Presidenten: Presidenten vil da foreslå at taletiden fordeles slik:

Først får interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 10 minutter, etterfulgt av et nytt innlegg på inntil 3 minutter hver. Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter hver. Til slutt gis interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Presidenten vil videre vise til interpellasjonstekstene som står på dagsorden nr. 70, og vil også fravike vanlig praksis ved at presidenten ikke vil lese opp de to interpellasjonene.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:42:14]: Eit augeblikk lurte eg på om eg vart avbroten av applaus frå utsida i det eg gjekk på talarstolen, men det var neppe bypolitikken applausen var for.

Kombinasjonen av folketalsvekst og urbanisering er kanskje den største endringa i det norske samfunnet i vår tid og i tiåra framover. Våre beste anslag i dag er at vi vil ha ein folkevekst på om lag 1 million menneske mot 2030. Det betyr at vi på berre eit par små generasjonar har sett store endringar. Eg vaks opp med ein idé om at Noreg hadde 4 millionar menneske. Mine born vil vekse opp i eit Noreg med om lag 6 millionar menneske.

Dette er også ein del av ein global trend. Mens ca. halvparten – vi har passert halvparten – av verdas 7 milliardar menneske no bur i byar, anslår ein at i 2050 kan så mykje som opp til tre fjerdedelar av verdas befolkning bu i byar.

Eg trur også at mange av oss har vakse opp med ei førestilling som fortsatt står sterkt om at Noreg er eit land der ein i hovudsak bur på bygdene – spreitt utover. Men bildet er faktisk motsett. I hovudsak bur dei fleste i byar. I tillegg har ein mange som bur spreitt utover.

I tillegg ser ein at av den ganske sterke veksten vi vil ha, vil om lag tre fjerdedelar av han kome i fire store byområde – rundt Oslo, Bergen, Trondheim og på Nord-Jæren. Men – og det er ofte underkommunisert – vi vil òg sjå vekst i andre viktige byområde, som ved nedre Glomma, Grenland, Vestfold-byane, Mjøs-byane, Agder, Tromsø og Bodø, og også på mindre stader. Det er f.eks. sånn at sentrum i Sogndal har hatt sterkare folketalsvekst dei siste ti åra enn Oslo har hatt.

Denne byveksten skjer – i stor grad – ikkje ved at ein tappar resten av landet, han skjer ved høge fødselstal og arbeidsinnvandring. Dei fleste områda i Noreg kan rekne med stabilitet eller til og med folketalsauke. Det er ei stor utbyggingsutfordring. Samtidig som folketalet skal opp, skal klimagassutsleppa rett ned. Mens vi vert fleire og treng meir plass, må vi stoppe tapet av naturmangfald, bevare grøne lunger og kulturhistorie og skape levande byrom. Det er ei fantastisk moglegheit til å modernisere og utvikle Noreg, som heile Europa misunner oss. Men det er òg ei utfordring.

Eg vil seie at grunnen til at vi etter mitt syn treng ein bypolitikk, er tredelt.

For det første er det eit sterkt behov for større samanheng og heilheit i kva som er bypolitikk. Denne må openbert føregå i – sannsynlegvis – dei fleste av departementa i ei regjering, men behovet for å forme ein politikk er der. Akkurat som ein gjennom mange tiår har hatt ein distriktspolitikk, treng vi endå sterkare enn det vi har, ein koordinert bypolitikk.

For det andre vert areal eit gode det blir knappheit på i framtida. Då må arealbruk planleggjast betre. Ein tidlegare vegsjef har sagt at arealpolitikken er transportpolitikkens mor. På nærings- og lokaliseringssida må vi sørgje for at det skjer i sentrum, ikkje at det tek livet av sentrum og aukar transportbehovet. Og vi må sørgje for at vi ikkje byggjer ned strandsoner, natur, friluftsliv og område som menneske i Noreg vil ønskje å bruke i endå større grad i framtida. Det kjem ikkje til å skje av seg sjølv, det krev ein bevisst arealpolitikk.

For det tredje: Etter mitt syn er sterkare statleg involvering nødvendig for å sikre dette, særleg i ein periode med særleg sterk vekst. Det betyr klarare mål og visjonar frå staten. Det betyr også at ein må bidra meir økonomisk, eksempelvis slik staten no skal gjere til kollektivutbygging, sterkare styring, og ikkje minst det å passe på areala.

Eg har spurt to statsrådar om å kome hit for å bidra med sine visjonar. Lat meg presentere utkaste i form av ti bod for bypolitikken som eg laga til meg sjølv mens eg var miljøvernminister.

Det første bodet lyder: Du skal vere glad i byen og dyrke mangfaldet og kreativiteten som finst der.

Byens unike eigenskapar er ofte det mangfaldet av uttrykk og levemåtar som ein kan finne der. Ein by som er levande, har mykje av nettopp dette. Det er ofte grunnen til at folk vil bu der. Det å kunne verdsetje, glede seg over og faktisk utvikle særtrekka som er i byar, og gje fleire byar i Noreg meir av det, trur eg er viktig.

Det andre bodet lyder: Du skal ikkje misbruke moglegheita til å byggje bustader på stader som eignar seg til det.

Foreløpig i år har vi lågare bustadbygging enn vi hadde i same perioden i fjor. Det er svært bekymringsfullt, for i fjor låg ein også under det behovet ein anslår å ha. Det vart bygt om lag 30 000 bustader i Noreg i fjor. Behovet er kanskje 38 000. Viss trenden held seg vidare, vil ein liggje langt under det talet igjen. Derfor er det behov for å ta tak i det, styrkje Husbanken, byggje fleire studentbustader i år og ikkje minst å byggje der det er riktig, særleg langs kollektivknutepunkta. Det bør stillast minstekrav til bustadbygging der. Den raud-grøne regjeringa hadde på høyring statlege planretningslinjer for areal og transport som endå ikkje er fremja. Eg ser i møte at desse ganske raskt trår i kraft.

Det tredje bodet lyder: Du skal halde bukvaliteten heilag.

Det dummaste ein kan gjere – sjølv om det å byggje bustader raskt, er viktig – er å byggje bustader med låg kvalitet og låg levetid. Når det gjeld bustadbygging, tek vi avgjerder som skal stå seg i tiår framover. Det er dårleg miljøpolitikk og ressursutnytting å byggje slik at ein ikkje vil bruke det om 20–30 år. Det er dumt å byggje i ein kvalitet som ikkje er attraktivt og som gjev ein by vi ikkje vil ha om 60–70 år.

Det fjerde bodet lyder: Du skal heidre kollektivtrafikken så du kjem deg trygt og raskt fram og får leve lenge i landet.

Klimameldinga set opp eit felles mål om at veksten i persontransporten i byane skal takast med kollektivtransport, sykkel og gange. Det er ei enorm utfordring, og det viktigaste verkemidlet vi har no, er dei nye bymiljøavtalene. I NTP seier ein at viss ein gjennomfører han, kan NTP stå for ein betydeleg nedgang i klimagassutsleppa mot 2020. Men hovudgrepet er då bymiljøavtalene. Dei må setjast ut i livet med ein kombinasjon av økonomisk støtte, incitament og press som ligg i dei.

Det femte bodet lyder: Du skal leggje til rette for syklar og miljøvennlege bilar.

Noreg er eit fantastisk elbil-land, noko vi har fått til i fellesskap. No gjeld det å ta i bruk kanskje det største transformasjonspotensialet vi har, nemleg sykkelen. Det er eit stort potensial for at gange og sykkel kan auke rundt storbyane våre. Det er eitt av dei mest effektive klimatiltaka ein kjenner. Det er også utruleg bra politikk for luftforureining i byane, og ikkje minst kan det endre arealbruken rundt transport og spare mykje areal som ein kan bruke til andre ting i byane.

Det sjette bodet lyder: Du skal ikkje bryte markagrensa.

Heldigvis er det stor oppslutning i Oslo rundt markalova og markagrensa, og i Bergen og Trondheim rundt liknande grenser. Mitt syn er at vi sakte, men sikkert bør utvikle dei områda, binde dei saman. Ikkje minst har vi store utfordringar i regionane rundt Oslo – f.eks. i Follo, der eg bur – der det er mange grøntområde som er splitta opp og som stadig vert bygde ned og truga av auka tilflytting. Det å styrkje dei er viktig.

