Stine Renate Håheim (A) [12:43:19]: Arbeiderpartiets mål er at alle skal kunne delta i samfunnet og få muligheten til å leve gode, meningsfylte og selvstendige liv. Det er viktig for enkeltmennesket, men også for oss som samfunn, for vi blir et rikere og mer mangfoldig samfunn når flest mulig deltar.
For Arbeiderpartiet er frihet en grunnleggende verdi. Hele vår historie har handlet om å skape mer frihet for alle. Derfor var også kampen for økt tilgjengelighet og inkludering høyt prioritert av den rød-grønne regjeringen, som bl.a. utformet en handlingsplan på dette området. I den siste handlingsplanen stod det bl.a.:
«Universell utforming er uttrykk for en samfunnsverdi om likestilling. Ved å legge universell utforming til grunn for samfunnsutviklingen gir dette bedre og mer likestilte omgivelser for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre medfører det samfunnskvaliteter som er positive for alle innbyggere og for Norge som samfunn.»
Det er en fantastisk formulering som sier noe om hvilke verdier vi skal bygge på: likestilling, inkludering og tilgjengelighet. Det handler om å gi mennesker frihet – frihet til å velge selv hvor man skal bo, frihet til å kunne besøke venner og familie og frihet til å leve selvstendige liv. Mange av oss tar disse frihetene for gitt, men sannheten er at boligområdet er et av de sentrale samfunnsområdene hvor funksjonshemmede blir diskriminert og ikke har de samme mulighetene som andre.
Historien viser heldigvis at vi har kommet et godt stykke på vei. På 1960-tallet sverget politikere til spesialboliger som det sentrale virkemiddelet, men med boligmeldingen i 1972 brøt man heldigvis med segregeringstankegangen. Nå skulle man heller innrette det ordinære bomiljøet med sikte på at noen innbyggere er eller kan bli funksjonshemmet. Med stadig flere eldre ble begrepet «livsløpsstandard» innført på 1980-tallet, men det var først i 2001 at vi virkelig fikk et paradigmeskifte med NOU-en «Fra bruker til borger». Den kartla omfattende diskriminering og anbefalte en rekke tiltak, bl.a. å styrke bestemmelsene til tilgjengelighet i plan- og bygningsloven.
I 2009 vedtok Stortinget endelig omfattende innskjerpinger av tilgjengelighetskravene. Det var en samlet kommunalkomité som skrev i innstillingen:
«Plan- og bygningsloven er den viktigste loven for å gjøre antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven operativ på de områdene der samfunnet skaper funksjonshemmende barrierer.»
Den gangen var alle partiene enige om kravene til tilgjengelighet, nå ønsker regjeringen altså å ta oss tilbake i tid og innføre svakere krav til tilgjengelighet. Det er bekymringsfullt, for i dag kan personer i rullestol bare benytte seg av omtrent 10 pst. av boligene. For 12 år siden var det 7 pst. Utviklingen går sakte. Dersom vi svekker tilgjengelighetskravene nå, vil denne utviklingen gå enda saktere. Derfor står forslaget i sterk kontrast til målet vi har satt oss om et universelt utformet samfunn innen 2025, og det står i sterk kontrast til myndighetenes rettslige forpliktelser i kraft av ratifikasjonen av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen anerkjenner bl.a. at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha anledning til å velge bosted.
Norske myndigheter har en plikt til å treffe tiltak for å oppfylle den retten, og det er statsråd Horne som har ansvar for at konvensjonen overholdes. Derfor håper jeg at statsråden, som har et koordineringsansvar for likestillingspolitikken, her i dag sier at det er hennes oppgave å sørge for at funksjonshemmede ikke stenges ute fra boligmarkedet gjennom reduserte tilgjengelighetskrav.
Samtidig som det er viktig å kunne velge hvor man selv vil bo, må folk også kunne få frihet til å pleie det sosiale fellesskapet med venner og familie. I dag er det nesten ni av ti boliger som er utilgjengelige. Det betyr at mange mennesker ikke har frihet til å besøke dem de vil og pleie sitt sosiale fellesskap. Kravene til nye boliger må derfor ikke svekkes, vi trenger flere tilgjengelige boliger.
Det er mye vi ikke vet om framtiden. Vi har ingen garanti for at vi som er friske i dag, vil være det for alltid, og vi vet ikke hvem av oss som en dag kan ha behov for hjelpemidler. Da er det en god investering å bygge boliger som gjør at vi kan bo hjemme hvis vi en dag blir dårlige. Det vil spare samfunnet for store summer, for det er kostbart og slitsomt å bygge om boligen hvis man en dag blir syk eller en pårørende trenger det.
