Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:58:59]: Tall fra NOVA viser at antallet barn under ett år som får hjelp fra barnevernet, har doblet seg siden 1990, og at en tredjedel av disse barna er utsatt for omsorgssvikt. Vi vet at dårlig omsorg ved livets start kan føre til varige skader på et barns psykiske helse, kognitive utvikling og evne til å inngå i gode relasjoner i framtiden. Samtidig vet vi at hvis vi griper inn tidlig og hindrer dårlig omsorg, enten ved støtte til foreldre eller ved omsorgsovertakelse, er sjansen for at barnet får en normal og god utvikling, stor.

Tidlig intervensjon er et viktig prinsipp i barnevernet, og i barnevernslovens formålsparagraf, § 1, står det:

«å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid».

Rett tid for nødvendig hjelp og omsorg er så tidlig som mulig, ikke når barnet er flere år gammelt og kanskje har blitt påført store skader.

De aller fleste foreldre vil barna sine godt, men ikke alle vet hvordan de skal oppdra eller være rundt et lite barn. Det er ikke bare opplagt mishandling eller omsorgssvikt som kan føre til stress og skader på barns fungering og utvikling, men f.eks. kan foreldre som ikke responderer på barnets kontaktsøken, eller er likegyldige eller invaderende i samspillet, også være til skade for barnet. For å hjelpe disse familiene er det viktig med tidlig innsats og veiledning, slik at familien kan komme inn i et godt mønster og skape endring i foreldrenes samspill med barna.

I andre tilfeller vil det være nødvendig å gripe inn og flytte barnet fra foreldrene for å sikre at han eller hun får god nok omsorg. Hvis omsorgen er dårlig, har vi ikke mange år på oss til å finne ut av det. Da må vi gripe inn tidlig og sørge for god nok omsorg i f. eks. fosterhjem.

I dag har vi spesielt ett tiltak som sikrer at vi får utredet familien ved bekymring, drevet endringsarbeid og veiledning, og til slutt kan ta en velbegrunnet avgjørelse om framtiden til barnet. Dette tiltaket er foreldre og barn-sentre. Hit kommer familier med små barn for utredning i et par uker eller for opphold med oppfølging og veiledning av lengre varighet. I disse sentrene har vi både barnevernsfaglig kompetanse og personell med kompetanse på psykisk og fysisk helse som kan være med på å gi anbefalinger til barnevernet. Dette er et tiltak som er etterspurt av barnevernstjenesten, og som hjelper mange familier, og det bidrar til at vi kan hjelpe mange barn som bør flyttes fra foreldrene allerede som spedbarn.

I 2012 kom Bufdir med en anbefaling til Barne- og likestillingsdepartementet om å øke bruken av slike sentre for å kunne utrede bedre og ta riktige avgjørelser for barnets framtid. Direktoratet uttaler at utredning og endringsarbeid for utsatte sped- og småbarnsfamilier er en spesialisert oppgave som det ikke er rimelig at kommunene kan ivareta, og at vi derfor bør gjøre sentrene til et lovpålagt tiltak.

I stedet for å følge denne anbefalingen, har departementet satt i gang en omstilling, og i den prosessen har flere foreldre og barn-sentre vært truet av nedleggelse. Jeg vil berømme statsråden for å ha stoppet nedleggelsen av sentrene på Vestlandet, men er urolig for framtiden til disse sentrene både i vest og i resten av landet. Min bekymring gjelder både de sentrene som drives av det offentlige, og ideelle og private sentre, som gjør en veldig god jobb.

Vi får stadig bekymringsmeldinger fra ideelle som driver sentre, om at de opplever motvilje i Bufetat mot å bruke ideelle sentre. Flere har erfaring med at barnevernstjenester som henvender seg til dem med familier, blir stoppet i Bufetat og bedt om å vente på plass i det offentlige tilbudet. De gangene ideelle blir brukt, må dette føres som et avvik, og de står dermed i fare for å bli uglesett. Framtiden til disse institusjonene er høyst usikker, og flere har allerede måttet starte prosessen med å avvikle tilbudet.