Det sjuande bodet lyder: Du skal ikkje lokke folk ut av sentrum.

Noko av det viktigaste vi veit om bykvalitet, er at vi må byggje opp om byar som har ein nærleikskvalitet, der kultur, skule, næring og det som trengst, ligg nær der folk er. Ein rapport som det tidlegare Miljøverndepartementet fekk bestilt, viste òg at i nesten alle dei større byane dei undersøkte, går sentrumshandelens del av den totale handelen betydeleg ned og tapar mot kjøpesenter utanfor byane. Den førre regjeringa prøvde å bøte på det ved å innføre nye reglar for kjøpesenter. Dei er lagde vekk. Eg ser fram til at det iallfall kjem andre tankar om korleis vi kan hindre ein vekst som drep sentrumshandelen og i tillegg er å planleggje for å auke klimagassutsleppa og transportbehova.

Det åttande bodet lyder: Du skal begjære ein by der det er liten forskjell på folk.

Frå byar veit vi at det å hindre at folk bur heilt spreitt, at det dannar seg gettoar, men at det tvert imot er små forskjellar på folk i eit mangfald, er viktig for at det vert gode byar.

Det niande bodet lyder: Du skal ha fleire samarbeidspartnarar.

No er vi i starten av ein spennande prosess, ikkje berre nødvendigvis med samarbeid, men samanslåing. Min kanskje viktigaste bodskap er ikkje berre å sjå på det som ei småkommuneutfordring, men endå meir som ei storkommuneutfordring i dei områda der det er behov for betre samordning av arealtransport, der kommunane ligg tett, men kanskje er store.

Det tiande bodet lyder: Du skal ikkje ha fleire planar enn nødvendig, men du skal ha ein plan.

No har vi eit fagleg råd som har lagt fram ei svært god anbefaling. Vi bør vidareføre Groruddalssatsinga og andre satsingar lokalt, Framtidens byer, auke satsinga på forskingsprogram, men ikkje minst: Eg ser fram til at regjeringa tek det faglege rådet og legg fram ei stortingsmelding om bypolitikken. Der er det òg mykje inspirasjon å hente for det arbeidet som klima- og miljøministeren gjorde på Høgres landsmøte, der det vart vedteke spennande ting.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:52:47]: Først vil jeg takke interpellanten for å invitere til dialog og debatt om et viktig tema. Som kommunal- og moderniseringsminister er jeg også byminister, og jeg er glad for enhver anledning til å snakke om byer og bypolitikk og er glad for at det kommer på dagsordenen.

Arealpolitikken, hvordan vi planlegger byene våre, er en nøkkel til bærekraftig byutvikling. Alle beslutninger om lokalisering og utforming av næringsvirksomhet, boliger og infrastruktur legger føringer for hvordan byene og byregionene vil fungere i fremtiden. Planlegging er derfor et helt sentralt verktøy for å sikre bærekraftig byutvikling.

En god og samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging skal ligge til grunn for attraktive og klimasmarte byer. Vi må planlegge for fortetting av eksisterende byområder med sammenhengende grønn struktur der byenes utforming gjør det enkelt å hente barn i barnehagen, reise til og fra jobb eller treffe venner uten å måtte bruke bilen.

Klima- og miljøministeren har det overordnede ansvar for at vi når klima- og miljømålene. Dette inkluderer også klima- og miljøpolitikken for byene. Byplanlegging er i hovedsak et kommunalt ansvar. Det vil jeg holde fast ved. Økt statlig detaljstyring vil svekke byenes eget ansvar.

Jeg merket meg i Bård Vegar Solhjells innledning at han i stort sett alle punkter ber om mer statlig styring i bypolitikken. Det mener jeg er feil vei å gå. Jeg tror ikke jeg hørte ett eneste ord om bypolitikere. Vi har et eget forvaltningsnivå, det kommunale nivået, som har det grunnleggende ansvaret for byplanlegging. Jeg mener det er feil vei å gå å skulle øke den statlige detaljstyringen av byene. Vi må legge mer ansvar på og ha større tillit til også våre bypolitikere.

Jeg mener at vi over tid har sett at byene i økende grad tar klima- og miljøhensyn i sin planlegging og legger vekt på å utvikle gode byrom. Jeg er opptatt av å ha god dialog med bykommunene og bidra til å forsterke denne positive utviklingen.

Som miljøminister oppnevnte Solhjell et faglig råd for bærekraftig bypolitikk. I desember 2013 mottok jeg, sammen med klima- og miljøministeren, deres anbefalinger. Alle rådets medlemmer stilte seg bak de 11 rådene som gis i rapporten, men plasserte seg ulikt med hensyn til de i alt 34 forslagene til tiltak. I mitt svar på interpellantens spørsmål legger jeg vekt på hvilken bypolitikk denne regjeringen kommer til å føre.

Det faglige rådet inkluderte både miljø, økonomi og sosiale forhold i bærekraftbegrepet. Det mener jeg er klokt. Kommunene må gis spillerom til å utnytte de positive kreftene som finnes lokalt. Staten kan stimulere til idéutvikling og tiltakslyst og legge til rette for at byutvikling skjer i dialog mellom ulike sektorer og fagområder.

Det er riktig, som interpellanten pekte på, at byene og byregionene vokser, og mange kommer til å vokse mye. Ser vi på Oslo og Akershus, kommer Oslo og Akershus til å vokse med om lag 30 pst. de neste 16 år. Det er nesten 300 000 innbyggere, og det skal planlegges for både boliger, næringsarealer og annen infrastruktur, og vi ser tilsvarende for andre byer og byregioner – at de også vokser, og de vokser mye. Derfor er regjeringen opptatt av å legge til rette for vekstkommunene, også gjennom å bedre veksttilskuddet som vi har redegjort for i kommuneproposisjonen som ble lagt frem i forrige uke.

I byregionene går utbyggingsmønstre og transportsystem på tvers av bygrensene. Fagrådet understreker gang på gang betydningen av tverrsektorielt samarbeid.

Kombinasjonen av sterk vekst i byregionene og en kommunestruktur som ikke er tilpasset dagens bo- og arbeidsregioner, skaper store utfordringer i arbeidet med areal- og samfunnsplanlegging. Derfor er byregionenes utfordring helt sentral i den kommende kommunereformen.

Men inntil vi får på plass en kommunestruktur som er mer tilpasset dagens og morgendagens utfordringer, må vi skape gjensidighet og større helhet i bypolitikken ved at stat, fylkeskommune og kommune går sammen i forhandlinger og forplikter seg til å følge opp felles mål. Det skaper forutsigbarhet lokalt. Regional samordning på plansiden er viktig for gode løsninger rundt de største byene. God arealpolitikk er også god klima- og miljøpolitikk. Vi har et ansvar for at arealpolitikken bidrar til overgangen mot et lavutslippssamfunn. Jeg vil derfor ha et nært samarbeid med klima- og miljøministeren og samferdselsministeren fremover.

Bymiljøavtalene skal bidra til at veksten i persontransport kan tas med kollektiv, sykkel og gange. Det er et ambisiøst mål, men byene viser vei. I Oslo og Akershus øker nå antallet som reiser kollektivt, og veksten i biltrafikken stopper opp. Det kan se ut som om tilsvarende skjer i de andre store byene. Jeg vil spesielt gratulere mine kolleger i Bergen. Den siste reisevaneundersøkelsen viser at antallet bilturer for første gang har gått ned fra 2008 til 2013. I den samme perioden har kollektivandelen i bybane-bydelene økt fra 19 til hele 28 pst.

Byenes innsats bærer frukter. Det handler om god arealpolitikk, målrettet satsing på kollektivtransport, smarte transportløsninger og fortetting. Statens jobb er å sørge for forutsigbar, men ikke vidløftig, finansiering av de viktigste kollektivtiltakene i storbyene.

Jeg ser særlig behov for å styrke samarbeidet i de fire største byregionene. Som del av regjeringens arbeid med bymiljøavtaler skal vi sikre og legge til rette for en god regional samordning mellom arealbruk, boligbygging og transportløsninger i byområdene.

Jeg har tro på at plansamarbeidet mellom Oslo og Akershus vil vise at det nytter å samordne areal- og transportplanleggingen. Byregionene må bindes sammen, og staten skal bidra med finansiering. Det er viktig for den enkelte, for klimaet og for næringslivet at køene på innfartsårene blir mindre.