Det er noen ting vi vet om framtiden, og det er at vi blir eldre og eldre. Befolkningsgruppen over 80 år blir tredoblet i Norge fram til 2060. Det er jo et fantastisk tegn på at vi lever i et godt samfunn, men det utfordrer oss også til å tenke nytt. Mange eldre vil bo hjemme lenger, og da er det en god investering for oss å investere i livsløpsboliger som gjør det mulig.
Flere tilgjengelige boliger vil gi mange mennesker et enklere liv. Tilgjengelighetskravene gir i bunn og grunn gevinster for oss alle, enten vi går, sitter i rullestol, er synshemmet eller ligger i barnevogn. Universell utforming er nettopp det – en utforming for oss alle. Både det vi vet, og det vi ikke vet, taler for at vi må bygge tilgjengelige boliger for å møte framtiden. Det er god samfunnsøkonomi, det gir oss bedre bokvalitet, og det bidrar til trygghet og frihet.
Statsråd Horne holdt i forrige uke en tale på landskonferansen for fylkeseldrerådene. Da snakket statsråden om universell utforming. Statsråden sa da bl.a. at forslaget om å minske kravet til snusirkler ikke skal skape problemer for noen. Mitt spørsmål er: Mener statsråden alvor når hun sier det? Man skal være klar over at dagens krav til snusirkel tar utgangspunkt i rullestoler som skal kunne brukes både inne og ute, slik at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne bruke samme hjelpemidler i ulike situasjoner. Disse kombistolene gjør det bl.a. mulig å dra ut av huset uten å bytte stol, og det gir muligheter for selvstendige liv for mange mennesker. Over 75 pst. av dem som bruker elektrisk rullestol, har disse kombistolene. Med regjeringens forslag til en snusirkel på 130 cm, vil ikke disse stolene ha mulighet til å snu. Så regjeringens forslag vil hindre brukere av den mest vanlige rullestoletypen fra å kunne bruke boligene. Derfor mener jeg det blir meningsløst når regjeringen sier at prinsippet om universell utforming av tilgjengelighet i boliger skal ligge fast, fordi forslaget om å redusere arealet for snusirkelen innebærer store innskrenkninger i bevegelseshemmedes muligheter til å kunne ha likestilte liv.
Arbeiderpartiet bygger sin politikk på ideen om at alle mennesker er født frie, unike og ukrenkelige. Vi skal gjennom vår politikk bidra til frihet for den enkelte. Vår politikk skal reflektere og respektere mangfoldet, og alle skal ha likeverdige muligheter. Jeg er derfor stolt av å bo i et land som har satt seg som mål at samfunnet vårt skal være universelt utformet i 2025. Et av flere viktige tiltak for å nå det målet er flere tilgjengelige boliger som gir mennesker frihet til å velge selv hvor de skal bo, frihet til å besøke venner og familie, og trygghet for at man kan bo i sitt eget hjem selv om man blir syk eller trenger hjelpemidler.
Denne saken dreier seg både om likestillingspolitikk og hvilken boligpolitikk vi skal ha. Er det et mål for denne regjeringen at boligene skal kunne brukes av oss alle med frihet til å leve gode og sosiale liv? Statsråd Horne er ansvarlig for koordineringen av politikken når det gjelder inkludering og tilgjengelighet. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan ser hun for seg å realisere målet om et universelt utformet samfunn og etterleve FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne samtidig som regjeringen sier at den ønsker å svekke kravene til tilgjengelighet i boliger?
Statsråd Solveig Horne [12:52:29]: Først vil jeg takke interpellanten for å løfte fram en viktig debatt om likestilling, like muligheter og samfunnsdeltakelse. Universell utforming og tilgjengelighet er viktig for en bred samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det skal ikke være tvil om hva denne regjeringen mener om universell utforming og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. I regjeringserklæringen fra Sundvolden sier vi at vi skal arbeide videre for et universelt utformet samfunn, og det er noe jeg kan forsikre interpellanten om at det skal jeg gjøre, og jeg som koordineringsminister har dette høyt på agendaen. Norge har vært og er et foregangsland på dette området, og regjeringen har ambisiøse mål for framtida.
Norge har vært tidlig ute med å definere mangel på universell utforming som diskriminering i diskrimineringslovgivningen. Som interpellanten også er kjent med, har vi nå satt i gang et arbeid med å utarbeide en ny, universell likestillings- og ikke-diskrimineringslov. Reglene om universell utforming vil bli videreført for å sikre personer med nedsatt funksjonsevne et reelt diskrimineringsvern.
