Anders Tyvand (KrF) [10:26:18]: Det er mye som er bra i den norske skolen. Tusenvis av lærere gjør en kjempejobb hver eneste dag, og det er mange piler som peker i riktig retning.

Men selv om mye er bra, er det alltid ting som kan bli bedre, og vi må ta de utfordringene vi ser, på alvor. Da vil jeg spesielt peke på tre store utfordringer. For det første er frafallet i videregående opplæring for stort, og vi vet at elever med svak sosioøkonomisk bakgrunn, elever som har hatt dårlige resultater på lavere klassetrinn, gutter og elever med utenlandsk opprinnelse er overrepresentert i frafallsstatistikken.

Den andre store utfordringen er et økende behov for spesialundervisning. Det har i flere år vært et utdanningspolitisk mål at flest mulig elever skal få opplæring innenfor rammen av den ordinære undervisningen i et klassefellesskap. Men i dag er det om lag 51 000 elever i grunnskolen som har enkeltvedtak om spesialundervisning, og andelen har økt fra 6 pst. av elevene i skoleåret 2005–2006 til 8,3 pst. i dag. Det er økning på 38 pst. på 8 år. Disse tallene viser at det er for mange som i dag ikke har godt nok utbytte av den ordinære undervisningen. KS har gjennom et forskningsprosjekt forsøkt å finne årsakene til denne økningen. En av årsakene de peker på, er at mange skoler har kommet inn i en ond sirkel, der det er for lite ressurser til differensiering av den ordinære undervisningen, og at det fører til et økt behov for spesialundervisning, noe som igjen gir mindre ressurser til den ordinære undervisningen, som igjen gir større behov for spesialundervisning.

Den tredje store utfordringen er at altfor mange går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter. For disse elevene har skolen sviktet. Lese- og skriveferdigheter er helt avgjørende for å kunne tilegne seg kunnskap og ferdigheter også i andre fag. For hver uke som går, vil den som er funksjonell analfabet, havne stadig lenger bak i løypa.

Dette er tre store utfordringer. Men hva er løsningen? Jeg tror ikke at det er bare ett enkelt svar på det spørsmålet. Men jeg tror at et av de viktigste svarene er tidlig innsats. Det er viktig å få elevene med fra starten av. Det er i de første årene at grunnlaget for videre læring og utvikling legges. Men tidlig innsats – hva er det? Det er viktig at dette begrepet fylles med konkret innhold. Det ble pekt på noen tiltak i stortingsmeldingen Tidlig innsats for livslang læring, som ble behandlet i 2007. Noen av tiltakene var språkstimulering i barnehagen, frukt og grønt i skolen, flere kartleggingsprøver og flere skoletimer for de yngste elevene. Intensjonene var gode, men resultatene har dessverre uteblitt. Nå mener jeg at vi må se oss om etter nye tiltak som kan ha større effekt.

Jeg mener at ett slikt tiltak kan være å øke lærertettheten på de laveste klassetrinnene. Dette kan en enten gjøre ved å sette et tak på gruppestørrelse, slik at det blir færre elever inne i klasserommet samtidig, eller ved å innføre et tolærersystem, der lærerne jobber sammen to og to. Hvis hver lærer har ansvar for færre elever, blir det lettere å gi den enkelte elev tilpasset opplæring. Det ville være positivt både for de sterkeste elevene og for de som har ulike læringsutfordringer, det ville bety enormt mye for den enkelte, og det ville være positivt for hele skolen. Hvis flere får læringsutbytte av den ordinære undervisningen, blir behovet for spesialundervisning mindre. Da frigjøres det ressurser som kan brukes i ordinær undervisning. På den måten kan den negative spiralen, som mange skoler i dag har kommet inn i, og som KS også viser til, endelig bli brutt.

Hvis vi ser på utviklingen av gruppestørrelser i den norske skolen de siste årene, ser vi tydelige resultater av den onde spiralen. Gruppestørrelsene vokser, og spesialundervisningen spiser en stadig større del av kaken. Mens det i skoleåret 2001/2002 bare var 14 pst. av elevene som gikk på en skole med en gjennomsnittlig gruppestørrelse på over 20 elever, var det tilsvarende tallet 25 pst. i skoleåret 2012/2013.

Det finnes eksempler på kommuner som allerede har klart å snu den onde spiralen. Satsingen i Dovre kommune har blitt nevnt i denne salen flere ganger allerede. Der har man utviklet en egen modell for tidlig innsats. Fram til 2009 hadde Dovre kommune en høyere andel elever med spesialundervisning enn landsgjennomsnittet. I toppårene 2007/2008 var tallet rundt 10 pst. Det er høyt, og det var flere som mottok spesialundervisning på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet. Høsten 2011 innførte skolene i Dovre en ny modell med følgende hovedtrekk: to lærere i alle fag på 1. og 2. trinn der det var mer enn 13 elever i klassen, og i basisfagene norsk, matte og engelsk på alle trinn. I tillegg satset man på kompetanseheving blant lærerne og flere forskningsbaserte undervisningsopplegg. Andelen elever med behov for spesialundervisning ble halvert på bare ett år, og har siden ligget under 5 pst. Årsaken var at flere av elevene som hadde hatt behov for spesialundervisning, nå kunne få utbytte av den ordinære undervisningen. Kostnadene til spesialundervisning ble redusert fra 4 mill. kr til litt over 1 mill. kr i året. Dermed ble det 3 mill. kr ekstra tilgjengelig til den ordinære undervisningen.

Vi ser at svenskene nå tar et lignende grep for å løse sine utfordringer, og det kan være vel verdt å se hva Høyres søsterparti i Sverige foretar seg. Tidligere i år lanserte den svenske regjeringen et såkalt «lågstadielyft», en satsing på å styrke de laveste trinnene i skolen. Innsatsen rettes mot utdanning av flere grunnskolelærere og mot å heve kvaliteten i undervisningen gjennom mindre klasser. Regjeringen legger 2 mrd. kr på bordet til en permanent satsing fra og med 2015, som gjelder for 1. til 3. årstrinn.

I tillegg tar svenskene et annet spennende grep. De setter seg et hårete mål om at alle elever skal klare å lese og forstå enkle tekster innen utgangen av 1. klasse. Nå begynner man ett år senere på skolen i Sverige enn i Norge, så hvis vi legger alderen til grunn, kunne vi i Norge kanskje sagt at alle elever skal klare å lese og forstå enkle tekster innen utgangen av andre skoleår. Jeg tror at et slikt mål ville gitt gode resultater. Det ville økt bevisstheten rundt at elevene må lære å lese i løpet av de første to årene, og det ville gjort det vanskeligere for skolene å skyve utfordringene foran seg og la være å ta tak i barnas læringsutfordringer med en gang.

Jeg tror tidlig innsats er det rette svaret på mange av de store utfordringene vi har i skolen i dag, og jeg mener at tidlig innsats handler om å bruke mer av de gode ressursene, lærerressursene, på de yngste elevene.

Derfor ønsker jeg å stille følgende spørsmål: Vil statsråden være med på en målrettet satsing på tidlig innsats, med økt lærertetthet, kompetanseheving og klarere kunnskapsmål på de laveste klassetrinnene?

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:35:34]: Jeg ønsker å takke representanten Tyvand for at han tar opp en viktig diskusjon, som er helt i tråd med det som er de viktige prioriteringene til regjeringen, nemlig at alle skal kunne lese og skrive når de går ut av den norske skolen, og da må innsatsen starte tidlig.