Vi må ha et verdiskapingsperspektiv på byregionene, hvor de små og mellomstore byene også er viktige som utdanningssteder og arbeidsmarkedssentra i regionene. På lengre sikt vil f.eks. intercity-investeringene gi mulighet for å balansere pendlingen og skape større vekst i flere av byene på det sentrale Østlandet. Men det krever en aktiv innsats fra samarbeidende kommuner langs fremtidens transportakser. Vi har derfor startet et eget byregionprogram for å se hvordan byene og kommunene rundt kan samarbeide for å øke konkurransekraften. Hele 33 byregioner, og nesten halvparten av landets kommuner, er med i den første fasen.

Befolkningsvekst har gitt press i boligmarkedet i enkelte sentrale strøk, og vi må øke utbyggingen gjennom bedre samarbeid og raskere prosesser. Vi skal forenkle de tekniske byggeforskriftene i samarbeid med byggebransjen, få ned planleggingstiden bl.a. ved å begrense innsigelser og legge til rette for mer parallell behandling av planprosess og byggesak. Forenkling skal ikke bety dårligere kvalitet. Tvert imot skal det være en enklere vei til kvalitet.

Å fortette i eksisterende byer behøver ikke gå på bekostning av de kvaliteter som gjør bylivet attraktivt. I den nye Ensjøbyen i Oslo har man gjennom arealplanlegging og godt offentlig–privat samarbeid sikret en god kombinasjon av hensynet til fortetting og klimatilpasning. Byene sitter på mye erfaring fra gjennomførte prosjekter, som det er viktig å dele. I Bergen kommune bidrar vi med finansiering, slik at kommunen kan gjennomgå et utvalg fortettingsprosjekter langs Bybanen. Disse evalueres opp mot overordnede planer og føringer samt beboernes opplevelser av kvalitet på stedet.

Trivelige og kompakte bysentra er en forutsetning for levende sentrumshandel. Vi vil støtte opp om lokale initiativ og tiltak som kan gjøre det mer attraktivt for handel og service å etablere seg i sentrum. Blant annet har jeg iverksatt flere utredningsprosjekter for å fremme en kunnskapsbasert og fremtidsrettet politikk på området. Jeg mener kommunene selv er best skikket til å utforme by- og sentrumspolitikken og sette den ut i livet. Samtidig ser jeg behovet for noen overordnede prinsipper på enkelte områder, særlig i problemstillinger som krysser kommunegrensene. Regjeringen har derfor valgt å beholde gjeldende rikspolitiske bestemmelse for lokalisering av kjøpesentre, som i de fleste fylker nå er avløst av regionale planer. Men vi vil evaluere bestemmelsen.

Statsråd Tine Sundtoft [15:02:52]: Representanten Solhjell tar opp et viktig tema. Byene vokser, og vi må sikre at denne veksten er bærekraftig. Bærekraft kobler sosiale, økonomiske og miljømessige behov, som understreket av det faglige rådet for bypolitikk.

Som klima- og miljøminister har jeg et særlig ansvar for å sikre at hensynet til klima, miljø og kulturminner ivaretas. Det gjelder både i byer og andre steder. Dette er også sentrale elementer i kommunal- og moderniseringsmininisterens samordning av de ulike hensynene i arealplanleggingen. I byene samles mennesker og virksomheter, og da samles også utslipp og andre miljøutfordringer. Byene er derfor særlig viktige i klima- og miljøarbeidet. De kan være en del av problemet, men er i enda større grad en del av løsningen. Dette ligger til grunn for mitt ønske om å virkeliggjøre visjonen om den grønne byen – byen hvor innbyggerne kan bevege seg enkelt med kollektivtransport, til fots og på sykkel, i historiske, fornyede og grønne byrom uten forurenset luft og støyende trafikk.

I dag bor 80 pst. av Norges befolkning i byer, og mesteparten av folkeveksten i årene framover vil komme i de største byområdene. Folkevekst gir økt belastning på både kollektivtilbud, veier og arealer i byene.

Byene representerer en vesentlig kilde til klimagassutslipp, spesielt fra veitrafikk, og veitrafikken i byene er også en vesentlig kilde til utslipp av nitrogendioksider og svevestøv. Disse utslippene fører til lokale miljøproblemer gjennom forringet luftkvalitet i byene og er i dag et reelt helseproblem for flere utsatte grupper i storbyområdene. Tilsvarende gjelder for støy. Så regjeringens mål om at all ny persontransport i byene skal tas med kollektivtransport, sykkel eller gange er viktig for å redusere utslippene fra veitrafikken. Vi må imidlertid også iverksette tiltak for å bedre luftkvaliteten lokalt på kort sikt. Regjeringen har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere aktuelle virkemidler, herunder lavutslippssoner og eventuelt andre virkemidler.

En rekke tiltak for mer miljøvennlig transport er gjennomført i mange kommuner. Som kommunal- og moderniseringsministeren nevnte, viser ferske tall at biltrafikken i Bergen har gått ned det siste året. Det er flott. Det samme skjer i andre byer. Dessverre har imidlertid biltrafikken økt i områdene rundt Bergen. Denne situasjonen er ikke unik, men illustrerer behovet for godt samordnet planlegging også på regionalt nivå. For bl.a. å avhjelpe dette problemet jobbes det nå med å etablere helhetlige bymiljøavtaler mellom staten og de største byene. Målet er å redusere biltrafikk og øke andelen som benytter kollektivtransport, sykler eller går. Hensikten med avtalene er å se de ulike virkemidlene i sammenheng, både arealplanlegging, utbygging av kollektivtilbud og gang- og sykkelstier, og eventuelt restriktive tiltak, som rushtidsavgift og parkeringsrestriksjoner. For det er et viktig prinsipp for oss at dette skal kommunene selv bestemme.

Et godt kollektivtilbud bidrar til å løse en rekke av utfordringene byene står overfor. Samtidig ser vi at ikke alle som bor i by kan reise kollektivt, og da er elbil et bedre alternativ enn fossildrevne personbiler. Mange byer har allerede investert i busser, søppelbiler og lastebiler som går på gass, og dersom vi kan produsere gass fra slam og organisk avfall, løser vi flere miljøproblemer med ett tiltak.

Energi i bygg er også et viktig element for energieffektivisering og reduksjon av klimagassutslipp, og i dag er det mulig å bygge hus som produserer mer energi enn de forbruker. I 2020 vil det bli forbudt å fyre med fossil olje. Samtidig må vi nå passe på å utnytte den miljøressursen som ligger i eksisterende bygningsmasse, for 80 pst. av dagens bygg vil være i bruk om 40 år, og forbedringer av eksisterende bygningsmasse vil altså være viktig framover. Hvis vi river mindre og bruker energien mer effektivt, reduserer vi våre utslipp.

Som ansvarlig minister også for kulturminner, vil jeg understreke hva den historiske byen betyr for trivsel, identitet og stabilitet. I byplanleggingen må vi ta vare på byenes historiske identitet gjennom en balansegang mellom bevaring og fornyelse, slik at også kulturminnene spiller en aktiv rolle i framtidens bymiljø.

Økende behov for arealer til transport, boliger og næring setter kulturminner, naturmangfold og friluftsliv under press. For at den store andelen av landets befolkning som bor i byer, skal kunne leve gode liv, må byene også være godt tilrettelagt for rekreasjon og friluftsliv i nærheten av hjemmet.

Bevaring av vegetasjon og sammenhengende blå og grønne områder er viktig for naturmangfoldet. Det gir oss renere luft og vann og mindre støy. Åpning av bekkeløp og flere grønne flater gir både grønnere og triveligere bymiljøer og håndtering av økende mengder regnvann, og det er god klimatilpasning. Mye av klimatilpasningsarbeidet må skje kommunalt, men vi ønsker å bidra fra statlig hold med informasjon og veiledning.

Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfoldet. Byene våre må bygges kompakt, slik at vi ikke bygger ned parker, grønne lunger, bymarker, elvebredder og annen natur. Økt urbanisering øker faktisk behovet for sammenhengende tilgjengelige grøntområder. Ettersom vi har et mål om at flest mulig skal delta i aktivt friluftsliv, satser vi spesielt på tiltak som bidrar til friluftsliv i nærmiljøet, og dette betyr i stor grad at tiltakene skjer i byer.