Det skjer grunnleggende endringer i måten vi kommuniserer på. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner for nye muligheter for likestilling dersom vi tar vare på dem. Regjeringen legger også vekt på universell utforming innenfor IKT, og vil sikre at digitale løsninger ikke diskriminerer, men gir like muligheter til alle.
Jeg er opptatt av de mulighetene universell utforming gir for den enkelte, men også for samfunnet. Dette er kvaliteter som er positive for alle, men spesielt viktig er det for personer med nedsatt funksjonsevne.
I årene framover vil vi også få en endring i befolkningssammensetningen. Det blir, som interpellanten også var inne på, flere eldre, som gjennom et langt liv har fått redusert syn, hørsel og bevegelse. Samtidig kan det ramme hver enkelt av oss når vi minst aner det, og dermed kan vi bli avhengig av hjelpemidler. Mange eldre ønsker å stå i arbeid, delta i samfunnet og ha et aktivt liv. De fleste ønsker å bo hjemme i egen leilighet så lenge som mulig. Et viktig virkemiddel for å legge til rette for dette er universell utforming. Vi trenger arbeidsplasser, kollektive transportmidler, boliger og nærmiljøer som alle kan bruke.
Interpellanten viser i sin interpellasjon spesielt til det arbeidet som nå foregår med å forenkle byggteknisk forskrift. Som interpellanten er kjent med, er dette en sak som er kommunal- og moderniseringsministerens ansvar. Han har også tidligere orientert Stortinget om arbeidet med forenkling av byggteknisk forskrift.
Jeg tillater meg likevel å gi en kort oppsummering av de opplysningene som statsråd Jan Tore Sanner tidligere har gitt Stortinget i denne saken:
Regjeringen har varslet forenklinger i plan- og bygningsloven med forskrifter og en gjennomgang av effekten av byggteknisk forskrift når det gjelder pris og byggeaktivitet for de minste boligene.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil nå i løpet av mai sende forslag til nye bestemmelser på høring, der redusert snusirkel vil være blant forslagene. Planen er at disse endringene kan iverksettes ved årsskiftet.
Statsråd Sanner har likevel i sin kommunikasjon med Stortinget understreket at prinsippet om universell utforming og tilgjengelighet ligger fast.
Han har også gitt utrykk for at han er opptatt av at forslaget til endringer skal utarbeides gjennom kunnskapsbaserte prosesser – dette bl.a. i samarbeid med byggebransjen, interesseorganisasjonene og ikke minst brukerne.
Selv om statsråd Sanner melder om at det kommer et forslag om redusert snusirkel for rullestolbrukere, er det ikke tatt noen endelig politisk beslutning om dette. En kunnskapsbasert prosess, som også inkluderer samarbeid med ulike parter og en bred høring, vil danne grunnlaget for en beslutning som iverksettes ved årsskiftet.
Som barne-, likestillings- og inkluderingsminister med det koordinerende ansvaret for politikken for universell utforming og tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er det viktig for meg at eventuelle forenklinger ikke skaper barrierer for noen. Vurderingene som gjøres i prosessen, skal være basert på fakta og grundige analyser.
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet har derfor, i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, iverksatt ulike forsknings- og utredningsprosjekter for dette formålet. Det blir innhentet data og forskningsresultater fra andre land som kan være med på å belyse krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er over 30 år siden det ble gjennomført egne norske forsøk om å kartlegge bl.a. arealbehovet ved bruk av rullestol. Nå gjennomføres et helt nytt forsøk på dette området. Dette forsøket skjer ved Norsk forskningslaboratorium for universell utforming ved Høgskolen i Gjøvik. I disse testene deltar 55 rullestolbrukere med et representativt utvalg av rullestolmodeller som brukes i Norge i dag. Utvalget av stoler gjøres i samråd med eksperter i Nav. Høgskolen i Gjøvik gjør et svært viktig arbeid på dette feltet. De har også lagt til side annet arbeid for å gjennomføre disse testene raskt, slik at resultatene kan inngå i det totale kunnskapsgrunnlaget for forenklingsarbeidet.
Pris og byggeaktivitet for de minste boligene er sentrale begrunnelser for å vurdere kavene til tilgjengelighet i byggteknisk forskrift. Deler av byggebransjen argumenterer med at prisene på små boliger øker betydelig når det stilles krav til tilgjengelighet, og dette fører til nedgang i etterspørsel og for lav byggeaktivitet.
Jeg har merket meg at det er uenighet blant ekspertene om hvilken prisdrivende effekt krav til tilgjengelighet har og om årsaker til redusert byggeaktivitet. Jeg forutsetter derfor at dette analyseres og dokumenteres grundig, slik at alle positive og negative effekter av aktuelle forenklinger i byggteknisk forskrift er til stede i hørings- og beslutningsprosessen.