Dette tiltaket anses av Bufetat ikke som et akuttiltak, og dermed haster det ikke med å gi familiene plass på et senter. Når vi vet hvor alvorlige varige skader dårlig omsorg fra foreldre allerede de første ukene kan føre til, er dette et svært alvorlig signal fra dem som har ansvaret for å formidle plasser på sentrene. Jo tidligere vi kommer inn, jo mer kan vi hjelpe, og det haster alltid med å gi barn og familier rett hjelp til rett tid, slik loven også slår fast.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor hvordan statsråden vil sikre tidlig hjelp, slik alle barn har rett på, og om regjeringen vil lovfeste dette tiltaket.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Solveig Horne [14:05:26]: Først vil jeg få lov til å takke interpellanten Bekkevold for å løfte en viktig debatt om tilbudet til de aller minste barna i barnevernet. Å kunne forebygge og jobbe helt fra starten av med problemer som utsatte familier har, sparer barna, familien og ikke minst samfunnet for mye.

Kunnskapen om sped- og småbarns utvikling har i de senere årene økt betraktelig. Vi har fått mer kunnskap om barns behov og om hvor stor andel av barna som antas å leve i alvorlig omsorgsrisiko. Det har de siste årene også blitt utviklet flere metoder for å utrede og hjelpe barn og familier i slik risiko.

Vi vet at å gi riktig hjelp så tidlig som mulig i et barns liv kan være avgjørende for barnets utvikling. Sentrene for foreldre og barn gir et døgnbasert og spesialisert tilbud om utredning og endringsarbeid for utsatte sped- og småbarnsfamilier. Mange av de sentrene gir også hjelp mens familien bor hjemme. Alderen til barna varierer fra 0–12 år, men hovedtyngden ligger i aldersgruppen 0–2 år. Sentrene er først og fremst et tilbud til de minste risikoutsatte barna. Mange kommuner har verken kompetanse eller mulighet til å observere og følge opp foreldre med små barn i hverdagen. Foreldre og barn-sentrenes botilbud gir mulighet for tett oppfølging, bl.a. ved å observere hvordan foreldrene tar imot hjelpetilbudet.

Jeg er svært opptatt av at de minste barna og deres familier skal få god hjelp, og jeg har klare ambisjoner om å sørge for et godt tilbud til denne gruppen. Departementet ga i 2012 Bufdir i oppdrag å vurdere hvordan et samlet tilbud til utsatte familier med sped- og småbarn i alderen 0–3 år kan se ut. Direktoratet nedsatte en arbeidsgruppe bestående av eksterne og interne ressurspersoner. Arbeidsgruppens rapport understreker at alvorlige vansker hos sped- og småbarn krever et kunnskapsbasert tjenestetilbud hvor parallell og spesialisert innsats er nødvendig. Rapporten peker også på at ansatte i barnevernstjenesten, helsestasjonene og barnehagene ikke i tilstrekkelig grad oppdager utviklingsforstyrrelser og skjevutvikling hos sped- og småbarn. De mener at spisskompetansen på utrednings- og endringsarbeidet for denne målgruppen er gjennomgående lav i kommunene. Kartleggingen viste videre at det er gjennomgående høy kvalitet og kompetanse i sentrene for foreldre og barn, og at dette er et viktig tilbud, som kommunene har behov for.

Det finnes i dag tolv statlige, to kommunale i Oslo og seks private sentre for foreldre og barn i landet. Det er foreldrene selv som ivaretar omsorgen for barnet under oppholdet. Målet er å gi det enkelte barn bedre utviklingsmuligheter gjennom å styrke foreldreferdighetene. Noen ganger er hovedmålet med plasseringen å utrede familiens behov og foreldrenes omsorgsevne.

I fjor vår sluttet Stortinget seg til Prop 106 L for 2012–2013. Her tydeliggjøres ansvarsfordelingen mellom det kommunale og det statlige barnevernet. Det ble slått fast at Bufetat som hovedregel ikke skal utføre oppgaver som barnevernsloven legger til kommunene. Klare ansvarslinjer er viktig for at samhandlingen mellom kommunene og Bufetat skal være god. Men det er også viktige økonomiske sider her. Bufetat er pålagt å gå i balanse og må gjennomføre de omstillingene som er nødvendige for å få dette til. Det er også etter føringer som er gitt av Stortinget i Prop 106 L.

Barnevernsloven gir ikke Bufetat plikt til å tilby kommunene plasser i sentre for foreldre og barn, slik Bufetat skal når det gjelder plasser i barnevernsinstitusjoner. Dette er begrunnet i lovens overordnede arbeidsdeling mellom det statlige og det kommunale barnevernet, der utredning og hjelpetiltak er et kommunalt ansvar.