Representanten Tyvand brukte eksemplet Sverige. Det er i og for seg bra at man av og til bruker Sverige som et positivt eksempel; det skjer jo veldig ofte at det brukes som et dårlig eksempel. Men hvis man ser på de skandinaviske landene på begynnelsen av 2000-tallet, fikk både Norge og Sverige veldig nedslående resultater på de internasjonale skoleundersøkelsene. De er i seg selv bare en indikator. Vi tillater oss å sammenligne oss med andre land. Det er ikke som fotball-VM, så det er ikke noe mål i seg selv at man skal skåre høyt, men vi tillater oss å se hvordan det står til i norsk skole sammenlignet med andre land. Forskjellen på Sverige og Norge var veldig enkel. Forskjellen var at det i Norge satt en regjering, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennomførte det store skoleløftet som fikk navnet Kunnskapsløftet, mens det i Sverige tok lang tid – det ble ikke noe PISA-sjokk, og det kom heller ingen store endringer i skolen.

Jeg mener det er et veldig godt poeng av representanten Tyvand å etterlyse tydelige læringsmål for de aller minste barna i skolen. Etter Reform 97 – hvor man med et annet politisk flertall presset gjennom tidligere skolestart og kvalifiserte en rekke barnehagelærere til plutselig å bli skolelærere – hadde man knapt klare kunnskapsmål for de barna som skulle begynne på skolen. Det endret Kunnskapsløftet på. Så i læreplanen i norsk står det f.eks. at elevene etter 2. årstrinn skal kunne «lese enkle tekster med sammenheng og forståelse på papir og skjerm» og «bruke egne kunnskaper og erfaringer for å forstå og kommentere innholdet i leste tekster».

Jeg er altså helt enig med representanten Tyvand i at det er et viktig poeng, men jeg mener at den spissingen av læringsmålene i skolen kom med Kunnskapsløftet, og det burde Kristelig Folkeparti være stolt av at man var en bidragsyter til. Det var andre partier på Stortinget som advarte og advarte og advarte mot den nye kunnskapspolitikken og holdt fast på en annen type skole, men det viste seg til slutt at kunnskapspolitikken, kunnskapsskolen og Kunnskapsløftet var kommet for å bli. De representantene sier i dag noe annet, i hvert fall de partiene.

Jeg er også enig med representanten Tyvand i at vi har et spesialundervisningsproblem som ikke har blitt løst. Han peker på det. Selv om man ser på tallene at bruken av spesialundervisning har gått litt ned, har bruken av spesialundervisning gått kraftig opp, hvis man ser det i en litt større sammenheng. Nå er det selvfølgelig et tveegget sverd, fordi på den ene siden er det bra at man har spesialundervisning for dem som trenger det – det er jo ikke slik at målet er null spesialundervisning; det er bra at vi har tilrettelagt undervisning og ekstra støtte til dem som trenger det – men hvis spesialundervisningen på den andre siden får et slikt omfang at det gjør at mange som egentlig burde ha vært i en egen klasseromssituasjon, isteden er utenfor og i tillegg – som den forrige regjeringen åpnet for – ikke nødvendigvis settes til å undervises av folk med klar og tydelig formell kompetanse, har vi et problem.

Jeg mener at Dovre er et veldig godt eksempel på en god måte å angripe dette på, nettopp ved at man går inn og ser kritisk gjennom bruken av spesialundervisning og gradvis jobber med å overføre ressursene fra spesialundervisning til den vanlige klasseromssituasjonen.

Jeg mener Dovre kan være et godt eksempel på flere måter. Det er ikke forsket på og evaluert på alle bauger og kanter, men det ser ut som, i de eksemplene jeg har sett, at man der også har forstått en annen viktig ting, og det er at dette ikke bare handler om ressurser. Hvis det bare handlet om ressurser, ville Norge, som bruker nærmest mest penger på skole av samtlige OECD-land, vært i topp. Man kan også se på lærertettheten i Norge. Jeg er helt enig i at det trengs flere lærere, det blir flere barn i skolen. Vi må ha flere lærere, hvis ikke blir det færre lærere per elev, og det er jo ikke noe mål. Vi har også beholdt de 600 lærerne som de rød-grønne helt på tampen av sin periode la inn for å forsøke å oppfylle sine veldig ambisiøse løfter om lærertetthet i skolen. Poenget er at hvis man ser på lærertetthetstallene, er det ikke slik at det er en veldig klar sammenheng mellom skolene med høyest lærertetthet og skolene med best læring. Derfor tror jeg det man har sett i Dovre kommune – og som man har sett i andre kommuner i Norge som gjør det godt, og som klarer å lære elevene det de skal – er at det handler ikke bare om antall lærere, ikke bare om ressurser, men om innhold og kvalitet.

Denne regjeringen har noen klare prioriteringer. Det betyr at vi har valgt å satse på noen ting, og jeg må si at syv måneder etter at vi tiltrådte, tror jeg det vil være veldig uklokt av regjeringen å bytte prioriteringer. Nå må vi først levere på det vi har sagt vi skal gjøre, og utgangspunktet vårt er at den aller viktigste investeringen vi kan gjøre, er at gode lærere får bli enda bedre.

Det er forskjellige undersøkelser, forskjellig forskning, når det gjelder lærertetthet, som spriker. Det vi vet helt sikkert, er at lærertetthet i seg selv ikke fører til en bedre skole. Måten man bruker lærerkreftene på, er helt avgjørende. Vi vet også at kompetansen og kunnskapen til læreren er viktig. Norsk grunnskole har en relativt høy lærertetthet sammenlignet med andre land. Det er også verdt å merke seg at i opplæringsloven finnes det en bestemmelse om tidlig innsats i grunnskolen, § 1-3, hvor det bl.a. står at på 1.–4. trinn skal kommunene sørge for «den tilpassa opplæringa i norsk eller samisk og matematikk mellom anna inneber særlig høg lærartettleik, og er særleg retta mot elevar med svak dugleik i lesing og rekning». I 2009, da denne bestemmelsen kom, kom det også rundt 1 mrd. kr ekstra i rammetilskuddet, så det skal de rød-grønne ha honnør for.

Poenget mitt er at lærertetthet selvfølgelig ikke er uvesentlig, men det aller viktigste er klasseromsundervisningen, kvaliteten og kompetansen – og samhandling, altså laget man klarer å bygge på skolen. Derfor er denne regjeringens prioriteringer, som vi kommer til å holde fast ved, et gigantisk etter- og videreutdanningsløft, et lærerløft, for å sikre at gode lærere kan bli enda bedre, for å sikre at alle lærere har de formelle kvalifikasjonene vi ønsker, og for å sikre at man kan få faglig påfyll gjennom løpet sitt. Det er å bygge karriereveier i skolen, slik at det skal være mulig å ha en karriere i skolen uten at man nødvendigvis må gå over til administrasjonen. Det er – ved siden av å fortsette trykket på leseopplæring, som ser ut til å ha vært relativt vellykket i skolen, og som kom i kjølvannet av nettopp kunnskapskravene til Kristin Clemet, Kristelig Folkeparti-, Høyre- og Venstre-regjeringen og Kunnskapsløftet – å få løftet realfagsnivået i skolen gjennom en forsterket realfagsstrategi. Det er viktig.

Dessuten er det verdt å nevne også en praktisk utfordring. Det er at vi vet at i SSBs fremskrivninger er det ikke slik at vi har mer enn nok lærere i fremtiden, så vi er nødt til å jobbe med kvalitet, gjøre gode lærere – for dem er det mange av – enda bedre, og samtidig jobbe med rekruttering.

Anders Tyvand (KrF) [10:44:04]: Statsråden viste til at regjeringen allerede har gjort en del for å heve kvaliteten i norsk skole. Det er helt riktig, og det ønsker jeg å gi statsråden ros for. Samtidig er det lite av det som har blitt gjort så langt, som kan kalles en målrettet satsing på tidlig innsats, i mine øyne. Det er snakk om å heve den generelle kvaliteten i undervisningen – det er bra – men vi har foreløpig sett lite som er målrettet mot tidlig innsats. Det at man viderefører 600 lærerstillinger i ungdomsskolen, er vel og bra, men det er heller ikke tidlig innsats.