Prosjektet STImuli i Bodø synes jeg er et godt eksempel på dette. Her jobber kommunen sammen med andre aktører for å tilrettelegge turstier som skal være maks 500 meter fra hjemmet. Med den avstanden fra der en bor, til der stien starter, vet vi at det øker andelen som benytter seg av friluftsliv.

Det er mange sider ved byene våre som er positive for klima og miljø. Jeg er opptatt av at vi tar vare på disse. Tette byer med korte avstander skaper mindre behov for biltransport og gir bedre grunnlag for kollektivtransport.

Vi må gjøre noen endringer i en del miljøskadelige vaner, men jeg tror alle kan være enig i at den grønne byen, med færre biler og fine grøntområder, er verdt disse endringene.

Regjeringen skal føre en aktiv storbypolitikk. Vårt mål er å sikre gode byer å bo i, med gode muligheter for friluftsliv, ren luft og fravær av støy. Det er byer der kulturminneverdier er godt ivaretatt. Det er byer som er godt rustet mot klimaendringer, og som har lave utslipp. Det er min visjon for bymiljø. Dette kan vi oppnå gjennom en helhetlig tilnærming til valg av transportløsninger, fortetting og bevaring av grønne områder.

Jeg lar i alle fall meg selv inspirere av byer som Freiburg og København, hvor jeg har vært på studietur i vår. I begge byene har de bl.a. satset offensivt for å sikre syklistene gode vilkår og bygge ut kollektivtransporten.

Det som også er spennende i en by som Freiburg, som har en ordfører fra De grønne, er at alle vedtak for utviklingen i den byen har man vært så godt som politisk samstemt om, fordi innbyggerne forventer denne politikken.

Kommunal- og moderniseringsministeren har nettopp beskrevet sine ønsker for byene. Sammen har vi en helhetlig tilnærming til de hensynene som må ivaretas for at byene skal være gode og miljøvennlige steder å bo og arbeide i. Bildet kan virke som en visjon som ligger langt fram i tid, men den trenger ikke å være langt unna. Det er både mulig og nødvendig, og det er det vi må jobbe mot.

Både kommunal- og moderniseringsministeren og jeg deltok på Høyres landsmøte for litt over én uke siden. Ett av temaene som ble debattert, var nettopp bymiljøpolitikk. Vi opplevde begge et sterkt engasjement for denne saken blant Høyres tillitsvalgte fra alle deler av landet. Man var opptatt av å finne grønne løsninger nedenfra, og man var klar for å gjøre en innsats lokalt.

Så oppsummert: Det er helt klart at vi står overfor store bymiljøutfordringer, men vi har også mange muligheter.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:13:07]: Eg takkar for dei to svara, som eg vil karakterisere som svært interessante.

Kommunal- og moderniseringsministeren sa at eg snakka mykje om auka statleg styring og lite om bypolitikarane. Det har han heilt rett i, og det er ein veldig enkel grunn til at eg snakka mest om det nasjonale og mindre om det lokale: Vi er i nasjonalforsamlinga. Dette er Noregs storting. Vi styrer Noregs politikk, og så har vi heldigvis massevis av byar som styrer sin politikk.

Mitt syn er at vi skal ha ein nasjonal, overordna politikk, og statsrådar som kjem hit til Stortinget og svarar på eit viktig spørsmål med å seie, nei, det har vi ikkje nokon særleg politikk på, det må det vere nokre andre som har ansvaret for, pleier eg å seie at driv med ansvarsfråskriving. I eit så viktig tema synest eg det var svært skuffande å høyre kommunalministeren seie at han i hovudsak vil la bypolitikarane drive med bypolitikken, og at det som skjer av bra ting, vil ein glede seg over, og at ein skal ha enkelte, overordna retningslinjer.

Derimot var det langt meir positivt å høyre klima- og miljøvernministeren, som hadde ei offensiv tilnærming, og som tok til orde for ein aktiv bypolitikk. Ho gjekk gjennom ei rekke verkemiddel og har openbart brukt tid på problemstillinga det siste halvåret.

Ho sa at dei til saman fører ein heilskapleg politikk, og viss ein tek noko veldig offensivt og aktivt og noko meir passivt og defensivt, blir det på sett og vis ein heilskap ut av det. Men det var ein sprikande heilskap som stod fram her, synest eg.

Kvifor skal vi ha ei aktiv, nasjonal tilnærming? Jo, fordi det som skjer i byane våre, er ein del av løysinga på store, globale utfordringar, der vi ikkje berre kan overlate det til den enkelte byen. Klimapolitikken kan ikkje førast av byar. Den kan ikkje ein gong førast av Noreg aleine. Vi har teke på oss eit nasjonalt ansvar. Nasjonen Noreg må bruke overordna styring. Det same gjeld spørsmålet om tap av naturmangfald.

Utbyggingsutfordringane når det gjeld bustad og transport, som byane våre står overfor, krev at nasjonen Noreg hjelper til og bidreg til at vi skal klare å løyse dei utfordringane der ute.

Nokon vil nok seie at vi berre skal bruke positive verkemiddel og ikkje styre noko. Det er ein ærleg sak. Andre vil seie at vi må ha ein kombinasjon av pisk og gulrot, for det er det som forskinga seier at ofte verkar, f.eks. i transportpolitikken. Det er ein ærleg debatt, men det er skuffande å høyre ei så defensiv tilnærming.

Enda meir uforståeleg blir det når ein veit at på nokre område vil jo denne regjeringa gripe veldig sterkt inn: Dei har varsla bruk av tvang, om naudsynt, for å slå saman kommunar i Noreg. Eg ser fram til ein viktig debatt om kommunereforma, men det må i alle fall vere mogleg å bli einige om at det globale klimaproblemet kanskje er eitt hakk større problem enn den norske kommunestrukturen. Viss det er det, må i alle fall villigheita til å bruke litt sterkare verkemiddel vere til stades. Den såg eg hos den eine statsråden i dag, men ikkje hos den andre.

Eg ser fram til ein god debatt om eit viktig tema og håpar at kommunalministeren, som har det overordna ansvaret her, etter kvart òg vil få ei meir aktiv tilnærming til ein nasjonal bypolitikk.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:16:25]: Vi kan gjerne bringe litt mer temperatur inn i debatten hvis det er ønskelig. Jeg synes det er interessant at et parti som har sittet i regjering i åtte år, hvor bypolitikken først og fremst har dreid seg om å bremse og stoppe utvikling, forsøker å skape et poeng av at den nye regjeringen har en passiv bypolitikk – det er snarere tvert imot.

Vi er opptatt av å ha en aktiv bypolitikk, men det er en vesensforskjell mellom Bård Vegar Solhjells tilnærming og vår tilnærming: SV ønsker å detaljstyre mer, mens vi ønsker å vise større tillit til bypolitikerne. Vi ønsker å gi bypolitikerne større rom til å finne de gode løsningene. Det jeg ser i Bergen, i Stavanger, i Oslo og i andre byer, er at de er like opptatt av klima- og miljøspørsmål som vi er. Da er vår oppgave å spille på lag med bypolitikerne, som ønsker å ta miljøansvar, og legge til rette for gode byrom og gode kollektivløsninger i byene.

Og det er faktisk et viktig poeng at bypolitikken også henger sammen med kommunereformen, for skal du legge til rette for 300 000 nye innbyggere i Oslo og Akershus, er det klart at det er krevende – for å si det forsiktig – med 22 kommuner, én by og tre forvaltningsnivå. Jeg er opptatt av at vi skal få bedre areal- og samfunnsplanlegging, hvor vi skal finne de gode, kollektive løsningene for å få ned klimagassutslippene, men da er vi også nødt til å få gjennomført en kommunereform som gjør det mulig å få bedre grep med areal- og samfunnsplanleggingen i vårt område.

Veldig mange av de visjonene som Bård Vegar Solhjell trekker opp, er visjoner som vi deler. Spørsmålet er bare om vi skal sette oss på vår høye hest og detaljstyre mer, eller om vi skal spille på lag med byene, som tenker i riktig retning. Jeg har etter regjeringsskiftet skåret igjennom i flere saker som også gjelder byene, og som går på byutvikling, slik at byene kan bygge flere boliger for å kunne gi husrom til både unge og gamle, og for å legge til rette for næringsutvikling. Det er én av de oppgavene som vi kan gjøre: Vi kan sørge for raskere planbehandling, og at staten ikke er en bremse i byutviklingen, men at vi snarere spiller på lag med byene.