Bufetat skal likevel på etterspørsel fra kommunene fordele eksisterende heldøgnsplasser til sentre for foreldre og barn. Dette følger ikke av loven, men av departementets etatsstyring i tildelingsbrevet som de har fått fra oss i år.

Når det gjelder utgiftene, følger det av barnevernsloven § 9–4 at Bufetat som hovedregel skal dekke den delen av kommunens utgifter til oppholdet som overstiger en fastsatt egenandel. Hvis Bufetat mener at utredning i sentre for foreldre og barn ikke er nødvendig, må kommunene vurdere alternative tiltak, herunder også å finansiere oppholdet fullt ut.

Det vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser for staten dersom barnevernsloven endres slik at staten plikter å tilby kommunene plasser i sentre for foreldre og barn. En slik utvidelse av statens ansvar i barnevernsloven må derfor utredes.

Målet på dette området må være å gi barn og deres foreldre et best mulig tilbud. Alternative måter å hjelpe disse barna og foreldrene på må derfor vurderes, samtidig som kommunenes tilbud på dette området må gjennomgås på nytt.

Det er på denne bakgrunn jeg har bedt direktoratet om å stille omstillingsprosessen på dette området i bero, i påvente av at vi får utredet hvordan vi kan sikre målgruppen til sentre for foreldre og barn god og riktig hjelp.

Direktoratet skal i løpet av året levere en rapport til departementet der de skal beskrive hvordan de mener oppgave- og finansieringsansvaret bør fordeles. Jeg har bedt om at rapporten må synliggjøre de økonomiske og juridiske konsekvensene sett i forhold til det eksisterende tilbudet til målgruppen. I tillegg har jeg bedt om en samfunnsøkonomisk analyse av en forsterket innsats overfor utsatte sped- og småbarn og deres foreldre. Kan vi komme inn tidlig, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Foreldrene er de aller viktigste personene i barns liv. Enkelte foreldre er usikre på eller makter ikke foreldrerollen. Det er derfor avgjørende at barnevernet kommer inn tidlig og får gjort gode kartlegginger av barn og foreldre. På den måten kan vi komme inn med virksomme hjelpetiltak i hjemmet og gi foreldre som sliter, den hjelpen og den støtten som trengs for å være gode omsorgspersoner.

Tiltak som styrker samspill og tilknytning mellom barn og foreldre i sped- og småbarnsfasen, kan forebygge omsorgssvikt og psykiske og sosiale vansker.

Sentrene for foreldre og barn har gjennom mange år vært en viktig del av tilbudet til disse barna og foreldrene deres. Gjennom direktoratets pågående utredning av tilbudet til utsatte barn og foreldre, som jeg har tatt initiativet til, forventer jeg å få faglige råd og vurderinger som kan gi grunnlag for å utforme en helhetlig politikk for akkurat denne målgruppen. Hvilken plass sentrene for foreldre og barn bør ha i det totale tilbudet, vil være en viktig del av de vurderingene som må foretas.

Jeg vil bare si til representanten at jeg ber om å få lov til å komme nærmere tilbake til, når utredningen foreligger, om dette skal være lovpålagte oppgaver, eller om det skal være som i dag. Men jeg tror vi alle er enige om før debatten begynner, at foreldre og barn-sentrene er et viktig tilbud som både småbarn og foreldrene trenger.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:13:43]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg tviler ikke på statsrådens ambisjoner på vegne av de aller yngste barna og deres familie, men jeg vil samtidig uttrykke utålmodighet med tanke på å sikre et godt tilbud til disse familiene og disse barna, slik at vi unngår det som er situasjonen noen steder i dag, nemlig at man må stå og vente i kø til det blir ledig plass i de offentlige institusjonene. Det handler om å bruke de virkemidler vi har, og å bruke de tiltakene som fins. For som statsråden og jeg er helt enige om, er dette med tidlig innsats uhyre viktig også med tanke på barnets utvikling senere i livet. Derfor er jeg utålmodig, og jeg håper at vi kan komme fram til en helhetlig politikk på dette området rimelig raskt.