Så viste statsråden til at forskningsresultatene når det gjelder lærertetthet, spriker, og det er riktig. Men så sier han at lærertetthet i seg selv ikke vil gi resultater. Jeg er helt enig – det må være kvalitet også i den undervisningen som gis, selvfølgelig, og det er en stor utfordring at det er altfor mange som jobber i skolen, som er ufaglært, og ikke har formell, god nok kompetanse.

Men det er interessant at når den svenske statsministeren legger fram sin satsing, viser han nettopp til forskningsresultater. Og den forskningen som viser at økt lærertetthet i seg selv har liten effekt, er i stor grad basert på utenlandske studier foretatt på utenlandske skoler. Da må vi være oppmerksom på at den norske skolen skiller seg litt fra skolen i andre land, fordi vi har veldig få elever i spesialskole og veldig mange elever med ulike læringsutfordringer i vanlige klasserom.

En analyse av nasjonale prøver og prestasjonsforskjeller mellom skoler og kommuner som ble foretatt i 2008 og 2010, viser at økt lærertetthet kan ha positiv effekt for elever som i utgangspunktet er svake, for elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn og for elever med en annen etnisk opprinnelse. Dette er akkurat de samme elevene som vi i dag ser er overrepresentert i frafallsstatistikken. Så hvis økt lærertetthet kan bidra til å hjelpe disse elevene, ja, da vil økt lærertetthet være et ganske så presist og målrettet virkemiddel for å løse de store utfordringene i skolen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:46:42]: Som sagt: Jeg er helt enig med representanten i at spesialundervisningen er et område som vi må se på, særlig fordi den har hatt en så voldsom vekst. Jeg mener at det ikke er blitt adressert eller løst godt nok i de årene som har vært.

Så har vi hatt en lesestrategi i skolen i kjølvannet av Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens kunnskapsløft som har fungert ganske bra. Vi ser at for realfag, særlig, har vi ikke fått tilsvarende stabilisering av resultatene. Også når det gjelder lesing, ligger vi nå – i hvert fall ifølge de internasjonale undersøkelsene – litt over gjennomsnittet. For matematikk er det en nedadgående kurve. Når vi skal legge frem en forsterket realfagsstrategi, er tidlig innsats en selvfølgelig del av den.

Så til diskusjonen om lærertetthet. Det er selvfølgelig slik at det er veldig mange kommuner i Norge som har veldig god erfaring med å sette inn ekstra lærere i timene av og til – eller gjøre det på mer permanent basis. En av mulighetene for det oppsto nettopp fordi man fjernet det sentrale pålegget om et klassedelingstall, som gjør at skolene kunne bruke ressursene sine friere og f.eks. sette inn flere lærere som jobbet sammen i team.

Spørsmålene i forbindelse med den nasjonale skolepolitikken er: Hvilke tiltak skal vi prioritere, hvilke tiltak er viktigst, og hva får vi mest igjen for? Jeg har sagt at denne regjeringen har noen klare prioriteringer som vi gikk til valg på, og de prioriteringene må vi gjennomføre først. Det er selvfølgelig bare positivt hvis kommuner har lyst til å gjøre forsøk, styrke eller på annen måte jobbe med lærerressursene sine eller ansette ekstra lærere. Det er det full mulighet til, slik f.eks. Dovre kommune har gjort.

Når det gjelder lærertetthet, tror jeg rett og slett man skal vente og se hva disse 600 statlig finansierte lærerstillingene som man har fått inn i skolen, og som kom helt på tampen av den rød-grønne perioden – nå gjorde ikke det veldig stort utslag på lærertettheten, den har svingt minimalt i løpet av de siste åtte årene – har ført til. Da kan man høste noen erfaringer fra det. Nå ble det dessverre slik at disse stillingene ble fordelt uten at man laget et godt og solid forskningsopplegg rundt det, men det må likevel være mulig å trekke noen erfaringer av det.

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:49:41]: Tidlig innsats nytter. Jo tidligere man setter inn tiltak for å legge til rette, korrigere og motivere, jo større er sjansene for at elevene lykkes i skolen og får en god vei ut i arbeidslivet. Jeg mener at barnehagen er kroneksempelet på tidlig innsats, og det har vært en formidabel utvikling på dette feltet de siste årene. I Norge går nå 97 pst. av alle femåringer i barnehage, og det gir unike muligheter til å se, oppdage og sette inn tiltak for barns utvikling. Vi vet f.eks. ganske mye om hvor mye barnehagen har å si for barns språkutvikling, understreket av Mari Rege på NHO-konferansen. Den som utvikler et godt språk som toåring, lærer enda mer som femåring. Jeg er stolt av den formidable innsatsen som er gjort for å bygge ut barnehagesektoren de siste åtte årene. Det er etter min mening et av de viktigste tiltakene når vi snakker om tidlig innsats.

En seksåring begynner på skolen full av lærelyst og med en iver etter å komme seg videre, lære mer og kunne mer. Border tegnes, dikt læres, sanger synges, tall blir satt i system og alfabetet læres – A for apekatt, F for fiol – det er nå det gjelder! Men iveren etter å lære kan gå ganske fort over. Noen fikk ikke nok utfordringer, noen syntes det var altfor utfordrende, noen syntes det var litt mye å sitte stille i hele tre kvarter, noen ser dårlig, noen hører dårlig, og noen opplever at alt bare flyter i hverandre – et sammensatt og krevende bilde av en helt gjennomsnittlig gjeng med seksåringer. Det krever mye innsats av en skole å møte disse behovene.

Elever i 1.–4.trinn trives på skolen. De er motiverte og har lyst til å lære. Det må utnyttes, og derfor økte vi timetallet i norsk, matte og engelsk mest på de laveste trinnene. I 2013 var det 1,8 millioner flere lærertimer i grunnskolen enn i 2005. Derfor innførte vi leksehjelp, styrket lærerkompetansen og endret lærerutdanningen, slik at den ble mer spesialisert på fag og trinn.

Begynneropplæringen i norsk skole er etter min mening blitt veldig god – ja, jeg vil gå så langt som å si at det er noe av det beste norsk skole har å by på. Men selv om bevisstheten rundt og effekten av tidlig innsats er stor, og flere konkrete tiltak er satt i verk, er det – som flere har nevnt – særlig ett område hvor vi har utfordringer, hvor vi ikke har lyktes i å vri ressursene, og det er på spesialundervisning. 75 pst. av alle som får spesialundervisning, får det fra 5. til 10. trinn. 25 pst. får spesialundervisning i de årene da de faktisk skal lære seg å lese, skrive og regne grunnleggende. Dette er enorme ressurser, enorme mengder pedagogisk kompetanse, ressurser og kompetanse som må vris tidligere i skoleløpet, og her har vi ikke lyktes med å komme langt nok. Her vil det kreve en systemendring på skoleeiernivå og føringer fra statlig hold.

Arbeiderpartiet erkjenner at det er behov for ytterligere innsats for å gi barna en god start. Derfor lanserte vi i fjor et lese-, skrive- og regneløft med ekstra intensivopplæring i grunnleggende ferdigheter for de elevene som ligger under forventet nivå – et system som skal være uten lange vedtaksprosesser og byråkrati, et system som spenner bein på vente og se-holdningen.

Kunnskapsministeren og jeg kommer fra Porsgrunn, og da jeg var med på å vedta Kvalitetsplanen for skole og barnehage i Porsgrunn for noen år siden, sa vi faktisk at vårt mål er at alle barn skal kunne lese ved utgangen av 2. klasse. Noen var usikre på den formuleringen. «De kan jo ikke love dette, det vil jo være umulig å innfri», sa noen. Mulig det, men ærlig talt: Hvilke skolepolitikere er vi, om vi ikke har ambisjoner om at elevene våre skal knekke lesekoden tidligst mulig i skoleløpet? Så vet vi selvfølgelig at mennesker er forskjellige, men det skal ikke hindre oss i å ha mål og at vi skal gjøre det vi kan for å nå de målene.

Takk til interpellanten for å sette dette temaet på dagsordenen. Arbeiderpartiet ser fram til oppfølgingen av debatten.