Der er det helt opplagt at samarbeidet mellom klima- og miljøministeren, samferdselsministeren og kommunal- og moderniseringsministeren er viktig – ikke minst for å legge til rette for de gode infrastrukturløsningene, som kan bidra til at vi får klimagassutslippene ned.

Statsråd Tine Sundtoft [15:19:29]: Når representanten Solhjell sender to nesten likelydende interpellasjoner til to ulike statsråder, er han kanskje også på jakt etter å lytte fram en uenighet her. Vi skal vel ikke være helt fremmed for den tanken. Men det jeg tror vi kan være helt enige om, er det Solhjell sa innledningsvis: at byene skal vokse, og at klimagassutslippene skal ned. Jeg kan også dele representantens syn på alle de ti budene som han la fram i sitt innlegg. Det er også interessant det som ble nevnt fra byen Freiburg, at mange av endringene der skjer gjennom nesten enstemmighet i bystyret. Man kan se det samme i Drammen med høyreordføreren der. Endringene i Drammen – de viktige vedtakene – har vært vedtatt så godt som enstemmig fordi det er stor interesse for dette. Jeg tror for så vidt at representanten er på jakt etter en større uenighet enn det her er. Men det er en grunnleggende forskjell i tilnærmingen til dette – samme mål, men ulik tilnærming.

Da vi diskuterte bymiljøpolitikk på Høyres landsmøte, var det – som nevnt – 70 endringsforslag til resolusjonen, og det tar jeg som et uttrykk for at det er stort engasjement blant våre by- og fylkespolitikere for å være med på denne endringen, og at de virkelig vil diskutere dette – lokalt og regionalt – fordi de ser at de kan være en del av løsningen på klimaproblemet og ikke en del av problemet.

Vår nasjonale politikk er nok i større grad enn for forrige regjering å få til god samhandling mellom staten og byene på dette området. Jeg tror at det er kun gjennom denne felles samhandlingen at det kan bli enighet om hva som er målet vårt. Vi har nok litt ulik politisk tilnærming til hva vi vektlegger i den samhandlingen, men vi er i stor grad enige om at vi må ta innover oss at Norge nå er det land i Europa som har størst vekst i byene. Det krever nok at vi tenker bypolitikk på en litt annen måte enn før.

Eva Kristin Hansen (A) [15:22:01]: Først har jeg lyst til å rette en stor takk til representanten Solhjell for at han tar opp disse to interpellasjonene, og for at han tar et så stort initiativ overfor Stortinget til å diskutere bypolitikk, særlig opp mot miljø – veldig bra.

Nå er det sånn – som flere har vært inne på – at storbyområdene opplever en kraftig befolkningsvekst. Selv er jeg fra Trondheim og vet hvordan denne utviklingen nå går. Det stiller oss overfor mange utfordringer som vi er nødt til å løse, men det gir oss også en hel del muligheter. Vi vet at klimautfordringene gjør at land må gjennomføre en rekke tiltak. Vi er nødt til å gjøre ting internasjonalt – men også nasjonalt og lokalt – for å få ned klimagassutslippene.

I en del av storbyene våre sliter vi med luftforurensing, bl.a. i den byen vi er i nå. Vi skal ta vare på naturen i og rundt byene, og vi skal ta vare på matjorden. Da må vi føre en bypolitikk, både nasjonalt og lokalt, som har dette som et rammeverk. Befolkningsvekst vil helt åpenbart føre til at vi vil få et økt transportbehov. Det er også helt åpenbart at denne økningen ikke kan tas ved økt bilbruk. Den må tas, som flere har vært inne på, ved bruk av kollektiv transport, sykkel og gange – eller jogge, som representanten Jan Bøhler bruker å si, men vi andre forholder oss stort sett til gange.

Uansett: Skal vi få dette til, må utbygging av boliger og arbeidsplasser gjøres ved fortetting, og det er ikke alltid ukontroversielt. Det kan være store konflikter, f.eks. rundt det å bygge i høyden, og det kan være store konflikter knyttet til hvilke områder man bygger på, som f.eks. matjord. Jeg kommer fra Trondheim og er godt kjent med den typen problemstilling, og det er ikke enkelt i det hele tatt. Jeg mener at det er behov for å styrke sentrumsområdene og ha gode kollektivknutepunkt. Jeg har i hele mitt liv bodd i byer. Jeg har ikke sertifikat og har selvfølgelig ikke drevet med bilkjøring. Jeg kjenner derfor veldig på nødvendigheten av at det skal være mulig å bo i en by uten bil, at vi i stedet skal kunne ta trikken, bussen, sykkelen eller beina fatt.

At byene våre fungerer innenfor transport, er noe hele landet er tjent med. Mange steder gjøres det gode ting. Jeg merker meg at statsråd Sanner trekker fram Bergen og andre høyrestyrte byer, og da har jeg lyst til å nevne at i Trondheim går personbiltrafikken kraftig ned og kollektivtrafikken går opp, så det er også andre byer som gjør bra ting.

Men så til diskusjonen om stat: Jeg mener at staten skal ta et betydelig ansvar og sørge for at kollektivtransport løftes opp, og så må kommunene planlegge sånn at boliger og arbeidsplasser legges med tanke på fornuftig transport. I dag tror jeg at alt for få boliger bygges med denne tanken i bakhodet, og det er bekymringsfullt med tanke på hvordan byutviklingen blir, og ikke minst med hensyn til hvilken miljøeffekt det har.

Fagrådet for bærekraftig bypolitikk, som overleverte statsråd Sanner sin sluttrapport før jul, gir en rekke gode råd og kommer med mange forslag til tiltak. I kapitlet som handler om byplanlegging, får man råd om at staten skal ta mer ansvar – ikke mindre – og utøve mer styring i byregionene. De skriver bl.a. at det i et samfunnsøkonomisk perspektiv er rasjonelt og bærekraftig å samordne areal- og transportpolitikken, at det bør være en oppgave for staten, og de foreslår å opprette et regionalt styringsorgan for dette.

Jeg synes dette er spennende tanker. Min oppfatning er at det helt klart er behov for at forvaltningsnivåene samarbeider bedre enn i dag, og det er helt klart et behov for at kommunene rundt de store byene har et rom for å samordne seg bedre. Jeg tror nok de fleste i denne salen kjenner til konflikter mellom bykommuner og nabokommuner med bruk av innsigelser, uenighet om hvor sentrale funksjoner skal ligge, og hvordan ting skal organiseres. Dette er forhold som kan forsinke viktige beslutninger, og som til syvende og sist går utover innbyggerne. Jeg mener derfor det er helt avgjørende at kommunene samordner seg og tenker helhetlig og miljøvennlig i arealplanleggingen, når de planlegger bolig- og næringsområder, og når de skal tilrettelegge for gode transportløsninger.

Jeg synes det er et utrolig spennende tema som er satt på dagsorden her i dag. Jeg ser fram til resten av debatten, og jeg tror nok at vi bør diskutere bypolitikk i tiden framover. Jeg takker nok en gang representanten Solhjell for at han tar dette initiativet.

Tina Bru (H) [15:26:32]: Jeg har vært en av disse bypolitikerne som statsråd Jan Tore Sanner trakk frem i sitt innlegg, så det er med stor glede jeg lytter til hans ord i dag, for de trenger mer tillit, og det er de som skal føre byene videre fremover. Derfor setter jeg også veldig stor pris på anledningen til å diskutere noe så viktig som bypolitikk her i Stortinget i dag.

Jeg kommer selv fra en byregion som opplever store voksesmerter. I Stavangerregionen er vi veldig glad for at vi nå har en regjering som ser byenes utfordringer, men også muligheter. Jeg gleder meg derfor stort over regjeringens kommunereform, og for at vi her i dag har hørt en klima- og miljøminister som trekker frem byenes viktige rolle i arbeidet med å bekjempe klimaendringer og bidra til at Norge når sine klimamål. Dette er en ny og tydelig retning etter de åtte årene med rød-grønn regjering.