Regjeringen har som mål å redusere byråkratiet, fjerne tidstyver og forenkle regelverk, men samtidig må vi også være villig til å ta kostnaden ved å sette krav til kvalitet som vil gi positive effekter for enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet når det er nødvendig.
Jeg ser fram til en god debatt. Det er viktig at vi har universell utforming på dagsordenen i Stortinget, at vi har en god debatt om dette. Dette kan ramme oss når som helst, og de som trenger universell utforming, skal ha samme rettigheter og muligheter som alle andre.
Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.
Stine Renate Håheim (A) [13:00:26]: Tusen takk til statsråden for svaret. Jeg gleder meg til resten av debatten.
Jeg er enig med statsråden i at universell utforming er viktig for en bred deltakelse i samfunnet, jeg er enig med statsråden når hun sier at vi trenger boliger som alle kan bruke, og jeg er enig med statsråden i at alle skal ha de samme rettighetene og mulighetene. Jeg er også glad for at statsråden sier at endelig beslutning ikke er tatt. Jeg håper denne debatten også blir tatt med når regjeringen skal gjøre sin endelige vurdering, og at det blir en bred og god høringsrunde.
Så sier statsråden at byggteknisk forskrift ligger på kommunalministerens bord. Det er for så vidt riktig, men statsråd Horne har et koordinerende ansvar for politikken på dette feltet og et ansvar for at FN-konvensjonen etterleves. Det forplikter også statsråden.
Det var mange fine ord, men dessverre få konkrete tiltak. Vi trenger virkemidler, og jeg gjentar at da Stortinget behandlet endringene i plan- og bygningsloven i 2008, understreket en samlet komité at plan- og bygningsloven er den viktigste loven for å gjøre antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven operativ på de områdene der samfunnet skaper barrierer for funksjonshemmede. Det mener jeg statsråden skal merke seg, for det er nettopp denne loven med forskrifter Høyre og Fremskrittspartiet nå tar til orde for å svekke.
Så hører jeg at statsråden gjentar budskapet vi har hørt før, om at prinsippet om universell utforming og tilgjengelighet ligger fast. Men det er og blir en selvmotsigelse. Prinsippet og tilgjengelighet ligger ikke fast hvis mange mennesker som i dag bruker rullestol, ikke kan bruke boligene og ikke har samme valgfrihet på boligmarkedet som andre. Det er sånn at 75 pst. av de som bruker elektrisk rullestol, vil bli utestengt fra det ordinære boligmarkedet dersom endringene til regjeringen trer i kraft.
Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på en ting til, nemlig det som går på handlingsplan. Den rød-grønne regjeringens handlingsplan gikk ut i fjor, og en handlingsplan er et viktig og godt verktøy. Statsråden svarte på et skriftlig spørsmål i begynnelsen av april at regjeringen ikke hadde bestemt seg for om man ønsket en ny handlingsplan. Denne usikkerheten er urovekkende, for vi vet at den forrige handlingsplanen hadde god effekt. Evalueringen konkluderer med at handlingsplanens brede satsing i mange sektorer har gitt gode resultater og bidrar til å nå visjonen om et universelt utformet samfunn. Det er en klar anbefaling om at ordningen med handlingsplan videreføres.
Statsråd Solveig Horne [13:03:43]: Det interpellanten tar opp her, er de byggtekniske forskriftene som nå blir sendt ut på høring. Det som er viktig å få med seg i den debatten, er at prinsippet om universell utforming og tilgjengelighet i boliger skal ligge fast. Likevel er det et behov for å vurdere om enkelte av reglene for boliger kan forenkles.
Jeg er veldig glad for at moderniseringsministeren tar med både organisasjoner og brukere, og at dette skal være forskningsbasert før man trekker en konklusjon. Men jeg kan forsikre interpellanten om at som koordineringsminister på dette viktige feltet er det en prosess som jeg kommer til å følge nøye, og spesielt det som nå blir sendt ut på høring og de høringsuttalelsene vi får inn, før det endelige vedtaket blir gjort.
Interpellanten var inne på at det var veldig mange fine ord. Jeg kan igjen forsikre interpellanten om at universell utforming er et arbeid som denne regjeringen setter høyt. Samtidig er det viktig at universell utforming går på veldig mange felt – også ute i kommunene og fylkeskommunene, med tanke på hva slags planer de har for å påvirke fysisk miljø for universell utforming. Likevel skal universell utforming handle om å fremme likestilling og like muligheter gjennom å fjerne barrierer. Vi skal finne løsninger som er bedre for alle brukergrupper, vi skal forhindre diskriminering, sikre at lovene følges, og utforme gode løsninger.