Norunn Tveiten Benestad (H) [10:54:30]: Jeg er enig med interpellanten Anders Tyvand i at en utfordring med tidlig innsats i skolen er å fylle begrepet med et innhold som lar seg operasjonalisere, og som kan føre til endring i praksis.

Vi har hørt mye om Osloskolen, om skolesatsingen i Drammen og om hvordan Bergen kommune løfter sine skoleresultater, og jeg vet at kunnskapsministeren er opptatt av det som skjer ute i de ulike kommunene og de erfaringer som gjøres. Det er viktig at vi deler kunnskapen og øker erfaringsgrunnlaget, og vi ser nå at mange aktive skoleeiere tar grep for å forbedre arbeidet med tidlig innsats, også innenfor dagens rammer.

I min egen kommune, Kristiansand, gjennomføres nå prosjektet FLiK, som står for Forskningsbasert læringsmiljøutvikling i Kristiansand kommune. Dette er et helhetlig prosjekt som omfatter 71 barnehager – både private og offentlige – med 3 500 barnehagebarn, 39 skoler med 10 500 elever og rundt 2 600 barnehagelærere, lærere, fagarbeidere og ledere, samt 85 fagpersoner knyttet til de ulike veiledningstjenestene, samt medarbeiderne fra oppvekstsektorens administrative stab. Prosjektet følges av forskere fra Universitetet i Ålborg, Høgskolen i Hedmark og Universitetet i Agder, med Thomas Nordahl og Lars Qvortrup i spissen. Det er et omfattende prosjekt, og så langt jeg kjenner til, er det unikt i sitt slag i Norge.

Den 28. mars sto det en seksspalters artikkel i den danske avisen Politiken med tittelen: «Sådan styrker vi skoler og børnehaver.» Artikkelen handlet om nettopp dette prosjektet, og her heter det: «I Kristiansand i Norge gennemfører kommunen en helt ny måde at udvikle børnehaver og skoler.»

Prosjektet, som ble vedtatt av bystyret i desember 2012, har allerede resultert i ny kunnskap, som igjen vil påvirke praksis i Kristiansand kommune.

Nesten en fjerdedel av fire- og femåringene i barnehagene våre har mangelfulle språkferdigheter. En stor del av disse barna strever med å delta i det sosiale fellesskapet med andre barn. I forhold den vanligste oppfatningen om at barn blir «skoletrette», tyder resultatene fra dette prosjektet på at de heller blir «fagtrette», uavhengig av hvilket skoleslag og nivå de er på. Det betyr at det er grunn til å fokusere på lærernes pedagogiske praksis og faglige kunnskap.

Det har i dette prosjektet framkommet ny kunnskap, og man har fått forsterket etablert kunnskap, men mest av alt har dette prosjektet sett ut til å kunne gi skoleeierne et kraftfullt verktøy til å kunne både kartlegge og følge opp utfordringene i oppvekstsektoren med målrettede tiltak der det trengs.

Tidlig innsats krever god kartlegging, det krever kunnskap, det krever fokus og det krever gjennomføringskraft. Et forskningsbasert, eller evidensbasert, læringsmiljø, slik man nå utvikler i FLiK-modellen, kan være et godt verktøy for tidlig innsats, og det har vært særlig positivt at både barnehage- og skolesektoren har vært sammen om denne fellessatsingen. Det bygger kultur for læring, og det bidrar til en helhetlig tenkning i hele oppvekstsektoren.

Bente Thorsen (FrP) [10:58:23]: Først vil jeg takke representanten for å reise debatt om en svært viktig sak, og jeg er også helt enig med representanten Tyvand i at tidlig innsats er viktig, og det er lærerne som skal gi elevene denne.

Derfor har regjeringen satset på tidenes lærerløft innen etter- og videreutdanning. Aldri før har så mange lærere fått mulighet til å bli bedre som under dagens regjering. Dette – i kombinasjon med en tydelig satsing på basisfag og krav til fordyping for lærere som skal undervise i basisfagene – er tiltak som vi vet virker, og som regjeringen derfor satser tungt på.

Vi vet at vi i dag har ca. 9 000 lærere i skolen som ikke har den utdannelsen vi krever, og når vi nå skjerper kravene til undervisningskompetanse i lærerutdanningen, sier det seg selv at økt lærertetthet med kvalifiserte lærere dessverre ikke er gjennomførbart i dag. På lang sikt kan det være et fint mål. Denne regjeringen satser på nye tiltak som vi vet virker – det viktigste først, altså etter- og videreutdanning.

Norge har det tredje høyeste utgiftsnivået per elev i OECD og har en høy lærertetthet sammenlignet med andre land. Flere OECD-rapporter viser tydelig at lærertetthet ikke er det mest avgjørende. OECD-direktør Andreas Schleicher trakk fram nettopp dette i sin tale på NHOs årskonferanse i år. Han trakk videre fram at lærernes muligheter for karriereutvikling er et viktig virkemiddel for å få bedre læring. Også elevers motivasjon for egen læring er viktig, og her viser undersøkelser at den kan bli bedre blant norske elever.

Her vil tidlig innsats spille en nøkkelrolle for å få bedret resultatene. For lenge har en vente-og-se-holdning, som flere har vært inne på i sine innlegg, preget norsk skole. Denne må det bli slutt på. Både skoleledelse, lærere og elever må ansvarliggjøres. Elever som henger etter, fortjener å bli tatt på alvor, og oppfølging må settes inn umiddelbart. Det samme må gjelde de elevene som ligger foran de andre, og som kjeder seg i den vanlige undervisningen. Tidlig innsats og tilpasset opplæring henger sammen. Det ene er ikke mulig uten det andre.

Forestillingen om «ansvar for egen læring» som metode må vi kvitte oss med. I stedet må den gode læreren få mulighet til å bruke sin kompetanse og ikke minst sin tid på å lære bort. Et viktig virkemiddel her vil være å få andre yrkesgrupper inn i skolen. Helsesøstre og andre som kan ivareta elevene, må inn i skolen i sterkere grad, slik at læreren får mer tid til den enkelte elev. Også dette henger nøye sammen med tidlig innsats. Vi skal ha tidlig innsats på alle områder, slik at nødvendige tiltak iverksettes med en gang.

Som nevnt trakk OECD-direktør Schleicher fram viktigheten av elevers motivasjon for læring, og at Norge scorer temmelig svakt her. På dette feltet vil det å få klarere kunnskapsmål være viktig.

I flere saker har det kommet fram at den norske skolen er for lite ambisiøs på vegne av elevene. Fremskrittspartiet har store forventninger til våre barn og til våre lærere. Det må derfor føres en aktiv politikk der det legges til rette for at skolen i større grad følger opp den enkelte elev etter det nivå vedkommende er på.

Stortinget stilte seg bak målsettingene i Meld. St. 22 for 2010–2011 om et ungdomstrinn som øker elevenes motivasjon og mestring. I den forbindelse utarbeidet Kunnskapsdepartementet strategien Motivasjon og mestring for bedre læring. Dette arbeidet må intensiveres av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Jeg har tiltro til at regjeringen leverer synlige kvalitetshevende resultater her.

Geir S. Toskedal (KrF) [11:03:01]: I Norge er det slik at kommunene har opplæringsplikt, altså plikt til å ha en god skole og barnehage der foreldrene kan sende ungene sine og ha tillit til at der får de det maksimale og det beste som er å finne. For det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelse og opplæring. Skolen skal hjelpe til, og fellesskapet, kommunen, må sørge for å ha ordninger for dette. Samfunnet har altså en forpliktelse til dette. Jeg er svært glad for at dette er tatt opp, for her gjelder det det viktigste vi har, nemlig ungene våre og å gi dem en optimal barndom. Det gjelder også å utvikle potensialet i befolkningen på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at vi får fram det beste med tanke på framtidige arbeidsplasser, innovasjon og levevilkår.