Byer står for to tredjedeler av verdens energiforbruk. Byene er sentrum for næring og økonomisk aktivitet, som gjør dem til storforbrukere av energi. De genererer mye avfall og er hjem til flertallet av verdens befolkning.

Det er byene som må stå i sentrum for det grønne skiftet. Hvis vi skal klare å begrense klimaendringene, må byene være med på laget. Trenden med urbanisering og fortetting vil bare fortsette i fremtiden. Det er derfor avgjørende at vi er fremsynte nok til å forberede oss på en fremtid med enda større byer – allerede i dag.

For to uker siden avholdt Høyre sitt landsmøte. Aldri før har Høyres landsmøte vært så grønt. Vi vedtok ny offensiv politikk på klima og miljø og en egen resolusjon rettet mot dette arbeidet i byene. Etter åtte år med rød-grønt styre har vi endelig fått en regjering som igjen vil snakke om Norges byer. Klima- og miljøpolitikk handler jo selvfølgelig om både by og land, men det er ingen tvil om at en klimabevisst bypolitikk vil være avgjørende for å få ned våre nasjonale utslipp.

Høyre gikk inn i valgkampen i fjor med store løfter om en ny, forsterket bypolitikk. Et av de viktigste løftene var en stor satsing på kollektivtrafikk. For store kollektivtransportløsninger i storbyene skal staten dekke 50 pst. av investeringskostnadene. Dette løftet ble gjentatt på Høyres landsmøte.

Å få folk over fra privatbil til sykkel, gange eller kollektiv er et av de mest effektive tiltakene for å få ned lokale utslipp. Å velge kollektivtransport må derfor være enklere og mer komfortabelt enn bilen, og man må komme frem raskere. Å bygge ut et høyverdig kollektivsystem i våre store byer er derfor svært viktig. Samtidig bør kollektivløsningene ha lav- eller nullutslippsstandard. Dette bør derfor være et krav ved innkjøp av nye busser og rutebåter. For å legge til rette for dette må staten derfor videreføre avgiftsfritak for miljøvennlig drivstoff frem mot 2020.

Samtidig må vi være flinkere til å planlegge en helhetlig byutvikling som legger til rette for at folk kan gå eller sykle mest mulig. Vi må bygge tettere og langs kollektivaksene. I den miljøbevisste storbyen finnes både næring, bolig og fritidstilbud i umiddelbar nærhet. Bilen kan du dele med andre, for den trenger du sjelden. Dette må være et mål for hvordan vi tenker byutvikling.

Alle utslipp er lokale utslipp. Jobben som gjøres i byene, er derfor den aller viktigste for å få ned utslipp. Oslo er en såkalt C40-by. C40 er et fellesskap av store byer rundt om i verden som sammen har forpliktet seg til å jobbe aktivt for å redusere sine utslipp. Oslo er et godt eksempel på Høyres miljøpolitikk i praksis.

Konkrete virkemidler, sammen med prinsippet om at forurenser betaler, og at man skal ta markedet i bruk for å utløse grønne valg, har fungert. Nå er Høyre klar til å videreføre denne politikken på nasjonalt nivå, og vi har flere konkrete forslag. For eksempel: Vi vil fase ut fyring med fossil olje til oppvarming i kommunale og fylkeskommunale bygg innen 2018. Innfartsparkering tilknyttet kollektivknutepunkt bør bli en del av bymiljøavtalene. Passivhusstandard bør legges til grunn for alle nye kommunale og fylkeskommunale bygg fra 2015. Og vi bør satse mer på sykkel gjennom tilrettelegging for parkering, prioritering av sykkelveinettet og innføre en belønningsordning for gang- og sykkelveier.

Det er byene som må lede an i den grønne revolusjonen. Jeg er derfor glad for at vi har en regjering som setter bypolitikk på dagsordenen og har store ambisjoner for mer miljøvennlig bypolitikk. Blå politikk gir et grønt bymiljø. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å nå våre klimamål.

Marit Arnstad (Sp) [15:31:24]: Jeg ønsker å takke interpellanten for to interessante interpellasjoner. Som det beskrives, vil den norske befolkningen øke sterkt i årene framover. Det bør ethvert land i og for seg være glad for, men det skaper noen utfordringer, kanskje særlig med tanke på bypolitikken framover.

I bypolitikken skal vi ta hensyn til svært mange behov. Nøkkelen til tankegangen om dette er en godt samordnet planlegging. Byplanlegging og langsiktig arealpolitikk kommer til å være en viktig nøkkel for å lykkes med framtidig bypolitikk. Det kommer til å kreve samarbeid både mellom kommuner og på tvers av forvaltningsnivåene. Det blir helt avgjørende at man kan tenke samordnende og langsiktig. Jeg er litt overrasket over at statsråden for planlegging i debatten prøver å legge opp til en motsetning mellom stat og kommuner. Jeg tror det kommer til å være helt nødvendig at begge de forvaltningsnivåene samarbeider godt. Det er ingen motsetning til dette at vi diskuterer hva som er statens ansvar.

Det er ingen tvil om at bymiljøene framover kommer til å kreve at vi planlegger for byer der det bygges tettere og kanskje høyere, for å kunne møte behovet for boliger som befolkningsveksten medfører.

Min visjon er at vi får kompakte, levende bysentre i årene framover. Jeg tror at en effektiv utnyttelse av arealene må til, særlig når det gjelder kollektivknutepunktene. I de knutepunktene må det legges til rette for effektiv transport og å bygge flere boliger, ha plass til butikker og andre tjenester, og man må stille krav til hvordan gående og syklister skal komme seg fram og tilbake. I det hele er kollektivtransport en av bærebjelkene i en framtidig, miljøvennlig bypolitikk – ikke bare på grunn av utslippene, men rett og slett fordi det ikke vil være plass til alle kjøretøyene hvis hver enkelt av oss skal basere oss på bilbruk. Derfor må framtidas byer være basert på kollektivtransport, gange og sykling. På dette området må det også et helt sett av virkemidler til.

Da blir jeg litt overrasket når kommunalministeren står her og sier at den rød-grønne regjeringen har bremset bypolitikken. Et av hovedtiltakene som klimaministeren peker på, er jo nettopp de bymiljøavtalene som den rød-grønne regjeringen fikk vedtatt i forbindelse med Nasjonal transportplan i juni i fjor. De kommer til å bli viktige for å utvikle byene i en transportmessig sammenheng. Jeg synes det er litt synd at Høyre har satt et tak på 50 pst. for tilskudd til kollektivtiltak i byene, for det kan være enkelttiltak i byene som vil kreve mer enn 50 pst. andel fra statens side.

De stadig voksende byene kommer til å legge press også på arealene rundt byene. Men det er ikke her løsningen ligger. Den ligger ikke i å spise seg utover på dyrket mark eller på friluftsområder. De er ikke ledig areal som kan brukes til å utvide byene, som man av og til får inntrykk av. Dette er verdifulle områder som er viktige til bruk for matproduksjon og friluftsliv, og som er avgjørende for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Regjeringen har vist en linje her som er litt urovekkende – en litt annen politikk enn den til den rød-grønne regjeringen, der matjord må vike for utbygging. Dette vekker sterke reaksjoner, og er av de utfordringene og problemene vi bør se på i årene framover.

I en debatt om bypolitikken synes jeg også det er naturlig å nevne distriktspolitikkens betydning, også for byene. Flyttestrømmen til byene er sterk, men mange ønsker også et liv utenfor byen. Uten den norske distriktspolitikken hadde plassmangelen i norske byer vært større enn det den er i dag. Valgfrihet til å bosette seg der man ønsker, og det å kunne forvente å ha mulighet til jobb, skole og velferdstjenester overalt, der folk ønsker å bo, er også viktig og en fordel for dem som velger å bo i byen.

De som bor utenfor byene, tilhører ofte en arbeidsmarkedsregion som strekker seg inn i byen. Det er også viktig å tenke på når man tenker på framtidas byer og byutvikling. Det er særlig viktig når det gjelder transportforbindelsene. Pendlere bidrar også til å redusere pressproblemer i byene, og det er en av grunnene til at det er helt avgjørende at det fortsatt blir satset tungt på jernbaneinvesteringer med rask og sammenhengende utbygging. Innfartsparkering utenfor byene er også et tiltak som er viktig i den sammenhengen.