Jeg synes at statsråden også må ta med seg inn i dette arbeidet det signalet som Bufdir ga i 2012, med en klar anbefaling om å øke bruken av slike sentre for å kunne utrede bedre og ta riktige avgjørelser for barnets framtid. Også de var inne på at man bør vurdere å lovfeste dette tiltaket. Så forstår jeg at statsråden i påvente av en slik utredning ikke kan ta stilling til det nå, men jeg håper at statsråden vil vurdere det nøye. Ved en lovfesting sikrer vi også disse barna på en helt annen måte enn det vi gjør nå, hvor det er budsjettene til enhver tid som avgjør om man har råd til å kjøpe plasser, også ideelle. For som statsråden var inne på, er det slik at det har en økonomisk side, og Bufdir har fått pålegg om å gå i balanse. Vel, da får dette være også et budsjettspørsmål i tiden framover.

Det viktigste er at vi sikrer at vi har tiltak som gjør at vi kommer tidlig inn der det er bekymring for at barnet opplever omsorgssvikt. Disse sentrene har en spesialkompetanse som vi ikke kan forvente at kommunene skal bygge opp. Vi har tiltakene, spørsmålet er bare om vi er villig til å bruke dem. Det er det som på mange måter er utfordringen som jeg kommer med i denne interpellasjonen.

Statsråd Solveig Horne [14:16:47]: Jeg var litt teknisk i mitt hovedinnlegg, og det var litt for å forklare hvordan saksgangen er. Det er også på oppdrag fra Stortinget, som har bedt både direktoratet og Bufetat om å gjøre en del omstillinger. Omstillingene blir at ansvaret mellom det kommunale og det statlige tjenesteapparatet blir en viktig del: Hva er det kommunene skal ha ansvaret for, og hva er det staten skal ha ansvaret for? Når Bufetat har fått beskjed om å redusere, har det altså gått ut over disse foreldre-og-barn-sentrene, for det er et kartleggingstilbud som det står i loven at kommunene skal ha ansvaret for.

I likhet med interpellanten er jeg utålmodig når det gjelder akkurat dette. Jeg kan forsikre representanten om at dette blir fulgt veldig nøye. Det var derfor, da vi fikk disse bekymringsmeldingene før påske om at dette tilbudet ble lagt ned, vi stoppet omstillingen. I februar fikk direktoratet beskjed om at kommunene skal bistås med fordeling av eksisterende heldøgnsplasser i sentre for foreldre og barn. Når vi så at flere plasser i dette tilbudet begynte å legges ned, var det viktig for meg å gripe inn og stoppe omstillingen og si at det skal være på det nivået det er, for å sikre at vi har et tilbud til de aller, aller minste. Det kommer til å bli en viktig sak for meg framover å passe på. Når alle instanser, både fagfolk og barnevernsledere og alle de som har vært i foreldre og barn-sentre – og vi så en reportasje i NRK nå på søndag der de intervjuet en mor som sa at jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis jeg ikke hadde vært på et foreldre og barn-senter – sier at dette er et så viktig spesialisert tilbud, må vi lytte og ha et sånt tilbud.

Vi må også se på hvem det er som skal finansiere denne oppgaven. Vi vet at det er en god del kommuner som ikke klarer å ha dette tilbudet. Det blir viktige ting å ta med seg i den videre debatten hvordan vi kan sikre at foreldre og barn-sentre er et tilbud som vi skal gi til foreldre og barn også i framtiden.

Sonja Mandt (A) [14:19:32]: Takk til interpellanten som tar opp både bruken av foreldre og barn-senter og bekymringen for de kuttene som skjer, som kan føre til manglende forebygging og tidlig hjelp for familier.

Alle er enige om at forebygging og tidlig intervensjon er det beste vi kan gjøre for å unngå problemer. Loven finnes – gjennom barnevernsloven – og det er kommunenes plikt og ansvar overfor barna å følge opp. De har også ansvar for å samarbeide med andre for å løse oppgaver man er tillagt etter loven. Forebyggingen gjelder både for omsorgssvikt og atferdsproblemer. Det ansvaret har de, og det tar de.

Alternativet der man ikke når fram, kan være omsorgsovertakelse. Det er dramatisk, men ofte helt nødvendig, og til barns beste. For alle som er involvert, vil det sette dype spor, og det vil mange ganger føles veldig urettferdig og vanskelig å forstå. Men når det gjøres, må en ha tillit til at alle forsøk på tiltak som har blitt prøvd ut, ikke har ført fram. Derfor er det viktig med tidlig involvering.

Omsorgsovertakelser er for øvrig et faglig spørsmål som vi politikere vanskelig kan ta stilling til, selv om mange tar kontakt om det. Men vi vet at tidlig hjelp og støtte kan forhindre og forebygge, og når det lykkes, er det det beste for alle, både for foreldre, for barn og for samfunnet. Det kan også være større forståelse for overtakelse dersom man har prøvd å løse problemene i forkant.