Gode pedagoger oppdager hva som skjer i et klasserom. Derfor er det nødvendig med tilstrekkelig voksenkontakt, men også med tilstrekkelig pedagogisk kompetanse, slik at lærerne kan avdekke så tidlig som mulig det som trengs i en klasse. Derfor håper jeg at lærerutdanningen i tillegg til å gi variert allmenndanning også gir studentene en god praksissituasjon. I tillegg må jeg nevne at assistenter som kommer inn i en undervisningssituasjon, ofte kan ha en god realkompetanse og annen sort kunnskap som det kan være svært viktig å ha med i klassen.

Dette med tidlig innsats er utrolig viktig for å utjevne sosiale forskjeller. En må gi tidlig språkstimulering og ikke minst skape trygghet. Det er mange unger som er på leit etter trygghet, og det må en klasse og en skole forsøke å gi. Det vil skape mindre frafall i videregående skole noen år senere. Det kan forhindre utstøting av arbeidslivet i voksen alder hvis en har hatt en god barndom med god grunnopplæring, og det kan også gi evne til bedre omstilling og omskolering, for det ser ut til at det er noe som kommer i vår tid og i vårt samfunn.

Jeg har selv opplevd å være klassestyrer for 12 elever, og så har jeg også vært klassestyrer – på dispensasjon – for en klasse med 32 elever. Jeg kan derfor si med sikker erfaring at det å ha færrest mulig elever gir økt kvalitet i klasserommet. Da kan du lettere se talenter, du kan se hvem som trenger ekstraopplæring, og du kan se hva som skal til for hver enkelt elev.

Senere har jeg vært skoleleder i nesten 30 år for barn og ungdom. Det har vært en stor rikdom, men jeg må si at det er ofte kommuneøkonomien som avgjør hvordan kvaliteten blir til sjuende og sist. Det er klart at skolebibliotek, medietek, hjem og skole og læremidler – alt dette er viktige tiltak, og ikke minst kulturskole. For det som teller til sjuende og sist, er å skape trivsel og lærelyst. Da kan du komme med de grunnleggende ferdighetene, da kan du komme og kreve at de må lære bedre regning, lesing og skriving. Du må ha en god stemning i klasserommet, elevene må kjenne seg trygge og få møte en variert hverdag med situasjonsskifter og godt innhold. Da lærer de, og da kommer de videre.

Så til slutt: Hva er da nøkkelen? Etter min mening er nøkkelen det som er disponibelt for kommunene. Det er de sentrale føringene som ligger i klassedelingstall, og i å få økt lærer- og pedagogtetthet. Det tror jeg er nøkkelen. Jeg har lyst til at vi skal se på det som den beste investeringen vi kan gjøre. Det er å øke lærertettheten og sette inn tidlig innsats overfor barn. Det er jeg helt sikker på vil fungere. Det vil fungere med tanke på personlighetsutvikling, det vil fungere til beste for lokalmiljøet, læring, framtidige arbeidsplasser og innovasjon. Hvis du har god trivsel i klasserommet, vil ungene lære de grunnleggende ferdighetene fort, og det stimulerer til lærelyst. Da vil det motvirke kjedsomhet. Så min anbefaling i denne diskusjonen er å styrke lærertimetallet på de laveste alderstrinnene, og det kan en gjøre ved klassedeling og økt lærertetthet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:08:15]: Jeg har også lyst til å rette en takk til interpellanten for å sette en veldig viktig sak på dagsordenen. Det er ikke første gang vi diskuterer tidlig innsats, men jeg tror vi må ha det på dagsordenen til enhver tid.

Det er politisk og faglig opplest og vedtatt at større fokus på tidlig innsats i skolen vil kunne avverge at elevene faller fra seinere i skoleløpet, og at læringsvansker de måtte ha tidlig i skoleløpet, ikke får vokse seg større.

Men det hjelper lite å enes om prinsipper og målsettinger dersom ikke disse følges opp i praktisk politikk og handling. Den rød-grønne regjeringa utvidet timetallet i grunnskolen i to omganger, i tillegg til at timetallet ble utvidet i tre omganger i perioden 2002–2005. Det har altså blitt stadig flere timer å «gjøre det på», men skolens mulighet til tidlig innsats er avhengig av mer enn antall undervisningstimer stilt til rådighet for en lærer.

Det er heller ingen påviselig sammenheng mellom flere timer og høyere læringsutbytte. Når Finland gjør det svært godt i internasjonale undersøkelser, skjer dette på tross av at Finland er blant landene med færrest undervisningstimer. Altså er det ikke undervisningstida i seg sjøl som er avgjørende for læringsutbytte. For Finlands del er det åpenbart andre forhold som gir de gode resultatene.

Skolens evne til å kunne innfri forventningene til en god skole er først og fremst avhengig av kvaliteten på undervisninga og det utviklingsarbeidet som skjer på den enkelte skole, og i den enkelte klasserom. Nå må vi følge opp med kvalitetssikring av innholdet i den allerede utvidede skoledagen. For Senterpartiets del er dette langt viktigere enn stadig å fylle på med flere timer.

Læreren er her den viktigste innsatsfaktoren for å fremme læring. Vi er derfor glad for at regjeringa følger opp og utvider innsatsen av etter- og videreutdanninga som den rød-grønne regjeringa satte i gang. Vi er opptatt av at vi må ha lærere som har solid fagkunnskap, men som også behersker pedagogikk og variert metodikk tilpasset elevenes behov i læringssituasjonen. Derfor var endringene som ble gjort i lærerutdanninga med mer vekt på pedagogikk og elevkunnskap, veldig viktig etter vårt syn.

Så er det noen som har vært inne på internasjonal forskning. Ifølge Hatties studier er kvaliteten på læreren viktigere enn gruppestørrelsen. Ja, og det er under forutsetning av at læreren gjør det samme i en stor klasse som i en liten. Men dersom man er to lærere i samme klasse eller har en gruppe med færre elever, er det større mulighet for å drive mer variert og tilpasset undervisning. Det er ikke bare jeg som har vært lærer i denne salen, skjønner jeg, jeg tror det er flere som har opplevd det. Derfor har antall elever per lærer en betydning.

Interpellanten viser til et eksempel fra Dovre kommune. Det er et veldig godt eksempel synes jeg. Dovre er for øvrig en liten kommune, fortsatt styrt av Senterpartiet – en veldig engasjert senterpartiordfører. Statsråden tok etter min mening kanskje litt lett på resultatene de har fått til nå, men jeg skal gi statsråden tid og rom til å komme tilbake til saken når vi ser hvordan utviklinga i Dovre virker. For sånn er det alltid i skolen at ting tar tid før vi ser gode resultater.

Dovre har over halvert behovet for spesialundervisning på kort tid nettopp fordi de har satset på å møte elevenes behov tidlig. De har ikke bare to-lærer-system, men de har kombinert det med kompetanseheving blant lærerne og flere forskningsbaserte undervisningsopplegg. Det funker.

Men det har vært helt vesentlig at skoleeierne har vært villige til å sette inn ekstra midler i en periode. Det gjorde Dovre-politikerne. Det vil naturligvis bli en økonomisk pukkeleffekt i en overgangsperiode, og i Dovre fikk de ekstra ressurser av kommunen sin i ca. tre år. Fortsatt er det sånn i Dovre at de elevene som skal ha spesialundervisning, får det, men de pengene de sparer inn på spes.ped.-timer, brukes til styrking av den ordinære undervisninga og gir mulighet for to lærere i basisfag og deling av timene i de praktisk-estetiske fagene for de eldre elevene.

Denne formen for omdisponering har kommunen gjort på en klok måte. En av forutsetningene for at det har lyktes, har vært tett dialog på alle fronter. PP-tjenesten sjøl har vært en krumtapp i arbeidet. Det er de som vurderer elevenes behov for spesialundervisning satt opp mot grunnbemanninga. De har også hatt tett dialog med foreldrene.