En god og langsiktig bypolitikk oppfyller på sitt beste flere målsettinger. Å gå eller sykle er bra for folkehelsa. Å ta vare på utmark og innmark gir mer matproduksjon og levende natur. Lavere utslipp er en betingelse for å nå klimamålene.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Ola Elvestuen (V) [15:36:34]: Jeg vil også takke interpellanten for interpellasjonen og denne diskusjonen om et viktig tema. 50 pst. av verdens befolkning bor i dag i byer. Det er klart at byene også er en viktig faktor for å løse de store klimautfordringene som vi står overfor. Det gjelder å utnytte den dynamikken og kreativiteten som ligger i byene, så de kan ta ansvar for de store miljø- og klimautfordringene, men også sånn at de kan være nettopp de vekstregionene og vekstsentrene som områdene omkring trenger.

Jeg har også lang erfaring fra å drive politikk i by. Jeg la merke til at representanten Tina Bru presenterte Oslo som et eksempel på Høyres miljøpolitikk. Jeg kjenner godt til hvordan disse prosessene har vært gjennom de siste årene, og tar det som et uttrykk for at alle ønsker å være med på en suksess. Det lover også godt for det arbeidet som skal gjøres på nasjonalt plan i årene framover.

Det mest opplagte og viktigste staten gjør, er selvfølgelig å ta ansvar for egen arealpolitikk. Når man plasserer statlige institusjoner, sykehus og annet, må det plasseres i tilknytning til og i forbindelse med byene, og ikke slik vi ser eksempler på, at man plasserer sykehus og må bygge T-bane etterpå for å komme til dem. Det er ikke en riktig og effektiv måte å gjøre dette på.

Det er klart at veldig mange byer opplever at det statlige nivået møter dem på mange måter. Enten det er statlige eiendomsselskaper, helseforetak eller andre, trenger staten å koordinere sine egne standpunkter i mye større grad enn det de gjør i dag.

Når det gjelder å sørge for tett og god byutvikling, er statens viktigste oppgave å sørge for at man får gode kollektive transportløsninger. Først og fremst må det satses på jernbane. Vi må knytte byene bedre sammen. Vi må gjøre det i Skandinavia på lang sikt og i Norge, slik det er nå. Byene i Norge er tross alt godt arrondert. Det er gode muligheter for å lage gode kollektivtilbud, men da må staten legge inn den nødvendige satsingen på jernbane for å få det til.

Så må staten ha en aktiv rolle i byene når det gjelder å utvikle deres kollektivsystem, og en er bymiljøpakkene. Men når det gjelder de store infrastrukturprosjektene, er dette ikke bare en bys anliggende. Det er også et nasjonalt, strategisk anliggende – som i Oslo i forbindelse med bygging av Fornebubanen, som det er å bygge bybane i Bergen. Etter Venstres mening bør regjeringen nå legge inn trykk for å bygge og legge til rette for en bybane i Stavanger. Det vil være umulig å holde den byregionen med et godt nok kollektivsystem uten at man også der bygger en bybane. Dette er en beslutning som vil ha betydning i tiår etter tiår fram i tid.

Når det gjelder prioriteringene, skal det bygges for å kunne gå og sykle, reise kollektivt og for nullutslippskjøretøy. På miljøsiden må mye av statens politikk handle om å delegere mer makt til byene.

Det er mange prosjekter og mye vilje som stopper på grunn av at regelverket ikke er godt nok tilpasset. Det gjelder muligheten byene må ha for å etablere egne miljøsoner for å sørge for en miljøvennlig transport. Det er noe så enkelt som at enkelte byer ikke har skiltmyndighet. Det ville være et enkelt bidrag for å gjøre det enklere å lage gode sykkelløsninger. Det må være sånn at et fylke eller en by som løyvemyndighet må kunne stille miljøkrav til drosjenæringen. Sånn kan man ta område for område. Det er områder der staten kan spille på lag med lokale myndigheter som har mer enn nok vilje selv. Veldig ofte ligger ambisjonsnivået til byene høyere enn det staten selv har.

Så boliger: Husbanken må spille en mer aktiv rolle, sånn at vi kan få flere studentboliger, men også sånn at vi kan klare å bygge de beste prosjektene i områder av byen der markedet ikke selv vil bygge de beste prosjektene. Her må vi ha en politikk hvor lokale myndigheter spiller på lag med staten.

Helt til slutt: Jeg synes vi fikk en god illustrasjon på det her – og en påminning om – at gater, plasser og torg er nasjonens viktigste demokratiske arena. Den har en veldig stor betydning i samfunnet. Men da er det også viktig at alle må ha tilgang til denne arenaen. For meg er det uforståelig at det å sitte stille med en kopp foran seg ikke skal være lov i det offentlige rom i Norge.

Nils Aage Jegstad (H) [15:42:00]: Norge er inne i en kraftig vekstperiode, og det vil bli slik i hvert fall de neste 16 år. Jeg tror egentlig ikke dette er noen tsunami som går over. Det er faktisk en vekst som er på 1,2 pst. per år, og som vi kanskje må leve med i årene framover. Den gir oss store muligheter, men også noen utfordringer. Nå viser statistikken at veksten har vært stabil over lengre tid. De siste 20 årene har den vært spesielt stor i Akershus, Oslo og Rogaland, med henholdsvis 34 pst., 32,8 pst. og 31 pst. Det vi opplever, er ikke en stor prosentuell vekst. Det er mer en effekt av de store talls lov. Det er derfor ingen grunn til å tro at veksten i folketallet ikke vil fortsette i mange år framover. Utfordringene vi står overfor, dreier seg mer om å kunne ta den inn over seg og legge til rette for at kommuner og fylker kan møte befolkningsveksten på en bærekraftig måte.

I den sammenheng er det også viktig å understreke betydningen av å være i forkant. Ser vi på Oslo by, har den i det historiske perspektiv klart nettopp dette. T-banen og kollektivtilbudet var på plass samtidig med at befolkningen flyttet inn. Byens økonomi tillot det. Selv i dag makter byen å samordne byutvikling og kollektivtransport med gode resultater, og Oslo ligger, når sant skal sies, alene på toppen når det gjelder andelen kollektivreiser.

Jeg vil påstå at det ikke er like lett å ligge i forkant av utviklingen i dag. Spesielt alle de nye vekstkommunene sliter med dette. Selv om 3 pst. vekst i en kommune som Sørum ikke er mange mennesker per år, har kommunen utfordringer som den strir med daglig.

I denne sammenheng må jeg gi regjeringen ros for at den tar et kraftig grep for vekstkommunene ved å femdoble veksttilskuddet. Jeg vil også gi ros til regjeringen for å ta tak i fylkenes inntektssystem. Fylkeskommunene bruker i dag en større andel av pengene på kollektivtransport med buss og bane enn kostnadsnøkkelen tilsa. Dette går særlig ut over fylkene med høye utgifter til buss og bane.

Regionale areal- og transportplaner er viktige virkemidler for å samordne politikk som i dag er på to forskjellige forvaltningsnivåer. Arealpolitikk er vel det som engasjerer lokalpolitikere mest, men det er ikke alltid like lett å frambære nasjonale og regionale hensyn når utbygger og grunneier banker på døren for å fremme sine saker. Hensynet til transporteffektive kollektivløsninger kommer heller ikke høyt på agendaen. Jeg er overbevist om at større og mer robuste kommuner rundt de store byene våre må få et større ansvar for kollektivtransporten.

Det å ta veksten i transporten kollektivt dreier seg om en ganske stor utfordring. Jeg tror ikke vi greier det ved å bygge ut kollektivtransporten alene. Vi er også nødt til å redusere transportbehovet. Her er det flere tiltak som er aktuelle. Ved å samordne areal- og transportplanleggingen kan man redusere transportbehovet. Dette vil gjøre det lettere å legge til rette for sykkel og gange. Ved å bygge arbeidsplasser og boliger i tilknytning til kollektivknutepunktene vil det være mulig å tilby kollektivtransport med stor kapasitet og høy frekvens. For det andre kan man bygge ut kollektivtilbudet, slik at det blir konkurransedyktig i forhold til bil. Det vil kreve kapasitet, høy frekvens, punktlighet og regularitet. Skal toget og bussen utkonkurrere privatbilen, må framkommeligheten for buss og tog være så god at de slår bilen på tid med god margin. For det tredje: et økt statlig engasjement i bygging og drift av kollektivtransport. Her er det verdt å merke seg at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen viser vilje til å inngå avtaler med kommunene og fylkene, hvor staten forplikter seg. Forpliktelsen 50–50-tilskudd til tung infrastruktur i de fire største byene er et godt grep.