Det beste for barnet er å vokse opp med et tilnærmet normalt familieliv. Det å få omsorg, stabilitet og trygghet er det ideelle, men virkeligheten er dessverre ikke sånn. 2 900 barn ble flyttet i 2012. Mange av disse kunne kanskje fått hjelp tidligere. For det er mange som trenger hjelp for å få livet til å fungere. Noen foreldre har kanskje aldri hatt en normal oppvekst selv og kan vanskelig vite hva det er å være omsorgspersoner for egne barn og gi omsorg videre. Andre havner i ulike kriser og trenger hjelp av den grunn. Derfor må vi ha ulike tiltak.

Familiesentrene dekker en viktig del av dette behovet. De tar i hovedsak inn unger fra 0 til 6 år, gravide som trenger hjelp, unge foreldre, familier som ikke er etnisk norske, og familier som har vært til rusbehandling. Det er mange med ulike problemer som kan få et godt tilbud.

Barnevernstjenesten i kommunene har kunnskap om problemene, og de bidrar til å finne dem som trenger hjelp. Jeg har lyst til å trekke fram helsesøstertjenesten i kommunene. Det er et viktig bidrag til å finne unger som ikke har det bra. De møter mor som gravid og som nybakt mamma, de møter den lille på helse- og barnekontroller, og de er på hjemmebesøk. De kan lett se ting som ikke stemmer. Derfor er det viktig å fortsette å bygge ut helsesøstertjenesten, sånn som den forrige regjeringa gjorde. De kan varsle, derfor er de også en viktig aktør i det forebyggende arbeidet.

Det har skjedd mye bra i barnevernet de siste åra, og økonomien har blitt styrket. Men selv om det er flere stillinger og bedre økonomi, er det fremdeles for mange som ikke har det bra. For en tid siden hadde jeg en interpellasjon om fosterhjem, og debatten der viste hvor mange utfordringer vi ennå har, og som må løses bedre.

Bekkevold tar opp dette med familiesentre, som er en viktig del av forebyggingen. Vilde i Vestfold, som er nevnt, har gode resultater. De har mål om å bedre barns oppvekstvilkår og hjelpe foreldrene til å bli gode omsorgspersoner, men der det ikke er mulig, avklares videre omsorgsbehov for ungene. Sånn jobber de for barns beste. Derfor er det lett å dele Bekkevolds bekymring når en hører om de kuttene som skjer. Det mangler jo ikke på familier som har behov for hjelp. Det beste er å benytte seg av de tilbudene som allerede eksisterer, og som vi ser virker.

Arbeiderpartiet vil ha gode aktører, og jeg vil vise til at vi sammen med Kristelig Folkeparti har pekt på behovet for videreutvikling av samarbeidsavtalen mellom staten og ideell sektor.

Jeg vil også kort nevne oppfølging og ettervern, som er andre faktorer som må være på plass. I min interpellasjon tok jeg opp ideen om å innføre fosterhjem for hele familien. Det er også en måte å hjelpe familier til å få inn rutiner og levemåter og øke omsorgsevnen på, men i mindre skala enn sentrene. Det kan kanskje fungere for noen familier.

Barn fortjener kloke voksne som tar ansvar, og som sørger for at livet og hverdagen fungerer når omsorgen svikter fra omsorgspersonene. Og, som det er sagt gjentatte ganger fra denne talerstolen: Det er barns beste som skal legges til grunn, lovpålagt eller ikke.

Mette Tønder (H) [14:24:43]: Det viktigste vi kan gjøre når barn ikke har det bra, er å se barnet tidligst mulig og sette inn gode tiltak. Derfor er jeg glad for at interpellanten tar opp det spørsmålet han gjør, og jeg er glad for statsrådens svar i denne saken. De gode tiltakene må vi verne om.

Vi har alle en plikt til å si fra hvis vi har en mistanke om at noe er galt. Har du en dårlig magefølelse, skal det varsles. Også privatpersoner må varsle, heller én gang for mye enn én gang for lite, hvis man tror at et barn har det vondt. Noen av oss synes dette er flaut. Vi gjemmer oss bak at noen andre sikkert har sett det. Noen melder at taushetsplikten bygger murer som ikke nødvendigvis gjør det vanskelig å melde, men å få informasjon slik at meldingen tilkommer de riktige etatene.