Jeg er optimistisk på vegne av skolen. Jeg tror at dersom skoleeierne tar tak og klarer å få til god dialog med alle parter, kan vi klare å få ned antall timer til spesialundervisning og snu «trakta» fra sein til tidlig innsats.

Iselin Nybø (V) [11:13:33]: Interpellanten tar opp et viktig spørsmål til debatt, og jeg tror alle kan være enig i at det å satse på tidlig innsats er viktig. Så reiser han litt den problemstillingen som går på å fylle begrepet «tidlig innsats» med konkret innhold.

Jeg tror også vi kan være enige om at «tidlig innsats» ikke er én ting, det er mange ulike tiltak som må til for at vi skal klare å lykkes med tidlig innsats. Noe av det som interpellanten reiser i dag som tiltak, var også noe av det som var oppe i onsdagens spontanspørretime, det som gikk på lærertetthet, bemanningsnorm osv. Vi kan nok – mange av oss i alle fall – være enig i at det er viktig med mange nok lærere, men da er det en forutsetning at vi faktisk har de lærerne. Der har vi en stor utfordring i dag. Vi vet at vi kommer til å mangle 11 000 årsverk i 2020. Vi vet at det er 9 000 ufaglærte, eller ikke-kvalifiserte, lærere som jobber i skolen i dag.

Når vi snakker om det som går på spesialundervisning, har vi også en utfordring i forhold til hvilke lærerkrefter vi egentlig har tilgjengelig til å sette inn for de elevene som trenger det mest. Med så mange ikke-kvalifiserte og med så skrikende behov for lærere i framtiden har vi ganske store utfordringer på dette området. Det er noe vi er nødt til å ta tak i, for hvis vi skal komme noen vei med tidlig innsats, må vi vite at det vi setter inn av lærerkrefter, er kompetente pedagoger.

Nå ble Mari Rege fra Universitetet i Stavanger nevnt av representanten Tynning Bjørnø tidligere. Hun har satt fokus på det som går på tidlig innsats – ikke i skolen, men i barnehagen. For hvis man skal snakke om tidlig innsats, er det om å gjøre å ha det tidligst mulig, og barnehagen er i så måte en ypperlig anledning.

Hvis vi skal snakke om pedagoger og mangelen på pedagoger, er jo noe vi virkelig mangler i barnehagen i dag, tilstrekkelig med barnehagelærere. Det er ikke sånn at bare fordi barna er små, er pedagogikken lettere, og derfor er det mindre behov for kompetent personale i barnehagene. Det er heller tvert imot et enormt – et skrikende – behov for utdannede barnehagelærere i barnehagene våre. Hvis vi klarer å øke andelen utdannede pedagoger i barnehagen, snakker vi også om tidlig innsats. Alt vi kan fange opp i barnehagen, gjør at du – som Mari Rege bruker å si – får en renters-rente-effekt på det du klarer å gjøre så tidlig.

Jeg har også lyst til å nevne noen konkrete tiltak som jeg tror er viktig i det med tidlig innsats, men som vi gjerne glemmer litt, fordi det på en måte ligger litt på siden. Det er den saken vi har til behandling nå som går på endring i leksehjelpsordningen. Der var tanken at man skulle få til tidlig innsats. Så ser vi at det ikke har fungert helt som tanken var. Skolene gir selv tilbakemelding på at de vil ha ressursene, sånn at de kan målrette tiltakene mer mot dem som trenger det. Da kan vi gjennom leksehjelpen hjelpe dem som har behov for litt ekstra hjelp, og på den måten forhåpentligvis unngå spesialundervisning, og hjelpe dem over den kneika som de trenger for å følge den ordinære undervisningen på en god måte.

Representanten Bente Thorsen var inne på det som går på helsesøstre og skolehelsetjenesten. Det er kjempeviktig at vi legger til rette for at læreren, som har kompetanse på undervisning, som har kompetanse på å følge opp både de elevene som er helt ordinære i så måte, og også de elevene som trenger litt ekstra hjelp, kan være lærer. Ved å styrke skolehelsetjenesten gir vi mer rom og tid for læreren til å konsentrere seg om undervisning og oppfølging av den enkelte elev.

Dette er ikke en debatt som ender nå. Debatten kommer til å fortsette framover. Jeg tror vi har mye bra på gang, men jeg tror det er viktig at vi fortsetter satsingen på å videreutdanne og etterutdanne de lærerne vi har, men ikke minst at vi satser på å få flere lærere gjennom lærerskolen, og at vi får en ordentlig satsing på en styrket kompetanse i barnehagene våre.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:18:42]: Lat meg først stille meg i rekkja av representantar som takkar Anders Tyvand for å reise eit veldig viktig spørsmål, som vi bør diskutere oftare enn vi gjer. Det er ein klassisk diskusjon som vi finn på veldig mange andre felt i samfunnet, enten det er helse, kriminalitet eller førebygging av transportulykker osv. Det er heile tida ein irritasjon, som vi antakeleg deler alle saman, over at vi kjem med tiltaka altfor seint i løpet – «sein innsats». Det er sjeldan vi har diskusjonar om at det er der vi skal rette søkjelyset, det er alltid at vi ønskjer å kome tidlegast mogleg inn i det heile.

Dette opnar ein enorm diskusjon, for heile spennet av det som skulen representerer, er involvert i dette. Korleis skal vi som samfunn leggje til rette for at alle blir sett tidlegast mogleg, sånn at ein ikkje får problem seinare i livet eller får ut potensialet sitt seinare i livet? Då må ein tidleg til verks.

Det er to omgrep – dersom ein koker ned alt dette – dette handlar om. Det er «tid» og «kompetanse». Det er altså tid til at lærarane kan sjå kvar enkelt elev, tid til å vere ein god lærar, rett og slett. Så er det også tid i den forstand at ein ikkje bruker tida si på andre ting enn læring. Det er klart at ein skal gjere noko anna enn berre å vere lærar, ein treng også å få litt informasjon, men politikarane og byråkratane må ha tillit til at lærarane gjer ein god jobb, slik at dei kan bruke mest mogleg av tida si på læring.

Så er det kompetanse, og der er både etter- og vidareutdanning for lærarar avgjerande. For vi veit at oppdaterte lærarar er langt meir effektive, rett og slett når betre fram, ser betre kvar enkelt elev og kan gje dei betre hjelp. Men kompetanse handlar også om å få riktig kompetanse inn i skulen, altså fleire grupper inn i skulen, slik ein også er inne på.

Så tid og kompetanse – det er det det koker ned til. Og det er eit reint prioriteringsspørsmål. Har ein lyst til at det skal vere fleire lærarar i skulen, eller har ein ikkje lyst til at det skal vere fleire lærarar i skulen? Det er openbert at fleire lærarar i skulen betyr at kvar enkelt elev får større anledning til å bli sett av læraren – openbert. Og igjen: Då er det eit spørsmål om prioritering. Fleire lærarar i skulen er noko av det dyraste vi kan gjere. Det betyr at ein politisk verkeleg må ønskje det. Da blir det mindre pengar til skattelette for dei rikaste eller avgiftssenking for påhengsmotorar. Ein må rett og slett velje kva som er viktig her.

Vi har vore gjennom ein valkamp der høgresida har sagt at det ikkje er fleire lærarar som er den store utfordringa i skulen, det er betre lærarar. For SV er spørsmålet veldig enkelt: Vi har eit stort ambisjonsnivå på skulesida. Vi ønskjer å bruke dei store pengane på oppvekst og utdanning, noko vi kan sjå gjennom dei åtte raud-grøne åra også: Dei store pengane blei brukte på tidlig innsats gjennom barnehage, skule osv. Vi ønskjer ikkje å satse på skattelette for dei som allereie har nok frå før.