Når det gjelder utvikling av et universelt utformet samfunn, ligger – som jeg sa – veldig mange av de gjenstående utfordringene innenfor kommunalt og fylkeskommunalt ansvarsfelt. Jeg vil anbefale å se nærmere på Nasjonalt utviklingsprosjekt for universell utforming i fylker og kommuner. Det er en rapport som ble utgitt av det daværende Miljøverndepartementet.
Så er det spørsmål om hva slags planer regjeringen har framover. På nasjonalt nivå vurderer regjeringen nå hvordan vi skal klare å løfte universell utforming videre. Det er viktige departement – ikke bare mitt – men det skjer i både Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet. Jeg har det koordinerende ansvaret. Som interpellanten var inne på, utløp den eksisterende handlingsplanen i 2013, men vi vurderer nå hvordan vi skal klare å videreføre det arbeidet gjennom en ny handlingsplan eller på andre egnede måter. Det jeg kan forsikre interpellanten om, er at universell utforming står høyt på agendaen for meg som statsråd, men også for hele regjeringen. Det er et arbeid som vi kommer til å følge nøye.
Lise Christoffersen (A) [13:06:59]: Først av alt: Takk til interpellanten som reiser en sak av stor prinsipiell – det er vi enige om – og praktisk betydning. Saken handler om retten til å være inkludert. Vi burde ha kommet så langt i Norge i dag at denne menneskerettigheten var en selvfølge. Ennå er den dessverre ikke det, men det har vært grunn til å tro at dagen var innen rekkevidde – i 2025 – men nå begynner jeg å lure.
La meg ta et lite tilbakeblikk. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2008, nærmere bestemt 10. juni. Det er en av de dagene i mitt etter hvert ganske lange liv som politiker som jeg kommer til å huske for bestandig. Da vedtok nemlig Odelstinget lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, gjerne kalt antidiskrimineringsloven. Jeg mener det nå – etter regjeringas angrep på kravet om universell utforming av nye boliger – er grunn til å minne om lovens egentlige navn: forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Jeg husker det som det var i går. Galleriet her var fullt. Etter debatten inviterte den rød-grønne arbeids- og sosialfraksjonen til stor feiring med bløtkake sammen med daværende minister, Anniken Huitfeldt, og representanter for organisasjonene. For det var virkelig grunn til å feire. I heisen etterpå møtte jeg berørte brukere som gråt, og som sa: Endelig er det vår tur! Da opplevde jeg faktisk at jeg hadde vært med på noe historisk, at jeg virkelig hadde bidratt til å utgjøre en forskjell for folk.
Ett av mange viktige krav som ble anerkjent som helt legitime den dagen, av et enstemmig storting, var retten til å velge bolig – for alle. Rom ble ikke bygd på én dag, det var alle klar over. Vi hadde da, som nå, en boligmasse som overhodet ikke var tilrettelagt for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av eksisterende boliger var det bare 7 pst. som kvalifiserte til betegnelsen «universelt utformet». Vi innså at det å stille krav til oppgradering av eksisterende boliger til universell utforming var et langt lerret å bleike. Men for nye boliger, ja, der kunne vi stille krav, og det ble gjort. Nå, bare fem år etter at loven om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne trådte i kraft, går den blå-blå regjeringa til angrep på denne retten.
Når vi i opposisjonen har etterlyst saker fra regjeringa, har standardsvaret på manglende gjennomføringskraft vært at regjeringa har sittet for kort, at endringer tar tid. Da må vi også ha lov til å slutte at det som faktisk blir gjort, er det som står øverst på ønskelista. Og en av de sakene som står øverst på ønskelista for denne regjeringa, er å reversere kravet til universell utforming av nye boliger. Jeg vil minne om at det ikke er så forferdelig lenge siden dette faktisk er hørt.
Jeg finner det derfor på sin plass å minne statsråden om følgende forslag, fremmet av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre under odelstingsbehandlinga i 2008:
«Stortinget ber Regjeringen om å sikre at fristen for universell utforming av nye bygninger fra l. juli 2009 blir å anse som en eksakt frist.»
Var det noe Fremskrittspartiet bare sto for i opposisjon?