På vårt landsmøte ble det enstemmig vedtatt at reglene for taushetsplikt mellom offentlige etater må gjennomgås og forenkles for å sikre barn og unges grunnleggende rettigheter og behov. Våre tillitsvalgte meldte fra om at de mente at det lå utfordringer her som ikke var til barnets beste.

Jeg tar opp dette i denne sammenheng, for skal vi komme tidlig nok inn i disse familiene som «trøbler», må vi vite at de som jobber med disse utfordringene, har de riktige verktøyene for å bygge en åpenhets- og samarbeidskultur til barnets beste.

Morten Stordalen (FrP) [14:26:18]: Jeg vil først og fremst takke interpellanten Geir Jørgen Bekkevold for å reise en viktig debatt der forebygging er i fokus.

Jeg tror vi må se på flere ting innenfor barnevernet. Interpellanten tar for seg det med forebygging, nettopp for å unngå unødige omsorgsovertakelser. Det er ikke tvil om at antall omsorgsovertakelser i senere år har økt betydelig, og kanskje kunne noen av disse vært unngått. Det er ikke tvil om det interpellanten sier om tidlig intervensjon og tidlig innsats for å forebygge, nettopp ved å komme med hjelpetiltak og legge til rette for at familier best kan klare seg selv og finne det gode liv. Når vi vet at syv av ti barnevernsbarn ender opp med dårligere utdannelse, skårer dårligere på skolen og har dårligere helsetilstand, er det viktig med tidlig innsats og forebygging. Derfor har jeg tro på egen regjering når den sier at den vil redusere unødvendig byråkrati. Det finnes masse byråkrati som i dag kanskje hindrer dem som jobber innenfor barnevernet, å gjøre en god jobb. Det er vi som må legge til rette for at hele barnevernstjenesten kan levere gode tilbud og samarbeide godt med familier ved enkle tiltak i hjemmet som kanskje kan gjøre det lettere for den enkelte.

Jeg tror interpellanten er inne på noe når det gjelder å se på det tilbudet det her snakkes om, sammen med en rekke andre tiltak og tilbud. Siden antall omsorgsovertakelser har økt så betydelig, og så mange tiltak i dag gjøres i barnevernet, tror jeg tiden er overmoden for å se på flere ting innenfor barnevernsfeltet. Jeg tror ikke det bare er én løsning, overhodet ikke, men det er ingen tvil: Når antall omsorgsovertakelser har økt så dramatisk, må noe gjøres, og det burde vært gjort for flere år siden. Vi må få tilbake troen på at barnevernstjenesten er noe godt, noe positivt og velment, ikke noe som er «fy og skam» og blir sett på som en fiende. Det skal være hjelpetiltak. Og da må vi sette barnevernet og hele barnevernstjenesten i stand til å utføre den jobben og legge til rette for at de best mulig kan hjelpe den enkelte familie.

Det såreste som finnes, er når barn blir tatt ut av familien, fra foreldre som kanskje med enkle tiltak kunne fått den hjelpen de skulle hatt for å fostre opp barn til å få gode, lange liv. Hele samfunnet ville vært tjent med det.

Så jeg hilser velkommen en senere debatt om hvordan vi bedre kan legge til rette for gode barnevernstiltak. Det er mulig vi skal se på noen av tiltakene som nevnes fra interpellanten, men jeg tror vi skal se det i en større sammenheng, med flere tiltak. Jeg håper også statsråden kommer tilbake på et senere tidspunkt med flere tiltak og tilbud, for å se på hvordan vi kan gjøre barnevernet bedre i stand til å gjøre en god jobb som imøtekommer de hjelpebehov som foreldre har.

Rigmor Aasrud (A) [14:29:53]: Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til representanten Bekkevold for å ha tatt opp en viktig sak.

De aller fleste i Norge setter barna sine foran alt. Når barn likevel har foreldre som ikke klarer å gi omsorg og trygghet, er det bred enighet om at samfunnet skal ta ansvar. Av og til holder det med en samtale, andre ganger oppfølging på ulikt vis – og til slutt: Noen ganger må samfunnet overta omsorgen.

Barn fortjener først og fremst kloke voksne, voksne som tar ansvar, og som sørger for nødvendig hjelp og omsorg når de som skulle tatt ansvar, svikter. Det er barnas beste som skal tillegges avgjørende vekt når initiativ og tiltak iverksettes.