Lat meg nemne fire ting som eg meiner vil vere avgjerande for tidleg innsats, om ein skal fylle omgrepet med innhald: Det eine er å lovfeste retten til etter- og vidareutdanning. Vi ønskjer også å setje eit normtal for kor mange lærarar ein skal ha i skulen. Vi ønskjer maks 15 elevar per lærar på 1.–4. trinn, og maks 20 elevar per lærar på 5.–10. trinn. Så ønskjer vi ei ny, stor nasjonal satsing på barn og unges folkehelse med å styrkje skulehelsetenesta og helsestasjonane med 1 500 nye årsverk.

Som vi også veit frå forsking, har ernæring og fysisk aktivitet mykje å seie for korleis ein gjer det seinare i livet. Vi ønskjer å styrkje fysisk aktivitet. Vi har ein sak i komiteen om det akkurat no. Vi ønskjer også på sikt å innføre eit gratis måltid i skulen.

Lat meg bruke dei aller siste sekunda på å seie at grunnlaget for heile skulen er forholdet mellom elev og lærar. Det er dette forholdet som må styrkjast, og alle tiltak må bidra inn mot det, ikkje svekkje det, ikkje ta merksemda bort gjennom byråkratisering, innsparing, kontroll og konkurransemekanismar.

Henrik Asheim (H) [11:24:01]: Jeg vil begynne med å takke representanten Tyvand for en viktig interpellasjon. Det er all grunn til å ønske denne debatten velkommen, nettopp fordi vi trenger en forskningsbasert og saklig debatt om hvordan vi hjelper flere av de yngste elevene til å knekke lese-, skrive- og regnekoden.

Vi vet også mye om hvor viktig dette er for å lykkes i det videre skoleløpet. Det er veldig krevende å lære noe annet fag dersom man ikke kan lese godt nok til å forstå alt som står i pensumboken, det være seg i naturfag eller i samfunnsfag.

Representanten Tyvand trekker frem Sverige og spennende tiltak i Dovre kommune som eksempler på ting han ønsker at statsråden skal vurdere å gjøre nasjonalt. Dette er erfaringer og forsøk som jeg også mener at regjeringen bør følge nøye. Jeg mener dette også viser viktigheten av å ha lokale skoleeiere som finner ut hva som fungerer best i sin kommune. Derfor vil jeg også advare mot noe av det som har vært en tendens i skolepolitikken, og kanskje særlig i skoledebatten, og det er at dersom det gjøres et vellykket forsøk, er det ikke sikkert at det forsøket bør gjøres om til nasjonal politikk for alle kommuner. Det som kan være et riktig tiltak i Dovre kommune, trenger ikke å være det i Drammen kommune.

For å ta utgangspunkt i representanten Tyvands spørsmål vedrørende lærertetthet tidlig i skoleløpet: Vi vet en hel del om sammenhengen mellom lærertetthet og læringsutbytte fra omfattende forskning, og det er lite som tyder på at høyere lærertetthet automatisk gir bedre undervisning. Hadde det vært tilfellet, ville vi allerede hatt en av de best presterende skolene i verden fordi vi har en av de høyeste lærertetthetene. La meg komme med et eksempel på det motsatte: I Shanghai, som er en region i Kina som scorer svært godt på undervisning, har alle lærere klasser på 51 elever. Men lærerne underviser bare 18 timer i uken. Resten av arbeidstiden bruker de på å følge opp elevene en etter en.

Derfor handler dette vel så mye om hva som skjer i klasserommet. Hvordan underviser læreren? Klarer han å få med seg alle elevene? Hvilken oppfølging får elevene, også etter at timen er slutt?

Vi kan sitte i denne salen og vedta mange ambisjoner og sette mange mål. Men uansett om det handler om tidlig innsats, bekjempelse av mobbing eller andre viktige mål, koker dette ned til én person: læreren i klasserommet. Det er han som til slutt skal gjennomføre det vi vedtar.

Derfor er også satsing på en mer omfattende lærerutdanning, kraftig opptrapping av videreutdanning av de lærerne vi allerede har i skolen, og at vi øker statusen for lærerne, helt avgjørende, også for å sikre tidlig innsats. Det må være en god pedagog i klasserommet, som kan undervise, som har kontroll i klassen, som sikrer at klasserommet preges av ro, og som er en lærer som klarer å få med seg alle.

Det er heller ikke uviktig, og det vet vi fra forskning, hvilken pedagogikk som brukes. Det er grunn til, mener jeg, å stille spørsmål ved f.eks. dette med ansvar for egen læring. I en situasjon hvor 25–30 elever skal sitte hver for seg og jobbe, blir det krevende for en lærer å følge opp alle elevene. Men med en god lærer, i en situasjon hvor man har ro i klasserommet og kan undervise den enkelte elev i en klasseromssituasjon, vil det være lettere også å tilpasse undervisningen.

Til slutt vil jeg henvise til SVs innlegg, som det vel også er flere partier som ønsker å trekke frem, nemlig at man vil ha et normtall på antall elever per lærer. Det er et tiltak som jeg vil advare sterkt mot fordi det vil totalt overkjøre det lokale selvstyret og muligheten for en skole, f.eks. i Dovre, til å sette inn ekstra ressurser tidlig mot ikke å ha så mange lærere per elev senere i skoleløpet. Det vil også innebære at hvis en kommune har en situasjon hvor man trenger mange lærere for å tilpasse undervisningen for en klasse som kanskje er spesielt krevende, vil skolen med et slikt tiltak pålegges å ta lærere ut av den klassen og inn i en klasse hvor man ikke nødvendigvis trenger så mange lærere. Det vil igjen bety at man skaper en skole som blir A4, selv om Norge er veldig forskjellig og klassene er veldig forskjellige. Derfor mener jeg vi skal slå ring rundt det lokale selvstyret, slå ring rundt engasjerte lokale skoleeiere og la dem få lov til å bestemme selv.

Trond Giske (A) [11:29:18]: La meg først slutte meg til dem som har takket interpellanten for å reise en viktig debatt, men også for mer, for jeg opplever en nyorientering fra Kristelig Folkepartis side i interpellantens vektlegging av temaet og i innlegget.

I forrige periode var Kristelig Folkeparti gjerne ikke med på de satsingene som var, f.eks. på økt timetall på barnetrinnet, og hvis vi går helt tilbake til den gangen vi innførte skole for seksåringer, var Kristelig Folkeparti en av pådriverne for at det ikke skulle drives intensiv leseopplæring i 1. klasse, en av grunnene til at det da ble litt for svake læringsmål i 1. klasse. Jeg opplever at det den nye Kristelig Folkeparti-representanten i utdanningskomiteen nå står for, er en helt annen og – jeg vil si – bedre linje med hensyn til at tidlig innsats er viktig, at det nytter, og at vi skal satse på det. Det synes jeg er både modig og positivt.

Så er det viktig å si i alle slike debatter at vi har en god norsk skole, vi har veldig mange dyktige lærere som gjør en stor innsats også med de yngste barna, men vi er ikke der vi ønsker å være, ennå. Det er for mange av elevene som ikke lykkes, og det er for mange av elevene som ikke utnytter sitt potensial fullt ut. Når rundt 25 pst. av hvert kull fortsatt ikke klarer å fullføre videregående skole, er vi rett og slett langt unna det målet der vi ønsker å være.

Forskningen er soleklar. Det er en nær sammenheng, ser vi, mellom resultatene allerede i 8. klasse i ungdomsskolen og sjansen for å fullføre videregående skole. Resultatene i 8. klasse er selvsagt lagt i barneskolen, det skjedde ikke da man begynte på ungdomsskolen. Forskningen viser også at innsatsen i barnehagen er av helt uvurderlig verdi når det gjelder å lære barna å lese, skrive og regne.

Hva har vi gjort? Vi har fått flere timer – vi har fått millioner av flere timer med lærer sammen med elev. Man kan være enig eller uenig i om det er flere timer som er løsningen her, men sannheten er at det gir lærerårsverk som man får brukt sammen med elevene.

