løfte det opp. Selv om statsråden som sitter her i salen, ikke har ansvar for utdanning, har vi utfordringer når det gjelder utdanningskapasiteten i Oslo og Bergen på dette området. Det er spesielt innenfor psykiatri og rettet inn mot eldre at dette har effekt.

Den kulturelle spaserstokken har også vært nevnt. Noe av det mest positive jeg har opplevd, var faktisk bruk av film. Da fikk eldre hente fram gode minner, selv være med på egenaktivitet, høre sin egen stemme, se bilde av seg selv på lerretet og bli løftet fram på film. Man kan bare tenke seg det: I en kinosal som var fullsatt, med rød løper, hadde de pyntet seg med de fineste klær, og så kommer de inn der og får se sitt eget uttrykk og sin egen film. Det med egenaktivitet, det å få se seg selv gjennom det, hadde enorm effekt. Det har vi egentlig rettet inn mot barn, så kanskje det med egenaktivitet også skal vektes.

Det siste området som jeg vil utfordre statsråden på, og som jeg ikke opplevde at statsråden nevnte eksplisitt, var dette med lokal planlegging, at man i større grad etablerer omsorgsboliger og institusjoner i nærheten av der hvor det er aktivitet. For det er helt rett, som interpellanten var inne på, at vi i veldig mange år har plassert dem på øde plasser med utsikt inn i en skog. Når det gjelder det å få institusjoner og omsorgsboliger sentralt plassert, vil jeg framheve Austevoll kommune, som nettopp har gjort det – plassert dem midt oppi handlesenteret – og Fjell kommune.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:06:38]: Takk til interpellanten for en fin invitasjon til en debatt her om disse viktige temaene. Det vi snakker om, er jo kvalitet i omsorg, og under debatten i dag har vi fått høre om mange eksempler på mye godt som gjøres ute i kommunene, både når det gjelder aktivitet, musikk og ulike tilbud for våre pasienter. Vi må huske at institusjonene våre er hjemmet til langtidspasientene. Det er deres bolig. Disse pasientene er ikke en ensartet gruppe. De er like ulike som oss. De har like ulike preferanser som vi har med hensyn til musikk, mat, aktivitet og hva de mener er viktig for trivsel i sin hverdag.

Det har også vært sagt mye om frivillig innsats, og det er viktig, men det å skape kvalitet i omsorgen handler veldig mye om systematisk arbeid. Det handler om god sykepleie, og det handler om kompetanse. Jeg oppfattet at representanten Otterstad fra Arbeiderpartiet i sitt innlegg kanskje var mer opptatt av eierform enn om institusjonene faktisk har eierskap til å skape god kvalitet, ha en verdighet i omsorgen og jobbe med kompetanse. Jeg tror det er en helt feil vei å gå å lage et skille mellom de ulike institusjonene, avhengig av om de er kommunalt eid eller om de er private. For Høyre er det viktig å ta alle krefter i bruk, men for Høyre er det også viktig å bygge kompetanse. Derfor er vi glad for at vår regjering løftet dette allerede i sitt første budsjett i fjor høst og la inn 50 mill. kr til et kompetanseløft i omsorgen.

Jeg tok sykepleierutdanning for ikke så veldig mange år siden og skrev hovedoppgave om bruk av musikk i behandlingen av demenspasienter med utagerende atferd. Det jeg syntes var interessant, var å se at det på det tidspunkt var litt lite norsk forskning. Vi har selvfølgelig Myskja, som har vært nevnt tidligere, og vi har flere andre forskningsoppgaver som er i gang, men det må mer forskning til på dette feltet, for det er svært viktig hvis vi skal skape en god og verdig omsorg for det økende antall pasienter med demens som vi har på våre sykehjem. Jeg vil bare oppfordre videre til at vi sammen jobber godt for en økt forskningsinnsats på dette området i primærhelsetjenesten og for økt kompetanse.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:09:55]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten. Det er veldig viktig å få fram de gode eksemplene og tankene om hva vi kan gjøre på dette feltet fra denne talerstolen og i denne salen. Det inspirerer oss og det får oss til å tenke nytt.

Vi har en del utfordringer når det gjelder å operasjonalisere det vi mener er riktig. Utdannelse har flere nevnt, og det er en nøkkel til å få dette til. Jeg synes det var veldig viktig at representanten Otterstad nevnte Livsglede for Eldre, for det var nemlig et initiativ tatt av sykepleierstudenter. Hvis vi får denne type tenking inn i utdannelsen, er det enormt viktig for å få det implementert og rullet ut der disse studentene begynner å jobbe når de er ferdige.