Til slutt vil jeg ta opp den tråden som for så vidt representanten Elvestuen også var inne på, nemlig betydningen av å se lokalisering av arbeidsplasser og boliger i forhold til kollektivknutepunkter i bysentra. Statens lokalisering av egne store institusjoner, som sykehus, må også ses i sammenheng med gjeldende areal- og transportplan-politikk. Her kan staten bli mye flinkere. Det gode eksempelet er Rikshospitalet, hvor trikkeløsning var en del av sykehusprosjektet. I den andre enden av skalaen har vi Ahus, hvor det ble bygd et gigantisk parkeringshus, og ansvar for all kollektivtransport ble overlatt til de lokale myndigheter.

Bård Vegar Solhjell (SV) [15:47:10]: Eg takkar for ein reflektert debatt, eller nesten ein samtale, med mange gode innlegg, f.eks. dette aller siste. Og det vesle tilløpet til temperatur eg prøvde å skape, varte ikkje lenge. Men det er rovdyrdebatt etterpå, så då vert det nok litt meir fart i sakene.

Så vil eg seie at eg gleder meg over at statsrådane – eg oppfattar på mange måtar at dei begge sa det – deler mange av dei visjonane som eg presenterte gjennom ti bod, og eg deler mange av dei visjonane dei gjekk gjennom. Det var kjent materiale – for å seie det sånn – ein del av det dei sa. Klima- og miljøministeren sa det ganske sånn som eg ville ha sagt det sjølv. Der bypolitikken har fått gjennomslag, enten det er nasjonalt eller lokalt, og der store ting skjer, er det ofte med brei einigheit. Det kan vere ulike politikarar – av og til frå venstresida og av og til frå høgresida eller sentrum – som står i spissen for det. Men det eg opplever som fundamentalt, er at det skjer ikkje av seg sjølv. Dei tøffe omstillingane som Drammen og andre byar har vore gjennom, har møtt motstand. Sånn kjem det òg til å vere på nasjonalt nivå i den tida vi går inn i nå. Viss vi skal gjere den omstillinga i byane våre som mange i debatten har teke til orde for når det gjeld arealbruk og klimavennlegheit, kjem det til å møte motstand.

Ofte er det då ein konflikt, synest eg å merke, som går på i kva for grad ein er villig til å bruke ein del statlege verkemiddel og ha ein aktiv, overordna politikk – og kanskje òg på kva for typar verkemiddel. Det som er positivt, synest eg, er at vi ser på mange område at det vert teke i bruk meir styring. Bymiljøavtalane, som representanten Arnstad heilt riktig sa, er ei blanding av at vi brukar meir pengar, men òg stiller tøffare krav om å oppnå resultat – fornuftig styring som eg har registrert at den nye regjeringa vil følgje opp. Det er òg riktig, som representanten Hansen sa, at det faglege rådet er faktisk heilt einig om retninga når det gjeld klarare statleg styring – ikkje detaljstyring, men meir styring i ei overordna retning ved hjelp av insitament – alt frå det som med rette vart teke opp her om statens eiga lokalisering, til meir bruk av verkemiddel, som f.eks. arealpolitikken, overfor byane. Det synest eg regjeringa skal ta med seg.

Når det gjeld kommunane, har vi kome til at det er behov for ei kommunereform, at det er behov for å gjere noko. Ein kan sikkert ha ulike syn på dette, men ein må ha respekt for kommunal- og moderniseringsministerens kraft hittil i dette arbeidet – og viljen til å setje makt bak krava her.

Eg kunne ønskje å sjå noko av det same når det gjeld utfordringar som bustad, transport, areal og – det underliggjande problemet – klimagassutslepp. Det trur eg vil vere nødvendig, i kombinasjon med det som vert utløyst rundt omkring i norske byar.

Eg takkar for ein god debatt og for gode svar frå statsrådane.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:50:33]: Også jeg vil starte med å takke for det jeg oppfatter som en god dialog om bypolitikk. Det er viktig for både små og store byer, og det er viktig for at vi skal kunne håndtere mange av de store utfordringene. Når vi vet at mange av byene og byregionene kommer til å vokse med opp mot 30 pst. i de kommende 16 år, er det helt åpenbart at vi står overfor utfordringer som må håndteres i et samarbeid mellom kommunene og staten.

Jeg er veldig opptatt av at bypolitikk også må handle om byregion, at vi ikke skaper et motsetningsforhold mellom byen og regionen rundt, mellom byen og distriktet, men at vi i økende grad snakker om byregion og ser på hvordan vi kan få til et godt samspill mellom byen og området rundt.

Jeg er enig med representanten Solhjell i at dette ikke skjer av seg selv. Veldig ofte har jeg opplevd bypolitikere som sier at det er staten som bremser dem i de løsningene som de mener er gode for byen og for byutvikling. Jeg ønsker at vi skal komme over i en fase hvor stat og kommune spiller sammen for å finne de gode løsningene. Vi ser at veldig mange bypolitikere – enten de kommer fra Venstre, fra Høyre, fra SV eller fra andre partier – er opptatt av å skape gode byrom og å finne de gode miljøløsningene. Da må vi spille sammen med byene.

Det er helt riktig at arealpolitikk og kollektivtransport er viktige nøkkelpunkter i denne utviklingen. Det har vært en utfordring at kommune/by og stat ikke klarer å finne parallelle løsninger. Det legges til rette for boliger og næringsarealer, og så må man vente – år etter år – på infrastrukturløsningen, på kollektivløsningen. Bymiljøavtalene kan være ett virkemiddel. Vi er opptatt av at det ikke bare er staten som stiller krav til byene og til kommunene, men at også kommuner og byer kan stille krav til staten når man legger til rette for boliger og store næringsarealer.

Jeg ser frem til mange gode diskusjoner og dialog om bypolitikk i årene som kommer. Staten har helt åpenbart et viktig ansvar. Vi skal være byenes medspiller – ikke bremse byenes egen positive utvikling.

Statsråd Tine Sundtoft [15:53:38]: Jeg går ut fra at representanten Solhjell klarer enda litt mer ros. Også jeg vil takke representanten for å sette by- og bymiljøpolitikk på dagsordenen. Jeg tror det er særs viktig at vi diskuterer dette mye framover. Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, Norge er nå det landet i Europa som har størst vekst i byene. Det krever at vi tenker bymiljøpolitikk på en litt annen måte enn før.

I dag presenterte TNS Gallup dette at de unges klimabevissthet er på vei opp. De unge har store forventninger til at det satses mer på kollektivtransport. Det er også interessant at vi nå ser at en del unge mennesker i byene rett og slett ikke lenger tar sertifikat. De er helt avhengig av kollektivtransport. Dette er kanskje også et uttrykk for den urbaniseringen som vi nå ser i Norge, og som har betydd en endring de siste årene. Derfor er bymiljøavtalene veldig viktige – å se arealpolitikken og transportpolitikken i nær sammenheng med kollektivtransporten. Men det er et ørlite skille når det gjelder hvordan vi tenker å legge det opp i forhandlingene med kommunene. For oss er resultatet det viktigste. Jeg tror noen kommuner følte at det under den forrige regjeringen var en viss diktering med hensyn til hvilke virkemidler som skulle brukes. Målet er vi helt enige om.

Jeg opplever at det er en bred enighet her om at vi trenger en god by- og bymiljøpolitikk, og at vi trenger gode diskusjoner framover. Jeg tror også det er viktig å ta den samtalen vi har hatt i dag, inn i diskusjonen om Kommunereformen. Arbeidet med å få større kommuner kan være et av de viktige virkemidlene for å få redusert klimagassutslippene. Det er ufattelig nær sammenheng mellom arealpolitikken og transportpolitikken med tanke på å få redusert transportbehovene, noe vi er helt avhengig av for å få redusert klimagassutslippene.

Presidenten: Sakene nr. 5 og 6 er dermed ferdigbehandlet.