Vi har fått en fornyet lærerutdanning. Vi har fått en kraftig styrket kommuneøkonomi som gjør at man kan satse på skolen. Vi har forsterket satsingen på kunnskap og forskning rundt tidlig innsats. Vi har fått økt lærertetthet. Vi har utviklet og styrket en rekke sentra for lesing, for matematikkundervisning, for læringsmiljø, IKT i skolen osv. Vi har fått en enorm utvikling av barnehager. Vi har fått innført et og kraftig styrket statlig tilskudd for etter- og videreutdanning for lærere. Det er mye som er gjort, men det er også mye som må gjøres.

Derfor er slike interpellasjonsdebatter kanskje mest spennende når statsråden skal svare interpellanten på hvordan man skal møte dette temaet. Vil statsråden gjøre noe med alle de ressursene som brukes på spesialutdanning, sørge for at de brukes tidligere i skoleløpet, hjelpe folk når man kan hjelpe flest? Vil de sørge for økt lærertetthet, slik at flere skoler får muligheten til å ha to-lærersystem for de små barna? Vil man utvikle nye læremidler og hjelpe dem med lærevansker? Vil man få tydeligere læringsmål i 1. klasse? Vil man utvikle bedre læringsstøtte med tester? Vil man øke kompetansen med hensyn til hvordan vi hjelper de svakeste? Vil man bedre kompetansen i barnehagen?

Statsrådens innlegg var en stor skuffelse – ikke overraskende, men en skuffelse. Svaret er at regjeringen satser på etter- og videreutdanning for lærere. Det er bra, og det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Når man bruker 4 mrd. oljekroner mer, skulle det bare mangle at ikke litt under en av ti av de kronene gikk til en satsing på kunnskap og utdanning.

På resten av fjøla er det altså færre barnehageplasser. Man tar fra 1.–4.-klassingene for å satse på leksehjelp for ungdomsskolen, og man har det dårligste kommuneopplegget på veldig mye, så dårlig at man må lure på om kunnskapsministeren skulket revidertkonferansen.

Når kunnskapsministeren snakker om at det nasjonale leseløftet 2010–2014 skyldtes Clemet – det kom i kjølvannet av Clemets kunnskapsreform – er man jo inne på parodiens område. Det ble laget fem år etter at Clemet gikk av. Det ble omtalt i bibliotekmeldingen, som jeg selv la fram som kulturminister, og hadde absolutt ingen ting med Kristin Clemet å gjøre.

Vi trenger en statsråd som er i 2014, ikke i 2003, som har konkrete planer og ikke bare ord om hva som skal gjøres for å bedre skolen, f.eks. styrke kompetansen i barnehagen rundt det å lære barna å lese og skrive, styrke skolen, styrke kommuneøkonomien. Inntil videre er det bra at interpellanten tar opp slike saker i Stortinget. Så får eventuelt de i Stortinget sette kurs og fart og tiltak bak ordene.

Anders Tyvand (KrF) [11:34:36]: Jeg vil aller først få takke for en god og interessant debatt og for engasjement og gode innspill. Jeg vil også få takke for rosen fra representanten Giske, men samtidig presisere at jeg heller ikke nå tar til orde for å øke timetallet.

Statsråden sier at han er positiv til det som gjøres i Dovre kommune, at det er bra det som gjøres der, men ønsker ikke dette som noen nasjonal satsing. Jeg skulle ønske at vi som rikspolitikere hadde lyst til å se på dette som en nasjonal satsing for hele den norske skolen. Jeg tror at det ville gitt et mer likeverdig skoletilbud over hele landet.

Bente Thorsen sier vi har høy lærertetthet i Norge sammenlignet med mange andre OECD-land. Det er helt riktig. Men da må man være oppmerksom på to ting. Det ene er at vi har veldig få elever som går i spesialskole. Altså er spesialundervisningen også med i denne statistikken når vi ser på lærertettheten i den norske skolen. I tillegg har vi i Norge fortsatt veldig mange små skoler som påvirker denne statistikken. Men realiteten er at gruppestørrelsene vokser. Det er stadig flere norske elever som går i store klasser.

Jeg tror at hvis vi hadde innført en nasjonal norm for lærertetthet, ville vi fått et mer likeverdig skoletilbud over hele landet. I dag er variasjonene veldig store. Noen går i små klasser med høy lærertetthet, andre lærere har ansvar for – etter min mening – altfor mange elever.

Så begynte jeg min interpellasjon med å si at det er tusenvis av norske lærere som gjør en kjempejobb hver eneste dag. Men jeg tror at veldig mange av disse lærerne også går med konstant dårlig samvittighet for at de ikke klarer å følge opp elevene sine godt nok. De går hjem med en liten klump i magen fordi de vet at det er noen de kanskje burde klart å hjelpe litt bedre, noen de kanskje burde hatt tid til å ha den lille samtalen med – men det klarer de ikke, de har ikke kapasitet til det, fordi de har ansvar for for mange elever.

Dersom vi innfører en nasjonal norm for lærertetthet, ville den enkelte lærer ha ansvar for færre elever. Det vil komme elevene til gode, både de gode elevene, de sterkeste elevene, og de elevene som sliter, og det ville også gjøre arbeidsdagen bedre for læreren. Det kunne bidra til å styrke rekrutteringen til læreryrket, gjøre læreryrket mer attraktivt. Da slipper vi kanskje det problemet som representanten Iselin Nybø viser til, at det ikke vil la seg gjøre fordi vi har for få lærere i skolen.

Takk for en god debatt.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:37:52]: Jeg vil også si tusen takk for en god debatt, mange gode innlegg og mange forslag også.

Jeg synes Dovre skal være et eksempel. Med hensyn til spesialundervisningen, er jeg helt klar på at dagens spesialundervisningssituasjon ikke fungerer. Det har vært en så kraftig økning i forrige periode. Under forrige regjering kom det en stortingsmelding om saken. Den løste ikke problemet, snarere knesatte den prinsippet om at man ikke engang var avhengig av å møte en formelt kvalifisert person når man hadde spesialundervisning. Dermed ble det enda lettere for noen skoler og noen kommuner å bruke spesialundervisningen som en støttekrykke, istedenfor å bruke den som et ekstra hjelpetiltak.

Så er jeg helt enig i at barnehagen er et veldig viktig sted å starte når man skal snakke om tidlig innsats. Nettopp derfor burde det bekymre oss at vi i de foregående årene har brukt så mye tid og oppmerksomhet bare på kvantitet.

Så ser vi at det er enorme forskjeller mellom barnehagene i Norge – det er kjempestore kvalitetsforskjeller – som dreier seg om barnehagelærere, innhold, lek og læring for barna. Derfor er denne regjeringens viktigste prosjekt kvalitet og innhold i barnehagen, nettopp av den grunn.

Så skal jeg forsøke ikke å forlenge debatten, men jeg må bare si at påstandene om at lærertettheten fikk et voldsomt oppsving i de foregående åtte årene, ikke stemmer. Det har vært en maksimal sving på 0,3 prosentpoeng i året. Påstanden om at den rød-grønne regjeringen hadde et kjempeløft på lærertettheten, ble jo grundig avkledd av Utdanningsforbundet i valgkampen – den ble grundig avkledd. Representanten Giske ble også grundig avkledd av Utdanningsforbundet da han prøvde å selge større resultater enn det virkeligheten ga grunnlag for.

Så har jeg lyst til å påpeke én ting som ikke er blitt nevnt. Det er at selv om tidlig innsats er viktig, må man ikke glemme resten av skoleløpet. Resultatene vi ser nå, kan tyde på at noe av utfordringen vår når det gjelder både lesing og regning, kommer på mellomtrinnet, altså at resultatene hos de aller yngste barna – det er i tråd med det representanten Bjørnø sa – kan se ut som å ha løftet seg, men så glipper det noe på 5.–7. trinn. Det er også viktig at vi ikke er så opptatt av å se oss blinde på bare de første årene, selv om det er masse som må gjøres der, men at vi også tenker: Hvordan skal vi følge opp dette konsekvent gjennom hele skoleløpet? Det har regjeringen tenkt å gjøre.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.