Det å ha godt utdannet fagpersonell er viktig. Det er en stor debatt knyttet til offentlige og private aktører. Det har vi diskutert før, og det kommer vi tilbake til. Men det er klart at de som jobber i institusjoner drevet av de store kommersielle aktørene, i snitt har lavere utdannelse. Det vet vi. Det trenger vi ikke å bruke veldig lang tid på. Det er også naturlig når man skal ha et utbytte.

Jeg utfordret statsråden på for det første dette med konkrete tiltak når det gjelder å tenke nytt om boliger og boformer, som vil være helt avgjørende for at vi skal klare å få dette til. Det andre gjaldt hvilke incentiver vi kan se for oss for å få implementert de metodene vi ser virker, som flere har nevnt, sist representanten Trøen – altså bruk av kultur, særlig sang, i møte med og behandling av demente. Det er ikke slik at vi har flust med redskaper i verktøykassen når det gjelder å møte de mange demente vi har og kommer til å få i dette samfunnet. Så å kunne finne noen stimuleringstiltak for å ta dette i bruk, utfordrer jeg statsråden på.

Så håper jeg at statsråden og regjeringspartiene kan se med litt mer positive øyne på den stortingsmeldingen som heter Morgendagens omsorg. Opposisjonspartiene var ikke spesielt glad for og fornøyd med den. Der ligger det mange konkrete tiltak, som er midt i blinken for det alle sier er viktig, og som man har framholdt i dag – store, viktige folkehelsesatsinger, målrettede satsinger som jeg håper helseministeren kan ta med seg og si noe om i sitt avslutningsinnlegg.

Statsråd Bent Høie [15:13:10]: Jeg takker for en god og nyttig debatt.

Også i denne debatten har det vært forsøk på å skape en konflikt mellom offentlige og private på dette området, for å prøve å dra opp noen politiske skillelinjer. Jeg vil bare minne om at Aktivitetsdosetten, som representanten Knutsen trakk fram, er utviklet på Øyane sykehjem, som er et privat drevet sykehjem i Stavanger. Det er en kvinnelig gründer som står bak. Hun har utviklet et produkt som nå selges kommersielt til mange andre sykehjem i landet, nemlig Aktivitetsdosetten. Dette viser på en veldig god måte etter min oppfatning at det er et kunstig skille. Fra regjeringens side er vi mer opptatt av at alle gode krefter tas i bruk på dette området. Blant de gode krefter Arbeiderpartiet viser til, er det en kvinnelig gründer som har utviklet et produkt som nå selges til andre sykehjem. Det er positivt.

Det som ikke har vært så mye framme i debatten, er nettopp det som er en hovedutvikling, nemlig at veldig mange eldre bor hjemme, er aktive og friske. Det betyr at mange eldre er en del av kulturtilbudet – driver de frivillige organisasjonene – og er avgjørende som publikum i det helt vanlige kulturtilbudet som tilbys, f.eks. konserter og kino. Man ser at mange kulturinstitusjoner legger til rette for aktiviteter på dagtid som er spesielt tilpasset pensjonister, som dermed har muligheten til å oppleve kultur til tider man ikke ellers får annet publikum. Det er en viktig del av dette.

Regjeringen jobber selvfølgelig med oppfølgingen av stortingsmeldingen om morgensdagens omsorg. Men vi mener at de tiltakene som var der, ikke er tilstrekkelige. Vi jobber også med oppfølgingen av regjeringsplattformen på dette området – utviklingen av et nasjonalt system for kvalitet og aktivitet, en sterkere satsing på utbygging av heldøgns pleie- og omsorgsplasser i sektoren og ikke minst et kompetanseløft – et kompetanseløft som innebærer at man har behov for å gi mer ressurser til utdanning, samtidig som vi ønsker å stille strengere krav til kommunene når det gjelder kompetanse.

Frivillige er helt avgjørende. Det er også en viktig del av dette. Det er sentralt i Morgendagens omsorg. Det er et område som vi følger opp, for det å mobilisere frivillige i denne sektoren er helt avgjørende, skal vi klare dette i årene framover.

Jeg oppfatter at i all hovedsak er dette et område der det er tverrpolitisk enighet om at vi er nødt til å jobbe mer for å få mer innhold, aktivitet og kultur i norsk eldreomsorg.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.

Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett. – Det anses vedtatt.