Å gripe inn i en familie og sette spørsmålstegn ved ting som skjer innenfor husets fire vegger, vil som oftest oppleves dramatisk og kontroversielt. Like fullt er det nødvendig av hensyn til barna, også når det eventuelt viser seg at varsling var bygd på misforståelser eller feil.

Barnevern – vern av barn – får stor oppmerksomhet både i samfunnet rundt og her i Stortinget. Det er bra og nødvendig. Vi må hele tiden videre for å forsikre oss om at vi også gjennom Stortinget bidrar på beste vis. I statsbudsjettet for i år var det tverrpolitisk enighet om at det fremdeles er behov for å øke kapasiteten og kompetansen i barnevernstjenesten, også som en følge av den registreringen som skjer, som viser at det er stadig flere barn som har behov for hjelp.

Representanten Bekkevolds interpellasjon dreier seg om tidlig innsats gjennom frivillige hjelpetiltak i regi av ideelle organisasjoner. Arbeiderpartiet vil, som vi gjorde i budsjettsammenheng, understreke behovet for nettopp tidlig innsats og økt kunnskap. Vi vil også benytte anledningen til å vise til våre merknader i den saken som vi nettopp har behandlet her i denne salen, der vi peker på behovet for en videreutvikling av samarbeidsavtalen mellom staten og ideell sektor.

Men i budsjettbehandlingen i Stortinget for 2014 tok regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet til orde for at det skulle tas i bruk all ledig barnevernskapasitet i regi av private og ideelle. Det skapte store forventninger om kapasitetsøkning og noe helt annet enn det statsråd Horne nå har beskrevet som en videreføring av det som var fjorårets rammer. Når man nå ser en utvikling som tydelig viser at vi ikke praktiserer nettopp det flertallet sa, er sammenhengen mellom ord og handlinger ikke direkte imponerende. Også i RNB, som nettopp er framlagt, bekreftes det at regjeringen ikke har valgt å følge opp regjeringspartienes egne uttalte prioriteringer for 2014. Barnevernet har ikke nådd opp blant regjeringens satsingsområder, men er avspist med noen omprioriteringer til fordel for foreldrene – ingen økninger, ingen signaler om bruk av ledig barnevernskapasitet.

I budsjettinnstillingen, Innst. 14 S for 2013–2014, sier regjeringspartiene følgende:

«For å kunne gi et best mulig tilbud mener flertallet det er svært viktig å ta i bruk all tilfredsstillende barnevernskapasitet, også privat og ideell. Flertallet ber regjeringen følge opp, og sikre, at private og ideelle tilbydere av barnevernstjenester blir benyttet (…)».

Men statsråden sier i sitt innlegg her i dag at Bufetat er pålagt å gå i balanse. Da må spørsmålet bli: Hvordan har statsråden fulgt opp flertallets pålegg i budsjettet? Eller er det sånn at den kapasiteten som i dag ikke benyttes – og vi registrerer at det til stadighet er henvendelser om hvorvidt det er noen som har ledig kapasitet – kan defineres som en ikke god tjeneste?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:34:37]: Jeg vil takke for en god debatt, takke for mange gode, viktige innlegg. Jeg tror nok at disse innleggene også må tolkes som et veldig tydelig signal til statsråden om at her har vi forventninger. Jeg synes statsråden også har gitt uttrykk for at dette er et område hun vil ha sterkt fokus på i tiden framover.

Det er blitt sagt mange kloke ting. Utgangspunktet er nettopp dette at en god barndom varer livet ut. Barn som opplever å leve i en familie der omsorgen ikke fungerer, må få hjelp tidlig. Rett hjelp til rett tid er et stikkord som både barnevernstjenesten og disse tiltakene må jobbe etter.

Så er jeg helt enig med representanten Sonja Mandt, som også trekker inn dette med helsesøstertjenesten – at det er en viktig tjeneste å bygge ut. De er viktige lytteposter der ute som også kan fange opp mange ting. Dette viser jo – jeg synes Sonja Mandt egentlig peker på det – at innenfor dette området er det sånn at alt henger sammen med alt. Jeg er helt enig i at vi må ha et fortsatt fokus på å styrke helsesøstertjenesten, både på helsestasjonene og i skolene.