Jeg vil også, så sterkt jeg kan, appellere til regjeringas samarbeidspartier i Stortinget – Kristelig Folkeparti og Venstre – om å huske hva de selv foreslo, og sørge for at den regjeringa de har brakt til makta, ikke bare kan nulle ut kravet til universell utforming av nye boliger gjennom en forskriftsendring. Forbudet mot diskriminering på boligmarkedet er sikret både gjennom den nye plan- og bygningsloven og gjennom antidiskrimineringsloven. Det er Stortingets vilje som kommer til uttrykk i disse lovene. Det bør regjeringa respektere.
Kommunalministeren har forsøkt å bagatellisere de endringene han har foreslått i bygningsforskriftene. Han har bl.a. vist til Sverige, der man opererer med en snusirkel for rullestoler på 130 cm. Men handikaporganisasjonene i Sverige har tilbakevist at dette er nok for dagens rullestoler, og det samme gjelder i Norge. De rullestolene Nav utleverer aller, aller flest av, krever ideelt sett en snusirkel på 180 cm. Organisasjonene som nå skal høres, har allerede sagt sin mening, og de foreslår et kompromiss på 150 cm. Det bør regjeringa lytte til, særlig når regjeringa vil reversere kravet til universell utforming av boliger på sviktende forutsetninger.
Jeg vil oppfordre inkluderingsministeren, og for så vidt også kommunalministeren, til å lese SINTEF-rapporten som ligger på regjeringas egen hjemmeside. Den har tittelen: Ikke så dyrt likevel. For egen regning vil jeg tilføye: Det er ingen skam å snu i tide.
Hallgeir Grøntvedt (Sp) [13:12:09]: I juni 2008 vedtok Stortinget lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, eller diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som vi som regel betegner den. Det var den rød-grønne regjeringen som fremmet lovforslaget, som var grundig forberedt gjennom offentlige utredninger og lovutvalg. Jeg tror alle partiene mente at det var en viktig dag for å fremme likestilling for funksjonshemmede. Partiene var enige om de store linjene, men på flere punkter uenige om hvorvidt virkemidlene som loven innførte, gikk langt nok. Ikke minst daværende opposisjonspartier, nåværende regjeringspartier, var ivrige pådrivere, og et av forslagene fra bl.a. Fremskrittspartiet var, som forrige taler sa:
«Stortinget ber Regjeringen om å sikre at fristen for universell utforming av nye bygninger fra 1. juli 2009 blir å anse som en eksakt frist.»
Partiene hadde også et forslag om å tidfeste fristen for tilrettelegging av eksisterende bygg og anlegg.
I dag er debatten noe annerledes. Nå ønsker regjeringen å bidra til å lempe på kravene til universell utforming av nye boliger. Argumentet er at det bare er et fåtall av boligene som bygges, som bebos av personer med nedsatt funksjonsevne – hvorfor da stille generelle krav, som gjelder alle?
Funksjonshemmedes organisasjoner er svært kritiske til hvordan regjeringen forvalter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. De viser til at bare 10 pst. av boligmassen vår er tilpasset funksjonshemmedes behov. De sier at om ikke lovverket følges opp for nye boliger, vil vi ikke få opp denne andelen. Organisasjonene peker også på at for å gi boligene våre livsløpsstandard er det nødvendig med universell utforming. Besøkende med nedsatt fysisk funksjonsevne er dessuten avhengig av universell utforming av boligmassen.
Byggebransjen er en pådriver for reduserte krav til universell utforming. De mener at kravene fører til dyrere boliger, og at spesielt de minste boligene, som er ungdommenes inngang på boligmarkedet, blir unødvendig kostbare. Dette er et argument vi må ta med i betraktningen, men ikke legge all vekt på, når vi skal avveie interessene.
Interpellanten reiser en viktig debatt som vi fra Senterpartiets side er glad for at blir tatt opp. Vi er klar over at det har vært kritiske røster fra både byggebransjen og de nåværende regjeringspartiene til at byggeforskriftene under Senterpartiets ledelse av Kommunal- og regionaldepartementet har gitt strengere krav til tilrettelegging for funksjonshemmede. Våre statsråder har fulgt opp Stortingets krav til gjennomføring av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og har fått kritikk for det.
Innledningsvis viste jeg til Fremskrittspartiets sterke engasjement for å styrke lovverket om universell utforming gjennom å stille strengere krav til tidsfrister for gjennomføring. Jeg var derfor spent på statsrådens kommentarer i dag. Det er seks år siden nytt lovverk ble vedtatt. Seks år er lang tid i politikken. Jeg hadde kanskje likevel trodd at den politiske hukommelsen var litt bedre enn det statsråden viste i dag, i sitt forsvar for svakere krav til universell utforming av boliger. Jeg avviser ikke at en mindre restriktiv tolkning av byggeforskriftenes krav til universelt utformede boliger kan være en fordel for mange av oss, men vi tar et skritt tilbake i forhold til det lovverket Stortinget la så stor vekt på å få på plass i juni 2008, da lov om forbud om diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ble vedtatt.
Karin Andersen (SV) [13:15:59]: Denne saken handler om frihet for enkeltmennesket og om at den friheten skal gjelde alle, sjøl om vi er nødt til å forandre samfunnet for at det skal være mulig – for det har Stortinget innsett at vi må. De påleggene har vi gitt regjeringen.
Derfor ble jeg virkelig forskrekket – det er vel muligens et parlamentarisk uttrykk, men det beskriver ikke helt hva jeg følte – da jeg fikk høre at regjeringen, som den første regjeringen jeg har hørt om, vil svekke kvaliteten i boligene, noe som jo er et merkelig program å ha, og ved det også redusere den allerede veldig begrensede friheten som mennesker som trenger rullestol, har til å kunne velge bolig fritt, til å kunne gå på besøk til hvem de vil, eller ta imot besøk av hvem de vil. Det er det dette handler om. Det handler ikke om at folk med funksjonsnedsettelser skal leve livet sitt innenfor offentlig sektor, på Nav eller innenfor omsorgstjenesten. De skal kunne bruke hele samfunnet og ha et privatliv, like fritt som oss andre.
Jeg trodde i starten at dette var et feilskjær, at man ikke hadde satt seg ordentlig inn i det, sjøl om det ligger rapporter på regjeringens hjemmeside fra før, som viser at disse skrekkrapportene som har kommet, om hvor dyrt dette skulle bli, ikke stemmer, og det har kommet andre rapporter i tillegg. Men når jeg hører statsrådens svar her i dag, der det tydeligvis kommer som en overraskelse at de hjelpemidlene som gis ut til de fleste som trenger en rullestol, er større enn de kravene man nå har tenkt å innføre, lurer jeg på: Hva i all verden er det for slags koordinering denne ministeren har gjort på dette området? Har man i det hele tatt vært inne i det? Jeg er interessert i å høre om hva slags innspill Barne- og likestillingsdepartementet har gitt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet – det er litt rart å si modernisering i denne sammenhengen, syns jeg, for dette er virkelig et tilbakeskritt – og hva slags undersøkelser departementet har gjort, før man har kunnet sette sitt stempel på at man skal jobbe videre med dette, når det vil bety at de fleste som skal kunne ha nytte av en slik regel, allikevel er stengt ute?
Jeg har også lyst til å si at vi egentlig har nok utilgjengelige boliger. Vi har nok utilgjengelige boliger i dette landet – det har vi plenty av, vi trenger ikke flere. Vi har bygd det i alle år. Det dette kravet handler om, er jo ikke engang universell utforming i alle boliger. Det handler om tilgjengelighet. I hele den utviklede verden – jeg vil gjenta det: i hele den utviklede verden – har man krav til i hvert fall 1,5 meter snusirkel. Sverige er jo helt alene om å ha disse knøttsmå kravene, som organisasjonene melder tilbake om at ikke funker. Og hvorfor i all verden skal vi fortsette å bruke ting som er ubrukelige, og som hindrer friheten for enkeltmennesker, som har ventet lenge nok på å kunne ha den samme friheten som vi andre har? Hvor lenge skal de måtte høre at det er for dyrt? Jeg har sett mange slike regnestykker om hvorvidt man lønner seg eller ikke. Jeg vet i hvert fall at de fleste av oss lønner seg ikke, hvis vi regner på det. Det er altså ikke slik at vi kan sette oss ned og regne på slike ting. Vi er nødt til å bygge noe som holder god kvalitet på ulike områder, og som sikrer det vi alle sammen har vært enige om.
Jeg forutsetter, nesten, at regjeringen skrinlegger dette forslaget. Det må den, hvis ikke brytes loven og de løftene et samlet storting har gitt på dette området. Og jeg er veldig forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke er med i denne debatten i dag. Det må jeg si er oppsiktsvekkende og faretruende for saken.
Så er det en ting til som ligger på vent, og som vi må ha på plass hvis vi skal sikre tilgjengelighet, og det er tilgangen på varer og tjenester. En utredning om det vet jeg ligger i departementet. Jeg vet også at kalkylene spriker i alle retninger. Men uten at vi får det på plass, har vi ikke gjennomført det vi har forpliktet oss til.
Stine Renate Håheim (A) [13:21:19]: Tusen takk for debatten.