Ellers har jeg forventninger, som sagt, etter å ha hørt denne debatten. Jeg synes det er litt trist at ikke flere partier enn de som har deltatt, har deltatt i denne debatten. Det var et stort trøkk på komiteens første sak. Jeg hadde egentlig forventet at det også ville være det på denne saken. Men dette er noe vi vil komme tilbake til, og jeg er veldig spent på den utredningen som foregår. Jeg har registrert at det ikke er veldig mange som har tatt til orde for det samme som det Kristelig Folkeparti har gjort, nemlig å lovpålegge den oppgaven, men jeg har skjønt på statsråden at dette er noe hun vil vurdere i forbindelse med denne utredningen. Jeg håper også flere partier vil være med på å se på det. Det vil være med på å sikre disse tiltakene på en helt annen måte enn dersom det bare er opp til ethvert årsbudsjett å avgjøre om man kan bruke disse tiltakene eller ikke.

Så er det ikke et hovedpoeng her å gjøre dette til en kamp mellom offentlige og ideelle organisasjoner. Det er tiltakene som er viktige her. Jeg håper at vi skal kunne sørge for å sikre disse tiltakene også i tiden framover.

Statsråd Solveig Horne [14:37:50]: Det var i grunnen det siste som var en god oppsummering – at vi må sikre at vi har dette tilbudet med foreldre og barn-sentre til de aller minste barna og familiene.

Det som også er viktig å få med seg i denne debatten – det skal vi huske på – er at 80 pst. av alle barnevernstiltak skjer i hjemmet. Det å komme inn tidlig og gi familien hjelp i hjemmet er viktig. Men der er det ikke bare barnevernet som har en viktig oppgave, men også helsestasjonene – som representanten Mandt var inne på – og som jeg er veldig glad for at regjeringen har signalisert at vi skal styrke videre framover. Det er viktig at kommunepolitikerne også har dette med seg – at de ser viktigheten av å satse på forebygging og tidlig innsats. Det vil også gi besparelser på andre budsjetter.

Vi har også flere modellkommuner. Vi har «Mitt Liv»-kommuner. Når jeg har vært ute og reist i kommunene, ser jeg at flere og flere kommuner nå lager familiesentre der de samler alle tjenester som går til barn, unge og familier under ett. De jobber mye mer tverretatlig enn de har gjort før. Jeg har tro på at den måten å jobbe på også vil komme barn og familier som trenger hjelp, til gode, slik at vi får komme tidlig inn.

Det er viktig at vi får kartlagt barna og familiene så tidlig som mulig. Det er jo den kartleggingsoppgaven kommunene har ansvaret for, og som er hele kjernen her. Det skal altså kommunene drive med, og så skal de be oss i staten om hjelpetiltak. Når det blir fare for at disse spesialiserte tilbudene som kommunene ikke klarer å ha ansvaret for, blir lagt ned på grunn av at direktoratet og Bufetat skal omstilles og spare penger – som et samlet storting har gitt beskjed om at direktoratet skal sette i gang med – er det bekymringsfullt. Jeg er derfor veldig glad for at vi nå har fått stoppet denne omstillingen. Jeg kan love interpellanten en gang til at dette med foreldre og barn-senter, blir viktig framover. Vi får også rapporten som viser hvordan dimensjoneringen av tilbudet skal være, og om det skal være en lovpålagt oppgave eller ikke.

Det er helt klart at jeg kan ta innstillingen basert på Prop. 106 L for 2012–2013 med meg herfra. Den viser helt klart at det i Stortinget var bare Kristelig Folkeparti som ba om at foreldre og barn-sentrene ble vurdert lovfestet.

Denne interpellasjonen handlet om disse foreldre og barn-sentrene. Jeg skal ta det med meg videre og love at vi skal arbeide for å ha et tilbud, sånn at alle de foreldre og barn som trenger dette tilbudet, skal få det.

Når representanten Aasrud savner satsing på barnevern i revidert, så er revidert et revidert budsjett. Når vi samtidig har styrket foreldrene som er blitt fratatt barna, er det også styrking av barn i barnevernet som er bekymret for foreldrene sine når de er andre steder.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.

Sakene nr. 5 og 6 er interpellasjoner, og presidenten vil med henvisning til forretningsordenens § 79 foreslå å avvike den alminnelige behandlingsmåten for interpellasjonsdebatter ved at disse blir behandlet sammen. De to interpellasjonene berører i stor grad samme tema.

– Ingen har bedt om ordet til dette, og det anses vedtatt.