Jeg er veldig glad for at de rød-grønne partiene uttrykker en sterk støtte til dagens tilgjengelighetskrav og arbeidet for et universelt utformet samfunn, men jeg må si jeg synes det er leit at støttepartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, som har innsatt denne regjeringen, ikke har deltatt i en så viktig debatt. Jeg synes kanskje det er enda mer alvorlig at ingen representanter fra regjeringspartiene i salen har tatt ordet og forsvart det som er regjeringens forslag, eventuelt sagt hva de egentlig mener.
Det er skuffende at likestillings- og inkluderingsministeren er utydelig når det gjelder viktige rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statsråden peker på at fylkeskommunene og kommunene har et ansvar – det er jeg helt enig i – men det er altså storting og regjering som vedtar lover og forskrifter, rammer, for det hele. Statsråden sier man fremdeles vurderer en handlingsplan. Hvor lenge skal man vurdere det? Evalueringen er klokkeklar på at vi trenger en ny handlingsplan. Statsråden sier at dette står høyt på dagsordenen. Ja, da forventer jeg handling, jeg forventer at man ikke går tilbake i tid og innfører de dårligste tilgjengelighetskravene vi har hatt.
Så sier statsråden at denne regjeringen er opptatt av å forenkle. Da spør jeg: Hvem er det statsråden er opptatt av å forenkle hverdagen for? Det er åpenbart ikke de menneskene som trenger tilgjengelighet.
Det blir fort til at noen drar opp kostnadsdebatten. Det er mange rapporter som peker på at det ikke er spesielt mye dyrere å bygge boliger med god tilgjengelighet. Så er det helt legitimt at deler av byggebransjen argumenterer for sitt ståsted. Men som politikere har vi et ansvar for å se hele bildet, for å tenke helhetlig. Da må vi også ta med oss de kostnadene samfunnet vil spare på å bygge tilgjengelige boliger – besparelser for samfunnet i form av reduserte behov for omsorgsboliger eller de kostnadene vi sparer ved at vi slipper å bygge om huset hvis vi en dag opplever at vi selv eller andre blir skadet og trenger hjelpemidler.
Vi må også ta med oss at vi skal bygge et samfunn for alle, der alle har frihet og trygghet, og det er en verdi som det er vanskelig – helt umulig – å sette en prislapp på. For det handler i bunn og grunn om hvilket samfunn vi vil ha, og om det er nok politisk vilje til å skape et samfunn for alle, der alle kan delta og leve et godt liv. Den politiske viljen registrerer jeg er på rød-grønn side. Nå får det være opp til de borgerlige å bevise at også de har den politiske viljen.
Statsråd Solveig Horne [13:24:29]: Jeg har lyst til å takke for en kort, men god debatt. Jeg har bare lyst til også å nevne at med den nye universell likestillings- og antidiskrimineringsloven som vi nå jobber med – som den forrige regjeringen ikke tok tak i – vil lovverket bli forsterket for dem som trenger disse rettighetene. Med den nye loven ønsker jeg å ha et stort fokus på et håndhevingsapparat, slik at for dem som bryter loven, får det konsekvenser. Når det gjelder tilgangen på varer og tjenester, blir det en naturlig del å se på dette når vi skal lage det nye lovverket.
Frihet for enkeltmennesket var interpellanten inne på – ja, det er viktig for Fremskrittspartiet og for denne regjeringen. La meg slå det helt klart fast: Prinsippet om universell utforming og tilgjengelighet i boliger skal ligge fast, men det er likevel behov for å vurdere om enkelte av de reglene vi har for boliger, kan forenkles.
Vi vil også vurdere å endre kravene til snusirkel for rullestol i boliger fra 150 cm til 130 cm, slik det er i Sverige. Det kan godt være at det ikke virker i Sverige, men samtidig – når flere etterlyser hva jeg som koordineringsminister gjør på dette området – har jeg lyst til å understreke at mitt departement er i nær kontakt med kommunal- og moderniseringsministeren og departementet i dette viktige arbeidet. Det er derfor vi også har satt i gang Høgskolen i Gjøvik med å forske på dette. Siden det er 30 år siden vi har hatt en gjennomgang og har hatt norske forsøk for å kartlegge bl.a. arealbehovet ved bruk av rullestol, er jeg glad for at Norsk forskningslaboratorium nå gjør disse testene med 55 rullestolbrukere som har et representativt utvalg av de rullestolmodellene som brukes i Norge i dag. Resultatene fra dette kommer til å være en viktig del av det videre arbeidet med disse forskriftene. Nå sendes disse forskriftene ut på høring. Det blir spennende å se tilbakemeldingene på dette, men jeg er veldig glad for at vi som regjering har nær og tett dialog med både brukerne og organisasjonene – og ikke minst at dette blir et forskningsbasert arbeid framover.
Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.